Ønskemesterens datter bok 1 av Laini Taylor

Ønskemesterens datter

Laini Taylor

Ønskemesterens datter Bok 1

Oversatt av Silje Beite Løken

Laini Taylor Originalens tittel: Daughter of Smoke and Bone Oversatt av Silje Beite Løken © 2011 by Laini Taylor This edition is published by arrangement with Little, Brown and Company, New York, New York, USA. All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-57607-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble første gang utgitt på norsk av Bazar Forlag AS i 2012 med tittelen Mørk engel Cover photograph © Dave Wall / Arcangel Images Sats: Hamar Maskinsetteri Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Trykt på 70 g Enso creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dedisert til TK

Det var en gang kjærlighet oppsto mellom en engel og en djevel.

Det endte ikke godt.

.1, Umulig å skremme Det var ingenting ved denne morgenen som sa Karou at noe kom til å skje. Hun gikk langs de snødekte brosteinsgatene og var på vei til skolen. Det virket som en hvilken som helst uskyldig mandag, med unntak av den vanlige mandagsfølelsen, for ikke å snakke om januarfølelsen. Ute var det kaldt og mørkt – midtvinters sto ikke sola opp før klokken åtte – men det var også noe vakkert ved denne årstiden. Dalende snø og grålysning samarbeidet om å legge et spøkelsesaktig skjær over Praha, som på et ferrotypi, sølvaktig og disig.

På hovedveien, som gikk langs elven, dundret trikker og busser forbi og knyttet denne morgenen opp til det 21. århundre.

Men på de roligere stikkveiene kunne den vinterlige stillheten høre hjemme i en annen tid. Snø, stein og spøkelsesaktig lys, Karous skritt og den fjærlette dampen som steg opp fra kaffen hennes. Hun var alene og grublet over hverdagslige problemstillinger: skole, gjøremål. Innimellom kjente hun et stikk av kjærlighetssorg, slik kjærlighetssorgen har det med å slå til, men hun bet seg i leppen og slo den stikkende smerten fra seg, bestemt og tydelig på at hun var kommet over den.

Hun holdt pappkruset med kaffe i den ene hånden og dro jakken tettere rundt seg med den andre. En arbeidsmappe hang fra den ene skulderen, og håret hennes – utslått, langt og blått som påfuglfjær – ble dekket av et tynt blondelag av snøfnugg.

9

Det var en helt vanlig dag.

Og så.

Snerring, raske steg, og hun ble angrepet bakfra, dratt hardt inn mot en manns brede brystkasse mens hender rykket skjerfet av henne og hun kjente tenner – tenner – mot den bare halsen.

Napping.

Angrepsmannen småbet i henne.

Hun forsøkte irritert å riste ham av seg uten å søle ut kaffen, men noe skvettet ut av koppen og la seg i den skitne snøen.

«Herregud, Kazimir, hold opp,» glefset hun idet hun snudde seg mot ekskjæresten. Gatelyset falt mykt mot det vakre ansiktet hans. Idiotisk pene mann, tenkte hun og dyttet ham bort fra seg.

Det idiotiske ansiktet.

«Hvordan skjønte du at det var meg?» spurte han.

«Det er alltid deg. Og du får det aldri til.»

Kazimir levde av å hoppe fram fra det ene og det andre, og han var frustrert over at han aldri klarte å skremme Karou.

«Det er helt umulig å skremme deg,» klagde han og lagde en surmulende trutmunn som han trodde var uimotståelig. For ikke lenge siden hadde den fortont seg som uimotståelig. Hun ville ha stilt seg opp på tå og smakt på den lett utstående underleppen, ført tungen lokkende over den, latt tennene følge etter og bitt den ertende før hun ville ha latt seg fortape i et kyss som fikk henne til å smelte mot ham som solvarm honning.

Men den tiden var absolutt over.

«Kanskje du ikke er skremmende nok,» sa hun og gikk videre.

Kazimir tok henne igjen, ruslet ved siden av henne og stakk hendene i lommene. «Men jeg er skremmende. Snerringen?

Bittet? Ethvert normalt menneske ville fått hjerteinfarkt. Ikke du, du som har isvann i stedet for blod.»

Da hun overså ham, la han til: «Josef og jeg skal starte en 10

ny omvisning. Gamlebyen vampyrferd. Turistene kommer til å kaste seg over oss.»

Sikkert, tenkte Karou. Turistene betalte i dyre dommer for Kazimirs spøkelsesomvisninger, som besto av å bli føyset gjennom de trange smugene i Praha etter mørkets frambrudd og stoppe opp ved steder der noen var blitt myrdet, slik at «spøkelser» kunne hoppe fram fra portrom og sette en støkk i dem.

Selv hadde hun spilt spøkelse ved flere anledninger, hun hadde vist fram et blodig hode og stønnet mens turistenes skrik ble etterfulgt av latter. Det hadde vært morsomt.

Kazimir hadde vært morsom. Men ikke nå lenger. «Lykke til,» sa hun matt og stirret framfor seg.

«Vi kunne hatt bruk for deg,» sa Kazimir.

«Nei.» «Du kunne spilt en sexy vampyrtøs …»

«Nei.» «Lokke menn til …»

«Nei.» «Du kunne hatt på deg den silkecapen …»

Karou rettet seg opp.

Kazimir godsnakket med myk røst: «Du har den fremdeles, har du ikke, jenta mi? Det er det vakreste jeg noensinne har sett, den svarte silken mot den hvite huden din …»

«Hold kjeft,» hveste hun og stoppet midt på Maltesertorget.

Herregud, tenkte hun. Så teit hun hadde vært da hun falt for denne dumme og deilige gateskuespilleren. Hvordan hadde det falt henne inn å kle seg ut for ham og gi ham slike minner? Så ekstremt teit.

Ensom og teit.

Kazimir hevet en hånd for å fjerne et snøfnugg som hadde lagt seg på en av øyenvippene hennes. Hun sa: «Rør meg, og du får kaffen i trynet.»

Han senket hånden. «Rolig, rolig, min hissige Karou. Når 11

skal du slutte å være så sint på meg? Jeg har jo sagt at jeg er lei meg.»

«Og du kan godt være lei deg, men vær det et annet sted.»

De snakket tsjekkisk, og hennes tillærte uttale passet perfekt sammen med hans innfødte.

Han sukket, var irritert over at Karou fremdeles avslo unnskyldningene hans. Avslag sto det ingenting om i manuset han trodde de fulgte. «Kom igjen,» lokket han. Stemmen hans var hes og myk samtidig, som en bluessangers blanding av grus og fløyel. «Vi hører sammen, du og jeg.»

Hører sammen. Karou håpte virkelig at hvis hun «hørte sammen» med noen, så var det ikke Kazimir. Hun kikket på ham, den vakre Kazimir. Smilet hans pleide å kalle henne til seg, dra henne inn i armene hans. Det hadde virket som en fin plass å oppholde seg, som om fargene i verden var klarere sammen med Kazimir, sanseinntrykkene dypere. Men favntaket hans hadde også vært et populært sted, og andre jenter søkte dit når hun var borte.

