Ørkengud av Wilbur Smith

Bøker i serien Falkens flukt Diamantlandet Falkens hevn Leoparden jager i mørket Solens triumf Assegai Vismannen Taita Nilens hemmelighet Ørkengud

Neste bok i serien: De som er i storm og fare er i salg fra 16. juli til 9. september 2018.

Wilbur Smith

Ørkengud Oversatt av Henning Kolstad

© Cappelen Damm AS, Oslo, 2018 © Wilbur Smith 2014. All rights reserved ISBN 978-82-02-58182-4 Originalens tittel: Desert God First published in 2014 by HarperCollins Publishers HarperCollins Publishers, 77-85 Fulham Palace Road, London, W6 8JB Tidligere utgitt på norsk av Cappelen Damm AS, 2014 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Johanna Blom Omslagsfoto: © Getty Images/Lorado Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Nørhaven Paperback A/S, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne romanen tilegnes min kjære hustru og livsledsager, Niso. Jeg var ikke fullt klar over hva lykke ville si før jeg traff deg. Nå fyller du alle mine dager med kjærlighet, fryd og lykke.

Med deg ved min side kunne det ikke falle meg inn å bytte min lott med konger.

Aton blunket med de små øynene dypt der nede mellom fettvalkene, så hevet han dem fra baobrettet mellom oss.

Han rettet blikket mot de to unge prinsessene fra Tamoskongsætten som boltret seg nakne i det klare lagunevannet.

«De er ikke barn lenger,» bemerket han henslengt uten spor av libidinøs interesse for saken. Vi satt ansikt til ansikt under en åpen barrazza med tak av palmeblader ved en av lagunene i den mektige Nilens evjer.

Jeg skjønte at bemerkningen om jentene var et forsøk på å avlede oppmerksomheten min fra det neste trekket han gjorde med steinene på baobrettet. Aton liker ikke å tape, så han er ikke så nøye med hvordan han vinner.

Aton har alltid stått høyt på listen over mine eldste og beste venner. I likhet med meg er han evnukk og var i sin tid slave. I slaveriperioden, og lenge før han nådde puberteten, la hans herre og mester merke til Atons enestående intellekt og hans skarpe hode. Han ville pleie og konsentrere de evnene, og hindre dem i å bli utvannet av guttens begjær. Aton var en svært verdifull eiendel, så hans herre og mester satte Egypts mest navngjetne medikus til å foreta kastreringen. Hans herre og mester er for lengst død, men Aton har steget høyt over sin slavestatus. Nå er han kammerherre ved Faraos palass i Teben, men han leder også et spionasjenett av informanter og hemmelige agenter over hele den siviliserte verden. Det finnes bare én organisasjon som overgår hans, og det er min egen. Her som i de fleste andre sammenhenger ligger vi i vennskapelig kappestrid, 7

og det er nesten ingenting som gleder oss mer enn å notere små triumfer over hverandre.

Jeg setter enorm pris på samværet med ham. Han morer meg, og rett som det er forbauser han meg med sine gode råd og sitt klarsyn. Nå og da kan han sette mine ferdigheter på prøve på baobrettet. Vanligvis er han raus med sine rosende ord. Men for det meste danner han klangbunn for min egen genialitet.

Nå studerte både han og jeg Bekata, som var den yngste av de to prinsessene, nesten to år yngre enn søsteren, men det skulle man knapt tro, for hun var høy for alderen, brystene begynte allerede å svulme, og brystvortene hadde stivnet en smule i det svale lagunevannet. Hun var spretten og smidig, og latteren satt løst. På den annen side var hun besatt av et ustadig temperament. Hun hadde edle trekk; nesen var smal og rett, haken sterk og oval, og leppene dannet utsøkte buer. Det tykke håret tindret av kobberrøde reflekser i solen. Det hadde hun arvet etter faren. Ennå hadde hun ikke vist kvinnelighetens røde blomst, men jeg skjønte at det ikke kunne være lenge igjen.

