Jodi Picoult
Åstedet Oversatt av Sissel Busk
Jodi Picoult Originalens tittel: House Rules Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2010 by Jodi Picoult Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Opprinnelig forlag: ATRIA BOOKS, a Division of Simon & Schuster, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-33515-1 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Jan Erik Birkelid Omslagsfoto: Omslagsfoto: Vanesa Munoz/Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Nancy Friend Stuart (1949–2008) og David Stuart
KASUS 1: SOV GODT Ved første blikk så hun ut som en helgen: Dorothea Puente leide ut rom til eldre og uføre i Sacramento, California, på 1980-tallet. Men så begynte leieboerne hennes å forsvinne. Sju lik ble funnet begravd i hagen hennes, og gjennom rettslig toksikologi og analyse ble spor av reseptbelagt sovemedisin funnet i likrestene. Puente ble anklaget for å ha drept leieboerne slik at hun kunne ta pensjonen deres og skaffe seg plastisk kirurgi og kostbare klær, for dermed å opprettholde rollen som dronning i Sacramentos sosietet. Hun ble anklaget for ni drap og dømt for tre av dem. I 1998, mens hun sonet to påfølgende livstidsdommer, begynte Puente å korrespondere med en forfatter som het Shane Bugbee og sende ham oppskrifter som senere ble utgitt i en bok med tittelen Matlaging med en seriemorder. Kall meg gjerne gal, men jeg ville ikke ha rørt den maten med en ildtang.
1
Emma Hvor jeg enn ser, finner jeg tegn på kamp. Posten ligger spredt over hele kjøkkengulvet; stolene er veltet. Telefonen er blitt slått ned av hyllen, batteriet henger løst i et knippe av ledninger. Det er ett eneste svakt fotavtrykk på terskelen til stuen, og det peker rett mot liket av min sønn, Jacob. Han ligger utstrakt som en sjøstjerne foran peisen. Han har blod på tinningen og hendene. Et øyeblikk klarer jeg ikke å røre meg, klarer ikke å puste. Plutselig reiser han seg opp. «Mamma,» sier Jacob, «du prøver ikke engang.» Dette er ikke virkelig, minner jeg meg selv på, og jeg ser at han legger seg ned igjen i nøyaktig den samme stillingen – på ryggen med bena vridd mot venstre. «Hm, det har vært slåsskamp,» sier jeg. Jacob beveger nesten ikke munnen. «Og …?» «Du ble slått i hodet.» Jeg setter meg på kne, slik han har sagt hundrevis av ganger at jeg skal gjøre, og legger merke til at krystallklokken, som vanligvis står på peishyllen, nå stikker fram under sofaen. Jeg tar den forsiktig opp og ser blod i hjørnet. Med lillefingeren tar jeg på væsken og smaker på den. «Å, Jacob, ikke fortell meg at du har brukt opp all maissirupen igjen –» «Mamma! Konsentrer deg!» Jeg synker ned på sofaen mens jeg holder klokken i hendene. «Det kom tyver, og du jaget dem bort.» Jacob setter seg opp og sukker. Blandingen av konditorfarge og maissirup har farget det mørke håret hans; øynene hans skinner, selv om de ikke vil møte mine. «Tror du virkelig at jeg ville ha brukt den samme scenen to ganger?» Han åpner 9
en knyttneve, og for første gang ser jeg en hårtjafs med maisgult silkehår. Faren til Jacob er lyshåret, eller det var han i hvert fall da han gikk fra oss for femten år siden og lot meg sitte igjen med Jacob og Theo, hans nyfødte, lyshårede bror. «Er det Theo som har drept deg?» «Ærlig talt, mamma, en barnehageunge kunne ha løst denne saken,» sier Jacob og kommer seg på føttene. Falskt blod renner ned langs den ene siden av ansiktet hans, men han legger ikke merke til det; når han er intenst opptatt med å analysere en forbrytelse, tror jeg en atombombe kunne gå av ved siden av ham uten at han ville reagere det aller minste. Han går mot fotavtrykket i kanten av teppet og peker. Nå, når jeg ser det for annen gang, legger jeg merke til vaffelmønsteret fra Vanjoggeskoene, skateboardskoene til Theo som han sparte til i månedsvis for å kunne kjøpe seg, og den siste delen av firmamerket – NS – er brent inn i sålen. «Det ble krangel ute på kjøkkenet,» forklarer Jacob. «Det endte med at telefonen ble kastet i selvforsvar, og at jeg ble jaget inn i stuen der Theo klokket meg ned.» Da må jeg smile litt. «Hvor har du hørt det uttrykket?» «CrimeBusters, episode førtitre.» «Vel, bare så du vet det – det betyr å slå ned noen. Ikke å slå dem med en virkelig klokke.» Jacob blunker og ser uttrykksløst på meg. Han lever i en verden der alt oppfattes bokstavelig; det er et av kjennetegnene på diagnosen hans. For mange år siden, da vi flyttet til Vermont, spurte han meg hvordan det var der. Masse grønt, sa jeg, og bølgende landskap. Da begynte han å gråte. Kommer vi til å bli våte? spurte han. «Men hva var motivet?» spør jeg, og som på et stikkord kommer Theo dundrende ned trappen. «Hvor er gærningen?» roper han. «Theo, du får ikke lov til å kalle broren din –» «Jeg skal slutte å kalle ham gærning når han slutter å stjele ting fra rommet mitt!» Jeg har instinktivt stilt meg mellom ham og broren, selv om Jacob er et hode høyere enn begge vi andre. «Jeg har ikke stjålet noe fra rommet ditt,» sier Jacob. 10
«Å, jaså? Hva med joggeskoene mine?» «De sto på vaskerommet,» opplyser Jacob. «Tomsing,» sier Theo sammenbitt, og jeg ser et glimt av sinne i øynene til Jacob. «Jeg er ikke noen tomsing,» knurrer han og langer ut etter broren sin. Jeg holder ham unna med en utstrakt arm. «Jacob,» sier jeg, «du skulle ikke ta noe som tilhører Theo, uten å spørre om lov. Og Theo, jeg vil ikke høre det ordet fra din munn én gang til, ellers kommer jeg til å ta joggeskoene dine og kaste dem i søpla. Har jeg gjort meg forstått?» «Jeg må vekk herfra,» mumler Theo og tramper ut i vaskerommet. Et øyeblikk senere hører jeg døren smelle igjen. Jeg følger etter Jacob ut på kjøkkenet og ser ham rygge inn i et hjørne. «Det vi har her,» mumler Jacob med slepende stemme, «er … manglende evne til å kommunisere.» Han setter seg på huk og klemmer armene rundt knærne. Når han ikke kan finne ord for hva han føler, låner han ord fra andre. Disse kommer fra Cool Hand Luke; Jacob husker dialogene fra hver eneste film han har sett. Jeg har truffet så mange foreldre med barn som befinner seg i den ytre delen av autismespekteret, barn som er diametralt motsatt av Jacob og hans Asperger. De sier at jeg er heldig som har en sønn som er så verbal, som er glitrende intelligent, som kan ta fra hverandre den ødelagte mikrobølgeovnen og få den til å fungere igjen i løpet av en time. De mener det ikke finnes noe større helvete enn å ha en sønn som er innelukket i sin egen verden og ikke er klar over at det finnes en større verden å utforske. Men de skulle prøve å ha en sønn som er innelukket i sin egen verden og likevel ønsker å kommunisere. En sønn som prøver å være som alle andre, men virkelig ikke vet hvordan. Jeg strekker ut armen for å trøste ham, men jeg tar meg i det – selv en lett berøring kan sette i gang et anfall. Han liker ikke håndtrykk eller klapp på ryggen eller at noen rufser ham i håret. «Jacob,» begynner jeg, og så skjønner jeg at han ikke furter i det hele tatt. Han holder opp telefonrøret som han har sittet bøyd over, slik at jeg kan se det svarte som er 11
smurt inn på siden. «Du overså et fingeravtrykk også,» sier Jacob glad. «Ikke for å fornærme deg, men du ville ha vært en elendig etterforsker på en åstedsbefaring.» Han river av et papirhåndkle fra rullen og fukter det i kjøkkenvasken. «Ikke bekymre deg, jeg skal tørke opp alt blodet.» «Du sa ikke noe om hva som var Theos motiv for å drepe deg.» «Å.» Jacob kaster et blikk over skulderen, og et fult smil sprer seg over hele ansiktet. «Jeg stjal joggeskoene hans.» Slik jeg ser det er Asperger en merkelapp som ikke beskriver de trekkene Jacob har, men snarere de han har mistet. Det var da han var omtrent to år at han sluttet å bruke ord, sluttet å få øyekontakt, sluttet å ta kontakt med folk. Han hørte oss ikke, eller han ville ikke høre oss. En dag så jeg på ham der han lå på gulvet ved siden av en Tonka-bil. Han snurret på hjulene, ansiktet hans var bare noen centimeter fra bilen, og jeg tenkte: Hvor har du reist? Jeg fant på unnskyldninger for oppførselen hans: Grunnen til at han krøket seg sammen i handlevognen hver gang vi handlet mat, var at det var kaldt i supermarkedet. Merkelappene som jeg var nødt til å klippe ut av klærne hans, klødde veldig. Da han ikke så ut til å få kontakt med noen av de andre barna i barnehagen, organiserte jeg et fødselsdagsselskap for ham helt uten regler, med vannballonger og Sett halen på grisen og full pakke. Omtrent en halv time etter at det hadde begynt, oppdaget jeg plutselig at Jacob var forsvunnet. Jeg var gravid i sjette måned og hysterisk – andre foreldre begynte å lete i hagen, ute på gaten, i huset. Det var jeg som fant ham nede i kjelleren, der satt han og stakk inn og tok ut igjen den samme videotapen hele tiden. Da han ble diagnostisert, brast jeg i gråt. Husk at dette var helt tilbake til 1995; den eneste erfaringen jeg hadde hatt med autisme, var Dustin Hoffman i Rain Man. I henhold til den første psykiateren vi snakket med, led Jacob av en svekkelse i sosial kommunikasjon og atferd, uten den språkmangelen som er kjennetegnet på andre former for autisme. Det var ikke før flere år senere at vi fikk høre ordet Asperger – det begre12
pet lå ikke på noens diagnostiske radar ennå. Men innen da hadde jeg fått Theo, og Henry – min eksmann – hadde flyttet ut. Han var dataprogrammerer og jobbet hjemmefra, og han kunne ikke håndtere de utbruddene Jacob kunne komme med for det aller minste: et skarpt lys på badet, lyden av en varebil som kom inn i grusoppkjørselen vår, teksturen på frokostblandingen. Innen da hadde jeg fullt og helt engasjert meg i de terapeutene som hadde med Jacobs utvikling å gjøre, et helt tog av personer som kom hjem til oss for å trekke ham ut av hans egen lille verden. Jeg vil ha tilbake hjemmet mitt, sa Henry. Jeg vil ha tilbake deg. Men jeg hadde allerede oppdaget hvordan Jacob var begynt å kommunisere igjen, og at atferdsterapi og taleterapi hjalp. Jeg kunne se framskrittene. Fra da av hadde jeg egentlig ikke noe valg. Den kvelden Henry dro sin vei, satt Jacob og jeg ved kjøkkenbordet og spilte et spill. Jeg gjorde en grimase, og han prøvde å gjette hvilken følelse den skulle uttrykke. Jeg smilte, selv om jeg gråt, og satt og ventet på at Jacob skulle si jeg var glad. Henry bor med sin nye familie i Silicon Valley. Han jobber for Apple, og han snakker sjelden med guttene, selv om han trofast sender en sjekk hver måned som barnebidrag. Men så var også Henry alltid flink med struktur. Og med tall. Hans evne til å lære en artikkel i New York Times utenat og gjenfortelle den ordrett – som hadde virket så akademisk sexy da vi begynte å være sammen – var ikke så svært forskjellig fra hvordan Jacob kunne lære hele TV-programmet utenat da han var seks. Det var ikke før flere år etter at Henry var borte, at jeg diagnostiserte ham også med en snev av Asperger. Det er stor diskusjon om hvorvidt Asperger ligger innenfor autismespekteret eller ikke, men for å være ærlig spiller det ingen rolle. Det er et begrep vi bruker for å skaffe Jacob de tiltakene han trenger på skolen, ikke en merkelapp for å forklare hvem han er. Hvis du traff ham nå, ville det første du la merke til, være at han kanskje kunne ha glemt å skifte skjorten fra i går eller glemt å børste håret. Hvis du snakker med ham, må det være du som innleder samtalen. Han vil ikke se deg inn i øynene. Og hvis du avbryter for å si noe til en an13
