Afrodites basseng

Afrodites basseng

Gert Nygårdshaug

Afrodites basseng

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-59992-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Tidligere utgitt: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2003 Omslag: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Jeg kan fortelle om en drøm jeg hadde i ørkenen. Jeg var på en eng, og jorden var død.

Alle trærne var døde. Og ingenting hadde verken lukt eller smak. Så plutselig, begynte en ny skog å vokse, den bredte seg ut overalt.

Jorden var igjen full av liv. Og luktene og smakene var mye sterkere enn før.»

Antoine de Saint-Exupéry, 1943.

I. KVINNEN OG SKOGEN «Krattskogen vokser, men det er fremdeles veldig mye blåbær her.»

Sitat ukjent brunbjørn, Alaska.

1 «Glansen fra øynene hennes ble et spekter av farger så sterke at de kunne blende, men det var ingen som så henne; hun ble stående et øyeblikk lenet opp mot den sønderskutte veggen til saltdeponiet, neseborene hennes videt seg ut og gjennom den tunge eimen av årsgamle lag av kamelmøkk kunne hun ane den noe skarpere duften av krutt; bare for noen minutter siden hadde hun hørt Lee-Enfield-riflene drønne; hun hadde gått etter lyden, hvor mange soldater kunne det være? kanskje syv, toppen tolv, mente hun; hun skrapte med neglene mot den gule kalken på teglblokkene, den flaket av, hun knep øynene sammen og fuktet de sprukne leppene, det kunne ikke være noen levende igjen i brakkene rundt saltdeponiet, den siste utposten mot ørkenen, kamelkveene var tomme, kvinner og barn begravd av de siste mennene, de aller siste mennene som var i ferd med å dø nå, skjønte hun; lenge ble hun stående med øynene lukket, så vendte hun ansiktet opp mot den brennende solen, deretter trakk hun seg inn i skyggene igjen, listet seg inn i et smug der noen av veggene fremdeles sto, smøg seg forbi vraket av en utbrent ørkenjeep, tomme parafintønner og råtnende daddelsekker; hun var på vakt, de måtte ikke få øye på henne, det var hun som skulle se, hun måtte se de siste dø, hun ville vite at det ikke fantes noen igjen, noen som kunne fortelle, huske eller vite, alt måtte viskes bort, glemmes; hun skvatt voldsomt til og trykket seg på nytt inntil en vegg da hun hørte kommandorop og 6-8 skuddsalver drønne like bak de tomme stallene til venstre for seg, hun var nærme nå, hun merket at pusten gikk raskere, så tvang hun seg til å gå videre, vek unna de bleke knoklene, to knuste kranier som rottene nettopp hadde gnagd rene ved den ene stalldøren, en sverm av fluer surret innenfor døren og hun merket stanken, men gikk hastig 9

forbi; hun nærmet seg den halvveis sammenraste stenmuren som skjermet den åpne plassen bak stallene, et øyeblikk stanset hun opp, gned svettedråpene fra øyenbrynene, tok noen raske skritt frem og klatret opp på stammen til et veltet baobabtre; først krøp hun sammen, forsøkte å gjøre seg så liten som mulig, så heiste hun skuldrene langsomt, løftet hodet, men sank tilbake igjen, måtte hun se? ja, hun måtte se, hun skulle se de siste dø, snart ville hun være alene, bare henne og ørkenen, de lange, tomme flatene, endeløse sanddyner som bølget opp og ned, henne og ørkenen, hun kjente en merkelig, rolig glede ved denne tanken som rislet gjennom henne øyeblikket før hun langsomt løftet hodet over stenmuren.

Eksekusjonspelotongen besto av fem soldater.

Den sjette, oberst Kwoono, sto på siden og kommanderte.

Elleve døde kropper lå ved muren rett overfor.

Halvparten barn.

De to siste ble stilt opp, bakbundet.

En ung gutt og en mann.

Soldatene løftet riflene.

Siktet.

En flokk rikser fløy over plassen med hese skrik.

Hun kjente stanken av blod og ekskrementer, hun sperret øynene vidt opp, munnen var halvåpen og neseborene vibrerte lett; avstanden fra henne bort til soldatene var bare noen få meter, hun kunne se det stygge, ferske såret i oberstens ansikt, fra overleppen, skrått over kinnet opp mot øyet; svart, betent kjøtt, halve øret som var revet av og fluene som sugde blodskorper, alt dette registrerte hun, det var som om dette bildet skulle feste seg til sinnet hennes med en skarphet og detaljrikdom som aldri kunne bli visket vekk; hun så obersten løfte hånden mot de fem soldatene som sto på rekke, kledd i brune filler som en gang hadde vært uniformer, hun så de tannløse smilene og svetteperlene som glinset i soldatenes mørke panner da de løftet riflene; hun hevet blikket ørlite, tvang seg til å se mot de to skikkelsene som sto ved den blodstenkte muren, bakbundet, de var nakne, en ung gutt og en eldre mann, far og sønn? hun så den svampaktige, gråsvarte huden på den eldre, de tydelige sporene etter års 10

slit i saltdeponiet, hun så den yngste stå med sammenknepne øyne og spyttet som rant nedover haken og dryppet ned på brystet, så de brede leppene til den eldre vibrere, snakke, en lydløs bønn, en forbannelse, begge deler, eller kanskje snakket han til gutten ved siden av, noen beroligende ord, det var bare sekunder igjen nå, obersten sto med hånden løftet, like før skuddene smalt kunne hun se lemmet til den yngste reise seg og peke som en truende, knyttet neve mot de fem som siktet, så drønnet skuddene, den eldre sank sammen, men den yngste tok noen skritt frem, svaiet, stupte på magen og ble liggende over en annen død kropp mens føttene sparket fra seg de siste krampene.

De to siste.

Bare seks soldater igjen.

Bare seks, ingen flere.

Hun visste det.

Stillhet.

Slik skulle det bli.

Bare stillhet og den gule vinden.

Nå måtte det skje raskt, hun kunne ikke nøle, hun visste at de gamle Lee-Enfield-riflene kunne lades med bare ett skudd om gangen; hun klatret opp på muren og satte i et skingrende rop, så hoppet hun ned og sprang mot soldatene som rykket forskrekket til side, hun tok noen ertende dansetrinn foran obersten og tvang frem et smil i ansiktet, vrikket på baken, løp mot stallporten, over restene av det sammenraste taket, forbi de raggete palmene som omkranset vannbrønnen, hun vred på hodet og så at soldatene kom løpende etter med blodskutte øyne, siklende som sjakaler ved et kadaver, men hun var ikke noe kadaver! hun var en løpende kvinne! hun lo høyt og så at obersten peste, hun lo enda høyere, men sanset seg: nå måtte hun løpe riktig, vokte hvert eneste steg og hun måtte ikke slippe dem nærmere inn på seg enn tretti-førti meter! der var ruinene etter telegrafstasjonen og posthuset, antenner og kabler lå sammenfiltret på bakken, hun peilet seg inn mot en smal passasje mellom rustent stål og opprevne kalksekker, endelig kom hun til det trange smuget mellom to stenmurer, det fantes ingen andre veier å løpe; hun snudde seg, stanset nesten helt et 11

øyeblikk og så at de kom i flokk, alle seks, de ville ha henne levende, visste hun, blodrusen etter massakren krevde utløsning, det fantes ingen andre kvinner, bare henne; hun lo igjen, vilt og høyt, viftet med armene og løp, snart var hun midt i det trange smuget der sanden var løs og dyp, hun senket farten da hun så den første lille pinnen som stakk opp, nå måtte hun trå riktig! hun løp rett mot pinnen, så fant blikket hennes neste pinne litt til høyre, hun sikksakket seg gjennom smuget, hele tiden løp hun mot pinner som nesten usynlig stakk opp foran henne til høyre og venstre; der så hun den rustne blikkboksen, hun var igjennom! akkurat da hun løp opp mot den ødelagte olivenpressen og kastet seg ned bak denne, hørte hun det første smellet, deretter to til i rask rekkefølge, kraftige eksplosjoner som drønnet mellom teglvegger og forplantet seg gjennom sammenraste boliger og staller før de døde ut mellom sanddynene i det fjerne; det fjerde drønnet kuttet oberstens redselsskrik brått over, det femte og sjette overdøvet flere skrik og var så tett ved henne at lufttrykket sendte en sprut av sand mot henne, hun blunket voldsomt og hørte hjertet hamre, hun lå helt stille og kjente at hun skalv, den unge kroppen vibrerte og ristet, hun merket at kinnet hennes var vått, gråt hun? nei, hun gråt ikke, men likevel var det salte tårer som fuktet ansiktet hennes da hun langsomt heiste seg opp på albuene.

