Commentum © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.commentum.no ISBN: 9788284161518 Omslag: Thomas Gaudland Sats: Thomas Gaudland Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum / Forlagshuset Vest AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 2
21.04.2020 09.37.14
Torgrim Sørnes
DØDSSKYGGENS DALER – de henrettede i Norge 1759–1764
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 3
21.04.2020 09.37.14
Innhold Ulykkesbringeren ....................................................... 9 Kapittel 1: Hat, kjærlighet og løgn ............................. 13 Ole Larsen Åserudstuen (1717–1759) Jens Larsen Bjerknes (1729–1759)
Kapittel 2: Ond arv ...................................................... 31 Ola Nilson Øye (1713–1759)
Kapittel 3: Guds kvern maler langsomt ...................... 43 Knut Torjussen Kirkejuvet (–1759) Kapittel 4: Abraham ofret sin sønn Isak ..................... 52 Christopher Valåsen (1715–1760)
Kapittel 5: Brutte løfter ............................................... 66 Maren Jespersdatter (1728–1760)
Kapittel 6: Blodskam .................................................. 77 Knut Larsen Sletta (1700–1760) Marit Knutsdatter (1731–1760)
Kapittel 7: For sent, for sent ........................................ 84 Jørgen Roksrud (1728–1760)
Kapittel 8: Å knytte sin skjebne til feil fremtid ........... 95 Hans Askildsen (1718–1760)
Kapittel 9: Mobbeofferets hevn ................................. 106 Jonas Nicolaisen (1739–1761)
Kapittel 10: En flyktning krysser sitt spor ................ 115 Lars Jacobsson Jamt (1729–1761)
Kapittel 11: Enfoldighet ............................................ 125 Trine Olsdatter Hofset (1729–1762)
Kapittel 12: Fremmed i et fremmed land .................. 132 Michael Parent (–1761)
Kapittel 13: En liten avkrok av helvete ..................... 143 Johanne Sygnesand (1727–1762)
Kapittel 14: Massakre på de uskyldige ..................... 151 Malena Olsdatter Dyrstad (1730–1762)
- 4 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 4
21.04.2020 09.37.14
Kapittel 15: Ned i dypet ............................................ 161 Peder Skjunkfjord (1742–1762)
Kapittel 16: Alle lyver ................................................ 171 Halvor Christensen Holtene (1706–1762)
Kapittel 17: Svakhet og frykt ..................................... 183 Gunhild Svensdatter Myklebostad (1738–1763)
Kapittel 18: Troløshet ................................................ 192 Marthe Hansdatter (1733–1763)
Kapittel 19: Ingen hvile for gamle menn .................. 201 Christen Helleberg (1704–1763)
Kapittel 20: Den forspilte ungdom ........................... 214 Kari Sørensdatter Sander (1722–1764)
Kapittel 21: I skog og myr ......................................... 232 Maren Tellefsdatter Svarvermoen (1743–1764)
Kapittel 22: Elendighet ............................................. 239 Sigrid Gulbrandsdatter Branstadkampen (1727–1764)
Kapittel 23: Svartsinn ................................................ 249 Kirsti Olsdatter Krybelsborg (1731–1764)
Kapittel 24: Den i mørket gående ............................. 259 Ole Gabrielsson Foss (1740–1765)
Kapittel 25: Den siste hengte .................................... 272 Anders Larsen (1717–1765)
Noter ........................................................................ 284
- 5 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 5
21.04.2020 09.37.14
- 6 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 6
21.04.2020 09.37.14
Dere husker det vi ble fortalt om torturkamrene, flammene og svovelet, den brennende pølen. Det er bare kjerringsnakk! Det er ikke noe behov for rødglødende tenger. Helvete, det er de andre! (Jean-Paul Sartre: For lukkede dører) - 7 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 7
21.04.2020 09.37.14
- 8 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 8
21.04.2020 09.37.14
Ulykkesbringeren When beggars die there are no comets seen; The heavens themselves blaze forth the death of princes. (Shakespeare: Julius Caesar)
K
ometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene sto på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. Som regel var det et tvetydig budskap de brakte med seg – som oraklet i Delfi forkynte de at noe godt ville skje noen, noe tilsvarende ondt noen andre. Da en komet viste seg i året 1066, var det et forvarsel om to kongers død: Harold Goodwinson i slaget ved Hastings og Harald Hardråde ved Stanford bro. Men samtidig ble Wilhelm Erobreren konge. I 1222 pekte kometen på Djengis Khan som brøt leir og begynte herjingen og plyndringen av det eurasiske kontinent – til glede for ham selv, uten tvil; men hundretusenvis av andre mennesker døde under ufattelige lidelser. I 1301 innledet den samme kometen «den lille istid», en klimaforverring som skulle fortsette i fem hundre år. I 1456 inspirerte den tyrkerne til å invadere Ungarn så også denne fordums kristne stormakt havnet under sultanens septer og innbyggerne på janitsjarens lansestake. - 9 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 9
21.04.2020 09.37.14
