ēēĎĐĆ Ćĉđśě ĔČ ĚĚđĆ ĆėęĆēĊē
r I Ke OĒ ħ ęĆ ĎĒĔę ěĊĎđĊĉēĎēČ ċėĆ ħēĉĊěĊėĉĊēĊē
Oversatt av Kari Kahrs
Annika Radlöv og Tuula Partanen Originalens tittel: Andarnas rike Copyright © 2012 Annika Radlöv og Tuula Partanen Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42662-0 1.utgave, 1. opplag Omslagsdesign og tittelside: Ingrid Lindemann Illustrasjoner side 176–178 og side 188–194: Tuula Partanen Foto av forfatterne på omslaget og fotografier side 259–270: Bia Settem Sats: Type-it AS, 2013 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen Satt i 10.7/12.3 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Boken inneholder ikke medisinsk rådgivning. Hensikten har vært å gi ideer til hva man selv kan ha i tankene når det er snakk om mindre problemer. I andre tilfeller: Ta kontakt med lege.
TAKK til alle våre lærere og veiledere, levende og i åndeverdenen.
Innhold Forord
9
1 Oppvåkning
17
2 Meditasjon
39
3 Healing
51
4 Kosthold
71
5 Helse og kjærlighet
91
6 Tuulas kamp mot egoet
111
7 Annikas søken etter en guru
123
8 Stillhetens mester
141
9 Den tibetanske læreren
155
10 Åndelige veiledere
167
11 Helbredende geometri
185
12 Sorg
207
13 Tro, tvil og bønn
217
14 Fremtidsvisjoner
231
Etterord
249
Referanser og nettadresser
251
Qigongøvelser
257
Forord
enne boken er til deg som er nysgjerrig på og interessert i det ukjente. Til deg som undrer deg over hvem du er, og hva du egentlig gjør her på jorden. Til deg som vil vite hvilke budskap åndeverdenen har til oss mennesker i dag. Åndenes rike er en usminket og ærlig beskrivelse av oppog nedturer man kan få når man samarbeider med åndeverdenen. Lær hvordan energien fra vann og jord kan forbedre din helse, hvor viktige de geometriske formene er, og hvordan vi påvirkes av dem. Og hvordan du kan lege gamle sår. Boken inneholder mange tips og enkle øvelser som alle kan utføre. Vårt ønske er at du vil bli inspirert til å forbedre din fysiske, psykiske og åndelige helse. Boken ble initiert av åndene og er et samarbeidsprosjekt mellom åndene og oss selv. Tuula har kanalisert informasjon muntlig, både i transe og i bevisst tilstand. Jeg, Annika, har ført historiene våre i pennen og har kanalisert i skrift. Vi har ikke alltid presisert hvem sin åndeveileder som har kanalisert hva i boken, ettersom guidene har gitt oss beskjed om at det ikke har vært av betydning i denne forbindelsen. Vi forstår at enkelte lesere kanskje ønsker å vite mer om åndeveilederne våre, og det vi kan si, er at vi i arbeidet med denne boken har hatt hver vår hovedveileder. Begge
D
11
har mannlig energi og samarbeider selvfølgelig ikke bare seg imellom, men også med andre lysvesener i andre dimensjoner. Med andre dimensjoner tenker vi her på andre verdener som ligger hinsides vår vanlige tredimensjonale virkelighet. Tuulas åndeveileder har levd mange liv på jorden i forskjellige kulturer, men virker nå fra den sjuende dimensjonen. Han har lovet å hjelpe Tuula videre i hennes utvikling. Han har mye humor, kan være ganske streng, men det er i kjærlighet, og han lærer Tuula mye, blant annet transekanalisering. Min åndeveileder er veldig kjærlighetsfull; vi har kjent hverandre i flere tidligere liv. Han gir meg mye styrke og hjelper meg på flere forskjellige måter, både på klinikken når jeg arbeider med andre, og med skrivearbeidet. Han virker nå fra den femte dimensjonen. Iblant tror Tuula og jeg at vi er veldig smarte når vi har kommet på noe klokt, men senere viser det seg at det var åndeveilederne som plantet tankene i oss. Når man