Commentum © 2022 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.commentum.no ISBN: 9788284161822 Omslagsfoto: Forside: Tom Abell. Bak: Til venstre: Carl Søyland i sitt skrivekott i Nordisk Tidende, og inngangen til Nordisk Tidene på 8101 – 5th Avenue i Bay Ridge, Brooklyn til høyre. Foto: Jørn-Kr. Jørgensen. Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Commentum er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Refleksjoner underveis
JØRN-KR. JØRGENSEN
2022
Jeg har livet selv å takke I noen år har jeg samlet på opplevelser i livet. Nå har jeg samlet både nye og gamle mellom to permer i essaysamlingen Notater. Alt her er levd liv; det betyr at jeg har opplevet eller vært vitne til alt det jeg skriver om – eller jeg har satt meg inn i det slik at jeg kan formidle det videre. Som journalist, redaktør og forfatter har jeg vært nødt til å tenke – ofte mye og lenge. Noen av disse tankene gir jeg uttrykk for i denne notatsamlingen som også bygger på en annen samling jeg skrev for noen år siden, med tittelen Yesterday. Den nye boken inneholder 12–14 nye notater og noen gamle. På sett og vis er noen av notatene deler av historien om mitt liv; særlig der jeg skriver om Brooklyn og opplevelsene da jeg hadde fast skrivepult i avisen Nordisk Tidende i Bay Ridge i Brooklyn midt i en utdøende norsk-amerikansk koloni. Travle dager i redaksjonen fylte likevel timene med intervjuer, fotografering, selvstendige artikler, annonseproduksjon, layout, overskrifter, små glimt og gløtt og mange hyggelig mennesker som kom og gikk i en nesten evig strøm. Alle hadde noe på hjertet. Slikt blir det avis i en storby av, selv om den primært var for emigranter og deres etterkommere. I et lite avlukke bak meg i redaksjonen satt editor emeritus Carl Søyland fra Flekkefjord med sin blytunge og eldgamle skrivemaskin som hadde sett langt bedre dager, men som han tryllet de mest elegante manuskripter ut av. Han var min men− 5 −
tor nr. 1 og lærte meg det meste av det jeg kan om journalistikk og foto. Han kalte mye av det han skrev for Randbemerkninger – et synonym til det er notater. Jeg har stjålet begrepet og tilegner boken Carl Søyland – en norsk-amerikansk avispioner. I notatet Inferno i lysets land forteller jeg om noen opplevelser under tsunamien 2. juledag 2004. Jeg var i Sri Lanka sør for India og opplevde flodbølgen på nært hold. Det var dramatisk og vanskelig – og hele landet, ja, hele Sørøst-Asia og resten av verden dirret. Om dagen var jeg ute og hjalp til så godt jeg kunne, om kvelden satt jeg meg ned i mitt Colombo-værelse og skrev nevnte notat. Jeg har oppdatert det litt tidsmessig i forhold til de faktiske tall. I to litt lengre notater skriver jeg om Dag Hammarskjöld, som var FNs andre generalsekretær og som ble drept under en flystyrt i Afrika, og om wiener-psykiateren Viktor E. Frankl, som skapte logoterapien og begrepet «vilje til mening». Både Hammarskjöld og Frankl har satt spor i min bevissthet. Dessverre traff jeg aldri noen av dem. Jeg ble født for seint til å være en del av deres samtid. Jeg har livet selv å takke for opplevelsene. De finnes på sideveiene, på omveiene, i forsinkelsene, i forundringen – og i nysgjerrigheten. Jørn-Kr. Jørgensen
− 6 −
