Aller kjæreste

Hør på meg! Det er jeg som snakker nå.

Andre vil fortelle på sitt vis det de mener er rett. Fortellinger basert på pressens versjon, på rykter som har gått på nettet, som har løpt fra munn til munn og fra hus til hus. De vil påstå skrekkelige ting om min person, at jeg er gal, uberegnelig og forbrytersk. At jeg var syk av tanken på hevn.

Bla deg sakte igjennom. Da er det en åpen linje mellom oss, da har tankene mine retning, hele veien fram til deg, til hodet og hjertet.

Jeg legger ingenting til, trekker ingenting fra, alt er nakent og sant. At jeg løp gjennom skogen om natta, sanseløs av sorg og fortvilelse, og ropte til jeg ikke lenger hadde stemme.

Der hvor jeg har bodd, har døden også bodd. På hybelen lå han under senga. I leiligheten befant han seg på vaskerommet. I huset av stein som jeg bor i nå, holder han til på gjesterommet, og er ikke mer truende enn susingen i et vannrør.

Sannheten er min alene, slik bare du kan svare for deg og ditt, hva du har tenkt og gjort, eller ikke gjort, og hvorfor.

Det vet bare du. Men dommen faller i retten hver eneste dag.

Tiltalte er funnet skyldig på alle punkter.

Du må ikke bli så sint, ikke føle så sterkt, ikke handle uten å tenke, men svelge smerten som en bitter pille.

Krumme nakken og slepe deg videre. Vi andre som har kon5

69451 Aller kjæreste – s. 5

18.06.2026 12:29

troll og disiplin er i vår fulle rett når vi dømmer deg nord og ned.

Hva skal jeg gjøre med meg selv? Finnes det noen øvelser jeg kan gjøre hjemme, noe med pusten?

Det var en gang, fortellingen starter slik: Jeg ligger søvnløs seint i august. Lytter til han som sover på gulvet ved siden av. Han snorker på sitt sjarmerende vis, men forstyrrer meg ikke.

Jeg skifter stilling. Snur meg over på siden, og tilbake igjen like fort. Vinduet ut mot gårdsplassen står åpent. Om det er femten minus, skybrudd eller torden, vinduet står alltid åpent. Vi er skapt for å leve under himmelen. Straks vi går inn i et hus, mister vi retning.

Det er lite trafikk på denne tiden av døgnet, ikke mye trafikk overhodet, selv på travle dager, jeg bor avsides.

Huset er kledd med skiferstein, det ligger i et skogsområde i nærheten av et tjern som heter Muddertjern. Noen kaller det Oppstandelsen. Et underlig navn på et tjern, jeg har diktet opp en forklaring, at det skjedde noe der for lenge siden. Kanskje en ulykkelig stakkar ville drukne seg.

Han gikk uti og sank i mudderet og steg aldri opp igjen.

Ikke før året etter, da kom han gående fra vannet med sin utrolige historie. At han hadde vært i dødsriket, men at maktene der valgte å sende ham tilbake, med sin nye kunnskap om liv og død.

Eller en stakkar var blitt drept og dumpet der i ly av mørket. Etter noen dager vendte offeret tilbake og avslørte morderen. Det er sånne tanker jeg pusler med når jeg er alene.

En gang spurte jeg Sverre Kjellstadli da jeg møtte ham i butikken, hvorfor noen kaller tjernet Oppstandelsen, men da lo han bare og sa han ikke visste. Han har også fortalt om klosteret på Borgestad, som ikke er et kloster, men et gammelt novisiat, og at Sigrid Undset var der på besøk en gang i 1928 for å holde foredrag. De nonnene, sa Sverre, de hadde ikke lov til å løpe engang, det var visst under deres verdighet. Men jeg mistenker at de gikk så fort de kunne, 6

69451 Aller kjæreste – s. 6

18.06.2026 12:29

eller hva tror du? Nonner er noe nonsens, avsluttet han, og lo.

Jeg er ingen imponerende skikkelse, godt under en meter og seksti, med store øyne og runde kinn, irriterende da jeg var tenåring og ville inn på skjenkestedene, en klar fordel i dag.

Jeg ser yngre ut enn mine trettifire år. Menn faller for det barnslige utseendet, det gir dem følelsen av overlegenhet.

