3 bøker: 1. Olsens Bok, Smaragden og Rov av Freddy O. Fjellheim

FREDDY O. FJELLHEIM

3 BØKER

1. Olsens Bok / Smaragden / Rov

4Korr_3Bøker.indd 3

20.09.17 09.26

4Korr_3Bøker.indd 4

20.09.17 09.26

Fellesskapets kunstner Forord av Knut Stene-Johansen

Det var en gang – og det virker så lenge siden – at dans og sang rammet inn en vakker norsk sommerdag og skapte et bilde i meg av fellesskapets kunst. Slik litteratur fører til ny litteratur, kan et opptrinn i livets føljetong peke frem mot episoder, nye tekster og nye fellesskap. Fellesskapets kunst betyr at liv flettes inn i hverandre, samtidig som friheten til å leve i takt med den egne rytmen – idiorytmien – bevares. Freddy Fjellheim som talsmann for fellesskapets kunst, noe han har skrevet så godt om, husker jeg fra en sommerlig ettermiddag ute i en frodig hage foran et hvitt, lite trehus på fiolinisten Simon Walther Hauge og hans daværende pianisthustru Darlén Bakkes gårdsanlegg i Rolvsøy utenfor Fredrikstad. Stedet var et musikksentrum. Det er en god del år siden, før Freddy Fjellheims litterære debut. Hvem ante at han skulle bli forfatter? At han skulle begi seg ut på en slik litterær reise, og stake ut en slik vågal kurs? Hva ante vi i det hele tatt? Vi var en gruppe unge musikkstuderende og festeglade. Jeg spilte fiolin hos Simon, hadde nettopp ifølge min fiolinlærer «funnet tonen» (etter en god stund i lære), og han hadde i den anledning spilt Fanitullen for meg på det gamle kjøkkenet i våningshuset, med en virtuositet og gnistrende fandenivoldskhet jeg aldri glemmer. Så feiret vi, elevene, amatørene, en varm midtsommer på dette lille tunet med høyt gress og trebenker. Alt står naturligvis ikke like klart for meg, men jeg minnes at tre av oss, Freddy, John og jeg, på Freddys initiativ og til stor applaus fra damebordet arm i arm og på rekke sparket takten i ren cancan-tradisjon og sang Gerd og Otto Nilsens «På en grønnmalt benk i hagen». En sommermettet dag. Jeg hadde aldri husket den om ikke refrenget eller omkvedet hadde risset seg inn i meg og produsert en slags territorial nostalgi, det vil si, liksom innprentet det proustianske visdomsordet om at de ekte paradiser bare er de man har tapt. Sangen var en klassiker fra 1948, på linje med Jens Book-Jenssens «En gylden ring» og «Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé». Det er en sang om hvordan en benk husker sine forelskede gjester, men ikke kan tale om det (og «heldigvis holdt tett», som 5

4Korr_3Bøker.indd 5

20.09.17 09.26

det heter i sangen). Sujettet har, for ekteparet Nilsen, en antagelig ukjent forløper i den franske forfatteren Crébillon og hans libertinske nøkkelroman Le sopha, conte moral («Sofaen, en moralsk fortelling») fra 1742. Det er en roman som på grunn av det pikante og avslørende innholdet ble utgitt under pseudonym, og handler om en mann hvis sjel blir dømt til å inkarneres i en sofa, inntil to jomfruelige og ekte elskende ville finne hverandre der. Mens den grønnmalte benken tier, sladrer den syndige sofaen villig vekk. For til forskjell fra Nilsens pertentlige benk taler Crébillons lidderlige divan høylytt om kjærligheten, seksualiteten og de navngitte folkene som har seg i fløyelen. Men begge møblene og fortellingene bærer i seg minnet om det som var, og i forlengelsen av dét tanken om litteraturens vesen som lengsel og sorg over den tapte tid. Tiden går, litteraturen består. Som et arkiv. La oss lete litt i det, og se tilbake på noen av Freddy Fjellheims fineste tekster.

Et minne rant meg i hu. Altfor mye, naturligvis ikke bare av det gode, har skjedd siden dengang da, men jeg vil her og nå ramme det inn med tekst.