Det var over.

Ingen flere soldater.

De hadde løpt inn i minefeltet.

Halve natten hadde hun brukt for å lage denne fellen.

37 miner plassert i sanden i det trange smuget.

Miner hun hadde funnet gjenglemt i et lagerskur.

Hun visste hvordan de kunne brukes.

Ingen flere soldater.

Ingen flere nå.

Den unge kvinnen reiste seg opp og stirret, gned sand fra øyne og kinn og stirret; hun så maltrakterte kropper, kroppsdeler og blod, det dampet rødt fra den varme sanden og riksene skrek hest på den blå himmelen, hun vendte seg bort for ikke å se mer, men oppdaget plutselig en bevegelse midt i smuget; en av soldatene levde! han kom krypende mot henne 12

med blodig ansikt og den ene foten avrevet, hun krøket seg sammen i redsel og trakk odooji-kniven fra sliren, det blanke stålet blinket; soldaten løftet den ene armen og forsøkte å si noe, ansiktet hans var grålig svart under blodet og bare det hvite i øynene syntes, han var fremdeles midt i minefeltet, forsøkte å reise seg opp og klarte det, han sto på én fot, hinket et par skritt frem, snublet og stupte fremover på magen, øyeblikkelig sprutet en voldsom sandsøyle opp under ham, han ble løftet til værs av eksplosjonen, kroppen delte seg og en arm landet foran kvinnens føtter, hånden krøket seg flere ganger mot ankelen hennes som om den fremdeles tilhørte et hode som ga befaling, men fingrene sprikte til slutt voldsomt ut og stivnet.

Hun snudde seg bort.

Vendte blikket mot ørkenen.

Det var hett.

Men den gule varmen ville ikke plage henne.

Ansiktet løste seg plutselig opp.

Myke, rene, nesten barnlige trekk viste seg da hun smilte.

Langsomt begynte hun å gå.

Hun gikk bort fra den ødelagte byen, fra ruinene og de stinkende kadavrene, bort fra alt som råtnet; hun gikk ut over den første sandsletten der det fremdeles syntes spor etter ørkenjeepen, men snart ville sanden legge seg over og dekke til alt, hun gikk ut over sletten der det ikke fantes skygge, der svermer av lysegrønne gua-gua-fluer kretset over dager gammel kamelmøkk, men nå var kamelene borte, løpt sin vei eller slaktet, ingen kameldrivere ville krysse denne sletten på lenge, lenge, visste hun; hun gikk mot en liten bergknatt ved enden av sletten, der skjulte det seg et lite skur godt gjemt mellom tamarinder, ørkenlavendel og kurungkratt, her hadde hun bodd de siste dagene; hun skjøv et slitt beduinteppe til side og krøp inn i skuret, her hadde hun gjemt de få tingene hun eide, hun smilte og så at alt var slik det var som når hun hadde forlatt det i dag tidlig, hun satte seg ned og merket at hjertet fremdeles banket fort, lukket øynene for å finne ut om hun så det hun ikke ville se: det skarpe, detaljrike bildet fra eksekusjonsplassen, men hun så ingenting, alt var borte; nå måtte hun hvile, hun måtte være 13

her enda noen timer til den verste heten var over, så kunne hun begynne å gå; hun hørte en gulerle pikke på den rustne blikkplaten i taket og smilte igjen, så krøp hun sammen, satte seg på huk og lyttet til stillheten. Byen var tom, alle byene i syd var tomme, ødelagte, snart ville sanden dekke til alt; i nord var det ingen by, bare ørken og bak ørkenen skulle det være fjell, visste hun, de mektige Tibestifjellene der flodene Chari og Logone hadde sitt utspring, vest for disse fjellene var Månefjellene dit ingen mennesker våget seg fordi der levde fremdeles fortidens usynlige kriger og krigere; både bantuer, fulanier, haussaer og de mer tapre berberne og tuaregene hadde bestandig ført sine kamelkaravaner i store omveier forbi Månefjellene, men hva fantes bakenfor Månefjellene? undret kvinnen som satt på huk med lukkede øyne og merket hjertet falle til ro, hva fantes der? det skulle hun finne ut, fordi dette ikke var slutten, men begynnelsen.

Kvinnen het Ooni.

Hun var ung, knapt tyve år.

Hun var spinkel og langbeint.

Hun var nesten naken.

Bare et skjørt av myk geitehud.

Hudfargen var brungylden.

Det blåsorte håret var bundet opp med en knute i nakken.

Smilet hennes hadde ingen mann sett.

Hun åpnet øynene og grep et blikkspann som var halvfullt av en blanding kald durra og ris, hun åt sakte, små munnfuller og drakk vann til, vann hadde hun i flere skinnsekker, deretter gjespet hun og lukket øynene på nytt, la seg ned på gulvet, på et eselpledd og sovnet; i søvnen lyttet hun fremdeles til stillheten, stillheten hun hadde lengtet etter lenge, hvor lenge? helt siden hun begynte å tenke, helt siden den svarte røyken fra de ødelagte oljebrønnene la et stinkende teppe over markene og kalksjøene tørket ut, helt siden profetene som fra tidenes morgen hadde sprøytet falsk sæd over grøden var fordrevet, helt siden hun hadde steget opp fra vannet og tørket seg med tistelkledet til huden hadde blitt rød og brennende, siden hun skar tungene ut på de siste misjonærene; så lenge, drømte hun, og kanskje enda lenger hadde hun lengtet etter denne stillheten og aldri hadde noen 14

mann sett smilet hennes; den spinkle kvinnekroppen vred seg rundt på eselpleddet og viftet vekk fluer, hun var våken nå, uthvilt, snart kunne hun begynne å gå, men først måtte hun veie og måle tingene sine, sakene hun skulle bringe med seg innover i det tomme landskapet; hun maktet ikke bære stort, skinnposen med vann var det tyngste, nesten syv liter festet i en rem over skulder og hals, dessuten beltet som hun strammet rundt midjen, i beltet hang en skarp kniv, odoojikniven, laget av et metall hun ikke kjente, dessuten flere små lærposer med urter, frø, salter og oljer, fyrtøyet og en del andre småting; i hånden skulle hun bære et spann fylt opp med en kraftig blanding tørkede dadler, honning, maniok, hirse, ris og durra.

Et øyeblikk sperret hun øynene opp.

Grov hurtig med hendene under eselpleddet.

Der var boken.

Hun blåste vekk støvet fra en slitt, gulnet, ganske tykk notisbok, strøk forsiktig permene og åpnet den første siden der bokstavene sto, skrevet med vakker håndskrift, hun knep øynene sammen og leste, leste dette hun hadde lest tusen ganger før, hun kunne alt inne i seg, men likevel måtte hun lese, for dette var til henne, det måtte være til henne! hver bokstav hvisket navnet hennes, hvert ord røpet drømmene hun hadde, hver setning kunne bygge opp en hel verden.