er vant med å ha åndeveiledernes energi omkring seg, kan man iblant glemme å kjenne etter om det faktisk var jeg som tenkte, eller om tanken kom fra åndeveilederen. Innimellom har de det sikkert veldig morsomt, og det unner vi dem. Vår forskjelligartede utvikling viser at veiene er mange. Ingenting er feil eller riktig, bedre eller dårligere. Naturligvis er vi fortsatt underveis, ingen av oss har ennå nådd opplysthet. Men vi er uendelig takknemlige for åndeverdenens tillit og føler ydmykhet for muligheten til å få dette budskapet utgitt. Vårt håp er at du som leser vil få kunnskap om og innblikk i en annen dimensjon. Vi er to kvinner som ble kjent med hverandre i 1995, og fra 2004 begynte vi å utvikle et dypere vennskap. Vi har begge hatt opplevelser i barndommen, om enn på forskjellige måter, som har gjort oss følsomme for energier. Vi er begge av finsk/ingermanlandsk avstamning. Vi er begge akupunktører og qigonginstruktører. Vi har begge sterk vilje og sta12
het, så der vi har vært uenige om hva som skulle være med i boken, har vi latt åndene bestemme!
Tuula om seg selv Er det mulig å bli medium, transemedium og transehealer i løpet av to år? Slik ble det i alle fall for meg. Men egentlig begynte det hele mye tidligere. Jeg vokste opp nord i Finland med bror, mamma og pappa. Pappa var periodedranker, og kunne drikke hver dag i flere måneder og deretter være edru like lenge. Merkelig nok klarte han å beholde jobben ved den lokale papirfabrikken. Hva skjedde med meg? Det var meget lærerikt, det førte til at jeg ble svært lydhør og tilpasningsdyktig, og at jeg utviklet en enorm følsomhet for energier. Jeg lærte å iaktta en person hvis humør svingte lik en pendel, og hvordan jeg skulle håndtere en person som var syk. Det eneste som betydde noe, var å kunne avlese pappas humør og holde meg unna hvis det var fare for juling. Mammas viktigste oppgave, i tillegg til å jobbe i dagligvarebutikken og ta seg av meg og min bror, var å passe på pappa og leve hans liv. Mamma hadde en vanskelig barndom og lærte aldri å være glad i seg selv, og hun fikk heller aldri selvtillit. Ettersom hun var mitt forbilde i begynnelsen av livet, ble jeg veldig lik henne i mine unge år. I seksårsalderen var jeg veldig sint på min eldre bror som hadde stjålet penger fra sparebøssen min. Jeg tenkte skikkelig stygge tanker om ham, samtidig som jeg gled på badegulvet og slo meg stygt på håndvasken. I samme øyeblikk fikk jeg en innsikt i hvordan energi fungerer. Hvis jeg sender ut negativ energi, kommer den tilbake på en eller annen måte. Men jeg tok det ikke til meg; jeg fortsatte med det negative, men det var mest rettet mot meg selv. Allerede som 16-åring var jeg alkoholisert. Spriten var lik brød. Den var alltid tilgjengelig i huset. Jeg drakk til jeg var 13
omtrent 20 år gammel. Da sluttet kjæresten min å drikke, og det ble min redning. Å drikke alene ble for skammelig, men jeg levde lenge med suget etter alkohol. Min første bevisste kontakt med åndeverdenen skjedde i 2005, da jeg hjemme i leiligheten min gjenkjente en energi jeg hadde vært i kontakt med under en tidligere privat seanse. Det var en mann som så ut som en slags sjaman. Klærne hans var av dyreskinn og pels. Da husket jeg også hva mediet hadde sagt: «Hvis du vil, kan du selv gjøre dette.» Jeg forsto hva det betydde, men redselen sto i veien. Jeg ville ikke ha noe med dem å gjøre. Hvorfor skulle JEG holde på med den slags? Mange spørsmål ble besvart, men det tok sin tid. Og mange spørsmål står fortsatt ubesvart.
