© Commentum 2020 FORLAGSHUSET VEST AS Langgata 30 4306 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788284161662 Omslagsdesign: Thomas Gaudland Sats: Thomas Gaudland Forsidebilde: Ole Lauvås Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum / Forlagshuset Vest er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 2
15.09.2020 11:36:20
RISKA FØR OG NÅ ENOK LAUVÅS (RED.)
2020
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 3
15.09.2020 11:36:20
Foto: Alissa Eckert, MC; Dan Higgins, MAM. Foto frå internett.
«I Sarpsborg har de et slagord som lyder slik: «Det ær`nte ille.» I Fredrikstad har de dette: «Det år`nær sæ.» Og denne optimismen er verd mye. Bare å si dette med et smil til et nedtrykt menneske kan lette sinnet.» (Edin Løvås i boka Hver dags visdom) I Rogaland heter det «vannari». Året 2020 har vært preget av korona-virus, et nedstengt land og mye frustrasjon. Men fram til 12. mars gikk det meste som normalt. Og som det heter We shall overcome, we shall overcome, We shall overcome someday; Oh, deep in my heart, I do believe, We shall overcome someday.
Sangen blir assosiert med kampen for borgerretter i USA. Den har røtter til en sang og melodi fra tidlig på 1900-tallet. TAKK TIL ALLE... som har levert stoff til boka 2020 i form av artikler eller foto eller som har støtta arbeidet med boka på forskjellig vis. Spesiell takk til medarbeidere i redaksjonen Elling Kåre Hansen og Mari Anne Næsheim Hall.
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 4
15.09.2020 11:36:21
RISKA FØR OG NÅ
1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27.
Innhald
Side
FORORD..................................................................................... Gje meg handa di, ven................................................................. Spor av fortida.............................................................................. Minne fra min barndom............................................................... Folkeskolen og andre skoler........................................................ Sverre Olav og kommunikasjon.................................................. På tur med Sverre Olav og William............................................ Terje Seldal med interesse for lokalhistorie............................... Ingolf Hetland.............................................................................. Familien Einarson i Hetlandskrossen........................................ Historia om Erling Seldal............................................................ Historia om Margit Seldal........................................................... Historia om pelsdyr i Riska......................................................... Jakt på hjortedyr og andre dyr................................................... Eventyret litt av ein rev.............................................................. Problem med bilen....................................................................... Julatre før og nå........................................................................... Gardsbruka på Jødestad.............................................................. Stor forandring i Breivik............................................................. Historien om Tollak Bergson....................................................... Romanifolk her i bygda................................................................ Minneboka og andre små bøker.................................................. Konfirmantar i Riska 22.sept. 1895............................................ Tæring og spanskå....................................................................... Eit brev til Amerika fra 1918...................................................... Drikkevatn til folk og fe............................................................... Tur i nåtid og gløtt av fortid........................................................ Ut i naturen, ut i terrenget.........................................................
6 8 11 16 28 36 42 53 57 62 70 76 80 106 114 119 126 133 139 149 156 166 170 176 182 186 194 198
SPONSORER............................................................................. 206 Forfattar og kreditering av foto står i artiklane. Nyare foto utan signatur er av redaktøren.
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 5
15.09.2020 11:36:21
Forord Under forord har det i åra 2016, 2017, 2018 og 2019 vært et foto av leder for Riska historie- og museumslag. Fire varianter av foto. Den samme leder alle disse år. Ottar Nesheim er vår leder også i 2020. Etter årsmøte 5. feb. 2020 er styret i Riska historie- og museumslag: Leder: Ottar Nesheim Nestleder: Eivind Frøiland Kasserer: Johan Hammervold Sekretær: Mari Anne Næsheim Hall Styremedlem: Audhild Eikeland Styremedlem: Arne Bjelland Styremedlem: Ivar Thorstensen Varamedlem: Giske Nordmark Varamedlem: Edvin Lauvås Etter ny lov om personvern har foreningen ikke lov å lagre e-postadresser eller andre sensitive opplysninger om medlemmene uten skriftlig samtykke fra det enkelte medlem. For eksisterende medlemmer ansees slikt samtykke allerede gitt. Nye medlemmer må imidlertid undertegne skriftlig samtykke. For å imøtekomme loven var det nødvendig å endre foreningens vedtekter i 2020.
