66 av Wenche Myhre

Wenche Myhre I SAMARBEID MED

MONA LEVIN

66

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-25024-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anders Bergesen Superultraplus Designstudio Omslagsfoto: Bjørn Opsahl Layout og sats: Ingeborg Ousland/cmyk.no Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 11/15 pkt. Sabon og trykt på 130 g Arctic Volume White 1,1

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

InnholD Pause 9 Del 1 Barndom 19 Reidar 24 Første opptreden 27 Gjennombrudd 32 Barnevaktene 36 Del 2 Tyskland kaller 41 De heftige årene 45 Dizzie Tunes 47 Piperensere og gulrøtter 50 Del 3 Wenches Venner og Gaza 53 Det første møtet med Torben 57 Da et håndtrykk var en avtale 61 Del 4 Povel Ramel 65

Hester og fly 69 Sirkusliv 73 Giftermål og bryllupsreise 78 «Ikke ta bilen fra henne!» 81 Del 5 Å ta farvel 85 Barn på løpende bånd 87 Peppar och Salt 90 Lekekamerater 92 Del 6 Fire land, flere liv 97 «Entertainer!» 102 Exit! 104 Nesøya 106 Karriere og ekteskap 110 Del 7 Michel 113 Gjennom isen 118 Paris 119

Paparazzi 122 Flytting igjen 125 Bryllup i Las Vegas 127 Del 8 Anklager 131 Produksjoner 132 Vi lever! 137 Englevakt 138 Del 9 Det røde hjørnet 143 Fremtiden har fødselsdag 146 Melodi Grand Prix 150 Brødrene i Basel 151 Del 10 Sweet Charity 155 Mamma 158 Slutten 162 Begravelsen 163 Tung tid 165 Del 11 Hund og katt 169 Klassisk uling 173 Med dyr i studio 175 Trening 178

Del 12 Drøm og virkelighet 181 Fra Rotlack til Amarone 184 En takk til mine fans 187 Del 13 Arthur 193 Sea Cloud 198 Bryllupet på Hafjell 200 Alltid i bevegelse 201 Del 14 Et øyeblikk ... 207 Trær 209 Anders 211 En glad gubbe 216 Hildegard 217 Del 15 GWS 221 Hei fruuua! 227 Grenseløs 231 Gaza 2011 232 Del 16 Utsolgt! 237 Turnéliv igjen 242 Et kvarter av gangen 246 Takk 249 Biografi 255 Bildekreditering 264

Kjære snille, gode Reidar, jeg er så glad og takknemlig for at akkurat du er broren min. Du er en stor del av mitt liv, og du er den som vet at jeg ikke har vært opptatt av å skrive bok. Fortsatt føler jeg meg midt i livet.

Så merker jeg at barna er blitt voksne og lever sine liv. Nå tenker jeg at kanskje det er viktig å fortelle dem noe om mitt liv. Så dette gjør jeg til og for dere, mine elskede barn – Kim, Dan, Fam og Michael. Her er mammas historie.

Nesøya, juli 2012

7

H

8

H

PAUSE

1.

«Pause, Myhre!» Overlegen ser på meg, med mer alvorlig blikk enn han pleier. Professor Ole Henning Skjønsberg er en mann med mye humor, men han smiler sjelden. Nå sitter han på sengekanten, ser på meg og sier: «Cellegift. Nå er det pause.»

Jeg ble invitert med på et observasjonsprosjekt da mamma døde av senskader etter kreftbehandling, og har gått til rutinemessige kontroller de siste tyve årene på Radiumhospitalet. Denne gangen tok de noen bilder og ultralyd i tillegg, og flere prøver enn vanlig. Og så: «Det er noe her vi ikke liker helt.»

Dette er sommeren 2010, og jeg er i Trondheim hos venner da mobilen ringer. Jeg står ved vinduet med utsikt over havet. Stemmen sier «Det er fra Radiumhospitalet», og jeg vet i samme sekund, nå kommer det. «Dette ser ikke bra ut, og vi skal ha ut dette,» sier stemmen. Kroppen min føles underlig. Havet ligger solblinkende foran meg i et 180 graders panorama, jeg kan se helt ut i havgapet. Det synet glemmer jeg aldri.

Fra det øyeblikket jeg kommer til Radiumhospitalet, går det slag i slag.

De opererer, tar ut tre lymfer – de kaller dem «vaktposter» – og den ene er ikke i orden. Etter operasjonen, mens jeg forbereder meg mentalt på stråling, kommer overlegen med sitt «Pause, Myhre. Cellegift.»