Som Jakob på jobben. Første gang han sov over, reiste Jon seg på to og la hodet på madrassen.

Han glor på oss. Skal han glo i hele natt? spurte Jakob.

Han lurer på om plassen hans er truet, sa jeg. Han sturer.

Kan han ikke sove i stua?

Jon var her først.

Hvis du eier en hund, vet du hva jeg mener. På sitt årvåkne vis er han tunet inn på meg og mitt, på hvordan jeg har det og hva slags energi jeg sender ut.

Han er en seks år gammel schæfer på femti kilo. Jeg er ikke hjelpetrengende, men jeg tenker på ham som en servicehund, jeg trenger service. Trenger et nærvær, at noen puster i rommet. Ligger jeg våken som nå, får jeg kanskje med meg sitringen i en pote, som betyr at han drømmer, eller jeg hører små sukk, som betyr velbehag. Han vet at han er elsket.

Jeg kom til verden med et voldsomt emosjonelt temperament, raskt oppe i raseri og fortvilelse, like raskt ned igjen, lykkelig og lettet når det ender godt.

Det ender ikke alltid godt. At det ender ondt, betyr ikke at utfallet var villet. En elv som går over sine bredder, finner nye utløp.

Jeg tåler dårlig at noen driver gjøn med meg, men noe lite og ubetydelig kan gjøre meg begeistret. Medfølelsen for andre strømmer når jeg ser en tåre, eller et bønnfallende blikk fra en tigger, ting som får biokjemiens søyler til å skyte i været, som Geysir på Island. Jeg kan ikke tøyle dem, like lite som jeg kan tøyle mine egne hjerteslag.

Begynner det å koke i det rommet du befinner deg i, kan 7

69451 Aller kjæreste – s. 7

18.06.2026 12:29

du storme ut der lufta er frisk, men jeg kan ikke storme ut av min egen kropp, ingen går ut av sitt eget skinn.

En sørgelig erkjennelse. Jeg rår ikke alltid med meg selv.

Er belastet med et stort potensial for innskytelser og impulser som jeg bruker krefter på å skjule, kontrollere og holde nede, jeg er sliten.

Finner ingen ro til å legge planer, alt som er her og nå krever min fulle oppmerksomhet. Går dagen sin gang uten nedturer, forskrekkelser eller ubehag, er jeg lykkelig når natta endelig kommer med mørket.

Døden har jeg ingenting imot. Prøvelsen er den lange veien fram. De som tror finner mening uansett, skaperen legger ikke mer på et menneske enn det kan bære. I knestående og med hodet bøyd, det er der han vil ha dem.

Jeg er her fremdeles. I morgen er jeg kanskje ikke her. Den dagen jeg dør kommer seksti tusen nye barn til verden.

Livet mitt er ikke en lengtende tilværelse med ønsker om håp og kjærlighet, eller drømmen om den store verden, jeg har sett nok.

I åtte år har jeg jobbet i Beat Reklame og Design, jeg vet at jeg er god, jeg tjener godt. Kunden kommer til oss med et produkt, jeg designer et forslag til emballasje, og hvis kunden stiller seg positiv, oppretter jeg kontakt med et firma som kan sette flaska i produksjon, eller krukken eller tuben, innholdet er ikke mitt ansvar.

Jon sover i kurven ved siden av. Det er natt og stille.

En dur et stykke unna varsler at det kommer en bil. Den nærmer seg raskt, folk kjører fort på veiene her ute. Fartskontroller forekommer aldri. Mange kjører i fylla. I grøftene ser jeg tomme ølbokser som folk har kastet ut gjennom bilvinduene.

Der farer bilen forbi. Svisj! så er den vekk.

Stille igjen, lenge. Jon sukker dypt, det rykker i potene hans. Igjen hører jeg en bil. Ligger stille og hører at den nærmer seg, annet er det ikke å gjøre når du ligger søvnløs, du vet hvordan det er. Jon rører seg i hundesenga, han fornemmer at jeg er våken. Nå er bilen nær, turtallet synker. Den 8

69451 Aller kjæreste – s. 8

18.06.2026 12:29

kjører ikke forbi, den svinger inn i oppkjørselen til huset mitt, jeg ser på klokka, den er 03.10. Gjennom gardinen ser jeg lyset på gårdsplassen, et blinkende, blått lys.

