God jul i Vallersund nr7-2022

Nothoinnans julehefte 2022

Kr 100,-

skolen våres… På forskjellige måter avlegger vi bygdas skole små visitter i dette juleheftet.

Bildet på førstesiden er fra 17. mai 1945 og forsvarer betegnelsen «legendarisk» – det vil si fantastisk, sagnomsust eller evigvarende.

Skolen har gjennom alle tider vært sentral i feiringen av grunnlovsdagen, men de som befinner seg på dette bildet fikk et minne for livet. Vel 40 år senere var det stor markering av skolens 100-års jubileum – det vil si av at det hadde gått hundrede år siden skolen på Sandneset ble bygd. Skole hadde det jo vært lenge, men da som omgangsskole. «Nyskolen» i 1886 må ha vært et stort framskritt. Svein Erik Backe fanger opp dette på en fin måte i sin prolog som du finner på sidene 22 og 23. Og så tror jeg mange vil kjenne seg igjen i Herdis Dahløs beskrivelse av forventningene til skolens juletrefest som samlet store og små i hopetall fjerde juledag. En liten, men viktig institusjon i Vallersund.

Vi håper du får glede av juleheftet og ønsker deg GOD JUL OG ALT GODT I DET NYE ÅRET!

FØRSTESIDEN: En jubeldag!. Dette bildet ble tatt 17. mai 1945 – vel en uke etter at tyskerne kapitulerte. Sentralt Jon Fossum og ved hans venstre side Anna Mandal. Fanebærer er Herold Grande. Ved hans høyre side: Edith Mandal og Astrid Fossum. Fosen Bildearkiv – bjbf 3059. 2

God jul i Vallersund Juleheftet utgis av Nothoinnan i Vallersund – en uhøytidelig, liten forening for godt voksne karer.

I redaksjonen: Odd Einar Drilsvik (red.), Hans Petter Fyhn, Paul Lien, og Harold Traa. Grafisk bistand: Marius Ulleberg.

Trykt i 475 eks hos BK Trykkpartner AS.

TAKK til alle som har bidratt med tekst og bilder – til de som selger heftet for oss – og til alle som kjøper «God jul i Vallersund».

GOD JUL I VALLERSUND 2022

innhold Vi er så få her i landet…

Det sto i avisa for hundrede år siden

På Jøssund kirkegård står en bauta som ble reist for å ære minnet om tre fra Jøssund kommune som falt under 2. verdenskrig. Ved god hjelp har vi funnet litt informasjon om hvem disse var og det som ble deres skjebne. Side 4 – 7.

Den store «snakkisen» i 1922 tror vi må ha vært flyhavariet vest fos Vasøya. Men folk hadde mer å tenke på: Året var bla. preget av spritsmugling, konkurs for handelsstedet og den dårlige valgdeltagelsen. Side 24 – 25.

Bak Åsbakken Bedehus finner du noen bygninger hvor det i sin tid var liv og ikke så rent lite leven. I omtrent 30 år ble det her støpt stein til grunnmurer og rør i «alle» dimensjoner bl.a. til nydyrking. Side 8 – 11.

Å være husmann var nok ingen dans på roser. En 150 år gammel kontrakt viser hvordan forholdet mellom den som eide og den som leide kunne være regulert. Side 26 – 28.

Noen få år etter 2. verdenskrig var det åpnet for fiske med snurpenot i Lofoten. Her kan du lese om hvordan det gikk da Jesingfjord og Rognstein fristet lykken våren 1951. Side 12 - 15.

Arbeidet med å ta vare på dette fornminnet skrider framover. Side 29.

Arvid Lunds sementvarefabrikk

En vellykket tur til Lofoten i 1951

Jubileumskamp for historieboka

I 1992 fylte vårt alles RBK 75 år, og valgte å legge noe av markeringen til Marienborg stadion. Hvordan det ble slik og hvorledes det ble en eventyrlig begivenhet skriver vi om her. Og så får du se bilder du ikke har sett tidligere. Side 16 – 21.

Tiden kan aldri stå stille

Slik innleder lærer Svein Erik Backe sin prolog da skolen vår markerte sitt 100 års jubileum i 1986. Side 22 - 23.

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Husmannskontrakt anno 1878

Planer for Jøssund gamle kirkegård Mitt sted – Vallersund i hjertet

Fire «Vallersundinger» tok utfordringen med å fortelle om sitt sted eller like gjerne sine gode opplevelser som ligger tilbake i tid. En stor takk til: Herdis, Roy, Dag og Paul som sammen fyller sidene 30 – 35.

Vallersundkryssord

Mange savnet juleheftets egen kryssord i fjor – i år er den tilbake. Kos deg med denne og lever besvarelsen din ved Coop Vallersund. Alle med riktig løsning deltar i trekningen av en stor fruktkurv. Sistesiden.

3

Foto: Roar Arne Velle.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn * Slik står det på sokkelen til denne bautaen på Jøssund kirkegård. Bautaen ble reist få år etter andre verdenskrigs til minne om de fra Jøssund kommune som falt 1939 – 1945. Her kan du lese litt om den enkelte og den skjebnen de gikk i møte. Takk til Johannes Stenstvedt, Erling Bøhle og Finn Hagbar Thoresen som har bidratt med opplysninger.

*) Fra diktet «I dag står flaggstangen naken» av Nordahl Grieg, skrevet i forbindelse med 17. mai 1940. Kilder: www.warsailors.com, www.uboat.net, www.krigsseilerregisteret.no og ”Hærens og marinens flyvåpen 1912 – 1945 Gyldendals norsk forlag 1977). Bilder: Krigsseilerregisteret / Arne Gundersen.

4

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Olav Johannes Stenstvedt

Han ble født 01. november 1920 og vokste opp på Drilen som yngstemann i en søskenflokk på fire. Foreldre: Karl Severin (født 1884) og Petra Lovise Olsdatter Vigestad (f. 1888).

Olaf Johannes dro tidlig til sjøs. I aprildagene 1940 var han 19 år gammel og mannskap på hurtigruteskipet D/S Dronning Maud. Skipet var rekvirert av norske myndigheter og var 1. mai på vei mot kamphandlingene ved Narvik som sanitetsskip da det ble bombet av to tyske fly ved Foldvik i Gratangen. Skipet tok fyr og ble fullstendig ødelagt. 19 personer omkom og mange ble skadet.

Neste gang det er mulig å finne informasjon om Olav Johannes Stenstvedt er han om bord i D/S Alster med tittelen lettmatros. Kort om dette skipet: Alster var tysk og rekvirert av «Die Deutsche Kriegsmarine» som forsyningsskip under angrepet på Norge 9. april 1940. Den 10. april ble båten tatt av den britiske destroyeren HMS Icarus i Vestfjorden og ble deretter brukt som lasteskip for de engelske styrkene og bemannet med norske sjøfolk. En av disse var Olaf Johannes. Alster forlot Norge 27. mai og ankom Scapa Flow på Orkenøyene fire dager senere. Deretter var Olav Johannes omtrent to år på skip som fraktet krigsmateriell fra Amerika og England til havner nord i Russland. Den ene av disse var D/S Grey County som ved krigsutbruddet tilhørte et rederi i Bergen og var i Northraships tjeneste gjennom hele krigen. Olav Johannes mønstret på som lettmatros 15. juli 1940. Et annet er M/S Elg. Her fins det opplysninger om at han mønstret av i Southend (sør i England) 5. august 1941.

Så har hans ferd etter hvert gått til Canada og «Little Norway». Dette var en norsk treningsleir for utdanning av flygere, teknisk personell, navigatører og telegrafister bla. for Marinens flyvåpen under deler av andre verdenskrig. Her fikk Olav GOD JUL I VALLERSUND 2022

Johannes Stenstvedt sin utdannelse som navigatør og fikk graden kvartermester. Han omkom 12. oktober 1943 da han tjenestegjorde på et Sunderland sjøfly som var stasjonert på Shetland. De var ute på et treningsoppdrag da det skal ha skjedd en eksplosjon om bord og flyet styrtet i havet. Alle omkom. Mellom dem Olav Johannes ennå ikke fylt 23.

Sunderland var et firemotors propellfly, 26 meter langt og med et vingespenn på 34 meter. Toppfart 343 km/t. Normal besetning: 10. Det ble hovedsakelig brukt til ubåtjakt, konvoitjenester og rekognosering.

5

Hagbart Marius Thoresen

Han ble født på Dyrvika på Frøya 24. april 1890. Foreldrene var Elias Melkjordsen Dyrvig (født 1864) og Josefine Henriette Thoresen (født 1867). Han var deres eneste barn.

Hagbart Marius ble gift med «Mor» Johanne Charlotte Larsen Thoresen (født 1898). De bosatte seg i Lysøysundet der de i 1919/20 bygde huset Norheim (tvers over hovedvegen fra utkjøringen til Fosseng Treindustri).

Fire år seinere solgte de Norheim og overtok Johannes barndomsheim Bekken. (Det var der Ankeret holder til i dag).

I 1939 var Hagbart Marius mønstret på D/S Føina som båtsmann. Båten var på 2400 tdw, bygd i 1915 og eid av rederiet Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund.

Alle om bord omkom, kun en livbåt halvfull av vann og to av det omkomne mannskapet ble funnet på ei strand i Skottland 12. desember.

Dette fant altså sted i desember 1939 mens Norge var nøytralt og nærmere et halvt år før Tyskland angrep Norge. Men verdenskrigen var i gang i og med tyskernes angrep på Polen og England og Frankrikes krigsærklering. Og Tyskland hadde startet sin brutale ubåtkrig. Historien forteller at ca. 50 norske handelsskip ble senket av tyske ubåter i perioden september 1939 – april 1940. En av disse var D/S Føina hvor Hagbart Marius Thorseen ble drept. I Lysøysund etterlot han seg kone og seks barn.

D/S Føina, bygd i Helsingør i 1915 og torpedert utenfor Skottland 24 år seinere.

Den 7. desember gikk Føina i ballast fra Sarpsborg i retning Grangemouth i Skottland for å laste koks som skulle til Oslo. Den 10. desember kl. 06.55 ble skuta truffet omtrent midtskips av en G7e-torpedo avfyrt av den tyske ubåten U-20 under kommando av korvettkaptein Karl Heinz Moehle.

Føina var da ca. 22 nautisk mil øst/nordøst for Rattray Head i Skottland. Båten knakk i to og sank i løpet av tre minutter. 6

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Erling Konrad Nilsen

Han ble født på Løvøya 20.02.1913.

Foreldrene var fisker og gårdbruker Edvard Nilsen (f. 1873) og husmor Hanna Kristine Petersdatter Nilsen (f. 1877). Hennes fødested oppgis til Jøssund. I folketellinga for 1920 går det fram at Erling Konrad hadde to søsken. Han overtalte sine foreldre til å flytte til Trettvika i Lysøysund i 1934/35, dette for at de på sine eldre dager skulle bo mer sentralt samtidig som han lettere kunne komme på besøk. Erling Konrad dro tidlig til sjøs, allerede som 18-åring i 1931 var han medlem av Den Internasjonale Sjømannsklubb som matros.

U-105 på høyde med Cape Hatteras. Midtskipet ble straks innhyllet i flammer og samtlige deksoffiserer på til sammen åtte mann ble oppslukt av flammene og omkom. Blant disse var Erling Konrad Nilsen.

