Alt det vakre

HUNTER BIDEN

ALT DET VAKRE EN SELVBIOGRAFI

Oversatt av Eve-Marie Lund MNFFO MNO

Hunter Biden Originalens tittel: Beautiful Things Oversatt av Eve-Marie Lund © 2021 ved Hunter Biden Forsidefoto gjengitt med tillatelse av Joe Biden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-71443-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: John Vairo Jr. Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/14,8 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til familien min

den underlige følelsen svømte gjennom ham av at alt var vakkert der, av at det alltid ville være vakkert der. FRA «NIRVANA» AV CHARLES BUKOWSKI

INNHOLD

Prolog: «Hvor er Hunter?»

11

Kapittel en: Sytten minutter

19

Kapittel to: Rekviem

38

Kapittel tre : Å vokse opp som en Biden

55

Kapittel fire: Stinn

76

Kapittel fem: I fritt fall

106

Kapittel seks: Burisma

129

Kapittel syv: Dophue

148

Kapittel åtte: Ut i ørkenen

165

Kapittel ni: En California-odyssé

197

Kapittel ti: Lost Highway

213

Kapittel elleve: Reddet

228

Epilog: Kjære Beau

255

Takk

265

PROLOG

«HVOR ER HUNTER?»

D

a jeg begynte å skrive denne boken i relativ fred og ro på hjemmekontoret i november 2019, sto jeg midt i en politisk storm, hvis konsekvenser kunne endre historiens løp. USAs president svertet meg nesten daglig fra The South Lawn ved Det hvite hus. Han brukte navnet mitt på politiske massemøter for å hisse opp grunnfjellet sitt. «Hvor er Hunter?» erstattet «Sperr henne inne!» som oppildnende slagord. Den som ville, kunne til og med kjøpe en T-skjorte med HVOR ER HUNTER direkte fra kampanjesiden hans – tjuefem dollar, størrelse small til 3XL. Ikke lenge etter at dette krigsropet ble en del av det faste repertoaret hans, dukket tilhengere med blodrøde MAGAkapser opp utenfor porten til innkjørselen foran privatboligen jeg leide i Los Angeles sammen med min kone, Melissa, som da var fem måneder på vei. De snerret i roperter og veivet med plakater som viste meg som tittelpersonen fra Hvor er Willy? Rødhatter og fotografer fulgte etter oss i biler. Vi 11

HUNTER BIDEN

tilkalte politiet, det samme gjorde noen av naboene våre, for å jage dem bort. Men trusler – inkludert en anonym sms til en av mine døtre på skolen, som advarte henne om at de visste hvor jeg bodde – tvang oss likevel til å finne en tryggere adresse. Melissa var livredd – på egne vegne, for oss, for babyen vår. Jeg ble avledningen for Donald Trumps frykt for at han ikke skulle bli gjenvalgt. Han fremmet konspirasjonsteorier som allerede var motbevist, om jobber jeg hadde hatt i Ukraina og Kina, mens hans egne barn hadde innkassert millioner i Kina og Russland og hans tidligere kampanjeleder satt i fengsel for å ha hvitvasket enda flere millioner fra Ukraina. Alt dette gjorde han mens hans skyggepolitikk på utenriksfronten, ledet av hans personlige advokat Rudy Giuliani, raknet for åpen scene. Taktikken var forutsigbar nok, hentet rett fra oppskriftsboken til hans mentor i svartekunst, Roy Cohn, McCarthyismens store trollmann. Jeg ventet at presidenten skulle bli langt mer personlig mye tidligere, for å utnytte alle demonene og avhengigheten jeg har slitt med i mange år. I begynnelsen overlot han i hvert fall den taktikken til trollene sine. En morgen jeg arbeidet med boken, kikket jeg opp på en tv-skjerm og fikk øye på Matt Gaetz, en kongressmann fra Florida og en av Trumps håndlangere, som leste et utdrag fra et magasin som beskrev avhengigheten min i detalj. Fremføringen gikk rett inn i protokollen til justiskomiteens høring om paragrafer til riksrettanklage. «Jeg vil ikke bagatellisere noens problemer med stoffmisbruk …» sa Gaetz og knegget til kameraene mens han bagatelliserte mine problemer med stoffmisbruk. 12

