De falnes dans

Publica © 2020

Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES

Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no

ISBN: 9788284160504

Omslag: Inkognito publisering Sats: Inkognito publisering Omslagsillustrasjon: Bjørn Olav Holter

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

defalnesdans_sats_v7.indd 2

16.09.2020 15:58:14

KENT WOLD CHRISTENSEN

defalnesdans_sats_v7.indd 3

16.09.2020 15:58:14

4 defalnesdans_sats_v7.indd 4

16.09.2020 15:58:14

Kapittel 1 Husam har alltid trodd han tålte mer enn de fleste menn, at han ikke ville bukke under for smerte og frykt, samme hvor ille det ble. Men i dag hadde han tryglet og grått, sittende naken på knærne foran dem med nesen ned i bakken mens snørr og tårer rant. Og han hadde ikke tryglet om å få leve, men om å få dø, og ikke fordi han mente han fortjente det, noe han gjorde, men fordi han ikke orket mer, ikke orket tanken på å bli hengt opp igjen, på alle timene med verkende muskler, på sulten, tørsten, nålene, kulden som alltid var der. Og nå også skammen over sin egen svakhet.

De hørte ikke på ham, selvfølgelig. Mannen som er skyld i Purpurdronningens død, skal ikke få noen enkel bortgang fra dette livet. Naken, håret raket av, strippet for navn og tittel.

Det eneste som er igjen, er skammen og håpet om en snarlig død. Hva vil så vente ham i det Hinsidige? Vil De vise være mer nådige i sin dom? Han tviler.

Vaktene hadde tatt ham morgenen etter dronning Relas død. Han hadde stått på samme sted som da tårnet raste sammen, etter at Belarion, dronningens drage, hadde våknet av dvalen, revet det fra hverandre og flydd vekk med liket.

De hadde dratt ham med seg, avhørt ham i timevis. Kirmane Sverdfuri, en av lærerne hans fra tiden som rekrutt, hadde vært der. Det sammen hadde Taron, lederen for dronningens livgarde. Husam kommer aldri til å glemme blikket hans: en forvridd blanding av raseri og bunnløs sorg. Hadde Taron fått muligheten, ville han drept Husam der og da.

Husam hadde fortalt alt slik han husket det, uten å utelate

5

defalnesdans_sats_v7.indd 5

16.09.2020 15:58:14

noe. Etterpå befalte Kirmane dem å ta ham med ned hit, hvor fangevokterne hadde tvunget armene hans inn i vegglenkene, festet piggkragen rundt halsen og heist ham opp så fotsålene akkurat nådde bakken. Det er lenge siden nå. Det føles som om han har vært her nede i fangehullet et helt liv, fanget i sitt eget smertehelvete. Så mange nyanser det fins av smerte, ikke bare i graden av styrke, men forskjellige former. Noen spisse, borende, andre dunkle, brennende, rivende. Og så den verkende smerten, den som pulserer gjennom musklene og får dem til å stivne. Ikke så ille først, men så verre og verre etter som timene går, til han er sikker på at nå orker han ikke mer, men det gjør han alltid. Når det kjennes som beina ikke klarer å bære ham lenger, bruker han armene, holder vekten oppe med dem så lenge han makter, til de verker som tusen tannpiner og han igjen må legge all vekt på beina. Hadde han bare kunnet bøye knærne, om bare litt. Men så snart han gjør det, blir han hengende etter kragen, og piggene borer seg inn i halsen og nakken. En gang hadde han sovnet stående, men våknet da beina sviktet under ham og piggene hugget tak.

De har kommet for å snakke med ham her også, og han har måttet fortelle historien igjen og igjen, og hver gang har de kommentert på noe som ikke stemmer med tidligere versjoner. Etterpå blir han spent fast eller heist opp i luften, og så begynner det igjen: nålene, det glødende metallet, hans egne skrik, stemmene som snakker til ham gjennom smertetåken.

«Hva slags pil var det som traff dronningen? Hvor er den?

Hadde du den med deg da du flyktet? Hvordan så den ut? Hvor traff den henne? Hvorfor forlot du henne? Var hun død da du løp ut? Hvor løp morderen? Var det en kvinne eller en mann?»

Husam lukker øynene, prøver å trekke pusten dypt, men det gjør for vondt. Kan de ha knekt ribbein på ham? Han husker ikke.

