Alexander Løken De døde ser deg

De døde ser deg

Alexander Løken

De døde ser deg

© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-52766-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Heijo/Shutterstock, © Dmitrijs Bindemanis/Shutterstock, © imtmphoto/Shutterstock, © filmfullphoto/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog Aokigahara-skogen, Japan.

«Visste du at den kalles Selvmordsskogen?» spurte Everest.

Fra fjellsiden så den nakne skogen fredfull ut. Forlokkende, på en måte. Trærne vokste opp av det vulkanske jordsmonnet, så tett at ingen lyder trengte inn utenfra.

Det ble sagt at stillheten der inne kunne drive en til vanvidd.

Oberst Hood svarte ikke.

Everest kastet et blikk på ham over skulderen. Obersten sto med armene i kors foran helikopteret som hadde brakt dem hit. Snøfnugg landet på den koksgrå militærbereten og smeltet mot ansiktet hans. Det snødde tett.

Det var den første snøen. Den som falt i november, og som ikke kom til å legge seg. Men allikevel ble den øde utsiktsposten raskt skjult under et hvitt teppe.

«Det sies at rundt hundre japanere tar livet av seg der nede hvert år,» fortsatte Everest. «De vandrer inn og kommer aldri ut igjen. Myndighetene har måttet sette opp skilt hvor de innstendig ber folk om ikke å drepe seg selv.» Han lo. En hul latter, merket han selv.

Oberst Hood bare snerret foraktelig: «Selvmord er for kujoner.»

Stemmen hans var mørk.

Alt ved obersten var mørkt. Øynene. Skinnhanskene og militærstøvlene. Den lange ullfrakken. Det eneste 5

unntaket var håret som så vidt stakk ut under bereten.

Det var like hvitt som snøen på skuldrene hans.

«Japanerne har et annet syn på selvmord,» forklarte Everest. «Ifølge bushido, samuraienes leveregler, var det bedre å begå selvmord enn å la seg ta til fange i strid. Det ble faktisk regnet som ærefullt. Du som er soldat, kan vel forstå det?»

Obersten svarte ikke på spørsmålet. Isteden sa han følelsesløst: «Vi får selskap,» Everest snudde seg igjen. Han skimtet frontlykter på vei oppover mot utsiktsposten. En kortesje av tre terrengbiler. De kjørte uforsvarlig fort på den svingete skogsveien.

«La meg snakke,» sa Everest.

Lyktene blendet ham idet det første av kjøretøyene kom over bakketoppen og fortsatte i høy fart mot dem.

Nysnø og frossen gjørme ble pløyd opp av de kraftige dekkene. Ingen av bilene gjorde tegn til å senke farten før den forreste plutselig bråbremset og skrenset sidelengs.

Den hadde knapt stoppet da tre japanere i mørke dresser hoppet ut, tett etterfulgt av flere menn fra de andre kjøretøyene. De gjorde lite for å skjule at de hadde maskinpistoler under frakkene.

En av mennene slo opp en paraply og åpnet bakdøren på det midterste kjøretøyet. En eldre mann med sølvgrått hår steg ut. I ly av paraplyen gikk han sakte over den gjørmete plassen, krumbøyd og med hendene på ryggen. Everest la merke til kinnbeina, skarpe som på et kranium. Øynene var smale og mørke. Uttrykksløse. Den skrøpelige kroppen gjorde at det var lett å undervurdere ham. Men han var en nådeløs morder.

Lederen for Tokyos mektigste yakuza-familie – japansk mafia.

6

«Mōri-sama,» sa Everest respektfullt. Han bukket dypt for den eldre mannen. «En stor ære.»

Okimoto Mōris øyne glimtet fornøyd til ved den perfekte japanske uttalen. Han tok Everest i hånden, et kraftløst, geléaktig grep.

«Everest Brox,» sa Mōri med en stemme som avslørte at han røykte førti om dagen og gjerne skulle hatt tid til flere. «Everest … Er foreldrene dine interessert i fjell?»

Everest var vant til spørsmålet. Navnet hadde kanskje vært foreldrenes gave til ham, men det hadde ikke gjort skoledagene noe enklere.

