RANA NO - 5 ÅR - Jubileumsmagasin

JUBILEUMSMAGASIN FRA RANA NO

2017–2022

KO S D E G M E D G O DT L E S E STO FF FR A VÅ R E 5 Å R S O M LO K A L AV I S I R A N A

INNHOLD RANA NO

5 ÅR! I høst har det faktisk rukket å bli fem år siden vi 18. oktober 2017 første gang lanserte Rana No for våre lesere. Det var selvsagt ikke uten spenning og forventning vi tok opp konkurransen mot Rana Blad, som i de dager fylte 115 år.

Freyr inviterer tusenvis på kake og is

4

Vi startet nemlig i de små. En skrivende redaktør og en journalist på kjøkkenbenken hjemme, og med hovedkontor i ei kombinert furtebu og dansestudio på Båsmoen. Vi var uten tvil i en utfordrerposisjon, og der trivdes vi. Vi følte aldri at vi kjempet med ryggen mot veggen.

Fem år senere har vi bevist at det er rom for to aviser i Rana. Rana No har vokst, og har blitt et produkt folk kjenner og bruker. Vi er glade og ydmyke over tilliten fra våre lesere. Vår ambisjon er å vokse og bygge videre på fundamentet vi har lagt. Da er dere de viktigste vi har med videre.

Den siste fjellbonden

10

Rømte fra Rana i panikk

22

Elin Nilsen – Ranas skidronning

30

Mysteriet på Saltfjellet

52

Mo i Rana blir en stadig mer spennende by å bo i, med blant annet etableringen av Freyr og byggingen av ny flyplass. Dette vil gi ringvirkninger i hele regionen, og skape flere nye innbyggere, som vil sette sitt preg på lokalsamfunnet.

Vi gleder oss til å være med videre i det som skal skje i her på Helgeland. Vil lover å være til stede der det skjer, slik vi har vært de siste fem årene.

Noe av det vi har gjort så langt har vi samlet i vårt femårsmagasin. I dag tillater vi oss å feire med denne utgivelsen av det som har vært. I morgen ser vi fremover mot det som skal komme.

Vi kan knapt vente.

Dette magasinet er en gave til alle dere fra oss i Rana NO.

Magasinet er utgitt av Rana No / Respons Prosjektleder: Annonsesalg: Tekst & foto: Grafisk design:

Trykk: Opplag:

2

— JUBILEUMSMAGASIN

Kjersti Krutnes Vilde Kvalvik Kjersti Krutnes Mye i Media AS Daesign AS v/David André Erichsen Polaris Trykk Harstad 12.000

1

Kun

kr

FOR FØRSTE MÅNED Deretter 169 kr/mnd (ingen bindingstid).

Abonnementet fornyes automatisk.

Gå inn på ranano.no/pluss – og tegn abonnement nå.

FOTO: ROGER MARTHINSEN

NÆRING

Øverste rekke fra venstre: Lars Kvadsheim, Hilde Rønningsen, Ole Jørgen Østensen, Mats Erik Haugan.

Foran f.v. Marius Jøsevold, Thomas Gardeur, Knut Gullesen og Johnny Kristoffersen.

FREYR SKAL FEIRE:

Inviterer tusenvis på kake og is Det omtales som det største som har skjedd Rana siden beslutningen om å bygge et jernverk her: Slik skal Freyr markere sammenslåingen som utløser børsnotering og 7,3 milliarder kroner.

SKREVET AV ROGER MARTHINSEN PUBLISERT 01.07.2021

I

går ble det kjent at Alussa Energys aksjonærer stemte for fusjon med Freyr og påfølgende børsnotering av selskapet Freyr Battery på New York Stock Exchange.

Selskapet vil bli lagt ut på børsen torsdag 8. juli. Fredag 9. juli er det ventet at avtalen om sammenslåing blir lukket. Og med den lukkingen åpnes tilførselen av kapital til Freyrs satsing i Mo i Rana. 7,3 milliarder kroner skal da skytes inn i oppbyggingen av fabrikker og fasiliteter for battericelleproduksjon i Mo industripark.

Det er denne etableringen som har gitt grunnlag for prognoser om over 4.000 nye arbeidsplasser og en befolkningsvekst på 10.000-15.000 innbyggere i Rana-regionen, frem mot 2035. Freyrs planer var også fremhevet som et vesentlig moment av både statsminister Erna Solberg, statssekretær Ingelin Noresjø og samferdselsminister Knut Arild Hareide, i

4

— JUBILEUMSMAGASIN

begrunnelsen for hvorfor det er viktig og riktig å bygge en storflyplass på Nord-Helgeland.

Av mange benevnes gårdagens ja fra Alussa som det største som har skjedd i Rana siden Stortinget sa ja til å bygge et jernverk i Mo i Rana, den 10. juli 1946.

Sånn sett er det noe symbolsk i at Freyr planlegger en lokal markering som i denne omgang skal pågå frem til og med nettopp 10. juli. Da vil det på dagen være 75 år siden beslutningen om å bygge jernverket ble tatt.

Lokalt vil begivenheten bli markert ved at Freyr byr på is til barna og kake til de eldre i Rana. I perioden fra og med søndag 4. juli til og med lørdag 10. juli skal isbilen kjøre rundt i og dele ut is til barn og unge i Rana.

– Jeg har bestilt 4000 ispinner til dette, sier kommunikasjonsdirektør i Freyr, Hilde Rønningsen.

I samme periode – her er ikke dag valgt ennå – skal Freyr sørge for at det blir delt ut kaker til alle sykehjem og omsorgsboliger i Rana.

Lokalt har altså Freyr valgt en litt annen variant og et litt annet publikum, enn det man kanskje er vant med når store konsern markerer sine milepæler. Da er nok sjampis og kanapeer mer vanlig en is og kake.

Under selve børsåpningen i New York blir det imidlertid litt mer «tradisjonell» markering. Der vil representanter fra Freyr være til stede på New York Stock Exchange, for å ringe i bjella, samt by inviterte gjester på laks levert fra Nova Sea på Lovund. Fra New York legges det om til en streamet festsending, med hilsninger, intervjuer i studio med viktige gjester og live overføring fra New York Stock Exchange når Tom Einar Jensen, Torstein Dale Sjøtveit, Tove Nilsen Ljungquist og Ryuta Kawaguchi ringer i børs-bjella.

Når Freyr nå går mot børsnotering i New York, så blir selskapet et av få norske selskap på New York-børsen.

Freyrs Tom Einar Jensen og Ryuta Kawaguchi kan i kveld konstatere at Freyr er på vei mot New York-børsen.

– Slik sett er det historisk på flere måter. Freyr blir Norges første battericelleselskap, med fem fabrikker i Mo i Rana, der de første cellene skal i produseres allerede i løpet av neste år, sier Hilde Rønningsen.

Battericelleproduksjon betegnes som starten på Norges nye industrisatsing, der bærekraft, miljø og det grønne skiftet er hovedmomenter.

– Og det starter i Mo i Rana, 75 år etter den første store norske industrisatsinga.

Mo i Rana har et industrielt DNA og mange innbyggere har vært med på denne reisinga, sier Rønningsen, som understreker at det grønne skiftet ikke kan skje uten batterier.

– Fornybar energi som vind og sol må kunne mel-

lomlagres for å gå inn i nettet for å erstatte kullkraft.

Og kjøretøyer blir elektriske for å gå bort fra diesel og bensin. Mellomlagring av fornybar energi åpner også for at samfunn i verden, der det ikke finnes økonomi til å bygge kraftlinjer inn, kan skape sine egne energinett.

Dette betyr utvikling for flere, og strøm er utløsende, sier Rønningsen.

Når Freyr går på børsen utløses rundt syv milliarder kroner. Det gjør det mulig for selskapet å gå i gang med investeringene. Pilotfabrikk i Kamstålbygget med produksjon fra 2022 står fremst i løypa. Deretter følger fire gigafabrikker som skal fases inn. I løpet av 2025 er det planlagt full produksjon.

”

Jeg har bestilt 4000 ispinner til dette

– Vi ønsker å feire dette med innbyggerne, og fra søndag deler Norsk isbil ut en gratis Rollis til barn og unge i Rana. Dette skjer på isbilens rute helt til lørdag 10.juli. 4.000 ispinner er bestilt inn, sier Rønningsen.

På sykehjem og omsorgsboliger blir det i løpet av neste uke levert kake til beboerne. Hvilken dag det blir kakefest bestemmes i samråd med avdelingene.

Og på selve børsdagen blir det festsending på stream med hilsen fra statsministeren og flere gjester i studio og live overføring fra New York der styreleder i Freyr, Torstein Dale Sjøtveit, administrerende direktør Tom Einar Jensen, teknologidirektør Ryuta Kawaguchi og konserndirektør drift, Tove Nilsen Ljungquist, skal ringe i børsbjella.

– Nova Sea på Lovund forbereder forøvrig forsendelsen av laks som vil bli servert gjester til Freyr på gulvet der, sier kommunikasjonsdirektør Hilde Rønningsen.

JUBILEUMSMAGASIN —

5

KORONA

To uker i isolasjon på Båsmoen Med flere familiemedlemmer i risikogruppa har jeg vært redd for korona. Selv har jeg astma, og tanken på å ikke få puste er skremmende.

SKREVET AV ANN KRISTIN PUBLISERT 03.02.2021

D

et har skjedd glipper underveis i løpet av en lang og slitsom pandemi, men jeg har i likhet med mange andre holdt avstand, spritet hender, sluttet å håndhilse, tatt koronafri fra mitt faste treningssenter og levd som en halv-eremitt.

På jobb har vi ironisk nok byttet lokaler fordi det ble for trangt i vårt forrige, blant annet av smittevernhensyn. Vi har nå hvert vårt kontor med fellesarealer og har i tillegg hatt delvis hjemmekontor.

I vår lille kohort har jeg følt meg trygg. Men smitten skulle komme bakveien og fortere enn jeg hadde trodd.

I januar er det et stort koronautbrudd tilknyttet Båsmo skole. Jeg har en nevø som er elev ved skolen, men smitten kommer ikke denne veien, han blir ikke syk.

En dag får vi melding på jobb om at kollega Line er havnet i karantene på grunn av nærkontakt med søsteren sin, som er lærer ved skolen. Det skal kun ta drøyt et døgn før jeg merker de første symptomene.

DAG 1.

Turene opp Båsmolia er vanligvis en god målestokk på dagsformen. Denne ettermiddagen er jeg lett i kroppen, til tross for at jeg er i ferd med å avslutte ei lang vaktuke på jobb. Jeg har avtalt med Line at hun passer vakta mi en drøy time mens jeg får frisk luft. Line forteller at hun akkurat har testet seg etter å ha havnet i karantene dagen før.

Sant å si bekymrer det meg ikke så mye der og da.

Line hørtes frisk ut, og for min egen del har jeg knapt sett henne den siste uken. Hun har jobbet mye hjemmefra.

Utpå kvelden begynner jeg å nyse. Siden jeg har allergi er det ikke uvanlig med serie-nysing her i gården.

Tanken på korona streifer meg likevel, og jeg googler symptomer.

Tørrhoste? Nei Feber? Nei Tretthet? Nei Til slutt krysser jeg av «nei» for alt, bortsett fra nysingen.

Jeg tør likevel ikke ta noen sjanser, og sender ei melding til sjefen vår, Roger, om at jeg er nødt til å ha selvpålagt karantene inntil videre. Noen avtaler avlyses eller settes på vent, andre settes bort til en kollega som ikke har vært på kontoret den siste tida.

6

— JUBILEUMSMAGASIN

DAG 2.

Vi får melding om at Line er smittet av korona.

Ingen av oss kolleger er definert som nærkontakter, siden Line så vidt var innom kontoret dagen etter hun ble antatt smittet. Jeg bestiller likevel time for koronatest for å være på den sikre siden.

DAG 3.

Jeg snufser fortsatt og merker at jeg hangler litt mer, men fortsatt er formen ganske god og jeg fortsetter å jobbe hjemmefra. Siden jeg har astma, er jeg vant til at luftveisinfeksjoner setter seg i brystet med én gang. Men i brystet merker jeg ingenting, jeg hoster heller ikke.

Vi står i kø noen minutter på Selfors før vi slipper inn til testing, og jeg er takknemlig overfor systemet og den unge, hyggelige mannen som står der i frontlinja med bomullspinnene. Jeg lurer på hva han tenker bak alt verneutstyret. Er han noen ganger engstelig?

DAG 4.

Formen er fortsatt bra, og jeg jobber hjemmefra, men utpå ettermiddagen må jeg ha en tidlig middagslur. Om kvelden sjekker jeg hjemmesida til helsenorge for resultat av testen flere ganger, uten at det er kommet noe.

Vanligvis slår jeg av mobilen om natta. Denne kvelden har jeg glemt det. Klokka er fem på tolv når jeg våkner av en ringelyd. Jeg ser at det er et fasttelefonnummer fra Rana kommune, og skjønner med én gang hva det gjelder.

Det er kommuneoverlege Frode Berg i den andre enden.

– Å nei, sier jeg.

Jeg har snakket med kommuneoverlegen mange ganger i løpet av pandemien. Denne gangen er det meg selv det gjelder. Berg er som alltid hyggelig og profesjonell. Jeg har et virvar i hodet. Jeg er omtåket, samtidig bråvåken, litt sjokkert og faktisk litt lettet over at jeg tross alt ikke er sykere. Så kommer angsten og samvittigheten. Kan jeg ha smittet noen andre?

Smittesporingen gjøres fra 48 timer før sykdomsdebuten, og jeg prøver huske hvem jeg har møtt to døgn bak i tid fra symptomene startet til jeg isolerte

meg, men jeg klarer i farta ikke å tenke klart. Jeg får et skjema tilsendt på mail, slik at jeg kan fylle ut nærkontakter i fred og ro.

Jeg sender ut melding til jobben og den nærmeste familien. Resten av natta vandrer jeg hvileløst rundt i huset. Tanken på at jeg kan ha smittet noen og utsatt dem for fare er vond. Jeg får ikke sove.

Et lite lager på sofaen under sykdommen.

DAG 5.

Jeg er takknemlig for å bo i et land med et så fantastisk helsevesen. På morgenkvisten ringer både fastlegen og smitteoppsoringen på ny. I løpet av natten er jeg kommet fram til at jeg har to nærkontakter som det er mulig jeg kan ha smittet, begge i min familie. I tillegg settes to av våre felles kolleger på jobb i karantene, men ingen av nærkontaktene tester positivt.

Jeg prøver å isolere sønnen min, som bor i samme hus, for å unngå å smitte ham. Jeg bruker det ene badet der varmekablene nettopp har røket, og jeg klarer å knise litt av at jeg muligens både får korona og blærekatarr.

Jeg har knapt feber, men utpå dagen begynner jeg å føle meg elendig. Jeg er tett i luftveiene, og det føles som det er en oppblåst ballong i brystet. Jeg blir sliten bare av å snakke, er kvalm og har diaré, og nå har jeg også mistet luktesansen. Jeg stikker nesa helt ned i kaffeboksen. Ingenting. Det er faktisk fascinerende.

Alt smaker rart, til og med Pepsi Max, som jeg vanligvis drikker altfor mye av. Jeg har stikkende smerter og kramper på sidene av leggene. Heldigvis har jeg ingen hoste i det hele tatt og sover godt.

DAG 6-7. Veksler mellom å sove i senga og sitte i sofaen med Netflix, HBO og TV. Jeg føler meg enda verre, og har kastet inn håndkleet og er sykmeldt fra jobb.

Familie og venner melder seg daglig. De handler for oss og kommer med hjemmebakst, blomster og blad på døra og sjokolade i postkassa. Det er veldig koselig og en stor trøst.

”

DAG 8-11. Formen svinger, men er generelt dårlig, og dagene går i en døs. Jeg registrerer at søppelposene har hopet seg opp på verandaen. Jeg tør ikke vise meg utenfor huset, og jeg vil ikke at noen skal ta i posene.

På dag ni er jeg bedre og begynner å vaske litt på kjøkkenet — drister meg ut med søpla. Kanskje jeg kan komme ut av isolasjonen snart?

Dagen etter får jeg tilbakefall. Pusten er heldigvis ikke blitt dårligere, og jeg vet at det er kort vei til profesjonell hjelp, men jeg sliter med katastrofetanker og har mobilen konstant i nærheten. Hva om jeg blir akutt verre mens jeg sover? Hva om jeg aldri blir helt bra?

DAG 12.

Det har skjedd et mirakel. Jeg har sovet i 13 timer, og over natten er jeg mye, mye bedre. Jeg føler meg

Det er helt i orden om folk er litt redd meg, jeg er nesten litt redd for folk også.

nærmest helt frisk, men tør ikke glede meg for tidlig.

Det har snudd før.

DAG 13 og 14. Jeg er minst like frisk, men selvfølgelig rusten. Nå er den største plagen ironisk nok akutt vondt i ryggen etter nesten 14 dager horisontalt. Jeg slipper ut av isolasjon, og drister meg til et par gåturer alene for å teste formen og bote på ryggplagene. Det føles utrolig godt.

I ETTERKANT Jeg er nå friskmeldt, men vi fleiper litt med at vi nok er spedalske ei stund til. Det er helt i orden om folk er litt redd meg, jeg er nesten litt redd for folk også. Jeg skal fortsette å holde avstand og følge smittevernreglene selv om jeg nå har antistoffer i kroppen ei stund framover.

Jeg er mest av alt takknemlig for støtten vi har fått og at for at ingen rundt meg har blitt alvorlig syke.

Men historien er også en påminnelse om hvor lumsk Covid-19 er og hvor fort det kan ramme. Det viser også hvor lett det er å feiltolke symptomene.

Min nysing var ingen allergi. De fleste korona­ symptomene slo inn mange dager etterpå.

JUBILEUMSMAGASIN —

7

ANNONSE

Hos Fagmøbler får du hjelp til å finne møbler som passer og dine behov.

Interiørkonsulentene Lisbeth Engevik og Linda Svaleng bistår kundene i både store og små innredningsprosjekter.

FAGMØBLER PÅ MO-SENTERET:

Bistår kunden med å skape sitt eget hjem Fagmøbler Mo i Rana har gått i dybden av det de driver med og kan nå skilte med to ferdigutdannede interiørkonsulenter.

Det betyr at de i enda større grad enn tidligere kan lose kunden gjennom jungelen av trender og muligheter, avdekke deres behov og finne løsninger som harmonerer med kundens personlige stil.

L

isbeth Engevik og Linda Svaleng har begge tatt videreutdanning som interiørkonsulenter. Fra før av har de begge lang og bred erfaring innenfor bransjen, men litt faglig påfyll gjør alltid godt.

– Som interiørkonsulenter hjelper vi kunden med å se det helhetlige bildet når de står midt opp i alle valg som skal tas for eksempel ved flytting til ny leilighet, oppussing hjemme eller innredning av hytta. Her kan vi komme inn med analyse, råd og veiledning på alt fra fargevalg på vegg til form, farge og størrelse på sofa, og på denne måten hjelpe kunden å skape ett rom som er godt å være i, forteller Lisbeth.

høyde både for det praktiske og det estetiske i tråd med kundens ønsker og behov.

God kundeveiledning er noe som settes høyt på Fagmøbler, ikke bare av interiørkonsulentene.

– Det er viktig for oss alle å gi kunden en god opplevelse både i butikk og gjennom kjøpsprosessen. Vi strekker oss langt for å være best på service i alle ledd, sier Linda som forteller videre om Modulbyggeren, et verktøy på fagmobler.no som visualiserer alle Fagmøblers modulsofasystem i 3D. – Det er fint å kunne visualisere hvordan sofaen blir i akkurat det rommet man ønsker at den skal stå i. I noen tilfeller er det utfordrende å se for seg hvordan det blir i realiteten, og derfor bruker vi dette verktøyet hyppig. Her kan vi bygge opp rommet og i tillegg tilpasse møbelet på størrelse, stiluttrykk, tekstil og komfort, sier Linda.

”

Det er viktig for oss alle å gi kunden en god opplevelse

SKAPER HARMONI I HJEMMET Interiørkonsulentene forteller at de kan bistå på både store og små prosjekter. Ved for eksempel innredning av leilighet har kundene ofte med seg målsatte planskisser, gulv- og fargeprøver som konsulentene jobber ut ifra.

– Da blir vår oppgave å sette sammen et innredningsforslag hvor alle elementer harmonerer, som tar

8

— JUBILEUMSMAGASIN

EN FYSISK REISE GJENNOM TRENDER OG STILER Å ta seg en tur i butikken som ligger i Mo sentrum gir en inspirerende opplevelse. Det er tydelig at

akkurat din stil

Fagmøbler Mo i Rana har som mål om å hjelpe kunden med å skape et rom som er godt å være i.

Utstillingene skal ta kunden på en reise gjennom trender og stiler slik at de kan bli inspirert.

”

En tur gjennom butikken vår skal få tankene til å vandre litt, skape interiørglede og gi inspirasjon

utstillingene lages med omhu, og at de har et godt øye for detaljer.

– Vi legger flid i utstillingene våre, og syns det er gøy å lage miljøer hvor vi setter sammen elementer som understreker de ulike stilretningene. En tur gjennom butikken vår skal få tankene til å vandre litt, skape interiørglede og gi inspirasjon, forteller Lisbeth.

TAR VARE PÅ KUNDENE OG MØBLENE

Det legges mye arbeid i de flotte utstillingene som står i butikken på Mo-senteret.

Fagmøbler har et bredt sortiment og tilbyr møbler i ulike stilretninger og prisklasser. Spekteret går fra kvalitetsmøbler fra danske Skovby, norske Stordal Møbler og svenske Conform til enklere varianter som passer godt til ungdomsrommet eller hybelen.

Uansett hvilket møbel man velger er gjengen på Fagmøbler opptatt av å informere om riktig vedlikehold av akkurat ditt møbel for at du skal ha glede av det lengst mulig.

– Når man har investert i ett nytt møbel er jo de fleste opptatt av at det skal holde seg fint så lenge som mulig.

Da er det essensielt med riktig vedlikehold. Det finnes ulike vedlikeholdsprodukter for de ulike typer møbler, og vi hjelper kundene mer enn gjerne med å finne de produktene som holder deres møbel fint lengst mulig, avslutter interiørkonsulentene.

JUBILEUMSMAGASIN —

9

PORTRETT

Den siste fjellbonden Om man tar turen opp i Dalsgrenda ligger det flere nedlagte fjellgårder i utmarka.

De fleste av disse boplassene har sitt opphav langt bak i tid.

SKREVET AV LINE M FAGERMO PUBLISERT 16.02.2020

A

vfolkningen av fjellgårdene startet som følge av endringer i samfunnet. Med årene ble det utfordrende å drive småbruk og fjellgårdene ble ulønnsomme.

Brynvald Benoni Bjerkli er født og oppvokst på fjellgården Bjerklia som er en av syv fjellgårder som ligger øverst i Dalsgrenda. Gården ble bebodd omkring 1840. Gården ligger vakkert til med fin utsikt over dalen og man kan også se Ranafjorden fra gårdstunet.

Brynvald vokste opp sammen med sin bror og søster. Foreldrene drev gården i Bjerklia. Faren David døde allerede i 1959. Brynvald og søsknene måtte tidlig ta seg av gårdsdriften på den lille gården.

Mens de andre fjellgårdene i området ble forlatt, valgte Brynvald å bli boende i Bjerklia. Med ti sauer, et par melkekyr og hest. Da moren Anna gikk bort i 1979, ble han boende alene. Bortsett fra en kort periode med samboer.

HAR HJULPET BRYNVALD I OVER 40 ÅR Roald Nilsen var bare 25 år da han begynte å hjelpe Brynvald oppi Bjerklia.

– Jeg har alltid visst av Brynvald helt siden jeg var liten gutt. Min mor Agnes vokste opp på nabo fjellgården Kjeldalsenget, som liten ble det en del turer opp til fjellgårdene.

– Brynvald brukte også å besøke oss på Vollen da vi var små, forteller han.