Akterut fikk resten av besetningen låret livbåtene. Svennør fløt fortsatt, men nok en torpedo og en rekke kanonskudd fra ubåten beseglet dets skjebne. Så fortelles det at ubåtkapteinen deretter anropte et skip fra det nøytrale Portugal som befant seg i nærheten og anviste de norske havaristene. Portugiserne fikk tatt opp 29 overlevende som ble satt i land i Philadelphia.

MK Svennør var på 12.400 tdwt, var bygd i 1931 og tilhørt rederiet S. Ugelstad i Oslo.

I 1934 tar han videreutdanning på sjømannsskole til styrmann og telegrafist.

I utenriksfart reiste han fram til krigsutbruddet i 1939 mye på Tyskland.

En kort periode på seks måneder tjenestegjorde han på marinens mineleggingsfartøy «Olav Tryggvason».

Det har ikke vært mulig å finne eksakte opplysninger om hvilke båter han mønstret på og når, men han har vært styrmann på M/T Havbør tidlig i krigen. Videre på M/T Vinga fram til han mønstret av 12. august 1941 for 2,5 måneder senere å gå om bord i M/T Svennør 29. oktober samme år. Tittel her var styrmann og telegrafist. I mars 1942 var skuta på reise alene fra Trinidad med en last på 11400 tonn brenselsolje. Den skulle slutte seg til en konvoi i Halifax. 27. mars ble skipet torpedert av den tyske GOD JUL I VALLERSUND 2022

7

arvid lund sementvarefabrikk Bak Åsbakken bedehus på toppen av Trongaveien, oppe i bakken over marinen, ligger noen bygninger og hviler ut etter mange års innsats for å bygge bygda. Bokstavelig talt. I 30 år var det både liv og ikke så rent lite leven her.

Arvid Lund sementvarefabrikk tilbød armerte kumringer som veide 300 kilo for 104 kroner og søtti øre i 1972, og 32 tommers rør i en meters lengde gikk for 100 kroner blank. Betongstein til grunnmur koster 37 øre stykke. Og selvsagt var det rabatter etter nærmere avtale. Det var gode tider, både for de som skulle bygge og for de som trengte jobb. Vindusrammer først Det hele startet i 1937, da Arvid Lund starter en småskala sementvarefabrikk sammen med svogeren Olaf K. Jøssund i fjæra der marinaen bortenfor Coop’en ligger i dag. Til å begynne med produserte de vindusrammer for fjøs. I dag kan det virke litt underlig, men vindusrammer i sement tåler hva det skal være av fuktighet, kuskjit og søl.

De råtner aldri og fortsatt står vindusrammer fra Arvid Lunds sementvarefabrikk godt på plass i flere av Bjugns mange fjøs. Med hjemmesnekrete støpeformer, håndblandet mørtel og ståltråd som armering holdt de produksjonen oppe så lenge termometeret var på plussiden. Helt til krigen kom.

Sementstopp I 1940 setter krigen en stopper for tilgangen på sement. Okkupasjonsmaktens sementbehov var ustoppelig, noe vi ser tydelige spor etter bl.a. på Tarva og på Nyhavna i Trondheim. Sementstøperne i fjæra fikk finne seg annet å gjøre. Arvid skjøttet småbruket sitt og tok på seg flere strøjobber i krigsårene. De tok opp igjen virksomheten etter krigen. Først flyttet de sementfabrikken til Hosnastrand på Stokkøya. Der var det rikelig tilgang på god sand og i flere år var 5-6 mann i full sving med å produsere vindusrammer og etter hvert drensrør.

Gründer og sanger

Arvid Lund (f. 1913) var mer enn en gründer og et solid arbeidsjern. Han kom fra en musikalsk familie og var selv en god sanger. Bare 12 år gammel sang han solo «Den store hvite flokk» i kirka. Han var med i både Valsfjord Mannskor og Sandnes Songlag, og ble ofte benyttet som solist, både i korene og i begravelser. Han var klokker i Jøssund kirke, og en ivrig forkjemper for avholdssaken. Arvid var utdannet agronom fra Skjetlein, en utdannelse flere tydde til i trange tider.

8

Tekst: Bertil Lien

Den var gratis dersom du jobbet der om sommeren, og det du lærte som agronom var aldri helt bortkastet i jordbruksområder. Selv om han kom fra en liten gård, var det aldri den veien som interesserte mest. Han jobbet først på trefiberfabrikken på Orkanger før støypingen av vindusrammer tok til. Utdannelsen fra Skjetlein kom etter hvert til nytte når nytt land skulle brytes og drensrør legges.

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Fabrikklokalene er i dag gode lokaler for vinteropplag av fritidsbåter.

Det startet med vindusrammer for fjøs. Denne er «like god som ny» den dag i dag.

Dyrkningsstilskudd og utsatt betaling På slutten av 40-tallet startet Arvid med produksjon av drensrør og sementstein i Vallersund. Dette var en periode da mange gårdsbruk utvidet arealet fordi staten ga tilskudd for å dyrke opp ny jord. Da ble det stort behov for drensrør. Dyrkningstilskuddene var såpass gunstige at arbeidslag dro rundt på bygdene og tilbød seg å dyrke opp ny jord kostnadsfritt for bøndene, mot at de fikk dyrkningstilskuddet som betaling. Ulempen med tilskuddet, var at det ikke ble penger å få før bonden fikk tilskuddet utbetalt. Ikke for de som grov, ikke for fabrikken og ikke for de ansatte. Men sånn var det bare, også ved leveranser til flere større prosjekter i årene som kom.

Flytting På Stokkøya fortsatte Arvids brødre, Snorre og Inge Lund, støperiet og drev fram til utpå 1960-tallet. (I parentes kan det bemerkes at det blir påstått at det var grunnmuren GOD JUL I VALLERSUND 2022

som sto igjen etter sementfabrikken på Hosnasand som førte til at Strandbaren og anlegget rundt fikk bygge så nært vannet. Det kan være sant, eller bare en god historie.)

Midt på 50-tallet ble vegen lagt om forbi Sandnesvågen, og med den forsvant tomta for sementfabrikken. Arvid flyttet bedriften opp i høyden bak bedehuset og fortsatte på egen hånd med rammer, drensrør og byggestein. Snart førte stigende etterspørsel til flere ansatte og de ferdige produktene ble levert over hele Fosen.

9

Bra for Coop’en Etterspørselen steg jevnt utover 60- og 70-tallet. Ved inngangen til 70-taller var 10-12 mann i arbeid, og årsomsetningen rundet snart en halv million. Det meste av salget gikk til Fosen. Svigersønnen Petter Melum var en av de som kom inn i bedriften, og både han og Arvid gikk flere kurs i regi av Statens Teknologiske Institutt for å perfeksjonere produksjonen.

Det manglet ikke på konkurranse. Det var sementvarefabrikker både i Åfjord, Teksdalen, Ervika, Uthaug og Rissa, og datidens praksis med frakttillegg medførte at flere av konkurrentene betalte mindre for sementen. Etter hvert ble de minste rørdimensjonene utkonkurrert av plastrør som overtok den delen av markedet.

50 kilos sementsekker I dag leveres sement og mørtel i 25 kilos sekker. På 70-tallet var sekkene dobbelt så tunge. – 50 kilos sekker. Det var ingen spøk å lempe på disse, forteller Petter Melum. Sekkene ble hentet på Coop´en på Sandneset og kjørt opp til fabrikken. De tøffeste bar gjerne to sekker fra bilen og inn i lokalene og konkurrerte om å gjøre det så raskt som mulig. En sekk under hver hånd, heldigvis var ikke dette en fast rutine. – De ivrigste kunne lempe rundt 1000 kilo på en dag. I dag ville HMS-reglementet satt en stopper for denne kappleiken. Vi var rett nok også klar over både hørselsvern og munnbind, men praksisen var ofte så som så. HMS var aldri helt i fokus på den tida. De tomme sekkene ble samlet opp til St. Hans bålet.

Store prosjekt og ferdigmørtel Fabrikken fikk god kapasitet utover 70-tallet og leverte store mengder drens- og avløpsrør til omfattende prosjekter som oppdyrkingen av Grandefjæra på Ørland og en omfattende rørgate fra Valstjønna til Borgfjordvågen. Sanda kom fortsatt fra Åfjorden, men noe ble også tatt fra utløpet av Teksdalselva. Skipper Erling Drilen og hans bror Alf fra Vallersund sto for frakten med «Vågen». Før bruk måtte sanda legges ut og vaskes ren for salt av regnet. Så ble sanda siktet og lagret i silo. Større arealer ble tatt i bruk til lagring og herding av ferdige varer. Optimal herdetid etter støyp var 3-4 uker, og når teknikken gjorde det mulig å støpe på vinteren, ble virksomheten plasskrevende.

I takt med den økte omsetningen ble det også gode tider for Coop’en i Vallersund som leverte all sementen. 1970 fikk bedriften en kommunal garanti for kassakreditten og kunne holde produksjonen i gang gjennom året. Årlig ble ca. 10.000 sekker med sement kjøpt fra Coop’en og 1.700 kubikk sand hentet fra Åfjorden.

Maskiner fikk en stadig større betydning. Den første stampemaskinen kom midt på 60-tallet og den neste to år senere. Sand kom fra Åfjorden og sementen fra Kjøpsvik i Nordland, og lyden av stampemaskiner og vibratorer bar snart utover hele bygda. – Det ble sagt at de i perioder kunne høre produksjonen helt nede i Vasøy, men det ble akseptert. Det var lyden av arbeid og gode penger til bygda, fikk vi høre. På samme vis fikk jo vi også tåle stanken fra Lysøysund da sildeoljen gikk for fullt og når vinden sto slik. Det var duften av penger over sundet.

Uventet generasjonsskifte Et uventet og brått skifte kom i 1968 da Arvid Lund døde av blodpropp etter en operasjon, bare 55 år gammel. Enken Jenny tok seg av kontorarbeidet, mens svigersønn Petter brått fikk rollen som sementekspert, arbeidsformann og salgssjef. 10

Suksess med spaltegulv Arvid Lunds sementvarefabrikk hadde en spesialitet på lur. Omsetningen av sementrør og betongstein var god, men Lunds sementvarefabrikk ble raskt viden kjent for sine spaltegulv. Som eneste produsent på Fosen leverte de spaltegulv for fjøs, en bokstavelig talt bærekraftig løsning som raskt kom på plass i det ene fjøset etter det andre. – Vi leverte spaltegulv helt til Klæbu og mange andre steder utenfor Fosen. Disse ble produsert på mål etter bestilling og var solide saker som fikk godt omdømme.

Sist på 70 tallet ble det satset på ferdigbetong i takt med økende boligbygging og bedriften hadde to mørtelbiler gående. Det ble støpt både stein, rør, kumringer og ringer som ble til septikk-tanker. Etter hvert som plastrørene tok over utover 70-tallet, ble kumringer og ferdigmørtel hovedproduktene. Fabrikken i Vallersund tok slutt i 1982. Skulle virksomheten fortsette, ville det kreve store investeringer og låneopptak, og en ekspansjon det neppe var marked for.

Historien viste snart at det var en riktig beslutning. Ved inngangen til 80-åra var det sementvarefabrikk i Åfjorden, på Uthaug og i Vallersund som produserte rør, kummer og stein. I dag er det ingen.

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Gutta på gulvet

Likestilling fikk aldri noe inntog i sementvarebransjen, der var det testosteronet som rådde. Døtrene jobbet tidvis på fabrikken i feriene, men det var «gutta på gulvet» som rådde. På det meste var de 1012 faste ansatte og arbeidsvillig ungdom fikk alltids jobb på sommeren, da det var høysesong.