Jeg faller i en brønn og slår ut med armene, slik katten spriker med beina når den er i fritt fall.

Det smeller i en bildør, og så enda en, der er dørklokka.

Jon har reist seg på to, han legger hodet på madrassen og vil vite hva han skal rette seg etter. Det ringer igjen. Ilter banking på døra, det er noe som haster. Jeg er i senga uten klær, jeg åpner ikke midt på natta, jeg er en enslig kvinne og jeg bor avsides. Jeg hvisker til Jon at han skal vente. Hysj, sier jeg, vær stille. Dørklokka igjen, mer banking, og stemmer utenfor. Blålyset blinker i rommet fra vegg til vegg. Jeg ligger stille og venter, kanskje de forsvinner og drar til neste hus. Mobilen på nattbordet lyser opp, jeg hører ringetonen.

Nummeret kjenner jeg ikke, men jeg vet at det er dem. Jeg sier hallo. Stemmen bærer nesten ikke, mannen som svarer er brysk, befalingen er en militær kommando.

Politiet. Vi står på døra di, du må åpne!

Som om han har noen rett. Klokka tre om natta.

Jeg tenner lys. Jon går ivrig til soveromsdøra, mens jeg ser etter noe å ha på meg. Finner kimonoen med blomstrende kirsebærtrær, knytter beltet. Der er dørklokka enda en gang, insisterende. Jon følger etter meg ut i kjøkkenet, jeg ber ham ligge i ro, går ut i entréen på bare føtter, lukker døra bak meg. Fomler med låsen, åpner ytterdøra og ser rett på en politimann. Bak står en annen betjent, en kvinne.

Nattelufta er sval i kinnene. Jeg venter på forklaringen, hvorfor de kommer nattestid med blålys og alt.

Mannen er frampå, stemmen er brysk, kvinnen er defensiv.

Du må åpne garasjen. Vi må undersøke bilen din.

Jeg forstår ikke hva han mener.

Bilen min?

Han tar et skritt fram, er oppe i ansiktet mitt. En imponerende fyr, kraftig bygget, med brede skuldre, øynene ligger dypt. Langt der inne ser jeg et hissig lys.

9

69451 Aller kjæreste – s. 9

18.06.2026 12:29

Du skal bare gjøre som jeg sier. Få opp garasjeporten.

Jeg holder i dørkarmen med begge hender.

Kan du ikke si hvorfor?

Nå gjør vi dette enkelt, gjør som jeg sier.

Spørsmålene mine, at jeg nøler, er bensin på bålet, han flammer opp og hever stemmen, det er dit han vil, han liker seg i varmen.

Det er midt på natta, sier jeg, det er vel lov å spørre?

Han lukker øynene halvt igjen, et tegn på forakt. På halsen har han en mørk flekk, den kommer krypende fra under skjortekraven og beveger seg når han snakker.

Den kvinnelige betjenten spør om jeg kjører Audi, jeg sier ja.

Har du et klistremerke i bakruta?

Ja, sier jeg for andre gang. En schæfer. Jeg har en schæfer.

Hun nikker.

Du var ute og kjørte i natt?

Jeg holder kimonoen sammen i halsen med en knyttet hånd.

Har ikke kjørt i natt. Har ikke kjørt siden jeg dro fra jobben.

Kan du se å få åpnet garasjen? spør politimannen.

Han har blåst seg opp, brystkassa svulmer. Kvinnen signaliserer noe annet, hun bruker øynene. Lytter og følger med.

Må inn og finne portåpneren, forklarer jeg, den ligger inne. Må ha på meg sko.

Jeg ser på dem, legger hånda på dørhåndtaket.

Må lukke for hunden, forklarer jeg. Og stenger dem ute.

Går gjennom entréen og inn, ser Jon som venter på kjøkkenet, han følger meg med øynene. Jeg leter etter portåpneren, den pleier å ligge på kommoden, nå kan jeg ikke finne den. Trekker skuffen ut, flytter rundt på ting, finner den under et halstørkle. Stikker føttene i et par sko, hører i det samme at utgangsdøra blir åpnet, kjenner den svale brisen hele veien inn.

Kan du se å komme deg ut?

10

69451 Aller kjæreste – s. 10

18.06.2026 12:29

Det er politimannen som kjefter. Jeg roper at døra må være lukket, og ser i det samme at Jon farer opp og smetter ut i gangen, jeg løper etter.

