Aftenland
Therese Bohman
Aftenland Oversatt av Monica Aasprong
Therese Bohman Originalens tittel: Aftonland Oversatt av Monica Aasprong © 2016 Therese Bohman First published by Norstedts, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55376-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Blomqvist design/Tina Blomqvist Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Ved midten av vår vandring gjennom livet fant jeg meg selv igjen i svarte skogen forvillet fra den rette, smale sti. Dante Alighieri Jag tror Gud är tysk Det finns en nåd i allt det ordnade Jonathan Johansson
T-banevognen var full av folk, og hun måtte stå mellom Slussen og Östermalmstorg, klemt mellom mennesker som alle syntes å svette. Det luktet vondt i hele vognen. Togene gikk fortsatt etter sommerrutene, det betydde bare halvparten så mange avganger som normalt, på tross av at de fleste som dro på ferie, nå var tilbake i byen. Det var i slutten av august, sensommervarmen lå fortsatt tung og klebrig over Stockholm. Det hadde vært en uvanlig varm sommer. Framme ved universitetet dannet de få personene som hadde gått av, en pyntelig kø i den lange rulletrappen på vei opp mot dagslyset, de fleste var solbrune ungdommer, kanskje kommet for å orientere seg før den virkelige semesterstarten noen dager senere. De ble yngre for hvert år, tenkte hun denne høsten også. Noen av dem ville hun ved første øyekast knapt ha gjettet var gamle nok for videregående. Men nå skulle de studere ved Stockholms universitet, noen av dem kanskje for henne. Hun lot blikket sveipe over gangveien bort mot de blå husene, det var vanskelig å vurdere nå. I sommertøy så alle studenter like ut. 7
På instituttet var alt helt omvendt av på T-banen, svalt og stille. En skriver durte monotont lenger nede i korridoren, en lett duft av papir og uluftede rom. Hun trivdes på instituttet selv om det ikke var det minste glamorøst, selv om linoleumskorridorene fikk det til å se ut som et hvilket som helst offentlig kontor, et kommunehus i en småby, en grunnskole, et legesenter. Selve bygningen var vakker, av tegl og dekket av eføy, et av de få verdige husene på universitetsområdet. Og hun elsket navneskiltet utenfor arbeidsrommet sitt, «Karolina Andersson, professor, kunstvitenskap», selv om hun ikke var fornøyd med sitt eget navn. Det var kjedelig, et prektig syttitallsnavn helt blottet for mystikk, lett å glemme, men hun syntes at tittelen som fulgte ga det litt sus. En dag kom hun sikkert til å venne seg til «professor, kunstvitenskap», men ikke foreløpig. Det var dårlig luft på rommet hennes, og hun vred på måfå på en bryter på lufteanlegget, eller var det varmen, hun hadde aldri forstått hvordan det fungerte. Så åpnet hun vinduet i stedet. Hun hadde utsikt mot Naturhistoriska riksmuseet, en bygning hun aldri ble lei av å se på. Det var lenge siden hun hadde vært der, minst ti år, kanskje femten. Kanskje til og med tjue. Hun ble ofte skremt av hvor fort tiden gikk. Årene siden hun gikk ut av videregående og flyttet hjemmefra, føltes som et lite øyeblikk sammenliknet med den lange barndommen, og tenåringstiden som virket som den hadde vart i en evighet. Når hun jobbet i helgene, pleide hun å se på denne valfarten av barnefamilier på vei fra T-banen til museumsinngangen, fulle av entusiasme over snart å få se filmer om universet eller Antarktis, hvalskjeletter, dinosaurmodeller, utstoppede dyr. Sannsynligvis var det ikke bare tjue år siden 8
