God jul i Vallersund nr5-2020

Nothoinnans julehefte 2020 Kr

80,-

e

e

Dokker må skjemmes…

s

o Førstesiden: Et 136 år gammelt foto som viser sju damer med tilknytning til Berg som eide Valsøya gård fra 1806 til 1917. s Elisa Berg Nummer tre fra venstre er som i 1913 ble den første formann i Jøssund Tuberkuloseforening. (Se artikkel inne i heftet.) Foto: BJBF 000202

o

G

Det er mange tanker en kan gjøre seg rundt en slik liten historie. Om naboskap, om ikke å akseptere urettferdighet og om at myndighetene kanskje ikke alltid har rett selv om de har retten på sin side…

Vi håper du får glede av juleheftet unge og ønsker GOD JUL OG ALT GODT I DET NYE ÅRET!

! ! God ! ! jul i Vallersund ! Juleheftet utgis av Nothoinnan i Vallersund – en uhøytidelig, liten forening for godt voksne karer.

!

! !

!!

I redaksjonen: Odd Einar Drilsvik (red.), Hans Petter Fyhn, Paul Lien, og Harold Traa.

!!

!

!

!

!

!

!

Grafisk bistand: Marius Ulleberg.

:

!

!!

Trykt i 420 eks hos BK Trykkpartner AS.

!!

!

!

! C

!

!

! !

!

!!

!

! r

2

e

I dette juleheftet kan du blant annet lese om «Sverres» tragiske forlis i januar 1937. Våren dette året ble det holdt auksjon av innbo og løsøre etter Leonhard Olsen for å dekke gjeld. Auksjonarius skulle også framby en symaskin. Symaskinen var Jenny Olsens egen, men da hun ikke hadde papirer på at hun eide den måtte hun gråtende se også denne ute på trappa auksjonsdagen. Men før noen rakk å by grep en nabo inn: «Dokker må skjemmes for å by på denne», tordnet han. Ingen bød og Jenny fikk beholde symaskinen hun trengte så inderlig. i (Kilde: Møllkula sommeren 1997).

!

!

!

!

! !

! !

v

! !

!

!

!

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Innhold Einar Strands livshistorie

Jørgine (1920 – 1999) og Einar (1919 – 2003) bygde sammen opp en god, liten bedrift. I «Min livshistorie» forteller Einar om hvordan det gikk til, men også om sin barndom og oppvekst. Sammen med deres datter Liv har vi plukket stoff fra Einars første 30 år. Side 4 – 13.

En begeistret havforsker besøker Vallersund

For snart hundrede år siden, var forskningsfartøyet «Gunnerus» på visitt i Vallersund. I boka «Sjøen» forteller Carl Dons entusiastisk om sine funn og opplevelser her. Side 14 – 18.

Den gamle kirkegården på Jøssund

Her blir vi minnet om at dette var et åndelig senter i bygda siden middelalderen. Siste 19.

Motorkutter «Sverres» forlis

Om ettermiddagen lørdag 16. januar 1937 forlot «Sverre» med et mannskap på åtte havna på Veidholmen i Smøla. De skulle drive etter storsild, men kom aldri tilbake. Her kan du lese noe av det som ble skrevet om denne tragedien. Side 20 – 26.

Vallersundkryssord

Også denne jula skal du få kose deg med et lokalt kryssord. Alle som leverer riktig løsning til Coop Vallersund innen mandag 28. desember, er med i trekningen av en innholdsrik fruktkurv. Gitt av nærbutikken vår. Side 27.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Jøssund Tuberkuloseforening ble stiftet i 1913

Vi har bladd i beretningen om foreningens første 40 år. Her finner du noen glimt fra det meget viktige arbeidet bygdefolket gikk sammen om. Side 28 – 31.

Det sto i avisa for hundrede år siden

Du viste kanskje ikke at det var planer om å starte en kjøreskole i Vallersund i 1920? Eller at en busstur herfra til Brekstad tok 2,5 timer? Gamle aviser forteller oss om tidligere tider. Side 32 – 33.

Ludvik Søbergs butikk

Ludvik Søberg har for lengst solgt sine siste varer, men litt av historien kan fortsatt oppleves gjennom plakater og gamle varer. Side 34 – 35.

Lys på Fredsengelen Siste side.

TAKK til alle som har bidratt med informasjon, bilder og innspill. Likeledes til alle som hjelper oss å selge heftet. Og til deg som kjøper «God jul i Vallersund».

3

En historie fra virkeligheten

Einar Strands livshistorie – de 30 første årene Tegninger: Harold Traa

4

Begynnelsen Jeg kom til verden 30. oktober år 1919. Jeg fikk mitt navn etter en bror av meg som døde året før av spanskesyken, bare 19 år gammel. Jeg er verken barnedøpt eller konfirmert, men det skal jeg komme tilbake til senere. Jeg er blitt fortalt at jeg var en gjenstridig pjokk fra starten av, for jeg ville ikke ha morsmelk, nektet plent! Tiden gikk da som nå, og jeg har forståelig nok ikke mye å berette fra spedbarnstiden. Min far var skomaker og strevde fra morgen til sene kvelder. Det var mange munner som skulle mettes, så min mor bidro med kornskjæring, potetopptaking og arbeid på fiskeberga. Så får jeg fortsette om meg selv, for det var jo det dette skulle handle om. GOD JUL I VALLERSUND 2020

Folkeskolen – brillene Tiden kom da jeg skulle begynne på skolen, jeg fylte 7 år den høsten. En bror av meg som gikk i storskolen, som det het den gangen, fulgte meg inn til skolen. Det ble en del vanskeligheter for meg da jeg hadde for dårlig syn til å følge med på tavlen. Jeg måtte stadig vekk spørre en nabogutt som jeg satt sammen med, hva ”frøken” skrev på tavla. Det var ikke noe legeundersøkelse på den tiden. Det var først da jeg kom i 2. eller 3. klasse at det ble legeundersøkelse. Da viste det seg at jeg hadde dårlig syn, og ble oppfordret til å komme til undersøkelse på legekontoret for å ta ut briller. Men det var lang vei til Bjugn legekontor i den tiden, minst 2 mil med bakker opp og bakker ned. Den tiden fantes nesten ikke biler, det var å ta apostlenes hester fatt og gå. Det var en eldre bror av meg som var med meg. Vi gikk og vi gikk. Synsprøve ble tatt og jeg fikk resept på briller. Så var det å ta fatt på den lange veien hjem igjen, det var ikke da som nå å gå inn på en kaffe for å slappe av litt, man kunne jo bli sulten av en så lang tur. Men som et under kom det en bil skranglende og til vår forundring stoppet den og vi ble spurt om vi ville sitte på. Det var meget snilt gjort, vi kjente mannen bak rattet og vi gikk av på Oksvold, da hadde vi ca. 8 km igjen å gå, så var det gjort! Men så var det å få kjøpt brillene, de måtte kjøpes i Trondheim og det var heller ikke så greit da det var lite penger å rutte med. Resepten ble nå liggende en tid, hvor lenge husker jeg ikke. Læreren visste at jeg hadde vært hos legen, men at jeg ikke hadde fått tak i briller. En dag sa han at han skulle til byen og at han kunne ta med seg resepten og kjøpe brillene. Som sagt så gjort. Men de skulle jo betales og økonomien var ikke bedre da enn før. Men en dag sa pappa at jeg måtte gå og hente brillene og glad var jeg for det; jeg skulle si at han skulle gjøre opp for brillene senere, men da sa læreren at han hadde betalt brillene og jeg måtte hilse min far med at jeg skulle få dem. Det var meget snilt gjort. Brillene kostet den gang 11 kroner. Det gikk bedre for meg på skolen etterpå.

Den første fortjenesten Som jeg før har fortalt, var min far skomaker og han røkte pipe. Jeg skulle være som ham og smidde meg ei pipe, så tok jeg en stol som skulle tjenestegjøre som arbeidsbenk og en skammel å sitte på. Så fikk jeg låne litt verktøy og gamle sko, i GOD JUL I VALLERSUND 2020

hvert fall noe som en gang hadde vært sko. Og der satt jeg da med den selvlagde pipa i munnen og med skolesten i fanget og hamret og banket på de gamle skoene.

Men tiden gikk og jeg ble større. Da kom jeg på at jeg skulle begynne å lage sopelimer. Og som tenkt så gjort. Jeg gikk opp i marka og skar kvist og satt på kjøkkenet om kveldene og bandt sammen disse limene. Det var hardt å være fingre for jeg brukte streng å binde dem sammen med, men det gikk. Så var det å ta med så mange jeg greidde å få med meg og ut å selge dem. Ikke noe stor pris, 25 øre pr. lime. Men når jeg hadde solgt fire limer hadde jeg en krone for turen og det var fine greier, så jeg fortsatte en stund til. 5

Fiskbergan Men så kom tiden da jeg var stor nok til å gå på fiskeberga. Det var slett ikke noe artig nei! Da var det å slå lag med jevnaldrende, bære fisk opp fra fjæra og oppover berga. Vi hadde ei handbåre som vi la fisken på, og det var om å gjøre å legge på så mye vi maktet å bære. Det kunne være tungt mange ganger, men det var nå om å gjøre å bære opp så mye vi greidde for vi fikk betalt for hver hundrede fisk vi bar; 25 øre pr hundre! Vi var ikke gamle karene da, jeg var vel 8 år. Det begynte rett over påske. Vi måtte tidlig opp om morgenen, allerede klokka 6, for klokka 7 måtte vi være i arbeid. Og så arbeidet vi til klokka 7 om kvelden. Det var så vidt jeg kan huske en halv times frokostpause. Så var det en times middagspause, men etter det gikk det i ett kjør frem til kvelden. Huttetu, det var mange ganger kaldt, vi frøs mye, for på den tiden av året var det mye surt og kaldt vær, nordavind og snøbyger. Så var det tid for sittende arbeid, og vi fikk ikke noe særlig kroppsbevegelser. Arbeidet gikk ut på å renske fisk, det vil si at vi satt på harde bergan, kanskje med en liten strisekk under rompa. Fingrene

6

gikk det i grunnen verst utover. Den som leser dette vil kanskje si til seg selv hvorfor vi ikke brukte votter eller vanter. Til det kan jeg fortelle at det fikk vi ikke bruke. Det var nøye med renskingen. For å få skåret bort og få den ren ved bukkanten og ved nakkebenet måtte vi ta tak i det for å få det til så fint som mulig. Det gikk nå bedre etter hvert da vi begynte å bære fisken ut på bergan til tørk, været ble nå finere, særlig når det ble sommer. Vi holdt på til langt ut på sommeren til fisken var helt tørr. Da kom det en stor båt for å hente den. Da var det å legge sammen passelige bører og slenge det på aksla og bære den ned til sjøen, hvor det lå småbåter som rodde den ut til mottakerbåten. Så kanskje du har lyst til å vite hva vi fikk for dagen? De voksne hadde kr 2,50 om dagen, og jeg for min del og flere barn fikk fra 90 øre til 1 krone!