«Svetla kan sikkert spille vampyrtøsen din,» sa hun. «Hun kan i alle fall det med tøseriet.»

Han så plaget ut. «Jeg vil ikke ha Svetla. Det er deg jeg vil ha.»

«Så synd. Jeg er ikke ledig.»

«Ikke si det,» sa han og strakte seg etter den ene hånden hennes.

Hun trakk seg unna, kjente at et stikk av kjærlighetssorg var i emning til tross for at hun hadde gjort en god innsats i å framstå som uinteressert. Ikke verdt det, sa hun til seg selv. Overhodet ikke i nærheten av å være verdt det. «Du er vel klar over at du følger etter meg?»

«Pøh, jeg følger ikke etter deg. Jeg skulle denne veien.»

«Særlig,» sa Karou. De befant seg i nærheten av skolen hennes. Den bøhmiske kunstskolen var en privat videregående 12

skole i et rosa barokkslott, det berømte stedet der to unge tsjekkiske motstandsmenn hadde skåret over strupen på en gestapokommandant og skrevet frihet i blod. Det ble kun et kort og tappert oppvigleri før de ble fakket og spiddet på støpejernsporten på gårdsplassen. Nå stimlet elevene sammen rundt den samme porten, røykte, ventet på venner. Men Kazimir var ikke elev ved skolen – han var flere år eldre enn Karou, tjue år gammel – og hun hadde aldri opplevd at han hadde stått opp før tolv. «Hvorfor er du egentlig oppe så tidlig?»

«Jeg har fått en ny jobb,» sa han. «Den begynner tidlig.»

«Hva, har du begynt med vampyromvisning på morgenkvisten?»

«Det er ikke det. Dette er noe annet. En slags … avsløring.»

Nå gliste han. Hoverte. Han ville at hun skulle spørre hva den nye jobben gikk ut på.

Hun skulle i alle fall ikke spørre. Med en gjennomført likegyldig mine sa hun: «Ja ja, du får kose deg,» og gikk.

Kazimir ropte etter henne. «Vil du ikke vite hva det er?»

Han gliste fremdeles. Hun hørte det på stemmen hans.

«Jeg bryr meg ikke,» ropte hun tilbake og gikk gjennom portåpningen. * * * Hun skulle nok ha spurt.

.2, En slags avsløring Mandager, onsdager og fredager hadde Karou akttegning i første time. Da hun gikk inn i atelieret, var venninnen, Zuzana, allerede kommet. Hun hadde satt fram staffelier til dem foran forhøyningen der modellen skulle stå. Karou ristet av seg arbeidsmappen og jakken, viklet av seg skjerfet og kunngjorde: «Jeg blir forfulgt.»

Zuzana hevet det ene øyenbrynet. Hun var ekspert i å heve øyenbryn, noe Karou misunte henne. Karous øyenbryn kunne ikke bevege seg uavhengig av hverandre, noe som la en demper på hennes evne til å uttrykke mistanke og hån.

Zuzana hadde derimot perfeksjonert denne kunsten, men akkurat nå var det hevede øyenbrynet mer nedtonet, et tegn på avdempet nysgjerrighet. «Ikke si at dusten forsøkte å skremme deg igjen.»

«Han er i en vampyrfase. Han satte tennene i halsen min.»

«Skuespillere,» mumlet Zuzana. «Jeg mener det, du må gi den taperen en runde med støtpistol. Det vil lære ham ikke å hoppe på folk.»

«Jeg har ikke støtpistol.» Karou opplyste ikke at hun ikke trengte noe slikt, hun hadde ingen problemer med å forsvare seg selv uten å bruke elektriske støt. For hun hadde fått en ganske spesiell skolegang.

«Ja vel, men da får du deg en. Jeg mener det. Dårlig oppførsel 14

bør bli straffet. Dessuten ville det vært gøy, eller hva? Jeg har alltid hatt lyst til å sjokke noen. Zapp!» Zuzana lot som om hun fikk støt.

Karou ristet på hodet. «Nei, lille sadist, jeg synes ikke det høres gøy ut. Du er fæl.»

«Jeg er ikke fæl. Kazimir er fæl. Ikke si at jeg må minne deg på det.» Hun sendte et strengt blikk mot Karou. «Ikke si at du vurderer å tilgi ham.»

«Nei,» kunngjorde Karou. «Men prøv å få ham til å skjønne det.» Kazimir kunne ikke begripe at en jente ikke falt for sjarmen hans. Og hadde hun ikke levd opp til forestillingen hans de månedene de var sammen? Hun hadde gjort sitt for å styrke mannens forfengelighet, kikket på ham med stjerner i øynene, gitt ham … alt. Det at han beilet til henne nå, tenkte hun, var på grunn av hans egen stolthet, han måtte bevise for seg selv at han kunne få den han ville ha. At det var opp til ham.

Kanskje Zuzana hadde rett. Kanskje hun burde sjokke ham med støtpistol.

«Skissebok,» beordret Zuzana og rakte ut en hånd, som en kirurg som ber om en skalpell.

Karous beste venninne var mye mer sjefete enn størrelsen skulle tilsi. Hun var bare så vidt over 1,50 meter høy når hun hadde på seg platåsko, mens Karou var 1,72, men virket høyere, slik ballettdansere gir inntrykk av å være høye, med deres smekre halser og lange lemmer. Karou drev ikke med ballett, men hun så slik ut, i alle fall kroppslig, om ikke akkurat når det gjaldt personlig stil. Det var ikke mange ballettdansere som hadde knallblått hår og mangfoldige tatoveringer på kroppen.

Karou hadde begge deler.

De eneste tatoveringene som var synlige da hun fant fram skisseboka og ga den til Zuzana, var de på håndleddene, to skrevne armbånd – hver av dem besto av et ord: sann og fortelling.

15

Da Zuzana tok imot boka, stilte et par andre elever, Pavel og Dina, seg bak henne for å se. Karous skissebok hadde fått en fanskare på skolen, den gikk fra hånd til hånd og ble beundret hver eneste dag. Denne boka – nummer 92 i rekken i en mangeårig serie – var holdt sammen av gummistrikker, og da Zuzana fjernet dem, sprengtes boka åpen fordi hver side var så full av grunning og maling at den så vidt hang sammen. Da den slo seg opp, åpenbarte Karous signaturfigurer seg. De var nydelig gjengitt, og de var virkelig noe for seg selv.

Issa, slange fra livet og ned og kvinne fra livet og opp, med blottede runde bryster som en Kama Sutra-figur, og med en kobraslanges hodeform og hoggtenner og en engels ansikt.

Twiga hadde sjiraffhals og satt framoverbøyd med en gullsmedlupe fastklemt rundt et mysende øye.

Yasri, med papegøyenebb, menneskeøyne og kaskader av oransje krøller som spratt fram under skautet. Hun bar på et fruktfat og en vinkanne.

