Origo - om videnskab, skabelse og etik. Nr 94, juni 2005

Falske profetier Kullets vej Moderne genforskning Kloning af menneskeliv Kreativitet og videnskab den tredje af fire artikler

ORIGO - om videnskab, skabelse og etik

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

Nr. 94 Juni 2005

1

Indhold Falske profetier Av Josetin Andreassen

Kloning af menneskeliv Av Peter Øhrstrøm

4

22 Kullets vej fra kultid til kulproduktion Af Knud Aa. Back

Kreativitet og vitenskap (del 3) Av Peder Tyvand

7

25

Hva er fakta og hva er spekulasjon i forbindelse med moderne genforskning? Av Erling Skår

10

Anmeldelser Af Knud Aa. Back

34

Bløddele fra en T-Rex. Til venstre et stykke af en blodåre. Materialet til højre har en umiskendelig lighed med røde blodlegemer. Hvor gamle er disse bløddele som man håber at kunne uddrage DNA fra? 70 mio. år? Hvor sandsynligt er det at organisk materiale skulle kunne blive bevaret over et sådant tidsspand?

2

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Kære læser! Velkommen til sommerudgaven af Origo. Det er sjovt at konstatere de mange forskellige tilgange forskellige mennesker har til evolutionskritikken. Den stigende afstandtagen til den blinde udviklingslære finder sine begrundelser i mange forskellige forhold. Nogle tager afstand fra neodarwinismen på grund af øget viden om genetik, om palæontologi og om informatik. Man indser at de gængse forklaringer ganske enkelt ikke holder i byretten. Andre fordi de har arbejdet med robotter eller kunstig intelligens (AI). Bare dette at få en robot til at gå op ad en trappe Og hvad er reaktionen så fra evolutionistisk hold på denne stigende skepsis: Ironisk afstandtagen og ridiculering af de skeptiske (= et francofilt familieudtryk for at gøre nar af ). I sidste Origo repræsenteret ved Olesen Larsen-bemærkningen for at undgå at eleverne kun undervises i Bibelens skabelsesberetning eller den moderne udgave heraf, intelligent design ! Så Origo fortsætter sin oplysningskampagne, denne gang med spændende emner om Darwin som falsk profet, i modsætning til den nye paves klare stillingtagen til menneskets stilling i skaberværket. Som tidligere forudskikket følger også et forslag til undervisning i fællesfaget fysik/kemi-biologi-geografi. Et par anmeldelser er det også blevet til, igen noget der viser at der er grøde i underskoven. Så nu mangler vi bare det store paradigmeskifte hvor alle erkender at Darwins forklaringer eller de moderne udgaver heraf ganske enkelt er utilstrækkelige. De nylige fund af dino-bløddele fra en knækket T-Rex-knogle kunne måske også få en og anden til at spekulere på om der er et eller andet fundamentalt galt med gamle Charles Lyells tidsskala. Det er et emne det er meget spændende at følge videre frem. Prof. Tyvand fortsætter sin meget læseværdige gennemgang af kreativitet i forskningen med sin tredje artikel i serien. Denne gang om opgøret med positivismen og reduktionismen, et meget passende apropos til andre af dette nummers artikler som kommer ind på problemer med naturalismen. Det polemiske hjørne er denne gang overladt til Peter Øhrstrøm som skriver om kloninger. Endelig må artiklen om genetik af Erling Skår anbefales på det varmeste, især til dem der gerne vil give skoleelever en redelig undervisning i hvad vi véd og hvad der er det rene gætværk. Are you a man or a mouse? er det provokerende spørgsmål i genetikken. Det med den påståede genetiske lighed, er det mon så enkelt som så ofte fremstillet?! Kære læsere, glæd jer til en rigtig øjenåbner. Den umiddelbare fremtid byder på et temanummer i relation til Origos store satsning, udgivelsen af Evolutionens Ikoner. Og et konfirmandnummer som i emnevalget kommer til at henvende sig direkte til børn i den konfirmationsmodne alder. Det er noget at glæde sig til og at fortælle andre om. Og så glæder vi os over det nordiske samarbejde der finder sted i Origo-regi, måske kan det udbygges yderligere. Spændende, spændende! .b

