Lisa Gardner
Aldri si det Oversatt av Linda Marie Vikaune
Lisa Gardner Originalens tittel: Never Tell Oversatt av Linda Marie Vikaune Copyright © 2019 by Lisa Gardner, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65694-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 10/12 pkt. og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om Wayne Rock, en eksepsjonell etterforsker og et enestående menneske. Vi savner deg, min venn.
Kapittel 1
Evie Hendene skjelver på rattet idet jeg kjører bilen inn i garasjen. Jeg har ingen grunn til å føle meg så nervøs, sier jeg til meg selv. Jeg har ikke gjort noe galt. Likevel blir jeg sittende et øyeblikk lenger og stirre rett framfor meg, som om et magisk svar på det flokete livet mitt skal dukke opp på frontruten. Det gjør det ikke. Hvis jeg er forsiktig, kan jeg fortsatt gli ut av førersetet. Jeg er større, men ikke så mye større. Jeg strever mer med den tykke jakken og stroppen på den store vesken idet jeg lirker meg ut fra bak rattet. Conrad kjøpte vesken til meg i julegave i fjor. Fra Coach. Ekte skinn. Minst et par hundre dollar. Der og da hadde jeg blitt så glad at jeg slo armene rundt ham og hvinte. Han lo og fortalte meg at han hadde sett hvordan jeg så på vesken inne i butikken, og han hadde bare visst at han måtte kjøpe den til meg. Da jeg klemte ham den gangen, klemte han meg tilbake. Da jeg lo den dagen, og overveldet åpnet opp den store, grå skinnvesken for å utforske alle rommene, lo han med meg. Julen for nesten et år siden. Hadde vi klemt hverandre siden? Ledd sammen siden? Kulen på magen min er bevis på at vi har funnet en måte å kommunisere på, og likevel, hadde det ikke vært for lenkene med fargerike lys og glorete dekorasjoner som dekker nabolaget, tror jeg ikke det hadde føltes som jul i det hele tatt. Huset vårt er det minst pyntede huset i området. En krans på døren, det er alt. Hver helg har vi bestemt oss for å kjøpe et tre. Hver helg har vi latt være. 7
Jeg tar meg tid med å løfte vesken opp på skulderen. Så snur jeg meg og ser på døren som fører fra garasjen og inn i huset. Død på innsiden, tenker jeg. Og noe faller sammen i meg. Jeg gråter ikke. Men jeg vet ikke helt hvorfor. Døren er åpen. Står på gløtt. Som om jeg ikke hadde trukket den ordentlig igjen etter meg. Slipper ut varmen, ville faren min ha sagt, og jeg kjenner smerten stikke på nytt. Jeg skyver opp døren og lukker den ordentlig bak meg. Sånn. Jeg er hjemme. Inne på vaskerommet. Enda en dag er over. Enda en natt skal komme. Henge opp vesken. Riste av meg jakken. Trekke av meg støvlene. Henge jakken på knaggen. Sette støvlene på matten. Jeg fisker mobilen opp av vesken og legger den til lading på bordet. Så tar jeg et siste øyeblikk. Pust inn. Pust ut. Lytter etter ham. Kjøkkenet? Han kan sitte ved bordet. Vente foran en kald middag. Eller megetsigende ta den siste biten. Eller kanskje han har flyttet seg inn i stuen, forskanset seg i lenestolen sin, med føttene opp, en øl i hånden, blikket limt til sportskanalen. Søndag er fotball. Heia, Patriots. Jeg har bodd i Boston lenge nok til å lære meg såpass. Men tirsdag kveld? Jeg har aldri vært interessert i sport. Han så på TV; jeg leste. Før, da vi var så godt som uatskillelige mesteparten av tiden, føltes det bare naturlig å ha litt tid hver for oss også. Jeg hører ingen klirring av bestikk fra kjøkkenet. Og heller ingen dempet mumling fra TV-en i stuen. Døren var åpen, husker jeg. Og den venstre hånden legger seg flatt over den relativt lille, men merkbare kulen på magen. Gangen fører til kjøkkenet. Et bord på tynne ben står foran vinduet. Ingen tegn til middag. Men så ser jeg at en skylt tallerken står pent plassert i oppvaskkummen. Pust inn. Pust ut. Jeg burde ha en historie å fortelle, tenker jeg. En unnskyldning. En løgn. Hva som helst. Men i den voksende 8
