Issuu

~ft

fLI

mro--HEGE E. BJERKELIEN

f½ Bjerkelien ~~forlag

0 ,, ,,

Kapittel 1

Gravstein, og seigmenn som stu per kråke

Jack dro opp noen tuster av det nyklipte gresset i skolegården. - Jeg gir livet mitt maks et par dager til, sa han. - Helt ærlig, det er drøyt å ha brøkregning, gangetabell og deling på samme matteprøve! Når jeg kommer hjem i dag, skal jeg skrive testamente. - Kan jeg arve bøkene dine? spurte Julia. - Du har den beste samlinga i hele Bygda. - Du kan få alt jeg eier, svarte Jack. - På en betingelse. Du må sørge for at alle får julebrus og pizza i begravelsen. Og en diger sjokoladekake med masse glasur, og oppå der vil jeg ha seigmenn som stuper kråke. - Bare hvis jeg får skrive noe morsomt på gravsteinen din, svarte Julia. Hun løftet hendene lett over gresset, og mens hun lot tustene kile henne i håndflaten, fant hun på et lite dikt til gravsteinen: H er ligger det enkli et mattegeni Som glemte at tre ganger tre var ni

- Hva synes du? - Det blir Bygdas beste gravstein, svarte Jack. Begge lukket øynene mot den skarpe sola og smilte. Det spraket i den urgamle skoleklokka, før den ringte inn. - Jeg skal skynde meg med det testamentet, hikstet Jack, - for nå var det like før hjertet mitt stoppet. Julia vred seg rundt og boret ansiktet ned i gresset. - Jeg håper vi slipper å tenke i naturfagtimen. Jack reiste seg tungt, og dro Julia opp.

- Det kan hende hjernene våre smelter i dag, men om vi ikke snart får opp farta, er det helt sikkert at vi dør. Han så mot inngangen. Dramalærer Bodil sto utenfor med rumpa til. - Hun kommer til å kverke oss hvis vi kommer sist inn i dag også. Kom! De spurtet til døra, men da de nærmet seg, satte de ned farten, og Julia spurte: - Unnskyld, kan vi komme forbi? Bodil snudde seg ikke, hun bet av en bit med teip og festet det siste hjørnet av plakaten hun holdt på å henge opp. Julia kremtet. - Det har ringt inn, kan vi komme forbi? Læreren snudde seg og la armene i kors. - Jaså,jeg burde ha visst at det var dere, siruprumper. Hun tappet pekefingeren mot glasset på klokka. - Bare la oss komme forbi, sa Julia, - vi kan ikke få flere anmerkninger i år, det vet du. Plis. Bodil gned seg på haka. - Jeg skal gi dere en sjanse, dere fortjener det ikke, men det gjør livet mitt enklere. Hun viste dem plakaten.

HASTER! TRENGER SKUESPILLERE. - Jeg trenger et par skuespillere til forestillingen i morgen. Disse pinglete ungene blir jo sjuke hele tiden, skulle nesten tro de hadde

virus i frokostblandingen bare for å slippe unna. Hvis dere hjelper til med forestillingen, skal jeg sørge for at dere ikke får en eneste anmerkning til resten av dette skoleåret. Hun skakket hodet, pekte på plakaten og på den tomme skolegården. -Typisk, vi er sist igjen, sa Jack.- La oss bare gjøre det,Julia. Et par replikker, bukke til publikum og ta imot litt applaus, hvor vanskelig kan det egentlig være? - Ja vel, sa Julia og sukket. - Åh, som jeg elsker makt, sa Bodil, - og lettlurte unger. Hun bøyde seg over veska, og løftet opp to papirbunker, minst like store som matteboka. - Eeeeeh, sa Jack, - skal vi pugge alt det der, hvilket skuespill er det egentlig vi snakker om her? D et er vel ikke han derre Henrik Ibsen? Bodil snøftet. - Stor bunke? H ah! Dere skulle sett manuset til et ordentlig skuespill. Hvis jeg kunne velge, hadde vi satt opp Hamlet, av selveste Shakespeare, men det synes rektor er for mye, hun mener Bukkene Bruse

på badeland passer bedre for barn. Det er så barnslig at jeg får

hodepine, historien er både syltynn og umoralsk. Bukkene Bruse har liksom gratis hytte på fjellet, det er sånt som folk drømmer om, og så velger de bortskjemte geitene å reise til Badeland i stedet. De burde skamme seg. Bodil dumpet en papirbunke i hendene til hver av dem. - Jack, du er den mellomste bukken, og Julia, du er den største. Dere må kunne absolutt alt, hver eneste replikk må sitte, og nåde dere hvis dere kløner til dette! - Hvordan skal vi klare å pugge alt dette, gispet Jack. - Det er umulig! Julia hysjet på ham. - Vi må bare gjøre det,Jack. Det er tross alt en bra deal. - Stikk nå, før jeg ombestemmer meg, brummet Bodil og vinket dem vekk. De sjanglet videre til klasserommet, gikk stille inn og la bunkene på hver sin pult. Resten av klassen var på plass, naturfaglærer Tobias sto bak kateteret. Han kremtet. - Som dere kanskje vet, så er jeg en ganske voksen mann. Og når man er en ganske voksen mann, eller kvinne, naturligvis, da er det ingen som har bruk for en lenger. Man blir pensjonert. Han så i gulvet. - Og det har seg sånn at jeg er såpass voksen at ... at ... at jeg snart må slutte. Veldig snart. Elevene sperret øynene opp, noen så på hverandre, andre hvisket. Tobias pirket den ene foten på en nedtråkket lærertyggis. - Det er faktisk på fredag.

- Men, men, men ... stotret Jack. -Tobias, du er ikke så gammel, du. Er du vel? Du har jo fortsatt hår på hodet, det har ikke ekte gamlinger. Tobias smilte. Han tok tak i noen grå hårfjoner på siden av skallen. - Det er altså alderen som avgjør om man er pensjonist, ikke hårsveisen. Julia ble slapp i ansiktet. - Mener du, Tobias, at du skal slutte å jobbe her på skolen? Tobias nikket. - Ja, det er vel egentlig det jeg prøver å si. - Virkelig? utbrøt Julia. - Du er den eneste læreren som ikke plager vettet av oss, vi trenger deg! - Jo, takk for det, svarte Tobias. - Men reglene er sånn. - Det er så typisk voksne regler, mumlet Julia. Tobias tok ordet. - Altså, selv om det ikke egentlig er noe å feire, synes jeg vi kan finne på noe hyggelig i dag. Vi tar oss en tur til gapahuken, og mens vi går gjennom skogen, ser vi etter dyr og sporene etter dem. Dere kan ta med matpakka,jeg har med boller og kakao til dere. Klassen jublet og stormet ut fra klasserommet. Jack og Julia somlet ut mens de skravlet lavt om nyheten Tobias hadde fortalt dem.

Kapittel 2

Flyvende firehjuling Elevene danset innover skogen, de skravlet og lo. Tobias stanset innimellom for å vise dem ting i naturen.Jack og Julia gikk bakerst, plukket blåbær rett i munnen, og stoppet av og til opp for å speide etter hakkespetten de hørte, men ikke så. Da de kom frem, fant de en perfekt stein å sitte på, og tok opp matpakka. Tobias delte ut boller og kakao, og barna myste mot sola, skravlet og trakk inn den gode lukten av skog. Plutselig skvatt Jack, og nappet Julia i genseren. -Se! Da Julia åpnet øynene, stirret Jack mot koppene. Ringer bredte seg på toppen av kakaoen. Julia skvatt opp og så seg rundt i terrenget. Tobias gjorde det samme, og etter hvert lyttet hele klassen etter hva det kunne være som fikk bakken til å riste. En dyp rumling dukket opp fra stien der de akkurat hadde gått. Jack og Julia stilte seg på tærne og la ørene mot lyden, og en etter en gjorde de andre elevene det samme. Tobias klatret opp på en stein og speidet.

Rrrrrrrrrrrr ... - Motor? Her i skogen, sa Jack. - Det er da ikke lov. Lyden ble kraftigere.

Kniiiiiiiirk, klakkkkk ... - Nei, det må minst være en tanks, sa Jack. Trærne langs stien ristet, greiner knakk, og bakken skalv. Jack hev seg bak en stubbe og dukket. En svær firehjuling hoppet plutselig over en bakketopp foran dem. En mann med cowboyhatt satt oppå, og selv om han nærmet seg både barna og gapahuken, viste han ingen tegn til å bremse. Tobias ropte: - Stans! Stans!

