Aksel Selmer Under vinduet

under vinduet

Tidligere utgivelser: Hit skulle det ha kommet noen flere (dikt) 1992 Stadionuret (roman) 1996 Spurv (dikt) 1997 Plutselig (roman) 1998 Gydas bok (ungdomsroman) 1999 Anton løper (ungdomsroman) 2000 Kniv og gaffel (roman) 2002 En hund i øret (roman) 2004 Boka om Birkebeinerrittet 2004 Styrkeprøven: Den lange veien hjem 2006 Bedringens vei (roman) 2010 Bomvokteren (roman) 2013 Sykelisten (roman) 2014 Ekspeditøren (roman) 2015

Aksel Selmer

Under vinduet

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52690-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjoner: ©mborgali/Shutterstock, ©SKARIDA/Shutterstock, ©alemon cz/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 11.7/13.5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Du står i gangen og vipper på tærne og lurer på hvilken jakke, du har stått der lenge og lyttet til duringen fra kjøleskapet på kjøkkenet, det har blitt seint på kvelden når du skal går tur, og du er bestemt, denne gangen skal du ikke snu i døra, du tenker at innen duringen er over må du ha valgt ytterplagg og du tar deg selv i å vente på sukket fra den gamle Electroluxen, men den ble kassert for flere år siden, det nye kjøleskapets lyder har ikke falt på plass i systemet, de minner deg bare om at noe er forandret, du legger merke til lyden fra motoren og det vil du ikke gjøre og strekker armen mot knaggen på innsiden av skapet, det blir den tynne, svarte jakka og refleksstriper på ryggen, den henger utenpå de to andre som har blitt for små, for bare du går fort nok og siden du allerede har fleecegenser på, og så finner du fingervantene og pannebåndet, strammer nakkekraven og det er aldri gjort på første forsøk, for enten blir den for løs eller for stram og dette som du har gjort så mange ganger og likevel, for du må kunne stole på at stabiliteten i nakken i tilfelle en ufrivillig, brå bevegelse og så står du endelig på fortauet og selv om du har planlagt å gjøre dette daglig, fordi legen din og helsegevinsten på flere plan 5

og viktigheten av å være i form, det er nesten ei uke siden sist og det er fortsatt kjølig, om ikke helt ned mot null, så i alle fall, det kjenner du umiddelbart i den tynne ansiktshuden, du skutter deg, du angrer allerede, for dette er ikke deg, du er helst inne og i varmen, men nå er du bestemt, du er i gang og skal lange ut og finne rytmen, men ikke gi skrittene dine tonefølge fra en grusom melodi du er redd du skal henge deg opp i, en hit fra radioen eller en barnesang du ikke vil greie å bli kvitt, selv når turen er over og du ser inn i natten og mørket og søvnen vil den være der og gnage på hjernebarken din, og det orker du bare ikke, den erkebarnslige, enkle, fengende melodien som selv om du ligger i sengen din og lukker øynene, fortsatt får deg til å bevege tærne og flere av fingrene etter rytmen som har satt seg i kroppen, du hater at det er slik og kan ikke skjønne hvorfor, du som er så umusikalsk og danser som ei krøkke og dermed blir fokuset ditt nå å unngå nynning og i stedet marsjere til kommandoen ett-to, ett-to og en taktfast sleng med armene.

Det hjelper å tenke på Amalie som kom hjem i går ettermiddag og ville bo på rommet sitt et par dager fordi hun hadde kranglet med Bjørnar og mente han ville ha godt av den lidelsen hennes tause fravær påførte ham, så deilig det er å ha henne hjemme, du kjenner det, selv om det bare er et besøk, så glad og du sier det til henne, for da hun flyttet ut, det var altfor tidlig, et sjokk rett og slett og det er helt greit for deg at hun lar Bjørnar lide, såpass må han tåle, 6

