Solør odal 4 2016 by Bjørn Sverre Hol Haugen

EIDSKOG – KONGSVINGER – SØR-ODAL – NORD-ODAL – GRUE – ÅSNES – VÅLER NR. 4 – 2016

ÅRGANG 48

TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR

Innhold: Skolefaner i Kongsvinger Av Reidun Myrvold Holter ............................ s. 4 Overtro i Odalen. Av Harald Olstad..............................................s. 11 Jacob Nielsen på Skansgården Av Per-Øivind Sandberg.............................. s. 13 Kulturminneplan i Eidskog: - Fra Olav den hellige til Olav Thon. Av Knut Ola B. Storbråten ...........................s. 23 Julestri på en solørgård i gamle dager. Av Asbjørn Jahr ...............................................s. 26

Omslagsbilder:

Framsidebilde: Julekort i privat eie. Innsida av omslaget foran: På innsida av omslaget viser vi faner fra skoler i Kongsvinger. Foto: Reidun Myrvold Holter; Austmarka skole: Flaggfabrikken AS.

Julelestri og lesetid Velkommen til julenummeret av SolørOdal. Har du slaktet til jul? Utnyttet du hvert eneste vesle grann av grisen? Det var en viktig del av fortidas juleforberedelser. Slakt, baking og uhorvelige mengder baksteved skriver Asbjørn Jahr om i en fin artikkel. Teksten er også gammel, så når forfatteren tar oss med tilbake til sin barndom, havner vi i 1880-åras Solør. Enda tidligere levde Jacob Nielsen på Skansgården. I dette nummeret fortsetter Per-Øivind Sandberg sin beretning om den omstridte skogeieren. Hvert år marsjerer glade skolebarn i 17. maitog bak skolens fane. Men hva veit vi egentlig om skolefanene? Hvem har sittet i timevis og brodert, malt og applikert de vakre motivene? Og hva skjer med fana når skolen legges ned – holdes den fortsatt høgt? Reidun Myrvold Holter fattet interesse for skolefanene, fikk med seg Kongsvinger husflidslag på ei registrering, og nå presenterer hun resultatet i en artikkel her. Førjulstida har også vært fylt av frykt for underjordiske, dauinger og andre skumle skapninger. Gudstru og overtru har vært del av folks liv på samme tid, og det ene utelukket ikke det andre. Dette er forsøkt bekjempet fra kirkelig hold, gang på gang. Presten i Sør-Odal tidlig på 1900-tallet, Harald Olstad, inntok en mer forståelsesfull holdning. I en liten tekst beskriver han sitt møte med overtro i Odalen omkring 1900. Vi som jobber på museum, lager også jul, og når bladet når postkassa di er vi ferdig med både julemarked i Øvrebyen og juletilstelninger på Almenninga i Eidskog og på Odalstunet. Samtidig pågår det mye museumsarbeid som ikke er like synlig. Et stort oppdrag vi har fått, er å skrive kulturvernplaner for Eidskog og Nord-Odal. Om dette arbeidet forteller Knut Ola B. Storbråten. Og så ønsker vi alle våre lesere ei riktig god jul og et godt nytt år.

Bakside: Julebøker.

Julestri på en solørgård i gamle dager AV ASBJØRN JAHR Avisa Glåmdalen publiserte i 1950-åra en mengde lokalhistorisk stoff skrevet av Asbjørn Jahr fra Solør. Til julenummeret i 1950 skreiv han denne fine artikkelen om juleforberedelsene i barndomshjemmet på Gruset i Grue. Ettersom forfatteren var født 1879, er det et tidsbilde fra 1880-åra vi her får del i. Artikkelen inneholder både juleforberedelser og julefeiring, men for Solør-Odal har vi denne gangen bare tatt med førjulstida. Vi har også delt opp teksten i avsnitt med egne overskrifter. Som illustrasjoner til teksten har vi gjort et utvalg blant Erik Werenskiolds mange flotte tegninger. Alle er i Nasjonalmuseets eie. Når jeg skal skrive litt om juleforberedelser, «julestria» i Solør, så faller det naturligst for meg å skildre hva jeg har sett og hørt og opplevd i mine foreldres hjem. Mine foreldre bodde både i Åsnes, Hof og Grue, det blir da lettest for meg å ta for meg Gruset i Grue, hvor jeg er født og tilbrakte mine første barneår. Mine foreldre var ikke ekte solunger, min far var fra Oslo, min mor var født i Solør, men hennes mor var fra Elverum. Nevner dette, da det muligens kan forekomme ting hva skikk og bruk angår i mine foreldres hjem, som