6

defalnesdans_sats_v7.indd 6

16.09.2020 15:58:14

De fant aldri noen pil. Han hadde holdt den, men husker så ikke mer. Slapp han den på soverommet, eller var det ute på balkongen, eller bar han den med seg til han kom ut? Alt han vet, er at han ikke hadde den da vaktene tok ham. Det spiller ingen rolle lenger nå. Dronningen er uansett død, morderen borte og han selv fortapt.

Alt han ønsker nå, er å få dø, men så er det en stemme bak i hodet som sier at han fortjener dette, at Rela er død på grunn av ham. Hadde han bare gjort det som var forventet av ham, og ikke gitt etter for lysten, ville han sett morderen komme, kunnet verget dronningen.

Eller kunne han? Var det hele utenfor hans kontroll? Skjebnebestemt? Det var som om Rela den siste tiden visste hva som ventet henne. «Sirkelen er sluttet», hadde hun sagt, «vår sirkel, de Opphøydes. Men livshjulet ruller videre.» Husam blunker bort tårene mens han forsiktig prøver å skifte stilling på hodet, vri det over mot siden, men det får bare piggene til å bore seg inn i halsen. Vil han klare å ta livet sitt om han presser halsen inn i piggene, vil det være nok til at han blør i hjel eller blir kvalt? Han kan bare løfte opp beina, legge all tyngde på halsen og nakken. En kort stund med smerter og så vil det være over, i stedet for denne pinen dag etter dag. Men han har det ikke i seg. Det er noe inne i ham som stritter imot.

Frykt, feighet, eller kanskje heller en slags uvilje. Det er en egen skam for en Opphøyd å ta sitt eget liv, en svakhet over ikke å tåle sin skjebne. Så langt vil han ikke synke.

Hvor lenge han har vært her nede, aner han ikke, men han vet om det er dag eller natt, for det er en liten åpning mellom taket og veggen som slipper inn litt lys utenifra. Det kommer også lyder fra åpningen, lyder som varsler om at alt ikke er som det skal i Dragenes by. Det har vært løpende skritt, kommandorop, skrik i det fjerne, og flere ganger har det luktet

7

defalnesdans_sats_v7.indd 7

16.09.2020 15:58:14

røyk. Han kan bare spekulere i hva som skjer, for ingen sier noe til ham. Men noen form for opptøyer må det være, han vet bare ikke i hvilket omfang.

Det må gå mot dag, rommet rundt ham kommer stadig klarere fram i en gulgrå lysdis. Det er ingen dør i cellen, bare et gitter som kan åpnes og lukkes, og med en egen låsmekanisme. På andre siden er det et stort rom med forskjellige torturinstrumenter: en benk til å strekke folk på, en stol full av pigger, samt armringer og et stort hjul i taket til å heise folk opp i. Hjulet hadde vært i bruk i går, han kan fortsatt høre slagene fra hammeren og den vanvittige lyden av bein som knekker igjen og igjen.

På bord rundt i rommet ligger skruanordninger til å knuse fingre og tær med, og på veggene er det hengt opp ulike redskaper som torturistene bruker i sitt virke: Det er tenger, små sager, klyper, hammere, sakser av forskjellige størrelser, pisker, nåler og noe som ligner på en morgenstjerne, ett av disse våpnene med en piggete jernkule i enden av en kjetting, men i stedet for pigger har den fullt av små hull som kan åpnes og lukkes. Han har sett dem fylle den med kokende olje som så sprinkles over naken hud.

Midt i rommet er det en grue med blåsebelg, som hos en smed. Han bærer selv merker etter jernet som har blitt varmet der, noe som forundrer ham, for ild har aldri hatt noen effekt på ham før.

I en sirkel rundt rommet står det tett i tett med celler av samme slaget som hans egen. De fleste av dem bebodd. Da han først kom hit, var det bare noen få andre her, men den siste tiden har det blitt stadig flere. At cellene er plassert rundt torturkammeret, er nok ikke en tilfeldighet. Det er tomt nå, men snart vil de komme tilbake. Det gryende lyset er et forvarsel om det.

8

defalnesdans_sats_v7.indd 8

16.09.2020 15:58:14

Alt er stille rundt ham, bare brutt av tung pusting, halvkvalt gråt og stønn. Tidligere på natten hadde det vært en som begynte å skrike inntil to vakter kom og stoppet kjeften på ham.

