God jul i Vallersund nr2-2017

Nothoinnans julehefte 2017 Kr 80,-

! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

Foto Foto 1.

1. siden: siden: Roar Roar Arne Arne Velle V e lle

2

Me nneske i sentrum sentrum Menneske varr et va et slagord slagord partiet partiet Venstre Venstre benyttet benyttet for for o en en dell års de års siden. sidenn.

I arbeidet arbeidet med med dette dette juleheftet, ble det det naturlig n a tu r lig juleheftet, ble mennesker som som har har levd levd før før oss å tenke tenke på på mennesker oss her her i bbygda. ygda. trer vi presenterer presenterer tr og litt litt I de de ffortellingene ortellingene vi er folk folk og av deres deres hhistorie istorie oss oss i møte. møte.

Jeg Je g ttenker enker bl.a. bl.a. på på ungdommene ungdommene som som manglet m a n g le t altt som til, men men allikevel allikevel stiftet stiftet et al som skulle skulle til, har Og videre videre på alle alle som som har iidrettslag drettslag i 1934. Og bidratt vakker kker bidratt og fortsatt for o tsatt bidrar bidrar til til at at vi har har en en va kirke kirke på Mandal.

Mandal. «Den «Den er er menigheten menigheten verdig verdig fordi fo rdi den den på på en en så så fin fin og og omsorgsfull omsorgsfull måte måte tar ta r hånd skrev hånd om den» den» sk rev en en Adressajournalist Adressaajournalist i et et oppslag kirke Det opps lag om Jøssund tår det det Jøssund ki rke i 1970. D et sstår stor st or rrespekt espekt av. av. på bbildene ildene vi vi har har fått fått plukket Så kkan an du du ssee på plukket ut ut På ett ett finner finner du du en av gamle gamle album. album. På skoleklasse medd lærere. lærere. En En aav v dem dem er er Martin sk oleklasse me M a rtin Lund adde sitt sitt virke virke i skolestua skolestua på på Lu nd ssom om hhadde Sandneset år. I Melemsvika Melemsvika koser koser unge Sa ndneset i 4400 år. unge St-Hans Hans Aften.

Afften. og eeldre ldre seg seg ppåå St-

! "#$!%&'!(!)*''+,-&.$! ! jul ! ! i Vallersund !

God "#$%&%'(%(!#()*+!,-!./(&/*00,0!*! ! ! ! !!

1,$$%2+#03!4!%0!#&56(*3%$*)7!$*(%0! !! ! ! '/2%0*0)!'/2!)/3(!-/8+0%!8,2%29!! ! ! ! ! !! :268(!*!;<<!%8+9!&/+!:2688=,2(0%29! !! ! ! ! ! >2,'*+8!?*+(,03@!A$$%?%2)!B/$39!! ! ! ! !!

C%3,8+D/0@!E,0+!F/2)'D/237!G33!H*0,2! ! ! ! !

I2*$+-*8!J2%3K7!E,0+!=%((%2!L6&07!=,#$! ! ! ! ! ! !

glede juleheftet Vi hhåper åper du får får gl ede av av ju leheftet og og ønsker øn sker GOD JJUL UL OG AL ALT T GODT I DE DET T NYE ÅR ÅRET! ET!

M*%0!/)!C/,2!N20%!1%$$%9! ! ! ! ! !

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Innhold: Kirken den er et gammelt hus Kirka vårres har en sentral plass ved livets viktigste milepæler. Hvor godt kjenner du historien til Guds hus i bygda? Side 4 – 7.

Et skipsforlis for 269 år siden 9. november 1748 stevnet fregatten Fredensborg ut fra København med kurs for Algerie. Men etter en og en halv måned i sammenhengende uvær endte ferden med totalhavari og tap av menneskeliv ved Torra. Side 8 – 13.

Redselsnatten i 1962 En grå oktoberdag i 1962 passerte hurtigruten St. Svithun Vallersund for siste gang. Paul og Irene deler hvert sitt minne om dens tragiske forlis på Folla med oss. Side 14 – 17.

Vallersund idrettslag

Sort/hvitt fotos forteller en fargerik historie Rundt i heimene fins gamle album som det er spennende å bla i.

Her er noen bilder som viser et mangfoldig dagligliv tilbake i tid.

Side 27 – 29.

Storfangst ved Råskjæret Her har vi funnet plass til en novelle som er en blanding av fakta og fantasi. Det er en kjensgjerning at SS Batek grunnstøtte her i aprildagene 1945, men derifra blir det din jobb å skille klinten fra hveten. Side 30 – 37.

To sider med lokal hjernetrim Et skikkelig julehefte skal inneholde litt hjernetrim. Her finner du en konkurranse og et kryssord. Leverer du riktig løsninge på kryssordet hos Coop Vallersund, deltar du i trekningen av en fruktkurv gitt av nærbutikken vår. Side 38 – 39.

En marsdag i 1934 kom åtte unge karer sammen i Vasøya og stiftet et idrettslag. Side 18 – 20.

Skutemotivene på bryggporten På slutten av 1800-tallet arbeidet en ung sunnmøring på butikken til Normann i Vallersundet. Han kunne mer enn å selge kaffe og sirup.

Side 20 - 22.

Fersk laks fra Vallersund til London Det er nesten ikke til å tro, men for ca. 130 år siden kunne finere folk i London spise fersk laks fisket i Vallersund til middag.

Side 24 – 26.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

____________________________________________________________ TAKK til alle som har bidratt med informasjon og innspill og lånt oss bilder.

Likeledes til de som hjelper oss å selge juleheftet. Og til deg som kjøpte «God jul i Vallersund».

3

«Kirken, den er et gammelt hus»

solgte den fire år seinere til proprietær (godseier) Thore Petter Berg på Valsøya for 375 riksdaler. Han satt på den i 25 år og eide også Åfjord kirke. I 1859 overdro han begge kirkene til sine to brorsønner, Ole og Nils Berg, for 3250 riksdaler. Disse solgte så Jøssund kirke til Jøssund kommune for 1000 riksdaler i 1872.

Og slik er det også med Jøssund kirke – dagens kirke på Mandal er en i rekken av flere.

Jøssund ligger ved Koet, og var den største gården i sognet. På strekningen Nes til Tiltrem er det registrert 960 gravhauger. Konsentrasjonen ved Koet er særlig stor. Koet har blitt benyttet som transportveg i uminnelig tid.

Jøssund kan ha vært det eldste kirkestedet i nåværende Bjugn kommune.

Det er mulig at vi her står ved et senter for en sammenhengende religiøs tradisjon helt fra førkristen tid.

Gammelkirka Den siste kirka på Jøssund ble bygget i 1670, på slutten av de store sildeåra. Men det har stått kirke her før det. Ved kirkereformsatsen av 1589 stod det en kirke her. Det er det første vi veit sikkert. Denne kirka var da en annekskirke for 24 bønder og 30 husmenn, og hørte til erkebiskopen i Nidaros før reformasjonen. Men etter reformasjonen i 1537 ble kirka og kirkegodset kongens og kronens eiendom. Senere ble den solgt til private rikfolk for å skaffe penger til kongens krigskasse, trolig på 1700 tallet.

Senere skiftet kirka med jordgodset eiere ofte. Ved siden av å være et spekulasjonsobjekt, drev eierne rent høstingsbruk av jord og skog, mens kirka kom i forfall.

Listen over eiere er omtrent slik: I 1799 solgte eier Hermann Hoe i Trondheim kirka til Thomas Davidsen jr. på Valsøya. Davidsen døde et par år seinere og i 1802 ble kirka solgt på auksjon sammen med Lesetgårdene til assessor (dommer) Nannestad på Storfosen gods. Ny auksjon kom i 1830 da krigsråd Holtermann på Austrått kjøpte den for 225 riksdaler. Han

4

Dette er det eneste bildet som eksiterer av den gamle kirka på Jøssund.

Dette ble malt av en omstreifende kunstner på ei fjøl over ei dør i bestestua på Kristoffergården. Da huset brant gikk originalen tapt.

Kirka ble reparert i 1770 årene. Det fortelles at om sommeren var det ofte messefall (avlyst gudstjeneste) på grunn av stank fra mange kister som sto under gulvet i koret. I 1868 var det en befaring med en beskrivelse: Oppført i tømmer, utvendig tjærebredd, taket dekt av teglstein, et lite klokketårn dekt med papp. Skipet er ca.10 m langt og 9 m breit. Koret er ca. 5,5 m langt og 5 m breit, våpenhus og tårnfot ca. 2,5 gange 2,5 m.

I 1879 ble Even Normann gravlagt i familiegravstedet. Men selve kirken ble revet i 1875. Det ble holdt auksjon, og materialer og gjenstander ble spredt utover. Kirkeklokka hamna i Vallersund som suppeklokke, ei dør og gulvet i koret til Melem som fjøsdør og låvegulv. Ei kirkedør hamna på Rognvollen. Prekestolen og ei kollektbøsse er på kirkeutstillinga på museum i Trondheim.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Kirkegården har forfalt. I 1949 hadde Uttrøndelag Ungdomslag sitt sommerstevne i Folkvang med ungdomslaget Enighet som arrangør. Da ble det ryddet og pyntet med lauv. Noen graver ble stelt til 1950 åra. Noe slått og beiting hjalp. Forskjellige planer har versert. En komite og fylkesgartneren kom opp med en plan, en dyr plan, men det var ikke penger. Først i 1988 fikk kommunen penger til sysselsetting av arbeidsledige. Det ble opprettet stilling som kulturvernsekretær. I 1990 starta en gruppe «arbeid for trygd» arbeid her. De fjerna et gjerde og satte opp stor stein til grensemerke. Så ble kors og plater gravd fram og pussa og kirkegården planert, og gravminnene lagt på sin opprinnelige plass.

Restene etter grunnmuren under kirka var delvis synlig. Den ble gravd fram. De faktiske måla på kirka fantes og dette ble markert med impregnerte stolper i hjørner. Til kirkejubileet i 1997 var det ganske presentabelt, og det var et arrangement der den gamle kirkeklokka kimet en siste gang. Feskleikdagan i 2006 hadde også et arrangement her.

Nothoinnan har i seinere tid gjort litt ryddedugnad her. Men det ligg klart for et bevaringsarbeid. De offentlige er blitt forespurt. Ingen kjenner nok ansvar, men det kan det vel bli en endring på?

Kirka i dag Plasseringa er et kapittel for seg: Da Jøssund kommune kjøpte kirka i 1872 ble det straks aktuelt å bygge ny kirke. Da ble plasseringa diskutert. Den gamle kirken lå 2 km fra sjøen, og det kunne ha sine ulemper for kirkefolket som kom sjøveien, andre veier var det smått stell med. Enda vanskeligere var det når døde skulle til graven, spesielt vinters tid. Da måtte en leie hest for å få kisten frem.

Ved Fosen sorenskriveri ble det 21. oktober i 1869 holdt en «Skjønnsforretning angående Jøssund kirkested». En kom fram til velegnede plasser for kirka og kirkegården både på Rømmen og Mandal.

Begge ligger fra 100-200 skritt fra sjøen og var på 3 mål. På Mandal skulle eieren ha 60 spesidaler og på Rømmen 100. Fri vei og fri stein til bygging var med.