hun var der sist, det var nok tjuefem. Hun burde virkelig gå dit snart. Kanskje i morgen. Salene var nok svale og behagelige. Hun brukte noen timer på å gå gjennom post og lese mail. Det var for det meste informasjon om ulike ting som skjedde, gjesteforelesninger, forskningspenger man kunne søke om. Menyen på Fakultetsklubben de kommende ukene, hvor hun aldri pleide å spise. Et første møte med ledelsen på instituttet. Og en mail fra en av stipendiatene hennes, slurvete skrevet og sendt av gårde sent kvelden før. Hun strekte på seg, reiste seg for å hente kaffe. Hele huset hvilte i en avslappet stemning, et sensommerslummer, som bare på noen dager ville byttes ut mot hverdag og stress. Hun likte best å være på instituttet når det var nesten tomt. Hun hadde tilbragt så godt som hele påsken ved skrivebordet sitt, nedsunket i arbeid. Det var et behagelig minne. På lunsjrommet sto Peter Tallfalk og ventet på at en kopp kaffe skulle bli ferdig i automaten. Peter var også professor, og Tallfalk var et navn han hadde tatt, oppfunnet, da han giftet seg for noen år siden. Karolina syntes det var et morsomt navn, med en ambisjon om å være fint samtidig som det hørtes ut som en figur i en barnebok. Herr Tallfalk. Men Peter var snill, og den av kollegaene hun likte best. Han var i sekstiårsalderen og arbeidet med ikonologi i tradisjonen etter Panofsky, noe som virket påfallende gammeldags midt blant alle de mer samtidsrettede forskningsprosjektene som pågikk ved instituttet. Først og fremst interesserte Peter seg for grafiske blad, særlig fra renessansen, med en sjeldent sterk lidenskap. Han hadde et litt museaktig oppsyn, men på en hyggelig måte, mer gnager enn falk. 9
Han virket glad for å se henne. «Hvordan har du hatt det i sommer?» spurte han mens Karolina også trykket fram kaffe fra maskinen. «Joda.» Hun sugde litt på svaret. «Jeg har drevet mest med flyttingen.» Han nikket, medlidende. «Ja, det ja. Har du kommet i orden nå da?» «Det kan man vel ikke akkurat kalle det. Men jeg har pakket ut alt. Til og med malt veggene. Så en slags ytre orden er det vel i hvert fall.» Hun gjorde en misfornøyd grimase, han fortsatte å se medfølende ut. Hun hadde flyttet fra en stor treroms i Vasastan til en liten toroms på Södermalm. Hun hadde også flyttet fra et elleve år langt samboerskap til en singeltilværelse hun visste at det ville ta lang tid å venne seg til. De medfølende blikkene hadde hun derimot raskt blitt vant med, de som sa: «Kvinner som er førti, gjør det ikke slutt med samboeren sin. Nå har du skaffet deg trøbbel.» «Vi er ‘late bloomers’, du og jeg», sa Peter. «Det er de beste folkene.» Hun smilte, rørt over omtanken hans. «Du må komme over på en drink en kveld», fortsatte han. «Man kan fortsatt sitte ute på kveldene, vi har tenkt å gjøre det hele høsten. Vi har satt opp en sånn der infravarme. Eller, har fått satt opp, mener jeg, jeg finnes jo ikke hendig.» Leiligheten luktet fortsatt litt rart, syntes Karolina. Det var som om hennes egen duft ikke hadde satt seg i den ennå. I stedet hang det en litt stikkende duft igjen i rommene, hun 10
forestilte seg at den kom av det billige skuremiddelet til et rengjøringsfirma. Ellers trivdes hun, på en passiv måte: Det var en fin leilighet, selv om den var litt slitt, og selv om den hadde en adresse hun ikke ville valgt om hun virkelig kunne velge. Men leilighetskjøpet hadde skjedd fort, i juni, da det ikke var så mange leiligheter ute på markedet, og det hadde vært viktig for henne å kunne flytte raskt. Den lå i enden av Folkungagatan, akkurat der den begynner å bikke ned mot Stadsgårdsleden og finlandsfergene, en blindtarm til Södermalm, et litt rufsete strøk med en av de få gjenværende bensinstasjonene i indre by på skrå over gaten. Det ble støyfullt i stua som hadde gamle vinduer ut mot gaten, de klirret når trafikken var tung og trailerne fra fergene valgte å kjøre inn til byen via Folkungagatan. «Stort potensial», hadde det stått i leilighetsannonsen, noe hun forsto betydde noe sånt som «et visst oppussingsbehov» på meglerspråk. Leiegården hadde blitt omgjort til selveierleiligheter bare for noen år siden, og for den forrige eieren, en gammel dame som nå var død, hadde den forandringen ikke vært ensbetydende med den hysteriske renoveringen som det var for de fleste i Karolinas generasjon. Leiligheten bar tydelig preg av de årene den hadde vært utleid, skapdører og dørkarmer hadde avskallet maling, den knirkende parketten trengte å slipes, og på badet var det et halvskittent gulvbelegg som så ut som det var lagt en gang på åttitallet, og som virkelig burde vært byttet ut. Men likevel likte Karolina leiligheten. Den hadde fort begynt å føles som en oase, et eget rom: kanskje stedet for en ny start, selv om denne fortsatt lå et godt stykke bor11