I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, «Halleys komet» – ikke så nær jorden at den kunne få slike monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned. Danmark-Norge ble spart denne gangen. Vi deltok ikke i krigen, men passet våre egne saker her nord; ingen var spesielt interessert i våre territorier, og vi utgjorde ikke noen trussel mot andre enn oss selv. Norge var en del av en geografisk sett enorm statsdannelse som besto av det nåværende Danmark, Norge, Grønland, Island, Færøyene og noen fullstendig ubetydelige koloniposter spredt rundt i Amerika, India og Vest-Afrika. I tillegg lå også det som i dag er den tyske delstat Schleswig-Holstein under den danske konge, selv om innbyggerne helst ville få være i fred for noen slags overherredømme og definitivt ikke ønsket å være del av noen dansk stat. Denne Kongen av Guds nåde var i 1758 en utlevd fyllik som snart skulle drikke seg ihjel. Frederik V var sjelden edru, og selv i hans nyktre øyeblikk var oppgaven som konge altfor stor for ham. Det eneste han klarte med noenlunde suksess, var å produsere uekte barn og løfte glasset. Muligens derfor ble «der dänische Prinz» (et nedsettende oppnavn hans tysktalende mor brukte om ham) en av de mest populære danske konger noensinne. Monarkiet ble i disse årene hverken ledet eller styrt, kun administrert av et velsmurt byråkrati Frederiks far hadde bygget opp da han så hvordan sønnen utviklet seg. Denne administrasjonen foregikk imidlertid med en ikke liten dyktighet: man klarte å holde landet utenfor den verdensomspennende krigen, ja, vi ble endatil krigsprofitører og velstanden steg. Det har vært hevdet at Norge aldri har vært bedre administrert enn under Frederik V. Alkohol har ikke bare negative sider. Embetsverket var den utøvende makt mens kongen snorket rusen ut. En engere krets bestående av fire grever som beveget seg rundt - 10 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 10
21.04.2020 09.37.14
Hans Majestet ble kalt for «det geheime conseil». Her opererte en slags utenriksminister, Johann von Bernstorff1, som hadde hovedæren for at vårt land ble holdt utenfor krigen. Friedrich von Dehn2 fungerte som minister for næringslivet, men var hverken spesielt dyktig eller populær, kong Frederik omtalte ham som «en sladderhank» på grunn av hans tallrike intriger. Otto von Thott3 ser ut til å ha stelt med finansene med en heldig hånd. «Det danske kanselli» kaltes det embetsverket som var under ledelse av oversekretæren, grev Johan Ludvig von Holstein4, som dermed også var medlem av geheimkonseilet. Det var det danske kansellis oppgave blant annet å styre med rettsvesenet i oldenburgernes statsdannelse. Oversekretæren korresponderte i den anledning med en håndfull stiftsamtmenn – i Norge hadde vi fire av dem, fordelt på Christiania, Christiansand, Bergen og Trondhjem. Stiftsamtmannen i Christiania hadde også tittel av «Vice-stadholder» og sto noe over resten i anseelse – i alle fall i egne øyne. Under disse stiftsamtmennene var det så en noe større klynge amtmenn – ikke like mange som dagens fylkesmenn, selv om vi er på god vei tilbake dit. Under disse amtmennene igjen regjerte fogder. Deres embetsområder var adskillig større enn dagens kommuner; Rogaland («Stavanger Amt») var for eksempel delt opp i to fogderier, «Bergenhus amt» i fem. Disse fogdene var ansvarlig for håndheving av justisen og innkreving av skatter. Neste trinn på denne korte tjenesteveien var lensmennene, som regel selveiende bønder fra distriktet som fikk den sure jobben med fysisk å innkreve skattepengene, arrestere forbrytere og ellers assistere fogden i hans gjøremål. I byene var den tilsvarende jobben benevnt «Underfogd». Aller nederst på eneveldets maktutøvelse sto så «Stodderfogden», rekruttert blant bygdens slåsskjemper til å utføre rene politioppgaver, spesielt i forbindelse med oppbringelse og utkastelse av løsgjengere. En minst like stor og like hierarkisk oppbygd hærskare av kirkens tjenere sto også klar til å bistå massene – fra biskoper til proster til sogneprester og sølle kapellaner, deretter klokkere, degner og skoleholdere. Disse skulle i utgangspunktet ta seg av saligheten og - 11 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 11
21.04.2020 09.37.14
det evige liv, men på 1700-tallet var de minst like fokusert på det herværende livet og ikke minst de jordiske og timelige ting. Som følge av dette samarbeidet den geistlige og den verdslige arm knirkefritt. Eneveldets tredje arm var de militære styrker. Disse besto av en god del vervede («gevorbne») yrkessoldater, komplettert med utskrevne («nationale») soldater. «De gevorbne» var plassert på grensefestningene mot Sverige, mens «de nationale» ruslet rundt i sitt eget nærmiljø i påvente av at det skulle dukke opp en krig eller krigstrussel ett eller annet sted. Militære mannskaper hadde sitt eget justisapparat og også til en viss grad sin egen lovgivning. De menneskene som på denne måten ble styrt, var stort sett en ren bondebefolkning. Byene var små og i europeisk sammenheng insignifikante. Norge kunne skilte med noen få latinskoler for de som hadde råd til den slags, men hvis du ville ha noen høyere utdannelse enn som så, måtte du til København eller enda lenger ned på kontinentet. Det eneste som kunne minne om et felles undervisningssystem var konfirmasjonsforberedelsene, som ble ivaretatt av prestene med varierende nidkjærhet via noen halvstuderte skoleholdere – ofte personer med en eller annen form for alvorlig fysisk handikap som gjorde dem ute av stand til å ernære seg på noen annen måte. I løpet av 1759 forlot kometen oss igjen, etter å ha rundet solen forsvant den ut mot det uendelige kosmos. Noen store og uhyggelige begivenheter ble ikke nedfelt i norgeshistorien den gangen – men derimot en rekke små, heslige og for de involverte ikke mindre uhyggelige forretninger fulgte i kometens hale.
