Portrett Chris Collings

PORTRETT

PARTYKONGEN

TEKST: ELISABETH ALNES FOTO: ??

I et av Oslos nyere boligstrøk kommer Chris Collings småjoggende i den lave høstsola, sjarmerende forsinket etter å ha vartet opp foreldrene som er på besøk i byen. Bygget han bor i har en av hovedstadens mest fargerike innergårder med sine turkise, rosa, gule og ferskenfargede vegger. Inne i hans og ektemannen Dag Magnus Bakstads entre på Sørenga glitrer det i 18 utvalgte gull- og platinatrofeer fra en lang karriere.

— Dag Magnus syntes det var mange nok, resten er lagret i kjellerboden forteller Chris med et smil. Yttertøyet henges sirlig opp i store garderober, skoene lirkes av, frisyren sjekkes i forbifarten og med et par tastetrykk på telefonen flommer musikken fra det trådløse Geneva-anlegget ut i rommet. Musikk-gründeren benker seg ved barløsningen i kjøkkenet.

— Så, Chris.. de fleste i Ålesund kjenner deg som Christopher?

— Ja, familien sier jo det, og de i Ålesund også, men jeg har vært Chris siden jeg jobbet for Sony for ti år siden. Epostsystemet mente at Christopher Collings ble for langt, så jeg kortet det ned til Chris. Visittkort ble trykket opp med samme navn. Snart begynte alle på Sony og i bransjen ellers å kalle meg Chris. Så tenkte jeg at: "Søren! Chris Collings, det høres jo litt bra ut egentlig." Han humrer så barbenken rister, men moren hans syntes ikke det var like stor stas.

— Etter en stund så endret jeg navnet mitt på Facebook også, og det

syntes moren min var trist: "Du heter jo Christopher!", men i dag introduserer jeg meg selv som Chris. Flere journalister har mistenkt ham for også å ha endret etternavnet for å høres mer internasjonal ut, men med britisk far og pass så er Collings så autentisk som han kan bli.

Drømmeoppvekst

Det er solskinnsdagene han husker fra oppveksten på Fjelltun i Ålesund. Det å ha skogen og naturen så tett innpå seg, alle barna i nabolaget på hans alder, det å kunne gå til byen gjennom Vannspringdalen alene som tiåring, og å pynte gata til 17 mai i fellesskap med naboene. Hvert år deltok de i konkurransen om Ålesunds fineste gate, og hvert år vant de. Han var så kry at han holdt på å sprekke, inntil han fant ut at de var de eneste deltagerne. De to kassene med brus og to kassene med boller som de vant ble uansett brukt til en stor gatefest der de feiret seg selv.

— For to år siden arrangerte vi gatefest-reunion på Fjelltun og inviterte alle som bor i gata nå, og de som bodde der tidligere. Vi hang opp all den gamle 17 mai-pynten, grillet, hadde potetløp og storkoste oss akkurat som før, forteller han entusiastisk.

— Det rare er at jeg ikke kan huske at det regnet en gang, jeg husker nesten bare at det var sol. Hver gang jeg kommer hjem til Ålesund og ser byen så får jeg kribling i magen. Det tror jeg at jeg alltid kommer til å ha.

26SPALTE

27