Det inviteres derfor hermed til en lesning og til en fest, særlig tilknyttet tre skjellsettende utgivelser, som skal undersøkes. Først den overraskende debutboken 1. Olsens Bok, dernest det velkomponerte verket Smaragden og til slutt den frodige og egenartede utgivelsen Rov. Å lese Freddy Fjellheims tekster er en øvelse innenfor mange litterære grener. Hva er for eksempel sammenhengen mellom sjanger, tittel og innhold? Hvem er det som taler i 1. Olsens Bok? Og hvem er det Fjellheim smykker med sin smaragd, hva er han ute etter på sitt rov? For det er ikke lett å plassere dette forfatterskapet i en bås eller redusere det til en stil. Den Fjellheimske sofaen skravler i vei om så mangt og meget. Som lesere blir vi vitne til sjangeroverskridelser preget av munter språkglede og verbal gymnastikk, der sans for nye ord og velkjente stereotypier, såvel som teoretiske referanser og bibelske antydninger, går hånd i hånd med en håndverksmessig sikker utforming.

Hva er det Fjellheim vil med sine eksperimenter, hvor peker han hen med alle de utprøvende tekstformene? Hvilken type skrift eller skrivemåte er det som kan bevege seg så ubesværet mellom estetisk velutformet poesi og ironisk sosialrealisme, mellom haikuaktige miniatyrdikt og hardkokte beskrivelser av dysfunksjonelle sosiale eksistenser? Hvordan arter 6

4Korr_3Bøker.indd 6

20.09.17 09.26

spenningen seg mellom jakten på det nye og bevaringen av det gamle, mellom lengsel bort og lengselen hjem?

Olsens Bok I likhet med Crébillons roman ble Fjellheims litterære debut 1. Olsens Bok også utgitt under pseudonym, i året 1983: «Pseudonymet er siste utvei.»

Ordenes og verkets flerstemmighet lyser opp i denne boken, for her lyder det videre, innledningsvis: «Jeg er én eller flere eller to stemmer som gjør seg gjeldende via tegn mellom to permer.» At ord er dialogiske, og således bærer i seg flere enn én stemme, lærte Mikhail Bakhtin oss. Han snakket om den polyfone romanen og om litterære helter som var store nettopp ved at de ikke var fiks ferdige, håndgripelige og fullendte, men tvert om i ferd med å formes, hele tiden i prosess, i stadig utforming og tilblivelse. Det er fra en slik tankegang vi også lærte at litterære tekster bærer i seg reminisenser, minner, ekko eller klang fra all annen litteratur. I litteraturen som i filosofien er det å bære eksistensen alene et umulig forehavende, for erkjennelsen av verden, og selve erkjennelsens mulighet, er noe vi deler med andre mennesker. Slik er også vårt ubevisste i store drag noe kollektivt, det er både politisk, sosialt og kulturelt ladet – ikke bare individuelt, familiært og lukket. «No man is an island,» sa John Donne i 1624, og Michel de Montaigne skriver i sitt essay «Om anger» fra 1580 at «ethvert menneske bærer i seg hele menneskehetens lodd». Det er vel slik Freddy Fjellheim også kan snakke om «fellesskapets kunst» i 2010, i en bok med samme tittel. Det kommer også til syne i mange av hans andre utgivelser.

Til disse hører 1. Olsens Bok, som skapte betydelig oppmerksomhet. Møtet mellom det eksplisitt bibelske i tittelen og det høyst folkelige og ordinære etternavnet den målbærer, hadde man sett tidligere. Referanser til Skriften var selve rammen om noen av Georg Johannessens utgivelser i årene like før 1. Olsens Bok, og det var derfor ikke få som mistenkte retorikeren fra Bergen å stå bak (Morten Moi, som senere ble redaktør i Gyldendal for mange av Fjellheims samtidige, gjettet riktignok rett; men det var fordi han kjente noen som kjente en helt ukjent, skrivende postmann på Fornebu).

Tonen var imidlertid en annen, mindre polert og utstudert, mer direkte, variert, tidvis oppskakende, litt rå, men også preget av fortellerglede, litt som Crébillons snakkesalige libertinske sofa. For også Fjellheim vil 7

4Korr_3Bøker.indd 7

20.09.17 09.26

overraske, sjokkere, avsløre innenfor rammen av en frodig fiksjon. Boken er upaginert, den er en palimpsest med lag på lag av intertekstualitet, såvel som tydelige litterære referanser. Selv om den ikke har fotnoter, kunne vi i forfatterens ånd fastslå: Den står godt på egne bein.