At et slikt sted kan eksistere her i det vakre Månepalasset, blant roser, duftende urter og små holt! Det fyller ham med vemmelse. Han har selvfølgelig alltid visst om det, men det var noe fjernt, noe han aldri hadde trengt å forholde seg til, begravd under bakken, ute av syne, til nå.

Husam spenner armene for å gi beina litt hvile, men han er så svak at han snart må gi opp og legge tyngden tilbake på beina.

Lyden av skritt får ham til å heve blikket. Flakkende lys fra et par lykter danser over gitrene og torturredskapene i midtrommet. Hvem blir den første i dag? Skrittene nærmer seg, han hører gråt fra cellene ved siden av, en som ber om nåde.

«Han er her, Deres høyhet», sier stemmen til en av vaktene.

Deres høyhet? For et øyeblikk tror Husam det er Rela som har kommet tilbake, at hun ikke var død allikevel, at det hele var en drøm. Men det er Syfrene, dronning Relas barnebarn og tidligere leder av rådet, som kommer til syne på andre siden av gitteret. Så må hun ha blitt utnevnt til ny dronning. Hun virker enda eldre enn sist han så henne, mer dradd i ansiktet, håret hvitere, men det kan selvfølgelig bare være lyset her nede. Ryggen er imidlertid ikke så rak lenger, det kan han se, som om hun bærer på en tung bør som er i ferd med å presse henne i kne. Selv om han vet at Rela er en gud og levde her på jorda som Rikets hersker i tusen år uten å eldes, forundrer det ham fortsatt å se Syfrene. Ingen av Relas etterkommere arvet hennes evige ungdom, og av barn og barnebarn er det bare Syfrene som fortsatt lever.

Syfrene blir stående og stirre på ham med iskalde øyne. Husam begynner å skjelve.

9

defalnesdans_sats_v7.indd 9

16.09.2020 15:58:14

«Lås opp.»

«Ja, Deres høyhet.» Vakten løsner et nøkkelknippe fra beltet, stikker en av nøklene i låsen, vrir om og drar gitterdøra til side. Syfrene går inn, fulgt av to Opphøyde fra Dragens Hus, det mektigste av de syv Husene som vokter Riket. Det har tidligere alltid vekket en stolthet i Husam å tenke på at han er en del av dette Huset, men nå … Jeg har sviktet den ed jeg avla da jeg ble slått til ridder. Vakten venter utenfor.

Hun stopper bare en meter fra Husam, stirrer ham inn i øynene til han må vike.

«Deres høyhet», hvisker han.

«Jeg vil at du skal fortelle meg det.»

«Hva, Deres høyhet?»

«Hvordan dronning Rela døde.»

«Jeg har fortalt det tusen ganger alt.» Svetten begynner å renne fra pannen hans av anstrengelsen med å snakke og stå oppreist. For hvert ord kjenner han piggene presse mot huden.

«Så fortell igjen. Jeg vil høre det fra mannen som svek henne.»

«Vil jeg få dø om jeg gjør det?»

«Kanskje», svarer hun mens hun tar en finger bort til et av brennmerkene hans. «Hva er dette?»

«Brannsår, Deres høyhet», svarer Husam.

«Brann?»

«Sirkelen er sluttet.» Hun løfter blikket, møter øynene til Husam, men noe av hardheten er borte. «Det var hva Rela sa rett før hun døde.»

«Vår sirkel?»

«Jeg tror det.» Svetten renner ned i øynene og får ham til å blinke febrilsk for å få bort svien.

En av de Opphøyde bryter inn: «Min dronning, det kan forklare dragenes …»

10

defalnesdans_sats_v7.indd 10

16.09.2020 15:58:14

Syfrene stopper ham med en håndbevegelse. «Ikke her.»

Dragene, har det skjedd noe med dem? Kontakten med hans egen drage, Kir, er der ennå, men kun som en lett tapping i bakhodet, så svak at han til tider tviler på om det er noe der i det hele tatt. Selv hadde han trodd det skyldtes torturen og hans reduserte tilstand, men kanskje er det noe annet, noe som rammer alle drageryttere. Og hva med denne plutselige mottakeligheten for ild?

Hun snur seg mot Husam igjen. «Fortell meg det, nå!»

«Kragen, Deres høyhet, det er vanskelig å snakke.»