Jon! Han er for rask, stryker forbi betjentene, over gårdsplassen og ned til veien, de blir stående og kope.

Jeg sa du ikke skulle åpne!

Jon tar til høyre og forsvinner. Er ute av syne.

For første gang ser jeg antydning til usikkerhet hos politimannen.

Han kommer nok hjem igjen, sier han kort. Kan du få åpnet garasjen?

Jeg er så opprørt at jeg skjelver, der jeg står i kimonoen med japanske kirsebærtrær.

Da regner jeg med at dere drar og finner ham for meg, siden dere slapp ham ut, sier jeg.

Er han ikke chippet?

Jeg står med hånda over munnen.

Hvorfor åpnet du? skriker jeg.

Det svarer han ikke på.

Hvorfor åpnet du? Kan du svare? Trodde du jeg skulle stikke gjennom vinduet, trodde du det?

Han svarer kort, stemmen stiger.

Kan du få opp den jævla garasjeporten?

Han er på et høyt gir, vil dekke over tabben han nettopp gjorde, og jeg går de fem trinnene ned og åpner porten, den glir sakte opp, begge skritter målbevisste over plassen. Ser på bilen min med klistremerket i bakruta. Jeg roper at det finnes lys der inne, bryteren sitter på veggen til venstre. De finner den, begynner å vandre rundt bilen, ser på den fra alle kanter, studerer fronten, lyktene og støtfangeren, mumler seg imellom.

Jeg verker av bekymring. Jon har rømt. Politimannen henter en lommelykt i tjenestebilen. Står og mumler mens han saumfarer fronten på Audien. Jeg er på gråten, minuttene går, jeg må ut og lete etter Jon, jeg går inn igjen, river ei jakke fra hengeren i gangen og stormer ut.

11

69451 Aller kjæreste – s. 11

18.06.2026 12:29

De kommer gående fra garasjen. Står foran meg som et stengsel.

Du var ute og kjørte i natt? spør mannen, selv om jeg har svart på spørsmålet allerede.

Jeg har ikke vært ute i natt i det hele tatt. Jeg dro fra jobben klokka fire. Kan du fortelle meg hva dere driver med?

Bilen din ble sett, sier han. Nå i natt klokka ett, nede ved kirken. Har du gyldig førerkort?

Hva? Ja, jeg har førerkort.

Da henter du det, sier han bestemt.

Det er ingen ende på dette. Minuttene går, Jon er på rømmen, politimannen lyser som ei glødelampe. Jeg løper inn igjen og finner lommeboka, napper sertifikatet ut og gir ham det, han gransker det nøye. Snur og vender på det, studerer bildet, studerer meg i kimono.

Ja vel, sier han morskt. Og så, etter noen sekunder: Ja vel.

Bilen din ble altså sett i forbindelse med en ulykke.

Stemmen er mer dempet, men likevel bestemt. Jeg må skjønne at de handler på bakgrunn av opplysninger de har fått av vitner.

Da har de sett feil, sier jeg sint. Kan du se å bli ferdig?

Jeg må ut på skauen og lete etter hunden min som du har sluppet ut.

Nå må du roe deg litt, sier han strengt. Hunder stikker av hele tiden, og de kommer hjem igjen. Bare gå inn igjen, du.

Jeg strever voldsomt med å beherske meg, er på gråten.

Klokka er tre om natta og dere river meg ut av senga og kjefter som om jeg er en rømt forbryter, kan dere ha dere vekk? Ha dere vekk! Jeg må ut etter Jon! Ja vel, sier han, for tredje gang. Nå er blikket tomt, mens han leter etter veien ut. Mens han venter på at jeg skal løse konflikten, situasjonen som har oppstått og feilen han har begått, antagelsen om at bilen min er innblandet i en ulykke. Beklager kan han ikke si, eller unnskyld, vi tok feil, han er politimyndigheten, de legger seg ikke flate. Han vil ha meg opp i raseri, da tar han fram den barske, autoritære 12

69451 Aller kjæreste – s. 12

18.06.2026 12:29

stemmen, rollen han er trygg i, for å roe den krakilske kvinnen i kimono.

Jeg gir ham ikke det han vil ha.

