God jul i Vallersund nr6-2021

Nothoinnans julehefte 2021

––––– Om bygda vår, steder i hjertet og andre historier –––––

Kr 100,-

Innhold Når alle deler, vil alle få . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

side

Det sto i avisa – 100 år gamle nyheter . . . . . . . . . . . . .

side

Lektor Hanssen fra Bålfjordneset . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Heltemodig opptreden av 12-åring . . . . . . . . . . . . . . . . .

side

3

14 18

side

21

Gjensyn med LETH-KOST . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side

31

Mitt sted – Vallersund i hjertet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Fire interessante stedsnavn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

side

Koet – en hellig fjord ved Kopparns fot? . . . . . . . . . side Fornminner i Vallersund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side

22 36 38 40

Førstesiden prydes av et maleri av Jøssund Gamle kirke. (Akvarell og tegning, format 25 x 35 cm).

Sissel Olsen er kunstneren og vi takker for anledningen til å benytte maleriet.

2

God jul i Vallersund Juleheftet utgis av Nothoinnan i Vallersund – en uhøytidelig, liten forening for godt voksne karer.

I redaksjonen: Odd Einar Drilsvik (red.), Hans Petter Fyhn, Paul Lien, og Harold Traa.

Grafisk bistand: Marius Ulleberg.

Trykt i 450 eks hos BK Trykkpartner AS.

TAKK til alle som har bidratt med tekst og bilder – til de som selger heftet for oss – og til alle som kjøper «God jul i Vallersund».

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Tekst: Bertil Lien

Når alle deler, vil alle få Hverdagen på Vallersund Gård er ikke helt som på andre gårdsbruk.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Vallersund Gård var en gang ett av landets viktigste handelssteder, midtveis mellom Bergen og Lofoten den gang de fleste levde av fiske. Fortsatt er det som å gå inn en Hamsundsk verden med væreierens mektige hovedhus, krambu, stabbur, brygge, hage og kårhus. Men her er så mye mer enn en malerisk idyll, nå er stedet et viktig senter og botilbud for folk som får spille hovedrollen i sitt eget liv, selv om de har litt andre utfordringer og et annerledes behov for læring.

Camphill-landsby Vallersund Gård er i dag en uvanlig landsby med uvanlige mennesker, økologisk gårdsdrift, fredede bygninger og noen nye bygg som skiller seg ut, både med uvanlige former og navn. Gården har i dag ca. 15 beboere med spesielle lærebehov som bor og lever sammen med medarbeidere og deres familier. Hvert år kommer det også 5-6 unge frivillige for i ett år å lære og delta i arbeidet. Et fellesskap der alle er like viktige, alle har rett til en meningsfull oppgave og alle bidrar til driften av den økologiske gården, verkstedene og butikken.

Vallersund Gård er en av seks Camphill-landsbyer i Norge, tre ligger i Trøndelag og er verdens nordligste.

3

Et håndverk for de tålmodige, nøyaktige og kreative. Som det er mange av på gården.

Faste rutiner, trygge rammer Dagen på Vallersund Gård er preget av faste rutiner som sørger for god drift og gode dager for alle i landsbyen. Etter frokost samles alle rundt kompassrosen i hagen, synger en sang eller to og snakker om dagens arbeidsoppgaver. Fram til den felles lunsjen skal noen høste inn grønnsaker, andre fôre dyrene, noen arbeide på veveriet, i gartneriet, på bakeriet eller i urteverkstedet. Andre skal ha undervisning på FRAMskolen, Vallersunds spesielle tilbud for de mellom 18 og 25 år som er ferdige med videregående skole.

Mangfoldige verksteder En tur rundt på gården kan starte på siden av hagen, ved hønsegården der hønene kakler i vilden sky og hanen markerer revir. Begge deler skal visstnok være uttrykk for høy trivsel i de fjærkleddes verden. Rett bak ligger verkstedbygningen som Kongeparet innviet da de besøkte gården i 1989. Her finner vi bakeriet, veveriet og urteverkstedet.

Tidligere ble det også drevet med steinsliperi her. I veveriet står et stort klippe- og 4

Det sies at urter og grønnsaker som dyrkes økologisk, har større helsebringende effekt og dufter friskere. Det siste kan i alle fall bekreftes.

sybord midt i rommet omkranset av store vevestoler, garn og tøy. Her veves de mest intrikate mønster med nennsom hånd og millimeterpresisjon. Den som lurer på hvor fint det går an å veve, kan se noe av produksjonen til salgs i butikken.

I det samme bygget, finner vi også urtevekstedet. Her tørkes, foredles og males smaksskattene som hentes fra urtehagen og fra skog og mark i nærområdet. Salvie, sar, karse, bergmynte, timian, rosmarin, eplemynte og basilikum er noe av det som sprer sine dufter rundt i verkstedet og som kan kjøpes både i butikken på gården og hos Coop i Vallersund.

Bakeriet domineres av en gigantisk klebersteinsovn. Perfekt for steinovnsbakte brød og pizzaer. Her er også det som skal til av eltemaskiner, komfyr og alt annet som trengs for å forsyne landsbyen med det daglige brød og ferske rundstykker til felleslunsjen.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

I det økologiske gartneriet blandes kompost, her sås frø, det prikles og plantes om avlingen høstes til eget konsum i landsbyen. I gartneriet dyrkes i første rekke grønnsaker, urter og nyttevekster og besøkende vil se de igloformede drivhusene i utkanten av åkeren.

Her sørges for ferske bakervarer hver dag. Ulike oppskrifter med forskjellige smakstilsetning fra urteverkstedet og gartneriet prøves stadig ut.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Poteter, kål og gulrøtter. Rike på smak og vitaminer og tilstrekkelig til at også Camphilllandsbyen Jøssåsen i Malvik kan få gulrøtter fra Fosen.

5

Raniero og Ilja Murometz Det kan virke som to romaner fra Latin-Amerika, men er navnene på de to husene som ligger ved åkeren, rett før den nye fjøsbygningen. Her bor og arbeider mennesker sammen, løser de daglige oppgavene og utvikler seg sammen som mennesker.

Husene er tegnet av Camphill-arkitekter og bevisst bygd med andre former enn de tradisjonelle, firkantede kassene som preger mye av dagens boligbygging. Det har sin enkle forklaring; vi påvirkes av omgivelsene og størst er påvirkningen fra stedet vi bor.

Mens de første husene på gården fikk navn fra skotsk og keltisk kultur, har disse hentet navnene fra Øst, der landsbybevegelsen nå er i ferd med å spre seg. Ilja Murometz er en russisk sagnfigur som var lam, men ble sterk i kroppen ved å kjempe for rettferdighet og beskytte sitt folk. Krigeren Raniero, fra Firenze, lærte ydmykhet under korstogene.

Nytt fjøs Omsorg for dyr er både trivelig og nyttig, og kan ha stor terapeutisk og pedagogisk effekt. Gårdsdriften har vært sentral i undervisningen ved Vallersund Gård. Hest, esel, gris, kyr, sau, gjess og høns har hatt gode dager her. Det ble produsert melk, ull, egg og kjøtt og for tiden er det ammekyr, sauer og høns som holder hus rundt omkring, bl.a. i det nye fjøset som er bygd ved foten av Nesvarden, under oppsyn av Fredsengelen på toppen.

6

Såmannen og gjeteren, dyrkeren og røktere som passer jord og dyr mens året går sin gang. Det storslåtte bildet fra maleren David Newbatt starter rundturen i det nye fjøset.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Klangen gjennom skogen Veien tilbake mot sjøen kan gå gjennom skogen bak vindmøllen som var nummer to til å bli satt i drift i Norge. Gjennom skogen har beboerne laget klangstien, til store glede for store og små som legger turen innom Vallersund Gård, ofte via gangveien fra Vallersund Oppvekstsenter. Langs klangstien henger alle former for klokker og redskap som kan gi lyd og larm. Er det vanskelig å få med de minste ut på tur, så anbefales klangstien.

Det doble gulvet Ned mot gården passerer vi i det gamle stabburet som har spilt en viktig rolle i Vallersunds historie. En gang i tiden var korn det samme som rikdom og bank.

Kornet var eid av staten, og bøndene kunne få såkorn om våren og betale med å levere tilbake nytt korn på høsten.

Det gamle stabburet på Vallersund Gård var et slikt kornlager og sto opprinnelig på Selnes eller Øyan i Åfjord før det ble flyttet til Vallersund i 1845. Gulvet var bygd dobbelt med steinheller mellom plankelagene. Dermed var det umulig å legge seg under og bore seg fram til litt ekstra korn. Da ordningen med kornlager opphørte, ble beholdningen til grunnkapitalen i Åfjord Sparebank, og stabburet ble flyttet med steingulvet.

I dag er huset brukt til samlingsrom og bærer navnet Iona, navnet på en liten skotsk øy, kjent for sin ro og som arnestedet for keltisk kristendom i Skottland. En liten hilsen fra der vikingene hentet kristendommen til Norge.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Den herskapelige hovedbygningen Sentralt i det som både er et levende museum og en pulserende landsby, står den mektige og godt vedlikeholdte hovedbygningen som ble vernet i 1974. De eldste delene av huset, midtseksjonen, kan dateres helt tilbake til 1705. Den østre delen, mot stabburet, er oppført på slutten av 1700-tallet og er den største og mest staselige delen. Seksjonen mot det gule annekset, St. Sunniva, er nok der gjestene ble servert og innlosjert i gjestgiveriets dager.

Så vel annekset som hovedhuset, St. Brendan, har sine navn med tydelige referanser til keltisk kultur.

Når vi trør over dørstokken, er det lett å se hvorfor huset har dukket opp i flere romaner. Store, luftige rom med god takhøyde, forbilledlig restaurert med autentiske mønstre og treprofiler. Her er det ingen snarveier med panelplater og tynnparkett.

Det er som det var da duften av sherry og sigarer preget salongene. Landsbyen har lagt ned et stort arbeid i å ta vare på kulturarven og stilen fra gamle tiders storhet samtidig som FRAMskolen, utdanningstilbudet for de mellom 18 og 25 år, har fått funksjonelle og inspirerende lokaler.

7

Astrid Dahlsveen

Den romslige, staslige grønnstua i hovedbygningen er velegnet for felles aktiviteter.

Hovedbygningen rommer flere salonger og et romslig kjøkken, og akkurat som i fordums tider er «kammersene» ovenpå.

I dag er det FRAMskolen som benytter hovedhuset med undervisningsrom og internat.

Billedkunstneren Astrid Dahlsveen har flere skulpturer plassert på Vallersund Gård, og i hovedbygningen finner vi gipsmodellen til skulpturen «dialog» som står utenfor tinghuset på Brekstad. I nærområdet rundt gården er flere verker av den landskjente billedhuggeren plassert, mest synlig er den nysgjerrige sjøløven i fjæra.

Men, gå gjerne på oppdagelsesferd.

Ta for eksempel en titt bak butikken.

Travel aktivitet på kjøkkenet i hovedbygningen.

8

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Den rødmalte stua ved butikken, har fått navnet Hans Nilsen Hauge-stua. Som en liten oppreisning.

Utvalget i butikken er ikke helt som andre steder.

Den originale butikken Den opprinnelige butikken fra 1870 er bevart som den typiske kramboden den en gang var. Det er ikke lenger husgeråd, redskap og nødtørftigheter i hyllene, men økologiske og miljøvennlige, hverdagslige produkter som hygieneprodukter, krydder, tørrvarer, safter, kremer, urter, kunsthåndverk og mye annet fra egen produksjon, andre landsbyer og samarbeidspartnere.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Hans Nilsen Hauge-stua Predikanten kom til Vallersund i 1802 på en kombinert vekkelses- og forretningsreise.

Hauge var en radikal forkjemper for bedre metoder innen jordbruk, husstell og industriell produksjon. En forkjemper for nye og effektive metoder, handelsmann og sterk motstander av drukkenskap og løssluppenhet.

Da han la til med båten sin i Vallersund havn, ble han møtt av «Fogdens Fuldmæktige» som var datidens lensmann. Hauge ble banket opp, fratatt reisepasset, og kastet om bord i båten med klar beskjed om å komme seg vekk.