1. Olsens Bok åpner med refleksjoner over identitet. Det er et tema som har hjemsøkt mangt et forfatterskap opp igjennom litteraturhistorien, og hos Fjellheim blir identitetsproblematikken både opphav til retoriske refleksjoner i debutboken, lyriske meditasjoner i Smaragden, og til en serie egenartede noveller i Rov. Navnets poesi «Enhver likhet med Olsingene er verken tilfeldig eller tilsiktet, men uunngåelig,» heter det i 1. Olsens Bok, som er tilegnet «de mange Olsenfolka som finnes i Norvegia». Dermed la Freddy Olsen Fjellheim noe av sin identitet bak seg. Han benytter ikke etternavnet (eller mellomnavnet) Olsen noe særlig etter dette. Slik etablerer han derfor også sin identitet som forfatter i den samme identitetsforlatende bevegelsen. Dobbeltheten vi kan lese inn i ordet «forlate» blir bokstavelig, for navnet Olsen forlates på den ene siden i betydningen tilbakelegges, glemmes, reises bort fra, slik Hamsuns helt forlater Kristiania, og på den annen side forlates navnet, i betydningen at det får tilgivelse, forsoning, ettergivelse. Det unnskyldes og gis bort. Navnet trer til side og skiftes ut med et forfatternavn ikledd en alternativ poesi og en annen horisont. Fjellheim er et navn som passer godt for en med utferdstrang, og tilhører vel territorialt snarere Vestlandet enn Østlandet, for ikke å si Østfold, der flatlandet, gravhaugene og svabergene trumfer fjellene så det synger. Navnene får ulike dialektalske preg. På Vestlandet uttrykker man enkelte steder navnet slik, om noen man mer eller mindre kjenner, ved å gni det inn med et lag av determinativ, for liksom å eie, familiarisere, kontrollere og gjøre en person håndterlig rent språklig: «Bård’n», «Peder’n», «Jon’en», eller som hos Jon Fosse, «Knut’n» (i Naustet), om en som har den skjebne å ha dette fornavnet. Kvinnenavn blir behandlet likeledes, med en avsluttende ekstra vokalisering, som «Kari’å», «Ann’å» eller «Torbjørg’å». For ikke å gå for mye rundt grøten, som det heter på godt stabburnorsk, kunne vi tenke oss formen «Fjellheimen», om en som ikke helt tilfeldigvis heter Fjellheim. Assosiativt 8

4Korr_3Bøker.indd 8

20.09.17 09.26

er det uunngåelig å tenke på fjellheimen som nasjonalt fellesgods, et sted der vi alle føler vi har en hjemstavn og en nasjonal tilhørighet til, som i «Enige og tro inntil Dovre faller». Dovre faller aldri. Freddy Fjellheim er for sin del heller ikke noen liten klippe i norsk litteratur. Her er det mye norsk egenart og litterær gjenstridighet på spill. Klippe, klippe. Mot strømmen: «Jeg er svømmeren, stiger elveløpet opp.» Men like mye som kjerringa mot strømmen møter vi på et vis en annen eventyrskikkelse, en som plukker opp saker og ting underveis på sin vandring, som finner og finner opp, og det han tar opp er den ene sjangeren etter den andre: «Se hva jeg fant!» Kapitlene i 1. Olsens Bok er nettopp slike lykkelige funn. Som i eventyret fortsetter vandringen, som også medfører at det nye, det kommende, det fremmede i stigende grad får en viktigere plass enn det hjemlige og kjente. Forfatteren vår liksom tviholder på sine sjangerfunn: «Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» som det heter i eventyret. Det skal vise seg å komme til nytte. Leseren skal jo målbindes.

Men å legge steder og øyeblikk bak seg på den litterære reisen kan som vi skal se føre til at også en form for hjemløshet melder seg.