ALT DET VAKRE

«Igjen, jeg vil ikke … sette meg til doms over de utfordringene noen gjennomgår i privatlivet sitt,» fortsatte Gaetz mens han satte seg til doms over privatlivet mitt. Og dette fra en som en gang ble arrestert for fyllekjøring i sin fars BMW, og som senere opplevde at siktelsen, av mystiske årsaker, ble frafalt. Hva som helst for å opprettholde reality-tv-historien. Ingenting av dette betyr noe i et endevendt, orwellsk politisk klima. Ved å ødelegge meg, og derved ramme min far, trodde Trump han kunne kvitte seg med enhver anstendig kandidat fra begge partier – og samtidig lede oppmerksomheten vekk fra sin egen korrupte atferd. Hvor er Hunter? Her er jeg. Jeg har stått overfor verre ting og overlevd. Jeg har opplevd det ytterste av både suksess og undergang. Moren og lillesøsteren min ble drept i en bilulykke da jeg var to, faren min fikk livstruende hjerneblødning i førtiårsalderen, og broren min døde altfor ung av en brutal form for hjernekreft. Jeg kommer fra en familie som er blitt sammensveiset av tragedier og knyttet til hverandre med en særegen, usvikelig kjærlighet. Jeg skal ingen steder. Jeg er verken en kuriositet eller en fotnote til et øyeblikk i historien, slik alle de karikerte angrepene prøver å gjøre meg til. Jeg er verken Billy Carter eller Roger Clinton, Gud velsigne dem. Jeg er verken Eric Trump eller Donald Trump Jr. – jeg har arbeidet for andre enn min far, kommet meg opp ved egen hjelp og falt for egen hånd. Det vil denne boken vise. For ordens skyld: Jeg er en 51 år gammel far som har vært med på å oppdra 13

HUNTER BIDEN

tre skjønne døtre, hvorav to går på universitetet og en tok juridisk embetseksamen i fjor, og nå en ett år gammel sønn. Jeg har eksamener fra Yale Law og Georgetown, der jeg også har undervist ved masterstudiet på School of Foreign Service. Jeg har vært toppleder ved en av landets største økonomiske institusjoner (senere kjøpt opp av Bank of America), grunnlagt mine egne multinasjonale firmaer og arbeidet som rådgiver for Boies Schiller Flexner, som representerer mange av de største og mest sofistikerte organisasjonene i verden. Jeg har sittet i styret for Amtrak (utnevnt av den republikanske presidenten George W. Bush) og vært styreleder for den ideelle organisasjonen Verdens matvareprogram USA (WFP), en del av den største hjelpeorganisasjonen mot sult på planeten. Som en del av min frivillige stilling for WFP reiste jeg til flyktningleirer og områder over hele verden som var ødelagt av krig og naturkatastrofer – Syria, Kenya, Filippinene. Jeg har sittet hos traumatiserte familier i hjem som var laget av skipscontainere av aluminium, for så å avlegge rapport til kongressen, eller snakke direkte med statsoverhoder, om hvordan man best kan yte rask og livreddende hjelp. Før det drev jeg lobbyvirksomhet for jesuittiske universiteter. Jeg har bidratt til å sikre finansiering for mobile tannklinikker i områder i Detroit som mangler helsetjenester, opplæringsprogrammer etter skoletid for lærere i lavinntektsområder i Philadelphia, og et psykiatrisk senter for vanskeligstilte og handicappede veteraner i Cincinnati. Poenget er: Jeg har gjort seriøst arbeid for seriøse mennesker. Det er ingen tvil om at etternavnet mitt har åpnet 14