Cowboyen kjørte like fort. - Stooooooopp, staaaaaaans, du kommer til å krasje! ropte Tobias

og veivet med armene. Mannen bremset fortsatt ikke, i stedet løftet han av cowboyhatten og ropte:

\1 1t\ ~ \

- Yee-haw!

r \

L~ l

Tobias snudde seg og ropte til barna: - Han er gal, løp for livet! Tobias og elevene løp inn blant trærne og gjemte seg bak stammer, stubber og steiner. Bare Julia ble stående og fikk med seg resten av den ville ferden. Noen meter foran gapahuken tok cowboyen endelig tak i bremsen. Hjulene låste seg, blåbærlyngen bak ham ble røsket av med rota og slengt opp i lufta. Doningen stanset et par centimeter fra den råtne gapahuken. Julia stirret på firehjulingen og mannen som satt oppå. Mens cowboyen strakte på armene, dro Julia Jack opp fra skjulestedet sitt. Cowboyen så på dem. - Jaså, sa han, - reker dere alene rundt i skauen sånn midt på dagen. Går ikke småunger i barnehagen lenger? - Vi er ikke småunger, sa Julia strengt, - vi går på skolen, og vi er her med læreren vår. Hun pekte på Tobias. Cowboyen fnøs da han så læreren, som fortsatt sto bak et tre. - Jaså, er det gjemsel i skogen i dag? Tobias vred hodet nølende ut fra gjemmestedet. - Nå skulle du ha sett deg sjæl, sa cowboyen og krøllet seg i latter. - Er ikke du litt for gammel til å leke gjemsel? Jeg synes det er barnslig. Tobias glattet på laboratoriefrakken og tok et steg ut. - Går det bra med deg? spurte cowboyen. - Eller er det lenge siden du har sett folk? Dere har kanskje vært lenge her ute i skogen?

Man kan fort bli litt rar i hodet når man ikke ser annet enn mose og grantrær. Han klatret ned fra firehjulingen. - Kurt her, sa han og stappet en pose med snus under overleppa. Han vinket vekk elevene som var begynt å samle seg rundt doningen. - Tjo, tjo, bort med dere, hold dere langt unna milliongliset mitt. - Eeeh, Tobias her, sa Tobias. - Dette er elevene mine, og vi er midt i en naturfagtime. - Bare fortsett med det, sa Kurt, - jeg skal ikke forstyrre dere, jeg er bare ute for åta en titt på tomta. Julia la armene i kors og skrittet frem. - Dette er ikke noen tomt, sa hun, - det er Bygdeskogen vår. Jack nikket med. - Jeg tror du har kommet feil, sa Tobias. - Hvis du har adressen til dit du skulle, kan jeg vise deg veien. - Det er kanskje på tide at du kommer deg ut av steinalderen, sa Kurt. - Denne granskauen er den nye tomta mi, og jeg gleder meg vilt til å bo her, langt unna nysgjerrige naboer, ekle kryp og drittunger som lager fingermerker på bilene mine. Du aner ikke hvor mye tid jeg har brukt på å polere biler som de har gnukka de snørrete små fingrene sine på. "1-

< '

c·.

/~ ....

...

ti' '

,,,

, _ . ,•·: • • ~

- Hva er det han sier om oss? knurret Julia til Jack. - Han er sikkert bare en sånn sliten voksen, sa Jack rolig, - de sier dumme ting. Han skal nok bare sove i telt et par dager for å komme seg unna jobben. Julia senket skuldrene. Tobias' øyne virret mellom firehjulingen, Kurt og skogen. - Hva er det egentlig du snakker om? spurte han. Kurt la den ene hånden på skulderen hans, den andre strakte han mot skogen. - Du har nok brukt litt for mye tid på å studere barkbiller. Det er selvfølgelig slottet jeg snakker om. Slottet jeg skal bygge her.

Kapittel 3

Kjøttetende gress - Sl. .. sl. .. slott, hva mener du med slott? stotret Jack og gikk nærmere. Kurt slengte hodet bakover. - Du vet en sånn ting man kan bo i. Tapere bor i usle små hus,jeg bor i slott. Et sånt sted med tak og gulv og vegger, og inni er det møbler der man kan sitte og ligge. Veldig behagelig, mye bedre enn en hule. - Du mener vel egentlig telt? spurte Jack. Kurt så på Tobias og himlet med øynene. - Er alle barna like tjukke i huet? Eller er det du som er en så ræva lærer at de ikke har lært noen ting? Han klarte ikke å snakke ferdig før han knakk sammen i latter, og Tobias hoppet unna dusjen av spytt som blinket i solskinnet. Kurt lente seg på knærne til han fikk tilbake taleevnen. - D ette er liksom både morsomt og frustrerende på en gang. Å møte på en gjeng med huleboere akkurat der jeg skal bygge landets feteste kåk. Tobias klarte så vidt å snakke: - Du .. . du ... du skal bygge her? - Ja, gliste Kurt, - helt riktig. Julia så inn i skogen, lot blikket gli oppover en av de høyeste trestammene og tilbake til bakken.

- Men ... men ... men ... blir ikke det veldig trangt. Det er jo så mange trær her? Kurt lo så tårene trillet. - Jeg visste ikke at unger kunne være så morsomme.Jeg trur jeg dauer. H an vinket vekk elevene og dro med seg Tobias bort til firehjulingen. Han løftet opp en papirrull, la den ut over setet og satte fingeren på en tegning. - Slottet jeg skal bygge, er nesten like stort som det til kongen og dronningen.Jeg synes det er litt klysete å bygge større enn dem, og dessuten vil jeg jo ikke at de skal bli lei seg. Kurt lente seg nærmere Tobias, og hvisket: - Det kan forresten hende kongeparet blir misunnelige allikevel, jeg skal nemlig lage et digert svømmebasseng og bygge åtte garasjer med egen vaskeautomat. Julia ristet på hodet og hvisket til Jack: - Jeg er sikker på at kongen og dronningen bryr seg mer om skogen enn om hvem som har størst hus og Rest garasjer. De snek seg nærmere. - Du er nok grønn av misunnelse, lo Kurt mens Tobias så på tegningen av slottet. Julia tråkket frem. - Du har sikkert mange barn, siden du trenger et så stort hus? sa hun. - Hvor gamle er de? Skal de begynne på samme skole som oss? Kurt lo. - Bare tanken på å bo i samme hus som en gjeng snørrvalper gir meg lysten til å kaste opp.Jeg skal selvfølgelig bo her helt alene, for

dette huset skal være hundre prosent fritt for unger og annet utøy. Han dyttet Julia bakover og stilte seg nærmere Tobias. - Skjønner ikke at du gidder å jobbe med folk som er så trange i nøtta som den gjengen her. Du er kanskje ikke så kjapp i skallen du heller. Tobias svarte ikke, han fortsatte å stirre på tegningen. Julia trakk pusten og skulle til å skritte mot Kurt igjen.Jack holdt henne tilbake og sa: - La dusten snakke ferdig, da blir vi fortere kvitt ham. Julla knyttet nevene og knurret. Mens Kurt fortalte videre, stilte Jack og Julia seg på tå og klarte allikevel å se tegningen. Kurt viste en strek som var tegnet rundt hele papiret. - Dette er muren, den blir ikke lav, for å si det sånn, og akkurat nå bestemte jeg meg for å ha piggtråd på toppen. Det er flere unger som reker rundt her enn det jeg ante, best å være på den trygge siden. Kurt pekte videre på tegningen, på det grønne området mellom slottet og muren. - Jeg skal selvfølgelig fylle resten

...

av tomta med golfbane, sa han. - Og gresset, det er en helt ny oppfinnelse, forskerne har brukt årevis på å utvikle det. Gresstråene er kjøttetende, og alt som er mindre enn en liten drittbikkje, blir slukt i et jafs bare de setter en fot på tomta. Er det ikke herlig, tenk om vi kunne utrydde alle småkrypene i hele verden. De forstår seg virkelig ikke på privatlivets fred. Julia hvisket til Jack: - Mener han det virkelig? Før Jack rakk å svare noe som helst, bøyde Kurt seg over lasteluka. - Si hei til min nye venn, lo han og løftet opp en diger motorsag. Han veivet den foran seg. Tobias hoppet unna, snublet i en rot og falt bakover. Kurt truet saga mot ham. - Ha, ha, ha! Hvilket bein vil du at jeg skal ta først? Jack og Julia løp unna, mens Tobias prøvde å komme seg opp. - Er du gal? hikstet han. Kurt lo høyt og pekte saga en annen vei. - Nå skulle du sett deg sjæl. Ikke bare er du treig, du er pysete også. Tobias kom seg på beina og gned seg på rumpa. - Du må være forsiktig, sa han, - det der er ikke noe leketøy.