tenfor horisonten. Inntil videre var det et godt sted for en periode av planløs forvirring. Hun hadde brukt en hel uke i juli på å male veggene. Alle rom hadde hatt intetsigende lys tapet med diskret mønster, som egentlig ikke plaget henne, men det var flekker her og der, noe som ikke så så delikat ut og sannsynligvis var en av grunnene til at leiligheten hadde blitt solgt såpass billig. Hun gjorde en slurvete jobb, hun slipte og sparklet halvhjertet, kledd i bare T-skjorte og truse siden det var nesten tretti grader ute og umulig å få gjennomtrekk i leiligheten. Noen uker av sommeren sto luften stille i byen, varme dager og tropiske netter da hun hadde fått en lett hodepine av de stikkende luktene. Hun la på to lag Stockholmshvit over det dårlig utførte grunnarbeidet sitt, og så lot hun vinduene stå på vidt gap kveldene igjennom, satt i den lille øygruppen av møbler hun hadde plassert midt på stuegulvet, og drakk kald hvitvin og så hvordan nattsvermerne gikk til angrep på det dyre duftlyset hun hadde kjøpt i håp om at det skulle drive ut malingslukten. «Skaff deg en katt, nå», hadde en av kollegaene sagt til henne da hun flyttet inn, men hun ville ikke skaffe katt, selv om hun egentlig likte katter. Hun ville ikke bli en singelkvinne med katt, det var for trist og forutsigbart. «Heller en elsker», hadde hun svart, og de hadde ledd av det, selv om hun mente alvor. «Hei, Karolina, jeg vil begynne med å be om unnskyldning fordi jeg har vært dårlig til å holde kontakten. Jeg forstår om du har lurt litt. Men det er fordi jeg har kommet over virkelig interessant materiale under oppholdet i Berlin. Ebba Ellis, som er den jeg tar doktorgrad på, har vist seg 12
å være en mer fascinerende person enn jeg kunne forestille meg. Jeg vil gjerne diskutere opplegget nærmere når jeg er tilbake i Stockholm. Jeg er glad for å ha deg som veileder! Mvh, Anton.» Det var en glad og hyggelig mail, men Karolina ble samtidig litt provosert av den. Anton Strömberg hadde blitt tatt opp som stipendiat for et år siden, men hun hadde ennå ikke møtt ham, bare hatt kontakt med ham via mail. I begynnelsen hadde hun syntes det var behagelig, etter hvert hadde det begynt å kjennes litt merkelig, og i svarene sine hadde hun gjentatt at hun syntes han burde komme innom instituttet. Men han hadde befunnet seg i Berlin mesteparten av tiden, noe han påpekte i alle de substansløse mailene han skrev til henne, som om det var noe helt spesielt. Men egentlig virket det som annenhver svensk student og stipendiat innen humaniora befant seg i Berlin i perioder. Dessuten irriterte det henne at mailen var så ubekymret. Da hun selv var stipendiat, hadde hun stadig vært fylt av tvil, både med hensyn til det emnet hun hadde valgt – ville det holde til syvende og sist? Ville det være mulig å få nok ut av det med de begrensninger hun hadde satt for ikke å få motsatt problem: et emne som fløt over alle bredder og ble umulig å kontrollere – men først og fremst tvil på sin egen evne: Ville hun greie å ro i land det hun hadde satt seg fore, ville hun noen gang bli ferdig? I ettertid syntes hun stipendiatperioden var som å være innkapslet i en boble bestående av hjernen hennes og de triste små tankene den greide å komme opp med, og som hun så håpet ville være mulig å kle ut til pålitelig forskning. Hele tiden hadde det kjentes som om hun prøvde å bedra, bløffe seg til en tittel, at hun før eller siden ville bli avslørt. Natt etter natt våknet 13