Kvinnen ser på meg og nikker, hun er brydd. Fra tjenestebilen høres en radiostemme, politimannen går for å svare.

Det skal rapporteres at det de lette etter ikke var å finne på min adresse. Muddertjernveien 13. Jeg haster inn igjen og finner lommelykta i en skuff på kjøkkenet, farer ut igjen, løper ned til veien og tar til høyre. Tenker at Jon har begitt seg ut på skogsveiene som går innover til tjernet. Det er der vi pleier å gå tur, der er han kjent, vil han ikke velge det som er kjent? Jeg lar lyskjeglen sveipe over veien og ned i grøftene, mens jeg roper så høyt jeg kan, mens jeg vekker alle som bor her inne, han med den røde og hvite Dodgen, han med hår som Andy Warhol, og det gamle ekteparet innerst ved bommen. Jeg roper lyst og lokkende. Det skal være fint å komme hjem til mor, at jeg er sint og redd må ikke høres i stemmen, da stikker han lenger innover. Tenk om jeg mister ham. Jeg kan ikke miste Jon, det er ikke noe liv uten ham, han kommer nok, jeg roper navnet hans og lyser med lykta.

Stanser og lytter. Trærne står i mørket og hvisker: Vi griper ikke inn, men vi følger med på deg. Vis respekt.

Det gjør jeg ikke, jeg skriker av full hals, skremmer unna det som finnes av vilt, stort og smått, det er mye dyr her inne. Tenker på det politimannen sa, han kommer nok hjem igjen. Alle kommer hjem. Han er vel chippet? Ja, han er chippet, jeg er et ansvarlig menneske.

Hvis jeg ikke finner ham i natt, finner jeg ham i morgen, eller noen andre finner ham, hunder blir borte hele tiden, særlig hannene. Jeg går og går innover på skogsveien. Med jevne mellomrom deler den seg i to, det er vanskelig å velge retning. Jeg må lage plakater og henge dem opp overalt, på stolper og på dører. Jeg må legge ut en annonse på nett.

Savnet. Stor schæfer. Lyder navnet Jon. Jooon!

Etter skriket blir alt stille. Ingen hører meg her inne på skauen, jeg gjør som jeg vil, jeg setter i å gråte. Mens jeg 13

69451 Aller kjæreste – s. 13

18.06.2026 12:29

går innover på veiene, mens det knaser under skoene, mens lukten av ham fyller hodet. Slik jeg tenker at folk kjenner lukta av barnet sitt når de mister det.

Helt alene står jeg i mørket, under den svarte himmelen.

Står med hengende armer. Jeg kan ikke gå hjem igjen uten Jon. Jeg kan ikke være i skauen helt til morgenen, derfor blir jeg stående. Han har halsbåndet på, kanskje han sitter fast et sted, i en kvist eller i et sauegjerde. Hvor lenge vil han greie seg uten mat og vann? Står han et sted og hyler, slik jeg står og hyler, hører han meg?

Fiender har han ikke her ute i skogsområdene. Det går gaupe her, men den prøver seg ikke på en schæfer. Hvor fort blir han vill? I en modus der jeg ikke når inn til ham, der stemmen min ikke lenger betyr noe, han fortsetter bare, følger instinktene, en lukt, noe spiselig, eller han sanser vann.

Hvis han da ikke sitter fast i noe, mens han river og sliter for å komme løs, til han faller sammen av utmattelse.

Er det noe rasling der inne i løvverket? Bevegelse i en tung grein?

Nå må du komme, Jon! Ingenting. Skogen holder pusten.

Jeg heter Bella Lundin. Og jeg er fortvilet. Fordi jeg er den jeg er og handler som jeg gjør, fort, uten å tenke, uovervinnelig og sterk i et brus av adrenalin.

Den søte kløe varer så kort, den sure svie brenner for bestandig. * Det var mye å si om Aron Kratz. Foreløpig var det ingen som sa det. Han kom fra et lite politikontor, til landets tredje største politidistrikt. Kratz framsto som barsk og autoritær, men med tiden ville han bli løsere og ledigere, senke skuldrene og finne fram smilet.

Det skjedde ikke.

Margot von Hanno hvisket til Eddie Feber da de passerte ham i korridoren: Det er noe med måten han går på og hvordan han 14

69451 Aller kjæreste – s. 14

18.06.2026 12:29

ser på folk. Han er alltid på. I tilfelle han må gripe inn.