«Jeg er ikke oppkalt etter fjellet,» svarte Everest med et kjølig drag i stemmen. «Mount Everest er bare en stor klump med stein. Jeg er oppkalt etter menneskene som først besteg det. Overvant det. Foreldrene mine mente at det skulle inspirere meg til å nå uante høyder i livet.»

Mōri nikket tilfreds.

«Og lot du deg inspirere?» spurte han, nærmest ertende.

«Jeg er verdens rikeste person under tretti år …» svarte Everest. Han likte ikke å snakke om det. Penger var kjedelig.

Mōri fisket fram en sigarett fra et gulletui. Mannen med paraplyen tente en zippolighter, også den i gull.

Sigaretten blusset opp, og Mōri trakk inn røyken som en druknende mann lar vann oversvømme lungene.

«Har du pengene?» spurte han. Blågrå røyk seg ut av neseborene hans.

«Tre millioner dollar, som avtalt,» svarte Everest og gestikulerte mot helikopteret. «Baggene vil forbli i ly for snøen til jeg har sett varene.»

Mōri knipset med fingrene og bjeffet bryskt en ordre.

En mann med runde briller smatt ut av baksetet på den 7

nærmeste bilen og småløp bort til dem. Han bar på en liten koffert av stål, lenket til håndleddet med håndjern.

Da han holdt opp kofferten, skimtet Everest tradisjonelle yakuza-tatoveringer innunder skjorteermene hans.

Okimoto Mōri snurret på et kodehjul før han åpnet lokket. Ti små beholdere var plassert i den polstrede kofferten. De minnet om reagensrør, av solid glass, fylt med en væske, tykk som olje. Væsken var svart, men med et blålig skjær.

Det var et nytt grunnstoff som var blitt oppdaget året før: panacea. Verdens mest dyrebare stoff. Mer verdifullt enn gull, safran, heroin, uran, plutonium, og alle verdens edelsteiner. I hele verden fantes det knapt ti liter.

Rundt en femtedel av det var fordelt i disse beholderne.

Resten var gjemt på høyt sikrede forskningslaboratorier rundt om i verden. Det gjorde ingenting – Everest likte en utfordring. Hvis alt gikk etter planen, ville han ha resten av panaceaen innen soloppgang.

«Er vi enige, da?» spurte Everest, på engelsk, så oberst Hood skulle forstå. Obersten, som hadde forholdt seg taus, klatret opp trappen til helikopteret og lempet ut to store bagger. De traff den snødekte gjørma med et smell.

«Ikke helt,» svarte Mōri og knuste sigaretten under skoen. «Jeg måtte ta i bruk alt jeg har av kontakter for å skaffe til veie stoffet. Bestikke tjenestemenn på høyeste nivå.» De smale leppene hans kurvet seg i et truende smil. «Jeg vil ha én million til. For å dekke utgiftene.»

«Glem det,» sa Everest følelsesløst. Han var ikke overrasket over Mōris forsøk på forhandlinger. «Tre millioner dollar var det vi ble enige om.» Panaceaen var riktignok uerstattelig, og investeringen ville mangedoble seg. Men en avtale var en avtale.

8

Mannen med kofferten smekket den igjen, og rygget noen skritt tilbake mot bilen.

«Da kan du glemme panaceaen,» snerret Mōri. Everest så hvordan maskinpistoler kom til syne fra frakkene til gangsterne.

«Nei, Mōri-sama. Du skal gi meg kofferten uten flere protester, ellers vil det få konsekvenser.»

Mōri gliste faretruende. «Å ja? Skal du sende det svarte beistet ditt på meg?»

«Oberst Hood er sikkerhetssjefen min,» sa Everest.

«Før det tilhørte han den amerikanske hærens spesialstyrker. Han kunne ha brukket nakken din før du rakk å omtale ham som et beist igjen. Men, nei, obersten trenger ikke gjøre noen ting.»

Everest tok to skritt framover. Varsomt for ikke å provosere de bevæpnede gangsterne.

