Adventskalenderen

Adventskalenderen

Siri Østli

Adventskalenderen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72077-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Illustrasjoner: (Dame) Elisabeth Ansley / Trevillion Images, (Gate) Adrian Szatewicz / Dreamstime.com, (øvrige) www.stock.adobe.com og iStockPhoto Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Det var, forunderlig nok, en nisse som dro henne opp fra hullet. Det var sånn Fie følte seg, som om hun befant seg i et trangt, mørkt hull, uten et eneste lysglimt. Der nede var hun, pakket inn i tett, tung tåke, tynget ned av lodd som gjorde både bevegelser og hjernevirksomhet nesten umulig. Det eneste som hjalp, var små, hvite tabletter. Legen, som utstyrte henne med disse vidunderpillene, hadde diagnostisert henne med depresjon. Han sa også at piller egentlig ikke hjalp, og foreslo i stedet lange turer i frisk luft, gruppeterapi – og kanskje en hobby? Hun svarte ja og ha og det skulle hun virkelig prøve. Hun sa alt hun kom på, hvis hun bare fikk pillene sine. Men denne dagen, en grå dag lik alle andre grå dager, traff hun altså nissen. Da hun sto opp, hadde hun oppdaget at hun hadde gått tom for de vidunderlige, små pillene. Hun hadde rett og slett tellet feil. Det kunne fort skje, så sløv som hun var. Derfor var hun ute og gikk, noe hun forsøkte å unngå, selv om hun på legekontoret skrøt på seg lange turer i frisk luft. Men apoteket var stengt. Ikke så rart, siden Fie hadde forsovet seg og klokken var fem. Fie forsov seg ofte, eller – som hennes storesøster strengt påpekte – hun sto ikke opp. Men til tross for det mørke hullet og generelt dårlig form ga ikke 5

Fie seg. Hun gikk, riktignok noe tregt, videre til neste apotek. Det var også stengt. Det fantes døgnåpne apotek et eller annet sted, men hun visste ikke hvor. Derfor sank hun ned på en vinduskant, stirret sløvt framfor seg og rett inn i øynene på en nisse. Nissen var utstyrt som nisser flest, med rød lue, rød jakke, røde bukser og en usannsynlig mengde skjegg. Det var en ganske vanlig, nokså smakløs plastnisse. Den satt i en haug med rødt kreppapir, og det den ikke hadde i høyde, tok den igjen i magemål. Men det Fie først og fremst la merke til, var øynene. Alvorlige stirret de på henne, rett inn i hennes noe sløve blikk. Øynene minnet henne mest av alt om farmoren, men også om vaktmestere, skolelærere, tanter, om alle de strenge, straffende blikkene hun beskjemmet hadde stirret inn i som barn. «Hvordan er det du oppfører deg!» sa kjøpesenternissen. «Se på deg! Du burde skamme deg!» Hun fikk en umiddelbar trang til å forsvare seg, forklare at hun hadde gode grunner til å sitte her, på en vinduskant, uten sminke, med fett hår og ikke helt rene klær. «Det er ikke min skyld,» hadde hun lyst til å si. Og deretter: Ser du selv noe bedre ut? Det fantes nisser som var kvalitetsnisser, med strikkede klær og skjegg av ordentlig ull. Verdige nisser. Nisser med ordentlig skotøy, ikke bare et slags svart plasttrekk som var trukket over føttene. Hvis det i det hele tatt var noen føtter der inne, noe Fie tvilte på. Men selv i sin tilstand forsto hun at hun ikke burde sitte her og krangle med en nisse. Og hun skjønte også at denne trangen til å skjelle ut nissen kom fordi hun – motvillig – erkjente at han hadde rett. Og til slutt gikk det opp for henne at ergrelsen hun følte, nesten var et mirakel. Hun hadde ikke hatt lyst til å krangle med noen på lenge. Det hadde ikke vært noen vits, for ingenting hadde betydd noe så lenge hun fikk være i fred med pillene sine og kunne 6

halvsove seg gjennom dagene. Dette sinnet, denne trangen til å forsvare seg, var første lysglimt i det som hadde vært en lang tid i mørk skodde. Fie blunket, og i hennes hode blunket også nissen.

2

Noen ting kommer helt uventet. Katastrofer kan plutselig inntreffe, en uventet sykdom, et plutselig virus, flodbølger, brann og trafikkulykker. Umulig å forberede seg på, og bortsett fra å ta noen forholdsregler (vaksiner deg, og ikke gå på rødt lys) er det best å ikke tenke for mye på det. Andre ting kommer snikende, man aner at de kommer. Likevel håper og håper man at ingenting skal skje, at det bare er noe man innbiller seg. Løsningen (som ikke er særlig god) kan være å lukke øynene, holde seg fast og håpe på det beste. Det var nettopp det Fie hadde gjort før hun hadde gått inn i depresjon og pillebruk. Før katastrofene inntraff. Og selvfølgelig mange måneder før hun traff på nissen. Uten å erkjenne det hadde hun lukket øynene lenge. Da oppvåkningen kom, brå og brutal, hadde hun ingenting å stille opp med. Hun satt i det rene, nyoppussede kjøkkenet sitt, fornuftig kledd i blå bukser og hvit skjorte. Hun drakk kaffe, slik hun gjorde hver morgen. Overfor henne satt Carl Christian og spiste en skive med leverpostei, også noe som skjedde hver morgen. De snakket ikke sammen, men det pleide de heller ikke. Carl Christian var ingen morgenfugl, og Fie hadde lært seg å utsette det hun hadde å si, til lunsjtider. De skulle snart sette seg inn i Volvoen og kjøre til jobben. Carl Christian var tannlege med god praksis, Fie hans assistent. Det var en veldig praktisk ordning – de trengte bare én bil, og Carl Christian slapp dessuten å betale lønn. De 8