Annika om seg selv Jeg vokste opp med to eldre søstre, mamma og pappa på landsbygda i Västergötland. Som tenåringer flyktet foreldrene mine fra Ingermanland via Finland til Sverige under annen verdenskrig. De sto uten penger, fikk arbeid i tekstilindustrien, lærte seg svensk og sparte slik at de kunne kjøpe hus. Det bodde ingen jenter i nabolaget, så jeg ble en guttejente. Jeg frydet meg over å spille fotball, stikkball og leke indianer og cowboy. Jeg gikk under navnet Olle, og til min mors store fortvilelse var det ikke mulig å få meg til å kle meg i kjole. Mor sydde fantastiske klær, men til meg ble det bukser, skjorte og vest. Den finske misjonskirken betydde mye for foreldrene mine, og jeg gikk i den svenske misjonskirkens søndagsskole, sang i kor og var med i speideren. Da jeg var sju år gammel, døde mormor. Deretter ble livet mitt svært annerledes. Mor hadde opplevd mange tragiske hendelser under krigen, og da mormor, som var en klippe for henne, ble borte, falt mammas tilværelse i grus. Hun ble psykisk syk og var inn og ut av mentalsykehus. Hun kunne være hjemme i lange perioder, men hun ble aldri seg 14
selv igjen. Jeg ble enormt følsom for de forskjellige energiene og tilpasset meg i henhold til dem. Jeg er pappa og søstrene mine stor takk skyldig for at jeg er blitt så normal som jeg tross alt er. De var der alltid for meg. Da jeg ble eldre, oppdaget jeg hvor skjør grensen mellom galskap og kontakt med andre dimensjoner er. Mange ganger kunne mamma forutsi og se mye som viste seg å være helt riktig. Jeg lærte tidlig å lese, lenge før jeg begynte på skolen, og gjorde meg raskt ferdig med barnebøkene i byens lille kjellerbibliotek. Å lese ble både en virkelighetsflukt og en trøst. I tenårene leste jeg alt fra Sven Hedins oppdagelsesreiser til Carlos Castanedas bøker om sjamanisme, som jeg ble voldsomt fascinert av, og jeg tror min søken ble grunnlagt der. Siden har det bare fortsatt. I mange år har jeg hatt en følelse av at det er noe jeg skal utrette, jeg visste bare ikke hva det var. Nå vet jeg at denne boken er én av oppgavene mine og en av årsakene til at jeg er på besøk på jorden i dag. Én gang søkende, alltid søkende. Annika og Tuula Geilo og Göteborg, september 2013
1
Oppvåkning
Annika Hvordan kunne jeg vite at far døde i samme øyeblikk han faktisk gikk over til den andre siden? Hvordan kunne jeg føle at min søster døde i samme øyeblikk som det skjedde? Begge dødsfallene kom fullstendig uventet, og de skjedde med drøyt ett års mellomrom. Det første da jeg var 27 år. Det var i 1987. Den åndelige utviklingen min startet mye tidligere, men disse hendelsene sparket meg videre på en brutal måte. Min søken ble fordypet, og jeg kunne ikke lenger ignorere at det finnes en indre kunnskap og forbindelse mellom vår vanlige verden og åndeverdenen. Nå for tiden er mediale evner ikke en spesielt sjelden forekomst. Mange har en åpenhet for det spiritistiske og det åndelige som tidligere knapt nok fantes. Dette var ingenting man snakket høyt om for 25 år siden. Til og med yoga ble betraktet som noe litt suspekt. Og hvor populært er ikke yoga blitt i dag!