Videre forteller Roald at da et uvær på midten av 70-tallet tok med seg taket på fjellgården, var de flere som dro for hjelpe til med å få taket på plass.

– I etterkant av denne hendelsen begynte jeg å hjelpe Brynvald med andre gjøremål tilknyttet gården. Og så har det egentlig bare balla på seg med årene. Det er nå 40 år siden jeg begynte å hjelpe Brynvald, jeg ble tidlig en slags støttekontakt for han.

Dette ble formalisert gjennom kommunen på slutten av 90-tallet, sier han.

Bjerklia ligger ca to kilometer fra veien og 325 meter over havet. Den første delen av veien er bratt og ulendt. Med årene er gangveien opp mot Bjerklia forbedret og man kommer seg opp med ATV om sommeren. Om vinteren kjører Roald opp med snøscooter.

MANGE HISTORIER ETTER ET LANGT LIV Brynvald er 91 år, bærer preg av å ha blitt mer skrøpelig med årene, men hele ansiktet lyser opp når han får snakke om Bjerklia, heimen hans. Hukommelsen

10

— JUBILEUMSMAGASIN

er god og han har mange historier på lager.

Brynvald forteller at i oppveksten leverte han fløte til Nils Eriksen på Mo. – Da gikk vi over fjellet, vi brukte hele dagen. Jeg hadde ei bøtte i hver neve, man måtte bære bøtta forsiktig, unngå for mye risting for da hadde fløten blitt ødelagt. Jeg slo følge med folk fra de andre fjellgårdene. Vi hadde også et fast møtested hvor vi tok en pause før ferden gikk videre over fjellet. Vi brukte å kalle dette møtestedet for Kvilerstein eller bare møteplassen, forteller Brynvald.

Under krigen var Bjerklia et samlingspunkt for festligheter og dans, da tyskerne hadde forbudt offentlig dans i 1941.

– Jeg husker den tiden godt, nesten hver lørdag under krigen kom det folk hit, både fra Vatnadalen, grenda og andre plasser. Jeg var i tenårene under krigen. Jeg glemmer det aldri, det var stort å få så mye folk på besøk.

Brynvald har det meste av livet holdt seg i Bjerklia, for som han sier selv.

– Jeg har det jo bra her på den fineste plassen på jord. Jeg har ikke hatt behov for å dra noen andre steder, sier han.

En kort periode hadde Brynvald samboer og var forlovet, men på grunn av sykdom måtte hun flytte på sykehjem. Men før hun ble syk, rakk Brynvald å bli med henne en tur til Finnmark.

– Jeg har også jobbet som laster i Åga for å spe på inntekten, sier han.

IKKE VÆRT SYK SIDEN 1957 Roald spør Brynvald om han noen gang har vært syk?

– Jeg har kjent Brynvald i over 40 år og har aldri opplevd at han har vært syk, ikke engang så mye som en liten forkjølelse.

Brynvald forteller at han fikk det som ble kalt for asiasyken i 1957.

– Da lå jeg som et slakt, kom meg ikke engang ut til fjøsen, har siden ikke vært syk. Det måtte ha vært en kraftig vaksine, sier han og ler.

Brynvald har med årene blitt en del av familien til Roald.

– Barnebarna til Roald kaller meg for oldefar, sier Brynvald stolt.

– Vi har opplevd mye sammen. Hver påske i mange år tok vi han med på hytta vår i Akersvatne. Der fikk han alltid være med på det årlige påskeskirennet.

Det synes han var stor stas.

Brynvald peker stolt mot skapet hvor premiene står på rekke og rad.

– Jeg vant hvert år!

– En del jaktturer har de også blitt med årene.

Brynvald kjenner sitt eget land som sin egen lomme, han finner hjem selv i tjukkeste tåka, sier Roald.

– Da Brynvald fylte 65 år, slo vi til med storfeiring av dagen. Han hadde aldri feiret bursdagen sin på skikkelig vis. Så da var det sannelig på tide med en feiring. Vi leide lokale og hadde et skikkelig kalas for han med mellom 50-60 gjester.

– Det ble mye dans, forteller Brynvald og legger til at han alltid har vært glad i å danse.

Siden har de feiret bursdagen hans hvert femte år.

Helt siden 80-tallet har Roald enten vært hos Brynvald på juleaften med pakker og julemat. Eller så har han feiret sammen med familien til Roald.

– Han skal ikke sitte alene på julaften.

Roald kan ikke huske at de har hatt en eneste krangel.

– Brynvald er stort sett i godt humør.

– Men jeg kan bli sur, bare ikke på Roald, sier han.

Siden 90-tallet har Roald ført dagbok hos Brynvald. Der har de blant annet skrevet når de har hatt slåttonna, satt potet, hugd tømmer og vasket hus.

Utdrag fra dagbok 13 oktober 1994. «...En vemodig dag, vi holder på å slakte sauer.

B.B skal ikke ha sauer mer. Vi har slaktet to einforinger og ett lam, resterende syv tar vi ned og slakter.

Roald Nilsen..» Andre besøkende har også skrevet i dagboken.

– Hva skulle du gjort uten Roald?

Brynvald blir rød i øynene, helt stille, og sier til slutt: – Da hadde jeg nok ikke levd.

Roald forteller at de siste årene har det begynt å bli tungt og ha hovedansvaret for Brynvald da han er blitt mer hjelpetrengende.

– Jeg merker jo at jeg begynner å bli eldre selv. Jeg er tross alt 65 år nå. Med vær og vind er det ikke alltid like framkommelig å komme seg opp til Bjerklia. En kort periode prøvde vi å la hjemmetjenesten ta seg av Brynvald, men det fungerte ikke. Bjerklia ligger to kilometer fra veien. Og Brynvald selv ønsket ikke å flytte på seg. Så da ble det bare enklest at jeg fortsatte med å hjelpe han, sier han og fortsetter.

– Og så er det frykten for at det skal skje noe med han. Hver kveld ringes vi. Det har vi gjort i mange år.

Men det har skjedd at jeg ikke har fått fatt i han. Da har jeg måtte kjøre opp til Bjerklia midt i natta, og forventet det verste. Ser for meg både hjerteinfarkt og brukket lårhals. Heldigvis har det ikke hendt noe, enten har han bare sovnet av, eller så har mobiltelefonen vært fri for strøm.

– Men jeg blir urolig når jeg ikke hører fra han.

Han er blitt dårligere til beins med årene, og er ikke utenfor huset lenger om vinteren. Så det tegner nok til at det blir siste vinter han kan bo her oppe.

HAR HATT ET GODT LIV – Jeg har hatt et godt liv gjentar Brynvald ved flere anledninger, jeg har ikke noe å klage på. Det er ikke så mange igjen på min alder nå, men jeg har det bra.

Jeg har jo selskap i fjernsynet, katta, og så strikker jeg! Og nå er sola kommet til Bjerklia.

Vår og sommer nærmer seg noe Brynvald ser frem til. Han håper at han kan boende i Bjerklia til utpå høsten. Den siste fjellbonden. I Dalsgrenda i allefall.

JUBILEUMSMAGASIN —

11

Dine lokale møbeleksperter: Fra venstre Christer Høgås, Elin Olsen Høgås, Kimmi Lindmark og Renate Engø hos Møbelringen Mo i Rana.

ANNONSE

Møbelringen bruker mye tid og ressurser på å lage inspirerende miljø i butikken.

Finn din stil – hos din lokale møbelhandler I tidligere tider var møbelbutikken det første stedet folk gikk til når de hadde lyst på eller behov for nytt møblement. I dag har mange trålet internett og har et klart bilde på sitt eget framtidige drømmeinteriør når de entrer den lokale faghandelen.

D

a er det vår oppgave som fagpersonale å veilede deg videre til den endelige beslutningen.

Vi blir kjent med deg som kunde og finner i fellesskap fram til det som passer din smak og ditt behov. Sammen finner vi de mest praktiske løsningene, viser ulike alternativer, lar deg kjenne på og prøve ut møblene du skal ha i huset ditt. Det er ikke alt som er like lett å finne ut bare ved å se på bilder, og mange ender opp med noe litt annet enn de hadde sett for seg, sier butikksjef på Møbelringen Mo i Rana, Christer Høgås.

SKREDDERSØM Han kaller det skreddersøm.

– Vi skreddersyr innredningen til hver enkelt kunde. En sofa eller et spisebord i dag har mange egenskaper og kan settes sammen omtrent akkurat slik du ønsker, både når det gjelder farge og form. Du har sofaen for deg som gjerne vil ligge og slappe av etter jobb, sofaen for deg som tar imot kaffegjester der, og også den for deg som sier «ja takk, begge deler». Vi hjelper deg å finne fram til akkurat den som passer ditt bruk og din smak.

Han har sammen med de andre ansatte i det siste dusert spisestoler som tilpasser seg kroppens naturlibrukt mye tid og ressurser på å fornye butikken. Den ge behov for å skifte stilling, og lar deg også lene deg framstår nå som mer åpen, oversiktlig og med flere bakover. Vegghengt TV-benk for deg som har TV’en inspirerende miljøer hvor man kan gå rundt, prøvemontert på veggen, er populært. sitte, kjenne på og drømme litt.

LOKAL HISTORIE Utstillingene er satt sammen av fire helt ulike personligheter. I tillegg til de fire i butikken har de en Trendene er ganske annerledes nå, enn da faren til deltidsansatt, damene på kontoret og guttene på lageeier Elin Olsen Høgås startet møbelbutikken i senret som kjører ut og monterer hos kundene. trum i 1985. Elin var mye i butikken gjennom barn– Vi setter sammen utstillingedommen. ne i fellesskap, og vi har det artig – Det var en bensinstasjon i TRENDER I TIDEN når vi holder på. Det er jo fire ulike etasjen over, hvor vi pleide å stikke ■ Kvalitet og varige møbler meninger som skal bli enige. De for å kjøpe godteri, humrer Elin.

■ Mørkere treverk forskjellige personlighetene gjenI 1990 flyttet butikken til Tver■ Sanselige materialer speiles i kundegruppene våre, så råneset – hvor de fortsatt holder ■ Runde former det passer veldig fint at vi er gode til i dag. Da Elins pappa Arnbjørn ■ Smarte løsninger - få maks ut på ulike ting. Jeg tror kundene Olsen var klar for å føre stafettav den plassen du har ■ Fokus på seng - vi velger merker den gode atmosfæren, det pinnen videre i 2017, overtok Elin kvalitet er flere som sier det er koselig å driften. Sammen med mannen ■ Hjemme på hytta - viderefør komme hit, smiler møbelselger Christer viderefører hun familiestilen Kimmi Lindmark, som selv elsker driften. På laget sitt har de en flott ■ Stue i hagen - innred din å jobbe med å sette sammen integjeng ansatte, inkludert sin eldste uteplass riør på inspirerende måter. sønn Tobias. Elins foreldre stiller ■ Møbler som svinger - komfort og bevegelige stoler fortsatt opp ved behov. Christer er TRENDER den som har vært lengst av dagens Hun forteller gjerne om trendene akkurat nå. ansatte; han begynte som ekstrahjelp i 1994. Det er – Kunder har forskjellig smak og behov og utnå 28 år siden, og trendene den gang da var ganske valget har aldri vært større enn nå. Men det er noen annerledes. Sjekk bare ut smakebiten fra Ekornes sin klare strømninger: Varme farger, og jordfarger som katalog her denne i saken, så ser du hvordan ting har beige og brunt er en klar trend. Vi vil ha det lune; det endret seg. naturlige. Grønnplanter er et must, samt batterilys – som nå fås i en mengde farger og har både timer, MØBELRINGEN MO I RANA dimmer og fjernkontroll. Spisestuen har blitt mer og mer viktig for mange, vi bruker ofte mer tid der enn i sofaen. Derfor har også spisestue-stolene utviklet ■ Tverråneset seg og har fått en fantastisk komfort slik at du kan ■ Hjemmeside: mobelringen.no sitte lenge rundt middagsbordet. Stressless har pro■ Facebook: @MRMoiRana JUBILEUMSMAGASIN —

13

HOBBY

KYSTHISTORIE GJENOPPSTÅR I STIG BJØRNARS VERKSTED:

– Du vet, nerden gir ikke opp!

Det er en mild høstkveld og vi har tatt turen til Nesna for å besøke et verksted der noen helt spesielle byggverk har blitt skapt. Det er et sjarmerende, lite verksted vi blir invitert inn i.

SKREVET AV KRISTIAN RØDVAND PUBLISERT 13.11.2021

D

et første vi legger merke til er en stor og staselig modellbåt på arbeidsbenken. Det er en av flere som er skapt av de dyktige hendene til Stig Bjørnar Sivertsen.

Undertegnede kommer litt tidligere enn ventet, og båtbyggeren er travelt opptatt med svinge moppen over gulvet når Rana No banker på.

– Å vaske her gjør jeg vanligvis bare til jul. Så går det et par dager også er det like ille igjen. En lurer jo på hvorfor man gidder, humrer Stig lystig.

Verkstedet er særdeles innholdsrikt, noen vil kanskje si på grensen til rotete. Litt uorden er dog ikke bare negativt, mener Stig.

– Det er lurt å orientere seg i litt uorden av og til.

Blir man for opptatt av at det skal være orden får man jo ikke gjort annet enn å rydde.

EN BÅTNERD Straks parkeres moppen, kaffe og søtsaker serveres.

Stig forsvinner ut og henter to båter til. Så tar han oss med tilbake til begynnelsen.

– Jeg er født og oppvokst på Vega og begynte tidlig å bestille lekebåter hos faren min. Han brukte ikke lang tid på å økse en båt, det var han god på. Far var fisker, men han gikk i land på 60-tallet for å jobbe på fiskebruket, da fikk han bedre tid til å økse båter.

Jeg øksa noen selv også, har fortsatt arr på fingrene, forteller han.

– Vi var en guttegjeng som lekte med båter på Leirtjønna. Vi seilte da det var flo, vi fiska mort som vi hadde til klippfisk.

Stig fikk med andre ord båtinteressen inn tidlig, og den har bare økt med alderen. Han har rett og slett blitt en båtnerd.

– Jeg blir mer og mer fascinert av gamle trebåter, det kommer aldri til å stoppe.

Han tok sin utdanning og ble interessert i andre ting, men vendte stadig tilbake til båtene. De første båtprosjektene holdt seg imidlertid ikke flytende særlig lenge.

– Jeg startet på noen modeller, men fikk det ikke helt til, hadde ikke tålmodighet. Det havarerte.

«BÆTTLE» PLAGA Det var en god venn av ham — avdøde Per Magnus Hansten - som vekte interessen på nytt.

– Han gjorde opp et bo på Handnesøya etter Karl Ulriksen som var kjent for å bygge Nordlandsbåter.

Karel, som han kaltes, bygde blant annet båten som henger i Nesna Kirke. Per Magnus fant en 35 cm lang kopi av en Stensenkrysser - Stensen bygde de største båtene på Hemnes - og da jeg så denne båten og fikk se hvor detaljert og forseggjort den var, da bestemte meg jeg for at dette skal jeg gjøre, forteller Stig.

Videre minnes han gamle Erling Jacobsen, som han var hjemme hos da han jobbet i hjemmesykepleien.

– Erling bygde listeskøyter. Han var godt over 90 år. En dag sa jeg til ham «Veit du, Erling, jeg har så lyst til å bygge en modell av en kutter». «Har du gjort det før?» spurte han. «Nei», svarte jeg. «Da blir du plaga». Haha!

– Og det ble jeg. «Bættele» plaga. Men du vet, nerden gir ikke opp. Han gir seg ikke før han får det til.

KRAVELL OG KLINK Stig peker på den midterste og nest største av båtene som står utstilt.

– Dette er den første båten jeg bygde. Det er en modell av en «Saltdaling», en kutter fra Saltdalen.

Det var noen havari, men jeg klarte det til slutt. Den største er en modell av en 78 fots kutter med skrog fra 1908, forteller han.

Det er virkelig praktfulle og forseggjorte skip begge to.

– Disse har har kravellbygd skrog, her ligger plankene jamt. Den lille båten er klinket, det vil si at plankene ligger oppå hverandre, slik vikingene bygde sine skip, forsetter Stig.

– Vikingene brant likbåtene sine på land, slik at de

14

— JUBILEUMSMAGASIN

kunne bruke jernsaumen på nytt. Den var gull verdt, legger han til.

– Jeg har ikke bygd så mange klinka båter, det er ganske krevende. Denne er for øvrig modellert etter en sjark fra Hemnesberget som ble brukt til rusefiske.

Morfar hadde en slik båt.

De minste båten er en han har overtatt etter nevnte Per Magnus Hansten.

– Per Magnus rakk aldri å fullføre den. Jeg har lovt ham gjøre den ferdig.

De to største båtene er i målestokk 1:25, de minste i 1:15. Det krever litt matematikk.

– Jeg regner en del på dette. Målestokken må man aldri forlate når man driver med dette, så det er nødvendig med litt hjernetrim.

PINLING NØYAKTIG Foran båtene ligger noen bøker, «Kravellbygging i Norge - historie, teknikk, utvikling». «Modellskuter»

av Harold Underhill. De har vært en god hjelp på veien.

– Her står det beskrevet i minste detalj hvordan alt skal foregå. Planking, skrogbygging, dekk og alt, forteller Stig.

Man må vær pinlig nøyaktig når man bygger modellbåter.

– Skroget består av 22 planker på denne båten.

Bommer man med én millimeter på hver plank blir det en feilmargin på 2,2 cm. Er det noe som kalles millimeterpresisjon så må det være dette. Man kan ikke slurve.

Det er mange regler å forholde seg til, men akkurat det synes ikke Stig er det vanskeligste.

– Å forholde seg til regler er det enkleste i livet, da trenger man ikke å tenke så mye. Det minste arbeidet er å lage skroget, det er styrhuset som tar lengst tid.

Det var vanlig at båtbyggerne hadde egne firma som bygde overbyggene.

Det kan ikke en modellbåtbygger gjøre, her må alt bygges selv. Det er mange detaljer å forholde seg til, og det krever en skjerpet konsentrasjon.

– Det er den største helsegevinsten med å holde på med dette.

Når man spisser konsentrasjonen sjalter man ut alt annet. Konsentrasjon er et nøkkelord, og man bør selvfølgelig være nevenyttig.

– En slik båt er bortimot to årsverk. Man må regne med rundt 3500 timer, forteller Stig. Skjønt, tiden er i grunn uvesentlig for ham.

– Det vesentlige er at jeg kan holde på med dette, men det er jo selvsagt veldig morsomt når man er ferdig.

”

TO ÅRSVERK

Målestokken må man aldri forlate når man driver med dette, så det er nødvendig med litt hjernetrim

For undertegnede - som knapt har bygd noe mer avansert enn en fuglekasse - virker det som en vanvittig utfordring å bygge en slik båt. Stig mener imidlertid at fleste kan få det til bare interessen er stor nok. En sterk interesse er dog en fordel å ha, for dette er en tidkrevende hobby.

FRA GOLV TIL SKROG

Stig er er nøye med at modellene hans skal mest mulig identisk med de faktiske båtene.

– Jeg legger stor vekt på at treverket har en sånn kvalitet at det ser autentisk ut. Jeg velger treverk med marg og tette årringer.

Furu er det foretrukne materialet.

– Jeg har bygd båter av gran, men synes furu er finest å jobbe med. Det ble mye brukt av båtbyggere. ››› JUBILEUMSMAGASIN —

15

›››

Når det kommer til anskaffelse av materialer gjelder det å gjenbruke det man har.

– Jeg har nettopp tatt ut et golv i huset og sagd det opp, det bruker jeg til båtproduksjon. Det er et fint furumateriale.

Metall må han derimot kjøpe inn en del av. Det som på en faktisk båt er lagd av stål og aluminium er på Stigs modeller lagd av sink. Vinduene er er objektglass han har tigget fra legekontoret. Han bruker også rør av messing og kobber.

– Rekkverk kjøper jeg på «Fittings», hobbybutikken i Mosjøen. Der handler jeg ofte, alltid moro å komme dit.

Det hele limes sammen med Zap lynlim.

– Det er visstnok noe lignende som det de limer tenner med, så har du tannproblemer er det bare å komme til meg, hehe.

SKAPELSEN AV EN BÅT Ingen detaljer er oversett i Stigs modeller. Taljer med trinse, strekkfester, ventiler. Alt er med. Elektrikerarbeid er også gjort, båtene har funksjonelle lys som går på batteri. Det er virkelig pent arbeid. Det er i grunn bare mannskapet som mangler.

– Jeg er jo nerd, vet du, men det kommer jo til et punkt hvor nok er nok. Jeg kunne sikkert spikket en liten mann å sette i styrhuset, humrer han.

– Jeg koser meg med dette. Jeg er jo pensjonist og dette er min aktivitet. Det er dette jeg holder på med om vinteren. Det er virkelig moro å se skapelsen av båten når den vokser fram.

Nå har han tålmodigheten han ikke hadde da han var ung.

– Jeg har blitt så gammel at jeg klarer å ta det med ro. Man må ha rom i livet til dette.

Litt ensomt innrømmer han imidlertid at det blir i ny og ne.

– Det er jo ikke så mange som driver med dette, men det er Facebooksider for modellbåtbyggere, så noen likesinnede fins det jo, smiler han.

STØRJEKONGEN Stig har bygd flere ikoniske båter fra Helgeland på bestilling. Blant annet har han bygd krysseren «Nargtind», som står på Lurøy Kystmuseum.

– Jeg synes det er fryktelig stas å få gjenskape båter som har hatt betydning på Helgeland. Mange av båtene ble jo kondemnert og senket. I den grad jeg bedriver kystkultur så mener jeg at jeg gjør det når jeg driver med dette.

16

— JUBILEUMSMAGASIN

Den foreløpig siste båten han har bygde er «Tunfisk», en av de mest kjente fiskebåtene på Nord-Helgeland, som i sin tid tilhørte størjekongen Kristian Karoliussen fra Nord-Solvær Stig har satt seg inn i historien.

– Fra gammel tid var Nord-Solvær nesten som et tettsted, det var stor aktivitet og gode havneforhold på begge sider, spesielt på innersida mot nord-øst var det god hamning. Det var der Karoliussen kom fra. Han var en svært dyktig fisker som alltid gjorde gode kast, forteller Stig.

Her snakker vi for ordens skyld om kast med not, ikke med stang og spinner.

– Da Karoliussen drev på ved Silda på sørvestlandet i 1952 fikk han øye på en båt som het «Sjømanden». Den syntes han var så vakker at han kontaktet båtbyggeriet som hadde bygd den, det lå i Nordtveitgrenda sør for Bergen. Han fikk bygd en maken båt, bare litt smalere, og det ble «Tunfisk». Karoliussens far, Alfons, sa at han måtte passe på å få den største motoren som går ned i motorrommet, forteller Stig ivrig.

Den oppfordringen tok størjekongen til følge.

– Det ble en 240 hk alfadiesel. Båten var spesialbygd for størjefiske og gikk i bortimot 13 knop på full fart. Teoretisk sett skulle det ikke gått an.

– Da det ble mulig å dra til Rana og Vefsn og få seg fast jobb med lærerlønn på verkene var det mange som slutta med fisket og reiste til byene, forteller Stig.

HELGELANDS KYSTHISTORIE Å bygge båter på bestilling gjør Stig med glede.

– Jeg blir veldig tilfreds når jeg ser at de som bestiller en slik båt setter pris på arbeidet, og at den har slik betydning for dem. Det er veldig viktig.

«Tunfisk» blir definitivt ikke den siste båten skapt av hans hender. Han har allerede et nytt storprosjekt på blokka.

– Jeg skal i gang med å bygge «Levende fisk 1» . Den ble drevet av Norges Levendefisklag, som huserte i Trondheim. Det er en legendarisk brannbåt som ble brukt til frakte levende torsk fra rusefisk, både på Vega, Herøy og deler av Lurøy. Denne historien har jeg lyst til å gjenskape, ikke minst fordi jeg selv er en del av den, forteller han oppglødd.

– Morfar og de fleste andre bøndene der jeg vokste opp drev med rusefiske. Det er en viktig del av Helgelands kysthistorie jeg har tenkt å belyse, en historie mange på min aldre vil kjenne seg igjen i.