en voksen mann og tydeligvis så fornøyd med alt, du ryddet plass til henne i sofaen ved siden av deg, men hun hadde allerede sett den serien, hun ville i stedet gå på rommet sitt for å snakke med venninner på telefonen, men hun ønsket først at du skulle klø henne på ryggen, under genseren og lett med neglene, slik du alltid og hun ble liggende på sofaen noen minutter, delvis i fanget ditt og du la merke til at hun sminker seg mer nå enn tidligere, da hun bodde hjemme, mørkere rundt øynene og pudder, men snus er uansett mer kledelig enn sigaretter, og det er ofte sanger fra da Amalie var liten du nynner på når du går, du husker teksten på altfor mange av dem, tenker du, i alle fall bruddstykker og refrengene og ser at lyset er slukket hos flere av naboene dine og da husker du at du egentlig hadde planlagt å gå den faste ruta di motsatt vei denne gangen, for forandringen, og så var planen allerede som blåst bort da du stod på fortauet og skulle få i gang beina, for det er svak nedoverbakke og du har alltid likt deg i denne gata, det er rolige mennesker som bor her, ordentlige, ryddige, du kan ikke påstå annet, du vet ingen ting om dem og hvorfor skulle du, for du ønsker virkelig ikke, du har bodd i Fjellbekkvegen i snart femten år og har ikke vært inne i noen andres hus, du har stått på ei trapp og i en oppkjørsel, du har sittet i en hage og drukket hentekaffe etter en bursdag Amalie var i da hun gikk i andre klasse og du trodde det var obligatorisk, selv om hun hadde kort vei hjem og det ikke var mørkt, og ikke som nå, langt ut i april og knapt vår, men gata er opplyst og på trappa til nr. 9 står 7

en mann og røyker, du ser ham der ofte, når det er kaldt har han en kopp i hånden og dunjakke, han beveger hele tiden på seg og blåser ut store skyer med røyk, du har knapt sett ham andre steder, kanskje mens han raket gress etter plenklipp eller stusset hekken en gang en sensommer, han hilser alltid raskt med hånden og du hilser tilbake, du ser kanskje overlegen ut for det er omtrent umulig for deg å vri på hodet, du hører at han sier noe, men du vet at han lufter hunden sin i hagen, en kortbeint, langhåret dott som spretter rundt innenfor gjerdet og du regner med at han kaller på den, eller forteller den noe, at den må gjøre seg ferdig, for nå må de inn igjen, og samtidig minnes du på at det merkeligste du har opplevd i denne gata er to hunder som paret seg, som hang sammen en lang stund og den ene peip og skreik som om den hadde de frykteligste smerter og eieren stod og gråt og du ante ikke hva du kunne si for å trøste, for om hunder vet du ingen ting, det hendte om ettermiddagen og det var lyst og mange mennesker ute, du var på vei til butikken for å handle frukt og yoghurt og en smoothie til tevekvelden, men snudde etter den opplevelsen, et ubehag hadde satt seg og dessuten hadde du både søte kjeks og smultringer i skapet, det skjer lite når det er sent og mørkt som nå, men den gangen, hun var så lei seg for at det garantert ville bli blandingsvalper av seansen du overvar, og så merker du igjen at venstrefoten din nesten er nærmere et halvt nummer mindre enn den høyre, for skolissen er for løst knytet, selv om du har to lag med strømper på den korteste foten og 8

noen ganger klumper det ene laget seg, du stopper brått, bøyer deg og drar på plass strømpen og knyter lissene en gang til og ser samtidig at joggeskoene begynner å bli i overkant slitt, det er et hull på gang over neglen på høyre stortå, så du bestemmer deg for allerede i morgen, se om de har noen gode tilbud i sportsforretningene på Senteret, dere kan også trenge noen bokser med lokk til å ha middagsrester i, de vil du finne på Claes Ohlson eller Nille, isboksene du vanligvis bruker er som regel for store for det du ønsker å fryse og tar unødvendig mye plass i fryseren, du har tid både i morgen og på onsdag og resten av uken også, for tid har du vel nok av og du kjenner nå at det var riktig av deg å velge den tynne jakka og så merker du det, at du uten å tenke over det har begynt å nynne på sangen om mannen som gikk seg i vedaskog, noen enkeltlinjer fra teksten og den er aldeles ikke fin, bare anmassende og hadde du bare ikke stoppet for å knyte, det er så innmari irriterende, for hvor i huleste dukket den opp fra, en sang som du ikke, på mange, mange år, kanskje ikke siden skoletiden.

På toppen av den korte, bratte akebakken, du må ta det litt roligere, du blir alltid andpusten av den stigningen, selv om du går saktere, stien er ubehagelig gjørmete og glatt når det har regnet, du går med én fot på stien og én på gresset, det er her du begynner å svette for alvor, du må åpne kraven og slippe til litt kald luft i nakke og hals før du lukker, Amalie har akt utfor her utallige ganger, det er gatelys på 9