hun med mareritt om at hun forsov seg til disputasen, og at alt gikk galt da hun prøvde å skynde seg dit, at hun skulle pakke en veske å ha med seg, og ikke kunne finne det hun trengte, at hun forsto at hun hadde dukket opp på sin egen disputas uten bukser. Ja, det var en selvsikkerhet i mailen som gjorde henne irritert, særlig dette «Jeg forstår om du har lurt litt». For et år siden hadde hun kanskje så vidt en gang lurt litt på hva han egentlig holdt på med, og om han ikke burde vise seg på instituttet en eller annen gang, men så hadde hun begynt å tenke på Anton Strömberg som fortapt, som en av de stipendiatene som på tross av at de var begavet og hadde potensial, aldri ville fullføre en avhandling, siden noe kom imellom. Livet, etablering av familie, sykdom, klubbene i Berlin. Hun hadde rett og slett ikke brydd seg om grunnen. Dessuten var det irriterende at hun ikke hadde hørt noe om denne Ebba Ellis som han påsto var så interessant. Wikipedia ga svært mager informasjon. «Svensk kunstner, født 1864 i Kristianstad, død 1945 i München. Ellis studerte kunst i Tyskland og Paris fra 1882. Hun gjorde seg bemerket først og fremst gjennom sin grafikk influert av symbolismen.» Det fantes en lenke til et tidsskriftnummer av Ord & Bild som inneholdt illustrasjoner Ellis hadde laget til et dikt av den finlandssvenske poeten Bertel Gripenberg i 1903. «Sanger til Salome»: høystemt, dramatisk, erotisk. «Andre elsker med lekende fuglekvitter», leste hun, «andres kjærlighet er barnslig og mild og god, men Salomes kjærlighet er bittert giftig, for Salome elsker med stål og blod.» Ebba Ellis’ illustrasjoner viste en Salome som virkelig så ut som hun elsket med stål og blod, hun hadde intenst blikk 14
og halvåpen munn med et grusomt drag over, som hos et rovdyr. Det flommende mørke håret hennes rant nedover en både smidig og yppig kropp tegnet med sensuelle linjer. Det var fascinerende bilder, kraftfulle. Det var helt åpenbart at de var utført av en person som hadde stått i tett kontakt med det som foregikk på kontinentet, særlig med den tyske symbolismen. Det var noe bisart ved dem, som hos Max Klinger eller Otto Greiner, eller selveste Arnold Böcklin. Det var rart at hun ikke hadde sett dem før. Hun hadde saumfart den svenske kunsthistorien for akkurat denne typen bilder til doktorgradsavhandlingen sin. På den annen side var historien full av blindgater. Kunstnerskap som aldri utviklet sitt fulle potensial, det gjaldt særlig kvinnene, av nådeløse grunner som barn og familieliv. Eller fordi kunstneren det var snakk om, sto utenfor tidens sosiale og profesjonelle sammenhenger, ikke inngikk i noen nettverk, aldri fikk noen elever eller etterfølgere. Men de to illustrasjonene i Ord & Bild tydet på at Ebba Ellis burde ha hatt en sammenheng. Hun virket ikke som hun var en særling med et kunstnerskap som hadde utviklet seg helt ved siden av den etablerte kunsthistorien. Hun må ha vært både bereist, bevisst og moderne. Det hørtes dempet latter utenfra. På en gressplen nedenfor huset satt en gruppe studenter i sola og spiste salat. Det var lunsjtid for lenge siden. Når hun jobbet, kunne hun glemme både tid og rom, og det hendte at det hadde blitt sent på ettermiddagen før hun kom på at hun ikke hadde spist noen lunsj, eller sent på kvelden, at hun burde gått hjem for flere timer siden. Det hadde irritert vettet av Karl Johan. 15