- Det har du helt rett i, flirte Kurt, - det er et ekte mordvåpen. Spesiallaget bare for meg, naturligvis, og selvfølgelig er hver eneste sagtann kledd med ekte diamant. Selv de feiteste trestammene kommer frivillig til å kle av seg barken og hoppe i plankehaugen. Jeg skal ta knekken på dem alle sammen! De er sjanseløse. Kurt strøk over motoren. Sagtennene glitret i solskinnet, og reflekterte små lysende prikker på trærne rundt. Han var på vei til å putte saga tilbake i lastekassa da han plutselig stanset og glante på gapahuken ved siden av. - Tenk å lage noe så schtøgt, sa han, gliste og fyret opp saga. Han løftet den foran seg, siktet på gapahuken og ropte: - Døøøøøøøøø! - Stopp, det er gapahuken vår, skrek Jack og løp mot ham. Denne gangen var det Julia som holdt Jack tilbake. Det knitret i øynene til Kurt. Han plasserte saga midt i bjelken som holdt hele bygningen oppe. Et skylag av flis vokste over plassen, mens gapahuken trakk et siste sukk og falt i bakken. Kurt stanset motoren, børstet flisa av seg og smilte fornøyd. - Jeg føler meg allerede mye bedre. Han pakket saga ned i lasterommet og satte seg på firehjulingen.

Tobias holdt barna tilbake mens Kurt startet motoren og ruste av gårde. Steiner, jord og gressdotter sprutet mot dem, barna dukket unna. Tobias sank sammen, og selv når han ble truffet, rørte han seg ikke. Først lenge etter at doningen var ute av syne, begynte barna å skravle igjen. Tobias tørket ansiktet med hånden og sa med hakkete stemme: - Skoledagen er visst over. Dere kan gå hjem nå. Takk for i dag. Jack vinket Julia med seg, de gikk til læreren. - Går det bra, Tobias? Tobias ristet på hodet, snufset og tørket vekk en tåre.

Kapittel 4

Lettlurt ordfører Jack og Julia subbet hjemover, og endte opp hos Jack. De slengte sekkene av seg med en gang de var innenfor. - Heisan, heisan, hilste pappa fra kjøkkenet. Jack og Julia svarte med hvert sitt mumlende hei. - Ja, her var det ikke akkurat fest, sa pappa. - Er det gloseprøve i morgen? Jack og Julia ristet på hodet og slengte seg ned ved kjøkkenbordet. Pappa gjettet videre. - Diktat? En hel dag med grammatikk? Sure sokker i garderoben? Klumper i skolemelka? Jack rullet øynene en runde rundt i hodet. - Pappa, gi deg, det er en gæren fyr som skal hugge hele skogen vår, og så ....

skal han bygge seg et

G--·-

,tv,-•

~-~

hus som er kanskje

f,. .

verdens største eller

,,.~-r"' _.I"'~

~å

noe, med en høy mur rundt, og han skal lage en plen som spiser småkryp.

Pappa lo. - Dere har nok gått rett på en dårlig spøk. Den skogen har jo stått der bestandig, og kjøttetende plen, det finnes ikke. Det er noen folk der ute som absolutt skal skremme andre og spre falske nyheter. Hvis det virkelig var sant, hadde vi hørt om det i avisa. Han la lokalavisa på kjøkkenbordet. - Kanskje pappaen din har rett, sa Julia. - Sånne ting skjer ikke her i Bygda. Han Kurt skal sikkert bare hugge noen råtne trær for at ingen skal få dem i hodet når det blåser. Det er jo snilt av ham. Jack svarte ikke. Han glante på avisa. Et bilde av Kurt og motorsaga dekket forsiden. Jack satte fingeren på teksten under og leste høyt: - Utbygger gleder seg til å se trærne falle. Revolusjonerende gressplen, ekstra grønn. Les mer om saken i midten.

Jack bladde frem til midtsiden. Der gliste Kurt til fotografen samtidig som han pekte ut i skogen. Jack leste: - Ordfører lot seg ikke stanse. D emonstrantene måtte gi seg til tross for flotte plakater og velvalgte slagord.

Han rynket øyenbrynene. - Pappa, jeg synes ikke dette ligner en spøk i det hele tatt. - Jeg tror dere overdriver, sa pappa. - Det er klart han må rive noen trær for å bygge seg hus, men ikke hele skogen. - Se her, da, sa Jack, og holdt opp avisa. - Vi er ikke blinde heller! Pappa la fra seg grytevottene. - Ok,jeg skal lese det så vi får oppklart hele misforståelsen med en gang.

Pappas øyne flyttet seg fort gjennom starten av teksten. Etter hvert gikk de saktere, det siste avsnittet leste pappa høyt. - ... Jeg gjør Bygda en tjeneste,feller trærne og slipper sola inn ... ikke et eneste tre skal stå, sol er bra for folkehelsa ... kjøttetende gress er en miljøvennlig måte å bli kvitt insekter på.

Han la fra seg avisa. - Dere har rett, sa han. - Det ser ut som den skogen snart er historie. - Men hvordan kan det være lov? spurte Jack.- Den har jo vært der bestandig? - Det er bare sånn det er, sa pappa. - Så lenge Bygdeskogen bare er en sånn helt vanlig skog, er det ingenting som kan beskytte den. Jack la hendene i kors. - Hvordan kan den skogen være helt vanlig, pappa, det er den fineste skogen jeg vet om, og den har Bygdas beste klatretrær. Greinene er perfekt plassert sånn at alle kan komme opp, og noen av dem er så tykke at du kan sitte der i flere timer, uten at rumpa sovner. Hvis ikke det er uvanlig, så vet ikke jeg. Pappa rørte en runde i gryta. - Ja, den er fin, men det bor ikke noen spesielle dyr eller planter i den, så vidt jeg vet, da. Det eneste som kan redde en vanlig skog, er om det dukker opp en mammut, eller en dinosaur eller noe sånt som døde ut for lenge siden. Da er den jo ikke vanlig lenger. Jack la en hånd over ansiktet. - Er det virkelig sant at den fine skogen, og alle dyrene som bor der, ikke er verd noe? Bare fordi de er vanlige. - Det er bare sånn det er, sa pappa, - ingenting å gjøre med det. - Men hva skjer egentlig med alle dyrene? Blir de flyttet til et annet sted? spurte Julia.

Pappaen til Jack ristet på hodet. - Nei, det er nok ikke sånn. Dyrene må redde seg selv. De store dyra flykter når de hører folk og maskiner, for de små dyra er det verre. Fuglene kan fly av gårde, men hvis de har egg eller unger i redene, må de forlate dem. Om natta lå Julia våken. Ugla i treet utenfor pleide ikke å snakke så mye, i dag hadde den mye på hjertet. Uhuu ... uhuu ... uhuu ...

Jack lot både vindu og gardiner være åpne. Han krøp under dyna og prøvde å pugge teatermanuset, men øynene ville heller hvile mot tretoppene utenfor ennå lese. Et vinddrag fikk lukten av skogen til å fylle rommet. Han lukket øynene, og mens han vippet mellom drømmeland og våkenland, så han seg selv sitte i en av furutoppene og holde fast i et rede. Under ham brummet motorsagene, og han ropte til dem at de skulle stoppe, for det sto om livet.

l~JÆ

'°·.

~ '