Karl Mosling og Karl Lian støyper drensrør.

Noen av dem trivdes nok usedvanlig godt, selv om lønnsutbetaling kunne svinge med når bedriften fikk inn penger. På vinteren var det tynt i ordrebøkene, så det nok gå 5-6 uker mellom hver lønnsutbetaling. Men det var nå bare sånn det var for flere med sesongbetont arbeid. I en bygd der mange var bønder, fiskere eller jobbet på anlegg, var nok det snarere regelen enn unntaket.

En pust i bakken sommeren 1959. Fra venstre Per-Henning Moan, Arvid Lund, Ole Mogård, Ingvald Tårnes, Willy Aune, Sigurd Salbovik, Karl Mosling, Karl Lian, og Olaf Mogård.

Arbeidet var fysisk krevende. Sementsekker, rør, kumringer og spaltegulv. Det ble mange, tunge løft, men få uhell og sykemeldinger. Olaf Mogård fikk et velfortjent armbåndsur etter 25 år, og jobbet i flere år etter dette. Agnar Råken bar tyngre enn de fleste i en årrekke. Steinar Jøssund, Stig Sunde, Ingvald Tårnes, Hans Sandnes, Sigurd Salbuvik, Ole Mogård og Karl Mosling var også i den faste staben, år ut og år inn. Solide karer som aldri var redd for å ta i et tak.

Agnar Råken (80) trivdes på sementvarefabrikken Det har etter hvert blitt mange år siden Agnar hadde sitt daglige virke på fabrikken øverst i Stinbakken. Men 80åringen har godt minne og kan fortelle mye og mangt om hvordan det var å lempe 50 kilos sementsekker og støpe stein og rør i mange dimensjoner.

Og i tillegg til godt minne har han bare gode minner. Vel var arbeidet tungt, maskinene bråket skikkelig og det

GOD JUL I VALLERSUND 2022

kunne være surt og kalt enkelte dager. Men Agnar minnes et godt arbeidsmiljø og en real sjef i Arvid. Og så vil han at vi skal skrive at Jenny, hun var grei hun og.

– Vi startet på jobb kl. 7, men jeg våknet i god tid før det, uten vekkerklokke, og tror ikke jeg kom for seint på arbeid en eneste dag.

11

en vellykket tur til lofoten i 1951

Lofotfisket er det årlige sesongfisket etter gytemoden skrei i Lofoten i tiden februar / april. Dette fisket har i mange århundre vært av svært stor økonomisk betydning både nasjonalt og lokalt langs store deler av kysten vår.

Lofotfisket var en lang periode betraktet som «Norges største arbeidsplass» – i 1892 deltok 32000 fiskere. I tillegg arbeidet mye folk på land og om bord i fartøyer som kjøpte fisk for salting og senere tørking på bergan.

Opprinnelig ble dette fisket drevet med håndsnøre (juksa) fra åpen båt, men fra omkring 1700 finner man line i bruk. Og noen år seinere også garn. I 1753 ble all annen redskap enn juksa forbudt på Lofothavet. Bruken av forskjellige redskaper har ofte vært omdiskutert blant fiskerne og myndighetene. Forbud og reguleringer har således avløst hverandre opp igjennom historien, og først med «Lofotloven» i 1857 fikk man en moderne lov for å regulere dette fisket. Grunnprinsippet ble «fritt fiske på fritt hav», hvor havet ble delt mellom redskap som ikke kunne brukes i samme område samt forbud mot å oppholde seg på havet om natta.

Etter et forsøksfiske som viste at fiske med snurpenot kunne være effektivt, var det fra 1950 tillatt å drive notfiske på Lofothavet. Men etter et massivt krav fra fiskere ble dette forbud i 1959. (Kilde: Wikipedia).

Jesingfjord hadde mange sesonger på Lofotfisket og det var tilfellet også i 1950. Da ble det fisket med juksa. Nordover hadde de med to doryer (ca. 22 fot båter uten motor) hvor to mann fisket med snørene sine fra hver dory. I tillegg fisket de som var om bord i Jesingfjord også med håndsnører.

Landligge i Svolvær. Her får fiskerne puste ut etter hektiske dager på havet. Jesingfjord til venstre på bildet

Resultatet var vel sånn passe og vi kan gå ut ifra at karene observerte og diskuterte fisket med not. Vel heime i Vallersund etter avsluttet sesong gikk far og sønn Odin og Johannes Drilsvik sammen om å bestille ei snurpenot for selv å friste lykken neste sesong. Denne kostet 35.000 kroner, en ikke ubetydelig investering den gang. Så, etter at Jesingfjord hadde kommet heim fra storsildfisket som hjelpefartøy (bomsen), ble det inngått et samarbeid med eierne av Rognstein, hyret mannskap og proviantert for et fiske med not i Lofoten.

Rognstein var heimehørende i Lysøysund og var tiltenkt en rolle som hjelpefartøy. Snurpenota lå på hekken på Jesingfjord og etter at den var satt (kastet) startet «snurp-

12

GOD JUL I VALLERSUND 2022

ingen» som fanget fisken i en tett pose. Hjelpefartøyets rolle var å ha en sleper om bord i Jesingfjord slik at skuta kom i riktig posisjon i forhold til vind og strøm etter hvert som håvingen av fisken skulle starte. Ved stor fangst var det aktuelt å ta fisk om bord også i Rognstein.

Lining av nota var et meget tungt arbeid. Fisken som ble fanget hadde en tendens til å søke ned mot bunnen og tok da med seg nota. Nota var forsynt med en rekke blåser med opptil 15 favner slag (lengden på tauet fra blåsa til nota). Etter en tid kunne fisken begynne å flyte opp, men dette var arbeid som krevde sin mann. Mannskapet på 14 var fordelt med ni om bord i Jesingfjord og de resterende fem i Rognstein.

Mannskapet holdt seg tørrmat sjøl. Det dreide seg vel i hovedsak om brød, smør og noen få sorter pålegg. Jeg tror brunost og sirup var ganske vanlig. Kaffe fikk de servert fra byssa. Her ble også middagen tilberedt og den gikk på «samsen», det vil si at det var rederen som provianterte og kostnadene til dette fordelt på hver enkelt ved å bli trukket fra «lotten». «Lott» var oppgjøret for en tur eller sesong. Og dette var resultatbasert lønn i all sin enkelhet. Var fangsten god kunne inntektene bli gode. Og tilsvarende dårlig hvis uvær eller lite sild og fisk i havet ga små fangster. Fra regnskapsbøkene som er tatt vare på, kan vi lese at det ble proviantert hos Fosen Handelskompani i Vasøya for 116,50 kr. I tillegg kjøpte kokken inn 67 kg. kjøtt, kilopris 5,- kr. Sammen med diverse annet, inkludert 30,- til Redningsselskapet kom totalkostnaden på 777,39 kr. Så ble det også proviantert en del under vegs slik at hver mann ble trukket 74,80 kr. i sluttoppgjøret. De samlede utgiftene til solar (drivstoff), smørolje, ekkoloddpapir, kull (oppvarming) med mere kom seg på 4.621,92 kr. I dette beløpet inngår også 4,- kr. til fylling av vanntanken. Dette var kostnader som eier av båt og bruk måtte stå for.

Jesingfjord og Rognstein dro nordover 24. februar i 1951 og den første fangsten ble tatt 6. mars. Den var på 4980 kg. a 52 øre. I tillegg ble det levert en bra slump lever, her var prisen 1,00 kr. pr. liter pluss torskehoder for 30,00 kr. Fram til siste fangstdag 7. april ble det fisket 132.037 kg. skrei. Det ga en brutto fangstinntekt på 92.532,44 kr. Dette var et godt resultat for en debutant i denne krevende kunsten.

Oppgjørsskjemaet som ble levert Fiskeridirektoratet viser at karene hadde hatt fire dager med landligge på grunn av dårlig vær. På de 31 dagene fra og med 6. mars ble det gjort 29 kast som ga fangst og kun tre bomkast. GOD JUL I VALLERSUND 2022

JESINGFJORD

Odin Drilsvik fikk bygd Jesingfjord på Vestnes i Romsdalen i 1918. Lengde 48,6 for, etter en forlengelse i 1935, 52 fot. Fra samme tidspunkt ble det skiftet motor til en 55 hk Heimdal. Jesingfjord var etter datiden velegnet til mange typer fiske: Storsildfiske med garn, bankfiske bl.a. på Haltenbanken, Lofotfiske med juksa (og noen år med not), feitsildfiske utover høstene med landnot og etter hvert med snurpenot.

Skuta var også flere sesonger på storsildfisket som hjelpefartøy. Etter at Odins svigersønn John Johansen overtok Jesingfjord ble det bl.a. gjort forsøk med seifiske med not og reketråling. Jesingfjord ble kondemnert i 1964. 13

De fleste kastene ga en fangst på 6 – 7000 kg. skrei. Rekordfangsten ble tatt 30.mars og var på 25.135 kg. fisk. Denne dagen ble det i tillegg levert 3186 liter lever og noe rogn.

Turen i 1951 ble vellykket og det var nok en tilfreds gjeng som tok fatt på turen sørover for å ankre opp på heimplassene 9. april. Det økonomiske resultatet ble i henholdt til reglene fordelt slik: Jesingfjord 5,5 lott Rognstein 2,5 –«Bruket (nota) 5,5 –«Mannskapet 14,0 –«-

På ca. 1,5 måned satt mannskapet hver igjen 2.869,57 kr. Min nabo Johan Voie jr. fortalte meg en gang at han betraktet denne «turen» som den mest lukrative han hadde vært med på. Det vil si god inntekt på kort tid. (I 1951 var den gjennomsnittlige årsinntekten i Norge 7600 kr.)

Men det skulle ikke gå like bra i fortsettelsen. Året etter ble fangsten på kun 39000 kr. og lotten pr. mann 894, 32 kr. Året etter var fortjenesten for mannskapet redusert ytterligere. Lotten kom på 420,38 kr. I 1954 gikk det noe bedre og lotten kom på 1.098,60 kr.

Fisket langs kysten har gjennom alle tider variert voldsomt. Det kan være flere årsaker til at 1951 ble et «kronår» for karene om bord på Jesingfjord og Rognstein og årene etter mye dårligere. Kanskje var været dårligere, innsiget av skrei sviktet eller kanskje sto fisken så dypt at det var vanskelig å fange den med not. En annen årsak kan være at beskatningen ble alt for stor. Uansett, på slutten av 1950-tallet ble dette fisket forbudt og en æra over. 14

Mannskapet på Jesingfjord og Rognstein

Da Jesingfjord og Rognstein kastet loss og satte kursen mot Lofoten 25. februar i 1951, besto mannskapet av 14 mann. Ni av disse om bord i hovedfartøyet, de resterende fem holdt til om bord i Rognstin. Disse var: (Alder er det den enkelte fylte i løpet av 1951).