«Du skjønner, Mōri-sama, jeg vet alt om deg,» fortsatte Everest. «Jeg vet at du liker å synge Frank Sinatra i dusjen. At tåneglene dine trenger å stusses. At du hvisker din første kones navn i søvne. At du tilbrakte tretten og et halvt minutt på toalettet i dag morges uten å vaske hendene dine etterpå. Men jeg vet også alle dine innerste, mørkeste hemmeligheter …»

Nesten fortrolig bøyde han seg framover mot Mōri og hvisket noe inn i øret hans. Så lavt at det knapt var hørbart. Reaksjonen var umiddelbar.

Idet Everest lente seg tilbake, kunne han ikke gjøre annet enn å nyte synet av det stivnede ansiktet til den gamle mannen.

«Hvordan vet du det?» hvisket Mōri. «Ingen vet det …!»

I et øyeblikk stirret de på hverandre, Mōri uten å blunke.

9

«Spionene mine er overalt,» svarte Everest. «De er ikke som oss. De ser alt, vet alt. Og om du ikke vil at jeg skal avsløre hemmelighetene dine til familien din, mennene dine, fiendene dine, foreslår jeg at du samarbeider.»

Okimoto Mōri betraktet ham tankefullt. Øynene var smale og uttrykksløse, men Everest kunne allikevel se tvilen og frykten i dem. Men bare i et øyeblikk, før Mōris ansikt sprakk opp i et smil og avslørte en tanngard med store glipper, som et råttent stakittgjerde.

«Godt forsøk, Everest-san,» snerret han. «Men jeg lar meg ikke true av en ung jypling. Du skjønner, når man blir så gammel som meg, er ære det eneste man har igjen å tape.»

Everest trakk pusten og kjente hvordan det sved i neseborene. Det var blitt kaldere. Mye kaldere, på bare noen sekunder. Han visste hva det betydde: Hun hadde ankommet. Hun hadde overtatt forhandlingene. Det ville snart være over, og det var ingenting Mōri kunne gjøre. «Æren din er ikke det eneste du har å tape. Du har fremdeles livet ditt,» sa Everest. «Og dine menns liv …»

Han flyttet blikket til de bevæpnede mennene ved bilene. Og i det samme slo hun til. Raskt og nådeløst.

Maskinpistolene traff den frosne gjørma synkront. Mennene rakk knapt å lage en lyd.

Mōri spant rundt raskere enn den skrøpelige kroppen skulle tilsi.

«Det er ikke mulig …» hvisket han.

Mennene hans hang vektløse et par meter over bakken. De sparket med beina i desperate krampetrekninger. Usynlige hender var i ferd med å klemme inn strupehodene deres. De klorte mot halsen og gapte etter luft.

10

Gangsteren som holdt paraplyen for Mōri, grep en pistol fra innerlommen, men like raskt ble den rykket ut av hånden hans og slynget ut over skogen. Mannen selv ble kastet bakover og inn i en av terrengbilene med så stor kraft at bildøren fikk en stor bulk. Han ble liggende livløs. Over ham begynte mennenes dødskramper å bli svakere.

«De vil være døde om få sekunder, Mōri-sama,» sa Everest. «Har vi en avtale eller ikke?»

Mōri stirret med vantro mot mennene som hang i luften som i et makabert dukketeater.

«Jeg vil heller dø enn å tape ansikt overfor en hvit gaijin, som deg,» sa han. «Og det vil mennene mine også!»

«Vi hadde en avtale. En avtale du brøt,» sa Everest.

«Hva er ærefullt med å dø for det?»

Han kunne høre hvordan Mōris jeksler skrapte mot hverandre. Flere av mennene hans var bevisstløse nå, men ikke døde. Ikke enda – det var bare spørsmål om sekunder. Omsider nikket Mōri, før han snudde seg mot Everest igjen.

«Javel,» snerret han bak sammenknepne lepper. Han bøyde nakken litt, nesten som en ufrivillig reaksjon. «Vi har en avtale.»

I samme øyeblikk tumlet mennene i bakken. De traff gjørma hardt. Noen ble liggende på siden, mens andre karret seg opp på knærne. De gispet etter luft, men var ellers uskadd.

Mōri var fremdeles lamslått. Huden i ansiktet hans hadde antatt en syklig gråfarge.

«Så ryktet er sant?» hvisket han mens blikket flakket nervøst. «Hun har vendt tilbake? Det er bare hun som har sånne krefter …»

11

Everest svarte ikke. Det trengte han heller ikke. Mōri hadde rett, og han visste det godt.