- 12 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 12
21.04.2020 09.37.14
Kapittel 1: Hat, kjærlighet og løgn Ole Larsen Åserudstuen (1717–1759) Jens Larsen Bjertnes (1729–1759)
T
idlig en morgen den 11. oktober 1757 vandret to smågutter til skolen i Nannestad prestegjeld på øvre Romerike. Etter skoleloven av 1739 skulle barna undervises noen uker hvert år inntil de hadde lært såpass mye luthersk kristendom at presten kunne la dem bli konfirmert. Undervisningen som sådan ble foretatt av en skoleholder; han hadde nødvendigvis heller ikke spesielt lang utdannelse, det var heller ikke noen særskilt bygning som var avsatt til formålet. I dette tilfellet skulle guttene møte opp på Rustad gård for å bli drillet i Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring på samme. Mellom gårdene Melby og Rustad (i dag rett vest for Gardermoen flyplass) renner Elgbekken, en ytterst beskjeden vannvei som snirkler seg nedover for å gå over i den noe større Rotua; Rotua tømmer seg rett etterpå i Leira som deretter drenerer store deler av Romerike før den ender opp i Glomma ved Sørumsand. Denne dagen skulle de to guttene få en helt konkret og grundig undervisning i det femte bud. Da de skulle krysse Elgbekken, så de liket av et menneske i vannet. Hodet lå oppe på bredden, mens resten av kroppen fløt under den lille broen som krysset bekken. Forskrekket løp guttene tilbake til Melby og hentet de voksne. - 13 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 13
21.04.2020 09.37.14
Da man fikk dratt kadaveret på land, så man straks at det var den 22 år gamle Kristoffer Gulbrandsen Rustad. Gutten hadde vært dragon ved det første søndenfjeldske regiment, en menig stilling som ikke eksisterer lenger. «Dragonen» var en vanlig soldat forsynt med hest, slik at han kunne ri til slagmarken. Dette dyret skulle imidlertid ikke være noen trenet stridshest, slik at dragonen måtte stige av hesten og utføre sin jobb til fots så snart det begynte å gå varmt for seg. Fra midten av 1700-tallet av skulle dragonene være oppsatt både med blanke våpen – sabler – og skytevåpen. Dette i motsetning til den virkelige kavaleristen, hvis hest hadde militær trening og disiplin og kunne delta i slaget som del av en enhet; kavaleristene stolte fullt og fast på de blanke våpen og sine firbente venner helt frem til 1. verdenskrig, da stridsvognene endelig tok over. På 1700-tallet var militær og sivil justis skarpt adskilt. De militære fikk dermed overta både liket og de problemene som det måtte medføre. Kristoffers regimentssjef, generalløytnant Ove Sehested5, beordret den døde undersøkt for om mulig å finne dødsårsaken. Besiktelsen foregikk allerede to dager etterpå: Man så nøye over liket og fant ingen tegn til voldsom medfart, ingen brudd, ingen sår – ja, så nær som på halsen: Der var det røde flekker og blåmerker på begge sidene av strupen. Merkene av en morders hånd. Ryktene om likfunnet gikk raskt over Romerike. Noen få dager etterpå dukket en pike opp, Kari Gulbrandsdatter Kringler, 24 år gammel. Hun kunne forklare at hun var gravid og at det var den avdøde dragonen som var skyld i den miseren. Nå kunne jo ikke liket protestere på det; og hverken DNA-tester eller blodtyping eksisterte. Men nød lærer den nakne kvinne å spinne: På 1700-tallet hadde man andre virkemidler som den norske bidragsfogden av i dag ikke benytter seg av: De hentet Kari inn til liket og ba henne om å gjenta beskyldningen i den dødes nærvær. Dette var en original variant av den såkalte «båreprøven» – tanken var at liket skulle ha en slags evne til å reagere slik at rettferdigheten kunne skje fyllest. For eksempel kunne liket begynne å blø igjen - 14 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 14
21.04.2020 09.37.14
dersom morderen berørte det; i dette tilfellet ble det ikke spesifisert hva den avdøde dragonens jordiske hylster skulle utføre for slags kunststykke stilt overfor den gravide elskerinne. Denne enkle farskapstesten hadde uansett i dette tilfellet et frapperende resultat. Kari begynte å gråte og tilsto at det hele hadde vært en blank løgn. Den myrdede Kristoffer Rustad hadde aldri hatt noe med henne å gjøre, hverken kjønnslig eller på noen annen måte. Tvert imot var barnefaren en gift mann på 42 år, husmannen Ola Larsen Åserudstuen. Denne Ola Larsen Åserudstuen var en fattig mann. Hans hustru Inger hadde skjenket ham seks barn i løpet av fjorten års ekteskap; den lille husmannsplassen klarte riktignok ikke å ernære alle, og flere av barna døde som små. Når han nå som en gift mann hadde satt barn på en annen kvinne, var det noe som kunne komme ham dyrt å stå. Dette var nemlig «hor» både i Bibelens og lovens forstand og ble rammet av straffelovens § 6-13-25: Hvilken Egtemand, som haver sin Egtehustrue levendis, eller hvilken Egtehustrue, som haver sin Egtemand levendis, og bliver befunden i aabenbare Hoer, saa det er bevisligt, da skulle de første Gang, hvis Brøst* saa findis, straffis paa deris Gods og Penge efter deris yderste Formue. Findis de anden Gang, da skulle de iligemaade straffis paa deris Gods, og siden strax forvisis af Landet: Komme de tredie Gang, saa det er bevisligt, da skal den Egtemand, hvis Brøst saa findis, miste sit Hoved, og den Egteqvinde, hvis Brøst saa findis, druknis; Og naar Hoer saa bevisis nogen over for tilbørlig Dommere, da skal Dommeren give det Amptmanden, eller Husbonden, eller andre, som det bør at straffe, tilkiende. Husmannen Ole Larsen Åserudstuen så altså for seg en straff «på sin ytterste formue»: En tiendedel av det lille han eide og hadde; *
«Brøst» hadde flere betydninger den gangen. I dette tilfelle betyr det «brist».