I rettsprotokoll av 11.sept. 1871 ble de forskjellige plasser vurdert: Mandal: Jord med tildels vannsjuk jord på kvikkleire, - ubrukbar til kirke og kirkegård. Rømmen og Jøssund ble vurdert godt egnet. På Jøssund kunne en få fri grunn til utviding. Dette skjønnet konkluderte med at Rømmen og Mandal ikke egnet seg og anbefalte Jøssund.

30. mai 1872 ble det holdt overskjønn. Det kom fram til at Guldvik og Rømmen egnet seg ypperlig. «Skjønnsmennene afgav saaledes enstemmig saadant Skjønn. Den nye kirke for Jøssund Sogn bør opføres paa Guldvig eller Rømmen paa det bekvemmeste og hensigtsmessige Sted.»

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Kirkeklokka og kollektbøssa er fra den gamle kirka på Jøssund og fins i dag i våpenhuset (tårnfoten) på Mandal.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Også det gamle kirkestedet var sterkt fremme da det ville bli langt billigere å føre opp ny kirke der.

Likevel ble det kjøpt grunn til den nye kirken på Mandal. Selger var Anders Mandal. En tror at det endelig vart pengene og makta som rådde, kanskje ved Even Nordmann ved Vallersund gård som hadde pekt på Mandal som et velegnet sted.

Jøssund kirke er en langkirke oppført i tømmer og reisverk. Den ble først reist i Skogn, for deretter å bli tatt ned og fraktet til kommunen. Kirka sto ferdig i 1875 og ble vigslet den 27. april 1876 av biskop Grimelund. Kirka er 26 m lang, 13 m brei, tårnfoten er 5,5 m og er også inngangsparti. Det er plass til omtrent 350 mennesker.

5

Det var sparsomt med inventar. Nykirka hadde ikke altertavle, bare et enkelt trekors på alteret. Etter en tid ble det erstattet av et innrammet maleri av Kristi oppstandelse, en reproduksjon av Tidemanns «Oppstandelsen» fra 1871. En lysekrone er overført fra den gamle kirka.

På den er det gravert inn: «Til Guds ære, kierkens sirat og beprydelse er denne lysekrone skienket Jøssund kierke af Michel Hansen og hustru Kirstin Torfinnsdatter, Anno 1683.» Fra gammelkirka kommer også en lesepult. Denne brukte klokkeren når presten ikke kunne komme og holde gudstjeneste. Trofaste kirkegjengere møtte alltid, og klokkeren leste da en passende tekst fra en postille, som det fantes flere av fra den gamle kirka.

Kollektbøssen i inngangspartiet kommer også fra gammelkirka. Det samme gjør døpefonten.

Gamleklokka som henger i taket ved inngangen trodde man var borte.

Men den var suppeklokke på Vallersund gård. Einar Normann ga klokka si tilbake vederlagsfritt. Den ble hengt opp etter restaureringen av kirka i 1951-53. Inskripsjonen er: «Bekostet av Proprietær Thore Petter Berg og hans kone i forening med Jøssund Annex menighet og støpt i fabrikken ved Nidelven i 1851».

Orgelet med 7 stemmer ble innsatt og tatt i bruk i 1912. Det kostet 7000 kr.

Det ble levert av orgelbygger Torkildsen i Åsen. Pengene til orgelet fordeler seg slik: kr 1180 fra bygdefolk som hadde emigrert til Amerika, lokalt private kr 1947, oppsparte midler i kirkebudsjettet kr 2770, kommunen kr 404, installering kr 698 uten at en vet hvor disse pengene kom fra.

Restaurering Tidens tann tærer. Spesielt kunne vinden være ille. Tårnet ble skjevt alt etter vinden. Allerede i 1933 begynte en å avsette penger til restaureringa.

Men først etter krigen, i 1951, kom en i gang. Byggmester A. Kristensen, Trondheim fikk oppdraget. Nye vinduer ble innsatt, avstivning av tårnet, senking av himling i sideskipet, avriving av stein på taket, fylling mellom overbord og pålegg av takpapp, samt ny lekting og pålegging av gammel stein. Mye tømmermannspanel ble skiftet ut. Restaureringa kom på ca.140 000 kr.

Men det var ikke bare tømmerarbeid. Menigheten har stor omsorg for kirka si. Det ble gitt mange gaver i forbindelse med restaureringa. Her kan en

6

nevne: Lysøysund Sildeoljefabrikk ga kr 4000 til nye benker, Vallersund Samvirkelag bekostet ny ramme på alterbildet og utsmykking av prekestolen. Fem nye lysekroner ble gitt av: Astrid Endorsen, født Mikkelsen, brødrene Haukaas til minne om sin far, Martin J. Rømmen, Lysøysund Samvirkelag, Lysøysund Handelsforening. Utflyttere fra Jøssund i Amerika ga en syvarmet lysestake i sølv. En alterduk fra frk.

Julie Moum, og en alterduk fra Karen Skifte. Adserøy redningsforening og Jøssund tuberkuloseavdeling ga to brudestoler. Det sittende menighetsrådet ga de to andre stolene. Hans Borgfjord sen. ga en dåpskanne. Fru Agnes Moxnes vevde over 60 meter gardiner til kirken og ungdomsforeningen Vårsol sto som giver. Lysøysund husmorlag ga tepper til sakristiet.

Kirka ble vigsla på nytt den 29.mai 1953 av biskop Fjellbu.

Fire år etter, i 1957, var det lynnedslag i kirka. Verst gikk det ut over tårnet og østre vegg. Reparasjonen ble betalt av forsikringsselskapet, 39 000 kr.

Da var også lynavlederkabelen forsterket og tårnet hadde fått kobberdekke.

I 1967 ble Jøssund sogn overført fra Åfjord til Bjugn prestegjeld.

Etter dette har kirka blant annet fått: 1969 flomlysanlegg fra Jøssund Bondekvinnelag, 1974 høytaleranlegg, katafaltteppe og en bårevogn fra Lysøysund Husmorlag. Nytt høytaleranlegg i 2016, sakristiet er pussa opp.

Nytt orgel med 10 stemmer ble montert i 1994. Fra 1981-94 ble det benyttet et elektronisk orgel. Nye portstolper er støypte. Det er laga til et fint urnegravsted/minnelund. Videre fikk kirketårnet ny kobberkledning i 2015. I 2017 ble det lagt betongstein på flere av gangveiene på kirkegården.

RAV Kilder: Jøssund gamle kirke og kirkegård av Ragnhild Johnsen, 2006 Jøssund gamle kirke og kirkegård av Hans Borgfjord, Jøssund kirke – kirkested allerede før reformasjonen, - Sigvart Kåpvik i serien Kirkene våre – tirsdag 19. februar 1970 Adressa, Jøssund kirke 100 år Jubileumsskrift – Asbjørn Vik, Reidar Hanssen, Ole Eggan, Nils Breivoll – Jøssund menighetsråd.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Foto: Roar Arne Velle

GOD JUL I VALLERSUND 2017

7

Fredensborgs forlis ved Torra for 269 år siden Gjennom tidende har det skjedd en rekke skipsforlis utenfor Vallersund. I 1913 forliste hurtigruten D/S Vesterålen på østre tåa av Valsøya og mange har fortsatt Bateks forlis i april1945 friskt i minne.

Men det mest spesielle forliset akjedde nok like før jul i 1748.

Da grunnstøtte den danske fregatten Fredensborg på et undervansskjær utenfor den nordøstre pynten av Torra.

Målet for turen var Algerie…

8

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Skipet og oppdraget Fredensborg var en nybygd fregatt og eier var agent Andreas Biøren i København. Begrepet fregatt har eksistert siden det syttende århundre. En fregatt var en fullrigger, det vil si med tre skværriggede master og ett eller flere kanondekk. Fredensborg hadde tre dekk og en bestykning på seks kanoner. Dette var et sivilt skip. Som marinefartøy kunne en fregatt på 1700-tallet ha både tjue og tretti kanoner.

I marinen var en fregatt betraktet som et raskt fartøy og ble blant annet benyttet til rekognosering og bekjempelse av kapervirksomhet.

Fredensborg var leid av Kong Frederik V (1723 – 1766) og oppdraget besto i å frakte gods og gaver til «Dejen af Algerie».

Bakgrunnen for dette var at handelsfartøy fra Danmark – Norge hadde store problemer med å segle inn og ut av Middelhavet hovedsakelig for å selge trelast og tørrfisk og bringe med seg salt på heimturene.

Kapervirksomheten var utbrett rundt Gibraltar og langs kysten av Algerie.

Dette var en virksomhet som var velsignet og delvis organisert av Algeries overhode, den såkalte Dejen. Algerie var på den tiden en del av det Osmanske riket, og Dejen hadde sin makt og myndighet derfra.

Kapervirksomheten var omfattende og kaprerne nøyde seg ikke bare med å ta skuta og lasten, men mannskapet ble også slaver på et skip eller på landjorda, i verste fall for resten av livet. Alternativet kunne være at de etter en tid ble frikjøpt med midler fra den såkalte «Slavekassen». Dette var en ordning der skip som skulle segle i retning Middelhavet betalte en slags forsikringspremie, og pengene derfra kunne benyttes til å handle med Dejen.

Kapteinen og hans mannskap

gradene i den danske marinen. I en treårs periode tjenestegjorde han også på hollandske orlogsfartøy. Da han mønstret av der, var han 28 år og kommanderende på linjeskipet Nassau.

Han døde i 1782 som admiral. Før det hadde han blitt slått til «Ridder av Danebrog». Det var altså ingen hvem som helst som skulle avlegge Vallersund et besøk like før jul i 1748.

Det ser ut til at Simon Hooglant var spesialist på å håndtere vanskelige oppgaver ved innløpet til Middelhavet. Fra danskekongen fikk han ved flere anledninger i oppdrag å forhandle med herskerne i Marokko og Algerie og også å gå til direkte kamp mot kaperfartøy.

På det skjebnesvangre toktet med Fredensborg i 1748 besto mannskapet, i tillegg til kapteinen, av 25 mann.

Offiserene bar titlene overstyrmann, løytnant, konstabel . Så var det om bord en båtsmann og en tømmermann, 14 matroser, en kahyttskokk, en hoffmester som sannsynligvis var tiltenkt spesielle oppgaver i forhandlingene med Dejen i Algerie og til slutt en lærling og tre «drenge».

Disse var nok nederst på rangstigen i hierarkiet om bord, og mens den øvrige besetningen har både for- og etternavn i mannskapslisten, får vi bare vite at drengene heter Mickel, Ole og Johannes. De var ikke gamle karene og det opplyses at de to sistnevnte ennå ikke var konfirmerte.

Lastet med kuler og kanoner og en kostelig gave Lasten besto av 500 tønner krutt, 8000 jernkuler, fire metallmorter (kortløpete kanoner), en del tømmer, en kasse med klær, 12 svære ankertau, en del annet tauverk, noen tjæretønner, 24 raperter (trestativ til kanoner) og kanoner. Og i tillegg et gull urverk besatt med diamanter.

Dette skulle være en gave fra kong Fredrik V av Danmark – Norge til Dejen i Algerie.

Kaptein på Fredensborg var den 36 år gamle Simon Hooglant. Han mønstret på sin første skute allerede som 13 åring og steg etter hvert raskt i

GOD JUL I VALLERSUND 2017

9

Fra København til Vallersund på 42 døgn Fredensborg stakk til sjøs 9. november 1748 og bestemmelsesstedet var altså Algerie. Men slik skulle det slettes ikke gå.