toppen og i bunnen, det gir nok lys om vinteren og det er her du snur, dette er kveldsturens ytterpunkt, nå kan du vende nesen hjemover igjen, det er en lettelse, du er verken engstelig eller sliten, men du går og går og det er nesten natt og det forekommer deg at dette er en meningsløs syssel og ikke din idé for du vil egentlig ikke, du trives i sofaen og på kjøkkenet og tuslende rundt i huset ditt, du setter på en vask, ser på teve, lager deg noe å spise, du trenger ikke mer enn det, men det er samvittigheten som plager deg, legens blikk over de firkantede brillene når han understreker og er skuffet uten å si det og innerst inne vet du hvor godt det er for kroppen og helsa, derfor går du disse turene, om ikke hver dag, du går og du har begitt deg ut i mørket og natten, for du liker stillheten og roen bedre enn den travle ettermiddagen, og aldeles ikke i arbeidstiden, du har ikke behov for å vise for all verden at du ikke er på jobb, men i stand til å gå tur, du er alene ute og du føler deg ikke ensom, for alle husene på begge sider og gatelysene, og i denne gata er husene fra samme periode som der du bor og nå ser du plutselig at det står noen tett inntil veggen på det første huset i Grantrevegen, rett opp og ned under et vindu, en kvinne etter høyden og fasongen å dømme, i knelang, lys kåpe, hun har lue, eller en slags hatt på hodet og står med hendene langs siden, du går noen meter forbi, men så merkelig dette var og så snur du og lister deg tilbake, du kikker forsiktig forbi hekken ved garasjen og hun står der fortsatt, urørlig og du lurer veldig, kanskje et halvt minutt, men så går du videre, 10

for hun så slett ikke ut som en innbruddstyv, kanskje står hun og puser på katten sin, eller ser etter våren eller venter på at et stjerneskudd skal fyke over himmelen, så du kommer deg inn i rytmen og farten igjen og de siste tjue minuttene kjemper du innbitt for å holde den dumme sangen unna, du har vel aldri gått så fort før, det er nesten jogging det du bedriver nå, likevel har du ikke brukt kortere tid på runden, det ser du på stoppeklokka på telefonen din, som du alltid setter i gang før du går, men det har ikke noe å si, det er bare en kveldstur, et pliktløp, det er bra for helsa, og for legen din, det er det du tenker, at det er det han har sagt, at du må bli mer aktiv, og hei fara.

For dagene gjentar seg, alt er om igjen og om igjen og søndagene er ille og mandagene, de klør, men tirsdagene er verst, en skjær tragedie, tenker du, en ubrytelig rekke med traurige tirsdager har passert og skal passere, tunge som ruste herresykler uten gir, som en hel, tettpakka høstmåned, det hjelper ikke med duftlys og morgenbad med sitron og lavendel, du våkner stadig gjennomvåt av tirsdagsskrekk, du kan tenke på et tall, multiplisere med ni og dividere svaret med tre eller sju, du kan ta en pille, du ender alltid opp med en helt alminnelig tirsdag likevel, uten håndtak, uten fasong, grå som en vinterkjole, de fleste lørdager viser seg også å være forkledte tirsdager, lag på lag med søvngjengeraktig tomhet, ubrukelige som våte benklær og hornmusikk, langvarige som barndommens skiturer, som fiskemiddagene, du våkner, 11

du lukker øynene, drar dyna over hodet, det er ingen ting som hjelper.

Amalie sitter og ser på teve med lyden av, hun gråter og tørker øynene med ermet på collegegenseren sin og sier at hun savner Bjørnar, hun drar tilbake i morgen og du spør om hun har snakket med ham, mens du tar av deg halskraven og fleecejakka, som er fuktig på ryggen og på undersiden av overarmen og når du rister jakka forlater ørsmå dråper stoffet og drysser mot gulvet og Amalie ser plutselig oppgitt ut, eller er det sint hun er, for hun skal ikke si noe til ham før hun står ansikt til ansikt, det er hele poenget, sier hun og du smiler avvæpnende med hodet på skakke og sier at du liker at hun er hjemme igjen, det er så stille her etter at hun flyttet ut, men da strekker Amalie seg frem etter fjernkontrollen og ber deg om ikke å begynne, vær så snill, mamma, dropp det der, sier hun overrumplende høyt og bestemt mens hun begynner å bla gjennom kanalene og da foreslår du at du smører noen knekkebrød med brunost til dere, varmer melk med honning, du må bare få av deg den fuktige overdelen først, kanskje finner dere et program dere kan se sammen, du smiler til ryggen hennes og går inn på vaskerommet, der drar du av deg svettetrøya og sportsbehåen og henger nakkekraven på knaggen og åpner tørketrommelen, klærne du la inn til tørk tidligere på kvelden er fortsatt varme og du drar ut en av Torbjørns gensere, for du vil ikke låne Amalies nå som hun er her og kanskje ikke liker, og i dette humøret, da heller den lune romsligheten 12