Skole og arbeid Men så kommer spørsmålet; hvordan kunne det gå an å kombinere fiskearbeid og skole. Det var ikke noe problem, for vi hadde skole tre dager i uken. Men verre kunne det være noen ganger med hjemmelekser. Men det gikk nå sånn noenlunde, det var likt for alle oss som var i skolealder. Så kom skoleferien og da ble det å gå på fiskebergene hver dag så fremt det var vær til det. Tiden gikk da som nå og vi vokste og kom i høyere alder. Så endelig kom den siste skoledagen, da hadde vi gått i syv år. Jeg fikk spørsmål fra læreren om jeg ikke kunne tenke meg å gå et år til da jeg var så ung. Jeg fylte da 14 den høsten. Med det samme var jeg ikke så fortrolig med det, når jeg tenkte på de andre som ble fri skolen og skulle konfirmere seg og komme inn i de voksnes rekker. Ikke for at jeg følte meg mer barnslig enn dem, men det var nå slik at de trodde at når de var konfirmert så var de automatisk voksne. Sommeren gikk sin gang. Jeg snakket da med mine foreldre om det som læreren hadde sagt til meg om å gå det åttende året. Da husker jeg min mor sa at det kunne jeg gjerne gjøre, for jeg hadde ikke noe å foreta meg likevel i en så ung alder, og da ble det bestemt at jeg skulle gå ett år til. Jeg var rett og slett innstilt på det selv, også fordi jeg ikke hadde noe spesielt å foreta meg. Jeg har i grunnen bare godt å si om det året, for jeg lærte atskillig mer. Men så skal jeg fortelle hva som hendte meg på skolen en dag.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Ruteknusing Jo, det hadde seg slik at det var en av guttene som forsøkte seg med å skulle erte meg, vise seg kanskje, jeg tror ikke det var første gangen. Dette var i middagsstunden, læreren pleide å gå hjem til middag, det var gammel-læreren som vi kalte ham. Men det var den medeleven jeg skulle fortelle om. Så tok sinnet overhånd i meg, jeg la brødskiva på pulten, så grep jeg tak i brystet hans med begge hendene og gikk bakover mot et vindu med det resultat at glasset gikk i knas. Knuse en rute på skolen i den tiden var ikke noe artig å komme hjem å fortelle. Mesteparten av ungene var nå inne så de så jo hva som foregikk. Læreren kom omsider tilbake og da ble det et oppstyr og spørsmål om hvem som hadde slått ut ruten. Vi hadde jo vært to om dette. men de fleste sa selvsagt at det var jeg, både guttene og jentene. Men senere ombestemte de fleste seg og sa at det var den andre gutten sin skyld. Det var et ganske stort glass, og det måtte jo erstattes. Ny rute kostet den gangen 2 kroner, og det var ikke så greit å skaffe det. Det var med tungt hjerte jeg måtte fortelle det hjemme. Men ruten måtte skaffes og settes inn. Jeg fikk 1 krone av pappa men resten måtte jeg få foreldrene til den andre gutten til å betale. Jeg gikk da nedover, han bodde et sted ned i Vallersund. Men det ble ikke så enkelt for han hadde ikke fortalt sine foreldre om dette. Men jeg ga meg ikke og fikk da en krone til slutt. En så stor rute hadde de ikke på butikken her nede så jeg måtte gå til Fauskan på butikken der for å kjøpe den. Jeg glemmer ikke den dagen heller; det blåste godt med sørøst. Jeg husker jeg ble spurt om jeg greidde å berge dette glasset i det råkket som var. Til det svarte jeg at det viste jeg ikke. Det jeg vet er at jeg berget med meg glasset til skolen og fikk en mann i nærheten der til å sette det inn. Men da var jeg glad for at det hele var over.

Etter skolen Jeg kan ikke huske om jeg kom i noe særlig arbeid den høsten, men litt sånn småtteri her og der var det vel sikkert, men den vinteren var det ikke noe å gå til. Men våren etterpå ble jeg tilbydd gårdsarbeid på en liten gård på Nes. Jeg husker jeg var der noen uker, det ble nå noe fjøsarbeid og annet. Men det jeg husker godt at jeg mistrivdes så forferdeli. Det var et søskenpar på gården, men den søstera var ikke noe særlig å gå sammen med. Jeg var så glad da helga kom for da fikk jeg fri så jeg kunne dra hjem. Men så var det sånn at jeg hadde ingen sykkel selv så jeg var GOD JUL I VALLERSUND 2020

avhengig av å få låne sykkelen til denne søstera eller noen i nærheten. Det var lørdag ettermiddag jeg dro hjem, men når søndagskvelden kom så var det å dra tilbake igjen. Å, hvor jeg grudde meg! Men jeg må få sagt at det var ikke de hjemme som tvang meg til denne gården, det var av egen fri vilje. Noe måtte en jo gjøre i den alderen jeg var i. Men alt har en ende, og slik ble det der også. Så var det lønnen da for tre – fire ukers arbeid. Jeg fikk med meg fire eller kanskje fem klippfisker!! (tørrfisk). Det sier seg selv at skuffelsen var meget stor, men sånn var nå tiden. Det var lite penger hos de fleste. Mer gårdsarbeid Jeg skal fortelle om mitt nye liv som kristen og ellers litt av hvert. Men først si litt om det neste arbeidet jeg tok. Det var på en gård på Melem, der hadde jeg det godt. Jeg gikk hjem hver kveld men var tidlig på’n igjen om morgenen for jeg skulle være med i fjøset. Det var sparsomhet der også, men ikke på maten, den var tipp topp bestandig. Jeg var der fra slåttonna begynte og til høstarbeidet var gjort. Jeg husker ikke hva jeg fikk for uka, men det var avtalt på forhånd så jeg var godt fornøyd med dem og de var greie å være hos, all ære for det.

Kristen Jeg nevnte tidligere at jeg gikk over til et kristent liv, og det skal jeg komme inn på her så godt jeg kan. Jeg kunne vel være sånn rundt 16 – 17 år da, jeg husker ikke så nøye. Jeg fortalte innledningsvis at jeg ikke var barnedøpt, men jeg kan fortelle at jeg er døpt som voksen. Det var en fin tid. Jeg hadde det godt hjemme. Jeg husker godt at jenter ikke interesserte meg. Jeg ble til og med betraktet som kvinnehater, men det var jeg slett ikke. Jeg kunne snakke med noen, men ikke noe mer. Etter dåpen ble jeg inntatt i Vahlsfjord Pinsemenighet. Jeg ble med i sang og musikk, for 7

i den tiden hadde jeg god sangstemme og jeg kunne spille gitar. Jeg skulle gjerne fortsatt det livet, men det kommer jeg tilbake til senere. Jeg ble også valgt til søndagsskolelærer og var det nokså lenge. Om søndagene når jeg kom hjem, pleide jeg ofte å gå inn i stua og spille og synge mens mamma laget middagen. Pappa brukte vanligvis å gå på loftet og ta seg en strekk. Og han lå og hørte på meg uten at jeg hadde en eneste tanke for det, men det fikk jeg forståelse for senere. Livet går i bølger for enhver av oss, så det fortsatte ikke slik for bestandig, men slik er det.

De første fiskekakene Jeg har lyst til å fortelle noe som vi nærmest kan kalle for artig. Jeg kom på at jeg skulle prøve å lage noen få kilo fiskekaker selv, og som tenkt så gjort. Jeg syklet ned til Vasøya og kjøpte noen kilo hyse og et kilo margarin pluss noen poser - mel hadde mamma. Så tok jeg ut hennes store trau ut på gårdsplassen ved stueveggen og gikk løs på å rense fisk. Jeg hadde aldri før gjort den slags arbeid. Jeg hentet primusen og stekepannen og satte i gang å steke. Men jeg var nok ikke så heldig med dette, solen skinte og farsen ble nok litt for varm slik at den sprakk som vi kaller det. Det ble vanskelig å få den stekt, den ble nesten hvit med noen brune knotter på, men det ble nå i hvert fall noen kaker. Da jeg var ferdig, pakket jeg dem opp i halvkilos pakker og syklet ut for å selge dem. Men sant og si ble det ikke noen stor fortjeneste på den jobben, når jeg regnet på innkjøpet og salget gikk det knapt opp i opp, men jeg fikk i hvert fall solgt dem, men det ble ikke gjort noen flere forsøk! Jeg hadde en gammel sykkel. Så kom jeg på at jeg skulle prøve å bestille fiskemat fra en fiskematforretning i Trondheim som jeg visste litt om. Og fiskemat kom omgående, og slik begynte det. Jeg husker jeg fikk en gammel mann i Vasøya til å lage meg en fin kasse, beslått med aluminium innvendig, og med luke bakom, kassen malte jeg lysegul og den var fin. Nå var det slik at Sørensen drev og kjørte fiskematrute her i den tiden, men han stoppet bare ved husene nær veien. Han dro ikke til alle kroker som jeg gjorde. En dag jeg var på min tur sørover traff jeg Sørensen på Melem. Han stoppet for å snakke med meg, og da spurte han om jeg ikke kunne ta fiskemat fra ham og selge. Og med litt om og men ble det til at jeg solgte for dem. Jeg får med det samme fortelle hva en kilo fiskemat kostet i den 8

tiden. Jo det var kr 0,75 for et kilo og jeg hadde 15 øre i fortjeneste pr kilo. Jeg ble ikke rik nei, men slik var det i den tiden. Dette drev jeg med ganske lenge. Jeg fortsatte å sykle rundt, og var også i Åfjord en tid.

Krig og rasjoneringskort Mens jeg drev med denne omførselhandelen, ble jeg spurt av den daværende handelsbestyrer på Fosen Handelskompani om jeg kunne tenke meg å jobbe der i butikken, samt bryggen og ta min tørn med å ekspedere rutebåtene. Jeg tok jobben på rappen selvfølgelig. Han hadde en betjent der fra før, sin egen bror, men av en eller annen grunn skulle han være borte en tid, hvorfor vet jeg ikke. Men det jeg vet var at jeg måtte slutte å selge fiskemat hvis jeg skulle begynne der. Det lovet jeg å gjøre for da fikk han bestille fiskemat og selge fra butikken. Det gikk bra, hvor lenge jeg var der husker jeg ikke, men det ble noen måneder, inntil den andre kom tilbake. Da var vi kommet et godt stykke inn i krigen. Det var en snill og real bestyrer. Jeg fortsatte å sykle rundt med fiskemat, men ikke her, og ikke for Sørensen. Det var to brødre som startet opp med produksjon på Oksvold, og da ble jeg spurt om jeg ikke ville prøve å begynne å selge i Åfjorden. Jo, jeg skulle forsøke. Fiskematen kom med Namsosbåt til Monstad. Jeg syklet til Tiltrem, der var det en som drev med båtskyss over til Eidemen. Jeg solgte fram til fredagskvelden, da for jeg hjem samme vei som jeg kom. I Åfjord bodde jeg hos min onkel, altså bror til pappa. Det var bare en bitteliten stue, så jeg lå i stuen, men etter en tid forsto jeg at jeg ikke var helt velkommen. Ikke det at de sa noe, men jeg følte det på meg. Så var det å høre om jeg fikk meg en annen plass å være på, og det lyktes med en gang. Jeg tok inn på en stor gård, som forøvrig het for Strand. På den gården var det et ektepar i ganske høy alder, men veldig snill, og jeg fikk god mat der. Brødsalg under krigen Det jeg videre skal fortelle om her skjedde et godt stykke ut i krigen. Jeg kom da på at jeg skulle begynne å selge brød. Det ble lite fiskemat å få tak i da. Jeg solgte brød ut fra gangen heime. Jeg tok da brød fra Brekstad Dampbakeri. Brødene gikk godt unna, så jeg fikk ikke nok. Da spurte jeg pappa om jeg kunne få sette opp et

GOD JUL I VALLERSUND 2020

lite brødutsalg og det fikk jeg. Jeg begynte så smått å sette opp et lite hus, men jeg fikk det ikke ferdig da, antagelig på grunn av pengemangel. Men så var min bror Aksel heime, så han fortsatte med å få det ferdig. For å få nok brød, reiste jeg til byen for å få kontakt med et bakeri som het Helgesens Bakeri. Men heller ikke da ble det nok brød, så jeg kontaktet enda to bakeri i Trondheim og fikk brød derfra. Jeg har mange ganger undret meg over at ikke butikkene fikk tak i brød derfra. Jeg hadde kunder fra Melem og Vahl, ja det hendte også at det kom folk helt fra Nes. Og selvsagt mange rundt her og Fauskan.