Bok 2020 er RISKA FØR OG NÅ Etter ønske fra redaktør Enok Lauvås har styret oppnevnt følgende redaksjonskomite: Redaktør Enok Lauvås og medlemmer Elling Kåre Hansen og Mari Anne Næsheim Hall.
6
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 6
15.09.2020 11:36:21
Redaksjonskomitéen 2020. Alle foto frå Facebook.
Kjære lesar! Eg er takksam for heim og trygge forhold gjennom eit langt liv. Takk til Riska historie- og museumslag for alle «årbøkene». Eg har fått publisera mange artiklar i desse bøkene. Første artikkelen min i 2008 var «Glimt frå nær og fjern fortid». Seinare har det blitt mange artiklar med slike glimt. Takk til medarbeidarar i bokprosjektet. Helsing Enok
Stemorsblomst i vegkanten, forvilla hybrid av hagestemorsblomst.
7
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 7
15.09.2020 11:36:23
For 75 år sidan. 17. mai 1945 på trappa utanfor Riska gamle kirke. Første rekke fra venstre: Johanna Hetland (g.Vårlid), Torger Motland, Anna Sægrov, Hans Jødestad, Kristine Steinnes (g.Hetland). Andre rekke: Jakob Hommersand, Adele Hetland (g.Hommersand), Marta Hogstad (g.Nygård), Kjellaug Dalane (g.Motland), Olav Fjelde. Bakre rekke: Anna Sjo Frøyland og Ruth Hogstad (g. Hetland). Dette foto har vore med i boka «Riska i krig» året 2011.
GJE MEG HANDA DI, VEN Av Enok Lauvås Først såg eg foto over hos Hans Jødestad. Foto her eig Gustav Hetland. Han hadde også foto av 17. mai-toget i 1945 i Ruth sin gamle album. Eg besøkte Jakob Hommersand. Eg ville vita om han hugsa dengong han stod på trappa til Riska gamle kirke. Det gjorde han. Ei underleg oppleving Onsdag 11. mars ringde telefonen. Det var Arne Bergly. Han hadde 8
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 8
15.09.2020 11:36:23
noko han ville gje meg. Eg prata litt med han og sa at fredag skulle eg komma på BOAS. Eg hadde laga eit opplegg om minnebøker som eg skulle ha etter avtale med Grethe Lill Birkeland. Arne sa at det blei nok avlyst. Men då kjem eg i morgon kl. 11, sa eg. 17. mai 1945. Framme med paraply ser me Knut Hogstad, far til Ruth og svigerfar til Gustav Hetland.
Torsdag kl. 11 gjekk eg inn på sjukeheimen og fann rommet til Arne. Der sat
Arne Bergly fotografert på sjukeheimen 12. mars 2020.
9
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 9
15.09.2020 11:36:25
han i senga med mange tettskrivne ark. Etter 10 min. kom det inn to av personalet. Eg kunne dessverre ikkje vera her. Sjukeheimen var stengd. Ingen kunne ta mot besøk. Dei skulle setta opp plakat. Men når eg nå var der, så kunne eg bare vera ei stund til. Det er «koronatider». Dette hadde eg ikkje drøymt om! Hadde eg venta til fredag, slik eg tenkte, så hadde eg ikkje fått praten og papira av Arne. Me lever på lånt tid! Det var Arne sine ord. Arne er fødd i 1932. Eg er fødd i 1939. Me lever på lånt tid både eg og Arne. Arne har fått fleire artiklar i Riska historie- og museumslag sine bøker. Nå fekk eg eit manus om tida 1940-1945 og om kor oppfinnsame folk var dengong det var mangel på både det eine og det andre. Det blir ikkje plass til meir tilbakeblikk i denne boka. Arne har deponert sine manus til Riska historie- og museumslag. Det blir nok ikkje fleire manus. Eg trur dette også gjeld meg. Men Arne og alle andre skal få ei helsing, sangen «Gje meg handa di ven, når det kveldar». Tekst: Sondre Bratland. Musikk: Skotsk folketone. Gje meg handa di, ven, når det kveldar det blir mørkt og me treng ei hand. La dei ljose og venlege tankar fylgje oss inn i draumars land. La varmen frå ein som er glad i deg, tenne stjerner i mørkaste natt! Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord. Kjenne varmen frå ein som er nær deg gjev langt meir enn store ord.
10
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 10
15.09.2020 11:36:25
Dette foto var med i boka «Langs veiene i Riska». Av ein eller annan grunn var det svært dårleg kvalitet på dette foto der. Det var på side 47.