Syfrene vinker på vakten: «Ta den av, og finn noe han kan dekke seg til med.»

«Ja, Deres høyhet.» Vakten kommer ilende til. Straks kragen er borte, svikter beina til Husam så han blir hengende etter armene.

«Lenkene også.»

Vakten gjør som han får beskjed om. Når de er fjernet, synker Husam sammen på gulvet, for utmattet til å stå ved egen hjelp.

Mens vakten går for å hente et pledd, blir Syfrene stående og stirre på Husam med en blanding av avsky og medynk. «Gi ham vann», sier hun når vakten er tilbake.

Denne gir Husam en slurk fra vannskinnet sitt. Det er lunkent, men føles allikevel oppfriskende. Med en kraftanstrengelse får Husam satt seg opp mens tusenvis av nåler begynner å skyte inn i skuldrene. Han prøver å massere dem bort uten større hell.

«Nå?» sier Syfrene.

Husam ser opp på henne, prøver å samle tankene, huske hva det var som skjedde. «Det gikk fort, Deres høyhet. Dronning Rela hadde vært ute på balkongen, sa hun trengte luft, og da hun kom tilbake … hun virket så trist. Vi … hun kalte meg

11

defalnesdans_sats_v7.indd 11

16.09.2020 15:58:14

Karamordi, og så begynte hun å gråte.» Mens han forteller, blir øynene til Syfrene blanke, og hardheten forsvinner som morgentåke for dagens første solstråler. «Jeg husker det kom et gust av vind som fikk sengeteppene til å blafre, og så stivnet hun.» Husam lukker øynene, hører hvordan Syfrene hiver etter pusten, som for å stålsette seg for det som kommer. Det er så vidt stemmen hans ikke brister når han fortsetter: «Hun var død på noen øyeblikk. Jeg prøvde å redde henne, men det var ikke noe jeg kunne gjøre. Hun hadde fått en giftpil i nakken. Jeg dro den ut, men så mistet jeg den et sted. Jeg husker ikke hvor.» Han stopper fortellingen, blir sittende og stirre i bakken foran seg mens dronning Relas død gjenskapes i hodet hans. «Jeg sviktet», hvisker han til slutt. «Alt jeg ber om nå, er å få dø.»

Syfrene setter seg på huk foran ham. «Sa dronningen noe før hun døde, nevnte hun meg?» Stemmen har fått en annen klang, som et barns, håpefullt, men også redd for svaret som vil komme.

Husam rister på hodet. «Hun ropte på sin far, det var alt.»

Et halvkvalt hikst slipper ut fra strupen til Syfrene. Når hun reiser seg, er dronningstemmen tilbake. «Heng ham opp igjen.»

De to Opphøyde tar tak i hver sin arm og løfter Husam opp slik at vakten kan feste lenkene og kragen. Mens de holder på, står Syfrene med ryggen til. Det ser ut som hun gråter stille, men når hun snur seg, er det ingen spor av tårer. «Jeg vil aldri kunne tilgi deg.»

«Og jeg ber heller ikke om noen tilgivelse», sier Husam.

«Men jeg skal oppfylle ditt ønske. Du vil bli henrettet ved halshugging morgenen om to dager.»

«Takk for din barmhjertighet, det er mer enn jeg fortjener.»

Etter at hun har gått, blir Husam stående og stirre framfor

12

defalnesdans_sats_v7.indd 12

16.09.2020 15:58:14

seg mens en følelse av letthet spirer fram i ham. Vissheten om hva som skal skje, er ikke så skremmende som han hadde trodd. Ønsker jeg virkelig dette? Og så begynner han å gråte.

13 defalnesdans_sats_v7.indd 13

16.09.2020 15:58:15

Kapittel 2 Lum våkner med et rykk av følelsen av å bli kvalt, setter seg opp og hiver etter pusten mens han tar seg til halsen. Fingrene treffer noe hardt og kaldt, og det rasler i en kjetting.

Febrilsk graver han fingrene inn på innsiden, prøver å rive av dette kalde fremmede, men til ingen nytte. Hvor er jeg? Hva har skjedd? «Luft, må ha luft», gisper han med åpen munn og gulper den inn i korte hikst.

«Slapp av, det var bare et mareritt», sier en stemme like ved. «Trekk pusten dypt.»

«Gulli?» Han tvinger seg til å puste roligere.