Og så var det Brennstein, selvsagt, han var stjernen i skisseboka. Her ble han framstilt med Kishmish vaglende på et av de store værhornene hans. I de fantastiske historiene som Karou skildret i skisseboka, handlet Brennstein med ønsker. Noen ganger kalte hun ham «ønskemesteren», andre ganger «surmule».

Hun hadde tegnet disse skapningene fra hun var liten, og vennene hennes pleide å snakke om dem som om de var levende.

«Hva gjorde Brennstein i helgen?» spurte Zuzana.

«Det vanlige,» sa Karou. «Fikk noen mordere på besøk og kjøpte tenner. Han fikk tak i nilkrokodilletenner fra en grusom somalisk krypskytter i går, men idioten forsøkte å stjele fra ham og ble nesten kvalt av slangehalsbåndet. Han hadde flaks som overlevde.»

Zuzana fant fram til den illustrerte skildringen av hendelsen, 16

det var den nyeste tegningen i boka: Kun det hvite var synlig i somalierens øyne da den syltynne slangen strammet seg som en renneløkke rundt halsen hans. Mennesker måtte nemlig, hadde Karou forklart tidligere, si seg villig til å la en av Issas slanger kveile seg rundt halsen deres før de fikk adgang til Brennsteins butikk. På den måten kunne de tvinges til ro hvis de prøvde seg på noe sleipt. Enten prøvde slangen å kvele dem, noe som ikke alltid fikk døden til følge, eller så ble de bitt i halsen, noe som alltid var dødelig.

«Hvordan klarer du å finne på alt sammen, din gærning?» spurte Zuzana i sjalu beundring.

«Hvem sier at jeg finner på noe? Alt er sant.»

«Ja da. Og det er din naturlige hårfarge.»

«Hva? Det er det jo,» sa Karou og fingret med lange, blå hårstrå.

«Særlig.»

Karou trakk på skuldrene, samlet håret i en løs knute i nakken og stakk en pensel i den for å holde den sammen. Det var faktisk sant at det var hennes naturlige hårfarge, klar som ultramarin blå rett fra en maletube, men hun sa det alltid med et smil på lur, som om det var helt absurd. I løpet av årene hadde hun skjønt at det var alt som skulle til: det underfundige smilet.

Da kunne hun fortelle sannheten uten å risikere å bli trodd. Det var enklere enn å holde orden på løgner, og det var blitt en del av henne: Karou med det lure smilet og den ville fantasien.

Men det var ikke fantasien som var vilter. Det var selve livet hennes – det blå håret, Brennstein og alt det andre.

Zuzana rakte boka videre til Pavel og begynte å bla i sin egen overdimensjonerte skisseblokk, på utkikk etter et blankt ark.

«Jeg lurer på hvem som skal være aktmodell i dag.»

«Sikkert Wiktor,» sa Karou. «Vi har ikke hatt ham på en stund.»

«Nei, og jeg håper han er død.»

17

«Zuzana!»

«Og så? Han er åtte millioner år gammel. Vi kunne like godt tegnet et skjelett i stedet for den gufne knokkelhaugen.»

Det var noen og tjue aktmodeller, både kvinnelige og mannlige, i alle former og aldre, som delte timene seg imellom. Modellene rullerte, fra den enorme madam Svobodnik, hvis kropp minnet mer om et landskap enn en figur, til bitte lille, alveaktige Eliska med sin syltynne midje, favoritten blant guttene i klassen.

Eldgamle Wiktor var ikke en av Zuzanas favoritter. Hun hevdet at hun fikk mareritt hver gang hun måtte tegne ham.

«Han ser ut som en avdekket mumie.» Hun gyste. «Jeg bare spør, er det å stirre på en naken gammel mann en god måte å begynne dagen på?»

«Bedre enn å bli angrepet av en vampyr,» kommenterte Karou.

Hun hadde egentlig ikke noe imot å tegne Wiktor. For det første var han så nærsynt at han aldri møtte blikket til noen av elevene, noe som var en fordel. Det hadde ikke noe å si at hun hadde drevet med akttegning i flere år, hun syntes fremdeles at det kunne være ubehagelig å tegne de yngre mannlige modellene, det var pinlig å gløtte opp etter å ha mønstret vedkommendes penis – noe som var helt nødvendig, for man kunne ikke la området bli stående blankt – og oppdage at vedkommende glodde tilbake. Det var flere ganger at Karou hadde kjent det brenne i kinnene og måtte dukke bak staffeliet.

Disse tilfellene ville vise seg å blekne i forhold til denne dagens kommende ydmykelse.

Hun satt og spisset blyanten med et barberblad da Zuzana utbrøt: «Herregud, Karou!» Stemmen hennes var grøtet.

Før hun kikket opp, skjønte hun det.

En avsløring, hadde han sagt. Å, så lurt. Hun løftet blikket fra blyanten og betraktet Kazimir, som sto ved siden av Profesorka Fiala. Han var barføtt og hadde på seg morgenkåpe, det 18

gylne og skulderlange håret, som minutter tidligere hadde gnistret av snøfnugg, var satt opp i en hestehale. Han var en perfekt blanding av slaviske vinkler og myk sensualitet: kinnbein som så ut til å ha blitt meislet ut av en steinhogger, lepper man hadde lyst til å berøre med fingertuppene for å kjenne om de virkelig var så fløyelsmyke som de så ut til å være. Noe Karou visste at de var. Idiotiske lepper.

Mumling spredte seg i atelieret. En ny modell, å, herregud, så fin …

En av kommentarene stakk seg ut: «Er ikke det kjæresten til Karou?»

Eks, hadde hun lyst til å skrike ut. Så definitivt en eks.

«Jeg tror det. Se den mannen …»

Karou så på ham, ansiktsuttrykket fastfrosset i noe hun håpte var en maske som signaliserte sindig ro. Ikke rødme, beordret hun seg selv. Ikke rødme. Kazimir så rett på henne, det rykket i den ene munnviken hans, blikket var bedagelig og ertent. Og da han var sikker på at han holdt blikket hennes, var han så frekk at han blunket.

Rundt Karou brøt knisingen løs. «Å, den ondskapsfulle jævelen …,» sukket Zuzana.

Kazimir gikk opp på forhøyningen midt i rommet. Han så rett på Karou mens han løsnet beltet på morgenkåpen, han kikket på henne mens han lot den falle til gulvet. Der sto Karous ekskjæreste foran hele klassen hennes, vakker som en gud, naken som en David. Og på brystet hans, rett over hjertet, hadde han fått en ny tatovering.

En kunstferdig, kursivert K. Enda mer knising brøt ut. De andre elevene visste ikke hvem de skulle se på, Karou eller Kazimir, og kikket fra den ene til den andre, ventet på at dramaet skulle utspille seg foran dem.

«Stille!» kom det bestemt fra Profesorka Fiala, som var rystet og klappet sammen hendene helt til latteren stilnet. Da begynte 19

Karou å rødme. Hun klarte ikke å holde varmen unna. Først spredte den seg over brystet og halsen, deretter ansiktet. Kazimirs blikk var låst på henne hele tiden, og smilehullet ble tydeligere i ren tilfredsstillelse da han så at hun ble skiplet.