SPOR AV FORTIDA Av Enok Lauvås «og aldri er det ord på all den vide jord som ganga meg så til hjarta.» Det er Ivar Aasen som har forma orda ovanfor. I denne artikkelen tar eg med ulike forhold som har gjort inntrykk på meg gjennom livet. Den første gravferd som eg hugsar, var nok gravferda til Karl Løvås i 1945. Det var på nabogarden. Karl var gift med søster til far min. Han var altså onkel Karl. Tante Rakel levde til 1971. Den gravferda hugsar eg ikkje.
11
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 11
15.09.2020 11:36:26
I 1945 var eg seks år. Eg meiner eg gjekk opp bakken og sette meg i vegkanten. Eg var ikkje med i gravferda. Eg bare såg at her var det noko merkeleg. Eg hadde nok ikkje lov til å gå så langt heimefra, men det var bare eit par hundre meter. Det blei stilt. Det var nok ingen som såg meg. Eg putla meg heim. Seinare i livet har eg vore i mange gravferder. Eg har ikkje tal på dei. Det er bare denne eg skal nemna.
I juli 2014 var Kolhaug fanga opp slik av mitt kamera.
12
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 12
15.09.2020 11:36:27
DONA EIS REQUIEM «Dona eis requiem» er latin og tyder GJE DEI KVILE. Skikkar ved gravferder har endra seg. Dette er noko arkeologien viser til. Me har gravhaugar i bygda. Kolhaug på Hogstad skal vera den finaste. I alle kulturar og til alle tider har dei levande hatt to plikter for dei døde: Den døde skulle gravleggjast og den døde skulle minnast. Ordet «monument» kjem frå latin. Monimentum på latin tyder «minnesmerke». Ingen stad er minnesmerka så nære og synlege som på våre gravlundar. Dei fleste av oss får mange tankar når me vandrar rundt blant steinar her. Grava er ein plass ein kan gå til for å ta vare på minnet. Eg starta på Lauvås skule i 1946. Eg heldt mor i handa, og slik gjekk me til skulen og møtte lærar Sverre Helle. Eg hadde den same læraren i alle sju år på denne skulen. Sjølvsagt hugsar eg ein heil del. Noko har eg fortald og noko har eg skrive ned andre stader. Det første me måtte læra, var å helsa. Om morgonen når me kom inn i skulestova, måtte guttane bukka og jentene neia. Det heiter skulestova, for det var bare eitt rom i mi tid. Dersom det var mange rom på ein skule, så blei namnet klasserom.
Det var slike bokstaver eg lærte på Lauvås skule.
13
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 13
15.09.2020 11:36:27
Me gjekk på skulen annankvar dag. Me tok del i arbeidet på garden om ettermiddag og dagar utan skule. Men det var fritid og. Då kunne me leika. Det er mange som har skrive om skuletid og leik. Det er noko dei fleste hugsar. Eg hadde nok også sære interesser. Eg hadde ein gammal bibel. Her Slike bokstavar var det i Bibelen. var det gotisk skrift. Eg lærte meg denne skrifta. Eg har faktisk ikkje problem med å lesa gamle bøker med slik skrift. Eg merka av i Bibelen kva eg hadde lese. Eg forstod nok kanskje ikkje så mykje, men las gjorde eg. Det låg i korta at eg skulle bli bonde. Eg var eldste sonen. Slik blei det ikkje, men eg gjekk på jordbruksskule etter framhaldsskule i Hillevåg og realskule på Bryne. Til Hillevåg kom eg med rutebåt frå Lauvås kai og trolleybuss frå Fiskepiren til Hillevåg. På Bryne budde eg på hybel. Jordbruksskulen gjekk eg i Lyngdal. Men det blei ingen bonde av meg. Eg starta som vikar eller såkalla «erstatningslærar». Det var stor mangel på lærarar etter krigen. Dei gamle fall frå. Under krigen blei det visstnok ikkje utdanna lærarar. Og straks etter krigen var andre område prioriterte for næringslivet. På fem år var eg på fem ulike skular. Fire av desse var fådelte. Så tok eg steget. Eg blei student på lærarutdanninga i Stavanger.
14
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 14
15.09.2020 11:36:28
Huset på bnr. 7 i Lauvåsvågen. Det var her Georg Vaagen budde, han som har skrive boka «Våre røtter». Nedanfor er foto av løa på bruket mars 2020.