I sjøforklaringen gjør styrmann Matthias Top et forsøk på å beskrive ferden fra København til Vallersund. Men han har ingen enkel oppgave.

Det viste seg at skipsloggen og andre notater var gått tapt i forliset og han beklager at han etter avgangen fra hjemlandet «ikke kunne erindre seg hva hver dag siden passerede». Det går an å forstå, for dag ut og dag inn vekslet været mellom sterk kuling og storm. Sikten var elendig delvis på grunn av tett tåke og mye snø. På denne årstiden er dagene i tillegg korte og det var praktisk talt umulig å få pålitelige observasjoner. Vår tolkning av sjøforklaringen på dette området blir vanskelig fordi det tales dansk samt at det oppgis stedsnavn som ikke er i alminnelig bruk i dag. Ett eksempel: Styrmannen snakker flere ganger om at de mener å være på høyde med «Hitland». Det navnet fins ikke på kart i dag, men så kan Fiskeri- og Søfartsmuseet i Esbjerg informere om at det i tidligere tider var vanlig i Danmark å kalle Shetland for «Hetland» og kanskje også «Hitland».

Men hvorfor ble kursen lagt nord for Skottland når reisens mål var Middelhavet? Svaret fra det samme danske museet er at det var vanlig på denne tiden. Kanskje skyldes det at strøm- og vindforholdene var gunstigere ute i Atlanteren?

Denne illustrasjonen fra VetleLid Larssens bok «1001 natt» viser at skip både fra Norge og Danmark la kursen nord for England og ut i Atlanterhavet når reisen gikk til sydligere breddegrader.

10

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Det framgår ellers av styrmannens forklaring at hele seilturen må ha vært litt av et mareritt. De har drevet for vær og vind, uten å vite hvor de befant seg. En del av mannskapet har vært syke, og de var i ferd med å gå tom for vann fordi vanntønner hadde blitt ødelagt.

20. desember ser de land, og mener det må være nordenden av Hitland (Shetland). Men det var de langt ifra.

Styrmannen beretter at de samme kveld «fikk brænding av landet at se og holdt så imellom øer og brending giennom». Dette er bare noen timer før grunnstøtingen – kan det være at de passerte Froan eller kanskje kom seg klar av Melstein og Flatøya? Her var de nok temmelig fortvilte og forsøkte også forgjeves å tilkalle los ved å saluttere. I den siste del av ferden må de også ha gått klar av Tristein, Gjæsinga eller Adsen med et utall av holmer og undervannsskjær.

Så noen timer etter midnatt skimter de brenninger og brått og etter hvert land. De forsøker å sette anker og også drivanker uten at det kunne stoppe ferden mot undervannsskjæret.

Havariet ved Torra natten til 21. desember Fredensborg støter på undervannsskjæret kl. 04.30. Vinden er nord nordvest i storms styrke og det snør tett. I denne vindretningen kan sjøen bli grov inn mot land. Forholdene for de stakkars skipbrudne kan neppe være stort verre. De grunnstøter «på den enden av et skjær som mest alle tider står under vann».

De setter ut en chalup med fem mann om bord. Den driver straks bort fra fregatten og blir knust mot skjæret, men mennene klarer å berge seg på land. Deretter setter de ut en jolle med kapteinen og fem mann til om bord.

Og det går ikke bedre med denne, men også nå kommer alle fra det med

GOD JUL I VALLERSUND 2017

livet i behold «med største fare og møye» som det heter i sjøforklaringen.

Så får de strukket et tau fra skuta og opp på skjæret som det er meningen at det øvrige mannskapet skal benytte for å komme seg på fast grunn. Etter hvert som sjøen flør begynner skuta å kaste voldsomt på seg og kapteinen gir ordre om at to av mastene skal kappes. Dette gjør at fregatten blir noe roligere på skjæret. Men situasjonen for de som nå befinner seg på skjæret blir stadig vanskeligere etter hvert som det flør og uværet raser med uforminsket kraft.

11

Stadig skylles noen ned fra skjæret og berger seg ved å hale seg tilbake etter tauet. Så sjøsettes det en jolle til. Kapteinen hopper i vannet og får tak i denne, men like bra går det ikke med alle de øvrige på skjæret.

Løytnanten, konstabelen og en matros drukner.

Mannskapet kom seg etter hvert på land på en holme og bortsett fra et par mann som ble igjen som vakter, kom de øvrige seg etter hvert inn til Vallersund.

Her er det sannsynlig at de skipbrudne ble skaffet tak over hodet hos Jonas Pedersen Lange som eier gjestgiveriet i Vallersund på den tiden. Her var det skjenkested fra før 1680 og gjestgiveri fra tidlig på 1700-tallet. Lange var eier fram til Eivind Normann kjøpte stedet i 1762.

Kanskje bodde også noen av sjøfolkene hos Tomas Davidsen på Valsøya.

Han tituleres propritær (en som eier en landeiendom som ikke er stor nok til å kalles gods). Han skal ha vært en holden mann og «hadde et stort hus» som det heter i et gammelt dokument.

I et brev fra stiftsamtmannen i Trondhjem til Kaptein Hooglant får Davidsen godt skussmål sammen med fogd Rudberg: «… ære toe ærlige brave og fornuftige mænd…».

Skuta går det enda dårligere med. I et brev fra Stiftsamtmannen 1. februar 1749 heter det bla.a.: «…saasom Kunst Lidet af Ladningen inu er bierget formedels Skibets Totale Situation som ligger paa dend Eene side af et skiær, som mest alle tiider staaer under vand.» Og videre: «Folk som kommer der i fra og haver talt med mig giver slet forhaabning om skibets

Bergingsarbeidet

Mange brev og treg postgang

Arbeidet med å berge deler av lasten kom ikke i gang før 23. desember da været løyet noe. Men dette var ikke enkelt. Skuta lå delvis ødelagt på skjæret og det var ikke mulig å komme om bord før ved fjære sjø. I tillegg er dette årets mørkeste årstid, og værer var ustabilt. Det ser imidlertid ut til at mye ble berget på land og lagret hos Jonas Pedersen Lange i Vallersund før det etter hvert ble fraktet til Trondheim. Og den kostelige gaven til Dejen i Algerie ble også funnet, men i en dårlig forfatning. Dette framgår av et av de mange brevene kapteinen sendte Stiftsamtmannen. Han spør om det fins en dyktig urmaker i byen som kan reparere uret.

12

Reparation».

Sjøforklaringen 9. januar ble det etter anmodning fra kapteinen holdt «Extrarett» eller sjøforklaring i Vallersund. Mest sannsynlig skjedde dette i gjestgiveriet hos Lange.

Retten ble ledet av fogd Johan Rudberg og med seg hadde han et oppnevnt laug som besto av lokale folk bla.a. fra Boldfjord, Lysøysund, Lysøya, Rånes og Olden. Forhandlingene ble grundig protokollert og etter hvert distribuert til myndighetspersoner i Trondheim og til skipets eier i København.

Det framgår av protokollen at laugets medlemmer fikk dekket kostnader til reise, diett og den tid retten var samlet.

Sammen med sjøforklaringen er en lang rekke brev mellom kaptein Hooglant og myndighetspersoner som Fogd, Stiftsamtsmann, Sorenskriveren, Admiralitetskollegiet og Geheimraad.

Dette handler om informasjon om forliset, bergingsarbeidet og etter hvert transport til Trondhjem og derfra til København for mannskap og den lasten som ble berget. Det viser seg at Hooglant ganske snart er forespeilet å lede en ny ekspedisjon til Algerie og det haster derfor med å reparert uret og få transportert lasten til København. Dette viser vel også at kapteinens uheldige seilas ikke bebreides ham på noen måte og hans videre karriere tyder heller ikke på det ettersom han steg jevnt og trutt i gradene.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Postgangen mellom byen og distriktet var nok betydelig tregere enn i dag, og dette medførte at de forskjellige aktivitetene i etterkant av forliset tok sin tid.

Og skurken i historien Og sammen med en anerkjent kaptein, trauste sjøfolk og en lokalbefolkning som gjorde en stor innsats, dukker det også opp en skurk.

Dokumentene viser at en kar fra Bugen (Bjugn?) «tilstaar og aabenbarer at have været ved Skibet og taget tiil seg Tou-verk». Dette tilbyr han seg å levere tilbake etter hvert, men så viser det seg at det ikke er samsvar mellom hvor mye han mener å ha stjålet og det kaptein Hooglant savner.

Dette blir det flere brev av mellom fogden og stiftsamtsmannen, men utfallet av den saken er ikke kjent.

Konflikten fortsatte Vi har ikke kunnskap om hvordan Hooglants ferd til Algerie høsten 1749 gikk, men historiebøkene forteller en at konflikten mellom dobbeltmonarkiet og Dejen av Algerie fortsatte. Tjue år etter havariet i Vallersund gikk Danmark – Norge til regelrett krig om Algerie bl.a. med å beskyte hovedstaden og også beleire byen en lang periode. Det ble inngått en fredsavtale i 1772, og den skulle være til fordel for Algerie.

Men samtidig ble resultatet at kapervirksomheten med tilhørende slavehandel gradvis ble redusert.

Et portrett av Simon Hooglant som førte Fredensborg til Vallersund i stedet for Algerie i 1748. Dette er malt mange år senere, og nå er han ikke lenger kaptein med admiral. oed

Ill.: Harold Traa

Kilder: - Hans Petter Madsens vrakarkiv (sjøforklaringen mm.)

- Fiskeri- og Søfartsmuseet i Esbjerg - Vetle Lid Larsens «1001 natt» - Wikipedia (Biografi Simon Hooglant»)

GOD JUL I VALLERSUND 2017

13

Redselsnatten Det er en sur høstdag i Vallersund. En kvass sørvestkuling med dertil hørende piskende regnskurer uler rundt husnovene.

Datoen er 21. oktober og året 1962.

I noen måneder har jeg gått som hyresøkende, etter å ha fullført radiotelegrafistutdannelsen ved Trondheim Navigasjonsskole. Har vel ikke akkurat stresset så hardt for en snarlig utreise. Hele verden er litt på tå og hev i påvente av resultatet av «sjakkspillet» om Cuba som pågår mellom USA og Sovjetunionen. Utpå ettermiddagen trosser jeg kuling og regn og rusler ned til sjøen for å sjekke at gammelfæringen ligger trygt i båtstøa.

Kaster et blikk over sundet og skimter hurtigruta som passerer utom Storøya på sin ferd mot Rørvik. Kikker ned på armbåndsuret og registrer at den er omtrent en times tid senere ute enn vanlig. Intet oppsiktsvekkende ved det. Utover kvelden sitter vi i kjøkkenet på Viklund og diskuterer løst og fast om vær, fiske og den utenrikspolitiske situasjonen. Ganske som vanlig det også. Kl. 22.00 slås radioen på for å få siste nytt fra den store verden samt de siste værprognosene. Da nyhetene er ferdig slås radioen over til Fiskeribølgen. For yngre generasjoner er det nok relativt virkelighetsfjernt å tenke seg en tilværelse uten TV, data, WiFi og bredbånd. I 1962 var dette imidlertid noe som hørte en fjern framtid til. Det var derfor en viss underholdningsverdi i å lytte på fiske- og frakteskuter som pratet med hverandre om fiskefangster og andre dagligdagse saker.