«Jeg er her.» Stemmen høres anstrengt ut. Han snur seg etter lyden, men ser bare svart. Men det er godt å vite at hun er her. De har vært uatskillelige siden han først traff henne i Astos, noen dager etter han kom til fribyen med slaveskipet Vakre Jolanna.

Først nå merker han at gulvet under dem gynger og ruller mens det knaker i treverk og drypper fra taket. Han prøver å samle tankene, huske hva som har skjedd, men drømmen farer fortsatt gjennom hodet hans og blokkerer ut alt annet.

Den hadde vært så livaktig. Han hadde vært under vann, i ferd med å slippe opp for pust. Han hadde svømt og svømt mot det han trodde var overflaten, men så hadde han sett en stor langhall komme fram fra blåskimmeret i havet, stående på bunnen kanskje hundre meter foran ham, omgitt av den største tareskogen han noen gang hadde sett. Taren var som gigantiske trær med bøyelige stammer som vugget fram og tilbake, fram og tilbake, der de strakk seg opp og ut av syns-

14

defalnesdans_sats_v7.indd 14

16.09.2020 15:58:15

vidden hans. Lum prøvde å snu, men en virvelstrøm tok tak i ham og dro ham ned til hallen, og da skjønte han hvor han var kommet. Febrilsk prøvde han å vri seg ut av strømmens grep, men til ingen nytte, den dro ham ubønnhørlig videre.

Døra til hallen åpnet seg, og han ble trukket inn i en gedigen sal hvor det stod rader på rader med bord dekket med tang og sjøgress, fulle av småkrabber, kreps, sjøstjerner og fargerike kråkeboller. Langs bordene var det benker fylt opp av dauinger med vasne ansikter og tomme øyne, grågustne i huden. Over bordene dro strømmen ham, så tang og sjøgress ble kastet hit og dit, men han rakk allikevel å se at de var ikke alle fremmede, disse dauingene. Der var faren og farfaren, farmoren Oda-mor, kapteinen på Taredronningen sammen med resten av mannskapet, moren, søsknene hans Tal og Hilli, alle sammen. Han ropte etter dem, prøvde å gripe dem, men strømmen bare drev ham videre. Når den endelig slapp, var han kommet innerst i salen, ved foten av en trone av tang kledd med sjødyr som kravlet rundt. På tronen satt Drug, den mektigste av de tre havgudene, større enn noen mann, kledd i filler som bølget seg i havet, øyne av rav, hud av fiskeskjell.

Han hadde stirret inn i selve sjelen til Lum og pekt på ham med en lang, beinete finger mens han sa med hul stemme: «Du er en av oss nå.» Det var da Lum våknet.

«El du dålig, Lum?» spør Pun fra andre siden av ham. Ja, Lum husker nå, alle de andre var døde eller borte da Gulli og han kom til landsbyen, men yngstebroren, Pun, var der, inne i bergsprekken hvor Lum pleide å gjemme flåten sin.

Pun hadde fortalt så godt han kunne, om sarganerne som kom i grålysningen dagen før, omringet landsbyen og presset folk sammen og la dem i lenker. Om farfaren som satte seg til motverge og ble hugget ned. Pun så det hele fra foreldrenes soverom, før moren gjemte ham nede i en kiste med klær.

15

defalnesdans_sats_v7.indd 15

16.09.2020 15:58:15

«Vær musestille, gutten min», hadde hun sagt og kysset ham på pannen før hun lukket igjen lokket. Pun ble liggende der nede i bunnen av kisten, så redd at han knapt turte å puste. Han hørte hvordan de tok moren og søsknene, hørte ropene deres, gråten, bønnene om å bli spart. Og så ble det stille, lenge. Lum får en klump i halsen når han tenker på det. Så redde de må ha vært.

Til slutt hadde Pun turt å komme ut, tatt med seg mat og vann, passet på ikke å se på farfaren, før han snek seg ned til flåtehulen, som han kaller den, og ble der til Lum kom.

«Bleikfisen hadde bare et mareritt», sier Gulli og stønner.

«Hvor er vi?» spør Lum, men merker alt at minnene begynner å falle på plass.