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

3

Falske profetier Av Jostein Andreassen Hva paleontologi er, tar du det spørsmålet på sparket? (Da.: Kan du uden videre svare på det?) Ganske riktig, det har noe med fossiler å gjøre det er vitenskapen om utdødde og fossile organismer. I det mest sentrale norske verk om evolusjonen omtales denne med rette som utviklingsteoriens ryggrad . Den store franske zoolog P. Grasse sier det enda sterkere: evolusjonsteoriens eneste bevismateriale er paleontologien. Folk flest tror kanskje at det fossilmaterialet som finnes i stor grad støtter opp om evolusjonsteorien, og at den derfor er så sannsynlig at en bør tro på den. Det må i så fall være fordi evolusjonistene og lærebøkene har innbilt dem det. Det er jo inntrykket en får når disse omtaler teorien. Men kanskje er det ikke så enkelt? I sitt hovedverk Om artenes opprinnelse bruker Darwin hele 50 sider til å drøfte fraværet av fossile mellomformer. Hovedårsaken til at talløse mellomledd ikke finnes overalt i naturen, ligger i den naturlige utvelgelsesprosessen, mener han. Den fører til at nye varianter hele tiden overtar sine foreldreformers plass. Siden utryddelsesprosessen har vært så omfattende, må antallet mellomvarianter som tidligere har eksistert, virkelig ha vært enormt. Hvorfor er ikke hvert eneste geologiske lag da fullt av slike mellomledd, spør han. Geologien fremviser ingen slik fint gradert organisk kjede, og dette er kanskje den mest innlysende og alvorlige innven-

4

Sagen kort

I denne artikel redegøres for ledende palæontologers syn på fossiler og disse fossilers betydning i den neodarwinistiske argumentation. Det overraskende er at disse videnskabsmænd er yderst skeptiske over for den sædvanlige tolkning af data. Det denne artikel gør, er at citere disse fagfolk. Og vi kan allerede høre indvendingen: Allerede i middelalderen forlod man denne form for argumentation med at citere autoriteterne ! Men eftersom vi almindelige dødelige ikke har mulighed for selv at konstatere fakta, måtte det vel være tilladt at høre hvad eksperterne selv siger om problemerne. Altså, hvis eksperterne siger at der er problemer med at tolke de fundne fossiler som støtte for den darwinistiske teori, hvorfor skal vi andre så lade os spise af med populærvidenskabens postulater om at fossilerne viser at evolutionen har fundet sted ?! De observationer man har gjort, om at arterne er overraskende konservative (at de ikke har ændret sig i lange tidsrum) har karakter af kejserens nye klæder: Alle véd det forholder sig sådan, men man foretrækker at se den anden vej når fossilerne nægter at rette sig efter Darwins forudsigelser! ding som kan reises mot min teori. Forklaringen, tror han, ligger i det geologiske materialets ekstreme ufullstendig-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

,,

Folk flest tror at fossilmaterialet støtter opp om evolusjonsteorien. het. Videre geologisk kartlegging i framtiden vil utvilsomt løse problemet. Om det ikke lykkes, vil det være særdeles alvorlig for evolusjonsteorien. Ja, slik skrev Charles Darwin i 1859. Hvordan står det så til med dette fossilmaterialet som forlengst burde ha bekreftet engelskmannens teori snart 150 år etter at den ble framsatt? Den kjente Oxford-zoologen Mark Ridley kommenterer saken slik: Vi har nå kommet til det avgjørende argumentet for evolusjonen: fossildokumentasjonen. Fossildokumentasjonen om evolusjonær forandring innen rene evolusjonære linjer er veldig fattig. Hvis evolusjon er riktig, oppstår arter gjennom forandringer av foreldreartene; en kunne forvente å være i stand til å se dette i fossilmaterialet. I virkeligheten kan dette sjelden ses. I 1859 kunne Darwin ikke nevne ett eneste eksempel. Colin Patterson ved Naturhistorisk museum i London var ikke mindre profilert. I sin bok om evolusjonen inviterte han til bemerkninger fra leserne. Forfatteren Luther Sunderland skrev da til ham og spurte om hvorfor han ikke hadde tatt med eksempler på overgangsformer i verket sitt. Han burde jo ha museet sitt fullt av dem, sa han. Paleontologen svarte i sitt brev at hadde han visst om noen, fossile eller nåværende, ville han bestemt ha inkludert dem i boken. Paleontologen Peter L. Forey, ansatt samme sted, er enig: Mange fossiler har blitt samlet siden 1859, tonnevis av dem, likevel har innflytelsen de har hatt på vår forståelse av sammenhengene mellom levende organismer, knapt været merkbar. (...) I virkeligheten tror jeg ikke det er unfair å si at fossilene eller i det minste tolkningen av fossilene