ALT DET VAKRE

dører, men kvalifikasjonene og prestasjonene mine taler for seg selv. At disse prestasjonene fra tid til annen krysset min fars innflytelsessfære i løpet av hans to perioder som visepresident, var ikke til å unngå. Det jeg imidlertid feilbedømte, var tanken på at Trump skulle bli president, og at han straks han satt i embetet, ville handle straffefritt og hevngjerrig for sin politiske vinnings skyld. Det er min feil. Det er vår alles feil. Så er det dette: Jeg er også alkoholiker og narkoman. Jeg har kjøpt crack-kokain på gaten i Washington D.C. og kokt min egen i en hotell-bungalow i Los Angeles. Jeg har vært så desperat etter en drink at jeg ikke klarte å gå et kvartal fra brennevinssjappa til leiligheten min uten å skru korken av flaska for å ta en slurk. Bare i løpet av de siste fem årene har mitt tjue år lange ekteskap gått i oppløsning, jeg har fått pistoler stukket opp i ansiktet, og ved en anledning falt jeg fullstendig ut av alt og bodde på Super 8-moteller langs I-95 til 59 dollar natten, og skremte familien min enda mer enn meg selv. Dette dype fallet skjedde ikke lenge etter at jeg klemte min bror, Beau, den beste vennen jeg noensinne har hatt og den personen jeg elsket høyest i verden, idet han trakk sitt siste sukk. Beau og jeg snakket sammen nesten hver dag i vårt liv. Selv om vi som voksne kranglet nesten like mye som vi lo, avsluttet vi aldri en samtale uten at en av oss sa: «Jeg er glad i deg», og den andre svarte: «Jeg er glad i deg også». Jeg har aldri følt meg mer alene enn etter at Beau døde. Jeg mistet håpet. 15

HUNTER BIDEN

Siden da har jeg klart å kare meg opp av det mørke, dystre hullet. Det er et utfall som var utenkelig i begynnelsen av 2019. Jeg ville aldri kunnet komme meg igjen uten den betingelsesløse kjærligheten fra min far, og min brors evigvarende kjærlighet, som har fortsatt etter hans død. Kjærligheten mellom meg, min far og Beau – den dypeste kjærligheten jeg noen gang har kjent – ligger i hjertet av denne biografien. Det er en kjærlighet som har holdt meg gående de siste fem årene, omgitt av både mine egne demoner og press fra omverdenen, inkludert en presidents tøylesløse raseri. Det er en bidensk kjærlighetshistorie, selvfølgelig, noe som betyr at den er komplisert: tragisk, menneskelig, emosjonell, utholdende, i stor grad betydningsfull og til syvende og sist forsonende. Den fortsetter bare, uansett hva. Far har ofte sagt at Beau var sjelen hans mens jeg er hjertet. Det treffer mer eller mindre hodet på spikeren. Jeg har ofte tenkt på disse ordene, fordi de hadde en sammenheng med livet mitt. Beau var min sjel også. Jeg har lært at det er mulig å fortsette å leve uten sjel, så lenge hjertet fremdeles slår. Men å finne ut hvordan man kan leve når sjelen er blitt revet ut av deg – når den er blitt så grundig slukket at du plutselig kjøper crack midt på natten bak en bensinstasjon i Nashville, Tennessee, eller lengter etter de små brennevinsflaskene i hotellets minibar mens du sitter i et palass i Amman sammen med kongen av Jordan – vel, det er en mer problematisk prosess. Millioner av andre befinner seg fremdeles på det mørke stedet der jeg var, eller på langt verre steder. Omstendighetene deres er kanskje forskjellige, ressursene langt færre, 16