«Fint hvis du begynner med poseringer som varer i ett minutt, Kazimir,» sa Fiala.

Kazimir stilte seg opp i den første stillingen. Den var dynamisk, slik de minuttlange poseringene skulle være – overkroppen vridd til siden, musklene spent, lemmene strukket ut i en tilgjort bevegelse. Disse oppvarmingsskissene handlet om bevegelser og løse linjer, og Kazimir benyttet seg av anledningen til å vise seg fram. Karou syntes ikke hun kunne høre lyden av så mange blyanter mot papir. Satt alle de andre jentene og glodde dumt, akkurat som hun?

Hun bøyde hodet over staffeliet, fant fram den nyspissede blyanten – tenkte på andre bruksområder, andre steder hun gjerne ville ha stukket den – og begynte å tegne. Raske, flytende linjer, og alle på det samme arket, de overlappet slik at det ble seende ut som en illustrasjon av en dans.

Kazimir visste hva han gjorde. Han brukte mye tid foran speilet, så han var klar over hvordan han skulle bruke kroppen for å oppnå full effekt. Det var instrumentet hans, hadde han sagt. Sammen med stemmen var kroppen en skuespillers instrument. Tja, Kazimir var en elendig skuespiller – noe som var grunnen til at han overlevde på spøkelsesomvisninger og en og annen lavbudsjettsproduksjon av Faust – men han var en god aktmodell, noe Karou visste ettersom hun hadde tegnet ham flere ganger.

Kroppen hans hadde fått Karou til å tenke på Michelangelo den første gangen hun så den … avkledd. I motsetning til andre renessansekunstnere, som foretrakk slanke og margstjålne modeller, valgte Michelangelo kraft: Han tegnet bredskuldrete bryggesjauere og klarte på en eller annen måte å skildre dem 20

både kjødelig og elegant. Det var Kazimir i et nøtteskall: kjødelig og elegant.

Og troløs. Og narsissistisk. Og, for å være helt ærlig, ganske dum.

«Karou!» Den engelske jenta, Helen, hvisket halvhøyt for å tiltrekke seg oppmerksomheten hennes. «Er det ham?»

Karou enset henne ikke. Hun tegnet, lot som om alt var som det pleide. En helt vanlig dag, en vanlig første time. Det hadde vel ingenting å si hvis aktmodellen med freidige smilehull ikke tok øynene fra henne? Hun prøvde hardt å overse blikket hans.

Da det ringte ut, plukket Kazimir rolig opp morgenkåpen og kledde seg. Karou håpte at han ikke skulle tro at han kunne rusle rundt i atelieret etterpå. Bli værende der du er, prøvde hun å mane ham til. Men det gjorde han ikke. Han slentret mot henne.

«Hei, dusten,» sa Zuzana. «Sjenert, eller?»

Han lot som om hun ikke var der, og spurte Karou: «Hva synes du om den nye tatoveringen min?»

De andre elevene hadde reist seg for å strekke på føttene, men i stedet for å gå ut for å ta en røyk eller en tur på do, vakte de rundt Karou slik at de fikk med seg det som ble sagt.

«Fin, den,» sa Karou i en lett tone. «K står for Kazimir, ikke sant?»

«Så morsom du er. Du vet hva den står for.»

«Tja,» sa hun og inntok en grublende positur. «Jeg vet at det kun er ett menneske du virkelig elsker, og den første bokstaven i navnet hans er K. Men jeg vet om et bedre sted å tatovere bokstaven enn over hjertet.» Hun plukket opp blyanten sin og skriblet en K på den klassisk utformede baken på den siste tegningen av ham.

Zuzana lo, og Kazimirs kjeveparti var spent. I likhet med de fleste forfengelige mennesker hatet han at noen gjorde narr av ham. «Det er ikke bare jeg som har en tatovering, er det vel, 21

Karou?» spurte han. Han gløttet bort på Zuzana. «Har hun vist den til deg?»

Zuzana kikket på Karou med den mistenksomme utgaven av et hevet øyenbryn.

«Jeg skjønner ikke hvilken du snakker om,» løy Karou rolig.

«Jeg har mange tatoveringer.» For å demonstrere det viste hun ikke sann og fortelling, eller slangen som viklet seg rundt ankelen, eller noen av de andre skjulte kunstverkene på kroppen sin, men holdt håndflatene sine opp foran ansiktet. Midt på hver av håndflatene var det tatovert et øye i dyp indigo, noe som gjorde hendene hennes om til to hamsaer – det eldgamle symbolet som skal beskytte mot det onde øyet. Tatoveringer i håndflatene hadde det med å falme, men det gjorde ikke disse to. Hun hadde hatt dem der så lenge hun kunne huske; for alt hun visste, var hun født med dem.

«Ikke de,» sa Kazimir. «Jeg mener der det står Kazimir, rett over hjertet ditt.»

«Jeg har ikke en slik tatovering.» Hun lot som om hun var overrasket, og kneppet opp de øverste knappene på toppen.

Under den hadde hun en undertrøye, og hun dro den ned noen centimeter for å avsløre at det faktisk ikke fantes en slik tatovering over brystet hennes. Bare melkehvit hud.

Kazimir blunket. «Hæ? Hvordan klarte du …?»

«Bli med meg.» Zuzana grep Karous hånd og dro henne med seg. Alle kikket nysgjerrig etter dem der de bante seg vei innimellom staffeliene.

«Karou, har du slått opp?» hvisket Helen på engelsk, men Zuzana holdt opp en myndig hånd som fikk Helen til å holde munn, og hun dro med seg Karou ut av atelieret og inn på jentedoen. Øyenbrynet var fremdeles hevet, og hun spurte: «Hva i helvete var det der?»

«Hva da?»

«Hva da? Du viste puppene dine til fyren.»

22

«Gi deg. Det gjorde jeg ikke.»

«Nei vel. Hva var det snakket om en tatovering over hjertet?»

«Jeg har jo vist det. Det fins ikke noe der.» Hun så ingen grunn til å legge til at det hadde vært en tatovering der, hun foretrakk å late som om hun ikke hadde vært så dum. Dessuten var det ikke aktuelt å fortelle hvordan hun hadde kvittet seg med den.

«Bra. Det siste du trenger, er den idiotens navn tatovert et sted på kroppen. Er det mulig? Tror han at hvis han bare dingler litt med tryllestaven sin foran deg, som en katteleke, så renner du etter ham?»

«Det er selvsagt det han tror,» sa Karou. «Det er hans oppfatning av å vise en romantisk gest.»

«Du kan bare fortelle Fiala at han plager deg, og så kaster hun ham ut.»

Karou hadde vurdert det, men ristet på hodet. Hun skulle nok komme på en lurere måte å få Kazimir ut av timen og ut av livet sitt på. Hun hadde metoder hun kunne ty til, metoder de fleste ikke hadde. Hun skulle finne på noe.