i hans digre, de svette plaggene dine har du hengt på kanten av skittentøyskurven, så lar du vannet renne noen sekunder fra krana i utslagsvasken, før du lager en trakt med hånden og drikker med slurpende lyder, det er det beste vannet, og Torbjørn sover nok allerede, slik har det blitt, tenker du, han stelte med sykkelen sin tidligere på kvelden og klokken var ikke engang ti da han sa at han ville, for han blir uansett så trøtt av fjernsynet på kvelden og det er ikke viktig for ham, men hvile og søvn og nok mat, siden han trener så mye og restitusjon, han stod i gangen utenfor badet og annonserte sine horisontale planer og hva kunne du si annet enn ok, for det er der dere er nå, ikke i armkroken med vafler på bordet og noe på teve dere begge kan se på, ikke med et vinglass og brosjyren med kjøkkeninnredninger i fanget, for du vet at dere ikke kommer til å ta oppussingen på denne siden av sommeren heller og det er verken veldig trist eller helt greit, det er bare slik det er i dette huset for tiden.

Du kommer til Senteret like etter at det åpnet, selv om det er et par dager siden det regnet ligger det store vanndammer på parkeringsplassen og speiler de bilene som allerede er hensatt, du parkerer som alltid ved den sørlige inngangen, det er nesten ikke folk der, du har lenge forstått at senteret som idé har mest for seg når du slipper å gå i kø mellom butikkene, det er derfor du aldri er der på lørdager, eller rett før jul, men når du trår innenfor Senterets vegger kommer du til å tenke på den gan13

gen da du, inne på dametoalettet, vegg i vegg med dyrebutikken, hjalp en ung og elegant dame som var syk og kastet opp, hun hadde griset til klærne sine, og var både sint og fortvilet og sendte deg ut for å handle nytt til seg; både bukse, genser og sko, hun ville absolutt ikke vise seg stinkende blant folk og dere holdt på en time før hun var fornøyd, du fikk både kortet hennes og pinkoden og gikk mange turer mellom toalettet og de forskjellige butikkene, og selv om hun utvilsomt var dårlig, virket hun også bestemt og ærgjerrig, så pen og langbeint og verdig vil du si at hun var og etterpå tenkte du at hun kanskje var gift med en lege, eller en advokat, og ruset på piller, eller narkotika av noe slag, for du tenkte ikke på at hun som var så pen kunne være full og ikke luktet hun, men slike fordommer fikk du av alle teveseriene du ser, påstod Torbjørn, da du fortalte ham om opplevelsen, og hvorfor kunne hun ikke selv være advokat eller lege, han delte langsomt opp eplet sitt i båter, så delte han hver båt i to igjen og tygget rolig med mye lyd mens han så på deg, dere satt på kjøkkenet og han var slett ikke mett etter middagen, du hadde feilberegnet mengden lapskaus totalt, at et kjøpesenter kan være så stille, tenker du og finner raskt de boksene som egner seg til frysing av middagsrester, du er alene som kunde på Nille og de koster så lite at du også tar med to pakker med stearinlys og servietter fra en kurv ved kassa, du legger alt på disken og unnskylder deg og henter en hel pose med telys og trenger dere kanskje en såpedispenser og batterier og opp14

vaskkluter i tillegg, du stopper et sekund og vurderer.

I sportsbutikken, under de skarpe, varme spottene, de har flere paller med joggesko på tilbud og til ekspeditøren som vil hjelpe deg sier du at du greier deg selv og blir opprømt av å se at på noen av modellene er det femti prosent på allerede nedsatt pris og du prøver og prøver sko, setter deg, reiser deg, går noen skritt og setter deg igjen, etter hvert finner du en modell du liker, lissene er neongrønne, de har både størrelsen din, og et par som er et halvt nummer mindre, du prøver begge parene, og så beholder du den skoen som er et halvt nummer mindre på venstre fot, og tar den vanlige størrelsen din på høyre og det er perfekt, føttene dine har endelig kommet hjem for når kjente du sist en slik velvære fra hæl til tå og du bør virkelig kjøpe begge parene, selv om du da vil sitte med to sko du ikke kan bruke, men det hadde vært så godt å slippe to strømper på venstrefoten og ubehaget når de klumper seg og du ser at det er et kaos av sko og skoesker rundt deg og du dytter eskene til side med foten og går noen runder til mellom pallene med det perfekte skoparet, vender hurtig om, gjør noen lette kneløft, tripper fort på stedet og svetten pipler langs ryggraden, du må løsne på halskraven, for plutselig får du denne kvelningsfornemmelsen igjen og så putter du nesten alle skoene tilbake i eskene sine og snart står det bare to esker igjen på gulvet; i dem putter du de umake parene, den esken der den venstre skoen er et halvt 15