nen person et kort øyeblikk, kan det hende at Jacob har forlatt rommet når du snur deg tilbake igjen. På lørdager handler Jacob og jeg mat. Det er en del av rutinene hans, hvilket betyr at vi svært sjelden gjør avvik fra den. Alt nytt må introduseres tidlig og være godt forberedt – enten det er en time hos tannlegen eller en ferie eller en ny elev som begynner midt i skoleåret. Jeg visste at han ville ha ryddet bort alt etter den iscenesatte kriminalgåten før klokken elleve, for det er da Gratisprøvedamen setter opp bordet sitt ved inngangen til Townsend Food Co-op. Hun kjenner igjen Jacob nå, og vanligvis gir hun ham to mini-vårruller eller to bruschettaer eller hva det nå er hun tilbyr den uken. Theo er ikke kommet tilbake, så jeg legger igjen en lapp – selv om han kjenner denne timeplanen like godt som jeg. Innen jeg griper jakke og håndveske, sitter Jacob allerede i baksetet i bilen. Han liker seg der, for der kan han breie seg skikkelig. Han har ikke sertifikat, men vi krangler stadig om det fordi han er atten år og kunne ha fått sertifikat for to år siden. Han vet alt om hvordan trafikklys fungerer mekanisk, og han kunne sannsynligvis ha plukket et fra hverandre og satt det sammen igjen, men jeg er ikke helt overbevist om han ville være i stand til å huske om han skulle stoppe eller kjøre i et gatekryss dersom han var i en situasjon med flere andre biler susende forbi i forskjellige retninger. «Hva har du igjen av leksene dine?» spør jeg idet vi kjører ut av oppkjørselen. «Den dumme engelsken.» «Engelsk er ikke dumt,» sier jeg. «Vel, læreren i engelsk er dum.» Han geiper. «Mr. Franklin ga oss i lekse at vi skulle skrive en stil om et emne vi likte godt, og jeg hadde lyst til å skrive om lunsj, men det får jeg ikke lov til.» «Hvorfor ikke?» «Han sier at lunsj ikke er et egnet subjekt.» Jeg kikker på ham. «Det er det ikke heller.» «Vel,» sier Jacob, «det er ikke noe predikat heller. Burde ikke han vite det?» 14
Jeg skjuler et smil. Jacobs bokstavelige oppfatning av verden kan være enten meget vittig eller meget frustrerende, avhengig av omstendighetene. I sladrespeilet kan jeg se at han presser tommelen mot bilvinduet. «Det er for kaldt for fingeravtrykk,» sier jeg lett henslengt – for det er et faktum han har lært meg. «Men vet du hvorfor?» «Hm.» Jeg ser på ham. «Beviset brytes ned når det er under frysepunktet?» «Kulden trekker sammen svetteporene,» sier Jacob, «slik at utsondringen blir redusert, og det betyr at ingenting fester seg til overflaten og etterlater seg et avtrykk på glasset.» «Det var mitt neste forslag,» spøker jeg. Jeg pleide å kalle ham mitt lille geni, for selv da han var liten, pleide han å spy ut slike forklaringer. Jeg husker en gang, da han var fire, at han leste et skilt til et legekontor akkurat da postmannen gikk forbi. Mannen klarte ikke å la være å glane, men så er det heller ikke hver dag du hører en fireåring uttale ordet gastroenterologi, helt klokkeklart. Jeg kjører inn på parkeringsplassen. Jeg overser en helt fin parkeringsplass fordi den tilfeldigvis er ved siden av en skinnende oransje bil, og Jacob liker ikke fargen oransje. Jeg kan føle at han trekker pusten og holder den helt til vi har kjørt forbi. Vi går ut av bilen, og Jacob løper for å hente en handlevogn; deretter går vi inn. Plassen der Gratisprøvedamen pleier å stå, er tom. «Jacob,» sier jeg øyeblikkelig, «det gjør ikke noe.» Han ser på armbåndsuret sitt. «Den er kvart over elleve. Hun kommer klokken elleve og går klokken tolv.» «Det må ha skjedd noe.» «Operasjon av stortåen,» roper en av de ansatte, som står i nærheten og stabler pakker med gulrøtter. «Hun er tilbake om fire uker.» Hånden til Jacob begynner å klaske mot låret. Jeg ser meg rundt i forretningen og vurderer hva som vil skape mest rabalder: enten å prøve å få Jacob ut herfra før rykningene utvikler seg til et fullstendig sammenbrudd, eller å prøve å snakke ham ut av det. «Du husker at Mrs. Pinham måtte være borte 15
fra skolen i tre uker fordi hun fikk helvetesild, og ikke kunne fortelle deg om det på forhånd? Dette er på samme måten.» «Men den er kvart over elleve,» sier Jacob. «Mrs. Pinham ble frisk igjen, ikke sant? Og så ble alt som vanlig igjen.» Men nå har gulrotmannen begynt å stirre på oss. Og hvorfor skulle han ikke det? Jacob ser ut som en helt normal ung mann. Han er opplagt intelligent. Men å få dagen sin ødelagt får ham til å føle på samme måten som jeg ville ha følt dersom jeg plutselig ble fortalt at jeg skulle foreta et strikkhopp fra toppen av skyskraperen Sears Tower. Da et dypt brøl skjærer opp gjennom halsen på Jacob, skjønner jeg at vi er hinsides alle vendepunkt. Han rygger bort fra meg og inn i en hylle som er full av glass med pikkels og agurkmiks. Noen faller i gulvet, og det knuste glasset sender ham utfor stupet. Plutselig skriker Jacob – med en høy og gjennomtrengende lyd som er kjenningsmelodien i livet mitt. Han beveger seg i ørske og slår etter meg når jeg tar i ham. Det tar bare tretti sekunder, men tretti sekunder kan være en evighet når du er sentrum for alles oppmerksomhet; når du har brytekamp med din sønn som er over en meter og åtti, presser ham ned mot linoleumen og holder ham fast med hele din kroppstyngde, den eneste tyngden som kan få ham rolig. Jeg presser leppene mine tett inn mot øret hans. «I shot the sheriff,» synger jeg, «but I didn’t shoot no deputy …» Helt siden Jacob var liten, har denne teksten til Bob Marley beroliget ham. Det har hendt at jeg har spilt den sangen tjuefire timer i døgnet bare for å holde ham rolig; selv Theo kunne alle versene utenat før han var tre år gammel. Og ganske riktig, spenningen siver ut av musklene til Jacob, armene ligger slapt langs kroppen. En enslig tåre renner ut av øyekroken hans. «I shot the sheriff,» hvisker han, «but I swear it was in self-defense.» Jeg legger begge hendene mine rundt ansiktet hans og tvinger ham til å se meg i øynene. «Bra nå?» Han nøler, det er som om han foretar en alvorlig innvendig vareopptelling. «Ja.» Jeg setter meg opp og kneler ufrivillig i dammen av herme16
tiseringslake. Jacob setter seg også opp og holder armene godt rundt knærne. Det står en hel flokk rundt oss nå. I tillegg til gulrotmannen har vi daglig leder av butikken, flere kunder, to tvillingjenter med helt makent fregnemønster på kinnene, og alle stirrer ned på Jacob med denne pussige blandingen av forferdelse og medlidenhet som alltid følger oss hakk i hæl. Jacob ville ikke gjøre en flue fortred, både bokstavelig og figurlig ment – jeg har sett ham holde varlig om en edderkopp gjennom en tretimers biltur slik at han kunne slippe den ut da vi var kommet fram. Men hvis du er en fremmed og får se at en høy, muskelsterk mann slår ned utstillingsvarer, er det ikke slik at du ser på ham og skjønner at han er frustrert. Du tror han er voldelig. «Han er autistisk,» glefser jeg til dem. «Har dere noen spørsmål?» Jeg har funnet ut at sinne fungerer best. Det er det elektriske sjokket de trenger for å trekke blikkene bort fra togvraket. Kundene går tilbake for å lete igjennom hyllene som om ingenting har hendt; de plukker appelsiner og paprika og legger i posen. De to småjentene løper mellom hyllene med meierivarer. Gulrotmannen og daglig leder ser ikke på oss, og det passer meg aldeles utmerket. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere den ekle nysgjerrigheten deres; det er vennligheten deres som kan knekke meg. Jacob subber bak meg mens jeg skyver handlevognen. Hånden hans er fortsatt urolig, men han klarer å ta seg sammen. Mitt største håp for Jacob er at slike øyeblikk som dette ikke skal inntreffe. Min største frykt er at de kommer til å inntreffe, og at jeg ikke alltid kommer til å være der for å forhindre at folk tror det verste om ham.
Theo Jeg har måttet sy tjuefire sting i ansiktet takket være broren min. Ti av dem etterlot et arr tvers over det venstre øyebrynet etter den gangen Jacob veltet den høye babystolen min da jeg var åtte måneder gammel. De andre fjorten stingene var på haken, julen 2003, da jeg ble så begeistret over en eller annen dum julegave at jeg krøllet sammen innpakningspapiret, og Jacob gikk fullstendig amok av lyden. Men grunnen til at jeg forteller deg dette, har ingenting med broren min å gjøre. Det er at moren min kommer til å si til deg at Jacob ikke er voldelig, men jeg er et levende bevis på at hun lurer seg selv der. Det er forventet at jeg skal gjøre unntak for Jacob; det er en av våre uskrevne husregler. Så når vi er nødt til å kjøre en omvei for å unngå et omveiskilt (det er jo ganske ironisk) fordi det er oransje og da blir Jacob hysterisk, er det viktigere enn at jeg kommer ti minutter for sent på skolen. Og han får alltid lov til å dusje først fordi for hundre millioner år siden, da jeg fortsatt bare var en baby, var det Jacob som dusjet først, og han takler ikke at den rutinen blir snudd på hodet. Og da jeg fylte femten og gjorde en avtale hos biltilsynet om at jeg skulle få tillatelse til å øvelseskjøre – en avtale som ble avlyst da Jacob fikk et anfall på grunn av innkjøp av et par nye joggesko – ble det forventet at jeg skulle forstå at slike ting skjer. Problemet er at noe skjedde de neste tre gangene jeg prøvde å få moren min til å kjøre meg til biltilsynet, og omsider sluttet jeg å spørre. Med denne hastigheten kommer jeg til å kjøre skateboard til jeg fyller tretti. En gang, da Jacob og jeg var små, lekte vi med en oppblåsbar båt i en dam like ved huset vårt. Det var min oppgave å passe på Jacob, selv om han var tre år eldre enn meg og har hatt akkurat like mange svømmetimer som jeg har hatt. Vi veltet 18
båten og svømte opp under den, der luften er tung og våt. Jacob begynte å snakke om dinosaurer, som var det han var opptatt av på den tiden, og han ville ikke holde opp. Plutselig begynte jeg å få panikk. Han sugde i seg alt surstoffet som var i det lille rommet. Jeg skjøv på båten og prøvde å løfte den av oss, men plasten hadde laget en slags forsegling på vannet – og da fikk jeg enda mer panikk. Jo da, med den etterpåklokskapen jeg har nå, vet jeg at jeg kunne ha svømt under båten og opp, men på det tidspunkt falt det meg ikke inn. Det eneste jeg visste, var at jeg ikke fikk puste. Når folk spør meg hvordan det er å vokse opp med en bror som har Asperger, er det nettopp det jeg tenker på, selv om det jeg sier høyt, er at jeg aldri har visst om noe annet. Jeg er ingen helgen. Det hender at jeg gjør saker og ting for å gjøre Jacob gæren, for det er så innmari lett. Som for eksempel da jeg gikk inn i klesskapet hans og byttet om på alle klærne. Eller da jeg gjemte korken på tannkremtuben slik at han ikke kunne sette den på igjen da han var ferdig med tannpussen. Men det ender alltid med at jeg får dårlig samvittighet overfor moren min, for det er hun som vanligvis får gjennomgå når Jacob har anfall. Det hender jeg hører at hun gråter når hun tror at Jacob og jeg sover. Det er da jeg husker at ikke hun heller har meldt seg på for å få et sånt liv som dette. Så jeg trår til som støttespiller. Det er jeg som fysisk trekker Jacob vekk fra en samtale der han begynner å terge folk ved å være for intens. Det er jeg som sier til ham at han må slutte å klaske med hendene når han er nervøs på bussen, for ellers ser han fullstending ut som en tomsing. Det er jeg som går til læreren hans før jeg går til min egen time og forteller at Jacob har hatt en dårlig start på dagen fordi vi ikke hadde mer soyamelk igjen. Med andre ord oppfører jeg meg som en storebror, enda jeg ikke er det. Og de gangene jeg mener det er urettferdig, når blodet mitt føles som lava, da går jeg vekk. Hvis rommet mitt ikke er langt nok vekk, hopper jeg på rullebrettet og skater et sted – hvor som helst som ikke er hjemme. Det er det jeg driver med denne ettermiddagen, etter at broren min besluttet å tildele meg rollen som forbryter i den oppdiktede kriminalscenen sin. Jeg skal være ærlig – det var ikke det 19
at han tok joggeskoene mine uten å spørre først, og heller ikke at han stjal hår fra hårbørsten min (som ærlig talt er ganske ekkelt, à la Nattsvermeren). Det var at da jeg så Jacob på kjøkkenet med maissirupsblodet og den falske hodeskaden og at alle bevisene pekte mot meg og at jeg i et halvt sekund tenkte: Jeg skulle ønske … Men jeg får ikke lov til å si at livet mitt ville ha vært lettere uten Jacob. Jeg får ikke engang lov til å tenke det. Det er også en av disse uskrevne husreglene. Så jeg tar jakken min og stikker ut, enda det er minus sju grader ute, og vinden kjennes som kniver mot ansiktet. Jeg stopper en kort stund i skateboardparken, det eneste stedet i denne idiotiske byen hvor vi får lov av politiet til å skate, selv om den er helt ubrukelig om vinteren, og det er det omtrent ni måneder i året i Townsend, Vermont. I går snødde det nesten fem centimeter, men det er en gutt med snowskate som prøver seg på en «ollie» ut fra trappen da jeg kommer. En venn av ham holder en mobiltelefon og filmer trikset. Jeg kjenner dem igjen fra skolen, men de går ikke sammen med meg i noen grupper. Jeg har en slags antiskater-personlighet. I nesten alle fag er jeg i grupper for viderekomne, og jeg har et gjennomsnitt på 3,98. Da er det klart at jeg blir en frik i skateboardgruppen, akkurat som måten jeg kler meg på og at jeg liker å stå på skateboard, gjør meg til en frik blant de ungdommene som står på æreslisten over flinke elever. Gutten på brettet faller på baken. «Den skal jeg legge ut på YouTube, gitt,» sier vennen hans. Jeg ruller forbi skateparken og setter av gårde gjennom byen, til denne ene gaten som snurrer seg som et sneglehus. I midten ligger et pepperkakehus – jeg tror det kalles viktoriansk stil. Det er malt fiolett, og det har et tårn i den ene enden. Jeg tror det var det som fikk meg til å stoppe opp den første gangen – ærlig talt, hvem i huleste har et tårn på huset sitt, bortsett fra Rapunzel? Men den personen som bor i det huset, er en jente på ti eller elleve år, og hun har en bror som er omtrent halvparten så gammel. Moren deres kjører en grønn Toyota-van, og faren deres må være en slags lege, for to ganger nå har jeg sett at han kommer hjem fra jobben kledd i sykehusoverall. Jeg har vært der ganske mye i det siste. Vanligvis huker jeg 20