Hun spaserte bort til de blå husene, seks turkise kolosser fra slutten av sekstitallet. Da hun begynte å studere ved Stockholms universitet, hadde alle fagene hun tok, hatt instituttene sine der, hun hadde hatet å oppholde seg i dem. Hvordan kunne man la et sted for noe så vakkert få en så stygg form, pleide hun å tenke, det tenkte hun fortsatt. Hun sto lenge og valgte mellom de plastpakkede smørbrødene i kantinen, alle så like uappetittlige ut, og tok med seg smørbrødet sitt og en flaske mineralvann ut i solen, slo seg ned i skyggen under en lønn i et pliktskyldig forsøk på å ta vare på det hun mistenkte var en av de siste riktig fine sensommerdagene. Det hadde vært et streif av kulde i luften i flere uker selv om dagene fortsatt var varme. Det lå en spesiell stemning over universitetsområdet den første delen av semesteret, en blanding av engstelse og oppspilthet. Hun betraktet studentene som gikk fra T-banen og inn i de blå husene. Kanskje det var første gang de befant seg på et universitet. Kanskje livet deres ville bli forandret av det de lærte seg i løpet av høstsemesteret, akkurat slik hennes liv hadde blitt det i løpet av de første månedene. Det var den omtumlende innsikten fra den tiden om hva et universitet faktisk var, som fikk henne til å bli værende, hvor mye kunnskap som var samlet på dette området, at det var et sted hvor kunnskap ble skapt. Tidligere hadde hun kjent seg hjemløs, som et tomt kar, noe alt dette som ble forvaltet i universitetsbygningene, blåste liv i: kunnskapen, kunsten, kulturen, tradisjonen. Det var verdier hun elsket med en patos og en overbevisning som hun forsto var umoderne, kanskje til og med upassende. Men hvis de kunne gjøre det de hadde gjort for henne, også for noen andre, tenkte hun å klamre seg fast til dem, i beste fall gi dem bort som en 16
nøkkel til noen som trengte det like mye som hun selv, en nøkkel som åpnet verden og fikk den til å framstå som overskuelig og håndterbar idet alle disse sammenhengene ble begripelige. Det første semesteret hadde hun også forstått at langt fra alle var enige med henne i dette. Hun husket et delfag gjennomsyret av den relativismen som var inne da, og hvor sjokkert hun ble over at både lærere og pensumlitteratur talte om likeverdigheten til alle kulturuttrykk, hvordan hun instinktivt hadde følt at hun ikke trodde på det. At de heklede gryteklutene og såpeoperaene på tv som ble brukt som eksempel, ganske enkelt ikke var like bra som de beste romanene hun hadde lest, de beste maleriene hun hadde sett, eller den beste arkitekturen som hun i de fleste tilfeller ikke hadde sett, men som hun likevel levende kunne forestille seg etter å ha studert hundrevis av bilder av den: Akropolis, Colosseum, Notre Dame. Det var navn som hun syntes glitret magisk, og som fikk henne til å tenke på det gamle radioapparatet som hadde stått på hytta til farmoren og farfaren hennes da hun var liten: stort som et skap, og på panelet som lyste mildt og mykt i sommerkveldene, sto det skrevet de mest fantastiske navn: Luxemburg, Frankfurt, Bruxelles, Monte Carlo. Ord vakre som poesi, skimrende løfterike som juveler i et skrin, ord som ga henne en enorm lengsel etter en dag å bli en person som reiste til steder med navn som klang vidunderlig, som Monte Carlo. Mot den følelsen framsto de heklede gryteklutene som universitetsfagene prøvde å selge inn til henne, mer som en lumsk plan for å få henne til å nøye seg med noe smått, før hun engang hadde fått sjansen til å se det storslagne som dette var en reaksjon imot. Slik hadde hun fortsatt å føle 17
det. «Hvorfor vil dere ødelegge alt?» fikk hun av og til en barnslig lyst til å rope under de mange møtene på instituttet hvor kronologien i undervisningen enda en gang skulle stilles spørsmål ved, og noen møter senere tas bort til fordel for et tematisk opplagt pensum allerede på grunnfagsnivå. I hennes øyne var det et svik mot alle de som i likhet med henne hadde søkt seg til universitetet av lengsel etter sammenheng, og av kjærlighet til kunsten. All teori er grå, pleide hun å tenke, som Mefistofeles i Faust. Kun livets gylne tre er grønt. Da hun var tilbake igjen på instituttet, passerte hun rommet til professor Lennart Olsson. Emnene deres var beslektet med hverandre i tid, han befattet