Årets døde

Stig Aasvik

Årets døde

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-59209-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg er snart femti år gammel og har i nesten alle disse årene vært deprimert og misfornøyd, oppfarende og ikke så lite kranglete. Men så begynte jeg en morgen å tenke på døden. Heftigere og mer intenst enn tidligere. Og det gikk ikke over. Det var som om noe eller noen i meg skrudde av lyset og samtidig åpnet øynene mine. Før kunne jeg sitte på stuegolvet og tenke på døden mens det tappet meg for energi og livslyst. Nå skjedde det motsatte. De vanskelige spørsmålene.

Fortvilelsene. Sårene. Alt var som før, samtidig ikke.

Først og fremst var stillheten annerledes. Tidligere kunne jeg høre stillheten utenfor meg, nå hørte jeg den også inni meg. Irriterende nok fikk jeg tilgang til denne indre stillheten da jeg omsider fikk meg en jobb. En jobb jeg av økonomiske årsaker trengte, men av alle andre årsaker ikke ville ha. Allerede dagen etter at jeg hadde skrevet under arbeidskontrakten, satte jeg meg ned som vanlig på stuegolvet for å tenke på døden noen timer før de andre i familien sto opp. Istedenfor dødsangst fikk jeg tilgang til livaktige innvendige sfæriske strømninger – glimt av menneskelig godhet, landskap, naturen i meg selv og utenfor, tanker så nakne og klare at de ikke trengte ord, og på den måten 5

kunne denne bevisstheten, som jeg for tiden er en del av, ordne opp i kaoset og fortvilelsen og faenskapen, der og da, på stedet hvil, så å si, oppklare alle de flokete og krokete og opprivende tankene som hadde plaget meg de siste årene. En jobb betydde innsikt, men også inntekt. Jeg kunne endelig betale for meg på hjemmebane, bidra til å betale huslån og regninger, sånn at ikke alt falt på Kristin, og så kunne jeg gjenoppta vanen med å gi Simon alt han ønsker seg. En jobb betydde også at jeg kunne gjenoppta mitt eget forbruk, reise, drive dank, her, hjemme i Oslo, men også i andre byer og i andre verdensdeler, sitte på hotellrom og kafeer, skrive, drømme, gå på kino, og ikke minst kjøpe klær og bøker, som jeg åpenbart ikke kan klare meg uten eller få nok av. Ulempen med å få seg en jobb er at man faktisk må jobbe. Nå har jeg i snart fire uker jobbet som redaktør for Juritzen forlag; landets mest kommersielle og useriøse; det var sjefen sjøl Arve Juritzen og hans nestkommanderende Sarah Natasha Melby som ansatte meg etter et kort intervju.

Et intervju jeg for øvrig greide å komme tjuefire minutter for seint til. Jeg hadde med meg en ryggsekk med bøker – bøker som jeg tidligere, på den andre siden av to års arbeidsledighet, i et annet liv, har jobbet fram som ghostwriter, det må ha gjort inntrykk, det samme, tror jeg, gjorde min skråsikre og karriereveilederkuraterte uttalelse henvendt til Juritzen himself: Jeg kan gjøre bøkene dine bedre. Sånn gikk det til at jeg fikk et tre måneders prøveengasjement. Juritzen betaler mye mindre enn de arbeidsgiverne jeg har hatt tidligere, og ikke mye mer enn Nav. Men de siste månedene før jeg 6

fikk jobb hadde jeg ikke hatt inntekt i det hele tatt. En annen faktor som gjorde valget enkelt: Jeg kunne jobbe hjemmefra. Vi du at vi skal finne en kontorplass til deg her eller vil du sitte hjemme, spurte Juritzen. Jeg foretrekker å jobbe hjemme, sa jeg. Fint, men kom innom én gang i uka til lunsj, sa Juritzen, to ganger i uka, sa Melby og smilte søtt. Spørsmålene var og er fortsatt uutholdelige: Hvorfor er jeg her? Hvordan kan jeg tenke framover, bevege meg framover, leve på den måten jeg gjør, fra time til time, dag til dag, når jeg vet at jeg ikke har noen framtid? Hvordan kombinere det å være pappa og kjæreste med å tenke og forberede meg på døden? Hvordan og hvorfor skal jeg forsone meg med mamma og pappa, leite etter innsikter og erfaringer, når alt likevel snart er over? Skru av lyset og åpne øynene. Vente og ikke se. Jo, nei, ikke det.

Sette meg på stuegolvet, tenke på døden. Tiden. Ja. Sånn har det vært lenge, sånn er det. Puste inn, ligge på skogbunnen i meg selv, kjenne mose og lyng, røtter og kongler. Omringet av nakne busker, et og annet tre.

