Aldri snu deg av Mary Jane Clark

Mary Jane Clark

Aldri snu deg Oversatt av Sølvi Jacobsen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Copyright © 2008 by Mary Jane Clark Published in arrangement with Ulf Töregård Agency AB ISBN: 978-82-02-58054-4 1.opplag 2018 Utgitt første gang på norsk av Cappelen Damm AS i 2009 Originalens tittel: It Only Takes a Moment Oversatt av Sølvi Jacobsen Omslagsdesign: Tine Winswold Omslagsfoto: © Arcangel Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Nørhaven Paperback A/S, Danmark Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Elizabeth og David, og til alle de familiene som lever med fragilt X-syndrom, den vanligste årsaken til kognitiv svikt. Stå på.

En behandlingsform er ikke langt unna.

Prolog Noen dager inn i fremtiden …

Kurver fylt til randen og høye vaser med blomster sto i det svakt opplyste rommet, og mennesker med sorgfulle ansikter fulgte henne med blikket da hun nærmet seg den lille kisten. Den vesle kisten var dekket med avkuttede roser og liljekonvaller arrangert slik at det så ut som omrisset av en engel.

Med all den styrken hun kunne mønstre tvang Eliza seg til å gå bort til den. Hun knelte ved siden av kisten, nevene var knyttet og øynene knepet igjen. En tyngende forventning lå over henne. Alle kikket på henne, ventet på reaksjonen hennes, lettet fordi dette skjedde i hennes liv og ikke i deres. Ingenting ville skje før hun gjorde det hun var nødt til å gjøre.

Du er nødt til å se. Du må se. Du må se hva som er inni.

Eliza bøyde hodet og åpnet øynene. Det første hun fikk øye på var et fossefall av hvit tyll som flommet nedover kisteveggene. Hånden hennes skalv ukontrollert da hun strakte den ut for å dra til side brudesløret.

7

Mandag 21. juli

Kapittel 1 «Se!» ropte Janie. «Hun har det på seg, Mrs. Garcia.

Mamma har på seg armbåndet.»

Carmen Garcia hadde vært opptatt med å samle jentas blanke hår i en hestehale, men nå kikket hun opp. Den middelaldrende kvinnen bøyde seg frem for å se bildet på tv-skjermen bedre. Eliza Blake, iført en kornblomstblå bluse som fremhevet de blå øynene hennes, smilte fra studioet i KEY to America der hun og en kokebokforfatter viste hvordan man arrangerte en sommerlig grillmiddag.

Da kameraet zoomet inn på hendene hennes mens hun gned kjøttet inn med en krydderblanding, var det lett å se de røde, gule og blå plastperlene hun hadde rundt håndleddet.

«Sí.» Mrs. Garcia smilte. «Din mamá liker armbåndet du laget til henne på campen veldig godt.»

«Hva heter armbånd på spansk?» spurte Janie.

«Pulsera,» svarte Mrs. Garcia. «Nå må du skynde deg.

Spis frokosten din. Bussen kommer snart.»

Janie, i mørkeblå shorts og en hvit t-skjorte med Camp Musquapsink-trykk på fronten, satte seg ved kjøkkenbordet mens Daisy, den gule labradoren, slo seg til ro ved føttene hennes. Janie spiste lydig frokostblandingen og melonskivene som Mrs. Garcia hadde satt frem til henne.

11

Imens sjekket husholdersken kalenderen som hang på kjøleskapsdøren.

«Det er temadag om indianerne på skolen i dag,» opplyste hun. «Du har bueskyting og ridning på programmet.»

«Jeg vet det,» sa Janie og skar en grimase. «Jeg hater bueskyting. Det er for vanskelig.»

«Jo mer du øver deg, jo lettere blir det. Gjør så godt du kan, mi hija. Bare gjør ditt beste. Da blir din mamá glad.»

«Pil og bue er kjedelig,» kunngjorde Janie. «Men vi skal males i ansiktet. Det blir gøy.» Øynene til den lille jenta videt seg stolt ut. «Og vet du hva? Musquapsink er et indiansk ord.»