9

H De vil beholde meg over natten, men det er umulig å sove. Jeg ber nattsøster om noe skrivepapir, og da morgenen kommer har jeg ikke sovet et sekund, men papiret mitt er fullt. Jeg har skrevet ned alt det positive jeg kan komme på, alt som faller ned i hodet på meg akkurat da. Jeg skal ikke reise noe sted, ikke pakke noen kofferter. Jeg skal sove i min egen seng, få være sammen med familien, leke med barnebarna – jeg har ni på dette tidspunktet, et tiende er på vei – og det fører til flere positive tanker.

Dommen faller og jeg blir veldig praktisk. På listen står det: Sjekk pensjonsavtalene, få orden på økonomien, rydd i hyller. Ikke fall ned i triste tanker og destruktiv tenkning, men behold positiviteten. Ta ting når de er der, planlegg det som er mulig. Pynt deg, smink deg, kos deg.

Jeg skriver og skriver om alt det gode som ligger foran meg. Jeg skal ha en pause nå og er tvunget til å se livet fra nullpunktet. Til slutt: «Hvorfor skrive opp det negative? Det får jeg ta når det kommer.»

På sykehuset får jeg lagt inn en WAP, en direkte tilgang til blodårer ved kragebenet. Det rareste er det øyeblikket jeg ser dem komme med den røde posen, posen med gift som skal inn i meg, gjennom nålen, intravenøst. Min eldste sønn Kim og min kjære Anders sitter hos meg. Så ligger jeg der og ser hvordan den røde giften invaderer meg. Vossssj. Så er posen tom. Nå er det ingen vei tilbake. Nå begynner det.

2.

Sykdommen blir funnet tidlig og jeg er heldig som får utført brystbevarende kirurgi. Det er nesten ikke noe arr etter det de tok ut. Men litt arr på nervesystemet får jeg, og blir voldsomt urolig under cellegiftkuren. Denne rastløsheten jeg har fått i meg intravenøst, i kombinasjon med min egen innebygde energi, er ingen god kombinasjon. Jeg løper opp og ned og frem og tilbake uten å få gjort noe som helst. Til å begynne med, da jeg er ganske frisk, går jeg turer, men blir redusert etter hvert. Det er akkurat som om kroppen blir dratt ned i kjelleren med hver behandling.

Jeg merker det tydelig hver gang jeg tråkker opp alle trappene på Radiumhospitalet. Jeg går alltid inn bakveien, inn blant alle giftcontainerne, for der nede er det ingen som ser meg. «Det er muldvarpen som kommer!», sier 10

H jeg på mobilen, og da kommer en sykepleier ned og henter meg. Personalet er helt fantastisk. De gir meg stadig lov til å gå litt andre veier, og vi går trappen sammen, hele veien opp. Det blir tyngre for hver gang. På siste cellegiftkur må jeg stanse og holde meg i rekkverket, hvile litt, men jeg vil klare det.

De første nettene har jeg kraftige mareritt. I et av dem er vi i Holmenkollen, i en trang og høy vindeltrapp på innsiden av ovarennet, og den er smekkfull av folk. Alle skal opp til toppen. Det er trangt der, og jeg går med en PC under armen – jeg som er så håpløs med data. På skjermen lyser et bilde av meg i en juledekorasjon, en scenesetting, som plutselig faller ut i fanget mitt i en million bittesmå biter – kulisser, julepynt, mennesker, bikkjer, trær. Jeg prøver desperat å feste alle disse bitene sammen inn i PCrammen igjen, men de faller ut like fort som jeg setter dem på plass.

Lenger nede i trappen kommer Frank Zappa på en kjelke med den danske artisten Gitte Henning på fanget, hun har en ganske trøtt frisyre, syns jeg – det gøyale pigghåret hennes har ramlet ned. Hun holder på å le seg i hjel, men sitter altså på fanget til Frank Zappa som skriker: «Please, Mrs. Mayre!

Please move on!».

Jeg drømmer at havet stiger så høyt opp på husveggen hjemme at jeg kan se ned i det utenfor kjøkkenet, og der svømmer det folk rundt helt inntil vinduskanten. I en annen drøm er jeg venstre ytterhjul på en jumbojet som skal til å lande på den gamle flyplassen på Fornebu. Langs rullebanen går en trebro over en bekk, broen er akkurat så bred at jumbojetens hjul får plass. I svart miniskjørt, svarte strømper og høyhælte sko, løper jeg som en gal for å holde det venstre hjulet og meg selv på trebroen. Kapteinen lander på kanten og jeg skriker til ham: «Du kunne jo ha landa på rullebanen, kan du se å komme deg inn på banen, for svingende!» Det gjør han, men jeg er helt utslitt av å løpe i de høye hælene.