ikke er typisk for Solør. Men jeg trur at både far og mor gjorde hva de kunne for å virke stedegne. Gruset var hva man i Solør kaller en «storgard», mine foreldre var den gang ansett som «velstandfolk». Det er derfor trulig at forholdene i mine foreldres hjem ligger noe i overkant av middelstanden i Solør. – Vet ingen bedre råd enn at de som føler seg større får legge til litt, de som føler seg mindre får trekke fra litt.

Varer fra Christiania

Juleforberedelsene begynte de første dager av desember. Det var mye som skulle gjøres, best å være ute i god tid skulle man rekke alt. Det første som måtte gjøres var å få av sted bestilling på de varer man skulle ha fra Christiania. Mor utarbeidet liste over kolonial og konfekturer, far liste over spirituosa og røykesaker. Det var ei lang og ei meget innholdsrik liste. Lysstøpningen var det best å begynne med så tidlig som mulig, lysene bør lagres litt. Til lysestøpning måtte man ha: Talg, vekegarn, et smalt, høyt trekjørrel, – ei kjerne var ofte brukt – en del korte pinner, gjerne strikkepinner, et stativ som øverst besto av to ved siden av hverandre liggende lister. Da pinnene skulle ligge tvers over listene, måtte avstanden mellom listene være mye mindre enn pinnenes lengde. Først gjorde man vekene ferdige. Vekegarn, dobbelt så langt som lysene skulle være, ble avklippet, lagt dobbelt, tvunnet litt og slått knute. Det ble da i den ene enden ei løkke, i den andre enden en knute. Talgen ble hakket i små biter og lagt i ei gryte for å smeltes. Kjernen ble fylt ¾ full med kokende vann. Når talgen var smeltet ble den silt og fylt over i kjernen, hvor den nå fløt ovenpå vannet, og nå kunne dyppingen ta til. En pinne ble stukket gjennom løkkene på 2–3–4 veker med likt mellomrom. Pinnen holdtes horisontalt og vekene ble dyppet ned i den smeltede talg. Når vekene hadde fått et talglag på seg ble de hengt på stativet, så talgen kunne stivne. Man begynte å henge i ene enden av stativet og fortsatte å henge til sta-

tivet var fullt, så begynte man forfra igjen med dypping nr. 2, og fortsatte på denne måten til lysene hadde fått den ønskede tjukkelse. Store, tjukke lys var tegn på velstand. Små og tynne lys var tegn på armod, og det var nok ikke bare her til lands det. I den katolske kirke, hvor man brenner lys for sine avdøde, praktiseres oppfatningen den dag i dag. Jo, større lys, jo større sjanse for avdøde.

Maltøl

Mens kvinnfolka holdt på med lysstøpningen, hadde mannfolka begynt med maltlagingen. Bare beste sort bygg kunne brukes, ei tønne bygg til ei tønne øl, ble det sagt. Bygget ble lagt i vann for grundig å gjennombløtes. Når dette var gjort la man det i ei stor kasse eller tønne, og anbrakte kassa eller tønna på det sted hvor temperaturen var gunstig for spiring, nokså alminnelig i fjøset, hos oss i drengestua. Når maltbygget nå hadde spiret så «groen» var 5–6 mm lang ble det transportert til badstua og spredt ut over badstukarmen for å tørkes. Nå ble det fyrt natt og dag i badstuomnen, nå var det om å gjøre å få maltbygget så tørt som mulig, knusktørt skulle det være. Når maltbygget var tørt fylte man det i sekker og reiste til mølla, for å få det «grøppet».1 Først etter grøppingen kalte man det malt. Ved mølla fylte man maltet i tette sekker, tok det med hjem og anbrakte sekkene på et tørt sted til brygginga skulle begynne, 14 dager før jul.

