Mandag, mandag, mandag …
På mandag kommer vi til å være noen andre. På mandag kommer de til å elske oss.
Vi skal ikke stanse. Vi skal løpe langs støvete og gjørmete landeveier, vi skal hoppe til vi når taket på rommene våre, vi skal overvinne sulten som kniper oss i magen, vi skal kontrollere de mest primære instinktene våre. Vi skal være sterke: med en vilje av jern.
På mandag skal vi begynne et nytt liv, vi skal være slik vi bør være, og ikke slik som vi er. Vi skal tilpasse oss riktig fasong, vi skal tvinge kroppene våre inn i den korrekte støpeformen og hive det som er til overs i søpla, og slik skal vi lykkes, få en sikker og de nitiv suksess. Vi skal adlyde alle regler uten å mukke, vi skal oppføre oss slik vi bør, og vi skal gjøre alle pliktene våre: Både dem som har blitt pålagt oss og dem vi har gitt oss selv, for å bli enda bedre enn de krever at vi skal være.
På mandag skal vi være slankere, smekrere, snillere, mer hardtarbeidende jenter. Vi skal slutte å tvile, kaste bort tid, være triste, redde eller late, slutte å være trøtte, ubestemmelige og omskiftelige.
Fra og med mandag skal vi garantert gjøre alt: følge en diett, begynne å trene, holde huset skinnende rent, sørge for å utnytte tiden godt, se til at barna er riktig kledd, spiser sunt og sover så lenge som de bør. Vi skal ta en utdannelse og kle oss slik at vi kaprer de beste jobbene og de beste ektefellene. Vi skal pynte oss og slutte å fremstå som om vi har latt oss forfalle. Vi skal være i godt humør og leke med barna slik at de kan se gleden re ekteres i ansiktene våre, og på den måten vil de også være lykkelige i morgen. Like lykkelige som oss. Vi skal studere, vi skal anstrenge oss, vi skal oppleve framgang og realisere alle målene som har virket umulige fram til nå.
På mandag vil vi passe inn i alle støpeformene de kommer med. Vi skal gjøre dem forenelige, selv om de virker motstridende. Det er slik vi er: eksible og tilpasningsdyktige. Vi skal slutte å krangle, vi skal slutte å gjøre opprør. Vi skal være slik som vi bør være, slik det sømmer seg ifølge Gud, eller kino og TV, kjærlighetssanger og moteblader, feministiske bøker og selvhjelpsmanualer. Og da … kommer de til å elske oss.
Hvor mange år gjenlød trommevirvelen fra den militærmarsjen i hodet vårt? Hvordan begynte vår higen etter perfeksjon, det å skulle føye oss etter alle påbudene? Jeg vet ikke hvordan du hadde det da, men det holdt å se at du alltid drev med noe for å skjønne at du også danset etter noen andres pipe, en pipe som lød «jeg må gjøre mer, jeg må være mer.» Det jeg heller ikke vet, fordi vi aldri snakket om det, er om trommevirvelen i hodet ditt hørtes ut som en indre stemme som ustanselig pisket deg, eller om den allerede hadde trengt inn i kroppen din. I mitt tilfelle hadde mandag!
mandag! – lengselen etter å begynne på nytt, det at viljestyrken gjorde et nytt liv mulig ved starten av hver uke – lenge vært en mekanisme etset dypt inn i tankesettet mitt. Det fungerte som et alarmsignal når tankene mine vandret inn på et farlig område som jeg, om jeg ikke passet på, aldri ville slippe ut fra. Som kvikksand. Mandag! mandag! hadde satt i gang lenge før vi ble kjent, da jeg var rundt tolv år gammel og kroppen min og konsekvensene av endringene den gjennomgikk, druknet meg i en konstant følelse av kontrolltap og uro. Det var på den tiden at jeg startet ritualet med å lage endeløse lister over alt som var relatert til livet og dets truende impulser. Når fantasiene – særlig hvis de var erotiske –plutselig kom over meg, forsøkte jeg å stanse dem, jeg anstrengte meg for å få dem til å forsvinne. Så, for å vende tilbake til virkeligheten, for å drive bort en opphissende fantasi, gikk jeg i gang med å utarbeide lister over alt jeg skulle gjøre fra og med mandag: plannings, timelister, diettmenyer, antall mageøvelser, tidspunkter for når jeg skulle studere, trene, sove, puste. Alt for å være mer organisert, ha mer orden, bli bedre. Alt for å bli kvitt angsten skapt av de forbudte stiene som gikk på kryss og tvers inni meg, inni kroppen min. Ja, det var det det handlet om: På mandag skulle jeg igjen bli den snille jenta jeg en gang hadde vært, uten den konstante dunkingen fra begjæret som buktet seg i kroppen min, og slik, bare slik, kunne jeg bli akseptert, elsket. Begynte det slik for deg også, eller ga de deg ikke sjansen til å rekke å bli redd for å galoppere av sted som en løpsk hest? Følte du også at du ikke lenger var verdt å elske fordi du hadde forvandlet deg til en farlig kropp som skalv under blikket til menn som vurderte deg
fra topp til tå? Kanskje opplevde du dette på en mindre dramatisk måte. Selv om foreldrene våre kom fra den samme golde, primitive landsbyen på den andre siden av Gibraltarstredet, hadde de ulike tankesett.