En kraftig bærebølge tuner seg opp på 2182 kHz som er den internasjonale nød- og kallefrekvensen på Mellombølgen.

- Pan Pan Pan Rørvik radio dette er St. Svithun, lytter på 1,7. (Et Pan-

14

signal angir nest høyeste alvorsgrad for et fartøy som er i vanskeligheter.

1,7 var i dette tilfellet Rørvik radios arbeidskanal. Prosedyremessig skal man når man sender et Pan- eller Mayday signal både sende og lytte på 2182 kHz. Tre ganger sender St. Svithun ut Pan-meldingen og like mange ganger svarer Rørvik radio anropet på 2182 kHz. Så går hurtigruta over til sterkere lut.

- Mayday Mayday Mayday Rørvik radio dette er St. Svithun. Vi har berørt bunnen og tar inn vann og trenger assistanse. Lytter på 1,7.

Og Rørvik radio svarte atter en gang på 2187 kHz. Det er ekstraordinært gode radioforhold denne kvelden. Både Scheveningen radio i Holland og Ostende radio i Belgia kvitterer på at de har oppfattet nødsignalet.

St. Svithun gjentar nødmeldingen nok en gang og Rørvik radio svarer nok en gang på feil kanal. Da bryter en fiskebåt ved Rørvik inn på 2182 kHz: - Du må da for F… svar dem på 1,7 når han sei han lytte på 1,7!!!

I henhold til min nylig tilførte kunnskap om radioprosedyre hadde vi fått innprentet at bruken av «F… ord» var veldig dårlig kutyme, men aldri har jeg vel følt at det er mer på sin plass enn i dette tilfellet. Ett minutt eller to senere er toveiskontakt mellom Rørvik radio og St. Svithun opprettet – på 2182 kHz. Havaristen oppgir en antatt posisjon i et område sørvest for Grinna fyr.

Sydgående hurtigrute Ragnvald Jarl kaster loss fra kaia i Rørvik og flere fiskebåter og fraktefartøyer går også ut for å bistå.

Tiden går, sambandet mellom havaristen, Rørvik radio og fartøyene som stimer til unnsetningen fungerer knirkefritt. St. Svithun anroper Rørvik radio og sier at en styrmann har et spørsmål. Han ber Rørvik radio sjekke om da har fått noen melding om feil på Grinna fyr. Karakteristikken stemmer ikke, fyret klipper over noen grunner der det ikke skal klippe.

Rørvik radio svarer benektende, ingen rapporter om feil på noen av fyrene

GOD JUL I VALLERSUND 2017

i området. St. Svithun melder at de gjør seg klar til å avfyre sin siste nødrakett og ber alle unnsetningsfartøyene om umiddelbart å rapportere hvis de ser noe.

Negativt – ingen skimter det minste lysglimt.

St Svithun melder at de nå plasserer ut noen tomme oljefat på fordekket som de fyller med filler og tvist dynket med olje for å blusse med.

Hurtigruta melder samtidig at evakuering iverksettes og at livbåter låres.

Etter en stund kommer St. Svithun inn på radioen for siste gang. Jeg hadde registrert at signalene fra skuta gradvis hadde blitt noe svakere og fikk nå verifisert årsaken.

Radioens nødbatterier er nå nesten utladet melder telegrafisten. Han er like rolig som om han skulle sitte i godstolen i sin egen varme stue. Så legger han til: - Forresten begynner sjøen å komme inn på dørken her i radiostasjonen nå.

Dermed blir det taust, taust for alltid fra St. Svithun.

Fartøyene som deltar i søket diskuterer nye søkeområder, men ingen kan rapportere noen observasjoner. I halvtotiden om natta kommer endelig forløsningen – Rørvik radio anroper alle fartøyer som deltar i søket: - Mayday Relay. Vi har mottatt melding fra Nordøyan fyr om at det er kommet inn en livbåt med overlevende fra St. Svithun dit.

Det blir bom stille på nødkanalene. Så smeller en av fiskebåtene som deltar i søket inn: - No må du slutt å prat sjit og sjekk den meldingen ein gong te, det derre går F… itj an.

Noen sekunder tikker av sted og så kommer Rørvik radio opp igjen og bekrefter den første meldingen. En livbåt fra St. Svithun er kommet inn til Nordøyan fyr.

En «øredøvende taushet» senker seg over nødfrekvensen i mange sekunder.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Så reorganiseres leteaksjonen, noen enheter trekkes ut men andre setter kursen mot nye søkeområder, men alle som deltar føler nok at tiden nå er i ferd ned å renne ut for de som fortvilet kjemper for livet i Follas ubarmhjertige favntak.

Det har vært en lang dag. Jeg går til sengs og sover urolig en fire-fem timer. Så står jeg opp og slår på radioen og får høre at en masse fartøyer nå deltar i søket. Registrerer at et luftfartøy deltar i søket. Bedre overblikk der oppe fra oven. Flyet dirigerer båter mot aktuelle områder: - Det ligger to i den bukta til babord for deg. Det ligger en på skjæret til styrbord for deg.

Jeg lytter videre med et halvt øre en times tid til, så slår jeg av radioen. Alt håp er ute og i alle fall er det ingen ting jeg kan bidra med.

Sjakkspillet om Cuba mellom John F. og Nikita ender med remis, verdenssituasjonen stabiliserer seg og jeg får hyre og skal befinne meg på andre siden av kloden de to nærmeste årene.

Epilog: Etterpåklokskap er definitivt den beste klokskap, ettersom man da har lest fasiten. Jeg har utallige ganger grublet over en del ting rundt denne tragedien. a) Kunne kommunikasjonssvikten i innledende fase mellom hurtigruta og Rørvik radio ha utgjort noen avgjørende forskjell på utfallet av tragedien?

Jeg tror ikke det. All fokus gikk ut feilaktig på at St. Svithun befant seg et sted sørvest for Grinna fyr. b) Hva med styrmannen som ba Rørvik radio undersøke om det var noen feilmeldinger vedr. Grinna fyr? Han var tydelig på sporet av noe, men konklusjonen på svaret han fikk burde vært: Hvilket fyr er det da vi ser? c) Burde redningsledelsen ha varslet Nordøyan fyr på et tidligere tidspunkt?

Her mener jeg svaret er klart ja. Hadde fyrpersonellet blitt varslet, er det 15

overveiende sannsynlig at de kunne ha observert rakettene eller blussene som fartøyet plasserte på fordekket. Selv om Nordøyan i utgangspunktet var svært fjernt fra det primære søkeområdet, observerte de lyskastere fra båter som var med på søket.

Fasiten på årsaken til denne tragedien vil vi aldri få, ettersom de tre som kunne ha gitt svaret ble slukt av Follas iskalde bølger sammen med 38 andre ulykkelige sjeler denne redselsnatten.

Lite ante vel jeg den gangen at jeg selv mange år senere skulle være kun et par håndsbredder fra å dele skjebne med min kollega på St. Svithun.

Men det er en helt annen historie.

PL

Men Irene tok Men Irene tok toget… toget…

21. oktober skulle jeg reise til Tromsø for å begynne på et seks måneders telefonkurs på Rikstelefonen og gledet meg til å komme til det som ble kalt Nordens Paris. Nå var det slik i Televerket at vi fikk lønn fra dag en, men måtte tjenestegjøre i tre år etter kurset var ferdig, men lønna var god den, eller gasjen som de eldre damene på telegrafen sa. 1400 kr. pr. måned var ikke å forakte i 1962.

Jeg hadde allerede bodd i Bodø i tre år og gått realskole der, derfor viste jeg at den greieste måten å komme seg nordover på var med hurtigruten.

Av og til fikk jeg haike med en av de mange fraktebåtene som var hjemmehørende i Vallersund. Denne gangen skulle de bli hurtigruten og jeg skulle ha lugar på andre klasse. M/S St. Svithun av Stavanger var 16

rederiets fineste båt, den var bare 12 år gammel og hadde den nyeste teknologien som var på den tiden. Jeg hadde reist med den båten før og syntes det var luksus med damesalong der en kunne spise ferske wienerbrød på hvite tallerkener med St. Svithun i blågrå inskripsjon. Jo, dette ville bli bra.

Pappa fulgte meg til Trondheim, som han gjerne gjorde når en av vi jentene skulle reise bort. Vi var kommet om bord på Fru Inger på vei til Trondheim da han begynte å snakke om at det var mest stiv til sterk kuling og mye regn det neste døgnet. Min mor og han hadde snakket om det, og særlig hun mentet det var best at jeg tok toget til Fauske og buss til Tromsø via Narvik. Da kunne jeg overnatte hos kjente på turen. Jeg syntes ikke det var noen god ide i det hele tatt, men han ga seg ikke. Når mamma hadde en følelse av frykt for denne reisen var det sikkert noe i det. Folla kunne være lunefull i dårlig vær.

Derfor så vi St. Svithun stevne ut fjorden forbi Munkholmen kl. 13.00, en time forsinket, og jeg var ikke med. Tanken slo meg at jeg burde ringe telegrafen i Tromsø for å gi beskjed om at reiseruten var forandret. Noen skulle møte meg på kaia og ta meg med til hybelen som telegrafen hadde ordnet til meg, men det kunne jeg gjøre senere.

Toget til Fauske gikk sent på ettermiddagen og jeg syntes det var utrolig tungvint og slepe på en stor koffert og pappeske med mat. Ikke hadde jeg sovekupe heller.

Tidlig om morgenen da toget kom til Fauske, hørte vi noen rykter om at nordgående hurtigrute St. Svithun hadde forlist, men ingen visste noe sikkert. Bussturen til Narvik startet og da vi hadde kjørt en stund kom vi ikke lenger, det hadde gått et ras som hadde tatt med seg store deler av veien. Vi ble beordret ut av bussen og etter noen timer gikk vi til fots over rasstedet., traskende med koffert og annen bagasje. På den andre siden sto en ny buss som tok oss med til Narvik. Fremdeles var det ikke noe særlig nytt om St. Svithuns forlis.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Neste morgen skulle vi videre med buss til Tromsø og jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe aviser, og der på førstesiden sto det: «Hurtigrute katastrofe – 48 reddet og 48 omkomne? Letingen gjenopptas i dag tidlig og hver eneste holme og skjær i farvannet undersøkes». Under der sto det et bilde av meg i rasgropa og der sto det: «Ombestemte seg» og noen ord om det. Han jeg satt sammen med på bussen var journalist og hadde sendt dette til avisa. Senere på dagen fikk vi vite at 41 omkom og 48 var reddet. Dette var det verste skipsforliset i nyere tid i Norge.

Heldigvis var det bare 89 mennesker om bord på denne turen – skipet var sertifisert for 575 passasjerer. Noe av grunne til dette var at Forsvaret hadde bestilt plass til flere tropper som skulle forflyttes nordover. Dette ble kansellert i siste liten og soldatene sendt med tog. Var det flere en min mor som hadde dårlig følelse for denne turen?

Mitt søskenbarn som hadde arbeidet på M/S Ursa fortalte at den båten og sørgående Ragnvald Jarl ble kontaktet for å lete etter St. Svithun ved Grinna fyr, men det var ved Nordøya fyr den grunnstøtte og sank langt ut av kurs.

Jeg hadde glemt å gi beskjed til telegrafen om at jeg hadde valgt en annen reisemåte, så da jeg kom til Tromsø og meldte meg i skranken og fikk snakke med personalsjefen fikk jeg høre at hybelen min var gitt til en annen. De trodde ikke jeg var blant de overlevende. Etter hvert fikk jeg ny hybel.