hadde et barn, Jens Christian, på tjueen, som hadde flyttet hjemmefra. De hadde et pent hus i et pent strøk og et svært pent liv. Det hendte at Fie skulle ønske at livet ikke var fullt så pent, men ikke denne morgenen. Denne morgenen var hun avslappet og uvanlig tilfredsstilt. De hadde gjort det på en tirsdag! Og ikke tirsdag kveld, men tirsdag morgen! Carl Christian likte vanligvis ikke å ha sex om morgenen. Han var et vanemenneske, og syntes fredag kveld passet best. Og av og til søndag, hvis de hadde tid. Men bortsett fra denne tausheten hver morgen (og en hang til tellekanter, noe som for eksempel gjorde ham til en støver med hekksaksen), var ikke Carl Christian kjedelig. Han var høy og flott, og han kunne så absolutt tas med bort. I selskaper kunne han legge ut om rotfyllinger og tannbroer, emner folk flest virkelig ikke likte å høre om. Men Carl Christian framstilte det hele så underholdende at tilhørerne gladelig ønsket å bestille time hos tannlegen. Hos Carl Christian, selvfølgelig. Hvis han ville, kunne han altså være svært sjarmerende, noe som virkelig var ganske sjelden hos tannleger, mente Fie. De var heller tørre av seg. I mange år hadde hun fulgt Carl Christian på tannlegekonferanser, så hun visste at hun hadde et godt grunnlag for denne noe fordomsfulle holdningen. For mange år siden hadde det ikke vært så uvanlig å gjøre det på en tirsdag morgen. For mange år siden hadde de til og med snakket sammen ved frokosten. De hadde hatt ting å si til hverandre som til og med fanget interessen før klokken åtte om morgenen. Da Jens var liten, og hele livet liksom lå foran dem, hadde de vært lykkelige. Hadde de ikke? Fie husket nesten ikke, det var så lenge siden. Nå, tenkte hun ofte, var det som om de hadde gjort alt. Det var ikke noe å se fram til, ingen spennende forandringer, ingen underholdende samtaler. Det var ferier på hytta, det var familiemiddager, vennemiddager, påske, jul, sommerferie, igjen og igjen og igjen. Tiden gikk bare, uten at 9

hun ventet på noe. Den bare skled av sted. Kanskje Carl Christian også følte det sånn, selv om han ikke hadde lyst til å snakke om det. «Har vi det ikke bra, da?» pleide han å si når hun tok det opp. Men i det siste hadde også han virket irritabel. Et par ganger hadde hun grepet ham i å se på henne som om han mislikte henne, som om hun bokstavelig talt var et hår i suppen. Det var derfor hun var blitt så glad da han tok initiativet denne morgenen. Selv om hun hadde vært pinlig oppmerksom på at hun ikke hadde pusset tennene og heller ikke barbert seg på en stund. Det hadde liksom ikke vært noen vits, siden også fredagskveldene hadde glidd bort i andre gjøremål. Men så glemte hun det, for denne morgenen var Carl Christian uvanlig oppfinnsom. Senere tenkte hun at hun allerede da burde ha skjønt noe, for han var ikke typen til å søke opp forførende triks i sengen og den slags på Google. Heller ikke var han noen ivrig leser av pornoblader. Hva hadde skjedd? Men hun var lykkelig den morgenen. Etter å ha kysset henne mykt og avsluttende sto Carl Christian opp. Og da hun, på litt ustøe ben, gikk inn på badet, følte hun seg vakker for første gang på lenge. Det var som knutene i nakken løste seg opp. Kanskje, tenkte hun, var det håp for dem. Kanskje dette var et vendepunkt. Når hun etterpå tenkte på den morgenen, krympet hun seg. Hun hadde vært så takknemlig! Men foreløpig var hun varm og tilfredsstilt, da Carl Christian, uvanlig nok, gjorde tegn til at han ville si noe. Han kremtet, svelget unna grovbrød og leverpostei, og sa: «Vi må snakke sammen.» «Ja visst,» sa Fie, litt opprømt over at alle rutiner så ut til å gå rett vest i dag. «Hva vil du snakke om?» «Om oss,» forklarte Carl Christian, og Fie skakket på 10

hodet og betraktet ham. Han så pussig ut, tenkte hun, som om han skulle framføre et dikt eller en tale, noe han hadde øvet lenge på. Hun undertrykte et smil, for Carl Christian likte ikke å bli ledd av. Men han så ikke på henne; han stirret ut av vinduet med blikket stivt festet på hekken. Ansiktet hans var lukket og håndflatene vendt mot henne, som om han fysisk skjøv henne vekk fra seg. Og da skjønte hun brått hva som ville komme. Hun tenkte at hun ubevisst hadde visst det lenge, for hele neste scene sto helt klar for henne, som om hun allerede hadde gjennomlevd den og bare trengte å hente den fram fra hukommelsen. Og litt forundret tenkte hun at hun egentlig hadde skjønt at knutene i nakken og søvnløsheten ikke var der fordi hun var bekymret for sin søster. Eller for sønnen. Eller for de nyoppdagede rynkene. Likevel, selv om hun visste hva som ville komme, ropte hun ikke opp, eller begynte å gråte. Hun satt bare helt stille og stirret oppmerksomt på ham, som et barn på skolebenken. Og han forklarte, langsomt og med en god del unødvendige detaljer som fikk henne til å krympe seg, at han var blitt forelsket i en annen. Hun var tannlege, som ham, så de hadde en god del til felles. Hun var noe yngre enn ham, men ikke så mye at det kunne betegnes som midtlivskrise. Akkurat det var viktig for ham, han håpet hun forsto det. Han sa også at det hadde pågått en stund, og at han ikke kunne gjøre dette mot henne. «Ikke mot noen av dere.» Men har du ikke nettopp gjort det mot meg? tenkte Fie, uten å blunke, uten å forandre ansiktsuttrykket fra det oppmerksomt rolige. «Vi har jo ikke hatt det bra på lenge,» sa Carl Christian, og Fie nikket, selv om hun jo hadde trodd de hadde det bra. Kjedelig, men ellers nokså bra. Hvis hun så bort fra søvnløsheten, selvfølgelig. Og knutene i nakken. «Jeg skal søke om separasjon,» sa Carl Christian, og stemmen hans var rolig og litt belærende. Og lettet, fordi 11

dette gikk over all forventning. «Det er det beste. Særlig for Jens’ skyld.» Fie blunket, og åpnet så munnen. Men ikke noe kom ut, og Carl Christian fortsatte talestrømmen: «Han har ikke godt av at vi er sammen når vi ikke er fornøyde. Han ser det jo. Og nå som vi har bestemt oss, er det best å fullføre, like godt først som sist. For alles skyld.» Han reiste seg for å gå, og Fie reiste seg også. «Kjære deg,» sa Carl Christian avvergende, «du trenger slett ikke å gå på jobben i dag.» «Men hvem skal …» «Det er ordnet,» sa Carl Christian. «Ikke tenk på det, du.» Da han var gått, ble hun sittende ved bordet og stirre ut. På blomstene hun hadde plantet, på hagemøblene hun hadde kjøpt i vår. Hun hadde sett for seg at de skulle sitte ute, familie, venner og naboer, og spise lange, italienskinspirerte middager. Vin og pasta og god stemning, hadde hun tenkt. (Hvor hun nå fikk det fra. Carl Christian likte ikke pasta, og Jens var mer typen som hev i seg maten og forsvant.) Hva ville skje med møblene nå? tenkte hun. Og huset? Alle tingene deres? Hvem skulle bo hvor? Hva kom Jens til å si? Og hva med jobben hennes? Spørsmålene føk rundt og rundt i hodet, der de slo fram og tilbake som pingpongballer og lagde kaos. Et fullstendig uhåndterlig kaos. Hun så at hendene hennes skalv. Hun ville at Carl Christian skulle komme tilbake, si at alt var en misforståelse. Hun ville fortelle ham at han bare kunne ha denne andre, så lenge hun slapp å ta stilling til alt dette. Så lenge hun slapp. Hun var ikke sint, hun var bare redd.