meg ned utenfor karnappvinduet, som er i stuen. Jeg kan se nesten alt derfra – spisebordet, der barna gjør leksene sine. Kjøkkenet, der mor lager middag. Noen ganger åpner hun vinduet bitte litt, og jeg kan nesten smake hva det er de spiser. Men denne ettermiddagen er det ingen hjemme. Det får meg til å føle meg litt dristig. Selv om det er fullt dagslys, selv om biler kjører fram og tilbake i gaten, går jeg til baksiden av huset og setter meg i huskestativet. Jeg snurrer kjettingen rundt og slipper den opp igjen, selv om jeg er altfor gammel til den slags nå. Så går jeg opp på terrassen på baksiden og prøver døren. Den går opp. Dette er galt. Jeg vet det. Men likevel går jeg inn. Jeg tar av meg skoene fordi det er høflig å gjøre det. Jeg setter dem fra meg på en matte i vaskerommet og går inn på kjøkkenet. Det står skåler til frokostblanding i oppvaskkummen. Jeg åpner kjøleskapet og ser på stabelen med Tupperware-bokser. Det er rester av lasagne. Jeg tar fram et glass med peanøttsmør og lukter på innholdet. Er det bare innbilning, eller lukter dette bedre enn det vi har hjemme? Jeg stikker fingeren nedi og smaker. Mens hjertet mitt banker hardt, tar jeg med glasset bort til kjøkkenbenken, pluss et glass med Smucker’s syltetøy. Jeg tar to skiver av brødet på benken og roter igjennom skuffene til jeg finner bestikket. Jeg lager en sandwich med peanøttsmør og syltetøy, som om det er noe jeg alltid pleier å gjøre her i dette kjøkkenet. I spisestuen setter jeg meg på den stolen som jenta alltid sitter på ved måltidene. Jeg spiser sandwichen min og ser for meg moren min idet hun kommer ut av kjøkkenet med en stor, stekt kalkun på et fat. «Hei, pappa,» sier jeg høyt til den tomme stolen til venstre for meg og later som jeg har en virkelig far i stedet for en skyldbetynget sæddonor som sender en sjekk hver måned. «Hvordan går det på skolen?» ville han spørre. «Jeg fikk alt riktig på biologiprøven.» «Utrolig. Det skulle ikke forundre meg om du også kommer til å studere medisin, sånn som jeg.» Jeg rister på hodet for å bli klar i toppen. Enten har jeg fan21
tasert meg inn i en TV-serie, eller så har jeg et slags Gullhårkompleks. Jacob pleide å lese for meg om kvelden. Vel, ikke egentlig. Han leste for seg selv, og han leste egentlig ikke heller, men han gjenga det han hadde lært utenat, og jeg befant meg tilfeldigvis på samme geografiske posisjon, så jeg kunne ikke unngå å høre det. Men jeg likte det. Når Jacob snakker, går stemmen hans opp og ned som om hver setning er en sang, og det virker veldig merkelig i en normal samtale, men det passer på en måte til et eventyr. Jeg husker at jeg hørte eventyret om Gullhår og de tre bjørnene og syntes hun var skrekkelig dum. Hvis hun hadde vært litt lurere, kunne hun kanskje ha fått lov til å bli der. I fjor, da jeg begynte i første klasse på den regionale videregående skolen, fikk jeg en ny start. Det gikk ungdommer fra andre byer der som ikke visste noe om meg. Den første uken var jeg sammen med to gutter, Chad og Andrew. De gikk sammen med meg på IKT-kurset, og de virket ganske kule, pluss at de bodde i Swanzey og ikke i Townsend, og de hadde aldri truffet broren min. Vi lo av de fem centimeter for korte buksene til naturfaglæreren vår, og vi satt sammen i kafeteriaen i matfri. Vi hadde til og med planer om å gå på kino en helg hvis vi fant en god film. Men så dukket Jacob opp en dag i kafeteriaen fordi han var blitt altfor tidlig ferdig med en fysikkoppgave, og læreren hadde gitt ham fri, og selvfølgelig gikk han rett bort til meg. Jeg presenterte ham og sa at han gikk i en høyere klasse på videregående. Vel, det var min første tabbe – Chad og Andrew syntes det var så stilig å være sammen med en eldre elev at de begynte å stille Jacob spørsmål, som for eksempel hvilken klasse han gikk i, og om han var med i noe idrettslag. «Ellevte,» sa Jacob, og så sa han at han egentlig ikke likte idrett. «Jeg liker rettsmedisinske saker,» sa han, «har dere hørt om dr. Henry Lee?» Og så lirte han av seg i ti hele minutter om patologen i Connecticut som hadde jobbet med store saker som O.J. Simpson og Scott Peterson og Elizabeth Smart. Jeg tror Chad og Andrew datt av lasset et eller annet sted under forelesningen om ulike mønstre i blodflekker. Det er sikkert ikke nødvendig å fortelle at neste dag, da vi skulle velge partnere i dataprogrammering, droppet de meg ganske raskt. 22
Jeg har spist opp sandwichen min, så jeg reiser meg fra spisebordet og går opp i annen etasje. Det første rommet jeg kommer til, er gutterommet, og det henger dinosaurplakater på alle veggene. Sengen er dekket av selvlysende flygeøgler, og en T.rex med fjernkontroll ligger veltet på gulvet. Jeg bråstopper et øyeblikk. En periode var Jacob like opphengt i dinosaurer som han nå er i rettsmedisin. Kunne denne lille gutten fortelle om en therizinosaurus som ble funnet i Utah, med klør som var førtifem centimeter lange og som kunne passe i en skrekkfilm for tenåringer? Eller at det første, nesten fullstendige, skjelettet av en dinosaur – en hadrosaurus – ble funnet i 1858 i New Jersey? Nei, dette er bare en guttunge – ikke en gutt med Asperger. Det kan jeg se bare ved å kikke inn av vinduene om kvelden og iaktta familien. Og jeg vet det fordi dette kjøkkenet, med sin varme gulfarge på veggene, er et sted jeg gjerne skulle være, ikke et sted jeg ville rømme fra. Plutselig kommer jeg til å huske på noe. Den dagen da Jacob og jeg lekte under gummibåten i dammen, da jeg begynte å få panikk fordi jeg ikke fikk puste og båten lå over oss. Da brøt han på en måte sugeforseglingen mellom båten og vannoverflaten, la armen rundt brystkassen min og løftet meg høyt opp så jeg kunne svelge luft i store mengder. Han dro meg inn på land og satt skjelvende ved siden av meg helt til jeg klarte å snakke igjen. Det er siste gang jeg husker at Jacob passet på meg, og ikke omvendt. I det soverommet jeg står i nå, er det en hel vegg med hyller som er fulle av elektroniske spill. Wii og Xbox for det meste, og noen få Nintendo DS innimellom. Vi har ingen slike spillsystemer hjemme, det har vi ikke råd til. De greiene som Jacob må spise til frokost – et helt ekstramåltid med piller og sprøyter og kosttilskudd – koster en formue, og jeg vet at moren min noen ganger sitter oppe om natten og jobber frilans med redigeringsjobber slik at hun kan lønne Jess, atferdspedagogen til Jacob. Jeg hører duren fra en bil i den stille gaten, og da jeg titter ut gjennom vinduet, ser jeg den: Den grønne Toyota-vanen som svinger inn i oppkjørselen. Jeg raser ned trappen og gjennom kjøkkenet og ut gjennom bakdøren. Jeg stuper inn i buskene, og der holder jeg pusten og ser at gutten kommer først ut av bilen, 23
iført hockeyutstyr. Så kommer søsteren ut, og til slutt foreldrene. Faren løfter ut en bag med utstyr fra bakrommet, og så forsvinner alle inn i huset. Jeg går ut på veien og skater bort fra pepperkakehuset. Under jakken har jeg det Wii-spillet som jeg knabbet i siste sekund – som en slags Super Mario-utfordring. Jeg kan høre hvordan hjertet mitt dunker mot det. Jeg kan ikke spille det. Jeg har egentlig ikke lyst på det engang. Den eneste grunnen til at jeg tok det, er fordi de aldri kommer til å finne ut at det er borte. Hvordan kunne de det, når de har så mye?
Jacob Jeg er muligens autistisk, men jeg kan ikke fortelle deg hvilken ukedag din mors trettiandre fødselsdag falt på. Jeg kan ikke regne logaritmer i hodet. Jeg kan ikke se på en jordflekk og fortelle deg at den inneholder 6446 individuelle gresstrå. På den annen side kunne jeg fortelle deg alt du noensinne ville ønske å få vite om lyn, om polymerasekjedereaksjoner, berømte filmsitater, sauropoder fra tidlig kritt. Jeg lærte grunnstoffenes periodiske system utenat uten engang å prøve på det; jeg lærte meg selv å lese mellomegyptisk; jeg hjalp mattelæreren min med å fikse datamaskinen hans. Jeg kunne snakke i evigheter om friksjonsrilledetaljer i fingeravtrykkanalyse og hvorvidt denne analysen er kunst eller vitenskap. (For eksempel er DNA-et hos eneggede tvillinger identisk, det vet vi fra vitenskapelig analyse. Men fingeravtrykkene hos eneggede tvillinger avviker i Galton-detaljene – og hvilke bevis ville du foretrekke hvis du var påtalemyndigheten? Men det var en digresjon.) Jeg går ut fra at disse talentene ville gjøre meg til et midtpunkt i et cocktailselskap hvis jeg a) drakk, hvilket jeg ikke gjør, eller b) hadde venner som inviterte meg i selskap, enten med eller uten cocktail. Moren min har forklart meg det på denne måten: Tenk deg hvordan det føles når noen med et intenst blikk kommer bort til deg og begynner å snakke om hvordan blodflekkmønstre forårsaket av en gjenstand som beveger seg mellom halvannen og sju og en halv meter per sekund, utvikler seg ved middels hastighet kontra en høyhastighetsblodflekk forårsaket av våpenskudd eller eksplosiver. Eller enda verre, tenk deg å være den personen som snakker og ikke oppfatter et eneste hint om at offeret for samtalen desperat prøver å slippe unna deg. Jeg ble diagnostisert med Asperger syndrom lenge før det ble 25
en populær mental helseforstyrrelse som foreldre ynder å tilskrive sitt ufordragelige avkom, slik at folk skal tro det er superintelligent i stedet for rett og slett usosialt. For å være ærlig vet de fleste ungdommer på min skole hva Asperger er nå, takket være en kandidat til America’s Next Top Model. Det er så mange som har nevnt henne for meg, at de må tro vi er i slekt. Når det gjelder meg selv, prøver jeg å unngå å si ordet høyt. Asperger. Jeg mener, høres det ikke ut som et dårlig kjøttstykke? Esel på grillen? Jeg bor sammen med mor og broren min, Theo. Det faktum at han og jeg har kommet fra de samme genene, er uforståelig for meg, for vi kunne ikke ha vært mer forskjellige om vi aktivt hadde gått inn for det. Vi er diametralt motsatt når det gjelder utseende – håret hans er fint og så lyst at det likner sølv; mitt er mørkt og blir uregjerlig hvis jeg ikke passer på å klippe det nøyaktig hver tredje uke (en delvis grunn til at jeg klipper det hver tredje uke, er forresten at tre er et trygt og godt tall, til forskjell fra for eksempel fire, og at jeg må vite om det på forhånd dersom jeg skal orke at noen tar i håret mitt.) Theo er alltid opptatt av hva andre mennesker mener om ham, mens jeg allerede vet hva folk mener om meg – at jeg er den sprø gutten som står altfor nær dem og som aldri holder kjeft. Theo hører nesten bare på rapp, noe jeg får hodepine av. Han står på skateboard som om hjulene var klistret til fotsålene hans, og det sier jeg faktisk som en kompliment, for jeg kan så vidt tygge tyggegummi og gå samtidig. Han må sannsynligvis tåle en hel masse. Jeg blir opprørt dersom planer går i vasken eller hvis noen av avtalene mine blir forandret, og noen ganger klarer jeg ikke å kontrollere det som skjer. Jeg blir helt desperat – skriker, banner, slår ting. Jeg har aldri slått Theo, men jeg har kastet ting på ham, og jeg har ødelagt noen av tingene hans, det verste var en gitar som moren min deretter tvang meg til å betale for i avdrag over de neste tre årene av mitt liv. Det er også Theo som må ta støyten av ærligheten min: TILFELLE 1 Theo kommer inn på kjøkkenet iført jeans som sitter så lavt at undertøyet hans vises, en oversize collegegenser og en rar medalje rundt halsen. Theo: Står på? 26