Lukten. Vablene i huden. Kjøttet. Hvorfor meg? Hvilken rett har jeg til å leve akkurat dette livet? Hvilken rett har jeg til å ønske meg et annet, bedre, kjærligere, rikere, mer materielt, mer fullstendig, og helt annerledes liv enn dette? Jeg vil reise meg, puste ut, gjør det kanskje også, kle av meg og legge på svøm. Inn i en annen årstid, en annen verdensdel, en annen del av meg selv. Stille vann, mørke trær. Det begynner å snø, det er ikke første gang jeg svømmer i meg selv, langsomt, i sakte film, store og små, tak for tak, lette, dansende, vimsende snøfnugg. I meg og rundt meg.

7

Hvorfor denne forakten for meg selv, men også, innimellom, for andre? Denne misnøyen må da være dødelig, og ikke bare på lang sikt? Hvilken rett har jeg til å leve videre, vedlikeholde og utvikle det jeg allerede har? Jeg svømmer, kjenner meg som et av disse snø­ fnuggene idet de treffer vannet, ser og kjenner meg selv, sånn jeg er og sånn jeg har vært, tydelig og vagt, om hverandre. Jeg er like verdiløs som, om ikke mer enn andre. Verden er full av dritt, drittmennesker, drittanker. Dritthandlinger driver verden videre.

Vi svømmer alle i den samme dritten. Vi befinner oss alle i det samme rasshølet. Og alle er vi, nei, nå overdriver jeg, like oppgitte og misfornøyde. Denne tilstanden er ikke til å holde ut. Jeg kan i alle fall ikke fatte at jeg har klamret meg fast i denne gørra i snart femti år.

For å få tiden til å gå, kanskje også for å overleve, ikke at jeg har bedt om disse indre forsvarstiltakene, så har jeg, vemmelig nok, utviklet en daglig rutine: notere meg hvem som dør. Hvor og hvorfor. Hver morgen henter jeg dem opp – eller ned, i hverdagen. Vikler dem inn i tankene, inn i skriften, der nå dette livet, som er mitt, enn så lenge, utspiller seg. Jeg skriver ned de døde.

Kaldt og tørt, som alle fakta, på sitt beste, kan være.

Livet som forfatter kan være tøft. Spesielt hvis man som meg er ute av stand til å skrive bøker som selger.

Og enda verre: ute av stand til å skrive bøker som kan berøre andre. Når man i tillegg er, og det er jeg, til gagns, overfølsom, vanskelig, misfornøyd, bitter og til tider sint, ja da har man langsiktige og akutte utfordringer i hverdagen. Jeg har i hele mitt voksne liv levd av bokstaver. Man burde respektere en mann som 8

i snart tredve år har viet livet til bokstaver. Men sånn er det ikke. Selv ikke jeg har noen respekt for ham.

Selvforakt har likevel ikke stoppet meg – ikke ennå.

For jeg skriver videre. Fortsetter med å fortsette. Juritzen ga meg tre oppdrag: Lag bok av disse tre håpløse manusene før jul, så avgjør vi om du kan få fast ansettelse eller ikke. Enkelt og greit. Hadde det ikke vært for denne manglende respekten for meg selv, som menneske og som forfatter, så hadde jeg ikke søkt på denne jobben hos Juritzen. Hva hadde jeg å tape, tenkte jeg, og sa ja. Jeg har da solgt rompa mi før, jeg, og for langt mindre enn en redaktørjobb hos Juritzen. Filmregissører tar på seg reklamefilmoppdrag, kunstmalere rikmannsportrettoppdrag, geologer oljeoppdrag og biologer jobber for lakseoppdrettsindustrien. Og så har man historien om ordføreren i Oslo, Fabian Stang, kjent for sitt store og varme hjerte, sin evne til å løfte fram de svake i samfunnet; han som etter at ordførervervet ble tatt fra ham, etter valget, sånn kan det gå, fikk seg jobb som rådgiver for innvandringsminister Sylvi Listhaug, som vel må sies å være kjent for akkurat det motsatte av hva Fabian Stang er kjent for. De tre manusene jeg skulle lage bøker av: en politisk krim, en erotisk thriller og en sakprosabok fra en fyr kjent fra tv-programmet Åndenes makt. Døden er bare begynnelsen var arbeidstittelen på dette siste manuset, som skulle bli mitt første arbeidsoppdrag, og som visstnok skulle gi et unikt og konkret innblikk i hva som venter oss den dagen vi dør. Jeg leste kjapt, og to dager seinere møtte jeg opp på Juritzens kontor i niende etasje i Munkedamsveien. Det første han viste meg var 9

omslaget på boka. Det var allerede ferdig. Han hadde et i hånden og et hengende på veggen, sånn at han kunne se det fra skrivebordet. Nå, hva syns du, spurte han. Hva syns du om manus, blir det bra? Stillheten i margene, på de hvite veggene, arkene, alle disse diktene jeg husker utenat, alle disse diktene jeg skriver videre på i hodet. Togreisene, ferjene, flyene. Alle disse reisestrekkene som beveger og strekker på seg – i meg.