3

«En nisse?» «Ja.» «Hadde det vært en engel, hadde jeg forstått det bedre. Men en nisse!» «En sånn som mamma hadde i vinduet, husker du? Den vi kledde av for å se om den var ordentlig.» «Og så var det bare isopor inni. Den nissen var skummel! Den lignet på farmor. Samme stikkende øyne.» «Nettopp! Så da forstår du at jeg skvatt – det var som om farmor sto opp fra de døde!» Det ble stille i telefonen. Søstrene, den ene nord i landet, den andre i sør, tenkte ærbødig og noe engstelig på farmoren. En høy, mager dame, utstyrt med et hardt grep som kunne etterlate seg blåmerker på barnebarnas overarmer. De hadde ikke truffet henne ofte, men sånn omtrent en gang i året feide hun inn i hjemmet deres, bevæpnet med vaskemidler, jernvilje og en solid dose misbilligelse. Farmoren hadde vært død i over tretti år, men minnet om henne ga dem fortsatt litt vondt i magen, og en nesten uimotståelig trang til å be om forlatelse. «Mektig dame,» sa Sara til slutt. «Tror du at hun …?» «Manifesterte seg gjennom en nisse i et vindu? Det ville vært altfor dumt!» «Enig. Og forresten hadde hun ikke særlig sans for humor. Skulle hun gått igjen, ville det vært som noe annet.» 13

«Et av disse rasende gjenferdene i Åndenes hus.» «Hun ville skremt vettet av hele TV-teamet.» «Ja.» Småpraten fylte stillheten, og Fie lette fortumlet etter noe mer å si, hva som helst som kunne holde Sara på linjen. Hva som helst av trivialiteter, så hun slapp å snakke om det Sara snart kom til å spørre om: Har du kastet pillene? (Fie hadde ikke kastet pillene. Etter møtet med nissen hadde hun overbevist seg selv om at hun trengte dem i tilfelle, og hun hadde slept seg fram til det døgnåpne apoteket. Pakken med Sobril lå nyinnkjøpt og fristende i vesken.) Sara var sykepleier, så hun visste alt om Valium og Sobril og den slags. Absolutt alt! Fie hadde ikke mage til enda et av søsterens pilleforedrag. I telefonen hørte hun Sara kremte, og Fies øyne for rundt i det klaustrofobiske rommet på jakt etter noe å si, en eller annen idé, men ingenting av det hun så, kunne hun snakke om. Her var skitne vinduer og malingsslitt gulv, her var ukevis med tabletter og depresjon klistret fast i veggene. Det var en avskyelig leilighet, langt unna det lyse, vakre huset hun egentlig bodde i. Det huset hun hadde forlatt etter at Carl Christian hadde anmodet henne om det. Det var de ordene han hadde brukt: jeg anmoder deg sterkt om å flytte ut snarest. Etter at Carl Christian hadde fortalt om henne, den andre, hadde ikke Fie visst hva hun skulle gjøre, så hun hadde bare blitt boende. Forvirret, deprimert, og med nok piller til å slå ut en hest. Carl Christian hadde heller ikke flyttet, noe som hadde forbauset henne først, for var det ikke det han burde gjøre? Å flytte til henne, i alle fall til de fikk ordnet opp? Men så hadde hun bare akseptert det. Hun hadde tatt sin Sobril, sovet mye, og gjort det hun pleide å gjøre hjemme, bare i mye saktere tempo. Carl Christian hadde flyttet inn på gjesterommet, men ellers hadde det ikke vært så annerledes. Bortsett fra at ALT var annerledes, selvfølgelig. Og så hadde han altså ringt en formiddag fra kontoret og 14

anmodet henne om å flytte. Han hadde til og med kjøpt en leilighet som hun kunne flytte til. «Det vil lønne seg økonomisk,» hadde Carl Christian sagt. Og hun hadde lystret, full av beroligende piller. Hun hadde hevet alt hun kom over, i to kofferter, og knust en del på sin vei, det husket hun tydelig. Hun hadde ringt etter taxi og havnet her, midt i et ordentlig mentalt sammenbrudd. Fullstendig knekt! Carl Christian hadde kjøpt en loftsleilighet, og hun hadde akseptert det, selv om hun ikke kunne fordra loftsleiligheter. Det hadde vært sandalvær da hun flyttet inn, og i dag hadde hun sett en nisse. «Husker du da vi leste Alice i Eventyrland ?» spurte hun, og stemmen var lav og usikker. Det var viktig for henne å få søsteren til å forstå. At hun ikke satt der oppe med sin kjærlige ektemann, med barn og barnebarn og foraktet henne. «Ja?» «Det føltes sånn. Som om jeg bare plutselig ble kastet ned i et hull, og alt ble helt mørkt. Men det var verken katter eller dronninger der. Bare mørkt. Det var ikke et lysglimt noe sted. Ingenting, bare tykk skodde. Skjønner du?» «Så altså ikke likt Alice i Eventyrland i det hele tatt?» påpekte Sara spisst, og minnet Fie på at hun alltid, alltid var storesøster. «Men jeg har lest om depresjoner,» fortsatte Sara med litt mykere stemme, og av det forsto Fie at selv om hun egentlig ikke forsto, var hun villig til å forsøke. «Og nå,» sa Fie, «etter at jeg så inn i øynene til den nissen, er det som om jeg er kastet inn i noe helt ukjent igjen. Som om jeg holder på å våkne. Ingenting er normalt. Jeg vet ikke hvem jeg er, eller hva det er meningen jeg skal gjøre. Eller om det er noen mening med noe.» Fie sa ikke at hun hadde en nesten uimotståelig lyst til 15