Det brødutsalget jeg fikk satt opp bestod av to rom, brødbutikk og et lite lagerrom, senere bygde jeg på til et lite kontor. Nå kan det virke som at jeg kun hadde brød å handle med på dette brødutsalget, men det var det ikke. Jeg hadde også litt pålegg, og for å nevne noe så kan jeg si at jeg hadde kaviar og marmelade, men de varene kom ikke i tuber og bokser som nå. Kaviar kom i 5-kilos kasser så vi måtte veie det ut i hekto. Men det var de som kjøpte hele kasser for det ble brukt mye som smør, for smør var en sjelden vare. Marmeladen kom i stamper, jeg tror det var i 20-kilos, og da hadde kundene som regel med seg en kopp av ett eller annet slag, så det var ikke bare å velge og vrake i den tiden nei. Så var det brødvarene, de var jo selvsagt rasjonert, så det var å klippe merker for hvert brød. Men for mange ble det i det minste laget med merker, de ble utsendt en gang hver måned. Men jeg kan fortelle at jeg hjalp mange med brød uten merker. Så var det å sende inn merkene til bakeriene for hver måned. Men så hendte det at det ble tatt stikkprøver om det stemte med det tallet som var oppgitt på konvolutten utenpå, og da manglet det selvsagt en del. Disse konvoluttene var spesielt for rasjoneringsmerker. Så kom jeg på at jeg skulle prøve med en vareartikkel til, og det var vaskepulver. Det fantes bare en sort av det slaget. Det var hvite pakker, og der stod det kun Vaskepulver. Det var jo selvfølgelig rasjoneringsmerker på det også. Jeg fikk samlet sammen en del merker og sendte bestilling til et engros firma, og det kom omgående. Vaskepulver gikk det mye av, for slike merker hadde de nok av. Livet gikk sin gang, da som nå, men noe annerledes, alt var jo rasjonert, og det meste vi fikk kjøpe var nå erstatning som det het. En gang i blant kunne det komme

GOD JUL I VALLERSUND 2020

margarin til butikkene, men vi fikk ikke kjøpe mer enn ½ kg. - på merker selvsagt, men da måtte vi stille tidlig om morgenen for å få tak i denne kleppen, og noen ganger rakk det ikke til alle.

Jørgine Nå kommer vi til den tiden da jeg traff Jørgine. Jeg vil tro det var sånn omkring 1943. Jeg vanket noe sammen med Eilert, som var bror til Jørgine. Jeg ble dermed tatt for å være NS-kar, hvilket jeg ikke var. Vi kjøpte melk hos dem i den tiden. Så ble jeg veldig syk av lungebetennelse og ble liggende noen dager. Dr. Sauer kom og ga meg penicillinsprøyte og jeg kom meg ganske fort etter det. Aksel var heime da, så han syklet sørover og fikk i melk. Så var det en kveld han hadde vært der, og kom inn i stua og fortalte meg at han hadde truffet ei pen jente på Birkeli og at det skulle være søster til Eilert, ”nei du får dra i vei å se” sa han. Jeg ble da noe nysgjerrig, så neste gang vi skulle ha melk bestemte jeg meg for å dra selv om jeg ikke var helt bra. Det måta slik at Jørgine var alene der, da Eilert og Lilli var bortreist. Jo da, Aksel hadde rett i det han hadde sagt, hun var virkelig nett, men det ble ikke noe kjærlighet ved første blikk som det heter. Hva det ble for henne vet ikke jeg, men hun var smilende og real å prate med. Det har rent en del vann i sjøen siden da. Men historien slutter ikke med dette, det er nå det virkelige livet begynner. Jeg kan ikke huske jeg traff henne mer dette året, hun reiste jo til Ålesund på sykepleieskolen. Men det kom en ny sommer, og en dag skulle jeg og en bror gå opp i Birkelimarka for å rauke torv. Det var strålende sol og fint vær. På ei ekre ved Birkeli ble det kjøre høy, et godt stykke fra veien. Plutselig fikk jeg se ei jente opp i vogna som tråkket høy. Denne jenta vinket til meg, eller oss, jeg greidde ikke å se hvem det var, men det måtte være Jørgine. Jeg fikk ikke til å snakke så mye den dagen for jeg ble bare gående og tenke på om det var hun som var kommet på sommerferie, men jeg visste ikke sikkert, men det var som om at jeg håpet på at det skulle være Jørgine. Ved en senere anledning var jeg der på melkehandel. Da traff jeg henne og det var trivelig. Så det var henne likevel. Før denne tiden hadde jeg fått låne tre grammofonplater av henne. Det var av den store sorten og jeg hadde en gammel grammofon av den

9

sorten man måtte sveive opp med en sveiv. Hvor jeg hadde den fra vet jeg ikke, den var ikke min. Men nok om det. En dag kom det et brev fra Jørgine om jeg kunne sende henne disse platene, og det gjorde jeg selvsagt. Etter dette kom det et nytt brev som takk for at jeg hadde sendt dem, og mer til, og dermed var det i gang. Hun kom igjen på ferie og helgen nærmet seg. Da husker jeg at jeg spurte om vi ikke kunne møtes bort i veien på lørdagskvelden, og det gjorde vi. Bekjentskapet mellom oss fortsatte, og om sommeren reiste jeg nedover og besøkte henne og var vel der en liten uke. Og da viste det seg at hun var besvangret. For å få en sammenheng i det hele kan jeg ikke holde det skjult. Det gikk som det måtte gå, hun måtte avslutte skolen og reise heim. Jeg husker jeg var ikke høy i hatten da jeg måtte ringe til Herfjorden og fortelle hva som hadde skjedd. Jeg traff moren hennes i telefonen, hun ble nok noe oppskaket med det samme men det gikk bra. Senere kom Jørgine til Vallersund og vi planla giftemål. Vi var selvfølgelig ringforlovet før hun kom.

Bryllupet Vi ble viet på sorenskriverens kontor som da var på Opphaug. Eilert og Lilli var med som forlovere. Det var en drosjesjåfør fra Bjugn som kjørte, men han kunne ikke bruke sin egen bil, da det bare var generaldrift på den og hadde ikke greidd bakkene som var da. Men han fikk låne bilen til dr. Sauer. Den var bensindrevet. Og heldigvis så hadde Eilert en 10-liters kanne bensin så vi brukte den og på det viset gikk det bra. Dr. Sauer ble også med, for han skulle til Lysøysund i legetjeneste med det samme, så både han og sjåføren ble bedt på middag.

Jeg skal si litt om middagen, det var kjøttkaker med tilbehør. Samtalen gikk for det meste mellom Eilert og dr. Sauer om krigen og N.S. Som vert hadde vi en som het Hagbart Berg, han hadde noen stillinger innen kommunen og han var også dyrlege samt predikant. Dere kan tenke dere at det var en enkel middag, men dette var i slutten av krigen og vanskelig å få tak i noe. Jeg skjønner ikke nå at vi kunne få tak i så mye kjøttdeig og også annen mat til en slik anledning. Berg leste opp telegrammene ved kaffebordet, så alt gikk som det skulle i en sådan sømmelig forsamling. 10

Etter bryllupet Så nå skal jeg prøve å komme frem med noe av livet etter det. Og det vil som regel følge både lyse og grå dager, mer eller mindre for oss alle. Jeg husker en kveld etter at vi hadde lagt oss. Jeg ble liggende å tenke på, hva hadde jeg gjort? Brødutsalget var det snart ute med, og jeg hadde jo ikke noe fast inntekt å stole på og å drive på å selge fiskemat fra sykkel var jo ikke noe å basere seg på. Jørgine sov sin søteste søvn og jeg hørte aldri et sutrende ord om noe slikt. Det var som om det ikke eksisterte noen vanskeligheter og merkelig nok, så gjorde det heller ikke det. Det gikk etter forholdene bra. Jeg var da nettopp fylt 25 år så jeg var jo voksen nok, men man kan i en slik anledning føle seg liten likevel. Jeg hadde interesse av å starte vår egen fiskematforretning og nå nærmet julen seg og vi fikk anledning til litt planlegging om den saken. Jeg snakket med pappa om jeg kunne få meg en liten tomt bort i haugen, og jammen fikk jeg det, det var i grunnen godt

GOD JUL I VALLERSUND 2020

gjort av ham. Det skjedde på vårparten eller sommeren i 1945. Den ble utmålt og sendt til tinglysning, men det ble ikke satt i gang noe med det samme, så enkelt var det ikke. Som vi kjenner til, sluttet krigen 8.mai 1945 og da ble det plenty flyplank å få kjøpt for en billig penge på Ørland Flystasjon. Og der var jeg og rev opp plank og fikk kjørt heim som jeg senere skulle bygge opp til fiskematkjøkken på den tomten som jeg har beskrevet.

Tore blir født Det ble ikke noe bygging med det første. Vi bodde heime den første tiden etter at vi ble gift. Der fødte Jørgine en gutt som fikk navnet Tore Edvind, oppkalt etter bestemor og bestefar på farssiden. Jeg husker godt dagen og kvelden. Det var kaldt. Jeg fikk Paul Hansen til å gå med motorbåten til Rømmen for å hente jordmoren, og jeg var med. Mamma var borte, men pappa var heime. Jeg husker pappa og jeg var på kjøkkenet mens jordmora var inne i stuen hos Jørgine. Vi var nok noe spent begge to, vi regnet vel med at vi skulle få høre noen lyder der inne fra. Men ikke en lyd å høre, og etter en stund kom jordmora i stuedøren og ba meg komme inn å se den lille som var kommet. Og gjett om jeg var glad da det var overstått, og det tror jeg pappa var også ettersom han holdt seg oppe til det var overstått, for etterpå gikk han og la seg. Dette ville jeg fortelle om da det ikke var så lettvint å få tak i den hjelpen man trenger i en slik anledning. Vi bodde da som sagt heime en tid utover, men senere fikk vi leie et rom hos Odin Myhre. Jeg husker vi bodde heime den påfølgende jul, for vi holdt da på å planlegge denne bygginga den jula, men vi flyttet vel til Myhre en gang i 1947. Det var ikke så greit nei. Det eneste Jørgine hadde å koke maten på var en rundovn i kroken innenfor stuedøren. Jeg hørte ikke en eneste gang en klage fra henne om hvor kummerlig vi bodde. Vi var glad og fornøyd over at vi fikk være for oss selv. Det var ikke innlagt strøm enda, for det var meget vanskelig å skaffe tilveie materiell, det var jo ikke så lenge siden krigens slutt. Så over til noe annet, noe hyggeligere. Vi opplevde å ha en jul mens vi bodde der, og så hadde vi fått et loftværelse i tillegg slik at vi slapp å ligge nede. Julen nærmet seg, og vi stelte i stand så godt vi kunne. GOD JUL I VALLERSUND 2020

Men så var det juletre da. Jeg var ikke vant til det, men det var Jørgine. Så hun ville at jeg skulle se borti Borgfjordmarka om jeg kunne finne en liten topp. Og det gjorde jeg. Jeg fant et lite furutre og vi pyntet det med det lille vi hadde og det ble en trivelig julaften. Vi ba Myhre inn på grøt om kvelden, så ble det jul allikevel, som det heter i visa.