«Vi er på et skip», svarer Gulli. «Og det er storm igjen.» Han kjenner lukten av piss og oppkast. Inne i mørket et sted er det en unge som gråter. Som da han rømte hjemmefra om bord i Vakre Jolanna for alle disse månedene siden. «Du gaulet som en gal, og så kom disse svarthårede rævpulerne og fanget oss og stappet oss ned her.»

«Jeg husker det nå», sier Lum. «Unnskyld.» Svartsmuskete menn hadde ventet på dem da de gikk tilbake til huset til foreldrene. Der hadde de kastet seg over dem, lagt dem i bakken og bundet armene deres før de førte dem over landtungen, til nabolandsbyen Krabbvill, hvor det ventet et skip. Der hadde de blitt ført om bord og stuet ned her sammen med en haug andre folk. Dagen etter hadde skipet satt seil nordover.

«Du kunne vel ikke noe for det», sier Gulli.

«Hvol tal dem oss, tlol du?»

«Jeg vet ikke», svarer Lum, «men vi seiler nordover, så pass har jeg skjønt.»

«Hva vil skje med oss?» Det rasler i kjettingen til Pun, og Lum hører ham snufse der inne i mørket.

«Skal vedde på at de jobber for nattrynene», sier Gulli.

16

defalnesdans_sats_v7.indd 16

16.09.2020 15:58:15

«Blitt igjen for å samle opp de som kom seg unna det første angrepet.»

«Skal dem selge oss til nattlynene? Det el hva de andle siel.»

«Kanskje», sier Lum, «men vi skal rømme lenge før de får sjansen til det, skal vi ikke, Gulli?» Han prøver å sette opp en kjekk tone, virke sikker for brorens skyld.

«Jo, første sjansen vi …» Hun brekker seg og stønner høylytt.

Gulli er ikke sjøsterk og var også dårlig da de seilte sørover med Taredronningen etter flukten fra Astos. Pun og Lum selv har imidlertid aldri vært plaget av sjøsyken. De er vokst opp ved havet og har vært i båt siden de knapt kunne gå. Dessuten har Lum saltvann i årene, noe som gjør at han kan svømme og dykke selv om vannet er aldri så kaldt, og holde pusten lenger enn noe menneske. Det har allerede reddet ham fra å bli solgt som slave i Astos og gjorde at han klarte å svømme i land med Gulli etter at Taredronningen ble senket av et av sarganernes skip. Men hvordan det skal kunne redde dem nå, er han usikker på. Om de får sjansen til å flykte, vil han klare å svømme i land med begge to? Mest sannsynlig må de prøve.

Men hva om vi ikke får noen sjanser? Hva om vi blir solgt til sarganerne? Hvor havner vi da? Tar de oss med til hjemlandet sitt? Er det dit mor og de andre føres nå? Bare tanken gjør ham vettskremt. Vil han noen gang få se dem igjen? Pokker, han vil ikke begynne å grine igjen, må være sterk, for Pun. Det er opp til meg nå, å passe på den lille fyren, meg og Gulli.

Det begynner å lysne, konturene i rommet trer fram foran øynene på Lum. Gulli ligger rett til høyre for ham, mens på venstresiden, helt inn mot akterveggen, ligger Pun, sovende nå, med tommelen stappet i munnen. Ellers er rommet fylt med folk, alle i sin egen lille bås, sittende eller liggende, kjente og ukjente ansikter. Ingen fra landsbyen hans, Ramsalt, men Lum kjenner igjen flere fra Krabbvill.

17

defalnesdans_sats_v7.indd 17

16.09.2020 15:58:15

Lasterommet er langt og smalt, støttet opp av tykke, tverrgående bjelker som har blitt nesten svarte, og det er så lavt under taket at voksne menn må bøye hodet. I andre enden fra der de ligger, er det en leider som fører opp til en luke ut til dekket.

Det har alt begynt å bli mer liv der ute. Føtter beveger seg over hodene på dem, ordrer ropes over bølgene, og vinden uler fortsatt, pisker opp havet og drar skipet med seg.

Gulli brekker seg igjen og tørker seg rundt munnen.

«Går det bra?» spør Lum og tar henne i hånden.

«Nei, det går fanden meg ikke bra.» Men hun klemmer hånden hans og flytter seg så nærme som lenken tillater. «Tror du været stilner snart?»

«Ja, vil tro det», sier han og rynker på nesen idet en fersk eim av oppkast når ham.