Helt fra hun hadde fått den første tanken om stillhet visste hun at dette var til henne; dessuten var det tegninger som hun aldri hadde sett maken til; hun strøk bladene varsomt, så lukket hun boken, løsnet litt på skjørtelinningen og stakk den ned i en dyp lomme på innsiden, der lå den trygt; da alt var veid opp og målt, alt det hun kunne frakte med seg, krøp hun ut av skuret og kjente varmen fra sanden spre seg fra fotsålene oppover leggene til lårene og hele kroppen, hun smilte og vurderte solens høyde over basaltklippene i vest, der var inngangen til den virkelige ørkenen, den som ikke hadde noen ende; så vendte hun ryggen mot saltbyens ruiner, ikke en eneste gang snudde hun seg, og da hun klatret over de første sanddynene pekte veien seg ut foran henne: det hardtrampede kameltråkket, den tusen år gamle karavanstien skrådde vestover, og om hun fulgte denne, var det 15

minst seks dagsmarsjer til Oghaijh-oasen, visste hun, men det var slett ikke denne veien hun skulle, hun skulle ikke følge noe kameltråkk eller karavansti, hun skulle rett nordover og litt øst, dit ingen gikk frivillig, det var i den retning fjellene lå, og bakenfor disse andre fjell; kvinnen, den unge kvinnen Ooni gikk mens heten fra den synkende solen avtok gradvis, hun gikk og blikket hennes søkte hele tiden linjen mellom ørken og himmel, en linje som vanskelig lot seg fange fordi den vibrerte lett, skalv og dirret, men det var farger! fra de grå-gule sandflatene og opp over horisonten lå alle sjatteringer mellom gult og blått, mellom gull og vann, jord og luft, klode og rom; disse fargene, dette spekteret forandret seg fra time til time, minutt til minutt mens solen sank lenger og lenger ned i vest; hun stirret på disse ugripelige linjene og fargene mens skrittene hennes førte henne lett over sanddynene, sand i fine riller, som små bølger skapt av den milde vinden som kunne forme dette terrenget som den ville; snart ville det bli mørkt, men hun kunne gå lenge i mørket fordi hun visste hvilke stjerner som viste vei mot nord, hun kunne gå helt til kulden ble så sterk at hun måtte søke ly, ville hun finne ly? hun bekymret seg ikke, nå var hun fri og alt bak henne var borte, brent, tørket inn, smuldret, hun gikk og kjente seg så lett enda hun bar tungt, kom hun til å dø?

Hun var en ørkenvandrer uten kamel.

En erfaren nomade ville ha klart seg i fire døgn.

Fire døgn.

Så lenge ville maten og vannet rekke.

Hun var ingen erfaren nomade.

Ooni, het hun, og navnet var en tone.

Fire døgn, tenkte hun da de første bleke stjernene viste seg på himmelen, men fire døgn var altfor lite! Tibestifjellene lå mange ganger så langt unna og Månefjellene enda lenger; likevel gikk hun rolig videre og smilte, etter hvert merket hun det kjølige vinddraget som ubønnhørlig ville bli kaldere og kaldere, en halv måne lyste opp terrenget rundt, kunne det finnes en klippe? en større sten der hun kunne søke varmen som solen hadde lagret gjennom dagen? kvinnen speidet rundt seg mens hun gikk, enda en sanddyne, en 16

til, ti til, hun merket at hun frøs, at kulden gjorde kroppen stiv, skrittene ble tunge og trege, men der? litt til høyre? en silhuett; hun bøyde av og nærmet seg noe som raget opp i sanden, noe stort, en akasie! så hun plutselig, ørkenens siste tre, en kraftig krone, kanskje tusen år gammel; hun løp de siste skrittene bort til treet, denne forunderlige veksten som hadde sett ørkenen vokse rundt seg opp gjennom århundrene, men den ga aldri opp, den sendte sine røtter ned i det uendelige dypet der den trakk til seg fortidens safter og mineraler.

Hun gikk helt bort til treet og kjente varmen.

La hånden mot stammen og strøk den ru barken.

En ørkenfalk gled lydløst ut fra trekronen.

Hun strøk barken med ømhet.

Som om hun berørte et barn.

En stund ble hun stående slik, helt uten tanker, så merket hun at hun frøs og åpnet raskt lokket på spannet hun bar i hånden, tok noen munnfuller av maten, deretter la hun skinnsekken med vann ned på bakken, satte seg på kne, bøyde hodet og presset noen slurker inn i munnen, altfor lite, visste hun, hun burde ha drukket grådig, men kunne ikke, hun skulle hvile nå, sove; langsomt begynte hun å grave en grop i sanden så nær akasien som mulig, gropen ble halvmeteren dyp og like lang som hun selv, hun pustet tungt, merket at hun var sliten, så åpnet hun en av lærposene hun bar i beltet og helte et grovt pulver opp i hånden; dette pulveret gned hun inn i en klump med ris og durra som hun kornet ut omkring på bakken et stykke bortenfor treet på forskjellige steder, deretter la hun seg ned i gropen og dekket seg til med sand, snart var hun helt skjult, begravd, bare ansiktet hennes var synlig over sanden; hun visste at varmen fra treet ble trukket ut i sanden, slik ville hun ikke fryse, ikke denne natten; et ansikt uten legeme under den gamle akasien, den halve månen var borte, det var helt mørkt, bare stjernene som lyste ned mot dette ansiktet i sanden; en ung kvinne med øynene lukket, et mykt ansikt som kunne ha et usett smil; hun sov en mørk drøm om stillhet, hun sov i mange timer og våknet ikke før hun merket svermen av fluer som dekket ansiktet hennes, da nøs hun og kjente so17

len varme pannen; en liten stund ble hun liggende og glippe med øynene, rikser, sporgjøker og gulerler skvatret og kvitret oppe i trekronen, hun reiste seg opp fra sanden, børstet kroppen sin ren og drakk noen slurker fra skinnsekken, deretter løp hun bort til stedene hun hadde lagt ut forgiftede ris- og durraklumper, de var borte, men snart fikk hun øye på to døde ørkenfirfisler og en vandredue som lå like bortenfor, de hadde tatt åten hennes; hun tok odooji-kniven og med vante bevegelser renset hun og flådde firfislene; digre, fete dyr, hun sugde kroppene tom for væske, deretter hakket hun kjøttet opp i terninger og gned alt inn i salt fra saltposen; hun åt noe av kjøttet straks, men mesteparten la hun opp i spannet sammen med resten av maten, vandreduen hengte hun i beltet, så drakk hun noen små slurker vann, spente skinnsekken over skuldrene, gikk bort til akasietreet og strøk pånytt hendene varsomt over barken, hvisket noe knapt hørlig, så peilet hun retningen og begynte å gå; det var tidlig morgen, men solen varmet allerede, hun tenkte at hun nok kunne gå fire-fem timer før hun måtte søke ly, midt på dagen ville den brennende heten stjele for mye av kroppsvæskene hennes om hun ikke fant skygge, men hvor fantes ly nå? hun var ikke redd, kjente ingen frykt, likevel sanset hun farer, prøvelser som hun måtte overvinne; i verste fall kunne hun grave seg ned i sanden igjen, men da måtte hun også dekke hodet, ellers ville hjernen koke og tankene fordampe, ikke tenke, gå! befalte hun seg selv, sanddynene rundt henne var like, likevel visste hun retningen, hun hadde solen og tiden.

Ooni, hun var kvinnen som gikk bort fra alt.

Alt som hadde vært.

Som ikke skulle bli mer.

Lenge hadde hun håpet at det måtte bli slik.

Men hun hadde ikke våget å tro.

Nå var det blitt.

Hun gikk nordover mot fjellene og visste at det ikke fantes flere soldater og at blomstene ved Ogonakilden for lengst hadde visnet, bomulls- og oljemøllene var borte og ville aldri reise seg mer, olivenpressene rustet og smuldret, saltlagrene smeltet seg ned i sanden og saltet ble slik det hadde vært 18

før, knoklene rundt Tchadsjøen lå bleke og skulle bli til kalk; hun stanset på toppen av en sanddyne og speidet fremover, plutselig kunne hun se det: bak disen i nord lå fjellene, men det var langt dit, mange dagsmarsjer, så løftet hun hodet opp mot himmelen, blått, blått, blått, bare blått; forundret ble hun stående og tenke, hun hadde aldri sett himmelen slik? blå, bare blå hele dagen? en blå himmel over ørkenen fullstendig fri for striper etter de store flyene som kom fra nord og fra syd, fly på ferd mot byer hun visste navn på: Nairobi, Kinshasa, Brazzaville, eller Roma, London? tidligere hadde hun kunnet telle over tyve slike striper på en dag, nesten stadig hadde det vært striper på himmelen etter disse store flyene som hadde sine ruter høyt oppe i luften over ørkenen, og som nomadene fra fulani-folket lenger vest forbannet og fryktet fordi de brakte med seg usynlig støv som ga næring til ørkenen og gjorde fruktbar jord om til sand; de siste dagene hadde himmelen vært ren og blå, husket hun plutselig, ikke en eneste stripe hadde hun sett, ikke noe hvitt som sprettet himmelens buk, ingen mennesker på vei til de folkerike byene i syd og i nord, hvor var de blitt av? den unge kvinnen på toppen av en sanddyne i ørkenen visste ikke, hun visste lite om verden sør for Tchadsjøen eller nord for Tibestifjellene, men det betydde ingenting, det bekymret henne ikke at disse stripene var borte; så oppdaget hun to rødlerker høyt over henne, de lekte, de var akrobater som ingen kunne forstyrre, det var fugler og det var dyr, stadig så hun spor i sanden etter hyener, gaseller eller rev og ofte pilte ulveedderkopper og blodnesebiller frem i sanden foran de nakne føttene hennes; hun senket blikket og stirret mot nord, mot den uklare, dirrende horisonten, hun åpnet munnen og ropte inn mot fjellene, et klart høyt rop, en ung kvinne, Ooni, på toppen av en sanddyne, en endeløs ørken, stillhet, bare vind og hete, spor bakover i sanden, utydelig! nei, ikke sporene, ropet! den blå himmelen, utydelig, en silhuett, akasietreet, utydelig! hun blir borte, hun ses ikke, bare sand, nei ikke sand!