”

Det er fryktelig stas å få gjenskape båter som har hatt betydning på Helgeland

EN ANNERLEDES TID Med ny båt fortsette Karoliussen å fylle nota. Han var alltid først ut og tok de støreste kastene som var gjort på den tiden.

– Han fikk båten i 1953 og gjorde et kjempekast utenfor Træna i 1954. Han drev gåten godt, han var en dyktig leder som ble avholdt av sitt mannskap.

Stig fikk bestillingen på «Tunfisk» fra Tore Larssen i Nord-Solvær for et år siden. Den har han nylig fullført og gitt Larssen til odel og eie.

– Han og alle andre som har tilknytning Nord-Solvær satte veldig pris på den. Det er en legendarisk båt som har hatt stor betydning for folket der ute. En slik båt vekker veldig mange gode minner for folk, fra den tida da alt var annerledes enn i dag, da det var et yrende liv ut i øyene. Det er jo mer eller mindre slutt på det nå.

Det er det industrialiseringen på Helgeland som har skylda for.

ET TANKEKORS Stig er svært opptatt av at vi ikke må glemme historien på Helgeland, særlig i disse dager der regionen er preget av diverse stridigheter mellom nord og sør.

– Det er mye strid og splid på Helgeland og det ser ikke ut til at det blir bedre, det spisser seg stadig vekk, men det var en tid da stedene på Helgeland var i et avhengighetsforhold til hverandre, enten det var byd eller by. Før jernverket kom hadde ikke Mo stort mer enn Meyer, en kirkegård og reindriftssamene. Da reiste folk til Hemnes, der hadde de båtmotorer og alt man trengte. Hemnes skulle jo søke om bystatus, men så kom jernverket og Rana tok over, skjønt man kan jo ikke si noe på det, forteller han og blir tankefull.

– Jeg tror at i den tiden før det ble storindustri, da skjønte helgelendingene at vi var avhengig av hverandre og vi hjalp hverandre. Den tidsånden vet jeg ikke om vi har glemt helt, men vi har i hvert fall forlagt den. Det er et tankekors. Forholder vi oss ikke til historien har vi heller ikke et fullgodt perspektiv på det vi er i dag.

V I G R AT U L E R E R R A N A N O M E D 5 - Å R S J U B I L É E T

V E L KO MM E N T IL VÅR FLOTTE BUTIKK I LANGNESET

ÅPENT 10–19 (16) JUBILEUMSMAGASIN —

17

ANNONSE

– Det er viktig for meg å bli godt kjent med de jeg jobber sammen med. Komme litt under huden på dem slik at jeg kan forstå hvordan de tenker og hvilke utfordringer og behov de har – se «det store bildet», forteller grafisk designer og utvikler David André Erichsen.

Med sin Print&Cut-maskin kan David produsere trykksaker i store og små formater. Plakater, rollups, vindusdekor, bannere og klistremerker er noe av det han produserer med maskina. Her produseres også merkelapper for klær og utstyr fra nettsiden labelme.no som Daesign AS står bak.

TEKNISKE OG VISUELLE LØSNINGER:

Skreddersyr grafisk desıgn David André Erichsen tilbyr grafiske designtjenester og skreddersydd systemutvikling — enten du er en liten aktør eller en større har han mye å bidra med.

S

amtidig som han har laget gode enten gjennom å lage annonser, utvikle nettsider løsninger har han sett nye behov eller andre ting. Kundene har ofte flere behov, og hos kundene. Det har resultert i i noen tilfeller har det vært mest hensiktsmessig å produktutvikling som har åpnet bygge tekniske løsninger selv. opp nye markeder for Daesign.

Det har eksempelvis resultert i et annonsebooI porteføljen hans er det kunder kingsystem for Avisa Hemnes og fadderDAESIGN AS fra helse-, industri- og kulturbransjen database for Stiftelsen Make Possible. samt både mediebedrifter og veldedige – Jeg er veldig glad for de nye verk­ organisasjoner. Siden oppstarten av ■ Telefon: 970 35 284 tøyene vi har fått. Database-løsningen og selskapet Daesign AS i 2009 har han laget ■ epost: david@daesign.no den nye hjemme­siden makepossible.no, mange nettsider, logoer, animasjoner, ■ Hjemmeside: daesign.no gjør det lett for folk å tegne seg som merkelapper, plakater, annonser, teater­ ■ Facebook: @daesign fadder ved bruk av BankID på App eller programmer og magasiner, for å nevne mobil. Dette sparer oss for mye arbeid, noe. Også magasinet du nå leser står han bak. Det er og dermed kan vi bruke mer tid og ressurser på å hjelpe sjeldent det er rolige dager på kontoret som ligger praktisk enda flere foreldreløse barn til en tryggere oppvekst og til i sokkelen i huset til familien hans på Hauknes. en bedre framtid, forteller styreleder i Stiftelsen Make Possible, Jan Nestvold.

TECH-INTERESSERT FRA DATAINGENIØR TIL TYPOGRAF – Jeg tilbyr det aller meste innenfor grafisk design, og legger mye tid og energi inn i å holde meg oppdatert på utviklingen i bransjen. Det har vært en innholdsrik reise siden 12-årsalderen, da jeg fant min interesse for grafisk design.

Jeg trives veldig godt med det jeg gjør, forteller han.

David er som mange andre interessert i teknologi, men har kanskje tatt et steg eller to flere enn de fleste.

– Jeg har hjulpet mange kunder med grafisk design,

18

— JUBILEUMSMAGASIN

Det hele startet da han ble headhuntet etter ungdoms­ skolen til en lærlingeplass hos et trykkeri i Mosjøen.

Selv om planen hans opprinnelig var å bli data­ingeniør, var det noe som gjorde at han ikke kunne takke nei til denne muligheten. Reisen fra lærling til svennebrev i førtrykksfaget gjorde ham klar for oppgavene i en bransje som var i konstant utvikling.

– I dag kaller vi typografer for mediegrafikere, og det er ikke bare tittelen som har endret seg på alle disse årene. Hvis vi regner helt tilbake fra 12-årsalderen, da jeg fant min interesse for grafisk design, har jeg fulgt med Jan Nestvold, utviklingen i bransjen i 30 år. styreleder i Tekno­ lo­ gien har virkelig tatt Stiftelsen Make over, og de verktøyene vi har Possible i dag gjør arbeidet mye mer effektivt og åpner for langt flere muligheter enn hva man hadde for kun få år siden, forteller Erichsen entusiastisk.

Selv om David brenner for jobben er det viktig for ham både å være familiefar med treneroppdrag for fotballaget til sønnen og tid til å spille gitar.

– Det er fint å ha noe menigsfullt utenfor jobben man kan engasjere seg i. Det gir blant annet nødvendig avkobling slik at man ikke tenker på jobben hele tiden, forklarer designeren.

SOM EN PARTNER FOR KUNDENE En av Davids større kunder, Nordland Teater, gir han mye handlingsrom når han skal designe og utarbeide plakater og programmer til forestillingene deres.

”

David var helt avgjørende for oss både før, under og etter oppstarten.

– Det er viktig for meg å bli godt kjent med de jeg jobber sammen med. Komme litt under huden på dem slik at jeg kan forstå hvordan de tenker og hvilke utfordringer og behov de har – se «det store bildet».

Da kan man få noe som ligner mer en partner-relasjon med kunden enn et rent kunde–leverandør-forhold.

– David har vært en foretrukket samarbeidspartner siden 2010, og det er ikke uten grunn vi holder hardt på han. Ikke bare har han full oversikt over produktene vi bruker, han tenker ofte fremover med løsninger som gjør jobben både enklere, bedre og mer sømløs for oss. Han er med i mange prosesser på teatret.

Blant annet plakater, magasin, program, annonser og ikke minst Tina Ditlefsen, hjemmesiden vår. Det er både markeds­ressurs- og tidsbesparende å ha med­arbeider i David inne i disse prosess­ene. Han Nordland Teater

har alltid full oversikt og er alltid tilgjengelig om det skulle være noe, skryter Tina Ditlefsen, markedsmed­arbeider i Nordland Teater.

– Det er alltid morsomt og nyttig å jobbe sammen med David, er den samstemte tilbakemeldingen fra alle i markedsavdelingen på Nordland Teater.

AVIS-GRÜ̈NDER David var med på fødselen til Avisa Hemnes, og navle­ strengen er fortsatt ikke kuttet.

– David var helt avgjørende for oss både før, under og etter oppstarten. Hans blikk for detaljer kombinert med utsøkt kreativitet gjorde at vår papiravis fra første utgave fikk et profesjonelt uttrykk, godt systematisert. Han ga konstruktive tilbakemeldinger, og var spandabel med å dele kunnskap, forteller ansvarlig redaktør i Avisa Hemnes, Knut Martinsen.

Etter hvert som avisa videreutviklet seg, videreutviklet også Erichsen seg.

– Vi så raskt at vi måtte ha en nettutgave. Den første versjonen Knut Matinsen, ble utviklet lokalt, en versjon ansvarlig som David var helt sentral i. Den redaktør i var både delikat å se på og å bru- Avisa Hemnes

ke, men da vi etter hvert måtte ha en abonnementsløsning i bunnen måtte vi bytte til en «standard nett­ avis»-plattform, ellers ville vi nok brukt den første versjonen fortsatt, sier Martinsen.

Nye behov i avisa fikk David til å se nye løsninger, selv om det ikke ligger under grafisk design.

– Vi brukte mye tid på å ta i mot bestillinger av annonser, få bestillingen over til Daesign og så få dem fakturert. David så selvsagt behovet fra sin side, og da jeg fortalte hvor skoen trykket mente han at det skulle være mulig å konstruere noe selv. Vi lot ham prøve, og nå har vi et utrolig enkelt system der vi med noen få tastetrykk får lagt inn bestillinger. Annonsemateriell sendes automatisk over til David, og når vi skal fakturere er det bare noen få tastetrykk. Vi har gått fra notatbok og steinalder til en nærmest fullautomatisert løsning, forteller redaktøren engasjert.

FORNØYD 5-ÅRSJUBILANT Erichsen gratulerer Rana NO med 5-årsjubileumet og ser fram mot fortsatt godt samarbeid i tiden som kommer.

– Rana No begynte å bruke David i 2018 og er utrolig fornøyde med alt han har gjort for oss. Vi kommer til å fortsette å bruke han videre og ser fram mot et nytt år med godt samarbeid, sier markedssjef i Rana NO, Kjersti Krutnes.

JUBILEUMSMAGASIN —

19

FOTO ANNA WIDÉN & MARIUS FISKUM BILDEBEARBEIDING / GRAFISK DESIGN YNGVILD KEILEN

20

MED BERNT BJØRN, KATJA BRITA LINDEBERG KRISTOFFER HJULSTAD OG LUCAS SØRENSEN JUNGER

— JUBILEUMSMAGASIN

NÆRING

Hele kontoret til Lars A. Røed får plass i to kofferter. I tillegg har han fire bagger med diverse utstyr med seg i bilen.

FOTO: ROGER MARTHINSEN

”

Et lite og mobilt legekontor som jeg kan rigge opp på kjøkkenbordet til folk.

Å konkurrere med katten om å se ut av vinduet var ikke noe for doktor Røed – Jeg føler fortsatt at jeg har noe å tilby, sier Lars A. Røed, som har vært lege i Rana helt siden 1990 og i 2001 ble en del av fastlegeordningen.

SKREVET AV HEDDA HILLER PUBLISERT 29.04.2018

D

a han ble akutt syk for et par år tilbake ble han pensjonist langt tidligere enn han hadde sett for seg, og 69 år gammel er han helt sikker i sin sak: Pensjonistlivet

er ikke for ham.

– Jeg ble parkert av sykdom, men jeg har kommet meg igjennom den, og da mener jeg at jeg kan brukes til langt mer enn å konkurrere med katten om å se ut av vinduet. Mange av mine gamle pasienter har lurt på om jeg ikke skulle starte opp igjen, og det gjør jeg nå, sier Røed.

SKAL IKKE KONKURRERE MED FASTLEGEORDNINGEN Han starter sin egen praksis, hvor han tilbyr hjemmebesøk til pasienter som ønsker å ha venterom hjemme i trygge omgivelser når de er syke.

– Å starte opp et nytt kontor er helt uaktuelt, så jeg starter heller opp innenfor disse rammene, og er spent på om det er et marked for det i Mo i Rana. Da

jeg jobbet som lege hadde jeg ofte dårlig samvittighet da syke og slitne 92-åringer måtte karre seg ned på legekontoret for å få meg i tale, sier Røed.

Legepraksisen hans er inspirert av Hjemmelegene i Oslo, en ordning som etterhvert brer om seg i hovedstaden.

– Det er viktig å understreke at jeg på ingen måte ønsker å konkurrere med fastlegeordningen, som jeg alltid har vært entusiastisk til. Jeg skal ikke sabotere den, men være et supplement i et beskjedent omfang, sier Røed.

– Det er en vinn-vinn-situasjon hvor jeg får bruke meg selv, og pasientene som ønsker det får mulighet til hjemmebesøk. Jeg er oppegående på alle måter, og føler det er altfor tidlig å parkere meg selv.

TOPP MODERNE Da Røed startet opp som lege var det som distriktslege på Sørlandet, der han i tillegg til kontortiden dro ut på hjemmebesøk etterpå. Dermed er ringen nå på mange måter sluttet.

– Du får en mye bedre ramme rundt pasienten når du kan møte dem hjemme hos seg selv. Du ser helheten på en helt annen måte som lege, sier Røed.

Hans nye lille kontor får han plass til i bilen.

Legekofferten, kontorkofferten og fire bagger med laboratorie­ utstyr, kirurgisk utstyr og behandlings­ utstyr.

– Det er et lite og mobilt legekontor som jeg kan rigge opp på kjøkkenbordet til folk. Jeg har investert i topp moderne utstyr, og kommer til å ha samme mulig­heter for behandling som på legevakten. Apparater som tidligere ville vært umulig å drasse med seg er jo nå bare en dings som kobles til PC-en, sier Røed.

– Vi mangler den nærheten til pasientene som vi hadde før, og det skal jeg tilby med moderne rammer rundt. Det blir nærhet til pasienten som i 1982, med kvalitet på behandlingen som i 2018.

GLAD OVER Å VÆRE I GANG Hjemmebesøkstjenesten hans blir i et lite omfang.

Han ønsker å ha tid til å se og lytte til hver pasient, og kommer ikke til å booke timene tett.

– Kontortiden min blir litt ettersom. Det er bare å sende en SMS, også gir jeg straks en tilbakemelding på om jeg har mulighet eller ikke. Mennesker med kroniske plager bør fortsatt benytte seg av fastlegeordningen, sier doktor Røed, som er lykkelig over å være i gang igjen.

– Det føles veldig godt! Jeg har jobbet siden jeg var 15 år, og det å ikke gjøre noe faglig føles fullstendig meningsløst. Å mate duer og stelle i hagen er ikke noe for meg. I hvert fall ikke ennå.

JUBILEUMSMAGASIN —

21

22

— JUBILEUMSMAGASIN

Rømte fra Rana i panikk og feiret 18-årsdag på gata I går reiste «Rashids» verge, Karen Anna Hauknes til Paris, i håp om å kunne gjøre noe for de unge fra Skillevollen.

SKREVET AV HEDDA HILLER

A

PUBLISERT 17.10.2017

v de 60 unge som for ett år siden bodde på Skillevollen, er bare halvparten igjen.

Resten har rømt, eller er returnert til Afghanistan. Mange av dem bor på gata i Paris.

– Kontrasten er enorm. For bare ett år siden var de aktive, glade og hadde et håp for livet. Det er knust nå, sier Karen Anna Hauknes.

I går pakket hun kofferten, og bruker av egne midler for å reise ned og hjelpe ”Rashid”.

– «Rashid» mistet hele sin familie på flukten fra Tyrkia til Hellas. Han søkte etter dem i Lesbos og Athen i en uke og to dager, før han måtte reise videre. Han fikk innvilget midlertidig opphold i Norge til han fylte 18.

Rett før bursdagen sin rømte han, og feiret 18-årsdagen sin på gata. Fram til fødselsdagen hadde ”Rashid” norsk oppholdskort, men det mistet han da han fylte 18. – Bursdagsgaven hans var å tape det siste papiret han hadde på at han var han. Norske myndigheter tilbød han rundt 52.000 kroner for å frivillig returnere til Afghanistan, men det var ikke et alternativ. ”Rashid” kjenner ingen der, han kjenner ikke kulturen og vil ikke leve et liv i frykt. – Å følge han på nært hold det siste året har vært vondt. 18-åringer skal ikke kjenne at de er i ferd med å gi opp alt. De skal kjenne at det er nå livet er i ferd med å begynne.

SELVSKADING OG DEPRESJONER Opprinnelig var Hauknes verge for to unge gutter.

Den ene er alt tvangsreturnert til Afghanistan.

– Han ble rekruttert til koranskole som veldig ung, og var der i bare tre uker før de startet våpenopplæring. Han rømte hjem til faren, men så kom Taliban og hentet pappaen hans. Selv kom han seg ut av landet over storskog, og løy på alderen for å få reise alene til Europa. – I år fikk han avslag på søknaden og rømte til Oslo. Der ble han ble tatt første dag, og satt på Trandum. Derfra ble han sendt ut til Afghanistan.

Tilbake i hjemlandet har han ingen kontakt med familien. Han bor delvis på gata og delvis hos venner, og er dypt ulykkelig. Jeg har ikke ord for hvor mye det smerter meg, sier Karen Anna Hauknes stille.

Inger Bogen er verge for fem av de 13 unge som ennå bor på Skillevollen.

– Jeg måtte ha så mange, for da jeg hadde bare to, gikk enkeltskjebnene for sterkt innpå meg. Noen av dem skal få bo ett år til. Andre skal snart ut. Det er helt forferdelige forhold der oppe nå. Selvskading

og tunge depresjoner. De er noen vrak av barn. Det er dypt tragisk, for de var så lykkelige og glade da de kom, sier Bogen.

– Det er vedtatt i Norge at det verste du kan gjøre, er å fortelle en løgn når du er 13 år. Vis meg det barnet som aldri lyver, og dette er en løgn fortalt i desperasjon. Samtidig er det dypt ironisk at når norske myndigheter alderstester dem, og plasserer dem mellom 16 og 20 år i alder, konkluderer de med at de er 20, sier Hauknes.

LEVER PÅ LÅNT TID De har sammen med Gerd Forseng tatt privat initiativ for å få politikerne til å innse alvoret. I forrige uke samlet de representanter for nesten alle kommunens parti til et møte på frivillighetssentralen. Resultatet er en uttalelse til kommunestyret, som ble lest opp i gårdagens kommunestyremøte. Alle partiene minus Høyre og Frp stilte seg bak vedtaket om en umiddelbar stans av returen av disse ungdommene fram til man har et minimum av dokumentasjon på at det er trygt og rimelig å returnere dem til hjemlandet. Det ble også vedtatt at det bør innføres et sårbarhetskriterium eller at rimelighetsvillkår gjeninnføres, da dagens praksis er i strid med Folkeretten, og at Utlendingsnemda bør fungere som en uavhengig, upolitisk ankeinstans.

– Det viktigste nå, er å slutte opp om de barna som enda er her. De lever i konstant frykt og usikkerhet.

Noen av dem har allerede flyttet fire ganger, og de vet ikke engang hvor de skal når mottaket på Skillevollen legges ned. De har levd på lånt tid, og når vedtakene

kommer, faller deres verden i grus. – Bare det å ikke bli trodd på sine historier er forferdelig vondt. En av dem sa til meg «Hvorfor tror ikke Norge på at Taliban er så grusomme? Hvorfor tror det ikke at det er mulig? Jeg vet det jo! Jeg har sett det!», sier Inger Bogen.

– Det er vanskelig å høre disse historiene, men det er helt nødvendig at vi lytter, og at vi får flere andre til å gjøre det, fortsetter hun.

MELDES HVER DAG Karen Anna Hauknes har et mål for turen til Paris, og det er å få de mange unge på gata med seg til Madrid.

Spania setter ikke innvandringspolitiske hensyn foran barnets beste, så hun håper de vil være tryggere der.

– Det blir ikke enkelt å få dem med, for de er redde. Jeg har dialog med flere som kjenner det spanske systemene bedre enn meg, og jeg håper de kan bidra til å hjelpe meg å overbevise dem.

I går ettermiddag var Hauknes vel framme, og har møtt en syk og forkommen gutt, som har frosset mye på gata. De neste ti dagene har han fått tillatelse til å bo på et slags hotell for flyktninger. Etter det er det ingen plan. Før hun reiste til Paris fikk Hauknes meldinger på Snapchat og Messenger hver morgen og kveld fra «Rashid».

– De har et enormt behov for at i hvert fall ett menneske i verden skal vite hvor de er og hvordan de har det. Det er vondt å tenke på at dette er de ungene som sto og danset og sang på Skillevollen i trygge Norge, for bare ett år siden. Nå er det ingen av dem som smiler lenger, sier Karen Anna Hauknes.

”

Vis meg det barnet som aldri lyver, og dette er en løgn fortalt i desperasjon

JUBILEUMSMAGASIN —

23

PORTRETT

Pappaen som ble borte Tonje Heggem Elvebakk var bare ni år gammel da hun mistet den pappaen hun hadde vokst opp med. Trond Rune Elvebakks hjerte stoppet, og han ramlet om utenfor rådhuset.

SKREVET AV HEDDA HILLER PUBLISERT 20.20.2021

I

10 minutter var han klinisk død, før de klarte å få ham tilbake til livet. Trond Rune lå deretter lenge i koma i Tromsø. Det ble tidlig klart at skadene han hadde fått var såpass store at de hadde rammet hjernen hans.

– Jeg husker at jeg hele tiden tenkte at han blir bedre, det tar bare litt tid, sier Tonje stille.

– Det er 12 år siden det skjedde, men det er først nå jeg begynner å forsone meg med at han ikke kommer til å bli den pappaen han pleide å være. Jeg husker legene sa at om det kom en bedring, ville den komme i løpet av to år, men jeg har likevel klynget meg til håpet. Aksepten for situasjonen kom ikke før nå, og det er nok derfor jeg også nå klarer å fortelle og formidle noe om det.

«Jeg savner å ha han der. Savner den støtten» Tonjes pappa bor i dag på omsorgsbolig. Han husker datteren når hun besøker han, men han er sterkt

redusert. Da Tonje begynte å skrive om pappa, var det første hun tenkte på hånden hans. Hånden som hadde holdt hennes da hun lærte å gå, hånden som hadde hvilt på sykkelstyret da hun tok sine første prøvende tråkk.

– Det var pappa som lærte meg å sykle, og for meg ble hånden hans et symbol på støtten han var for meg. Jeg savner å ha han der. Savner den støtten.

Resultatet er låten «Hånda di», som Tonje nylig ga ut sammen med bandet sitt, Høydeskrækk. Høydeskrækk består i dag av Tonje og Håvard Rokkan, og tidligere også Tobias Falstad.

De siste to årene har de vært spredt for alle vinder grunnet studier, men Tonje og Tobias har funnet rom for å skrive låta, som Håvard og Tonje nå har spilt inn.

– Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på at det er en sterk tekst, at de merker hvor mye jeg har lagt i den. Det har vært vanskelig og utfordrende å skrive denne låta, men jeg merket at jeg var klar for å gjøre det, sier Tonje.

Låta ble spilt inn på Trøndertun folkehøgskole hvor Håvard har gått det siste året, og de har fått hjelp fra flere elever der, som både har stilt som musikere og mikset og mastret låta.

Selv om Høydeskrækk har eksistert i fire år, og har spilt på flere steder og festivaler, er dette bare den andre låta de har gitt ut. Det kan også bli den siste.

Bandets fremtid er høyst usikker. Håvard skal stude-

re til lektor i engelsk i Tromsø, mens Tonje studerer psykologi i Trondheim.