I speilbildet er jeg knust Fjellheims debutbok åpner med et kinesisk kystordtak: «Den som sover, fisker ikke.» Deretter begynner fangsten å ta form. 1. Olsens Bok innledes med et vell av ordspill, blant annet fordelt på et forord, et mellomord og et etterord, alt sammen før det hele begynner. Og det som følger, er 22 kapitler, alle benevnt som «biografier», som ifølge etterordet (som altså er det tredje av forordene) er et ord med «minst to betydninger». Biografien er for det første, ifølge den pseudonyme forfatteren «en tekst som kretser om et Selv. Den er utilsiktet, og mixer løgn + sannhet = fiksjon» og for det andre har forfatteren av disse biografiene etter eget utsagn «med uhemmet lyst gitt avkall på de nasjonalmytene så mange er hemmet av». På den ene siden, altså, tekster som har et subjektivt ærende, som er retorisk og selvgranskende, og på den andre siden et objektivt budskap, som er politisk og mytologisk (studier i det sosiale og politiske). For mytene om den norske folkesjela synes å drive «biografiene» fremover, gjennom høyst ulike etapper og perspektiveringer. La oss se på et par av dem.

«Billepelsen» er biografi nummer to og en underfundig parabel, som i 9

4Korr_3Bøker.indd 9

20.09.17 09.26

munter stil åpner med å beskrive en hund ved navn Billepelsen. Bikkja er «oppkalt etter sin mor som var en hund etter biller», og er en firfoting ikke uten visse likhetstrekk med Odradek, denne uformelige skapningen til Franz Kafka. Først enkelt og lekent: «Billepelsen spratt lykkelig omkring på en knaus ute ved havet og gjødde viltert mot vindene fra syd.» Så får vi høre at det pålitelige dyret hadde fått beskjed om å passe på «vennen sin».

Men denne vennen, som antagelig er barnet ved navn Minstemann «lå med døde øyne i havgapet», noe hunden oppfattet som helt ok (hunder er jo kynikere), og derfor hopper og spretter omkring, selv om den «innerst inne visste det var fare på ferde». Familien der hjemme venter bekymret med middag, endelig kommer Billepelsen logrende, men uten Minstemann.

Det ender med en symboltung, dyp sorg med familien samlet ved strandkanten, mens «Billepelsen satt vakt med en høytidelig mine i de brune vakre øynene». Et mer kafkaesk blikk for de usynlige broene mellom menneske og dyr skal du lete lenge etter (foruten hos Franz Kafka selv). Av de mer politiske og myteavslørende biografiene hører nummer 6, benevnt som «AP», som åpner med en Arbeiderpartigenerals fakter: Løvtrærne bendte grenene sine i kulings styrke og han Einar trakk lusekoften gjennom glorien og over hodet for å slippe synet av naturens villskap. Leiren holdt ro. En gruppe trauste partisoldater patruljerte grenseområdene i søvne mens de repeterte dagens politiske lekse. Imorgen skulle han Einar tale til dette skogens folk. Idag hadde han foredratt for sine nærmeste, samlet til kollektiv tankevirksomhet langt fra folk. Trygve hadde som vanlig tatt flest stikk med færrest kunstgrep og få ord. Haakon fikk også denne gangen den fornødne respekt med tordenrøst og brann i håret e.

NATO.

Biografien fortsetter med et politisk navneopprop, der Aase, Rakel, Reiulf, Oddvar, Olav og Gro føyes til de allerede nevnte Einar, Trygve og Haakon, og hvor alle får sine pass påskrevet. Einar talte og sa at «Kråkerøy straks ikke måtte bli en base for Rygge flyplass uten atomvåpen på norsk jord for NATO og mellom Brandt og Kennedy med store tenner i Berlin». Med andre ord, en biografi med et surrealistisk grep om sin politiske brodd.

Som den snakkesalige sofaen i Crébillons libertinske 1700-tallsroman 10

4Korr_3Bøker.indd 10

20.09.17 09.26

har imidlertid også 1. Olsens Bok mer på hjertet, for å si det slik, også av erotisk art. Men tro nå ikke at det dreier seg om pikant underholdning.

Til kategorien biografier som kretser om et Selv, hører tekst nummer 13, med tittelen «Eller var han den fyren jeg mistenkte ham for å være?»