ALT DET VAKRE

men smerten, skammen og håpløsheten ved rusavhengighet er de samme for alle. Jeg bodde på disse crack-motellene. Jeg var sammen med «de» folka – kjørte med dem, pløyde gatene med dem, ble høy som et hus sammen med dem. Det ga meg en overveldende medfølelse med dem som sliter med bare å klare seg fra det ene øyeblikket til det andre. Men selv i min dypeste avhengighet, da jeg ble skylt opp på de usleste steder, fant jeg usedvanlige ting. Jeg opplevde sjenerøsitet fra mennesker samfunnet betrakter som pariaer. Jeg forsto endelig at vi alle er forbundet av en felles menneskelighet, om ikke også av en felles Skaper. Min livshistorie er uvanlig for denne typen skriftemål. Tro meg, jeg skjønner det. Men selv om den livshistorien ofte kan være fortvilet, farlig og sinnssyk, er den også full av grunnleggende, bekreftende forbindelser. Jeg ønsker at de som fremdeles lever i det svarte hullet av alkoholisme og stoffmisbruk, skal se seg selv i min lidelse og deretter finne håp i min redning, i hvert fall så langt. Vi er alle alene i vår avhengighet. Det spiller ingen rolle hvor mange penger du har, hvem dine venner er eller hva slags familie du kommer fra. Til syvende og sist må vi alle takle det selv – først én dag, så en til, og så neste. Jeg vil også belyse, med oppriktighet og ydmykhet og ikke så rent lite ærefrykt, hvordan familiens kjærlighet var mitt eneste effektive forsvar mot de mange demonene jeg måtte slåss mot.

Det var ikke lett å skrive denne boken. Noen ganger var det rensende, andre ganger triggende. Jeg har skjøvet meg 17

HUNTER BIDEN

vekk fra skrivebordet mer enn én gang mens jeg skrev ned tanker om mine siste fire år på vandring gjennom en ørken av alkoholisme og crack-avhengighet – minner som tok pusten fra meg, som var altfor forstyrrende eller fremdeles så ferske at de fikk meg til å tvile på hva det var jeg holdt på med. Det var tider da jeg bokstavelig talt skalv, kjente magen snøre seg sammen og svetten perle på pannen på altfor velkjent vis. Da jeg ennå ikke hadde vært nykter i ett år, mens jeg arbeidet med de første delene av denne boken, var crack fremdeles det første jeg tenkte på hver morgen når jeg våknet. Det var som om jeg febrilsk gjenskapte en krig og nøye gjennomgikk alle ritualene fra min avhengighet, hvert patetiske skritt – minus rusmiddelet, og med Melissa sovende ved siden av meg. Jeg strakte armen over til nattbordet og famlet etter et stykke crack. Jeg forestilte meg at jeg fant et, deretter at jeg puttet det i en pipe, satte den til munnen, tente den med en lighter, for så å oppleve følelsen av fullstendig og totalt velvære. Det var det mest forlokkende, mest fristende … Så tok jeg meg i det og stoppet. Melissa våknet, og en ny dag, fri fra alt det der, begynte. Faren min ringte fra et primærvalgmøte i Iowa eller Texas eller Pennsylvania. Den eldste datteren min ringte fra jusstudiet i New York, for å spørre meg en gang til om jeg hadde lest oppgaven hun hadde sendt meg. En hauk sirklet over fjellene utenfor vinduet mitt, lokkende, spottende, vakker, og alt jeg kunne tenke på, var Beau. Men selv så langt jeg var kommet, føltes de gamle, vonde dagene aldri langt borte. Dette er historien om min reise, derfra og hit.