- 15 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 15
21.04.2020 09.37.14
jord, dyr, løsøre, kontanter, klær og mat skulle inndras som straff. Nå var neppe denne formue spesielt stor uansett. Verre var det kanskje at han i tillegg til dette skulle betale dobbelte «Lejermaalsbøder», i dette tilfellet ville det alene beløpe seg til 48 daler6. Han ville bli komplett ruinert. I slike tilfeller ville det være svært så beleilig å kunne legge farskapet fra seg, helst legge det over på en annen, og spesielt hvis denne andre som fikk det i fanget, var død. Etter denne avsløringen av hor begynte ryktene å svirre om at Ola og Kari ikke bare hadde benyttet en anledning til å slippe unna lovens lange arm, men at det faktisk var de to som hadde tatt livet av Kristoffer. Bygderyktet begynte også å implisere Olas yngre bror, den 28 år gamle Jens Larsen Råsjøen. Jens var dragon ved samme regiment som den avdøde, en ugift mann som så langt hadde avtjent sju år i militæret. Han ble satt i militær arrest og forhørt. I begynnelsen erklærte han seg fullstendig uskyldig og totalt uvitende om noe mord. Heller ikke klarte man å fremskaffe noen vitner som kunne kaste lys over saken. Han ble innkalt til et nytt forhør kort tid senere – den 18. oktober – og det foreligger som vanlig ingen opplysninger om hva som hadde foregått i mellomtiden: Han hadde sittet i militær arrest, beskyldt for mord; og som Samuel Johnson skulle si noen få år senere: «Når en mann vet at han skal henges om fjorten dager, konsentrerer det hans sinn på en vidunderlig måte.7» Men nå var Jens’ samvittighet rørt, som det het i datidens juridiske språk. Vi vet ikke nøyaktig hva det var som hadde rørt den, om det var gode tanker eller forhørslederens knyttnever, men han tilsto nå i alle fall. Saken hadde sin opprinnelse hos en annen ung pike, en Kari Sjønnesdatter Melby. I motsetning til Jens og Ola var hun av en velstående familie: Faren Sjønne var selveier, Melby gård var verdt 350 daler foruten at den også rommet tre hester, ti kyr, elleve sauer, to geiter og to griser. Dette var så nær man kunne komme til prinsessen og halve kongeriket. Men imellom Jens Råsjøen og denne prinsessen sto altså Kristoffer - 16 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 16
21.04.2020 09.37.14
Rustad. Også han så ut til å kunne bli arving til en større gård, og mellom de to var det allerede snakk – ifølge ryktet – om ekteskap. Hvis det skulle være noe å hente for Jens, måtte denne rivalen elimineres. Allerede på våren 1757 begynte de to brødrene Jens og Ola å diskutere dette siste problemet med hverandre. Jens sa til sin bror at dersom Kristoffer giftet seg med Kari Sjønnesdatter, skulle han personlig hakke Kristoffer i små biter og deretter rømme til skogs. Ola på sin side konverserte med sin gravide paramour Kari Gulbrandsdatter at «dersom noen døde», kunne hun jo si at det var vedkommende som var faren til deres barn. I løpet av disse samtalene var det de tre mente at alle deres problemer kunne løses ved ett slag. Bokstavelig talt. Ola fant det etter hvert opportunt å involvere Kari Gulbrandsdatter mer konkret i planene. I slutten av september sa han til henne: «Min bror Jens har tenkt til å ta livet av Kristoffer Rustad, og når du hører at det har skjedd, så gir du ham [Kristoffer] skylden [for graviditeten].» Søndag den 9. oktober ble de eksakte planene utarbeidet. Gjerningen skulle skje neste dag, og det var Jens som fikk overtalt Kristoffer til å møte seg på Rustad. Så skjedde da også – de to gikk sammen mot kloppen over Elgbekken, hvor Ola Larsen ventet på dem i skjul, bevæpnet med en diger stokk. Planen var da å slå Kristoffer slik at han snublet i elven, men det var mislykket – Olas stokk bommet, han traff Kristoffer på hoften og denne siste var like stabil. Den utrolig godtroende Kristoffer ble raskt forklart av Jens at det måtte ha vært «Jens Melby» som hadde slått ham og stukket av, og at det nå ikke var noen fare lenger. Jens og Kristoffer vandret således videre til Bjertnes, hvor Kristoffer tok seg en pause mens Jens på sin side pilte tilbake til sin eldre bror for videre rådslagning. Jens mente man fikk heller vente på en bedre anledning, mens Ola sto på sitt: Det fikk bli nå eller aldri. De fikk smi mens jernet var varmt. Dermed bar det tilbake til Bjertnes. Jens plukket igjen opp Kristoffer og tok ham med seg i retning tilbake til Rustad. Det var nå begynt - 17 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 17
21.04.2020 09.37.14
å bli mørkt igjen. I et tykt buskas på veien lå Ola på lur, igjen med en diger kjepp av bjerketre. Jens gikk foran på stien, Kristoffer bak ham. Da de to hadde passert busken, spratt Ola ut og ga Kristoffer et slag i nakken så han falt fremover mot Jens. Jens hadde nå også bevæpnet seg med en stokk og ga Kristoffer et dyktig slag; kastet seg så over ham, la stokken over halsen hans og klemte til. Etter en stund ville Ola avløse ham, og nå brukte han neven; han klemte til rundt strupen på Kristoffer inntil det ikke var mer liv igjen i ham. «Kverking» er faguttrykket for den slags. De to slepte liket bort til bekken og la det på plass i den stillingen det senere ble funnet. Tanken var at det skulle se ut som en ulykke. Etter denne rystende tilståelsen ble det gjort klart til den rettslige gjennomgangen. Nå hadde man 1700-tallsjussens to mest kostelige gaver – «corpus delicti» og «propria confessio», både et maltraktert lik og en full tilståelse. Mer trengte man ikke. Rent rettslig sett ble det to separate saker. På 1700-tallet var det som nevnt en streng grenseoppgang mellom militær og sivil jus; Jens var tross alt innrullert i styrkene og hadde krav på krigsrettssak, Kari var sivilperson og måtte dømmes på det vanlig tinget. Hva Ola angikk, hadde han i sin tid vært dragon han også, men hadde allerede dimmet og havnet derfor sammen med Kari hos fogden på øvre Romerike. Den 17. november 1757 begynte sivilsaken. Aktor her var fogd Michael Gamborg8, og dommer var sorenskriver Helle Juell Wisløff9. De to tiltalte, Ola og Kari, fikk hver sin forsvarer: Erdman10 for Ola og Frisach11 for Kari. Jens var her hovedvitne – selv om han ikke kunne dømmes av sorenskriveren, kunne han godt vitne. Han hevdet nå at det ikke var han som var hovedskurken i dramaet, «de var begge lige gode». I tillegg visste han sant å si ikke om Kristoffer var død eller ikke når Ola la kverkegrepet på ham. Jens hadde nok lagt liket på en sten ved elven, men det var Ola som hadde stappet det inn under broen. Det var heller ikke han som hadde funnet på det med Kari Gulbrandsdatters barnefar. Han måtte imidlertid innrømme at han visste at det var avtalt - 18 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 18