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

som overgangsformer heller har kludret til enn klargjort våre forsøk på å rekonstruere hvordan dyregruppene har utviklet seg gjennom tidene. Nylig avdøde Stephen Jay Gould, verdens mest berømte evolusjonist, kommenterte Darwins håp om framtidige fossilfunn på denne måten: Darwins argument fins fremdeles og er favorittmetoden til de fleste paleontologer når de skal berge seg fra frustrasjonen over et fossilmateriale som viser så lite direkte evolusjon. Et annet sted skriver han: Det at overgangsformer opptrer så ekstremt sjelden i fossildokumentasjonen, er nå som før yrkeshemmeligheten i paleontologien . Og et annet sted: Det overveldende nærvær av stillstand ble et pinlig trekk ved fossildokumentasjonen Hans kollega ved American Museum of Natural History og professor i paleontologi ved Columbia University, Niles Eldredge, er enig: Et hundre og tyve år med paleontologisk forskning senere, har det blitt klinkende klart at fossildokumentasjonen ikke kommer til å bekrefte denne delen av Darwins forutsigelser. Problemet er heller en fryktelig fattig dokumentasjon. Fossilmaterialet viser kort og godt at denne forutsigelsen er feil. Og videre samme sted: Observasjonen om at artene er overraskende konservative og statiske vesener gjennom lange tidsrom har alle kvalitetene av keiserens nye klær; alle visste det, men foretrakk å overse det. Paleontologene som ble konfrontert med en gjenstridig [fossil]dokumentasjon som obsternasig nektet å gi etter for Darwins forutsagte mønster, så rett og slett bare en annen vei. Til og med Richard Dawkins, verdens mest profilerte evolusjonist etter at nevnte Gould døde, må innrømme fakta: (...) de cambriske lagene med fjell med alder på ca 600 milioner år, er de eldste som vi finner de fleste store virvelløse gruppene. Og vi finner mange av dem allerede i en fremskreden form av utvikling, den aller første gangen de opptrer. Det er som om de bare

5

,,

Ironisk nok har vi i dag endog færre overgangsformer enn på Darwins tid. er plassert der [It is as though they were just planted there], uten noen utviklingshistorie. Det er unødvendig å si at et slikt nærvær av plutselig plassering har gledet kreasjonister. Disse fem samstemmer: Jeg er enig (...) at stamfar/etterkommer-sammenhengene ikke kan bli objektivt slått fast i fossildokumentasjonen. Hullene i [fossil]dokumentasjonen er imidlertid virkelig. Fraværet av dokumentasjon på hvilket som helst område er helt utrolig [quite phenomenal]. Et av de største problemene i evolusjonær paleontologi har vært det nesten totalt plutselig fraværet av [fossildokumentasjon til] de viktigste dyregruppene. De fleste ordener, klasser og fyla opptrer plutselig, og vanligvis har de tilegnet seg alle de karakterene som skiller dem fra hverandre. Til slutt tar vi med konservator David Raup ved Naturhistorisk museum i Chicago, som Gould karakteriserte som verdens dyktigste paleontolog . Han beskrev fossilmaterialet på denne måten: De fleste antar at fossilene er et viktig bidrag i argumentasjonen for Darwins ide. Vi er nå 120 år etter Darwin, og kjennskapet til fossilmaterialet har økt betraktelig. Vi har nå en kvart million fossile arter, men situasjonen har ikke forandret seg mye. Dokumentasjonen er fremdeles forbløffende dårlig, og ironisk nok har vi i dag endog færre overgangsformer enn på Darwins tid. Omtrent samtidig skrev han: Et stort antall erfarne vitenskapsmenn utenfor evolusjonærbiologien og paleontologien har dessverre fått den ide at fossil-