Jeg er glad i henne, men sant å si er jeg en tanke gladere i storesøsteren.

Tehuti var den eldste og vakreste av de to søstrene. Hver gang jeg betraktet henne, var det som å se moren hennes igjen. Dronning Lostris hadde vært mitt livs store kjærlighet. Ja, jeg hadde elsket henne slik en mann elsker en kvinne. For i motsetning til min venn Aton ble jeg ikke kastrert før jeg hadde nådd min fulle manndom og opplevd fryden en kvinnekropp kunne gi. Riktignok ble min kjærlighet til dronning Lostris aldri fullbyrdet, for jeg ble kastrert før hun ble født, men den ble desto mer intens av at den aldri fant tilfredsstillelse. Jeg hadde tatt meg av henne som barn, og jeg hadde gjetet henne gjennom det lange, lykkelige livet hun fikk, rådet og veiledet henne, lagt meg i selen for henne uten å holde tilbake på noe som helst. Til slutt hadde jeg holdt rundt henne da hun døde.

Før Lostris for til underverdenen, hvisket hun noe til meg 8

som jeg aldri skal glemme: «Jeg har elsket bare to menn i mitt liv. Du, Taita, var en av dem.»

Det var de mest varmende ord jeg noen gang hadde hørt.

Jeg planla og ledet byggingen av dronninggraven hennes, og da jeg la det vakre, men etter hvert visne legemet hennes i den, ønsket jeg at jeg kunne blitt med henne til underverdenen. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne det, for jeg måtte bli igjen og ta meg av barna hennes slik jeg hadde tatt meg av henne. Det har såvisst ikke vært noen belastning, for denne hellige oppgaven har beriket livet for meg.

Med sine seksten år var Tehuti allerede en kvinne i full blomst. Huden var glansfull og lytefri. Armene og beina var slanke og elegante som hos en danserinne, eller som linjene i den mektige stridsbuen jeg hadde skåret ut til faren hennes, og som jeg hadde lagt i sarkofagen hans før jeg lukket graven.

Tehutis hofter var fyldige, men midjen var smal som halsen på en vinamfora. Brystene var runde og faste. De tykke, gylne krøllene dannet en skinnende glorie rundt hodet. Øynene var like grønne som morens hadde vært. Hun var så nydelig at det ikke lot seg beskrive, og smilet hennes grep meg intenst om hjertet hver gang hun rettet det mot meg.

Hun var mild av legning, sinnet satt langt inne, men hun opptrådte resolutt og fryktløst når hun først tente.

Jeg elsker henne nesten like høyt som jeg fortsatt elsker moren.

«Du har vært flink med dem, Taita,» sa Aton storsinnet.

«De er dyrgripene som kanskje ennå kan berge vårt eget Egypt fra barbarene.»

På dette punktet, som på så mange andre felt, var Aton og jeg hjertens enige. Dette var den egentlige grunnen til at han og jeg hadde kommet hit til dette fjerne, usjenerte stedet, selv om alle de andre ved palasset, også farao selv, var sikre på at vi hadde møttes her for å fortsette den endeløse rivaliseringen vår over baobrettet.

Jeg svarte ikke på bemerkningen hans med det samme, men senket blikket til brettet. Aton hadde gjort sitt siste 9

trekk mens jeg fortsatt så på jentene. Han var den dyktigste i dette sublime spillet i hele Egypt, noe som var jevngodt med å si «i hele den siviliserte verden». Bortsett fra meg, selvfølgelig. Jeg kan som regel slå ham i tre av fire omganger.

Nå så jeg med ett blikk at denne omgangen kom til å bli en av mine tre. Det siste trekket hans var dårlig gjennomtenkt. Nå lå steinene hans ujevnt fordelt. En av hans få svakheter i dette spillet var at han ofte, når han forestilte seg at seieren var innen rekkevidde, ga all forsiktighet på båten og brøt sjusteinersregelen. Da pleide han å konsentrere sitt fulle angrep fra søndre tårn, slik at jeg kunne fravriste ham kontrollen over enten østre eller vestre sektor.