Carl Søyland – klok kulturformidler I forordet tilegner jeg denne boken redaktør Carl Søyland. Egentlig kunne han ha vært hvem som helst, men faktum er at han er et av de best utrustede mennesker jeg har møtt. En ting er at han var journalist, redaktør og pressemann både på sin «hals og hale», men han var også mye mer. I Bay Ridge ble han kalt the grand old man; ikke fordi han var så gammel, men fordi han hadde – som vi gjerne sier – vært med lenge. Før han kom til Bay Ridge levde han også et bemerkelsesverdig liv. Etter fem års trampliv verden rundt slo Carl Søyland seg i 1926 ned i USA og ble journalist i den norskspråklige avisen Nordisk Tidende i Brooklyn. Han var redaktør i det som var den største avisen for det norske Amerika fra 1940 til 1963. Søyland vokste opp i Flekkefjord. Etter vanlig skolegang studerte han en tid orgel og musikkteori i Bergen. Fra 1911 til 1912 gikk han på handelsskole i Kristiania (senere Oslo) og ble året etter ansatt som assistent i Kristiania Bank og Kreditkasse, mens han fortsatte sine musikalske studier ved konservatoriet i hovedstaden. I 1915 begynte han å skrive små artikler til ulike magasiner om friluftsliv og etter hvert også om speiding, samtidig som han ble leder for 10. Kristiania speidertropp og gjennomførte turer fra Lindesnes til Nordkapp. Som speider skrev han bl.a. melodien til Speiderbønnen som fremdeles synges av speidere over hele Norge og han skrev f.eks. sangen Vi tusen røde bål har tent, en sang som brukes hyppig − 7 −
ved speidersamlinger fremdeles. Og han skrev den kanskje mest kjente sangen Med buksekanten over knærne på melodien Å kjøre vatn og kjøre ved. Om ikke det skulle være nok, skrev han også melodien til sangen om byen hvor han vokste opp; Flekkefjordssangen med tekst av Jens Smith Sunde. Skal spilles og synges friskt med varme, står det på det opprinnelige notebladet til Søyland. Musikkstudiene fortsatte, men i 1920 ga unge Carl opp og bestemte seg for å trampe rundt i Amerika i fem år. Fra 1921 til 1926 hadde han stått om bord i 13 ulike båter som sjømann og hatt 37 ulike jobber, bl.a. ett år (1924) som redaktør av California-Vikingen. Ett år tilbrakte han også i Alaska. Underveis skrev han artikler til den norskamerikanske avisen Nordisk Tidende i Brooklyn under pseudonymet Wiggo Vey. Han fortalte meg flere ganger at navnet var inspirert av Herman Wildenvey. Ikke den dårligste man kan slekte på! I 1926 kom Carl Søyland til New York og slo seg ned i Bay Ridge i Brooklyn. Han ble ansatt som journalist i Nordisk Tidende, og fra 1929 var han redaksjonssekretær, samtidig som han tok kurs ved Columbia University og New School for Social Research i journalistikk, antropologi og gestaltpsykologi. Han søkte kunnskap og utviklet seg som en journalist gjerne både skal og gjøre for å gi sine artikler ytterligere innhold og mening. 8. april 1940, dagen før tyskerne invaderte Norge, tiltrådte Carl Søyland som sjefredaktør i Nordisk Tidende etter sitt bysbarn Hans Olav. Olav ble presseråd ved den norske ambassaden i Washington. Samme natt fikk Søyland gjennom telegrafist Arnulf Olsens kortbølgeradio kjennskap til invasjonen og kunne allerede neste morgen formidle nyheter fra Norge videre til amerikanske − 8 −
medier. Under krigen økte avisens opplag med flere tusen, og den ble en viktig kanal for informasjon om og fra det okkuperte Norge til nordmenn i eksil og til det amerikanske samfunn. Blant eksilnordmennene var også journalisten og krigskorrespondenten Lise Lindbæk, som kom til USA 1941 og fikk jobb i Nordisk Tidende. Søyland tok henne under sine vinger og ble hennes venn og sjelesørger, særlig da hun etter krigen fikk stadig større personlige problemer. I vår tid er Lise Lindbæk nesten glemt, men hun var en av de store korrespondenter som dessverre brant sitt lys i begge ender. Nordisk Tidende blomstret også etter den annen verdenskrig. Hovedtyngden av leserne befant seg plutselig ikke lenger i Brooklyn, men var spredt over store deler av USA. I løpet av de neste tiårene ble derfor mer og mer av avisens innhold trykket på engelsk. I 1963 gikk Søyland over i pensjonistenes rekker, men fortsatte som editor emeritus, skribent og redaksjonell