å gå tilbake til tåken og det klaustrofobiske, beskyttende mørket. Nå var det ubehagelig lyst, og hun skammet seg over det lyset avslørte. Hun forsto at hun hadde vært deprimert, og at det var en diagnose, og altså ingen skam (det sa i hvert fall folk), men hun skammet seg likevel, dypt og inderlig. Dessuten, siden hun hadde forsynt seg så godt av piller, hadde hun mer eller mindre sovet seg gjennom den lange tiden. Hun var på mange måter tilbake til utgangspunktet. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» hvisket hun, og tenkte igjen på pillene. Det var helt stille i den andre enden. Stillheten varte en god stund, så lenge at hun tenkte at noe hadde hendt. Et barn som hadde slått seg, eller noe annet som trumfet den klagende søsteren der sørpå. Den bortskjemte søsteren. For Sara hadde ikke vært enig i hennes valg av ektemann, og hun mente Fie absolutt ikke passet til å være tannlegeassistent. Fordi hun var Sara, hadde hun ikke lagt skjul på det heller. «Du trenger en plan,» lød plutselig Saras stemme. Og så, siden hun ikke klarte å la være: «Og så må du slutte å sutre!» «Men …» «Folk har mistet ektemenn før! Og det er ikke sånn at du og Carl Christian var sjelevenner! Har du ringt ham i det siste? Jeg synes dere passet uvanlig dårlig sammen! Og hva med Jens?» «Jeg har tatt kontakt med ham, men han er alltid opptatt. Det er ikke sånn at jeg ikke har prøvd!» «Ta deg sammen! Du har ikke lov til å oppføre deg sånn. Du er voksen, for helvete!» I bakgrunnen hørtes barneskrik, og Sara utstøtte et «ka farsken!» og la brått på. Fie skulle ofte ønske at søsteren ikke hadde lagt seg til den nordnorske væremåten. Det rare var at mannen hennes, en fisker fra Nord-Norge, var mild og forsiktig, høflig, 16

med utmerkede bordmanerer og bare en svak eim av fisk. Sara, derimot … «Ka farsken,» mumlet Fie, men uttrykket ga henne verken kraft eller sinne. Telefonen ringte igjen. «Jeg har funnet ut av det,» sa søsteren. «Det var Guri som satte meg på det.» Saras datter, Tonje, hadde to små barn, Guri og Tarjei, og for Fie virket det som om de alltid var i nærheten, selv om de gikk i barnehage. «Guri var rasende fordi broren hadde åpnet lukene i adventskalenderen hennes og spist opp sjokoladen. All sjokoladen!» Det var noe triumferende i stemmen hennes, som om barnebarnas handlinger var en smigrende refleksjon av bestemorens opprørskhet. Sara likte opprør. Fie brydde seg om både Saras barn og barnebarn, men foretrakk å ha dem på avstand. I likhet med Sara var de opptatt av å uttrykke alle følelser, og ikke la den minste aggresjon gå til spille. Nå hørte hun noen vræle rasende i bakgrunnen, helt til noe smalt, og Sara åpenbart hadde lukket døren. «Du trenger en plan,» fastslo Sara. «Noe som driver deg framover. Noe som får deg til å stå opp hver dag. Og et mål. Og noen som forteller deg hva du skal gjøre, i alle fall en stund framover.» «Og denne noen er kanskje deg?» «Kanskje det. Du kan ikke satse på at kjøpesenternissene stiller opp for deg hver dag. Men er du ikke enig?» Fie tenkte seg om. Hun visste ikke om hun var enig, sannsynligvis ikke, men på den annen side, det kunne være like bra som noe annet. Hun gjespet. «OK, da,» sa hun. «Fint. Nissen satte det hele i gang, og nå overtar jeg. Vær klar i morgen.» «Hvorfor i morgen?» «Fordi det er andre dag i advent, selvfølgelig. Du skal få 17

en adventskalender. Gaven første advent fikset nissen. Du får en gave hver dag.» Sara tenkte seg om, og la til: «Sånn omtrent, i alle fall. Vi trenger ikke å overdrive heller.» «Å, takk,» mumlet Fie, litt forvirret. «Hva slags gave?» «Vel, kanskje snarere oppgaver enn gaver. Ikke hver dag, jeg klarer ikke å finne på noe hver dag, og du må jo også få litt fred til å komme deg. Men akkurat passe med oppgaver. Den første er å holde seg unna piller, men det er du jo allerede i gang med.» «Mmm,» mumlet Fie. «Og når julen kommer, er du et nytt menneske. Stol på meg.»

4 2. dagen i advent Denne dagen snødde det. Gråhvit, tung snø som la seg på takvinduene og gjorde leiligheten dyster. Dystrere, tenkte Fie, for den var aldri munter eller innbydende. Hun satte seg opp i sengen og dunket hodet inn i en takbjelke. Hun kunne ikke fordra bjelker. Det ergret henne voldsomt at hun måtte dukke når hun gikk til klesskapet fordi skråtaket der var så lavt. Og hun gremmet seg over at hun aldri husket det, og at hun nå hadde en permanent kul i hodet. Hun hatet vindeltrappen som svingte seg ned fra hemsen. Den var i støpejern, smal, svingete og livsfarlig. Noen dager etter at hun hadde flyttet inn, hadde hun funnet leilighetens prospekt i en kjøkkenskuff. Der leste hun at megleren hadde presentert hemsen som et unikt soverom med fantastisk utsikt til himmelen. Han hadde glemt å skrive at rommet ble gråsvart når det snødde, og at bjelken gjorde at man alltid måtte passe på å bøye seg mot høyre når man satte seg opp i sengen. Dessuten var hun sikker på at hun en av dagene ville gå på hodet ned vindeltrappen, brekke nakken eller bare bli liggende der hjelpeløs, og antakeligvis tisse på seg, slik at ambulansefolkene ville måtte holde seg for nesen. Hvis de kom. Hvis noen brydde seg. Hvis hun bare ikke hadde lovet Sara å holde seg unna pillene. Det hadde ikke gått helt etter planen. Etter å ha plaget seg selv hele kvelden og halve natten med en salig blanding av frykt for framtiden og anklager om fortiden, hadde hun til 19

slutt kapitulert og tatt en halv Vival. Ellers hadde hun vel ligget og vridd seg fremdeles. Men hun trengte ikke å fortelle det til Sara … Da hun strakte hånden ut etter telefonen, så hun at hun allerede hadde fått en SMS fra søsteren. Og nølende, svært nølende, kjente hun likevel en liten, kriblende følelse av spenning. Hun minnet seg selv på at dette ikke var sjokolade; dette var en plikt, og sannsynligvis noe ubehagelig, men den svake følelsen var så uventet og velkommen at hun bare ble sittende en liten stund og tenke med mobilen i hånden. Hva hadde Sara funnet på? Antakeligvis en lang tur. Sara hadde klokkertro på fysisk fostring. Hun mente at det var lite som ikke kunne kureres med en tur opp på nærmeste fjelltopp. Hennes yndlingsprogram på TV var 71 grader nord. Fie kikket opp på det tildekkede takvinduet. Snøen plasket våt og tung mot glasset, og hun kunne høre vinden ule. Hun hadde ikke lyst til å gå tur. Eller Sara kunne forlange at hun tok den alvorlige samtalen med Carl Christian. Det var mye å snakke om, mye å ordne. Blant annet burde hun gå gjennom en brosjyre utgitt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om separasjon og skilsmisse. Det var Carl Christian som hadde sendt henne brosjyren, i en ellers tom konvolutt, og Fie hadde lagt den i en krok på soveromsgulvet. Når hun husket på det, tråkket hun på den. Den bar preg av det. Kanskje Sara mente hun burde treffe Jens? Men han ønsket ikke å treffe henne. Han hadde aldri vært i leiligheten, hadde bare kommet med unnskyldninger de gangene hun inviterte ham. Hun hadde truffet ham ute, på kafé og en gang i en park, og var overrasket og bedrøvet over hvor lite de hadde å si til hverandre. «Han er tjueen,» hadde Sara sagt. «Hva venter du deg? Tjueenåringer er noe dritt.» 20