«Det var i alle fall ikke en pine å tegne mannen.» Zuzana vendte seg mot speilet og rettet på det mørke håret, som lå over pannen. «Det skal han ha.»

«Ja. Bare synd at han er århundrets rævhull.»

«Et digert, dumt hull,» nikket Zuzana.

«En vandrende og snakkende sprekk.»

«Sprekk.» Zuzana lo. «Den er bra.»

Karou fikk en idé og gliste kort og utspekulert.

«Hva er det?» spurte Zuzana, som la merke til at venninnen skiftet ansiktsuttrykk.

«Ingenting. Vi må tilbake til timen.»

«Er du sikker på det? Du trenger ikke gå inn igjen.»

Karou nikket. «Det går helt fint.»

Kazimir hadde fått all den tilfredsstillelsen han skulle få fra 23

dette lille innfallet. Nå var det hennes tur. Da hun gikk tilbake til atelieret, famlet hun etter halskjedet, en snor med fargerike afrikanske perler. I alle fall så de ut som afrikanske perler. De var mer enn bare det. Ikke voldsomt mye mer, men nok til at Karou kunne gjennomføre det hun hadde i tankene.

.3, Sprekk Profesorka Fiala ba Kazimir innta en liggende positur som skulle vare ut timen. Han slengte seg på sjeselongen på en måte som ikke var direkte uanstendig, men som ga klare assosiasjoner; knærne lå bare en anelse på skrå, og smilet hans minnet om en varm seng. Denne gangen var det taust i rommet, men Karou syntes å ane at temperaturen steg et par hakk, som om jentene i klassen – og minst én av guttene – kunne ha trengt en kald dusj. Hun lot seg ikke påvirke. Denne gangen møtte hun blikket hans da Kazimir gløttet mot henne med halvåpne øyne.

Hun begynte å tegne og gjorde seg flid med oppgaven. Det virket passende. Forholdet deres hadde begynt med en tegning, dermed burde det også avsluttes med en.

Han hadde sittet et par bord unna henne på Bar Bart den første gangen de møttes. Han hadde hatt på seg en skurkaktig snodd bart, noe som virker urovekkende i etterpåklokskapens lys, men det var tross alt Bar Bart. Alle hadde på seg barter – Karou hadde på seg en tynn, ninjainspirert mustasje som hun hadde kjøpt i en automat. Senere den kvelden limte hun begge bartene inn i skisseboka – bok nummer 90 – og klumpen på siden gjorde det enkelt å finne den eksakte siden der historien hennes med Kazimir begynte.

Han hadde sittet og drukket øl med venner, og Karou, som ikke klarte å holde øynene fra ham, hadde tegnet ham. Hun satt 25

alltid og tegnet, ikke bare Brennstein og andre skapninger fra sitt hemmelige liv, men hendelser og mennesker fra denne verdenen. Falketemmere og gatemusikanter, ortodokse prester med skjegg som rakk helt ned på magen, samt en og annen vakker gutt.

Som regel slapp hun unna med det, for objektene hennes var ofte ikke klar over henne, men denne gangen oppdaget den vakre mannen at hun kikket på ham. Like etterpå smilte han til henne under løsbarten og kom bort. Så smigret han ble over tegningen! Han hadde vist den til vennene sine, tatt henne i hånden og bedt henne slå seg ned sammen med dem, og han hadde ikke sluppet taket i hånden hennes, flettet fingrene i hennes, selv etter at hun hadde satt seg ved bordet deres. Det hadde vært begynnelsen: Hun dyrket hans skjønnhet, han frydet seg.

Det var mer eller mindre slik forholdet deres hadde artet seg.

Han hadde selvsagt sagt at hun også var vakker, det hadde han gjort ustanselig. Hvis hun ikke hadde vært vakker, ville han nok ikke ha kommet bort til henne og tatt kontakt den første gangen. Kazimir var ikke akkurat en mann som ble tiltrukket av indre skjønnhet, og Karou var rett og slett særdeles tiltalende.

Huden var lys som krem, hun hadde lekre bein, langt asurblått hår og markerte øyne som en stumfilmstjerne. Hun bevegde seg med ynde og smilte som en sfinks. Ansiktet hennes var hinsides alminnelig pent, hun var dirrende uttrykksfull, blikket var gnistrende og lysende, og innimellom la hun hodet fugleaktig på skakke mens munnen var lukket og det glimtet til i de mørke øynene, som om hun kjente til all verdens hemmeligheter og mysterier.

Karou var mystisk. Hun hadde ingen nær familie, hun snakket aldri om seg selv, og hun var ekspert i å vri seg unna spørsmål som var rettet mot henne. Med tanke på de opplysningene vennene hadde fått om Karous bakgrunn, kunne hun like godt ha sprunget ut av Zevs’ hode. Hun sluttet aldri å overraske.

26

Karou hadde alltid lommene fulle av rariteter: antikke bronsemynter, tenner, bitte små jadetigre knapt større enn en tommelfingernegl. Under harde forhandlinger ved kjøp av solbriller av en afrikansk gatehandler viste det seg at hun snakket flytende joruba. En gang Kazimir kledde av henne, kom han over en kniv gjemt i en av støvlene hennes. Det var også det faktum at hun var umulig å skremme, og naturligvis arrene på magen hennes: tre skinnende humper i huden som bare kunne stamme fra kuler.

«Hvem er du?» hadde Kazimir spurt henne, fascinert, og Karou hadde svart vemodig: «Det vet jeg faktisk ikke.»

For det gjorde hun ikke.

Nå tegnet hun raskere, og blikket vek ikke de gangene hun så opp og møtte Kazimirs øyne. Hun gløttet fram og tilbake fra tegning til modell. Hun ville se ansiktet hans.

Hun ville få med seg det øyeblikket da uttrykket endret seg.

Da hun hadde fanget posituren hans, hevet hun den venstre hånden – den høyre fortsatte å tegne – opp til perlene på kjedet.

Hun grep en av dem mellom tommel- og pekefingeren og holdt den i ro.

Og så ønsket hun.

Det var et svært lite ønske. Når alt kom til alt, var perlene kun klink. I likhet med penger var ønskene satt til ulike verdienheter – klink var det laveste, bare noen øre. Kanskje enda lavere, for ønsker kunne ikke legges sammen for å høynes til en totalsum. Ører kunne bli til kroner, men klink var bare klink, og en hel rad av dem, som kjedet til Karou, kunne aldri bli til et større og mektigere ønske, kjedet forble bare en rekke av veldig små og nesten ubrukelige ønsker. Ønsker som for eksempel en liten kløe.

Karou ønsket at Kazimir ville få en kløe, og perlen mellom fingertuppene hennes forsvant. Klinken var borte og oppbrukt.

Hun hadde aldri tidligere ønsket en kløe, og for å sjekke om det 27

fungerte, begynte hun med et sted der det ikke ville være flaut for ham å klø seg: på albuen. Og ganske riktig, han gned den liksom tilfeldig mot en pute mens han holdt posituren. Karou smilte for seg selv og fortsatte å tegne.