Jeg: Hei, kompis, du fikk kanskje ikke memoet, men vi bor i en forstad, ikke i en getto. Er dette Til-minne-om-Tupacdagen eller noe? Jeg sier til moren min at vi ikke har noe til felles, men moren min insisterer på at det kommer til å forandre seg. Jeg tror hun er sprø. Jeg har ingen venner. Mobbingen startet i barnehagen da jeg begynte med briller. Læreren fikk en populær gutt til å gå med briller med vanlig glass for at jeg skulle ha selskap, men det viste seg at han ikke hadde lyst til å snakke om hvorvidt archaeopteryx skulle betegnes som en forhistorisk fugl eller en dinosaurus. Det vennskapet varte i mindre enn en dag. Nå er jeg blitt vant til at andre barn ber meg om å gå eller sette meg et annet sted. Jeg blir aldri invitert bort i helgene. Jeg oppfatter ikke de vanlige sosiale hintene som andre mennesker gjør. Så hvis jeg snakker med noen i klassen og han sier: «Jøss, er klokken ett allerede?», ser jeg på klokken og sier at ja, den er ett allerede, når han i virkeligheten prøver å finne en høflig måte han kan slippe unna meg på. Jeg forstår ikke hvorfor folk aldri sier det de mener. Det er som immigranter som kommer til et land og lærer språket, men blir fullstendig forvirret av ordspråk. (Alvorlig talt, hvordan kan noen som ikke er født engelsktalende, «se hele bildet», for å si det sånn, og ikke gå ut fra at det har noe med et fotografi eller maleri å gjøre?) For meg er det slik i sosiale situasjoner – om det er på skolen, under høsttakkefestmiddagen eller i køen på kino – som om jeg har flyttet til Litauen uten å ha lært litauisk. Hvis noen spør meg om hva jeg skal gjøre i helgen, for eksempel, kan jeg ikke svare like lettvint som Theo. Jeg grubler over hvor mye informasjon som er for mye, så i stedet for å gi dem en utførlig beskrivelse av mine framtidsplaner, støtter jeg meg til noe andre har sagt. Jeg gjør min beste De Niro-imitasjon fra Taxi Driver og sier: «You talkin’ to me?» Merk deg at det ikke bare er mine jevnaldrende som misforstår meg. En gang da læreren vår i helselære måtte ta en telefon på kontoret, sa hun til klassen: «Ikke rør dere – dere må ikke engang puste.» Normale barn brydde seg ikke om beskjeden; noen snille og flinke arbeidet rolig ved pulten sin. Og jeg? Jeg satt som en statue med brennende lunger til jeg var nær ved å besvime. 27
Jeg hadde en gang en venninne. Hun het Alexa, og hun flyttet da vi gikk i sjuende klasse. Etter det bestemte jeg meg for å betrakte skolen som en antropologisk studie. Jeg prøvde å utvikle en interesse for emner som vanlige barn snakket om. Men det var så kjedelig: TILFELLE 2: Jente: Hei, Jacob, er ikke dette en kjempekul MP3-spiller? Jeg: Den ble sannsynligvis laget av kinesiske barn. Jente: Har du lyst på en slurk av slusheen min? Jeg: En kan få mononukleose av å drikke av noe som andre har drukket av. Av kyssing også. Jente: Jeg setter meg et annet sted … Kan jeg bebreides for å prøve å sprite opp samtalen litt når jeg snakker med jevnaldrende? For eksempel ved å snakke om emner som hvordan dr. Henry Lee taklet Laci Peterson-drapet? Jeg ga etter hvert opp å ta del i hverdagslig prat; å følge med i en samtale om hvem som var sammen med hvem, var like vanskelig for meg som å katalogisere paringsritualene til en nomadestamme i Papua New Guinea. Moren min sier noen ganger at jeg ikke engang prøver. Jeg sier at jeg prøver hele tiden, og at jeg blir avvist. Egentlig synes jeg ikke det er så trist lenger. Hvorfor skal jeg behøve å være venner med ungdommer som faktisk er slemme mot sånne som meg? Det er noen ting jeg virkelig ikke kan fordra: 1. Lyden av papir som blir krøllet sammen. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men det føles som om noen gjør det samme med alle mine indre organer. 2. For mye lys eller blinkende lys. 3. At planer blir forandret. 4. Å gå glipp av CrimeBusters, som blir sendt på USA Network hver dag klokken 16.30, takket være den vidunderlige sam28
menslåingen. Selv om jeg kan alle de 114 episodene utenat, er det like viktig for meg å se dem hver dag som det er for en sukkersyk å ta insulin. Hele dagen min blir planlagt rundt det, og hvis jeg ikke får dosen min, blir jeg skjelven. 5. Når moren min legger vekk klærne mine. Jeg sorterer dem i regnbuens fargerekkefølge, ROGGBIF, og fargene må ikke berøre hverandre. Hun gjør så godt hun kan, men forrige gang glemte hun helt indigo. 6. Hvis noen tar en bit av maten min, må jeg skjære av den delen der hans/hennes spytt har berørt maten før jeg kan spise mer av den. 7. Løse hårstrå. Det blir jeg helt gal av, derfor har jeg militærkort sveis. 8. At mennesker jeg ikke kjenner, tar på meg. 9. Matvarer med snerk, som for eksempel vaniljesaus, eller mat som eksploderer i munnen min, for eksempel erter. 10. Partall. 11. Når folk kaller meg tilbakestående, noe jeg ikke er. 12. Fargen oransje. Den betyr fare, og på engelsk finnes det ikke noe rimord for det, og det gjør meg mistenksom. (Theo vil gjerne vite hvorfor jeg ikke tåler ting som er sølvfarget, men det orker jeg ikke engang diskutere.) Jeg har tilbrakt mange av mine atten år med å lære hvordan jeg skal leve i en verden som til tider er oransje, kaotisk og altfor støyende. I friminuttene bruker jeg for eksempel øretelefoner. Jeg hadde et flott par som fikk meg til å se ut som en trafikkontrollør, men Theo sa at alle gjorde narr av meg når de så meg i korridoren, så moren min overtalte meg til å bruke ørepropper i stedet. Jeg går nesten aldri til kafeteriaen fordi a) jeg aldri har noen å sitte 29
sammen med og b) alle samtalene som krysser hverandre er som kniver mot huden min. I stedet sitter jeg på lærerværelset, for hvis jeg tilfeldigvis nevner at Pythagoras egentlig ikke oppdaget Pythagoras’ læresetning (babylonerne brukte den flere tusen år før Pythagoras var et forførerisk glimt i sine greske foreldres øyne), ser de ikke på meg som om jeg har to hoder. Hvis alt blir riktig ille, hjelper det med noe tungt – som å ligge under en haug med klesvask eller et tyngdeteppe (et teppe med små plastkuler inni for å gjøre det tyngre) – fordi stimulering av de dype berøringssensorene beroliger meg. En av terapeutene mine, en tilbeder av Skinner-øl, fikk meg til å slappe av med sanger av Bob Marley. Når jeg blir opprørt, gjentar jeg ordene om og om igjen og snakker med flat stemme. Jeg lukker øynene og spør meg selv: Hva ville dr. Henry Lee ha gjort? Jeg holder meg unna bråk fordi regler gjør at jeg bevarer forstanden. Regler betyr at dagen kommer til å gå nøyaktig slik jeg har planlagt. Jeg gjør det jeg blir bedt om; jeg skulle bare ønske at alle andre også ville gjøre det. Vi har regler hjemme hos oss: 1. Rydd opp i ditt eget rot. 2. Snakk sant. 3. Puss tennene to ganger om dagen. 4. Ikke kom for sent på skolen. 5. Ta vare på broren din; han er den eneste du har. De fleste av disse reglene faller meg helt naturlig – vel, bortsett fra å pusse tennene, som jeg ikke kan fordra, og å ta vare på Theo. La oss si det sånn at min tolkning av regel nummer fem ikke alltid er synkronisert med Theos tolkning. Jeg lot ham få en rolle i kriminalspillet mitt, og han ble rasende. Han fikk rollen som forbryteren … hvorfor skjønner han ikke at det er den høyeste form for smiger? 30
Min psykiater, dr. Moon Murano, spør meg ofte om å skalere angstframkallende situasjoner fra én til ti. TILFELLE 3 Jeg: Moren min dro til banken og sa at hun skulle komme tilbake om et kvarter, og da det hadde gått sytten minutter, begynte jeg å få panikk. Og da jeg ringte henne, tok hun ikke mobiltelefonen, og jeg var sikker på at hun lå død i en eller annen grøft. Dr. Moon: På en skala fra en til ti, hvordan følte du deg da? Jeg: En nier. (Det var faktisk en tier, men det er partall, og å si det høyt kunne få angstnivået mitt til å sprenge hele skalaen.) Dr. Moon: Kan du tenke deg en løsning som ville ha fungert bedre enn å ringe 911? Jeg (idet jeg imiterer Cher fra Forhekset av månen så godt jeg kan): Snap out of it! Jeg skalerer dagene mine også, skjønt det har jeg ikke fortalt dr. Moon ennå. Høye nummer er gode dager; lave nummer er dårlige dager. Og i dag har jeg en ener på grunn av krangelen med Theo og fordi damen med gratisprøver ikke var i matbutikken. (Til mitt forsvar må jeg fortelle at jeg har utarbeidet en algoritme som forutsier hva hun kommer til å servere, og kanskje jeg ikke ville ha blitt så opprørt dersom det hadde vært den første lørdagen i måneden, for da deler hun ut vegetarmat. Men i dag var det gud hjelpe meg dessert-dagen.) Jeg har vært på rommet mitt siden vi kom hjem. Jeg begraver meg under sengetøyet og legger et tungt teppe oppå det igjen. Jeg stiller inn iPod-en min på repetisjon av «I Shot the Sheriff» og hører på den sangen til klokken er 16.30, da er tiden inne til å se CrimeBusters, og jeg er nødt til å gå ned i stuen, for der er TV-en. Episoden i dag er nummer 82, en av mine fem toppfavoritter. Den handler om en sak der en av kriminaletterforskerne, Rhianna, ikke møter på jobb. Det viser seg at hun er tatt som gissel av en mann som er gal av sorg fordi hans kone døde nylig. Rhianna legger igjen spor som resten av teamet klarer å løse, og det fører dem til det stedet der hun holdes skjult. 31
Selvsagt klarer jeg å komme fram til løsningen lenge før resten av etterforskerteamet. Grunnen til at jeg liker denne episoden så godt, er at de faktisk gjør en feil. Rhianna blir trukket med til et spisested av denne kidnapperen, og hun legger igjen en kupong fra yndlingsklesbutikken sin under tallerkenen når hun er ferdig med å spise. Kollegene hennes finner den og må bevise at den faktisk er hennes. De undersøker den for fingeravtrykk ved å bruke en reagens for småpartikler, etterfulgt av ninhydrin, mens en i virkeligheten skal bruke ninhydrin først. Den reagerer med aminosyren, og deretter påføres reagensen, som igjen reagerer med fettstoffer. Hvis du bruker småpartikkelreagensen først, slik de gjorde i denne episoden, vil den ødelegge den porøse overflaten før ninhydrinprosessen begynner. Da jeg oppdaget feilen, skrev jeg til produsentene av CrimeBusters. De sendte meg et svarbrev samt en T-skjorte, laget på lisens. T-skjorten passer ikke lenger, men jeg har den fortsatt i skuffen. Etter at jeg har sett den episoden, forbedres dagen min drastisk fra en ener til en treer. «Hei, du,» sier moren min og stikker hodet inn i stuen. «Hvordan går det med deg?» «Bra,» svarer jeg. Hun setter seg ved siden av meg i sofaen. Bena våre er nær hverandre. Hun er det eneste mennesket jeg tåler å ha inntil meg. Hvis det hadde vært en hvilken som helst annen person, ville jeg allerede ha trukket meg noen centimeter vekk. «Der ser du, Jacob,» sier hun. «Jeg vil bare påpeke for deg at du faktisk overlevde dagen uten den gratis matprøven.» Det er i slike stunder jeg er glad for at jeg ikke ser folk inn i øynene. Hvis jeg gjorde det, ville de helt sikkert dø på flekken av den forakten som skyter ut av øynene mine. Selvfølgelig overlevde jeg. Men til hvilken pris? «Læringsøyeblikk,» forklarer moren min og klapper meg på hånden. «Jeg bare nevner det.» «Frankly my dear,» mumler jeg, «I don’t give a damn.» Moren min sukker. «Middag klokken seks, Rhett,» sier hun, selv om middagen alltid er klokken seks, og selv om jeg heter Jacob. 32
Til ulike tider har mediene tildelt spesielt berømte personer diagnosen Asperger etter deres død. Her er noen eksempler: 1. Wolfgang Amadeus Mozart 2. Albert Einstein 3. Andy Warhol 4. Jane Austen 5. Thomas Jefferson Jeg er 99 prosent sikker på at ikke en eneste en av dem hadde et sammenbrudd i en matforretning der de rev ned en hel hylle med pikkels og agurkmiksglass. Middagen viser seg å være en besværlig sak. Moren min har bestemt seg for å få i gang en samtale, selv om hverken Theo eller jeg er interessert i å delta. Hun har nettopp fått en ny pakke med brev fra Burlington Free Press, og noen ganger leser hun dem høyt under middagen, og vi kommer med politisk ukorrekte svar som moren min aldri i livet ville ha skrevet i den rådgiverspalten hun har. TILFELLE 4 Kjære tante Em Min svigermor insisterer på å servere oksestek hver gang min mann og jeg kommer på besøk, enda hun vet at jeg har vært vegetarianer i hele mitt liv. Hva bør jeg gjøre neste gang det skjer? På kokepunktet i South Royalton Kjære På kokepunktet Pek nese av henne og gå din vei.