21.04.2020 09.37.14
ekteskap mellom Kristoffer og Kari Sjønnesdatter, men ikke om det var noen kjærlighet involvert – på 1700-tallet var grensen mellom arrangerte ekteskap og fornuftsekteskap hårfin. Det var alltids en gårdpart, et jorde eller en teig som kunne skaffes inn i slekten hvis to unge ble dyttet i hverandres armer mer eller mindre diskret. Ekteparets «ja» overfor presten og Gud skulle selvsagt være frivillig, men også frivillighet er en farge med forskjellige valører. Ola ble hanket inn igjen for sorenskriveren og forelagt sin brors vitnesbyrd: Ola forsøkte nå å pynte på sin egen adferd: Når Kristoffer ikke hadde falt i bekken ved det første overfallet, var det fordi Ola syntes synd på ham, «det giorde ham ont» da han hørte Jens og Kristoffer prate sammen. Heller ikke visste han om Kristoffer var levende eller død når han kverket ham, «da hans broder Jens Larsen sagde at hand icke aarkede længere at holde i Struben paa Christopher Gulbrandsen»; Ola overtok, «og da kiendte hand at hand var blød under Halsen». Denne bløtheten må antas å være at tungebenet var knekt – hovedkjennetegnet på mord ved manuell strangulering. Så var det Kari Gulbrandsdatters tur. Hun tilsto åpent at det var Ola som var far til det barn hun var svanger med, det kunne umulig være noen andre. Det var Ola som hadde bedt henne om å skylde på Kristoffer. Hun var redd for å fortelle noen om det de hadde planlagt, «for hun icke kunde beviise saadan Tale». Endelig måtte prinsessen selv, Kari Sjønnesdatter, også frem for tingretten. Hun kunne da noe overraskende fortelle at hun ikke hadde hatt planer om å gifte seg med Kristoffer Gulbrandsen i det hele tatt, hun hadde ikke snakket med ham på lenge og hadde slett ikke fått med seg at han skulle ha noen slags følelser for henne. Jens derimot var en annen sak, og Kari Sjønnesdatter svarte her i særdeles kryptiske vendinger «at Jens Larsen har aldrig begieret hende, men hand har nock ligget i Seng med hende». Nøyaktig hva frøkenen mente med det, får vi bare tenke oss. Det kunne med andre ord se ut som om hele mordet var fullstendig bortkastet. Mangel på kommunikasjon kan av og til få katastrofale følger. - 19 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 19
21.04.2020 09.37.14
Den 18. november felte Wisløff dom. Ola ble tatt hardest: Her påkalte Wisløff Den kongelige forordning av 7. februar 1749 om «grove Mord». Ola skulle trekkes ut av fengslet iført sine vanlige klær, men uten hatt eller lue, «med blottet Hoved» og et tau rundt halsen. Med sammenbundne hender skulle han trekkes på «Natmandens Sluffe» – sleden som ble brukt til å frakte vekk selvdøde dyr og søppel på – frem til retterstedet. Underveis skulle han knipes av bøddelen med glødende tenger fem ganger, deretter skulle høyre hånd hugges av med en øks og så hodet etter det. De avkappede legemsdelene skulle så heises opp og spikres fast på hjul og påler, hvor de skulle stå til mat for kråkene inntil det ikke var mer igjen av dem. Kari Gulbrandsdatter derimot skulle bare halshugges med et sverd og deretter begraves i kirkegården. Det var en tvilsom dom. Forordningen av 7. februar 1749 hadde i sin tid kommet som et svar på at det ble stadig vanligere for mentalt forstyrrede personer å begå selvmord ved hjelp av skarpretteren: Man begikk et fullstendig meningsløst drap, ble dømt til døden og henrettet – og dermed økte sjansene for et evig liv i paradiset. Alle som hadde sett en henrettelse, så jo hvordan den dømte fikk syndenes forlatelse av presten på skafottet, hvoretter øksen falt uten at forbryteren fikk anledning til å synde igjen. Selvmordere derimot gikk direkte til helvete og forble der, ifølge folketroen. For å forhindre disse tilsynelatende umotiverte mordene hadde kongen kommet med to forordninger – for den sivile rett forordningen av 7. februar 1749, for de militære gjaldt forordningen av 27. januar 1738 – hvor forbryteren skulle piskes ukentlig i ni uker og deretter radbrekkes «von unten». Forordningen av 7. februar 1749 lød i sin helhet: Vi Friderich den Femte, af Guds Naade, Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gother m m Giøre alle vitterligt, at Vi, for at hemme saadanne grove og forsetlige Mord, som, desto værre nu saa ofte paa nogle Aars Tiid med beraad Hu, uden nogen foregaaende - 20 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 20
21.04.2020 09.37.14
Tvistighed eller dertil given Aarsag, paa førstmødende, ja endog uskyldige Værgesløse Børn ere forøvede, og paa det at uskyldig Blod, som saa uchristelig udgydes, kan naae sin retfærdige Forsoning, og slige grove Misdædere faae deres velfortiente Straf, andre Ligesindede til Skærk og Afskye, have fundet for got, at anordne og befale, ligesom Vi og hermed Allernaadigst anordner og befaler, at ei alleene i de Tilfælde, som Forordningen af den 16de Octobris Anno 1697 nævner og befaler: nemlig, naar nogen haver myrdet eller omkommet sin Ægtefælle, sin Herre eller Husbond, sin Frue eller Madmoder., eller nogen af deres Børn, men endog naar nogen efterdags befindes, med fri Forsæt og beraad Hu, uden nogen foregaaende dertil af den Dræbte given Aarsag eller Anleedning, alleene i Tanke, at giøre en U-lykke, at have myrdt eller omkommet nogen mødende eller forekommende uskyldig Person, voxen Menneske eller barn, da skal saadan grov Misdæder, uden ald Naade, sig selv til velfortient Straf, og andre Ligesindede til Skræk og Afskye, af Skarpretteren knibes med gloende Tænger, først uden for det Huus eller ved det Stæd, hvor Mordet er begaaet, siden, om det er i en