«Er det?»

«Det er Ho-Ho-Kus også,» rapporterte Janie, stolt fordi hun kunne lære Mrs. Garcia noe. «Det er massevis av indianske navn her omkring. Pascack og Hackensack og Kinderkamack. Det har læreren sagt.»

Mrs. Garcia fulgte stolt med mens Janie konsentrerte seg om frokostblandingen. Hun var et sunt barn. En lett solbrun farge og et dryss fregner dekket kinnene og den lille, rette nesen. De blå øynene hennes gnistret, akkurat som morens. Voksentennene hennes så ut til å være hvite og foreløpig rette. Armene og bena hennes, som stakk ut fra Camp Musquapsink-klærne, var muskuløse og sterke.

Janie gløttet opp da hun kjente Mrs. Garcias blikk på seg. «Hva ser du på?» spurte hun.

«Deg, mi hijá. Jeg ser på deg, tesoro.»

«Hva betyr det?» spurte Janie, som ikke kjente til det spanske ordet.

12

«Det betyr skatt,» forklarte Mrs. Garcia. «Du er din mamás tesoro. Hun elsker deg høyere enn noe annet.»

Den svarte varebilen kjørte sakte langs den lett svingete veien som gikk rundt tjernet. Den rullet forbi flotte hus i kolonistil og store hjem i ranch-stil, som var atskilt av grønne gressplener og utsøkt anlagte hager. Sjåføren dreide inn til en nøye utvalgt plass mellom to hus, sikker på at varebilen ikke kunne ses fra noen av hjemmene. Han slo av tenningen.

«Hvordan går det?» ropte sjåføren ut av det åpnet vinduet og hevet pappkruset med kaffe til hilsning til arbeidskaren som kjørte forbi i en rød lastebil.

I løpet av ukene han hadde brukt for å gjøre seg kjent i dette strøket, hadde han forstått at det siste som ville skille seg ut her, var en arbeidsbil. Hver morgen kom gartnere, malere, elektrikere og snekkere kjørende gjennom de rolige gatene i området på vei til arbeidet med å vedlikeholde eiendommene til strøkets rike innbyggere. Eierne arbeidet på Wall Street eller befant seg høyt oppe på rangstigen i større bedrifter eller drev sine egne, vellykkede firmaer. De kjente ingen trang til å klippe gresset selv, og hadde ikke lyst til å bruke helgen på nødvendig vedlikehold. De leide folk til å gjøre det for dem. Varebilen hans ville ikke bli lagt merke til som noe utenom det vanlige i det hele tatt. I løpet av de dagene han hadde brukt på å tråle området, hadde han faktisk ikke blitt stoppet en eneste gang av politi på patrulje.

Sjåføren kikket på klokken. Ganske snart nå. Han nippet til den lunkne kaffen og ventet, holdt blikk festet rett frem for seg på mursteinshuset i føderaltil i enden av gaten.

13

«De er sent ute i dag,» mumlet han. «Er det ikke typisk at de er sene i dag?»

Omsider kom den gule minibussen inn i synsfeltet hans.

«Der er den,» sa han og krøllet sammen det tomme pappkruset.

Sjåføren strakte hånden frem for å vri om nøkkelen i tenningen.

«Vent litt,» lød det fra en stemme bak i varebilen. «Ingen grunn til hastverk. Vi har god tid. Vi har en grundig gjennomtenkt plan, og den skal vi gjennomføre uten feil.»

Det klemtet i hornet på bussen.

Janie svelget den siste slurken med melk, tørket seg rundt munnen med håndbaken og slo armene om halsen på hunden for å gi den en klem. Hun løp til utgangsdøren og ventet mens Mrs. Garcia tastet inn koden som skrudde av tyverialarmen. Mrs. Garcia ble stående i døråpningen og følge med helt til Janie var kommet seg trygt inn på bussen, og bussen kjørte sin vei.

