Jeg kan høre en melodi

Commentum © 2022 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 Sandnes www.commentum.no Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS ISBN: 9788284161860 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Bildene på forsiden viser notene til «In mir klingt ein Lied», samt den beryktede jernbaneportalen i Auschwitz II-Birkenau. På baksiden vises portalen til Auschwitz I-Stamlager, samt trompeten til Louis Bannet, en trompet som reddet ham fra døden.

Vi har gjort vårt beste for å finne ut hvem som har tatt bildene i denne boken. Der intet annet er nevnt i bildeteksten, er bildene tatt av Jørn-Kr. Jørgensen.

Foto av forfatteren: Andreas Viseth.

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum / Forlagshuset Vest er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Jørn-Kr. JØRGENSEN

Je g k a n h ø r e e n

MELODI Om noen musikere i Auschwitz og andre holocaustskjebner

2022

JEG KAN HØRE EN MELODI

«JEG KAN HØRE EN MELODI»

E

n vårdag stod jeg i museumsbutikken i Auschwitz II-Birkenau. Den ligger ved siden av hovedporten og bugner av holocaustlitteratur, postkort, bilder og gjenstander som minner om en heldigvis svunnen tid. Bøkene er på ulike språk, slik at den som besøker butikken kan få kjøpt litteratur på sitt eget språk og lettere tilegne seg kunnskap om de nazistiske grusomhetene i et krigsherjet Europa.

Plutselig viser mitt reisefølge meg en CD. «Chopin i Birkenau» leser jeg på det hvite omslaget påtegnet en stilisert fiolin. Vedlagt CD-en er et lite hefte som inneholder teksten til en sang – en tekst av Alma Rosé skrevet på melodien «Tristesse» – Étude op. 10, nr. 3 i E-dur av Frédéric Chopin – arrangert for stemme og orkester av den samme Alma; en av dirigentene og fiolinistene i det jeg skulle lære å kjenne som Kvinneorkesteret i Birkenau. Jeg kjøpte CD-en på flekken; det samme gjorde mitt reisefølge. Sangen er også kjent som «In mir klingt ein Lied» fra 1930 med tysk tekst av Ernst Marischka.

Første vers lyder slik på tysk: In mir klingt ein Lied, ein schönes Lied, und durch die Seele mir erinnern zieht.

Mein Herz war still.

Nun erklingen wieder zarte Töne, ruft in mir alles auf. − 5 −

Jørn-Kr. Jørgensen

I engelsk oversettelse er det slik: So deep in my soul Beautiful song draws memory linger from the time gone by My heart was lull.

Yet the tones rooted deeply into it Awakeing me (while) coming out.

Dette var forbudt musikk i Auschwitz-Birkenau. Det var ikke lov å spille musikk av bl.a. Chopin på offisielle konserter i leirene eller i Det tredje riket som Nazi-Tyskland gjerne ville skape. Men kreativiteten går sine egne veier, og Alma Rosé skrev en tekst som kvinneorkesteret spilte og noen sang i smug som et slags verktøy for å leve ut opplevelsene, trakasseriene, smerten, liklukten, tårene og døden i konsentrasjonsleiren. Gjennom denne sangen ga fangene også uttrykk for motstand mot de tyske undertrykkerne, hvis midler ikke kjente noen grenser.

Der og da, og med erfaring fra mange turer til Auschwitz-Birkenau både før og etter besøket i museumsbutikken, begynte tankearbeidet med tekst og bilder til denne boken. Hadde jeg ikke fått CD-en med Chopins melodi «Tristesse» og Alma Rosés tekst, hadde den aldri blitt noe av. Slik spiller tilsynelatende tilfeldigheter inn i livene våre. Jeg forsøker å formidle noe av historien om menneskene, orkestrene og hendelsene – og litt annet – på min måte.

I den løpende teksten har jeg skrevet inn fangenummeret på aktørene i denne fortellingen der det har vært mulig å finne det i litteraturen.

Det er likevel viktig å huske på at ingen fange verken i Auschwitz I, II eller III, Bergen-Belsen, Gross-Rosen eller noen annen konsentrasjonsleir var et nummer, men i sin samtid levende mennesker. De fleste av dem fikk aldri noen returbillett. − 6 −

JEG KAN HØRE EN MELODI

Denne boken er ikke ment å være utfyllende når det gjelder musikken i Auschwitz-Birkenau. Men det er en smakebit på noe som ga mange fanger håp og mening, som satte i gang viktige følelser hos den enkelte og som kanskje var med på å gjøre tilværelsen litt lettere.