Kiøbstad, paa alle Byens Torve eller offentlige Stæder, og om det er paa Landet, da trende Gange imellem Giernings-Stædet og Retterstedet, og allersidst paa Retterstedet; Dernest skal den Skyldiges høire Haand levende afhugges med en Øxe, hvorpaa Legemet af Natmandens Folk skal henføres og legges paa Stejle, og Hovedet tillige med Haanden fæstes paa en Stage oven over Legemet; Og maa ingen Morder eller slig Misdæder fra sit Fængsel, til at udstaae sin Straf, føres med nogen Ceremonie, eller i pyntelige Klæder, men den skal udi gemeene og de i Fængselet brugte daglige Klæder, uden Hat eller Hue, med blottet Hoved, Strikke om Halsen og sammen bundne Hænder, sig selv til desto større Forhaanelse, og andre til Skræk og Afskye, fra Fængselet til Retterstedet føres paa Natmandens Sluffe; Derefter Dommere, saavelsom alle andre Vekommende sig allerunderdanigst have at rette; Thi byde og befale Vi hermed Vores Grever, Stiftsbefalingsmænd, Friherrer, Biskopper, Amtmænd, Landsdommere, Laugmænd, Præsidenter, Borgemestere og Raad, Fogder og alle andre Vedkommende, som denne Vores Forordning, - 21 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 21
21.04.2020 09.37.14
under Vores Cancellie-Seigl tilskikket vorder, at de den paa behørige Stæder, til alles Efterretning, strax lader læse og forkynde. Givet paa Vort Slot Christiansborg udi Vores Kongel. ResidentzStad Kiøbenhavn den 7de Februarii Anno 1749 I dette tilfellet var imidlertid forbrytelsen ikke kommet av noen suicidal intensjon; tvert imot var det hele både vel overlagt og i alle fall tilsynelatende rasjonelt begrunnet, hvis man i det hele tatt kan bruke et begrep som «rasjonelt» om disse begivenhetene. Den 1. desember falt dommen i krigsretten over Jens Larsen. Dommeren her var generalløytnant Sehested, regimentssjefen. Sehested oppsummerte saken i sin dom og kommenterte på det for ham pussige fenomenet at Kari Sjønnesdatter hadde ligget i seng sammen med Jens Larsen, «en frihet man her til lands ikke synes er noe å bry seg om»*. Sehested følte at han måtte forklare den gamle norske skikken med «natteløperi» overfor sin overordnede, generalauditøren. Sehested var riktignok danskfødt, men hadde tjenestegjort i Norge siden han var 28 år gammel. Han fulgte forøvrig opp Wisløffs dom; også Jens skulle gjennomgå den samme tortur som sin bror før hans levninger havnet på steile og hjul. Alle appellerte sakene sine. Ola og Karis ankedomstol var Christiania Lagting, mens krigsrettssaken havnet på skrivebordet til generalauditøren, Lengnick12. Allerede ti dager senere hadde Lengnick formulert en «allerunterthänigsten Bedenken» – et brev til kongen hvor han formulerte hvilke grunner det kunne være til benådning av Jens Larsen. Lengnick fant ikke mye å bringe til Hans Majestet i så måte. Tvert imot; gjerningen var «Gottlose That», og «die Größe ihrer Missethat schreyet nach ihrer Blute». Både Ola og Jens var «beyde ungeheuer der Nathur» – «naturens uhyrer». Men, skrev Lengnick til slutt, Jens Larsen var nå blitt en botferdig synder, hvis samvittighet hadde fått *
«welcher Freyheit hier zu Lande nicht à consequence gezogen wird»
- 22 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 22
21.04.2020 09.37.14
ham til å tilstå åpenhjertig hva han hadde gjort; og selv den verste misgjerningsmann burde kunne ha håp om kongens nåde, slik at forbryteren «kunne ta med seg inn i Evigheten et inntrykk av Deres Kongelige Majestets verdenskjente allerhøyeste mildhet»* – så hvorfor ikke droppe kniping med de glødende tengene? Hans Majestet svarte ikke. Kong Frederik avventet hva som skulle skje med Ola og Kari i den sivile appellsaken. Denne åpnet i Christiania lagting 17. januar 1758, og allerede dagen etterpå falt dommen. Ola skulle fremdeles tortureres etter forordningen av 7. februar 1749, «sig selv til vel fortient Straf og andre ligesindede til Skræk og Afskye». Kari Gulbrandsdatter – nå for anledningen omdøpt til Karen – skulle fremdeles halshugges med sverd «som Medvider udi dette Mord». Ola og Kari appellerte videre til tredje instans, overhoffretten i Christiania. Dermed måtte man også holde hovedvitnet, Jens Larsen, i live. Krigskanselliet fikk ordre om å vente med henrettelsen av Jens inntil alle muligheter var uttømt for Ola og Kari, til det militæres store irritasjon – Jens satt der i sin celle og åt, drakk og fyrte i ovnen på regimentets regning, for ikke å snakke om vaktholdet, da. Lengnick måtte skrive et unnskyldende brev til generalløytnant Sehested om hvordan «det giør mig ondt at Regimentet med den Delinquent saaledes skal være embarasseret». I mellomtiden, den 2. mars 1758, nedkom Kari med en sønn som hun av en eller annen grunn døpte «Christopher» – ikke etter sin egentlige far Ole, men etter den ønskede far, den myrdede. Barnet ble født under en uheldig stjerne; men dets lidelser ble ikke langvarige – den lille gutten døde allerede året etterpå. Overhoffretten opprettholdt dommen over Ola. Kari derimot fikk nå slippe med livet. Hun hadde ikke vært «Tilskynder» eller hatt «Forsæt», men kunne tross alt ha forhindret drapet. Hennes dom ble forandret til å måtte arbeide i Christiania tukthus «sin Livs Tid». Denne beslutningen ble igjen forandret i Høyesterett i København * «auch dieser Delinquent den Eindrück von Eure Königl Mai weltbekanten allerhöchsten Milde, gleichfals mit sich in die Ewigkeit nehmen möge»
- 23 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 23
21.04.2020 09.37.14