rådgiver helt frem til sin død. Carl Søyland var utrolig nok en noe sky og beskjeden mann i sin ferd, men han kunne være skarp, nesten sarkastisk og treffende i sine artikler. Han var sjeldent kunnskapsrik og ble lest over hele Amerika av utvandrede nordmenn. Det var alltid viktig å vite hva Søyland hadde skrevet om begivenhetene. Han dannet skole med det han skrev, og det norske Amerika lyttet til hva han hadde på hjertet. Det forteller noe om hvilken gjennomslagskraft hans person og hans artikler hadde. Carl Søyland slo seg til ro i Brooklyn og ble etter hvert en fremtredende skikkelse i den norske kolonien. Fra 1935 til 1945 var han leder for Intime Forum, som hadde månedlige møter med teater, sang, skuespill, aktuelle foredrag og åpne diskusjoner. Intime Forum var et samlingssted for utvandrede − 9 −
nordmenn i verdensmetropolen New York, hvor norsk kulturformidling stod i høysetet. Det var i sin tid det man snakket om i Bay Ridge og et sted hvor alle gikk. Som utøvende musiker arrangerte Søyland mange konserter i Brooklyn. Han skrev forhåndsomtalen, laget programmet, ledet arrangementet, var gjerne med og spilte i orkesteret og intervjuet hovedutøveren i neste ukes avis. I 1929 ga Søyland ut boken Langs landeveien med historier fra sin tramp-tilværelse, og i 1954 kom Skrift i sand, der han forteller om sine opplevelser som storbyredaktør i en lokalavis. Skrift i sand var egentlig dobbelt så stor, fortalte Søyland meg, men Sigurd Hoel, som var sjefskonsulent på Gyldendal, skar den ned til det halve. For en så engasjert og dedikert kulturpersonlighet, lot ikke æresbevisningene vente på seg. I 1950 ble han av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og ble oppgradert til kommandørkorset i 1959. Søyland hadde også mange andre medaljer, æresbevisninger og utmerkelser. Mange av dem hang på en vegg dekket av et flanellteppe i hans stue i 444-67th Street i Bay Ridge. Da noen ungdommer i Bay Ridge en kveld etter at Søyland var død antente en brann på huset, forsvant en del av den gamle redaktørens eiendeler opp i røyk. Heldigvis hadde han pakket noe av det og sendt det i kasser til familien; han ante at livet gikk mot slutten. Noe av det er i dag utstilt i familiens sommersted på Hidra utenfor Flekkefjord. Det Søyland kanskje var mest stolt av, var et bilde han tok av Albert Einstein på stranden mellom Newport og Narragansett i Rhode Island med sin gamle Speed Graphic. Bildet inneholder kvaliteter og forteller om god forståelse og kjennskap til fotokunsten. Det hang også bak teppet – innrammet – og viser den − 10 −
aldrende, litt smilende Nobelpris-vinneren (1921) i skinnjakke med sitt hvite, litt bustete hår og snadde i hånden! Søyland fortalte så mye. Vi delte ofte to bokser Campbell Tomato Soup på hans kjøkken i 1. etasje på 444-67th Street. Det var en del Campbell Soup og en del vann. Da kunne han fortelle om de mest merkverdige ting av stor historisk interesse for ettertiden; ting han både var vitne til og en del av. Han fortalte f.eks. at han var til stede i Carnegie Hall på Manhattan da Norges mest tiljublede operasanger, Kirsten Flagstad, hadde sin avskjedskonsert i 1952. – Flagstad sang som aldri før i et strålende romanse-program, mintes Søyland mellom skjebladene med suppe og makaroni. – Mot slutten av konserten sang hun også Schumann og Richard Strauss. 