Sic transit gloria mundi. Latin, det tyder: slik forgår verda sin herlegdom.
15
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 15
15.09.2020 11:36:31
Sverre Olav sin barndomsheim.
MINNE FRA MIN BARNDOM Av Sverre Olav Berge Sverre Olav Berge har skrevet sine memoarer med tanke på sine barn og barnebarn. Jeg har tatt inn en del av det Sverre Olav har skrevet i tre artikler. Teksten er sterkt redusert. Overskrifter, foto og illustrasjoner er lagt til av redaktøren. I noen tilfeller er det et sammendrag av Sverre Olav sin tekst. Eskemyra ble forandret fra et område med småbruk til et byggefelt fra 1960-åra. På flyfoto fra 1956 og 1965 er de omtalte «garder» med. Se også Riskaboka s. 548 med foto fra Eskjemyrå. Redaktør. Det var bare 4 hus og 1 hytte i Eskemyra i min barndom. Bernt og Gunhild Arnesen hadde hus og låve. Garden ble opprinnelig anlagt av Bertinius Bertelsen ca. 1904 i øvre vestlige del av Eskjemyrå. 16
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 16
15.09.2020 11:36:32
Norge i bilder 1965. 1 er Arnesen, 2 er Hans, 3 er Christina, 4 er Seri og 5 er Askeland. Forklaring i teksten.
I 1897 kjøpte Hans Riska (min morfar) et område og bygde hus og løe i vestre del av Eskjemyrå. I 1920 bygde Christina Sagen Olsen (datter til Hans), gift med Freidar Sagen og senere med Charles Olsen, hus med ei lita løe. Huset står der fortsatt. I 1933 bygde Seri og Olav Berge (mine foreldre) hus og en liten løe, i dag Eskemyrveien 19A og 21 der løa sto. Huset står fortsatt, påbygd, men i gammel stil. Hytta låg i nedre vestre del av Eskjemyrå og tilhørte daværende urmaker Askeland fra Stavanger. Veien gikk fra ”hovedveien” som var ”Kodlabakken” (nå Riskaveien) og bort til oppkjørselen til Eskemyrveien 19A. Og en vei gikk fra ”Kodlabakken” og opp til Arnesen. 17
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 17
15.09.2020 11:36:32
Foto: Ole Lauvås. Riskabekken påske 2020.
Der var flere bekker. ”Riskabekken” ser en mye av i dag. OPPVEKST Jeg er født 28.02.33 i ”Haulandshuset”, der far og mor bodde. Huset ligger like ovenfor Lionshuset og kalles i dag for ”Kommunehuset”. Det var jordmora, Marta, som tok imot meg. Hun la meg oppå en kommode mens hun stelte med mor. Jeg rullet og falt ned på golvet. Milla, søster til mor, var der og ble helt forskrekket, men Marta sa at spedbarn tålte en støt. Da jeg var ¾ år flyttet vi til nytt hus i Eskjemyrå, der jeg bodde til jeg var voksen. Husker ikke så mye fram til jeg var sju år, da krigen brøt ut. Husker mor var veldig bekymret da hun fikk høre på radio 9. april 1940 at krigen brøt ut. Far var på arbeid.