• Elias Sand (63) Melemsvika • Johan Voie sen. (61) Melemsvika • Johan Voie jr. (29) Melemsvika • Halfdan Haldorhavn (47) Haldorhavn • Olaf Bolsø (64) Tollefsvika • Knut Bakken (19 ) Valsneset GOD JUL I VALLERSUND 2022

• Petter Hansen (53) Olden • Helge Hansen (17) Olden • Aksel Villmann (20) Valsneset • Jens Sundet (41) Lysøysund • John Johansen (47) Melemsvika • Erling Paulsen (36) Melemsvika • Johan Johansen (46) Valmyra • Johannes Drilsvik (35) Melemsvika

Halfdan Haldorhavn var kokk, Johannes Drilsvik skipper på Jesingfjord og Petter Hansen på Rognstein. Det vi kan se av denne oversikten er at det var stor aldersforskjell, fra 17-åringen Helge til tre karer i sekstiårsalderen. Jeg tror dette var ganske vanlig når det ble mønstret på mannskap til en «tur» som man gjerne kalte det. Likeledes at karene kom fra et ganske begrenset område og at mange hadde vært på fiske sammen før. Og så hadde de – uansett alder – det til felles at de var «i samme båt» også når det var snakk om muligheten til å tjene noen tiltrengte kroner på fisket. Det innarbeidete systemet med «lott» var slik at båt og bruk og mannskapet delte fortjenesten mellom seg og det innebar bla. at karene tjente samme uavhengig av alder og erfaring.

En ekte nothoinn

Olaf Bolsø får representere mannskapet – her i gang med å reparerer nota ved landligge i Svolvær. Olaf huskes som en fargerik kar med klare meninger om det meste. Han satt ikke på meningene sine hverken om storpolitikk eller daglige hendelser på feltet eller i lugaren. Og så var han en skikkelig lesehest. Han kastet seg over alt fra «Magasinet for alle», Morgan Kane og Hamsun. oed GOD JUL I VALLERSUND 2022

ROGNSTEIN

Denne båten var med Jesingfjord til Lofoten som hjelpefartøy. Den var på 47 fot, hadde en 1. sylinder Union og ble bygd i Rognan 1938. Den gikk under benevnelsen «Nygårdsvollbåt». Dette fordi staten gikk inn med støtte til finansiering til de som ville satse på fiske i de vanskelige årene mot slutten av mellomkrigstida.

Eiere var Jens Sundet, Hans og Petter Hansen. Båten var velegnet til flere typer fiske, men mest ble den benyttet til fiske etter sild pluss snurrevadfiske.

Under krigen ble Rognstein benyttet som ambulansebåt for store deler av ytre Fosen og skal ha gjort 58 turer til Trondheim med pasienter.

Skuta eksisterer den dag i dag med base i Trondheim, nå som fritidsbåt. Kilde: Fiske- og fraktebåter fra Fosen – Kurt Haukaas 2009

15

jubileumskamp for historieboka

Tittelen til denne artikkelen stjeler vi enkelt og greit fra Adresseavisens oppslag 17. juli 1992. Dagen før hadde det funnet sted en begivenhet i Vallersund som vil komme til å bli stående som enestående i all framtid. Adressa skrev videre: «Onsdagens idrettsfest mellom Pressens lag Fosen og Rosenborg har allerede skrevet seg inn i lokalhistorien som århundrets begivenhet på Fosen. Folk gikk nærmest mann av huse, over 3000 tilskuere vaglet seg opp på de mange knattene på Marienborg stadion i det helt spesielle naturamfiet». – Dette er jo verre enn cupfinale, sa Ola By Rise da han ble nedrent av guttepjokker nesten tre timer før kampstart».

Men hvorfor i all verden kom Rosenborg til Marienborg? Mange har spekulert på hvordan denne spesielle kampen kom i stand nettopp her. Ja, noen trodde dette var en dårlig, forsinket aprilspøk da ryktene begynte å gå. - Rosenborg på Marienborg, Ha – ha – ha.

Forklaringen er denne: Forløperen til det som etter hvert skulle bli hetende Rosenborg Ballklub ble etablert 19. mai 1917. I 1992 var klubben på full fart inn i sin storhetstid med mange mesterskap og etter hvert suksess i Europa. Og så var det aktuelt å markere 75-års jubileet. Den gangen var jeg ansatt i Adresseavisen som markedssjef og hadde et ansvar for vår sponsoravtale med fotballaget. Så inviterte RBK noen av sine samarbeidspartnere til å komme med ideer til hvordan laget kunne markere jubileet sitt. Det mest opplagte ville sikkert ha vært å invitere til et arrangement på Lerkendal, kanskje med en kamp mot et kjent utenlandsk lag. Men denne gangen ble det «tenkt utenfor boksen» og løsningen ble at Rosenborg heller skulle besøke tilhengerne sine ute i distriktene.

Det var en opplevelse å se og høre trenerlegenden på nært hold. Fullt engasjement under kampen samtidig som han tydelig satte pris på å være gjest «på bygda». Alle foto: Morten Antonsen, Adresseavisen.

16

Dette var interessant også for Adresseavisens profilering (avisa fylte 225 år dette året) og sammen med tre lokale aviser – en av disse var Fosna-Folket – ble det planlagt å spille tre kamper mellom Rosenborg og det som ble benevnt «Pressens lag». Kampene skulle spilles i Levanger, på Orkanger og på Marienborg. (Jeg hadde nok et hovedansvar for at den ene kampen gikk nettopp hos oss. Marienborg var ikke spesielt godt kjent hverken på «Brakka» eller blant medlemmene i idegruppa. Mitt poeng var vel at særlig lengere unna Lerkendal går det ikke an å komme). Og så var det artig å registrere at lokale arrangører, som var et samarbeid mellom Jøssund IUL og FK Fosen med Tor Langvold som leder av arrangementskomiteen gikk på med krum hals og gjorde en kjempejobb med det som skulle bli mye mer enn en fotballkamp.

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Pressens lag Fosen Det ble etablert et team som besto av Otto Ulseth fra sporten i Adresseavisen som lagledere, trener Andreas Søraker og Fosna-Folkets mann Kåre Petter Sundet. De tok ut spillere til troppen og arrangerte samlinger. Lokalavisa gjorde en utmerket jobb med å skape spenning rundt uttak og i det hele tatt piske opp stemninga fram mot kampen. Laget spilte i drakter som var spesialdesignet for anledningen.

«Vi kommer fulltallig» Mange stilte seg nok skeptisk til om Rosenborg skulle komme med sitt beste mannskap til kampen på Marienborg. Men Nils Arne Eggen feide all tvil til side i et intervju i Fosna-Folket dagen før kampen. – Folk på Fosen skal få se det de kommer for å se, nemelig det laget RBK stiller med til vanlig på Lerkendal. Vi kommer med det beste vi har til rådighet. (Se bilde). Til sammen skulle disse 11 få 427 landskamper i sin karriere! Og så skal vi ikke glemme at «far sjøl» Nils Arne Eggen spilte 29 kamper for det norske A-landslaget.

Mye mer enn en fotballkamp Avspark på Marienborg var først kl. 19.00, men det var arrangement og feststemning fra tidlig på dagen. Fra kl. 12.00 var det ferdighetsmerkeprøver som foregikk utover dagen. Og allerede kl. 15.00 var det mulig å møte flere av spillerne både på bensinstasjonen i Bjugn og på Marienborg for en prat og autografer. Mange benyttet denne anledningen. Det ble arrangert straffesparkkonkurranser både i Bjugn og på Marienborg der en virkelig ekspert demonstrerte sine kunster, selveste Odd Iversen. Før kampen spilte Sandnes Skolemusikk, Rissa Idrettslag gjorde stas på sin egen Gøran Sørloth i anledning hans 30-års dag. Og ble Nils Arne Eggen kledd opp i en kystgenser og ei blankskjermlue som takk og for å understreke at han og laget var hjertelig velkommen i kystbygda vår. Så skal det også nevnes at flittige arrangører serverte mat og forfriskninger og at Folkvang var pyntet til bankett etter kampen. Stor stas alt sammen.

Selvfølgelig vant Rosenborg Det gikk som det måtte gå med en grei 6-3 seier til Rosenborg. Vi skal ikke si så mye mer om kampen enn at Karl Petter Løken ble tomålsscorer og at Øivind Leonardsen, Arild Nordfjærn, Roar Strand og Gøran Sørloth de øvrige målene. For Pressens lag laget Håvard Moen 2 mål og Kaj Vidar Sandvoll 1. Pauseresultatet var 1-3. Så skjedde det at Fosningene scoret to raske mål i det 46. og 48. minutt. Og ved uavgjort resultat en kort stund var det ikke fritt for at det var GOD JUL I VALLERSUND 2022

Både tilskuerne og RBK spillerne lo godt da treneren med et glimt i øyet presenterte sitt stjernelag.

17

temperatur på RBK-benken. Eggen jaget sine spillere framover på banen, her skulle kampen vinnes. Og slik ble det selvsagt til stor underholdning for de frammøtte.

Nils Arne Eggen misfornøyd - Dette var alt for dårlig av oss. Vi hadde alt for dårlig bevegelse i laget og burde rettet på det, uttalte han til lokalavisa rett etter kampslutt. – Fosen kjempet meget godt. De forsvarte seg meget godt og jeg synes de var godt med framover sa han videre men ville ikke framheve noen spesielt på Pressens lag. Så hører det med til historien at om den meriterte RBK-treneren var sur like etter kampen, så var han ellers i et strålende humør og så ut til å storkose seg. Hjemmelagets trener var i det lystige hjørnet Otto Ulseth, kanskje best kjent som sportsredaktør, men som senere i karrieren både skulle trene Tromsø i eliteserien og fungere som Drillos hjelpetrener for det Irakske landslaget, var strålende fornøyd etter kampen. – Dette var skikkelig artig. Et løft for Fosen-fotballen. På treningen forleden var jeg skikkelig skeptisk til denne kampen, men jeg ble gledelig overrasket. Håvard Moen var jo fantastisk framme og Frank Foss ante jeg ikke var så god. Joar Sæther var jo også meget sterk bak, men jeg synes samtlige var gode.

3114 betalende tilskuere - Det ble en publikumsrekord som vil bli stående i 25 år, da er Rosenborg 100 og tar en tur igjen! Det skrev sportsredaktør Kjell Dahle I Fosna-Folket i sin oppsummering av kampen.

18

Slik ble det jo som kjent aldri, og det er i dag vanskelig å forestille seg annet at dette blir en uslåelig rekord for all framtid. Og så er det jo at artig poeng i tillegg at det var mye ledig plass oppover i Ursfjellet…

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Roar Strand i godt driv langs store stå / sittetribunden på Marienborg.

19

En liten bukett 30 år gamle minner

Vi tok en liten runde til fem som på forskjellige måter hadde viktige roller før og under denne minnerike fotballkampen – som var så mye mer enn en kamp om ballen… Gøran trenger ingen nærmere presentasjon, han skulle like gjerne ha spilt på Pressens lag Fosen med sin fortid i Rissa IL Tor Langvold var leder for den lokale arrangementskomiteen (som høstet mye ros for forberedelser og gjennomføring). Adresseavisen og Fosna-Folket var godt representert. Otto og Kjell var / ble sportsredaktører i hver sin avis, mens Kåre Petter sto for masse forhåndsstoff i lokalavisa.

Gøran Sørloth Erindrer at det var en festdag med finvær og helt utrolig med folk, var som et fugleberg rundt stadion. Minnes også at Håvard Moen spilte en god kamp, han var jo spiss og jeg la merke til kvaliteten (skummel utfordrer på spissplass tenkte jeg). 20

Gjestfriheten og stemninga glemmer jeg heller aldri! Og til slutt havna vi på en ”liten” fest til ære for arrangør og bursdagsbarnet Øyvind Husby.