«Fiskematfabrikk” Nå begynner en ny epoke i mitt liv, ikke så hyggelig, men dog sant. Som jeg før har beskrevet, så holdt jeg på å bygge opp huset som vi skulle starte med fiskemat i. Dette var ikke så enkelt. Det skulle være delingsvegger både her og der og attpå til skulle det legges på støp for pussing. Jeg hadde jo aldri holdt på med den type arbeid, men Myhre ga meg råd på veien så det ble da ferdig sånn utpå høsten 1948 tror jeg det var. Utenfor på enden av huset satte jeg opp ett lite hus for jeg hadde lånt en bensinmotor hos Erling Dalen og den måtte stå i eget rom selvfølgelig. Oppe på taket satte jeg opp en murpipe, dog i laveste laget, men det kommer jeg tilbake til senere. Så kjøpte jeg en stor ovn på Fauskan, den var stor, med to innleggsrom, jeg betalte 100 kroner for den. Så kom dagen da det skulle være klart til å starte opp vår første produksjon. Dette visste nok noen av naboene, dette var utpå ettermiddagen. Fisken var renset, men så fikk vi se at det kom et par stykker bortover, altså to som var nysgjerrige for å se når vi skulle begynne. Med de ble lurt for Jørgine og jeg gikk ned i husa og spiste og tok det med ro, og til slutt ble de vel lei av å vente og gikk heim. Vi syntes det var simpelt av dem å komme akkurat når vi for første gang skulle gjøre en prøve og at dem skulle stå og følge med. Så vidt jeg husker så gikk det uventet bra. Jeg hadde sett litt sånn produksjon så jeg hadde litt peiling. Men vi hjalp hverandre så godt vi kunne, og jeg kan ikke huske at vi kom i uoverenstemmelese med hverandre. Men det ble mye motgang og mye kritikk, men det var noe vi måtte ta med. Vi kjørte rundt og solgte. Det gikk over all forventning så vi fortsatte. Etter hvert begynte vi å få leveranser til butikker rundt her og nordover som vi sendte med Namsosbåten. Vi så vår fremtid her, men slik gikk det ikke, men det kommer jeg tilbake til. Det var en dag vi drev og laget fiskemat, så røk veivlageret i motoren, og da sto vi der da uten drivkraft, og måtte bare slutte. Jeg kjørte da motoren ned på 11

verftet i Vallersund og fikk innlagt nytt lager, men det gikk ikke så fort så jeg måtte finne en annen utvei for å komme i gang igjen. Det ble en tungvint måte å gjøre det på, men det gikk. Jeg gikk løs på å ta nytt hull i veggen for å ta remmen gjennom der, og når jeg hadde fått det til var det å flytte hurtighakken. Den var nok noe mindre enn den vi hadde her, men til gjengjeld var den støpt fast i eller på en sementblokk, men flyttet ble den. Så var det drivkraften da. Jo da, dette hadde jeg selvsagt planlagt før. Jeg rigget opp bilen på det ene bakhjul og la på remmen der, startet og lot den rusle på tomgang og det ble en fin fart på hurtighakker’n. Slik drev vi på noen uker til vi fikk tilbake motoren, ganske tungvint men det gikk det også. Vi var ung i den tiden med kraft og pågangsmot. Så langt jeg kan huske var det ikke noen av oss som sutret. Vannet måtte jeg bære opp fra Drilsvatnet, både til vasking av fisken og spyling og annet vask. Vi planla i hvert fall å bygge på huset. Vi bygget på både i lengden og høyden. Jeg gjorde det meste selv, men jeg husker vi hadde Petter Dalen til å sage til taksperrer og sette opp dem og så var han med og la på troet. Men tekkearbeidet var det en som het Joar Dahlø som hjalp til med. Nå ble det ikke ferdig det året, men jeg fortsatte året etter, måtte jo lage fiskemat også. Vi var nå kommet til 1949 og tidlig denne høsten flyttet vi inn. Vi hadde et lite rom ved siden av kjøkkenet, som fungerte som en liten stue og soverom. Jeg hadde det som skulle bli stuen klar til innredning, materialene var innkjøpt og lå klar. Men så langt kom vi aldri. Vinteren kom for fullt og det ble jul. Vi feiret julen der og hadde det godt og koselig. Så da julen var over begynte vi på ett nytt år med jobbing.

Brannen Jeg var enda ikke kommet i gang med innredningen, som tenkelig. Januar gikk sin gang, så kom februar. Da skjedde det noe som jeg aldri kommer til å glemme. Leveransen av fiskemat hadde øket på, så om dagen hadde vi laget opp mye fiskemat som skulle kjøres ut dagen etter, vi la oss sent om kvelden og sovnet straks. Ikke lenge etter vekket Jørgine meg og sa at hun trodde det brant. Hun våknet med at det knitret. Vi måtte gå gjennom kjøkkenet og ut gjennom gangen, men det var ingen flammer å se inne enda. Trappen ute var nokså høg, jeg for ned i en fart og 12

fikk se flammene oppover taket, sprang da inn i gangen og hentet en bøtte vann og kastet oppover veggen. Det så jeg straks var til ingen nytte for da jeg kom opp igjen brant det over hele taket på kjøkkenet. Jørgine tok seg av Tore som nettopp hadde fylt fem år. Det var et forrykende uvær, med nordavind og snøfokk. Jeg forsøkte å redde noe, men til ingen nytte. Deriblant tok jeg telefonen av skrivebordet og langet den ut gjennom ytterdøren, den gikk selvfølgelig i biter bortover bergan. Så sprang jeg ned og gikk løs på hurtighakkeren og begynte å slite på den, men den var støpt fast i et fundament så det måtte jeg bare gi opp. Jeg kom nesten til den første døren men enda hadde jeg to dører igjen, så det var helt vanvittig og jeg visste jo ikke, for når som helst kunne det hele ramle sammen. Jeg hadde en splitter ny dress og den kastet jeg ut, dagen etter fant jeg igjen bare ermet av den. Det kom noen folk til stede men de kunne ikke gjøre noen ting, for det brant som et kjempestort St. Hans bål. Der sto vi og hadde absolutt ingen ting. Men da fikk vi se hvor hjelpsom folket var. Vi fikk klær begge to både herfra og tilsendt, og Jørgine fikk til og med barneklær, så det er rart hvor hjelpsom folk kan være når det virkelig røyner på. Vi fikk mat, så som brød, smør og en masse egg. Jeg spiste så mye egg at jeg klarte ikke å se egg på lange tider, for Jørgine kunne ikke spise egg og da ble det bare jeg og mamma og det lille som Tore spiste. Jørgine nærmet seg nedkomst og reiste heim til sine foreldre i Herfjord. Tore ble igjen hos farmor. Liv (Lillemor) blir født 14. mars var det et nydelig vær, og jeg fikk telefon om at Jørgine hadde født ei jente. Jeg husker jeg var meget stolt, og fredag reiste jeg til Herfjord med Namsosbåten for å besøke dem. Vi var jo unge så vi gikk i gang igjen med godt mot, så det skal jeg fortelle om ganske snart, men først litt om hjelpen vi fikk.

Innsamling og nytt hus Først vil jeg fortelle om Gammelhans Borgfjord. Han startet opp med å gå rundt med en liste for å samle inn penger til oss, det var uventet, men meget fint gjort. Så vidt GOD JUL I VALLERSUND 2020

jeg husker fikk han inn mellom syv og åtte hundre kroner. Og det kom godt med for oss, det høres ikke så meget ut i dag men i den tiden var det svært. I tillegg til dette arrangerte Jøssund Ungdomslag en fest til inntekt for oss. Jeg fikk høre litt om det forut så jeg tok meg en tur på festen for nysgjerrighets skyld. Jeg fikk fri inngang og fri servering. De brukte å selge kaffe og brød i den tiden, hvor mye vi fikk er umulig for meg å huske. Så kan jeg fortelle at kjøpmann John Tørum og Haukaas-guttene spleiset og kjøpte ei fin lysekrone som vi fikk til vi skulle flytte inn i det nye huset. Så folket var meget hjelpsom, det er alt jeg vil si om det.

Så var det å sette i gang med å få kjøpt tomt, og denne plassen som huset står på i dag hadde vi brennlyst på begge to. Og jeg spurte da Rømen om vi kunne få kjøpe dette stykket og det fikk vi med en gang. Så måtte vi søke om byggetillatelse og selvsagt lån. Og fordi vi hadde mistet huset vårt, kom vi først i køen gjennom bygningsrådet. Det var en som het Hagbart Berg som sto i spissen for dette og han var her sammen med Rømen og målte opp tomta, og alt fort og fint. Så satte jeg i gang å grave med hakk og spade, det var ingen maskiner som gjorde slikt arbeide den gangen. Trillebåre for å kjøre bort med, men jeg leide inn to karer som hjalp meg. Hvor lang tid det tok kan jeg ikke si, men mange dager vil jeg tro. Vi fikk 12 000 kroner i lån + 2000 kroner i tilleggslån, det var standard i den tiden. Jeg fikk tak i to bygningssnekkere som tok seg av oppføringen av huset. Kan dere tenke dere hvor mye de skulle ha for jobben? Den besto i å mure opp grunnmuren, sette opp veggene, legging og tekking av tak, mure opp brannmur, sette inn vindu samt ytterdør. Alt dette gjorde de for 1200 kroner, ikke noe storbetaling, men sånn var det da. Alle golv oppe og nede la jeg selv, det var i grunnen et stort arbeid, men vi var glade for hvert golv jeg fikk ferdig. Så fikk jeg hjelp av to menn til å sette opp noen delingsvegger slik at det ble kjøkken, stue og gang. På loftet var det ingen delingsvegger da vi gikk og la oss. Jeg laget et kjøkkenbord og fire krakker før vi flyttet inn. Vi hadde ikke mer enn at vi fikk plass for alt på en liten lastebil vi hadde, for vi mistet jo det lille vi hadde under brannen.

Slik var posene med fiskekaker illustrert.

Men tenk hvor glad vi var da vi kjørte nedover og kunne flytte inn. GOD JUL I VALLERSUND 2020

13

Havforsker Carl Dons besøkte Vallersund på 1920-tallet:

«Det er den vakreste sjødekorasjon jeg hittil har sett» 14

I Fosen Historielags årbok for 2019 forteller Oddmund Hagen at han en gang på 1990-tallet kom over boken «Sjøen» av Carl Dons. Boken kom ut på Cappelen Forlag i 1927 og beskriver fler tokt på Trøndelagskysten med forskningsfartøyet MK Gunnerus. Dons er på dette tidspunktet konservator ved Videnskapsselskapet i Trondheim. Han ble senere sjef for Trondheim biologiske stasjon.