33
Noen ganger er de spørsmålene hun får, virkelig triste, som for eksempel fra den kvinnen som mannen hadde reist fra, og som ikke visste hvordan hun skulle fortelle det til barna sine. Eller den mammaen som lå for døden av brystkreft og skrev et brev til den vesle datteren sin som datteren skulle lese når hun ble eldre. Hun skrev at hun så gjerne skulle ha vært der til datterens skoleavslutning, til forlovelsen og når hun fikk sitt første barn. Men som oftest kommer spørsmålene fra en gjeng idioter som foretar dårlige valg. Hvordan skal jeg få mannen min tilbake nå som jeg skjønner at jeg ikke burde ha vært utro mot ham? Prøv å være trofast, min gode dame. Hva skal jeg gjøre for å vinne tilbake en venn som jeg har såret med en stygg bemerkning? Du skal ikke komme med slike bemerkninger i utgangspunktet. Kors på halsen, noen ganger kan jeg ikke begripe at moren min får betalt for å komme med helt innlysende svar. Denne kvelden holder hun fram en lapp fra en tenåringsjente. Det kan jeg se fordi blekket er lilla og fordi hun har laget et hjerte som prikk over i-ene. «Kjære tante Em,» leser hun, og som vanlig ser jeg for meg en liten, gammel dame med kysehatt og fornuftige sko, ikke min egen mor. «Jeg liker en gutt som allerede har en kjæreste. Jeg vet at han liker meg fårdi – herregud, får dere ikke opplæring i rettskriving lenger?» «Nei,» svarer jeg. «De lærer oss å bruke stavekontrollen.» Theo ser opp fra tallerkenen sin lenge nok til å grynte noe i retning druejuicen. «Jeg vet at han liker meg fordi,» retter moren min, «han følger meg hjem fra skolen og vi snakker i timevis på telefonen og i går klarte jeg det ikke lenger og jeg kysset ham og han kysset meg igjen … Å, vær så snill, kan ikke noen hente et komma til denne jenta.» Så rynker hun brynene mens hun ser på brevet. «Han sier at vi ikke kan gå ut sammen men vi kan være venner med fordeler. Synes du jeg skulle si ja? Hilsen Burlington-venninne.» Moren min kikker på meg. «Har ikke alle venner fordeler?» Jeg ser tomt på henne. «Theo?» spør hun. «Det er et uttrykk,» mumler han. «Et uttrykk som betyr nøyaktig hva da?» Theo blir sprutrød. «Du kan google det.» 34
«Bare fortell meg det.» «Det er når en gutt og en jente som ikke er kjærester, slår seg sammen, ikke sant?» Moren min tygger litt på det. «Du mener … ligger sammen?» «Blant annet …» «Og hva skjer videre?» «Jeg vet ikke!» sier Theo. «De går tilbake til å late som om de ikke kjenner hverandre, går jeg ut fra.» Moren min får hakeslepp. «Det er det mest nedverdigende jeg noen gang har hørt. Jenta burde be denne gutten om å hoppe i havet, hun burde skjære i stykker alle fire dekkene på bilen hans, og –» Plutselig nåler hun Theo fast med blikket. «Du har vel ikke behandlet noen jente på den måten, har du?» Theo himler med øynene. «Kan du ikke bare være som andre mødre og spørre meg om jeg røyker hasj?» «Røyker du hasj?» sier hun. «Nei!» «Har du venner med fordeler?» Theo skyver stolen ut fra bordet og reiser seg i én og samme bevegelse. «Ja da, tusenvis. De stiller opp utenfor inngangsdøren, eller har du ikke lagt merke til dem i det siste?» Han setter tallerkenen hardt fra seg i oppvaskkummen og løper ovenpå. Moren min griper etter pennen, som hun har stukket inn i hestehalen (hun går alltid med hestehale, for hun vet hvordan jeg har det med hår som flakser rundt skuldrene hennes) og begynner å rable ned et svar. «Jacob,» sier hun, «vær en engel og rydd av bordet for meg, vil du det?» Og dermed forsvinner moren min, de forvirredes mester, de dummes dronning. Hun vil redde verden med hvert eneste svarbrev. Jeg lurer på hva de hengivne leserne ville synes hvis de visste at den virkelige tante Em hadde én sønn som praktisk talt var sosiopat, og en annen som var sosialt ubrukelig. Jeg skulle gjerne hatt en venninne med fordeler, skjønt det ville jeg aldri ha innrømmet overfor moren min. Jeg skulle gjerne hatt en venninne, punktum. Til fødselsdagen min i fjor kjøpte moren min en helt utrolig gave til meg: en radio som skanner politiets radioforbindelse. Den vir35
ker slik at den fanger opp frekvenser som vanlige radioer ikke kan fange opp – VHF- og UHF-frekvenser som ligger over FM og som den føderale regjeringen har forbeholdt politi, brannvesen og utrykningspatruljer. Jeg vet alltid på forhånd når veivesenet sender ut strøbilene, og jeg får de spesielle værvarslene når de venter kuling og regn fra nordøst. Men som oftest hører jeg på politi- og utrykningssamtaler, for selv på et lite sted som Townsend skjer det en forbrytelse i ny og ne. Bare siden høsttakkefesten har jeg dratt til to åsteder. Det første var et innbrudd i en gullsmedforretning. Jeg syklet til den adressen jeg hørte på skanneren, og fant flere betjenter som saumfor butikken etter spor. Det var første gang jeg fikk se at sprayvoks ble brukt for å ta avstøpning av et fotspor i snøen, og det var definitivt en «høydare». Det andre åstedet var ikke egentlig noen forbrytelse. Det var huset til en elev som går på skolen min, og som er skikkelig ekkel mot meg. Moren hans hadde ringt 911, men da politiet kom, sto hun utenfor inngangsdøren med blødende nese og sa at hun ikke ønsket å anmelde mannen sin. I kveld har jeg nettopp tatt på meg pysjen da jeg hører en kode på skanneren som er annerledes enn de andre jeg har hørt, og jeg har hørt mange: 10–52 BEHOV FOR AMBULANSE 10–50 ULYKKE MED MOTORKJØRETØY 10–13 BORGERE TIL STEDE OG HØRER 10–40 FALSK ALARM, OMRÅDET ER SIKRET 10–54 DYR I KJØREBANEN Men akkurat nå hører jeg denne: 10–100 Som betyr: Død person. Jeg tror aldri jeg har kledd på meg så raskt i hele mitt liv. Jeg griper en stilbok, selv om den er brukt, for jeg vil ikke kaste bort tiden; og jeg rabler ned adressen som stadig blir nevnt på skanneren. Så lister jeg meg ned trappen. Hvis jeg er heldig, sover moren min allerede og kommer ikke til å legge merke til at jeg er borte. 36
Det er skrekkelig kaldt ute, og det ligger omtrent fem centimeter snø på bakken. Jeg er så spent på dette åstedet at jeg har tatt på meg joggesko i stedet for støvler. Hjulene på sykkelen min sklir hver gang jeg sykler rundt en sving. Adressen er på en riksvei, og jeg vet at jeg har kommet til riktig sted, for det står fire politibiler der med blinkende blålys. Det står en trestake med polititape (gul, ikke oransje) som flagrer i vinden, og det er tydelige fotavtrykk. En forlatt bil, en Pontiac, står ved siden av veien og er dekket av is og snø. Jeg tar fram skriveboken min og skriver: Bil har vært forlatt i minst tolv timer, i forkant av uvær. Jeg stikker inn i skogen idet enda en politibil kommer. Denne er helt vanlig og uten merking, bortsett fra det runde politilyset som er festet med magnet på taket. Mannen som kommer ut av bilen, er høy og har rødt hår. Han har på seg en sort frakk og tykke støvler. På den ene hånden har han et plaster med Dora the Explorer-merke på. Jeg skriver dette også ned i skriveboken. «Førstebetjent,» sier en betjent som kommer ut fra skogen. Han er iført uniform, og også han har tykke hansker og støvler. «Beklager at jeg måtte tilkalle deg.» Førstebetjenten rister på hodet. «Hva har du funnet?» «En jogger fant et lik i skogen. Fyren er halvveis naken, og han har blod over hele seg.» «Hvem i huleste jogger om kvelden midt på vinteren?» Jeg følger etter dem inn i skogen, men passer på å holde meg i skyggen. Lyskastere lyser opp området rundt liket, slik at sporene kan noteres omhyggelig. Den døde mannen ligger på ryggen. Øynene hans er åpne. Buksene ligger rundt anklene, men han har fortsatt på seg underbukse. Knokene på hånden er røde av blod, og det samme er håndflatene og knærne og leggene. Jakken har glidelåsen åpen, og han mangler en sko og en sokk. Hele veien rundt ham er snøen rosa. «Milde himmel,» sier førstebetjenten. Han setter seg på kne og tar fram et par gummihansker fra lommen. Han undersøker liket på nært hold. Jeg hører fottrinn fra to personer til, og enda en mann kommer 37
inn i lyssirkelen, fulgt av en uniformert betjent. Betjenten kaster et blikk på den døde, blir helt hvit i ansiktet og kaster opp. «Jøss bevare meg vel,» sier den andre. «Hei, sjef,» svarer førstebetjenten. «Selvmord eller drap?» «Det vet jeg ikke ennå. Men det kan se ut som et opplagt seksualovergrep.» «Rich, fyren er dekket av blod fra hodet til tærne og han ligger her i undertøyet. Du tror vel ikke at han ble seksuelt trakassert og deretter begikk harakiri?» Politisjefen snøfter. «Jeg vet at jeg ikke har den enorme erfaringen som du har etter femten år i jobben i metropolen Townsend, men –» Jeg ser ned på listen i skriveboken min. Hva ville dr. Henry Lee ha gjort? Vel, han ville ha undersøkt sårene veldig nøye. Han ville ha analysert hvorfor det bare var blod på overflaten – det rosa som farger snøen, ingen drypp eller sprutflekker. Han ville ha lagt merke til fotavtrykkene i snøen – det ene settet som passer til den ene joggeskoen på offerets fot, og det andre settet som er fra den joggeren som fant liket. Han ville ha spurt seg selv om hvorfor offeret, etter et seksuelt overgrep, fortsatt hadde på seg undertøyet når andre klesplagg var fjernet. Jeg fryser så jeg rister. Jeg krummer de stivfrosne føttene inni joggeskoene. Så ser jeg ned på bakken, og med ett er alt krystallklart. «Dere tar faktisk feil begge to,» sier jeg idet jeg trår fram fra skjulestedet mitt.
Rich Jeg vet ikke hvorfor jeg lurer meg selv til å tro at jeg skal få gjort noe som helst i helgene. Jeg har de beste intensjoner, men det kommer alltid noe i veien. I dag, for eksempel, var jeg fast bestemt på å lage en skøytebane i hagen for Sasha, sjuåringen min. Hun bor hos min ekskone, Hannah, men hun er hos meg fra fredag kveld til søndag, og for tiden har hun planer om å bli med på U.S. kunstløplag (hvis hun ikke blir en syngende veterinær). Jeg regnet med at hun ville synes det var gøy å fylle vann i den presenningen jeg hadde lagt ut, innrammet av to-tom-fire som jeg banket på plass hele uken etter jobben bare for å bli ferdig. Jeg lovte henne at når hun våknet opp søndag morgen, ville det gå an å stå på skøyter der. Vi hadde ikke regnet med at det ville bli så inn i hampen kaldt. Sasha begynte å sutre så snart det begynte å blåse, så jeg droppet planen og tok henne med for å spise middag på Burlington i stedet – hun liker seg godt der, for det er lov å tegne på duken. Hun sovner i bilen på vei hjem mens jeg fortsatt synger med på Hanna Montana-sangene fra CD-en, og jeg bærer henne opp trappen til rommet hennes. Det er en herlig ungkarshule i rosa. I oppgjøret etter skilsmissen fikk jeg huset, mens Hannah fikk nesten alt som var inni det. Det er underlig å hente Sasha i hennes andre hjem og se den nye stefaren hennes ligge henslengt i min gamle sofa. Hun vrir seg litt mens jeg kler av henne og får på henne nattkjolen, men så sukker hun og krøller seg 39
sammen på siden under dynen. Et minutt blir jeg stående og bare se på henne. Det meste av tiden er det å være den eneste kriminaletterforskeren i en liten by en ganske mistrøstig kamp. Jeg er dårlig betalt; jeg etterforsker saker som er så kjedelige at de knapt blir referert i lokalavisen. Men jeg bidrar til at Sashas verden, eller i hvert fall et lite hjørne av den, er en tanke tryggere. Det gjør at jeg fortsetter. Vel … det og mine tjue års pensjonsopptjening. Nede i første etasje finner jeg fram en lommelykt og går ut til skøytebanen. Jeg setter på vannet. Hvis jeg er oppe i noen timer til, blir det kanskje nok vann i presenningen til at det fryser over natten. Jeg liker ikke å bryte løfter. Det overlater jeg til eksen min. Jeg er ingen bitter mann. Jeg er ikke det. Det er bare det at i mitt yrke er det mye lettere å betrakte handlinger som enten riktige eller gale, uten nyanserte forklaringer midt imellom. Jeg hadde ikke behøvd å få vite hvordan Hannah skjønte at hennes sjelsfrende ikke var den mannen hun var gift med, men i stedet han som betjente kaffemaskinene på lærerrommet. «Han begynte å komme med kaffe med hasselnøttsmak til meg,» sa hun, og da skulle jeg liksom være i stand til å skjønne at det betydde jeg elsker deg ikke lenger. Jeg går inn igjen, åpner kjøleskapet og tar en flaske Sam Adams. Jeg slår meg ned i sofaen, setter på en Bruinskamp på NESN og tar for meg avisen. Selv om de fleste menn slår opp på aksjesidene eller sporten, leter jeg alltid i underholdningsdelen på grunn av spalten som står bakerst. Jeg er hekta på Klara Kloksiden – den gamle betegnelsen på en rådgiverspalte. Hun kaller seg Tante Em, og jeg må innrømme at jeg liker å lese henne.