Otto Ulseth Den kampen kommer jeg aldri til å glemme! Fenomenalt stadion, med et fugleberg av folk, Nils Arne i storslag, som presenterte én og én spiller i høytaleranlegget før kamp, Jo Tessem og Håvard Moen og mange andre gode Fosen-spillere, som gikk til i tacklingene så det sang mellom fjellveggene og gjorde Nils Arne rasende. En kamp som i perioder var nesten jevn, og naturligvis: En Nils Arne som etter kampen var inne i bussen og hentet tak i RBK-spillerne for at de skulle spise karbonade (?) – de fikk heller ta neste ferje. Kort sagt: En fest av en fotballkamp! En kamp for evigheten, eller historieboka. GOD JUL I VALLERSUND 2022

Tor Langvold Dette var den dagen da alle fotballinteresserte fosninger kom til Marienborg for å se utvalgte spillere fra Fosen måle krefter mot Norges beste fotballag. Det ble en fest.

Kåre Petter Sundet Rosenborg slapp inn tre mål og Nils Arne mente at det var flere for mye. Etter kampen forklarte Ola Bye Rise at det ene målet skyltes en kul på banen som gjorde at ballen spratt så rart. «Du må vise meg den kulen du da, her fins ingen kuler» utbrøt Jostein Tårnes. (Som sammen med flere andre hadde sørget for at matta på Marienborg denne dagen var helt strøken.

Kjell Dahle Som sportsredaktør i Fosna-Folket satt jeg selvsagt sentralt i forhold til kampen mellom et eget lag utgått fra Fosen på Marienborg og Rosenborg i 1992. Jeg ble tidlig involvert, og jeg mener det var Tor Langvold som trykket på fra start fra FK Fosens side. En av de arrangerende klubber. Jeg husker jeg snakket med arrangøren om kampdag. For Fosna-Folket var det viktig at vi hadde trykkedag samme dag som kampen. Så vi kunne komme ut med dekningen samtidig som Adressa.

Fosna-Folket fulgte denne kampen veldig nøye og bidro nok sterkt til at dette ble en kamp for historiebøkene. Å samle over 3.000 betalende tilskuere på Fosen har aldri siden latt seg gjenskape. Vi hadde en rekke forhåndsartikler over tid, og slik jeg vurderte det så var dette rett og slett for at det var godt lesestoff. Kåre Petter Sundet var min høyre hånd den gangen, og han la ned den viktigste og største jobben for oss på forhånd. Da kampdagen kom var vi tre fra avisa på jobb der. Vi forsterket teamet med Frank Skaufel.

Fra selve kampen husker jeg spesielt Gøran Sørloths scoring. Gøran var jo på sin karrieretopp på den tiden, og han trakk jo alene mange til Marienborg. Han scoret mot keeper Dagfinn Tangvik for Fosen. Et morsomt poeng i dag er at Rosenborgs nye reservekeeper, Sander Tangvik, er sønnen til nettopp Dagfinn.

Ellers husker jeg Frank Foss fra Stadsbygd, som spilte for Rissa. Han spilte sitt livs kamp denne kvelden. Talentfulle og 20-år gamle Jo Tessem spilte også kampen før han fikk sin fantastiske karriere videre i Molde, Lyn og flere engelske klubber. Blant annet Southampton. Denne uforglemmelige kvelden på Marienborg går aldri ut av minnet!

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Toppet lag

Det var ikke nettopp noe B-lag Nils Arne Eggen tok med utover til Vallersund i 1992. Her er spillerne i klassisk 4-3-3 formasjon (Antall A-landskamper den enkelte fikk i sin karriere i parentes). Keeper: Ola Bye Rise (25), I forsvaret fra venstre: Stig Inge Bjørneby (75), Rune Tangen (3), Bjørn Otto Bragstad (15) og Trond Henriksen (0). Midtbanen fra venstre: Øivind Leonardsen (86), Bent Skammelsrud (38) og Kåre Ingebrigtsen (23). I løperrekka fra venstre Roar Strand (42), Gøran Sørloth (55) og Karl Petter Løken (36).

oed

21

Da skolen vår fylte 100 år skrev lærer Svein Erik Backe en prolog 29. november 1986 var en stor dag i Vallersund. Da ble skolens 100-årsjubileum grundig markert.

Fosna-Folket var til stede og innleder et fyldig referat slik: – Det var en livskraftig 100-åring som tok imot Vallersunds innbyggere til bursdagsfeiring. Sandnes skole var fylt til trengsel av skolekretsens innbyggere og andre gjester.

Og videre: – Kunnskap er livsviktig. Kunnskap er som kildevann for den som vandrer i ørkenen, sa rektor Reidar Lysklætt da han kåserte om Sandnes skole i dag, i går, i framtiden.

Det var mange hilsninger til skolen på bursdagen, fra fjern og nær. Og så framførte Svein Erik Backe sin egen prolog. Den har han gitt oss anledning til å trykke nå 36 år seinere.

22

Tiden kan aldri stå stille! Selv om vi gjerne ville bremse den, stagge dens jag, stadig venter en morgendag.

Ungdom ser fram, alltid med håp i vente framtiden full av alt de skal hente. Het det ikke en gang Soria Moria? Prinsessen og halve kongeriket? Tiden går aldri for fort for slike – heller for sent – for mens de slite buksebak og svetter og pugger leksefag, lever jo livet der ute. Tålmod var sjelden de unges fag.

Men de vet der er sagt at kunnskap er makt.

Det visste også de gamle, lenge før tømret skolestue ble bygd for Sandnes grend og allmue. I Jøssund annekssogn, Åfjord prosti bød loven bygdas unge å samles tolv uker hvert år til kunnskap og flid. Fra gård til gård på omgang i kretsene I Jøssund og Øernes distrikt møttes de unge til skoleplikt og kanskje en velkommen fristund fra slit på land og sjø i en tid da folk visste meningen med bønnen om daglig brød.

Svein Erik Backe leser sin egen prolog. (Faksimile: Fosna-Folket).

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Fra 1886 kom nye kår for skolen i Jøssund som fra dette år betegnet blir med «Sandnessets og Øernes krets» samt skolestue nyoppført med leilighet dertil, læreren og hans familie til beste, i laftet tømmer lokalt tilveiebrakt for hele fire tusen kroner! Skaffet i en fattig tid som ikke kjente millioner men hadde visshet om at framtids makt var i kommende slekters kunnskap lagt! Huset traust ble sammenføyd ved Sandnesvågen i visshet om at slike bygg de STÅR. Og kanskje lærer Mollan tenkte fram ett hundre år de første gang han samlet ungeflokken, førtiåtte i alt, under det nye tak til streng men kjærlig ledelse i oljelampelys og storskogseim fra laftestokkene, mot stadig større kunnskap dag for dag.

Ved tidens læremidler for hånd – ett planiglobium – ett Europakart – kart over Palestina og Skandinavien, begge kassable en salmebok, bibel og salmodikon. dertil noen bøker – kvalitet svært variable var det vel ikke alltid så lett å formidle ÅND?

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Men vårt land – vår bygd er i dag et vitnesbyrd og frukt av det som ble sådd i unge sinn, i jente og i gutt hvis ansikter i dag er visket ut men som i kamp for bedre kår for sine barn har nådd en velstand ingen den gang kunne spådd.

Den gamle protokollen rommer kjente navn: Strømsvik, Jøssund, Fauskan, Drilsvik, Veien, Sandnes, Mandal, Haldorhavn, Borgfjord, Kvenngjerdet, og Melumsvik er slekter som sammen med de nye som kom til har båret bygda fram til denne tid, har vist oss hva mennesker kan og vil på sjø og land i daglig strev og slit.

Ja, vi vet det er sagt at kunnskap er makt, men makt er et farlig ord. Hvis makt blir til vold, har vi kunnskap nok til å drepe alt liv på vår jord.

Men kunnskap kan pares med ydmykhet for alt som lever og gror og for alt det vi ikke kan og vet. Kunnskap og ydmykhet gir visdom, og hvis de som skal bli store, men i dag er små kan vinne fram til større visdom enn oss på veien de skal gå, så kan vi kanskje håpe her i dag, litt høytidsstemt at om hundre år er ikke riktig alt fullstendig borte, gjemt og glemt.

Den gamle tømmerstua nå er flyttet. På Opphaug står den og til nye formål den fortsatt blir benyttet. Mens vi som samles her i dag og ser tilbake retter ryggen stolt og konstaterer at Sandnes nye skole har bedre plass og større høyde under taket, mens vi håper at de som styrer og regjerer er fremsynt nok – i likhet med de gamle – så morgendagens ungeflokk vi fortsatt her kan samle og se dem vokse opp til liv og dyst på denne værbitte, men vakre kyst der folk i flere tusen år har trosset regn og rokk.

23

Det sto i avisa 100 år gamle nyheter «Om hundre år er allting glemt», skrev Knut Hamsun i diktet «Det vilde kor» tidlig på 1900-tallet. Dikteren mente vel at det ikke var så farlig om vi sa og gjorde noe dumt, glemselens slør ville etter hvert senke seg over uheldige tildragelser. Vårt utgangspunkt er et annet – ved å bla i gamle aviser kan vi gi en lite innblikk i hva som skjedde i bygda vår og hva forfedrene var opptatt av for 100 år siden. Kildene er som tidligere Adresseavisen, Nidaros og Fosens Blad.

Også dette året var folk i området og avisene opptatt av om det ville bli innsig av storsild og dermed arbeid på sjø og land for fastboende og tilreisende. Så viste det seg at avisene kunne berette om at glansdagene fra slutten av første verdenskrig var over. Det kom storsild inn mot kysten, men i mindre mengde en tidligere år.

Men det skjer alltid noe som avisene kan skrive om, også i Vallersund i 1922. Tre begivenheter må ha stått i en særstilling. For det første så viste det seg at den blomstrende virksomheten hos firmaet O.A. Normann i Vasøya gikk mot slutten.

En serie av uheldige omstendigheter førte til at avisene kunne fortelle at det ble akkordforhandlinger og i forlengelsen av disse ble det annonsert konkursauksjon 26. juni. En epoke var over.

Så 25. juli skjedde noe som ikke bare lokalpressen kastet seg over. Denne sommeren hadde de to flyverne Riiser-Larsen og Lytzow-Holm lagt ut på pionerflygingen Horten – Kirkenes og retur. Det var i alle fall planen. Flyene skulle lande i Vasøya på tur sørover for å fylle bensin. Så skjedde det at Riiser-Larsen fikk motorstopp da han kom lavt innover Skaget vest for Vasøya og krasjlandet. Både Riiser-Larsen og hans maskinist kom fra uhellet med små skader, mens flyet ble ødelagt. (I juleheftet for 2018 hadde vi en lengere artikkel om dette).

1922 er omtrent midt i den såkalte «Forbudstida i Norge». I perioden mellom 1916 og 1927 var det forbudt å omsette brennevin i Norge. Det førte bl.a. til heimebrenning og spritsmugling, og Vallersund var intet unntak.

24

GOD JUL I VALLERSUND 2022

båten ble beslaglagt av en politibetjent og mannskapet på tre arrestert. Avisen kan fortelle at alle erkjenner seg skyldige og har fortalt at de nord for Vallersund utenfor territorialgrensene kjøpte den dyrebare lasten som besto av «literkanner med sprit og kasser med konjak – alt av fransk fabrikat». Videre heter det: «De var på veg til Finmarken for å selge varene og kjøpe sild, men da de manglet penger var de gaat ind til Glomfjord for at sælge en del der». Så heter det til slutt at lasten nå er losset i Bodø. Sjøhus brant ned Midt i oktober brant et stort naust tilhørende AS Trondhjems Havfiskeselskap ned til grunnen. Dette sto øst for den store, 3. etg. brygga som dette selskapet hadde reist i den såkalte «storsildtida». Avisa skriver at det lenge var frykt for at også brygga skulle bli flammenes rov, men takket være stor innsats fra folk som kom til ble den reddet.