Den sjansen lot jeg ikke gå fra meg. Jeg hugg til som en kobra.

Han lente seg bakover på krakken mens han tenkte gjennom det overraskende trekket mitt, og da den renspikkede genialiteten til slutt gikk opp for ham, ble han mørk i ansiktet av fortørnelse. «Jeg tror jeg hater deg, Taita,» sa han halvkvalt. «Og om jeg ikke gjør det, burde jeg i alle fall gjøre det.»

«Jeg var heldig, gamle venn.» Jeg prøvde å la være å hovere. «Og dessuten er det jo bare et spill.»

Indignert blåste han opp kinnene. «Av alt det hule sludderet jeg har hørt deg si, Taita, tar det der kaka. Det er ikke bare et spill. Det er selve grunnen til å leve.»

Jeg tok kobbervinkannen under bordet og fylte opp kalken hans igjen. Det var en utsøkt vin, Egypts aller beste, som jeg hadde tatt rett fra kjelleren under faraos palass.

Aton blåste ut kinnene og prøvde å holde sinnet og fortørnelsen ved like, men liksom av seg selv grep de lubne fingrene tak i hanken og løftet kalken til munnen. Han tok to slurker og lukket øynene av bare nytelse. Med et sukk satte han begeret fra seg.

«Kanskje du har rett, Taita. Det finnes andre gode grunner til å leve.» Han begynte å pakke bao-steinene i sine respektive skinnpunger med snurpesnor. «Men hva har du 10

hørt nordfra? Forbløff meg nok en gang med omfanget av de tidendene du samler fra nær og fjern.»

Vi var omsider kommet frem til den egentlige hensikten med dette møtet. Trusselen lå alltid i nord.

For over hundre år siden ble det mektige Egypt splittet av opprør og svik. Den røde tronkreveren, den falske farao – jeg unngår bevisst å nevne hans navn; la det heller være forbannet til evig tid – den forræderen gjorde opprør mot den virkelige farao og bemektiget seg alt land nord for Asyut. Vårt eget Egypt ble styrtet ut i hundre års borgerkrig.

I sin tur ble Den røde tronkreverens arving knust av en vill og krigersk stamme som dukket opp fra de nordlige steppene på den andre siden av Sinai. Disse barbarene feide gjennom Egypt og erobret hele landet ved hjelp av et våpen som vi aldri hadde visst fantes, nemlig hest og vogn. Da de hadde beseiret Den røde tronkreveren og erobret den nordlige delen av Egypt, fra Middelhavet til Asyut, gikk disse Hyksos-krigerne løs på oss i sør.

Vi ekte egyptere hadde ikke noe å stille opp mot dem.

Vi ble fordrevet fra våre egne trakter og måtte trekke oss sørover forbi Nilens katarakter ved Elefantine og ut i villmarken ved verdens ende. Der vansmektet vi mens min herskerinne, dronning Lostris, bygget hæren vår opp igjen.

Min rolle i denne gjenreisningen var ikke helt betydningsløs. Det faller meg ikke naturlig å skryte, men i dette tilfellet kan jeg trygt hevde, uten frykt for å bli motsagt, at uten meg til å rettlede min herskerinne og sønnen hennes, kronprins Memnon, som nå er farao Tamos, ville de aldri klart å gjennomføre det de hadde satt seg fore.

Blant alle de andre tingene jeg gjorde for henne, bygget jeg de første vognene med eikehjul. Disse var lettere og raskere enn hyksos-krigernes vogner, som bare hadde kompakte trehjul. Så fant jeg hester å trekke dem med. Da vi var klare, kunne farao Tamos, som nå var blitt voksen mann, 11

føre vår nye hær ned gjennom kataraktene igjen, nordover til Egypt.