1 Grøpp er knust kort hvor ingen deler av kornet er renset bort.

Mye skal gjøres

Det er for tidlig å begynne med slakting, det er ikke fullmåne før 11. desember, og slakting skal helst foregå da månen er rund. Men det er tusen andre ting som skal gjøres. Kvinnfolka tar til med storrengjøringa, vegger og tak skal vaskes huset rundt, gardiner skal vaskes og strykes, ja, stryke kan man ikke få gjort før varene fra byen kommer med stivelse, boraks og blåkuler. Dekketøy skal vaskes og rulles; nok å gjøre. Karene har hendene fulle, det minker på veden ved vedskuret; er vel best å få kjørt hjem noen lass. Sand må kjøres, det skal være tørt og pent både i stall, fjøs og svinhus i jula. Er vel best å få kjørt vekk denne møkkahaugen som ligger borte ved svinhusveggen og stinker også; kunne

komme folk her i jula. En mann har arbeid nok en dag med å gjøre sopelimer, det skal mange til, en ved hver dør gården rundt. I dag ved frokostbordet sa mor: Det er sant, Gunhild budeie sier at et par av ungtekkene betér seg så rart, er vel best at vi får hjem sjeviotbækkern, (bækker=sauebukk), vet ikke hvor den er jeg. Den støvern er nå hos Lømo på Stemsrud, sier far. Jeg skal sende en av drengene oppover etter bækkeren i morgen, nå da elva er kjørbar, så kan gutten samtidig svinge bortom garver Schiroe ved Haugsbrua og få med sværte og tran, så jeg kan få pusset opp kirkesælene til jul. Hvert øyeblikk kan skomakern og skreddern med sine svenner komme. Skomakern skal gjøre minst et par sko til alle husets folk. Mor sjøl og småjentene (husets døtre) skal

ha støvler av kalvskinn, jentene (tjenestejentene) skal ha støvler av fettlær, forresten Gunhild stakkar, hun har så skralle føtter, så det er best hun får skinnstøvler. Alt skotøy til kvinnfolka må det være «knirk» i og gelenkene skal være skrapet og gnidd med gurkemeie og pusset så de er gule. Alle mannfolk skal ha pluggsko av fettlær. Far sjøl kunne forresten godt trenge et par nye kirkestøvler; men han får vente til påske. Skredderen skal sy noe nytt til alt mannkjønn. Blir det ikke hel dress, så blir det en vest, bukse eller vinterfrakk. Disse «guttjøssa» vokser så dem får ikke vinterfrakkene på seg, sier far til skredderen, du får sy ny frakk til den største av dem, så får vi flytte de gamle

nedover så godt det lar seg gjøre. Undertegnede, som var yngst av 6 brødre, fikk fornøyelsen av å slite atskillige klessplagg som var flyttet nedover.

Brygging

Nå da skomakeren og skredderen er reiste er det best å få unnagjort ølbrygginga. Ølbrygginga var noe av det viktigste arbeid i julestria. Det skulle være mye og godt øl. Man trengte en hel del kjørrel, og disse måtte være «gullende» rene, først skuret og vasket, etterpå behandlet med bruslåg (briskelåg). Ølbrygginga foregikk nok mest etter skjønn, jeg så aldri hverken klokke eller termometer. Derfor var det da også stor forskjell på godheten på de forskjellige steder. Enkelte gamle husmenn kunne være rene bryggerimestere. På Gruset var det Ola Nybrenna som var mester; men mor var med for å påse at rensligheten ble overholdt. Råproduktene var malt, humle, surdeig og godt vann. Remediene som måtte til var: Øltønne med tett tunntapp, meskekar, gjærkar, stor sil, gangstokk og stor bryggepanne. Bryggepanna ble fylt med vann og fyrt opp. Maltsekken ble tømt i meskekaret; når vannet koker blir dette helt over maltet i meskekaret, og karet godt tildekket for å holde på varmen, for nå skal det så i lang tid og trekke seg. Som nevnte bruktes ikke klokke; har derfor ikke merke om hvor lang tid de forskjellige prosesser tok. Ola ruslet omkring, så på kulør, luktet på, smakte på, stakk en finger ned i vesken osv., alt så å si vanemessig. Når meskinga var tilendebrakt, ble all væsken silt over i gjærkaret. Maltet som blir liggende

på bunden i meskekaret, kalles mask. Masken blir presset mellom hendene for å få all væske med i gjærkaret. Mask er en lekkerbisken for kua, – Gunhild tok vare på disse herligheter. Nå skal gjæringa begynne, gangstokken og surdeigen må fram.