9

Nytt bryggeanlegg Opprinnelig var det to dominerende bygg ved kaia, rødbrygga og hvitbrygga. I 2018 sto bare rødbrygga igjen og ble brukt som lager i tillegg til å romme pumpen som forsyner landsbyen med varme fra sjøvannet. Rett før jul brant rødbrygga helt ned.

Nå bygges det opp igjen. Hvitbrygga er kommet på plass og gir rom for bl.a. varmepumpeanlegget. Rødbrygga skal være gjenreist i løpet av 2022. Selve kaia kan bygges opp på ny, på de gamle, svartsvidde stokkene som viser seg å ha bæreevnen i god behold.

Et annerledes fellesskap Camphill-landsbystiftelsen finansieres gjennom en rammeavtale med sosial- og helsedepartementet. De som trenger tilrettelegging, omsorg og undervisning, har sin egen økonomi gjennom sin trygd. Vallersund Gård har to typer ansatte. De lokalt ansatte har vanlige arbeidsavtaler og avlønning og bor utenfor landsbyen, mens pedagogene fra Camphill-bevegelsen bor i landsbyen og jobber uten tradisjonell lønn. De kaller seg 10

Vallersund Gård var gjestgiveri, poståpneri, krambu, telegrafstasjon, fiskemottak og skipsekspedisjon. Med pakkhus, stabbur, låver, ishus, bakeri, fisketørkeri og kornlager.

Helt fram til midten av 70-tallet anløp lokalbåten mellom Trondheim og Namsos her.

«boende medarbeidere» og alle betaler det samme for kost og losji. Behovet for økonomi er noe annet. Alle får, så sant det er økonomisk mulighet, sine behov dekket.

Boende medarbeidere som vil reise fra landsbyen har samlet seg opp en sum til etablering et annet sted, slik at de ikke står på bar bakke når de reiser.

Boende medarbeidere Dag Balavoine (norsk mor/fransk far) kom til Vallersund på slutten av 80-tallet sammen med sin kone Corinna. Han forklarer systemet for «boende medarbeidere»: – Vi får dekket våre behov; mat, bosted og lommepenger til personlige ting. Filosofien er enkel. Dersom alle gir det de kan, så vil alle kunne få det de trenger. Vi lever i et landsbyfellesskap og alle deler av sitt, på sin måte. Både tid, oppmerksomhet og også økonomi. For at dette skal være mulig i 2021, er det svært vesentlig at den enkeltes privatliv beskyttes og respekteres. Det gjelder både i forhold til egen tid for interesser, eget tilpasset boforhold og eget sosialt nettverk, også utenfor landsbyen.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Norges eneste FRAMskole

Vallersund Gård er alene om å tilby denne utdanningen, et folkehøyskole-liknende tilbud med en egen sosial og pedagogisk ramme for unge med spesielle lærebehov.

Skolen forbereder elevene på et liv som voksen i dagens samfunn. Elevene er mellom 18 og 25 år og undervisningen går i faser der de siste tre årene sikter mot å forberede for et yrkesliv.

Skolen ble etablert i 2007 og elevene kommer fra hele landet. Målet er å lære å forstå verden, egne ressurser og de muligheter som finnes i livet og i fellesskapet med andre.

Det handler om å stelle eget rom, egne klær og seg selv. Lære seg å planlegge tiden, handle inn og lage sin egen mat og å forstå penger, tid og alt som skal til for å skape sitt eget hjem og et meningsfylt liv.

Å bli voksen sammen Viktig er også å lære seg å mestre oppgaver, finne sin rolle i et fag eller et håndverk.

Arbeidspraksis i verkstedene og på gården legger grunnlaget for å kunne fungere godt i samfunnet utenfor gården og som selvstendig i voksenlivet.

– Skolen skaper overgangen fra livet med familie og skole til et mer selvstendig liv som voksen, forteller Dag Balavoine. -Til det hører også å lære seg fritidsinteresser og hobbyaktiviteter som gir livet ekstra mening og innhold. Noen lærer å skrive på PC, andre kunsten å beherske et instrument, skape bilder og annen kunst. Elevene drar på felles utflukter og finner aktiviteter i nærområdet.

Det spesielle med FRAMskolen er at elevene unngår å bli kastet ut av videregående og inn i sin egen leilighet uten et pedagogisk nettverk rundt seg. Da har de ikke fått oppleve ungdomstiden sin, og ikke utviklet seg sammen med andre ungdommer.

En viktig del av læringen på Vallersund Gård skjer ved at de bor og lever sammen med andre, lærer seg å ta hensyn til andre og til å like det sosiale livet. Utviklingen der de lærer seg å kommunisere sammen med andre ungdommer er helt grunnleggende.

Kommunikasjon med andre er gjerne nøkkelen til hele livet.

– Ofte ser vi at folk med læreutfordringer vokser opp i institusjoner som har lite til felles med et vanlig hjem og ved overgangen til voksenlivet får de egen bolig, plass ved en vernet bedrift og har liten sosial omgang. De kommer til et samfunn der det er lett å bli segrert.

– Her vil vi at de skal lære seg å bli voksen sammen med andre ungdommer, lære seg å få og være kjæreste, lykkes med et arbeid og få et mest mulig meningsfylt liv med gode aktiviteter.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Folkehøyskole Skolen er som en folkehøyskole som avsluttes med en yrkesrettet opplæring. Etter at de fyller 25 år, skal elevene kunne dra tilbake til hjemkommunen og komme inn i et arbeidsliv og yte noe. De som ønsker det, kan fortsette å bo på Vallersund Gård, eller en annen Camphill-landsby, og jobbe der. Målet er å sette elevene i stand til å velge sin egen framtid.

– Vi ser at når elevene kommer til en viss alder, så vil de gjerne bruke det de har lært.

Elever som har lært seg et fag eller arbeidsoppgaver som kan gi en jobb, de trives med det og vil bruke evnene sine. Andre steder har man sett at de som bare har lært seg å sitte på rommet sitt og aldri møte verden, de vil gjerne fortsette med det. Har man lært å si nei til alt når man er 25-30 år, så vil man fortsette med det. Derfor er yrkestrening så viktig.

For tiden er det fem elever på FRAMskolen, og de vil gjerne at slike steder kan etableres andre steder, for behovet er stort.

11

Historien om Vallersund Gård

Handelssentrum, hospital og landsby, gården har hatt mange funksjoner siden den ble etablert på slutten av 1600-tallet. Først drevet av øltapper Salomon Steffensen Kipper som skjenkestue, skysstasjon og gjestgiveri. Denne driften ble videreført av Lars Andersen og Peder Jonasen Lange før handelsfamilien Normann fra Trondheim overtok stedet i 1762.

De etablerte et viktig handelshus med fiskeredskaper, tauverk og utstyr for vedlikehold av båter og nødvendige husholdningsartikler.

Hospitalet og fattighuset I nær hundre år ble det også drevet et hospital for fattige syke og spedalske i tilknytting til Vallersund Gård. De syke ble i 1705 isolert i et eget bygg vest for gården, på Hyllneset, rett bak der brua går over til Valsøya i dag. Først i et knøttlite hus før det i 1760 ble det bygd et større og bedre hospital litt nærmere gården med eget fjøs og plass for et par kyr. Stedet var basert på selvhushold og driften ble finansiert med offentlige midler, gaver og en frivillig toll fra båter som passerte i sundet. På det meste var det rundt 30 pasienter fra hele Fosen, Namdalen og Nord-Norge. på hospitalet. Hospitalet ble nedlagt i 1792.

Blomstringstid Snart var det både fiskemottak og kornlager på stedet og bygda fikk etter hvert meieri, bakeri, enda en fiskerheim og dampskipskai. Butikken, som ble bygd i 1870-åra, er fortsatt på det samme stedet. Vallersund blomstret opp og ble et viktig et viktig knutepunkt langs kysten.

Fiskemottaket var avgjørende for velstanden til folk i Vallersund. De måtte ikke lenger dra helt til Bergen for å selge fisken, der hanseatene hadde monopol og sjelden betalte særlig bra. Mottaket i Vallersund betydde også at hele bygda kunne sysselsettes med å tørke fisk på klippene etter endt Lofotfiske. Butikkdriften avtok etter hvert som en kolonialhandel ble etablert både i Vasøya og Haldorhavn, og handelen med fisk opphørte helt i 1927. Etter at fiskemottaket opphørte, ble gårdsdriften overlatt til forpaktere mens eierne selv bodde i Oslo.

Fra feriested til landsby Randi Normann arvet gården i 1962. Hun hadde tilbrakt mange av barndommens ferier på stedet, var nå utdannet sosionom og i 1974 flyttet hun til Trondheim og jobbet hos fylkeslegen. Hun dro til Vallersund i helgene og jobbet med å vedlikeholde bygningsmassen.

Hun hadde kjente knyttet til Vidaråsen, Norges første Camphill-landsby for folk med spesielle lærebehov, og hadde vært med på å etablere en tilsvarende landsby på Jøssåsen i Malvik. Da fylkeslegen ville etablere et nytt behandlingstilbud, bl.a. for vanskeligstilt ungdom, skjøtet hun eiendommen over til Landsbystiftelsen i 1984.

12

Vallersund ca 1920. Namsosbåten “Nauma” ved dampskipskaia.

Rusomsorgen ble for krevende

De som husker etableringen av Camphill-landsbyen på Vallersund Gård i 1981, husker nok at det ikke var så enkelt, selv om tanken var god. Både Camphilllandsbyene Vidaråsen ved Tønsberg og Jøssåsen i Malvik kunne vise til gode resultater i et landsbymiljø der terapien består i å samles om felles, daglige oppgaver og drift av verksted og gårdsbruk.

Hjelp til framtid, ikke straff for fortid Etter ønske fra fylkeskommunen, skulle landsbyen ved Vallersund Gård bestå av folk fra Camphill-bevegelsen, voksne folk med utviklingshemming og rusavhengige. Her kunne den siste gruppen få hjelp til en bedre framtid i stedet for å bli straffet for sin fortid. Med årene endret narkotikapolitikken i Norge seg, og Vallersund Gård kunne ikke lenger drive som de hadde gjort. Rusomsorgen bød etter hvert på større medisinske utfordringer enn stedet var rustet for.

Etter 25 år med rusomsorg, ble Vallersund i 2003 en tradisjonell Camphill-landsby med fokus på omsorg for mennesker med utviklingshemming, og i 2007 startet FRAMskolen.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Camphill-landsbyene er et resultat av jødeforfølgelsene under krigen

Camphill-bevegelsen ble startet i 1940 i Camphill, en landeiendom ved Aberdeen i Skottland. Her grunnla en gruppe jødiske krigsflyktninger, med den østerrikske legen Karl König (bildet) i spissen, en skole for barn med spesielle behov for omsorg og undervisning. Da barna var ferdige med skolegangen, ble den første Camphill-landsbyen opprettet.

Nå var det ikke lenger undervisning og oppdragelse som var siktemålet, men en livsform tilpasset voksne. Arbeidet i Camphill-landsbyene er inspirert av antroposofien som er basert på Rudolf Steiners filosofi.

Landsbyene er integrerte bofellesskap for og med mennesker med ulik grad av behov for daglig omsorg. Sentralt står bevisstheten om alle menneskers likeverd og menneskelivets åndelige perspektiv. Menneskets innerste vesen forstås i forhold til en større utviklingsprosess, overordnet livets ytre forhold og begrensninger. I en Camphill-landsby har derfor alle den samme rett til meningsfulle livsoppgaver og et innholdsrikt liv.

Den første norske landsbyen for voksne med behov for særlig omsorg ble i 1966 startet på Vidaråsen i Vestfold. I dag er det 6 landsbyer i Norge og 3 av dem ligger i Trøndelag. Det finnes over 120 Camphill-landsbyer og -skoler fordelt på flere kontinenter. De fleste ligger i Europa og Nord-Amerika, men det er også landsbyer i drift i Afrika, samt noen små spirer i Asia. De norske Camphill-landsbyene har støttet etableringen av landsbyer i Russland, Estland, Latvia, Polen og Tsjekkia.

––––––––––––––––––

Artikkelforfatter Bertil Lien er kommunikasjonsrådgiver og innholdsutvikler i rådgivningsselskapet Posisjon i Trondheim. Han har bakgrunn som journalist, forfatter og tekstforfatter, og tilbringer så mye tid som mulig på Nausthytta i Haldorhavn.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Fra «Feskleikdagan» i 2008.