6

materialet er mye mer darwinistisk enn det faktisk er. Dette kommer sannsynligvis fra den overforenklingen som er uunngåelig fra sekundære kilder: lettleste lærebøker, populærvitenskapelige artikler, osv. Det er sikkert også ikke så lite ønsketenkning med i bildet. I årene etter Darwin hadde hans advokater håp om å finne de fossilære rekkene de hadde forutsagt. De har vanligvis ikke blitt funnet likevel har optimismen hatt vanskelig for å dø hen, og noe som er ren fantasi, har krøpet inn i lærebøkene. På dette grunnlag kaller vi gjerne evolusjonslæren for en koloss på leirføtter!

Litteraturhenvisninger

The Problems of Evolution : s. 11 Sunderland: Darwin s Enigma. Fossils and other problems , s. 81 Peter L. Forey: Neontological Analysis Versus Palaeontological Stories (1982), s. 120f The Panda s Thumb , s. 181 Evolution s Erratic Pace i: Natural History , 86, 1977 S. J. Gould: Cordelia s Dilemma i Natural History (febr. 1993), s. 15 Eldredge & Tattersall: The Myths of Human Evolution (1982), s. 45f Richard Dawkins: The Blind Watchmaker ( 1987), s. 229 R. M. Schoch: Evolution Debate , Brev til Science , (22.04. 1983), s. 360 Geofysiker ved Hoover Institution, Robert Wesson: Beyond Natural Selection (1991), s. 45 A. G. Fisher: Grolier Multimedia Encyclopedia (1998) Fossil section Francisco J. Ayala and James W. Valentine: Evolving, The Theory and Processes of Organic Evolution (1979), s. 266 Conflicts Between Darwin and Paleontology i: Field Museum of Natural History Bulletin , Jan. 1979, s. 25 Science , 1981, Vol. 213, s. 289

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Kullets vej fra kultid til kulproduktion Af Knud Aa. Back En kommentar udarbejdet på basis af undervisningsministeriets website. Se venligst www.skabelse.dk for artiklen i fuld størrelse med tilhørende links. Nu hvor biologi endelig er kommet ud af valgfagsskammekrogen, har ministeriet udarbejdet nogle ganske interessante forslag til emnearbejder inden for de fælles naturfag fysik/kemi, biologi og geografi. Allerede fra næste sommer bliver der centralt udformede prøver i biologi og fysik/kemi, men geografi er til gengæld med fra året efter. Så for ikke at skulle tænke det hele om igen om et år, ville det nok være smart allerede nu at inddrage geografi i planlægningen. Vi vil her, som et konkret forslag til inddragelse af det evolutionskritiske element i alle tre fagområder, gengive det officielle oplæg med horisontudvidende tilføjelser. Og vi har valgt at koncentrere os om emnet kul. OBS her er alene medtaget de passager i ministeriets tekst som er kommenteret. Ved arbejde med kullets vej fra kultid til kulproduktion får eleverne mulighed for at forstå baggrunden for kullets dannelse i fortiden, hvordan kulstof bliver bevaret til kullet bliver brændt af, og de eventuelle konsekvenser det kan have. Det er klart at man med dette emnevalg satser på en evolutionsbiologisk/-geologisk

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

gennemgang af stoffet. Når der senere tales om kullets kredsløb, kunne det måske forlede nogen til at tro at kuldannelse indgår i en slags naturlig cyklus baseret på uniformitaritets-geologien ( de processer vi ser i naturen i dag, er de samme som altid har været ). Men formuleringen de ikke-gendannelige kul markerer at man er bevidst om at kuldannelsen er en unik proces fra fortiden, og som altså ikke gentages i nutiden! Det vil i denne forbindelse være naturligt ved siden af den traditionelle aflejringsmodel (fig. 1) at inddrage skabelsesmodellens forestilling med de flydende skove aflejret i en katastrofe. Undervisningen leder frem mod, at eleverne kan tilegne sig kundskaber og færdigheder, der sætter dem i stand til [at] ([under] Fysikken og kemiens verden [tilføjes følgende punkt 3:]) [ kende termodynamikkens hovedbegreber] Tilføjelsen her er en naturlig indfaldsvinkel til denne meget vigtige fysiske lovmæssighed som er af afgørende betydning når man (se nedenfor) skal tale om energiomsætninger! Hvorfor kan man ikke lave en evighedsmaskine?