Husholdersken gikk inn på kjøkkenet igjen, ryddet skålene, koppene og bestikket fra bordet og satte alt inn i oppvaskmaskinen. Mens hun sto ved vasken og vasket hendene, kikket hun ut av vinduet og la merke til at geraniene trengte å få døde blomsterhoder plukket av. Hun låste opp de franske dørene, skjøv nettingdøren til side og skrittet ut på den skiferbelagte plattingen. Da hun hadde fjernet de brunaktige blomsterhodene slik at bare de hvite, friske hodene sto igjen, gikk hun inn på kjøkkenet og kastet de døde blomstene i søpla.

«Kom igjen, Daisy,» sa hun og fylte hundeskålen med vann. «Vi går ut.»

14

Den gule labradoren fulgte etter husholdersken til enden av eiendommen hvor et hundehus med shingeltak var dekket med grønne grener. Mrs. Garcia satte skålen med vann på bakken og festet hundens halsbånd til en lang løpestreng, laget for å gi dyret stor bevegelsesfrihet.

Så gikk hun inn i huset igjen, lukket nettingdøren, men lot de franske dørene stå åpne for å slippe inn litt frisk sommerluft.

Den svarte varebilen kjørte rett inn i innkjørselen og stanset ved siden av huset. To skikkelser kledd i overaller og arbeidsstøvler kom ut av den. De gikk målbevisst rundt huset til bakhagen, stanset bare for å trekke gummimasker over hodene sine.

«Klar?» vislet den laveste fra bak Olivia-masken, som hadde fremstående øyne og ravnsvart hår trukket bakover i en knute i nakken.

Den andre, i Skipper’n-maske, stakk tommelen i været.

«Jepp,» svarte han bestemt. «Vi overlater ikke noe til tilfeldighetene. Jeg har holdt henne under oppsikt i flere uker, og når det er fint vær, lar hun døren på baksiden stå åpen på formiddagen.»

En hund begynte å gjø i enden av eiendommen. Den gule labradoren løp mot dem, men ble dratt tilbake da løpestrengen strammet seg.

«Ingen grunn til bekymring. Den forbannede hunden bjeffer bestandig,» sa Skipper’n. «Husholdersken kommer ikke til å bry seg noe om det.»

Olivia skjøv nettingdøren lydløst til side. Inne i huset ringte telefonen. Forsiktig og taust gikk de i retningen stemmen som svarte kom fra.

15

«Sí, Mrs. Blake. Janie har dratt til campen.» Stemmen til Mrs. Garcia kom fra andre etasje.

Inntrengerne fant veien til trappen.

«Alt er i orden her.» Stemmen til husholdersken lød sterkere.

De gikk opp i andre etasje.

«Greit, jeg ser deg når du kommer hjem, Mrs. Blake.»

Mrs. Garcia la røret tilbake på plass. Hun gjorde seg ferdig med å re sengen, ristet putene og glattet over sengeteppet. Da hun rettet seg opp, gløttet hun i speilet over den doble kommoden og så to maskerte skikkelser nærme seg bakfra.

Hun kastet seg mot bordet ved siden av sengen, men før hun rakk å trykke på knappen til alarmselskapet, rykket Skipper’n henne tilbake og kastet henne ned på sengen. Olivia sluttet seg til dem, hjalp til med å holde henne nede. Sammen snudde de henne rundt, slik at hun ble liggende med ansiktet presset mot sengeteppet og fikk lufttilførselen blokkert. Husholdersken kjempet imot av alle krefter for å komme seg fri.

«Ikke gjør motstand,» sa Skipper’n mens han bandt armene til Mrs. Garcia bak på ryggen hennes. «Spar på energien. Du har en lang dag foran deg.»

16

Kapittel 2 Eliza la på røret, løsnet mikrofonen fra blusebrystet og reiste seg fra sofaen i «stua» til Key to America-studioet. I dag var det Harry Grangers tur til å bli værende dersom det trengtes oppdateringer til vestkyststasjonene. Hun kunne gå på kontoret sitt og gjøre seg klar før reporteren fra People kom til intervjuet de hadde avtalt klokken ti.