Noen sekunder etterpå lukket fingertuppene hennes seg rundt nok en perle, og hun ønsket enda en kløe, denne gangen på Kazimirs nese. Enda en perle ble borte, kjedet ble kortere, og Kazimir skar en grimase. I noen øyeblikk tok han seg sammen, men til slutt måtte han gi seg og klødde seg raskt på nesen med baksiden av den ene hånden, før han la den tilbake i samme stilling. Karou kunne ikke unngå å legge merke til at ansiktsuttrykket som signaliserte en varm seng, var borte. Hun måtte bite seg i leppen for å unngå å smile. Å, Kazimir, tenkte hun. Du burde ikke ha kommet hit i dag.

Du skulle heller sovet lenge.

Den neste kløen ønsket hun skulle oppstå på et visst sted, og den utkrøpne planen hennes ble satt ut i livet i det samme hun møtte Kazimirs blikk. Det var plutselig noe anstrengt over ham, en rynke mellom øyenbrynene. Hun la hodet så vidt på skakke, som om hun skulle til å spørre: Er det noe i veien, kjære?

Nå var det snakk om en kløe som ikke kunne tilfredsstilles i all offentlighet. Kazimir ble blek. Munnen gled opp. Han bevegde på hoftene; han klarte ikke å ligge i ro. Karou ga ham et lite hvilerom og tegnet videre. Så fort han begynte å slappe av igjen og … ikke holdt igjen … slo hun til enda en gang og måtte kvele en latter da han ble stiv i ansiktet.

Nok en perle ble borte mellom fingrene hennes.

Og enda en.

Denne, tenkte hun, får du ikke bare for i dag. Denne er for alt sammen. For kjærlighetssorgen som fremdeles føltes som et slag i magen hver gang den slo til: ny, fersk og plutselig. For de smilende løgnene og de indre bildene hun ikke klarte å kvitte seg med. For skammen hun følte over å ha vært så naiv.

28

For ensomheten – som er verre etter at man har hatt en kort pause fra den – som om sjelen tar på seg en våt badedrakt. Klam og ekkel.

Og dette, tenkte Karou, som ikke smilte lenger, får du for det uopprettelige.

For jomfrudommen hennes.

Den første gangen, da hun hadde hatt på seg den svarte silkecapen uten noe under, hadde hun følt seg så voksen – som de tsjekkiske jentene Kazimir og Josef hang med. Kule slaviske skjønnheter med navn som Svetla og Frantiska, som så ut som om de ikke lot seg sjokkere eller at ikke noe kunne få dem til å le. Hadde hun virkelig hatt lyst til å bli som dem? Hun hadde latet som, spilt rollen som jenta – kvinnen – som var uaffektert.

Hun hadde behandlet jomfrudommen sin som noe som lenket henne fast til barndommen, og så var den borte.

Karou hadde ikke forventet at hun skulle bli lei seg, og det var hun heller ikke, ikke i begynnelsen. Selve handlingen i seg selv var verken skuffende eller fantastisk. Den var bare det den var, en ny form for nærhet. En hemmelighet de to delte.

Det var i alle fall det hun hadde trodd.

«Du ser så annerledes ut, Karou,» hadde Josef, Kazimirs venn, sagt til henne da de møttes etter at hun hadde vært sammen med Kazimir den første gangen. «Som om … du gløder.»

Kazimir hadde dunket ham i skulderen for å få ham til å tie stille, han så både fåret og selvgod ut, og da skjønte Karou at han hadde fortalt dem. Selv jentene visste det. Det rykket megetsigende til i de rubinrøde leppene deres. Svetla – som hun tok ham på fersken med senere – kommenterte til og med liketil at svarte caper var på vei inn igjen. Da rødmet Kazimir så vidt mens han så bort, og det var det eneste tegnet på at han skjønte at han hadde gått over streken.

Karou hadde aldri fortalt det til Zuzana, til å begynne med fordi det var mellom henne og Kazimir, og senere fordi hun 29

skammet seg. Hun hadde ikke sagt det til noen, men Brennstein hadde, på sitt uutgrunnelige, allvitende vis, gjettet det, og benyttet seg av anledningen til å gi henne noen gode råd.

Det hadde vært interessant. Ønskemesterens stemme var så dyp at den nesten kunne oppfattes som en skygge av en stemme: en mørk etterklang som skjulte seg i hørselens mest bortgjemte kriker og kroker. «Jeg kjenner ikke mange leveregler,» sa han. «Men det er én, og den er enkel. Ikke fyll deg med noe du ikke behøver. Ikke gift eller kjemikalier, ikke røyk eller alkohol, ingen skarpe gjenstander, ingen unødvendige nåler – verken til narkotika eller tatovering – og … heller ingen uvesentlige peniser.»

«Uvesentlige peniser?» hadde Karou gjentatt, uttrykket moret henne til tross for at hun egentlig var nedstemt. «Fins det noen vesentlige?»

«Når du møter på en vesentlig utgave, så skjønner du det,» svarte han. «Slutt å skusle deg bort, barn. Vent på kjærligheten.»

«Kjærlighet.» Fryden hun hadde kjent, ble borte. Hun hadde trodd at hun faktisk hadde opplevd kjærlighet.

«Den kommer, og da gjenkjenner du den,» lovet Brennstein, og hun hadde lyst til å tro på ham. Han hadde levd i flere hundre år, så han visste nok hva han snakket om. Karou hadde aldri tidligere tenkt på Brennstein i tilknytning til kjærlighet – utseendemessig virket han ikke som en god kandidat – men hun håpte at han hadde tilegnet seg en viss visdom i løpet av alle disse århundrene, og at han hadde rett når det gjaldt henne.

Var det én ting som var denne foreldreløse jentas store lengsel i livet, var det nemlig kjærlighet. Og den hadde hun i alle fall ikke fått fra Kazimir.

Tuppen på blyanten brakk, så hardt kjørte hun den mot papiret, og i det samme øyeblikket ble sinneutbruddet hennes omgjort til en gnistrende sprut av kløe som kortet halskjedet ned til et stramt halsbånd og jagde Kazimir snublende ned fra 30

sjeselongen. Karou tok av seg kjedet og betraktet ham. Han var allerede framme ved døren, i den ene hånden hadde han morgenkåpen, og han pilte ut for å finne et sted der han kunne finne en løsning på den ydmykende krisen.

Døren smalt igjen, og elevene ble stående og måpe mot den tomme sjeselongen. Profesorka Fiala myste over brillene og mot døren, og Karou ble plutselig flau.

Det var kanskje litt drøyt.

«Hva er det som feiler dusten?» spurte Zuzana.

«Aner ikke,» sa Karou og kikket ned på tegningen. På papiret lå Kazimir i all sin kjødelighet og eleganse, han så ut som om han ventet på en elskerinne. Det kunne ha vært en fin tegning, men hun hadde ødelagt den. Linjene var blitt mørke og altfor tydelige, og det hele hadde endt med kaotisk skribling som utslettet området med den … uvesentlige penisen. Hun lurte på hva Brennstein ville ha sagt. Han kjeftet alltid på henne for uklok bruk av ønsker – det siste hadde vært ønsket om at Svetlas øyenbryn skulle vokse vilt og likne to larver, som ville vokse ut igjen straks de ble plukket.