40
Jeg er blitt forelsket i min beste venn, og jeg vet at vi aldri kommer til å bli sammen … så hvordan kommer jeg over det? Min partner har nettopp gått fra meg og har etterlatt meg med vår fire måneder gamle baby. Hjelp! Går det an å være deprimert når en bare er fjorten år? Det er to ting jeg liker ved denne spalten: at brevene er en konstant påminnelse om at mitt liv ikke er så ille som mange andres, og at det er minst én person på denne planeten som sitter inne med alle svarene. Tante Em kommer alltid med de mest praktiske løsningene, som om nøkkelen til alle livets gåter består i å operere bort alle følelsesmessige komponenter og bare se fakta. Hun er sannsynligvis åtti år gammel og bor sammen med en horde katter, men jeg tror på en måte at Tante Em kunne ha blitt en utmerket snut. Det siste brevet gir meg en overraskelse. Jeg er gift med en storartet kar, men jeg klarer ikke å la være å tenke på eksen min og lurer på om jeg gjorde en feil. Burde jeg fortelle ham det? Jeg sperrer opp øynene og klarer ikke å la være å kikke på hvem som har sendt innlegget. Avsenderen bor ikke i Strafford, der Hannah bor, men kommer fra Stowe. Ta deg sammen, Rich, sier jeg stille til meg selv. Jeg griper etter ølflasken, og jeg skal akkurat til å ta den første ubeskrivelige slurken da mobiltelefonen min ringer. «Matson,» svarer jeg. 41
«Førstebetjent? Beklager å forstyrre deg på frikvelden din …» Det er Joey Urqhart, en helt fersk konstabel. Jeg er sikker på at det er innbilning, men de nye konstablene blir yngre for hvert år; denne her bruker sannsynligvis fortsatt bleiebukser om natten. Han ringer utvilsomt for å spørre hvor vi oppbevarer ekstra papirlommetørklær nede på stasjonen eller noe tilsvarende idiotisk. De unge burde vite bedre enn å bry sjefen sin, og jeg er nestkommanderende. «… det er bare det at vi fikk en melding om en død person, og jeg regnet med at du gjerne ville vite om det.» Jeg er straks i alarmberedskap. Jeg vet bedre enn å komme med spørsmål – som om det er tegn på vold eller om vi snakker om selvmord. Det skal jeg finne ut selv. «Hvor?» Han oppgir adressen til en riksvei, i nærheten av et miljøbevaringsområde. Det er et populært sted for langrennsløpere og truger på denne tiden av året. «Er på vei,» sier jeg og bryter samtalen. Jeg sender et langt blikk mot ølen jeg ikke drakk, og heller den ut i vasken. Så tar jeg jakken til Sasha fra entreen og leter igjennom vaskerommet etter støvlene hennes. De er ikke der, de er ikke på gulvet i rommet hennes heller. Jeg setter meg på sengekanten hennes og rister henne varsomt ut av søvnen. «Hei, ungen min,» hvisker jeg. «Pappa er nødt til å dra på jobben.» Hun blunker og ser på meg. «Det er midt på natten.» Teknisk er klokken bare halv ti om kvelden, men tid er relativt når en er sju år gammel. «Jeg vet det. Jeg skal ta deg med bort til Mrs. Whitbury.» Mrs. Whitbury har trolig et fornavn, men det har jeg aldri brukt. Hun bor tvers over gaten og er enke etter en kar som hadde vært i denne jobben i tretti42
fem år, så hun forstår at det kan inntreffe hastesaker. Hun satt barnevakt for Sasha da Hannah og jeg bodde sammen, og gjør det fortsatt når Sasha er hos meg og jeg får en uventet utkalling. «Mrs. Whitbury lukter tåfis.» Hun gjør faktisk det. «Kom igjen, Sash. Du er nødt til å forte deg.» Hun gjesper og setter seg opp mens jeg trekker på henne jakken og knyter fleeceluen under haken. «Hvor er støvlene dine?» «Jeg vet ikke.» «Vel, de er ikke nede. Det er best du finner dem selv, for jeg klarer det ikke.» Hun flirer. «Å, også du som er detektiv?» «Takk for tilliten.» Jeg løfter henne opp i armene. «Gå i tøflene,» sier jeg. «Jeg skal bære deg ut til bilen.» Jeg spenner henne fast i barnesetet, enda vi bare skal kjøre tjue meter, og da ser jeg dem – støvlene, som ligger på gummimattene ved baksetet. Hun må ha sparket dem av seg på veien hjem fra Hanover, og jeg la ikke merke til det fordi jeg bar henne inn i huset. Om alle mysterier hadde vært så enkle å løse. Mrs. Whitbury åpner døren som om hun har ventet oss. «Jeg beklager så mye at jeg må bry deg,» begynner jeg, men hun vinker meg av. «Slett ikke,» sier hun. «Jeg er bare glad for å få selskap. Sasha, jeg husker ikke om du liker best sjokoladeiskrem eller kakedeig?» Jeg setter Sasha ned innenfor dørterskelen. «Tusen takk,» mimer jeg til Mrs. Whitbury og snur meg for å gå. Jeg er allerede mentalt i gang med å finne den raskeste kjøreruten til åstedet. «Pappa!» Jeg snur meg og ser Sasha stå med utstrakte armer. Lenge etter skilsmissen kunne ikke Sasha tåle at noen gikk fra henne. Vi laget et slags ritual som etter 43
hvert har utviklet seg til et lykketegn. «Kyss, klem, klask,» sier jeg, setter meg på kne og lar handling følge ord. Så presser vi tomlene våre mot hverandre. «Pose med peanøtter.» Sasha legger pannen sin mot min. «Ikke noe å bry seg om,» sier vi samtidig. Hun vinker til meg idet Mrs. Whitbury lukker døren. Jeg setter den magnetiske varsellampen på biltaket og kjører tretti kilometer over fartsgrensen før det går opp for meg at den døde fyren ikke kommer til å bli noe dødere om jeg kommer fem minutter senere, og at det er underkjølt regn på alle veiene. Hvilket minner meg på … Jeg slo ikke av vannet, og innen jeg er hjemme igjen, vil Sashas skøytebane sikkert dekke hele hagen. Kjære tante Em, tenker jeg. Jeg måtte ta opp ekstralån på huset for å kunne betale vannregningen. Hva burde jeg gjøre? Bekymret i Townsend Kjære Bekymret Drikk mindre. Jeg smiler fortsatt idet jeg svinger inn på plassen der polititapen markerer åstedet. Urqhart kommer bort til meg mens jeg sjekker den forlatte bilen, en Pontiac. Jeg børster litt snø fra vinduet, lyser inn med en lommelykt og får se at baksetet er fullt av tomme ginflasker. «Førstebetjent, beklager at jeg måtte tilkalle deg,» sier han. «Hva har du funnet ut?» «En jogger fant en død mann i skogen. Fyren er halvnaken, og det er blod over hele ham.» 44
Jeg begynner å følge etter ham langs en merket sti. «Hvem i huleste jogger om kvelden midt på vinteren?» Offeret er halvt påkledd og stivfrossen. Buksene ligger i krøll rundt anklene. Jeg foretar en rask utspørring av de andre betjentene for å se hva de har funnet – hvilket er minimalt. Bortsett fra alt blodet på mannens lemmer er det ingen tegn til kamp. Det er fotavtrykk som matcher offerets ene joggesko, og et annet sett som tydeligvis kommer fra joggeren (hans alibi har allerede utelukket ham som mistenkt) – men gjerningsmannen har enten børstet bort sine egne fotavtrykk eller fløyet inn for å drepe. Jeg setter meg på huk og undersøker skrubbsårene på offerets venstre håndflate da sjefen ankommer. «Jøss, bevare meg vel,» sier han. «Selvmord eller drap?» Jeg er ikke sikker. Hvis det er drap, hvor er da sporene etter kamp? Eller sår etter forsvar på hendene hans? Det er nesten som om huden er blitt skrapt av i stedet for klort opp, og det er ingen skader på underarmene. Hvis det er selvmord, hvorfor er fyren i bare undertøyet, og hvordan tok han livet av seg? Blodet er på knokene og knærne, ikke på håndleddene. Sannheten er at vi ikke ser noe slikt ofte nok i Townsend, Vermont, til at vi kan komme med en rask konklusjon. «Det vet jeg ikke ennå,» sier jeg nølende. «Men det kan se ut som et opplagt seksualovergrep.» Plutselig kommer en tenåring ut fra skogen. «Dere tar faktisk feil begge to,» sier han. «Hvem i helvete er du?» spør sjefen, og to av betjentene tar et skritt fram og stiller seg ved siden av gutten. «Ikke du nå igjen,» sier Urqhart. «Han dukket opp ved et ran for omtrent en måned siden. Han er en slags kriminalgåtefantast. Ha deg vekk, gutt. Du hører ikke til her.» «Vent litt,» sier jeg og husker svakt tenåringen fra 45
ranet. Akkurat nå tipper jeg at det er denne gutten som er gjerningsmannen, og jeg vil ikke at han skal stikke av. «Det er faktisk ganske enkelt,» fortsetter gutten og stirrer på den døde. «I episode tjueseks, annen sesong, blir hele CrimeBuster-teamet halt opp til Mount Washington for å undersøke en naken mann som ble funnet på toppen. Ingen kunne skjønne hva en naken fyr gjorde der oppe på en fjelltopp, men det viste seg at det var hypotermi. Det samme har skjedd med denne mannen. Han mistet orienteringssansen og falt. Da kroppstemperaturen hans begynte å stige igjen, tok han av seg klærne fordi han følte seg varm … men i virkeligheten var det det som gjorde at han frøs i hjel.» Han gliser. «Jeg begriper ikke at dere karer ikke vet det.» Sjefen myser mot ham. «Hva heter du?» «Jacob.» Urqhart rynker brynene. «Folk som fryser i hjel, pleier ikke å blø over det hele –» «Urqhart!» smeller sjefen i. «Han blødde ikke over det hele,» sier Jacob. «Blodsprut ville ha vist seg på snøen, men i stedet er det blod bare på overflaten. Se på sårene. Det er skrubbsår på knokene, knærne og håndflatene. Han falt og skrapte seg opp. Blodet på snøen har kommet fra at han krabbet rundt før han mistet bevisstheten.» Jeg iakttar Jacob nøye. En stor mangel ved teorien hans er selvsagt at vi ikke øyeblikkelig begynner å blø bare vi krabber omkring i snøen. Hvis det var tilfelle, ville vi ha hundrevis av skolebarn som utåndet i friminuttene i løpet av vinteren i Vermont. Det er noe ved gutten som er aldri så lite … vel … merkelig. Stemmen hans er altfor flat og lys; han tar ikke øyekontakt. Han hopper opp og ned på tærne, og jeg tror ikke engang at han legger merke til det selv. På snøen der han har stått og hoppet, har snøen smeltet og viser en flekk med tornekratt. Jeg spar46
ker i snøen under støvlene mine og rister på hodet. Den stakkars, fulle, døde rakkeren var så uheldig å falle om i et område med bjørnebærkratt. Før jeg får sagt noe mer, kommer den regionale rettsmedisineren. Wayne Nussbaum utdannet seg til klovn før han studerte medisin, skjønt jeg har aldri sett fyren smile i løpet av de femten årene jeg har vært i jobben. «Hei, alle sammen,» sier han og kommer ut på den opplyste plassen. «Jeg hører dere har fått en mordgåte i fanget?» «Tror du det kunne være hypotermi?» spør jeg. Han vurderer dette mens han ruller offeret forsiktig rundt og undersøker bakhodet hans. «Jeg har aldri sett det personlig … men jeg har lest om det. Dette ville opplagt fylle kriteriene.» Wayne kikker opp på meg. «Pent stykke arbeid – men du hadde ikke behøvd å dra meg ut for et dødsfall av naturlige årsaker når Bruins spiller på overtid.» Jeg kikker mot stedet der Jacob sto noen øyeblikk tidligere, men han har forsvunnet.