Anvendelse af fysik og kemi i hverdag og samfund

beskrive og forklare eksempler på energiomsætninger

og i denne forbindelse huske termodyna-

7

Figur 1. Evolutionsmodel

mikkens indregning af varmetab i samme energiomsætninger, altså at entropien tiltager!*

Arbejdsmåder og tankegange

identificere og formulere relevante spørgsmål, samt opstille enkle hypoteser

Med arbejdet med dette delmål er det vigtigt at understrege hvor afgørende for hypotesernes udfald de indledende antagelser er. Ændres forudsætningerne sådan og sådan, sker der det og det med hypotesen.

Biologi De levende organismer og deres omgivende natur

kende til opbygning og omsætning af organisk stof, stofkredsløb og energistrømme Når talen i denne sammenhæng naturligt falder på fotosyntesen, kunne man passende lade eleverne studere den komplicerede celle med dens højst specialiserede or-

8

ganeller. At sammenligne cellens organisationsniveau med et bysamfund vil ikke være helt ueffent. Hvad der derimod nærmer sig direkte misinformation, er at lade som om at cellen blot er en slags avanceret sæbeboble udstyret med lidt tilfældig programmering!

Miljø og sundhed

forholde sig til aktuelle miljøproble-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Figur 1a. Katastrofemodel (de to figurer er hentet fra Entstehung und Geschichte der Lebewesen)

Biologiens anvendelse

forholde sig til moderne bioteknologiers anvendelse og betydning for den enkelte, samfundet og naturen. Igen vil det være naturligt at eleverne får øje på de informationsflytninger der foregår i klonings- og gensplejsningsprocesserne.

Arbejdsmåder og tankegange kende til, hvordan biologisk viden bliver til gennem naturvidenskabelige arbejdsmetoder

mer og deres betydning for menneskets sundhed og den omgivende natur. Herunder vil det være naturligt at inddrage betydningen af belastninger af miljøet for biodiversiteten. Og så kunne kan jo samtidig stille det kætterske spørgsmål om nye arter opstår samtidig med at gamle uddør pga. miljøforandringer?!

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

herunder skelne mellem fup og fakta, med birkemålerhistorien som lysende eksempel! forholde sig til værdier og interessemodsætninger knyttet til problemstillinger med biologisk indhold. Fx diskussioner i det faglige miljø.

Note *

Jf. Origo nr. 93, maj 2005

9

Hva er fakta og hva er spekulasjon i forbindelse med moderne genforskning? Av Erling Skår, Høgskolen i Volda I den senere tid har jeg lest en del påstander om at moderne genforskning nærmest har bekreftet evolusjonsteorien. Opplysninger om at arvestoffet til mennesker og sjimpanser er opptil 99% likt ifølge noen artikler, er da med på å støtte opp om disse påstandene. Det har imidlertid slått meg at de aktuelle artiklene er svært lite konkrete og mangler logiske begrunnelser for de fleste påstandene. De synes derfor å være mer like slagord i en reklamekampanje enn opplysende artikler som skaper forståelse hos leseren. Etter at jeg på den 8. europeiske kreasjonistkongressen i 2003 hørte om de mange problemene som evolusjonsteorien hadde i forbindelse med moderne genforskning, bestemte jeg meg for å prøve å forstå hva vitenskapen egentlig har funnet ut om det kodesystemet som ligger bak livet på jorda. Selv har jeg litt bakgrunn i biologi og informatikk, og selv om moderne genforskning er et enormt fagfelt som vel ingen har fullstendig oversikt over, så var jeg optimist med hensyn på at jeg skulle kunne klare å forstå grunnprinsippene i genforskningen med bakgrunn i foredragene på kreasjonistkongressen og diverse artikler fra internett. Det som følger her er da et forsøk på å beskrive det jeg fant på en forståelig måte som forhåpentligvis også kan hjelpe andre til å for-