AS Trondhjems Havfiskselskap var en stor økonomisk satsing av Birger Normann i Vallersund og flere investorer i Trondheim knyttet til fiske og salting av sild. Selskapet eide på det meste fem båter som drev fiske og frakting av sild. Da første verdenskrig var slutt, var firmaets skjebne beseglet.

10. august sto notisen til høyre i Adresseavisen:

Utpå høsten kunne samme avis fortelle at en fiskeskøyte heimehørende i Vallersund hadde kommet til Glomfjord, angivelig for å salte sild. Dette trodde i alle fall folk i alminnelighet. Det viste seg imidlertid at skøyten hadde en kostbar last med nordover – hele 1600 liter sprit. Lasten og GOD JUL I VALLERSUND 2022

Dårlig valgdeltagelse I 1922 ble det valgt nytt kommunestyre. Kommunen hadde på det tidspunktet 936 stemmeberettigede, men her som ellers i landet var interessen heller laber – bare 25% oppsøkte valgurnene.

Av herredstyrets 12 medlemmer kom 10 fra Venstre, mens de øvrige sto på en fellesliste for Høire og Frisinnede Venstre. Fra Vallersund ble følgende valgt: Paul Valsø, Jørgen Ugedal, Ole Drilsvik, Jens Sandnes sen. og Kristian Borgfjordnes. På det konstituerende møtet etter valget ble Albert Guldvik gjenvalgt som ordfører. HPF / oed

25

Husmannskontrakt anno 1878 Et blikk etthundre og femti år tilbake i tid kan være interessant av flere grunner. Hvordan levde og bodde våre forfedre i Vallersund i «gamle dager»? Her skal vi ta utgangspunkt i en husmannskontrakt (festeseddel) fra 17. januar 1878 mellom gårdbruker og selveier Peder Berg på Valsøya og husmann Carl Marcusen Raanes på Storøya.

Husmannsvesenet En husmann var en person som leide en hustomt med eller uten jord av en gårdbruker. Husmannsvesenet i Norge vokste fram i takt med befolkningsveksten på 1600-tallet og nådde en topp på midten av 1800-tallet. Da var det nesten like mange husmenn som selveiende bønder i landet (Kilde: Wikipedia). Ordningen opphørte gradvis fra 1900 til 1930.

I 1928 fikk husmenn en lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser og få dem matrikulert som selvstendige bruk. Nedgangen i antall husmannsplasser henger sammen med generell økning i levestandarden, utvandringen til Amerika, industrialiseringen / flyttingen til byene og at jordbruket gradvis ble mekanisert og trengte færre arbeidsfolk.

Både i historiebøker og litteratur får vi beskrivelser av at å være husmann ikke var noen dans på roser. En husmann og hans familie sto i et krevende avhengighetsforhold til gårdbrukeren. Det går an å si at en husmann på mange måter følte seg «bundet på hender og føtter».

Ved å bla i folketellinga for 1865, kan vi danne oss et lite bilde over hvordan situasjonen var i Vallersund (fra Jøssundstrømmen til den gamle kommunegrensa mellom Nes og Jøssund i vest). Her eksisterte det den gangen 44 boplasser. Av disse var 26 regnet som selveierbruk, mens 18 var husmannsplasser. 26

At husmannsvesenet kan synes å være noe mindre utbredt her enn ellers i landet, særlig i Østerdalen og Gudbrandsdalen, henger sannsynligvis sammen med at her hadde folk anledning til å skaffe seg mat og egne inntekter gjennom fiske.

Folketellingen fra 1865 forteller også at det på dettet tidspunktet var innbyggertallet 320 og at det i hvert hus i gjennomsnitt bodde litt over sju personer. Dette er andre tall enn i våre dager og henger sammen med gjennomgående store familier, tjenestefolk på de større gårdene og vanlig med losjerende, nærmest hvor små brukene og plassene enn måtte være.

Avtalen mellom Petter Berg og Carl Marcusen Raanes Husmannskontrakten skal gjengis i sin helhet, men det er på sin plass å fortelle noe om hvem det var som signerte dette juridiske dokumentet som skulle ha så stor innflytelse på husmannen og hans families dagligliv.

To solide karer som befant seg på hver sin side av datidens klasseskille. Husmannen Carl Marcusen Raanes (til venstre) og eieren av gård og fartøyer Petter Andreas Berg. GOD JUL I VALLERSUND 2022

Storøya Nordre på 1950-tallet og lenge etter at stedet hadde blitt et selvstendig bruk.

Slekten Berg fra Ytterøya kom til Valsøya i 1806 og eide gården i 111 år. Petter Berg (f.1830) var tredje generasjon her da han overtok gården etter sin far 1861. Han blir beskrevet som en foregangsmann i flere greiner av sjøbruk (fartøyer, notbruk, laksefiske og bankfiske). I hans tid ble Valsøya dampskipsekspedisjon med poståpneri. Dessuten dyrket han nytt land og holdt gården i god hevd. I folketellinga for 1875 finner vi i tillegg til sjølfolket og deres seks barn, en guvernante (lærerinne), fire drenger hvorav den ene også fungerer som poståpner, så en husjomfru og fire piker.

Carl Markussen Raanes (f.1841) var fra Åfjord og oppvokst på en etter datiden stor gård på Raanes. Ved folketellinga i 1875 er han, kona Inger Jakobsdatter og deres 7 år gamle sønn Bendik losjerende hos Ole Jensen, også han fra Åfjord, på Søndre Storøya.

Det ble ryddet to bruk lengst vest på Valsøya omkring 1800. Det andre, der det fortsatt er bebyggelse, fikk benevnelsen Nordre Storøya. Og det var på denne eiendommen Karl og kona Inger Inger Jakopsdatter (fra Vågå) og deres sønn Bendik skulle bosette seg fra nyåret 1878. Han har sannsynligvis bygde det våningshuset som eksisterer som feriebolig i dag. Han skal ha kommet til Vallersund som fartøykar hos Berg. I folketellinga i 1875 tituleres han husmann og kjentmann (kanskje betyr det en form for los?) I folketellingen 25 år seinere GOD JUL I VALLERSUND 2022

Paul Jensen som sjømann i unge år.

tituleres han «husmann med jord og fisker». Da har sønnen Bendik utvandret til Amerika, men sammen med dem på Storøya bor en inderstfamilie på tre pluss en tjenestepike. («Inderster» leide bolig hos andre, men hadde egen husholdning).

Storøya nordre i nyere tid Plassen ble ved tinglysning i 1919 fradelt hovedbruket sammen med Torra men ble fem år senere overtatt av hovedbruket på nytt. I 1931 kjøpte Paul Jensen fra Grøttingen plassen med bygninger. Her bodde han i nærmere 20 år sammen med husholderske Kristine Kristoffersdatter Grøtting og hennes barn og etter hvert et barnebarn. 27

Nye eiere fra 1949 ble Jorun og Halfdan Morkemo. I 1961 overtok gårdene Åsheim og Valsøya hver sin del av eiendommen samtidig som husene ble solgt til feriebolig. Stedet har etter det hatt flere eiere. Kåre Tinnen minnes livet på Storøya Vi har hatt en liten prat med Kåre som levde sine første år på Storøya. Han gir oss et bilde på hvor allsidig virksomheten kunne være og hvor veldrevet en tidlig husmannsplass kunne være før, under og etter andre verdenskrig.

Han forteller: Da min bestemor Kristine og Paul Jensen tok over Storøya Nordre kom di fra Skråfjorden i Åfjord. På Storøya var det melkproduksjon og besetningen besto av tre kyr og 4 – 5 sauer. I kufjøset var det røranlegg og drikkekar med vann fra en dam på haugen. Herfra var det også innlagt vann til hovedhuset. I en vinkel til fjøset var det smie og arbeidsrom. På en liten haug nordøst på tunet var det et hus for røyking av laks m.m. Traktor var det ikke på plassen, men Paul fikk kjøpt en 3,5 tonns Chevrolet lastebil og den ble ordnet slik at det var fast differensial og to gir framover og revers. Det var en krokskinne bak for feste av redskaper og høyvogn. Dette fungerte godt og erstattet behovet for hest. Det var naust ved lendingen og et sommerfjøs i merket med utmarka på Storøyvarden. Brukene på Valsøya og Storøya hadde beiterett i utmarka på øya om somrene. Det ble drevet med laksefiske med kilnot, tre dobbeltnøter i Torraskjæret (Torramuren), Torra og Rødskjæret. Annet fiske og jakt var attåtnæringer. En tid ble det gjort forsøk med rev som pelsdyr. KILDER: Wikipedia – Folketellingene for 1865 og 1900 – Alf Sundseths: Gårdshistorie – Erik Moxnes: Valsøya gårdshistorie.

28

FESTESEDDEL Undertegnede Petter Berg som eier af Valsø Gaard og Carl Marcusen Raanes, som Husmann tilstår å have opprettet saadan contrakt. 1. Jeg, Petter Berg overdrager til Carl Raanes, som Husmand og hans nuværende Hustru på begge deres Levetid den under min Gaard Valsø i Åfjor den Prestegjeld beliggende plass Nordre Storø, som sammen vi befinder og med den utstrekning som allerede er Ham forevist under nærvær av Husmand Ole Jensen Søndre Storø. 2. Pladsen har han at dyrke forsvarlig, og hvor det maate behøves, selv at inhegne den, samt ikke av nogen andre lade den drive og ei at bortføre af Pladsen ko, kalv eller Gjødsel. 3. Inderster eller omflakkende folk maa han ikke uden Husbondens tillatelse take til huse. 4. For de nautkreaturer som på Plassen vinter fores, tilstås for havning i Gårdens udmark, hvorim ot smaafekreaturer ingen sommerhavning tilstaase. 5. Torvskjær til en femfavners stakk tilstaaes aarlig, så lenge Land for ham og Obsideren paa Søndre Storø findes i gaardens udmark. 6. Det til Plassen liggende tangland overdrages til Husmanden, for så vidt han selv tiltrenger, hvorim ot fisketøringsbjerg og Landslott tilhører Husbonden. 7. Uden Husbondens Tillatelse har Husmanden ikke Rett til at foreskrive seg i fast arbeid eller annet arbeide enn Husbonden saa lenge denne skaffe r ham anpleie de tre fjerdedele af aaret mot Betalin g som er den almindelige paa stedet, saavel i sjødri ft og landdrift, dog således at arbeidet på land ikke overstiger en fjerdedel af aaret. I landarbeide kan hustruens arbeid gå til avdrag av leien, likeså det står Husmanden fritt aa lade landarbeide utføre ved en annen dugelig mand eller cuvinde. 8. Husmanden tilstaaes ingen som helst rett til at drive handel på stedet. 9. Det tilstaaes Husmanden i Fellesskap med Obsid eren paa Søndre Storø fri havning paa den saakal te Halsø beliggende tett ved Storøen. 10. Af Plassen svares i aarlig avgift 24 – fire og tyve – Kroner , der betales inden paafølgende nyttaar. 1 1. For avgiften og muligens erstatningsansvar i anledning Misligholdelse af denne Contrakt forbe holdes 1. Prioritet Panterett i de på Plassen oppførede, Husmandens tilhørende Huse og øvrige eiende ler. 12. Forøvrig bliver Bestemmelser i Lov af 24. septem ber 1857 Husmandsvæsenet vedkommende at befølg e i det bemerkes at Husmanden ved misligholdelse af denne Contrakt har sitt feste paa denne Plasse n forbrudt. Jeg Carl Raanes, som Husmand vedtager denne Contrakt i alle dens dele og i det jeg i to vitter lighetsvidners overvær og egenhendig har underskrevet denne festeseddel erkjennes tillige, at der er meddelt meg en ordlydende gjenpart av samme. (Plassen antages fra nyttår 1878) Valsøen den 17. januar 1878 Til Vitterlighet Jon O. Brantsæg Martin Larsen

Petter Berg Carl Raanes

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Planer for Jøssund gamle kirkegård I «Olav Engebregtsons jordbok» fra 1536 er det dokumentert at det lå en kirke tilhørende erkebiskopen i Nidaros der vi i dag finner den gamle kirkegården på Jøssund. Kanskje er stedets historie ennå eldre. Det er antydet at det her kan ha vært et senter for religiøse tradisjoner i førkristen tid. Det som er hekt sikkert er at etter at den nye kirka på Mandal sto ferdig i 1875 og ble innviet året etter, så har kirkegården på Jøssund sakte men sikkert grodd ned, og støtter, kors og gravplater er blitt ødelagt. Så forteller historien at det er gjort flere forsøk på å restaurere kirkegården, bla. på 1970-tallet og sist på 1990-tallet i regi av «Arbeid for trygd» med Hans Borgfjord som leder for et arbeidslag.