Men det var ikke fjelltur. Ikke Carl Christian, og ikke Jens. Ledsaget av en rad oppmuntrende emojier hadde Sara skrevet: 2. advent: Gjør leiligheten koselig. Leiligheten var ikke lett å like. Det hadde sannsynligvis vært en stor fest på meglerkontoret da den endelig ble solgt. Da Fie fant prospektet, hadde hun til sin forbauselse lest at leiligheten var en sjelden mulighet for den kresne på koselige Sagene. Hun trodde ikke noen kresne ville giddet å gå opp trappene engang. De var svært bratte. Og de ville absolutt ha rygget når de kom inn gjennom døren, pustende og pesende. Fie hadde tenkt at Carl Christian virkelig måtte mislike henne, ellers ville han ikke satt pengene i noe så sørgelig. Så tenkte hun at han antakeligvis hadde fått den billig, og at hun selv burde ha protestert. Men hun hadde vært så nedfor at han kunne satt henne i kleskottet uten at hun hadde reagert. Da hun først kom hit, etter å ha slitt seg opp fem etasjer med koffertene på slep, hadde det føltes som om hun fortjente den. Det hun fortjente, var sørgelige saker. Gulvene var fulle av malingsflekker, skapdørene på kjøkkenet hang og slang, veggene skrek etter noe, hva som helst som kunne dekke spikerhull og live opp den kalde, gråhvite fargen. Og så var det bjelkene! Den som hadde eid leiligheten før henne, hadde brukt all sin energi på bjelkene. De var lutet ned til en ganske vakker, lysebrun farge, og var det eneste pene i leiligheten. Men det var så mange av dem! De gikk på kryss og tvers, og burde egentlig være utstyrt med advarselsskilt: Se opp! Se opp! «Jeg kan kanskje henge noe i dem,» tenkte Fie. «Papirlykter, for eksempel, så jeg husker å dukke. Eller girlandere i fine farger.» 21

Så slo hun seg for munnen! Hun hadde hatt en idé! En positiv tanke, om den så bare handlet om billige papirgirlandere. Men papirgirlandere var ikke nok til å få henne til å bli glad i denne rønna. Mismodig gikk hun rundt i stuen (eller kjøkkenet, spiseplassen, kontoret, alt etter som). Det store rommet. Ergerlig lot hun fingrene gli over en bjelke, og bjelken bet tilbake og ga henne en flis i fingeren. Og det var mens hun satt på gulvet og suttet på fingeren, at hun forsto at denne leiligheten aldri ville bli trivelig uten ordentlige møbler. Med ordentlige møbler, mange gulvtepper og enda flere bilder kunne hun kanskje – kanskje – klare å like den. Litt. Men ordentlige møbler kostet penger. Og krefter! Det var derfor hun hadde akseptert den forrige eierens etterlatenskaper: en gulbrun flekkete sofa, et respatex spisebord, som med en stor grad av velvilje kanskje kunne kalles retro, og tre uvanlig stygge pinnestoler. Det var hele møbleringen. Midt i rommet sto den rustne vindeltrappen opp til hemsen. Hvis man så la til en ti år gammel utgave av IKEAs billigste kjøkken og lamper bestående av hengende lyspærer, var det åpenbart at papirgirlandere ikke holdt. Ingenting holdt, tenkte Fie. Selv om snøen fortsatt klasket våt og tung mot takvinduene, ville hun faktisk ha foretrukket turgåing. «Nå?» sa søsteren i telefonen. «Hva synes du?» «Har du sett leiligheten min? Jeg bor i en rønne!» «Jeg har sett den på Snap. Ta deg sammen. Du var da kreativ før i tiden. Du kunne være rampete, til og med, før du slo deg sammen med den tørrpinnen.» Det var sant. Hun hadde danset på bordet i en bar og kjørt motorsykkel i 100 kilometer i timen uten hjelm (det fikk henne til å grøsse nå). Hun hadde vært på sommerferie med en kjæreste, og hadde stukket fra ham for å dra på festival. Uten å si noe til noen, og alle trodde hun var blitt kidnappet. Familien og kjæresten hadde faktisk etter22

lyst henne. Så jo da, hun hadde vært rampete. Da hun var nitten og tjue. Men det var lenge siden nå. Nå var hun redd for det meste. Hun var til og med redd for at noen skulle skjønne hvor engstelig hun var. Og kjæresten hadde hun bare gått lei av. Hun hadde ikke bare vært dum, hun hadde vært slem også. Hun kunne i det minste sagt fra, selv om han da ville nektet henne å reise. Han var av den kontrollerende typen, men hun kunne lagt igjen en lapp. Hun kunne også slutte å straffe seg selv for det som hendte da hun var tjue. Sannheten var at hun hadde vært lettet da Carl Christian dukket opp. Han tilbød henne et sted å høre til. Noen som var glad i henne. Barn. Ro. Etter hvert veldig mye ro, det var sant, men hun hadde valgt det selv. Carl Christian var respektabel, og selv om det hørtes ut som noe fra en 1700-tallsroman, visste både Sara og Fie at respektabel var viktig. De hadde begge lidd under en utsvevende, nokså alkoholisert mamma. De var bare uenige om hva som var respektabelt. Fie satset på mørkeblå klær uten hull og en mann som ikke bare var tannlege, men også frimurer. Sara fant seg en trygg og god fisker. Men respektabel, tenkte Fie, var kjedelig og ikke noe for folk på tjueen. Jens var nå tjueen. Fie fikk vondt i magen av å tenke på Jens på motorsykkel, eller festival. Det var dop på festivaler! «Jeg tok aldri dop,» sa hun. «Jeg turte ikke.» «Det er ikke et spørsmål om mot,» sa Sara. «Da ville Brugata være full av helter. Finn fram din indre motorsykkelberte og sett i gang. Vær kreativ! Jeg ringer i kveld.» Det var bare én ting å gjøre. Og når hun først hadde bestemt seg, virket det så selvsagt. Ja, hvorfor ikke? Det skulle bare mangle! Og med tanke på at hun bare hadde en dag på seg (Sara hadde vært klar på det), kunne hun ikke drive med all verdens forberedelser. Og hun kunne være modig! Hun hadde tross alt kjørt 23