Lederen for hyksos-inntrengerne kalte seg kong Salitis, men han var ingen konge. Han var i høyden røverbaron og fredløs. Men hæren han kommanderte var fortsatt nesten dobbelt så mannsterk som oss egyptere, og den var godt rustet og blodtørstig.

Men vi tok dem på sengen, og i Teben utkjempet vi et mektig slag mot dem. Vi smadret vognene deres og slaktet mannskapene. Vi jagde dem nordover igjen i vill forvirring.

De la igjen ti tusen lik og to tusen ramponerte vogner på valplassen.

Men de påførte våre tapre styrker store tap, derfor var vi ikke i stand til å forfølge dem og utradere dem totalt. Siden har hyksosene ligget på lur i Nildeltaet.

Kong Salitis, den gamle plyndreren, er død nå. Han døde ikke på slagmarken, ble ikke hugd i hjel av et godt egyptisk sverd, slik han rettelig burde blitt. Han døde av elde i en seng, omgitt av de heslige hustruene og det gufne avkommet sitt. Blant dem var Beon, eldstesønnen hans. Denne Beon kaller seg nå kong Beon, farao over Egypts øvre og nedre kongerike. I virkeligheten er han bare en morderisk fribytter, enda verre enn den onde faren. Spionene mine gir meg jevnlige rapporter om hvordan Beon jevnt og sikkert bygger opp igjen hyksoshæren vi smadret så ettertrykkelig i slaget ved Teben.

Disse rapportene er foruroligende fordi vi har store vanskeligheter med å få tak i råvarene vi trenger for å kompensere tapene vi led i det samme slaget. Vårt sørlige innlandsrike er avskåret fra det store Middelhavet og fra samhandel med de andre siviliserte nasjonene og bystatene her i verden, der det finnes rikelige mengder av skinn, trelast, kobber, antimon, tinn og de andre stridsnødvendige varene vi mangler. Mannskaper har vi heller ikke nok av. Vi trenger allierte.

Fienden, hyksosene, har derimot flotte havner i deltaet hvor Nilen flyter ut i Middelhavet. Handelen strømmer 12

uhindret ut i disse. Jeg vet også gjennom mine spioner at hyksosene er ute etter å alliere seg med andre krigerske nasjoner.

Aton og jeg hadde kommet sammen her på dette isolerte stedet for å drøfte og tenke gjennom disse problemene. Vårt eget Egypts videre eksistens var truet. Aton og jeg hadde mange ganger drøftet alt dette inngående, men nå var vi klare til å treffe de endelige beslutningene vi skulle fremlegge for Farao.

Prinsessene hadde andre planer. De hadde sett Aton pakke sammen baosteinene, og det tok de som et tegn på at de kunne gjøre krav på min hele og fulle oppmerksomhet. Jeg er trofast mot dem, men de er svært krevende. Nå stormet de opp av lagunen så vannet sprutet til alle kanter og kappløp til meg. Bekata er den yngste, men hun er svært rask og bestemt. Hun gjør nesten hva som helst for å få det som hun vil. Hun slo Tehuti med en lengde og kastet seg i fanget på meg, våt og kald fra lagunen.

«Jeg er så glad i deg, Tata,» ropte hun da hun slo armene om halsen på meg og klemte den røde, klissvåte hårsåten mot kinnet mitt. «Fortell oss en historie, Tata.»

Tehuti, som hadde tapt kappløpet opp til meg, måtte nøye seg med den mindre fristende plassen på bakken foran meg. Grasiøst satte hun seg ned, naken og dryppende våt, og klemte beina mine mot brystet mens hun la haken på knærne mine og så meg i ansiktet. «Ja, vær så snill, Tata.

Fortell om mamma og hvor skjønn og gløgg hun var.»

«Jeg må snakke med onkel Aton først,» innvendte jeg. «Å, da så,» kom det fra Bekata. «Men ikke la det bli for lenge. Det er så kjedelig.»