10

Sagen kort

Man gør ofte meget ud af at mennesket har genmateriale fælles med andre pattedyr, fx chimpanser. Men læs her om den overraskende sammenligning man også kan gøre mellem menneske og mus hos hvem vi kan konstatere en lighed på 90%. Måske vil en tilsvarende forskel i genplaceringen hos menneske og chimpanse kunne konstateres, og så er de 98% ens gener måske ikke slet så interessante som det normalt fremstilles.

stå at moderne genforskning egentlig gir mer støtte til en overnaturlig skapelse enn til evolusjonsteorien. I en del artikler har jeg funnet påstander om at genmaterialet inneholde relativt mye koder som ikke har noen funksjon, og her vil jeg da kalle det «genetisk tomgods» (junk DNA, space DNA). Et hovedspørsmål som jeg hadde problemer med å finne svar på, var hvordan man kunne se forskjell på genetisk tomgods og DNA som virkelig har en funksjon. Et annet nærliggende spørsmål i denne sammenhengen er hvor mye av DNA-koden man egentlig har forstått funksjonen til? Det er det en grunnleggende kjensgjerning at man gjennom en stor internasjonal inn-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Menneskets totale arvestoff (ca 2 900 000 000 baser) ca 0,1% varierer mellom ulike mennesker

ca 3% har kodefunksjon Figur 1. Kvadratet representerer her den totale mengden DNA-koder i menneskets arvestoff. Fordi ca. 0,1% av arvestoffet er gir det grunnlagfor en såkalt DNA-profil som kan brukes for å identifisere individ og sjekke familieforhold. Den resterende delen av menneskets genome er da identisk i alle mennesker og den delen som man hittil har identifisert som koder tilsvarer ca 3 %.

sats (Human Genome Project) har klart å kartlegge hele den delen av menneskets DNA som er identisk for alle mennesker, og det er da tilgjengelig for dem som ønsker å se det via internet. Nå er det også et faktum at vårt DNA inneholder en del biter som kjennetegner det enkelte individ, og disse bitene vil da bare være like hos eneggede tvillinger. Merk at det er snakk om ca 0,1% av genmaterialet vårt som varierer fra individ, og derfor har vi mennesker 99,9% likt DNA. Men det å ha kartlagt rekkefølgen av felleskodene i det menneskelige arvestoffet

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

er ikke det samme som at vi kjenner funksjonen av kodene. Når det gjelder spørsmålet om hvor mye av DNA-koden som vi i dag kan regne som «ikke forstått» eller «genetisk tomgods», så er det naturlig nok vanskelig å oppgi et fast tall. Den delen av DNA som er forstått, vil sannsynligvis øke fra år til år. Et sted fant jeg følgende setning: «The coding region accounts for about 3% of the total DNA in a human cell.» 1) Dette betyr med andre ord at noen regner med at 97% av genmaterialet ikke har noen kodefunksjon, og det er nok videre bare en brøkdel av de resterende 3%

11

Figur 2.. Arvestoffet i menneskelige celler består av 23 par kromosomer som er koblet sammen to og to slik den øverste figuren viser. Kromosomene befinner seg i cellekjernen i alle celler og består av lange DNA-molekyl (ca 2 meter til sammen) som er krøllet sammen i en dobbeltspiral. Selve kodingen består av ca 2 900 000 000 baser som i figuren har benevningen G, C, T og A.

som man virkelig har forstått funksjonen til. Men man antar likevel at disse kodene har en funksjon siden de har en struktur som likner på andre koder som man har funnet funksjonen til. Nå finnes det sikkert andre tall i andre publikasjoner, men poenget her er at det er forståelig at de som skriver om 95-99% likhet med sjimpanser unngår å fortelle om hvor mye vi virkelig har forstått av den genetiske koden. Det

12

styrker ikke overbevisninsevnen til en artikkel om man innrømmer at man f.eks. har forstått mindre enn 3% av funksjonen til genmaterialet vårt.

Hvordan kan man telle gen?