Men det som skjedde med oss strakk seg lenger enn til den nærmeste familien, vi var en ny type damer, født og oppvokst i et land som hadde den eksotiske skikken å la voksne kvinner gjøre som de ville, i motsetning til landet der foreldrene våre kom fra. Vi lot som om vi ikke la merke til det, men vi var under konstant mistanke: Hvis de ikke holdt oss i stramme tøyler, ble det umulig å hanke oss inn og få oss inn på den rette vei igjen. Derfor trengte den konstante trommevirvelen så dypt inn i oss.
Mandag, mandag, mandag! Men det var mange forskjellige tau de ville tjore oss fast med, og noen av dem trakk i motsatt retning: familiene våre, naboene, sjefene på jobben, motemagasinene, butikkene som solgte klær vi aldri passet inn i. Noen ville at vi skulle ha veldig krøllete hår for å passe inn i den eksotiske støpeformen mange var så fascinert av: her har vi hun andre, de andre!
Det var også dem som ville at vi skulle ha langt, glatt hår, svart som natten, skjønnhetsidealene til gamle poeter, som hadde nådd helt fram til den avsidesliggende landsbyen til foreldrene våre. Enda håret vårt alltid var samlet i en sammenkveilet knute eller i lange etter. Noen foretrakk oss med mørk hud, andre foretrakk oss lyse. Noen ville at vi skulle unngå de ekstra kiloene til mødrene våre, andre ville at vi skulle bli så fete som overhodet mulig. Det handlet om å framstå slik det sømmet seg, ikke slik som vi var. Kan du forestille deg hva som hadde hendt den gangen om vi hadde
gjennomskuet fallgruvene, og uten å nøle et øyeblikk hadde ropt ut et rungende nei? Nei! Nei! Nei! Kan du forestille deg at vi hadde stått opp for dem vi var da? At det fra strupene våre hadde lydt: Dette er slik jeg er og slik skal jeg være? Jeg er bra nok som jeg er, jeg anerkjenner meg selv, av egenkjærlighet. Kan du forstille deg at vi kunne reist tilbake i tid og nytt ungdomstiden uten de tusen begrensningene de påla oss og de tusen andre som vi fant opp på egen hånd? Men det var for tidlig å innse det, vi hadde trengt et helt liv med mange sku(elser, strabaser, dager og arbeid, vi hadde måttet falle og reise oss igjen tusen ganger. Og korsettene som knuget oss måtte nesten drepe oss før vi til slutt erret dem av og trakk inn et stort, livgivende åndedrett.
Jeg vet ikke hvordan spindelvevet av stål, som konstant krevde at vi mishandlet oss selv, påvirket deg, men i dag er jeg overbevist om at det hadde knusende konsekvenser. Du tilpasset deg på en helt annen måte enn meg. Jeg beundret integriteten din, utholdenheten, den imponerende evnen du hadde til å reise deg igjen og igjen, etter hver benkrok. Og hvor modig du var, hvor lett du tok risikable avgjørelser som for meg innebar uendelig mye tvil og mange søvnløse netter. Men ikke du, du mestret alt som om det var ingenting. I mange år var det nettopp det som fascinerte meg mest med deg: at du var alt det jeg hadde drømt om å være. Du nølte ikke, var handlekraftig, og på et blunk løste du ting som jeg kvernet på, igjen og igjen. E(ektiv, pragmatisk, alltid med et smil på lur og en blendende vitalitet, den rake motsetningen til skyggene som så ofte formørket livet mitt. Kanskje var det nettopp derfor, på grunn av gleden du alltid smittet meg med, at jeg ikke
klarte å se den underliggende smerten din. Du dukket opp i livet mitt helt plutselig, som en inkarnasjon av alt jeg ønsket å være, men ikke var.
Jeg vet ikke om jeg har rett til å fortelle om deg, men jeg må gjøre det. Du var en veldig viktig person i en avgjørende periode i livet mitt, og jeg er sikker på at livet mitt ville ha sett veldig annerledes ut om det ikke hadde vært for deg. Jeg kunne vokse mens jeg holdt deg i hånda, du var et uunnværlig holdepunkt som jeg vet at jeg ikke ville klart meg uten. Akkurat nå kan jeg høre stemmen din som sier: Du overdriver, herregud, ikke være så dramatisk. Men det er sant, det at jeg kunne regne med deg reddet meg fra total fortvilelse. Og galskap.