– Vi bor på to vidt forskjellige plasser, og da blir det komplisert. Vi hadde planer om å få spilt sammen i sommer, men med reise og jobb har tiden gått i fra oss, sier Håvard.

Høydeskrækk oppsto som følge av et bandprosjekt ved Rana kulturskole. Opprinnelig var de syv stykker som spilte sammen i ungdomsbandet Switch frequency, før Håvard, Tobias og Tonje brøt ut, og dannet sitt eget band.

– Vi tre hadde lyst til å gjøre mer, og det har vi virkelig fått muligheten til. Den første konserten vi gjorde var en akustisk konsert på Teaterkafeen som ble veldig godt mottatt. Siden har vi spilt mye, men det har naturlig nok blitt mer stille fra oss etter at vi begynte skole i andre byer, sier Håvard.

Høydeskrækk er sannsynligvis et tilbakelagt kapitel, men for Håvard og Tonje har det vært godt å få utgi denne låta sammen.

– Når vi jobbet med dette, følte jeg at vi så tilbake på det vi hadde, og en utrolig artig tid. Det er godt å få gitt ut noe som viser for ettertiden hva vi har holdt på med. Og det er godt å endelig få skrive av meg det jeg har gått og båret på. Jeg er glad for at jeg har fått formidlet denne historien om pappa, sier Tonje Heggem Elvebakk.

«Jeg er glad for at jeg har fått formidlet denne historien om pappa»

”

Det har vært vanskelig og utfordrende å skrive denne låta

TID FOR VINTERDEKK! – NYE DEKK, RASKT OG EFFEKTIVT!

906 56 246 /olsendekkfelg

FLYPLASS

Utsetter ferien – gir pengene til flyplassen

– Vi har kommet til oppgjørets time. Små eller store bedrifter kan med sine bidrag i sum løfte oss over målstreken, sa Adm.dir. i Polarsirkelen Lufthavnutvikling, Henrik Johansen, under dagens næringslivslunsj.

SKREVET AV LINE M FAGERMO PUBLISERT 27.01.2022

T

orsdag hadde Ranaregionen Næringsforening invitert til næringslivslunsj om ny flyplass på Helgeland, og hvordan bedrifter kan bidra i næringslivets store spleiselag for å finansiere en del av det lokale bidraget på totalt 600 mill. kroner til flyplassen.

Polarsirkelen Lufthavnutvikling AS (PLU) har forpliktet seg overfor Avinor til å innhente 150 millioner kroner i private tilskudd til bygging av flyplass.

Det private bidraget er en betingelse for å utløse et tilskudd på 450 millioner kroner fra Rana kommune, som igjen utløser inntil 2,73 milliarder kroner fra staten, vedtatt og garantert av Stortinget.

26

— JUBILEUMSMAGASIN

Adm.dir. i Polarsirkelen Lufthavnutvikling, Henrik Johansen, innledet næringslivslunsjen med å si: – Det har tatt 15 år å komme hit vi står i dag. Vi har kommet til oppgjørets time. Små eller store bedrifter kan med sine bidrag i sum løfte oss over målstreken.

Mange har gått inn med betydelige beløp, men det gjenstår noe. Vi er nå på oppløpssiden.

MANGE STORE GEVINSTER – Det er mange store gevinster av å få på plass en ny flyplass.Vi kommer nærmere resten av Norge og verden. Det blir lettere med rekruttering og ikke minst er det med på å øke bolysten. Vi må regne med en kraftig vekst for Helgeland, som er med på gi verdiøkning for mange bedrifter. Og ikke minst store besparelser i reisekostnader og bedre flytilbud. Det er en investering i regionen vår og alle får fordelene.

– Vi er samfunnsbyggere som har løftet før - vi skal klare det nå også, sa Johansen.

SPRE BELASTNINGEN SÅ MYE SOM MULIG – Det handler om å spre belastningen så mye som mulig. Det er ingen som liker å gi penger til staten.

Jeg mener det er viktig at alle bedrifter er med på spleiselaget etter evne. Vi har alle et samfunnsansvar, sa Gunnar Moe, som er nestleder i styret i Polarsirkelen Lufthavnutvikling og administrerende direktør i Rana Gruber.

– Vi oppfordrer nå alle til å utfordre de dere mener kan bidra og som ikke har gjort det enda, sa bedriftseier Rune Tangen.

Roger Ditlefsen daglig leder ved Zar Eiendom, oppfordret næringslivet i Rana til å sende et klart budskap til Helgeland Kraft om å komme med et bidrag.

Også konsernsjef i Haaland AS Espen Haaland har en klar forventning om at Helgeland Kraft kommer på banen.

Finn Løkås daglig leder ved Inventum RTD forteller at de har gått inn med en kvart million på den nye flyplass-spleisen.

– Vi besluttet oss i styret i forrige uke og har frigjort midler i selskapet for å kunne bidra. Jeg mener det er et samfunnsansvar å være med på dugnaden.

Det er mange som er i samme situasjon som oss. Vi tok en vurdering og vi mener at på sikt kommer det til å lønne seg, sier Finn Løkås.

Freshta og Asif Mohammadi ved Fiskebua bestemte seg i går for å bidra med 150.000 kroner til ny flyplass.

UTSETTER FERIEN – Det er et viktig prosjekt for hele regionen. Vi må bidra med det vi kan. Mo i Rana kommer til å vokse i årene framover og større flyplass er viktig å få på plass. Det er både vanskelig og dyrt å reise med en hel familie på ferie. Vi gleder oss veldig til å få en storflyplass på Helgeland.

– Vi tok en prat i går kveld og ble enige om utsette årets ferie, og gi et bidrag på 150.000 kroner. Jeg er ikke tvil når jeg sier at en større flyplass i regionen vil gagne oss på lengre sikt, sier Mohammadi.

På slutten av møtet blir det spurt om når absolutt siste deadline er for å få inn 150 mill. i tilskudd fra private og andre aktører i regionen, og vil vi lykkes?

– Det finnes bare ett svar til det. Vi skal lykkes, sa Johansen, og la til at de har som ambisjon om å ha passert målstreken innen 15. februar, men for de bedrifter som trenger litt lengre tid på grunn av styrebehandling, så settes frist til 1. mars.

– Vi i Helgeland Portservice gratulerer Rana NO med 5-årsjubileumet

JUBILEUMSMAGASIN —

27

FLYPLASS

MELDING TIL HENRIK JOHANSENS MOBIL:

– Jeg trodde først det var en tastefeil Om formiddagen den 9. februar, tikket det inn en melding på mobilen til Henrik Johansen, Adm.dir. i Polarsirkelen Lufthavnutvikling: «Hei Henrik, da jeg tenker å støtte ny flyplass, må jeg ha et kontonummer. Jeg overfører da 1.000.000, med vennlig hilsen Roy Jakobsen Sleneset.»

SKREVET AV LINE FAGERMO PUBLISERT 12.02.2022

J

eg trodde først at det var en mulig tastefeil. Jeg ringte med det samme til Roy Jakobsen. Han var klokkeklar. Han ville gi et bidrag på én million kroner. Dermed bestemte jeg meg for å dra ut til Sleneset å takke han personlig for bidraget. Det å dra i land 150 mill. kroner fra regionen er en utfordring ingen andre regioner i Norge er blitt utsatt for, for å få på plass en ny flyplass. At en privatperson kan komme med et så betydelig beløp, er med på å gjøre det oppnåelig. Det er et kraftig bidrag han kommer med, og vil skrive seg inn i historien, sier Henrik.

SOLGTE LIVSVERKET Roy Jakobsen har bodd mesteparten av livet sitt på Sleneset. I en kortere periode i livet bodde han i Mo i Rana, hvor han både jobbet hos Rana Mek AS og Rana Gruber. Han vendte nesen til Sleneset i 1967 og etablerte selskapet Jakobsen Mek.Verksted AS. Han har hatt et langt arbeidsliv og for to år siden solgte

28

— JUBILEUMSMAGASIN

han livsverket sitt. Da hadde han jobbet fram til han var 79 år gammel.

– Jeg ble veldig glad da du sendte meg melding, sier Henrik.

Roy forteller at han har fulgt med på flyplassprosjektet på Helgeland i alle år.

– Det er både et interessant og spennende prosjekt. Jeg har lenge tenkt på at jeg ønsket å gi et bidrag, forteller han og utdyper: Tenk å få en stor flyplass i regionen, i nærheten. Det er ikke lange veien for oss som bor på Sleneset. Det er først ferja og så en liten kjøretur. Vi må se på mulighetene en større flyplass i regionen vil gi oss. I dag er det ikke så lett å få tak i nok arbeidsfolk ut til øyene langs kysten.

De som tok over verkstedet etter meg har hatt nok å gjøre, men de skulle gjerne hatt flere folk i arbeidsstokken sin, sier han.

– I det store spleiselaget har nærmere hundre bedrifter bidratt for å få realisert en ny stor flyplass. Vi er i siste innspurt av innsamlingen. At en privatperson finner ut helt av seg selv at han vil bidra med én million kroner, er direkte rørende. Han er et symbol på en stor samfunnsbygger, sier Henrik Johansen.

– Det bidrar vesentlig til å nå målet om 150 mill. kroner fra næringslivet og andre aktører i regionen.

For Roy er det et riktig valg å gi et bidrag som vil gagne fremtidige generasjoner.

– GAVE FOR FREMTIDEN – Det er en gave for fremtiden. Det er ikke sikkert at jeg lever til flyplassen står ferdig, men er jeg i live, så skal jeg ut å fly! sier Roy Jakobsen.

En forutsetning for at det skal bygges en ny flyplass i Mo i Rana er at det lokale bidraget skal være på totalt 600 mill. Polarsirkelen Lufthavnutvikling AS (PLU) har forpliktet seg overfor Avinor til å innhente 150 millioner kroner i private tilskudd til bygging av flyplass. Det private bidraget er en betingelse for å utløse et tilskudd på 450 millioner kroner fra Rana kommune, som igjen utløser inntil 2,73 milliarder kroner fra staten, vedtatt og garantert av Stortinget.

Foto: Bjørn Leirvik

VVEELLK OM MM KO MEENN INN INONM OM FOFR OREN E N TRYGTG RYO GG GG OO GD GOD HAN HANDED E L! L!

FULLSORTIMENTSBUTIKK FULLSORTIMENSBUTIKK FOR ENTUSIASTENE ENTUSIASTENE FOR ViVihar et godt utvalg innen bekledning, fottøy og tilbehør for har et godt utvalg innen bekledning, fottøy og tilbehør for utendørsaktivitet, aktivitet,ogmed enenentusiastisk stabsom somhar harprøvd prøvd utendørs vi har entusiastisk stab seg til de debeste bestevaremerkene. varemerkene. seg frem fram til SPORTHUSET MO SPORTSHUSET MO Verkstedveien 6, 8624 Verkstedveien 6, 8624 Mo Mo Telefon: 75 75 15 1584 84 84 84 Telefon: sportshusetmo@sport1.no sportshusetmo@sport1.no

ÅPNINGSTIDER ÅPNINGSTIDER Mandag - Torsdag 09:00–– 18:00 Man – Tor: 09.00 18.00 Fredag 10:00 – 17:00 Fredag: 10.00 – 17.00 Lørdag 10:00 – 15:00 Lørdag: 10.00 – 15.00

Sporthuset Mo • Verkstedveien 6, 8624 Mo • Telefon: 75 15 84 84 • sportshusetmo@sport1.no JUBILEUMSMAGASIN —

29

SPORT

ELIN NILSEN:

– Skiløpergreia er en viktig del av min identitet Skonseng, februar 1994.

Undertegnede er 8 år og sitter storøyd foran en klumpete tv med skjerm i datidens 4:3-format og ser norske skihelter sope inn medaljer i alle valører under OL på Lillehammer.

SKREVET AV KRISTIAN RØDVAND PUBLISERT 12.02.2022

M

ange gode idrettsminner ble skapt i en ung sportsidiots hode den gangen, noen sterkere enn andre. Som da Elin Nilsen tok innersvingen på russiske Nina Gavriljuk på tampen av sin tredje etappe på stafetten og sendte ankerkvinne Anita Moen ut i ledelsen.

Moen var riktignok sjanseløs mot Ljubov Jegorova, men sølvet var likevel særdeles gledelig. Det som gjorde det løpet ekstra spesielt var at den djerve tredjeetappeløperen var tidenes første - og inntil i år den eneste - kvinnelige OL-deltager fra Rana.

Ytteren, januar 2022. Den unge sportsidioten har blitt til en skjeggete journalist og han sitter nå i stuen til Elin Nilsen, omtrent like storøyd som da han så stafetten i 1994. På en lang hylle over oss står premier fra en lang skikarriere på rekke og rad. Elin Nilsen byr på kaffe og lakris. Dvergschnauzeren Tussi har kommet fram til at gjesten ser grei ut og forlanger kløing, men journalisten har en jobb å gjøre.

– Hvordan var det å delta i OL? – Det var en helt spesiell opplevelse den første gangen, men det var selvfølgelig ekstra spesielt på Lillehammer. Jeg var aldri med på åpningsseremonien på noen av av mesterskapene siden jeg alltid gikk første øvelse dagen etter, men jeg fikk oppleve mye.

På Lillehammer gikk jeg ikke den siste distansen, men jeg valgte å være igjen et par dager bare for å være med på folkefesten ute i løypene og i sentrum av Lillehammer. Det var kjempegøy.

– Hvordan var stemningen i langrennsleiren?

30

— JUBILEUMSMAGASIN

– Det var god stemning på laget, og det var i hvert fall ingen spiseproblematikk den gangen. Vi var heldige med årgangen sånn sett. Det spesielle med å være på et langrennslandslag er at man er jo helt forskjellige folk som blir henta inn fra forskjellige deler av landet, og som skal bo sammen 200 dager i året, så det er ikke til å unngå at noen gnisninger oppstår.

– Vi må nesten en tur tilbake til begynnelsen.

Hvordan endte du opp som langrennsløper?

– Det var langrenn jeg begynte med og jeg gjorde det forholdsvis bra, men jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle nå så langt. Jeg husker da jeg var 17 år og kom inn på juniorlandslaget og tenkte «jøss, så heldig jeg er som får oppleve dette et år». Så sent som det trodde jeg ikke at jeg skulle bli toppidrettsutøver, minnes hun.

Trude Dybendahl gikk første etappe. Veteran Inger Helene Nybråten – den eneste som var igjen fra gullaget fra Sarajevo i 1984 – gikk andre. Hun sørget for at Nilsen hadde noen sekunders forsprang på Gavriljuk da hun gikk ut på sin tredje. Nilsen ble raskt tatt igjen, men som nevnt slo hun tilbake. Som forventet ble Russland for sterke til slutt. I ettertid har det kommet fram at konkurransene ikke var helt rettferdige på nittitallet.

– Russerne var jo maskiner. Nå vet vi jo hvorfor, men det var ikke opplest og vedtatt da. Normalt skulle jeg ikke hatt sjans mot Gavriljuk, men akkurat den gangen på Lillehammer klarte jeg å henge med. Anita Moen var ikke helt fornøyd med å være den som ble fragått denne gangen, hehe.

Hun understreker at jentene var veldig fornøyde med sitt sølv.

– Det var ikke gitt at vi skulle klare å ta sølv. Italia var jo også gode, både Manuela Di Centa og Stefania Belmondo var jo i storslag. Det hadde jo selvfølgelig vært artig å klare et gull, men vi vet jo nå at det ikke var helt fair. Og vi vet jo hvordan politikken var der borte.

Det var jo ganske mange ganger det var åtte russere først.

– Er det bittert å tenke på at dere kan ha gått glipp av gull på grunn av dopede konkurrenter?

”

KAMPEN MOT DE RUSSISKE MASKINER

Det hadde jo selvfølgelig vært artig å klare et gull, men vi vet jo nå at det ikke var helt fair.

Det skulle jo som vi vet bli langt mer enn bare ett år med profesjonell satsning. Hun var to år på juniorlaget og to år på rekrutt før hun rykket opp til a-laget. Der ble hun værende i 16 år.

– Jeg var 20 år da jeg gikk mitt første renn som senior. Da vant jeg åpningsrennet på BUL. Det ble et fryktelig styr. Da fikk jeg helt sjokk. Det var vel da jeg tenkte at her var det muligheter, forteller hun.

OL på hjemmebane ble naturlig nok en stor gulrot.

– Da vi fikk vite at «the descision is Lillyhammer» ble det et naturlig mål for alle. Det ble en ny tidsregning. Albertville var på en måte bare veien til Lillehammer.

– Kan du fortelle litt om stafetten på Lillehammer?

– Det var jo en folkefest. Jeg hadde ofte den utakknemlige oppgaven å være den som blir fragått, ikke nødvendigvis fordi jeg var den dårligste, men fordi vi hang bedre med på klassisk enn vi gjorde på skøyting. De første årene gikk jeg siste etappe og da hadde vi gjerne et forsprang etter de klassiske etappene, men ble innhentet i skøyting. Slik var det i Albertville i 1992. I 1994 gikk jeg tredje etappe og det var jevnt etter de to først etappene, minnes hun.

– Jeg synes jo det er litt synd, men samtidig tenker jeg at det betyr jo mest der og da. Jeg hadde ikke vært noe lykke­ligere i dag om jeg hadde hatt x antall medaljer i tillegg. Historien hadde vært annerledes, men det betyr jo mest der og da. Jeg går ikke rundt og er bitter, slår hun fast.

– Men det er klart, vi la ned mye arbeid og gjorde alt vi kunne, likevel var vi sjanseløse. Vi skjønte ikke at det gikk an.

– LITT SOM EN LEIRSKOLE – La oss hoppe fram til Nagano 1998. Hva husker du best fra det mesterskapet?

– Det jeg husker best er tremila, for da hadde jeg jo et lite håp om å klare medalje. Det hadde jeg egentlig hver gang, men den gangen var det ganske nært. Jeg kjempa lenge om bronsen, men tapte den til Larisa Lasutina. Jeg var ikke så forbaska langt bak, men det var ingen sekundstrid heller. Jo mindre margin, jo surere er det å tape. I OL-sammenheng var den tremila det nærmeste jeg var å klare en individuell medalje.

Det hører med til historien at hun også ble nummer fire på tremila i Albertville, over minuttet bak Jelena Välbe på tredjeplass. I Nagano var hun noen sekunder nærmere, og hun fikk i det minste en slags revansje over Välbe, som kom på femteplass nesten halvminuttet bak Nilsen.

– Hvordan var stemningen i Nagano sammenlignet med Lillehammer?

– Ingen annen plass var stemningen som på Lillehammer. Dessuten var jeg i en helt annen situasjon i Nagano. Jeg hadde fått Tiril, som var knapt to år. Jeg hadde henne med meg og vi bodde på et lite hotell et stykke unna OL-landsbyen. Vi sov på golvet på japansk vis, men det var fint.

– Apropos OL-landsby, hvordan er livet der?

– En OL-landsby er litt som en leirskole og egentlig litt som å være på samling, Forskjellen er at alle grener er samlet, man møter folk fra andre idretter.

Vi spiste for eksempel frokost med Johann Olav Koss på Lillehammer, det var uvant. Og det var god stemning. Vi så andre øvelser på storskjerm i et hus inne i landsbyen og det var hengt opp plakater med medaljørene. Det kom nye navn hver dag, det ble en hel vegg til slutt.

– Visste du da du var i Nagano at det var ditt siste OL? – Nei, det var absolutt meningen at jeg skulle være med til Salt Lake City, men jeg ble ikke tatt ut. Det var surt. Egentlig var jeg kvalifisert til å gå alle renn, men det var spesielle kriterier for å bli tatt ut til OL. Kom ››› JUBILEUMSMAGASIN —

31

SPORT

››› man på pallen i verdenscup var man kvalifisert, også suverene, men nå ser det ut som hun har fått litt mer skulle man ha to plasseringer topp seks. Sånne kritekonkurranse og det har blitt litt mer spenning. Samtirier. I tillegg var det bare 8-9 stykker som fikk være dig er det ingen man unner et OL-gull mer enn henne. med, og det var så mange som hadde gode resultater Det har hun jaggu fortjent. at jeg ikke nådde opp.

– Kunne Elin Nilsen anno 1994 yppet seg mot Nilsen slett litt med sykdom den vinteren, men dagens løpere? hun kom tilbake og vant jo tremila i NM det året. Man – Det går ikke an å sammenligne. Det var en helt kan jo lure på hva hun kunne fått til i Salt Lake City. annen tid, både teknikken og utstyret har utvikla seg.

– Jeg husker Norge bare stilte med tre løpere på Da jeg gikk i 1994 var skøyteteknikken fortsatt ganske den første distansen i OL, ny, den ser helt annerledes ut 15-kilometeren. Jeg som nå. Men min generasjon vant hadde best resultater på den ikke så mange medaljer og det distansen var ikke tatt ut, fortror jeg var litt urettferdig. Det Alt ble lagt til rette teller hun. var en periode med mye juks for oss og vi bare – Men jeg var nok ingen og de som skal ta juksemamedaljekandidat, jeg var jo kerne har gjort kvantesprang seilte rundt og gjorde over toppen. Jeg gikk fortere siden da. jobben vår i 1992, for å si det sånn.

Tre spesielle medaljer– Har du reflektert over at Nilsen grep sine muligheter du faktisk var den første kvinog nådde mange av sine mål. nen fra Rana som deltok i OL. Hun vant aldri noen individu– Nei, det var jo litt tilfeldig, men det er jo veldig elle mesterskapsmedaljer på internasjonalt nivå, men artig, absolutt. Men det var på tide vi fikk med flere. det ble rikelig med medaljer fra stafett. Tre sølv fra OL, tre sølv og to bronse fra VM. I NM står EN VELDIG BESKYTTA VERDEN hun bokført med fire gull, tre sølv og fem – Hvordan var den første tida etter at du ga deg? bronse, hvorav kun én av bronsemedal– Jeg fullførte sykepleien og Tiril starte på skolen, jene kom på stafett. Hun har vunnet så det var veldig hektisk. Jeg har fortsatt kontakt med Skarverennet 13 ganger, tre flere enn de jeg gikk på ski sammen med. Vi har veterantreff Therese Johaug. en gang i året der vi diskuterer litt av hvert. Jeg veit Her hjemme har hun vunnet Blåat det er mange av de andre som synes overgangen vegenløpet hele 19 ganger, siste gang til livet etterpå har vært ganske vanskelig. Man har så sent som i 2019, og er med det den vært så oppslukt i dette langrennslivet at det fort kan med desidert mest seiere i løpet komme et tomrom. uansett kjønn. Hun hadde – Hva savner du mest fra tida som aktiv? løyperekorden med tiden – Vi var i en veldig beskytta verden. Vi levde i en 2.16,59 fra 2009 fram til kongle der det eneste som var viktig var å trene og Anna Svendsen slo den i holde seg frisk. Det var på en måte veldig sårbart, 2018. men på den andre siden var det ingen andre bekymRekken med premier ringer i livet. Alt ble lagt til rette for oss og vi bare på hylla er imponerenseilte rundt og gjorde jobben vår. de. Undertegnede – Følger du fortsatt med på sporten? mener å kjen– Ja, men interessen har dabbet litt av med årene igjen noen ne. Jeg sitter ikke steinhard en hel lørdag for å se på, maskoter fra man må komme seg ut på den fineste delen av dagen.

OL og VM. Det Det ble litt kjedelig da Therese var på sitt aller mest har blitt mange i

”

32

— JUBILEUMSMAGASIN

løpet av en lang karriere. Flere enn hun vet hva hun skal gjøre med.

– Jeg skulle kvittet meg med noen av dem, men det er jo vanskelig å kaste. Tror jeg må gjøre et framstøt mot Bossmo & Ytteren IL. Det er det samme med alt OL-utstyret som står i bager. Man får jo vanvittig mye utstyr og det er sånt som aldri blir brukt i ettertid, men man kan jo ikke bare kaste det. Har lurt på om det er noe museum som kunne vært interessert.

MEDLAJENE Et spesielt sett med medaljer er ikke se i stua. OL-sølvene ligger i et skap i etasjen over. Og Nilsen ser hva Rødvand tenker.