Åpen lørdagskafe – for alle

Ett av tilbudene som ikke er så godt kjent ved Vallersund Gård, er den åpne butikken hver lørdag, som også byr på en trivelig kafe i historiske lokaler. Etter at kafeen, som så mange andre har måttet holde mer eller mindre Corona-stengt, er det nå åpent igjen.

I den gamle krambua serveres kaffe, kaker og andre godbiter mellom klokka 12.00 og 15.00 hver eneste lørdag. Her er det også et utvalg av økologiske produkter. Hygiene- og toalettartikler som kremer, såper, shampo og oljer, safter og bakverk, urter og krydder, Mange håndverksprodukter fra verkstedene ved gården og fra andre Camphill-landsbyer og en del alternativ litteratur finnes også i hyllene. Her er det mange muligheter til å tilfredsstille så vel smaksløkene som nysgjerrigheten.

Besøket kan gjerne kombineres med muligheten til å finne ut mer om Vallersund Gård og gå en tur gjennom landsbyen.

13

Lektor Hanssen fra Bålfjordneset

26. september i 1860 fikk Hanna Bergitte og Hans Kristian Hanssen i Bålfjordneset en sønn som skulle vise seg å være usedvanlig vitebegjærlig. Han fikk navnet Hans Kristian etter sin far og var den eldste av sju søsken som vokste opp. Foreldrene og generasjoner bakover i historien hadde først og fremst livnært seg med fiske og det et lite gårdsbruk kunne gi av utkomme.

Men Hans Kristian skulle foreta et yrkesvalg i en helt annen retning.

Her skal vi fortelle litt om en yrkeskarriere forskjellig fra det som var vanlig i bygda og tobindsverket «Åfjord og Jøssund gårdshistorie» som han sto bak.

I tillegg fortelle litt fra interessante notater han etterlot til kommende generasjoner, og som er betydelig mindre kjent en gårdshistorien.

Bålfjordneset I Åfjord og Jøssund gårdshistorie (Bind 1) heter det om dette stedet at det fra først av kanskje var bosatt av strandsittere, for deretter å bli betraktet som plass og fra massesalget av Østråtts Gods i 1859 er å betrakte som selveiergods. Ca. 1788 ble Lars Pedersen oppsitter her. Han kom opprinnelig fra Gjølga og bodde en tid på Melem der han skal ha virket som lærer. Han skal også ha vært skomaker. Han ble gift med Karen Hansdatter fra Melem og de bosatte seg på Bålfjordneset. Fra da av har stedet vært i slektens eie fram til i dag.

Lars og Karen var oldeforeldre til Hans Kristian Hansen som det her skal berettes om.

Lektor Hans K. Hanssen (1860 – 1948)

14

Hans Kristian Hanssen ble født 26. september 1860. Hans foreldre var Hanna Bergitte som var født på Bålfjordneset og Hans Kristian Hansen som kom fra Øvre-Teksdal. De fikk ni barn hvorav sju vokste opp. Eldst av disse var Hans Kristian. Det ble hans yngste bror Kristian Bendik som sammen med sin kone Jette Sofie født Stenstvedt overtok Bålfjordneset etter foreldrene. Dette er oldeforeldrene til Lena Mørk som i dag bor på stedet sammen med sin mann Eskil.

Som eldste sønn i Bålfjordneset kunne Hans Kristian sikkert ha overtatt heimplassen, men han hadde helt andre planer. Han tok eksamen artium i Oslo i 1880.

Deretter studerte han ved universitetet i Oslo og tok siste del av sin matematisk naturvitenskapelige embetseksamen i 1886. Alle eksamener med laud. Skolegang og studier ble som han skriver finansiert med lån og legat. Så kan det tilføyes at han var en meget nøktern mann i all sin ferd.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Han underviste deretter først som privatlærer i Oslo før ferden gikk nordover til Hammerfest. Her underviste han ved middelskolen (realskole). Siden ble det forskjellige lærerstillinger i Fredrikstad, Grimstad og Halden. I sistnevnte by hadde han en stilling som lektor til han gikk av etter oppnådd aldersgrense. Han ble gift med Bolette Kristine, de var barnløse.

Hans Kristian døde i 1948.

Han må ha hatt en meget stor sans for heimbygdas historie og utvikling og fulgte gjennom en utstrakt korrespondanse godt med i det som skjedde med sine foreldre, søsken og naboer.

Så kan det tilføyes at han også hadde interesser. I 1904 var han sammen med ni andre med å startet Norsk etnomologisk forening. Etnomologi er læren om insekter og foreningen eksisterer den dag i dag og har 600 medlemmer.

Åfjord og Jøssund gårdshistorie Gjennom en lang periode av sitt liv holdt Hans Kristian Hanssen på med et omfattende arbeid med å samle historisk stoff i tilknytning til gårdene i datidens Åfjord kommune. Jøssund var en del av Åfjord kommune fram til kommunene ble delt i 1896.

Ikke bare han selv samlet stoff, han leide og betalte andre for å samle for seg.

Enkelte ganger kunne det være fotografer som tok biler av side etter side av kirkebøker. Gjennom årene fikk han etter hvert store utlegg til dette og det eneste vederlaget var vissheten om at han gjorde nye generasjoner med tilknytning til heimbygda en stor tjeneste.

Lektoren ga hele manuskriptet til Åfjord og Jøssund kommuner under forutsetning av at disse fant stoffet så verdifullt at det ble utgitt i bokform.

Og resultatet ble to bøker. Bind 1 på 650 sider omhandler perioden 1500 – 1800, mens bind 2 går fram til 1875 og er på like mange sider. Samlet har de to bindene ca. 500 sider om gårder i tidligere Jøssund kommune. Begge bindene ble utgitt i 1956.

Hver enkelt gård i gamle Jøssund kommune behandles systematisk, fra Olden til Asen. Det informeres alltid først om «skyld». Dette var fra gammelt av den årlige leien for gården til kongen, kirken eller en privatmann. Fra først av ble slik avgift betalt i naturprodukter som smør, korn og fisk. Etter hvert ble det vanlig at avgiften ble betalt med penger.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

«Skyld» gikk etter hvert over til å bli «skatteskyld», det vil si et mål for gårdens skatteplikt. Når Hanssen alltid tar utgangspunkt i «skyld» er det en interessant opplysning fordi det sier noe om hvor stor eller verdifull en eiendom kunne være. I tillegg kan opplysninger om budskap, hvor mye poteter som ble satt og korn sådd og tjenerfolk og husmannsplasser under gården si mye om stedets status.

Videre gjør han alltid, så langt som mulig, rede for gårdens navn og viser hvordan disse kan ha skiftet skrivemåte opp igjennom årene.

Så sier han i forordet til første bind: «Selvfølgelig er ikke bøkene ment å være til underholdende lesning, fullpakket som den er med navn og årstall. De er til å slå opp i når det er ett eller annet angående gårdens historie man vil ha rede på».

Dette er jo på en måte riktig, men samtidig må det være lov å si at her er han i overkant beskjeden. Bøkene er på sin måte også underholdene ved at de i tillegg til å informere også gir leseren anledning til å gjøre seg sine egne tanker om folk og hendelser og ikke minst de liv folk fikk leve under helt andre forhold enn dagens.

Her er to eksempler som kan illustrere dette, det fins mange fler: På Bålfjord bodde det midt på 1800-tallet enken, Gunhild Maria Jakobsdatter. Hun var først gift med Jens Larsen Risan som i 1802 beskrives som oppsitter på Bålfjord og som døde i 1842. Så forteller Hanssen videre om Gunhild: «Hun satt nu med sitt kår og var fremdeles i god vigør. Den 2. september 1844 gifter hun seg på ny, 63 år gammel, med ungkar Lukas Olsen, 27 år, fra Tarven. Denne Lukas var nu bare så som så, litt lettsindig får vi vel si. Gunnhild var et stort og kraftig kvinnfolk som kunne bite fra seg, og samlivet ble alt annet enn godt. Presten forsøkte seg som megler etter gudstjenesten 29. august 1852, i nærvær av medhjelperen, men som han skriver: Uten frukt.

Åfjord og Jøssund gårdshistorie er å få lånt på folkebibliotekene

i Bjugn og Trondheim. På nettstedet bokhylla.no finner du begge bindene digitalisert og godt lesbare. Hvis du ønsker å kjøpe bøkene, kan www.antikvariat.net være en mulighet.

15

Etter et senere sammenstøt, hvorunder Gunhild fikk skadet et øye, ble etter sigende Lukas satt fast, og deretter rømte han til Finmarken. Det var vel en kort tid før 1860. Gunhild døde i 1863, 82 år gammel».

Det andre eksempel: På Valsøya holdt David Tomasen, som eide stede fram til 1801, «et stort hus». Blant disse var en ugift mann Peder Christian » av maadelig forstand som nyder ophold av en til ham testamenterede liten Capital».

Så har Hanssen laget en grundig oversikt over alle kilder som har vært benyttet.

Han nevner opp til sammen 23 kilder hvorav folketellinger, kirkebøker og skifteprotokoller er de viktigste I det samme forordet har han laget en oversikt over de forskjellige formene for skatt våre forfedre har vært pålagt bakover i historien. Det kan konkluderes med at myndighetene til alle tider har vært kreative når det gjelder å skrive ut skatter til ulike formål.

Hans Kr. Hanssen etterlot seg mer enn gårdshistorier Vinteren 1926 – 1927 var han bosatt i Asker og må ha brukt mye tid på å skrive ned fortellinger om perioden 1880 – 1902. Han innleder slik: «Da jeg har adskillelige utdrag av breve og andre notater, som selvfølgelig skal brendes innen min død, har jeg trodd at det måtte kunne benyttes til en liten fremstilling av min nærmeste slekts skjebne i det tidsrom som de omspender. Denne fremstilling skulle så etter min død opbevarse paa Baalfjordnes, så lenge noen av slegten lever der. For mitt eget vedkommende har jeg som forfatter ansett det riktig at stille seg i bakgrunden, da det jo er hjemstedet og dets beboere, som det først og fremst skal berettes om».

Prosjektet resulterte i 270 håndskrevne A5 sider som må være en fantastisk gave til nye generasjoner med røtter på Bålfjordneset og interesse for forfedrene.

Hansen tar for seg år for år og skriver om tre områder for hvert år. Dette er: – Veir, aarsvekst, fiskerier – Hjemmet og familien – Andre begivenheter Grunnlaget for det han skriver må ligge i en utstrakt brevveksling med familie og venner i Vallersund samt at Hanssen tydeligvis har holdt seg godt orientert gjennom lesing av flere aviser. Han er i det hele tatt meget opptatt av familiens «gjøren og laden». Faren er år om annet på fiske i Lofoten der han også enkelte år deltar i kjøp 16

og salting av skrei. Flere av brødrene er også på Lofotfiske og fiske på Finmarken vinters tid. Om høsten er det hyre på landnotbruk der de frister lykken langs kysten og innover til Innherred. Utkommet kan tidvis være så som så. Flere av brødrene emigrerer til Amerika og livnærer seg der ved arbeid på farmer og etter hvert som snekkere. En bror spesialiserer seg på å tegne og bygge kirker.

Vi har fått anledning til å bla i heftet og plukke ut noen eksempler ting som kan interessere oss som lever i dag.

I 1880 forteller den da 20 år gamle studenten at da han kom heim til Bålfjordneset 15.mai var det sparsomt grønt på marka, men at dyrene var sluppet ut fordi det var knapt med for på låven. 17. mai våknet han til snøvær og snødekte marker.

To år senere er været om mulig enda dårligere. Han skriver at været i Det Nordenfjeldske har vært forferdelig vinteren 1882, storm, regn, snøfall, lyn og torden.

Og de som var i Lofoten skriver at «Veiret har vært rasende» med dårlig fiske og mange forlis som resultat.

Men det var ikke bare elendighet. Isen la seg på Drilsvatnet i god tid før jul denne vinteren og «man hadde prektig skøyteføre da isen var blank som et speil – den blev flittig benyttet, særlig om søndagene da det samlet seg meget folk der».

Allerede før jul ble det saget is og isen var 20 tommer tykk.