Sånne forsvinner fra etaten helt av seg selv, sa Eddie, vi får gi ham tid.

Så de ga ham tid.

De kalte ham Aron, sånn til å begynne med, det var vanlig tone på huset. Men de merket seg at når Aron hilste på andre, brukte han etternavnet.

Han sa Kratz. Jeg heter Kratz. Det låt som hvesingen fra en katt.

Han var kraftig bygget, med stor tønneformet overkropp og brede skuldre. Håret lå tykt og tett fra hårfestet og bakover, og huden lyste hvit i tinningen der han var barbert.

Han var av dem som likte seg godt på treningsrommet i kjelleren. Etter hvert som tiden gikk og han ikke tødde opp, begynte enkelte å vitse bak ryggen hans.

Effektiv var han så absolutt, han fikk unna litt av hvert i løpet av et skift.

Raskt på pletten straks noe tikket inn. Husbråk. Slåsskamp. Kjøring i ruspåvirket tilstand.

Jeg er ikke langt unna.

Dette med «langt unna» var diskutabelt. Han var uansett først på stedet, kastet aldri bort tiden, sto bredbeint med den svære overkroppen og den bryske stemmen og snakket ovenfra og ned.

Urokkelig. Uten smidighet.

Kratz likte dårlig å ta feil. Skjedde det, hadde han bare én reaksjon.

Ja vel, sa han mutt. Ikke mer enn det. Ja vel. Kollegaene brukte fra nå av etternavnet Kratz. Distansen dette skapte var villet fra hans side, i hvert fall trodde de det. Han var heller ikke språklig sterk. Hans beskjedne arsenal av ord og uttrykk vitnet om en mann uten nyanser.

Hva foregår her? Eller, nå må du høre hva jeg sier. Nå tar vi det helt rolig, kan du roe deg litt?

Eddie gikk omkring og ventet på et sammenstøt.

Kratz er en bulldoser, sa han til Margot.

15

69451 Aller kjæreste – s. 15

18.06.2026 12:29

Eller han brukte et annet bilde: Han går på flybensin. Du hører det på motoren.

Margot hadde et annet bilde: Han er som neshornet, han angriper for sikkerhets skyld.

Har du sett den svarte flekken på halsen hans?

Har sett den, ja. Er litt nysgjerrig på den.

Skal du ta noen ord med ham?

Når klagene renner inn, sa Eddie.

Og mens vi venter?

Vi kan ikke ha to sånne i samme bil. Folk venter seg respekt og forståelse, ikke kjeft. Jeg setter ham på patrulje med Idun Arnebring. * Jeg går i skogen og roper på Jon. Står ved et veiskille, i kimono og vindjakke. Vet knapt hvor jeg er, har bare en vag fornemmelse av retning. Jeg gråter hele tiden mens jeg går. Hvis Jon er borte for bestandig, nei, jeg vil ikke greie det. Til slutt vender jeg ryggen til den mektige skogen og går hjemover alene. Lyskjeglen i forte sveip foran meg på veien og ut til sidene.

Av og til stanser jeg og lytter, men jeg hører ingenting annet enn meg selv.

Huset ligger tomt og stille, ingen kommer meg i møte.

Utgangsdøra blir stående åpen, jeg setter en krakk foran så den ikke skal gli igjen. Vrenger av meg jakka og henger den på plass, setter meg i stolen for å hvile. Snart kommer han tassende inn på gulvet med den forte pusten.

Han kommer ikke. Rommene er tomme, jeg er alene.

Tingene er alene, den rosa vasen på bordet, den blå stolen fra Wegner, lampen fra Hans Kögl. Kurven til Jon som han ligger i på dagtid. Ryddig, enkelt og avstemt. Jeg reiser meg og rydder likevel, går omkring og setter ting på plass.

Skyver vasen inn mot midten av bordet, tenner lampen fra Kögl, vrir den blå stolen så den vender ut mot veien. Faller ned i den, sovner, og våkner med vond nakke. Går ut på trappa, ser meg omkring på de svarte granene og veien 16

69451 Aller kjæreste – s. 16

18.06.2026 12:29

som ligger øde. Han er ikke her, men jeg hører at han puster.