I sin omtale av «Sjøen» skriver Hagen bl.a. : – Det vitenskapelige står sentralt, men Carl Dons har en egen evne til å popularisere forskningsresultater og gjøre dem leseverdige også for folk flest. For Carl Dons har disse forskningstoktene på Trøndelagskysten et dobbelt siktemål. Å kartlegge plante- og dyrelivet på havbunnen er den egentlige oppgaven. Her måles og veies det, det tegnes og fotograferes, det observeres og registreres, skisseres og kommenteres det ene funnet etter det andre fra ulike bunnforhold og ulike dybder. Det tas vannprøver og måles temperaturer, alt loggføres, og noen av funnene blir med tilbake til Trondheim biologiske stasjon, levende eller døde, men det meste går over bord etter sortering og vurdering. Det andre siktemålet med «Sjøen» er å skildre kysten gjennom mennesker de møter, kjentmenns som tas med for å vise ulike lokaliteter, folkelivet i Stokksund under sildesesongen, nysgjerrige smølværinger som ror ut og lurer på om det kan være spritsmuglere – i det hele tatt, Carl Dons viser også en genuin interesse for det som rører seg på overflaten, ikke bare i dypet. Dette fanget vår interesse, kan det tenkes at vitenskapsmannen også avla Vallersund et besøk? Det heter jo at den som leter skal finne… Og ganske riktig, ved et dypdykk i «Sjøen» viste det seg at bygda vår hadde hatt et spesielt besøk for knappe hundre år siden. På et av sine forskningstokt kom MK «Gunnerus» hit etter korte besøk i Bjugnfjorden og Valsfjorden. Vi sakser fra boka i det forfatteren beskriver ferden ut Valsfjorden og mot Vallersund.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

I krok og avkrok

Vi stikker ut i skipsleia igjen. Det er frisk kuling med ruskeværstemning over holmer og seilmerker. Farvannet er grumset, leia er kroket. Og kjerringene (varder/seilmerker) er mange. Men de er ikke fullt så ensformige som andre steder i skjærgården. En av dem er f.eks. stripet på langs, en på tvers og en på skrå – si så ikke at øigardens uniformerte veivisere ikke kan variere! Der har vi også til avveksling en ganske hvit kjerring – det er den første helt hvite jeg har sett. Hun må være ful å finne i snekov og rokk – her vil vi helst ha svart på hvitt for hvor vi kan gå. Og der fremme om styrbord står en stor en på 3 meter eller mer, slank som en søyle og med rødt mavebind over brystet. Det er som en hel kvinneforening har møttes her mellem skjærene. Der ligger Kråka og Kråkungene og vasker sig så skumsprøiten gyver av dem.

Lengst ute brer Kråktarren seg som en stor duk med brun brunfarve, til uveirs brodert med hvit, vandrende blomsterenger – som en åker full av prestekraver. Åjo san, her trengs de allesammen, både kjerringer og staker og koster. Leia blir kroket med alt dette skjærgårdsinventaret – men det er da enda godt at det er nagelfast. Og en får aldri for mange opplysninger om denne verdens farer. Der har vi for eksempel Naglen, en liten stutt holme med kjerringen sin på ryggen og et par støtter på andre siden krokveien. Det er Vallersundets port – og den er trang. Men så er det egentlig bakveien – storkarene går utenfor i hovedleien. Vi svinger inn porten og går opp gjennem sundet. Det er storm nu, og det begynner så smått å ryke av sjøen. Men det er lyse dagen, så det er ingen sak å gå, selv om en er ukjent, når en bare har gode karter og følger vel med og ikke «kaster vekk» nogen av kjerringene, som skipperen uttrykker seg. Vi kroker oss frem til innløpet til Koet. Her inne i avkroken tar vi havn – her ligger vi fint og merker ikke særlig til styggværet. Jo, det kan regne, det merker vi saktens – syltende, saftige byger høljer over oss, og havhimlens lurvete horder farer ustanselig over avkroken vår

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Tegning: Carl Dons

– de har det så visst ikke for godt de som er på sjøen i dag, nei. Jeg ror i land på holmen utenfor strømmen. Det er ikke lange biten, men strømmen henger seg i båten - det kjennes som slepte jeg på en hel tarevase. Jeg drar båten opp i fjæren og begynner å ruske og rote i tangen. Det er mere en sedvanlig å finne, merkelig nok særlig øverst i grisetangen, der det ellers ofte er lite nok. Det er mosdyr jeg finner, flere arter tilmed – de gror som veritabel mose på tangduskene, så de er ganske lodne. Jeg har aldri gjort så fin fangst i fjæren i et lite frikvarter – her er rent ut overdådig mosedyrvekst. Med ett setter «han» i å regne – sprutregne. Der er hagl iblandt - det er ren, uforfalsket hagl! Det strirenner av en svart sky. Det mørkner som under en partiell 96 % solformørkelse – det risler som erter av en 15

sekk, en meget stor og innholdsrik sekk. Jeg kan ikke si jeg synes om trakteringen. Riktignok har jeg oljetrøie på, men på hodet har jeg bare en tynn sommerlue, ubehagelig levende kraft. Jeg blir stående stille som en stut i styrtregnet. Jeg har med meg en sinkbøtte til å samle i. Den tar jeg og velver over hodet – som en snegl med et alt for lite sneglehus, ellersom en korsfarer med en alt for stor hjelm. Hjelmen har en storartet resonans – det er kanskje heller blikkenslagere som grasserer på taket mitt – de har sikkert akkordarbeid - arbeidstempoet er i alle fall ikke kommunalt. Det er ikke behagelig alt som er fornøielig, selv om dette er en humoristisk form for tortur. Borte ved en berghammer står en ensom sau og lar seg piske – tålmodig som et lam. På en stein sitter en gråmåse, en skårunge – den står stiv som en museumsmåse. «Ja, ja» – sier jeg – «sier dere ingenting så kunne jeg saktens tie». Etter to døgns landligge, har været roet seg og forskerne kan gjenoppta sitt arbeid. De passer på «når strømmen dovner» og smetter en snartur inn i selve Koet.

Koet

Vi bruker motorbåten og småskraper litt inne i Koet. Her er friskt, salt vann, tangen trives, og sjødyr er her både på berg og i bukt. Til slutt tar vi et prøvedrag midt i strie strømløpet – men det er ikke antydning til liv, bare renvasket, vannslitt stein – strømmen er for morsk til at noe kan feste seg der. Men selv om forskeren har fokus på sjø og havbunnen, får han også med seg severdigheter på landjorda. Han konstaterer at: Opfor Vallersund stikker en kvass pigg som jeg næsten skulle si var stjålet oppe i Steigen et sted». Dette er selvsagt Tussakjærringa og så konstaterer han i samme slengen at InnerTussen minner om et båtfjell med kjølen i været og at fjellet også har en kjempesfinks med ørnenebbnese. Så fortsetter forskningstoktet nordover for blant annet å besøke Åfjorden. Men neste år er MK Gunnerus og dens mannskap igjen på besøk i Vallersund. Og denne gangen spiller værgudene på lag.

16

Korallhaven

Det er blikkstille solskinn. Vallersundet ligger vidunderlig vakkert. Vil en se noe vakkert, bør en være tidlig oppe. Det vidunderligste av speiling og lysreflekser får en nemlig når en er oppe riktig årle. Men slik er her begripeligvis ikke alltid. Forrige gang vi for gjennem dette sundet, da var det storm – sjørokket drev og himmelen var svartgrå, mark, fjell og svaberg, allting så ufyselig ut. Vallersundet var stygt – det var surt å se til. Det er med naturen som med menneskene. Et surt menneske er alltid stygt- men den som er blid, kan nøie seg med høist ordinært utseende og enkel innfatning og likevel være vakker.

Dons går i land og kan slå fast at tareskogen her er som ellers langs kysten der vannet er salt nok. Øverst ligger grisetangen i tykke tepper med meterlange grener. Nedenfor der kommer sagtangens og blæretangens soner. Og der fjæren bare en sjelden gang faller tørr, begynner bladtarenes og kjempealgenes belte. Der fant jeg innemellem stenene to små kolonier av en liten murstensrød koral – «dødningehånden» som den har vært kalt. Det er dagens og dydens belønning denne dagen. Egentlig sjelden er den jo ikke, men i fjæren har jeg aldri funnet den før – koralldyrene pleier nemlig ikke like de brutale avvekslingene som stranden byr på. De liker f.eks. ikke å bli tørrlagt.

Dagen ebber ut for forskeren og hans kolleger, men allerede tidlig neste morgen er han på farten igjen. Vallersundet er vakkert i dag – berg og båter speiler seg så klart at original og kopi ar like tydelige. Jeg går i båten for å besiktige det hvite svaberget der fremme. Vi ror bort til berget. Det er bratt. Loddrett. Et bredt belte av hvite skaller dekker bergveggen fra fjæremål og opp til flomål. 1,8 meter bredt er dette. Det er strandrurens sone. Millioner av rur (Balanus) sitter på berget. Det er ingen plass ledig uten når de gamle individene dør vekk. Tettere enn her har jeg aldri sett dem – de har de trangt. Skallet deres er egentlig pyramideformig – her er de klemt

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Her er forskerens eget bilde av bergveggen hvor han oppdaget de vakre sjødekorasjonene. Det er på toppen av dette berget brua over sundet har klort seg fast siden august 1986. Forskningsfartøyet «Gunnerus» (innfelt). Den totalhavarerte for øvrig utenfor Lysøysund i 1975, da som frakteskute med annet navn. Foto: Carl Dons / NTNU Universitetsbiblioteket GOD JUL I VALLERSUND 2020

17

målstegn og slangefigurer. Snirkelormens hus er en tunnel muret utenpå bergveggen. Der sitter dyret temmelig uangripelig, og når faren truer, kan det bare trekke seg litt tilbake og lukke hulen sin med et lokk. Bergveggen er bratt – sommesteds slik at der danner seg fremspring. Fjellet er altså «innhult» som man sier. Og opunder denne hyllen ser jeg noget underlig – en lang rad av tykke, appelsingule utvekster som jeg slik med det samme ikke er klok på, for speilingen er så intens at det er vanskelig å se hvad der hører til overvanns og hvad det er som er undervanns. Jeg legger meg helt ned til båtripen. Da ser jeg hva det er: Koraller! Det vokser lange rader. Det ser ut som var der anlagt blomsterbed i bergveggen opunder hyllen. Jeg kan ikke lignede med noe annet enn en blomsterhave. Farvene er ikke så mange, men de er vidunderlig samstemt. Det kan ikke så godt beskrives – og fotografiapparatet nekter å ta et bilde, lik som speilingen forstyrrer alt. Det veksler med mørk og lys orange – og langt nede på berget sitter en stor koloni, en ganske blek bukett, svakt rosafarvet. Det er samme arten, bare en farvevariant. Den er stor – minst 3 dm. Høi og med en mengde lubne greiner. De ser lodne ut der de sitter ubevegelig fastvokst på berget – det hvitlodne er alle polyppene, enkeltindividene i korallsystemet.