Kina våren 1989 – Annikas opplevelser Ofte stimuleres den åndelige søkeprosessen av omveltende hendelser i livet. I 1989, året for opptøyene i Beijing og massakren på Den himmelske freds plass, befant jeg meg tilfel19
digvis i partileder Deng Xiaopings hjemby Chengdu der det også var opptøyer. En venninne og jeg hadde bestemt oss for å reise på egen hånd fra Hongkong til Beijing med tog, buss og eventuelt fly. Vi var begge nysgjerrige på Kina. På den tiden gikk fremdeles mange kledd i den blå uniformen (maodrakten) og å gjøre seg forstått var et mareritt, men innimellom lyktes vi i å finne en engelsktalende person og fikk skrevet ned viktige setninger. Vi hadde planlagt å reise ut på landsbygda til en minoritetsbefolkning, men akkurat da ble min mor hjemme i Sverige rammet av slag. Jeg bestemte meg derfor for å bli i Chengdu i noen dager slik at jeg kunne nås per telefon og kunne ringe hjem, men jeg oppmuntret min venninne til å reise ut på landsbygda som planlagt. Jeg gikk av bussen i sentrum dagen etter massakren i Beijing. Der og da kjentes ikke stemningen spesielt truende, det var mer som en spenning som vibrerte i luften. En ung engelsktalende kineser kom bort til meg. Han kikket seg nervøst omkring før han snakket til meg. Han ville vite om den vestlige verden kjente til massakren i Beijing. I et land der angiveri er like vanlig som å spise, blir det nærmest umulig å føre en samtale. Jeg leide en sykkel for å få sett meg omkring, men alle innfartsveier til bykjernen var sperret med store steinhauger. Ved å sykle i sirkel tok jeg meg frem til teserveringen i Folkets park. I skyggen av høye trær sto tiden stille, og gamle menn i maodrakt drakk te i langsomt tempo. De virket totalt uberørt av skuddsalvene i det fjerne. Jeg fortsatte til buddhistklosteret Wen Shu. Innenfor murene var stillheten øredøvende. Noen ganske få personer ruslet langs grusgangene, og inne i tempelet satt munker i bønn og meditasjon. Røkelsesduften av sandeltre var bedøvende. Jeg hvilte på en rødlakkert benk og snakket litt med en ung kineser som studerte ved universitetet. Han hadde deltatt i opptøyene i Chengdu dagen før, men kamplysten som da hadde vært så sterk, var byttet ut med sorg og resignasjon. Nå ba han for en død venns sjel. Jeg spurte om han 20
var villig til å risikere livet i kampen for demokratiet, og han svarte: «Et liv i ufrihet er ikke noe liv, det er bare en eksistens.» Mørket senket seg raskt, og jeg gikk ned til elvebredden, der de små restaurantene ligger tett under piletrærne. Etter å ha spist middag spaserte jeg langs elven. Lyden fra demonstrasjonen ble mer påtrengende. Plutselig hører jeg navnet mitt bli ropt fra himmelen. Jeg stanser opp og tenker at det må være innbilning, men fortsetter så å gå. Da hører jeg det en gang til. En ubestemt følelse av fare kryper inn under huden min, og jeg snur og setter kursen mot det store statseide hotellet der jeg bor. Etter å ha gått noen meter hører jeg navnet mitt bli ropt for tredje gang. Da løper jeg så fort jeg bare kan i flippfloppene mine tilbake til hotellet. Vaktene er i ferd med å låse den store porten inn til hotellet, og jeg rekker så vidt å komme meg innenfor. Inne i lobbyen hører jeg hvordan tusentalls rasende mennesker meier ned porten og kommer stormende mot lobbyen. Jeg bråsnur og rekker å tenke: ikke heisen! – og kaster meg opp trappene. Jeg kjenner blodsmaken i munnen samtidig som jeg hører kinesere bak meg knuse lobbyen. Alle inntrykk forsterkes, og jeg kjenner