2 700 mennesker satt i benkeradene; de ropte at hun måtte synge noe av Wagner. Flagstad var Wagner-tolker nr. 1 i verden. Det var magisk. Som ekstra-nummer avsluttet hun med «When I have Sung My Songs to You, I’ll Sing No more». Applausen varte i 22 minutter; det ville ingen slutt ta. Andre har fortalt at Carl Søyland også var til stede på Kirsten Flagstads debut på Metropolitan 17 år tidligere i 1935. Også da ble det skrevet om henne i Nordisk Tidende. Artikkelen ved avskjedskonserten var som ved debuten, signert Carl Søyland. Slik knyttes historien og journalistiske tråder sammen. Carl Søyland døde i 1978 og ble bisatt i Green-Wood Cemetery i Brooklyn. Han orkestrerte selv sin enkle begravelse og bestemte hvem som skulle være til stede og hvem som skulle tale. Musikken hadde han spilt inn på forhånd på en musikkassett. Carl Søyland hviler i en minnehall bak en liten, rektangulær messingplate med navn, fødselsår og dødsår – beskjedent og behersket. Akkurat slik jeg lærte ham å kjenne. Han levde et liv som et eventyr. − 11 −
Takk, hjelp meg gjennom En kveld ringte mobiltelefonen. Jeg hadde ikke tid til å ta den, så jeg trykket den av. Jeg så hvem som ringte, men kunne ikke svare siden jeg var opptatt med noe annet. Senere på kvelden ringte telefonen på nytt. Det var en lærer – eller lærerinne som det het den gangen – som hadde vært min klasseforstander i 3. klasse på folkeskolen. Nå ringte hun igjen som hun har gjort jevnlig i 55 år (!) og det var like hyggelig å høre stemmen hennes nå som ellers. – Du, åpnet hun litt heseblesende, – jeg ringer for å si takk og adjø. Takk for det du har betydd for meg og adjø fordi jeg opplever at livet går mot slutten. Jeg ringer fra Rikshospitalet, og det er ikke så mye mer å hente. Jeg vil bare si takk ... Visst visste jeg at hun hadde vært syk og at hun nylig hadde mistet en sønn plutselig og uventet i alvorlig sykdom, men at det stod så dårlig til som hun sa, visste jeg ikke. Hun gikk i sitt 78. år. Dette var det ikke vanskelig å forstå at var alvorlig. – Takk for det du har vært, sa hun. – For at du har hørt på meg og for at vi alltid har hatt det hyggelig sammen. Takk for alle gode samtaler. Jeg ble litt perpleks og visste ikke hva jeg skulle si. Men fikk takket tilbake, og det siste jeg sa før hun la på røret var ... lykke til på den siste reisen. Det er ikke lett å si noe fornuftig i en sådan stund; det kan jeg love deg. De klokeste er kanskje bare å være til stede med stemmens nærvær. − 12 −
Det gikk ikke 14 dager engang før dødsannonsen hennes stod på trykk i Aftenposten. Hun hadde rett. Tiden var inne. Hun opplevde at hun skulle krysse de spor vi alle en gang skal krysse, enten vi vil eller ikke, uavhengig av hvem vi er, hvor vi har bodd og for så vidt også hvor gamle vi er. Ingen kan legge en hårsbredd til sitt liv. Så kom jeg til å tenke på noe annet: En venn av meg fortalte at hans kone døde plutselig hjemme helt uten forvarsel. – Jeg kom til med en gang, og så at noe var galt. Livet hennes stod ikke til å redde, og før hun døde, sa hun til meg: Hjelp meg gjennom dette ..., fortalte han. I ettertid har jeg tenkt at det hun sa de siste sekundene av sitt liv, egentlig samler vårt ekteskap: Vi hjalp hverandre for å hjelpe andre. Verre og vanskeligere er det ikke, forteller mannen som hadde vært gift med den samme kvinnen i over 50 år. Jeg vil si adjø, sa min lærer. Hjelp meg gjennom, sa min venns hustru. Begge var bevisste og ville noe mer. De strakk begge det viktigste av alt lenger enn de fleste, lenger en det vi tenker på i det daglige, men som vi har meget godt av å bli minnet om både en, to og tre ganger – nemlig kjærlighetens kraft som slår rett igjennom både tanker og ord, og som setter seg der den skal: rett i hjertet. Men det må være ekte og ikke planlagt. Særlig var min 3.-klasselærers handlemåte et eksempel til etterfølgelse. Tenk å kunne si takk for livet på en skikkelig måte. Tenk å kunne gjøre opp bestikket og reise. Tenk å kunne be om hjelp til å komme gjennom. Og tenk å få lov til å hjelpe. Større kan det ikke være.