KAPITTEL EN

SYTTEN MINUTTER

V

i koblet Beau fra hjerte-lunge-maskinen utpå morgenen 29. mai 2015. Han responderte ikke og pustet knapt. Legene ved intensivavdelingen på Walter Reed National Military Medical Center i Bethesda, Maryland, sa at han ville sovne inn få timer etter at de fjernet trakeostomislangen. Jeg visste at han ville holde ut lenger – slik var Beau. Så jeg satt ved sengen til storebroren min og holdt ham i hånden. En stor del av familien sto også der – tjuefire blad Biden som listet seg inn og ut av rommet, vandret i sykehuskorridorene, fortapt i tanker, og ventet. Jeg vek ikke fra Beaus side. Morgenen sildret ut i ettermiddagen, deretter mot kveld, og så til sent på natt. Solen sto opp igjen, lyset lekket så vidt inn gjennom de stengte persiennene i rommet. Det var en forvirrende, pinefull tid: Jeg ba om et mirakel og om at min brors lidelser måtte ta slutt, i en og samme bønn. Flere timer sneglet seg forbi. Jeg snakket til Beau hele tiden. Jeg hvisket i øret hans hvor høyt jeg elsket ham. Jeg 19

HUNTER BIDEN

fortalte at jeg visste hvor mye han elsket meg. Jeg sa at vi alltid skulle være sammen, at ingenting noen gang ville kunne skille oss. Jeg fortalte ham hvor stolt jeg var av ham, av hvor hardt han hadde kjempet for å holde ut, gjennom operasjoner og strålebehandling og en siste eksperimentell behandlingsform, der et konstruert virus ble injisert direkte inn i svulsten hans – rett inn i hjernen. Han hadde aldri en sjanse. Han var førtiseks. Men fra han fikk diagnosen litt under to år tidligere, og gjennom alle de mange behandlingene, var Beaus mantra til meg: «Alt det vakre.» Han insisterte på at vi, når han ble frisk, skulle vie livet til å sette pris på og dyrke verdens uendelige skjønnhet. «Alt det vakre» ble et favnende begrep for relasjoner og steder og øyeblikk – for alt. Så snart dette var over, sa han, skulle vi starte et advokatfirma sammen og bare jobbe med «alt det vakre». Vi skulle sitte og gynge på verandaen til våre foreldres hus og se utover på «alt det vakre» som strakte seg ut foran oss. Vi skulle nyte i fulle drag «alt det vakre» våre barn og familier ble til i løpet av hver gradvise overgang på veien. Det var vår kode for et fornyet syn på livet. Vi skulle aldri mer la oss selv bli for slitne, for urolige, for kyniske, for ute av kurs på grunn av et hvilket som helst uventet hinder livet kastet i veien for oss, til å betrakte, å se, å elske.

«

Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.»

Jeg har hatt et minneglimt fra det tidligste og mest skjebnesvangre øyeblikket i livet mitt. Jeg kan ikke være sikker 20

ALT DET VAKRE

på hvor mye av det som er sammensatt av familiehistorier og nyhetsberetninger jeg har hørt eller lest i årenes løp, og hvor mye av det som faktisk er et undertrykt minne som omsider stiger til overflaten. Men det er tydelig. Det er 18. desember 1972. Faren min har nettopp blitt valgt som senator fra Delaware – han fylte tretti tre uker etter valget, og nådde så vidt senatets aldersgrense før han skulle avlegge eden i januar. Han er i Washington D.C. den dagen for å intervjue folk til staben for sitt nye embete. Moren min, Neilia, vakker og lysende begavet, også bare tretti år gammel, har tatt med seg meg, storebror Beau og vår lillesøster Naomi for å kjøpe juletre i nærheten av huset vi pusser opp i Wilmington. Beau er nesten fire. Jeg nesten tre. Vi ble født med ett år og én dags mellomrom – nesten såkalt irske tvillinger. For mitt indre blikk skjer så følgende: Jeg sitter i baksetet på vår romslige hvite Chevy stasjonsvogn, bak mor. Beau sitter der sammen med meg, bak Naomi, som vi begge kaller Caspy – hun er blek og lubben, og det var som om hun dukket opp i familien vår ut av det blå tretten måneder tidligere. Derfor fikk hun tilnavn etter en av våre yndlings-tegnefilmhelter, Det lille snille spøkelset Kasper. Hun sover dypt i passasjersetet, godt plassert i en babykurv. Plutselig ser jeg mors hode snu seg mot høyre. Jeg husker ikke noe annet ved profilen hennes, verken uttrykket i øynene eller formen på munnen. Hodet bare snur seg. I samme øyeblikk stuper broren min – eller blir slengt – rett mot meg. 21