seg med de mindre kjente svenske modernistene, særlig de kvinnelige. Det var mye ved ham Karolina hadde problemer med, i tillegg til at han hadde vært en av de ivrigste forkjemperne for å avskaffe kronologien i undervisningen: hans miks av overlegenhet og opportunisme, og i tillegg den uhørte arrogansen hans over å være knyttet til kultursidene i Dagens Nyheter. I fjor hadde han holdt en forelesningsserie om de kvinnelige modernistene sine på Moderna Museet, som hadde blitt veldig populær. Den ble holdt på fredagskveldene og inngikk i museets konsept med omvisninger, bar og dj-er som tiltrakk seg det unge og kunstbevisste kulturpublikummet fra sentrum ut til Skeppsholmen. Etterpå var forelesningene hans blitt samlet i en bok, som videre hadde fått fin kritikk og solgt uvanlig godt til å være essayer om temmelig ukjente kunstnerskap. «En ny kanon», hadde overskriften på den innsmigrende gjesteanmeldelsen i DN utbasunert. Det hele hadde forlent Lennart med en air av noe som var sjeldent på instituttet: kjendisstatus og respekt 18
blant folk som ikke visste så mye om kunst, men som jobbet i nærliggende bransjer som mote, reklame og PR, samt en hel generasjon unge feminister. Lennart hadde begynt å rette seg litt mer opp i korridorene etter suksessen, men hele skikkelsen hans var genuint kjedelig. På tross av dette hadde Karolina fra flere kanter hørt at han var noe av en kvinnebedårer, noe som framsto som ubegripelig. I hennes øyne var han en ordinær mann i femtiårsalderen med klær som satt dårlig, og litt for høye tanker om seg selv. Døren til rommet hans sto åpen, så hun stakk hodet inn. «Lennart?» Han satt fordypet i noe ved datamaskinen, blikket hans var søvngjengeraktig. Kanskje han hadde vært på fest kvelden før? «Kan jeg spørre om en ting?» Han vinket henne inn på rommet sitt, nikket lett nedlatende til henne. «Ebba Ellis, er det en du kjenner til?» «Ebba hvem?» «Ebba Ellis. Hun var virksom rundt forrige århundreskifte, laget mest grafikk, og det virker som om hun oppholdt seg ganske mye i Tyskland. Hun døde ikke før på førtitallet, så jeg tenkte at du kanskje hadde kommet inn på henne?» Han ristet på hodet. «Aldri hørt om henne.» Han så fullstendig uinteressert ut. «Jeg veileder en stipendiat som befatter seg med henne, men det virker som det er lite skrevet om henne.» «Karolina», sa Lennart på den myndige, ubevisst patri19
arkalske måten sin, «kunsthistorien er en kjøkkenmødding. Særlig når det gjelder kvinnene. Det eneste man kan gjøre, er å sette i gang og grave. Av og til finner man noe verdifullt, men mellom dette er det dessverre mye dritt.» Han så på henne som om han hadde sagt noe virkelig betydningsfullt, hun nikket. «Okei, Lennart. Det skal jeg huske.» Hun hadde bare rukket å komme inn på rommet sitt før det banket demonstrativt på døren. En ung mann tittet inn, han hadde på seg en skjorte i en tam beigefarge som ga et uniformsaktig inntrykk, og et øyeblikk trodde hun han kom fra et budfirma, kanskje for å levere en bok hun hadde glemt at hun hadde bestilt. Så forsto hun at det var Anton Strömberg, stipendiaten hun aldri hadde truffet. Han så ubekymret og tilforlatelig ut, akkurat som en person som skriver ubekymrede, tilforlatelige mailer. Han beveget seg som om det var hans rom, selv om han bare hadde rukket å ta noen skritt innenfor døren, smilte og nikket mot henne. «Hei, Karolina, det er jeg som er Anton Strömberg.» Hun reiste seg opp for å hilse på ham. Han var virkelig flott. Lang og med en slentrende kroppsholdning, også den litt provoserende. «Jeg tenkte bare å titte innom og si hei når jeg likevel var her», fortsatte han. «Har du lest mailen min?» «Ja, nettopp. Ja.» «Du har ikke svart.» Han sa det vennlig, men det lå noe utfordrende like under. «Jeg skulle akkurat til å gjøre det.» Det var en løgn, og av en eller annen grunn innbilte hun seg at han forsto det. 20