C Cl ~

"<Q . . C

~~~-, I,

Kapittel 5

Klin dau Morgenen etter regnet det, Jack og Julia møttes på skoleveien under hver sin paraply. - Har du lest på det teatergreiene? spurte Jack. - Nei, svarte Julia, - og jeg har ikke tenkt å gjøre det heller, jeg bryr meg ikke om de derre geitebukkene som absolutt skal til Badeland. De kan reise jorda rundt for min skyld, eller til månen, jeg har andre ting å tenke på. Skoleklokka ringte før de kom frem. Ingen av dem satte opp farten, og da de endelig møtte opp i aulaen, var Bodil rasende. - Dere har en eneste formiddag å øve på, og dere velger å komme for seint! Hvordan kunne jeg egentlig tro at dette skulle gå bra? Hun tok tak i genserne deres, trakk dem til seg og stirret dem i øynene. - I dag er det jubileumsforestilling, det er tiende gangen vi setter opp Bukkene Bruse på badeland. Rektor kommer, foreldre kommer, avisa kommer, og det samme gjør ordføreren. Det er ikke i dag dere skal være udugelige latsabber, det er i dag dere må skjønne at av og til er livet litt alvor. Og for dem som ikke forstår det .. . skjer det dårlige ting, veldig dårlige ting. Skjønner dere? Jack og Julia nikket. Hun slapp taket, og begge prøvde å glatte ut krøllene hun hadde laget i genserne deres.

- Heldigvis for alle sammen, sa Bodil, - har ungene som trodde de var sjuke, kommet på bedre tanker. Begge to er her, og ingen av dere trenger å spille geitebukk i dag. - Så jeg hadde ikke trengt å pugge replikker i hele natt, mener du? spurte Jack. - Ikke jeg heller? sa Julia. - Og jeg som har pugget hele natta. Bodil skakket på hodet, trakk øyenbrynene opp og så på dem. - Ingen av dere har vondt av litt god gammeldags pugging, dere kan slappe helt av, og dessuten har jeg andre oppgaver til dere, minst like viktige. Du,Jack, du har en enkel jobb, det passer jo best for deg, ikke sant. Du skal være ekornet på badeland, en enkel rolle uten replikker som selv et håpløst nek kan klare,ja, til og med en hagenisse kan gjøre den jobben. Og du,Julia, du skal selge popkorn.

,'(? ::------Cl

C -

- Selge popkorn? sa Julia. - Jeg skal ikke på scenen engang? - Helt riktig, svarte Bodil, - men det er ikke en jobb å ta lett på. Hvis denne såkalte forestillingen blir like dårlig som den pleier, er det bare popkornet som gjør at folk i det hele tatt holder ut. Det er ditt ansvar at publikum ikke sovner, eller sniker seg vekk midt i showet, skjønner du det? Bodil løsnet blikket fra Julia og dro med seg Jack til scenen. Mens skuespillerne øvde, fylte Julia opp kopper med popkorn, lagde prisplakat og telte vekslepenger. Hun satte seg ned og trommet fingre mens hun ventet på første friminutt. Da Bodil endelig ga dem pause, hadde Julia sovnet. Jack rufset i henne. - Kom, sa han, - jeg må ha frisk luft før jeg besvimer. Ekornkostymet er glovarmt og stinker gammel svette ... og promp, og jeg får ikke lov til å ta det av meg. Julia gryntet og viftet seg foran ansiktet. - Det der er ikke gammel promp - det er helt fersk Jack-fis.

Da de gikk forbi naturfagrommet, så de at Tobias var der inne. Han var i ferd med å rulle sammen en plakat. - Han ser så trist ut, hvisket Julia. - Kom, vi finner på noe som kan trøste ham. Hun dro med seg Jack inn til Tobias. - Hei, Tobias. Tobias' kropp rykket til. - Unnskyld at vi skremte deg, sa Julia. - Det går bra, sa Tobias. - Jeg driver bare og pakker sammen alt rotet mitt. Det har jo blitt litt gjennom alle disse årene, og så oppdaget jeg denne gamle fugleplakaten. - Hvordan fugler er det? spurte Jack. Han pekte på den første. - Denne har dere helt sikkert sett, den er veldig vanlig, sa Tobias. - Er det en spurv? spurte Jack. - Helt riktig, sa Tobias. - En helt vanlig fugl, mange ser på den som litt grå og kjedelig, men bare se litt nærmere, og du vil oppdage at fjærene egentlig har veldig fine farger. Den er ikke særlig spesiell eller noe sånt, men jeg synes den er vakker. Heldigvis finnes det fortsatt mange av dem. Han pekte på fuglen ved siden av. Jack og Julia myste mot den. -Tror ikke jeg har sett den, sa Julia. - Hva er det? - En spirrevipp, svarte Tobias. - Da jeg var ung, krydde det av dem, men nå ser man den nesten aldri. Den er en såkalt truet fugleart. Det betyr at hele arten kan bli borte for alltid.

-Å nei, hikstet Jack og Julia. - Det må aldri skje!

Tobias strøk fingrene over en tredje fugl. - Denne er helt spesiell, sa han, - det er en morgenfugl. Jack og Julia lente seg nærmere og måpte av den vakre fuglen. De rosa hodefjærene sto opp som en palme. - Bor det virkelig så fine fugler her? spurte Julia. - Jeg har aldri sett den. Tobias så i gulvet. - Både ja og nei. - Jeg skjønner, sa Jack, - det er en trekkfugl, den bor her om sommeren, og så flyr den til varmere strøk om vinteren. Drar den til Afrika? Tenk å fly helt til Afrika, på egne vinger. Det er helt sykt. Tobias trakk på skuldrene.Julia så på ansiktet hans og spurte lavt: - Det er en trekkfugl, ikke sant? - Nei, sa Tobias. - Jeg tipper den er veldig, veldig sjelden, sa Julia, - det er derfor vi ikke har fått øye på den. Er den kanskje på en sånn liste over sjeldne fuglearter? Tobias pustet tungt. - Nei, den er ikke sjelden. - Puh, det var jommen bra! sa Julia. Tobias sa ikke noe. Julia så på ham og spurte nølende: - Det er vel bra at den ikke er utrydningstruet? Ikke sant? Tobias så ned. - Den er hverken truet eller fredet, heller ikke sjelden. Den finnes ikke lenger. Den er utryddet, borte for alltid, og den kommer aldri mer tilbake. Den er rett og slett klin dau. Jack så på ham med triste øyne. - Den bodde her i skogen, fortalte Tobias videre. - M en så

begynte folk å jakte på den, de ville ha fjærene, og plutselig var den siste død. I natt så jeg stjerneskudd på himmelen. Jeg tror ikke på det, egentlig, men jeg ønsket meg allikevel at morgenfuglen skulle komme tilbake til skogen vår. At jeg kan se den fly over tretoppene her, og vite at den er tilbake for alltid. - Har ... har ... har du aldri sett den? spurte Jack. - Nei, den ble utryddet for over hundre år siden. Selv jeg er ikke så gammel at jeg var født da. Det nærmeste jeg har vært å se den, er en som er utstoppet. Skoleklokka ringte,Jack og Julia ble stående. - Dere får gå til timen, sa Tobias, - så ikke jeg får skylda for at dere kommer for sent. - Den fuglen du snakket om, Tobias, spurte Julia, - den utstoppede fuglen. Er den hjemme hos deg? - Nei, svarte han, - den hang her på naturfagrommet i mange, mange år. Da veggene ble malt sist, for rundt tretti år siden eller noe sånt, ble skapet den sto i, tatt ned fra veggen og satt på loftet. - Og, og, og de er der enda? spurte Julia. - Ja, sa Tobias. - En gang fikk jeg lyst til å se igjen fuglene.Jeg har aldri likt det loftet, bare trappa opp dit skremmer vettet av meg, plankene er tynnslitte. Jeg snek meg allikevel opp, men da jeg åpnet døra ... Han grøsset. - Lukten jeg kjente ... lydene jeg hørte. Det var som en advarsel. Jeg snudde og stakk, siden har jeg aldri vært der oppe, sa Tobias, og la kjapt til: - Bare så det ikke blir noen misforståelser - det er

selvfølgelig strengt forbudt å gå inn der. Men nå må dere skynde dere av gårde. - Du kan stole på oss, sa Julia og dro med seg Jack ut på gangen. Hun la en hånd på hver av skuldrene hans og så ham inn i øynene. - Nå kan vi redde den skogen! - Hva snakker du om, sa Jack surt. - Jeg har nok med dette elendige skuespillet akkurat nå, og du fantaserer fortsatt om å redde den skauen.

Kapittel 6