Etter hvert merker jeg at behandlingen tar på. Hver uke er litt tyngre. Om nettene drømmer jeg. Drømmefasene er temmelig slitsomme. Min svigerdatter lager mat når jeg føler meg litt uggen. Jeg vil gjerne spise, men jeg orker ikke å planlegge middagen, jeg er ikke kvalm, men orker ikke å gå til Mathuset. En uke i hver kur ligger immunforsvaret nede, og da er det vondt ikke å kunne holde og klemme barnebarna på samme måte som jeg pleier. De er små og forstår jo ikke hvorfor de ikke kan komme inn når de er litt snørrete, bare ser litt undrende på meg. En av de yngste, Filippa, pleier å sitte sammen 11

H med meg i det lille kontorbygget, hun tegner og jeg holder på med mitt.

Denne gangen er hun litt forkjølet og jeg må si nei – en fryktelig følelse.

Jeg gjør en ny vri: Lager noen høstsamlinger utendørs med alle ungene, brenner bål, koker pølser og henger opp lykter, og vi leker. Jeg kan sitte der og nyte dem med øynene.

Så drømmer jeg at noen har gravd opp hele eiendommen foran huset, der det er et svømmebasseng, og noen har parkert en gul Ferrari nede i bassenget og fylt opp resten med jord. Det er svære parties her, masse merkelige mennesker som løper rundt, dopede vakter. Jeg kjenner ingen, og da jeg kommer hjem og spør hva de driver med, virker det som om de ikke vet at dette er mitt hjem. I marerittet redder min venn Remo Caprino meg – han putrer forbi og spør om jeg ville være med på båttur!

3.

I ettertid, når jeg tenker på dette «PAUSE» fra den alvorlige overlegen, tenker jeg at sånn må det være for alle det berører. Store omveltninger står i kø. I et liv som mitt, blir det også mange omveltninger, og på flere nivåer.

Jeg har siste forestilling før behandlingene begynner, på torget i Svelvik, 7. august 2010. Etter den må jeg offentliggjøre at det ikke blir flere forestillinger denne høsten. Før Svelvik vil jeg ikke sende ut noen pressemelding, publikum skal slippe å tenke «stakkars henne». Ingen skjønner hvorfor jeg ikke vil se noen mennesker etterpå, bare forsvinner i en bil med en gang forestillingen er slutt.

Finalen med Svelvik Musikkorps er «Vi lever», torget og kirketrappen er stappfull av folk og alle synger med, og akkurat da siste akkord toner ut, begynner kirkeklokkene å slå. Jeg vet ikke at vi er forsinket og at klokkene ringer inn til en kirkekonsert. Jeg får gåsehud – herregud, ringer klokkene for meg? Pressen er etter meg, og i det jeg går inn i bilen hører jeg en journalist som spør: «Wenche, er det sant at du har fått kreft?»

Den natten sender jeg ut en pressemelding om min tilstand.

Fordi jeg er min egen manager, bestemmer jeg meg for å si fra personlig til venner og samarbeidspartnere. Det blir ekstremt mye stress til å begynne med. Avlysninger, forklaringer, utsettelser, avbestillinger. Agenter, musikere, 12

H kostymedesignere, reisebyråer, turnéarrangører. Forklaring for NAV som heldigvis forstår min situasjon. Hvis jeg ikke arbeider, kommer absolutt ingen penger inn. Regningene derimot. Jeg får litt «skjælven».

4.

Kim og Anders følger meg til den første cellegiftkuren; Kim tar seg fri fra jobben og kjører meg til og fra Radiumhospitalet, Anders henter og bringer.

Jeg forsøker å leve så normalt som mulig, handler med barnebarna, lager mat. Alle stiller opp hundre prosent etter tur, men etter første kur får jeg en infeksjon med feber, og da bærer det inn igjen på sykehuset en dag.

Blodårene mine er blitt vonde å stikke i. WAP’en sitter der under hele kuren, posene blir koblet rett til denne innsydde kanylen, og de slipper å stikke mer i meg.

Andre konsekvenser følger med slike røde poser. Mot slutten av første cellegiftkur mister man håret. Etter tre uker merker jeg det. Noen holder ut litt lenger, men jeg tar håret fort. Da jeg merker at det begynner å falle ut, bestemmer jeg at dette vil jeg ikke være med på. En søvnløs natt står jeg opp, ser meg i speilet og tar i håret mitt. En stor dott følger med ut av hodebunnen. Med hunden min Oscar som taus tilskuer, drar jeg ut alt det løse, og bruker neglesaksen på resten. Tar på meg et skaut, og håper kjæresten min ikke våkner. Neste morgen reiser jeg opp til parykkmaker Thomas Høyer og får satt på den jeg har bestilt.