Så beklager han seg over at julen ellers var meget stille i bygda da det var omtrent ingen julesammenkomster. Årsaken til dette mener han er at bygdas lærer holdt oppbyggelse nesten hver dag og at «han var en bestemt motstander av lystighet, iser dans».Mot slutten av 1880-årene forteller han at Vallersundet blir mudret og at Odin Normann starter butikk i Vasøya. I romjula 1889 forliser en båt med tre mann om bord på vei heim fra Selnes dit de har ført post. Magnus og Olav Mandal drukner, mens Jørgen Mandal blir berget på båtkvelvet.

Høsten 1895 kan han fortelle at hans bror Edvard var mannskap da et landnotbruk «gjorde et lite kupp» sør i Vallersundet. Stenget resulterte i 4-500 tønner sild og etter 14 dagers arbeid kom lotten seg på 181 kroner.

Så i 1897 markeder Trondheim sitt 900-års jubileum med stor festivitas. Og der var også Kristian sammen med flere sambygdinger til stede. Han forteller at de reiste inn til byen på selveste hovedfestdagen 28. juli og fikk ned seg mange spennende opplevelser. Han noterer at kong Oscar var til stede sammen med kronprinsen.

Da de kom heim dagen etter opplevde de en stor brann i Jøssundmarka som spredde GOD JUL I VALLERSUND 2021

seg til området innenfor Kvenngjerdet. En stor folkemengde var til stede i den sterke heten og kraftige landvinden, men det lyktes i løpet av dagen å begrense brannen.

I mars i 1899 har han mottatt et brev heimefra der det berettes om en uvanlig kuldeperiode. Brevskriveren forteller at Sandnesvågen var islagt «helt til Ove Fauskans bosted og nedover til Småskjærene og Kattholmen, hvad der ikke har vært i mands minde».

Så mot slutten av sin omfangsrike og meget interessante beretning forteller han at Vallersund har fått meieri høsten 1901.

Dette bildet tok lektoren ved et besøk på heimplassen sin i 1905. Trønderlåna ble bygd omtrent 10 år tidligere og Hans Kristian vokste opp i den mindre og betydelig eldre stua midt på bildet.

17

Det sto i avisa 100 år gamle nyheter

Vi har bladd i Fosens Blad, Adresseavisen og Nidaros på jakt etter 100 år gamle nyheter fra vårt område. Vi tror det kan være spennende å se hva som foregikk den gangen, og hva folk var opptatt av. Bli med oss tilbake til Vallersund i 1921.

18

Dette året startet som det forrige med stor spenning knyttet til om det ville bli innsig av storsild. Gleden var derfor stor da avisene etter hvert kunne fortelle leserne at nå kommer silda. Adresse skrev tidlig i januar at «Stemningen nu i distriktene mere optimistiske med hensyn til utsiktene for storsildfisket, og fiskerimeldingene igaar var ogsaa av en særdeles gledelig art». Det fortelles videre at det dagen før hadde ankommet flere skøyter med betydelige fangster til Vallersund.

Noen dager senere kommer meldinger om at storsildfisket er hindret av storm og miner.

Rapporterte fangster til de forskjellige fiskeværene forteller at av forrige ukes samlede fangst på 3284 mål storsild, så hadde over halvparten kommet i land i Vallersund, de øvrige i Kristiansund, Titran og Stoksund.

Men midt under storsildfisket skulle folk få mer enn gode fangster, folkeliv og muligheten for å tjene gode penger å snakke om.

I slutten av februar har Adresseavisen et stort oppslag under denne tittelen:

Så følger en lang reportasje som starter slik: «Nat til torsdag i forrige uke fandt en uhyggelig ugjerning sted i det ellers saa fredelige Valdersund. Nat til torsdag hadde to fiskere fra Ørland brutt seg ind i hovedbygningen hos Gina Normann. De to fiskerne skal ha vært meget beruset».

GOD JUL I VALLERSUND 2021

I politiavhør og i langmannsrettssaken samme høst kom det fram at begge hadde drukket seg godt fulle på denaturert sprit om bord i en av fartøyene som lå for anker, før det bestemte seg å «å gå på friere» hos tre jenter det viste bodde i hovedbygningen ved Vallersund Gård.

(Dette er i «forbudstida» da det etter en folkeavstemning var innført totalforbud mot omsetning av vin og brennevin i Norge. Men kreativeten var stor og det blomstret opp med smugling, heimebrenning samt at noen slukket tørsten med denaturert sprit. Dette er sprit som på forskjellige måter var ment å gjøres udrikkelig og kun tenkt til tekniske formål. Men når nøden er størst…

«Fra Valdersund til nærmeste læge, som bor på Ørland, er det som bekjent temmelig langt, og da doktoren kom torsdag formiddag var fru Normanns tilstand meget alvorlig. Det viste seg at næsen var slaat inn , og på grund av det voldsomme blodtapet var tilstanden kritisk. Det syntes å være lite haap om at hun kunne staa det over. Imidlertid har tilstanden bedret sig, saa lægn nu nærer haab om at hun vil klare det».

Og det gjorde hun.

Saken ble ført for Lagmannsretten om høsten og igjen ble det store og detaljerte oppslag i avisene.

Det ble ført en rekke vitner og her opererte Adresseavisen med fullt navn på alle inkludert de tre jentene som hadde fått «friere» på besøk den aktuelle natten.

Avisen oppga også navn, bosted og familieforhold for de to tiltalte.

Dommen lød på ni måneders fengsel for han retten mente var hovedmannen, mens hans kammerat slapp med 30 dager.

Videre le de dømt til i fellesskap å dekke saksomkostninger på 100 kroner.

––––––––––––––––

Johannes Berg blir stortingsmann

På folkemunne skal denne aktiviteten ha gått under navnet «å drikke den».)

De to karenes entre i soverommet hvor jetene befant seg, skal ikke ha gått spesielt stille for seg og «sjefen sjøl», fru Normann våknet.

Da hun fikk kledd på seg og kom inn på værelset der inntrengerene befant seg, ble hun angrepet av en av disse som ga henne et kraftig slag i ansiktet med et ei fjøl han hadde tatt med seg. Dette er i alle fall den versjonen retten etter hvert festet lit til og som sammenfaller med forklaringen til Gina Normanns sønn Alf, som også hadde kommet til stede. Den hovedmistenkte hevdet imidlertid med stor tyngde at han på ingen måte hadde ønsket å skade noen og at han uten å tenke seg om hadde slengt fjøla langsmed veggen i retning døra.

Uansett ble utfallet at Gina Normann falt om blødende og alvorlig skadet. Så kan vi videre lese i avisen: GOD JUL I VALLERSUND 2021

Ved stortingsvalget 24. oktober 1921 ble bygdas poståpner valgt inn på Stortinget for perioden 1922-1924 og senere gjenvalgt for 1925-1927.

Han var ingen ukjent mann i Vallersund. I 1890 overtok han Valsøya Gård etter sin far og ble dermed 4. generasjon Berg som drev med gårdsbruk, fartøydrift, notbruk, laksefiske, bankfiske, dampskipsekspedisjon og i tillegg poståpneri på Valsøya. Før han overtok gården hadde han vært sjømann både i innenriks- og utenriksfart.

Poståpneriet, som hadde ligget på øya siden 1853, ble flyttet til Seheim på fastlandet i 1913. Berg solgte virksomheten på Valsøya og ble poståpner på heltid. I tillegg var han Jøssund kommunes andre ordfører etter adskillelsen fra Åfjord i 1896. Den første var Johan Normann i Vallersund Gård som hadde dette vervet til 1903 da Berg overtok og ledet kommunen fram til 1919. (Forts. neste side) 19

Johannes Berg sto på første plass på ei fellesliste for «Høire og frisindede Venstre» og hadde tydeligvis sine tilhengere særlig på kysten. Fra et leserinnlegg i Adresseavisen før valget har vi sakset følgende: «For oss her ute i fiskeridistriktene vil det vække tilfredshet at Johannes Berg er stillet først på listen. Han er en dyktig og representativ mand som bedre enn noen annen vil kunne tale fiskerienes sak».

Så kan vi i tillegg notere oss at av Jøssund kommunes 960 stemmeberettigede fant 53 % veien til valgurnene. Berg kunne notere seg for god oppslutning «på heimebame» siden 60 % av de som avga stemme benyttet listen der han var 1. kandidatstemte.

Et vakkert tiltak

Tidlig dette året hadde avis Fosens Blad en gladsak under denne tittelen. Videre heter det: «Ungdomslaget «Enigheten» i Valdersund utførte den 16. januar et vakkert tiltak, som fortjener aktelse. Laget holdt da nemelig fest i sit lokale for en av sine mandlige medlemmer, som hadde været syk siden siste vaar. Vedkommende hadde ogsaa familie at forsørge, saa ungdomslaget gjorde en god gjerning ved at træ støttende til. Trods det stygge veir, møtte mange mennesker op til festen. En del gjenstande var indkommet som gaver og disse blev utloddet. Likesaa hadde en del med sig

hjemmebakt mat, som solgtes til kaffe og chocolade. Ungdomslaget spellag fremviste for anledningen til underholdning to spelstykker. Laget hadde intet spart av umake. Nettoindtækten blev, trods de knappe tider kr. 350 som overraktes til den taknemelige syke.» («Enigheten» ble stiftet i 1909 og er forløperen til dagens ungdomslag).

En drukningsulykke i Koet

En oktoberdag i 1921 opplevde bygda en drukningsulykke. Denne dagen skulle de to kammeratene Kristian Ovesen Leiset og Jens Olausen Leiset segle vestover Koet til Valseidet for å hente noe tøy.

Fosens Blad forteller at det denne dagen blåste storm og da de var kommet omtrent halvvegs ble de enige om å snu. I forbindelse med dette veltet båten. Begge var svømmedyktige og la på svøm, men bare Jens nådde land. Hendelsen ble observert av folk på land som kom til. De fikk tatt seg av den meget forkomne Jens mens de bare kunne konstatere at Kristian var druknet. Han var i 18-årsalderen og skulle tre uker senere reise til Amerika.

Avisen slutter artikkelen slik: «Ulykken har gjort et trist indtrykk på befolkningen her. Det er nu snart to aar siden det druknet to unge mænd her».

Bussforbindelsen mellom Vallersund og Brekstad er fortsatt i en oppstartfase og derfor er det aktuelt med annonser i lokalavisa.

20

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Heltemodig opptreden av 12-årig gutt – reddet to barn fra å drukne Kjell Håvard Jøssund har tipset oss om en dramatisk hendelse i Sandnesvågen en lørdagskveld i slutten av februar 1933.

Etter en periode med mildvær blir det kaldt og isen legger seg i vågen. Denne kvelden lekte fem barn seg med en sparkstøtting og tre av disse gikk igjennom isen. Som det går fram av artikkelen i avisa Nidaros, er dette Mary og John Mikkelsen samt Helge Lund. Alle i 12 – 14 års alderen. De to førstnevnte er de yngste barna til Grete og Johannes Mikkelsen i Strømsvika mens Helge er sønn av lærer Martin Lund og kona Klara på Åsheim.

I sin utgave mandag 27. februar skriver avisa: Tre barn gikk lørdag kveld gjennom isen i Sandnesvågen ved Vallersund. Ved en heltemodig opptreden av en av de tre ble alle reddet. Mary og John Mikkelsen og Helge Lund kom på sparkstøtting etter at det var blitt mørkt og rente ut i en større råk ca. 60 meter fra land. Det var også et par andre gutter i nærheten og de la straks av sted etter hjelp.

Imens utspant det seg en kamp for livet i den strenge kulden.

Den 12-årige John viste viste herunder en snarrådighet og et heltemot som man sjelden finner hos barn.