19

utydelig! utydelig! ropet! ropet! rop.

Repetisjon: En sverm av fluer dekket ansiktet hennes, hun nøs og merket solen stikke i pannen, hun ble liggende og glippe med øynene; rikser, sporgjøker, ravn og gulerler flakset og kvitret oppe i akasiekronen, hun reiste seg og børstet av seg sanden, fant to døde ørkenfirfisler og en vandredue som hadde spist av den forgiftede åten, hun hengte vandreduen med nebbet pekende ned i beltet sitt og med odooji kniven renset hun firfislene; fett, kraftig kjøtt, hun sugde skrottene tomme for væske, så gned hun kjøttet inn med salt og åt noen biter, drakk litt vann fra skinnsekken, ikke så mye, bare noen få slurker, strøk håndflaten varsomt over barken på det gamle treet og hvisket noen ord; så begynte hun å gå, hun kunne gå i flere timer før det ble for varmt, visste hun, så måtte hun finne ly, skygge; det var sanddyner rundt henne på alle kanter, ingen kameltråkk, ingen karavanesti, men hun visste retningen, hun stanset på toppen av en sanddyne og ble stående lenge, hun gransket forundret den blå himmelen, blått, blått, blått, bare blått, hun kunne ikke huske å ha sett himmelen slik før, slik som nå de siste dagene: en blå himmel fullstendig fri for striper etter de store flyene som kom fra nord og fra syd, passasjerfly fylt med mennesker på vei til de mektige byene Kisangani, Mombasa, Madrid eller Paris, hun kunne navn på mange store byer; tidligere hadde hun kunnet telle mer enn tyve slike striper på en dag, de laget mønster på himmelen, menneskeskapte spor; nå var disse sporene borte, men det bekymret henne ikke, hun visste lite om dette og det betydde ingenting; hun ble stående lenge på denne høyden, midt i det uendelige sandhavet som bare ble brutt av hennes egen silhuett i alt det gule, den unge kvinnen Ooni åpnet munnen og ropte mot nord, inn i den glødende stillheten ropte hun høyt og tydelig, et klart rop; den åpne munnen hennes, de hvite, feilfri tennene, et langt rop, en slank, ung kvinne, alene, på en sanddyne, ørken!

20

hun roper, hører ikke! utydelig! flimmer, stillhet, tomt, et rop, fokus!

Ny repetisjon: Langt bakenfor henne, det siste treet, akasien, i tusen år har fugler bygget rede der, i den mektige kronen, hun har gått langt de siste timene; akasien er borte, nå står hun stille, hun går ikke lenger, hun speider opp mot himmelen, står på en høyde, en brun, gyllen skikkelse, ung, vakker, et ansikt med myke linjer i den skarpe solen, håret satt opp i en knute i nakken, hun smiler, et smil ingen mann har sett, hun ser stadig opp mot himmelen, mot det blå, ingen striper etter fly, ingen fly på vei til Casablanca, Durban, Madrid eller Berlin, slik det alltid hadde vært så lenge hun husket, men ikke de siste dagene, bare blå himmel, hun åpner munnen, er hun redd? hun ser mot nord og roper, høyt mot fjellene, mot den uklare horisonten, roper, men alt er tåke! hører ikke ropet! roper hun? hva!

Ny repetisjon, fokus!

Bort fra det gamle treet, sporene har vinden allerede visket ut, hun har stanset oppe på en høyde, ingen fly, himmelen blå og uten striper; ansiktet hennes, rent, vakkert, de magre kinnene, nesten usynlige porer i den glatte huden, leppene blekt røde, men sprukne av den tørre heten, ingen furer, ingen arr, hun var slank med smal midje, nesten naken, bare et skjørt av mykt skinn som rakk halvveis ned på lårene, hvite tenner; glansen fra øynene hennes var et spekter av farger så sterke at de kunne blende.»

21

2 Ropet, hva ropte hun? jeg kunne ikke høre og konturene ble uskarpe og forsvant helt, alt ble borte; jeg lå med øynene lukket og ville ikke åpne dem, men jeg var våken, våken! hva var dette? jeg hørte ikke noe rop, men jeg ville høre det, stillhet, det var stillhet rundt meg, jeg åpnet øynene og så opp, opp i et tak, så reiste jeg meg brått opp i sengen og rev søvnhanken fra hodet, stirret på den som om jeg aldri hadde sett den før, hva i all verden var dette? jeg kikket på klokken, den var kvart på fem, en tirsdags morgen i juni; jeg kikket rundt meg og langsomt gled virkeligheten på plass, der, der borte i nabokøyen lå Erlan, sønnen min på åtte år, han sov rolig, som om ingenting var hendt, var hendt? igjen stirret jeg på søvnhanken som jeg hadde slengt opp mot veggen ved hodeputen; så merket jeg at jeg skalv, hele kroppen min vibrerte, jeg la meg ned i sengen igjen, trakk dynen over hodet og lukket øynene, men var lys våken, jeg knep øynene sammen som om jeg ville tilbake til en helt annen verden, til drømmen, drømmen? hadde dette vært en drøm? en drøm kunne ikke være slik, dessuten skulle søvnhanken gjøre det umulig - den skulle nettopp forhindre - jeg merket at jeg ikke tenkte klart, jeg kjente at jeg var redd, jeg lå under dynen med sammenknepne øyne og skalv, hvorfor gjorde jeg det? jeg kunne aldri huske noen gang i mitt liv å ha våknet på denne måten med en slik intens redsel for å gli ut av en drøm, slippe fra meg bilder som ikke var virkelighet; en lang stund lå jeg helt rolig og forsøkte å bli kvitt skjelvingen, merket at kroppen falt til ro, at de riktige tankene kom på plass, at jeg var den jeg var og var der jeg var, dette var en meget livaktig drøm, Jonar, sa jeg til meg selv, ikke noe annet enn en drøm, men såpass livaktig at jeg ikke ville våkne fra den; at jeg under oppvåkningen tvang meg tilbake, repeterte, ville holde fast, fokusere, ville høre hva hun ropte, hva hun ropte? igjen kjente jeg det rykket til i kroppen min, så løftet jeg dynen fra hodet og festet på nytt blikket opp i taket, det velkjente setertaket med takåser og grove planker; var jeg syk? jeg kjente på pannen min, nei, ingen feber, det hadde vært en drøm, altså en drøm, en veldig uvanlig drøm, 22

selvfølgelig var det slik; lenge ble jeg liggende og merket at fornuften, virkeligheten langsomt ble slik den skulle være, men uten at et eneste av bildene i drømmen ble borte; jeg husket alt, hver scene, hver detalj, kunne det være slik at en film var blitt avspilt inne i hodet mitt, der øyenlokkene fungerte som lerret? gikk slikt an? neppe, igjen stirret jeg anklagende på søvnhanken ved hodeputen, den fungerte ikke slik, slett ikke slik, men jeg hadde tenkt denne kvinnens tanker, jeg hadde vært denne kvinnen, Ooni, jeg hadde kjent lukter og smaker, men dette var ikke alt: drømmen, filmen inneholdt elementer, faktakunnskap om en del av verden jeg kunne sverge jeg ikke hadde den minste peiling på; hvor hadde jeg hørt om durra? om Lee-Enfield-rifler? om guagua-fluer og Tibestifjellene? om fulanier, haussaer og bantuer? dette var babbel og fantasi, eller hadde jeg i løpet av oppveksten lest en bok, sett en film eller noe på TV som jeg etterpå hadde fortrengt, glemt? jeg mente jeg hadde god hukommelse og husket de fleste av bøkene jeg hadde lest som gutt og også som voksen; lenge lå jeg og tenkte slik, men kom ikke til noe fornuftig svar, men jeg merket at jeg ikke ble kvitt redselen, det var noe som ikke var slik det burde være, noe ugripelig; var redselen der fordi jeg ikke ville ut av drømmen, filmen, eller fordi hun hadde ropt noe som jeg ikke hørte? Ooni, Ooni, jeg lukket igjen øynene og kunne se denne unge vakre kvinnen for meg, så tydelig! nei! sa jeg strengt til meg selv, kutt ut, stopp, klokken var blitt over seks og jeg reiste meg opp fra sengen, jeg så at Erlan var i ferd med å våkne, jeg gikk bort til peisen og fikk fyr, kledde på meg, men merket at jeg fremdeles skalv på hendene da jeg laget frokost; gutten var våken og lekte med de to settaklossene jeg møysommelig hadde skåret til; det freste fra eggene i pannen.