Stoffet til teksten har jeg hentet fra ulike kilder – bøker og internett – og fra opplevelser i Auschwitz-Birkenau ved mange besøk de siste 30 årene, fra ting jeg har lest og sett, fra ting jeg har opplevd og fra mennesker jeg har snakket med. Bak i boken har jeg gjort rede for den litteraturen jeg har brukt.

Takk til Aktive Fredsreiser som arrangerer skoleturer til Auschwitz-Birkenau og for at jeg har fått være med som reiseleder, takk til Ane Ringheim ved Larvik museum som har kvalitetssikret det jeg har skrevet om familien Sachnowitz. Takk til Katarzyna Boberek i Krakow som sendte meg boken «The Orchestras in KL Auschwitz», takk til Frøydis og Gunther Rett og Finn Erik Grønli som har lest manus og gitt verdifulle kommentarer og innspill, takk til Vigdis Andersen ved Riksarkivet og hjertelig takk til mitt utmerkede reisefølge – Bente Sæter – som gjorde meg oppmerksom på den omtalte CD-en med Chopins vidunderlige musikkstykke, «Tristesse».

«In mir klingt ein Lied» – «Jeg kan høre en melodi».

Jørn-Kr. Jørgensen

− 7 −

En forklaring: Auschwitz var tre ulike leire i Auschwitz-Birkenau: Auschwitz I – Stamlager (hovedleir) Auschwitz II – Birkenau Auschwitz III – Buna (Monowitz) − 8 −

JEG KAN HØRE EN MELODI

En høyst bemerkelsesverdig reise. DS «DONAU» fraktet 532 jøder - 302 menn, 188 kvinner og 42 barn - 26. november 1942, kl. 14.55, fra Utstikker 1 på havna i Oslo til Stettin og videre med godsvogner til Auschwitz-Birkenau. Ingen av dem ombord visste hvor ferden gikk. Det mest sikre var usikkerheten. Totalt ble 773 jøder deportert fra Norge; de fleste av dem direkte til Auschwitz.

D

et var en i høyst bemerkelsesverdig reise. 26. november 1942, ca. kl. 15.00, la DS «Donau» ut fra Amerikalinjens kai i Oslo med 532 arresterte jøder – barn, kvinner og menn i alle aldre om bord. De var pågrepet av det politisk nazistiske Statspolitiet, Hirden og Germanske SS Norge. Mannskaper fra det ordinære politiet i Oslo bisto også.

For å transportere jødene til kaia fra ulike steder i byen hvor de ble arrestert, rekvirerte politiet 100 norske drosjesjåfører. Rundt regnet 300 mann deltok i arrestasjonene. – Schnell Mensch, schnell … ropte de tyske soldatene som stod på kaia. Det gikk ikke fort nok å få de arresterte jødene om bord. På kaia stod statspolitiinspektør Knut Røed og overvåket det hele sammen med noen av sine kolleger.

Det mest sikre for de 532 jødene, var usikkerheten. De visste ikke hvor de skulle da skipet la fra kai. Ryktene og spekulasjonene var mange, men ingen av dem ante at det bar mot Stettin og videre langs jernbaneskinnene med tog til Auschwitz i det tyskokkuperte Polen. − 9 −

Jørn-Kr. Jørgensen

Kvitteringen som er oppbevares på Jødisk museum i Oslo viser at 532 «Juden aus Norwegen» ankom Auschwitz. Kvitteringen er datert 1. desember 1942. (Dokument: Bundesarchiv, Berlin.)

Vognene var kuvogner hvor sprekker i togvognene av og til ga dem et hastig blikk på stasjonsskilt om hvor de befant seg. Men ingen av dem var kjent og visste hvor det bar. Alt var fremmed, uvant og usikkert.

Oświęcim – Auschwitz på tysk – 30 kilometer sørøst for Katowice og 50 kilometer vest for Krakow i det fra 1939 tyskokkuperte Polen – stod det på et skilt på en perrong. Det var siste stopp. Dermed var de fleste av de 532 jødenes skjebne beseglet.