Det går i luken fra dekk, og et skyll av vann kommer ned trappen, etterfulgt av en svartsmusket mann. Han lukker luken bak seg og banner. Det er deres faste fangevokter som har kommet for å se til dem. Kalter, heter han, og han er ikke så ille til å være slavehandler. Han bøyer hodet og går sidelengs innover i rommet mens han deler ut noen vannskinn og sier at de skal sende dem rundt. Så gir han dem hardt brød og noen salte kjeks mens han prøver å ikke tråkke i pølene med spy som ligger på gulvet.

Gulli brekker seg igjen.

«Er du dårlig, jente?» sier Kalter med et flir og gir henne et par kjeks og et stykke brød. Hun svarer ikke, men tar imot.

«Det har alt begynt å løye, så snart roer bølgene seg, skal du se.» Til Lum gir han også noen kjeks og et skinn med vann.

«Du får dele med dine, gutt.»

«Takk», sier Lum og møter blikket hans. Øynene er smale og mysende, men milde også. Han lurer på hva Kalter gjør om bord i et skip som dette.

18

defalnesdans_sats_v7.indd 18

16.09.2020 15:58:15

«Hvor skal vi?» spør Gulli og drikker en slurk av vannskinnet Lum gir henne.

«Nordover», svarer Kalter.

«Det vet vi alt.»

Lum ser mot Gulli. Ikke terg ham nå. Men mannen bare flirer og spytter bort i en krok. «Jeg vet ikke, og det er sannheten. Kapteinen og førstestyrmannen har ikke sagt noe, og jeg har ikke spurt.»

«Jobber dere for nattrynene?» spør Gulli. «‘Nattrynene’ kan kanskje tro det, men kaptein Gruben og hans mannskap lar seg ikke pille på nesen.» Han blunker til dem. «Vi eier dere nå, og selger dere videre til hvem vi vil.»

«Ingen eier meg», sier Gulli.

«Du får bare venne deg til det, jente, du er ikke fri lenger.»

Han reiser seg, kikker innom de andre fangene, tar med vannskinnene og går. «Vi henter dere ut på dekk så snart bølgene har roet seg», sier han fra luken, og så er han ute.

«Dust», hvisker Gulli mens hun tvinger i seg en kjeks.

Kalter holder ord. Ut på ettermiddagen kommer han tilbake med en annen fra mannskapet og tar dem med ut på dekk alle sammen. Sjøen er fortsatt grov, men den slår ikke over dekk lenger, og vinden har løyet. Skipet holder imidlertid god fart med alle seil oppe på de to mastene. Den bakerste masten, som er størst, har to store, lysegrå seil, ett overfor det andre, mens den fremste masten har tre trekantformede seil som følger lengderetningen på skipet og er festet i baugspydet.

Baugen er spissere enn på koggene Lum har sett tidligere, og hele fartøyet virker slankere, bygget mer for fart enn lastekapasitet. Akterdekket er hevet opp fra resten, med en styreåre stikkende ut bak. Han prøver å huske farfarens beskrivelser av de ulike skipstypene og kommer fram til at det må være en

19

defalnesdans_sats_v7.indd 19

16.09.2020 15:58:15

form for tomastet kystjeger. Lum har sett marinen i Astos ha lignende skip, brukt for å jakte pirater og smuglere.

De er nærmere land enn han hadde trodd. Det er kanskje bare en kilometer eller så inn, så han kan se detaljene i landskapet: viker, klipper, små landtunger som stikker ut, skjær, holmer og mindre øyer. Kysten er langt mer kupert her enn rundt Ramsalt. Hvor lenge har de vært på farten? Han prøver å telle dagene. Det må være minst fem eller seks, så da har de passert Trygghavn, hovedstaden i provinsen Byrg, som landsbyen deres hører til, for en god stund siden. Taredronningen pleide å klare reisen dit på fire dager, tre med god vind, så da bør dette skipet ha klart det på to, så sterk medvind som de har hatt. Så må vi være over halvveis til Astos, om det er dit vi skal. Lum er fortsatt usikker på om de skal selges i Slavegropen i Astos, eller om de går rett til sarganerne. Kalter hadde sagt at de selger til hvem de vil, men Lum kan allikevel ikke helt fri seg fra tanken om at de jobber for nattrynene. Vi må uansett klare å stikke av. Han skygger for øynene med den ene hånden og myser inn mot land. Mest klipper her, høye, med en og annen vik med en halvmåneformet sandstrand innenfor. Her og der synes han å se huler i berget helt nede ved vannkanten, noen av dem kanskje så store at et lite skip kunne ha seilt inn, men det er vanskelig å bedømme fra denne avstanden. Kysten her virker øde og forlatt, uten tegn til bebyggelse.