Jeg nevner ikke navnet ditt, og jeg endrer mange av trekkene dine slik at de vi kjenner ikke kan identi sere deg, likevel er jeg usikker på om jeg kan skrive om de årene vi tilbragte så mye tid sammen, de årene vi alltid var der for hverandre, da vi var hverandres holdepunkt. Det er tungtveiende grunner som gjør at jeg vil skrive om oss: Vi visste det ikke da, men vi erobret nye områder – utenkelige for mødrene våre – vi rev bort alle slør, skrapte hull i ugjennomtrengelige vegger, og vi var ikke engang klar over det.
Vi gjorde bare det vi måtte, men hvert minste hakk med teskjea innebar at vi millimeter for millimeter tilkjempet oss mer frihet. Det vi ikke forsto, var at denne nye friheten var ettet sammen av uendelig mange usynlige tråder som prøvde å begrense den.
Vi tviholdt i trådene fordi vi måtte klamre oss fast til noe mens vi forlot den verdenen vi ved et lykketre( hadde havnet i, og fordi
man ikke kan starte mer enn én revolusjon av gangen. Vi merket ikke at vi gradvis viklet oss inn i trådene, at de kneblet oss på ny –ikke før de begynte å stramme så hardt at de skar inn i huden vår, og da kk vi lyst til å gi opp alt, overgi oss, fordi det virket umulig å erverve et rom med genuin frihet, selv ikke om vi erobret det med våre egne hender. Eller så viklet vi oss inn i ere og ere feller for å komme bort fra en forferdelig tvil: Hva hvis friheten ikke fantes, og alt vi hadde gjort var å rømme fra én undertrykkende verden til en annen, med nye former for dominans? Hva hvis alle anstrengelsene våre hadde vært nytteløse? Vi var gjort arveløse på alle kanter, forvist fra alt, vi var yktninger fra nabolaget og alt vi kunne holde fast i, var evnen vår til å anstrenge oss, men på et eller tidspunkt ble vi overmannet av tvil: Hva hvis innsatsen vår ikke førte oss langt av sted, ikke forvandlet oss til noen andre, til dem vi hadde bestemt oss for at vi ville være? Hva hvis vi ikke kunne leve som vi ville fordi verken kroppsstyrken vår eller den vedvarende trommevirvelen som krevde at vi var mer, gjorde mer, var tilstrekkelig til å endre alt?
Jeg vet ikke om jeg er i stand til å fortelle historien om de små, men store erobringene våre, om en ungdomstid levd i total uvisshet. Jeg ville ikke ha gjort det, jeg ville ikke ha fortalt om oss, hvis det ikke var for at jeg nå stadig støter på jenter som oss, jenter som forteller meg om liv som ligner smertefullt på våre. Kvinner som hører trommevirvelen og som har lyst til å ykte fra skyttergravene, komme bort fra nabolag som ligner på vårt, hjem som våre, familier og regler og uendelig mange barrierer som er identiske med dem som holdt oss i et jerngrep. Når de snakker
med meg og jeg gjenkjenner erfaringene deres, tenker jeg at ja, jeg må fortelle om det vi opplevde: for vår del, for sårene våre – både de åpne, og de som har blitt til arr – men først og fremst for dem, for om de vil, har disse kvinnene rett til å arve minnene våre. Selv om det er ynkelige minner fra konvensjonelle liv. Vi var ingen heltinner, og vi later ikke som om vi var det, vi ville bare overleve, og være, være, være! Og så kom mandag, mandag, mandag, og igjen ville vi prøve å bli noen vi ikke var. For vi ville være oss selv, men vi ville også at de skulle elske oss. Og i en viss alder og under visse omstendigheter er det kanskje umulig å være noe annet enn en begrenset versjon av seg selv, presset inn i støpeformer som legger bånd på oss.
Dette er historien om de mislykkede forsøkene på å frigjøre oss selv ved å tilpasse oss omgivelsene våre, og om vår endelige ukt da vi forsto at det var umulig å forsone oss med alt sammen. Og det er fortellingen om den svimmelheten som virkelig frigjøring skapte i oss. Og dessuten om total ensomhet, og om det å bli nådeløst revet opp med rota.
Nå som litt tid har gått, trenger jeg å snakke til deg som jeg gjorde da, og få tilbake – selv om det bare skulle være på hvite papirark – det mottakelige og oppmerksomme øret ditt, for å prøve å forstå de årene med daglig uro, historien om kroppene våre fanget i kon ikter som strakte seg lenger enn oss, og kon ikter av en geogra sk og temporal art som det var helt umulig for oss å ane da. Geopolitikk, ideene til de store losofene og internasjonale spenninger utspilte seg i kroppene til ubetydelige kvinner som oss,
i et navnløst nabolag som ikke engang fantes på kartet. Jeg skriver til deg for å ta deg tilbake, men også for å ta tilbake den jeg en gang var.