Den forteller om en manndomsprøve med noko attåt. En usminket homoerotisk overgrepsscene på gutterommet får en tvetydig og ambivalent utgang, den blir både traumatisk og ironisk. Offeret, selvet, som «biografien» kretser om, blir senere i livet ekspert på ungdomsseksualitet og reiser rundt som foredragsholder om fortrengt seksualitet hos menn og kvinner. Og gjett hvem han i voksen alder møter etter et foredrag i en by nord i landet. Han innser at hans egen erfaring hadde gjort hans «gale teorier mulige», og at en helomvending må komme. Traumet er dypt: «I speilbildet er jeg knust.» Selvrefleksjonen fortsetter i ambivalensens tegn, med ønsket om å komme seg løs: «Jeg må befri meg fra det, for jeg har elsket ham helt siden vi begynte å slåss om å være venner.» Ambivalensen triumferer, samtidig som den gjør det hele umulig, bortsett fra skriften.

Uten ambivalensen, ingen biografi.

Klerikale takter Det er unektelig noe klerikalt over 1. Olsens Bok. Formodentlig tar forfatteren det som et kompliment. Det forekommer i andre deler av forfatterskapet også, som noe tidvis lett høystemt og listig profetisk, for budskapet synes ofte å være preget av å være maktpåliggende og ganske så prekært.

Fjellheim som fellesskapets kunstner, det er forfatteren som i hver krink og krok advarer mot «disse pratsomme smådjevlene som befolker oss»: Alt uvesentlig til side. Den religiøst-retoriske tonen utfoldes gjerne lekent, elegant, underholdende og tankevekkende, men allikevel, språket er ispedd et karakteristisk alvor, det gnistrer billedlig talt av svovel. Med metaforen svovel menes her ikke først og fremst den type diskurs hos de man i gamle dager kalte svovelpredikanter, fordi de ville skremme sjelene til frelse ved å minne om helvetes svovellignende stank. Snarere er det svovel som i Goethes Faust, litt skjærsild, ja, som i scenen fra Auerbachs vinkjeller, der Mefistofeles disker opp, men mest som tegn på risikoen som løpes ved å ville tøye livets grenser. Svovel blir et bilde på ordenes kraft, noe som må være der for at teksten skal overleve, slik vin svovles for å kunne lagres og 11

4Korr_3Bøker.indd 11

20.09.17 09.26

utvikle seg. Svovel kan også dufte godt, som med kinaputter, korkpistol og fyrstikker: «Svitsjet idet han river fyrstikken. Svovelen som stikker i nesa.

Hendene om sigaretten.» Det er noe som vil risses inn, i både behag og lydighet, i likhet med bud og lover. Eller som slås inn, som i en slager. Selve tittelen på debutboken er allerede kommentert, og det gammeltestamentlige – som langt fra blir gjenstand for harselas – gjentas på ulike stilnivåer og i diverse paratekstuelle innslag. Som når hver «biografi» åpner med noe som ligner på et ordspråk eller evangeliske sitater («mannakorn» som det kalles på søndagsskolen), og som til overmål oppgis å stamme fra 2. Olsens Bok, en bok vi aldri får lese i sin helhet. Eller som når det i siste kapitel formuleres malmfullt og samtidig med den samme kontrasten mellom form og innhold som i verktittelen: Og det skjedde i de dager at Jokke holdt oppgjør.

Han plasserte sine ruller i rør, og han skjulte sitt åsyn i blader fra håndkolorerte trær. […]

Det mørke hull revnet så også, og himmelen. Jorden skalv, og han sa: «Deg til være, meg til gjøre.» […]

Og det gikk en tid, og enda en, og da begge tider hadde henrullet, og den tredje, peilet Jokke inn det mørke hull, og han tro feil, og falt. […]

Da løftet den gamle med ett sin tunge mot Gud: «Aldri jeg deg mer tillater, alltid jeg deg tjene vil.

Kom og ta min ånd tilbake, gi meg liVet en gang til» Men Gud forble ham tro.

Så skulle vi anta dette var siste ord i 1. Olsens Bok. Men den gang ei. Til sjangeroverskridelsen hører det nemlig med et pek i retning av en akademisk utgivelsesform, en konvensjonell litteraturliste. Også den viser til boken som et postmoderne og teoretisk fundert verk, med referanser til Barthes og Lacan, men også til Nietzsche, Bakhtin, Adorno, Eco, Enzenberger, 12

4Korr_3Bøker.indd 12

20.09.17 09.26