«Ikke for lenge, det skal jeg love.» Jeg så på Aton igjen og slo glatt over i hyksotisk. Både han og jeg snakker vår dødsfiendes språk flytende.

Jeg sørger for å kjenne min fiende. Ord og språk er noe jeg har godt grep på, og jeg har hatt mange år på å lære språket etter at vi vendte tilbake til Teben. Aton hadde ikke vært med på flukten til Nubia i det hele tatt. Han var 13

ingen eventyrlysten sjel, så han hadde holdt seg i Egypt og lidt under hyksosene. Men han hadde lært alt de hadde å lære bort, også språket deres. Ingen av prinsessene skjønte et ord av det. «Å, jeg kan ikke fordra at du snakker det fæle labbelensket,» surmulte Bekata.

Tehuti var enig. «Hvis du er glad i oss, snakker du egyptisk, Taita.»

Jeg ga Bekata en klem og klappet Tehutis nydelige hode.

Ikke desto mindre fortsatte jeg å snakke til Aton på språket jentene mislikte så inderlig. «Ikke bry deg om de bablende småjentene. Fortsett, gamle venn.»

Aton kvalte et smil. «Da er vi altså enige, Taita,» fortsatte han. «Vi trenger allierte, og vi trenger samhandel med dem. Samtidig må vi sørge for at hyksosene ikke får noen av delene.»

Jeg var fristet til å gi et sarkastisk svar, men jeg hadde allerede ergret ham mer enn nok over baobrettet, så jeg nikket alvorlig i stedet. «Som vanlig har du med sikker teft funnet frem til sakens kjerne og formulert problemet klart. Allierte og samhandel. Jaha, hva har vi å handle med, Aton?»

«Vi har gull fra gruvene våre i Nubia, de som vi oppdaget mens vi var i eksil ovenfor kataraktene.» Aton hadde aldri vært ute av Egypt, men slik som han ordla seg, skulle man tro det var han som hadde ledet utvandringen. Jeg smilte inni meg, men holdt en alvorlig mine mens han snakket videre. «Selv om det gule metallet ikke er like verdifullt som sølv, finnes det menn som trakter etter det,» fortsatte han.

«Med de mengdene farao har samlet i skattkammeret, kan vi lett kjøpe oss venner og allierte.»

Jeg nikket enig, men visste at omfanget på faraos skatt var alvorlig overvurdert av Aton og andre som ikke står tronen så nær som jeg gjør. Jeg bygget videre på det han hadde tatt opp. «Men glem ikke avlingene fra den svarte, fruktbare jorden som moder Nilen sprer utover sine bredder under flommen hvert år. Mennesker må spise, Aton.

14

Kreterne, sumererne og de hellenske bystatene har lite dyrkbar mark. De har alltid vansker med å skaffe nok korn til folket. Vi har rikelige mengder korn.»

«Så sant, Taita. Vi har korn, og dessuten har vi hester å handle med; vi oppdretter verdens beste stridshester. Og vi har andre ting som er enda sjeldnere og mer dyrebare.»

Aton gjorde et talende opphold og kikket på det nydelige barnet jeg holdt omkring og det andre som satt på bakken foran meg.

Det var ikke nødvendig å si noe mer om dette. Kreterne og sumererne i landet mellom Eufrat og Tigris var våre nærmeste og mektigste naboer. Begge disse folkeslagene hadde lett for å være mørke i huden og ravnsvarte i håret.

Herskerne deres hadde sans for de blonde, lyshudede kvinnene fra egeerstammene og fra Egypts kongehus. Men de bleke, pregløse hellenske kvinnene kan ikke måle seg med våre strålende nilotiske juveler.

Foreldrene til de to prinsessene mine var Tanus, med sine ildrøde krøller, og den lyseblonde dronning Lostris.

De hadde ført sine beste trekk videre, og skjønnheten til de to jentene deres begynte å bli kjent over hele verden. Ambassadører fra fjerne strøk hadde allerede gjort strabasiøse ferder over vide ørkener og dypt vann til palasset i Teben og underrettet farao taktfullt om sine herrers interesse for å inngå ekteskapelig forbund med kongehuset Tamos. Sumererkongen Nimrod og Kretas høye minos var to av dem det var kommet sendebud fra.