«I så fall valgte du riktig sted å møtes,» sa Mōri dystert. «Aokigahara er et kjent tilholdssted for yūrei – gjenferd. Det sies at de hvileløse åndene til dem som har begått selvmord, kommer fram etter mørkets frembrudd.»

Han snudde seg og gikk bort til mannen med kofferten som virket paralysert av redsel. Det var så vidt han reagerte da Mōri fisket fram en liten nøkkel og løsnet håndjernene fra kofferten. Han måtte dra den ut av hendene til mannen.

«Du gjør klokt i å ikke lefle med mørke krefter,» formante Mōri da han returnerte til Everest. «Det er en grunn til at hun var gjemt bort i alle disse årene.»

Everest ignorerte formaningen hans.

«Takk for handelen, Mōri-sama» sa han og tok imot kofferten.

«Vil du ikke vite hva koden er?» spurte Mōri.

«Det vet jeg allerede,» svarte Everest og blunket.

«Som jeg sa: Jeg vet alt.» Han bukket ærbødig før han snudde seg mot helikopteret. I øyekroken så han at Mōri fomlet fram nok en sigarett med skjelvende hender. Everest tillot seg et smil idet han klatret om bord. Oberst Hood fulgte etter ham, rygget nærmest, med et vaktsomt blikk mot gangsterne som begynte å gjenvinne fatningen. Snøfnugg virvlet rundt frontlyktene til bilene, danset i luften. Et øyeblikk etter foldet trappen seg opp bak dem, før kabindøren ble stengt. Rotorbladene på taket begynte å spinne lydløst.

«Det gikk jo bra,» sa Everest og snudde seg mot obersten.

Oberst Hood satte seg i et av setene langs veggen og 12

spente seg fast. Ansiktsuttrykket avslørte at han ikke delte Everests entusiasme. Han holdt opp en mobiltelefon. «Jeg har nettopp fått rapport fra Glassfestningen: De andre operasjonene mislyktes.»

«Hva?» Everest snudde seg. Alle sammen? Det var verre enn han fryktet. «Klarte de ikke å lokalisere panaceaen?»

Oberst Hood ristet på hodet. «Å lokalisere panaceaen var ikke problemet,» svarte han. «Men å få den med seg ut er vanskelig. For ikke å si umulig. Sikkerhetssystemene er for avanserte.»

De to mennene var tause et øyeblikk. Så brøt Everest stillheten.

«Er du her fremdeles?» spurte han, tilsynelatende ut i luften. Han visste allerede svaret. Han kjente nærværet hennes som elektrisitet i roten av nakkehårene. Frostrøyk pumpet ut av munnen hans. Ubevisst knyttet han nevene og presset neglene inn i håndflatene.

«Jeg er her,» svarte en stemme på japansk. En ungjentes stemme. Så ung, men allikevel så gammel. Ti bevæpnede menn hadde ikke klart å øke pulsen til Everest. Nå hamret hjertet som et mekanisk stempel mot ribbeina hans – så hardt at det gjorde vondt.

«Da hørte du hva vi snakket om?» Everest prøvde å skjule en svak skjelving.

«Ja,» svarte stemmen. «Vi trenger nye rekrutter.»

første del

En måtte leve — en levde takket være en vane som ble et instinkt — under den forutsetning at hver lyd en laget, ble hørt, og hver bevegelse gransket.

Fra 1984 av George Orwell

Liv Tokyo, Japan, et år senere.

Speilet over vasken var blitt hennes verste fiende. Speilbildet var en spottende, marerittaktig versjon av henne selv. En dobbeltgjenger, med altfor store svarte øyne og gustenblek hud, som smilte til henne og hvisket: «Du skal dø snart, Liv».

Det var ikke lenge siden hun hadde stått foran det samme speilet og gjort seg klar til en utekveld med venninnene. De mørkebrune krøllene hadde rammet inn et ansikt som moren kalte hjerteformet. Nå var det så vidt håret rakk henne til ørene. Det hadde falt av i klumper for et par måneder siden. Nok en mislykket behandling.

Kanskje krøllene ville gro ut igjen før sommeren. Men innen da var hun vel død.