Tegning: Carl Dons

sammen til prismer. Rurene er en slags fastsittende krepsdyr. Som yngel driver de med strømmen en tid. Og som på et gitt tegn fester de seg f.eks. på stein, blåskjell og bryggestolper. Fjæreruren sitter bare i strandbeltet – det vil tørrlegges med visse mellemrum – den må ha det slik skal den trives. Nedenfor strandruren begynner næste belte. Det er snirkelormens sone – Pomatoceres heter den. Det er en fastsittende børsteorm som lager seg et rørformet hus av kalk. Den dekker bergveggen videre nedover, som en underlig snirklet skrift. Det er havets hieroglyfer – en fantastisk billedskrift av kringler og kranser, spørs18

Jeg foreslår at vi kaller den fingerkorallen – den heter nemlig så på latin – digitatum. Fingerkoraller er her en mengde av i Vallersundet, de sitter i rad og rekke etasjevis nedover til der berget slutter ved sandbunnen. Det er den vakreste sjødekorasjonen jeg hittil har sett! La så være at tropenes korallrev byr på flere former og flere farver. Det kan likevel ikke bli finere enn dette. Det var en opplevelse å se inn i denne besynderlige verden av dyreblomster. Kilder: «Sjøen» av Carl Dons – Cappelen Forlag 1927 og Oddmund Hagens artikkel i Fosen Historielags årbok 2019.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Ole Normanns siste hvilested På kirkegården der gamle Jøssund kirke sto før den ble revet i 1875, kan vi blant annet finne flere barnegraver. Under en godt bevart gravplate har Ole Normann fått hvert sitt siste hvilested. Ole ble tre år gammel og døde av strupehoste. Han ble født i 1846 og var nest eldst i en søskenflokk på 12 ved handelsstedet Vallersund. Tre av hans søsken døde også som barn. Foreldrene var Even (f. 1813) og Anne Thue Schjølberg Normann (f. 1820). Even var tredje generasjon Normann i Vallersund og i hans tid var Normann-dynastiet på sitt mektigste. Før sin død i 1873 sørget han for at sønnen Jon overtok virksomheten i Vallersund, Odin Albert etablerte seg med stor suksess i Vasøya, Cato ble gårdbruker på stasgården Birkeli og til sønnen Edvard kjøpte han Brekka og Botngård i Bjugn. Brekka med tilhørende møllebruk. Om Ole er det ikke så mye mer vi vet i dag. Men bakom den nøkterne teksten på de forseggjorte, og sikkert kostbare gravplatene, er det plass til å tenke på sorg, savn og fortvilelse…

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Initiativet Jøssund Gamle Kirkegård (IJGK)

Etter at nykirka på Mandal ble vigslet og tatt i bruk i 1876, ble ikke flere gravlagt på Jøssund. Det fortelles at noen graver her ble stelt fram til ca. 1950, men etter det har området grodd igjen. I 1992 ble det gjennom «Arbeid for trygd» gjort et viktig arbeid med renovering, oppmerking, registrering og vedlikehold av minnesmerker samt satt opp en informasjonstavle. Etter det har lite skjedd og kirkegården er igjen gjengrodd og de forskjellige gravene lite tilgjengelig. Siden høsten 2019 har det vært jobbet med planer for å bringe kirkegården i en bedre forfatning. I vår ble IJGK dannet og følgende står bak initiativet: Torsdagsklubben i Lysøysund, Vallersund Utviklingslag, Åsbakken Bedehusforening, Mandagsklubben ved Mølnargården, Kirkeutvalget ved Jøssund kirke, Ørland kommune og Nothoinnan i Vallersund. Vi ønsker at området kan bli en liten park eller minnelund. Med respekt for de som har levd her før oss, kan vi legge til rette for at et vakkert historisk sted kan være verdt et besøk i ny og ne av både fastboende og tilreisende.

19

Motorkutter Sverres forlis vinteren 1937

Kystens folk har gjennom alle tider lært seg å kjenne havet som en mulighet for å sikre seg og sine et utkomme. Men også som lunefullt og ubarmhjertig. Ved å bla i kirkebøker og gårdshistorier vil vi finne mange opplysninger om tragedier på sjøen der forsørgere, venner og naboer «bleiv». Aller hardest ble Vallersunds innbyggere rammet uværsnatta til 17. januar i 1937. I «Møllkula» sommeren 1997 skrev Erik Moxnes artikkelen «Et trist 60-års minne» om MK Sverres forlis. Erik var 20 år da dette skjedde og hadde vokst opp som nabo til Leonhard Olsen og hans familie på Valsøya. Tragedien hadde gjort et uutslettelig inntrykk på han som på så mange andre. Vi starter fortellingen om MK Sverres forlis med hans beretning slik han skrev den 60 år senere.

Det har ikke lyktes å skaffe et godt bilde av «Sverre». Denne tegningen er en del av en minneplate som henger på Mølnargården. Hans Petter Fyhn laget tegningen etter slik Erik Moxnes husket båten. 20

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Vinteren 1937 ble av mange kalt «Trymvinteren». Det henspeiler på en Trondheimsbåt som sank og som «Venus» fra Bergen fikk tatt opp mannskapet på. I følge boka «Full storm» av Trygve Nordanger, ble det antatt at det forulykket omtrent 300 mennesker i Nordsjøen og Nordatlanteren denne uværsvinteren. Blant de mange båter som forsvant var MK «Sverre» av Hitra. Båten var leid av Leonhard Olsen fra Vallersund for å drive etter storsilda med garn. Han egen båt «Leif» var på verksted for ombygging. Det var med «Leif» Leonhard Olsen i sin tid fant bensintanken til «Latham». (Se egen artikkel).

De gikk ut fra Veidholmen på Smøla lørdag 16. januar for ikke å komme tilbake. På Hauggjegla fyr hadde de sett lys fra båten til bortimol kl. 11 om kvelden. Om våren ble Leonhard funnet på havna i Kya. Liket hadde drevet i land der. Foruten Leonhard, født 1887, og hans sønn Arne, født 1916, var følgende med: Sofus Sivertsen fra Haldorhavn, 35 år og ugift. Aksel Grøtan fra Vallersund, 47 år, enkemann med tre barn. Håkon Johansen fra Haldorhavn, 25 år og ugift. (Jenny Olsens bror) Edvard Nauste, 55 år og enkemann. Opprinnelig fra Romsdal men nå bosatt I Vallersund. Sigmund Karlsen, 30 år fra Hitra. Men bosatt med kone og ett barn i Vallersund. Karl Einvik, 30 år, fra Hitra. Gift. Leonhard Olsen var født i Løddingen men kom allerede som 18-åring til Trøndelag. Han ble tidlig skipper og var på flere båter. I 1913 førte han «Lancing» til Svalbard med en geologisk ekspedisjon. Han var skipper på «Havglimt» som hørte til i Halten og «Osean» som var eid av Trondhjem Havfiskeselskap. I 1927 kjøpte han sin egen båt «Leif». Leonhard hadde et kjent navn som storsild- og bankfisker. Det gikk noen dager før «Sverre» ble savnet og etterlyst. I denne tiden kunne det gå flere dager uten livstegn fra båtene. 22. januar ble det meldt at Vigra Kringkaster hadde etterlyst «Sverre». Hvem som slo alarm er ukjent for meg. «Møre Dagblad» kommenterte etterlysningen og konkluderte med at det var alvorlig engstelse for at det kunne ha tilstøtt båten noe. I følge «Romsdalsposten» gikk «Sverre» ut fra Veidholmen omkring kl. 15.00 den 16. januar, det lå flere drivere på havna. Ingen andre gikk ut. Ved et tilfelle traff jeg skipper Hammervold fra Veidholmen. Da han forsto at jeg var fra Vallersund fortalte han at det var han som hadde kastet «Sverre» laus da de gikk ut. Det var dårlig vær, sa han. Ettersom dagene gikk ble håpet om å finne «Sverre» mindre og mindre. Hva som egentlig skjedde er GOD JUL I VALLERSUND 2020

vanskelig å si. Trolig har «Sverre» sprunget lekk. Båten hadde vært på slip etter en tur like før grunnet lekkasje. Etterlatte etter Leonhard er enke og ni barn. Han var gift for tredje gang og etterlot seg to barn fra første ekteskap og to fra andre. Hans sønn Arne som omkom sammen med faren var fra andre ekteskap. Fra tredje ekteskap med Jenny ble det seks farløse. Leonhard Olsen ble funnet i havna i Kya 5. mai og brakt heim til Vallersund 7. mai og begravet ved Jøssund kirke 9. mai under stor deltagelse. Kilde: Møllkula sommeren 1997.

Kartet viser området der Sverre forliste.

21

Den første alarmerende meldingen kunne en lese i Adresseavisen 23. januar.

To dager senere konstaterer Nidaros at det verste har skjedd.

Adresseavisen lager 26. januar en reportasje fra Vallersund.

2. februar kom en ny reportasje der det også fortelles om en minnegudstjeneste.

Flere aviser oppfordret til innsamlinger og oppslutningen var meget stor.

10. mai fortalte Adresseavisen om Leonard Olsens begravelse.

22

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Hvorfor forliste «Sverre»?

Leonhard Olsen hadde sin egen båt «Leif» til ombygging på Tusna denne vinteren. Arbeidet ble ikke ferdig til storsildfisket på nyåret i 1937, og det ble derfor til at han leide «Sverre» av Lars Hestnes på Uthitra. Båten hadde opprinnelig tilhørt Lars Mellemsæther på Fjellværøya. Den var bygd i 1914, var 48 fot lang og hadde en 45 hk. motor. Den var utstyrt med segl. Etter at «Sverre» først ble savnet og at det etter hvert ble konstatert at den hadde forlist, ble det selvsagt diskutert hva som kunne ha skjedd. Meningene var mange og sprikende og temaet ble nok holdt varmt spesielt mellom fiskere og sjøfolk i lange tider. Det blir gjerne slik når det intet svar foreligger. Her skal vi begrense oss til noen fakta og noen meninger som kom til uttrykk i avisene i dagene etter forliset.

Under overskriften «Storm døgn etter døgn» oppsummerer avisen værets herjinger langs kysten disse januardagene. Det ble fortalt at «Sverre» var den eneste båten som forlot havna på Veidholmen for å fiske denne dagen. Så kan man selvsagt spørre seg om hvorfor. På dette spørsmålet er det i alle fall to opplagte svar. Leonhard Olsen var kjent som en uforferdet og dyktig skipper som mer enn en gang hadde utfordret værgudene. Og så var dette ei krevende tid for folk både på land og sjø. De fleste slet med å forsørge seg og sine og forsaket nødig en mulighet til å gjøre en god fangst. I Adresseavisen 28. januar er det et oppslag der det spekuleres i at «Sverre» kan ha blitt brukket ned og at en maskinskade er sannsynlig. Noen kan fortelle at det hadde vært problemer med motoren på båten og at den nylig hadde vært til reparasjon.

Det som er uomtvistelig er at det var et elendig vær da Leonhard Olsen besluttet å dra ut på drivgarnfisket etter storsild lørdag ettermiddag 16. januar 1937. Det fortalte han som kaste «Sverre» loss da de dro ut og kan også illustreres med et oppslag i Adresseavisen 21. januar.

Noen dager senere kan «I.H.» i et Ordet Fritt innlegg i samme avis fortelle at «Sverre» sprang lekk i tide og utide». Innsenderen er meget kritisk til «Sverres» standard på flere områder og skriver bl.a.: Den burde ikke leies ut til dyktige folk som er henvist til å søke sin eksistens for seg og sine ute på det store hav i de mørke og stormfulle vinternetter med den største risiko for liv og velferd.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

23

Lars Hestnes, som eide «Sverre» blir intervjuet i «Nidaros» og beskriver båten som en prima sjøbåt, sterkbygd og med en god maskin og gode segl.

Vi får la Leonhard Olsen få siste ordet i denne saken. Kjøpmann Aspås på Veidholmen var en av de siste som snakket med skipperen før han dro ut på sin siste tur. Leonhard Olsen skal da ha sagt at «dette er en gammel, råtten holk». Han mente imidlertid at det ikke var noen større risiko da de ikke skulle så langt til havs… oed

Dette er det eneste bilde vi har funnet av «Sverre». Det er tatt på havna i Titran i 1929. Mannskapet er i gang med å greie storsildgarnlenka. Eier og skipper den gangen var Ludvik Mellemsæther fra Fjellværøya.