Jeg ble værende i Tromsø i fire år og reiste mange ganger med hurtigruten og tenkte alltid på det som hendte med St. Svithun når vi nærmet oss Folla.

Jeg var heldig den gangen i 1962 takket være mine foreldre.

IM

GOD JUL I VALLERSUND 2017

MS Sanct Svithun ble bygd i Italia i 1950 for Stavangerske Dampskibsselskap. Den er den andre hurtigruten som ble oppkalt etter Stavanger bys skyttshelgen. Den første var DS Sanct Svithun som ble bygd i 1927. Den ble bombet av britiske fly ved Stadt i 1943 og 35 nordmenn og 12 tyskere omkom.

17

Vallersund Idrettslag

18

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Spørsmålet om idrettsplass Referatene fra de første medlemsmøtene og årsmøtene handler mye om arbeidet med å anlegge en idrettsplass. På et møte hos Tryggve Murvold 17. mars 1935 ble det vedtatt at idrettsplassen skulle anlegges på Valsøya.

Dette er jo ca. 50 år før det ble bru til øya og beslutningen kan derfor synes noe spesiell. Men kanskje er dette et utslag av at Riksveg 1 fortsatt var leia langs kysten og at medlemmene var vel kjent med å bruke båt og ikke så mørkt på å ro over Vallersundet. Så er jo også Valsøya flat med mange områder som kunne egne seg til idrettsplass. En måned senere var det for øvrig nytt medlemsmøte og her ble det bestemt en skulle ro over til Valsøya «og se på idrettsplassen». Men etter det er dette forslaget ikke lenger med i vurderingen.

Men allerede 12. mai drøftet man om idrettplassen kunne anlegges på Vika (det heter på Vika på folkemunnet og da er det snakk om Melemsvika).

Men på grunn av at så få deltok på møtet ble saken utsatt. Det skulle bli mange behandlinger og utsettelser etter hvert.

30. mai 1935 var medlemmene på befaring på Vika. Grunneieren var representert ved Jakob Holdnes som var bestyrer på Birkeli Gård på 1930 - tallet. Han forlangte en årlig leie på 50 kroner. Hvis beløpet ble betalt omgående kunne han gå ned til 40. Banen skulle være 100 x 50 meter. Men saken ble utsatt.

På årsmøtet 26. januar 1936 ble det protokollert følgende vedrørende banespørsmålet: «Inge Lund skal snakke med J.K. Sandnes og få han til å uthøre hvordan vi skal bære oss ad». Jens Kristian Sandnes hadde ansvaret for trygdekassen i kommunen og en god mann å søke råd hos.

Neste gang vi kan lese noe om spørsmålet er i referatet fra årsmøtet 25. januar 1937. Da ble det besluttet å snakke med Alfred Drilen om plass på hans eiendom.

Så ble det nedsatt en komite på tre mann, og de hadde på etterjulsvinteren forhandlet med Alfred Drilen. Banen skulle måle 116 x 60 meter og de var blitt enige om en årlig leiepris på 45kroner. På et møte 7.februar 1939 ble

GOD JUL I VALLERSUND 2017

det videre vedtatt at lagets formann Einar Moxnes skulle kontakte Jens Kristian Sandnes for «å få han til å ordne med ansøkning om bidrag til opparbeidelse av plassen». Men der stoppet saken om en permanent idrettsplass.

Etter at laget hadde ligget nede under krigen, ble det ny aktivitet i 1945.

Blant annet tok laget ansvaret for å arrangere Fredsmarsen for Sandnes skolekrets. Fredsmarsjen var en landsomfattende konkurranse mellom Norge og Sverige. 147 gikk og alle klarte kravene til fredsmarsjmerket.

Men tilbake til spørsmålet om idrettsplass. Vallersund Idrettslag søkte og fikk tildelt et kretsstevne søndag 26. august 1945. I referatet fra stevnet heter det: «Ei gammel eker som skulle opp-pløyes ble lånt av Alfred Drilen og gjort i stand etter beste evne slik at den skulle minne mest mulig om en idrettsplass.»

Stevnet hadde god deltagelse. Det verserer rykter om at den legendariske mellomdistanseløperen Audun Boysen en gang skal ha deltatt på et stevne i Vallersund. Kanskje er det dette? Boysen ble født i 1929 og vokste opp i Rissa. Han vant bronse på 800 meteren under OL i 1956 i Melbourn. Året før satte han norgesrekord på samme distanse på 1.45.9, en rekord som ble stående i 37 år!

Protokollen slutter med Alf Sundseths oppsummering av friidrettssesongen 1945.

Det ble nok holdt flere stevner i regi av Vallersund Idrettslag fram igjennom årene.

Undertegnede husker godt et stevne som ble arrangert en godværssøndag på midten av1950 - tallet. Da foregikk kast- og hoppøvelsene i myran innenfor Vallersund Gård og løpsøvelsene på grusvegene. 1500 meterløperne startet ved Vallersund Gård og løp til Øver Drilen der de snudde og løp i mål ved Nedre Drilen. Det ble også løpt 100 meter og 400 meter. Jeg husker dette som en stor begivenhet – å få oppleve idrett «live», 19

når du ellers måtte nøye deg med referat og dårlige sort/hvitt bilder i Adressa, var fantastisk for en liten kar.

Og så husker jeg at Ole «Storola» Melem var stevnes forgrunnsfigur med seier på 100 meter, diskos, spyd og kule. I sistnevnte øvelse satte han til og med kretsrekord med 13,13 meter.

Sammenlignet med nivået i dag, er resultatene selvsagt ikke imponerende.

Men det er ingen tvil om at dette var spreke karer. Glemmes må ikke at baneforholdene, eller rettersagt mangel på baner, og utstyret var noe helt annet enn i dag.

Så var nok heller ikke hensikten med etableringen av Vallersund Idrettslag å skape mestere. Dette var gutter som likte å møtes for å trene og konkurrere i det som senere har blitt kalt «de harde tredveåra». Her var det ikke snakk om å be om å få forholdene lagt til rette. Skulle noe skje, måtte de gjøre de selv. Økonomien var nok også et kapitel for seg. Kontingenten skulle først og fremst gå til innkjøp av idrettsutstyr. De handlet hos Lefstad Sport i Trondheim og i protokollen går det fram at de de første årene fikk tak i diskos, kule og hoppestang. Det ble også innkjøpt noen par piggsko.

For å styrke lagets økonomi, ble det ved flere anledninger arrangert fester i Folkvang. På et arrangement 7. april 1935 ble det fristet med dans, utlodning og bevertning. Det heter i referatet at festen gikk stille og rolig for seg og at resultatet ble kr. 63,82.brutto.

inn en gevinst til en utlodning, resten skulle gå til kjøp av klær som skulle legges i ryggsekker som bygdas syforening laget.

Ikke alle saker vi finner i referatene var like viktige. På et medlemsmøte 12. mai 1935 ba formannen om forslag til hvorledes man kunne få hentet opp diskosen som lå i en brønn. Aksel Strand bød seg til å ta den opp for 50 øre og det ble enstemmig vedtatt.

Så får vi jo aldri vite om problemet var et resultat av et sleivkast eller sabotasje. oed

Odin Normann var lagets første formann. Her er han avbildet da han gikk for presten i 1931. De to andre er fra venstre Kåre Sunde og Helmer Haldorhavn.

Det er ellers interessant å se at medlemmene også var samfunnsinteressert.

De var tydeligvis opptatt av Finlands situasjon etter at landet ble overfalt av sin mektige nabo i øst i november 1939.

På årsmøtet 5. januar 1940 ble det vedtatt å støtte nabolandet. Det var enighet om å gi det som var over kr. 40 i kassen. Det var kr. 28,56 «og så skaut medlemmene til slik at det vart 30 kroner». For beløpet ble det kjøpt

20

GOD JUL I VALLERSUND 2017

GOD JUL I VALLERSUND 2017

21

Så langt er det sikkert. Men i USA skiftet man ofte etternavn, Skodje og Gregoriusen var nok ikke gode navn «over there».

Ved å sjekke militære sesjonspapirer fant jeg til slutt en Magnus Ludvig, født 3.april 1880 i Norge, som bodde i Hennepin, Minnesota. Han brukte da etternavnet Gunderson.

Magnus Ludvig Gunderson bodde i Plymouth, Hennepin, Minnesota. Folketellingen bekrefter at han kom til USA i 1902.

Det samme gjorde hans kone Marie, som jeg ikke vet noe mer om. De fikk barna Gladys, Helen, Orpha, Mary Jane, Marvin, Gerald Oliver og Margaret Eleanor før Marie døde i 1924.

Magnus levde som enkemann til sin død 16.november 1954.

Han var tydeligvis hendt, for han drev sitt eget firma og satte opp hus og bygninger.

Båtene på fjøla Skutemotiva samsvarer godt med båter brukt rundt 1900. Her er ei lita oversikt over aktuelle båter. Hans Borgfjord har levert bilder og bidratt med informasjon.

Bergen, og plank, korn og andre handelsvarer som retur. En jekt brukte 2,5 døgn fra Henningsvær til Vasøya med full last. Da seilte hun utaskjærs med snittfart på 11.5 knop. Den siste småjekta her ble bygd i Olden i 1907. Arbeidet på «Oliane Marie» tok tre år. De seinere jekter ble kravellbygde. Jekta «Pauline» i Kjerknesvågen er verdens eldste seilende jekt. Den ble klinkbygd, men seinere ombygd til kravell.

Noen jekter ble omrigget og fikk en mast til, mesanmast med sneseil. De ble kalt jektgaleaser.

Bildet: Pauline rigga med råseil og toppseil. Den flate akterenden blir kalt plattgatter.

Jakt: Er en bred, liten og hurtigseilende plattgattet frakteskute med en mast, trolig av nederlandsk opprinnelse. Jaktene var kravellbygde/klaverte, hadde klyverbom og gaffelrigg med gaffelstorseil og to eller tre forseil (fokk/klyver og ev. Jager).

Den hadde ofte en breifokk, - et råseil med råa om lag ved gaffelkloa.

Jekt: Et i starten klinkbygd fraktfarty med råseil. Undervannsskroget likner mye på knarren. Ble brukt i ca 400 år til motoriseringen rundt første verdenskrig. De kunne ta stor last, opptil 1200 tønner a. 120 liter. Da de var delvis åpne med treflak til dekke, kunne de lastes veldig høgt.

De ble brukt til transport av t.d. tørrfisk nordfra til

22

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Jakta er den mest tradisjonelle og brukte kystbåten. Herifra dro den som slo-fartøy, - et fartøy som kjøpte fisk og salta ombord. Ekspedisjoner både til Lofoten og Finnmarka, og der silda var. Tørrsalta fisk kunne bli ført til Vallersund og tørka på berga der. Så tok den last med ferdig fisk til Kristiansund. Der lasta de salt og for nordover og henta ny fisk. Før sildefiske og sildelast vart båten veldig nøye reingjort.

Kutter: Navnet har engelsk opprinnelse, en skute med en mast. I Norge kan den ha både en og to master. Hekken er rund og overhengende, og som regel loddrett baug. Den har delt hovedmast og rå toppseil. Bruken er den samme som for jakt, og overtok for den. Men den ble også brukt til eget fisk, - bankfiske med dorg og som moderfartøy med småbåter, - doryer.