– Har du lyst til å se medaljene?

En kan ikke si nei takk til det. Straks etter ligger tre olympiske sølv på stuebordet. Albertville 1992, Lillehammer 1994, Nagano 1998. Tre veldig forskjellige, men like spesielle medaljer. Den fra Nagano er tyngst. Undertegnede klarer ikke helt å skjule begeistringen over å holde ekte OL-medaljer i sine hender.

– Hva tenker du når du ser på disse medaljene fra gammel storhetstid?

– Jeg føler jo at der er ganske lenge sida, det gjør jeg. Samtidig føler jeg at skiløpergreia er en viktig del av min identitet, fortsatt blir jeg ofte forbundet med det. Også tenker jeg kanskje at jeg på ett vis holdt på litt for lenge, for jeg har jo en litt over snittet sliten kropp til å være 53 år. Det er mange vondter, så jeg har drevet meg hardt. Det koster å drive toppidrett og det tenker man ikke på når man holder på, men man eldes jo. Jeg har noen helseutfordringer i dag, men jeg angrer ikke, jeg hadde nok gjort det om igjen, slår Elin Nilsen fast.

Helseutfordringene er dog ikke større enn at en gammel OL-helt fortsatt er å se med ski på beina i ny og ne.

– Jeg er fortsatt ute i løypa. Det å holde formen ved like er det siste man gir slipp på.

haaland.no

Bli med på laget!

Vi trenger deg!

Elektro

Du som elsker elektro.

Som vet at dette er et fag som aldri slutter å fascinere deg.

Rør

Du som har skjønt at rør er veien inn i et magisk univers. Hvor ingen dag er lik og de faglige utfordringene er uendelige.

Varme og kjøl

Du som har et kaldt holde og et varmt hjerte.

Som sømløst beveger deg mellom varmepumper og kjøleanlegg.

Ventilasjon

Du som gleder deg til å skape en bedre hverdag for folk i kraft av et ventilasjonsanlegg som fungerer.

Blikkenslager

Du som har et blikk for fremtiden og som vet at en blikkenslager er gull verdt.

Fasadeprodukter

Du som bare venter på å skape den perfekte fasaden, lage den optimale Inngangen til et bygg.

IT og telefoni

Du som har et digitalt hode og elsker å knekke koder når det gjelder IT og telefoni.

Du trenger oss.

For det er vi som har de kuleste jobbene.

Ta kontakt, da vel! haaland.no · haalandtotal.no Send mail til bodo@haaland.no

JUBILEUMSMAGASIN —

33

ANNONSE

På utsiden har BK Byggmester valgt å gå for vedlikeholdsfrie kledninger fra MøreRoyal og aluminiums-kledde vinduer for å minske vedlikeholdsbehovet.

De romslige leilighetene i Myravegen får inn mye lys, og har den samme høye kvaliteten som de tidligere boligprosjektene til BK Byggmester.

Bygger solide boliger som varer BK byggmester bygger robuste og solide hjem som tåler forholdene på Helgeland.

Den lokale tømrerbedriften er opptatt av kvalitet i alle ledd, og bygger hus som skal vare.

– Før vi flyttet hit bodde vi de siste 50 årene i Dunderlandsdalen i et hus som vi selv har restaurert mye på.

Der gikk det mange timer til vedlikehold, og vi kjente at tiden var inne for å finne et hjem som i mindre grad krevde dette. I tillegg er leiligheten romslig, og vi har et stort uteområde med egen inngang, forteller de.

FØLTE SEG HJEMME MED ÉN GANG

B

K Byggmester har en stolthet for å bygge hjem i distriktene. Fra første spiker til siste finpuss før overtakelse er tømrerbedriften inne for å sikre at alt lever opp til den standarden de har satt. For kjøperen utgjør det en trygghet hvis noe skulle oppstå etter overtakelse.

En fellesnevner i boligene som vi bygger, er at de skal ha minst mulig vedlikehold for de som flytter inn, forteller daglig leder Bjørn R. Kristiansen.

– Vi legger vekt på solide bygg og best mulig kvalitet. Det legges til rette for et tillitsforhold mellom oss og kunden når vi leverer i fra oss ett produkt, slik at det blir minst mulig reklamasjoner i ettertid. Vi har også alltid inne Verdi Eiendomsstakst AS som utfører en ekstra og nøyd kontroll før vi sier oss fornøyd. sier en stolt Kristiansen.

”

Per og Gerd forteller om de funksjonelle løsningene som har gjort at de følte seg hjemme med nesten med én gang. Vannbåren varme i alle gulv gjør at temperaturen blir jevn, og det var også ett krav for ekteparet.

Leiligheten har blitt til et trivelig hjem, med store vinduer som gir gjennomlys.

– Vi er veldig fornøyde med leiligheten, og merker at alt er for seg gjort. BK Byggmester bruker kanskje ikke de billigste materialene, og det merkes av den gjennomgående høye kvaliteten i alt som er gjort her. Vi har også lagt merke til at bygget er godt lydisolert, så vi opplever veldig lite støy, forteller det fornøyde ekteparet.

Bygget er godt lydisolert, så vi opplever veldig lite støy

ET GODT PRODUKT FØRER TIL FORNØYDE KUNDER Per og Gerd Pedersen er ett ektepar som har nytt godt av kvalitetsarbeidet og produktet som BK Byggmester har levert. For litt over ett år siden flyttet de inn i sin flunkende nye leilighet i Thora Meyers gate. Den avgjørende faktoren som spilte inn, var en kombinasjon av kvalitetsmaterialet som ble brukt og den vedlikeholdsfrie kledningen på huset.

34

— JUBILEUMSMAGASIN

FLERE BOLIG­ PROSJEKTER

BK Byggmester har flere prosjekter i vinden, og har snart ferdigstilt fire leiligheter i Myravegen. De sentrale leilighetene er mellom 90 kvm – 130 kvm. Bygget har den samme høye kvaliteten, og vedlikeholdsnivå som boligen i Thora Meyers Gate. Ansvarlig eiendomsmegler Susanne M. Dahle, forteller at det er attraktive boliger.

– Boligområdet ligger sentralt, men i en rolig del av sentrum. Dette er romslige leiligheter med gjennomtenkt planløsning, gode kvaliteter og fin finish på arbeid som er gjort. Det er heis i bygget, og alle leilighetene har stor balkong, bod og garasje. Selv om det er en flermannsbolig er bygget planløst på en slik måte at man opplever å få privatliv, forteller eiendomsmegler Susanne M. Dahle.

Ekteparet Gerd og Per Pedersen er fornøyde med leiligheten de kjøpte for ett år siden. Boligen har en gjennomgående høy kvalitet, og er veldig funksjonell, forteller de.

JUBILEUMSMAGASIN —

35

3 soverom, carport og sportsbod

HUSTYPE GALANT

Nordbohus har spesialtegnet en hustype som er skreddersydd for at flere unge voksne kan få oppfylt drømmen om å eie bolig Nordbohus Bernhard Olsen AS håper med denne boligtypen å bidra til at flere unge som ikke har nok egenkapital skal få realisert boligdrømmen sin.

EGENINNSATS PÅ EGET HUS På denne halvannen etasjes boligen kan du få 3 valg på leveransen, totalleveranse, med uinnredet loft og råbygg ferdig isolert.

Nordbohus ferdigstiller våtrom etter gjeldende forskrifter og krav.

BERNHARD OLSEN AS

Med de to siste alternativene kommer man ned i pris, fordi egeninnsatsen fra huseier økes.

En høyere egeninnsats gjør at bankene beregner en høyere egenkapital hos deg når du skal søke om lån.

Et par i etableringsfasen som f.eks. ikke har barn, kan klare seg fint med bare en etasje i første omgang.

Vi mener vi har fått til et spenstig og moderne hus med tidsriktig fasader. Nordbohus har lagt vekt på andre viktige faktorer ved huset, det passer godt for små tomter og i tillegg er det innredet slik at muligheten for fleksibilitet er stor.

Grunnflaten på hustype Galant er 75 kvm i første etasje. Tilsammen er huset ca 95 kvm.

Huset er allerede prosjektert i flere boligfelt.

TA KONTAKT MED:

NORDBOHUS BERNHARD OLSEN AS

Maria Skotnes

Håndtverksgt. 7, Grubhei

Boligselger

8610 Mo i Rana

Tlf: 957 74 447

Telefon: 75 12 88 22

E-post: maria.skotnes@nordbohus.no

www.nordbohus.no/forhandler/rana

5 ledige tomter på Lappheia!

LAPPHEIA

Tomteområde som passer perfekt for husmodellen Galant Skonseng er et flott område som mange liker veldig godt- spesielt når det kommer til oppvekst og idrett.

Naturen ligger like utenfor døra- så dette er virkelig et sted å finne roen på.

Barnehage og barneskole opp til 7.trinn, lokalbutikk, skiarena, fotballbane, naturområder og flyplass er bare noen av mulighetene som finnes rundt Skonseng.

BERNHARD OLSEN AS

Skonseng er en aktiv bygd med et engasjert lokallag som holder liv i bygda hele året. Det er idrettslag og flere muligheter til å delta på aktiviteter etter middagstider, så her er hverdagen sjelden kjedelig.

• Fotballbane • Naturens egen lekeplass • 10-15 minutter til Mo i Rana sentrum • Bo landlig • Helgelandskysten like ved • Sol nesten hele døgnet

HUSTOMTENE • Tomter fra 775 kvm og opp til 975 kvm • Solrikt med utsikt mot sør • God mulighet for utnyttelse av tomten • Flotte turområder • Alle tomtene har mulighet for oppsetting av egen garasje.

TA KONTAKT MED:

NORDBOHUS BERNHARD OLSEN AS

Maria Skotnes

Håndtverksgt. 7, Grubhei

Boligselger

8610 Mo i Rana

Tlf: 957 74 447

Telefon: 75 12 88 22

E-post: maria.skotnes@nordbohus.no

www.nordbohus.no/forhandler/rana

PORTRETT

Morten sto mellom å avslutte livet eller å prøve medisinsk cannabis

– Det gikk så langt at jeg egentlig bare så to muligheter.

Enten å dra til Sveits og få aktiv dødshjelp eller å prøve medisinsk cannabis. Og det siste hadde jeg ikke tro på, forteller Morten Berntsen åpenhjertig.

SKREVET AV HEDDA HILLER

Morten var bare 12-13 år gammel da rusmisbruket startet, men det eskalerte fort. Han sier han har vært igjennom flere titalls overdoser som følge av heroin og andre opiater.

I 2007 satte han sitt siste skudd.

– Det var LAR (Legemiddelassistert rehabilitering journ. anm.) som gjorde at jeg klarte å slutte. Men jeg skulle aldri ha gått på subutex i 15 år. Da jeg begynte å røyke cannabis klarte jeg å avruse meg selv, men det tror jeg hadde mer med sinne å gjøre enn stahet.

Jeg er så forbanna på de medisinene som har brutt ned kroppen min i alle år, og fått meg til å se verden i sorthvitt en halv mannsalder, sier Morten.

PUBLISERT 13.09.2020

H

an sitter med hendene i fanget og smiler. Foran han på bordet ligger en joint, to pakker sigarettpapir og 20 gram medisinsk cannabis. Det er nettopp dette Morten ønsker å fortelle om, på tross av at det koster.

I årevis har han slitt med senskadene av russykdom. Smertene ble til slutt så sterke at Morten var invalidisert og sengeliggende. Han klarte nesten ikke å ta til seg næring og raste ned 38 kilo i vekt.

– Kroppen min var rett og slett utslitt. Aller verst var det i musklene i føttene, men jeg hadde vondt overalt. Det var et smertehelvete med risting, spasmer og null livskvalitet, sier Morten.

38

— JUBILEUMSMAGASIN

MEDISINFRI Etter at han ble rusfri har Morten følt at det er lite hjelp å få fra helsevesenet, og at oppfølgingen derfra har vært fraværende. Han har hatt en LAR-lege, og har nå to leger i Nederland og en i Oslo, men mangler fastlege.

– Det har vært vanskelig når jeg har vært så syk, og det har vært en del turer på legevakta når smertene har vært på sitt verste. Jeg opplever at det er vanskelig å få den hjelpen du trenger når de klikker seg inn på deg og ser at du er tidligere rusmisbruker, sier Morten.

Ideen om å prøve medisinsk cannabis fikk han gjennom en samtale med legen sin i Oslo.

– Det er en lege som har spesialisert seg innenfor

feltet, og hun har hjulpet meg mye. Hun er veldig tydelig på at cannabis er medisin, og at det kan brukes som erstatning for andre preparater. Jeg gikk på flere medisiner enn jeg klarer å huske da jeg begynte med medisinsk cannabis. Nå har jeg omtrent bare astmasprayen min igjen, sier Morten.

Morten har en søknad inne hos Legemiddelverket i Norge for å kunne kjøpe medisinsk cannabis i Norge. Enn så lenge må han reise til Nederland, med en legeerklæring fra legen i Oslo, som gjør at han kan få utskrevet resept i Nederland. Når han kommer til Norge går han på rødt i tollen, og fortoller varene.

– Dette ble lovlig for bare noen år siden, så jeg ville ikke hatt denne muligheten tidligere. Jeg var nede for første gang i august, men jeg kan bare ha med meg 60 gram om gangen, noe som gjør at jeg må ned igjen i september. En slik tur koster med 13.000 kroner inkludert medisinen, så det jeg i praksis har råd til på en måneds trygd er husleie og smertelindring, sier Morten.

Morten estimerer at han bruker rundt 10.000 kroner i måneden på medisinsk cannabis.

– Det er dyrt for litt ugress, men jeg ser egentlig ikke pengene i dette. Jeg ser livskvalitet, og da må jeg investere i det. Likevel er det er klart det føles urettferdig å betale så mye for en medisin som er utskrevet av en lege.

Morten har også søkt om en spesialisterklæring i påvente av behandlingen av søknaden hans som lig-

ger inne hos Legemiddelverket. Med en slik erklæring kan han ta med medisin for tre måneder, slik at han slipper å reise så ofte.

SLUTTET Å RØYKE Morten hevder at han merket stor forskjell etter bare to dagers bruk med medisinsk cannabis. Etter en uke la han ut to videoer som ble sett 17.000 ganger på bare litt over et døgn. Den ene viser Morten som går på verandaen hjemme før han dro til Nederland og den andre dagen etterpå.

– Som dag og natt. Også sov jeg 10 timer i natt, noe jeg ikke har gjort på mange år, skriver Morten under videoen.

Han er ærlig på at han synes det ble litt skummelt da det tok av.

– Jeg ble overrasket over hvor hyppig den ble delt, og hvor mange som så den. Jeg synes egentlig det ble vel mye eksponering, og vurderte å slette den, men samtidig mener jeg at dette er så viktig å få frem. Jeg må bare stå i det. Det er sikkert mange som tenker sitt om rusmisbrukeren oppi bakken, men jeg driter i det, så lenge det gjør hverdagen min lettere.

– Jeg er stolt selv over det jeg har klart. At jeg fikk til å røyke meg opp og bytte ut alle medisinene med en urt, som ikke brenner opp kroppen min. Og nå

røyker jeg faktisk bare cannabis. Jeg har klart å kutte ut sigarettene helt, og det har sitt å si. Jeg var oppe i 60 om dagen før jeg begynte med dette. Det er forresten mange måter å bruke medisinsk cannabis på. Du kan lage deg en kopp te. Du trenger ikke å røyke det.

KOLLAPSET Når Morten drar nedover igjen den 21. september drar han ikke alene. Han har gjennom nettet blitt kjent med svært mange andre MC-pasienter som han reiser sammen med.

– Vi er 15-20 stykker som drar sammen. Vi har mye til felles i det at vi er folk som havner mellom to stoler. Det som går igjen er rus, psykiatri og ulykker som har vært invalidiserende.

Dette er vår måte å overleve på.

– Men har det en effekt?

– Visst har det en effekt! Jeg har gått fra 0 til 100 i livskvalitet, og humøret mitt er helt annerledes. Også er det så godt å slippe å planlegge hver gang jeg skal en plass. Før måtte jeg være sikker på at alle reseptene var oppdaterte, og at jeg hadde nok medisin med meg. Jeg mener dette er det som fungerer for meg, også registrerer jeg at mange leger er fullstendig uenig med meg.

Etter at Morten var i Nederland var han for første gang på flere år istand til å reise på ferie, og dro

”

Jeg skulle aldri ha gått på subutex i 15 år.

sammen med familien til Vesterålen. Der gikk det fullstendig galt.

– Jeg kollapset i havgapet, og pulsen min falt til 26 slag i minuttet. Jeg svimte av, og husker ikke mer.

Jeg har tatt EKG av hjertet, og venter på svar om det er hjertesvikt. Jeg ble lagt inn på sykehuset i Stokmarknes, og det var helt fantastisk. De spøkte med meg legene om at jeg måtte vel være glad jeg falt om, slik at jeg fikk bo på hotell, sier Morten og ler.

Mortens mamma kommer opp i andre etasje med fingrene rundt en kaffekopp, og setter seg ned sammen med sønnen. Inger Berit er fortsatt preget av opplevelsen i sommer.

– Det var helt forferdelig, også hadde vi jo ikke dekning. Jeg måtte fyke opp på et fjell for å få legehjelp, og rushe ned igjen da de trengte opplysninger jeg ikke hadde for hånden. Jeg er glad det gikk så godt som det gjorde, sier Inger Berit.

Det har vært mange tunge år, også for henne. Sønnens sterke smerter har skremt henne.

– Jeg var helt sikker på at vi skulle miste deg. Så dårlig var du før du dro til Nederland, sier Inger Berit og ser bort på sønnen.

– Hvordan var det for deg i perioden med rusmisbruk?

– Det jeg sitter igjen med er at jeg har fortrengt masse. Men når han holdt på å korne av i Sandvika i sommer kom det litt tilbake. Da han falt sammen ble jeg tatt tilbake til overdosene, sier Inger Berit stille. ››› JUBILEUMSMAGASIN —

39

PORTRETT

FRA FORSKRIFT OM NARKOTIKA § 19. Medbringing av legemidler med innhold av narkotika til eget personlig, medisinsk bruk for reisende Legemidler med innhold av narkotika kan, til eget personlig, medisinsk bruk, medbringes ved inneller utreise når a) legemidlene er rekvirert av lege eller tannlegeb) den reisende kan dokumentere, for eksempel ved hjelp av pakningens etikett, resept eller legeerklæring, at legemidlene er rekvirert til eget personlig, medisinsk brukc) mengden medbrakt legemiddel ikke overstiger mengdebegrensningen som fremkommer av annet, tredje, fjerde, femte eller sjette ledd.

For reisende med folkeregistrert adresse i Norge gjelder ved innreise til Norge en mengdebegrensning tilsvarende én ukes forbruk etter angitt dosering når legemidlet er anskaffet i utlandet. Den reisende kan likevel medbringe slike legemidler tilsvarende inntil én måneds forbruk etter angitt dosering dersom den reisendes medisinske behov kan dokumenteres ved erklæring fra lege i Norge.

Reisende med folkeregistrert adresse i Norge kan ved innreise til Norge medbringe legemidler med innhold av narkotika inntil én måneds forbruk dersom legemidlene er anskaffet i Norge. Den reisende må kunne dokumentere at legemidlene er anskaffet i Norge.

For reisende til Norge som ikke har folkeregistrert adresse i Norge, gjelder en mengdebegrensning tilsvarende én måneds forbruk etter angitt dosering. Departementet kan gjøre unntak fra mengdebegrensningen dersom det er medisinsk behov for å medbringe legemidler med innhold av narkotika for mer enn én måneds forbruk.

Ved utreise fra Norge gjelder en mengdebegrensning tilsvarende én måneds forbruk etter angitt dosering.

Ved utreise fra Norge til land utenfor Schengen-området, kan reisende medbringe legemidler med innhold av narkotika for mer enn én måneds forbruk dersom den reisende kan dokumentere, ved legeerklæring fra lege i Norge, sitt personlige medisinske behov for legemidlene.

Ved reiser innen Schengen-området kan reisende bosatt i Schengen-området framlegge original Schengen-attest i stedet for dokumentasjon nevnt i første ledd. Attesten skal være utstedt av kompetent myndighet i landet den reisende er bosatt. For bosatte i Norge utstedes attesten av apotek.

Tollmyndighetene kan kreve at den reisende legger fram dokumentasjon etter denne bestemmelsen.

KILDE: LOVDATA

40

— JUBILEUMSMAGASIN

›››

– Hva tenkte du da Morten fortalte at han skulle til Nederland?

– Når du ser resultatet, er det ikke noe å tenke på.

Problemene hans har pågått så lenge, og han var jo helt knekt. Forskjellen etter han begynte på medisinsk cannabis er enorm. Vi har flere samtaler og han er mye blidere. Det er bare positivitet, sier Inger Berit med ettertrykk.

– Vi har jo fått meg av zombiedopet, sier Morten og ler.

– Ja, da var du ikke mye med! svarer Inger Berit.

De er begge to sterke motstandere av medisin som løsning på alt.

– Medisin bør ikke være førstevalget, men sistevalget. Å medisinere noen med så sterk medisin som jeg har gått på, bør være absolutt siste utvei, og du må følges opp slik at du kan bli tatt av medisinen om det er mulig, sier Morten.

Morten var forberedt også på de negative reaksjonene, men sier at de ikke har kommet. Han er litt spent på kommentarfeltet under denne artikkelen.

Han skriver helt ærlig til Rana No etter å få artikkelen til gjennomlesing: – Det blir spennende. Jeg er forberedt på negative kommentarer også nå. Likevel synes jeg det er så viktig å belyse temaet.

Tilbake i spisestua på Båsmo har Morten samme tone: – Alle tilbakemeldingene har vært gode, men det er mange som blander sammen medisinsk cannabis med legalisering av cannabis. Det er ikke legalisering det er snakk om, men at de som trenger det skal ha muligheten til en bedre livskvalitet.

– Er du selv for legalisering?

– Jeg håper at jeg kan få se Amsterdam-tilstander med coffeeshops i Norge om få år. Jeg har ikke lyst å dra ut og ta meg en øl, jeg har lyst å dra ut og ta meg en joint. Og jeg dør heller enn å gå tilbake på morfinpreparater.

– Det er så mye politikk i dette med cannabis. I Sverige har de cannabis på blå resept, mens her må du betale for det.

Reaksjonen han var aller mest spent på var allikevel mammas.

– Jeg har tenkt på dette i mange år, men jeg var sikker på at mamma skulle klikke. Jeg ble utrolig overrasket over hvordan du reagerte, sier Morten henvendt til moren.

”

Jeg har lyst å hoppe strikk i Rjukanfossen.

Når hjerteprøven er negativ er det det første jeg skal gjøre.

Også skal jeg ringe mamma rett etterpå, og si at det gikk bra!

MAMMAS REAKSJON

– Jeg reagerte som jeg gjorde fordi jeg så hvilken vei dette kom til å gå. Du var jo forgiftet. Jeg trodde du skulle dø. Kiloene raste av deg, og vi opplevde å ikke bli tatt på alvor av helsetjenesten, selv om du hadde betennelses­ kuler i hele kroppen... Det var virkelig fælt, sier Inger Berit.

Morten smiler til mamma.

– Det føles som det er et lys som har gått opp for meg. Det jeg levde før var ikke et liv. Det hadde vært bedre å være dø, sier han.

– Nå som du har en fremtid. Hva vil du fylle den med?

– Det første jeg skal gjøre er å finne på noe galskap. Jeg har lyst å hoppe strikk i Rjukanfossen. Når hjerteprøven er negativ er det det første jeg skal gjøre.

Også skal jeg ringe mamma rett etterpå, og si at det gikk bra!

VI GRATULERER RANA NO MED ss o sen l i H

-ÅRS JUBILEUM e iH

lg

K d n a el

SKREDDERSYDDE LØSNINGER FOR DITT KONTOR KONTORMØBLER Møbler, skap, reoler, gardiner/ skjerming/støydemping Vi leverer møbler til kontor, møterom,resepsjoner, kantiner, venterom, lobby, sykehjem, institusjoner, skoler og barnehager.

r aft

Vi gratulerer RANA NO med 5 års jubileum

KONTORMASKINER Kaffemaskiner, vannautomater, skrivere, kopimaskiner, skjermer og annet AV-utstyr.