Levende døde - Hør nøye etter, for nå er det snakk om liv og død, sa Julia. Husker du hva pappaen din sa om at det eneste som kan redde denne skogen, er at det dukker opp en dinosaur eller en mammut eller noe sånt? Noe som døde ut for evigheter siden. Jack lagde en merkelig grimase og la hodet på skakke.Julia fortalte videre. - Den morgenfuglen som Tobias fortalte om, den forsvant for over hundre år siden, ikke sant. I kveld, under forestillingen, kan jeg gå opp på loftet og finne den. I morgen tidlig setter vi den på en grein i et av trærne der Kurt skal hugge, og vi sørger for at den synes godt. Skjønner du? Selv ikke en gal mann hugger ned en skog der en utdødd fugleart plutselig står opp fra de døde, for det er en sensasjon! Jack gned seg i ansiktet. - Jeg har virkelig ikke lyst til å innrømme at det er en genial ide, for det betyr at en av oss må inn på loftet. - Tobias er mørkeredd, sa Julia, - men det er ikke jeg. Hvor ille kan det egentlig være? Når forestillingen begynner, kan jeg lett stikke av gårde, uten at noen merker det. - Er du sikker? Bodil blir rasende hvis hun oppdager at du er borte.Jeg kan se for meg hva hun er i stand til å gjøre når hun blir sint, det forundrer meg ikke om hun har liv på samvittigheten.

De gikk tilbake til aulaen,Jack krøp bak sceneteppet,Julia stilte seg bak popkorndisken, og publikum strømmet inn. - Popkorn, popkorn, kjøp deilig popkorn, ropte Julia. Kjøperne stilte seg i kø, og popkornsalget gikk unna. Tiden var inne for å starte forestillingen. Bukkene stilte seg på scenen, og fortelleren ved mikrofonen. - Det var en gang tre bukker som het bukkene Bruse. De skulle til seters far å gjøre segfete ...

Mens Julia ventet på de siste etternølerne, slepte bukkene Bruse beina av gårde mot setra. Enda så treige de var, glemte de å stanse ved skiltet til badeland. De gikk flere meter forbi før den forreste bukken bråstanset og rygget. Han glemte å se seg for, tråkket på de mindre bukkene, og alle tre snublet og falt oppå hverandre. Julia fniste. Bodil rev seg i håret og hvisket: - De ungene er fullstendig udugelige! Hvis det ikke skjer et mirakel de neste minuttene, er det siste gangen jeg blir med på dette amatørmessige kaoset. Publikum satt stille på plassene sine, popkornsalget var unnagjort. Julia snek seg vekk fra aulaen og listet seg til loftet. Plankene opp dit knirket illevarslende, hun gikk forsiktig. Da hun åpnet døra, slo et drag av innesperret luft mot henne. Hun slengte genseren foran nesa, og krøllet ansiktet i grimaser hun aldri før hadde prøvd. - Hvor mange lik har de egentlig gjemt her oppe? tenkte hun og tok det første steget innenfor.

Lampa som en gang hang i taket, lå nedstøvet på gulvet. Det svake lyset fra trappegangen var det eneste hun hadde å gå etter, hun lot døra stå åpen. Mens øynene vennet seg til halvmørket, snek en lyd seg frem over henne. En svak lyd av små bevegelser og smatting. Hun krøp sammen og så opp. Det spisse taket tviholdt på mørket, alt hun så over seg, var et kullsort hull. Hun ristet vekk tankene om hva som kunne befinne seg der oppe, og gikk innover loftet. Eldgammelt støv virvlet opp fra der det hadde ligget i fred siden sist noen våget seg forbi, og ifølge Tobias var det veldig, veldig lenge siden. Julia speidet etter fuglene mens hun snek seg forbi stabler av gamle møbler. Hun klatret over, krøp under, og noen ganger ålte hun seg forbi.

Plutselig hørte hun en rullende lyd bak seg, hun hev seg rundt. En gyngehest svingte taktfast frem og tilbake. I støvlaget på ryggen til hesten gikk spor etter bitte små føtter. Det raslet rundt henne, og så ble alt stille igjen. Hun gikk videre og nærmet seg enden av loftet. En lysstripe skinte gjennom en liten sprekk i veggen,Julia fulgte den og så med en gang hva den skinte på: de vakre fjærene til morgenfuglen. Hun stanset et øyeblikk, og mens hun sto der, så hun for seg hvordan den en gang hadde fløyet rundt tretoppene, plystret lykkelig og gledet seg over at sommeren endelig var kommet. Hun festet øynene på fuglen og gikk nærmere. En løs planke holdt fast i foten hennes, hun snublet og landet langflat på magen. Da hun løftet hodet opp, stirret to øyne ned på henne. Øynene satt på et utstoppet elghode, pjuskete og nesten hårløst. Det som en gang hadde vært skogens konge, kunne ikke ha sett mer stusselig ut. Hun grøsset av synet foran seg: en haug med utstoppede dyr. En

ulv flekket tenner mot henne, og der det en gang hadde vært skarpe øyne, var bare to tomme øyenhuler. - Jeg håper du rakk å bite dem i rumpa før de skøyt deg, hvisket hun. Julia hev seg på beina og skyndte seg å pakke ned morgenfuglen og redet, først i mykt papir, og så ned i sekken. Hun fulgte hele tiden med på haugen med døde dyr, og da hun snudde seg for å gå, hoppet hun til. På toppen av rådyr, rev, ekorn og gaupe balanserte en grevling. Den var lett å kjenne på de hvite stripene. Støvet danset foran den butte nesa, som om den fortsatt pustet. - Det er ikke mulig, gispet Julia. - Døde dyr er ikke levende. Hun hev sekken på ryggen og skyndte seg tilbake gjennom labyrinten av gammelt rot. Da hun ålte seg forbi den siste hindringen, gikk et sukk gjennom lufta, døra smalt igjen rett foran henne.

BANG! Hun bråstanset, og da hun strakte hånda frem for å åpne, hørte hun noe kjent over seg. Hun så opp, og nå som øynene hadde vennet seg til mørket, kunne hun se hva som lagde de mystiske lydene der oppe under det kullsorte taket. Hundre øyne studerte henne, hundre flaggermusøyne. Flaggermusene plapret, strakte på vingene og småflakset. - Oops, det var ikke meningen å vekke dere, bare sov videre, hvisket hun og dro opp døra. Hun styrtet ut til trappa og landet

hardt på det øverste trinnet. Et langt kniiiiirk spredte seg under henne. Hun strakte armene ut mot rekkverket. Det var da hun så skiltet:

ADVARSEL, IKKE GÅ HER/ (NB. Blir snart reparert) Vaktmester Kjell, 1989

- Oooops, gispet hun, og så ga trinnet etter. Beina for gjennom plankene, og fallet stanset ikke før hun slo ut med armene. De første :flaggermusene våknet, og med hver sine svosj suste de ned mot Julia. - Hjælp, pep hun og prøvde å dra seg ut av hullet. De skarpe plankebitene holdt henne fast. Dyrene :flakset rundt henne, vingene sneiet ansiktet, og klørne festet seg til håret. Da en av dem satte seg på skulderen og slikket henne i øret, klarte hun ikke å ta det med ro lenger. Hun dro beina til seg, og selv om plankene skar inn i huden, ga hun seg ikke før hun var oppe. Det rant blod fra beina mens hun småløp tilbake til aulaen. Skuespillet var nesten ferdig, trollet var på vei opp trappa til badesklia, bukkene Bruse og Kaninen ropte at han ikke fikk lov. Trollet skulle til å svare dem frekt da den første :flaggermusa sneiet forbi rett foran ham. Publikum gispet, noen slapp ut små hyl, og flere krøllet seg sammen. Den fløy videre rundt publikum og skuespillerne, snart kom et par til susende fra loftet. - Hups, sa Julia. Tilskuerne slo med armene, hylte og stormet mot utgangen.

Bodil hoppet opp på scenen og tok mikrofonen. - Ingen grunn til panikk, ingen grunn til panikk. Flaggermus er ikke farlige, de er egentlig bare søte, små kosebamser med vinger, ta det helt med ro! I salen var det allerede full panikk, publikum klatret over setene, snublet i hverandre og presset seg ut. Julia vinket mot Jack, da han så henne, dro hun hånden over halsen og vippet hodet mot utgangen.Jack klatret ned fra scenen og møtte henne rett utenfor. - Kan vi ikke bli her? spurte han. - Jeg synes flaggermus er søte, jeg. Julia lente seg mot ham og hvisket: - Snart kommer resten av flokken, da er det best å være langt unna. - Hva mener du? spurte Jack, - resten av flokken? Julia dro ham med seg til den store eika, og de klatret opp. Samtidig som de nådde den første greina, kom Bodil stormende ut. - Løøøøp for livet. Vampyrene angriper, skalk alle luker, gjem dere for blodsugerne! En mørk sky av flaggermusvinger fylte lufta over skolegården. Voksne veivet armene rundt seg og løp rundt, mens nysgjerrige barn stanset for å se etter de flyvende små dyrene. Bukkene Bruse satt på rumpa med hver sin flaggermus i fanget. Trollet tok av seg hodet og lot flaggermusene lande i det. Kaninen ropte til mammaen sin:

- Å mamma, plis, kan ikke jeg få en flaggermus, de er mye søtere enn kaniner! Mamma, plis! - Hva skjedde egentlig der oppe på loftet? spurte Jack. - Det er umulig å forklare, sa Julia, - men jeg skjønner godt at vaktmester Kjell ikke går opp dit frivillig. Jack pekte på sekken hennes. - Fikk du tak i morgenfuglen? - Ja, sa Julla, - og du vil ikke tro hvor pen den er.

Kapittel 7

Grev Dracula Mens Jack og Julia dinglet med beina og lo av kaoset, begynte flaggermus å lande i greinene rundt dem. Julia trykket seg inntil Jack. Flaggermusene kom stadig nærmere, og da en av dem landet på sekken til Julia, stivnet hun og hvisket: - Vær så snill åta den vekk,jeg orker ikke flere flaggermus i dag. Jack smilte av den lille krabaten. Snart landet en til ved siden av. - Jeg tror du har noe i sekken som de liker veldig godt. Har du glemt matpakka di? - Fillern, sa Julia. - Det er eplet. Jack dro opp glidelåsen og tok ut eplet. De to flaggermusene hoppet på og begynte å slafse på det. Lukten av eple spredte seg, og de andre kom flyvende til. Jack klappet den ene på hodet. - Bodil har rett, dere er virkelig egentlig små kosebamser. - Vær så snill, ba Julia. Jack tok hintet, klatret høyere opp og kilte eplet fast mellom to trange greiner. Flere og flere av flaggermusene fant veien til eika, og snart roet det seg i skolegården. Flaggermusene knitret, pep og

smattet, som om de også måtte snakke litt om alt det merkelige som hadde skjedd. Julia trakk pusten for å si noe, men før hun rakk å åpne munnen, ble hun avbrutt av en illsint stemme. - Jaså, der oppe sitter dere, ubrukelige unnasluntrere. Bodil trampet mot dem, hun var ildrød i toppen. Jack og Julia hoppet til greina over. - Alle de andre elevene har klart å stille opp på rekke, men dere måtte på død og liv gjemme dere langt oppe i et tre. Jeg har lett etter dere i evigheter, akkurat som om jeg ikke har nok med å overleve akkurat nå. Det er et helvetes mas. Julia rettet seg opp. - Vi gjemmer oss ikke, sa hun, - vi redder dere andre. Bodil la hodet på skakke. - Ja vel, sa hun. - Og hvordan gjør dere det, liksom? - Flaggermus elsker eple, og tilfeldigvis hadde jeg et i sekken.Jack løp med det hit for å lokke vampyrene med seg, mens jeg ble for å kjempe mot dem som liker blod aller best. Hun dro opp buksebeinet. Både Jack og Bodil skvatt da de så de blodige stripene på leggen. - Det er den største jeg har sett, sa Julia. - Jeg tror det var sjefen sjøl, den var veldig mye større enn de andre, det kan ha vært en mutant også. Hun tørket bort en bloddråpe. Jack strakte hver arm ut til siden, så langt det gikk. - Den var enda større enn dette, og det var bare kroppen, ikke vingene, sa han.

Bodil rygget unna. - Og ... og ... og hvor er denne kjempestore flaggermusa nå? - Jeg tror den fløy tilbake til Transilvania, sa Julia. - Du skulle sett de hjørnetennene, og det var noe helt spesielt med øynene også ... Jeg syntes et øyeblikk den lignet veldig på grev Dracula. Bodil så opp i eika og grøsset, før hun snudde og gikk. Julia ropte etter henne: - Du trenger ikke å være bekymret, jeg er vaksinert mot rabies. En av flaggermusene landet i hodet til Bodil og klorte seg fast. Hun krøllet seg sammen og skrek: - Neeeei, ikke meg, ta heller en som er vaksinert! Tobias gikk rolig bort til henne og fikk flaggermusa til å krabbe over på hånden sin. - Men har du sett for en søt liten krabat, da, sa han til den forvirrede flaggermusa. Han gikk bort til eika, og lot den fly til resten av flokken. Jack skyndte seg å hviske noe til Julia. Hun lyste opp og sa til Tobias: - Eeh, Tobias. Tobias vinket farvel til flaggermusa og så opp på Jack og Julia. - Hva lurte dere på? Julia lagde et trist ansikt. - Vi kommer ikke over det med skogen, at den skal hugges og bli borte for alltid. Vi lurte på om du kanskje ville bli med og ta farvel med skogen i morgen, liksom før han derre Kurt begynner å hugge.

Det blir en slags begravelse, en minnestund for skogen.Jeg tror ikke vi kan takle det alene. Tobias smilte. - Det synes jeg er en fin tanke, og det minste vi kan gjøre etter alt det skogen har gjort for oss. Han tørket en tåre. - Kurt kommer med motorsaga i morgen klokka åtte. Han skal kutte de første trærne alene, så tar de store maskinene over etterpå. Jeg leste det i avisa.Jeg møter dere der i morgen tidlig. De gikk hjem til Jack, og opp på rommet hans. Julia løftet morgenfuglen stødig ut av sekken. Fargene glitret i lyset fra sola. - Wow, hvisket Jack. -Tenk at den levde her i skogen. - Ja, det er helt ko-ko, sa Julia. - Helt ærlig, voksne oppfører seg som zombier? - Zombier, gjentok Jack.- Hva mener du med det? - Du skjønner vel det,Jack, sa Julia. Det er Kurt som hugger skogen, men alle de andre voksne som ikke engang prøver å stanse ham, de er ikke stort bedre. /

Zombier tenker '- ikke på hva de driver med, de bare gjør som

r C'

alle andre zornbier. En gang så jeg på film at en zornbie gikk rett utfor et stup, og da fulgte alle de andre etter. De har ikke hjerne, zornbiene, og derfor lar de dette med skogen skje. - Det er sant, sa Jack.- Zornbiegjengen kommer ikke til å løfte en finger for å stanse Kurt, det er vi som må gjøre det. Han fant frem et ark og tegnet først et tre. - Et bra tre, en passe høy grein. Jack tegnet videre. - Vi fester redet langt ut på greina, da synes det godt. Så setter vi fuglen oppi og fester alt med fiskesnøre. - Har du fiskesnøre, da? spurte Julia. - Jeg trodde ikke dere pleide å fiske. - Fiskesnøre er ikke noe problem, lo Jack.- Vi har boden full, pappa elsker å kjøpe fiskeutstyr, men han bruker det aldri. Julia fikk overnatte hos Jack. Da hun våknet dagen etter, var han allerede oppe. - Endelig, sa han, - jeg fikk ikke sove i natt, og det var bra, for jeg korn på noe viktig som vi har glemt. Julia gned seg i øynene. - Hææ? Glemt, hva for noe? - Hva er det fuglene pleier å gjøre der oppe i tretoppene? Hva er det vi mennesker synes er spesielt hyggelig med fugler? Julia slengte en hånd foran munnen. - Hvordan kunne vi glemme fuglekvitter! Hva gjør vi nå? - Slapp av, lo Jack, - hør her. Han viste henne telefonen og trykket PLAY. Kvitre, plystre, kvirrevitt ...

Kvitre, plystre, kvirrevitt ...

- Jeg fant et gammelt opptak av morgenfuglen. Julia slapp lufta langsomt ut av lungene. - Du er bare best, sa hun. De pakket alle tingene, skyndte seg i skoene og gikk innover skogen. Da de kom frem, valgte de et tre.Jack klatret stødig opp, stanset omtrent midt på og ålte seg ut på en kraftig grein. Mens Julia fulgte med rundt seg, festet han redet og satte fuglen oppi sammen med den lille høyttaleren. - Nå kan du teste lyden, ropte han ned til Julia. Hun trykket PLAY. Kvitre, plystre, kvirrevitt .. . Kvitre, plystre, kvirrevitt .. .

- Perfekt, ropte Julia og ga ham en tommel opp.Jack klatret ned, og de så sammen opp på fuglen. - Det ser skikkelig bra ut, sa Julia. De satte seg på en stein og ventet på at Kurt og Tobias skulle dukke opp.

Kapittel 8

Det kommer nok en telefon fra NASA

Tobias var der først, han gikk med tunge skritt. -Takk for at du ville komme, sa Julia med lav stemme. Tobias sank ned på en stein, slapp lufta ut av lungene og sa: - Jeg hadde heller ikke taklet dette alene. Det er liksom død og begravelse på samme dag, hvis det bare var noe jeg kunne gjøre for å ...

Han ble avbrutt av en kjent lyd.

RRRRRRRRRRRRR, KNIRK, KLAKK ... RRRRRRRRRRRR, KNIRK, KLAKK Kurt svingte cowboyhatten over hodet. - Yee-haw! Firehjulingen dundret gjennom to bringebærbusker og en maurtue, før han bremset rett foran plankehaugen som et par dager tidligere hadde vært skolens gapahuk. - Howdy, der har vi jo hulemannen, og de frekke ungene også, sa han og klatret ned fra doningen. Julia freste og skulle til å si noe tilbake.Jack slengte en hånd over munnen hennes.