Etter min anvisning hadde farao vist begge disse utsendingene vennlighet. Han hadde tatt imot flotte gaver fra dem i form av sølv og sedertre. Videre hadde han hørt velvillig på deres ekteskapstilbud til den ene eller begge Tamos-søstrene, men så hadde farao forklart at de to søstrene var for unge til å inngå ekteskap, og at spørsmålet burde tas opp igjen når begge jentene var blitt modne. Dette var en stund siden, og nå hadde forholdene endret seg.

Den gangen hadde farao snakket med meg om en eventuell allianse mellom Egypt og Sumer eller Kreta. Jeg hadde 15

taktfullt påpekt for ham at Kreta ville være en mer fordelaktig forbundsfelle enn sumererne.

For det første var sumererne intet sjøfarende folkeferd.

Riktignok kunne de stille en mektig hær som var godt rustet med kavaleri og vogner, men de hadde ingen sjøstridsstyrke å snakke om. Jeg minnet farao om at vårt sørlige Egypt ikke hadde adgang til Middelhavet. Hyksosfiendene våre hadde herredømme over de nordlige delene av Nilen, så vi var i praksis et land uten kyst.

Sumererne hadde også begrenset adgang til havet, og flåten deres var ynkelig i forhold til sjøstridsstyrkene hos andre nasjoner, som kreterne eller for den saks skyld maurerfolket i vest. Sumererne kviet seg alltid for å legge til havs med tungt lastede skip. De fryktet både sjørøverne og det ustadige været. Men landruten mellom våre to land var også svært ugrei.

Hyksosene kontrollerte istmen som går mellom Middelhavet og Rødehavet og forbinder Egypt med Sinai-ørkenen i nord. Sumererne ville måtte marsjere gjennom Sinai mye lenger sør, for så å bruke skip over Rødehavet for å nå oss. Denne ruten ville skape så mange problemer for hæren deres, ikke minst vannmangelen og knappheten på skipstrafikk i Rødehavet, at det hele kunne vise seg umulig.

Det jeg tidligere hadde foreslått for farao, og nå skisserte for Aton, var en traktat mellom vårt eget Egypt og erkeminosen på Kreta. «Minos» var tittelen til den kretiske arveherskeren. Han var motstykket til vår farao. Det ville være landssvik å hevde at han var mektigere enn vår egen farao.

La oss bare si at flåten hans etter sigende omfattet over ti tusen krigs- og handelsgaleier av så avansert konstruksjon at ingen andre skip kunne seile raskere eller kjempe bedre enn dem.

Vi har det kreterne ønsker: Korn, gull og vakre bruder. Og kreterne har det vi trenger: Verdens sterkeste stridsflåte til å blokkere hyksos-havnene i munningen av Nildeltaet, og til å frakte sumererhæren langs sørkysten av Middelhavet og dermed ta hyksosene i en knipetang16

manøver som ville knuse hæren deres mellom styrkene våre.

«En ypperlig plan!» sa Aton anerkjennende. «En nesten ufeilbarlig plan. Bortsett fra et lite og nesten ubetydelig moment du har oversett, min gode Taita.» Han smilte lurt og nøt sin revansj for innersvingen jeg nettopp hadde tatt på ham i baospillet. Hevngjerrig har jeg aldri vært, men i dette tilfellet kunne jeg ikke dy meg for å lage litt uskyldig skøy på Atons bekostning. Jeg anla en skuffet mine.

«Nei, du vil ikke si det? Og jeg som har tenkt ut alt dette så omhyggelig. Hvor er bristen i planen min?»

«Du er for sent ute. Erkeminosen på Kreta har allerede inngått en hemmelig allianse med kong Beon av hyksosfolket.» Aton smattet med tungen og klasket seg skadefro på det omfangsrike låret. Han hadde punktert forslaget mitt totalt. Det trodde han, i alle fall.