KOPITJENESTER Storformat utskrift/skanning av tekniske tegninger, kart, bannere og plakater.

INVENTUM RTD AS – Vi gjør gode arbeidsplasser enda bedre!

INVENTUM RTD AS ved innkjøringen til Mo Industripark | Tlf. 990 28 000 | www.inventumrtd.no JUBILEUMSMAGASIN —

41

SAMFUNN

NABOER, BEBOER OG HUSEIER OM DET SOM KALLES

Skrekkens hus Ett hus som ligger i nærheten av sentrum, nært Rana ungdomsskole og nært barnefamilier, har fått navnet ”Skrekkens hus”. Dette navnet har huset blitt gitt av tidligere beboere, naboer og personer innad i rusmiljøet i Rana.

SKREVET AV HEDDA HILLER PUBLISERT 27.11.2019

H

uset er er eid av lokalpolitiker Nils Notler, som leier ut leiligheter. Blant leietakerne finner man personer som blant annet er belastet av rus.

Sommeren 2019 hadde enkelte personer i nabolaget fått nok. Flere har opplevd ubehagelige og skremmende situasjoner som er knyttet til dette huset i lang tid. Rana No vet at hendelser med seksuelt krenkende adferd og omsetning av narkotika er tilknyttet huset. Nylig er det avsagt en dom der narkotikaomsetning er knyttet til huset. I en annen fersk dom er en beboer dømt for seksuelt krenkende adferd.

Den siste tiden har det videre forekommet flere anmeldelser tilknyttet huset, forteller politiet til Rana No. Et av tilfellene omhandlet blotting fremfor elever ved Rana ungdomsskole. Dette førte til at Rana ungdomsskole leverte en politianmeldelse.

Nå har politiet valgt å ta gripe inn i situasjonen, i samarbeid med kommunen. Fredag 6.desember skal det avholdes møte i Politirådet, der hovedtema er «skrekkens hus» og situasjonen rundt dette.

– Vi ser alvorlig på at barn og unge utsettes for det som skal ha skjedd, sier etterforskningsleder ved Mo i Rana politistasjon, Erlend Mikalsen. Han bekrefter at polititets tidligere erfaringer gjør at man har minst et par personer i tankene, når man starter etterforskning etter blottingen.

– Vi skal ikke forhåndsdømme noen, men at det har vært episoder i dette området er kjent for oss, og vi må se om det kan finnes måter å løse dette på, til alle beste, sier Mikalsen.

– Første gang jeg var utsatt for blotting var da vårt eldste barn var baby. Jeg var hjemme i svangerskapspermisjon, og plukket barnet ut av vogna, da en person dro ned buksene foran meg og begynte å onanere. Det var en fæl opplevelse, sier Mari.

Hun forteller videre at hun skal ha vært vitne til andre hendelser hun oppfattet som skremmende og alvorlig , samt omsetning av rusmidler i og rundt huset.

Derfor bekymrer Mari seg for at huset ligger i hovedfartsåren mellom Rana ungdomsskole avdeling Mo og Moheia Fritidspark, og at dette er en vei som blir brukt av skoleelever.

– Det er daglig trafikk med hundrevis av ungdommer, som risikerer å bli utsatt for seksuell trakassering i løpet av sin skoledag, mener Mari.

Mari forteller at hun flere ganger har vært i kontakt med huseier for å gjøre ham oppmerksom på det hun mener er kritikkverdige forhold.

– Jeg har gjentatte ganger tatt kontakt. Jeg opplever at han ikke er lydhør i forhold til belastningen det er å ha personer med denne typen sammensatte problemer med rus og psykiatri i et nabolag med både barn og eldre mennesker, sier hun.

Hun reagerer også på boligens tilstand.

– Det er en fryktelig kvalitet på dette huset, både utvendig og innvendig, mener Mari.

Hun forklarer at de har bygd gjerder rundt eiendommen for å skjerme seg selv og egne barn, men at dette ikke er nok.

– Det er fælt å ikke føle seg trygg i sitt eget hjem, og det har gått så langt at venner og familie kvier seg for å besøke oss.

To venninner med sine syv år gamle døtre opplevde å bli utsatt for blotting da de skulle besøke oss en formiddag på vei til tivoli. Da tok vi og kontakt med politiet, hevder Mari.

”

Det er en fryktelig kvalitet på dette huset, både utvendig og innvendig

HAR KONTAKTET HUSEIER Naboene til huset reagerer sterkt på at det ikke er tatt grep tidligere.

«Mari», som ønsker å være anonym, har bodd i nærheten av huset i flere år, og har flere ganger blitt utsatt for hendelser hun betegner som ubehagelige.

42

— JUBILEUMSMAGASIN

– RESPEKTLØST AV HENSYN TIL DE SOM BOR DER – Jeg synes ikke minst at dette er respektløst av hensyn til de som bor der. Situasjonen er også høyst utrygg for dem. Du kan ikke la privatpersoner uten kunnskap huse mennesker som trenger hjelp. De trenger oppfølging av rutinerte fagfolk, mener Mari.

«Andreas» er også bosatt i nabolaget og bekrefter «Maris» opplevelser.

– Jeg kjente til dette huset lenge før jeg flyttet hit, og har reagert på at det er i så dårlig forfatning. Etter at jeg flyttet hit har jeg fått bekreftet mine mistanker om at det er mye styr der. Det er svært ofte besøk av politiet, noen ganger flere ganger for dagen, hevder Andreas.

Andreas har også selv opplevd ubehagelige og skremmende opplevelser.

– Dette er en skolevei, og jeg synes det er skummelt å tenke på at både barneskoleelever og ung-

domsskoleelever risikerer å bli utsatt for noe. Det er også blotting tilknyttet til de som bor i dette huset, sier Andreas.

Han mener i likhet med Mari at disse menneskene ikke får god nok oppfølging.

– Dette er en situasjon som ikke er bra verken for beboerne, naboene eller ungene som har dette som skolevei, sier Andreas.

ANMELDTE BLOTTING Rektor ved Rana ungdomsskole Kari Edvardsen (bildet) kjenner til dette huset og påstander knyttet til enkelte som bor her. Hun forklarer at skolen er klar over problematikken.

– Jeg ble kontaktet av en foresatt i vår. Denne personen var bekymret for aktiviteten i huset, dette kom etter at media omtalte en sak som omhandlet blotting. Den foresatte syntes det var viktig i forhold til at huset ligger ved en vei som trafikkeres av barn, sier Edvardsen.

Hun forklarer at i etterkant har situasjonen rundt dette huset blitt diskutert internt, videre har ledelsen vært bevisst på situasjonen.

I slutten av november kom en ny konkret hendelse som angår beboere av dette huset.

– Vi fikk en henvendelse i november, som angår ett konkret tilfelle. Denne sendte vi videre til SLT-koordinator Rune Bang. Vi ble anbefalt å anmelde, og forholdet angår blotting, sier Edvardsen som poengterer at skolen ble varslet i vår om at dette kunne bli en problemstilling.

Med unntak av denne ene konkrete hendelsen i november 2019 har ikke Edvardsen registrert andre konkrete tilfeller knyttet til huset.

– PROBLEMATISK Rana No møter politioverbetjent og leder for patruljeseksjonen ved Mo i Rana politistasjon, Joakim Einhaug. Han mener det på ingen måte er greit at forbipasserende opplever ubehag eller frykt.

– Det er viktig at politiet blir kontaktet ved slike tilfeller, sier Einhaug som mener det mest alvorlige med denne saken er at en ungdomsskole og bussholdeplassen til skolebussen med elever ligger i nær-

kjent for politiet. Det er også innkalt til Politiråd neste fredag, hvor ett av temaene er atferd som er anmeldt til politiet.

LAVERE TERSKEL

heten. Dette er problematisk med tanke på at huset er knyttet til hendelser som kan være ubehagelig og skremmende for barn.

– Det er også et hus vi har hatt under oppsyn i mange år. Tidligere har det forekommet kjøp og salg av narkotika, samt tyveri som var hyppigst, men ikke de store sakene. Når er disse gått over denne perioden hvor sykdommen kommer frem. Her er det situasjoner med blotting og fremvisning av handlinger av seksuell karakter, sier Einhaug og påpeker at med hensyn til enkeltpersoner som bor i dette huset kan ikke politiet gå i detaljer.

Etterforskningsleder ved Mo i Rana politistasjon, Erlend Mikalsen, bekrefte videre at adressen er vel-

Einhaug forklarer at antall utrykninger til huset varierer. Det er likevel oftere enn andre steder.

– Det har endret karakter, men er nødvendigvis ikke mindre alvorlig. Jeg vil si at terskelen er lavere for å rykke ut til dette huset. Det forekommer tilfeller av blotting, onanering i vinduet som er urovekkende for de som passerer. Dette prioriteres derfor høyere enn det som skjer innenfor veggene, sier han og legger til at forholdene rundt adressen har eksistert i 10-15 år.

Det har vært opprettet saker og anmeldelser rundt hendelser knyttet til huset, forklarer Einhaug.

– Dette har ikke så stor forebyggende effekt i de tilfellene hvor det er sykdom ligger til grunn, men det er de virkemidlene vi har.

Einhaug påpeker at de involverte i hendelsene som nå er anmeldt er flere enn én person. Videre kan han forstå at personer som bor i nærheten av huset blir redd. ››› JUBILEUMSMAGASIN —

43

SAMFUNN

Det bor flere i Rana med diverse utfordringer, noen klarer å skjule det, andre klarer det ikke, for å si det rett ut, sier Notler og fortsetter.

– Da må politiet inn etterhvert, på samme måte som om de har bodd i en blokk. Den menige mann kan ikke ta ansvar for det, heller ikke en huseier. Disse personene har også rettigheter som alle andre, som leietaker og samfunnsborger. De må også rettsforfølges på lik linje med alle andre som bryter loven, sier han.

Føler du ett ansvar for situasjonen rundt huset som eier av leilighetene?

– Klart jeg føler ett ansvar. Det gjør jeg både som politiker og medmenneske. Fra begge standpunktene ser jeg utfordringene deres. Likevel er det slik at som den hendelsen i høst utenfor Fjordgården, den kunne skjedd uavhengig av hvor vedkommende bodde. Som huseier kan jeg ikke gjøre så mye og enkelte får oppfølging fra kommunen, sier Notler.

›››

››› – Likevel vil jeg si at det ikke er en farlig situasjon.

Det er ingen grunn til at man skal være redd, men jeg forstår at frykt og bekymring oppleves når man blir kontaktet på gaten eller observerer ting. Spesielt hendelser av seksuell karakter, sier han og legger til at derfor burde enkelte kanskje bo et annet sted.

– Det er det enkle svaret. Utryggheten de representerer burde ikke ligge så nært skole og familier, avslutter Einhaug.

HUSEIER: – FORFERDELIG Nils Notler er lokalpolitiker i Rana Arbeiderparti og er blant annet vararepresentant i Formannskapet for perioden 2019-2023. Videre er han også leder for oppvekst og kulturutvalget i Rana kommune.

Det er Notler som eier det omdiskuterte huset, og leier ut leilighetene privat. Selv finner han situasjonen rundt huset svært trist og er preget av saken når Rana No tar kontakt. Notler har nemlig kjent flere av beboerne i over 40 år, og er ofte innom leilighetene.

Han legger ikke skjul på at han er fullstendig klar over situasjonens omfang og at huset kalles «Skrekkens hus».

– Jeg er klar over det og synes det er helt forferdelig. Derfor har jeg forsøkt å avvikle dette lenge. Likevel har mange klart å oppføre seg en god stund, men så faller de tilbake, sier Notler som forteller at per i dag bor det to stykker i huset, og to flytter snart ut.

Herunder en av personen som har stått for hendelsene som involverer seksuelt krenkende adferd.

Når du sier du lenge har forsøkt å avvikle dette, hvorfor har du ikke gjort det?

– Det er vanskelig når et menneske kommer og ikke har et sted å bo. Hva gjør du? Skal de bo på gaten? Det er mennesker vi snakker om, det er ikke dyr.

Det er vanskelig å skulle nekte noen tak over hodet, det er heller ikke slik at jeg tar noen høye husleier fra dem for å si det sånn, sier Notler.

Notler bekrefter at naboer har tatt kontakt med han angående aktiviteten rundt huset. Da har konsekvensen blitt at enkelte måtte flytte ut, hevder han.

En beboer kom likevel tilbake med bakgrunn i at personen ikke hadde et sted å bo.

Videre påpeker politikeren at han forstår at naboer opplever enkelte situasjoner ubehagelige.

– Jeg synes det er forferdelig, det er jo ikke bra, men igjen, hvor skal man plassere dem? Situasjonene hadde oppstått uansett hvor enkelte hadde vært bosatt. Så må jo samfunnet finne en måte å hjelpe de på.

44

— JUBILEUMSMAGASIN

mennesker som har levd et tøft liv og agerer deretter, hvordan finner vi da denne balansegangen med resten av samfunnet. Vi kan ikke gjemme bort alt sammen. De kommer til å være en del av bybildet om vi liker dem eller ikke, og ett sted må de få oppholde seg, det mener jeg, sier han og fortsetter.

– Jeg er på fornavn med disse menneskene og dette er bare trist. Det er det også at folk skal være redde. Man må nesten se denne saken fra fire sider.

Kommunen har for lite midler og kanskje staten har et ansvar. Så har man ett ansvar for seg selv, men klarer ikke ta det. Så har man naboene som opplever ubehag. Her er det mye. Tilslutt vil jeg si at plasseringen ville uansett vært uheldig, dette er forferdelig, avslutter Notler.

EN AV BEBOERNE

En av dem som har bodd i dette huset lengst er en mann. Vi kaller han «Lars». Mannen er tidligere FLERE RUNDER MED OPPUSSING dømt ved flere anledninger for lovbrudd relatert til Flere kilder som Rana No har snakket med angående narkotika. det aktuelle huset, reagerer på tilstanden på bygget.

Notler trekker ut en stol ved sitt eget kjøkkenbord Det forstår Notler, likevel har han flere ganger vedlii huset sitt og serverer mannen en kaffekopp. Så forkeholdt leilighetene. later han rommet slik at Rana No får snakke med – For to-tre år siden pusset vi opp de fleste leiligmannen om hva han som beboer tenker om forholdehetene i huset. Utvendig har vi ikke gjort noe enda, ne omtalt i denne saken. enkelt og greit fordi vi lurer på hva vi skal gjøre med – Vi har fått et uheldig stempel på dette huset, sier dette. Vi har videre skiftet fire kjøkkeninnredninger Lars som ikke er knyttet til hendelsene som involveder de siste årene, sier han. rer seksuelt krenkende adferd.

Alt av kontroller på bygget er også på plass, presi«...Jeg føler det er ekkelt. Det er venner serer Notler. som ikke er komfortable med å gå inn der...»

– Vi mottok pålegg fra kraftlaget for to år siden, og For han er situasjonen rundt huset belastende, vi fikk ordnet opp i dette. Videre har vi gjort en årlig spesielt det faktum at huset betegnes som «Skrekavtale med elektro som årlig undersøker det elektriskens hus». ke anlegget i huset, sier han.

– Jeg har et barn, men det er vanskelig å skulle bli observert ved dette huset. Derfor kommer ikke perso– SAMFUNNSPROBLEM nen på besøk, sier han og fortsetter.

Notler synes saken er vanskelig. Derfor legger han – Jeg føler det er ekkelt. Det er venner som ikke er igjen til at selv om personer med utfordringer avviker komfortable med å gå inn der på grunn av dette stemfra normalen, må de bo et sted. pelet. Det hører ikke hjemme. Dette huset er som alle – Dette er et samfunnsproblem, det at vi ikke kan andre hus, det er vel bare noen som har ekstra utfortilpasse oss de som ikke passer inn. Det er viktig å få dringer, sier Lars. frem. Hva skal vi gjøre med dem?, sier han.

Han påpeker at enkelte i huset er veldig syke, og at Hvordan ser du på din rolle som politiker i denne disse skal flytte ut snart. situasjonen?

– Da er det meg og en til – For det første har jeg en jobb igjen, også flytter det inn en ny. som medmenneske i dette, det syDa må det vel bli fred, sier han POLITIRÅDET nes jeg flere skal tenke på. Så har og fortsetter.

■ Formalisert samarbeid mellom man en rolle i å ivareta alle andre.

– Det er ikke noe farlig med øverste ledelse i kommune og Jeg synes det er trasig at naboeverken oss eller huset. Det kan lokalt politi. ne opplever dette, derfor har jeg jeg stå for. Jeg er ikke farlig, sier snakket med beboerne om hen■ Skal være et strategisk organ for Lars. delsene og bedt enkelte roe ned det lokale kriminalitetsforebygLars havnet i dette huset etter dette. Jeg har gitt beskjed om at gende arbeidet, og sikre utveksat han måtte flytte fra sitt eget. dette vil få konsekvenser. Når det ling av kunnskap og erfaring Det lå i utkanten av Rana. gjelder politikken tror jeg alle parmellom politi og kommune.

– Økonomien ble vanskelig, tier i Rana er enig at vi må gjøre ■ En sentral tanke bak politirådene og tilslutt raset alt ihop. Da måtmer for denne gruppen, sier Noter at kunnskap om lokale problete jeg finne noe annet. En venn av ler og fortsetter. mer skal omsettes til samordnet meg fortalte om en ledig leilighet, – Det mener jeg vi burde gjøinnsats. så fikk jeg en leilighet her. Den var re, for de har også en menneskerimelig i forhold til å bo i byen, sier KILDE: KOMPETANSESENTER FOR KRIMINALITETSFOREBYGGING. verd. Dette hadde ikke vært et han og legger til at boforholdene problem hvis vi hadde et system ikke er så ille som mange tror. som tilstrekkelig kunne ivareta de som faller utenfor.

– Jeg synes boforholdene er grei, men det er lite Det er på mange måter en svikt i systemet, for å si det besøk fordi folk er redd for å bli stemplet når de går rett ut. Det er derfor det er blitt slik, sier han. inn og ut av huset. Vi som bor der oppfører oss så «...Vi kan ikke gjemme bort alt sammen...» godt vi kan, vi som ikke har det vanskeligst.

Notler tar en pause i praten. Denne saken påvirker Han mener det dårlige rykte rundt huset rammer alle involverte. Beboernes pårørende, naboer, elever alle beboerne. og ikke minst han selv.

– Vi er omtalt som skrekkens hus, det er selvføl– Dette er vanskelig å snakke om for å være ærlig. gelig ikke noe gøy. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med Dette er mennesker med flere sider og jeg har kjent det, og media har sterk innflytelse på akkurat dette enkelte i over 40 år. Jeg synes faktisk talt at politiet tror jeg. Videre er det jo slik at det ukjente er man og samfunnet skulle tatt et ansvar for de som har det jo redd. Da blir en høns til flere, og én blir fort til ti, verst. Samtidig som samfunnet må vernes. Dette er avslutter Lars.

JUBILEUMSMAGASIN —

45

ANNONSE

Rede til å lede

– Som leder er du ingenting uten en gjeng med medarbeidere som er villige til å blø for drakta. Personer som vet hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Men aller viktigst; hvorfor de gjør det.

L

ytter du nøye kan du finne svake innslag av et nordnorsk tonefall. En helgelandsk vri her og der. Men det er fortsatt mye trønder der. Født og oppvokst på Høylandet, eller «Hålloinn» som det uttales lokalt. Revybygda nord for Grong.

– Jeg var faktisk med i åpningsnummeret på den første revyfestivalen, minnes Øie.

ET STERKT SAMHOLD Han som i unge år drømte om å bli dyrlege. Han som var leder i 4H-klubben og som ble russepresident.

Handelsskolen. Med andre ord, en blåruss. I Namsos. Tømmerbyen. Rockehovedstaden ved Namsens bredde.

– Det var en utrolig fin tid. Samholdet blant oss elever var sterkt.

Dette var byen hvor Åge og Terje var konger. Byen hvor det dukket opp et nytt band. «After Dark». Et band som skapte historisk stemning på Snåsa, Overhalla og Grong. Lørdagskvelder på et lokalt samfunnshus. Et band som skulle bli til D.D.E. – Jeg tror vi skjønte at dette var en historisk periode. At disse gutta kom til å bli noe stort, sier Øie.

ET TUNG ANSVAR Som fortsatte sin karriere i Forsvaret. Hærens befalsskole i Trondheim og deretter Brigade Nord på Skjold. Indre Troms. Det mange definerte som er mareritt i «Gokk». Et sted hvor Øie fant dyp mening i det å være sersjant og troppssjef.

– På en vinterøvelse i minus 35 grader handler det faktisk om liv og død. Du har et stort og alvorlig ansvar for folkene dine. Dette er nok en tanke som har festet seg og fulgt meg resten av livet som leder.

Et liv som tok ham innom Ørlandet Flystasjon og tilbake til Nord-Norge, på grensevakt mot Finnland.

Torsdag 17. januar 1991. En mørk kveld hvor det kom to brutale beskjeder: – Kong Olav døde. Og Gulf-krigen startet. Jeg glemmer aldri denne dagen, jeg skjønte der og da at vi var vitne til noe som ville bli historisk.

ET VIKTIG VALG Så gikk ting slag i slag. Øie måtte ta nye valg. Det sto mellom Poltihøgskolen og Handelshøgskolen. Han valgte politiet. En jobb som først sendte ham til Rognan, så Nesna og Mo i Rana.

– Min første jobb på Rognan var husbråk. Hjem til folk jeg hadde pratet med tidligere denne lørdagen.

Det gjør noe med deg når det er barn inne i bildet.

Plutselig får jobben et helt annet perspektiv. Øie gjorde karriere i politiet. Med ett var han en del av Utrykningsenheten (UEH). På vei mot en jobb hvor en bevæpnet mann utgjorde en stor trussel.

– Vi trodde vi hadde kontroll.

Kom rolig inn i området. Men ikke før hadde vi senket oss ned i terrenget, så kommer skuddet.

Jeg hører lyden av kule som slår inn i bladverket over oss. Der og da gikk det opp for meg hvor lite som skiller mellom liv og død.

Oppdraget fikk en rolig og god slutt. Øie ble etterhvert politistasjonssjef på Mo. Han skjønte at det var nødvendig å slippe tak i de operasjonelle detaljene og blir mer langsiktig. Strategisk.

”

I dag kjenner jeg en stor takknemlighet for alle de flinke folkene jeg har lært av

46

— JUBILEUMSMAGASIN

ble han i løpet av kort tid ansvarlig for 240 medarbeidere.

Så stopper det ikke der. For i 2015 fikk Øie en forespørsel om han ville lede en fusjon som skulle bli til REDE Eiendomsmegling. Uredd som han alltid har vært, takket han ja.

– Jeg ble fascinert av utfordringen. Det å gjøre noe helt nytt, i en helt annen bransje trigget konkurranse­ instinktet mitt.

Resten er historie. REDE har blitt Helgelands ledende eiendomsmegler, med base på Mo, i Mosjøen, Sandnessjøen og Brønnøysund. Nylig har de endret profil, fått nye lokaler og er en eiendomsmegler som ikke har bundet opp til en konkret bank.

LEDEREN SOM BRYR SEG

DE VIKTIGE UTFORDRINGENE Noe som igjen fikk stor verdi da han skiftet jobb og ble en del av NAV. Som leder for NAV servicesenter

– Det har vært en lang og interessant reise. I dag kjenner jeg en stor takknemlighet for alle de flinke folkene jeg har lært av, sier Øie.

Men når er det han som er sjefen? Når er det han som har siste ord? Så skulle man tro at et langt liv i Forsvaret og politiet ville ha skapt en autoritær leder.

Men hvis du snakker med folk som jobber tett med Øie, får du til svar at han er en snill, omtenksom, inkluderende og empatisk leder.