at frykten har sin egen lukt. Jeg lurer på om jagede dyr har det på samme måten. Etter at jeg har løpt opp noen etasjer i tre og tre trappetrinn om gangen, er melkesyren sterkere enn redselen, og jeg innser at jeg ikke kommer til å orke å fortsette til åttende etasje, der rommet mitt ligger. Ettersom jeg ikke vil bli stående i en hotellkorridor, banker jeg på alle dører helt til noen åpner. En forskrekket kineser er ikke rask nok, og jeg setter foten i døren og trenger meg inn. De skriker høylytt og vil naturlig nok ikke ha meg der. Jeg vil ut på balkongen og se om det finnes noen fra Vesten i samme etasje. Heldigvis ser jeg noen på en balkong lenger borte og får komme inn til dem i stedet. Biler, hotellet tvers over gaten og statsteateret brenner. Overalt i sentrum står store bygninger i brann. Vi er redde for at hotellet vårt er neste mål. Det virker som om alt har 21
utartet, og at et oppdemmet enormt hat blir rettet mot så å si hva som helst, bare det er statseid. Det er vanskelig å vite hvem som egentlig deltar i opprøret. Det er selvfølgelig studenter og helt vanlige mennesker, men også en slags mobb. Soldater stormer frem, og det er ikke bare tåregasskudd som høres. Det smeller av geværskudd. Det er en meget merkelig følelse plutselig å befinne seg innenfor det militæres område og faktisk bli beskyttet av dem. Etter noen timer har de militære tømt området omkring hotellet for folk. Igjen på asfalten nedenfor balkongene ligger tolv menn på kne, bakbundet og med pannen mot jorden. Tydeligvis er noen av opprørsdeltagerne tatt til fange. Menn kledd i svarte bukser og hvite skjorter patruljerer omkring dem. Jeg vet ikke hvem fangevokterne er. Er de fra det hemmelige politiet, er de hotellets sikkerhetsvakter eller andre? Jeg har ingen anelse. Men den beske lukten av redsel er til å ta og føle på helt opp til balkongen fem etasjer opp. Eller er det vår egen redsel jeg kjenner lukten av? I flere timer lå de der før de ble ihjelslått på den mest tenkelig bestialske måte. Jernstenger og baseballklubber knuste hodene deres mot asfalten. Kroppene ble slengt på et lastebilplan og fraktet bort. I sjokk sto vi, noen få fra Vesten, på en balkong og lurte på hvilket mareritt vi befant oss i. Jeg sjanglet til toalettet og spydde og spydde – og bestemte meg for at jeg måtte ut av Kina. Skjelvende fant jeg veien til rommet mitt, hentet frem pass og penger og tok på meg joggeskoene. Jeg ble liggende fullt påkledd på sengen og stirre i taket, og vente på at klokken skulle bli fem om morgenen, slik at jeg kunne gå ned til kontoret i hotellet der de solgte flybilletter. Jeg tenkte at da kommer jeg sikkert først i køen, som jeg var sikker på ville bli lang. Jeg var nummer tre, og priset meg lykkelig for at jeg hadde kontanter. Dagen før hadde jeg vært nesten irritert på meg selv fordi jeg hadde vekslet inn så mye penger, uten egentlig 22
å vite hvorfor jeg hadde gjort det. Det var ikke mulig å betale med kort, bare kontanter. Jeg fikk billetten min til Hongkong med avreise neste dag. I køen sto flere hundre utlendinger, og da det ikke var flere billetter til Hongkong igjen, kjøpte de billett til hvor som helst utenfor Kina. Jeg hadde bare noen få dollar igjen og lurte på hvordan jeg skulle komme meg til flyplassen. Ingen vestfra turte å gå ut ettersom hotellet var omringet av tusentalls rasende kinesere. Antagelig hadde de fått vite hva som hadde skjedd i løpet av natten. Det fantes også et telegramkontor på hotellet, og i siste