Speilbildet geipet til henne.

«Skjerp deg, Liv,» sa hun. «Hvem bryr seg vel om de tåpelige krøllene dine?» En enslig dråpe blod forlot neseboret. Hun stoppet den med fingertuppen. Blodet var svart mot den hvite huden.

Hun fikk lyst til å gråte. Hamre neven inn i speilet.

Isteden grep hun et pilleglass fra vasken. Rutinert ristet hun to piller ned i håndflaten, kastet dem inn i munnen og svelget. Hun trengte ikke lenger vann for å skylle dem ned. Så skrudde hun av lyset – mørket slukte den syke jenta i speilet – og forlot badet.

Soverommet hennes var stort som en stue. Stilrene 17

møbler i nyanser av grått. Japanske papirlamper i taket.

Panoramautsikt over Tokyo, som i nattemørket minnet mest om kontrollpanelet på et utenomjordisk romskip.

Funklende lys i gult, grønt, rødt og blått.

Faren hennes var Norges ambassadør til Japan, og det var snart fire år siden de hadde flyttet hit – det året Liv fylte tretten. Hun trivdes her. Gikk på den amerikanske skolen sammen med de andre diplomatbarna. Hadde lært seg japansk – litt i hvert fall. Og hun hadde mange venner. Ofte vandret de gatelangs på kveldene. Det var spennende, men trygt. Annerledes. Foreldrene hennes jobbet sent flere ganger i uka. Hun kom og gikk som hun selv ville.

Nå hadde hun ikke forlatt rommet sitt på flere måneder. Hun kunne ikke gå ut. Eller turte ikke. Rommet var blitt en fengselscelle, med henne selv som fangevokter.

Hun var ikke smittsom, men allikevel hadde hun holdt seg mye hjemme siden de første symptomene viste seg.

Den bleke huden, de mørke øynene. Migreneangrepene, neseblodet og anfallene som kom uanmeldt på de verste tidspunkter. Men det var først da håret begynte å forsvinne, at hun isolerte seg helt. Av skam? Forfengelighet?

Hun visste ikke.

Nå ventet hun bare. Ventet på å dø, eller ventet på å bli frisk, avhengig av hva som kom først. Hun trengte en kur, ellers ville hun være død innen syttenårsdagen sin.

Det banket på døren til rommet hennes. En forsiktig tapping, knapt hørbart. Døren åpnet seg, og en liten jente, ikke stort høyere enn dørhåndtaket, kom til syne.

«Du vet du ikke kan komme inn hit om natten, Mia,» sa Liv, oppgitt, men ømt. «Gå og legg deg.»

«Men jeg får ikke sove,» innvendte den vesle jenta.

18

Hun gjemte seg i dørsprekken så bare halve ansiktet syntes. «Jeg hadde mareritt.»

«De er ikke ekte,» beroliget Liv. «De er ikke farlige.»

«Kan jeg sove her?» spurte Mia spakt.

Liv ristet på hodet, som hun gjorde hver gang Mia kom inn til henne om natten. Mia var ti år yngre enn henne selv, og med foreldre som alltid jobbet, var Liv blitt mer enn en storesøster. Hun var blitt den som alltid var der, alltid stilte opp. Bortsett fra om natten …

«Vi må være våkne i hvert vårt rom, Mia.» Hun ble skremt over hvor kjølig stemmen hørtes ut. «Du vet jo at jeg er syk!»

Det var beleilig å skylde på sykdommen, men det begynte å bli en tynnslitt unnskyldning.

«Kan jeg banke i veggen hvis jeg får mareritt igjen?» spurte Mia fra dørsprekken.

Liv nikket. Det var en samtale de hadde hatt mange ganger før. Mia var vel vant til å bli avvist, men allikevel stakk det i magen til Liv. Dypt der inne, som et sår som ble mer betent for hvert stikk. Lillesøsteren lukket døren, og i et sekund var bare det ene øyet hennes synlig i sprekken. Bare i et lite øyeblikk, men lenge nok til at Liv så skuffelsen i blikket.

«Natta,» lød den spede stemmen til Mia, etterfulgt av lyden av barfot tassing mot parketten og døren til naborommet som lukket seg.