Barna, som alle var svømmedyktige, forsøkte å komme opp på iskanten, men isen gikk unna etter hvert. John, som var den letteste, kom først opp på isen, men falt igjennom igjen. Andre gangen lyktes det for han. Trette var de alle, og det var derfor tungt for dem å arbeide i sjøen. Da John kom seg opp på isen, fikk han av seg en tung ytterfrakk, tok fatt i sparken en av de andre guttene hadde satt igjen, og rakte den ut til sin søster Mary. Hun fikk tak i den, men dro både denne og John ut mot iskanten. Han forsøkte på nytt, boret de bare fingrene ned i isen for å få feste, og denne gangen lyktes det. Isen ga etter, men ved å rulle seg innover kom hun seg på trygg grunn. Hanne ikke John vist slik snarrådighet og mot hadde ikke Mary blitt reddet. Hun var helt utmattet da hu kom opp.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Imens hadde Helge forsøkt å komme opp på isen, men uten resultat da han var en storvokst gutt og derfor nokså tung. Han tok da til å arbeide seg en renne for å komme til en plass hvor det var tykkere og sterkere is. En del voksen folk var nå kommet til, men isen holdt ikke disse. John fikk så et taug som han kastet ut til Helge. Men da klarte ikke John mer. Helge fikk imidlertid en fot opp hver side av den rennen han hadde arbeidet seg, og var dermed berget. Men også han var så utmattet at han måtte krype til land.

Alle tre ble hjulpet inn på en gård i nærheten hvor de fikk varm drikke og varme klær.

De ser ikke ut til å ha fått andre me`n enn forfrosne hender. Sparken gikk til bunns, men i går har to gutter fisket den opp igjen.

21

På facebook-siden til «Vi som er fra Vallersund» inviterte vi tidligere i høst folk til å fortelle om sitt spesielle sted i Vallersund – eller kanskje like godt skrive en kjærlighetserklæring til hele bygda.

Vi gleder oss over åtte spennende svar og resultatet finner du på de neste sidene.

Alle som har sendt oss et bidrag, har fått et Flaxlodd og ble med i trekningen av tre gavekort.

Vinnerne ble: Kurt Haukaas – Gavekort, Coop Vallersund Paul Lien – Gavekort, Fosen Hagesenter Cornelia Spahiu – Gavekort, butikken ved Vallersund Gård

22

Ursfjellet Fantastisk utsikt i alle retninger, her østover med Rømmesfjellet i bakgrunnen.

Av Cornelia Spahiu

Som nyinnflyttet i Vallersund har jeg funnet min perle, Ursfjellet. Det er noe helt fantastisk med dette fjellet. Sett bort i fra størrelsen, er det veldig vakkert av utseende. Man kan starte turen bak Folkvang forsamlingshus og videre innover skogen. Fortsett turen oppover berget som dukker opp noen hundre meter innover stien. Når du er på toppen, kan du skrive deg inn i boka. Ikke glem å nyte den fine utsikten!

Når du skal ned, kan du gå på baksiden av fjellet. Da kommer du til en grusvei og videre til hovedveien. Gå i noen få minutter, så får du skilt til høyre, innover mot Gapahuken (Mogårdshuken). Følg deretter stien innover skogen, så ender du opp ved forsamlingshuset igjen. Utrolig fin runde i nærområdet.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

VALLERSUND I HJERTET

Vasøya Av Selma Frivoll

For meg har Vasøya vært mitt sted så lenge jeg kan huske. I en periode da jeg bodde på Østlandet, ble det alltid en tur innom Vasøya hver sommer for å bare sjå litt, og rusle en tur utover til Skaget. Etter en oppvekst der på 50-60tallet, er ringen sluttet, og jeg flyttet tilbake hit 50 år senere. Barndommen her var enkel, med mye folk og stor aktivitet både på land og sjø.

Rekefiske og rekefabrikken aktiviserte mange av bygdas kvinner og menn. Vi hadde butikk, posthus, telegraf og ikke minst Namsosbåten hver søndagskveld.

Og alt dette gjorde at det ble mange, gamle som unge som var å sjå etter vegen for oss småunger.

Unger så å si i alle husa, vi var vel ca. 25 stk. under konfirmasjonsalder i min barndom her i Vasøya.

Alle hørte til i samme gjengen, og gikk ut og inn i hverandres hjem. Mat, drikke og gjerne overnattinger til hverandre hørte også med. Og alle voksne passa på alle, (på godt og vondt syntes vi da…)

Sommeren var lang, og bare godt vær selvfølgelig.

Bading på Skaget så fort temperaturen tillot det, og det ble mange, lange dager der. Plukka stein og rydda tang, slik at krabbene som vi var så redde f or ikke kunne bite oss. Svømmeopplæring var obligatorisk fra 6-årsalderen.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Her er noen av oss samlet hos Klara Larsen en godværsdag på slutten av 1950-tallet.

Fra venstre: Synnøve, Stein, Ellinor, Selma, Solveig, Torbjørn og Helge.

Men det mest spennende om sommeren, var når folket til Tater-Anna kom med sine oppakninger.

Gjerne med hest og vogn. Litt skummelt, men mest fascinerende. Om kveldene satt vi på berget til Elisa og hørte på skrål, latter og musikk i den lyse sommernatta. Utrolig mange som kunne bo og virke i den teltleiren bak huset der.

Mye har forandret seg i de årene jeg var opptatt med livet på en annen måte, men å komme tilbake gir den samme følelsen av ro, og mye vind og vær.

Nye hus og folk gjør at Vasøya fortsatt lever, og

ekstra hyggelig er det når unger fra barndommen finner tilbake, gjerne gjennom feriehus og familie på en liten visitt.

Badeplassen på Skaget ligger fortsatt der med sine flotte svaberg og hvite sandbunn. Gledelig å sjå at på varme sommerdager så myldrer det av store og små her, dagen lang.

Når jeg nå som pensjonist sitter og ser utover «mitt sted» føler jeg meg heldig, som har Storisdammen, Daviden, Sankthanshaugen, og Skaget i grenda mi.

23

Heimbygda mi Av Kurt Haukaas Dette skal handle om den vakre kystbygda Vallersund. Den kan best beskrives som et vakkert stykke Vestlandsnorge i miniatyr, med mengder av øyer, holmer og skjær og med fjordarmer som skjærer seg inn i landskapet. Det hele rammes inn av avrundede fjellmassiv med Tussan, Ursfjellet og Jofjellet som de største. Det er mange små ferskvann som ligger i Vallersndområdet / Asserøya, noen med brukbart av fisk.

I de siste årene har vi fått mange nye innbyggere fra Trondheimsområdet som har etablert seg med hytter og fritidsboliger i Vallersund. Mange nye båtmarinaer er bygd, så her har de muligheter for aktivt sjøfiske i helgene.

Vallersund byr på mange spennende steder som er vel verdt et besøk: Det gamle handelsstedet Vallersund Gård som i dag er en levende landsby, Fredsengelen, Jøssundstrømmen, malstrøm med en god fiskeplass, Jøssund kirke. For ikke å forglemme de mange flotte turområdene, flere med gapahuker som på Valsøya og Mogården.

Jeg var så heldig å få vokse opp i Vallersund, og for meg vil jeg alltid sitte igjen med mange gode minner. Og noen såre.

24

VALLERSUND I HJERTET

• Ungdomshuset Folkvang med juletrefestene for oss unge, spennende bygdekinokvelder og etter hvert ungdomsfestene med gammeldans eller «popfester» med band.

• Sandnes skole med Jon Fossum og Fru Edvardsen (med fornavnet Klaudia).

• Sigurd Strandens kiosk på østsida av Jøssundbrua. Der manglet det ikke på godsaker.

• Alle frakteskutene og fiskebåtene som hørte heime i Vallersund på 50- og 60-tallet. Her var det mange flotte skuter og gode sjøfolk. I sum var dette en stor arbeidsplass, kanskje den største?

• Som unger og ungdommer møttes vi på Raugrinda og i Sandnesvågen og Vasøya når Namsosbåtene anløpte.

• Fos oss «Fauskanongan» var det Ursfjellet og Bjønndalen samt fotballbanen i Mon som var lekeplassene, sommer som vinter. Drilsvatnet og Valatjønna var skøytebanene våre. Det huskes at mange unge menn prøvde å etterligne stilen til skøyteheltene Kuppern og Fred Anton Maier.

• Hos kjøpmann Ludvik Søberg i Sandnesvågen fikk vi mange historier og dikt på kjøpet. Vi kjøpte mange 5-øres karameller av han.

• Og ikke å forglemme søndagsskolen vi hadde i Åsbakken bedehus med Aksel Stjern som lærer.

• Jøssund kirke der jeg er døpt, konfirmert og gift.

Men hvor jeg også har mange såre minner, jeg har fulgt mange av mine kjære til sitt siste hvilested her.

Jeg har reist mye rundt omkring i verden i mitt voksne liv, men alltid har min barndoms bygd Vallersund og menneskene jeg vokste opp med der, vært med meg i mine tanker.

Sandnes søndagsskole på slutten av 1950-tallet.

Bildet er tatt utenfor Åsbakken bedehus.

1. rekke fra venstre: Mari-Ann Lund, Margaret Raaken, Anna Olsen, Henry Olsen ?, Steinar Jøssund, John Martin Mandal, Ole Peder Haukaas, Kurt Haukaas, Paul Hanssen, Jim Sletten, Bjarne Jøssund. 2. rekke: Solfrid Hanssen, Aud Mandal, Roar Kristiansen, Harald Kristiansen, Steinar Mandal, Knut Jøssund, Inge Mandal.

3. rekke: Irene Lund, Agnar Raaken, Otto Lien, ukjent, Jan Jøssund, søndagsskolelærer Aksel Stjern. 4. rekke: Jorunn Mikkelsen, Bjørg Mikkelsen, Brita Olsen, Turid Jøssund, Inga Rødstein. 5. rekke: Liv Hanssen, Edel Rødstein, Marie Evensen, Tove Sandness, Astrid Drilen, Karin Brandmo, Inger Jøssund, Liv Jøssund. 6. rekke: Edel Raaken, Gerd Mogård, Britt Tove Nygård, Liv Dorna Olsen, Torill Drilen.

(Takk til Irene som har lånt oss bildet).

GOD JUL I VALLERSUND 2021

GOD JUL I VALLERSUND 2021

25

VALLERSUND I HJERTET

Jofjellet Av Mari Borgfjord Hvis man står på Valsøybrua og ser i mot fjellene foran Kopparen, er det et fjell som ser ut som ei krone. Det heter Jofjellet og er 200 meter over havet. De fleste fjellene i dette området er oppkalt etter tusser og troll. Det er jo lett å forstå hvorfor de har fått navnene når man ser i mot ekle skar, huler og store kampesteiner. Jeg vet ikke hvordan Jofjellet har fått navnet sitt. Kanskje det var en tøff viking som var på tur innom Koet? Dette er jo en historisk

Jofjellet sett nordfra.

plass der mange gravla sine døde. Ved foten av Jofjellet mot Koet er det ei hule som kalles Bjønnahiet.

Det er ikke noen merkede stier på Jofjellet siden det

er ganske bratt og ulendt. Hvis en står på toppen av Tussan, kan en se rett i mot Jofjellet, Innertussen og Tussakjerringa til venstre. Tussakaillen ses i profil mot Koet, sett fra den gamle kirkegården på Jøssund. Det er et fjell foran Jofjellet som har en dyp sprekk i seg. Hvis en vil gå opp til toppen der må en gå ned et skar der det står en stige. Innertussen kunne vært en tverr fjelldronning, siden det er mange plasser der det er nesten loddrett og ser ubestigelig ut. Det er typisk landskap for Vallersund.

En må være forsiktig når en går der. Det er best å gå der en godværsdag når det ikke er vått eller is på fjellet.

Hvis jeg skulle vært på Tussamyra i skumringstimen og sett i mot fjellene der, så skulle det blitt skummelt.

Da kan en forestille seg at trollene våkner til liv. Hvis man ikke har høydeskrekk, er fjellvant og i noenlunde god form, venter en spennende opplevelse her.

Praktfull utsikt over Koet og med Kopparn i bakgrunnen.

26

GOD JUL I VALLERSUND 2021

VALLERSUND I HJERTET

Tidlig krøkes… Her er barnebarnet Johannes i læremodus sammen med onkel Amund og pappa Magne.

Foto: Sverre Stranden.

Slip’en på Coop’en Av Bernt Jørgen Stranden Det går en ubrutt trivselslinje gjennom livet mitt fra de tidligste barneår på Storfosna fram til dags dato: Vårpuss av trebåter.

Lukten av terpentin, tjære og trekkfastolje.

Lyden av skrape, kost og pensel. Stemningen med sol, varme og gode dager. Sosialt fellesskap med kaffesup og gode historier. Jobbing i lag mot felles mål. Lek, læring og mestring på tvers av generasjonene.