Klinkbygging: Tegning: Ulf Mikalsen Ved klinkbygging starter en med kjøl og stevner, og spikrer bord til disse. Videre blir hele ytterhuda, som danner forma på båten, laga ved at en med nagler klinker tynne bord til bord. I skjøten/ overlappinga legger en tetning.

Heile huda blir da sammenhengende, og former båten. Først deretter blir innved som band, beter og knær (danner spant) laga og festet til huda for å holde form og gi styrke. En slik båt blir smidig og spesielt lett. Det var spesielt viktig da det var vanlig å ta båten på land mellom bruk.

Kravellbygging: Ved kravellbygging starter en med kjøl og spant. De danner ryggrad og ribber som bestemmer båtens form. Borda eller planken som danner huda på båten blir bare festet med spiker eller nagler til spanta. Planken blir lagt kant i kant og ikke festet til hverandre. Huda blir tett ved at planken utvider seg i vann, og ved å kile inn tetningsmaterial mellom den ytterste delen av planken.

En slik båt kan bli så stiv og sterk, og tung, en bare vil. For bruk i is, måtte en spikre på metallplater, gjerne kobber, slik at ikke isen skulle skjære i stykker huda.

Båt: For eldre tradisjonsbåt/fiskebåt vises til nettsiden: https://kystensarv.no/afjordsbat Kutteren var i bruk helt frem til 60 tallet.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

RAV RAV

23

Fersk laks fra Fersk laks til Vallersund fra Vallersund London til London – på 1800-tallet på 1800-tallet

Ja, du leser riktig. Hvis vi går nærmere 150 år tilbake i tid ble det eksoirtert laks som var fisket her til London og andre byer i England.

Historien er kort fortalt slik: Marentius Thams (f. 1836) var en talentfull og energisk foregangsmann i næringslivet i det nordenfjeldske Norge i annen halvdel av 1800-tallet. Han

24

var en pioner innenfor trelast- og byggebransjen og videreutviklet farens sagbruk i Orkdalsregionen til å bli landets største. Strandheim Brug var et moderne dampsagbruk med over 300 ansatte. I tillegg kom en snekkeriavdeling med produksjon av dører, vinduer og listverk. Varer som ble solgt både il inn- og utland. I tillegg var 400 – 500 arbeidere årlig engasjert i skogdrift og tømmerfløyting.

I 1886 startet en ny produksjon – «færdige huse». Det ble solgt hus til ulike formål til land som Frankrike, Sør-Amerika, Afrika og India.

Thams grunnla også landets største eksportforretning for fersk laks og gjorde Trondheim til landets ledende lakseby.

Tradisjonelt ble laks som ikke ble solgt fersk enten saltet eller foredlet til røkelaks. Eksport av fersk laks til England kunne gi god fortjeneste forutsatt at det ikke var stort svinn under vegs. Dette var en mulighet som interesserte Marentius Thams. Han etablerte M. Thams Laxeforretning og satset i første omgang på hermetisering av laks. Hermetisering av matvarer var den gang en ganske ny oppfinnelse og viste seg å være et blindspor.

Kvaliteten var så som så og hermetikklaksen kunne ikke konkurrere med den ferske.

Det var kjent at laks kunne holdes fersk over lengere tid når den lå nedkjølt i is. Thams var klar over at hvis han skulle lykkes med å eksportere fersk laks til England, måtte han sikre seg pålitelig leveranse av førsteklasses laks og sørge for at laksen ble behandlet mønstergyldig. Løsningen ble å tegne kontrakter med fiskere langs kysten og opprette en rekke ishus for oppbevaring av laksen til den ble hentet og fraktet til Trondheim. Et ishus var bygd av tre og hadde doble vegger og tak. Rommet mellom veggene, som kunne være omtrent en meter, var fullt av sagflis som effektiv isolasjon.

Fra det første ishuset ble tatt i bruk i 1864 og fram til 1915 ble det etablert til sammen 227 slike langs kysten fra Møre og helt opp til grensa med Russland, men det var aldri mer enn 153 i virksomhet samtidig.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Ett av disse ishusene sto like vest for Meieristranda i Vallersund og var resultatet av en avtale mellom Thams og telegrafbestyrer Samseth som eide Seheim. Første året ishuset var i drift var sannsynligvis 1889. I lektor Hansens dagbok går det fram at Samseth kjørte is fra Drilsvatnet dette året.

Andre dokumenter viser at det ble tinglyst en kontrakt mellom Hans Brovoll, som eide Seheim etter Samseth, og Thams og at denne gikk fram i alle fall til 1908.

lav. For å hindre at isen tinte, var skott, dekk og skutesidene isolert med sagflis. Etter fem år ble denne seilskuta erstattet av dampskipet «Bjørnen».

Denne tok i tillegg passasjerer. I Trondheim ble laksen lagt i kasser med knust is og fraktet med dampbåter med godt isolerte lasterom med isblokker som holdt temperaturen nede. Thams samarbeidet med det engelske rederiet Thomas Wilson & Sons om denne transporten. Skipene var i en årrekke Tasso på 1496 tonn og «Salmo» på 1722 tonn.

Ett eksempel på kontrakter Thams inngikk er denne med Anthon M. Brantzæg i Abelvær: «Jeg forplikter med at paabegynde Arbeidet, så snart Anledningen gives, og Isen har naaet en tykkelse af 6 – seks – Tommer, og fortsette dermed uden Ophør med tilstrekkelig Manskap, intil Ishuset, der rummer ca. 5 !

Cubicfavne, er forsvarlig fullstuvet. Isen skal være klar og gjennemsiktig og av god Qualitet, være pent og regelmessig skaaren i Blokke av passende Størrelse. Sneis eller Hvidis maa ikke leveres uden efter nærmere Bestæmmelse.

Isen skal være inlagt inden hvert Aars 15. Marts.

I Betaling for Isindlægging og alt anden dermed forbundet Arbeide.

Saasom Skjæring, Kjøring, Frakting og Lossing har Herr M. Thams at betale mig for Huset godt fuldstuvet 299 – to hundrede – Kroner.

Betalingen erlegges contant, efterat Arbeidet er besiktiget og fundet at være tilfredsstillende og godt utført.

Jeg forplikter at være Herr M. Thams ansvarlig for denne Contracts promte og riktige Opfyldelse i enhver Henseende.

Herr Thams har Ret til at opsige nærverende Contract, om og naar han dertil maatte finde seg foranlediget».

Vi vet ikke hvor omfattende fisket av laks var i området vårt, men må ha vært av en viss størrelse siden det var aktuelt å opprette en mottaksstasjon her. Fram til ca. 1850 var det vanlig å fiske laks i vorp. Det vil si at det sto åpne nøter som ble lukket av en vaktmann når det ble observert laks i nota.

Kilenota ble først tatt i bruk i Skottland og utkonkurrerte etter hvert vorp også her i landet. Antall kilenøter steg hurtig og i 1900 var det registrert ca.

7500 laksenøter langs kysten.

Marentius Thams var mye syk og døde i 1907. Virksomheten ble overtatt av en sønn. Etter ca. 50 år opphørte systemet med kontrakter med fiskere og bruk av ishus. Endringene skyltes at moderne frysemetoder ble tatt i bruk samtidig som dieseldrevne motorskip banet vegen for moderne kjøleskip. Den moderne fryseteknikken, patentert av Nikolai Dahl, gjorde de gamle ishusene overflødige.

Vi kan vel ellers at eventyret med eksport av fersk laks til England, er en studie i det som i dag så fint heter logistikk. Suksessen var nært knyttet til at Thams hadde full kontroll med hele «verdikjeden» fra og med fiskerne til laksen kunne konsumerer blant annet i London. Gjennom eksklusive avtaler med fiskere, drivere av ishusene og hånd om transporten til Trondheim og videre til utlandet var han sikret god kvalitet på produktene og holdt eventuelle konkurrenter på god avstand. Så lenge det varte.

Den første føringsbåten Thams anskaffet for frakt av laks fra ishusene og til Trondheim, var en fembøring som i 1870 ble erstattet av listerskøyta «Laxen». Her var kjølerom med isblokker som holdt temperaturen jevnt

GOD JUL I VALLERSUND 2017

! "#$!

25

!

Kilder: Marentius Thams (Wikipedia) «Fenomenet Thams» av Elsa Reiersen (2006) Alf Sundseths gårdshistorie Møllkula 1998 – Artikkel av Erik Moxnes !

!

!

Dette er SS «Tasso» som sammen med SS «Salmo» i en årrekke fraktet den ferske laksen fra Trondheim til England. Begge båtene tilhørte det engelske rederiet Thomas Wilson & Sons..!

Gammel og ny tid møtes. Maleriet er av dampbåten «Bjørnen» i det den møter ei listerskøyte. Vi kan jo tillate oss å tro at det er «Laxen», som riktignok var kjent som en skarpseiler, men som måtte se seg utkonkurrert av moderne fartøy i 1875 når det gjaldt frakt av fersk laks til Trondheim.

«Bjørnen» var bygd i Sverige i 1866 og seilte de første ti årene i rutefart til og fra Bergen. Vitale mål: 77 fot lang, 13 bred og seks fot dyp. Den første motoren utviklet 18 hester.!

! ! ! !

26

GOD JUL I VALLERSUND 2017

I ørsk og helg…

Det er alltid spennende å bla i gamle album.

Det heter at et bilde kan fortelle mer enn tusen ord.

Bare i de få bildene vi trykker her, kan vi lære mye om hvordan de som var her før oss kunne ha det. Det er flott å se at de også kunne kunsten å hygge seg mellom arbeidsøkter og tunge tak.

På bildet feires St-Hans aften i Melemsvika ca. 1935. Legg merke til nistekurvene, kaffekjelen, musikkinstrumentene og den obligatoriske tjæretynna på bålet.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

27

Øverst til venstre: Barn fra Strømsvika og Sandnes på skitur. Til høyre: Tre søsken Sandnes på sledetur. Hesten het Svarta og i sleden sitter Anna, Karen og Ole Sandnes. Fotoene av spillemennene er tatt på 1920-tallet. Fra venstre Johannes Aune med trekkspill og Reidar Hanssen, Ove Mandal på mandolin og Jens Audal på trekkspill. Ove, som var styrmann, omkom på sjøen som ung, de tre andre ble alle over 90 år.

28

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Øverst til venstre: I finstasen på biltur. Fra venstre Rudolf Stenstvedt, Odin Mandal (som vi tror eide bilen), Hans Sandnes og Alfred Drilen. Skoleklassen er avbildet ca. 1930. De voksne er fra venstre Astri Hove (senere gift Fossum), Martin Lund og Klara Lund. Medlemmer av ungdomslaget på utflukt på Adsen.

Og til slutt tar karene som arbeidet med en av flere utbygginger ved Jøssund Aldersheim seg en pause sammen med noen av styremedlemmene GOD JUL I VALLERSUND 2017

29

30

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Storfangst ved Råskjæret Her er en historie som inneholder en god blanding av fakta og fantasi. Hva som er hva får du finne ut. God lesing.

- Sett deg!

Hans Petter pakket varene sine ved kassen på Coop-butikken i Vallersund.

Og han sto med ryggen til kaffebordet, der han på vei inn i butikken så det satt noen karer. Som vanlig.

Var det en av dem som snakket til ham og skulle han oppfatte det som en ordre?