Da hun gikk gjennom studioet, fikk hun øye på KTAprodusenten Annabelle Murphy. «Litt av en brunfarge du har fått deg,» sa Eliza.

Annabelle smilte. «En av fordelene ved å jobbe på morgenkvisten,» sa hun. «Jeg rekker å ta med meg tvillingene til badeanlegget hver ettermiddag.»

«Du og Mike og ungene burde ta dere turen ut til forstaden en helg og slappe av ved svømmebassenget vårt,» sa Eliza. «Janie er kjempeglad i Tara og Thomas. De kan bade, og vi kan slappe av.»

Annabelle himlet med øynene. «Slappe av? Hva er det?

Når jeg er i bassenget med de to, rekker jeg knapt å sette meg. Jeg må stadig megle i vannkriger eller smøre dem inn med mer solkrem. Når jeg kommer hjem etter all den avslapningen, er jeg utkjørt.»

«Kommer dere, da, tror du?» spurte Eliza.

«Tuller du? Klart vi gjør. Når?»

17

«Hva med nå til helgen? Hvis du og Mike er ledige på søndag, sånn i totiden, kanskje?»

«Flott,» svarte Annabelle. «Da kommer vi.» Øynene hennes fant veien til perlene om håndleddet til Eliza. «Fint armbånd. Bendel’s?» spurte hun.

«Prøv Camp Musquapsink isteden.» Eliza lo og strakte armen frem. «Janie laget det til meg da de hadde håndarbeid.»

«Hun kunne leve av å lage slike,» sa Annabelle og undersøkte perlearbeidet grundigere. «Jeg så noen armbånd til salgs, ikke så fint som dette heller, for femti dollar stykket. Når jeg tenker meg om, så hadde det kanskje vært en idé å ta med tvillingene og starte samlebåndsproduksjon, lage slike som disse og selge dem i svindyre butikker, så kunne vi sagt opp jobbene våre?»

«Jammen, da gjør vi det,» svarte Eliza, «jeg er helt for barnearbeid, hvis du også er det.»

Annabelle smilte. «Hvor skal du nå?»

«Kontoret. Jeg har enda et intervju i formiddag. Men når sant skal sies, synes jeg det begynner å bli mer enn nok presse. En eller annen gang slutter folk å finne meg interessant.»

«Hvem skal intervjue deg denne gangen?» spurte Annabelle.

«People,» svarte Eliza. «Om det finnes en eneste sjel i dette landet som ikke vet at jeg er enke med en datter på sju år, at vi bor i Ho-Ho-Kus, New Jersey, og at jeg nikoser meg med sjokolade av og til, så kommer dette intervjuet til å sørge for at det blir slutt på den slags manglende viten.»

Da de skulle til å skille lag, snudde Eliza seg mot Anna18

belle igjen. «Forresten – Margo og jeg skal treffes til lunsj i dag. Vil du være med? Vi kan mimre om gamle dager.»

«Hvilke gamle dager?» spurte Annabelle. «Vi har ikke kjent Margo særlig lenge. Hun har bare vært ansatt ved KEY-nyhetene i noen få måneder.»

«Det er sant,» sa Eliza, «men det er hva vi har opplevd sammen som teller. Det har skjedd en del i løpet av de månedene.»

«En annen gang,» sa Annabelle. «Jeg har et innslag om tvangsshopping som skal på luften i morgen, og jeg er ikke i nærheten av ferdig. Men kan vi ikke treffes alle tre om ikke så lenge? Vi får med oss B.J. også og kaller det gjenforeningstreff for Sunrise-spennings-selskap.»