I forrige århundre var vårpussen en hel sjau som krevde forberedelser og flyt i logistikken. Det var lunner i fjæra, traktor og grovt tau og solide karer til å holde skuta i vater under oppsett og utsett.

For oss ungene var dette en årviss «højdare».

Utviklingen på dette feltet har gått i riktig retning.

Livet i fjæra er avløst av livet på slip’en. Nå får du skuta servert i riktig arbeidshøyde og jobber på tørt land, frikoblet fra flo og fjære.

Og her har vi en vinner: Slip’en på Coop’en. Tore tar imot med ferdig innstilt slipvogn og stødig oppkjøring. Alt teknisk på stell med høytrykkspyler og strømuttak. Hilde og damene på Coop’en har det meste som trengs av utstyr og forsyninger. Kaffebrød, is og smågodt står sentralt. Gammel-karene

GOD JUL I VALLERSUND 2021

tiltrekkes av tjærelukta og svinger innom. Det samme gjør mange av båtfolket på gjestebrygga.

Det går med en mann til å besørge praten.

Resten av arbeidslaget tar unna de årvisse oppgavene. Nå er vi tre generasjoner i sving + gode

Foto: Amund Bach Stranden.

naboer og kolleger. Slikt blir det trivsel av. Dukker det opp nye utfordringer, løses disse via nettverket i bygda. Slip’en på Coop’en er mitt sted. Ingen over, få ved siden.

27

Gammelkirkegården

VALLERSUND I HJERTET Av Sissel Olsen

Jeg har vokst opp i en tid og et miljø der historiene satt løst. Ingen hadde tanker om at alt kanskje ikke passet like godt for barn. I min barndom var småkalljan, skrømt og dramatiske historier veldig levende for meg.

Dessuten var, og er jeg utstyrt med en livlig fantasi.

På Jøssund ligger restene av den gamle kirkegården.

Kirken er for lengst revet, men mange av gravstedene er fremdeles synlig. For meg ble denne gammelkirkegården en uuttømmelig kilde til spekulasjoner, fornemmelser, angst og spenning. Den hadde en magisk tiltrekning som gjorde at jeg bare måtte stoppe og kikke.

På tur frem og tilbake fra venner måtte sykkelen parkeres, mens jeg våget meg inn mellom gravene.

Fantasien fløt fritt mens jeg leste på støpejernkorsene og platene. Det var spesielt barnegravene som grep meg. Et vindsus eller en rasling i gresset var nok til å sende meg snublende og vettskremt opp på sykkelen og hjem i full fart. Etter slike ekspedisjoner tok det lang tid før jeg våget meg dit igjen. Det var til og med litt skummelt å sitte på i bilen forbi gammelkirkegården. Årene har gått og jeg har etter hvert blitt en aldrende og ikke særlig lettskremt dame. Men gammelkirkegården er fremdeles levende for meg. Jeg har besøkt den jevnlig gjennom årene og har også introdusert den for mine barn. Nå er det historien som fasinerer meg.

Gammelkirken, gravene, familiene og skjebnene. Som barn kjente jeg Alf Nordmann. Han fortalte meget livlig om familien sin og deres liv. Alf var også overbevist om at familiemedlemmene «gikk igjen» både på Vallersund Gård og på gammelkirkegården. Familien Nordmann sitt gravsted står for meg som et viktig symbol på det Vallersund var i gamledager og de linjer som strekker seg inn i vår tid, og inn i fremtiden. Alle disse staselige gravstedene forteller sine historier. Som voksen tenker

28

jeg også på historiene det ikke finnes noen spor etter.

Alle de fattige stakkarene som ble begravd under ett enkelt kors i tre, eller barn som ble begravd sammen med andre tilfeldige døde. Alle disse spekulasjonene har fått meg til å tegne litt. Den ene tegningen er fra Sissel 10 år. Et engstelig og lettskremt barn med en hyperaktiv fantasi. Den andre en min visjon av gammelkirken som ble revet da den nye kirken på Mandal ble tatt i bruk.

Jeg sier ikke at den er helt riktig, men den er nok ikke helt feil heller.

Jeg har lest de svært sparsommelige beskrivelsene av den gamle kirken. Dessuten har jeg lest meg litt opp på samtidige sammenlignbare kirkebygg. I mine unge dager hadde jeg stil/kunsthistorie som fag. Dette har kommet godt med. Kunnskap om lafting og materialvalg var med på å gi tegningen form.

Jeg ønsker dere alle en fredelig høytid, og håper at dere setter av tid til å gå en tur på gammelkirkegården.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Vika på 50-tallet Lokasjon: Gamle Jøssund kommune, grenset i vest mot Nes kommune, i syd mot Birkeli / Koet, i øst mot Vasøy / Vallersund / Drilsvatnet og i nord mot havet. Her ligger Melemsvika – bare Vika på folkemunne.

Grenda besto av 7-8 barnefamilier. Det er oppvekst og aktiviteter for ungene i nevnte epoke jeg vil forsøke å formidle her.

Som i de fleste mindre samfunn langs vår langstrakte kyst, var samholdet i lokalsamfunnene sterkt. Dette gjaldt også blant barna. I nevnte tidsepoke eksisterte ikke tilrettelegging av fritidsaktiviteter for den oppvoksende generasjon, de måtte vi organisere selv.

Aktiviteter / steder:

«Utmarka» Da, som nå, var fotball en populær aktivitet. Området mellom der hvor Melemsvikveien går i dag og sjøen, var den gang beitemark for storfe med forskjellig alderssammensetning.

Et område på en akseptabel størrelse ble av oss unger annektert som fotballbane, uten nevneverdige protester fra grunneier. Her deltok grendas håpefulle jenter og gutter med liv og lyst, inntil mørket senket seg over arenaen. Eneste ulempen med naboskapet med det beitende kveget, var at banen måtte renoveres for deres «visittkort» før neste dags fotballbatalje kunne starte.

Lia En øst/vest-gående bratt bergformasjon, som innlandsis og sjø ikke har greid å planere. Under den bratte skrenten på sørsida, midt på Lia lå en samling av steinblokker av varierende dimensjon. Dette var et utmerket område for Vikas unger når vi lekte «cowboys og indianere».

Oppe på toppen av Lia rigget vi, tradisjonen tro, hver St. Hansaften til et St. Hans-bål. Samling av brennbare materialer fant vi for det meste i fjæra, ettersom annen brukbar vegetasjon, som tidligere nevnt, var fortært av drøvtyggere. På toppen av bålet samlet vi plenty med rå mose som forårsaket masse røyk. Dette var ganske viktig, da det ikke er til å stikke under GOD JUL I VALLERSUND 2021

VALLERSUND I HJERTET Av Paul Lien

en stol at det hersket en viss konkurranse med naborevirer øst, vest og syd for oss, om hvem som hadde den kraftigste røyksøylen.

Hestbergflauget Ligger på nordsida av Lia, mot sjøen. Ei lita havbukt kiler seg inn mellom Lia og flauget. Dette var et yndet område for ekspedisjoner av ymse slag. Bukta ligger vestvendt, så når stormer feide innover land, kunne vi finne mye interessant som drev i land. På en av disse turene fant en av turdeltakerne en flaske med innhold. Korken var begynt å smuldre, men innholdet var på plass. Det var ei flaske med akevitt fra det sagnomsuste Batek-forliset. Finneren overleverte funnet til nærmeste pårørende og hva som senere skjedde vet jeg ikke, men jeg mener å ha hørt ymt om at fludiumet hadde en utpreget korksmak. Hestbergflauget stuper 10 – 15m ganske rett i sjøen på vestsida. Det var en yndet aktivitet å lete opp større eller mindre steiner og lempe dem over kanten og i sjøen.

«Ammunisjonen» var snart oppbrukt, men så oppdaget en av ekspedisjonsmedlemmene at det var en form for tunell ned på ei berghylle 3 – 4 meter ned og der lå det masse store fine steiner. Uten nøling krøp ekspedisjonsmedlemmene ned gjennom tunellen, ned på berghylla og utførte oppdraget. Men, det var et men, vi skulle jo komme oss derfra også. Det gikk en smal nisje i berget i horisontalplanet 4 – 5 meter mot trygg grunn. Nisjen var kanskje en 20 – 30 cm. bred og lite fristende, men alternativet var verre, så den ene etter den andre ålte seg bortover, og under over alle under, alle kom seg helskinnet over på trygg grunn. Etter mange år senere selv å ha fått unger har noen av dem ymtet om at de kunne tenkt seg å forsøke å ta ruta de også, men da undertegnede truet med minimum fem års husarrest, ble temaet lagt dødt.

Bygg og anlegg Som seg hør og bør, må enhver «bøllefrøforsamling» ha et klubbhus, ble vi enige om. Dette var lenge før strandlov, plan og bygningslov og div andre lover var påtenkt, så vi gjorde som

Adolf, satte i gang. På et gruppemøte ble vi enige om tomt – ei lita berghylle 4-5 meter over flomålet og vestvendt. Neste steg var byggematerialer og verktøy. Sag, hammer og spiker ble, under en viss tvil, utlånt fra seniorene. Strendene ble finkjemmet for høvelige fjøler, men i nærmiljøet var dette langt fra tilstrekkelig. Vi måtte iverksette en ekspedisjon til øyriket i nordvest. En robåt ble rekvirert og tre-fire av oss satte kursen mot Torra og Halsøya. Båten var som sedvanlig en smule lekk, men med et høvelig øsekar gikk det greit. Turen ble en suksess.

På strendene på holmene var det masse av høvelig trematerialer i flomålet. Båten var kjapt lastet opp til plimsollmerket og vel så det. Returen ble litt mere turbulent. Selv om roturen kanskje normalt tok ei lita halvtime, medførte lasten at lekkasjen økte og alle fjølene vanskeliggjorde lensing av skuta.

Redningsvester var i de dager et fremmedord og svømmedyktigheten blant ekspedisjonsmedlemmene under pari. Da vi til sist nådde land var det bare noen cm som manglet, før vi hadde kommet i kategorien ubåt.

Nok om det, bygget ble reist iht. plan, med vindu, tak og dør.

Seniorgenerasjonen flirte og ristet slik på hodene at hadde de begrepet whiplash vært oppfunnet da, ville samtlige av dem fått den diagnosen. «Dere må jo skjønne at det derre byggverket bles til H…, i den første hauststormen» var utsagnet. Bygget sto i mangfoldige år til hygge og nytte både for de små og de litt større og til stor forundring for seniorene.

Epilog: Sitter en fin sommerkveld i 2021 oppe på Lia og ser på solnedgangen. Sola kurser ned mot horisonten et sted mellom Melstein og Halten. Skuer over min barndoms rike. Vår utmerkede fotballarena er omgjort til en bølgende kornåker. Nedover berget der før et halvt dusin ærfugl hadde sine reder under einerbuskene, snor det nå seg en bilvei, og resten av området er drapert med et dusin fritidsboliger. At travle bymennesker her kan lade batteriene her, har jeg full forståelse for. Et mere velegnet sted kunne de knapt ha funnet. Sola går ned i havet…

29

Mitt sted er Vallersund VALLERSUND I HJERTET Av Håvard Johansen

Føler ikke at jeg er knyttet til noe konkret sted i Vallersund. Først og fremst handler det om å oppleve hjembygda.

Hvorfor er det slik? Det er vel her jeg føler at jeg hører hjemme. Det er i Vallersund jeg har mine røtter, dype røtter. Det er i Vallersund jeg la grunnlaget for mitt liv.

Mine aner har hatt sitt virke innen fiske og jordbruk i og omkring Vallersund i generasjoner. Som mange andre i bygda har også jeg mistet slektninger under sitt arbeid på sjøen.

Fra barndommen husker jeg det var rester etter fiskebåten, Jesingfjord, i fjæra i Melemsvika. Båten som min oldefar og bestefar en gang eide.

De gangene jeg har fått spørsmålet om hvor jeg kommer fra, har svaret alltid vært Vallersund. Ikke Trondheim, Bjugn eller Ørland. I Mjøsdistriktet er det snakk om den riktige siden av Mjøsa. For meg er det snakk den riktige siden av Kopparn.