Klokka åtte ringer jeg til jobben og snakker med Jakob.

Forklarer at Jon er borte på skauen, at jeg vil jobbe hjemme i tilfelle han dukker opp, han sier han forstår. Men kan ikke dy seg likevel.

Jaså, ja. Han er ikke mer trofast enn som så.

Hannene må ut og streife, det er sånn vi er laget, Bella.

Han kommer nok.

Jeg nevner ikke nattas hendelse, men går inn på politiet.no og leser om det siste døgnet. Om uro og bråk, hærverk, fyll og spetakkel.

Politiet leter etter en kvinne i 80-årene.

Politi og ambulanse rykket ut til en pub etter melding om en utagerende person.

Ammoniakklekkasje. Brann. Hærverk.

Da finner jeg det. En syklist er påkjørt og drept ved Borgestad kirke. Gutt, seksten år. Sjåføren stakk fra stedet.

Observante vitner har gitt detaljer om bilen. Politiet etterforsker for fullt.

Altså har noen sett en bil. Maken til min bil, eller en som ligner, kanskje samme farge. Borgestad er et lite sted, vi vet om hverandre. Mange kjenner huset mitt med fasaden av skifer. De ser meg når jeg går langs veien med Jon. En bil har meid ned en syklist, og flere var vitne til hendelsen. En av dem har kanskje sagt i forferdelse: Var ikke det bilen til Lundin?

Utgangsdøra står åpen, snart kommer Jon. Da er han sulten og tørst, jeg gjør alt i stand til ham. Vasker skålene hans så de skinner, er stadig ved vinduet og ser. Står med panna mot glasset og lager merker.

Setter meg omsider ved pc-en for å jobbe. Jeg skal selge såpe. Reklamen skal gå på de kommersielle tv-kanalene, annonsen skal stå i blader og magasiner. Jeg har foreslått for oppdragsgiver at vi skal gå for flasker formet som frukter. Eple, pære og sitron. Rødt, grønt og gult. Trykker du på stilken, kommer det såpe. Uten å tenke på kostnader, fore17

69451 Aller kjæreste – s. 17

18.06.2026 12:29

slo jeg farget glass, men kunden satte ned foten, så da blir det plast.

Jeg har sittet lenge og tegnet og fargelagt med akvarell. Når såpen skal presenteres på tv-skjermen, ser jeg for meg et vakkert fat i hvitt porselen, der beholderne med såpe skjuler seg blant ekte frukt, for eksempel en klase blå druer. En kvinne plukker opp eplet, trykker ut noen dråper i hånda, og vasker hendene under vannstrålen. Hele tiden har jeg et øre ut mot gangen.

Han må komme nå, for jeg venter sånn. Igjen går jeg inn på politiet.no og leser om bildrapet. Navnet på den døde er ikke offentliggjort, men hvis han er fra bygda kan det hende jeg vet hvem han er, eller jeg kjenner foreldrene. Vitner har sagt at bilen var min. De vet ikke at politiet var her og sjekket. At de gransket hele karosseriet uten å finne noen ting.

Det går opp for meg i all sin gru at mistanken kanskje blir hengende. Hvis de ikke tar den skyldige.

Det kan ha vært henne, vil de si, eller hviske. Hun har en sånn bil og hun bor bare ti minutter fra ulykkesstedet. Går dagene uten at Jon kommer hjem, vil de merke seg at jeg ikke lenger går tur med ham. Det vil de bruke mot meg.

Hun tør ikke engang å vise seg ute, vil de si, klart hun er skyldig. Alle disse små tegnene betyr noe.

Jeg sitter med penselen av mårhår og tegner inn detaljer i frukten, strukturene i sitronen, glansen i det røde eplet.

Skal jeg gå i Spar-butikken etter melk og brød, og skjelve av frykt? Da er jeg skyldig. Går jeg med en selvfølgelig freidighet, er jeg skyldig. Slutter jeg å gå i butikken, er jeg skyldig. Sannheten er tøyelig, du kan presse den inn i den formen du vil.