Liv tok seg til de små krøllene ved øret. Trakk i dem som for å gjøre dem lengre. Én dag skulle hun fortelle søsteren sannheten om hvorfor hun ikke fikk komme inn på rommet om natten. Men enn så lenge skjermet hun henne med hvite løgner, skyldte på sykdommen, litt mindre overbevisende for hver natt. For hvert bank i veggen fra naborommet.

19

For Liv hadde også mareritt. Hadde hatt det så lenge hun kunne huske. Stemmer i natten, som hvisket, tryglet, jamret, gråt og raste. Skyggeaktige skikkelser som gjemte seg i mørke hjørner av soverommet. Men i motsetning til marerittene til Mia, var skikkelsene som åpenbarte seg for Liv, høyst virkelige.

Et skarpt elektronisk pling brøt stillheten. Liv skvatt til.

Nettbrettet hennes lå på sengen. Skjermen lyste blålig.

Alle vennene hun chattet med på nettsamfunnet Oculink, var som regel logget av på denne tiden av døgnet.

Selv internett var ensomt klokken fire om morgenen.

Hun krysset rommet og slengte seg ned på den uoppredde sengen med et stønn.

Hun redde aldri opp lenger. Hun husket heller ikke om hun hadde dusjet i morges. Eller om hun hadde brukt den hvite singleten mer enn én dag. Joggebuksa hadde hun i hvert fall gått med i ukevis.

Hun grep nettbrettet og fant veien til Oculink med pekefingeren. Noen hadde sendt henne en venneforespørsel. Hun kikket nysgjerrig på profilbildet. En ganske ung mann, men eldre enn Liv og vennene hennes. Han hadde tykt, blondt hår, og mørke øyebryn. En fremmed.

«Everest Brox,» leste hun lavt.

For et navn. Men det hørtes på en måte kjent ut.

Ansiktet hans også. Hun nølte litt. «Hvorfor ikke …?» mumlet hun.

Med et trykk aksepterte hun venneforespørselen. Så lukket hun Oculink og åpnet nettleseren isteden. Søvnig hoppet hun fra nettside til nettside, før hun begynte forfra igjen. Fingrene gikk automatisk. Hun hadde ikke sovet på flere netter. Og i forrige uke hadde hun knapt gjort annet. Hun kunne skylde på sykdommen, men hun 20

følte seg ikke syk. Hun gjorde sjelden det. Men når anfallene kom, kunne de vare i flere timer. Og så tok det en uke å hente seg inn igjen etterpå.

Likpesten ble sykdommen kalt. Den hadde først hjemsøkt soldater som var utplassert i Syria. Så hadde den spredd seg østover gjennom Asia, hele veien til Japan, og det var bare et spørsmål om tid før resten av verden ble rammet. Det var noe nytt, verken bakterie eller virus.

Eller kanskje en blanding av begge deler. Pesten angrep blodet. Gjorde det svart. Ingen visste hva den skyldtes eller hvordan man skulle bekjempe den. Sykdommen var saktegående. Den brøt ned kroppen over et års tid.

Men det fantes ingen kur. Ingen overlevde. Liv hadde vært syk i seks måneder nå. Og innen sommeren ville hun sannsynligvis være død. Foreldrene hennes hadde brukt sin innflytelse til å skaffe eksperimentelle medisiner og kurer. Ingen av dem hadde helbredet henne, selv om noen av pillene gjorde det lettere å fungere i hverdagen. Den siste kuren hadde tatt håret hennes.

Foreldrene kom sjeldnere inn på rommet hennes nå.

Ikke så mye sjeldnere. Fremdeles hver dag, men litt kortere besøk hver gang. Litt mindre håpefulle i måten de snakket til henne på. Akkurat nok til at Liv merket det.

Akkurat nok til at det gjorde vondt.

En melding spratt opp på skjermen. Det elektroniske plinget fikk hjertet hennes til å hoppe over et slag.

Det var Everest Brox igjen. Hvem var han? Hvor hadde hun sett ham før?

Fingeren stoppet et øyeblikk rett foran skjermen. Dirret nølende. Men nysgjerrigheten tok overhånd. Hun åpnet meldingen. Det var en kort beskjed: «Vi må snakke sammen.»