motorsykkel uten hjelm! Hun hadde gjort det. Hun hadde vært livredd, men hun hadde gjort det! «Indre motorsykkelberte, kom fram,» mumlet hun, og følte seg nokså dum. Hun hadde aldri vært en tilhenger av bøker hvor man skulle se seg selv i speilet og si: Jeg er god, jeg er vakker! Jeg veier 5 kilo mindre enn vekten påstår … Nå, uten den behagelige pilletåken – en halv tablett varte kortere enn man skulle tro – oppdaget hun at hun var rasende. Fly faens forbanna! For til tross for Carl Christians mantra for Jens’ skyld var det hun som betalte prisen. Det var hun som sto uten jobb, uten møbler og hus. Han hadde rett og slett oppført seg som om alt var hans, og stolt på at hun ville være snille Fie som takknemlig tok imot de smulene han kastet til henne. Det gjorde henne arg, for Fie og Carl Christian eide nøyaktig halvparten hver av både hus og tannlegepraksis. Carl Christian hadde stolt på at hun ville fortsette å oppføre seg som et mehe! Han hadde trodd at han kunne bytte henne ut, etter å ha slengt til henne en trøstepremie i form av morgensex og nå en elendig leilighet! Hun krympet seg fortsatt ved tanken på den morgensexen. Men hun hadde latt ham gjøre det! Hun hadde funnet seg i det. Nei, hun ville ikke skamme seg! Nei! Carl Christian fortjente all dritten hun kunne komme på! Han fortjente å vasse i den! Og Jens hadde godt av å se en handlekraftig mor. Hun hadde ikke all verdens tid, så hun kastet seg over Finn.no. Etter noen bomturer (hun var overrasket over hva folk kunne forlange, av både penger og forsikringer!) traff hun på Peder. Peder var villig til å kjøre klokken 1. «Det passer bra,» sa Fie forretningsmessig. Hun følte seg overraskende effektiv. «Men vær presis!» «OK,» sa Peder, men hun syntes hun kunne høre ham gjespe. Det var ikke overbevisende. 24

«Det blir bonus hvis du er rask og presis,» sa hun, og hørte et svakt «OK!» i den andre enden. Huset var velkjent og fremmed på samme tid. Et vakkert hus, moderne funkis, med store, åpne vindusflater. En prydelig dør med høye blomsterpotter på hver side. Potter hun pleide å sette små juletrær i på denne tiden av året, men nå sto de tomme og gapte. Det gledet henne, alt var ikke ved det samme. Hun var savnet, om det så bare var av et par blomsterpotter. Med en hånd som skalv litt, stakk hun nøkkelen inn i låsen, låste opp og tastet fort inn koden. Først nå falt det henne inn at den kunne være forandret. Men det var den selvfølgelig ikke. Carl Christian hadde nok vært overbevist om at hun ville følge reglene: møtes, lage avtaler, snakke sammen som fornuftige voksne. Ordne alt i fred og fordragelighet. For Jens’ skyld, selvfølgelig. Ja, for Jens’ skyld. Hun ble usikker, for Carl Christian hadde jo rett. Dette var ikke noe en god mor ville gjøre. Dette var ikke fornuftig! Fie ble stående innenfor utgangsdøren, på dørmatten Carl Christian hadde valgt ut. (Welcome, welcome, omringet av stjerner. Den så amerikansk ut. Carl Christian likte alt som var amerikansk.) En god mor ville holde konflikten unna barna: Mamma og pappa er like glade i deg som før, mamma og pappa er fortsatt gode venner, du er ikke skyld i noe. «En god mor vil bevare barndomshjemmet, slik at Jens Christian kan komme hjem og være trygg,» hadde Carl Christian sagt. Fie forsvarte seg, der hun sto, med at dette ikke var barndomshjemmet. De hadde faktisk bare bodd her i ett år. Før hadde de bodd i et ganske vanlig ferdighus på et ganske vanlig boligfelt. Fie hadde likt det, og hun hadde ikke villet flytte så lenge Jens gikk på skolen. Carl Christian, derimot, hadde vært opptatt av å komme seg videre, bo mer stands25

messig, og det hadde vært et stadig diskusjonstema: Kjære Fie, dette området er ikke oss lenger. Altfor lite, altfor middelmådig! Det er et sørgelig faktum at boligprisene går ned når innvandrere fra helt fremmede kulturer flytter inn. Jeg er ikke rasist, det vet du godt, en av mine kolleger er faktisk fra Pakistan, og en meget dyktig tannlege, men ærlig talt, Fie, skal vi bo sånn? Det lukter indisk mat ved bussholdeplassen! Boligprisene hadde ikke gått ned, tvert imot, så da Jens var ferdig med videregående, hadde de hatt råd til å kjøpe et nytt og større hus. Det lå i et blendahvitt område på Bygdøy, og Fie mistenkte at akkurat det hadde vært viktig for Carl Christian. Jens var også fornøyd; både far og sønn hadde sett stolt på innebygd kaffemaskin, do fra Alessi og veldig dyr belegningsstein i oppkjørselen. Men ikke noe av dette gjorde huset til et barndomshjem. Det er Jens’ trygge base, hadde Carl Christian sagt. Han er ikke helt voksen ennå, han trenger at noe er stabilt. Fie tenkte at flyttingen nok hadde markert et skille, et tegn på at Carl Christian var misfornøyd og ønsket seg noe annet. Nytt hus, nye møbler. Ny kone. Så tok hun seg sammen. Ingenting var stabilt ! Som om det gikk an å feie mentalt sammenbrudd, utroskap og separasjon under teppet! Mamma og pappa er så gode venner, så! Bortsett fra at mamma er neddopet halve tiden! Og pappa har ny dame. Men vi er fryktelig glade i deg. Som om Jens’ trygghet lå i kaffetraktere, pinnestoler og sofaputer! Hun merket at kinnene var våte, at hun faktisk sto her på den avskyelige matten og gråt. Det var ikke planen. Planen var å hente fram sin indre motorsykkelberte! Og hun hadde ikke all verdens tid heller. Og Jens var voksen. Nesten voksen. Han kom bare hjemom når han trengte å vaske klær, låne penger eller spise ordentlig middag. Og forresten ville han ha godt av å se litt 26