Mange av oss kjenner seg igjen i beskrivelsen av «å sitte og se utover havet» med en Dahls, kaffekopp eller hva det nå måtte være. Ofte ser jeg bilder på sosiale medier av solnedgangen i Vallersund. Det er jo en grunn til at det motivet stadig dukker opp.

Som en i min familie sa til meg en gang: «De dagene det er blikk stille, og sola speiler seg i sjøen, vil jeg ikke bytte med noen».

Den nye tiden har bragt turistene hit. De vil oppleve det som for oss er hverdagen. Fiske, kystlandskapet, solnedgangen. Så kan de etterpå reise hjem og fortelle hva de har opplevd.

Jeg liker fortsatt å reise rundt omkring i Norge og utlandet for å få nye impulser, men jeg vil alltid ha Vallersund som min base.

Sola sender dagens siste stråler over Halsøya, Torra og Gjesinga ytterst i synsranda.

30

GOD JUL I VALLERSUND 2021

gjensyn med «Leth-Kost» I en årrekke kunne Fosna-Folkets lesere glede (og kanskje også noen grue?) seg til å åpne lokalavisa på side 3 for å finne dagens «LETH-KOST». Lars-Leth Olsen hadde flere sentrale roller i Fosna-Folket.

I en periode var han redaktør og senere disponent. Men som Terje Dybvik skriver i et minneord etter at Lars døde i 2013, så vil han nok for de fleste være kjent som mannen bak «LETH-KOST».

Videre: «I den faste spalten satte han på en fabelaktig måte et skråblikk på aktuelle hendelser med sine effektfulle strektegninger og alltid treffende kommentarer. Hans evner som en folkelig humorist, ofte med en undertone av alvor, var unik».

Juleheftet ønsker at mange skal få et hyggelig gjensyn med LETH-KOST, for yngre generasjoner vil dette bli et nytt bekjentskap.

Vi takker Randi Leth-Olsen og Fosna-Folket for at vi har fått velge og vrake i et rikholdig utvalg. Smakebitene vi bringer er fra perioden 1985 – 88.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

En typisk «LETH-KOST» kunne ofte bestå i en replikkveksling i en heller udramatisk situasjon, men der utgangspunktet kunne være dagsaktuelt og interessant nok.

31

Lenge før Covid 19, var nok influensaen et tilbakevendende tema, høst og vinter. Heldigvis fantes det råd for svineriet.

32

Noen som kjenner seg igjen her, og tør å innrømme det?

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Høsten 1988 havarerte en båt lastet med laks her. Det medførte hamstring i stor skala. Og denne kommentaren i lokalavisa.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Tre år tidligere ble det snakket om at fergemannskapet var vel snare til å legge til kai så snart det var en liten kuling. Lars laget denne kommentaren – og ble noe uglesett på strekningen Brekstad – Valset.

33

Denne taler for seg selv, og bekrefter i alle fall at folk hadde klare meninger om styre og stell i tidligere tider også.

34

Det gikk vel an å humre til denne den gang som nå? Legg merke til et finurlig, lite tilleggsbudskap over sengen.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Noen som kjenner seg igjen her? Denne er fra 29. januar1988 og vi kan konstatere at på noen områder har verden gått framover.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Denne prydet 3. siden i Fosna-Folket Lille julaften for 36 år side og kan vel stå seg den dag i dag, som så mye av det Lars laget.

35

Humlevarden, Ågeholet, Lindammen og Hamptjønna Å studere stedsnavna i bygda vår kan være spennende. Hvorfor har et sted det navnet det har? Hvordan kan det ha oppstått og hva betyr egentlig navnet?

De aller fleste stedsnavn er sammensatte navn. Siste leddet benevnes grunnordet.

Det forteller hvilken lokalisering det er snakk om – ei vik, et vatn, et berg, en holme osv. Foran grunnordet kommer et utmerkingsledd, og det karakteriserer lokaliteten – at vika er brei, at skaget er grønt, at fjellet er omgitt av ur osv. I heimhaugan våre florerer med såkalt sammensatte navn. Her er noen eksempler fra Strømsvika: Langmyra, Barskaret, Åsplifjellet, Strømhaugen, Tinnhaugen.

Så har vi også mange eksempler på stedsnavn som bare består av et grunnord.

Eksempler på dette er Torra, Fauskan og Koet. Slik navn kan ofte være vanskelig å forklare opphavet til.

Hvordan har de forskjellige stedsnavnene blitt til? De gamle stedsnavnene har på en måte vokst fram av seg selv i en brukssammenheng. Det var ofte praktiske årsaker til at navn ble som de ble. Og ofte er det slik at det har vært en form for dugnad, det vil si at hele samfunn eller generasjoner har bidratt. Navnesettingen har foregått muntlig og altså ikke som noen form for vedtak. Ta noen gamle stedsnavn i Vasøya som eksempel. Her finner vi Norvikekra, Gardsekra, Kløverekra, Bakeriekra, Bryggstøa osv. Dette var navnsetting som var viktige i dagliglivet og som folk lett forsto og brukte. Vi kan også si at lokaliteten ga seg navn selv.

varslingsystemet, andre er kome opp på grunnlag av samenligning». En annen forklaring kan være at for noen tilfeller har det stått en varde der som et sjømerke.

Det som er helt sikkert er at varde i vår del av verden uttales vale med tykk a.

Når det gjelder en forklaring på navnet Humlevarden, så må det sannsynligvis ha sammenheng med at det her har vokst vill humle. Humle er en flerårig, urteaktig slyngplante som tilhører hampfamilien (Wikipedia). I Norge har dyrking og bruk av humle vært kjent langt tilbake i historien. Humle ble tilsatt og tilsettes den dag i dag for å gi ølet bitterhet og aroma, tradisjonelt i tillegg også for å konservere ølet.

I historien om Hospitalet på Hyllneset fortelles det at det ble brygget øl, kanskje var det ved Humlevarden de sanket humle?

Humlevarden finner du hvis du følger den gamle skolevegen fra Vallersund Oppvekstsenter mot Vallersund Gård. Se etter en liten, unnselig haug på høyre hånd like før stien til Fredsengelen tar av fra stien.

Ågeholet

Her skal vi dvele litt med fire av disse, fordi de har en spesiell historie å fortelle.

Dette er ikke av de mest kjente stedsnavn i Vallersund, men historien bak en spesiell nok. Den er slik: Rundt 1870 gjorde et landnotbruk med Åge Gjertsen (f. 1809) fra Rømmen som bas et vellykket kast her ved å stenge inn en betydelig sildestim ved å sette landnota mellom Hestbergflauget og Skagaodden. Det var i alle fall planen fra starten av. Men så viste det seg at da det ble flo sjø, så silda en mulighet til å unnslippe forbi Skagaskjæret og innover mot Leira. Her er det som kjent ikke særlig dypt, spesielt etter at flo blir til fjære. Og da ble hele området dekket av død og etter hvert råtten, illeluktende sild.

Og med det hadde bygda fått et nytt stedsnavn, som det ikke er sikkert den gode notbasen var så fornøyd med å være fadder for.

Flere steder i bygda vår finner vi hauger eller små fjell der grunnordet er varde.

Eksempler på dette er Bålfjordvarden, Nesavarden (der Fredsengelen står), Vasøyvarden og Humlevarden. I Norsk Stadnamnleksikon kan vi lese: «Some av desse namna – namn som inneholder varde – kan henga saman med det gamle krigs-

På haugen nord for husene på Valsøya Gård fins sporene etter en liten dam som ikke var mye større enn 1,5 x 1,5 m på overflaten. Her har i tidligere tider linplanten vært lagt i bløtt (røitet) som en del av en omstendelig prosess fra den ble høstet i åkeren til den var klar til veving til forskjellige klesplagg, duker, gardiner, håndklær osv.

Da Nothoinnan for noen år siden laget heftet «Stedsnavn i Vallersund» presenterte vi nærmere 800 navn fra bygda vår.

Humlevarden

36

Lindammen og Hamptjønna

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Det er idyllisk ved Ågeholet en godværsdag, adskillig mer dramatisk var det her da et helt sildesteng forsvant innover mot Leira en gang på 1800-tallet. Foto: Selma Frivoll.

I Norge ble dyrking av lin vanlig utover i eldre jernalder (500 år f. Kristus – 550 e.

Kristus). Dette var en viktig del av selvforsyningen. Etter at en treskemaskin for bomull ble oppfunnet i 1792 ble produkter av lin gradvis utkonkurrert av bomull fra sydstatene i Amerika.

Men fortsatt holdes den gamle tradisjonen i hevd enkelte steder. Og på Valsøya er dammen i dag fylt med stein, men navnet eksisterer fortsatt, som et minne om tidligere generasjoners aktiviteter på øya.

Ikke langt fra restene av Lindammen kan du beskue Hamptjønna. Den er resultatet av en oppdemming og navnet henger sammen med at det her foregikk røyting av den gamle kulturplanten hamp. Om den kan vi i Gyldendals konversasjonsleksikon (1933) lese: «Hamp er en ettårig, mer enn mannshøy urte med fingerdelt blad og små grønnaktige blomster. Ved hjelp av røiting og tørking lager man av stilkene hamptau».

Bergfanilien som eide Valsøya i fire generasjoner fram til 1917, hadde omfattende aktiviteter på sjøen. De eide flere større fartøyer, notbruk og drev bl.a. med bankfiske og laksefiske med nøter. Alt dette peker i retning av at de må ha hatt et stort behov for forskjellige typer tauverk. Hvor mye av den omfattende prosessen fram til ferdige produkter som foregikk her, vites ikke. Men sikkert er det at Hamptjønna hadde en viktig rolle i prosessen – og at navnet eksisterer den dag i dag.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

Innsamling av stedsnavn i Ørland kommune I 2018 fikk Ørland Kultursenter etter søknad stilt 145.000 kr. til disposisjon fra Språkrådet. Tilskuddet er øremerket arbeidet med innsamling, registrering og kartfesting av gamle stedsnavn i hele den nye kommunen. Arbeidet i felten er det Bjugn Bygdatunlag og Yrjar Heimbygdslag som forestår, under aktiv ledelse av Sturla LethOlsen og Jan Fred Paasche.

De innsamlede stedsnavnene skal registreres ved hjelp av et eget registreringsverktøy som er utarbeidet av Språkrådet. De vil også sørge for at det innsamlede materialet vil bli publisert på egne nettsider så snart det er klart.

Vanligvis går tilsvarende prosjekt over to år. Corona-viruset har hos oss som mange andre steder stukket kjepper i hjulene og forsinket framdriften. Målet nå er at prosjektet skal være sluttført i løpet av inneværende år.

I vårt område har innsamlingen av gode, gamle stedsnavn støttet seg til det arbeidet Nothoinnan gjorde i forbindelse med heftet «Stedsnavn i Vallersund» som ble utgitt i 2016.

37

Koet – en hellig fjord ved Kopparns fot?

Av Daniel Johansen, fagleder historie ved Roret Ørland kulturforetak KF

I 2017 mottok daværende Ørland kultursenter, nå Roret Ørland kulturforetak KF, en større bevilgning fra fylkeskommunen for å lage utviklingsplaner for de viktigste opplevelsesområdene i Ørland og Bjugn. Foretaket besluttet da å satse på tre fokusområder. Det ene var Ørland våtmarkssystem som har fredede fuglebiotoper spredt utover både gamle Ørland, Bjugn og Agdenes kommuner. Det andre var Austråttområdet i Ørland, og det tredje fokusområdet var fjordlandskapet Koet i daværende Bjugn kommune.

Ørland kommune hadde bevilget betydelige beløp til utviklingstiltak i Austråttområdet, og Bjugn kommune besluttet i 2018 å bevilge 900 000 til tilrettelegging av nordkysten ved fjorden Koet som friluftslivs- og opplevelsesområde. Fra dette ble klart har kulturforetaket arbeidet for å reise ekstern finansiering til et utviklingsprosjekt i dette området, og vi lyktes i 2021 med å reise 1 000 000 i spillemidler fra Trøndelag fylkeskommune. I løpet av 2022 vil Roret derfor, i tett samarbeid med grunneierne, starte arbeidet med å etablere et nytt turveisystem fra gravfeltet på Valseidet og ned til Herstabukta og Bekkavika som kan åpne opp større deler av dette landskapet for publikum. Kulturforetaket og kommunen ønsker å arbeide for at enda større deler av nordkysten tilrettelegges for friluftslivsformål i årene som kommer.