− 13 −
Dypest sett «Dypest sett» er et uttrykk jeg gjerne bruker når jeg skal understreke noe viktig, noe som få andre kanskje er enig i og hvor jeg har oppdaget hemmeligheten med hva som er rett og galt. Det er selvfølgelig ikke slik, men det er en uttrykksform. «Dypest sett» har ikke noe med dykking å gjøre. Jo dypere, jo bedre. «Gå dypere med Deres kiropraktor», smilte en utøver av denne kunst til meg en gang jeg lå på benken og skulle knekkes. «Krasj, krasj», lød det fra nakken da han knakk, men særlig dypt gikk vi ikke. Det ble ikke tid til å gå dypere, for så dyre var hans behandlinger. «Dypest sett» kan vi vel si både ditt og datt, og «dypest sett» er det mer ditt enn datt, eller var det omvendt «dypest sett»? «Dypest sett» kan man tulle seg helt bort i å skrive om hvilke ubåter som går dypere enn andre, og hvilke klokker som tåler dypere vann enn andre. Det er sjelden – jeg må medgi det – jeg er noe særlig dypere enn 200 meter, og hva skal jeg da med en klokke som er garantert å holde tett til 500 meter? Det er ikke så lett å svare på … «dypest sett». Har du noen gang tenkt på hva du «dypest sett» mener om rødt fremfor grønt eller omvendt? Eller hva du «dypest sett» tror om forekomsten av kenguruer i Australia? «Dypest sett» betyr det antageligvis ingen verdens ting. «Dypest sett» betyr det ikke noen verdens ting hvor mange venner du har på Facebook, hvor mange tweets du har lagt ut − 14 −
på Twitter eller hvor mange kontakter du har i iPhonen din. Og «dypest sett» er det ikke hvilke merkeklær du har på deg eller hvilke sko eller smykker eller klokker eller t-skjorter du har i skuffen og skapet. Det betyr «dypest sett» ingen verdens ting. «Dypest sett» betyr det ikke noe om du ikke har iPad av stor eller liten modell eller hvilket fotoapparat du har dinglende rundt halsen. Det betyr «dypest sett» ikke noe hvilke land du har vært eller ikke har vært i, og hvor mange reiser du har gjort til USA eller Australia. Men alt dette og mye mer, er morsomt. Det som dypest sett betyr noe er at du og jeg blir elsket som den vi er, og at vi får lov til å elske. Den dagen det opphører, da ikke bare blir vi, men da er vi, virkelig fattige. Derfor: Ta vare på dem og de som står deg nær. Langt før du kommer «dypest sett» er det dem du trenger både i dag og i morgen. Det er sannheten om den virkelige dybden i livet.
− 15 −
Notat om å bli sett og hørt Tenk deg hva som gjør godt i livet ditt når du går ut døra hjemme foran en ny dag. Kan det være at du haster til bussen og ikke har tid til å si adjø, kan det hende du er langt inne i arbeidsdagen før den har begynt, kan det hende du rett og slett ikke bryr deg og bare går? Jeg vet ikke. Men jeg vet hva som gjør godt i livet mitt: At jeg sier adjø og at noen svarer meg: «Adjø» eller «Ha en god dag!» Det skal lite til. Og får jeg en klem i tillegg, jubler jeg innvendig. På et hotellrom i New York ringte jeg en dag resepsjonen og spurte om hvor en bygning lå. Jeg var på farten, og både sentralborddamen og jeg hadde dårlig tid. Men hun svarte og hjalp meg. Det var veldig hyggelig. Etter noen minutter ringte jeg henne opp igjen og sa takk. Hun hadde virkelig hjulpet meg ut av en knipe. «Thank you!» svarte hun ... «You made my day!» Så enkelt kan det gjøres. Litt vennlighet, litt høflighet, litt ydmykhet og litt takknemlighet. Det er gode kjøreregler i hverdagen. Og det koster ingen verdens ting. Hils på folk i heisen, nikk til dem du kjenner i korridoren og vink når du går forbi en bekjent på den andre siden av gaten. Det hjelper på humøret og selvfølelsen. I en bedrift jeg vet om har de nedfelt en policy om at lederne skal være positive; altså utøve et positivt lederskap som er helsefremmende og som skal sørge for at medarbeiderne blir − 16 −
sett, hørt og respektert. Det er ingen tvil om at dette på sikt vil hjelpe på bedriftens mentalhygiene og dessuten være et godt «indremedisinsk» prinsipp. Gevinsten er glade, gode og fornøyde medarbeidere. Å bli sett er et viktig stikkord. Vi mennesker trenger å se hverandre, lytte til hverandre, snakke med hverandre. I å bli «sett» ligger å bli lagt merke til og inkludert i det sosiale fellesskapet. De som arbeider i HMS-avdelinger i ulike bedrifter, leger og HR-medarbeidere kan fortelle om mennesker som er blitt langtidssykemeldte fordi ingen har sett dem. Det er en alvorlig situasjon. Jeg kjenner en mann som sier «takk» høyt for seg selv hver dag han våkner. Han takker for livet og for muligheten til å møte en ny dag «med blanke ark og fargestifter til». Det er en spennende måte å leve livet på. Den anbefales.