Kurt gikk bort til Tobias og ga ham en dult på skulderen. - Legg fra deg furtetrynet med en gang, du ser ut som en grinerunge. Dessuten kommer du også snart til å skjønne at livet er best uten skog.Jeg holder nesten ikke ut tanken på hvor mange ekle kryp og ting som stikker, som bor der inne mellom trærne. Men det verste med skau, sa han, - vet du hva det er? Tobias trakk på skuldrene. - Det verste med skau, sa Kurt, - er villdyrene som går rundt og driter overalt. De er ikke stuereine på en :flekk.Jeg skjønner ikke at folk gidder å like skog.Jeg får helt fnatt. Han så på klokka.

\ \ \

- Tillatelsen til å hugge skogen begynner om fem minutter. Det er bestå fyre opp saga og få det gjort. Ta farvel med villmarken, folkens, for nå er det ryddetid! Han lirket ut en snus fra bukselomma. - Jeg kjøpte forresten en ny smak i dag, ser du hva det er? Tobias myste mot papiret, men før han klarte å lese hva den mystiske smaken var, knakk Kurt sammen i latter. - Ha, ha, ha, det er smaken av furunål, jeg trur jeg dauer. Han siktet på en maurtue og knipset snusposen oppi den. - Det er ikke den nye favorittsmaken, for å si det sånn. Han tørket vekk lattertårene og dro saga opp av lasterommet. Han la den over skulderen som om den var et gevær, og stilte seg opp med rak rygg. - Dette må da se veldig bra ut, dere kan gjerne ta bilde. Jack tok opp telefonen og holdt den mot Kurt. I stedet for åta bilde trykket han på PLAY. Kvitre, plystre, kvirrevitt ...

Tobias strakte på halsen, og vred hodet etter lyden. Kurt stilte seg opp i den ene stillingen etter den andre, mens han fortalte om den sterke saga: - Jeg har forresten fiksa på motoren.Jeg syntes den var litt treig, så jeg fikk trimma den. Nå går den så bra at hvis du putter den i en rakett, vil den ikke stanse før den er forbi alle planetene i Melkeveien. Det forundrer meg ikke om NASA ringer i løpet av dagen og ber om patent. Kvitre, plystre, kvirrevitt ...

- For en vakker kvitring, sa Jack.

Han satte hånden mot panna og latet som han speidet dit lyden kom fra. - Den fuglen har jeg aldri hørt før, sa Julia, og gjorde det samme. Ansiktet til Tobias var så slapt at det nesten falt av hodet. - Det kan ikke være mulig ... Det høres ut som en ... Kurt himlet med øynene. - Dere har vel hørt fuglekvitter før.Jeg våkner til det irriterende bråket hver dag, enda jeg har prøvd å bli kvitt dem. Hva er vitsen med å bråke så fælt, hvis hønsehjernene har så mye på hjertet, kan de vel hviske sånn som alle andre. Bare hør på meg! Nå gidder jeg ikke mer fjas! Han løftet saga. - På tide å få jobben gjort. Tobias hadde enda ikke fått øye på fuglen. Julia ropte og pekte. - Oi, hva er det for en slags fugl? Den har jeg aldri sett før. Tobias sendte blikket etter. Øynene stanset på morgenfuglen, han sperret øynene opp og la en hånd over hvert kinn. Mens tårene rant, mumlet han: -Av alle de gangene jeg har ønsket meg noe av stjerneskudd, har det endelig skjedd. Han snudde seg mot Kurt, veivet med armene og ropte: - St . .. st. .. stans! - Hva er det du griner for nå, da, stønnet Kurt, - fant du en dau flue? Tobias pekte. - Nei, ikke en dau flue, ikke en dau fugl heller. Dette er en sprell levende morgenfugl, og den er det ingen som har sett på over

hundre år. Alle trodde den var utryddet, men her er den altså, og det er et ekte mirakel. Han skjulte et smil med hånden, kremtet og sa: - Det betyr at du ikke kan røre et eneste tre. Denne skogen er så fredet som ingen skog noen gang har vært før. Du kan ikke røre en eneste kvist, ikke engang et blad. Dette er rett og slett en veldig, veldig uvanlig skog, en sensasjon som vil trekke folk fra hele verden. - Hah! Tror du jeg går på de greiene der, sa Kurt. - Gi opp! Dere plager dere selv med fantasier. Den spirrevippen der oppe er bare en helt vanlig fugl, sikkert en spurv eller noe. Kanskje en due eller en kråke. Nå gidder jeg ikke mere tull, den derre spurven kan finne seg en annen skog å bråke i. - Vent! sa Tobias strengt. - Du får ikke lov! La meg bevise at dette faktisk er en sjelden fugl. Han så på Julia og Jack og spurte: - Er det ikke sånn at dere kan finne ut nesten alt på de telefonene? - J epp, sa de i kor. - Gi oss et par sekunder. Kurt slengte på hodet. - Jeg begynner å forstå hvor ko-ko du egentlig er. Har du vurdert åta en lang ferie? Jeg anbefaler cruise, veldig avslappende, og det nærmeste du kommer noe som ligner et tre, er tannpirkerne i restauranten. - Her, avbrøt Julia og viste ham bildet på telefonen. Tobias holdt telefonen mot Kurt. - Hva sier du nå, du kan ikke nekte for at den er helt lik. Kurt trakk øyenbrynene så langt opp i panna at de ble borte under cowboyhatten.

- Pøh, alle fugler er like, vinger, fjær og fugledritt. Det er alt de er. Han så på bildet en gang til, og videre på fuglen. - Dessuten, det er bare oss her, hvem vil tro på en halvtomsete huleboer som deg, og to drittunger. Om det så kommer en dinosaur gående her i dag, skal jeg ikke bare sørge for å bli kvitt den, jeg skal skjule alle spor også. Når jeg fyrer saga, kommer fuglen til å stikke til baksiden av jorda og aldri mer komme tilbake. Dere kan aldri bevise noe, idioter. Ingen kan stanse meg! Kurt startet saga og viftet den foran seg. - Ikke prøv dere! ropte han. Jack så på Julia og hvisket: - Jeg tror vi kan si farvel til denne skogen. Mannen er farlig, vi har ikke sjans.

)

Kapittel 9

Det blir mellom oss Drønnet fra motoren skremte de andre fuglene vekk, vingene slo hardt mens de flyktet over tretoppene. Morgenfuglen satt like rolig. Kurt stilte seg under redet og viftet saga opp. - Kom deg ut av skogen min, nebbete inntrenger! Motoren duret voldsomt, greinene vibrerte. Redet skled sakte over til siden, det samme gjorde morgenfuglen. - Jeg burde huske at :fiskesnøre er vanskelig å knyte, det er jo derfor pappa aldri fisker, hvisket Jack. - Jeg klarer ikke å se på dette, stønnet Julia. - Snart skjønner han at fuglen er en bløff, og da kommer han til å drepe oss. Begge gispet da fuglen trillet ut av redet. Mens den dalte mot bakken, løp Julia mot treet med hendene foran seg, klar til åta imot. Kurt truet henne med saga, og i siste liten hoppet hun unna. Morgenfuglen landet rett foran ham.Jack så vekk,Julia ned på fuglen. Kurt skrudde av saga, det ble stille i skogen. Tobias tørket seg i øynene og gikk nærmere. - Lever den? pep han og snufset. - Den ser ganske død ut, lo Kurt, - om den ikke bare tar seg en liten blund, da, den fuglen er jo like rask som en pensjonert meitemark. H vis resten av flokken var like treige, er det ikke rart de døde.

- Vær så snill, sa Julia mykt, - kan vi ikke få den, den er så pen. - Pøh, sa Kurt, - dere kommer bare til å lage trøbbel, jeg gjør heller sånn, sa han og hoppet på fuglen. - Neeeeeei, ropte Tobias. Kurt løftet den ene foten, spisset hælen ned og trampet løs. Det knaset i fuglekroppen. - Her har du som fortjent, din fjærkledde pøbel! Tobias mistet fargen i ansiktet, øynene rullet bak i hodet, og så besvimte han. - Stopp! ropte Julia og prøvde å skyve vekk Kurt. Kurt dyttet henne unna, hun snublet og falt. Først da fuglen sluttet å gi fra seg knaselyder, ga Kurt seg. Han plukket opp det som var igjen og puttet det godt ned i baklomma. - Hva kan dere bevise nå, liksom, fnøs han og børstet hendene mot hverandre. Jack skulte på baklomma hans, og videre på Julia. Hun nikket til Jack, trakk det ene brynet opp og sa: - Ikke bare kan jeg bevise at det faktisk bor en sjelden fugleart her i skogen, jeg kan også bevise at du drepte den og prøvde å komme unna med det. Jack snek seg innpå Kurt og dyttet en hånd ned i baklomma hans. Han dro fuglerestene ut og løp unna. - Bare gi opp, ropte Julia og hev seg på beina. - Du har tapt! I øynene til Kurt lyste det fra hundrevis av blodsprengte årer. Han slengte armene etter Jack. - Gi meg den, ellers dreper jeg dere!