«Stekt på begge sider, pappa!»

«Selvfølgelig,» svarte jeg. «Glass krekling?»

«Halvfullt, ikke for sur.»

«Ordner du solvingene etterpå?» spurte jeg.

«Hvor mange grader nå, pappa?»

«Tja, det er helt lyst. Vi starter med 33.»

«Lager du en ny settakloss i kveld?»

«Du vet det er vanskelig,» svarte jeg.

23

«Men du er jo veldig flink.»

«Flink og flink. Spis nå, Erlan. Og vask tallerken og glass etterpå.»

Jeg snakket med sønnen min som en vanlig morgen, men var hele tiden fjern, han merket det ikke, ikke nå, heller ikke senere denne dagen som ikke skilte seg nevneverdig fra andre dager her oppe i Rydalen, langt inne i ødemarken, milevis fra folk; etter frokost tilbrakte jeg formiddagstimene oppe i vekstfeltet, men arbeidet mekanisk, helt uten glød; redselen, angsten for noe, for ett eller annet slapp meg ikke helt, jeg var anspent og tenkte på kvelden, på natten og søvnen, ville drømmen, filmen fortsette? ettermiddagen ble varm, den varmeste sommerdagen så langt dette året; Erlan hadde mesteparten av dagen vært engasjert opptatt med konstruksjonen av ørekytedammen han hadde laget, og om kvelden, foran peisen maste han igjen om en ny settakloss, slik at han fikk tre; jeg gjentok at dette var meget vanskelig, men fant tilslutt frem den skarpeste forstkniven min og et passende emne, jeg nølte lenge og lot ham forstå at resultatet slett ikke var gitt, hele tiden måtte jeg ha de to andre settaklossene tilgjengelig slik at det kunne prøves og tilpasses; to settaklosser gikk greit å lage, men derimot tre kunne by på store problemer, han skjønte prinsippene, men kunne ikke begripe at det skulle være så vanskelig, jeg smilte og spikket og lovte å gjøre mitt beste, men da måtte han sove slik at jeg fikk tenke i fred, hver kloss skulle jo ha sin historie og sin mening; klokken var snart blitt ti om kvelden og det var like lyst, Erlan gjespet og la seg i sengen ved den ene langveggen, tok sin lille søvnhank og satte den på plass, jeg ble plutselig urolig og gikk bort til sengen.

«Sov du med den på i natt?» spurte jeg.

«Det gjør jeg da hele tiden, det har du sagt.»

«Husker du om du har drømt noe spesielt i det siste?»

«Husker ikke drømmer, jeg, pappa,» svarte han.

«Fint,» svarte jeg og ble stående en stund ved sengen.

«God natt, da, pappa.»

«God natt, gutten min, jeg er veldig glad i deg.»

«Jeg i deg også.»

Vi ga hverandre en god klem og snart sov han under dy24

nen sin mens jeg ble sittende foran peisen og stirre inn i de ulmende glørne; jeg spikket, vurderte, målte og tenkte, og på forunderlig vis fant jeg ideen og etter hvert formet den tredje settaklossen seg perfekt inn i de to andre; overrasket over meg selv ble jeg sittende med de tre klossene der alt stemte, der alle vinkler, alle former ga mening og helhet.

3 Vi hadde vært her inne i ødemarken, Rydalen, snart et år, vi flyttet hit i august i fjor, jeg solgte bilen og leide bort det lille huset vi hadde nede i bygden, dette var nødvendig for å få midler til å gjennomføre det jeg hadde bestemt meg for; vinteren ble akkurat så hard og tøff som jeg hadde trodd, men vi klarte oss forbausende bra, vi to, min sønn og jeg, Erlan og Jonar Snefang; nå var det juni og Erlan skulle fylle 9 om litt over en uke, hvem kunne vi be på bursdagsfeiring? ingen, det ville bare bli oss to, han visste det og virket slett ikke lei seg; jeg måtte finne på en skikkelig overraskelse! det var to grunner til at vi flyttet bort fra bygden, til denne fjelldalen der det utenom dette seterhuset også lå en annen seter et par kilometer lenger nede; den første grunnen var rett og slett at denne biotopen passet helt perfekt for mine studier av Juniperus-slekten, einer; jeg er utdannet forstmann, men har spesialisert meg med en doktorgrad i biobotanikk omkring temaet gallmyggens, Hormomya juniperinas betydning for einerens utvikling av såkalte galler, små klumper, oppsvulminger på einerens nåler; disse gallene inneholdt stoffer som var nær beslektet med visse helbredende toksiner som lenge hadde vært brukt i folkemedisinen, mitt håp var å kunne rendyrke disse stoffene, kultivere dem og utvikle reproduserende, kunstige biotoper slik at større mengder av stoffene kunne prøves mot ulike celle- og bakteriekulturer som var sykdomsfremkallende; mine forsøk hadde hittil vært ganske lovende og selv om vi hadde slått oss til på et relativt utilgjengelig sted, hadde jeg på det ene soverommet innredet et utmerket laboratorium med det mest mo25

derne utstyr som fantes; døren til dette rommet var forsvarlig låst når jeg ikke oppholdt meg der, da min sønns ustoppelige nysgjerrighet og virketrang fort eliminerte de grensene jeg til stadighet satte for ham; katastrofale inngrep overfor min apparatur var derfor fullt mulig om jeg ikke passet på, derfor var døren låst, dessuten fantes det noen dunker med meget sterke gifter der, stoffer som jeg brukte til desinfisering av nye vekstbiotoper, en liten gutts omgang med slike stoffer kunne få uhyggelige følger og selv om han vanligvis lyttet til mine ord, så aktet jeg ikke å ta noen sjanser; den andre grunnen til at vi søkte vekk fra sivilisasjonen var langt mer alvorlig og dyptgripende, det skjedde ubehagelige ting i verden rundt oss, den siste tiden hadde visse ting løpt farlig løpsk og det gikk raskt, det var snakk om regelrette borgerkriger på kontinentet der etniske grupper og religioner sto mot hverandre og raserte byer og land; nynasjonalister, separatister og regelrette fascister dannet stadig nye allianser og brukte en strategi og teknologi som bare for ti år siden var utenkelig, det gikk rykter om at mange av de store byene var lagt i ruiner, men det var også blitt slik at det var vanskelig å stole på mediene, ulike og til dels motstridende meldinger ble gitt; heldigvis var vårt land så langt ikke trukket med i noen allianse, dette ble det i hvert fall hevdet, men vi hadde hatt streiker og voldsomme demonstrasjoner, til og med skolene i vår egen fredelige bygd Vanndal hadde vært stengt det siste året, et særlig illevarslende tegn og ting skjedde som sagt raskt; eksempelvis det verdensomspennende teknologiske sammenbruddet som hadde ført til måneders totalt kaos og katastrofestemning, nå fungerte det meste på gammeldags vis, noen smilte og syntes dette var bra, faktisk på tide; hos meg, hos oss, her på denne seteren var dette sammenbruddet, denne totalkollapsen symbolisert ved ulike remedier som lå stuet bort i en krok her i seterstuen; der lå AST og UTV-systemer som ikke lenger fungerte, alle mine displayer, skjermer og disker for nettmottakere var fullstendig ubrukelige, svarte, tomme, døde; samtlige av de avanserte og særdeles sofistikerte kommunikasjonssystemene som vi etter hvert hadde vendt oss til de siste tiårene var ute av funksjon og her og nå tvilte jeg sterkt 26