stillheten kverner tankene mer, og hjernen snurrer som en gal. Død på innsiden. Selv med det nye livet som vokser der inne. Jeg må kaste opp. Jeg kan skylde på babyen. Man kan skylde på graviditeten for alt. Jeg er kvalm, jeg er trøtt, jeg er dum, jeg glemte å se på klokken. Babyhjerne, graviditetshormoner. Jeg trenger ikke å ta på meg skylden for noe i ni hele måneder. Men likevel … Hvorfor kom jeg hjem i kveld? Rent bortsett fra at jeg selvfølgelig ikke har noe annet sted å dra. Helt siden jeg møtte Conrad for ti år siden … Han la merke til meg. Han så meg. Han tilga meg. Og jeg elsket ham. I ti år har jeg elsket ham. Jeg går ut av kjøkkenet. Det er lite, og i likhet med resten av femtitallshuset vårt har det desperat behov for oppussing. Da vi kjøpte huset, hadde vi håp og store planer. OK, så hagen var bitte liten, og alle rommene var for små, men det var vårt. Og siden vi var unge og arbeidsføre, skulle vi slå ut veggene, pusse det opp og selge det for haugevis med penger. Nå går jeg bortover en smal gang hvor halvparten av tapetet henger løst på veggen, og gjør mitt beste for å ikke legge merke til det. Stuen. TV-stuen, egentlig. Med Conrads elskede La-ZBoy, en beskjeden sofa, og selvfølgelig en enorm flatskjerm. Lenestolen er tom. TV-en er avslått. Rommet er tomt. Døren var åpen, husker jeg igjen. Det er bare plass til én bil i garasjen, og selv det er luksus i Boston. Conrad parkerer jeepen på fortauet. Og nå sjekker jeg. For jeg så den da jeg svingte inn i innkjørselen, og jo, der står den. Svart jeep. Parkert ved fortauet like utenfor. En perfekt parkeringsplass jeg allerede kan forestille meg at han ble overlykkelig over å finne, siden etterspørselen er større enn antallet tilgjengelige parkeringstillatelser. Det var derfor han så raust lot meg få garasjen. 9
Det er greit, vennen. Jeg vil ikke at du skal gå alene langs gaten om kvelden. Jeg liker å vite at du er trygg. Død på innsiden. Død på innsiden. Ikke kast opp. Og så … Så … «Døren var åpen,» hvisker jeg. Og endelig oppdager jeg det jeg skulle ha oppdaget helt fra jeg kom inn. Lukten. Jeg hadde lyttet etter lyden av mannen min. Klirring av bestikk inne på kjøkkenet. Dunket idet han vipper lenestolen tilbake inne i stuen. Men det er ingen lyder. Ingen lyder i det hele tatt. Huset er stille. Lydløst. Livløst. Som om det er tomt. Lukten. Trappen som fører opp i andre etasje, er akkurat som resten av huset: smal, trang, knirkende. Conrad strammet skruene på gelenderet for tre måneder siden. Da jeg fortalte ham nyheten. Da vi begge sto inne på soverommet og stirret på den lille pinnen. Hendene mine skalv så voldsomt at han måtte ta den fra meg. Jeg husker at jeg følte meg kvalm da også. At jeg prøvde å tvinge meg til å ikke kaste opp, selv om det var den nærmest konstante kvalmen som hadde fått meg til å ta graviditetstesten. Et ekteskap er en mosaikk av tusenvis av øyeblikk, hundrevis av dyrebare minner. Jeg husker at jeg så hendene hans lukke seg rundt mine den dagen. Sterke fingre, harde av trevler. Stødige idet de tok graviditetstesten fra meg og holdt den tettere inntil seg. Jeg fikk den uvirkelige følelsen jeg får noen ganger. En følelse av at jeg ikke er til stede i mitt eget liv, men at jeg fremdeles, så mange år etter, står inne på kjøkkenet hjemme hos foreldrene mine igjen. Med haglen i hendene. Og lukten av alt blodet. Og Conrad så rett på meg, slik Conrad gjør. Så rett inn i meg. 10