At det var siste reis for de fleste av dem, var det ingen av dem som drømte om. Da toget endelig stoppet i Auschwitz, sa ikke det dem noen verdens ting. Den nakne sannheten er at de var på vei til den totale utslettelsen. Nesten alle norske jøder som ankom konsentrasjonsleirkomplekset denne dagen, ble gasset umiddelbart etter ankomst. Dødsdatoen satt til 1. desember 1942. − 10 −

JEG KAN HØRE EN MELODI

«Månestråle» En arrestert jøde som var med MS «Donau» og som overlevde, Samuel Steinmann, fortalte at en del av de arresterte fikk lov til å komme opp på dekk mens skipet seilte ut Oslofjorden i mørket. Det eneste man kunne se var dunkle lys fra land enten man så til styrbord eller babord.

Plutselig hørte noen i skipets lasterom en kvinne som sang. Et sted «klingt ein Lied» og de fleste lyttet.

Det var Maria (med kallenavnet Maja) Sachnowitz fra Larvik. Hun hadde vært lokal Bøkeskogprinsesse i hjembyen i 1938 og kom fra en Maria (Maja) Sachnowitz sang «Månestråle». Alle ombord lyttet - også meget musikalsk familie. Nå sang hennes forlovede Idar Paltiel, vennen hun sangen «Månestråle» – kjent fra Samuel Steinmann, brødrene og faren Åge Stentofts revy «Leve de Nordiske Israel. (Foto: Det jødiske museum, Oslo.)

Piger» på Frederiksberg Teater i København i 1939 – på dødsskipets dekk mens «Donau» nærmet seg uværet i Skagerrak, hvor det ble liggende en stund før det seilte videre på ferden mot konsentrasjonsleirene. Faren og brødrene hennes hørte hennes stemme fra skipets lasterom. Blant fangene var også hennes forlovede, Idar Paltiel, fra Trondheim. Han var bror til Julius Paltiel som mirakuløst overlevde Auschwitz. Julius ble deportert med skipet MS «Gotenland» via Stettin og Berlin og videre med tog til Auschwitz-Birkenau. − 11 −

Jørn-Kr. Jørgensen

- Maja sang så vakkert, minnes Samuel Steinmann. Vi visste ingen ting om hvor vi skulle. Vi ante ikke noe, rent bortsett fra at vi var underveis til for oss ukjent sted. Majas sang ga en slags trøst midt oppe i det hele.

Noen av de mannlige overlevende som var om bord på «Donau» glemte det aldri. Kanskje var det en av skjebnens mange intriger at Maja sang nettopp denne sangen hvor refrenget på dansk lyder: «Alt var kun en drøm, en flygtig illusion, Der bare kom og svandt.

Der stod jeg tilbage, hjælpeløs forladt, I lyset af en månestråle.»

Men en illusjon var det ikke. Sammen med Maja om bord i «Donau», var faren Israel og fem brødre. To søstre ble sendt av sted senere med skipet «Gotenland». Bortsett fra broren Herman, ble mesteparten av familien Sachnowitz drept i gasskamrene på slettene i Birkenau. Broren Frank ble drept i Natzweiler, mens moren døde rett før krigen brøt ut.

Mellom bjørketrærne i Birkenau hviler alle de norske jødene som ble drept i holocaust sammen med jøder fra andre nasjoner. Et litt usikkert tall på ca. 1,5–1,6 millioner jøder ble drept i Auschwitz-Birkenau. Ved krigens slutt i mai 1945 var over 6 millioner jøder i Europa drept. Og hvor underlig det enn høres ut, hviler det noe hellig over det store området hvor jødene ligger. For mange, mange år siden gjorde polske myndigheter området om til en offisiell gravplass. Derfor råder stillheten, roen og ettertanken. Mellom bjørketrærne i Birkenau kan det hende du på fine sommerdager «hører» en sang: «Alt var kun en drøm, en flygtig illusion.»