på om de noensinne kom til å fungere igjen, derfor hadde jeg gitt Erlan tillatelse til å herpe noe av dette utstyret, hva skulle det ellers kunne brukes til? her inne i denne dalen? nå? han moret seg i hvert fall med å plukke fra hverandre SatCom’en, Briefdisken, UTK-omformeren og 3D-søylene, han hadde fått lov til å gå løs på en ny apparatur hver uke, og ut av de små delene han skrudde løs, konstruerte han sine egne, fantasifulle innretninger, slikt som linerlefangere, metemarkfeller eller vepsejagere; saker som opptok hans hverdag, godt var det; kort sagt med tilstandene ute i verden og våre egne skoler ute av funksjon, var beslutningen om å flytte opp hit ikke vanskelig, vi diskuterte det sammen og ble ganske raskt enige; vi brakte med oss det meste av det vi trengte for en relativt primitiv tilværelse og flyttet hit til den gamle seteren min tippoldefar, Vanndals gammeldoktor bygde for lenge siden og som ikke hadde vært i bruk på mange år; den lå idyllisk til like ved et fiskerikt tjern, omgitt av frodige bjørkelier og myke vóler, her har vi altså snart oppholdt oss et år vi to, Erlan, snart 9 år og jeg, Jonar, nettopp fylt 30, men fantes det en tredje grunn til at vi hadde flyttet opp hit, vekk fra folk, til ensomheten? jeg merket et drag av kulde rundt meg og la hastig en ny kubbe på peisen mens jeg stirret hypnotisk på ilden som blusset opp.

4 Etter at de siste glørne hadde sloknet ble jeg stadig sittende med de tre settaklossene i hendene, nå og da kikket jeg bort på sengen, våget jeg å legge meg? ville drømmen komme igjen; jeg følte på samme tid en intens rastløshet og iver etter en fortsettelse, paret med en ugripelig angst, en slags isende følelse av at noe var i ferd med å skje, men kunne dette noe true oss, Erlan og meg? tilslutt merket jeg at jeg var for trett til å tenke, jeg la de tre settaklossene på hyllen over guttens seng, la meg selv og sovnet ganske raskt, en lang, rolig og drømmeløs søvn og våknet frisk og uthvilt dagen etter; nå var jeg igjen her inne blant de lysegrønne bjørketrærne, ved 27

vekstfeltet, det var tidlig formiddag, jeg hadde satt meg på en liten bergknatt der jeg hadde utsikt ned mot det blanke tjernet og setervangen noen hundre meter nedenfor; jeg smilte og så gutten bade og leke i den lille dammen han hadde laget til oppdrett av ørekyte; et heller tvilsomt prosjekt, hvilket jeg selvfølgelig ikke sa, men oppmuntret ham i stedet i arbeidet; herfra kunne jeg også se det lille skogvokterflyet, båtflyet, en Cessna 180 ligge småduvende, fortøyd helt i sørenden av tjernet; visse myndigheter hadde underlig nok bestemt at et slikt fly skulle stasjoneres her denne sommeren for å overvåke skogsområdene, se etter brann, brann? brann her inne? ikke så lenge jeg kunne minnes hadde det noen gang tatt fyr i disse bjørkeliene, et ubegripelig tiltak etter min mening, men slik var det altså blitt; et par ganger i uken kom flygeren, Mino, for å ta en runde over dalene og fjellene omkring; Mino het han, jeg hadde aldri oppfattet etternavnet, men han var utlending, søramerikaner, snakket tålelig bra norsk og var en hyggelig kar; flygeren kom jevnlig og avleverte hver gang en kasse med varer til oss, som regel pratet vi og drakk kaffe både før og etter flygeturen der Erlan og jeg ofte fikk være med; med stor entusiasme lærte han oss praktiske og teoretiske ting om flygekunsten og hvordan de forskjellige instrumentene fungerte, han mente at jeg uten større problemer snart både ville kunne lette og sette flyet ned på vannet igjen om jeg ønsket, men jeg takket nei, hvorfor skulle jeg lære å fly? kom han i dag? det var minst fire dager siden sist han hadde vært her, jeg lyttet, kikket rundt meg, så de grønne liene, de myke linjene, runde vóler og duftende myrer, sildrende bekker, stille elver og blanke tjern, det kjente terrenget som jeg elsket og aldri fikk nok av å beundre, jeg hørte gjøken gale i liene omkring, gulerlene som kvitret i einerbuskene, gulerler, gulerler! jeg merket at jeg ble kald, at den varme sommerdagen gled bort, jeg følte angst, lukket øynene og det var: Sanddyner.

Tung, vibrerende hete.

En ung kvinne som gikk i sanden.

Som stanset og stirret opp mot himmelen.

Ingen striper, ingen fly.

28

Hun åpnet munnen og ropte.

Nei! jeg brølte til meg selv innvendig og gned øynene så hardt at det gjorde vondt, holdt jeg på å bli gal nå? holdt forskeren, den jordnære mannen her inne i ødemarken på å tørne fullstendig? hva skjedde inne i hodet på Jonar Snefang? kunne ikke denne drømmen, disse vanvittige bildene forsvinne? jeg hoppet ned fra knausen, løp ned til seteren, andpusten og svett slengte jeg meg ned i en av stolene ved seterveggen, det var varmt i dag, men ikke hett, solen brente slett ikke; jeg forsøkte å roe meg ned, jeg stirret nedover mot tjernet og så den nakne og sunne kroppen til åtteåringen som sto med vann til livet og snakket med vesener nede i dammen sin, skravla gikk i ett sett, jeg hørte ham helt hit; rolig, sa jeg til meg selv, rolig nå, ikke la en sprø drøm ta fra deg vettet, det finnes ingen kvinne i ørkenen, ingen som heter Ooni, alt dette har jeg sikkert sett på TV som liten, jeg har bare glemt det og nå trenger det seg frem igjen, ikke det minste rart, så lite som skjer her inne, slik var det, det måtte være slik, punktum; jeg satte dette punktumet så grundig jeg kunne og følte plutselig en stor fred, etter en stund reiste jeg meg fra stolen og ruslet sakte ned til den flotte dammen, bassenget gutten hadde laget og der det nå, etter hans utsagn svømte tolv ørekyter, seks hanner og seks hunner, hunnene hadde rød buk, disse ville legge egg, mente han, slik at det etter hvert ville kunne bli hundrevis av ørekyter i bassenget hans der de hadde det veldig godt og fikk mat i form av både metemark og brødsmuler, veldig godt mente han at de små ørekytene hadde det i hans basseng, mye bedre enn ute i det store tjernet der de glupske ørretene holdt til.

«Bade, pappa?» spurte han håpefullt.

«Jepp,» svarte jeg og vrengte av meg klærne.

«Den ene gutten er borte,» sa han.

«Gutten?» Jeg skjønte ikke.

«Den ene gutteørekyten, vel. Nå er det bare fem.»

«Jasså,» svarte jeg og dyppet tåen i vannet.

«Tror du jenter spiser gutter?» fortsatte han.

«Nei, det tror jeg ikke. Slettes ikke. Den har nok rømt.»

«Umulig,» sa han bestemt. «Ingen vil rømme fra mitt flotte basseng.»

29

«Da har den nok bare gjemt seg et sted,» svarte jeg.

«Det er ikke så mange steder å gjemme seg, akkurat.»

«Nei, det var besynderlig.»