«Kvinner er blitt brent for mindre, Karou,» hadde han sagt.

Flaks for meg, tenkte hun, at jeg ikke lever i middelalderen.

.4, Giftkjøkkenet Det var ikke flere store begivenheter den skoledagen. Dobbelttime kjemi og fargelab, etterfulgt av klassisk tegning og lunsj, deretter hadde Zuzana dukketeater og Karou maleri. Denne siste økten varte i tre timer, og etter at undervisningen var over, gikk de ut i det samme vintermørket de var kommet inn fra tidlig samme dag.

«Gift?» spurte Zuzana i det samme de var kommet ut døren.

«Naturligvis,» svarte Karou. «Jeg er utsultet.»

De bøyde hodene mot den skarpe vinden og la av gårde mot elven.

Gatene i Praha var et fantasilandskap så å si urørt av det 21. århundre, eller det 20. eller 19. århundre, for den saks skyld.

Det var en by som skapt for alkymister og drømmer. Middelalderbrosteinen i gatene hadde en gang kjent de tunge skrittene til golemskapninger, mystikere og hærmenn under invasjoner.

Høye bygninger glødet gylne og skarlagenrøde og eggeskallblå, utsmykket med gipsavstøpninger i rokokkostil og toppet med dyprøde tak. Barokke kupler var av antikk kopper, og bløtgrønne, gotiske spir sto klar til å ta imot falne engler. Vinden bar med seg minner om trolldom, revolusjoner, fioliner, og brosteinsgatene buktet seg som elveleier. Gategutter, utkledd i hvite Mozart-parykker, sto på et hjørne her og der og spilte kammer32

musikk, og marionetter hang fra vinduene, noe som fikk byen til å framstå som et stort teater der dukkeførerne skjulte seg bak fløyelsdraperinger.

Over byen dvelte Praha-borgen på et høydedrag, omrisset var skarpt som torner. Om kvelden ble bygningene flombelyst, de badet i selsomt lys, og denne kvelden lå himmelen tung over byen, den var fullastet med snø og skapte florlette glorier rundt gatelyktene.

Nede ved Djevelstrømmen lå Giftkjøkkenet, og det var ikke et sted man tilfeldigvis snublet over. Man måtte være lommekjent, bøye seg under en lav, umerket steinbue og gå gjennom en inngjerdet kirkegård, og bak den lyste det fra kafeens smårutete vinduer.

Dessverre slapp turistene å gå på lykke og fromme for å finne stedet – den siste utgaven av The Lonely Planet hadde avslørt den godt bevarte hemmeligheten: Kirken som en gang var tilknyttet middelalderklosteret, brant ned for 300 år siden, men munkenes kvarter står igjen og er blitt omgjort til den underligste kafé. Stedet er fylt av klassiske statuer, og eierens samling av gassmasker fra første verdenskrig er plassert på statuenes hoder. Det sies at en av kokkene i middelalderen ble gal og myrdet hele klosteret ved å forgifte et kar med gulasjsuppe, derav kafeens urovekkende navn og spesialitet: Gulasjsuppe, selvfølgelig. Sett deg på en fløyelskledd benk og hvil føttene på et kistelokk. Hodeskallene i baren stammer kanskje fra de myrdede munkene, eller kanskje ikke …

33

Det siste halvåret hadde backpackere bøyd hodene sine og gått under steinbuen på jakt etter en morbid Praha-opplevelse de kunne skrive hjem om.

Denne ettermiddagen syntes jentene at det derimot var stille på kafeen. I et av hjørnene satt et utenlandsk par og tok bilder av barna sine, som prøvde gassmasker, og det var noen få menn som sto lent mot bardisken, men de fleste bordene – kistene, som var flankert av lave, fløyelstrukne langbenker – sto tomme.

Overalt var det romerske statuer, guder og nymfer i full størrelse med manglende armer og vinger, og midt i lokalet sto en kopi av den digre rytterstatuen av Marcus Aurelius fra Kapitolhøyden. «Å, herlig, Farsott er ledig,» sa Karou og gikk mot statuen.

En stor utgave av det klassiske motivet keiser til hest var også pyntet med gassmasker, i likhet med alle andre statuer i kafeen, og denne statuen hadde alltid fått Karou til å tenke på den første apokalyptiske rytteren, Farsott, som sådde pest og sykdom.

Jentenes yndlingsbord var i skyggen av statuen, og fordelene med plasseringen var at de kunne sitte for seg selv samtidig som de hadde full oversikt over baren – innimellom hestens bein – slik at de ikke gikk glipp av interessante gjester.

De la fra seg mappene og hang fra seg yttertøyet på Marcus Aurelius’ fingertupper. Den enøyde eieren sto bak baren og vinket til dem. De vinket tilbake.

Her hadde de pleid å gå de siste to og et halvt årene, siden de var femten og i gang med det første skoleåret. Den gangen hadde Karou nylig flyttet til Praha og kjente ingen. Hun hadde nettopp begynt å snakke tsjekkisk (som hun hadde tilegnet seg via ønske og ikke læring; Karou samlet på språk og fikk alltid et nytt språk til bursdagen av Brennstein), og det hadde føltes fremmed i munnen, som et nytt krydder.

Tidligere hadde hun gått på kostskole i England, og selv om hun fint kunne snakke med perfekt britisk aksent, hadde hun 34

fortsatt å snakke amerikansk, som hun hadde lært som barn.

Alle klassekameratene trodde derfor at hun var amerikansk. Når sant skulle sies, hadde hun ikke krav på en spesiell nasjonalitet.

Alle legitimasjonspapirene hennes var forfalsket, og alle aksenter og språk – med unntak av det hun lærte først, det språket som ikke er av menneskelig opphav – var heller ikke hennes.

Zuzana var tsjekkisk, og slekta hennes hadde lange tradisjoner for å drive med dukketeater i Český Krumlov, et smykkeskrin av en liten by som lå sør i Böhmen. Storebroren hadde sjokkert familien ved å begynne i det militære, men Zuzana hadde dukker i blodet og videreførte familietradisjonen. I likhet med Karou hadde hun ikke kjent en sjel da hun begynte på skolen, og skjebnen brakte dem sammen da de i begynnelsen av skoleåret fikk i oppgave å male et veggmaleri sammen på en barneskole. Oppgaven innebar en uke i stiger og påfølgende besøk på Giftkjøkkenet. Det var der vennskapet deres hadde oppstått, og da veggmaleriet var ferdig, hadde kaféeieren hyret dem til å male en freske av skjeletter på toalettene på Giftkjøkkenet. Han hadde gitt dem middag i én måned for innsatsen, noe som gjorde at de kom igjen og igjen, og det hadde de fortsatt med, selv etter drøye to år.