hvor dommen falt 30. november 1758. Her ble hele forordningen av 7. februar 1749 underkjent og Ola skulle halshugges og legges på steile og hjul uten de glødende tengene og alle de andre spektakulære parafernaliene. Det var førstevoterende, Jonas Ramus13, som fant ut at Ola måtte dømmes etter § 6-9-12: Fornemmis nogen at ligge i Skov, eller Skyl, da er ganske Almuen forpligtet til at eftersætte og fange hannem. Hvis hand ikke da kand giøre saadan Rede og Skiel for sig, at mand kand kiende, at hand haver der noget ærligt Ærinde, da dømmis hand efter Sagens rette Overvæjelse paa Livet, eller til ævig Fængsel og Arbejde, eller i andre Maader. Ligger Stiemand paa Skov, eller i Skyl, eller paa farende Veje, eller nogen bryder ind i Mands Huus og Boelig, og myrder noget Menniske, da, om hand vorder taget ved Gierningen, haver hand forbrut sit Liv, og bør at læggis paa Stægle og Hiul, og hans Hovedlod være forfalden til Herskabet og den Dræbtis Arvinger. Ola og Jens hadde begått mordet «paa farende Veje». Ja, Ola hadde sågar ligget «i Skyl». Kari skulle fremdeles på tukthus. Dermed hadde juristene sagt sitt, nå var det endelig klart for kongen. Den 20. desember 1758 kom kong Frederiks svar på generalauditør Lengnicks bønn – joda, ikke bare skulle man droppe de glødende tengene, men også hele resten av forestillingen med de bakbundne hendene, nattmannens sluffe og tauet rundt halsen. Hodet skulle av med en øks, og restene opp på steile og hjul, men alt det andre kunne de altså se bort fra. To dager senere aksepterte han Høyesteretts dom over broren Ola. Første juledag 1758 kunne oversekretær von Holstein, med avmålt begeistring, meddele krigskanselliet at det var gitt grønt lys for å halshugge Jens Larsen. Den 30. desember kunne Lengnick videresende beskjeden til generalløytnant Sehested, med det mer overstrømmende tillegg at «ieg i det øvrige under Tilønskning af - 24 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 24
21.04.2020 09.37.14
fuldkommen Sundheds Continuation og Self desiderende Lycksalighed udbeder mig Deres Excellences vedvarende Bevaagenhed udi det anstundende Nye Aar». Et enkelt «Godt nyttår» var ikke godt nok den gangen. Den 3. januar 1759 kunne Lengnick fortelle Sehested at skarpretteren hadde fått beskjed om å møte opp den 11. januar. Denne offentlige tjenestemann var på Østlandet Franz Gottschalck Lædel. Hans distrikt var hele Akershus stift – med andre ord det vi med ett ord nå ville kalt «Østlandet». I tillegg hadde han også bestalling som skarpretter for det militære – denne kombinasjonen skyldtes at de fleste av våre styrker den gangen befant seg på Østlandet, klare til å forsvare landet mot hovedfienden Sverige. Nord-Norge lå stort sett helt åpent, med unntak av en symbolsk styrke på Vardøhus festning. De militære hadde heller ingen særlig interesse for Vestlandet annet enn når det trengtes matroser til flåten. Lædels far, August Anton, hadde hatt samme stilling før ham. Gamle August hadde i sin tid vært bøddel på Bornholm, men fikk i 1733 det adskillig fetere kallet i Christiania. Da han så døde i 1749, tok hans unge sønn Franz Gottschalck over begge stillingene, både den militære og den sivile. Han var da kun 23 år gammel, men allerede fullt utlært av sin far. På de ti årene som var gått siden 1749, hadde han allerede utført 23 skarpe forretninger – to henginger og 21 halshugginger – foruten et større antall piskinger og brennemerkinger. Det var således en vel opplært og rutinert yrkesutøver som nå skulle utføre kongens befaling. Han fikk 100 daler årlig i fast gasje fra Forsvaret. Fra den sivile gren mottok han en gasje på 180 daler og 38 skilling; til sammen ble dette en fyrstelig sum. I tillegg fikk han kontant vederlag for hver eneste gang han utførte noe som helst i embets medfør – og en fri tjenestebolig som fremdeles kan beskues på Galgeberg. Som om ikke dette var nok, gikk han hvert år før jul rundt fra hus til hus og samlet inn penger til seg selv. Alle disse inntektene hadde han investert klokelig, nemlig i fast eiendom i Christiania «hvor hand holder Dug og Disk». - 25 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 25
21.04.2020 09.37.14
Han hadde på dette tidspunktet, januar 1759, tre barn: Jacob Christian på fem år, Berthe Sophie på fire år og August Anton på to år. Heldigvis kan ingen se inn i fremtiden – Jacob Christian skulle ende opp som straffedømt lasaron og leder for et taterfølge; Berthe Sophie skulle komme til å skjære halsen over på seg selv med sin manns barberkniv, og August Anton skulle overta sin fars forretning og fortsette med å hugge hodet av folk. Fremsynthet er en straff. Lædels dobbelte posisjon som militær og sivil bøddel skapte i dette tilfellet problemer. Den sivile myndighet, representert ved stiftsamtmann og vise-stattholder Jacob Benzon14, nektet å gi skarpretteren reisegodtgjørelse («fri-skyds pas») i og med at den militære forbryteren skulle henrettes først, og dermed fikk armeen være så god og betale det kalaset. Det endte faktisk opp med at Lædel måtte reise opp til Nannestad «paa sin egen Pung» og heller skrive reiseregning til fogden etterpå. Den 11. januar 1759 kunne Lædel hugge hodet av brødrene Jens og Ola ved Engelstad gård en tre–fire kilometer rett vest for Gardermoen flyplass. Hodene og kroppene ble spikret fast til staker og hjul. Selve eksekusjonen foregikk med en egen, dertil laget øks med en bred egg og et kort skaft. Selve øksebladet var såpass tungt at man i prinsippet skulle kunne løfte øksen opp over offerets hals og bare slippe den ned, så ville tyngden være nok til å slå halsen av offeret. I virkeligheten slo dette ofte feil – henrettelsenes historier er full av feilslag, rekorden her i landet kom på 1800-tallet da Franz Gottschalcks sønn August måtte bruke fem hugg for å få av hodet på Christian Halvorsen, uten å få det helt av; til slutt måtte han bruke øksen som en slags kniv for å sage av de siste slintrene. Av og til var skarpretteren gammel, andre ganger uøvet, noen ganger full. Da Anders Sjællander skulle henrettes i 1882 på Sølvberghøj i Danmark, klarte bøddelen Seistrup å bomme så totalt at han hugget av ham armen først, dernest brukte han to slag til for å få av hodet. Avisene mente Seistrup var full, selv klaget han over at det ikke var bygget noe ordentlig skafott, slik at han skled på det våte gresset. - 26 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 26
21.04.2020 09.37.14