Det er fort gjort å fortape seg i følelsene her mellom brakkene på de grønne slettene. Det hele er ikke til å begripe for de fleste, ikke til å forstå. Og jo mer vi trenger inn i det for å forstå det, jo verre blir det. I Auschwitz-Birkenau kjente ikke ondskapen noen grenser. Det perverse − 12 −

JEG KAN HØRE EN MELODI

tok overhånd, og mennesket ble fort en slags maskin på evig tomgang inntil døden kom som en befrier. De som utførte de mest bestialske handlinger ble ofte bare verre etter hvert som årene gikk. Ondskapen, hatet og trakasseriene ville liksom ingen slutt ta.

Det finnes mange øyevitneskildringer – heldigvis – til det som skjedde. Riktignok er mange av dem som opplevde grusomhetene døde, men flere har etterlatt seg fortellinger og historier i bøker, rapporter, filmer og annet. Herman Sachnowitz beretning i form av et manuskript ble fortalt og ført i pennen av forfatteren Arnold Jacoby. Resultatet ble en bok med tittelen «Det angår også deg»; kanskje den beste boken som er skrevet av en nordmann om Auschwitz-Birkenau og holocaust. Den er direkte og personlig og er kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig.

De skyter saksofonister først!

Men så et kort blikk tilbake: I boken «Sigarett og stump» av Johs Berg og Bjørn Stendahl forteller de to forfatterne om jazzens historie i Norge fra 1940 til 1950. Norge ble okkupert av tyskerne 9. april 1945. Til å begynne med gikk livet nesten som normalt og folk flest fikk være i fred – uavhengig av om de var jøder eller ikke. Det ble arrangert konserter og dansetilstelninger, så også i Larvik og i Bøkeskogen.

Sommeren 1940 ble det arrangert en konsert i «skogen» med et 11-manns orkester satt sammen av musikere fra nabobyen Sandefjord og Larvik. «Tre av de medvirkende het Sachnowitz og var jøder», skriver forfatterne. «Martin spilte trombone, 19 år gamle Herman trompet og søsteren Marie (Maja) var refrengsangerinne. I det øyeblikk hun trådte fram foran mikrofonen reiste en del tyske soldater på første benk − 13 −

Jørn-Kr. Jørgensen

seg og snudde ryggen demonstrativt til. Marie og orkesteret gjennomførte konserten, men situasjonen skapte selvsagt redsel og uhygge.

Eldstebroren Martin tok episoden i Bøkeskogen med en jazzmusikers galgenhumor. Han hvisket til Herman i trompetrekka: ‘Ta det mer ro, de skyter saksofonistene først!’»

Herman Sachnowitz. Yrke: musiker Jeg skal stoppe ved Herman Sachnowitz og hans familie før vi går videre: Han var født i juni 1921 i Larvik og var sønn av Sara (f. Lahn 1885 i Riga, Latvia) og Israel Leib Sachnowitz (f. 1880 i Krasjapolja, Russland). Ekteparet Sachnowitz hadde mange barn. Foruten Herman var det: Martin (f. 1910), Elias (f. 1911), Samuel (f. 1912), Rebekka Rita (f. 1915), Marie (Maja) (f. 1919), Frida (f. 1923) og Frank (f. 1925).

Moren Sara døde av hjertelammelse straks før krigen kom til Norge.

Herman ble arrestert sammen med faren og brødrene den 26. oktober 1942. De ble internert på Berg fangeleir utenfor Tønsberg før ferden gikk med tog tilbake til Oslo og videre med skipet «Donau». Hvilke scener som utspilte seg på kaia den dagen, kan vi bare ane. Med denne transporten var det norske holocaust i gang for alvor – de nazistiske myndigheHerman Sachnowitz spilte trompet og hadde tene stod bak. Norge skulle bli vært aktiv i skolekorps og ungdomskorps i Larvik før krigen. (Foto: Privat). «judenrein». Statspolitisjef Karl − 14 −

JEG KAN HØRE EN MELODI

Familien Sachnowitz kom til Auschwitz i det tyskokkuperte Polen. Dette ble siste stopp for åtte av familiens medlemmer. Kun Herman overlevde.

A. Marthinsen beklaget i en senere rapport at han «ikke hadde hatt lenger tid på seg til å fikse jødespørsmålet i Norge».