– Ja, jeg kan godt være veldig tydelig. Jeg er en sterk tilhenger av å gripe tak i problemer så tidlig som mulig. Dette er likevel ikke hverdagen. Her hos REDE skal jeg lede en stab med meget kompetente og oppegående medarbeidere. Da handler det om å legge forholdene til rette slik at de kan skape gode resultater.

For Øie har det alltid vært viktig å ha en åpen dør.

Han vil være tilgjengelig for staben sin:

– Hvis det går en dag hvor jeg ikke får tid til å prate med folkene mine, så er det en dårlig dag.

For det er her tilliten skapes. De korte replikkene til og fra møter. Når noen stikker hodet inn døra og spør om du har fem minutter. Når du treffer folk litt uventet og sier: – Så flott at jeg traff deg, det var noe jeg ville snakke om.

”

Jeg er en sterk tilhenger av å gripe tak i problemer så tidlig som mulig

SMÅ ØYEBLIKK – STOR MAGI

Igjen, hvis du snakker med folk som har jobbet tett opp mot Stig Magne Øie, så får du det samme svaret: – Han er en mann du kan stole på. Han vil deg vel. Ja, han stiller tydelige krav, men det skaper forutsigbarhet. Når du vet hva folk forventer, så skapes det samtidig en grunnleggende trygghet.

Til sjuende og sist, hvem er egentlig Stig Magne Øie: – Jeg prøver alltid å være hundre prosent tilstede. Som leder, som pappa, som familiemann. Jeg har fjernet e-posten fra mobilen for å skape mindre stress. Jeg har vært fotball- og skitrener. Jeg elsker å dra ut i den unike naturen på Helgeland.

Så? Hvor er lykken? Den finnes i skjæringspunktet mellom jobb, familie og fritid: – Når vi som lag lykkes, da trives jeg best.

Eller som den dagen ved Søndre Bjøllåvatn. Hvor han kapret ei røyr på 2,6 kilo. Tatt på en 10 grams Møre-sild med sort rygg.

– Det er sånn livet er. Det er de små øyeblikkene, de små detaljene som i ettertid betyr så uendelig mye.

– Ta tidlig tak: – Jeg kan godt være veldig tydelig.

Jeg er en sterk tilhenger av å gripe tak i problemer så tidlig som mulig, sier daglig leder i REDE Eiendomsmegling Stig Magne Øie.

JUBILEUMSMAGASIN —

47

Til slutt kom tårene Det er aller siste skoledag på Alteren. Sommerferien venter.

Noen av de yngste elevene smiler og ler, andre spiller ball i bingen.

Men det er mest alvorlige ansikter som møter oss i skolegården.

SKREVET AV ROGER MARTHINSEN PUBLISERT 22.06.2018

H

ei, har du sommerferie nå da, spør vi ei jente som kommer ruslende.

– Ja, sier hun stille. Hun ser ut som om hun akkurat kan ha avsluttet 5. eller 6. klasse. Det betyr at hun skal begynne på Båsmo barneskole til høsten.

For Alteren skole, den er lagt ned, fra og med i dag.

– Er det ikke en glad dag nå når dere kan ta sommerferie, prøver vi. Jenta rister på hodet.

– Vi har det helt for jævlig i dag, sier en lærer til Rana No. Hun snakker for alle. De har bestemt seg for å snakke med en stemme – ikke en og en.

48

— JUBILEUMSMAGASIN

– Du får skrive at det er vi, kollegiet, som sier det vi sier.

Sier lærerne. Og så blir de igjen klar over at det kollegiet, det teamet de har vært, det skal de ikke være mer.

– Seks av oss har jobbet sammen her i over 20 år, sier en kvinnelig lærer stille.

– Vi blir splittet opp på tre skoler, forteller en annen.

– To av oss, og to assistenter, havner på Båsmoen sammen med alle elevene. Resten av oss havner på andre skoler. Så elevene... Det er ikke mange av dem som får noen av oss lærerne som de kjenner godt.

En mamma kommer ut fra skolen med en liten gutt. Gutten smiler og ser fornøyd ut. Moren tørker

en tåre. På en gul vegg er det skrudd fast tolv bokstaver. «Alteren skole». Gutten stiller seg under bokstavene. Moren knipser bilder med mobilen. Tørker seg i en øyekrok. Og så går de ut av skolegården, hånd i hånd.

– Det ble litt tøft her i dag..?

– Vi har vært profesjonelle og holdt maska hele tida. Men i dag sprakk det. Både for oss og elevene, sier en i kollegiet.

Lærerne vet begrunnelsen for at skolen deres er lagt ned. Økonomi. Elevprognoser. De er bare ikke enige i regnestykkene. Og savner at man legger menneskelige verdier inn i regnearkene, i stedet for utelukkende grafer og tall.

De færreste av dem bor selv på Alteren. De har

Lærerne på Alteren tok i dag farvel med elever og hverandre. Til høsten skal de spres på tre forskjellige skoler, mens elevene skal til Båsmoen.

FOTO: ROGER MARTHINSEN

imidlertid sett hva skolen betyr for bygda. Men aller mest har de sett hva skolen har betydd for elevene.

– Jeg tror ikke de skjønner hva de tar bort.

Skolen her har liksom ikke vært å regne som skole i regnestykkene deres, ettersom de sier at de har berget alle barneskolene. Alteren synes ikke være en bydel, for de som har bestemt dette. Men de river et hjerte ut av ei bygd med utrolig engasjerte foreldre.

Jeg er redd for at vi mister mye av dette nå, sier en lærer.

– Se på de flotte områdene her rundt skolen, sier en annen lærer, og peker på lekeplasser, ballbinge, velholdte fellesarealer.

– Veldig mye ved og rundt skolen er skapt av engasjerte foreldre, på dugnad. Jeg tror ikke vi kan behol-

de den nærheten, det engasjementet og det samspillet vi har hatt mellom elever, foreldre og lærere, når man tar vekk den nære skolen.

– Vi har oppnådd gode resultater, hatt utrolig godt samhold. Alle kjenner alle her, og vi har full oversikt.

Det er utrolig synd at dette nå pulveriseres, sier en mannlig lærer.

– Men det er vel ikke slik at elevene vil få det helt fryktelig, når de havner på Båsmoen?

– Nei, for all del. Båsmoen er en bra skole, lærerne er gode og profesjonelle og vil ta seg godt av dem. Og unger er jo veldig tilpasningsdyktige, så dette vil jo sikkert gå fint.

– Det er bare så unødvendig. Kunne man ikke ventet i et år i hvert fall? Båsmoen skal jo bygges om, og det er

det våre elever skal flyttes til. En skole under ombygging.

Bussen har kjørt. Bare noen få elever er igjen i skolegården. Det banker på et vindu. Lærere skal inn. Samles for å ha sin egen avslutning, før de går hjem hver til sitt.

– Nå må vi inn og spise. Karbonadesmørbrød. Begravelsesmat, sier de og ler litt.

En gutt går rundt og omfavner hver eneste lærer han finner. Når turen er kommet til rektor Berit, klemmer han ekstra hardt. Ingen av dem vil slippe.

Til slutt må de det.

– Det skal nok gå bra, skal du se, sier rektor Berit Bratland og gir gutten et varmt smil. Gutten slipper tak og rusler videre. Berit må snu seg vekk. Skjule tårene som triller.

JUBILEUMSMAGASIN —

49

ANNONSE

Legger til rette for ett styrket og samlet Helgeland Innovasjonsselskapet Kunnskapsparken Helgeland har mange baller i lufta, og bistår det private og offentlige næringslivet med blant annet finansiering, kompetanseutvikling og omdømmebygging.

I

dag teller Kunnskapsparken Helgeland 20 smarte hoder lokalisert i Mo i Rana, Mosjøen, Sandnessjøen og Bodø. Teamet jobber med prosjekter innenfor blant annet grønn omstilling, kompetansebygging, rekruttering, forskning og utvikling. Det skorter ikke på aktivitet, forteller daglig leder Monica Paulsen.

– Satsingsområdene våre ligger innenfor kompetanse, nettverk, innovasjon og synlighet. En av våre største tjenester er inkubatoren som bistår gründere og bedrifter som har ambisjoner om vekst. Målet er å utvikle fremtidens bærekraftige vekstbedrifter, og vi bistår med blant annet med rådgivning, forretningsutvikling og innhenting av kapital, forteller Paulsen.

BISTÅR GRÜNDERE MED ALT FRA A TIL Å – Det er en drivkraft i seg selv å se at oppstartsbedrifter lykkes med å realisere sin forretningsidé. Våre forretningsutviklere har som mål å gi grundere en raskere og sikrere vei fra idé til etablering av bedrift og videre vekst, poengterer hun.

Inkubatoren kan vise til gode resultater, og Kunnskapsparken er opptatt av at regionen skal ha tilgang til disse typer tjenester fremover. Inkubatorprogrammet er et samarbeid mellom Siva og fylkeskommunen.

– Før jul skal Siva tildele finansiering til inkubatorer i Norge for den neste ti-årsperioden, og vi satser på at vi fortsatt kan levere inkubatortjenester til bedriftene på Helgeland, sier Paulsen.

Det å skape nye arbeidsplasser, nye etableringer og utvikle bærekraftige verdikjeder betyr mye for en region i vekst.

ETT AVGJØRENDE ANKER The Coring Company er én av oppstartsbedriftene som har fått bistand fra Kunnskapsparken. Daglig leder Frida Vonstad tok kontakt med Kunnskapsparken da hun i 2019 skulle starte opp bedriften sin. Det var inkubatorleder Rolf Skogvold som tok henne inn i varmen, og helt siden da har hun brukt Kunnskapsparken Helgeland som sparringspartner.

– Jeg vil si at det har vært avgjørende for oss å ha et slikt anker når jeg bestemte meg for å etablere The Coring Company på Mo. I oppstartsfasen hadde vi mye idéer og ønsker, men ikke noe pekepinn på hvor vi skulle starte. Allerede der tok Kunnskapsparken en tydelig posisjon ved å peke oss i riktig retning, forteller Frida Vonstad fornøyd.

SKAPER SYNERGIER SAMMEN Det var Skogvolds idé at Vonstad skulle sende inn søknad om å være med på akselerasjonsprogrammet Arctic Accelerator, som endte opp med seier for The Coring Company. Det seks måneder lange programmet skal gjøre oppstartsbedrifter investeringsklar.

– Det var en veldig fin start for oss som viste at vi kom til å trenge investorer, og det har hjulpet oss med å hente inn kapital. Vi ser at vi skaper synergier med Kunnskapsparken ved at vi har spennende prosjekter, mens de sitter med en veldig interessant kompetanse. Nå skal få produktet vårt ut i flere markedssegmenter, og her jobber vi tett med Kunnskapspar-

50

— JUBILEUMSMAGASIN

ken, spesielt inn mot gruveindustrien. Vi har fått bistand med alt fra rådgivning til ressursbistand i form av en geolog. Det er et fruktig samarbeid vi har fått til, avslutter Vonstad.

SETTER HELGELAND PÅ KARTET Industrien på Helgeland er en av næringene med størst vekst og utvikling de siste årene. Kunnskapsparken er fasilitator for industriklyngen ACT som har 100 medlemsbedrifter fra Nord til Sør. Målet er å sammen oppnå nullutslipp og nullavfall, skape vekst og grønne arbeidsplasser. Klyngen har opparbeidet seg en nasjonal posisjon, og bidrar til å løfte regionen og landsdelen gjennom store samarbeids- og innovasjonsprosjekter.

”

Kompetanse er en viktig forutsetning for å lykkes med innovasjon – Vi opplever at industribedriftene har felles utfordringer, og gjennom klyngen kan vi tilrettelegge møteplasser for å løse disse sammen. Det har vist seg å ha stor verdi for medlemmene i klyngen, og har resultert i store innovasjonsprosjekter som har lyktes med å utløse støtte fra det offentlige. Bedriftene i klyngen er engasjerte og aktive, og klyngen har stor oppmerksomhet nasjonalt, men også internasjonalt, forteller Paulsen. Det siste året har ACT fått invitasjon til å presentere spenstige industrielle prosjekter fra klyngen på konferanser i Roma, Brussel og i London. - På denne måten ønsker vi å bidra til at flere får øynene opp for det som skjer i nord, og kanskje tiltrekker det nye arbeidstakere fortsetter Paulsen.

KOMPETANSE ER NØKKELEN En av de største utfordringene for næringslivet er tilgang på kompetanse. Kunnskapsparken jobber med ulike samarbeidsprosjekter for å dekke kompetansebehovet i næringslivet, og bidrar også til rekruttering. I trainee-programmet Kandidat Helgeland rekruttere de flere unge med høyere utdanning til regionen, og over 170 unge har fått jobb på Helgeland gjennom programmet siden oppstarten for 12 år siden.

– Kompetanse er en viktig innsatsfaktor for å lykkes med innovasjon og omstilling, og tilgang på kompetent arbeidskraft er avgjørende for å utvikle arbeidslivet og samfunnet.

Det er viktig å skreddersy utdannings- og kompetansetilbud slik at vi treffer behovene i regionen. Vi har også aktører som kan bidra til kompetanseløft på viktige områder. Akkurat nå jobber vi sammen med TietoEvry og Nord Universitet for å få på plass et nytt studie som skal styrke kompetansen rundt datasvindel.

– Vi jobber for at Helgeland skal lykkes med bærekraftig vekst, og sammen med våre eiere og samarbeidspartnere styrker vi regionen og gjør den mer attraktiv og trivelig, avslutter Monica Paulsen.

Daglig leder i Kunnskapsparken Helgeland forteller om flere spennende og viktige prosjekter de jobber med. Med seg på laget har de mange dyktige samarbeids – og sparringspartnere.

Gründere Vi bistår startups og gründere med å utvikle ideer og nye forretningsmodeller.

Klynger Vi leder en rekke klynger og nettverk som bidrar til å øke verdiskaping og innovasjon i store og små bedrifter.

Bedrifter Vi bistår private og offentlige bedrifter med innovasjon og utvikling, omstilling, kompetanseheving og rekruttering.

Sjekk her hva vi kan bistå deg med

www.kph.no

Samspill skaper vekst

JUBILEUMSMAGASIN —

51

REPORTASJE

MYSTERIET PÅ SALTFJELLET

Hvem var den unge mannen i graven?

Langt inne på Saltfjellet står en enslig grav, kun merket «Sebastian – 20.02.1987 – 03.06.2013». Hvem var han – og hvorfor har han sitt siste hvilested der? Svaret er en historie om kjærlighet.

SKREVET AV ANN KRISTIN KJÆRNLI PUBLISERT 05.03.2022

D

et er høsten 2014. Tanja Walla er en del av et turfølge som går fra Bjøllådalen til Bolna på Saltfjellet. De beveger seg jevnt og trutt framover i ødemarka, i den lange Raufjellelvdalen. De er turvante og har gått i denne storslåtte naturen, som de er så glade i, utallige ganger. Like ved Polarsirkelen, 679 meter over havet, oppdager de at noe er annerledes i terrenget.

Et halvannen meter høyt sverd i metall troner over dalen. Under sverdet ligger en gråsvart gravstein med den enkle innskriften «Sebastian - 20.02.1987 -

52

— JUBILEUMSMAGASIN

03.06.2013». Like ved finner de en urne, skjult under en heller.

Funnet gjør et sterkt inntrykk på turfølget.

– Vi forsto med én gang at det var et gravsted. Der, av alle steder. Det ble et stort mysterium. Vi så jo at han var ung. Hvem er han, og hvorfor er han gravlagt her? Vi tenkte at det måtte ha vært en spesiell årsak til det. Det innebærer mye arbeid å frakte den tunge gravsteinen og sverdet langt inn i ødemarka. Vi forsto at denne plassen må ha betydd noe helt spesielt, sier Tanja, som fortsatt blir rørt når hun snakker om opplevelsen.

Tanja og følget vandrer i spenning fram mot nødkoia like ved, der håper de å finne et svar i en av hyttebøkene. De finner en håndskrevet hilsen på tysk.

– Dessverre kunne ingen av oss tysk, konstaterer Tanja.

Vel hjemme spør Tanja folk som ferdes mye i området, men ingen vet hvem Sebastian er eller hvorfor han er gravlagt der, halvannen mil fra E6.

Sommeren 2015 forteller Tanja meg denne historien for første gang. Vi har begge en kjærlighet for friluftsliv, ikke minst for Saltfjellet. Også jeg blir grepet av dette spesielle stedet og nysgjerrig på å finne historien som ligger bak.

Etter hvert bestemmer vi oss for å ta oss inn til koia i Raufjellfjellelvdalen for å oversette teksten i boka, siden jeg forstår tysk. Det var en gripende historie som kom fram.

«For tre måneder siden mistet vi vår kjære venn og mann Seb. Siden han alltid ønsket å komme tilbake til Norge, tok vi med asken hans og spredte den i vinden. For å markere denne spesielle plassen har vi etterlatt sverdet hans og en plate som bærer navnet hans. Vi valgte denne spesielle plassen til minne om

hans frieri til Jaana akkurat her for bare to år siden.

I kjærlig minne».

Hilsenen er datert august 2013 og signert med fire navn, deriblant «Jaana».

I årene etter skal det dukke opp flere hilsener på tysk i hytteboka.

«Fortsatt er denne plassen magisk for meg. Det er som om mannen min våker over dalen» Nå begynner hjemreisen, til tross for at vi gjerne skulle ha vært her lenge sammen med Sebastian.»

Dette skriver Jaana og Sebastians bror, Andreas i 2014.

Tre år senere er Jaana nok engang tilbake .

«Vi er veldig glade og takknemlige for at denne plassen fortsatt består og blir respektert av vandrere og folk som går forbi» signert Larissa og Jaana.

For å nøste videre begynner jeg å ringe rundt til alle som kan vite noe.

Jeg kontakter Kristian Hovd i Polarsirkelen Turlag, som velvillig sjekker om det finnes et etternavn

og en adresse på Jaana og de andre i hytteprotokollene i området, men resultatet er negativt.

– Jeg har hørt om stedet, men ikke sett det selv, forteller reineier Olof Anders Kuhmunen på telefonen når jeg spør om han muligens kan kjenne til graven.

Han forteller at han er mest i området vinterstid, når graven er nedsnødd.

– Det er jo en sterk historie, og vakkert at de ønsker å ha et gravsted der, sier Kuhmunen.

Jeg ringer til Statskog Fjelltjenesten, som har oppsyn med denne delen av nasjonalparken, for å høre om de vet noe om stedet. De bekrefter at de kjenner til saken, men sender oss videre til Nasjonalparkforvalteren i Midtre Nordland Nasjonalparkstyre.

For nasjonalparkforvalter Inge Sollund Ingvaldsen er gravstedet et etisk dilemma. Det er nemlig ikke tillatt å sette fra seg gjenstander i en nasjonalpark. Årsaken er blant annet at myndighetene vil unngå en form for privatisering i disse områdene. Men heller ikke nasjonalparkforvalteren er uberørt av det enslige gravstedet på Saltfjellet.

– Vi har vært veldig i tvil om hva vi skulle gjøre.

Det enkleste hadde vært å fjerne gravstedet med én gang, men samtidig vil noen i Tyskland bli veldig lei seg dersom alt er borte når de kommer tilbake til Norge. Derfor har vi ventet med å rive, i håp om å komme i kontakt med dem for å få en dialog. Klarer vi ikke det, blir vi nødt til å fjerne det på sikt, sier Inge Sollund ›››

”

Vi er veldig glade og takknemlige for at denne plassen fortsatt består og blir respektert av vandrere og folk som går forbi

JUBILEUMSMAGASIN —

53

REPORTASJE

››› Ingvaldsen når jeg snakker med ham første gang i 2020.

Vi skjønner at det begynner å haste dersom vi skal løse mysteriet om Sebastian, og på denne måten også få varslet de etterlatte. Men det virker som om ingen som vet hvem de er, det eneste sporet er fornavnene i hytteboka. Er det mulig å finne dem?

Et søk på «Jaana» på Google gir 11 millioner resultater. Tysklands svar på Gule Sider, «Das Telephonbuch», gir ingen svar. Det hele synes håpløst.

Men så, etter flere uker og utallige søk, kommer det endelig et treff på tysk. Simon Michalowicz fra Tyskland er lidenskapelig opptatt av friluftsliv, ikke minst turer i Skandinavia og spesielt Norge. På bloggen med det norskklingende navnet «simonpatur»er et kapittel om en tur fra Umbukta til Sulitjelma. Ett av bildene fra denne turen viser sverdet og graven på Saltfjellet.

Ikke nok med det - på bloggen skriver Simon at han er kontaktet av en ung enke fra Kiel. Hun har sett akkurat det samme bildet fra Simons tur. Enken heter Jaana, og det er hun som har strødd asken der fordi det var mannens yndlingsplass i Skandinavia.

Også Simon blir dypt berørt av historien om Jaana og Sebastian. Slik går det til at han og Jaana blir venner, skriver han på bloggen sin.

Han svarer raskt på eposten fra Rana No. – Fint å høre fra deg. Ja, jeg kan opprette kontakt, svarer Simon, med kopi til Jaana Najock. Han takker pent for tilbakemeldingen på bloggen hans, og avslutter med «Ja, jeg elsker Norge ;-)» Noen dager senere sender jeg spent en epost til Jaana, det er blitt november 2020. Så blir det helt stille.

Nå har jeg både etternavn og pålitelig kontaktinformasjon, men vet jo ikke om hun i det hele tatt har sett eposten eller ønsker å snakke med oss. Jeg ønsker ikke å trenge meg på. Skal historien stoppe her?

Det går sju måneder før det skjer noe. Jeg har nærmest gitt opp og latt saken ligge når det i juni 2021 plinger inn en epost i innboksen. Den er fra Jaana Najock i Tyskland.

Svaret er overraskende og rørende.

«Beklager den lange ventetiden før svaret mitt.

Jeg ble veldig glad for mailen din.»

Jaana forteller at hun er gravid, og dermed har hatt andre ting å tenke på.

– Likevel er dette selvfølgelig veldig viktig for meg, som du sikkert kan forestille deg. Så her kommer min Saltfjellet-historie til slutt, skriver Jaana.

Her er historien med Jaanas egne ord: «I 2011, jeg var akkurat ferdig med treningen da jeg og min (daværende) kjæreste Sebastian planla en fire-ukers tur gjennom Norden. Jeg hadde vært i Norge med foreldrene mine noen år tidligere og ble forelsket i dette landet med en gang. Helt siden den gang har jeg virkelig hatt lyst til å ta en ryggsekktur i dette landet. Sebastian var i Norge for første gang og ble også umiddelbart entusiastisk.

Det var mer tilfeldig at vi tok en flerdagerstur i Saltfjellet. Før turen hadde jeg lest om ulike fotturer på internett og spesielt Saltfjellet tiltalte meg. Det var også vår første store fottur og etterlot et varig inntrykk. Den varierte naturen trollbandt oss umiddelbart. Sebastian var tydeligvis så overveldet at han fridde til meg den andre dagen :). Og på det nøyaktige stedet der sverdet er nå. Reisen vår gikk videre til Lofoten, til områdene rundt Trondheim, Ålesund, Stavanger og Oslo. Alle vakre steder og unike minner.

Men Saltfjellet forble alltid vårt høydepunkt og vi lovet oss selv å komme tilbake dit på et tidspunkt.

Bryllupet fulgte et år senere, og vi tilbrakte selvfølgelig også bryllupsreisen i Norge. Men like etterpå begynte Sebastian å bli verre. Han var en veldig kjærlig, nysgjerrig og fremfor alt entusiastisk person. Under psykologistudiene var han alltid på jakt etter utfordringer og jobbet tidlig i forskningsgrupper. Han hadde til og med planlagt å tilbringe et semester i Trondheim.

54

— JUBILEUMSMAGASIN

Men han hadde også lidd av depresjon siden ungdommen, som gjentatte ganger gjorde livet vanskelig for ham. Etter bryllupet fortsatte det å gå nedover, et sykehusopphold på flere uker fulgte og når alle trodde det verste var over, må det ha sett veldig annerledes ut inni ham.

Han frigjorde seg fra lidelsene sine ved å hoppe fra taket.