Gangstokk

De fleste kjenner sikkert disse bjørkemisfostre hvorpå neveren nederst ved rota sprekker, og danner en hard korklignende bark, ruglet, skrokket og fæl. Av en slik bjørkestamme lages gangstokken, jo styggere den er desto bedre. Gangstokken gjøres ca. 30 cm lang av bjørk med ca. 15 cm diameter. I ene enden forsynes gangstokken med en krampe, så den kan henges i ei snor. Når man baker brød, tar man av en klatt av deigen, platter den ut og legger den til tørk; dette er surdeig. Nå som ølet skal gjæres tar man surdeigen, smuldrer den opp i en væske, gjerne med litt sukker, maser og elter den så det blir en graut. Denne grauten strykes på gangstokken, presses ned i enhver krik og krok; jo mer man kan få til å henge på, jo bedre er det. Den oppløste surdeig kalles «gang», derfor gangstokk. Nå blir ei stang lagt tvers over gjærkaret. I denne stanga henges gangstokken så mye som mulig midt i væsken; ingen del av gangstokken må være ovenfor væskens overflate. Gjærkaret blir nå godt tildekket med klær, skinnfeller o.l. Nå må det være jevn temperatur, og nå skal det stå i ro til i morgen og gjære. I dag ville man sløyfe gangstokken og bruke gjær. Under gjæringen danner det seg et

skum på toppen i gjærkaret. Dette skum tok mor vare på; hun kalte det vørter og brukte det til vørterkake til jul. Etter gjæringen ble ølet fylt over i øltønna for å klares og lagres. Humlen ble lagt i en tøypose og kokt med vann i ei lita gryte. Dette humleavklok ble helt direkte i øltønna. Dette er neppe riktig; jeg trur humleavkoket skal være med i gjærkaret; men Ola gjorde som ovenfor nevnt. –

Julepost

For et par dager siden kom det brev fra «storebror» – husets eldste sønn – som «frekventerer» en skole i byen. Han meddeler at han kommer til Vinger lille juleaften, at han har med seg en kamerat, og ber om at det sendes hest for å møte dem. I dag kom det brev til far: Kjære onkel! Jeg og min venninne Katharina ville så gjerne feire en jul på landet. Trur sikkert du vil ta mot meg noen dager. Katharina betaler selvfølgelig for seg. Svar oss snart onkel. Vi kan i tilfelle vi får lov å komme, ikke komme før juleaften. Din alltid hengivne niese Ulrikke. Komplott, sier far. Disse Don Juannene og disse Sylfidene har god rede på hverandres reiseplaner. Ja den ungdommen! Selvfølgelig skal dem komme. Du kan skrive til begge parter, du mor og si at de er velkomne; men at de vær så god skal reise fra Christiania med første train juleaften. Kan ikke sende hest den lange veien to dager i trekk!

Slakting

Slakterene har sendt bud at han kommer i morgen.

Slaktinga var julestrias tristeste kapitel. Alle var glad i sine dyr. Budeia gjemte seg. Barn fikk ikke være med. Gardiner ble rullet ned. Far og mor oppholdt seg i det værelset som lå lengst vekk fra slaktestedet. – Alle ville slippe å være med. Noen måtte, og det ble som regel noen av husmennene som assisterte slakteren. Var det hest som skulle slaktes, da sa også husmennene nei. De orket ikke å se på at deres kjeledegger og daglige medslitere skulle avlives. Jeg vet på en prikk hvordan slaktinga foregikk – men vil helst slippe å skildre den. Det var lite humant. På Gruset var det kanskje bedre enn mange andre steder. Far var en stor dyrevenn; det var streng ordre om at intet dyr måtte stikkes før det

var bedøvet med slag, (skyting forekom ikke) og intet dyr måtte drepes så andre dyr så eller hørte det. Ja, grisen måtte man jo høre, for det «spetakkel» hørte man jo på flere kilometeres avstand. Det var ikke småtteri av kjøtt og flesk som skulle til på en gård med mange folk. Desember måned 1863 har far skrevet i sin dagbok: Slaktet 1 ko, 3 vintersvin og 1 vårgris. Et annet år: Slaktet 1 okse og 3 svin. Dette var ved juleslaktinga, hertil kom jo all slakting av smådyr som kalv, sau, geit og alt fjærkre ellers om året. Da slakteren var kommet så langt at innvollene var tatt ut, ble alle gårdens kvinner pluss leiekoner mobilisert. Da skulle alt fett plukkes av vom og tarmer.