Godt forberedt er jeg, men kan ikke late som det ikke er forferdelig. Nina Bull – frisør, makeup-artist og god venn, som normalt styler meg til fotooppdrag og TV-sendinger – blir med og holder meg i hånden. Hun som skal barbere hodet mitt spør om speilet skal fjernes? Jeg sier ja, og det plasseres på gulvet i en vinkel som gjør det umulig for meg å se meg selv. Jeg er ganske medtatt da frisøren forlater rommet et øyeblikk.

«Jeg må se!» Dragningen mot speilet er uimotståelig og jeg er for nysgjerrig til å la være, bøyer meg over og ser meg selv opp ned. Da kommer tårene.

Med blank skalle og rødgråtte øyne ser jeg ut som et maleri av Odd Nerdrum.

Det er blanke skapdører på veggene så jeg ser meg selv i full stereo og 3-D, og plutselig er det norske troll overalt! Vi begynner å le, og Nina knipser et 13

H bilde. Dette merkelige, grensesprengende øyeblikket i livet mitt må jeg bare ha med meg.

Da parykken er limt på plass har jeg fått et meterlangt hår og ser ut som «Skrik» av Munch. Det blir klippet til, og så føles det veldig bra. Nå vet jeg også at det finnes flotte parykker som kan sitte bom fast i en måned av gangen. Du sover med dem, du dusjer med dem – som med ditt eget hår.

Det er tidkrevende, men jeg føler meg mindre utsatt. Håret er sekundært, eksistensen er det primære. Men med parykk føler jeg meg likevel mer beskyttet, ikke så sårbar. Forfengelige er vi alle.

Jeg tenker at nå blir det vel en kort sveis eller noe annet, jeg får ta det som det kommer. «Myhre», sier jeg til meg selv i bilen, «nå har du gått med den samme såta i 50 år. Kanskje publikum fortjener en forandring.» Jeg kommer vel til å se ut som en grevling, tenker jeg, med en hvit stripe på toppen og to svarte på siden, det er mange muligheter. Jeg må iallfall gjøre det beste ut av det.

En fordel jeg har i motsetning til de fleste andre, er at jeg i mitt yrke har sett meg selv i slike situasjoner så mange ganger før. Sjokket er nok mindre for meg, tross alt. Jeg har vært Povel Ramel på scenen, stått der med Povels sprikende tenner og helt glatt hode. I Sweet Charity så jeg meg selv sånn hver kveld: Vi tuller inn hodet i strømper før vi setter på parykker. Jeg har jo stått der med barter og herrehår, som flintskallet og troll, jeg vet ikke hva, og er vant til sånne ekstreme situasjoner. Likevel er det rart når jeg ikke har noe valg. De grensene jeg har opplevd i livet har jeg valgt selv, hver gang.

5.

Jeg våger ikke å synge, jeg tør ingenting for øyeblikket, for bare tanken på scenen tenner meg. Bryteren må skrus helt av. Jeg tør ikke høre på låter engang. Hører jeg noe bra, er jeg i gang med prosjekter med en gang. Når Anders og jeg sitter nede i musikkrommet og spiller, og jeg hører noe fint, da hører og ser jeg også show. Det samme skjer når jeg øver inn noe nytt; «Vinter og sne», platen utkom i 1966 og i 2011 gjorde vi en nyinnspilling i anledning VM på ski, jeg sang på Universitetsplassen i Oslo.

14

H

15

H jeg hører klangen av de uskrevne arrangementene, jeg kjenner lukten av scenen, jeg ser lyssettingen. Noe av det vanskeligste for meg er å la være.

Ski-VM i februar er en velsignelse. «Vinter og sne», den offisielle VMsangen fra 1966, får nytt liv ved åpningsshowet på Universitetsplassen i Oslo i 2011, TV-overført til hele den skiinteresserte verden. Sigurd Jansens melodi til Alfred Næss’ tekst har fulgt meg i alle år, jeg kan den ut og inn, piece of cake, og nå bare gleder jeg meg. Anders gjør noen små forandringer, Sigurd er fornøyd. «Vinter og sne, en skiløper farer av sted ...»– jeg er så sugen på å synge, det er som medisin.

Ett nummer er greit. Jeg snakker med legen og jeg snakket med NAV, alle sier det er greit. KORK (Kringkastingsorkesteret) har jeg jobbet med i mange år, vi kjenner hverandre, og det er ubeskrivelig deilig å møte dem igjen ved prøver og opptak i Store Studio.