Ingen offentlig etat har etter det følt noe ansvar for dette fornminnet og bortsett fra noen spede private initiativ har «gresset grodd».

For fire år siden tok lokale lag, foreninger og enkeltpersoner et initiativ. Det resulterte i at foreningen ”Jøssund Gamle Kirkegård” (JGK) ble stiftet 21. april i år.

Stifterne var: Nothoinnan i Vallersund, Vallersund Utviklingslag, Kirkeutvalget ved Jøssund Kirke, Bjugn Bygdatunlag og Vallersund Gård, samt 11 privatpersoner. GOD JUL I VALLERSUND 2022

Formål: Foreningen Jøssund Gamle kirkegård skal ta vare på og formidle kunnskap om det historiske minnesmerket kirkegården representerer på en verdig måte. Målbildet er fredelig park. JGK’s første styre består av styreleder Kurt Haukaas (bildet), John Ludvig Olden, Knut Jøssund, Edith Braseth og Håvard Johansen.

Stiftelsesmøte valgte i tillegg Ingvar Roksvaag og Petter Melum som revisorer og en valgkomiteen som består av Lise Johanne Lund, Jarle Håbrekke og Dag Balavoine. JGK er registrert i Brønnøysundregistrene.

Styrets arbeid Kurt Haukaas forteller at styret har hatt sine første møter og at det har vært en par dugnader på kirkegården for å registrere mulige gravminner som ligger nedgrodd.

Styret vil framover jobbe med å planlegge vårens aktiviteter og starte arbeidet med å skaffe nødvendige midler for å finansiere de planene en har. Så skal det også gjøres en jobb for å bygge opp et medlemskartotek. Stiftelsesmøtet vedtok en årskontingent på 200 kroner for lag, foreninger og bedrifter og 100 for personlige medlemmer. I dette ligger et ønske om en bred oppslutning om tiltaket i gamle Jøssund kommune. Styrelederen forteller videre at styret er opptatt av å arbeide videre med de planene som allerede foreligger når det gjelder hvordan området skal opparbeides og tilrettelegges for fremtidig besøkende. Kanskje kan den gamle kirkegården etter hvert bli en arena for utegudstjenester, konserter etc. 29

I fjorårets julehefte inviterte vi folk til å fortelle om sitt spesielle sted i Vallersund, gjerne en historie eller kanskje like godt skrive en kjærlighetserklæring til bygda. Vi gledet oss over åtte fine bidrag og derfor åpnet vi også i år for at skrivelystne kunne få komme til ordet i juleheftet.

Denne gangen trykker vi fire bidrag, kos deg med å lese hva Herdis, Paul, Dag og Roy kan berette.

Bjugn Sparebank støtter tiltaket med to gavekort hvert pålydende 1000 kr. Vi har trukket to heldige vinnere: Paul Lien og Roy Drilen.

30

Vallersund Gård Av DAG BALAVOINE

Det er Vallersund Gård som er mitt sted. Men, denne lille landsbyen er så mye. All aktiviteten: undervisningen, omsorgen, møtene, besøkene, jordbruket, ansvaret. Og så de gamle bygningene ved sjøen og historien. Og så er det landskapet. Ja, hva er og hvor er mitt sted her?

Da utfordres jeg til å åpne opp en liten – stor – hemmelighet. For jeg vet om et sted, nemlig. Om det er mitt kan jeg ikke si, for dette er et indre og et ytre sted samtidig. Det er ikke bare et sted i verden. Det er en verden i verden. Et sted der elementene møtes. Ja, og det er her på Vallersund Gård.

GOD JUL I VALLERSUND 2022

Du kan gå inn på den nesten ferdige stien opp i berget, «Bryggehaugen». Det har alltid vært en sti der, tror jeg. Hvem har brukt den tidligere? Var det klippfiskdamene som stadig måtte opp på berget for å stable opp klippfisken når regnet eller kvelden kom? Jeg fant den fram igjen og forbedret den litt. På vegen opp passerer jeg et sted der kalkåren som slynger seg gjennom området kommer helt opp i dagen mellom den hardere bergarten som vi bor på. Hvordan ble det slik etter alle årene? Var det en vulkan her en gang? Her er det andre planter og vekster her på grunn av kalken. Videre kommer jeg opp til toppen etter noen minutters gange gjennom busk og kjerr fram til vindharpen. På toppen er det den myke mosen å gå på. Jeg ser sundet, øya og jeg ser havet. Det er som å være over tregrensa og plutselig over den daglige dont, over livets harde nødvendigheter og utenfor travelheten, bare noen minutter vekk. Der nede er husene vi bor og lever i. Der har vi våre daglige møter og viktige arbeidsoppgaver og der glemmer jeg så lett at livet og verden er stor og mektig og har rom for drømmer og erindringer som bringer meg langt utenfor dagliglivet. Her står verden og dirrer i hele sitt nærvær. Jeg går gjerne dit hvor jeg kan se ned på sjøen under meg. Der hvor gras og busker henger over berget slik at jeg kan se sjø og land møtes. Stemningen som er der ute i luften og lukten av sjøen, lyden av en måke

eller var det en kråke? Der ute og så her inne, igjen denne erindringen av noe som vil oss mennesker så inderlig vel.

Jeg har sett myrullen som leker med sjøen og solens glitter i vannet. Myrullen og solglitteret går over i hverandre. Myrullen er solglitter og solglitteret i sjøen blir myrull.

Dette veldige havet som står inn mot land og bærer med seg vind og fuktighet fra bølgenes rike, som noen ganger bare er der og forbinder det saklige menneskelivet med eventyret. Åh, at jeg får lov å oppleve dette øyeblikket igjen og igjen. Jeg bærer på en stadig tilbakevendende stemning av takknemlighet for kunne leve her. Det er ikke et overmektig brus av overjordisk lykke, nei, det kjenner jeg ikke så mye til. Det er et lite pust, en erindring om nærheten, sameksistensen med natur og menneske. En liten bevegelse i hjertet. Takknemlighet er også et sted, en hjertes-erindring.

31

VALLERSUND I HJERTET

Jul i gode, gamle dager Av HERDIS DAHLØ

Jeg skal ta dere med tilbake til tidlig på 1930-tallet da jeg var 8 – 9 år. Jeg og familien min bodde i «tantestua» på Sandneset og jeg synte at tida fram til jul gikk så sakte. Men utover i desember begynte det å skje spennende ting. På Stor-Sandneset, som var mors heimplass, ble det slaktet både gris og kalv til jul. Bestefar Jens sørget for at vi ungene holdt oss innendørs mens dette foregikk. Grisehylet var en uhyggelig bekreftelse på at grisen måtte bøte med livet. Det var tradisjon av vi søsknene skulle få vær vår blodpølse. Bror Asbjørn som var eldst fikk den største og så ble pølsene mindre jo eldre mottakeren var. Fram mot jul kjørte bøndene til mølla i Teksdalen med korn som skulle males. På heimturen kunne det i tillegg til melsekkene ligge et juletre på sleden. Heime skulle huset vaskes fra gulv til tak. Reint skulle det være over alt. På kjøkkenbordet kom det ny voksduk og kjøkkengulvet ble malt. Men aller viktigst var baksten. Det ble laget småkaker, havremakroner, stripekjeks, kringle, lefse og et 20 liters pølsespann fylt til randen med smultringer. Krumkakene hang i en pose over ovnen slik at de ikke skulle slagne. Mor Anna Marie hadde i tillegg til vasking og baking det meget hektisk med sying. Alle skulle ha noe nytt til jul. Til denne spesielle jula, fikk jeg en blå kjole. Den var sydd av tøy jeg hadde fått av gudmor. Å så fin og stolt jeg var.

Far var på båt og hele familien ventet spent på om han rakk heim til jul og om han hadde med noe til oss. En dag tett innpå jul fikk vi være med bestefar på handletur til Tørum på Fauskan. Vi greide på merra Svarta og satt side om side i langsleden. Inne i butikken var det pyntet til jul. Du verden for glitter og stas. Mest som å få innblikk i et eventyr. Jeg husker bestefar kjøpte en appelsin til meg og det var ikke hverdagskost. Endelig kom Lillejulaften og inn på kjøkkenet kom storstampen og her ble alle vasket og skuret i tur og orden. Denne kvelden gikk vi tidlig til sengs for å være friske og opplagte til selveste Julaften. Tidlig om morgenen ble det tent opp i ovnen i stua. Far, som hadde kommet heim i rett tid dette året

32

Søskenflokken noen år etter den jula Herdis skriver om. Fra venstre: Asbjørn, Herdis, Aase, Jens, Kjellaug og Jon.

også, kom inn med juletreet. Vi ungene fikk være med på pyntingen og jeg husker at han var så glad i vakker julepynt. Det var glasskuler og fugler som fort gikk i stykker, og levende lys. Julekveldsmaten var risengrynsgrøt og det var ikke hverdagskost. Hvis det var fint vær og østavind, gikk vi ut på trappa for å høre kirkeklokkene på Mandal ringe jula inn. Da vi pakket ut gavene fikk jeg en gul barnekopp med en blå svale på. Den var veldig fin. Så fikk jeg sokker og ble spesielt glad for et rødt pennal av tøy som inneholdt alt av skrivesaker, blyantspisser, fargeblyanter og mye mer. Du kan tro jeg var stolt da jeg viste dette fram på skolen på nyåret. Så tente far talglysene og vi gikk rundt juletreet og sang julesanger. Denne kvelden fikk vi være lenge oppe og det ble tid til både Ludo og Mil. Juledagsmorgenen ble vi vekt med mat på senga. Da fikk vi spise så mye kaker vi ville og så sang vi julesanger. Mens vi koste oss fikk mor og far litt tid for seg selv, selv om vi ikke tenkte så mye på det den gangen. Tradisjonen tilsa at denne dagen var det ikke lov til å gå på besøk, men det ble det anledning til senere i jula. Og så kom 4. juledag. Presis kl. 16.00 startet juletrefesten på skolen. Som vi gledet oss. Her kom både barn og voksne fra hele grenda i sin fineste stas og den lille skolestua ble fylt til trengsel. Vi gikk rundt treet og sang alle de sangene vi hadde lært oss før jul. Vi hadde med oss matpakke og fikk servert varm kakao. Og så fikk vi en appelsin hver. Jeg husker på at vi holdt til langt på kveld og avsluttet med forskjellige leker. Dette er hyggelige minner å ha med seg inn i ei ny jul.