Konsentrasjon er filosofi og poesi. Drømmer er en del av dette, men konsentrasjonen, i dem, er utilgjengelig for meg. Konsentrasjonen ligger verken bak eller foran meg. Jeg får av og til øye på meg selv og andre i bakspeilet. Jeg sier ofte hei, hvordan har du det, fordi jeg egentlig vil fortelle hvordan jeg har det. Jeg kjører ikke bil. Bakspeilmetaforen er like malplassert som speilbildet av meg selv. Jeg stryker setninger i hodet før jeg gjør det på macen. Sletter meg selv før jeg vet hvorfor, ja, før jeg vet hvem jeg er. Hele tiden, stryker og sletter.

Jeg må ringe Kjetil i dag. Christian og Terje også.

Kristin skal jobbe overtid. Hva skal Simon og jeg ha til middag? Hva skal jeg gi ham før han skal opp på fotballtrening; yoghurt og frukt, eller bare et par brødskiver? Pappa sitter ved kjøkkenbordet på den andre siden av vindusruta når jeg tenker på ham. Jeg tar ofte et skritt mot ham. Denne gangen snur han ikke ryggen til meg. Bevisstheten glir videre. Mamma, blafrer, opp, i meg. Askegrått ansikt, noen deler i kinn og øvre delen av halsen er suddet ut, som på gamle fotografier, jeg kan ikke avgjøre hvilken sinnsstemning hun befinner seg i, kan ikke avgjøre om konturene flyter eller om de har stivnet. Et og annet riff. Et og annet refreng.

10

Riff, refreng. En kniv som risper opp kinnet og halsen, mammas, hånden min rundt kniven, skaftet, blodet, blikket. Angsten vokser ikke bare bakover. Jeg forbinder halsen til mamma også med røykhoste. Vissheten om at hun ble kvalt av sitt eget oppkast forstyrrer også når jeg i hodet leiter etter et bilde av halsen hennes.

Ofte har jeg mer enn nok med angsten her og nå. Jeg sa til Juritzen at jeg ikke forsto noe av teksten, spurte om han var sikker på om han ville gi ut dette. Hold deg for nesa, sa Juritzen, finn fram tryllestaven og jobb!

Forstyrrende nok blir angsten bare verre jo eldre jeg blir. Kanskje er det pengenes feil. Tankene på dem.

Kampen om å få tak i dem. Bruke dem. Faenskapen forsterkes. Angsten og selvforakten. Ah, den som alltid satt på stuegolvet klokka 04.45 og tenkte på døden, alltid og just nu. Bite tennene sammen. Dette er inntektsbringende arbeid. Dette gir mening. Dette bidrar, nei, dette utløser den indre stillheten jeg kjenner når jeg sitter på stuegolvet og som jeg ikke kan få nok av nå som jeg først har oppdaget den. Jeg var på bunn og blakk, skjør og frynsete, i månedene og ukene og dagene før jeg fikk jobb hos Juritzen. Trygdepengene, som jeg hadde levd av i to år, hadde opphørt. Framover kunne jeg ikke bidra økonomisk på hjemmebane.

Betale min del av huslånet, min del av løpende utgifter.

Oppfølgingstiltaket via Nav opprettholdt tilbudet, men siden jeg ikke ville få penger, og siden jeg var grundig lei av overtydelige og daglige doser med arbeidsmotivasjon fra Navs forlengede arm, en velmenende, pen og veldreid karriereveileder fra karrierebedriften Din Utvikling AS, takket jeg nei. Jobbtilbudet utløste altså 11

denne indre stillheten, jobbtilbudet fikk meg ut av den verste depresjonen. Den språkløse tilstanden, denne væren, min væren, denne stillheten, forsterket seg jo lenger jeg ble sittende på stuegolvet. Nå har jeg hatt det på denne måten i fire uker. Jeg gleder meg til å stå opp om morgenen. Ikke til å ta fatt på redaktørjobben.

Men til å sette meg på stuegolvet noen minutter før eller etter klokka 04, bunte trådene av stillhet sammen, trekke dem til meg, puste, lenge, dypt. Jeg er våken før jeg er våken. Jeg har lengtet hit, akkurat hit, uten å ha visst akkurat det. Og der, eller her, sittende på golvet, i stua vår, foran de store vinduene vendt ut mot Hovinveien med utsikt over Lille Tøyen Hageby og Hasle skole, der hører og kjenner og stirrer jeg på denne stillheten i meg selv. Her kan jeg gå fram til alle stengslene, forsere dem, eller la dem være i fred, se på dem, akseptere dem, og der, eller her, innerst inne, her kan jeg uten frykt konfrontere døden; forfølge tanker, spørre og svare meg selv, grundigere, mer tålmodig.