Nauttalget ble det lys av, svineisteret ble det smult av. Vom og tarmer skulle tømmes, vaskes, trampes i snø, skrapes, kalkes og vaskes igjen og blåses opp ferdig til pølsestoppinga. Da slaktene var klar til oppdeling, ble mor tilkalt. All oppdeling skulle foregå etter hennes metode. Alt kjøttet og flesket skulle bæres på stabburet og legges på bestemte steder.

og benyttet som svømmebelte. Vi lå med brystet på lærreima og med ei blære på hver side. Et ypperlig svømmebelte. Det er kaldt på fingrene å drive med disse «migblerom», sa min litt eldre bror. Han førte en kraftig tale han, – vi får heller gå inn og telje pølsepitur (pølsepinner).

Galleblære og urinblære

Men å komme inn på kjøkkenet nå er ikke greit, hvis man ikke går i stakk da, vel å merke. Det er fullt av kjøtt og flesk, traug, leirfat, baljer og kvinnfolk. Slaktebordet er på plass, to kjøttkverner likedan. Kjøttstabben og kjøttøksa minner en om blokk og bøddeløks; hakkebrettet med sine to blanke skarpslepne hakkekniver er kommet fram, skarpslepne kniver ligger over alt, pølsehornene, mortere og alle slags spiserier er der. Men her er også store ting som skal foregå. Ister skal skjæres opp og kokes til smult. Slagsidene skal rulles sammen til kjøttruller. Svinekjøtt skal hakkes og males til medisterpølser og ditto kaker. Oksekjøtt skal hakkes til karbonader eller blandes med mindre edle råstoffer til kjøttkaker og kjøttpølse. Blod skal blandes med forskjellige ingredienser til blodpølse, blodpudding, flat klubb og fettklubb. Lever, hjerte og nyrer med diverse tilsetninger skal bli innmatpølse. Lunge og alle simplere rester skal bli lungemos eller også tilsettes kokt byggryn og bli vompølse. Vomskinnet ble skåret opp i firkanter og sydd sammen som en pose, fylt med forannevnte pølsedeig, sydd sammen og kokt. Vompølsa var ikke god. Ble benyttet til

Det var en travel tid for oss smågutter også nå; mye skulle gjøres og mye skulle tas vare på og forsynes. All bust av grisene måtte samles, de store nakkebustene av vintersvinene skulle buntes, disse skulle brukes av skomakeren til bust på bektråden, all småbust skulle i busttønna borte i stallskuret. Disse brukte salmakeren til å stoppe møbler og kjøretøyer med. Før min tid ble småbusta brukt til bustreip. Horn måtte samles, de bruktes til ljapinner, pølsehorn og mye annet. Galdeblærene ble hengt opp til tørk i bryggerhuset. Når de hadde tørket en del, ble galden fylt på ei flaske. 1 del galde og 2 deler brennevin var det beste middel til å smøre på sårfrosne ører, neser og tær. Urinblærene måtte vi ha; de ble tømt, vasket og blåst opp som en ballong. Vi stakk en krittpipestilk inn i åpningen på blæra, én blåste og trøkte som en tubaist for å få blæra så stor som mulig, én sto ferdig med sterk bektråd, som skomakeren aller nådigst hadde bevilget oss til dette bruket for å binde over blærehalsen når han syntes blæra hadde fått den ønskede dimensjon. Blærene ble om sommeren festet ei til hver ende av ei 25 cm lang lærreim

Kjøttmat – alt skal nyttes!

hverdagsmat. Sylte skal lages, kokes og presses. Syltelapper skal kokes. – Bein skal knuses og kokes kraft av. Beinløse fugler skal lages. Kjøttboller skal lages. En hel del skal hermetiseres. Jo, her er nok å ta seg av, skal godt gjøres om man rekker alt! Heldigvis kom varene fra byen i går med spisereier og salpeter, så nå kan mor få saltet ned alt som skal i saltbalja på stabburet, som nå står der tom, ren og duftende etter bruslågbehandlingen. Pølsepinner ja. Vi fikk ikke være inne, ble jaget ut, måtte ty til drengestua, hvor vi driver masseproduksjon av disse for kvinnfolka og pølsa så nødvendige små pinner. Pølsepinnene var ca. 20 cm lange og dobbelt så tjukke

som ei fyrstikke, måtte være spisse som en syl i begge ender. Pølsepinnene ble brukt til å tette pølseskinnet i begge ender med, ble stukket inn og ut, inn og ut, så det ble en slags søm, og da pølsa som bekjent har 2 ender, ble det mange pinner.