De bestilte to porsjoner gulasj, som de spiste mens de diskuterte Kazimirs oppvisning, kjemilærerens nesehår – Zuzana mente det kunne flettes – og nye ideer for semesteroppgavene.

Like etterpå gikk samtalen over til å dreie seg om den flotte nye fiolinisten som hadde begynt i orkesteret på Prahas marionettteater.

«Han har kjæreste,» klagde Zuzana.

«Hva? Hvordan vet du det?»

«Han sitter alltid og tekster i pausene.»

«Er det det eneste beviset? Det var temmelig tynt. Kanskje han er en helt som fanger skurker, og så tekster han irriterende gåter til sjefskurken,» foreslo Karou.

35

«Ja, det er nok sånn det er. Takk skal du ha.»

«Det kan faktisk være en annen forklaring enn at han har en kjæreste. Når begynte egentlig du å være så sjenert? Kan du ikke bare snakke med ham?»

«Hva skal jeg si? Så flink du er på fela, barsken?»

«Hvorfor ikke?»

Zuzana snøftet. Hun hadde en ekstrajobb som assistent i marionett-teateret i helgene, og noen uker før jul hadde hun forelsket seg i fiolinisten. Selv om hun ikke pleide å legge bånd på seg, hadde hun fremdeles ikke snakket med ham. «Han tror sikkert at jeg er en unge,» sa hun. «Du aner ikke hvordan det er å ikke være større enn en unge.»

«En marionett,» sa Karou, som overhodet ikke syntes synd på henne. Zuzanas lille og nette figur var perfekt, hun var som en alv man har funnet ute i skogen og får lyst til å putte i lommen. Men når det gjaldt Zuzana, ville nok denne alven være mannevond og glefse.

«Ja da, Zuzana, den utrolige marionettkvinnen. Se henne danse.» Hun slo ut med armene i en ballettliknende dukkebevegelse.

Karou var inspirert og sa: «Ja! Der har du semesteroppgaven din. Lag en stor dukkefører, og så er du marionetten. Skjønner du? Og så kan du gjøre det slik at når du gjør bevegelser, så beveger den seg, som et slags omvendt dukketeater. Har noen gjort det før? Du er dukken, holdt oppe av tråder, men egentlig er det dine bevegelser som får dukkeførerens hender til å røre på seg.»

Zuzana førte en brødskive mot munnen og stoppet opp.

Karou kjente igjen det drømmende blikket hennes og visste at hun så det for seg. Hun sa: «Det måtte være en skikkelig stor dukke.»

«Jeg kan sminke deg. Du kan være en liten ballerina.»

«Er du sikker på at det er greit at jeg gjør det? Det er din idé.»

36

«Hæ, som om jeg kunne ha lagd en gigantisk dukke? Vær så god.»

«Takk. Har du noen tanker om hva du skal finne på?»

Karou hadde ikke kommet på noe. Det forrige skolehalvåret hadde hun lagd et par englevinger hun kunne spenne på seg med en sele, og ved hjelp av et system med taljer og trinser var det mulig å folde vingene ut og trekke dem inn. Det fulle vingespennet var på fantastiske tre og en halv meter. Hun ville vise dem til Brennstein og hadde tatt dem på seg, men hun kom ikke engang inn. Issa hadde stanset henne i vestibylen og – snille Issa! – hadde faktisk hvest mot henne. Nakkepartiet hennes, som var som på en brilleslange, hadde brettet seg ut, noe Karou kun hadde vært vitne til noen få ganger. «En engel, av alle vederstyggeligheter! Få dem av deg! Kjære pikebarn, jeg kan ikke se deg slik.» Det hele hadde vært svært underlig. Nå hang vingene over sengen hjemme i Karous lille leilighet og tok opp hele veggen.

Dette halvåret skulle hun produsere en serie malerier, men foreløpig hadde hun ingen brennende gode ideer. Mens hun satt og grublet, ringte det i klokkene ved inngangsdøren. Et par menn kom inn, og bak dem fikk hun øye på et gufs av en skygge. Det var omrisset av og størrelsen på en kråke, men det var ikke noe så dagligdags.

Det var Kishmish.

Hun rettet seg opp og kastet et raskt blikk mot venninnen.

Zuzana satt og tegnet skisser til dukker, og det var så vidt hun svarte da Karou sa at hun måtte en tur på do. Hun gikk mot toalettene, og skyggen fulgte etter, den bevegde seg lavt nede mot gulvet og holdt seg ute av syne.

Brennsteins sendebud hadde en kropp og et nebb som en kråke, men de gjennomsiktige vingene tilhørte en flaggermus, og tungen, som av og til stakk ut, var delt, som på en slange.

Han så ut som noe som hadde rømt fra et maleri av Hierony37

mus Bosch, og i en av klørne holdt han en lapp. Da Karou tok den, så hun at de knivskarpe klørne hadde stukket hull i papiret.

Hun brettet ut lappen og leste beskjeden, noe som tok et par sekunder, siden det bare sto Hasteærend. Kom. «Han spør meg aldri på en høflig måte,» kommenterte hun til Kishmish.

Skapningen la hodet på skakke, som en vanlig kråke, og som for å spørre: Kommer du?

«Jeg kommer, jeg kommer,» sa Karou. «Det gjør jeg jo alltid.»

Like etterpå sa hun til Zuzana: «Jeg må stikke.»

«Hva?» Zuzana kikket opp fra tegneblokken. «Hva med desserten?» Den sto på kistelokket: to porsjoner eplekake og to kopper te. «Å, så dumt,» sa Karou. «Men jeg må gå, det er viktig.»

«Du og dine ærend. Hva er det du må gjøre så plutselig?»

Hun gløttet bort på Karous mobil, som også lå på kistelokket, og visste at ingen hadde ringt henne.

«Det er bare et par ærend,» sa Karou, og Zuzana ga opp, hun visste av erfaring at hun aldri fikk en forklaring.

Karou hadde sine ærend. Noen ganger varte de i få timer, andre ganger kunne hun være borte i dagevis og komme tilbake sliten og pjusket, kanskje blek, eller solbrent, eller med en halt fot, eller med et bitemerke, og en gang hadde hun kommet tilbake skjelvende av feber, som viste seg å være malaria.

«Hvor i alle dager klarte du å bli smittet med en tropesykdom?» hadde Zuzana villet vite. Karou hadde svart: «Tja, jeg vet ikke. På trikken, kanskje? Det var en gammel dame som nøs rett på meg her en dag.»

«Det er ikke slik man blir smittet av malaria.»

«Nei, men det var kjempeekkelt. Jeg har tenkt å skaffe meg en moped slik at jeg slipper å ta trikken.»

38

Og dermed endte den diskusjonen. En del av vennskapet med Karou besto av å gi avkall på å kjenne henne ut og inn.

Zuzana sukket og sa: «Greit nok. Da blir det to kakestykker på meg. Hvis jeg legger på meg, er det din skyld.» Og Karou forlot Giftkjøkkenet, hakk i hæl på skyggen av en nesten-kråke.