18
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 18
15.09.2020 11:36:35
En kveld det var mørkt, kunne vi fra soverommet oppe se masse lysglimt over Stavanger da engelskmennene bombet. Jeg ble redd og gjemte meg under vinduet, men Per, som er to år yngre enn meg, var ellevill over det han så. Vi fikk hund og katt i 1940. Hunden kalte vi Prikken, da den var svart med en kvit flekk på pannen. Navnet på katten husker jeg ikke. Vi fikk de av forbruksbestyrer Rogdeberg. Prikken var innblandet med buhund og var veldig snill. Den lærte å tenke som oss. Plutselig kunne den begynne å gjø. Da hørte den trampingen av tyske jernhæler, når de var ute og spaserte. Like etterpå kunne vi også høre de. Tyskerne hadde jernhæler på støvlene, så vi hørte klapringen når de gikk. En dag Per og jeg var hjemme alene, fløy det to tyske fly like utenfor kjøkkenvinduet. De fløy så lavt og seint at vi kunne se pilotene. Vi ble redde og gjemte oss bak kjøkkenbenken. Det var lite skog og trær da. Det var et bjørketre oppe ved steingjerdet, oppunder der fotballbanen er i dag, som vi kalte for ”Gaugatreet”. Ellers var det stort sett bart. På Riskamarkå beitet det kyr og ungfe som holdt vegetasjonen i sjakk. Riskamarkå var felleseiendom for Riskagardene og ble utskiftet ca. 1960 og fotballbanen ble anlagt etterpå. Det var Hellestø som fikk den parsellen, og han solgte til idrettslaget. Det var Frøylandsgardene som hadde utmarka øst for Ulvafjellveien. Der hadde de sauer på beite. De gikk fra ”Atleten” over bekken og inn på marka til morfar. Vi måtte jage de tilbake rett som det var. Prikken lærte seg til å jage de vekk straks han så de kom over på feil side. Tyskerne rekvirerte deler av møllebygget, der Bryggen Senter er i dag. Far jobbet der og fikk kontakt med en tysker som av og til kunne komme med nyheter som var hemmelige. Men de var veldig forsiktige. Mange var imot krigen, men var utkommanderte, og hadde ingen ting de skulle ha sagt. 19
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 19
15.09.2020 11:36:36
En dag far syklet ned ”skulebakken” etter middag, sto det to sivilkledde og snakket med lærer Helle. Far pleide alltid å hilse på Helle, men denne gang gjorde han det ikke. Det viste seg at det var to sivilkledde tyskere som avhørte han. Hadde far hilst, så hadde vel han og blitt avhørt. Tyskerne okkuperte også kjellerrommet på skolehuset, der de hadde polske fanger. I utmarka sør for Karmel hadde tyskerne lyttestasjon og lyskastere. Der kunne de stille inn lytteutstyret i bestemte retninger. Vi kunne godt se lyskasterstrålene som søkte over himmelen. Kunne ikke se at de peilet inn fly. Etter krigen ble det samlet mange frigjorte fanger i Vatneleiren, mange var russere. Far og mor var en gang i Vatneleiren og så fangene ete. De var underernærte og de tok likeså tykt med smør på brødet som brødet var. Jeg vet ikke om det var far som hadde bedt de, men noen kom gående hjem til oss. De var gode til å spille sjakk, da de hadde hatt sjakk på skolen. Jeg lærte tidlig å spille sjakk og spilte mot russerne, men bare tapte. Husker jeg vant ett spill og var veldig stolt av det. De sa de skulle skrive når de kom hjem, men vi hørte ikke noe. Noen kom i konsentrasjonsleir og andre ut i andre kriger når de kom hjem. Hvorfor vet jeg ikke. Vi hadde mye moro med Prikken. En gang sprang vi rundt inne i huset gjennom begge stuene, kjøkken og gangen med Prikken etter oss. Hunden hektet en fortann bak i buksa mi slik at det ble en stor revne. Mor måtte lappe den etterpå. Det var dårlig med klær på den tiden. Prikken likte godt å leke med tomme blikkbokser. Han satte snuten inni og heiv de opp i luften og tok i mot når de falt ned. En gang fant han en boks vi hadde hatt gjødning i. Da fikk han gjødning i øynene og 20
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 20
15.09.2020 11:36:36