To dager før har jeg mistet hunden min, Oscar. Han har vært syk en stund, og sovner inn hjemme i armene våre. Jeg føler stor tristhet. Sitter oppe i teknikken i Store Studio, det er stille over alt. Alle musikerne er gått ut av studio, alle stolene er tomme. Stemmen min skal legges på. Jeg ringer sønnen min, Michael, og sier at jeg skal synge inn «Vinter og sne», men jeg tenker på Oscar og er trist inni meg. «Tenk på lille Adrian som er på vei!» sier Michael, og dermed er jeg på plass og det hele går på ett opptak.

På sending må jeg nærmest holdes nede, så moro er det. Jeg kommer rett fra strålebehandling, og Kollenbrølet som møter min entré i rosa sukkertøykostyme fra Moods of Norway, er grenseløst hjertevarmende. Tårekanalene går et øyeblikk i overdrive. Alle vet at jeg er syk, og jeg føler at de heier litt ekstra på meg denne kvelden. Jeg kan holde på i en time, kjenner ingen smerte og får akkurat det kicket, den lukten av sagmugg som er den store faren. De tre minuttene på Universitetsplassen, foran et publikum på over 50 000 jublende mennesker, er som vitaminer for meg, men også en påminnelse om at forskjellen på å gjøre ett nummer og en hel forestilling er stor.

Strålebehandling og 27 kuldegrader denne kvelden gjør meg ganske frynsete i et par dager. Jeg forstår at en langsom opptrening ligger foran meg – fysisk og psykisk. Jeg tror jeg er i form, men klarer ikke å komme i gang med treningen. Venter på våren, er over det verste når den kommer, ferdig med både cellegift og stråling. Snart er jeg fit for fight, tror jeg. Jeg har notert i kalenderen min noe lyrikeren Åse Marie Nesse skrev om denne tilstanden:

16

H «Vi overlevende vi har langtidsvarsel i blodet evighetskalender på veggen vi har tenkt å bli her en stund.»

6.

Når jeg leser ord som «friskmeldt» i avisen, blir jeg redd. Det eneste jeg føler man kan friskmelde seg av, er influensa. Under fem ukers stråling på nyåret 2011, er det bokstavelig talt tegnet på meg også, med rød markeringspenn, på bryst og rygg. Et felt på brystet og ryggen er helt oppbrent, men de røde markeringene etter behandlingen er på betryggende avstand fra stemmebåndene. Legene har lovet å skåne dem.

Prognosene er gode, men jeg må leve med dette, kan aldri legge den uroen bort. Den vil sitte der hele livet.

17

H

18

H

DEL 1

Barndom Jeg var tre år, sto bak sprinklene i sengen min i stuen hos bestemor og bestefar, og opplevde en total glede, en enorm fascinasjon. Scala Trio øvde! Pappas trompet sprengte rommet, trommene banket fortere enn hjertet mitt – sengen min fløy, jeg måtte holde meg fast, følte jeg svevet, for nå tok det av! Det var så moro at jeg vrengte nattkjolen over hodet i barnlig ekstase.

Da musikerne lo, ble jeg litt flau og kastet meg ned, men det var fort glemt.

Fryden hver gang pappa satte inn med trekkspill og trompet, og kompet fra trommer og gitar, er det aller første jeg kan huske. Pappas trio øvde alltid hjemme hos oss, i det rommet hvor jeg skulle sove.

Først bodde vi alle fire, mamma og pappa og min to år eldre bror Reidar, i stuen hjemme hos mine besteforeldre på Torshov, verdens tryggeste sted.

Mine besteforeldre, Olga Elida og Johan August Gangestad, opprinnelig fra Skjebergtraktene, tok seg mye av meg. Når mamma og pappa var ute og spilte, overnattet jeg ofte i dobbeltsengen mellom bestemor og bestefar. De hadde sprosser i vinduene og en stor gulvklokke. Lysene fra bilene som kjørte forbi ute langs Torshovparken i Oslo, danset gjennom rommet, kastet skygger inn på klokken mens den tikket og tikket og tikket. Innbegrepet Første artistbildet mitt, 11–12 år gammel.

19

H av trygghet var å ligge der mellom dem og lytte til den tikkende klokken.

Bestemor var en fantastisk kvinne, varm og god, og alltid med en kake på lur: Brød med sukker på. Hun fødte syv barn, alle hjemme, med bestefar som jordmor. Jeg har fremdeles dukken hun kjøpte til meg på denne tiden.

Min farmor, Inga Myhre (født Høiby), var av et annet kaliber. En vilter variant fra Gudbrandsdalen, budeie og gambler. Meget spesiell. Hun var glad i livet, spilte poker med mannfolkene, og var lidenskapelig opptatt av hester. Leiligheten hennes i Thorvald Meyers gate i Oslo fløt av trav- og galoppblader, du kunne nesten ikke komme inn. Farmor beholdt alltid hatten på. Hun sparte på gamle trådsneller, samlet sneiper og røykte dem gjennom trådsnellene til de ble helt brune. På kino hadde jeg sett at sigarettmunnstykker skulle være lange, sorte og holdes elegant med silkebehanskede fingre. Farmors munnstykke var noe helt annet. Når hun kom på besøk og skulle overnatte, brettet hun ut gamle aviser før hun la seg på sofaen, med bena utenfor og med hatten på. Hun syntes ikke det var nødvendig å skitne til sengetøy for én natt.