I det følgende vil jeg her prøve å få fram hva som egentlig ligger bak påstandene om likhet mellom arvestoffet i mennesker

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

og andre dyr, og forhåpentligvis vil det føre til at leseren vil forstå at argumentet om at genforskningen støtter evolusjonsteorien, er et slagord uten vitenskapelig grunnlag. For å forstå moderne genforskning er det viktig å forstå betydningen av ulike begrep som brukes, og derfor vil vi først definere noen sentrale begrep. DNA er et begrep som omfatter hele arvestoffet sett fra en kjemisk synsvinkel. DNA er da lange lenker med baser (bases). Det finnes 4 typer baser: Adenin, Guanine, Thymine og Cytosine som vi i det følgende vil betegne med forbokstavene. Disse er da satt sammen i en slags taustige (da.: rebstige) hvor hvert trinn enten består av et AT eller GC par. En slik taustige kan da relativt lett deles midt på trinnene (mellom A og T og mellom G og C), og de lange lenkene man da får, kan da trekke til seg løse baser (A vil tiltrekke seg T, T vil tiltrekke seg A osv). Dette er da det kjemiske prinsippet bak kopiering av DNA-molekyl hvor de to nye taustigene får nøyaktig samme rekkefølge av baser som den opprinnelige taustigen. Genom (Genome) er da et like omfattende begrep som DNA, men når man bruker dette begrepet (som er en sammensetting av gen og kromosom), så tenker man særlig på kodene i DNA-molekylene i et individ eller en art. Mennesket har f.eks. 46 adskilte DNA-molekyl som til sammen inneholder arvestoffet vårt. De 46 delene kalles kromosom (chromosome), og disse opptrer som par. Merk at vi har fått de to kromosomene i et kromosompar fra to foreldre, og derfor vil de ikke være helt identiske, men i genetisk sammenheng så sier vi likevel at de inneholder de samme kodene. I praksis vil derfor et menneske ha 23 ulike kromosomer. Det siste kromosomparet er imidlertid litt spesielt fordi det hos kvinner består av to like molekyl kalt X, men hos menn består det av to ulike molekyl som er kalt X og Y. Gen. Så lenge man snakker om den genetiske koden som helhet, er det ikke noen særlige problem, men det er når man skal prøve å kartlegge de enkelte delene av

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

helheten, at ting blir vanskelig. Her følger en definisjon av gen som jeg har funnet på internett: Gener = spesifiserte segment av DNA som bestemmer cellens struktur og funksjon; den virksomme delen av arveprosessen. Deler av DNA koder vanligvis for rekkefølgen av aminosyrer i polypeptider 2) Merk at polypeptider er et kjemisk navn som svarer til det mer kjente biologiske begrepet proteiner som i sin tur er et fellesnavn på sentrale stoff i levende organismer som da er sammensatt av aminosyrer. Generelt er det svært vanskelig å finne en klar definisjon av gen, og årsaken er nok at sammenhengen mellom spesifiserte deler av DNA-molekylet og cellestrukturer/cellefunksjoner ikke er et enkelt en til en-forhold. Tidligere tenkte man at spesifiserbare biter av kromosomene kodet for spesifiserbare strukturer/funksjoner, men mer og mer tyder nå på en komplisert mange til mange-sammenheng. Det vil si at mange DNA-sekvenser styrer en cellestruktur/cellefunksjon, og at en DNA-sekvens kanskje styrer mange cellestrukturer/cellefunksjoner. I definisjonen ovenfor har man nevnt DNA-segment og polypeptid, og den mest nærliggende tolkningen er da at et gen er en sammenhengende del av DNA som inneholder koden for et polypeptid som kan være et protein eller en del av et protein. Når man f.eks. skriver at menneskeceller inneholder ca. 30 000 gen, så er det sannsynligvis snakk om så mange enkeltsegment i det menneskelige DNA med startkode og sluttkode, og ikke f.eks. at man har talt opp at mennesket har så mange ulike strukturer/funksjoner. Det er med andre ord snakk om en strukturell definisjon knyttet til spesielle koder i DNA-molekylet og ikke en total forståelse for alle cellestrukturer og cellefunksjoner i menneskeceller. I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at kjennskap til kodesekvensen i DNA-molekylet ikke betyr at vi forstår hva kodene betyr. Et generelt trekk med genetiske koder er at samme koder