24

Stor oppslutning om innsamlingsaksjonene Både Adresseavisen, Arbeider-Avisa og Fosens Blad oppfordret sine lesere til å gi til de etterlatte. Og i flere dager kunne avisene trykke lange lister over de som ga. Det som er påfallende er at beløpene gjerne var små, men at antall givere var meget imponerende. Dette var i ei tid der det var smått med kontanter hos de fleste. «En gutt fra Vallersund» ga 10 kr., det samme gjord «En sykelig gammel dame», mens «En glad giver» bidro med 2 kr. Større beløp kom bl.a. fra Trondheim Politi 51,25 og E.C. Dahls Bryggeri 100 kr. Til sammen kom det inn nærmere 17.000 kr.! Et meget betydelig beløp for datiden.

Redaktør Ada Einarsen i Fosna-Folket intervjuet Jenny Olsen om tragedien i januar 1987 – da var det gått 50 år siden «Sverre» forliste. Her og i en artikkel i «Møllkula» 10 år senere fortelles det om hvordan pengene ble fordelt. Beløpene sto i forhold til hvor mange som var direkte berørt. Ada Einarsen skriver: «De som var aller vanskeligst stilt etter forliset, var i tillegg til Jenny og hennes barn, barna etter Aksel Grøtan, Jenny 17 år, Knut på 13 og Esther på 11.» (De hadde mistet sin mor noen år tidligere). Kilder: Flere aviser og Ada Einarsens artikkel i «Møllkula» sommeren 1997.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Da Leonard Olsen og HANS mannskap på motorkutter «Leif» ble førstesidestoff i en rekke aviser i inn- og utland En høstdag midt i oktober 1928 kommer motorkutter «Leif» inn til Vasøya for å levere sin fangst etter dager i ruskværet på Haltenbanken. Leonard Olsen er eier og skipper og denne dagen har han og mannskapet med seg til lands en fangst som skulle bli en nyhetssak ikke bare i Norge men også langt utover landets grenser. Etter hvert som nyheten om en spesiell fangst blir kjent, kommer flere journalister halsende utover til Vasøya. I et stort oppslag på førstesiden i «Nidaros» lørdag 20. oktober kan Leonard Olsen fortelle at de noen dager tidligere fant en bensintank drivende i nordvestkulingen. Da de fikk den om bord og kikket nærmere på den spesielle fangsten, fant de en navneplate festet til tanken. Der sto det «Latham». Karene om bord i «Leif» kjente godt til at polfareren Roald Amundsen sammen med fem andre den 18. juni hadde lettet fra Tromsø med sjøflyet Latham». Turens formål var å delta i letingen etter luftskipet «Italia» som hadde havarert i isen nord for Svalbard. Denne ekspedisjonen startet fra Ny Ålesund 22. mai og hadde nådd polpunktet. Men på turen tilbake gikk det galt. Flere av mannskapet ble drept og det ble satt i gang en storstilt aksjon for å redde Nobile og de øvrige overlevende.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

25

Det fortelles at sju forskjellige nasjoner og 1500 mann på forskjellige måter var engasjert i redningsaksjonen. En av disse var altså den 56 år gamle Roald Amundsen. Den norske polhelten og hans italienske kollega Nobile var godt kjente. Midt på 1920-tallet fløy de sammen over polpunktet med luftskipet «Norge». Dette var betraktet som en stor bragd og var førstesidestoff i aviser rundt i verden. En uventet følge var imidlertid at Amundsen og Nobile ble uvenner. Det viste seg fort at de var svært uenige om hvem som hadde æren for bragden. Og bedre ble det ikke at det gikk storpolitikk i saken. I Italia bestemte il Duce Benito Mussolini seg for at det var nødvendig å opprette landets ære og sendte Nobile på en ny tur over polhavet, denne gangen med luftskipet «Italia». Det ble altså ingen stor suksess… Samtidig ble dette en tragisk slutt på Amundsens ærerike karriere. Etter hvert som det ikke kom livstegn fra «Latham», ble det lansert mange teorier om hva som kunne ha skjedd. Det som er en kjensgjerning, er at man mister radiokontakten med flyet et par timer etter at det forlot Tromsø og at det mest sannsynlige er at flyet har nødlandet eller styrtet på tur over Barentshavet. Så er det det et faktum at det var mannskapet på «Leif» som kunne komme med det første håndfaste beviset på at «Laham» hadde forulykket. Bensintanken fra «Latham» er utstilt på Polarmuseet i Tromsø. Mannskapet på «Leif» fikk senere hver sin medalje som en takk fra den franske marine. Medaljen har en diameter på ca. 7 cm. og har en innskripsjon.

26

Latham 47 fotografert i Tromsø kort tid før avgang 18. juni i 1928. Latham var en fransk tomotors militær rekonoseringsflybåt. Lengde: 16,20 m, vingespenn: 25,20 m og tom vekt var 4900 kg. Toppfarten var 170 km/t og det hadde en rekkevidde på 900 km. Da de dro fra Tromsø var det seks mann om bord, en av disse var Roald Amundsen. (Kilde: Wikipedia).

GOD JUL I VALLERSUND 2020

vallersundkryssord

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Bli med i trekningen av en fruktkurv! Når du har løst Vallersundkryssord, skriver du ned

setningen som kommer fram i det gulgrønne feltet på et ark. Skriv også navn og telefonnummer og levér arket på Coop Vallersund senest 28. desember 2020.

27

Jøssund Tuberkuloseforening:

«når det gjelder å lindre de sykes lidelser, er intet løft for stort»

Jøssund Tuberkuloseforening ble stiftet 24. januar 1913. Vi har fått anledning til å studere en beretning som ble laget ved foreningens 40-års jubileum i 1953. Dette er en interessant del av bygdas historie og er en fortelling om vanskelige tider, men også om stort pågangsmot og vilje til å finne løsninger sammen. Og så går det an å se paralleller til dagens pandemi… Foranledningen til etableringen av foreningen var at «Den Norske Nasjonalforening mot Tuberkulose» (stiftet 1910) sendte folk rundt i landet for å agitere for å danne lokale foreninger. En av de som engasjerte seg her var Elisa Berg fra Valsøya. Hun var på den tid bestyrer for Vallersund telegrafstasjon. Hun ble foreningens første formann. Sammen med seg i styret hadde hun Anne Refsnes, Aksel Graning, Jørgine Valen, Ellen Mandal, Ole Evensen Jøssund og Nils Mortensen Råka. I vedtektenes paragraf 1 het det at «foreningen har til formål, dels ved en av foreningens ansatte sykepleiersker, dels ved medlemmenes egen virksomhet, å fremme bedre sykepleie innen bygden og sprede opplysning om hvordan man hensiktsmessig kan motvirke så vel tuberkulose som enhver annen smittsom sykdom».

I det første styremøtet, som ble avholdt 13. februar samme år, ble det slått fast at oppgave nr. 1 måtte være å skaffe foreningen en skikkelig sykepleierske. Og videre å kjøpe inn nødvendige sykerekvisitta. 28

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Karakteristisk for den tids forhold er at styret samtidig vedtok straks å anskaffe skiltet «Spytt ikke på gulvet» for å sette opp i skolene, forsamlingshusene, butikkene og andre steder hvor folk kom sammen. Ser vi en parallell til dagens smittevernregler?

Foreningens aktiviteter skulle finansieres på følgende måter: 1. Overskudd ved salg av maiblomster, julelodd og julemerker. 2. Rundt omkring i bygdene skulle det dannes syforeninger som arbeidet til inntekt for foreningen. 3. Ofringer i kirka. 4. Medlemskontingent

Før foreningen ble formelt stiftet hadde det foregått salg av maiblomster, julelodd og julemerker. Inntektene hadde blitt satt i et fond, som nå ble en startkapital for foreningen.

Så skal det også nevnes at foreningen mottok bidrag fra kommunen. I 1915 var dette på 50 kr. Dette ble gradvis forhøyet og utgjorde ved 40-års jubileet 700 kr. pr.år.

Allerede i foreningens første år fant man å ha økonomi til å ansette en sykepleierske. Det var tre søkere til stillingen og valget falt på Karoline Hagen. Årslønnen var på 300 kr. og hun skulle ha fritt møblert hus, lys og brensel og «fri kost i pleie». Hun fikk bolig i Sparekassens lokaler på Rømmen. Boligspørsmålet voldte forresten en del strid, fordi folk i den søndre del av kommunen syntes det ble for vanskelig å søke sykepleierskens bistand. Dette ble løst allerede i 1917, da man fant at foreningen var økonomisk i stand til å ansette to sykesøstre. I 1916 ga de tilsluttede syforeningene penger til innkjøp av en sykekurv. I beretningen heter det: GOD JUL I VALLERSUND 2020

«Dette betød selvfølgelig en stor forbedring i transporten av syke til sykehus. Men det gikk enda mange år før en kom så langt at rutebåtene som trafikkerte distriktet, og som all syketransport var henvist til, fikk sykelugar. Sykekurvene med syke i ble stående i gangen på mellomdekket sammen med kreatur og varer av alle slag, utsatt for generende gjennomtrekk og larm ved lossing og lasting. Etter hvert ble opinionen mot dette så sterk at en så seg nødt til å innreie en sykelugar». Foreningens opplysningsvirksomhet besto i at sykepleierskene gikk på husbesøk og besøkte skolene i kommunen. Og så heter det: «Det som først og fremst ble gått løs på her var spyttesvineriet og urenslighet. Spytting på gulv og vegger var meget alminnelig». I tillegg til skiltet «Spytt ikke på gulvet» bidro utplassering av spyttebakker til å bøte noe på forholdet.

Da skolene tok grep ved å redusere antall spyttebakker til en i hvert klasserom, ble det bråk. På møter i skolekretsene mente flere foreldre at en ikke skulle begrense ungenes muligheter til å spytte når en ønsket det. Tuberkuloseforeningen tok i 1929 initiativet til å få oppsatt drikkefontener ved alle kommunens skoler. Derved fikk en avskaffet de meget beryktede vannbøttene med felles drikkeøse. Samme år startet foreningens arbeid med å få til legeundersøkelse av skolebarn. Videre kan vi lese at foreningen i 1938 feiret sitt 25-års jubileum med en «festlig tilstelning» i Bakketun. Så i 1945 gikk tuberkuloseforeningen inn for tanken om å reise en aldersheim for bygda.

29

Dette året var Lovise Olden formann og 2. november mottok Jøssund herredsstyre et brev fra henne som ble innledet slik: «Jøssund Tuberkuloseforening har i styremøte i dag enstemmig besluttet å henstille til Jøssund herredsstyre å foranledige igangsettelse og drift av et Gamle- og sykehjem for bygda. Som passende sted foreslåes kommunens eiendom Birkeli benyttet». To år senere fokuserte mann på behovet for en sykebil. Man så først og fremst et stort behov for å kunne transportere syke på en forsvarlig måte til Brekstad. Herfra ble syke sendt enten med ambulansefly eller båt til Trondheim. Løsningen hadde så langt vært å benytte lastebiler, med den transporten ble «en ulidelig pine for den syke». De gikk i gang med å samle inn penger og med god støtte av kommunen ble det i 1950 innkjøpt en Mercedes Benz sykebil til den nette sum av 22.000 kr. I beretningen konkluderes det med at dette var et stort løft. Men også at «…når det gjelder å lindre de sykes lidelser, er intet løft for stort».