«Javisst!» svarte jeg. «Da sikter du vel til handelsstasjonen som kreterne opprettet for fem fullmåner siden i Tamiat, moder Nilens østligste deltamunning, for å handle med Beon?»

Nå var det Atons tur til å se himmelfallen ut. «Når fikk du rede på det? Hvordan visste du det?»

«Aton, da!» Jeg slo oppgitt ut med hendene. «Du tror vel ikke jeg vil røpe alle kildene mine?»

Aton summet seg raskt. «Erkeminosen og Beon har allerede en overenskomst, for ikke å si en krigsallianse. Det får du ikke gjort stort med, Taita, hvor kløktig du enn er.»

«Sett nå at Beon planlegger et forræderi?» spurte jeg gåtefullt, og han kopte på meg.

«Forræderi? Nå er jeg ikke med, Taita. Hvordan skulle det forræderiet arte seg?»

«Har du noen anelse om hvor mye sølv erkeminosen oppbevarer i denne nye festningen i Tamiat i hyksosenes territorium, Aton?»

«Jeg regner med at det må være en hel del. Hvis erkeminosen akter å kjøpe brorparten av neste kornavling av 17

Beon, må han ha en stor sølvbeholdning. I vekt kan det være tale om ti lakh, kanskje tjue også.»

«Du er rask i oppfatningen, kjære venn. Men du har bare nevnt en liten del av problemene erkeminosen står overfor. Han kan ikke ta sjansen på å sende sine tungt lastede skatteskip over åpent hav i uværsesongen. Så fem måneder i året kan han ikke sende sølvbarrer til Middelhavets sørkyst, noe som vinterstid krever en ferd på over fem hundre legua fra øya hans.»

Aton brøt raskt inn, han prøvde å komme meg i forkjøpet med å trekke konklusjonen. «Javisst, javisst! Jeg skjønner hva du vil frem til. Dette betyr at gjennom hele den perioden er det umulig for erkeminosen å samhandle med nasjoner som ligger langs den afrikanske kysten av Storhavet!»

«Hele vinteren er halve verden stengt for ham,» bekreftet jeg. «Men om han kunne skaffe seg en trygg base på kysten av Egypt, ville flåten hans være beskyttet mot vinterstormene. Da ville skipene hans hele året kunne gå i handelsfart fra Mesopotamia til Mauritania i ly av land.» Jeg gjorde et opphold for å gi ham sjansen til å forstå omfanget av erkeminosens planer, så fortsatte jeg ubarmhjertig: «Tjue lakh sølv ville ikke dekke en hundredel av denne virksomheten.

Fem hundre lakh er nok en mer sannsynlig størrelse på beløpet han må oppbevare i sin nye festning i Tamiat for å holde handelen i gang gjennom vinteren. Er du ikke enig i at en slik sølvmengde kan få hvem som helst til å vurdere forræderi, ikke minst en naturlig svikefull og grisk kjeltring som Beon?»

I femti hjerteslag mistet Aton munn og mæle av de enorme linjene i tanken jeg hadde lagt frem for ham. Da han til slutt begynte å røre seg igjen, var han blitt hes i stemmen. «Har du beviser for at Beon tross sitt gryende samarbeid med erkeminosen planlegger å storme tamiatfestningen og erobre erkeminosens skatt? Er det det du vil frem til, Taita?»

«Jeg sa ikke at jeg har fått inn tegn på slike planer hos 18

Beon. Jeg stilte deg bare et spørsmål. Jeg fremsatte ingen påstand.» Jeg humret over forvirringen hans. Dette var dårlig gjort av meg, men jeg kunne ikke dy meg. Aldri i løpet av vårt lange bekjentskap har jeg sett ham så svar skyldig.

Men så forbarmet jeg meg over ham.