Når vi besøkte henne, glemte hun å lage mat til oss, men husket å fortelle spøkelseshistorier. Farmor gamblet på Bjerke travbane, hun kunne vinne hus og leiegårder på en natt og tape dem den neste. Et skikkelig rivjern var hun. På en multetur i Ringsakerfjellet, iført slagstøvler, kjole og lange bukser under, veivende med svære kobberkjeler og bærplukkerspann, gikk hun rett inn i en flokk av ville hester, og fikk jagd dem bort fra oss. De vrinsket og reiste seg opp på bakbena, men forsto hvem som hadde makten og luntet unna.

Farmor hadde foreslått at jeg skulle hete Ingunn Florry. Hun syntes Ingunn Florry, alltid et hestehode foran, var et flott hestenavn som burde overføres til meg. I stedet ble jeg hetende Trulte til jeg var fem år. Først da ble jeg døpt, og navnet ble Wenche Synnøve Myhre. Da hadde mamma og pappa sett filmen En herre med bart, og jeg ble oppkalt etter Wenche Foss.

Mellomnavnet Synnøve skulle alle jentene i familien ha, mamma het Reidun Synnøve. Guttene heter Armann, med trykk på første stavelse. Pappa het Kjell Armann og broren min heter Reidar Armann.

Da jeg endelig skulle døpes, ble alle de udøpte ungene i familien samlet til dåp på samme dag. Det ble rimeligst på den måten. Til dåpen sydde bestemor en lyseblå kjole til meg – jeg husker godt at jeg sto på kjøkkenkrakken mens hun la den opp, og at jeg fikk en dukke for å holde meg i ro.

20

H

Scala Trio: Harald Møller, gitar, Gunnar Andersen, trommer, Kjell Myhre, trekkspill.

I kirken marsjerte jeg rett opp til alteret og presten, og sa med kraftfull stemme: «Jeg skal hete Wenche!» Ikke noe hva skal barnet hete her. Presten og hele menigheten lo.

Hjemme hos bestemor og bestefar var det alltid musikk. Bestefar sang og spilte fiolin, og jeg fikk av og til lov å holde fiolinen. I krigsårene kunne ikke pappa få undervisning, men han var gardist like etter krigen, og spilte trompet i Gardemusikken. Han spilte hornsignaler morgen og kveld, og når vi spurte hva det var han spilte for noe, forklarte han det med sang: «Kaptein har bæsja i buksa si, kaptein har bæsja i buksa si! Papir, papir, papir!»

Dessuten var han selvlært på trekkspill, og i de trange etterkrigsårene ble musikken både et kveldsarbeid og en nødvendig inntektskilde. Mamma var ung og sprek, elsket Alice Babs og kjente et knep med å klimpre rytmer med to spiseskjeer. Ikke alle har en mor som kler seg ut på kvelden og danser med to skjeer som rytmeinstrument. Hun var også musikalsk, men sto mest for alt det praktiske. Når kvelden kom, boblet det over, og når det var fest, 21

H var det fest. De var unge, de var glade, og de var kommet ut av fem års okkupasjon og mørklegging.

Bestefar var også treskjærer, snakket esperanto, var filatelist og totalavholdsmann – en stødig, kristen mann. Vi drev ofte med ordleker ved bordet.

Som fireåring sa jeg alle sånne ord som kunne rime på «ule». Bestefar ble så opprørt at han løp etter meg da jeg stakk ut den lange gangen til badet.

«Du lille Wenche, slikt må du ikke si!» Jeg fikk aldri dask, selv ikke da vi kom inn igjen i stuen og jeg blåste alle frimerkene hans av bordet.

Han tok også det første bildet av meg. Jeg var født på hans fødselsdag, 15. februar, og en slik dobbeltdag, på min treårsdag, tok han meg med til et studio der vi ble fotografert sammen. Rammen til bildet hadde bestefar skåret ut selv. Han sang i Oslo Sporveiskor, og egentlig hadde han laget den store rammen til korbildet. Da han døde, var jeg bare 13 år gammel. Jeg spurte bestemor og mors søsken om jeg kunne få ta vare på rammen, og lovet å passe godt på den. Bildet av bestefar og meg var bitte lite, men jeg fikk blåst det opp i rammestørrelsen. Andre bilder av meg i den alderen finnes det ikke. Bak bildet av oss to, ligger fremdeles korbildet.