- Kom og sett dæ og ta ein kopp kaffe sammen med oss!

Altså en invitasjon. Og da han snudde seg hadde en av karene reist seg. Det var en høy, slank kar på hans egen alder. Blikket var fast, og fast var også håndtrykket da han grep hånda hans.

- Jan her sa han og Hans Petter mumlet navnet sitt tilbake. De tre andre som satt ved det lille respatexbordet med et pappbeger i hånda sa også hva de het. Men han festet seg ikke ved navnene. Da han grep plastposen la han merke til at ekspeditrisen, Else hadde han notert seg at det sto på navneskiltet, smilte forsiktig og nikket til han. Akkurat som hun ville si: De biter ikke, kjør på! Og det var akkurat det han gjorde og slo seg ned sammen med karene og ble en del av samtalen deres. Omtrent slik var det første møtet med «de innfødte» i Vallersund bare ei lita uke etter at han og fruen hadde installert seg på det lille småbruket de hadde kjøpt i Melemsvika GOD JUL I VALLERSUND 2017

- Bykar ventelig?

Det var formulert som et spørsmål, men Hans Petter oppfattet det mer som en konstatering.

I tillegg vel også en invitasjon til å fortelle hvem han var.

Han ga dem det de var ute etter og fortalte i veg om at han var nylig pensjonert fra en jobb som reklamesjef i et firma i Trondheim, og at han og kona hadde kjøpt seg et lite småbruk der det var mye restaureringsarbeid å ta fatt på på hovedlåna.

Karene virket vel tilfredse med det de fikk vite og praten gikk etter hvert over på det han regnet med var vanlige tema.

Han skjønte fort av praten rundt kaffebordet at det var to ting som var viktig i dette miljøet, og kanskje i hele bygda for den del. For det første var det nødvendig å være dyktig med hendene.

Det vil si all slags snekkering, eparasjoner av motorer og utstyr, spleising, garnbøting osv. Praten gikk lett når karene diskuterte skifting av girolje på en påhengsmotor, problemene med et dieselfilter og så videre. Da kunne diskusjonene også fort bli høyrøstede og meningene sprike. Alle hadde sine erfaringer og gikk ikke av veien for å forfekte dem med tyngde.

Som punkt to var det viktig å ha båt og snakke med glød om fiske og fangst og ikke minst planer for en tur med tverrskottingen eller sjarken. Så fulgte det mange små historier som den gangen rett før jul at naboen fikk 31

sildgarnene stokkflågget av feitsild slik at båten holdt på å synke og han måtte bruke et helt døgn på å reppe garna, salte sild og forsyne naboene med sild.

Var vist så vidt han fikk hogd juletreet og båret inn torv og ved den karen før jula ble ringt inn. Og så lo de godt – slik kan det gå ja.

Og selvsagt historiene om da den eller den ble overrasket av uvær på Hestbakken utenfor Adsen. For ikke å snakke om storkveita som sleit seg da den skulle over ripa etter en timelang kamp mellom fisker og fisk. Vekselvis lo og ristet karene på hodet alt ettersom hvor alvorlig historien var eller om den appelerte til galgenhumor.

Han satt igjen med et klart inntrykk av at dette var vandrehistorier som hadde blitt fortalt både her og der gjennom årene og kanskje hadde dramatikken tiltatt etter hvert? Men hva gjorde vel det. Underholdene og spennende var det, i alle for en fersking. Så hadde det seg slik at han hadde kjøpt seg en liten plastbåt med en tilhørende påhengsmotor etter at han kom utover. Og før han dro fra Trondheim hadde han vært innom Skibs & Fiskeriutstyr i Fjordgata og skaffet seg to trollgarn, iler og oppvak. Han hadde mer eller mindre lovet fruen ferskfisk både titt og ofte. Men hvor var det lurt å sette garn? Det måtte det være mulig å uthøre om ved kaffebordet på Coopen? Noen dager seinere hadde han prøvd seg med et spørsmål om hvor han kunne finne de beste fiskeplassene.

- Jau, det kan æ kanskje fortell dæ.

Men rådene ble av det generelle slaget og til liten nytte for en som ikke visste hvor Ranen, Raupelen, Leiskjæran eller Tranøyråsa var. Og det var sannelig ikke lett å skjønne hvordan du kunne få uer på snika hvis du hadde Gjæsingskjæran i den og den fjelltoppen og samtidig sørget for at støtta vest for Lamholmen var klar innerste delen av Årværet.

Eller var det omvendt? Han fikk vel ellers inntrykk av at karene ikke lett snakket om fiskeplassene sine. Ikke detaljert i alle fall. Det ble mest i 32

omtrentlige vendinger. Og så hadde han blitt fortalt en gammel tradisjon som sa at hvis du fant en plass med godt fiske av uer og så noen komme roende i samme retning, så skulle en la strøm og vind før seg bort av mean.

Så når en nabo kom nærmere, så skulle du slenge oljehyret over fangsten og riste dystert på hode og la kroppsspråket si «Svart hav her som vanlig».

Når inntrengeren så dro videre, kunne du manøvrere til opprinnelig posisjon og fortsette å dra feit og fin uer.

Altså ikke mye hjelp å få av sine nye kamerater, konstaterte han. Men han husket at i et julehefte som fulgte med kjøpet av småbruket var det en historie om et spesielt skipsforlis i 1945. Her hadde han sett navnet Råskjæret som han fant på kartet sørvest for den hvite og røde varden på Torra.

Kanskje det kunne være en plass å prøve fiskelykken? Som tenkt så gjort.

Etter noen dager med nordøstkuling, hadde det løyet, og han hadde dratt ut og satt garnene sine der han hadde planlagt. På turen heim hadde han et ærend på Coopen og kjørt like godt dit med båten, så kunne han fylle bensin med det samme. Og ved kaffebordet var det ikke uventet kjentfolk.

- Ka du sei bykar, ha du sett garnan din attmed Råskjæret? Øynene på den notoriske sjarkfiskeren Jan var store og runde.

- Der er det vel itj nokka å få. Du risikerer berre at du riv sund garnan din i restene etter vraket tå Batek eller de ureine botnforholdan.

Jan var en av dem han skjønte det var lurt å lytte til når det gjaldt fiske i området her. Han var den ivrigste hobbyfiskeren i Vallersund. Hans Petter hadde med selvsyn ofte sett han tøffe ut fra havna i Vasøya i rett tid på dagen, og komme tilbake med en skokk med svartbak og andre måser rundt båten. Et tydelig bevis på at fangsten hadde blitt god også denne dagen.

Turen innover mot land gikk i samme bedagelige fart som utover og det passet jo fint for da fikk Jan sløyd fisken og sørget for hau, spor og innmat til fuglene. De andre stemte i lett forundret og kanskje aldri så lite nedlatende?

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Garn ved Råskjæret, det er det vel bare en bykar som kan finne på tolket han blikkene deres.

Ok, da hadde han vel gjort en tabbe. Men det måtte vel være lov, ny som han var både på sjø og land i Vallersund. Det endte opp med at han måtte love å komme tilbake neste dag for å fortelle hvor mye han hadde fått – eller rettere sagt hvor lite, humret en. Uansett, da han dro ut neste formiddag var han spent.

han strakte seg over ripa så han noe mørk og uformelig i garnet. Dette var den rareste fisken han hadde sett.

Det som kom over rekka var et rustent og skjellbevokst verktøyskrin, dekorert med ei stor sjøstjerne. Og det var sveiset igjen, så han. Full av forundring trakk Petter resten av bruket og satte seg ned på tofta for å samle tankene. Hva i all verden var dette?

Kunne det ha sammenheng med forliset i 1945?

Da han begynte å trekke, mintes han godt at karene hadde sagt at han skulle være glad hvis dette eksperimentet endte med at han ikke mistet garnene sine. Fisk kom han i alle fall ikke til å få. Og riktig nok. Han hadde akkurat fått opp ilen og begynte å dra i det første garnet da det ble tungt. Men det satt ikke fast, men det rykket og sprellet heller ikke konstaterte han.

Men hvis dette var en fisk, var den stor. Det skjønte han på tyngden. Spenningen steg etter hvert som mer og mer av garnet kom om bord i båten. Da

Og så fortalte Hans.

- Det var ein gong på sommarn` 48 at bussen fra Brekstad stoppa i Vasøya og ut kom ein framtoning som ikke hørte til her. Litt stakkarslig i en grå anorakk og knickers. Det sto nok mer respekt av han i Wermachts uniform inkludert en Luger i beltet. Ja, for dein karen ha vorre i Norge på oppdrag før.

- Ja, og æ husse på daton, det var John som kom på banen med en kommentar.

- Hæ, det gjør du vel itj.?

GOD JUL I VALLERSUND 2017

Uansett måtte heimturen gå innom Coopen som han hadde lovet karene rundt kaffebordet.

Men han ville ikke gi dem en god latter ved å fortelle at han bare hadde fått noe skrammel og ingen fisk. Så derfor krøp han til korset og sa kort: - Det gikk skit, som dere sa. Men før dette ble temaet rundt bordet, kom Hans han til unnsetning: - Æ veit no om ein som ha prøvd fiskeløkka si der ein gong før æ.

Hans humrer litt for seg selv.

- Ska æ fortell dokker om tyskern eller Dummkopf som vi kalt`n?

Ja, gjengen rundt bordet var lutter øre og Petter lettere nysgjerrig. Kunne det ha noe med hans fangst tidligere på dagen å gjøre?

- Dummkopf, Hans er det det samma som dumrian?

- Ja, eller dumming eller kanskje rett og slett tosk på trøndersk.

33

- Jauda, det va 14. august nemlig. Æ va sportsinteressert dein gongen som no og va oppglødd over å ha læst i Adressa samma kvelden at Martin Stokken dagen før ha blitt nummer fire på 10 000 meteren under OL i London. Hain Martin va favoritten min, skiløpar og friidrettsmann, politmann til daglig i Trondheim og en staut kar. Fire år seinar fekk hain sølvmedalje under vinterolympiaden i Oslo. Det var idrettsmann det!

Gjengen nikket passe interessert til denne utgreiingen, men snudde seg mot Hans for å få fortsettelsen om Dummkopf.

- Men først må æ kanskje fortelle om nokka underlig som skjedde under sjøforklaringen etter Bateks forlis. Og Hans fortsatte: Sjøforklaringen ble holdt i Vasøygården to dager etter forliset. Sorenskriver Eian holdt til der, og med på sjøforklaringa var også en vallersunding som meddommer. Det meste av tiden gikk med til skipperens forklaring.

Det hadde vært snøtjukka, liten storm fra sørvest som sammen med mye strøm bidro til avdrift. Så hadde de mistet kontakten med lykta på Haldorhavn.

Skipperen sto selv til rors og fryktet etter hvert at de kom ut av kurs. Da han gikk ut på brovingen for å forsøke å orientere seg bedre, så han tareskogen på styrbord side av båten like før de støtte på skjæret. Som han etter hvert skulle finne ut var Råskjæret like sørvest for Torra med det kjente sjømerket.

Sorenskriveren mente vel at hele seansen gikk som forventet. Han var i ferd med å runde det hele av da han helt til slutt ville vite om noen om bord i DS Batek hadde lidd noen personlige tap. Skipper, mannskap og den enslige passasjeren ristet alle på hodet.

- Men, sa skipperen henvendt til passasjeren, du hadde jo med deg dette skrinet om bord og det hadde du jo ikke med deg da vi gikk i livbåten.