Ved en tilstelning i Skihytta i Teksdal i anledning foreningens 65-års jubileum holdt Gunvor Olden en tale. Her tar vi med følgende: «Jeg vil i dag ikke nevne noen spesielt. Vi minnes i takk og ærbødighet de som fikk gjort så mye og tok de tunge tak opp igjennom årene. I dag er turen kommet til alle som sto bak og arbeidet i marka. Rundt om i heimene og i syforeningene satt de flittige «hverdagsheltene» kvinner. De gjorde det mulig å drive helselaget . Økonomien for driften ble lagt av de mange som sydde, strikket og heklet håndarbeide de ga til utlodning på fester og foreninger. Kone og mann betalte årlig sin kontingent.» Det fortelles at det på det meste var over ti slike syforeninger spredt utover i kommunen. Foreningen skiftet navn til Jøssund Helselag i 1953. I 2012 kom en sammenslåing med Bjugn Helselag til Jøssund og Bjugn Helselag, Kilde: Beretningen ved 40-års jubileet i 1953. Senere beretninger.

Vi har etterlyst et foto av lagets første sykebil, uten å lykkes. Dette er en Mercedes av en nyere modell. Så er det grunn til å dvele litt ved at tre generasjoner Dahl har vært sjåfører på bygdas sykebil i til sammen 50 år. Arthur startet i 1950 for å bli etterfulgt av sønnen Hans og sønnedatteren Torill. Hun var ambulansesjåfør i atten år fram til 2001. 30

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Litt fra lagets nyere historie Etter hvert som verden forandret seg, ikke minst gjennom at den offentlige innsatsen vokste kraftig, forandret helselagets fokus og aktiviteter seg. Her skal bare kort nevnes noe.

Laget finansierte og hadde ansvaret for driften av sykebil. I 1978 etablerte man «Jøssund Helselags fond» på 125.000 kroner. Dette var beløpet laget fikk da sykebilen ble overdratt til Bjugn kommune. Fondets avkastning skulle gå til et stipend de som utdannet seg innen helsesektoren kunne søke på. I 2005 ble fondet oppløst og midlene fordelt hovedsakelig til Bjugn legekontor og Bjugn helsesenter. Fram gjennom årene har helselaget støttet fotpleie for sine medlemmer, bidratt til ekstra oppvarming av svømmehallen, støttet de årlige TV-aksjonene, demenssaken og hjerte- og karsaken. For noen år siden ble det kjøpt inn blodtrykksmålere til Bjugn legekontor. Så skal det til slutt nevnes at av de mange syforeningene rundt i grendene eksisterer fortsatt to – Jøssund / Vallersund og Teksdal / Rømmen.

Disse har vært leder i Jøssund Tuberkuloseforening / Jøssund Helselag / Jøssund og Bjugn Helselag (etter sammenslåing i 2012)

Elisa Berg Johan B. Moum Edvard J. Rømen Paul Valsø Bjarne Opland Nils Indstrand Lovise Olden Einar Moxnes Lars Olden Nils Breivoll Helga Sundet Torbjørn Stjern Solveig Hellesvik Ludvig Leiseth Gunnvor Olden Olaug Stjern Jon Johnsen Eva Stjern Unni M. Solhaug Kåre Tinnen Unni M. Solhaug

1913 – 1914 1914 – 1920 1920 – 1922 1922 – 1928 1928 – 1932 1932 – 1943 1943 – 1950 1950 - 1956 1956 - 1962 1962 – 1966 1966 – 1970 1970 – 1974 1974 – 1978 1978 – 1982 1982 – 1986 1986 – 1993 1994 – 1996 1996 – 2002 2002 – 2009 2009 – 2015 2015 –

Elisa Berg (1877-1957). Jøssund Tuberkuloseforenings første formann. Foto: Peder O. Aune.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

31

100 år gamle nyheter

Vi har bladd i Fosens Blads årgang 1920 (og også litt i Adressa og Nidaros) på jakt etter 100 år gamle nyheter fra vårt område. Vi tror det kan være spennende å se hva som foregikk den gangen, og hva folk var opptatt av. Bli med oss og skru klokka 100 år tilbake i tid…

Storsildfisket er i full gang

3. januar kan Adresseavisen fortelle at det er et godt storsildfiske utenfor Halten. Mye av silda som blir tatt der leveres i Vallersund for salting. Prisen er god, men på den negative siden kommer at det har vært adskillige tap av garn. Og det skyldes ikke været, men rett og slett at silda har gått på i så store mengder at hele garnlenker er blitt avslitt.

To uker senere skriver samme avis at det meldes fra Vallersund om at det er registrert tap av hele 616 garn. Denne gangen har uvær skylda. Etter en optimistisk start på dette viktige sesongfisket, konstaterer en innsender at «utbyttet er temmelig magert». Dette gjelder både for fiskerne og de som har saltet til handelsvare. Han tror en del av sildesalterne har tapt penger og konstaterer at det ligger en del tønner sild på lager i påvente av bedre priser. 32

9. januar sto denne annonsen i Fosens Blad

Harry Iversen var en flittig annonsør i Fosens Blad, men også andre aviser. Om dette er en forløper eller konkurrent til virksomheten på Hambåra vet vi ikke.

Kirkelig statistikk

Avisa presenterer tidlig i januar en oversikt over kirkelige aktiviteter i Jøssund foregående år. Her går det fram at det ble født 45 barn i året som gikk. Videre rapporteres det om 32 dødsfall, 33 konfirmanter og at det ble inngått 7 ekteskap. Videre at antall kommunikanter, personer som gikk til nattverd, var 144. Til slutt heter det at det ved en ofring 2. juledag til Østerikets barn kom inn 105 kroner.

Hjemmebrænderi i Valdersund

Det er en overskriften i Fosens Blad 26. februar og i ingressen heter det videre at det er beslaglagt et destillasjonsapparat og flere tønner gjærstoff. Videre: «Lensmannen i Aafjord beslagla fornylig i en kjælder i Valdersund to destillasjons-

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Busstilbudet i området diskuteres med jevne mellomrom i dagens lokalavis og også i sosiale medier. Her nøyer vi oss med å vise en annonse fra sommeren for 100 år siden. Slik var tilbudet og så kan vi legge merke til at turen Vallersund-Brekstad tok 2,5 timer.

apparater og hele 7 a 8 tønder gjærstoff, ferdig til destillasjon. «Fabrikken» skal ha vært i drift i 2 a 3 maaneder. Dens innehaver hadde leiet kælderen til dette bruk – han bor på en annen gaard. Overfor lensmannen har han paatatt sig alt ansvar og negter at gi navne på sine «medvirkende».

Et kaffeservice i sølv til sognepresten

Tidlig i juni kan en i avisen lese om en spesiell begivenhet. 30. mai var det en markering av at det var 30 år siden sogneprest H. Hansen holdt sin første gudstjeneste i Jøssund kirke. I den anledning overrakte ordfører Guldvik et kaffeservice i sølv. Han takket presten for det han hadde gjort for sine menighetsbarn. Sognepresten takket dypt beveget for den uventede gaven og manet menigheten for troskap til sin kristendom. Dette var en beveget stund for Jøssund menighet, mangt et øye var vått og stunden vil minnes lenge av oss som var til stede, heter det til sist.

Jøssund Tuberkuloseforening

har mottatt 115 kroner etter en ofring i Jøssund kirke. Det fortelles samtidig at foreningen har avholdt «kurv og pakkefest» med utlodning hos Odin Leikvang. Som vanlig ved slike tilstelninger var det mange til stede og kveldens utbytte ble hele 360 kroner.

Det konstateres videre at interessen for «sykepleiearbeidet» fremdeles er utmerket og at på tross av økende pengeknapphet så er offerviljen og hjertelaget stort. En årsak til at dette arbeidet omfattes med så stor kjærlighet, er at bygda har hatt og fremdeles har flinke sykepleiersker som utfører arbeidet sitt til alles tilfredshet.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Herredsstyrmøtet 20. november

På dette møtet behandlet de folkevalgte en rekke saker som avisa refererte utførlig. Her skal vi kort nevne at kommunen hadde fått en henvendelse fra fylkets vegvesen i anledning behovet for å utvide og forbedre hovedveiene særlig grunnet den voksende «automobiltrafikken». Brevets avsender var «Overingeniør for veivæsenet i Sør-Trøndelag» og han tillot seg å foreslå at Jøssund kommune skulle ta kostnadene til betaling for grunn, jordskade, gjerdehold m.m. Dette var herredsstyret slett ikke enig i og vedtok: «De av overingeniøren i skrivelse av 23. oktober anførte forpligtelser overtas ikke». Videre forelå det til behandling en forespørsel fra R.A. Schunemann om lov til å trafikkere vegen mellom Vallersund og Birkeli for en «oprettendes chaufførskole». (Den samme Schunemann var en av de som rømte fra den tyske hjelpekrysseren «Berlin» som lå i arrest i Hommelvik under 1. verdenskrig. Han ble i Norge og drev en periode bussruten Vallersund-Brekstad). Men herredsstyret var lite positive også til denne saken og formulerte seg slik: «Da det er herredsstyret aldeles ukjent at der er nogensom helst trang til en saadan skole igangsættes kan ansøkningen ikke anbefales. hpf / oed 33

Ludvik Søbergs butikk Ludvik Søberg åpnet sin butikk for 90 år siden og ønsket sine kunder velkommen i omtrent 40 år. Hyller, skuffer og lager er for lengst tømt og ingen kjøpmann befinner seg bak disken. Men dagens eier, Bjørn Leonhard Olsen, har tatt vare på noen plakater som prydet butikken og et lite utvalg varer. Bli med tilbake til en ikke alt for fjern fortid… Sunlight. I tidligere tider var det vanlig å kjøpe såpe i løs vekt. Så kom Sunlight med såpestykker i pen pakning og erobret markedet. Deres såpe kunne brukes til vask av klær, kropp, oppvask og hele huset. På disse kanter var vanlig uttale Sunlikk.

I hyllene var det et godt utvalg av Hindu krydder. Skal vi tippe at pepper og kanel sloss om å være bestselgere?

Denne plakaten hang en gang i Ludvik Søbergs butikk og meningen var nok å friste folk til å kjøpe snus. I dag ville kanskje det motsatte ha skjedd. Uansett er all form for tobakksreklame forbudt i Norge i dag. Tiedemanns Tobaksfabrikk ble grunnlagt i 1730-årene og produserte sigaretter, tobakk, snus i Norge fram til 2008. Det manglet nok ikke kunder i Vallersund heller opp igjennom årene.

34

Old Spice var et naturlig valg når karene skulle fli seg for fest i Folkvang. «Old Spice lar menn vær menn» var slagordet ved lanseringen i 1938. Et enda mer kjent slagord er nok «Lano for liten og Lano for stor». Noen som husker at Alf Prøysen ble brukt i markedsføringen da den milde såpen skulle lanseres for voksne? Ost fra Ørlandets meieri kom som et friskt, lokalt produkt fra et meieri som ble etablert allerede i 1876. Og det manglet ikke på produktløfte. Her som ellers fantes det sikkert kjærringråd mot mygg, som f.eks. tørkede appelsinskall i vinduskarmen. Bedre var det nok å lytte til kjøpmannen som anbefalte Trygg mot mygg på flaske.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

Sunlight – en av verdens eldste merkevarer.

Hindu med krydder fra Østen.

God lukt av håret med Old Spice.

Lane for liten og Lano for stor.

Et lokalt merke med et sterkt produktløfte.

Mygg er ikke noe problem med denne.

GOD JUL I VALLERSUND 2020

35

I høst tok Mari Borgfjord dette nydelige bildet på Nesavarden. Så fint kan det bli når en dyktig fotograf fanger et naturfenomen over et kjært symbol.

Nothoinnan vi også i år bidra med lys til Fredsengelen vår. Fra 1. søndag i advent til og med 13. dag jul tennes lyset kl 08.00 – 09.00 og fra kl 17.00 til 23.00. Takk til Richard Lund ved Vallersund Service som hjelper oss med utstyr.