GOD JUL I VALLERSUND 2022

VALLERSUND I HJERTET

Gammelstua Av ROY DRILEN

Jeg var bare 2 ½ måned da mine foreldre, Ruth født Hanssen og Jon Drilen, flyttet fra Vallersund til Vik i Sør-Flatanger. Etter 5 år der ble det Stokkøya, og i 1961 flyttet vi til Meldal, der jeg vil si jeg vokste opp. Alle ferier ble tilbragt i Vallersund, og det har det også blitt i voksen alder. Da bodde vi enten i Bålfjordnesset eller på Samvirkelaget hos mine besteforeldre Alice og Reidar Hanssen. I Bålfjordnesset står det en bygning som vi kaller for Gammelstua, et av Fosen’s eldste bygg.

Det antas at Bålfjordnes først var bosted for Strandsittere. Det var familier som bosatte seg på leid jord ved havet og livnærte seg av forskjellig arbeid knyttet til kysten. Min morfar Reidar Hanssen mener det har bodd folk her på 1500-tallet. Vi regner med at Gammelstua ble satt opp rundt 1700. Den første i vår familie var en som hette Lars Persen, født i 1755, og kom fra Gjølga, sammen med sin Karen, født 1761, fikk de sønnen Hans Larsen, født 1788, som giftet De første eierne av Bålfjordnesset, Bergitte og Hans Kristian Hanssen. seg med Dorthea,

GOD JUL I VALLERSUND 2022

født 1793, og de fikk 9 barn, den yngste het Hanna Bergitte, født i 1834. En dag kom det en kar fra ØvreTeksdal gård og fridde til Hanna Bergitte. Hans navn var Hans Kristian Teksdal, født 1846, tok senere navnet Hanssen. Han fikk tydeligvis ja for de giftet seg 5. sept 1858 i Jøssund kirke.

Gammestua i 1905. Min oldefar Hans Kristian Hanssen.

Gården, som da bestod av Gammelstua, samt oppsatt fjøs, var et leilendingsbruk ut året 1859, da Holtemanns arvinger etter skylddeling den 12. sept 1859 ga skjøte til Hans Kristian Hanssen den 31. des 1859. Kjøpesummen var på 240 Speciedaler. Etter dagens pengeverdi blir det ca kr. 64.000. Hans og Bergitte fikk 9 barn, alle født i Gammelstua, og nr 6, Kristian Bendik Hanssen, født i 1870, tok over gården etter sine foreldre. Kristian ble gift med Jette Sofie Stenstvedt, født i 1882, hennes far var Rasmus Stenstvedt som kom fra Os, da fikk vi inn litt nytt blod utenfor bygda.

Kristian og Jette fikk 5 barn, og den som tok over gården etter de, var min morfar Reidar Hanssen, født i 1907, som sammen med Alice (Kristiansen), født 1908, fikk 10 barn. Deres sønn Kolbjørn Hanssen, født 1938, tok deretter over.

Gammelstua begynte å bli i dårlig forfatning, så Kolbjørn fikk Hans Borgfjord til å restaurere den, og han var ferdig med det i 2001. Etter den tid har vi tilbragt vi

Gammelstua i dag.

mange sommer- og høstferier der. Har mang en gang satt meg ned i Gammelstua, sett i gamle albumer og kost meg.

I dag bor vi på Biri, så å ta turen fra Innlandet til Vallersund gjør vi så ofte vi kan. Mere har det blitt siste året etter at vi ble pensjonister. Elsker å ta båten og ut å fiske. Så i dag er vi hyttenaboer til Gammelstua. Dagens eiere av Bålfjordnesset er Lena Jøssund Mørk og Eskil Mørk.

33

VALLERSUND I HJERTET

Gjesinga Av PAUL LIEN

Ei lita øy nordvest for Vallersund. På begynnelsen av 50-tallet ble øya lagt ut for salg og min onkel Hans Paulsen slo til og kjøpte eiendommen sammen med et ektepar fra Uthaug, Gladys og Sverre Melum. Forretningsideen bak oppkjøpet var nok primært knyttet til lakserettighetene som fulgte med. I tillegg hekket et betydelig antall ærfugl på øya, og edderdun var på denne tiden høyt verdsatt.

Et par håndfull sauer livnærte seg i sommersesongen på øya og sørget for at alt av løvtrær som forsøkte å klore seg fast forsvant i sauemagene. Et eneste unntak var et stikkelsbærtre som av ukjente grunner hadde greid å klore seg fast 3-4 meter over flomålet, på sørsiden av øya.

Hans, sammen med sin bror Erling, fikk rigget ut et par kilnøter etter laksen. Samtidig reiste de ei fiskebu på toppen av øya med en formidabel utsikt over området.

Gladys og Sverre konsentrerte seg om å få opp ærfuglbestanden. De fant ut at hvis de plantet robuste treslag som buskfuru, bergfuru og senere også sitkagran, ville disse gi bedre dekning for fuglene. Gjesinga var også hekkested for et par store ternekolonier samt en gråmåkekoloni.

På 50-tallet var ikke begrepet «øyhopping» oppfunnet blant ferierende nordmenn. At potensialet for slik aktivitet var til stede var lett å skjønne når man så den store etterspørselen fra slekt og venner om å få være med «lakesbåten» ut til øyriket. Skuta var av og til så fullpakket med folk at vittige sjeler ga den navnet «Maurskjær». 34

Jeg hadde som ung gutt mange fine turer ut til øya. Det er dog en spesiell tur jeg her skal berette om. Det var en sommerdag på midten av 50-tallet jeg sammen med mine onkler gikk om bord på «Maurskjær». «Sabben» startet opp og vi satte kursen for øya – stampet oss ei halvtimes tid utover med en iskald nordøstkuling rett i mot. Da vi passerte øya Anstein kom vi i le og vinden la seg. Vi gled inn i de smale sundene mellom gressholmene på sørsiden av hovedøya. Lufta var nå fylt av en intens blomsterduft og holmene var dekorert i all verdens farger av de utallige og frodige strandblomstene som ble godt gjødslet av det rike fuglelivet.

Gjesinga har ingen god naturlig havn, men en landingsplass på et berg gjør nytten for et strandhogg. Da vi holdt på å fortøye, kom en ukjent båt glidende mot oss. Om bord viste det seg å være en håndfull geologistudenter fra NTH. De kunne berette at steinarten på øya – konglomerat – skriver seg fra et forhistorisk elveleie som skjærer seg på tvers gjennom Trøndelag. Studentene sa farvel og mine onkler vandret opp mot bua med vann og levnetsmidler, mens jeg dro på oppdagelsesferd slik gutter i 10 – 12 års alderen har for vane. Krysset nordøst for bua mot nordsida der det var en stor ternekoloni. Sittende på en tue kikket jeg fasinert på fuglemyldret. Ternene hadde klekt ut unger og var i beredskap for å skremme vekk enhver inntrenger. En annen del av ternesamfunnet hadde jobben med å hente mat til de håpefulle terneungene. Disse hadde en annen skjærsild de måtte gjennom. I utkanten av kolonien hadde noen tjuvjopar bosatt seg. Når de så terner med nebbet fullt av småfisk, gikk de til angrep og ga seg ikke

GOD JUL I VALLERSUND 2022

før de hadde plaget ternene til å kaste opp fangsten sin. Og deretter fulgte elegante luftmanøvre hvor de plukket opp stjålet bytte i lufta og seilte ned mot eget avkom for å servere stjålet lunch.

Jeg ruslet opp til bua der det nå luktet nykokt kaffe og hvor et par brødblingser forsvant ned i magen. Og så var tiden kommet for å undersøke om det var noe fangst i laksnota. Nordausten var dødd helt ut nå, men en svak dønning brøt innover båer og fløskjær. Vi nærmet oss nota. Mine onkler var relativt pessimistiske til mulighetene for fangst. «Nordaust drag e itj laksvær» hevdet de og foretrakk nordvest kuling. Mitt falkeblikk observerte en fisk som beveget seg inne i nota. «Laks», ropte jeg. «Rognkjeks», murret mine onkler.

Og riktig nok. Da vi hadde linet opp lå trefire velfødde rognkjeks å sprellet i båten. Så ser vi en blank fisk som sitter fast i nota, lengst framme i kilen. Da vi når fram til den viser det seg å være en halv smålaks. Den var regelrett klippet i to. Kobben var en pest og en plage for laksefiskerne. Den glefset i seg laks og kunne rive huller i notlinet. Rundt Gjesinga var det mest havert og steinkobbe som regjerte. Da vi var ferdig med nota satte vi kursen vestover retning Tristein for å se om vi kunne få med oss noe kokfisk til lands. Det var nå vindstille og havet lå helt uten en krusning. Jeg sitter med ryggen i fartsretningen da jeg plutselig ser en virvel i sjøen 10 – 15 meter fra båten. Et monster av en laks bryter vannskorpa og klatrer opp mot himmelen. Den henger stille i lufta et sekund eller to før tyngdekrafte trekker den ned i havet med et mektig plask. Det går sekssju sekunder så blir det bevegelse i sjøen igjen. Opp dukker hodet på en diger havert. Den blåser sjø ut av barten, snur hodet til begge sider for å finne hvor dagens middag har tatt vegen. Får øye på oss i båten og forsvinner kjapt ned i dypet. Mange ganger har jeg lurt på om monsterlaksen havnet på havertsen middagsbord eller kom seg helskinnet heim til sin barndoms elv for å spre sine gener til nye generasjoner.

Det går mot kveld, vi setter kursen mot land, men plutselig legger havskodda seg tykk som en graut over Gjesingfjorden og oss. Navigatør Erling rakk akkurat å ta en kurs mot Torra, men uten kompass og andre navigasjonshjelpemidler var det GOD JUL I VALLERSUND 2022

ganske vrient å holde stø kurs. For å gjøre en lang historie kort – vi fikk landkjenning øst for Kvaløya og navigerte oss heim til utlegget i Melemsvika. Kom i hus og sovnet som noen steiner. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag.

Juni 2020 Nok en gang har jeg kurs for Gjesinga. Været er i godlune da vi passerer småholmene og duften fra floraen er som for 60 år siden, men der stopper likheten. Kolonien med teister eksisterer ikke lenger, ei heller myldret av terner. Deler av øya er nå dekt av barskog. Ærfuglene som Gladys og Sverre skulle gi ly til med skogplanting er også en saga blott. På turen utover ble ikke en eneste ærfugl observert, em da vi nærmet oss øya lettet to store havørn fra furutoppene på toppen av øya. Ærfuglene har hatt null sjanse til å overlev. Kråkefugler som økte i antall fra 60 – 70 tallet spiste ærfugleggene, svartbaken plukket de ungene som kom seg på sjøen, og til slutt, etter at havørnen ble fredet, forsynte den seg med voksne ærfugl. Ikke all forandring er framgang!

Gjesinga ligger nord for Storøya.

35

vallersundkryssord

Bli med i trekningen av en fruktkurv! Når du har løst Vallersundkryssord, skriver du ned setningene som kommer fram i det gulgrønne feltet på et ark. Skriv også navn og telefonnummer og levér arket på Coop Vallersund senest 28. desember 2022.