21

Snakke? Om hva? Hun prøvde å ignorere den nervøse kriblingen i magen. Da skjermen lyste opp igjen, skvatt hun så fælt at hun ga fra seg et lite hvin. Innkommende anrop. Skjult nummer. Vibrasjonen truet med å danse brettet ut av hendene hennes.

Var det ham? Det måtte det være. Hun lot den ringe.

Stirret på den lysende skjermen. Igjen nølte hun. Hun burde ikke gjøre det, men natten fikk henne til å føle seg fryktelig alene. Først når morgensolen tittet over byen, ville hun kjenne seg trygg. Da kunne hun endelig sove.

Men det var fremdeles flere timer til.

Mannen var en fremmed, men han kunne ikke gjøre henne noe. Ikke her. Allikevel burde hun ikke svare. Hun visste det. Hun blokkerte stemmen i hodet, som lød til forveksling lik moren hennes, og som advarte henne når hun var i ferd med å gjøre noe dumt. Hva hadde hun å tape? Hva kunne det skade? Hun ville bare ha noen å snakke med. Høre en vennlig stemme.

Hun godtok anropet og holdt pusten.

Et ansikt dukket opp på skjermen. Hun gjenkjente den unge mannen fra profilbildet. Han hadde helt blondt hår. Hvit skjorte. Tversoversløyfe. Mørke øyne under mørkere bryn. En stemme lød ut av høyttaleren, krystallklar som om han var der i rommet sammen med henne.

«God morgen, Liv,» sa mannen. «Håper jeg ikke vekket deg?» Han snakket engelsk med en tydelig amerikansk aksent.

«Nei,» stotret Liv fram, også på engelsk. Etter at hun flyttet til Tokyo, snakket hun engelsk oftere enn norsk.

«Jeg har ikke sovet …»

Mannen smilte og lente ansiktet framover så øynene ble skjult i enda dypere skygger.

22

«Godtar du alltid venneforespørsler fra fremmede?» spurte mannen. «Og svarer på anropene deres?»

«Nei, jeg …» Liv fant ikke ordene. Hun skulle til å avslutte samtalen, men fingeren stoppet rett over knappen. «Hva vil du?»

«Jeg heter Everest Brox,» sa mannen, uten å svare på spørsmålet hennes. «Har du hørt om meg?»

Liv ristet på hodet, men hun var sikker på at hun hadde sett ham før. «Åpne opp nettleseren din igjen,» sa mannen.

«Hvordan vet du …?» «Åpne opp nettleseren din,» gjentok han, litt strengere i tonen. «Gå inn på nettsiden til Japan Times.»

Liv gjorde som befalt. Hun scrollet nedover. Forbi krig og økonomiske kriser og sykdom. Og der var han.

«Grunnleggeren av nettsamfunnet Oculink, Everest Brox (26) er anslått å være verdens rikeste mann under tretti og har også blitt kåret til en av verdens mest innflytelsesrike mennesker.» Liv skumleste teksten.

«Den ellers så medieskye Brox var til stede tidligere denne uka ved åpningen av Oculink Tower, firmaets nye hovedkvarter i Tokyo.»

Liv vendte blikket utover den uendelige byen igjen.

Han er her, slo det henne. Her i Tokyo! Hun lukket nettleseren igjen og studerte mannen på skjermen. Everest Brox hadde lent seg litt tilbake og smilte påtatt, som for å etterlikne bildet på nyhetssiden. Det var ham. Ingen tvil om det.

«Jeg visste at jeg hadde sett deg før!» utbrøt Liv. «Så det var du som fant opp Oculink?»

«Riktig, og det er vel du glad for?» Everest sa det med et hånlig drag over leppene. «Ellers hadde du vært temmelig ensom de siste månedene.»

23

Hvordan visste han så mye om henne? Ubehaget vokste inni henne, kravlet ut fra dypet av magen som tentakler.

«Hva vil du, herr Brox?»

«Kall meg Everest,» sa han. «Jeg håpet vi kunne være venner.»

Da hun ikke sa noe, fortsatte han: «Vi må snakke sammen, Liv. Om evnene dine.»