«Både du og jeg vet at Beon er en vill stut, Aton. Han kan kjøre en stridsvogn, svinge et sverd, spenne en bue eller plyndre en by. Men jeg tror ikke han er i stand til å planlegge en tur til avtredet uten omhyggelige og møysommelige grublerier.»

«Men hvem er det da som planlegger dette raidet mot erkeminosens skattkammer?» ville Aton vite. Jeg svarte ikke i første omgang; i stedet lente jeg meg tilbake på krakken og smilte. Han glodde på meg. Så klarnet uttrykket hans.

«Du? Det kan da ikke være mulig, Taita! Hvordan kan du planlegge å røve fem hundre lakh sølv fra erkeminosen, for så å gå til grekeren for å søke hans støtte som forbundsfelle?»

«I mørket er det vanskelig å skille mellom en hyksos og en egypter, særlig hvis egypteren er kledd i hyksoshærens mundur, bærer hyksosvåpen og snakker hyksotisk,» påpekte jeg. Da ristet han på hodet og mistet munn og mæle igjen. Men jeg ga meg ikke. «Du er enig i at et slikt angrep ville ødelegge alle sjanser for at Kreta og hyksosene noensinne kan danne en allianse mot oss?»

Aton smilte til slutt. «Du er så utspekulert, Taita, så utspekulert at jeg lurer på hvordan jeg noen gang kan stole på deg! Men si meg, hvor stor er egentlig den kretiske garnisonen i Tamiat?»

«For øyeblikket består den av nesten to tusen soldater og bueskyttere. Men nesten samtlige er leiesoldater.»

«Nå!» Det gjorde inntrykk på ham, og igjen tenkte han seg om. «Hvor mange mann ville du trenge – eller kanskje jeg burde spørre hvor mange Beon ville trenge – for å gjennomføre denne infame planen?»

«Mange nok,» svarte jeg unnvikende. Jeg ville ikke røpe alle planene mine for Aton. Han godtok dette og pres19

set meg ikke direkte. Men han kom med et nytt indirekte spørsmål.

«Du ville ikke la noen kretere slippe levende fra Tamiatfestningen? Du ville slakte samtlige?»

«Du kan skjønne jeg ville la de fleste av dem slippe unna,» svarte jeg bestemt. «Jeg vil at flest mulig av dem skal ta seg tilbake til Kreta og advare erkeminosen om kong Beons forræderi.»

«De kretiske skattene, da?» ville Aton vite. «De fem hundre lakhene med sølv? Hva skal skje med dem?»

«Faraos sølvkister er nesten tomme. Vi kan ikke redde Egypt uten skatter.»

«Hvem skal lede det raidet?» spurte Aton. «Skal du gjøre det, Taita?»

Jeg så forferdet på ham. «Du vet godt at jeg ikke er noen kriger, Aton. Jeg er lege, dikter og mild filosof. Men hvis farao ber meg om det, er jeg villig til å følge hærtoget som rådgiver for kommandanten.»

«Hvem skal ha kommandoen, da? Blir det Kratas?»

«Jeg er glad i Kratas, og han er en prektig soldat, men han er gammel og sta, han hører ikke på fornuft eller på andres forslag.» Jeg trakk på skuldrene, og Aton humret.

«Du har skildret general Kratas på en prikk, min milde skald. Men hvis det ikke blir ham, hvem vil farao da sette inn?»

«Han vil antakelig sette inn Zaras.»

«Aha! Den berømmelige kaptein Zaras i kongsgardens blå krokodilleregiment? En av yndlingene dine, Taita.

Stemmer ikke det?»

Jeg lot stikket passere. «Jeg har ingen yndlinger.» Nå og da kan jeg tøye sannheten en smule. «Men Zaras er ganske enkelt beste mann for oppgaven,» svarte jeg mildt.

Da jeg snakket med farao og fremla min plan om å ødelegge den kretiske erkeminosens tillit til kong Beon og så ubotelig splid mellom de to maktene som kunne være de 20