Alle fangene har kommet ut nå. Noen av dem er så dårlige at de henger over ripa og spyr, mens andre, mer sjøvante, speider inn mot land som Lum, eller benytter sjansen til å drite over ripa. Mannskapet holder hele tiden øye med dem, men lar dem ellers være i fred. De er alle høye og mørke, som Kalter, med lange, slanke lemmer. Kanskje er de fra lenger nord langs kysten? Folk skal være mørkere der, har Lum hørt. De

20

defalnesdans_sats_v7.indd 20

16.09.2020 15:58:15

snakker også et fremmed språk seg imellom. Da Lum spør Gulli om det, bare trekker hun på skuldrene og sier at hun har hørt språket i havnene i Astos, men vet ikke hvor det kommer fra.

Et par dager senere tar Lum mot til seg og spør Kalter hvor de er fra. Kalter ser på ham en stund, flirer. «Du er visst en nysgjerrig en, du.»

Lum smiler tilbake. «Er visst det.» De siste dagene har han blitt stadig tryggere på Kalter, trygg på at det ikke er noe vondt i ham, og han har begynt å se fram til at han kommer.

Har Kalter litt tid til overs, pleier han å slå seg ned og prate litt med dem, fortelle om kyststrekningen de passerer, om skip, vind og stormer. Også Gulli lytter da, har Lum sett, selv om hun later som hun ikke gjør det. Pun er helt oppslukt og har tint opp betraktelig. Han smiler, ler og prater en hel masse, slik som han gjorde hjemme. «Kommer dere fra lenger nord?» fortsetter Lum. Smilet til Kalter trekker seg tilbake. Han setter seg ned og stirrer fra Lum til Gulli til Pun. «Hva om jeg sa at vi kommer fra havet, fra vest?»

«Fla havet?» hvisker Pun. «Som nattrynene?» spør Gulli.

«De kommer også fra vest, det er sant.»

«Jeg visste det, dere er i ledtog med dem.» Hun spytter.

«Forsiktig nå, jente.» Ansiktet hans hardner. «Du bør ikke snakke om noe du ikke har greie på.»

«Så dere skal ikke selge oss til dem, da?» fortsetter hun.

«Det blir det opp til kapteinen å avgjøre.»

Lum bryter inn før Gulli rekker å si noe mer: «Vet du hva som skjer med oss hvis vi havner hos sarganerne, hvor de tar oss?»

21

defalnesdans_sats_v7.indd 21

16.09.2020 15:58:15

Kalter svarer ikke med en gang, bare ser på dem med triste øyne, så sukker han: «Ikke tenk på det nå, gutt. Kanskje bestemmer kapteinen seg for å ta dere til Astos i stedet. Sarganerne vil uansett helst ha voksne folk og betaler lite for unger.

Vi får langt mer for dere i Slavegropen.» Han reiser seg.

«Hvorfor vil de helst ha voksne?» sier Gulli.

«Det er mer kraft i voksne, de holder lenger. Spis opp nå, og prøv å sove litt.»

Lum blir sittende og se etter Kalter til han forsvinner ut luken.

«Jeg vil ikke bli solgt, jeg», snufser Pun og stikker den ene tommelen i munnen.

«Ikke jeg heller.» Lum flytter seg bort til lillebroren og tar ham i hånden. «Men om vi blir det, så håper jeg det blir til noen i Astos.» For alt i verden vil han ikke bli lastet om bord på et av disse sarganerskipene og ført over havet til et sted han aldri har vært.

Det er mer kraft i voksne, de holder lenger, hadde Kalter sagt.

Skal sarganerne bruke dem til arbeid av noe slag? Kanskje har de store farmer der som i Kornmarkene i Riket, eller gruver som stadig trenger arbeidskraft. Ja, det må ha vært det han mente. Men det hadde vært noe i måten Kalter sa det på, som om det lå noe mer under, og det får det til å gå kaldt nedover ryggen til Lum.

22 defalnesdans_sats_v7.indd 22

16.09.2020 15:58:15