Liv kjente hvordan hver muskel i kroppen hennes rykket til. Evnene? Mente han de nattlige besøkene? Ingen visste om dem. Ingen av vennene. Ikke mamma og pappa. Ikke Mia. «Jeg skjønner ikke hva du mener …» Hun hvisket nesten nå.

Løgnen hørtes lite overbevisende ut. Everest studerte henne gjennom skjermen. Øynene hans var brått kalde.

Utålmodige, som om han ikke hadde tid til løgner.

«Det står en bil og venter på deg i garasjeanlegget,» sa han. «Pakk en bag med det aller mest nødvendige og ta heisen ned. Pass på at ingen ser deg.»

Med ett var det som om Liv hadde problemer med å kontrollere pusten, som om lungene levde sitt eget liv.

Kinnene glødet, ufortynnet frykt pumpet ut av porene hennes.

«Jeg kan ikke gå noen steder.» Stemmen hennes skalv.

«Jeg er syk. Jeg kan ikke være utendørs.» Nok en løgn.

Hvorfor sa hun det?

«Ja, du er syk,» sa Everest. «Men å stenge deg selv inne vil ikke forandre på det.»

«Jeg kan ikke …»

«Det er kun de døde som er smittebærere. Det vet du.

Alle vet det.» Everest lente seg nærmere skjermen. «Du er ikke død, er du vel?»

24

Liv ristet på hodet. Prøvde å ignorere den innstendige stemmen. Hun trengte ikke å dra noen steder. Hun kunne skru av nettbrettet. Trekke dyna over hodet.

Vente på morgenen.

Men han hadde rett, forskere hadde påvist at likpesten bare ble spredt fra lik til levende. Ikke bare fra mennesker, men også dyr. Hva som hadde smittet henne, visste hun ikke selv engang. Det kunne ha vært en død due i rennesteinen. En rotte i veggen. Det betydde ingenting nå.

«Hva hvis jeg nekter?» spurte hun. Hun angret på spørsmålet, som om hun fryktet svaret. Men det kom ikke. Everest satt taus i den andre enden. Smilte han igjen? I det samme kjente Liv et stikk i nakkeroten. Som om noen hadde kjørt en frossen nål inn i nervebanene hennes. Det var en velkjent følelse. En følelse hun hadde kjent første gang da hun var på Mias alder. Temperaturen i soverommet sank flere grader på et øyeblikk. Frostrøyk bølget ut mellom leppene hennes.

Hvor er de? De var der ett eller annet sted. Tennene klapret mens hun gjennomsøkte rommet med øynene.

Der! På skrivebordet.

Det var minst ti stykker. Kanskje tjue. Små frosker.

De var fullstendig hvite, selv de utstående øynene.

Målløst hoppet de rundt på bordplaten. Tumlet over hverandre. Ramlet over kanten og traff teppet nedenfor.

Det var mange flere enn tjue nå. Sikkert femti. De formerte seg. Materialiserte seg fra ingenting.

Liv stirret på froskene som hun hadde gjort så mange ganger før. Men aldri hadde det vært så mange. Snart ville de begynne å smelte. Som om de var laget av stearin og ble holdt over en intens flamme. De ville løse seg 25

opp, fordampe. Først til et hvitt slim. Deretter til en tykk tåke. Hvit damp. Så ville de forsvinne.

De kom alltid først. Varslet om at noe var på vei. Noe som var langt mer skremmende enn dem selv.

«Du spurte om noe, Liv?» Stemmen til Everest Brox skar gjennom stillheten som en skalpell.

Liv så ned på brettet igjen. Ansiktet hans fylte skjermen. Øynene hans var askegrå, så hun nå.

«Jeg … Jeg spurte om hva som ville skje hvis jeg nektet å gå ned til garasjen.» Øynene hans gjennomboret henne.

«Lillesøsteren din sover i naborommet, ikke sant?»

Stemmen hans var monoton. «Mia, er det ikke det hun heter?»

Og så, etter å ha gitt Liv et siste, gåtefullt smil, forsvant ansiktet hans. Ordene hans ble hengende i luften.

Anrop avsluttet.

Liv stirret hjelpeløst på den tomme skjermen. Så hørte hun det. Først et par ganger. Så hyppigere. Hardere.

Banking fra veggen i naborommet.

«Mia!» hvisket hun.