kvinnekraft. Det hadde Sara sagt, og Fie valgte å tro at hun hadde rett. Så hun svelget tårene og ble effektiv. Trakk fram små Post-it-lapper, som hun klistret rundt omkring: på stuebordet (hennes valg, Carl Christian syntes det var altfor rustikt). Ikke noen lapp på den dyre italienske designersofaen. Hun hadde aldri likt den heller; hun hadde liten plass, og forresten var den vond å sitte i. Likevel ønsket hun at hun kunne tatt den med. Å forestille seg Carl Christians uttrykk ville vært ubetalelig, en utsøkt, ondskapsfull fryd! Hurra! tenkte hun. Jeg begynner å bli forbannet! Diverse kjøkkenredskaper, foodprosessoren – den dyre, rosa fra KitchenAid! Den billige, gamle kunne Carl Christian beholde. Og Thale, som kvinnen het, hvis hun også var her. Bodde her. Fie stoppet midt på kjøkkengulvet, mens pinlige scener seilte ubedt inn i hodet, og hun blunket vekk plutselige tårer. «Hun heter Thale,» hadde Carl Christian motvillig sagt, etter at Fie hadde hulket og tigget og omtrent kastet seg for føttene hans. Det fikk henne til å grøsse når hun tenkte på det, samtidig som hun var skremt. Og fascinert. For hva var det i henne som hadde fått henne til å reagere så ubehersket? Hun så på seg selv som en reservert person. Hun var en reservert person! Men dagen etter den forferdelige frokosten hadde hun ligget på gjesterommet, og det hadde plutselig gått opp for henne hva hun holdt på å miste. Ordentlig gått opp for henne. Sjokket var overveldende og hadde gjort henne til en hulkende, snørrete kvinne ute av kontroll. Samme kveld hadde Carl Christian tilkalt en lege, Fie hadde fått Sobril, og hun hadde roet seg ned. Hun hadde vært svært rolig siden. Men hun husket hva hun hadde følt der hun ba på sine knær, og det skremte henne. Noen ganger klarte hun å betrakte det hele med en nesten fjern interesse, som om det var en annen som lå der, gråt og snufset, så foraktelig ydmy27

ket. Hun kjente seg ikke igjen, og det var som om det inne i henne selv fantes hav og sletter og fjellkjeder som bare ventet på å bli oppdaget. Noen ganger klarte hun å tenke: Så rart. Hva jeg er i stand til. Dette er også meg … Men stort sett skammet hun seg bare. Og det eneste hun satt igjen med etter å ha grått og bedt og tilbudt ham hva som helst, bare alt kunne fortsette som det var, var denne kvinnens fornavn: Thale. Ofte skulle hun ønske hun ikke hadde visst det engang. Det gjorde etterfølgeren mer virkelig: Thale. Fie rettet seg opp og tok seg kraftig sammen. Det var umulig å glemme Thale her hvor en brukt kopp eller en kardigan over en stolrygg plutselig liksom fikte til henne og viste at Thale faktisk bodde her. Sant å si hadde hun godt av det! tenkte hun. Det var ren eksponeringsterapi. Hun hadde lest at det hjalp. Hun rynket pannen, hun visste ikke hva hun ønsket: få tilfredsstilt en sunn nysgjerrighet – hva slags person er dette? – eller oppdage at forholdet ikke var så hett at hun hadde flyttet inn. Men alle disse tankene var distraherende, og hun hadde ikke all verdens tid. Det var på tide å konsentrere seg om det praktiske. Om hva hun trengte: En stol. Nei forresten, hun trengte tre stoler, for kanskje hun en eller annen gang ville få besøk? Faktisk ville hun ha fire optimistiske stoler! To kjeler og den gode stekepanna. Tallerkener. Gulvtepper. En duk til respatexbordet. Og til slutt, med en vond klump i magen, gikk hun opp trappen. På Carl Christians nattbord lå fortsatt biografien om Ibsen. Den samme som hadde ligget der for flere måneder siden. Hans intellektuelle alibi. Han hadde betrodd henne en gang at hans store drøm var at DN skulle komme og spørre: Hva har du på nattbordet? Han hadde vært flau over denne drømmen, for de ville jo 28

aldri spørre en tannlege om det, sa han. Men så, i fjor, fikk han en posisjon i Tannlegeforeningen. Like etter hadde biografien dukket opp, og der hadde den ligget siden, i håp om at DN skulle ringe. Hun hadde syntes det var en merkelig drøm å ha, men såpass absurd at det nesten var litt søtt. Han hadde ikke vært i DN ennå, så foreløpig lå den vel der for å imponere Thale. Fie lukket øynene for kjolen som lå over en stol, ukebladene som lå på hennes nattbord, et par svarte tøfler i damestørrelse som sto foran hennes seng. Hun måtte gjøre dette. I stedet rotet hun i bokhyllen i gangen og fant en romantisk, halvpornografisk bok, som hun puttet inn i Ibsenbiografiens bokomslag. Selve biografien tok hun med seg. Selvfølgelig var det fryktelig umodent, det skjønte hun, men det fikk henne faktisk til å smile mens hun plukket med seg smykker og småting, esken med tamponger og sine beste truser, som fortsatt lå i kommoden. Ryddet verken Thale eller Carl Christian i skuffene? undret hun. Deretter strammet hun seg opp og gikk inn på en-suitebadet. Der hadde Thale tatt seg godt til rette, med spesialsjampo for farget hår, med kroppskrem, tamponger, hårspray og hårfjerningsmiddel for ansiktet. Men hun var ikke noe luksusdyr, denne Thale, for alle produktene var av typen fornuftig lavpris. Sånn sett passet hun godt sammen med Carl Christian, som innimellom kunne være gnien. Og bevæpnet med enda flere Post-it-lapper gikk hun rundt i huset. Samlet sammen sengetøy og håndklær, og var både forbauset og frastøtt over hvor mye de hadde! Hun som hadde klart seg med nesten ingenting i flere måneder. Nå ja, klart seg og klart seg, ville Sara sagt. Hun kunne nå velge mellom grått, rosa, blomstret, rutet og hvitt sengetøy. Lin, bomull, egyptisk bomull. Mellom stabler på stabler med håndklær. Hun tok sengetøy i lin og de tykkeste håndklærne. Hun tok en soveromslampe (Carl Christian trengte bare én!). 29