Jacob Jeg tråkker hjem så fort jeg kan. Jeg kan nesten ikke vente til jeg har fått renskrevet notatene mine fra åstedet i en ny skrivebok. Jeg har tenkt å lage tegninger, bruke fargeblyanter og kart i målestokk. Jeg smetter inn i huset via garasjen, og jeg skal akkurat til å ta av meg joggeskoene da døren bak meg går opp igjen. Jeg stivner øyeblikkelig. Det er Theo. Hva om han spør meg hva jeg har gjort? Jeg har aldri vært flink til å lyve. Hvis han spør, er jeg nødt til å fortelle ham om skanneren og den døde mannen og hypotermi. Og det gjør meg sint, for akkurat nå vil jeg heller holde alt for meg selv i stedet for å dele det med noen. Jeg stikker skriveboken ned bak bukselinningen og trekker genseren over den, og så legger jeg hendene i kors bak på ryggen for å skjule den. «Hva, har du tenkt å spionere på meg også nå?» sier Theo og sparker av seg støvlene. «Hvorfor kan du ikke passe dine egne saker?» Det er ikke før han er halvveis oppe i trappen, at jeg ser på ham og ser hvor rød han er i kinnene og at håret hans er bustete. Jeg lurer på hvor han har vært, og om mamma vet om det, og så er den tanken borte og erstattet av synet av den døde mannens nakne hud, som var helt blåaktig i lyset fra lyskasterne, og den rosa, tilsølte snøen rundt ham. Det må jeg huske på neste gang jeg arrangerer en kriminalscene. Jeg kunne bruke konditorfarge i vann og spraye det på snøen. Og jeg kan tegne med rød fettstift på knokene og knærne. Selv om jeg ikke er altfor begeistret for å ligge i snøen i bare undertøyet, er jeg villig til å gjøre det for et scenario som ganske sikkert vil slå moren min helt ut. Jeg nynner fortsatt lydløst da jeg går inn på rommet mitt. Jeg 48
tar av meg klærne og tar på meg pysj. Så setter jeg meg ved skrivebordet og klipper forsiktig ut siden av den gamle, brukte skriveboken slik at jeg slipper å høre lyden av papir som blir krøllet eller revet. Jeg tar fram et nytt spiralhefte og begynner å tegne åstedet. Tenke seg til. På en skala fra en til ti har denne dagen vist seg å bli en ellever.
KASUS 2: IRONI FOR BEGYNNERE Imette St. Guillen var en æresstudent som studerte til en universitetsgrad i kriminaljuss i New York. En vinterkveld i 2006 gikk hun ut med noen venner for å drikke. Hun skilte lag med dem utpå kvelden og dro til SoHo, der hun ringte en venn for å si at hun var på en bar. Hun kom aldri hjem igjen. I stedet ble den nakne kroppen hennes funnet tretti kilometer hjemmefra, i et øde område ved Belt Parkway i Brooklyn, innpakket i et blomstret sengeteppe. Håret var blitt klippet av på den ene siden, hender og føtter var surret med plastremser, hun var kneblet med en sokk, og ansiktet var surret inn i pakketape. Hun var blitt voldtatt, lemlestet og kvalt. Det ble funnet blod på den ene plastremsen, men DNAprøven avslørte at det ikke tilhørte offeret. I stedet ble det matchet med Darryl Littlejohn, en utkaster som var blitt bedt om å fjerne den berusede unge kvinnen fra baren ved firetiden om morgenen. Vitner fortalte at de hadde kranglet før de gikk ut av baren. I boligen til Littlejohn ble det funnet fibrer som matchet fibrene på pakketapen på offerets kropp. Littlejohn ble også siktet for kidnapping og overfall på en annen collegestudent som klarte å unnslippe. Da hadde han utgitt seg for å være politi, hadde satt håndjern på henne og slengt henne inn i kassebilen sin. Og Imette St. Guillen ble tragisk forvandlet fra å være student i kriminaljuss til å bli et forelesningsemne for professorer innen rettsmedisinsk DNA-analyse.
2
Emma Før i tiden hadde jeg venninner. For lenge siden, før jeg fikk barn, da jeg jobbet i et lærebokforlag utenfor Boston, pleide jeg å gå ut med noen av de andre redaktørene etter arbeidstid. Vi gikk ut og spiste sushi, eller vi gikk på kino. Da jeg traff Henry – han var teknisk konsulent for en lærebok om dataprogrammering – var det venninnene mine som oppmuntret meg til å invitere ham ut, siden han virket for sjenert til å be ut meg. De lente seg leende over kontorbåsen min og spurte om han hadde Supermann-trekk under alt det som var Clark Kent. Og da Henry og jeg giftet oss, var de brudepiker. Så ble jeg gravid, og plutselig deltok de menneskene jeg hadde noe til felles med, i den samme fødegruppen som jeg, trente pusteøvelser og snakket om de beste tilbudene på bleier. Etter at vi fikk babyene våre, dannet jeg og tre andre mødre en uformell lekegruppe. Vi delte på å ha den hjemme hos hverandre. De voksne satt i sofaen og sladret mens barna rullet rundt på gulvet med en samling leker. Barna våre ble større og begynte å leke med hverandre i stedet for ved siden av hverandre. Alle bortsett fra Jacob. Guttene til venninnene mine suste rundt med Matchbox-biler over hele teppet, men Jacob stilte dem opp med militær presisjon, støtfanger mot støtfanger. Når de andre barna farget utenfor strekene, tegnet Jacob pene små firkanter i et perfekt regnbuesystem. Til å begynne med la jeg ikke merke til at venninnene mine glemte å nevne hvem vi skulle ha lekegruppe hos neste gang. Jeg leste ikke mellom linjene at da det var min tur til å ha den, måtte to av mødrene melde avbud på grunn av allerede inngåtte avtaler. Men den ettermiddagen ble Jacob så frust53
rert over at min venninnes datter ville ta den lastebilen som han snurret hjulene på, at han slo henne så hardt at hun falt mot bordkanten. «Dette kan jeg ikke være med på lenger,» sa min venninne og tok det skrikende barnet i armene. «Jeg beklager, Emma.» «Men det var et uhell! Jacob forsto ikke hva han gjorde!» Hun stirret på meg. «Gjør du?» Etter det hadde jeg egentlig ikke noen venner lenger. Hvem hadde tid til det, med alle de spesialistene som måtte tidlig inn i bildet og som opptok hvert minutt av Jacobs liv? Jeg tilbrakte hele dagen på teppet sammen med ham og tvang ham til samhandling, og til langt på natt satt jeg oppe og leste de nyeste bøkene om forskning på autisme – som om jeg kunne finne en løsning som selv ikke ekspertene klarte å finne. Senere traff jeg familier da Theo gikk i barnehagen – de var hjertelige til å begynne med, men de distanserte seg da de traff Theos eldre bror. Eller da de inviterte oss til middag, og det eneste jeg kunne snakke om, var hvordan en krem med hudgjennomtrengende oppløsning hadde hjulpet noen autistiske barn som ikke klarte å produsere nok av stoffet selv til å binde og fjerne giftstoffer fra kroppen. Isolasjon. Fiksering på ett eneste emne. Manglende evne til sosial kontakt. Det var Jacob som hadde fått diagnosen, men det kunne like gjerne vært meg som hadde Asperger. Da jeg kommer ned klokken sju om morgenen, sitter Jacob allerede ved kjøkkenbordet, dusjet og ferdig påkledd. En vanlig tenåring ville ha sovet til klokken tolv på en søndag – i hvert fall Theo – men Jacob er altså ikke vanlig. Rutinen hans med å stå opp og gå på skolen overskygger at det er helg og at det ikke haster med å gå hjemmefra. Selv når det er snøvær og skolen blir avlyst, kler Jacob på seg i stedet for å gå og legge seg igjen. Han sitter bøyd over søndagsavisen. «Når begynte du å interessere deg for å lese aviser?» spør jeg. «Hva slags mor er det som ikke ønsker at sønnen hennes skal være oppdatert på aktuelle hendelser?» 54
«Mhm, men den faller jeg ikke for. La meg gjette – du klipper ut Staples-kuponger for å kunne skaffe deg Krazy-lim?» Jacob bruker enormt mye av det stoffet; det er en del av prosessen som blir brukt for å ta fingeravtrykk av gjenstander, og det skjer ofte her i huset at noe blir borte – bilnøklene mine, Theos tannbørste – for deretter å dukke opp under akvariebeholderen som står snudd opp ned, og som Jacob bruker for å framkalle fingeravtrykk. Jeg måler opp tilstrekkelig med kaffe til at jeg kan bli et helt menneske, og så begynner jeg med frokosten til Jacob. Den er en utfordring: Han tåler ikke gluten, og han spiser ikke kaseiner – det vil si at han ikke kan spise hvete, havre, rug, bygg eller meieriprodukter. Siden det ennå ikke finnes noen kur for Asperger, behandler vi symptomene, og av en eller annen grunn blir atferden hans bedre hvis jeg regulerer kosten hans. Når han jukser, som vi gjorde til jul, kan jeg se at han glipper igjen – han får rykninger eller sammenbrudd. Med så mange som ett av hundre barn i USA som blir diagnostisert innenfor autismespekteret, skal jeg vedde på at jeg kunne ha et show med topp seertall på Food Network: Ernæring og autisme. Jacob deler ikke min kulinariske entusiasme. Han sier at jeg er som et resultat av en krysning mellom Jenny Craig og Josef Mengele. I tillegg til å ha en begrenset diett spiser Jacob etter en bestemt fargekode fem dager i uken. Jeg husker ikke hvordan dette egentlig begynte, men nå er det blitt fast rutine: Hele mandagen er det grønn mat, hele tirsdagen er maten rød, onsdagen er den gul og så videre. Av en eller annen grunn hjalp dette ham til å få en oppfatning av struktur. I helgene er derimot alt tillatt, så i dag består frokosten min av litt av hvert, inkludert tinte, hjemmelagde tapioka rismuffins og EnviroKidz Koala Crisp frokostblanding med soyamelk. Jeg steker noe kalkunbacon og setter fram peanøttsmør og glutenfritt brød. Jeg har en tykk perm full av matetiketter og telefonnumre jeg kan ringe gratis, og det er min kokkebibel. Jeg tar også druejuice, for Jacob blander det med sin liposomdragerte glutation – en teskje, pluss en kvart teskje med C-vitaminpulver. Det smaker fortsatt som svovel, men det er bedre enn det for55
rige alternativet – en krem han smurte på føttene og deretter dekket med sokker fordi det luktet så vondt. Ulempene ved glutation blekner for øvrig sammenliknet med fordelene: Det binder og fjerner giftstoffene som Jacobs kropp ikke klarer å fjerne selv, og han får bedre mental årvåkenhet. Maten er bare en del av koldtbordet. Jeg tar fram de bitte små silikonskålene som vi bruker til Jacobs kosttilskudd. Hver dag tar han én multivitamintablett, én kapsel med taurin og én tablett med omega-3. Taurin forhindrer følelsesmessige sammenbrudd: Fettsyrene forbedrer mental fleksibilitet. Han løfter avisen opp foran ansiktet idet jeg setter fram de to medikamentene han liker minst: oxytocin nesespray og sprøyten med B12 som han setter selv; begge hjelper mot angst. «Du kan gjemme deg, men du slipper ikke unna,» sier jeg og drar ned aviskanten. En skulle tro at sprøyten er det verste for ham, men han trekker faktisk opp trøyen, klyper seg i magen og setter sprøyten uten dikkedarer. Å bruke nesespray, derimot, er omtrent som vanntortur for et barn som er overfølsomt. Hver dag ser jeg hvordan Jacob stirrer hardt på den flasken og omsider overbeviser seg selv om at han kommer til å mestre følelsen når væsken drypper ned i halsen hans. Og hver dag gjør det meg like vondt. Det er unødvendig å si at ingen av disse kosttilskuddene – som koster hundrevis av dollar hver måned – er dekket av helseforsikringen. Jeg setter en tallerken med muffins framfor ham idet han blar om til en ny side i avisen. «Har du pusset tennene?» «Ja,» mumler Jacob. Jeg legger hånden min over avisen slik at den dekker skriften. «Helt sant?» De få gangen Jacob lyver, er det så tydelig for meg at det eneste jeg behøver å gjøre, er å heve et øyebryn, og han gir etter. De eneste gangene jeg har opplevd at han prøver seg på uærlighet, er når han blir spurt om å gjøre noe han ikke liker å gjøre – som å ta kosttilskuddet eller pusse tennene – eller for å unngå en konflikt. I de tilfellene sier han det han tror 56
jeg gjerne vil høre. «Jeg skal gjøre det etter at jeg har spist,» lover han, og jeg vet han kommer til å gjøre det. «Ja!» roper han plutselig. «Det står her!» «Hva?» Jacob lener seg fram og leser høyt. «Politiet i Townsend fant den døde femtitre år gamle Wade Deakins i et skogsområde ved Route 140. Deakins døde som resultat av nedkjøling. Politiet har ingen mistanke om unaturlig dødsårsak.» Han snøfter og rister på hodet. «Kan du tenke deg, de gjemte det på side fjorten i A-delen?» «Ja,» sier jeg. «Noe så forferdelig. Hvorfor skulle noen ønske å lese om en mann som frøs i hjel?» Jeg tier brått stille mens jeg rører inn melk i kaffen min. «Hvordan visste du at det ville stå om dette i avisen i dag?» Han nøler, klar over at han er tatt på fersken. «Det var ren gjetting.» Jeg legger armene i kors og stirrer på ham. Selv om han ikke vil se meg inn i øynene, kan han merke det brennende blikket mitt. «OK,» tilstår han. «Jeg hørte om det på skanneren i går kveld.» Jeg vurderer måten han gynger på i stolen, og rødmen som fortsetter å stige i ansiktet. «Og så?» «Jeg dro dit.» «Du hva for noe?» «Det var i går kveld. Jeg tok sykkelen –» «Du syklet i isnende kulde ut til Route 140 –» «Vil du høre hva jeg har å fortelle, eller vil du ikke?» sier Jacob, og jeg slutter å avbryte. «Politiet fant et lik i skogen, og etterforskeren mente det var seksuelt overfall og drap –» «Å gud.» «– men sporene støttet ikke den teorien.» Han stråler. «Jeg løste saken for dem.» Jeg gaper. «Og det syntes de var greit?» «Vel … nei. Men de trengte hjelp. De var på helt feil spor når det gjaldt sårene på kroppen hans –» «Jacob, du kan ikke bare trenge deg inn på et åsted! Du er en alminnelig borger!» 57