øyeblikk, før alle forbindelser ble brutt, fikk jeg sendt et telegram til venninnen min i den lille byen Dali: «Danger! Don’t come Chengdu. I go to Hong Kong tomorrow. Contact Swedish Embassy.»Jeg ba til alle høyere makter om at hun skulle få telegrammet. Hun fikk det i det øyeblikket hun skulle til å gå om bord i bussen til Chengdu, og fikk endret billetten sin. Dessverre var det ikke mulig å få sendt telegram til familien min i Norge og Sverige som satt vettskremte og så på TV om det som skjedde i Chengdu, og som visste at der var jeg. Jeg gikk opp på rommet mitt og tenkte at har jeg kommet helskinnet fra denne galskapen så langt, må også resten gå bra. Det kjentes som om jeg på et eller annet vis var beskyttet, selv om jeg var helt alene. Jeg satte meg på sengen og ba om hjelp til å komme til flyplassen. Aller helst ville jeg ikke bli enda en natt på hotellet i Chengdu. Jeg fikk en følelse av at jeg skulle gå ned i lobbyen. Der står noen briter og diskuterer transport til flyplassen. Jeg tyvlytter litt, og spør deretter om det er noen mulighet for at jeg kan få sitte på med dem. Jeg forklarer at jeg bare har noen få dollar igjen ettersom alle kontantene mine har gått med til flybilletten, og de svarer at det ikke er noe problem. De har arbeidet i noen måneder med å bygge en tobakksfabrikk som ligger i nærheten av flyplassen, og dersom det ikke fantes rom på flyplasshotellet, hadde de tenkt å være på fabrikken. De kinesiske kontaktene deres skulle ordne med 23
transporten ut ettersom det gikk mange rykter om veisperringer og at drosjer med utlendinger ble satt i brann. Jeg er utrolig lettet og takknemlig over at det har ordnet seg med transporten, og nyter den tørre britiske humoren. Etter noen timers venting kommer to biler som skal kjøre oss ut, og kineserne går ved siden av oss til vi får satt oss i bilene. Ettersom det er så mange mennesker ute, tar det tid før bilene kan kjøre, og folk omkring bilen vår begynner å gynge på den, som om de vil at den skal velte. Den kinesiske sjåføren skriker, og til slutt kommer vi oss av gårde. Vi er spent på hvordan det er ute ved flyplassen. Ingen fly går den dagen. Vi får rom på flyplasshotellet, og britene er gentlemen og betaler for rommet mitt. Jeg sier at jeg kan ta ut penger i Hongkong, men det spiller ingen rolle for dem. Jeg får tid til å tenke over hva jeg har vært gjennom, og i mitt stille sinn undrer jeg meg på hvordan det skulle ha gått om jeg ikke hadde hørt navnet mitt bli ropt i himmelen og hadde rukket å komme meg innenfor porten. Hvem var det som ropte? Skytsengelen min, far, en åndeveileder? Jeg vet ikke. Å høre noe én gang kan jo være innbilning, men ikke tre ganger. Hvordan kunne det ha seg at jeg tok ut så mye penger når jeg egentlig ikke hadde tenkt å gjøre det? Og sånn flaks jeg hadde som traff britene og fikk transport og rom på flyplasshotellet! Alternativet orker jeg ikke å tenke på. Ingen vet om flyene neste dag vil gå som planlagt. Vi hører kraftig skuddløsning fra Chengdu hele natten, og BBC radio rapporterer at flere hundre mennesker er drept, og at tilstanden er urolig. Jeg er utmattet og får ikke sove. Om morgenen drar vi til avgangshallen og får vite at det skal gå fly. Jeg tør ikke helt å tro på det før jeg er om bord. Jeg har fått plass langt frem i flyet, og da vi letter, ser jeg meg rundt og bakover. Aldri før har jeg sett så mange lettede og hysterisk glade mennesker. Det kjennes som om alle mest av alt har lyst til å rope: Hurra! Vi kom oss ut.