Samtalen om den ene hann-ørekytens mystiske forsvinning tok slutt, vi plasket og lekte oss i det halvlunkne vannet en halv times tid, deretter gikk vi begge opp og tørket oss grundig; vi satte oss ved seterveggen der vi lot solen brune kroppene våre, bare sommeren kunne fortsette slik, tenkte jeg, med noen små, friske regnskurer innimellom, det hadde vært flott både for oss og for vekstfeltet mitt; vi moret oss en stund med å betrakte de fire hønene vi hadde: Clara, Cornelia, Carmen og Cruella som trippet omkring på gressvollen og hadde det langt bedre enn høner flest; Erlan hadde en spesiell bok der han omhyggelig noterte ned antall egg som ble lagt hver dag, aldri mer enn fire eller mindre enn ett, ukesrekorden var på hele 23 egg; vi snakket om løst og fast slik vi alltid pleide, selvfølgelig savnet han lekekamerater, men det var tre mil ned til bygden og ingen jevnaldrende omkring, gutten klaget slett ikke, han var stadig like blid og positiv; hvor ofte kjente jeg ikke en dyp takknemlighet for at jeg hadde fått en slik sønn? en inderlig glede? han var blitt selve meningen med livet mitt tenkte jeg ofte i store ord, men sant var J Han går ned i hagen. Går ned den flotte stentrappen han hadde bygget for åtte år siden. Han er stolt av denne trappen. Snur seg og ser at døren til arbeidsrommet er lukket, PC’en slått av. Allerede nå merker han at han er lei. Det er ingen løgn at han liker mye bedre å arbeide med sten enn med ord. Det er sannheten. I den lille dalen som er en del av hagen hans, er det nok av sten. Dessuten en bekk. Han vil arbeide med sten nå. Han merker en takknemlig glede da han løfter spettet. J sant, det eneste mennesket i nærheten var den unge budeien på Starrseteren noen kilometer lenger nede, hun kom med nysilt melk en gang i uken, Hildra Huldeng het hun; Erlan likte verken henne eller melken hennes, ellers klaget som sagt gutten svært lite; om ting roet seg ute i verden og forskningsprosjektet mitt fikk de resultatene jeg håpet på, burde 30

vi helst flytte ned til bygden igjen før vinteren, jeg så også for meg muligheten for at veien kunne ligge åpen for en stilling ved det prestisjetunge forskningssenteret i Ås lenger sydpå, i Akershus, da måtte vi flytte fra Vanndal; jeg hadde luftet tanken for Erlan som straks var helt enig, det kunne bli spennende, men dette var som sagt avhengig av flere faktorer; etter hvert tok Erlan slukstangen og gikk ned til tjernet for å fiske ørret, det var et fiskerikt tjern og middagsmaten vår besto i stor grad av ørret som ble tilberedt på forskjellige måter; jeg tok kofferten med måleinstrumentene med opp til vekstfeltet der jeg omhyggelig fulgte galleveksten på de forskjellige typene einer jeg hadde drevet frem; jeg hadde flere ulike einerarter som alle var satt ned i et fullstendig sterilt område jeg hadde ryddet og som ernærte seg på en helt spesiell type veksttorv som gjorde hurtigvekst mulig; jeg hadde eksemplarer av den kjente communis-arten, men også de mer hardføre montana-artene, dessuten eksotiske einersorter som oxycedrus og virginiana; de fleste buskene sto beskyttet i små mini-drivhus der jeg kunne variere temperatur og fuktighet; til min store glede hadde jeg sett at en spesiell art, den vakre Juniperus sabina raskt utviklet store og væskerike galler som jeg kunne trekke ut flere milligram olje fra hver dag, faktisk var produksjonen av gallevæske fra denne spesielle arten, under de særegne forhold jeg ga den, såpass stor at bare dette faktum var en liten seier for mine eksperimenter og ville kunne vinne stor anerkjennelse innen forskermiljøet, men jeg ville videre: jeg ville vite nøyaktig hvordan oljene og toksinene virket inn på bestemte celle- og bakteriekulturer over tid; i mine mest optimistiske øyeblikk så jeg for meg et gjennombrudd i helbredelse og forebyggelse av visse ondartede sykdommer, jeg innså selvfølgelig at dette bare var en drøm, en visjon, og muligens flaks, men var det ikke bare ved tilfeldighet og flaks at nettopp professor doktor Fleming begynte å studere muggsoppen Penicillium notatum som vokste i noen gjenglemte petriskåler i laboratoriet? jeg kjente historien, likevel var jeg realistisk og ventet meg ingen store ting, men i det daglige arbeidet som gledet meg fikk ofte tankene utfolde seg i vektløshet og jeg hindret dem ikke; det var varmt og ganske sent på ettermiddagen, 31

jeg kunne nå og da høre begeistrede utrop nede ved tjernet: «Fisk!!» det var tydeligvis fiskebett og gutten var ivrig; etter å ha undersøkt rotsystemet til en Juniperus topina, en liten busk som var plassert i skygge og som ble gjødslet med en litt annen blanding enn de andre, tok jeg et uttrekk fra noen små galler, deretter podet jeg toppskudd fra communis-arten over på en oxycedrus, et møysommelig arbeide som krevde stor presisjon og tålmodighet; jeg merket at jeg svettet, det var virkelig varmt, denne heten! jeg tørket pannen, glippet med øynene og kikket opp på himmelen, ble det torden? nei, ingen skyer, jeg satte meg ned i skyggen under en bjørkelegg og gjespet, Erlan ville holde det gående med fisking til langt på kveld om jeg kjente ham rett; jeg veltet meg ned på ryggen, fant behagelig leie med en mosetue under nakken og stirret dovent inn i himmelen, lyseblått, blått, humlesurr og fuglesang; nei, stillhet, ro, alt var rolig og stille, ingen gjøk, jeg kjente stor fred og lukket øynene for en ørliten blund.

5 «En sverm av fluer dekket ansiktet hennes, hun kjente solen brenne mot pannen og våknet med et rykk, hun hørte rikser, sporgjøker, blåstær og erler kvitre oppe i akasiekronen, hun reiste seg opp fra gropen og børstet av seg sanden; husket, hun husket alt, husket at alle var døde, at det ikke fantes noen ansikter igjen, ingen oberst Kwoono som kunne løfte hånden før geværene tordnet, hun husket, likevel var alle detaljene visket ut, hun smilte og fant to døde ørkenfirfisler og en vandredue som hadde spist de forgiftede durrasmulene hun hadde strødd rundt på marken kvelden i forveien; hun brukte odooji-kniven og skar opp kjøttet, gned det inn i salt, åt litt av det sammen med maniok og ris, resten la hun i spannet, så drakk hun grådig noen slurker vann og gikk bort til den tusenårige akasiestammen.

La hånden forsiktig på treet.

Det var spor.

Noen hadde risset tegn i barken.

32

Et navn, eller en bønn.

Det skulle ikke tydes.

Hun strøk varsomt fingrene over.

Hvor langt orket hun å gå før det ble for varmt? midt på dagen ville hun bli nødt til å søke ly, den brennende heten ville ellers tørke henne ut, men hun måtte gå, hun skulle til Tibestifjellene, deretter til Månefjellene enda lenger borte, mange dagsmarsjer; hun var Ooni, kvinnen som skulle gå inn i det aller tommeste av den tomme ørkenen, som skulle trosse ørkenens pinsler fordi disse pinslene ikke kunne måle seg med andre pinsler; midt på dagen kunne hun grave seg ned i sanden og dekke til hodet med vannsekken slik at ikke tankene hennes fordampet, hun skulle gjøre som skorpionen, være usynlig under sanden; et øyeblikk lukket hun øynene og tenkte at hun var dette dyret som ingen andre byttedyr våget å ta, igjen smilte hun og gikk, gikk over sanddynene, solen var mild nå så tidlig på dagen; flere timer gikk kvinnen, den unge piken og følte at den svake vinden ble hetere og hetere, den ble ørsmå stikkende piler mot kinnet hennes som hun nå og da forsøkte å stryke bort med den ene hånden; stadig peilet hun retningen, nord, nordover, en stund ble hun stående på toppen av en stor sanddyne og speide inn i disen mot horisonten; fjellene, kunne hun se fjellene? nei, alt vibrerte og skalv, luften over ørkenhavet levde, heten lagde nesten usynlige strømmer og virvler som steg opp fra sanden, hun blunket og stirret; så løftet hun hodet og så opp: blått, blått, blått, bare blått, hun kunne aldri minnes å ha sett himmelen slik den hadde vært de siste dagene, en blå himmel fullstendig fri for striper etter de store flyene som krysset kontinentet høyt over ørkenen, noen på vei mot nord, til fremmede land og byer som Aten, Lisboa eller Tanger, andre sydover mot kanskje Duala, Lagos eller Cape Town; tidligere hadde hun kunnet telle mange slike striper på en dag, nå fantes ingen; hun stirret opp mot det blå, ansiktet hennes var gyllent, rent og vakkert, øynene glødet og det var små svetteperler under hårroten i pannen, i den myke pannen som buet seg ned mot en liten nese, nesten usynlige porer i den glatte huden som ingen hadde berørt; ingen furer, ingen arr, hun var knapt tyve, hun åpnet munnen og fuk33

tet forsiktig leppene med tungen, senket blikket og speidet igjen mot nord; så ropte hun, ropte høyt utover, innover de honninggule flatene: «Kom! Kom! Kom! Kom til meg!»