«Jeg er en borger som har større forståelse av rettsmedisin enn det lokale politiet har,» protesterer han. «Jeg lot til og med etterforskeren få æren av det!» Jeg ser for meg at politiet i Townsend møter opp ved huset mitt i dag for å skjelle meg ut (i beste fall) og arrestere Jacob (i verste fall). Er det ikke en forseelse å blande seg inn i politiets etterforskning? Jeg ser for meg følgene hvis det blir offentlig kjent at Tante Em, rådgivereksperten, ikke engang vet hvor sønnen hennes befinner seg om natten. «Hør på meg,» sier jeg. «Du får absolutt ikke lov til å gjøre noe sånt en gang til. Aldri. Tenk om det var et drap, Jacob? Tenk om drapsmannen hadde gått etter deg?» Jeg ser hvordan han vurderer dette. «Vel,» sier han og tar det helt bokstavelig, «da måtte jeg nok ha løpt veldig fort.» «Du må betrakte det som en ny husregel. Du har ikke lov til å snike deg ut herfra uten at du forteller meg om det først.» «Rent teknisk ville ikke det være å snike seg ut,» påpeker han. «Jacob, gud hjelpe meg –» Han nikker. «Ikke snike seg ut for å dra til et åsted. Skjønner.» Så ser han rett på meg, noe som skjer så sjelden at jeg kjenner at jeg holder pusten. «Men mamma, alvorlig talt, jeg skulle ønske at du hadde sett det. Skrubbsårene på skinnleggene til den fyren og –» «Jacob, den fyren led en forferdelig og ensom død og fortjener litt respekt.» Men i det samme jeg sier det, skjønner jeg at han ikke kan forstå det. For to år siden da vi var i min fars begravelse, ba Jacob om å få åpnet kisten før den ble gravd ned. Jeg trodde han ville si farvel til en slektning han var glad i, men i stedet la Jacob hånden sin mot fars kalde, rispapirtørre kinn. Jeg ville bare kjenne hvordan død føles, hadde han sagt. Jeg tar avisen og bretter den sammen. «Du skal skrive et kort til den etterforskeren i dag og be om unnskyldning for at du gikk i veien for ham –» «Jeg vet ikke hva han heter!» «Søk på Google,» sa jeg. «Og du har forresten husarrest til du får annen beskjed.» «Husarrest? Du mener at jeg ikke får lov til å gå ut av huset?» 58
«Bare for å gå på skolen.» Til min overraskelse reagerer Jacob bare med et skuldertrekk. «Jeg går ut fra at du må ringe Jess, da.» Pokker. Jeg har glemt timene med atferdspedagogen. To ganger i uken har Jacob timer med henne for å øve seg på sosiale ferdigheter og samhandlinger. Jess Ogilvy er fabelaktig med Jacob. Hun studerer ved universitetet i Vermont og har planer om å arbeide med autistiske barn. Han forguder henne, samtidig som han er skrekkslagen for det hun tvinger ham til å gjøre: se kassadamen inn i øynene, begynne å snakke med fremmede på bussen, spørre forbipasserende om veien. I dag har de planlagt at de skal gå på en pizzabar slik at Jacob kan øve seg på uformell prat. Men for å kunne gjøre det må han få lov til å gå ut av huset. «Muffins?» spør han uskyldig og rekker meg tallerkenen. Jeg kan ikke utstå når han vet at han har rett. Spør moren til et autistisk barn om vaksiner hadde noe med barnets tilstand å gjøre, og hun vil svare med et kategorisk ja. Spør en annen mor, og hun vil svare med et like kategorisk nei. Juryen har fortsatt ikke kommet til noen avgjørelse, bokstavelig talt. Selv om en håndfull foreldre har saksøkt regjeringen – med påstand om at deres barns autisme ble forårsaket av vaksinasjoner – har jeg ennå ikke fått utbetalt erstatningskravet etter gruppesøksmålet, og jeg regner ikke med å få det heller. Her er faktaene: 1. I 1988 anbefalte Centers for Disease Control en forandring i rutinene for småbarnsvaksinering i Amerika og la til tre injeksjoner mot hepatitt B (inkludert én ved fødselen) og tre injeksjoner mot hemofili B, alle tatt før babyen var et halvt år.
59
2. Legemiddelindustrien svarte på utfordringen ved å tilby multidoseringer med vaksiner som ble tilsatt tiomersal, et kvikksølvbasert konserveringsmiddel som inneholder opp til 49 prosent kvikksølvetylen. 3. Selv om virkningene av kvikksølvforgiftning var blitt fastslått i 1940-årene, vurderte ikke Food and Drug Administration og CDC hvilke effekter disse vaksinene ville påføre nyfødte barn. Legemiddelindustrien kom heller ikke med noen advarsler, selv om de nye reglene betydde at en gjennomsnittlig tomåneders baby på en helsekontroll fikk en dagsdose med kvikksølv som var ett hundre ganger større enn det regjeringen anbefalte som et forsvarlig nivå over lang tid. 4. Symptomene på autisme er skremmende like symptomene på kvikksølvforgiftning. For å gi et eksempel: Da vitenskapsmenn studerte påvirkning av kvikksølv i primathjerner, la de merke til at primatene begynte å unngå øyekontakt. 5. Mellom 1999 og 2002 ble tiomersal i stillhet fjernet fra de fleste barnevaksiner. Det finnes også motstridende argumenter: At kvikksølvetylen – det slaget som finnes i vaksiner – brytes raskere ned i kroppen enn kvikksølvmetylen, det slaget som er en gift. At til tross for det faktum at de fleste vaksiner nå er uten kvikksølv, er antall tilfeller av autisme fortsatt økende. At CDC, WHO og Institute of Medicine gjennomførte fem store undersøkelser, og ingen av dem fant noen sammenheng mellom vaksiner og autisme. Disse faktaene er tungtveiende, men det neste er det eneste jeg behøver for å bli overbevist om at det er en slags forbindelse: 1. Min sønn så ut som en vanlig toåring til han hadde fått en serie med sprøyter som inneholdt DTaP, Hib og hepatitt B. 60
Jeg tror ikke dette er en tilfeldig forbindelse. Av ett hundre barn som får den samme vaksinen, vil nittini aldri bli autistiske. Men akkurat som vi alle har anlegg for kreft i genene våre, er det større sannsynlighet for at vi vil utvikle kreft hvis vi røyker to pakker om dagen enn hvis vi ikke gjør det. Barn med en viss predisposisjon i genene kan ikke kvitte seg med kvikksølv like raskt som vi andre, og som et resultat kan de havne i dette spekteret. Jeg hører ikke til blant de foreldrene som svinger så mye ut til den andre siden at de unngår all vaksinering. Da Theo ble født, fikk han sine sprøyter. Etter min oppfatning er fordelene ved vaksinering fortsatt større enn risikoen. Jeg tror på vaksiner, det gjør jeg. Men jeg tror bare at de bør tas over tid. Det er på grunn av Jess Ogilvy at Jacob gikk på skoleballet. For å være ærlig var det slett ikke noe jeg hadde forventet at han skulle gjøre. Det er mange situasjoner som jeg tidligere betraktet som en «selvfølge» for barna mine, som etter Jacobs diagnose ble til «ønsker» i stedet. Studere. Holde på en jobb. Finne en som kunne være glad i ham. Jeg antar at Theo fortsatt bærer byrden av alle mine drømmer. For Jacobs del håper jeg at han kan gli inn i samfunnet på en smidigere måte, men jeg håper at broren hans skal sette spor etter seg. Derfor ble jeg overrasket i fjor vår da Jacob sa at han hadde tenkt å gå på Vårballet. «Med hvem da?» spurte jeg. «Vel,» sa Jacob. «Jess og jeg har ikke helt funnet ut av det ennå.» Jeg kunne skjønne hvorfor Jess hadde foreslått det: fotograferingen, dansingen, bordkonversasjonen – alt det var ferdigheter som han trengte å lære seg. Jeg var enig med henne, men jeg var også bekymret for at Jacob kunne bli såret. Tenk om ingen av dem han spurte, ville bli med ham? Jeg tror ikke jeg er noen dårlig mor, jeg er bare realistisk. Jeg visste at Jacob var pen, morsom og så intelligent at jeg noen ganger blir helt svimeslått. Men det var vanskelig for andre å se ham på den måten. På dem virket han bare rar. Den kvelden gikk jeg inn på rommet til Jacob. Gleden over 61
å se at han var opprømt over å ta initiativet til en sosial samhandling ble dempet av tanken på en rekke med jenter som lo ham rett opp i fjeset. «Vel,» sa jeg og satte meg på sengekanten. Jeg ventet til han hadde lagt fra seg lesestoffet – Journal of Forensic Sciences. «Vårballet, sier du?» «Ja,» sa han. «Jess mener det er en god idé.» «Hva med deg, da? Synes du det er en god idé?» Jacob trakk på skuldrene. «Jeg tror det. Men jeg er litt bekymret …» Det grep jeg tak i. «For hva da?» «Kjolen til partneren min,» sa Jacob. «Hvis den er oransje, tror jeg ikke jeg kunne klare det.» Jeg måtte skjule et smil. «Stol på meg. Ingen jente har på seg noe oransje på et vårball.» Jeg plukket på en tråd i teppet hans. «Er det noen bestemt jente du har tenkt å be med deg?» «Nei.» «Nei?» «På den måten blir jeg ikke skuffet,» sa han likefram. Jeg nølte. «Jeg synes det er fantastisk at du har lyst til å prøve dette. Og selv om det ikke skulle gå –» «Mamma,» avbrøt Jacob, «selvfølgelig går det. Det er 402 jenter på skolen min. Å anta at én av dem finner meg en smule tiltrekkende, og muligheten for at én av dem sier ja, er statistisk i min favør.» Det viste seg at han bare måtte spørre åttitre. Én sa til slutt ja – Amanda Hillerstein, som hadde en yngre bror med Downs syndrom og var barmhjertig nok til å overse Jacobs Asperger, i det minste for én kveld. Det som fulgte, var et to ukers intensivkurs om balletikette. Jess jobbet med Jacob for å trene på småprating under middagen. (Passende: Skal du besøke noen college denne sommeren? Upassende: Vet du at det finnes et sted i Tennessee som heter Body Farm der du kan studere hvordan kadavre råtner?) Jeg jobbet med ham på alle andre områder. Vi øvde på hvordan vi skulle gå inntil en jente i stedet for å ha tretti centimeter mellom oss. Vi øvde på å se inn i kameraet når noen tok bilde av oss. Vi øvde på å spørre partneren om hun hadde lyst til 62
å danse, selv om Jacob satte grensen ved langsom dans («Må jeg virkelig ta på henne?»). Dagen før ballet raste tusen fallgruver gjennom hodet mitt. Jacob hadde aldri hatt på seg smoking; hva om sløyfen irriterte ham og han nektet å ha den på? Han hatet å gå på bowling fordi han ikke likte tanken på å stikke føttene i sko som noen andres føtter hadde vært i bare noen øyeblikk tidligere. Hva om han fikk et anfall på grunn av de leide lakkskoene av samme grunn? Hva om balldekorasjonskomiteen ikke hadde holdt seg til undervannstemaet, slik de hadde planlagt, men hadde bestemt seg for discodekorasjoner i stedet – med blinkende lys og speilkuler som ville overstimulere Jacobs sanser? Hva om Amanda gikk med utslått hår, og Jacob kastet ett blikk på henne og løp opp på rommet sitt igjen? Heldigvis hadde Amanda tilbudt seg å kjøre, siden Jacob ikke kunne. Hun stanset utenfor med sin Jeep Cherokee presis klokken sju. Jacob ventet på henne med en blomsterdekorasjon til å feste rundt håndleddet, han hadde plukket den ut i blomsterbutikken samme ettermiddag. Han hadde stått ved vinduet og ventet på henne siden klokken var seks. Jess hadde kommet bort med et videokamera for å ta opp begivenheten for ettertiden. Alle holdt pusten da Amanda kom ut av bilen iført en lang, ferskenfarget kjole. «Du sa hun ikke kom til å ha på seg noe oransje,» hvisket Jacob. «Den er ferskenfarget,» rettet jeg. «Den hører til den oransje familien,» sa han, det eneste han rakk å si før hun banket på døren. Jacob rev opp døren. «Du ser nydelig ut,» sa han, akkurat slik vi hadde øvd på. Da jeg tok bilde av dem ute på plenen, så Jacob til og med inn i kameraet. Det er, til dags dato, det eneste bildet jeg har av ham der han gjør det. Jeg må innrømme at jeg gråt litt da jeg så at han rakte fram sin bøyde albue for å ledsage partneren sin til bilen. Kunne jeg ha ønsket meg noe bedre resultat? Kunne Jacob ha vært flinkere til å huske hver minste ting vi hadde øvd så iherdig på? Jacob åpnet døren for Amanda og gikk deretter rundt til den andre siden av bilen. 63
Å nei, tenkte jeg. «Det glemte vi fullstendig,» sa Jess. Og ganske riktig; Jess og jeg så hvordan Jacob gled inn på sin vanlige plass i bilen, i baksetet.