24
Da vi lander i Hongkong, befinner jeg meg fortsatt i en lettere sjokktilstand og finner frem til en telefon for å ringe til familien min. Etterpå bestemmer jeg meg for å benytte Visa-kortet mitt og ta inn på et luksushotell. I mitt antrekk som ryggsekkturist og med sekk på ryggen ønskes jeg ikke direkte velkommen i resepsjonen. Da jeg fyller ut skjemaet med alle persondetaljer, bestemmer jeg meg derfor for å skrive hotelldirektør (hvilket jo var sant; min mann og jeg drev et hotell på Geilo) som yrkestittel. Jeg ser resepsjonisten heve øyenbrynene da han kikker gjennom skjemaet, men jeg får et rom. Jeg fyller vann i badekaret og ringer til det svenske generalkonsulatet. Venninnen min har gitt lyd fra seg, så vi får kontakt igjen. På generalkonsulatet spør de om jeg kan tenke meg å bli intervjuet av en kveldsavis om det jeg har opplevd. Jeg svarer at det er greit, og avtaler tid neste dag. Tjue år senere innhentes jeg av fortiden idet jeg blir kontaktet av en svensk professor ved et amerikansk universitet. Han har en kinesisk student som vil skrive en avhandling om hendelsene i Chengdu, og via den gamle avisartikkelen har de funnet frem til meg. Tydeligvis finnes det ikke så mange utenlandske øyevitner, og etter beste evne svarer jeg på kineserens spørreskjema.
Reinkarnasjon og medial kontakt I det dypeste mørke dukker spørsmålene om meningen med livet opp. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva eller hvem bærer oss i mørket? Hva skjer når vi dør? Jeg begynte å lese litteratur om nær døden-opplevelser og tidligere liv. Reinkarnasjon er en selvfølge for nærmere halvparten av jordens befolkning, og jeg begynte å helle mot at det absolutt var en mulighet. I Mange liv, mange mestre, som er blitt en klassiker om reinkarnasjon, skriver den amerikanske legen og psykiateren Brian Weiss: «I løpet av uken hadde jeg pløyet 25
meg igjennom en lærebok i religionshistorie. Den inneholdt mange spennende opplysninger; blant annet at den romerske keiser Konstantin og hans mor Helena i år 325 fjernet alle henvisningene til reinkarnasjon fra Det nye testamente. Og på kirkemøtet i Konstantinopel i år 553 ble denne avgjørelsen stadfestet. Reinkarnasjonsdoktrinen – læren om gjenfødelse – ble bannlyst og erklært for å være kjettersk.» 1 Hvorfor ble disse henvisningene fjernet? Var det en politisk handling? Fortsatt finnes det imidlertid enkelte steder i Bibelen der reinkarnasjonstanken eksisterer, for eksempel i Evangeliet etter Johannes 9, 2–3, der en mann som er født blind, helbredes: «Hans disipler spurte ham: Rabbi! Hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind? Jesus svarte: Verken han eller hans foreldre har syndet, men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham.» Hvordan skulle mannen kunne synde når han var født blind, om ikke disiplene tenkte på synd i et tidligere liv? Jesu svar er imidlertid en bekreftelse på at det ikke er en følge av et tidligere liv. Forskning og forsøk er utført med barn som kunne gi et svært klart bilde av sitt antatte tidligere liv, og vise hvor de bodde, nevne navn på familiemedlemmer, fortelle om fødselsmerker som fantes på samme sted som tidligere skader. 2 Kontrollerbare fakta, med andre ord. I min ungdom var jeg på ferie på en gresk øy med foreldrene mine og kjente meg igjen i sentrum av byen, og visste hvor gatene ledet. Jeg syntes det var underlig, men sa ingenting til foreldrene mine. Senere har jeg kjent meg igjen flere andre steder. Mange har hatt lignende opplevelser. Likeledes kan man iblant kjenne igjen mennesker som man aldri før har møtt. Da jeg begynte å tro på reinkarnasjon, ble dimensjonene i livet større, at alt har en årsak og en virkning. Man høster som man sår; kanskje ser vi ikke effekten i dette livet, men definitivt i neste. Det vi opplever nå, er delvis et resultat av et 26