- Over hit, ropte Julia. Jack hev fuglen over hodet til Kurt, Julia tok imot på den andre siden og løp inn i skogen. Øynene til Kurt mørknet, en storm bygget seg opp. Han løp til firhjulingen og dro opp et tau fra lastekassa, en lasso. Han la den over skulderen, ga full gass og kjørte etter. Jack ropte til Julia: - Ta stien til maurtua! Julia viste ham en tommel opp mens hun løp sikksakk mellom busker, steiner og trær. Jack skar til siden, og satte opp farten. Julia slet seg gjennom blåbærkrattet, beina ble tyngre, farten dårligere. Kurt tok innpå, han slapp den ene hånda fra styret og svingte lassoen over hodet. Julia løp inn på stien og smatt mellom de to trange trærne der Jack ventet. Løkka la seg over kroppen hennes, og Kurt ropte: - Der har jeg deg! Snart vil du ønske at du var død! I det samme kjørte han inn mellom stammene. Åpningen var for trang for doningen. Firehjulingen bråstanset og kastet Kurt gjennom skogen. Han seilte i en lang bue mellom trærne, over stokker og steiner, helt til han landet på hodet i Bygdeskogens største maurtue. Tusenvis av illsinte maur gikk rett til angrep, og før han kom seg på beina, var de overalt på kroppen hans. - Hjelp! de spiser meg levende. Få dem vekk, få dem vekk! Jack gikk til Julia og hjalp henne ut av den stramme lassoen. - Jeg synes ikke han ser så farlig ut nå, sa Julia og lo.

Kurt sprellet, slo og børstet seg vilt overalt. - Ikke så veldig, fniste Jack, - og nå kommer han seg ikke så fort frem heller. Vraket av firehjulingen sto presset mellom de to trærne. Hjulene lå flate mot bakken, og det steg røyk fra motoren. Julia ble plutselig helt stille. Hun grep fatt i armen til Jack og så opp. Det raslet i kvister og blader, vinger slo forsiktig mot hverandre, og noe smattet der oppe.

- Å nei, stønnet Julia, - ikke dem. Jack smilte mykt av synet over seg. - Jaså, det er her dere havnet. Flaggermusene slapp seg ned fra greinene, Julia krøp sammen og la hendene over hodet, mens Jack fulgte med på hvor de fløy. Han prikket Julia på skulderen. - Du er trygg, de har funnet seg en ny kompis. Julia tittet forsiktig rundt seg. Da hun så at det ikke var en eneste flaggermus i nærheten av henne, reiste hun seg. Hun senket skuldrene. -Akkurat nå liker jeg flaggermus veldig godt, sa hun. -Tror kanskje det er det nye favorittdyret mitt. Hele flokken klorte seg fast på Kurt. De stakk tungene ut og slikket i seg alle maurene som kravlet rundt på ham. Kurt hylte. - Hvorfor vil hele villmarka drepe meg,jeg har jo aldri gjort dem noe som helst. Dette er siste gangen jeg er i nærheten av en skog, jeg flytter til byen! Hjeeeeeelp! Han løp av gårde samtidig som han prøvde å slå vekk

flaggermusene, men maurene smakte for godt til at de ville slippe taket. Jack og Julia fulgte med helt til han var ute av syne, de kunne høre ham lenge etterpå. De gikk tilbake til Tobias. Han sto oppreist og stirret ned på noe han holdt i hendene. - Jeg var visst borte et øyeblikk, sa han, - og da jeg kom til meg selv, fant jeg denne ved siden av fugleredet. Han rakte frem hendene, høyttaleren lå oppi. - Jeg trodde virkelig den var levende, sa han lavt. - Men den var altså død hele tiden? - Jack og Julia bråstanset og så i bakken. - Ja, sa de i kor, - unnskyld. Jack rakte frem hånden. Den flate fuglekroppen lå der stakkarslig med knekte vinger og fjær til alle kanter. 0,..

- Jeg tror kanskje vi klarte å redde skogen, sa Jack, - men fuglen, den er dødere enn noen gang. Han gikk frem og la den i Tobias' hender. - Er det den fra loftet?

spurte Tobias. - Var dere virkelig der oppe? Hvordan klarte dere det? Hvor kom ideen fra, og når sto dere egentlig opp i dag? Spørsmålene haglet, de rakk ikke å svare. - Og dere klarte til og med å finne ut hvordan den kvitret! For en fantastisk bløff! avsluttet han. Jack og Julia pustet ut. - Er det ok at du kanskje ikke forteller dette til noen? spurte Julia forsiktig. Hun og Jack så på ham med stive smil. - Så klart blir dette mellom oss, sa Tobias, - og morgenfuglen, da, men jeg tror ikke den kommer til å sladre.

Kapittel 10

Om det skulle dukke opp en gærning med motorsag Da Jack og Julia kom frem til skolen dagen etter, sto en varebil utenfor.

Mal ogfiks AS. - Det er sikkert noen som har kjørt seg bort, sa Jack. - Jeg har aldri sett en maler på denne skolen før. De gikk inn, og bråstanset. Utenfor naturfagrommet var pultene og stolene stablet langs veggen, sammen med en haug pappesker. De gikk nærmere og tittet inn. -Tobias? sa de i kor. Tobias sto bak kateteret og pakket små reagensglass ned i bobleplast og esker. Han så opp, og smilet hans var det største de noen gang hadde sett. - Har ikke du slutta? spurte Jack før Tobias rakk å hilse. - Nei, ikke enda, sa Tobias. - Det er så mye rart som skjer for tiden. Den nye læreren kunne ikke begynne allikevel, så da fikk jeg lov til å jobbe litt til.

- J aaaaaaa! jublet Jack og Julia og klappet i hendene. - Jeg synes vi skal gjøre litt ekstra stas på skogen, og på alle dyrene som en gang levde der, sa Tobias. - Vaktmester Kjell og jeg har snakket sammen. Vi har vært dumme begge to som ikke har turt å gå på loftet på så mange år. Nå rydder vi opp, og tar ned fuglene og alle de andre utstoppede dyrene. De skal bli like fine som de en gang var, og så skal de få skinne her på naturfagrommet i en helt ny utstilling. Tobias vinket dem nærmere, tok lokket av en solid pappeske og løftet ut morgenfuglen. - Jeg trodde ikke det var mulig, sa Julia og gapte. - Hvordan klarte du det? spurte Jack. Morgenfuglen skinte, alle fjærene var på plass, og langt inne i de mørke øynene glimtet et lite lys som de ikke hadde sett før. - Jeg har brukt hele helgen, sa Tobias. Jack ble plutselig stiv i ansiktet. - Tenk om Kurt kommer tilbake? Hva gjør vi da? Tobias smilte, åpnet en skuff og la dagens avis foran dem. - Se her, lo han og bladde til midten.

KURT AVLYSER BYGGEPLANER, GIR BORT SKOGEN TIL LOKAL FLAGGERMUSFORENING OG FLYTTER SELV TIL BYEN

- Kurt er ikke noen fare lenger. Det har visst klikka helt. Han har flytta inn til mammaen sin som bor midt i byen, han går rundt i Batman-kostyme, og om natta bruker han smokk. Alle sammen lo,Julia strøk en hånd over morgenfuglen. - Om det skulle dukke opp en annen gærning med motorsag, kan fuglen alltids stå opp fra de døde en gang til.

\, \, \ V

<J \J

'-l ,/

" ' ''

(

'. ''

' ~'

«Lukten av skogen, det er lukten av alt som lever her ... og alt som dør her. Liv og død i skjønn forening, akkurat slik naturen vil ha det.» Tobias, naturfaglærer

© H ege Bjerkelien, Bjerkelien forlag 2026 ISBN 9788294022069 1. utgave, 1. opplag Redaktør: Robert Næss Illustrasjoner: C hristina Winther Grafisk design: Ida Nygaard Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

0 ,, ,,

Aldri har det vært så gøy å redde en skog! Klassen er på tur i skogen og koser seg med kakao og boller. Sola skinner, fuglene kvitrer, og elevene småprater om alt det fine de ser. Idyllen ender brått når bølla Frank dundrer inn i skogen. Motorsaga han har med seg, er skummel nok- nyheten han forteller, er enda verre: Frank skal nemlig hugge alle trærne i skogen og bygge seg et slott. Mens elevene og læreren elsker skogen og alt livet der, synes Frank at trær egner seg best som tannpirkere, at insekter bør Inneholder utryddes og at fugler er irriterende mye trøbbel, bråkmakere - akkurat som unger! veldig smarte Men Brokkolibanden har ikke tenkt planer og noen som å la skogen falle. Planen de klekker har stått opp fra ut tvinger dem til et loft der ingen de døde. tør å gå, de må slåss mot både Frank og motorsaga og lure skolens strengeste lærer - men verst av alt er at de må vekke de døde. Det spøker bokstavelig talt for redningen! Trøbbel i tretoppen er den fjerde boka om Brokkolibanden - gjengen som tar kampen når de voksne har vært litt for teite. Alle bøkene om Brokkolibanden kan leses helt uavhengig av hverandre.

Br Bjerkelien - forlag

11 11

788294

022069