Det er åtte år siden nå. På det tidspunktet visste vi at en «vanlig» grav ikke ville passe ham. Straks kom tanken på Norge og Saltfjellet opp. For der var han virkelig glad og bekymringsløs. Jeg ønsket å gi ham denne følelsen av frihet, som han sannsynligvis følte bare svært sjelden, en siste gang.

Så våre tre nærmeste venner og jeg leide en bil og dro nordover. Også for oss fire var det en veldig viktig og helbredende reise for på en eller annen måte å bearbeide smerten.

Siden har jeg vært på Saltfjellet fire ganger til.

Med Sebastians bror, hans mor og andre venner. På forskjellige ruter og selvfølgelig stoppet vi alltid ved sverdet og det var en veldig spesiell og rørende reise for alle. Vi har allerede tenkt på spørsmålet om tillatelse til et gravsted og jeg er faktisk bare glad for at dette stedet fikk lov til å bli bevart de siste årene.

Det hele ble aldri diskutert med myndighetene. Dette

ble vår måte å håndtere sorg på, samtidig som vi ville gjøre noe fint for Sebastian», skriver Jaana.

Når jeg snakker med henne på telefonen en stund senere forteller Jaana at hun nå gjerne vil bringe gravstedet tilbake til Tyskland.

Hun forteller også at det også ligger en norsk versjon av teksten i hytteboka, skrevet av Sebastians mor, Norburg, som var der sammen med Jaana i 2015. Hun snakker godt norsk etter mange opphold i Norge.

Jaana har ikke giftet seg igjen, men fått en ny mann i livet sitt. Han heter også Sebastian og han

mistet også sin forlovede for ni år siden. Nå har de fått sitt første barn sammen, datteren «Lille», som har fått et navn inspirert av Norden.

– Noen ganger kan livet i sin grusomhet også bringe noe vakkert, sier Jaana Najock.

Nasjonalparkforvalter Inge Sollund Ingvaldsen er glad og takknemlig for at han nå har fått kontakt med Sebastians pårørende.

– Nå er det godt å vite at vi ventet, og ikke bare skrudde ned alt sammen med én gang. Vi var jo veldig i tvil. Men magefølelsen vi hadde var at det ligger en historie bak stedet, og det har vi nå fått bekreftet. Nå

får vi muligheten til å avslutte historien på en verdig måte, sier Inge Sollund Ingvaldsen.

Etter snart ni år er mysteriet på Saltfjellet endelig løst. Svaret viste seg å være en historie om kjærlighet.

Det handler om kjærligheten til Jaana og Sebastian for hverandre og det vakre stedet på Saltfjellet. Den handler om kjærligheten fra venner og familie, som har bygd og besøkt graven en rekke ganger. I tillegg handler historien også om kjærligheten fra Fjelltjenesten, Nasjonalparkforvalteren, turlaget og alle som har vært ved gravstedet og behandlet det med respekt.

JUBILEUMSMAGASIN —

55

ANNONSE

Alt du trenger til fest og hverdag Tapas, koldtbord, middag eller kaker? Obs Kafé og Minkake.no leverer alt du trenger.

D

et som begynte litt forsiktig i 2011, er i dag en populær møteplass over to etasjer med 40 bord i første og 20 bord i andre etasje.

Nå jobber det 12 medarbeidere her, inklusive ekstrahjelper og fire kokker med fagbrev.

– Det som har blitt svært populært nå, er tapas-menyen vår, sier kaféleder Bente Løvhaug.

tyr at kafeen legger stor vekt på å utvikle retter uten gluten og laktose. På lik linje med at de har gode tilbud til de som ønsker vegetariansk mat.

Obs Kafé har registrert en klart økende tendens til at bedrifter gjerne vil avslutte fredagen med en hyggelig samling rundt god mat. Da bestiller de og henter fra vår à la carte.

FRA BUNNEN AV

For her kan du velge mellom 16 fristende retter når du skal komponere en liten eller stor festaften. Du finner alt fra souvasrull med tyttebær og kremost, lakserull med philadelfiaost, chili og vårløk, karrimarinert scampi og pepperbakt ytrefilet med sennepsaus til buffalo wings i bourbon grillsaus og spekeskinkerull med krydderost og paprika.

– Vi har en jevn strøm med kunder, både private og bedrifter. Det har vært helger hvor vi har hatt seks ulike oppdrag. Det blir travelt, men vi finner alltid en løsning, sier Løvhaug,

I tillegg til tapas har kaféen klassiske koldtbord-versjoner og et bredt utvalg av kaker og snitter.

– Folk vet vi lager det meste fra bunnen av, her skal det være hjemmelaget kvalitet med en profesjonell vri, understreker Løvhaug.

Nå nærmer det seg jul og dette er alltid høysesong på kaféen, både i lokalene og med tanke på de som vil bestille mat hjem eller til arbeidsplassen.

– Vi har mange stamgjester her som nesten blir en del av familien. De har sine faste bord og faste tider de kommer på, forteller Løvhaug.

For det er ingen tvil om at kundene stortrives på kaféen og dette passer jo perfekt, da stedets motto er: «Kos deg!»

Det faktum at kaféen har laget et eget lekerom er noe kundene setter pris på og stadig flere barnefamilier tar nå turen innom kaféen som ligger i Mo Handelspark.

ET TILBUD TIL ALLE

FIKS FERDIGE KAKER

Og dette er da også det uoffisielle mottoet til Obs Kafé, det finnes alltid en løsning. Som blant annet et økende fokus på allergier og matintoleranse. Det be-

Så stopper det selvfølgelig ikke der. Coop har et tilbud til deg som glemte å bake bursdagskaken. Eller som ikke føler for å takle en lukket valnøtt eller kranseka-

LAG DIN EGEN MENY

56

— JUBILEUMSMAGASIN

ke selv. Da går du bare inn på minkake.no og bestiller.

– Det er veldig enkelt, sier butikksjef Tomas Krogh hos Extra Selfors.

På hjemmesiden velger du nøyaktig hvilken type kake du vil ha og i hvilken nærbutikk du vil hente den - Extra, Prix eller Obs. Du kan bestille helt frem til klokken 12:00 dagen før. Dette gjelder også fredag, slik at du kan hente kaken på lørdag.

– Du kan få kaker med bilder som du laster opp selv og du kan på alle måter tilpasse din egen bestilling, sier Krogh.

Så enten det er snakk om bryllup, bursdag, konfirmasjon eller bare litt kos til kaffen, så er minkake.no din garantist for et perfekt resultat - hver gang.

JUBILEUMSMAGASIN —

57

ANNONSE

– Har du plass til meg?

Fosterhjem Helgeland opplever en ned­gang i familier som ønsker å åpne opp hjemmene sine for barn som trenger et nytt hjem.

D

et fører til at de oftere har måttet si nei når barnevernet spør, Nå har du mulighet til å gjøre en forskjell for de som trenger det mest.

– Koronaperioden vi har vært igjennom har ført til at tilgangen på nye fosterhjem har gått merkbart ned. Dette er alvorlig for de ungene som faktisk trenger det, da de ofte blir plassert ut av fylket og flyttet bort fra alt som er kjent. Det er viktig for de barna vi skal hjelpe at folk nå våger seg ut av smittevernsbobla og tar kontakt hvis man har vært nysgjerrig på det å være foster- eller beredskapshjem.

FOSTERHJEM HELGELAND Totalt sju kommuner er med i pionerprosjektet som etter planen gjøres om til et fast tilbud fra 2023. Disse

58

— JUBILEUMSMAGASIN

er Hattfjelldal, Grane, Vefsn, Hemnes, Rana, Nesna og Lurøy. De utgjør landets første interkommunale fosterhjemtjeneste, der bakgrunnen er en visjon om å i størst mulig grad holde barna i regionen de har tilhørighet til for å gjøre det så skånsomt som mulig.

I enkelte tilfeller slipper faktisk barna å bytte barnehage eller skole.

– Et hovedformål er at barnet skal få et fosterhjem så nært utgangspunktet som mulig. Kanskje må barnet flytte til nabokommunen, men samtidig er det ikke så langt til bestemor og bestefar som kan være er en god ressurs. En slik løsning kan også gi barnet mulighet til å dra på helgebesøk til vennene sine.

Det handler om å gjøre den emosjonelle belastingen minst mulig for barnet.

Fram til nylig har det meste av ordinære fosterhjem blitt tildelt fra BUF-etat, der man i stor grad har opp-

levd å få hjem i helt andre deler av landet, slik som både Alta og Arendal. På bakgrunn av en intensjon om å i større grad rekruttere lokalt, skal man bevege seg bort fra en slik ordning. Men for å lykkes med denne intensjonen trengs det at flere åpner hjemmene sine for å være fosterhjem på Helgeland.

HVEM KAN BLI FOSTERHJEM? – Fosterbarn vil jo gjerne være vanlige barn i vanlige familier. Det handler først og fremst om å gi barna kjærlighet, rammer og trygghet i hverdagen, samt å hjelpe dem å mestre en vanskelig livssituasjon.

Der er selvfølgelig noen kriterier som må oppfylles i form av evner til å ta seg av et barn, gode samarbeidsevner, man skal ha rom for et barn til å utfolde seg, og man må ha normal helse og ryddig økonomi.

Det er en veldig grundig prosess for å bli fosterhjem, noe som skal skape trygghet for alle. Familier som søker vil få et svært godt innblikk i hva det vil si å være fosterhjem, de skal intervjues og kurses for å være best mulig rustet til å løse oppgaven. Familien skal også vurdere underveis om dette er noe de fortsatt ønsker.

MATCHING – En viktig del av vår jobb er å matche barna opp mot fosterhjemmene, vi plasserer ikke bare barn der det tilfeldig er ledig. Selv om man har flere ledige hjem og vi får en forespørsel fra barneverntjenesten er det ikke gitt at vi har riktig hjem til nettopp det barnet, det viktigste her er at vi finner rett match for hvert enkelt barn og hver enkelt familie.

Det er også derfor det gjøres så grundige intervju-

er med familiene og de biologiske barna deres. Det er viktig å få en fornemmelse av hvordan liv de har, hvordan aktivitetsnivået er og hvem de er som mennesker.

– Vi ønsker kontakt med alle mennesketyper og familiesammensettinger, da det er viktig å gjenspeile hvordan samfunnet er i dag. Vi trenger rett og slett vanlige familier. Dette inkluderer alle religioner, etnisiteter og legninger, og det handler om å få ta del i en normal hverdag i det hjemmet de skal bo i.

Som fosterhjem skal man få tett og faglig god oppfølging og veiledning, der terskelen for å ta kontakt med Fosterhjem Helgeland hvis noe uforutsett dukker opp, skal være lav.

– Vi er tilgjengelig hele døgnet. Det er ikke så ofte folk tar kontakt utenfor kontortid, men det gjør noe med tryggheten å vite at det er mulig. Om det er noen

som har behov for bistand, har vi innen rimelig kort varsel mulighet for å bistå ut til alle våre kommuner.

Og med økt bruk at digitale plattformer, er vi ofte bare et tastetrykk unna.

GJØR EN FORSKJELL FOR BARNA – Det å være fosterhjem er et av de viktigste samfunnsoppdragene du kan ta på deg. Uavhengig av hvor kort eller lang tid barnet bor hos deg, får du muligheten til å gi god omsorg til et barn som virkelig trenger det. Det kan oppleves tungt når barnet kanskje skal hjem igjen, men det å åpne opp hjemmet sitt og å tørre å bli glad i et barn, er et utrolig viktig oppdrag som virkelig utgjør en forskjell.

– Og ikke minst; tenk på hva du har klart å bidra med for dette barnet, ved å la det få oppleve å bo i en stabil familie med trygghet og kjærlighet, og gi det opplevelser, ro og mestring.

JUBILEUMSMAGASIN —

59

DITT LOKALE APOTEK

tettere på

God helse er viktigere enn alt annet.

Vi som jobber i Ditt Apotek er stolte av vår fagkunnskap, og vi holder oss oppdaterte på nye produkter og medisiner. Du skal være sikker på at vi kan vårt fag og være trygg på at du får det du skal ha.

Reseptmedisiner er personlig. Vi vil hjelpe deg slik at du er sikker på hvordan de skal brukes når du kommer hjem.

Ditt Apotek består av privateide apotek.

Det betyr at vi gjerne tilpasser oss lokale forhold, for eksempel på åpningstid.

Det betyr også at du kan få et personlig

Ditt Apotek Meyer Fridtjof Nansensgt 21 8622 Mo i Rana tlf. 75 14 31 40

60

— JUBILEUMSMAGASIN

forhold til oss som jobber i apoteket, og vi til deg. Vi er stolte av at kundene opplever å få god service hos oss.

Alle våre produkter har gjennomgått en grundig kvalitetskontroll av farmasøyt, slik at du kan være trygg på at du vet hva du får.

Er det noe du lurer på, er du alltid velkommen hit!

Ditt Apotek Ytteren Gammelveien 11 8614 Mo i Rana Tlf. 75 15 23 13

BESTILL DINE E-RESEPTMEDISINER MED VÅR APP

Ditt Apotek Byporten Terminalveien 5 8624 Mo i Rana Tlf. 75 15 30 20

Grønn industripark i verdensklasse

I Mo Industripark finner du et av Norges fremste industrimiljø og spennende karrieremuligheter. 110 bedrifter med til sammen 2500 ansatte, innen blant annet metallindustri, smoltproduksjon, gruvevirksomhet, IT og leverandørindustri.

Og mer kommer: Batterifabrikker, karbonfangst, hydrogen og e-fuel. Slik bygger vi en grønn industripark i verdensklasse. www.mip.no

— VI GRATULERER RANA NO MED 5-ÅRS JUBILEUM —

PORTRETT

– I 20 år har jeg dratt barnepulk I alle år har ranværingen Finn Harald Dreyer og kona tatt sine seks barn med på tur. En av dem har blitt Norges tøffeste.

SKREVET AV KRISTIAN RØDVAND PUBLISERT 18.12.2021

D

en vakte oppsikt da den listige Bodøværingen Isak Dreyer knuste all motstand i realityprogrammet «Norges tøffeste» på NRK. Han satte den ene etter den andre «søringen» på plass og beviste at det må mer til enn å løfte vekter på treningsstudio for å ta rotta på en nordnorsk fisker.

Isak har blitt en populær kar og han Snart dukker han opp i siste sesong av «Farmen kjendis». I tillegg er han en av kandidatene som kan bli kåret til Årets nordlending.

– Jeg ser opp til faren min. Jeg syns han har mange fine sider, sier Isak om faren Finn Harald Dreyer.

Jeg jobber for å være litt som ham, og å ha noen av sidene hans, uttalte nylig Isak i et intervju publisert i Bodø Nu og Rana No. Det gjorde oss nysgjerrige, så vi tok en telefon for å finne ut mer om Norges tøffeste sitt faderlige opphav og hvordan det er å ha en slik tøffing til sønn.

– Hva driver du med om dagene?

– Jeg er selvstendig næringsdrivende snekker og tar private oppdrag. Det er godt med oppdrag i Bodø for tiden. Jeg har blitt 57 år og er fortsatt på takene og holder på, men jeg har lovet kona å slutte med tak når jeg er 60.

– Hvordan er det å være faren til Norges tøffeste?

– Det er artig, det. Jeg har seks unger - tre sønner og tre døtre - så vi er jo en hel gjeng, men jeg trur alle har syntes det har vært gøy. Det var ingen av oss som visste at han hadde meldt seg på. Selv om jeg ikke har sett det på programmet før, så var det jo hyggelig at han vant, sier han.

Det tok litt tid før Finn forsto hva det var sønnen egentlig hadde klart.

– Det er først i ettertid jeg har sett hvor stort det har vært. Folk har jo satt veldig pris på det. Jeg hørte på radio at forsvarssjefen også var nominert til årets nordlending, men at han stemte på Isak, så jeg skjønner han har gjort et visst inntrykk. Det er hyggelig å se.

– Er det deg han har arvet disse tøffe sidene fra?

– Dette har han Isak gjort sjøl, men alle mennesker er jo preget av sine oppdragelse. Han har jo arvet mange av mine interesser, men det er han selv som har vunnet Norges tøffeste og fått den anerkjennelsen, så den skal jeg ikke ta noe ære for.

RANVÆRING FOR ALLTID Finn er opprinnelig ranværing og har trådd sine barnesko på Selfors, men han har bodd et stykke lenger nord størsteparten av sitt voksne liv.

– Jeg bodde på Selfors til jeg var 26-27 år, så

62

— JUBILEUMSMAGASIN

flytta jeg til Tromsø. Isak har bodd både i Nordland, Troms og Finnmark, men mesteparten av livet i Bodø.

Det blir en og annen tur sør om polarsirkelen for å besøke hjembyen, selv om han ikke har så mye igjen her.

– Jeg har en mor som bor på sykehjem i Rana, Finn Harald Dreyer ellers har jeg ikke så mye annet igjen enn noen kompiser. Det blir jo sånn når man etablerer seg et nytt sted, forteller han.

– Før hadde vi huset der mor mi bodde før, da var vi der oftere. Jeg har fortsatt sterke minner fra Mo og jeg vil alltid føle meg som en ranværing.

– Noe du husker ekstra godt fra oppveksten i Rana?

– En ting er klimaet, det er kaldt, men fint. Jeg har også fine minner fra da jeg spilte fotball for Mo og Selfors. Jeg var en del skadeplaget i fotballkarrieren, det har hemmet meg litt, men det var et godt miljø i Mo idrettslag.

Friluftsinteressen startet naturlig nok også i Rana.

– Jeg var mye på tur på Selforsfjellet og mange andre steder i Rana. Det ble tidlig en stor interesse for meg. Det er friluftslivet som har preget familien mest.

– Har alle barna arvet friluftsinteressen?

– Friluftslivet har alltid vært den største bedriften i familien. Hver påske i tyve år var vi på Børgefjell og om vinteren var vi mange år i Tärnaby. I høstferien har vi pleid å dra til Sverige på jakt.

– Isak har nok arvet flest av mine interesser. Det er ikke alle som har vært liker ivrige som ham, men de har nok friluftsinteressen i seg. Ungene må få lov å finne sin egen vei.

BARNEPULK I 20 ÅR Finn har imidlertid ikke vært den eneste pådriveren i familien når det gjelder friluftsliv.

– Jeg har jo en kone som er like interessert som meg, det har gjort at vi har kunne realisert alle turene med ungene. I tillegg er hun lege, så det har kommet godt med når det har vært skader å håndtere. Hun er for øvrig fra Grane. Børgefjell er hennes område.

– Det må ha vært livat i Dreyers hjem med seks barn i hus?

– Heldigvis fikk vi ikke alle seks så tett, men det har vært et livlig liv, ja. Jeg er utdannet barnevernspedagog og det har kommet godt med. I 20 år

har jeg dratt barnepulk og bakt tre brød annenhver dag. De fleste ungene hata brødet til slutt, det var jo alltid det samme, haha. Men etter hvert som de flytta ut var oppskrifta til brødet det første de spurte etter, forteller han.

– Vi har alltid dratt på turer, selv om det blir litt kaos når man skal ut med seks unger og masse hunder, hehe. En gang vi var på jakt i Sverige var det en svenske som sa at han nekta å tru at vi kunne komme innover med seks unger, det så han ikke for seg. Men vi kom alle sammen. Ikke alle var med på selve jakta, men de var med til hytta. Vi har vært masse på tur hele gjengen. Det er jo en læring i å være ute i naturen. Man lærer å ta vare på seg selv.

– Personlig synes jeg det var fint å se en nordnorsk fisker sette søringer med treningssenter-muskler på plass. Isak vant jo mye på grunn at han var smartere enn dem. Har han det fra deg?

– Jeg vet ikke om jeg skal ta så mye av æren for det. Isak ble tidlig ferdig med skole, han begynte rett i jobb etter at han var ferdig på tømrerlinja. Så han fikk tidlig erfaring med arbeidslivet. Jeg er jo snekker og Isak var snekker før han ble fisker, så han har jo tatt litt etter meg der, forteller Finn.

– Da han var lærling i den bedriften han jobbet for ble han henta hver dag klokken sju og plassert ute på et stillas i all slags vær, mens kompisene som gikk

studiespesialisering møtte i et varmt klasserom klokken halv ti. Det er noe med det å gjøre gutter til menn.

PRAKTISK OG ALLSIDIG En av oppgavene i Norges tøffeste Isak løste spesielt bra var da de skulle slepe en stor tømmerstokk. Isak havnet på etterskudd, helt til han fant ut at det var bedre å hive stokken over skuldrene. Da fikk han fart på seg å raste forbi sine konkurrenter, som skjønte tegninga alt for sent. Å bære upraktiske gjenstander har Isak gjort mye, kan faren fortelle.

– Han var ikke hverken den sterkeste eller den raskeste, men han var flink til å bære ukurante ting.

Noe man lærer som snekker er å drive med praktiske ting. Han pleide å si at han var så dårlig på skolen at han fikk betalt i arbeidslivet for å trene på å bære murstein, forteller Finn.

– Det å være smart, det vet jeg ikke om man kan lære, men han har vært ivrig på jobb, nesten ikke hatt noen plager og vært dyktig i det han har fått en interesse for. Nå er han på havet og det virker som det går godt der. Der har han kanskje noen fortrinn ved at han er både praktisk og allsidig.

– Han har ikke blitt ovenpå nå som han har blitt kjendis?

– Det er jo noe vi har vært litt bekymret for. Det er jo flere hundre jenter han aldri har møtt som vil gifte

seg med ham, og når man får så mye oppmerksomhet kan det jo vippe hvem som helst av pinne. Så vi er litt spent, innrømmer Finn.

Snart kommer Isaks kjendistilværelse til å få seg en ny boost. Om ikke lenge dukker han opp på skjermen igjen i Farmen kjendis. Finn tror imidlertid sønnen kommer til takle det bra, og det uten at foreldrene trenger å holde ham i ørene.

– Isak er 27 nå og har kjøpt seg eget hus. Vi er ikke hans veiledere og rådgivere lenger, han må finne sin egnen vei. Jeg og kona er ikke vant med så mye medieoppstyr rundt oss, så det er ikke lett å si hva man skal foreta seg, men vi håper og tror at der går godt, sier Finn.

– Han er ute på havet nå i en båt med fire-fem stykker. Det kan nok være greit å komme seg litt bort. Det kommer jo så mange tilbud, det blir mye for ham. Som Bjørn Eidsvåg sier, når du kommer på jobb og alle skal prate om deg, da blir man fort yrkesskadet av situasjonen.

Vi tar oss i å lure på om noen av søsknene til Isak er like tøffe som broren. Det ville i hvert fall ikke være

overraskende om han hadde inspirert noen av dem til å følge etter.

– Er det noen sjanse for at vi får se flere Dreyere i Norges tøffeste i årene framover?

– Det veit jeg ikke, men man skal aldri si aldri. Vi har jo to gutter og ei jente som er i rette alderen, men det får bli opp til dem. Vi legger ikke noen føringer, vi lar dem gå den veien de selv syns er riktig.

Det er ingen tvil om at det å vokse opp i en slik friskusfamilie har bidratt til at Isak har blitt den tøffingen han er, men Finn understreker et at hovedårsaken Isak selv og det som bor i ham.

– Det er noe han alltid har hatt i seg. Alle blir ikke like tøffe selv om de er på mange turer og jobber mye. Alle må få lov til å gå sin egen vei, slår Finn Dreyer fast.

– Som Bob Dylan sa i en sang en gang, «Dine barn er det stede der du ikke har makt». Det synes jeg er et dekkende sitat. Det du ikke har preget ungene med når de runder 18-20 år, det er det for seint å få inn.

Du må bare satse på at de velger den rette veien.

”

Vi har alltid dratt på turer, selv om det blir litt kaos når man skal ut med seks unger og masse hunder

JUBILEUMSMAGASIN —

63

1

Kun

kr

FOR FØRSTE MÅNED Deretter 169 kr/mnd (ingen bindingstid).

Abonnementet fornyes automatisk.

Gå inn på ranano.no/pluss – og tegn abonnement nå.