tidligere liv, og det vi foretar oss i dag, kommer til å påvirke vår fremtid. Derfor har nået en så avgjørende betydning for hele vår kropp og hele vårt sinn. Lever vi i nået, utvider vi vår livsopplevelse, noe som gir oss flere muligheter. I motsatt fall blir livet svært begrenset. Til slutt bestemte jeg meg for å kontakte et medium. Jeg var bare nødt til å få visshet i om det fantes en annen dimensjon der mine kjære avdøde kunne kontaktes. Mediet visste bare navnet mitt, ingenting annet. Da jeg kom, forklarte hun hvordan seansen ville forløpe, og ba meg om å sette meg. Etter en liten stund hadde hun opprettet kontakt med en kvinne «på den andre siden», og beskrev kvinnens utseende og omtrentlige alder da hun døde. Så sa mediet til meg: «Kvinnen ønsker at du skal være sikker på hvem hun er. Derfor sier hun at hun aldri likte det andre navnet sitt.» Da skvatt jeg til. Jeg forsto at det var min søster mediet hadde kontakt med. Mediets beskrivelse av utseende og alder stemte nøyaktig, men det var denne uttalelsen som førte til at min siste rest av tvil forsvant. Søsteren min hatet nemlig det andre navnet sitt, for jeg pleide å erte henne med det når jeg var sur på henne. Mediet formidlet budskap fra søsteren min som det var viktig for meg å få avklart, og det hjalp meg med å bearbeide den dype sorgen jeg følte etter hennes bortgang tre år tidligere. Jeg kunne føle den energien og kjærligheten min søster formidlet. Videre opprettet mediet kontakt med en mann hvis utseende, klær og personlighet ble beskrevet i detalj. Ikke engang jeg kunne ha beskrevet min far mer utførlig enn det mediet gjorde. Også fra ham fikk jeg budskap som gjorde tilværelsen min enklere og lysere. Mediet beskrev også en kvinne som jeg trodde var tanten min, men helt sikker ble jeg ikke før mediet formidlet følgende beskjed: «Du skal ikke ha så dårlig samvittighet for at du ikke var i begravelsen min. Jeg vet at du ønsket å være der.» Tante døde på et tidspunkt da det var høysesong på hotellet vårt, og jeg kunne ikke være borte i de tre dagene 27
det ville ha tatt med reisen til og fra. Jeg hadde virkelig tenkt mye på det og hatt dårlig samvittighet. I ettertid har jeg forstått at jeg var heldig i og med at nettopp dem jeg ønsket kontakt med, dukket opp. Iblant kan det være andre slektninger eller venner som kommer gjennom. Selvfølgelig har også kvaliteten på mediet mye å si. Jeg ble veiledet til nettopp dette mediet, som viste seg å være veldig dyktig. Etter besøket følte jeg meg ganske overbevist om at det finnes en annen dimensjon, og at sjelen vandrer videre selv om kroppen dør. Enkelte medier arbeider også med å lese av historien til objekter, såkalt psykometri, og jeg hadde med en brosje som jeg var nysgjerrig på. Etter å ha holdt den i hånden en stund sa hun: «Jeg ser Norden, men den må ha vandret på et eller annet vis … jeg ser også Hellas. Jo, den kommer opprinnelig fra Hellas. Brosjen er gammel, og symbolene på den har hatt en kultisk, religiøs betydning. Den har vært en gave fra en mann til en kvinne, men den har ligget ubrukt i lange perioder. Kvinnen som bar den sist jevnlig, hadde festet den på et sjal som hørte til en slags bygdedrakt. Sjalet var gulbrunt, ganske tykt, av ull, og svarte striper dannet et rutemønster. Av personlighet var kvinnen litt avmålt, og hadde ikke så lett for å vise følelser.» Ut fra det jeg selv vet, var det min mormors far som kjøpte brosjen på en av sine reiser. Han var sjøkaptein, og ga brosjen til sin hustru, som bodde ved Finskeviken. Senere vandret brosjen med slekten som flyttet via Finland til Sverige og videre sammen med meg til Norge. Min mormor hadde en drakt med sjal som passet til beskrivelsen, og hun kunne nok bli oppfattet som litt avmålt.
28