HUNTER BIDEN

Det er alt. Det er raskt, abrupt og kaotisk: Idet mor forsiktig blinker seg inn i et plankryss, blir vi truffet i siden av en semitrailer lastet med maiskolber. Mor og lillesøster ble drept nesten momentant. Beau ble trukket ut av vraket med brukket ben og en mengde andre skader. Jeg fikk alvorlig brudd på hodeskallen. Det neste jeg husker, er at jeg våknet på et sykehus med Beau i sengen ved siden av, bandasjert og med benet i traksjon. Han så ut som om han akkurat hadde fått bank i slåsskamp på lekeplassen. Han mimer tre ord til meg, om og om igjen: «Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.» Det er vår opprinnelseshistorie. Beau ble min bestevenn, tvillingsjel og ledestjerne fra disse første øyeblikkene i mitt liv jeg er i stand til å huske. Tre uker senere, i rommet vårt på sykehuset, ble far tatt i ed til senatet.

Beau hadde vært riksadvokat i Delaware i to perioder og var far til en liten datter da legene ga ham diagnosen glioblastom – hjernekreft. Den hadde sannsynligvis ligget og ulmet inni ham, i hvert fall de siste tre årene. Høsten 2010, omtrent et år etter at han kom tilbake fra krigstjeneste i Irak, klaget Beau over hodepine, nummenhet og lammelser. På den tiden mente legene at symptomene skyldtes slag. Etter det fulgte vi nøye med på Beaus utvikling. Noe var ikke som det skulle. Beau kunne spøke overfor venner med at han plutselig hørte musikk. For meg var det ingen spøk, 22

ALT DET VAKRE

det var skummelt. Han forsto det ikke, men i ettertid er jeg sikker på at det var svulsten som påvirket en del av hjernen hans og forårsaket lydhallusinasjoner – en utvekst som berører et nevron som trigger et annet nevron, og plutselig hører man Johnny Cash spille i bakgrunnen. Det var det Beau opplevde. Til slutt, en varm, tidlig kveld i august 2013, på et småbysykehus i Michigan City, Indiana, var jeg skrekkslagent vitne til at Beau fikk et epileptisk anfall. Det stadfestet at mer uhyggelige krefter var på gang. Dagen før hadde Beau kjørt den årlige strekningen på elleve timer fra Delaware med kone og barn for å feriere med meg og familien min ved Lake Michigan, ikke langt fra der min daværende kone, Kathleen, vokste opp. Jeg hadde ankommet sommerhuset samme dag etter å ha tjenestegjort i U.S. Navy Reserve i Norfolk, Virginia, og var i ferd med å skifte klær for å møte hele gjengen hos Kathleens kusine, et kvartal unna, da jeg fikk øye på Beau og familiene våre som kom gående tilbake oppover innkjørselen. Alle rundt ham var panikkslagne. Beau insisterte på at alt var i skjønneste orden. Men det var tydelig at han slet, sammenkrøket og ustø. Vi kjørte ham til det lokale sykehuset, der teknikere skulle til å foreta en MR da han fikk anfallet. Det var skremmende, som noe fra Eksorsisten. Den voldsomme kraften som brøt løs i kroppen hans, ga seg uttrykk i kramper og sammentrekninger; man kunne nesten se stormen som raste i hjernen hans. Det var som om det varte en evighet. Jeg følte meg hjelpeløs. Jeg ville ta på meg min brors smerte, men det var ingenting jeg kunne gjøre. Ingenting. 23