bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 2
10.02.2020 10:45:24
S
ola trengte gjennom de tunge øyelokka til Bobben. Klokka på nattbordet tikket rytmisk og den hadde akkurat passert halv syv.
«Å, morgen allerede …» stønnet Bobben med grø-
tete stemme. Han gned seg i øynene og gav opp å prøve å sove lenger. Han kikket bort på senga til Eddie.
3 bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 3
10.02.2020 10:45:24
B
obben spurte forsiktig: «Eddie?» Men Eddie var ikke å se. Han satte seg opp i senga og klødde seg i
hodet. «Hmmm, har han stått opp allerede? På en lørdag? Han har vel bare gått ned for å spise», tenkte Bobben og ruslet ned mot kjøkkenet.
4 bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 4
10.02.2020 10:45:24
5 bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 5
10.02.2020 10:45:26
bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 6
10.02.2020 10:45:26
T
il Bobbens store overraskelse, var ikke Eddie å se der heller. Han forhørte seg med de andre dyrene på hjemmet, men ingen hadde verken
sett eller hørt noe fra Eddie siden kvelden før. Bobben følte på seg at noe hadde skjedd, og ville samle alle vennene på dyrehjemmet til å lete etter frokost.
7 bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 7
10.02.2020 10:45:26
bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 8
10.02.2020 10:45:28
E
n halvtime senere var alle pakket og klare. De delte seg opp i tre grupper. Bobben skulle lete med katten Misse og ormen Gorm. Han fant fram kartet
over byen der de bodde, Tusseby, og satte kursen mot byparken. Hvor kunne Eddie være? Hva hadde skjedd? De verste tankene fór gjennom hodet hans, men han tvang seg selv til å tenke positivt. Eddie var jo tross alt 17 år og blind, så han kunne ikke ha kommet langt.
9 bobbenogeddie_leteaksjonen_sats_v5.indd 9
10.02.2020 10:45:29