Ved ankomsten i Auschwitz den 1.12.1942 ble faren Israel og søsteren Marie sendt i gasskammeret og drept umiddelbart. «Arbeidsdyktige menn ble sendt til en fangeleir ved navn Buna», fortalte Herman Sachnowitz i den rettslige forklaringen for Larvik forhørsrett 20. februar 1947 av avhør som gjaldt deporterte jøder. «Her var maten så dårlig og arbeidet så tungt at størsteparten av de arbeidsdyktige menn alt etter 1–2 måneder var forsvunnet i gasskamrene.» Brødrene ble tatt ut til arbeid, men ble drept én etter én i løpet av 1943. I mars 1943 ble også Frida og Rebekka Rita drept. De ble arrestert 26.11.42, men ikke deportert før 25.2.43 med skipet «Gotenland».

På Det jødiske museet i Oslo er det en presentasjon av familien Sachnowitz i tekst og bilder. Der er også en trompet som Herman kjøpte etter krigen og som han ga bort til den åtte år gamle Leif Grusd som − 15 −

Jørn-Kr. Jørgensen

Zyklon B var varemerket for et middel mot skadedyr med virkestoffet blåsyre. Fra 1941 ble det brukt til gassing av mennesker bl.a. i Auschwitz. Det tyske kjemiselskapet I.G. Farben, som bl.a. holdt til i Buna, var sentral i produksjonen av Zyklon B som besto av små kuler av porøst materiale, som var impregnert med flytende blåsyre. Produktet ble levert i lufttette bokser.

Blåsyren fordampet raskt når boksene ble åpnet og innholdet kom i kontakt med luft.

øvelsesinstrument. På den ene utstillingsveggen er Fride sitert da hun mistet Norge av syne på vei ut Oslofjorden med «Gotenland»: «Jeg lurer på hvordan skogen ser ut når vi kommer hjem.» Hun kom aldri hjem.

Herman ble satt i arbeid i Buna-leiren – Auschwitz III. Like ved Buna lå det store fabrikkanlegget til I.G. Farben. Før og under andre verdenskrig var I.G. Farben et meget viktig selskap i rustningsindustrien og for de nazistiske myndighetene. Fabrikkene produserte blant annet syntetisk gummi, ammunisjon og sprengstoff, bensin som erstatningsprodukt, nervegass og ikke minst krystallene som utviklet Zyklon-B-gass som ble brukt i gasskamrene til å ta livet av mennesker.

På det meste hadde I.G. Farben over 80 000 krigsfanger og tvangsarbeidere i sin tjeneste. Da krigen var slutt i 1945 ble flere av I.G. Farben-konsernets ledere dømt for krigsforbrytelser. − 16 −

JEG KAN HØRE EN MELODI

Også med på dødsmarsjen Sachnowitz deltok i dødsmarsjen fra Auschwitz III 17. januar 1945 – til Buchenwald, hvor fangene ankom 27. januar. Den første dagen gikk de 80 kilometer. Herman anslo at kolonnen hvor han gikk bestod av nærmere 100 000 fanger – hvor svært mange døde under marsjen.

Fra industribyen Gliwice ved elven Kłodnica ble fangene sendt med tog på kryss og tvers over Tsjekkoslovakia og Østerrike og kom etter ti dager til leiren Dora ved Nordhausen i Tyskland. Sachnowitz var vitne til at mange døde, som hver bare veide 35–40 kilo, ble brent utenfor leiren i store bål eller sendt til krematoriet i Buchenwald.

Mot slutten av krigen ble Sachnowitz og medfangene sendt fra Dora delvis til fots til Bergen-Belsen. Det ligger «en evighet» mellom arrestasjonen av Hermann 26. november 1942 til han som den eneste gjenlevende nordmann i Bergen-Belsen ble befridd 15. april 1945, kl. 15.00.

Han ble sendt til sykehus i Eindhoven og deretter til et sykehus i København hvor han fikk behandling. Noe senere kom han til Norge og til Larvik.

Livet gikk videre for Herman til tross for store påkjenninger og tap av nesten all familie. Broren Elias Sachnowitz – som også ble drept i Auschwitz – eide damekonfeksjonsforretningen «Ekko» i Prinsegata 8 i Larvik. Denne overtok Herman etter freden og drev den videre. Han deltok også i det lokale musikklivet i hjembyen og fortsatte å spille trompet. Et av hans instrumenter som var i bruk etter krigen, er bevart i Det jødiske museet i Oslo.

− 17 −