Mens hun gikk ut av studioet mintes Annabelle hvordan de fire – Eliza, Margo Gonzalez, B.J. D’Elia og hun selv – hadde slått seg sammen for å finne ut hvem som hadde drept Constance Young, den tidligere tv-vertinnen i Key to America-showet. Det hadde nesten kostet Eliza livet. Etter det funderte Annabelle på hvordan det opplevdes å være så sterkt i offentlighetens lys som Eliza var.

Tanken på at alle mulige detaljer og aspekter ved ens privatliv ble brettet ut for Gud og hvermann fikk Annabelle til å grøsse uvilkårlig. Hun var redd for at alle artiklene i pressen gjorde Eliza naken og sårbar.

19

Kapittel 3 «Dette er det du skal gjøre,» sa Skipper'n da han hadde bundet armene til Mrs. Garcia bak på ryggen hennes. Han rettet et skytevåpen mot henne. «Du skal ringe til campen og si at du kommer for å hente Janie. Si at noe er skjedd og at moren hennes vil at hun skal komme hjem.»

Mrs. Garcia ristet på hodet. «Nei. Det kan jeg ikke gjøre.» «Å, jo da, det kan du. Om du ikke gjør det, skal jeg sørge for at det skjer en ulykke med Janie på campen i dag. Dersom du velger å ikke ringe og ikke henter Janie, da har vi ikke noe annet valg enn å la folkene våre på campen skade henne. Skade henne stygt. Du vet vel godt hvor lett uforutsette ting kan skje med småunger? Badevakten ser en annen vei og et barn drukner. Eller en assistent er uoppmerksom og et barn rusler inn i skogen på egen hånd. Gudene må vite hva ungen opplever der. Du vil ikke at noe slikt skal skje, vel?»

Mrs. Garcia stirret inn i mannens mørke øyne som glodde ut gjennom hullene i masken. Hun prøvde å lodde sannhetsgehalten i det han hadde sagt. Fantes det virkelig folk på campen som samarbeidet med disse fryktelige typene? Var Janie i fare der?

Carmen Garcia hadde opplevd frykt i sitt eget liv. Fryk20

ten for fattigdom, frykten for ikke å ha nok å spise eller et tørt og trygt sted å sove i hennes barndoms landsby i Guatemala. Hun hadde vært redd da hun kom til Amerika, hvor hun knapt kjente en sjel, ukjent med det nye landet og hvordan man skulle oppføre seg der. Hun hadde vært engstelig hver gang hun hadde fått seg ny jobb og vært fylt av uro overfor hver eneste nye oppdragsgiver hun hadde fått og forsøkt å innfri forventningene til. Men ikke før nå, forsto hun, visste hun hva naken skrekk innebar. Hva var disse menneskene i stand til å gjøre?

«Hvordan vet jeg at du ikke kommer til å skade Janie hvis jeg henter henne?» spurte hun og kjempet for å holde stemmen stødig.

«Det kan du ikke vite. Men alt jeg kan si, er at ungen er verdt mer for oss i live enn død. Vi ønsker ikke å skade Janie. Vi vil ha henne frisk og rask og i live.»

Tankene jaget gjennom hodet til Mrs. Garcia. Hvis mannen bløffet og det ikke fantes noen medsammensvorne på Camp Musquapsink, da var Janie tryggere akkurat der hun var. Men hvis mannen fortalte sannheten, kunne Janie være i større fare på campen enn om hun dro og hentet henne. På den måten ville i det minste hun selv kunne ta vare på jentungen.

«Tror du ikke sjefen din vil at du skal være sammen med Janie for å passe på henne?» spurte Olivia, som sa noe for første gang. «Hvordan tror du Eliza Blake kommer til å reagere når hun finner ut at du hadde sjansen til å redde den lille jenta hennes, men bestemte deg for ikke å gjøre det?» Det var en kvinnestemme, men den lød skurrende og hes. Mrs. Garcia fikk inntrykk av at hun forsøkte å kamuflere stemmen sin. Men spørs21

målet kvinnen hadde stilt, avgjorde saken for Mrs. Garcia.

«Ja vel,» sa hun. «Jeg skal ringe.»

22