Jeg skremmes nå og da av de harde og uforsonlige tankene jeg har om pappa. Jeg kan tenke at jeg ikke, aldri, samme hva, kommer til å ta initiativ til å besøke ham, se ham, snakke med ham, ta på ham, bli kjent med ham. Jeg kan tenke at vi er to isfjell, at vi bare fortsetter med å drive i hver vår retning, og at vi kommer til å skubbe og krasje med alle andre enn hverandre – før vi smelter. Takket ja til lunsj hos Juritzen etter at jeg sa hva jeg mente om bokomslaget og manuset. Jeg trodde vi skulle få mat, men det viste seg at man bare satt rundt et bord på kjøkkenet og spiste medbrakt matpakke. Heldigvis hadde de kaffe. Rundt bordet: 12

Produksjonssjef Nina, Sigbjørn og Edwin fra marked, sekretær Ida, forlagssjef Sarah, og Juritzen, direktøren for det hele. Den vennlige forlagssjefen spurte om jeg ville ha en brødskive – hun rakte en skive med leverpostei mot meg. Nei takk, jeg er vegetarianer. Etter noen sekunders pause sa Nina, produksjonssjefen: Du kan få knekkebrød og kaviar av meg. Jeg takket, tok imot. Juritzen presenterte meg og fortalte om bakgrunnen min. Begeistret og i overdrevne ordelag. Sarah sørget for påfyll. Jeg tåler sjelden skryt eller godord fra andre, foran andre, men holdt inne. Stig har fått tre kaosmanus som han skal rydde opp i for oss, sa Juritzen, etter jul regner jeg med at han blir fast ansatt hos oss. God og åpen stemning rundt bordet.

Noen forfattere i og utenfor forlagsstallen, fikk sitt pass påskrevet, tidligere ansatte fikk et par mindre hyggelige karakteristikker, Sarah løste opp dette med å begynne å snakke om en tv-serie, Juritzen hadde også sett den, Edwin spurte om hvilket lag jeg holdt med i Premier League, Sigbjørn klappet meg på skulderen da jeg svarte, Edwin var også fornøyd, Nina sa at hun så en kjekk mann da hun syklet på vei til jobben, dette ble kommentert i en frekk og ertende tone av både Sarah og Juritzen, du ser kjekke menn hele tiden, pene og deilige menn, rettet Nina, du kan ikke få nok av dem, sa Sarah, nei sa Nina. Nederlaget er et faktum. Å sitte her, i denne redaksjonen, med dette oppdraget, denne lønnen, på dette tidspunktet i livet, det er det samme som å ha feilet, som å ha mislyktes. Innsikten hadde ikke vært så nedslående hvis jeg ikke visste at dette nederlaget ikke er noe nederlag i den forstand at 13

situasjonen – denne jobben, dette oppdraget, alt som følger med – ikke betyr noe for meg; ja, sånn er det, man kan bare mislykkes hvis man driver med noe betydningsfullt, noe viktig, noe som man på død og liv vil lykkes med. Som for eksempel dette. Å skrive.

Noe som jeg selv anser som viktig. Noe som innebærer at jeg legger knivbladet mot halsen. Åpner venene.

Setter alt på spill. På vei ut døra spurte Juritzen om jeg kunne skrive et forord til en bok som snart var klar til å gå i trykken, det dreide seg om en kjendis fra tv-programmet Farmen. Jeg svarte at jeg aldri hadde hørt om vedkommende, at jeg aldri hadde sett Farmen på tv. Ikke det? Nå var det han som var i alvorlig stuss.

Jeg kan godt gjøre dette, men jeg tror det vil forstyrre arbeidet jeg gjør nå, bremse det betraktelig, for jeg vil i så fall bruke mye tid på å sette meg inn i dette. Du har rett, sa Juritzen, jeg skal finne en annen som kan gjøre dette. Stillheten jeg har funnet fram til er også en form for oppmerksomhet. Tilstedeværelse. Foreløpig har jeg bare tilgang til den når jeg sitter på stuegolvet om morgenen. Jeg har fått min første lønning.

Sov dårlig den siste delen av natta. Usikker på hva det er som gjør at jeg hele tiden våkner: Flerrede minner, såkalte bilder, skurr, møkk, angst, pust, snork, kvelningsfornemmelser, Simons bevegelser ved siden av meg, Kristins pust, av og til snork, hva mer? Etter nesten to timer på stuegolvet: Satte på en kanne med espresso, en kjele med havregrøt. Serverte Kristin kaffe på senga, fikk Simon opp, i klær, og til grøttallerkenen.

Kristin dusjet mens Simon spiste. De dro samtidig, han til skolen og hun på jobb. Jeg startet arbeidsdagen med 14