Bakstekona kommer

Det lakker til jul, i morgen kommer bakstekona; da må baksteveden ligge klar. Baksteveden skal være lang, minst 1 alen lang og tynnkløvd så den brenner lett. Bakstekona skal bake lefse, erterbrød, tunnbrød (=tynt flatbrød) og stomp. Da bakstekona er ferdig, så er vel kvinnfolka på kjøkkenet også ferdig

med kjøttmaten, og da klemmer de på med småkakene. Da blir det heller ikke værendes på kjøkkenet. Av småkaker var det først og fremst fattigmann som skulle bakes, så var det «goderåd» og krumkaker, berlinerkranser, mor monsen og pleskener, og endelig disse ørsmå kjøttene som kaltes peppernøtter, og som vel egentlig var til for «jokse» barna. Når det var tale om antall kaker, så gikk peppernøtter også for én. Kjeltringer ville være det riktige navn. Så er det brødbaking. Mor bakte alltid 4 sorter til jul: Alminnelig brød, hvetekake, vørterkake og julekake. Ja julekake var jo egentlig kaffekake, men ble bakt samtidig med de andre brød.

På rullebua

I morgen skal det rulles og strykes. Det foregår på rullebua. Gardiner skal stives og strykes med jern. Duker og servietter skal rulles så de er blanke. På rullebua var det koselig. Strykeovnen sto rød hele dagen. To karer var med for å dra steinrulla. Jentene likte seg på rullebua; der var det godt og varmt, der var det latter, kurtise og en god del fleip. Bare to dager igjen, lille juleaften i morgen, da blir det rammel på kjøkkenet – alt skal pusses. Best småguttene tar seg en tur i smia og feier sammen all singel – glødeskall som faller av jernet – som ligger rundt ambolten på smiustabben. Lille juleaten var fast pussedag. Alt kopper og blikktøy på veggene skulle ned, vaskes og pusses. Kopper og blikk ble pusset med såpe og fineste sand. Alle messinglysestaker ble kokt for å få

vekk alle lysrester og siden pusset med wienerkalk. Alle gafler og kniver ble pusset med en kork, først dyppet i olje og så i singelpulver. Singel var bedre enn smergel. Alle sølv- og tinngjenstander ble pusset med sølvtøysåpe. Jo, her blir det blankt til jul! – Nå gjør Ola Nybrenna seg klar til å reise til Vinger for å hente julegjestene. Han har spent «Bjøn» foran den store tatersluffa, som er fullpakket med pelser, tulupper, sjal og fotposer, botforer og finnsko. Ola skal ligge på Grundseth i natt, så «Bjøn» kan være uthvilt til turen oppover igjen; det er lang vei, nesten 4 mil. Hviler vel litt ved Nøkkelberget. Ola fikk med bra matsekk, storskreppa fullpakket med brød, lefser og stekt flesk og smøræssje. Dem er vel sultne når dem kommer til Vinger disse stakkara, sa mor. Best å legge seg tidlig i kveld. I morgen er det «julotta», og da må alle som kan være oppe «før fanden får skoene på seg». Her i huset blir det nok alle mann, for her er ingen syke. Heldigvis. Her forlater vi Asbjørn Jahrs fortelling om juleforberedelsene. Det er fascinerende hvordan julestria forandrer seg gjennom tida, men også hvordan julebakst, kjøttmat, vask og julegjester fortsatt er viktige elementer ved juleforberedelsene.

B Returadresse:

Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 KONGSVINGER

Er du på jakt etter julegaver? Vi tilbyr blant annet bøkene Jul i Norge av Ann Helene Bolstad Skjelbred, Skrekkelig jul av Sveinung Lutro og Ronald Jacobsen, og Jul i gamle dager av Kristofer Visted og Bjørn Sverre Hol Haugen. Velkommen til julebutikken på Gyldenborg!