Jeg river meg løs og går ut på trappa, kjenner pulsen banke i tinningen. Alt er skrikende tomt, veien og gårdsplassen og skogen bak huset. Når Jon blir tørst, går han kanskje til tjernet for å drikke. Kanskje han vasser uti og synker i mudderet, så kommer han ikke løs igjen. Så ligger han der og kaver og hyler, hvor lenge vil han hyle før han synker? Det sies om Muddertjern at det ligger døde dyr på 18

69451 Aller kjæreste – s. 18

18.06.2026 12:29

bunnen. Hjort og rådyr og rev. Jeg tar på meg sko og går innover på stien bak huset mitt, det er ikke lange stykket.

Du kan også komme til tjernet med bil. De som har nøkkel til bommen kan kjøre skogsveien helt fram, men jeg har min egen sti fra baksiden av huset. Det er bare noen minutter å gå. Jeg fornemmer vannet før jeg ser det, den blanke flaten og lukta av myr. Noen vannliljer, et og annet insekt som tripper på vannets hinne. Sivet står som en stri bord hele veien rundt. Til høyre en knaus som skråner ned i vannet.

Jeg kan ikke se ham noe sted, ikke høre ham heller. Men stillheten gjør godt. Jeg vil ikke rope og skremme fuglene, jeg står en stund og lytter etter pust. Vender meg bort fra vannet, begynner på stien hjem igjen til huset. * Kratz forklarte seg kort og konsist, stående med vekten på framfoten og ansiktet i myndige folder.

Vi tok forklaring på stedet med de tre som var vitner. Dro rett til adressen Muddertjernveien 13 for å sjekke bilen, og for å avdekke rus.

Noen tegn til det? spurte Eddie.

Vanskelig å si. Det var mye nerver og mye stress. Enslig dame i trettiåra, ganske hissig.

Hissig?

Hun kjeftet og bar seg. Ha dere vekk og greier.

Ja vel? Men dere gjorde ingen funn på bilen?

Ikke i fronten, nei. Jeg har tenkt i ettertid at vi burde tatt noen bilder fra under kjøretøyet også, i tilfelle fronten gikk klar. Det kan være ting under bilen.

Du hadde med deg Idun?

Hadde henne med som observatør, ja.

Observatør?

Ingen vits i at vi står og snakker i munnen på hverandre.

Så hva fikk Idun med seg?

Det samme som meg. Det hissige temperamentet.

Vel, sa Eddie, med et lite smil.

19

69451 Aller kjæreste – s. 19

18.06.2026 12:29

Politiet på døra midt på natta vil stresse noen og enhver.

Motsatte hun seg på noe vis?

Vel. Han tenkte seg om.

Hun ga oss omsider tilgang til garasjen, etter å ha somlet litt. Det var vel greit nok. Saken er, sa han, og nå var stemmen fast, det bor bare sju hundre mennesker på Borgestad.

Når vitner til ulykken mener at det var Bella Lundin som kjørte, må vi kunne anta at de har rett.

Dere kan ikke anta noe som helst, sa Eddie, men dere kan selvfølgelig forsvare å undersøke kjøretøyet. Har bilen truffet en syklist i høy fart, slik vitnene har forklart, vil det være spor etter sammenstøtet i fronten. Det ble funnet lykteglass i veien. Er bilen til Lundin uten skader, er det ikke den bilen.

Kratz ble stående og trykke.

Men du vet, sa han, med sin framoverlente positur. Ofte er det andre ting i tillegg. Er det andre ting i tillegg, kan ikke den uskadde bilen alene frikjenne henne.

Kan den ikke? sa Eddie.

Et skøyeraktig smil kom og gikk.

Kratz lette etter gode formuleringer.

Du skal sikkert snakke med vitnene, sa han. Tenåringer.

De er skarpe i den alderen, ser godt og hører godt, det er all mulig grunn til å ta dem på alvor.

Rapporten?

Den er klar, ja. Bør vi kjøre navnet gjennom registrene?

Bella Lundin? Om hun er registrert med andre forseelser?

Sjekket du førerkortet? spurte Eddie.

Gyldig førerkort. Ingen anmerkninger.

Han var fjern i noen sekunder. Nesten trist. Bestemte seg endelig for å avslutte samtalen med en kort konstatering.

Helt klart mye frykt i situasjonen da vi kom på døra der.

Kjenner igjen sånne ting når jeg ser det. Jeg mener, hva er de redde for?

Ja, si det, sa Eddie. Men hvis bilen ikke har så mye som en ripe?

20

69451 Aller kjæreste – s. 20

18.06.2026 12:29