ble blind. Dyrlegen sa han måtte ha det mørkt et par uker og etterpå kunne han se. Vi kunne se merker i øynene resten av hans levetid. Da jeg jobbet hos Ellertsen i 1947/48 syklet jeg hjem til middag. Vi hadde en time middagspause fra 12 til 13. Da kom Prikken i mot meg langt borti veien, han hadde en lytte- og utsiktspost på en stein like nedfor huset. Vi kaptes da hjem til huset. En vårdag hadde morfar tatt ut kyrne og lukket porten opp til huset vårt. Da jeg kom rundt svingen, så jeg plutselig porten, men det var for seint. Jeg raste rett inn i porten mens hunden sprang gjennom en åpning på siden. Vi lærte den til å hoppe over hesjene, men av og til lurte han oss med å krype under. Vi hadde en liten låve der garasjen til Hagen, nr. 21, står. Der var det et lite fjøs med plass til to kyr, høylåve, fjosskokk (hemsen over fjøset). Det var landkumme under fjøset og hevdakjeller under høylåven. Det var bare ca. halvparten av eiendommen på 12-14 mål som var dyrket, så det var ikke så mye fór vi fikk utav det. Men vi hadde opp til to kyr, en til to kalver i fjøset og gris i hevdakjelleren. Dessuten hadde vi høns, kaniner, gjess og ender, så vi ble oppvokst med mye dyr og natur rundt oss. Gjessene og endene var innegjert sør for huset og hadde ”annadam” i bekken utfor huset der jeg bor i dag, 19B. Hønsehuset var omtrent der Siv (datter til Per) bodde tidligere. En gang jeg hadde vært borti hønsehuset, hadde jeg en sinkbøtte i handa. Det var barfrost og hardt i bakken. Jeg heiv bøtta bortover bakken og satte i et skrik. Christi hadde hørt bråket og skriket og kom springende og spurte om det var noe galt. Om våren gikk vi og lette etter gåse- og andereir. De var ikke alltid så 21
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 21
15.09.2020 11:36:36
lette å finne, da de sparket løv og rusk over eggene. Vi tok inn eggene etter hvert, men lot det ligge igjen ett egg som ”reirsegg”. Det ble og brukt kunstige reirsegg. Vi la eggene i kjelleren og snudde på de hver dag for at ikke plommen skulle ligge skjevt. Etter en stund la de seg til å ruge. Da la vi alle eggene i reiret. Da ungene kom fram, tok vi vekk eggeskallene, så ungene fikk bedre plass. Det var ikke alltid så enkelt, for gassen ble veldig sint når vi nærmet oss reiret. Vi tok en V-formet grein og satte den over halsen på gassen da den kom imot oss med strukket hals. Vi satte greina ned mot bakken, så gassen ikke kom seg løs og tok eggeskallene. Gåsemor forholdt seg helt rolig. Vi hadde 10–12 høns og hane, og vi la egg i reiret da en av hønene ”klukket”. På den måten holdt vi oss selv med nye høns. Hanekyllingene ble slaktet. ”Klukkehøner” som vi ikke ville skulle ruge, hadde vi i et mørkt rom, i en eske, noen dager, for å ”venne de av”. Da begynte de å verpe igjen. I bekken like nedenfor ”annadammen” hadde vi «sagbruket». Det sto lavere enn «annadammen», og vi lagde renne så vannet rant ned og dreiv «sagbruket». Vi hadde en gammel sykkeldynamo som vi fikk til å svive og ga strøm til en lommelyktpære. Vi lekte mye her og ble ofte våte på beina. Far sa det var en prest fra Tau som har laget «sagbruket». Det var alltid snø om vinteren på den tiden. Vi rant mye på ski i bakken og hadde hopprenn. Vi rant på kjelke fra toppen av bakken nedover gjennom gårdsplassen og helt bort til morfar. Det var lite trafikk på veiene og vi rant på kjelke eller nedslått spark på hovedveien helt fra Jødestad og ned til bunnen av bakken, til ”Kodlabakken”. 22
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 22
15.09.2020 11:36:36
Når vi rant på nedslått spark, slo vi sparken flat og la ei fjøl oppå meiene som vi satt på. Det måtte være hardt underlag så ikke meiene skar gjennom. Var det litt ujevnt, kunne fjøla hekte seg fast og gli av. Da satt vi enten igjen på bakken og sparken for videre eller en fulgte med sparken på bare bakenden. Det var ikke godt. Det gikk veldig fort på nedslått spark når forholdene var gode. Vi rant og på tresko på isen i bekken og i myrbakken nedenfor der Gerhard Olsson bor. Tresko var vanlig å gå med, og vi kjøpte de på treskofabrikken, som var der Sentrumsgården ligger. Morfar lagde også tresko. De var smekrere og lettere å gå med. Det var ofte is på fjorden og et år kunne vi gå på skøyter helt ut til Usken. Jeg hadde snøreskøyter som jeg festet til skoen med lærreim. Det var og noen skøyter som vi kalte for ”stokkasjeiser”. Det var en trebit med et kort stålskjær under, festet til skoen med lærreim. De var sikkert ustødige å gå med før en ble vant med de, men de var