Hun plukket med seg mange bøker. Til slutt tok hun en av kassene med julepynt, selv om hun ikke klarte å forestille seg jul i den nedslitte leiligheten. Men det var slitsomt å holde humøret oppe i dette huset. Hun kunne ikke unngå tegnene på at begge hadde ligget i dobbeltsengen, at de sannsynligvis sto ved siden av hverandre og pusset tenner. At Thale spiste av hennes tallerkener, lå med hennes mann, kanskje hadde søndagsmiddager med hennes sønn. Følelsene vokste seg sterkere og sterkere – sinne, sorg, hevngjerrighet og grådighet. Burde hun la den fine vasen bli igjen? Nei, det burde hun ikke! Det var så utmattende at Fie var på nippet til å gi opp hele prosjektet – hvem faen brydde seg om adventskalendere! – men i det samme ringte det på døren. Der var Peder. Han var svært stor og svært fåmælt. Med lyst hår, skjegg og blå øyne, kledd i islender og tykke fjellstøvler, så han ut som en skikkelig norsk fjellets mann, helt til man oppdaget hudfargen. Den var nærmest gråblek. Det virket ikke som om Peder hadde sett dagslys på flere uker. Det bekymret henne, han kunne jo ha sittet inne. Så skjøv hun fra seg tanken, hun var altfor overspent! Peder var ikke snakkesalig heller. Taust tok han et overblikk over alle Post-it-lappene. Like taus gikk han ut av døren, og Fie så bekymret etter ham. Aldri i verden om hun ville klare å få med seg alt dette alene. Hun klarte knapt å løfte kjøkkenmaskinen. Men Peder kom tilbake, bevæpnet med pappkasser og bæreutstyr. «OK,» sa han og bar og bar ut i den store kassebilen. Det samme sa han da de etter flere timer var ferdige, og han så alle trappene opp til Fies leilighet. Et resignert «OK», som om alle trappene, de tunge bokkassene, de uhåndterlige møblene, alt dette ble kastet over ham, og det eneste han kunne gjøre, var å bøye nakken og slite videre. «OK.» De gikk opp og ned, opp og ned. Hun telte atten turer, fra første til femte, og Peder slet seg taust opp med kasser, tunge møbler, småting, uten å klage en eneste gang. 30

Hun syntes så synd på ham. Han bare avfant seg med alt slitet, tenkte hun, og forventet ingen gleder. Så hun hørte seg selv si, uten egentlig å tenke over det: «Tusen, tusen takk. Jeg skal spise middag nå. Vil du også ha?» Hun ga ham pasta og kjøttsaus. Det var det eneste hun fant i skapet (og det var så som så med kjøttet, egentlig var det snarere pasta med gulrot). Det var lenge siden hun hadde laget ordentlig mat, og hun oppdaget at hun savnet det. Krydder hadde hun ikke så mye av, bare en boks oregano hun ikke husket at hun hadde kjøpt. Likevel ble det nokså godt. Ikke like godt som det hun pleide å lage, men slett ikke verst. Et øyeblikk lurte hun på om Thale lagde god mat til Carl Christian. Hun håpet Thale var en katastrofe på kjøkkenet, og at de sammen var dømt til evig takeaway. Så skjøv hun bestemt vekk tankene på Carl Christian og Thale. Peder spiste taust og metodisk, men nesten umerkelig rettet ryggen hans seg mer og mer opp. Hun så at han fikk farge i ansiktet, og selv om han fortsatt ikke sa noe, så han nesten levende ut. Hun var glad hun hadde laget såpass mye mat. «Takk for maten,» sa han etter å ha puttet den aller siste pastaskruen i munnen (og undersøkt om det ikke var mer). «Jeg går nå.» «Kom igjen en annen gang,» sa Fie, og tenkte at da måtte hun lage femdobbel porsjon. «Hvis du vil.» Han nikket, smilte nesten, og sa OK. Hun hørte ham gå ned trappen. Det var første gang hun hadde gjort noe for andre siden hun flyttet fra Carl Christian, tenkte hun. Det slo henne at depresjon og mentalt sammenbrudd hadde gjort henne selvsentrert. Deretter satte hun i gang med å slepe møblene rundt omkring i leiligheten. Det var ikke lett; samme hvor hun plasserte dem, sto de under en bjelke eller halvveis inne i et hjørne med skråtaket buttende imot. Men til slutt var hun fornøyd. Sofaen hadde fått et praktfullt, stort teppe over seg og var fylt med puter. Foran sto det rustikke sofabordet. 31

Bøkene sto stablet langs gulvet under skråtaket, mens det slitte gulvet var dekket av orientalske tepper i varme farger, og langs veggene sto grafikk og malerier. (Da hun hektet bildene ned fra veggen i huset, hadde hun glemt at det ikke gikk an å henge opp noe her.) På kjøkkenbenken tronet den rosa KitchenAid-maskinen og liksom kikket overlegent på de slitte kjøkkenskapene, og foran de verste hullene i veggen hadde hun plassert store planter. Respatexbordet dekket hun med en juleduk og satte den store adventsstaken oppå. Carl Christian likte egentlig bare blått, og dette rommet var rødt, lilla, oransje. Fie tenkte at hun hadde tatt med seg det hun likte, og at det de eide, ikke hadde passet sammen. Hennes ting tok seg mye bedre ut alene, og hun tenkte at det samme antakeligvis også ville gjelde for hans mørkeblå, strikte gjenstander. Helt til sist hengte hun opp den store lysekronen, og prismene blinket muntert tilbake. Siden hun var nokså redd for å få strøm i seg, kunne hun ikke koble den til, men som dekorasjon var den uovertruffen. «Sånn,» sa Fie, tok et bilde av rommet og sendte det til Sara. Med ett ble hun bekymret. For hva ville Carl Christian si når han fant huset tomt? («Tommere,» mumlet hun, for han hadde da virkelig nok! Han hadde minst fem bord, mens hun hadde bare to!) Ville han komme med en muskuløs, aggressiv utgave av Peder? (Hun låste døren.) Ville han anmelde henne for innbrudd? Kanskje saksøke henne? Hun trodde ikke noen av delene ville skje, for Carl Christian var opptatt av fasaden. En offentlig skittentøyvask var ikke noe han ønsket. Likevel var hun bekymret, og tenkte at hun kanskje ikke burde tatt med seg så mye kunst, selv om det var hun som hadde kjøpt bildene opp gjennom årene. Carl Christian var ikke særlig kunstinteressert, og det ville blitt heller tomt på veggene hvis han skulle stått for innkjøpene. Hun kunne også latt plantene stå, kanskje? De så ut til å tri32

ves under Thales omsorg, faktisk bedre enn da hun bodde der. «Svikefulle planter,» mumlet hun og så misbilligende på en velvoksen monstera. Så, temmelig utkjørt og uten å ha hørt noe fra søsteren der oppe i nord, gikk hun og la seg. Og hun var så trøtt at hun glemte hele pilleboksen.