- Nei, svarte denne med temmelig brysk stemme, det hadde jeg ikke.

Vel, tenkte skipperen, han hadde med seg et ganske stort jernskrin som han holdt øye med på hele tuten. Men skitt, det er jo ikke min sak.

34

Sorenskriveren kikket på begge over brillene, lettere forundret. Men var mest opptatt av å bli ferdig og fått skrevet protokollen.

Men tilbake til Dummkopf. Oppførselen hans under det korte besøket i Vallersund tilsa jo at det var flere som godt kunne tenke seg å gi han en omgang juling, eller ta`n i ræva og nakken og hiven på sjøn. Dette var jo bare tre år etter okkupasjonen. Men samtidig var det noe stusslig over hele framtoningen og folk nøyde seg med å kalle han Dummkopf seg i mellom og overgikk hverandre i beskrivelsen av hvor snål denne fremmedkaren var. Litt skrullet – krigen var tapt og ingen visste hvordan hans møte med fedrelandet hadde vært, og kanskje hadde familien hans blitt offer for ett av de alliertes bombetokter. Uansett var nok ikke Das Vaterland noe vakkert syn. Det kunne forresten Hans bekrefte, han hadde vært i Tysklandsbrigaden selv rundt 1950.

Ja, han sto nå der med ryggsekken sin og spurte dem som hadde møtt fram da bussen kom om det fantes muligheter for å leie et rom. Han snakket en blanding av tysk og norsk og de han traff hadde fått en slags tyskopplæring i krigsårene og forsto hva han var ute etter.

- Jau, sa en eldre kar, men kem e du fer ein da?

Da kikket han skarp på gamlingen og mumla «dummkopf».

Vasøygården hadde jo vært gjestgiveri, men det var mange år siden. Men der ble han mottatt med at et rom for noen dager kunne det vel bli ei råd med.

Dagen etter møtte han tidlig opp på butikken og vile vite om noen kunne låne han en båt en to-tre dager. Johannes Vestvik hadde en gammel færing som han brukte til å skaffe seg kokfisk når været og gikta tillot det. Nå sa han at hvis han var tjent med den, var det bare værsågod.

Og tyskeren takket ja, tok med seg ryggsekken sin og rodde vestover. Dette var såpass spesielt at folk lurt på hva dette var for noe, og praten gikk naboene i mellom. Da han kom tilbake i kveldinga, og Johannes hjalp han å trekke opp båten, var han lite snakkesalig.

GOD JUL I VALLERSUND 2017

- Fikk du fisk? Spurte Johannes.

- Nei, ikke fisk sa han kort og ruslet litt duknakket opp til Vasøygården.

Neste morgen var han tidlig på beina og denne gangen lurte han på om kanskje Johannes kunne ha en dregg og noe tau å låne bort. Tjenestevillig og ikke så lite forundret var Johannes innom naustet og fant det tyskeren ville ha.

Også denne formiddagen rodde han i retning Haldorhavn og noen mente at han passerte Torra og rodde videre etter leia sørvestover.

Nå begynte folksnakket å gripe om seg. Hva var dette for noe?

I Melemsvika hadde de også fått nyss i at noe spesielt foregikk og litt utpå ettermiddagen tok en av karene med seg kikkerten opp på Heia som er det høgste punktet mellom Haldorhavn og Melemsvika. Og det var ikke vanskelig å få øye på færingen hans Johannes med fremmedkaren om bord. Han holdt til ved Råskjæret. Dette var en uvanlig fiskeplass – den gongen som i dag - og karen med kikkerten mente å se at det mer så ut som han soknet etter noe enn fisket. Da det lei mot kvelden kom tyskeren roende opp i støa som kvelden før. Ingen fangst var å se og han var om mulig enda mindre snakkesalig.

- Dummkopf, mumlet han bare da Johannes vil uthøre om dagens fangst.

Den tredje dagen gjentok det samme seg. Tyskeren rodde av sted på formiddagen og det voks muggel på han da han kom roende tilbake om kvelden.

Da Johannes hadde hjulpet han med båten sa han kort: Ich komme zuryck, snell. Og en time senere sto tyskeren Dummkopf på det lille kjøkkenet til Johannes Vestvik og sa «bezahlen» som han i samme åndedraget oversatte med betale.

Han ville gjøre opp for lånet av båten. Og ikke bare det, med seg hadde han ei uåpnet flaske konjakk som Johannes oppfattet var av godt merke.

Johannes hadde hele sitt liv vært forsiktig med det sterke, men han hadde GOD JUL I VALLERSUND 2017

lært følgende om mennesker som gikk løs på ei helflaske alkohol, enten blir de mørke i hu og lite taletrengte eller så blir det skikkelig fart på snakketøyet. Det skulle vise seg at Dummkopf tilhørte den siste kategorien.

Og etter hvert som han forsynte seg av flaska fikk Johannes høre litt av hvert, kunne han fortelle på Vasøybutikken neste dag. Kort fortalt var det slik: De siste årene av krigen hadde karen tjenestegjort i Trondheim som underoffiser i Wehrmacht. Etter at krigslykken snudde ved Stalingrad skjønte han og kammeratene etter hvert at de ville tape krigen. Russernes mars vestover og de alliertes invasjon i 1944 hadde feid all tvil til side. I april `45 forsto de at det var kun dager igjen før det hele var over. Kanskje var det tid for å forsøke å sikre seg litt «veiamat» for det som nå ville komme. Sent en natt hadde han og en kammerat tatt seg inn i Erkebispegården og ranet med seg verdifulle mynter og noen sølv- og gullgjenstander de mente måtte ha betydelig verdi.

Men hvordan skulle de få med seg skatten sin tilbake til Tyskland?

De hadde klekket ut en plan. Dummkopf var blitt kjent med en naziordfører på ei øy på Helgeland. Planen var å forsegle verdigjenstandene i et jernskrin og å få sendt skrinet nordover slik at ordføreren kunne gjemme det unna til forholdene lå til rette for å hente skatten. På telefonen mente ordføreren at det måtte la seg gjøre. Han foreslo at en pålitelig kar med samme politisk ståsted som han selv kunne overtales til å ta med skrinet nordover. Ordføreren viste at denne karen planla å reise med DS «Batek» fra Trondheim 11. april. Så kunne de to tyskerne komme nordover når tidene tillot det for å hente verdiene.

Og slik ble det. Dagen Batek skulle gå fra Trondheim hadde Dummkopf vakt. De to karene ble derfor enige om at kammeraten skulle ta med seg verktøyskrinet med tyvgodset ned til Fosenkaia der Batek lå. På turen dit skulle han innom et lite verksted de viste om for å få lokket på skrinet sveiset 35

igjen. Men etter returen til et kaotisk fedreland, hadde han og kammeraten mistet kontakten. Flere forsøk på å finne ut hvor han befant seg, hadde vært resultatløse og sommeren 1948 bestemte han seg for å reise til Norge for å bli rik, som han sa med en bitter latter.

Men turen hadde ikke gått som planlagt. Vel kom han seg etter en del viderverdigheter til den aktuelle øya, men da han forsiktig begynte å etterlyse ordføreren fra krigsårene var ikke nordlendingene spesielt samarbeidsvillige. Antagelig hadde ikke han og kameraten vært spesielt populære. Til slutt hadde han kommet i kontakt med stedets dampskipsekspeditør som hadde deprimerende opplysninger. Han kunne fortelle at både kommunens naziordfører og vennen hans hadde blitt arrestert i maidagene `45. Siden hadde ingen sett dem, eller savnet dem for den sags skyld, kanskje satt de fortsatt inne etter en landssvikdom eller hadde seg bestemt for å fortsette livet i god avstand fra Helgeland? Hva visste han?

Da var han langt mer konkret når det gjaldt DS «Batek». Han hadde selv ventet på å ekspedere denne skuta som aldri dukket opp. Forklaringen fikk han da han leste i Adresseavisen at båten hadde forlist ved Vallersund. For å forsikre den nysgjerrige tyskeren om at dette var riktig, kunne han vise fram et avisutklipp der det meste sto.

Dummkopf ante at dette langt fra var gode nyheter for sitt vedkommende.

Det fikk han for alvor understreket da han dristet seg til å spørre om karen som kom nordover etter forliset hadde med seg et jernskrin.

Da hadde ekspeditøren ledd godt og sagt at han bare hadde det han sto og gikk i da han kom heim. Til pass åt`n kunne det for øvrig være, tilføyde han.

- Prost, sa tyskeren. Det visste Johannes godt betydde skål, men nå var han så spent på historiens fortsettelse at han nøyde seg med å sørge for at besøket hans hadde nok å drikke selv. Han hadde ikke tenkt å gi seg så lett, fortsatte Dummkopf. Så det ble tur med sydgående hurtigrute til Trondheim og derfra med Fru Inger til Brekstad der han hadde blitt informert om busstilbudet 36

videre til Vallersund. Så hadde han brukt tre dager på å sokne etter skrinet.

Ute ved Råskjæret hadde han sett restene etter vraket, men ikke noe skrin og ikke hadde han hatt hellet med seg da han soknet med dreggen til Johannes.

En bedrøvelig historie, konstaterte han. Scheise, sa han flere ganger. Det ble ei lang natt i kjøkkenet i den lille stua ved Daviden. Da klokka nærmet seg seks og bussen til Brekstad svingte rundt hjørnet ved Vasøygården, hadde GOD JUL I VALLERSUND 2017

Johannes Vestvik sin fulle hyre med å få gjesten sin på bussen. Sjåføren var rimelig skeptisk, men mente det skulle gå å få mannskapet på Fru Inger til å overta passasjeren.

Hans Petter hadde fått mye å tenke på da han kjørte heimover fra Coopen.

Hva skulle han gjøre nå? Han rundet Boldfjordneset og passerte Hyldneset og Vallersundgården uten å finne noe svar. Etter å ha fortøyd båten i marinaen i Vasøya, dro han heim til småbruket i dype tanker.

Varsle lensmannen var sikkert det mest korrekte. Men da var det vel det siste han så til skrinet og ville aldri få svar på hva det inneholdt. Han fikk rådføre seg med naboen Jostein. Tidligere mangeårig kommunepolitiker, fagarbeider på flystasjonen og en på all måter stødig kar. Han hadde sikkert en vinkelsliper, tenkte Hans Petter. Etter å ha fortalt historien ble de enige om å åpne…

Da fikk de i det minste stilt nysgjerrigheten sin og lovlydige som de var begge, var de enige om å dra rett til politiet med fangsten. Og det var jo ikke nødvendig å fortelle at de hadde visst hva som var i skrinet.

Vinkelsliperen gjorde jobben og lokket kunne åpnes.

Det de fant var noe jernskrammet, og en kjettingbit. Alt godt opprustet. Og så lå det ei flaske der med en papirbit inni. Flaska ble knust og på papiret sto det DUMMKOPF med store bokstaver.De kikket på hverandre i et langt sekund. Og så brøt de begge ut i latter.

- Jaja Petter, sa Jostein, det vart bomtur! Men det var ikke Petter helt enig i.

I det minste hadde han litt av en historie å fortelle karene rundt respatexbordet på Coopen allerede neste dag.

oed

GOD JUL I VALLERSUND 2017

37

38

GOD JUL I VALLERSUND 2017

GOD JUL I VALLERSUND 2017

39