Dette skafottet var en treplatting, mer eller mindre forseggjort; som hadde til hensikt blant annet å sikre skarpretteren et stødig underlag. Noen ganger var den hevet høyt over bakken slik at publikum skulle få godt innsyn – det var gjerne tallrike tilskuere til disse offentlige forestillinger, opptil flere tusen er nevnt. Så ble da også henrettelsene gjerne avholdt på åpne plasser i landskapet – militære ekserserplasser, høydedrag, holmer. Den dømte ble lagt nesegrus ned på plattingen, gjerne med bakbundne hender. Halsen ble lagt på den såkalte «blokken», som i de større byene kunne være et eget redskap, forseggjort med metallbøyler og andre parafernalier, men som på landet i Norge ofte ikke var noe mere enn en vanlig trestubbe. Til stede ved halshuggingene var gjerne fogden, hvis han ikke hadde sendt en underordnet. Sognepresten måtte også være til stede, men sendte gjerne en kapellan i stedet hvis det var mulig. Skarpretteren hadde med seg en assistent – en knekt som skulle holde hodet til den dømte stille idet hugget falt. Som man kan forstå, var det ikke uhørt at den dømte gjerne ville nappe til seg hodet når man hørte øksen komme; for å forhindre dette satt bøddelknekten foran og holdt den dømte fast i håret, ørene eller halstørkleet. Denne knekten var gjerne skarpretterens «svend» eller «lærling», i dette tilfellet vet vi ikke hvem det var, senere skulle Lædel bruke en av sine sønner. Mot slutten av 1800-tallet tok man i bruk mindre rutinerte personer til dette bruk, til dels med underlige konsekvenser. Da giftmorderen Ole Moland ble halshugget i Lofoten 1862, var det en lokal fyllik som fikk jobben som knekt, han mistet hodet (bokstavelig talt) og det rullet bort til vaktstyrkens kommandant, hvor det landet foran føttene hans og – ifølge kommandanten selv – sendte ham et olmt og rasende blikk «før blikket brast». Normalt skulle fogd Gamborg ha vært til stede under eksekusjonen – men han klarte å melde avbud slik at man ble nødt til å konstituere hans underordnede, Christian Dorph15, i stillingen. Dorph stilte opp og leste opp dommene, bivånet forretningen og sto for utbetalingen fra «det civile samfunds» side. Lædel kunne dermed innkassere 20 daler for Olas eksekusjon på stedet, så fikk Forsvaret heller betale - 27 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 27
21.04.2020 09.37.14
for sin mann senere. Lædel var nemlig ikke den mann som lot en ubetalt regning gå i glemmeboken. Deretter ble det den såkalte rakkerens (også kalt nattmannens) oppgave å spikre hodene fast til staker; til dette formålet ble det brukt spesiallagde spikre som ble slått inn igjennom hele hodet fra issen og ned igjennom til pælen. Kroppene ble surret fast på vognhjul, også disse var gjerne laget for anledningen; disse hjulene ble så igjen festet til tykke staker og heist opp ved hjelp av stiger. Det var Christianias nattmann – med andre ord søppeltømmeren – som skulle ha denne jobben. Lædel selv skulle kun hugge av hodene, og dermed var han ferdig med sitt. Kari Gulbrandsdatter hadde vandret inn bak porten på Christiania tukthus 3. januar 1759. Der forble hun, tilsynelatende uten at de store begivenheter inntraff, inntil Døden benådet også henne den 31. mars 1769. Hun ble begravet i tukthusets egen kirkegård. Men hvordan gikk det så med stridens eple, Kari Sjønnesdatter fra Melby? Begivenhetene, for ikke å si avsløringene, i 1758 ser ikke ut til å ha skadet hennes rykte på noen måte. Hun giftet seg allerede i 1761 med den nye selveieren på Rustad – det var en kar fra Ås, den opprinnelige arvingen var jo myrdet og flere barn var det ikke – og fikk fire barn med ham; etter hans død giftet hun seg på nytt og døde som en grunnrik kvinne. *** Den 22. august 1758 ble Kristoffer Iversen Lillegård fra Fron i Gudbrandsdalen dømt for desertering ved krigsretten. Kristoffer tilhørte det 1. opplandske infanteriregiment, og da dette regimentet uventet ble utkommandert til Holstein, syntes han det ble vel langt å marsjere. Han forlot fanene om natten den 8. juni og kom ikke tilbake igjen til tross for at han ble etterlyst ved «omtrommen» – en soldat gikk rundt i bygden med en tromme og ropte ut navnet på desertøren. Etter tre slike tromme-runder ga man opp, og regimentet la på vei sydover den 18. juni uten menig Lillegård. Dommen gikk etter krigsrettens § 61:
- 28 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 28
21.04.2020 09.37.15
Hvo, som vil begive sig fra et Compagnie til et andet, eller andensteds hen, og forlade Fanen, skal tage vedbørligt Pas fra sin Capitain med Oberstens Tilladelse; Hvor anderledes giør og løber bort eller efter erholdet Forlov ganske udebliver og sig ikke igien ved sit Compagnie indfinder, han skal, ikke mindre, end de, som bortløbe, naar man drager imod Fienden eller beleires, ved Udblæsning eller Trommeslag i 6 Uger 3 Gange efter hverandre for Krigs-Retten indstævnes; og i Fald han ei kommer tilstede, nemlig naar han til bestemte Termin og Dag sig ei indstiller og tilstrækkelig undskylder, kiendes at være en Meeneder, og Dommen, ligesom han var selv tilstede, uden Opsættelse offentlig afsiges, og hans Navn slaaes paa Galgen; men i Fald han antræffes, skal han hænges; Hvo videndes med slige omgaaes, hvor det og kan være, eller dem hæler, skal agtes lige med saadanne forløbne Skielmer, Så Lædel måtte opp til Gudbrandsdalen for å spikre en lapp med navnet «Christopher Iwersen Lillegaard» fast til galgen der oppe. Syv år senere, i 1765, dukket Lillegård opp igjen, meldte seg for sitt gamle kompani og ba om å bli tatt opp igjen i rullene. Han ble umiddelbart arrestert og satt for en ny krigsrett. Der ble han spurt om hvorfor han hadde desertert, og svarte tamt «hand frygtede for at marchere til Holsteen». Kongen benådet ham slik han alltid gjorde med desertører. Det er faktisk ikke en eneste desertør fra den norske armé som ble hengt hverken på 1700- eller 1800-tallet, selv om dødsdommene haglet fra krigsrettens side. Ja, selv norske soldater som ble funnet i fiendens uniform med våpen i hånd under pågående krigshandlinger, slapp unna*. Lædel derimot måtte opp igjen til Gudbrandsdalen for å ta Lillegårds navn ned igjen fra galgen. Han må ha følt at han virkelig gjorde seg fortjent til sine hundre daler årlig.
*
For eksempel Christian Olsen Bradsberg i 1809
- 29 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 29
21.04.2020 09.37.15
Jos de Momper, «Landskap med vei forbi et rettersted» (ca. 1620).
- 30 -
DødsskyggensDaler_sats_ID_20.indd 30
21.04.2020 09.37.20