For å forsørge kone og syv barn, arbeidet bestefar som trikkefører.

Mamma og pappa «måtte» gifte seg, som det het, da de bare var 18–19 år gamle. Bestefar skaffet pappa jobb, først som konduktør og deretter som bussjåfør i Sporveien. Pappa kunne kjøre alt som hadde ratt eller spaker, og det var også han som i alle år senere kjørte turnébussen vår. Pappa var en heftig fyr, et multitalent og et oppkomme av ideer. Han kunne egentlig alt, spilte mange instrumenter, var god til å tegne – han vant en konkurranse om design av Sporveiens overgangsbillett – og han var en ekte all round entertainer. Musikken var hva de levde for, men på dagtid kjørte de trikk og buss for at vi skulle ha noe å leve av.

I en periode bodde vi i farmors lille hus på Grefsenplatået. «Hytta», kalte vi det, og der var det utedo med rotter og mus. I årevis gikk vi på denne utedoen, og den tiden vi bodde der om vinteren også – før jeg fylte seks – var det min store fortvilelse hvis jeg måtte på do om natten. I taket på kjøkkenet var en luke med trapp opp til en hems, og der sov vi alle fire. Av og til var Reidar og jeg alene hjemme. Reidar var barnevakt, og når jeg måtte ned stigen, begynte han å messe noe fra et skummelt radioteater: «Ååse på første trinn, Ååååse på andre trinn …» og jeg ble så livredd at jeg aldri kom meg på utedoen. «Ååååse …» og jeg pilte opp igjen og tisset i buksa.

22

H På lørdag, når mamma og pappa skulle på kino, fikk vi hver vår godtepose. Reidar og jeg satt i hver vår ende av kjøkkenbordet, han tegnet opp en usynlig strek med fingeren i duken, og den streken gjaldt også under bordet. Jeg måtte holde bena på min egen side. «Nå spiser vi opp godteriet!» sa han, og lot som han spiste den ene biten etter den andre –«Mmmm! Så godt!» – mens jeg jafset i meg min porsjon. Han hadde ikke spist noe, og etterpå brukte han lang tid på å sutte og slikke i seg karameller og sjokolade, han dro lenge i seigmennene, mens jeg gråt.

«Nå skal vi tegne,» sa Reidar, og lærte meg å tegne to engler som sto ved siden av hverandre med vingene utslått, slik at den ene vingen krysset den andre. «Gi den til mamma når hun kommer hjem!» Det gjorde jeg, med ordene Reidar hadde lært meg. «Mamma, jeg har en tegning til deg. Det er to engler som puler.»

På hytta fikk jeg min første hund, en schæfer som het Bento, og som passet på meg når ingen andre hadde anledning. Den var alltid sulten, og en natt spiste den opp hele pappas Sporveis-uniform som hang til tørk over ovnen på det lille kjøkkenet. Av lua var det bare svetteremmen igjen. Uniformen viste seg ikke å være den ideelle hundemat. Den kom ut igjen absolutt over alt i løpet av de tidlige morgentimene. Da vi sto opp hadde den skitt ned hele huset, og stanken var forferdelig. Pappa, som sto der med en svetterem, var fortvilet, mamma kunne ikke annet enn å le.

I fire-femårsalderen var jeg ofte alene noen timer på ettermiddagene, med en Proton båndopptager med Tandberg høyttalere som barnevakt. Den kjøpte vi en dag det ble dårlig vær mens vi var på tyttebærtur, og pappa syntes vi skulle handle noe fint på Sandaker i stedet. Han lærte meg hvordan jeg skulle ta opp fra radioen og spille av igjen, og jeg var særlig betatt av værmeldingen. De var bare borte noen timer, og når de kom hjem hørte de min stemme på klingende bergensk, allerede ute i gangen: «Kysten Lindesnes-Stavern, ytre Oslofjord. Bris fra øst, til dels frisk bris, utover dagen tiltagende vind, stigende til kuling utover kvelden.» Ikke bare Mitt første bilde hos fotografen, 15. februar 1950.

23

H satt dagens vær spikret, men det ble fremført på meteorologens dialekt.

Kanskje var det nettopp slik mitt øre for lyd og språk ble trent.