fleksible og gode å bremse med da en kunne stille seg på hælene og la bakre del av stålet skjære seg ned i isen. På skolen hadde vi skøyteløp på Hetlandsvatnet. Det var ikke siv da. Som premie fikk vi DBS-merke, ”den beste skøyteløper”. Det var et merke som Øglænd hadde som reklame for DBS-sykler. Ellers lekte vi unger, Per og jeg, med å hinke, ”donsa” (kaste på stikka), vippe pinne, slå ball, single med mer. Når vi donsa, tegnet vi en strek på grusen og sto litt ifra og kastet mynter så nær streken som mulig. Den som kom nærmest, samlet sammen myntene, ristet de i hendene, og heiv de opp i lufta og ned på bakken, De som havnet på kron, fikk han beholde, og nestemann gjentok dette. Hadde vi ikke mynter, brukte vi det vi hadde for hånden. Femøringene var best, for de var størst. Når vi vippet pinne, hadde vi to steiner med ca. 10-15 cm avstand. Vi la en ca. 20-25 cm pinne på tvers, og en av oss vippet den bortover 23
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 23
15.09.2020 11:36:36
ved hjelp av en stokk. Deretter la han stokken på tvers over steinene. Fra der pinnen landet, skulle den andre kaste pinnen og prøve å treffe stokken slik at den falt ned. Når vi singlet, hadde vi en snau felg av et barnevognshjul eller lignende. ”Singlebandet” var en stiv streng på 70-80 cm. I ene enden bøyde vi den kanalformet med 5-7 cm åpning i 90 grader. I andre enden bøyde vi den dobbel til et håndtak. Vi satte kanaldelen mot hjulet og sprang fremover med hjulet foran oss. Husker jeg fant et litt større hjul i veikanten under noen grantrær. Jeg hadde så veldig lyst på det og beholdt det, selv om jeg tror det var Egil sitt, naboen. Hadde dårlig samvittighet i mange år etterpå. Vi begynte tidlig, i 9-10-årsalderen, å jobbe ute. Mye luking i poteter, kål, kålrabi, reddiker, neper og lignende. Sette poteter, slo lauvet og tok de opp. Det var tungt og kjedelig arbeid. Da var det kjekkere å arbeide med høyet. Vi slo graset med langorv, rakte det i sammen og hang det på hesje til tørk. Vi tørket og graset på bakken, hvis det var fint vær, og vi trodde det fine været ville holde seg 3-4 dager. Da spredde vi graset utover bakken om dagen og la det i såter om natten, for at det ikke skulle bli duggvått. Ble det dårlig vær i lengre tid, kunne graset begynne å råtne. Da var det sikrere på hesje, selv om det tok 1-2 uker i fint vær og lengre i dårlig vær, før det var tørt. Når høyet var tørt, bar vi det inn i låven på ryggen. Da brukte vi ”børatau”, et solid tau med en ring av tre på midten (hegl). Ringen var for at friksjonen skulle bli mindre. Vi la tauet på bakken med en snau skulderbredde avstand mellom tauene. Da hadde vi ringen i ene enden og de to endene i den andre enden. Vi la høyet over det todelte tauet, tredde de to endene gjennom ringen og strammet til. Tredde armene under tauene og reiste oss opp med høybøren på ryggen. Den andre måtte ofte dytte på høybøren for at en skulle klare å reise seg. Når en kom inn i låven, la en seg bakover på høybøren og kunne da komme seg løs. Så tok vi høygaffel og heiv høyet opp i høystaen helt 24
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 24
15.09.2020 11:36:36
oppunder taket. På slutten lukket vi låvedørene og tok høyet inn gjennom fjøset for å få plass til alt. Friskt godt høy luktet så godt. Når veitene ble tette, måtte vi grave opp og fikse de. Vi dreiv og med nydyrking. Da hendte det at vi traff på stein som måtte sprenges. Vi boret hull i steinen med bor og feisel. Så tok vi en passe lengde lunte og satte i en knallperle og klemt øvre del av knallperlen fast rundt lunten med en nebbtang. Vi stakk knallperlen inn i en dynamittgubbe og stappet forsiktig ned i hullet med en ”ladestokk”. Var det en stor stein, stappet vi først ned løse dynamittgubber. Så la vi greiner, planker og det vi hadde for hånden over steinen. Vi så oss godt om og ropte ”VARSKO HER, VARSKO HER”, og tente på lunta og ropte ”FYREDE HER” og sprang vekk til et trygt sted. Var det mindre steiner, ”kakte” vi de. Da la vi dynamitten oppå steinen og dekte til med bløt myrjord, slik at det ble lufttett og bare ytre del av lunten var synlig. Tente på, og det smalt godt, og myrjorda skvatt til alle