Hvorfor ble så Koet valgt ut som et særlig satsningsområde i dette prosjektet? Det finnes en rekke både arkeologiske og samfunnsmessige argumenter for dette. Landskapene som grenser til denne fjorden er et av landets største kulturmiljøer fra den eldre jernalderen (500 f.Kr. – 500 e.Kr.) Fra det store gravfeltet på Valseidet i vest ligger gravminnene strødd på knatter og sletter hele veien til man kommer til Jøssundstraumen lengst øst i fjorden. Så langt er det funnet over 350 gravminner fra denne epoken i dette området, og ved hver arkeologiske befaring som gjennomføres dukker det opp flere røyser.

På grunn av terrengets beskaffenhet er nordkysten av Koet et usedvanlig skjermet kulturlandskap. Når man kjører i bil mot Koet får man et glimt av fjorden i det man krysser gravfeltet på Valseidet, men så forsvinner fjorden ut av syne da veien fortsetter langs grendene nord for fjorden, hvor en rad med berg og knatter skiller selve fjordlandskapet fra grendene fra Val og helt til Sandnes. Gårdene som eier grunnen langs fjorden ligger alle sammen nord for denne veggen av berg helt fram til Jøssundgrenda lengst øst på nordkysten. På grunn av dette forholdet finnes det ingen bebyggelse, ingen bilveier og heller ingen annen moderne infrastruktur innenfor det meste av nordkysten i et fem kilometer langt belte fra Valseidet og til Jøssund.

I dette området kan man derfor vandre skjermet fra det meste av dem moderne verden, ved en vakker fjord og omgitt av jordbruksland, dramatisk natur og et mylder av oldtidsminner.

38

Dersom man tar i betraktning all den anleggsvirksomheten, militære aktiviteten og flystøyen som preger vår kommune, er slike skjermede fristeder ved fjorder eller sjø en betydelig mangelvare. Vi anser derfor tilretteleggingen av Koet som et nøkkeltiltak for å styrke folkehelse og livskvalitet for hele befolkningen i kommunen.

Et tredje argument for å satse på et utviklingsprosjekt nettopp her er at grendene nord i Ørland er kommunens eneste folkerike område utenfor aksen Brekstad-Bjugn. Når man tilfeldigvis har gamle Bjugn kommunes viktigste kulturminnelandskap liggende her, ble det enkelt å prioritere.

At Valseidet og Koet er kulturhistorisk viktige steder er ingen nyhet. Med bakgrunn i områdets særegenhet innstilte det såkalte «Utvalget for sikring av høyt prioriterte fornminner» den 25.02.1967 på at staten burde kjøpe opp gravfeltet på Valseidet for å sikre det for ettertiden.

I Fosen var det fire delområder som ble foreslått sikret. I Ørland innstilte utvalget på at bronsealderrøysa Nøkkelhaugen på Uthaug og bygdeborgen på Borgklinten burde kjøpes opp.

Dette var enkeltminner, og av større fornminnefelt innstilte de på at Valseidet i Bjugn og gravfeltet på Dragseidet i Åfjord skulle erverves av staten. Til de to sistnevnte områdene hadde Kulturrådet allerede i 1966 bevilget penger til statlig erverv. Om Valseidet skriver utvalget i sin innstilling: «Dette fornminneområdet omfatter en sjelden vakker samling store og velbevarte røyser samt en steinkrets beliggende på Valseidet, mellom Valsfjorden og Koet.

Feltet ligger i et urørt og impressivt landskap.» Til tross for dette ble ingen av delområdene og enkeltminnene ervervet av staten. Valseidet er fortsatt i privat eie og severdighetene er tilgjengelige for allmennheten.

På grunn av Valseidet og nordkysten av Koets særegenhet ble området av fylkesmannen i Sør-Trøndelag utpekt som et særlig verdifullt kulturlandskap i 2004. Bjugn kommune vedtok omtrent på samme tid å regulere store deler av nordkysten til en hensynssone landskap i kommuneplanen. I 2020 foreslo så riksantikvaren og Trøndelag fylkeskommune at Koet skal klassifiseres som et såkalt KULA-område, eller Nasjonalt verdifullt kulturlandskap. I Fosen er de eneste områdene som foreslås til en slik status Austrått- og Koet-landskapet. Dette området er dermed ikke kun anerkjent som lokalt viktig, men er for lengst definert som et nasjonalt betydingsfult landskap.

Vår kommune er langt over gjennomsnittet rik på kulturskatter og har vært et arnested for en rekke dramatiske hendelser i norgeshistorien. Til tross for gamle Ørlands plass i sagaverk og andre skriftlige kilder ble ikke dette området underlagt betydelige arkeologiske undersøkelser under nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Det landskapet som kom i nasjonens søkelys da var nettopp Valseidet og Koet.

GOD JUL I VALLERSUND 2021

En av de 44 registrerte gravrøysene mellom Koet og Tømmervikklumpen.

Fra 1872 ledet arkeologen Ingvald Undset omfattende arkeologiske undersøkelser på Valseidet med den hensikt å sikre gjenstander til Vitenskapsselskapets oldtidssamling i Trondheim.

Basert på undersøkelser både på Valseidet, Tørrem og andre lokasjoner ved fjorden konkluderte Undset med at området hadde blitt brukt som gravplass fra omlag år 0 og til ca. 600 e.Kr.

Undsets teori var at Valseidet, som Dragseid i Åfjord, hadde fungert som lossested i eldre jernalder, hvor man dro skip over eidet for å unngå å måtte seile rundt det værutsatte Valsneset. Her ble det samtidig holdt marked og kanskje også lokale ting. Ved de fleste slike drageid langs kysten vår finner man store konsentrasjoner av gravminner. Disse ble trolig anlagt som en understrekning av herredømme over det viktige og inntektsbringende drageidet.

Slekten som kontrollerte trafikkpunktet, og dermed styrte handelen i området, markerte gjennom forfedregravene, sin historiske hevd over dette knutepunktet.

Denne hypotesen ble videreført av arkeologen Torunn Herje i hennes magistergradsavhandling Bjugn og Ørlandet i jernalder : en analyse av økonomi og samfunnsorganisasjon i et midtnorsk kystmiljø fra 1985.

I år 2000 publiserte professor i arkeologi Kalle Sognnes en artikkel i tidsskriftet SPOR med tittelen Valseidet i Bjugn – Landskap for de døde? I denne argumenterte Sognnes mot Undset og Herjes tolkning av Valseidet som et drageid. Det han bygde opp sin argumentasjon med var stedets og terrengets utforming. For å kunne dra båter over eidet må man ifølge Sognnes trekke dem gjennom steinsirkelen, som i seg selv er en grav. Han stilte samtidig spørsmålstegn ved om slektene som kontrollerte eidet ville akseptere at man ustanselig skulle losse av og på båter mellom og delvis på de store høvdinggravene. Dernest pekte han på at høydeforskjellen mellom platået som gravfeltet på Valseidet ligger på og Koet ville vært stort og bratt selv med den eldre jernalderens havnivå, og at Jøssundstraumen var vanskelig å seile ut gjennom.

Med bakgrunn i disse argumentene hevdet Sognnes at både Valseidet og landskapet rundt Koet heller må forstås som et begravelsesområde for et stort omland i eldre jernalder. I stedet for at gravminnene ble anlagt som synlige markører mot en skipslei, ble gravene rundt Koet anlagt som hus for de døde, hvorfra de kunne nyte utsikten ut over den hellige fjorden og ikke minst det hellige fjellet Kopparn, til evig tid. Sognnes sammenlignet Koet med Borgenfjorden mellom Inderøya og Mære, men hvor sistnevnte område til forskjell fra Koet, fortsatte å ha stor betydning og bruk inn i den yngre jernalderen.

Sognnes argumenterte videre for at Koet burde undersøkes med marinarkeologiske metoder.

I eldre jernalder ble ikke de store offergavene begravd sammen med den avdøde i haugen, noe som ble vanlig fra 500-tallet og inn i vikingtiden. De døde ble begravet med noe nødvendig GOD JUL I VALLERSUND 2021

utstyr, mens det øvrige av offergaver ble deponert i et nærliggende tjern, ei myr, en sjø eller en fjord. Koet er nesten uten strøm da fjorden tømmes og fylles via Jøssundstraumen i den østligste enden. På grunn av dette er det lavt saltnivå i vannet, noe som gir gode bevaringsforhold for trevirke da pælemark ikke trives i brakkvann. Det er all grunn til å tro at det ble ofret store materielle verdier i forbindelse med haugleggingene på Valseidet, og alle de mindre begravelsene rundt fjorden. Sognnes hevdet at det var svært sannsynlig at offergaver som skip og annet kostbart utstyr, våpen, dyr og verdisaker ble senket ned i fjorden, og kan fortsatt ligge der. Framtidige undersøkelser av fjordbunnen vil kunne vise om denne teorien har noe for seg.

Teorien om Koets forhistorie som et hellig landskap for de døde har blitt videreført av arkeologen Kristin Prestvold, og det er dette som i dag formidles på Trøndelag fylkeskommunes skilter på Valseidet.

Uavhengig av hvilken av hypotesene om Koets historie som stemmer, er dette fornminnerike fjordlandskapet et område som Ørland kommunes befolkning bør få muligheten til å oppleve og bruke i større grad enn i dag. Koet er et unikt kulturlandskap og et kulturmiljø som nasjonen for lengst har opphøyd til en betydelig status. Det er nå på tide at også lokalbefolkningen kan få kjenne på storheten, og samtidig nyte den stillheten og freden som landskapet tilbyr.

39

Fornminner i Vallersund 1. Jettegryte helt sør på Tranøya. Folk som bodde på Tranøya brukte gryta som barkekar for sildegarn og laksenøter. Den er såpass stor at det går an å legge to laksenøter der samtidig.

2. Geitahammeren. Gravminne. Bronsealder/jernalder.

3. Mandal. Gravminne. Bronsealder/jernalder.

4. Mandal. Gravminne. Før-reformatorisk tid.

5. Mandal. Gravminne. Jernalder.

6. Gravminne. Eldre jernalder.

7. Gravminne. Jernalder.

8. Jøssund Gamle Kirkested. Flere dateringer.

9. Neshaugen. Gravfelt. Jernalder.

10. Neshaugen. Gravminne. Jernalder.

11. Nord for Hammeren. Gravminne. Jernalder.

12. Hammeren. Gravminne. Bronsealder/jernalder.

13. Jøssundøya. Gravfelt. Jernalder.

14. Jøssundøya. Gravfelt. Jernalder.

15. Ørnhaugen. Gravminne. Jernalder.

16. Ved Vikabekken. Gravminne. Bronsealder/jernalder.

17. Vest for Vikabekken. Gravminne. Bronsealder/jernalder.

18. Ved Raumyra. Gravminne. Før-reformatorisk tid.

19. Bålfjord. Gravfelt. Jernalder.

20. Ved Raumyra. Gravfelt. Jernalder.

21. Gravfelt. Jernalder.

22. Kokegrop. Eldre jernalder.

23. Gravrøys. Bronsealder.

24. Lokalitet. Bosetning, aktivitetsområde.

Før-reformatorisk tid.

25. Haldorhamn. Steinkonstruksjoner/ærfuglhus.

Etter-reformatorisk tid.

26. Bålfjord. Bosetning, aktivitetsområde. Steinalder.

27. Trollholmen. Gravminne. Bronsealder/jernalder.

28. Vallersund. Gravminne. Før-reformatorisk tid.

29. Haugen. Gravminne. Jernalder.

30. Valsøy. Gravminne. Jernalder.

31. Valsøy. Gravminne. Bronsealder/jernalder.

32. Valsøy. Gravminne. Bronsealder/jernalder

STEINALDER: 10 000 – 1 800 f.kr BRONSEALDER: 1 800 – 500 f.kr JERNALDER: 500 f.kr – 1 050 e.kr FØR-REFORMATORISK TID: Tiden før den lutherske reformasjon (1536-1537) ETTER-REFORMATORISK TID: Tiden etter den lutherske reformasjon (1536-1537) Kilde: www.kulturminnesok.no