Min barndom var av det slaget som Astrid Lindgren skrev bøker om. Vi hadde ikke penger, men det var heller ikke mange forbud eller mye skjenn å få hvis noe ikke var helt som det skulle være. Vi var en lettledd familie, og våre fantasiliv fikk blomstre i fred. Jeg var fullstendig dukkegal, og laget dukker av alt. En varm sommerdag lå en stor torsk på kjøkkenbenken og tittet på meg med sine bedårende torskeøyne. Jeg kledde den opp i rosa jakke og lue, la den i dukkevognen min og trillet rundt med den hele dagen, så den skulle få sove. Mamma kunne ikke begripe hvor middagen var blitt av, og trodde til slutt katten hadde tatt den. Først utpå kvelden, da det begynte å lukte ganske avslørende av dukkevognen, fant noen på å kikke oppi – og der lå torsken i rosa kyse og jakke.

Reidar Reidar, broren min, var så tynn at han skulle til fjells for å bli fet. Egentlig var han blitt satt bort til en god venninne av mamma og pappa, men da det plutselig dukket opp en uventet feriemulighet for henne, sendte hun ham bare videre til sine venner, taterne på Dal på Råholt. Scala Trio på Skjermertoppen var et begrep i Dal kommune, og pappa kjente godt de som bodde der. Venninnen sa etterpå at hadde hun sendt et brev, ville det ikke kommet frem før hele ferien var over. En dag ringte politiet til pappa og sa at sønnen din sitter på hesteryggen og rir over jordet her. Pappa var helt rolig da vi dro opp dit, og der satt Reidar, uten sal, brun og trygg på hesteryggen. Han hadde levd en sommer med taterne og hatt det kjempemoro.

Han elsket hvert sekund.

Sommeren etter var det min tur til å sendes på feriekoloni, Sporveiens denne gang. Jeg var barn nr. 14. Mine foreldre fikk telefon da også, men det var fordi jeg mistrivdes noe så grusomt, jeg bare gråt og var ulykkelig. Den sommeren hadde jeg akkurat lært å sitte i lotusstilling, og på en utflukt satt Øverst: Jeg og Reidar øver i blokka på Kjelsås. Nederst til venstre: Utenfor hytta på Grefsen, 4 og 6 år. Nederst til høyre: Reidar på hesten, Jessheim.

24

H

25

H jeg der stille i gresset uten at noen brydde seg om meg. Da alle gikk hjem, kom jeg meg ikke løs; jeg fikk ikke bena fra hverandre. Ingen oppdaget at jeg var borte, og da alle barna var gått, ble kuene sluppet inn igjen på engen.

Da var de omsider begynt å lete etter meg og ble ganske glade over å finne meg, fortsatt i lotusstilling, men vettskremt og omgitt av kuer.

Reidar var det beste jeg hadde, vi vokste opp så tett, og søskenkjærligheten var stor. Den er ikke blitt mindre med årene. Reidar husker alt fra vår oppvekst, og han er en praktfull historieforteller. Jeg lå et par år etter, men en hendelse glemmer jeg aldri. Jeg var fem år, satt på kjøkkenbenken, mamma holdt på med middagen, og det var dagen før Reidar skulle begynne i første klasse på skolen. Så hører jeg pappa komme skrikende med den tynne, lille gutten i armene, mamma slipper det hun har i hendene og roper nei, nei, nei – jeg husker skrik og fortvilelse og stønn. Reidar hadde sittet oppe i et tre og spikket med kniven mot seg. Kniven glapp, gikk rett inn i det venstre øyet og skar over pupillen hans.

I tre uker lå Reidar på Ullevål sykehus. Jeg besøkte ham hver dag, og ser ham for meg i den store sykehussengen med en slags sil på øyet, med plaster over. Jeg husker ordet «kortison», og «4000 kroner sprøyten» – et ubegripelig tall – men han mistet synet på det øyet. Mest utrolig er hvor fantastisk Reidar klarte seg fra første stund. Han tok hele situasjonen på strak arm, og jeg glemte på kort tid at han bare hadde ett øye. Han tullet med det selv, og sa at han lignet litt på Marty Feldman.

Reidar begynte på skolen etter noen uker, og sosialt gikk det helt greit – musikken var inngangsdøren der også. Skolearbeidet var han ikke veldig interessert i, og det ble en del skulking. En dag kom han hjem med et stort kutt i hodet. Han hadde vært på korpsøvelse, og satt inntil et høyt skap. På toppen lå en tuba, den datt og ble nærmest tredd ned over hodet på broren min.

Vi hadde besøk av politi og brannvesen når Reidar hadde skutt ned alle gatelyktene over Kjelsåsmyra med luftgevær eller hang øverst i fjellveggen bak blokken vår og måtte hoppe ned i brannseil.

Der Reidar er, er det alltid action, men han er verdens snilleste menneske og har alltid passet på lillesøster – det gjør han den dag i dag. Akkurat som pappa sier han «a’Wenche» – og når Reidar sier «a’Wenche», da skinner hele ansiktet og stemmen hans av kjærlighet.

26