kanter. Det gikk mer dynamitt til når vi kakte. Per likte det så godt. Jeg hadde et søskenbarn som bodde på Vatne nær Vatneleiren. Han var på min alder og het Fredrik. Vi kalte han Fredde. Fredde kunne finne på mye rart. Han la en gammel pengetaske eller noe annet midt i veien. Det var bare grusvei, og han festet en tynn snor til tingen og la den ut mot siden av veien og bak et steingjerde eller liknende. Han skjulte snoren ved å grave over litt grus. Så la vi oss bak steingjerdet og ventet. Når det kom en tysker gående og så tingen, bøyde han seg ned for å ta den opp. I det samme dro han i snora og dro tingen vekk fra tyskeren. Noen bare lo og andre ble sinte. En viftet med en revolver og var veldig sinna. Fredde fikk på en eller annen måte tak i mye sprengstoff, skarpe skudd, krutt, fyrverkeri, fyrverkeripistoler med mer. Patronene filte vi et spor i så det ble åpning inn til kruttet, og la derfra en streng med krutt ut til siden. Så tente vi på kruttet og sprang vekk. Når flammen nådde patronen, sa det PANG og detonerte. 25
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 25
15.09.2020 11:36:36
På noen av patronene lirket han ut selve kulen og slo ut kruttet, slik at det ble en tomhylse med knall. Knallen fikk vi til å gå av ved å slå på med en hammer eller stein. Det jeg syns var det mest vågale, var når han la en skarpladet patron på en stein og sto oppå en annen stein for å komme litt fra. Tok så en stein og slapp ned på bakdelen av patronen, slik at knallen gikk og skuddet gikk av. En gang hadde Fredde med seg en del fyrverkeri og skjøt opp nedenfor huset til Besta og Morfar. Det var vinter og snø, og snøen ble både gul, grønn og rød etterpå. Morfar sto og lo mens Besta ble overgitt og sa som så mange ganger før ”å enn den Fre-e-eden”. Det var ikke helt ufarlig med all omgang med sprengstoff. En gutt herfra rant på magen på kjelke. Han hadde votter på seg med en fenghette inni. Han hadde hendene framfor meiene og rant på et eller annet med det resultat at knallperlen gikk av og han ødela fingrene. Vi hadde dynamitt, lunte og fenghetter liggende i kjelleren. Mor var redd for å ha det i huset, og da det ikke ble brukt stort meir, grov vi dynamitten ned nedenfor løa. Det var enkelt å få kjøpt sprengstoff. Vi måtte bare ha rekvisisjon fra politi eller lensmann, og den var det ikke vanskelig å få. Far hadde og en gammel revolver liggende uten patroner. Mor var redd for at tyskerne skulle finne den, så den ble kastet i et myrhull. Det hadde vært et klenodium nå. Det var som regel mor som melket kua. Hun var god til det. Når far eller jeg melket, ”striplet” vi. Det vil si at vi klemte øverst på spenen og førte ned til ytterkant. Det var nok ikke det beste for kua. Når mor melket, klemte hun først med pekefingen og deretter lang-, 26
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 26
15.09.2020 11:36:36
peke- og lillefingen. Det var både raskere og behageligere for kua. Morfar ”striplet” også. Om sommeren, når det var varmt, helte mor melk oppi dype tallerker og lot de stå i ro noen dager på et varmt sted. Da ble melka sur med en gulaktig fløtehinne på toppen. Da strødde vi på knust kavring og sukker og spiste. Det var veldig godt. Vi hadde separator og separerte ut fløten. Den separerte melken hadde kanskje enda mindre fettinnhold enn dagens skummet melk. En stund før jul slaktet vi grisen. Det var han ”slaktersven”, Sven Frøyland, som gjorde det. Far var med, men vi ungene fikk ikke være med. Mor orket ikke å se på. Vi kunne høre skriket fra grisen, da de leide han ut fra hevdakjelleren. Selve slaktingen var human. De slo den i hodet så den besvimte med det samme. Deretter heiste de den opp med steinbukk og stakk den og tappet ut blodet, som de tok godt vare på. Blodet ble brukt til blodmat, som for eksempel blodkomle. Det var god mat. Ved siden av sto en stamp med kokende varmt vann som de brukte når de skulle skolle grisen (fjerne busten). Tarmene brukte de til å lage pølser av.
Slik ser det ut nå i Eskemyra. Det er markert en mørk prikk ved barndomsheimen til Sverre Olav. Det er til høyre i nedre del av dette flyfoto fra internett.
27
RiskaFørOgNå_sats_ID_15.indd 27
15.09.2020 11:36:37