Ropet var høyt, men stemmen bar ikke langt, den tunge, myke sanden trakk ropet til seg, det ga ingen gjenklang, ikke ekko; ropet ble sugd ned i det gule; enda en liten stund ble hun stående på høyden, så åpnet hun vannsekken og drakk noen slurker, deretter gikk hun videre, over en ny sanddyne, over to, tre, fire; hele tiden rolige, bestemte skritt, den brennende sanden rislet mellom nakne tær, men hun følte ingen smerte; nesten umerkelig gled sanden over i grovere grus, skrittene gikk lettere og snart var det ikke sand, bare grus og små stener, foran henne lå en endeløs slette, hun kunne ikke se horisonten, luften skalv, vibrerte; et øyeblikk stanset hun igjen og betraktet en flokk sandmurrer, fugler som levde hele livet sitt her i ørkenen, de fløy bestandig i tette flokker og kunne minne om en enhetlig organisme, flokken fløy over henne og dannet et kort sekund et skjold for solen, så fløy de sydover og ble borte; hun gikk og tenkte at snart måtte hun finne ly, men her var ingen sand hun kunne grave seg ned i, hun forsøkte å gå raskere mens hun hele tiden speidet rundt seg etter en større sten eller kanskje en liten klippe, men alt var flatt, bare flatt, hvor mye lenger kunne hun gå før kroppen ble tappet for krefter? før den voldsomme heten gjorde henne svimmel? hun tok en liten pause igjen og slapp vannsekken ned fra skuldrene, satte seg på huk og sugde i seg noen små slurker, hun burde ha drukket mange, store! merket hun, men gjorde det ikke, isteden tok hun et stykke av det salte firfislekjøttet og tygde, visste at saltet ville binde væsken til kroppen hennes; så reiste hun seg og gikk videre, plutselig skimtet hun noe foran seg som stakk opp fra grusen, hun gikk nærmere, noe blekt, hvitt, det så ut som grener, kvister fra et tre, men var noe helt annet.

Restene av et skjelett.

En kamel hadde dødd her.

Hun så rygghvirvler, lårben og et kranium.

Lærremmer og noen tøystykker.

En rusten belteflaske, vannflaske.

34

Vannflasken var tom, hun sparket i den forsiktig, så oppdaget hun flere knokler et lite stykke bortenfor, igjen som en haug med tørre kvister; hun så straks at dette var menneskeknokler, kraniet med de tomme øyenhulene manglet tenner, bare noen gule jeksler var igjen, like ved lå trevlete filler fra en beduinkappe og tre tomme patronhylser, hun tok opp en, luktet og kunne fremdeles kjenne eimen av krutt, også her hadde de vært, tenkte hun, men det kunne være lenge siden; hun sparket til knoklene, vendte ryggen til og gikk, hun måtte skynde seg nå, finne skygge! snart ville dagen være på sitt varmeste, men det var bare grus, grus, grus, ingen større stener, hun holdt hånden over øynene og speidet fremover, var denne flaten uendelig? hun gikk og merket at hun pustet tyngre nå, svetten fordampet før den rakk å komme ut av porene, hun drakk igjen og holdt vannet lenge i munnen før hun svelget, der! et stykke til høyre, kanskje noen kilometer borte var det en silhuett som raget opp over flaten; hun skrådde straks av og gikk mot dette noe som vokste opp fra bakken, en sten? skygge! hun begynte å småløpe, men stanset helt da hun merket flimmer for øynene, røde og hvite prikker, flimmer; hun sto rolig en stund, tvang seg til å puste sakte, hvor langt var det bort til stenen nå? kanskje hundre meter? to hundre? føttene hennes gikk, nei, de gikk ikke, hun syntes hun fløt fremover, sakte, uforståelig sakte, beveget hun seg i det hele tatt? jo, stenen vokste, det var en kjempe, en gigant fra fortiden; hun fløt mot stenkjempen som strakte ut en hånd og trakk henne inn i skyggen, inn mot bakken, vekk fra solen, slik, ligg rolig nå! hun hørte stenen hviske, den lente seg over henne og gjorde skyggen stor, den dekket hele kroppen hennes, ligg helt stille, gjentok stenen, men hvorfor kom du til meg? fordi jeg skal til Månefjellene; leppene hennes var sprukne og oppsvulmet, igjen åpnet hun skinnsekken og ville drikke bare en slurk, men drakk grådig fire.

Halve dagen ble hun liggende i skyggen.

Stenen, klippen hvisket ikke mer.

Hun hadde ingen tanker.

Ingen minner.

Det var ingen lyder.

35

Ingenting.

Utpå ettermiddagen, da solen var blitt lav, reiste hun seg opp og merket at hun var uthvilt; igjen testet hun minnene ved å knipe øyene sammen, hun husket alt, som en rask, billedløs strøm, som et landskap uten farger, som en råtnende dynge uten dufter, som pinsler i fullkommen stillhet, som brutale piskeslag fri for smerte; slik skulle det være, hun støttet seg inntil stenen og løsnet på skjørtelinningen, tok frem den slitte notisboken, åpnet den forsiktig og strøk varsomt over bladene, merket ordene som steg opp, vokste inne i henne og ble til bilder, vakre tydelige bilder, hun kunne se nye landskaper og kjenne friske dufter! så la hun boken tilbake og presset de små, faste brystene sine inn mot den ru, varme stenen, forsøkte å holde om den, men den var for stor, altfor stor for hennes favn; hun hvisket uhørlige ord inn mot den knudrete flaten, hun takket og smilte, deretter tok hun lokket av spannet og åt resten av det salte kjøttet sammen med ris og durra, gå, kvinne! gå mot nord! befalte hun seg selv, hun gikk, hun var frisk og uthvilt og byrdene hun bar var lette, den sene ettermiddagsvarmen var behagelig og vinden lun, snart ble grusen grovere, det ble større stener, men hun gikk uten besvær, de store stenene ble til blokker som hun måtte gå rundt; sletten var ikke uendelig, hun gikk oppover et høydedrag, var dette begynnelsen til fjellene? tanken slo inn i henne med glede, men hun visste det ikke kunne være slik, det var mange dagsmarsjer til fjellene; da solen lå ganske lavt i vest hadde hun passert dette lille høydedraget, det gikk nedover igjen, det var små klipper og stup, hun voktet skrittene for ikke å tråkke feil; en stor, gulbrun sandslange freste plutselig fra en flat sten like foran henne, en cabanooa så hun straks, hun stanset brått og ble stående helt stille, slangen pisket med halen og gjorde ikke tegn til å flykte, hun trakk odooji-kniven fra sliren og nærmet seg varsomt, sakte, plutselig stormet hun frem, det blanke metallet blinket i luften og slangens hode ble skilt fra kroppen, hun hoppet til siden og grep øyeblikkelig den buktende slangeskrotten, stakk den blodige enden i munnen; hun sugde og drakk det søte blodet før det ble pumpet ut av skrotten, mange munnfuller, merket hun og svelget av 36

glede, deretter flådde hun slangen, hakket den opp og saltet kjøttstykkene før hun la dem opp i spannet, mat! hun gikk videre forbi noen høye klipper, de siste klippene før sanden, skjønte hun, akkurat da hun rundet den siste klippen, reiste noe voldsomt seg opp foran henne, hun bråstanset, holdt hendene foran ansiktet og så, hun så, nei! hun så ikke, jo hun måtte se, uklart! uklart!

Repetisjon: Hun hørte slangen frese like foran seg; like foran de nakne føttene hennes lå en diger cabanooa-slange, gulbrun og giftig på en stenhelle, hun merket hjertet slå raskere, så tok hun kniven og hogg lynraskt slangens hode av, mat! væske! blod! hun drakk begjærlig det søte blodet fra slangekroppen som fremdeles vred og buktet seg da hun holdt den og stakk den i munnen; lykkelig gikk hun videre etter å ha flådd og partert skrotten, gnidd den inn i salt og lagt bitene i spannet, hun rundet klippene, snart ville hun komme til sanddynene igjen, visste hun, hun gikk sakte rundt den siste klippen før terrenget flatet seg ut, men bråstanset da noe stort hevet seg opp foran henne, hun holdt seg for ansiktet, ville ikke se, men det snakker, det snakker, hvem snakker!»