− 17 −
Livet er ofte et nummer for stort for meg Livet har vært spennende så langt, men av og til har jeg hatt en følelse av at det har vært et nummer for stort for meg. Det betyr at innimellom har opplevelsene vært store og mektige – livsbejaende, men også slik at jeg har spurt meg selv om jeg virkelig skal oppleve dette. Men hvis noen skulle finne på å spørre: Hva er det største som har skjedd i livet ditt? – så er svaret: At jeg har fått to barn og foreløpig ett barnebarn. Det er en dyp og inderlig glede, og først når jeg har fått egne barn og ett barnebarn, kan jeg forestille meg hvordan mine foreldre og andre foreldre må ha hatt det og har det i forhold til sine barn. Hvis noe har vært spennende i livet, så er det nettopp det å bli far og bestefar. Den alvorligste enkeltepisoden i mitt liv, er å ha vært med på deler av tsunamien 2. juledag i 2004. Jeg var i Sri Lanka og stod tidlig opp den dagen for å reise til det store Mt. Lavinia-hotellet like sør for Colombo. Underveis ble jeg oppmerksom på en stor folkemengde, men i øyekroken hadde jeg noen hundre meter tidligere registrert mennesker som lå og fløt i en kanal. Jeg hadde også vært innom den lokale internettkafeen og lest helt overfladisk om at det var en flodbølge underveis i Sørøst-Asia, men jeg tenkte at det angikk ikke meg. Jeg hadde likevel sendt en e-post om dette til Norge, til Haugesund, for å si at alt var vel med meg. − 18 −
Nå var jeg plutselig midt oppe i det. Folk løp som gale. Bølgen skyllet inn over strandlinjen, tok med seg mennesker og ting ut i havet og brakte det tilbake. Det meste var ødelagt og menneskene døde – druknet. Klokka var ca. 09.30. Det er vanskelig å skrive om dette, og det er vanskelig å gå inn i det med noen linjer som her. Dette var alvorlig og vanskelig, og ennå har ikke tsunamiens etterdønninger lagt seg i Sørøst-Asia. Vel 35 000 mennesker mistet livet under tsunamien i Sri Lanka; de færreste i Colombo-området. Fremdeles sliter landet med tapene av menneskeliv og de materielle ødeleggelsene, men den menneskelige smerten kan ikke måles i noen ting – og den har ikke noe med penger å gjøre. Opplevelsene langs livets ofte kronglete landevei har vært både positive og negative. Jeg har vært rammet av alvorlig sykdom, men jeg vil – som de fleste andre – gjerne leve. Jeg føler meg litt i slekt med en gammel journalistkollega i Brooklyn. Han hadde ikke tid til å dø. Livet var så spennende at han bare måtte være med i fortsettelsen – «in the next chapter», som han gjerne uttrykte det. Men av og til har som sagt livet vært et nummer for stort for meg. Da har jeg satt meg ned og funnet ro i refleksjonen. Jeg kunne sikkert like gjerne ha brukt musikk eller gått en lang tur i Rondane, men i selvrefleksjonen har det for meg vært mye å hente. En kombinasjon hadde kanskje vært det beste, men jeg har altså reflektert, og på den måten fått nye innfall som har båret meg videre fordi tanken er fri og assosiasjonens mulighet helt uten begrensninger. Dette har gitt meg en indre ro og styrke som har hjulpet meg til å finne ut mer om meg selv og min måte å reagere på – og jeg har også lært litt om andre. Dette krever tre ting: − 19 −
vilje, selvdisiplin, tid. Det er en luksus enhver burde unne seg i en travel hverdag. Det er billig og det gir svært mye tilbake. Det er kanskje snarere en problemstilling for mange om man tør å stille seg selv de vanskeligste spørsmål – «de eksistensiella frågor». Jeg skriver at «livet ofte har vært et nummer for stort for meg», men jeg skal samtidig betro deg en hemmelighet: Alle svarene på alle ting og forhold i ditt og mitt liv, ligger inne i oss. Vi har selv ALLE svarene. Det er derfor selvrefleksjonen er så viktig og nyttig. Den gjør det rett ut sagt lettere å leve.
− 20 −