«Evie,» sa han. «Du fortjener dette. Vi fortjener dette.» Og jeg elsket ham igjen. Der og da. I det øyeblikket forgudet jeg ham. Vi holdt hverandre i hendene. Han gråt. Så måtte jeg trekke meg bort for å kaste opp på ordentlig, men det fikk oss til å le, og etterpå tørket han ansiktet mitt med en vaskeklut, og jeg lot ham gjøre det. Tusenvis av øyeblikk. Hundrevis av minner. Den smerten igjen, dypt inne i meg, idet jeg lener meg tungt mot veggen, bort fra gelenderet jeg ikke lenger stoler på, og beveger meg opp den smale trappen. Lukten. Eimen slår mot meg nå. Den er ikke svak, ubestemmelig, tvetydig. Jeg vet hva det er. Har jeg visst det hele tiden? Da jeg svingte inn i innkjørselen? Da jeg kjørte inn i garasjen? Og døren var åpen, åpen, åpen. Hva hadde underbevisstheten hatt mistanke om, lenge før resten av meg ble oppmerksom på det? Oppe i andre etasje gaper rommet mot meg. Ikke soverommet, men det andre, bitte lille rommet, Conrads kontor. Døren til kontoret står også åpen. Lyder i tillegg til lukten. Sirener. På vei ned gaten. Stadig høyere. Kommer nærmere. Selvfølgelig. Kjøkkenet hjemme hos foreldrene mine. Kontoret til mannen min. Blod. Mørkt, seigt. Sprøytet utover. Samlet i en pøl. Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg er seksten. Jeg er trettito. Jeg strekker hånden ut. Jeg berører det som er nærmest. Jeg gnir rødt mot fingertuppen. Jeg ser hvordan blodet fyller inn furene i fingeravtrykket. Faren min. Mannen min. Blod. Mer lyd. Banking. Så langt unna. Rop og krav og ordre. Men her oppe betyr det ingenting. Her er det bare meg og dette siste øyeblikket med Conrad. Kroppen hans har falt tilbake i kontorstolen, og bakhodet hans er sprøytet utover veggen bak ham. 11
Jeg er redd for hva jeg skal få se på laptopen, allerede før jeg vender blikket mot skjermen. Men jeg tvinger meg til å gjøre det. Ta det inn. Registrere bildene. Dette er Conrads laptop. Dette var det mannen min så på før han døde. Kraftigere banking nå. Politiet. Melding om avfyrte skudd. De vil ikke gi seg. «Det var en ulykke, » hvisker moren min innstendig i øret mitt. «Bare et beklagelig uhell.» Jeg strekker meg mot laptopen. Jeg lukker bildene. Så, fordi jeg har nok erfaring til å vite at det ikke vil være nok, tar jeg pistolen ut av Conrads livløse hånd. Jeg slår hånden rundt det sjakkmønstrede grepet. Jeg stikker fingeren inn i den kalde avtrekkerbøylen. Så begynner jeg å skyte. Da politiet endelig sprenger seg gjennom døren, står jeg øverst i trappen med hendene i været, med pistolen fullt synlig, og snur meg en anelse så de ikke kan unngå å legge merke til kulen på magen. «Slipp våpenet, slipp våpenet, slipp våpenet!» roper den første av dem fra foten av trappen. Jeg slipper det. Han skynder seg opp trappen med håndjernene klare. Jeg håper for hans skyld at han ikke snubler mot gelenderet. Et ekteskap er en mosaikk. Tusenvis av øyeblikk. Hundrevis av minner. Politibetjenten tvinger armene mine bak på ryggen. Så fester han håndjernene stramt og klapper på kroppen min som om han forventer å finne flere våpen, mens flere uniformerte politibetjenter strømmer inn gjennom døren. «Mannen min,» hører jeg meg selv si. «Han har blitt skutt. Han er død.» «Er det noen andre i huset, ma’am?» «Nei.» Tusenvis av øyeblikk. Hundrevis av minner. «Du har rett til å forholde deg taus. Det du sier, kan og vil bli brukt mot deg i en rettssak. Du har rett til å rådføre 12
deg med en advokat, og til å ha en advokat til stede under avhør.» Betjenten eskorterer meg ned trappen, ut av huset, bort fra liket av ektemannen min. «Tror du de vil la meg planlegge begravelsen?» spør jeg ham. Han ser rart på meg, og setter meg på et hardt plastsete bak i patruljebilen. Mer politi. Flere sirener. Naboene ser ut til å følge med. Jeg vet hva som kommer nå. Turen til politistasjonen, hvor de vil teste hendene mine for blod og kruttslam. Ta fingeravtrykk. Registrere meg. Og så, når fortiden min dukker opp på skjermen … «En ulykke, » hvisker moren min igjen langt bak i hodet. «Bare et beklagelig uhell.» Jeg kan ikke la være; jeg grøsser. Nå kommer hun etter meg, tenker jeg. Og derfor, like mye derfor, slår jeg hendene rundt magen min og forteller babyen min, dette skjøre, flagrende livet som ikke engang har fått en sjanse ennå, at jeg er så inderlig lei for det.