13

Figur 3 viser tre ulike prosesser hvor genkoder er involvert. Reproduksjon (replication) betyr at genkoden kopieres. Avskriving (transcription) betyr at koden overføres til et RNA-molekyl som kan forlate cellekjernen. Oversetting (translation) betyr at koden overføres til aminosyrer som bygges sammen til protein i et ribosom. Denne siste funksjonen kalles også proteinsyntese proteinsyntese.

synes å gå igjen mange steder på DNA-molekylet, og akkurat som i vanlige språk er det viktig å forstå sammenhenger for å kunne tolke enkelte setninger. Her følger et sitat som understreker dette viktige skillet mellom å kjenne til en kode og å forstå den: «Kjennskap til en DNA-sekvens gir oss ikke kunnskap om hva budskapet betyr. Slik som ord i språket vårt, er også meningen til DNA-sekvenser avhengig av kontekst. Ferdiggjøringen av HGP (Human Genome Project = kartlegge DNAkoden for mennesker) er bare første skrittet i det usedvanlig komplekse arbeidet med å dekode informasjonen.» 3)

Oppdagesen av proteinsyntesen avslørte startsekvenser og sluttsekvenser

Men hvordan er det så mulig å telle gener når man ikke vet funksjonen til det 30 000 genene som man mener det er i menneskets DNA? Må vi ikke forstå et budskap for at vi skal forstå når enkeltdeler i budskapet skifter tema? I prinsippet

14

bør man det, men om man har klart å dekode noen enkle budskap og finner at disse synes å ha spesielle startsekvenser og sluttsekvenser, så er det mulig å anta at andre typer budskap bruker samme type startsekvensene og sluttsekvensene, men man kan ikke være sikker på at disse sekvensene gjelder for alle typer koder. Generelt kan man si at det var oppdagelsen av proteinsyntesen som gav grunnlaget for å kunne telle gen. Det at man har funnet sammenhengen mellom DNA-koder som definerer ulike protein, og aminosyresekvensen i proteinene, betyr at man har fått tilgang til kodesystemet. Proteinene i menneskekroppen er satt sammen av lange kjeder med aminosyrer, og man har da funnet ut at slike kjeder med aminosyrer (proteiner) lages i ribosomer (ribosomes) som finnes i cellene. RNA-molekyler som er kopier fra deler av DNA-koden og ulike aminosyrer, vil da bli plukket opp av disse ribosomene, og resultatet blir ferdige proteiner. Denne prosessen kalles proteinsyntese, og siden storparten av innholdet i cellene nettopp er

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Figur 4.. Denne tabellen viser hvordan tre og tre bokstaver (baser) kombineres til koder for ulike ord (condon) som i sin tur koder for ulike aminosyrer i proteinsyntesen. Om vi f.eks. har koden CGA, så betyr C at vi havner i andre rad, G at vi havner i fjerde kolonne og A at vi skal velge tredje kode, og den vil da kode for aminosyren Arginine.

proteiner, er det nærliggende å tenke at storparten av de genetiske kodene er koder for proteiner. Nå er det mye forskning som ligger bak oppdagelsen av hvordan proteinsyntesen fungerer, og vi vil ikke gå inn på denne, men bare konkludere med at det i levende celler finnes to ulike kjeder, DNA/RNA-kjedene som inneholder base-sekvenser, og proteiner som inneholder aminosyre-sekvenser, og siden det finnes ulike teknikker for å studere slike sekvenser uavhengig av hverandre, er det ikke noen grunn til å tvile på at man virkelig har funnet kodesystemet som forteller hvordan DNA-kjeder brukes til å lage proteiner. Selve kodesystemet som kalles Standard genetiske koden (The standard genetic code), er også forholdsvis enkelt. På detal-

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

jnivå viser denne koden sammenhengen mellom baserekkefølgen i et RNA-molekyl og aminosyrerekkefølgen i et protein. Prinsippet er da at 3 og 3 av de 4 ulike ba-sene (T, C, A og G) sees i sammenheng. Generelt kan vi da si at genspråket har 4 bokstaver og 4 * 4 * 4 = 64 mulige ulike ord (condon = en basesekvens på 3 element). Figur 4 viser sammenhengen mellom basekoder og de 21 ulike aminosyrene som proteiner er oppbygd av. Merk at basen Tymin bare finnes i DNA, og den tilhørende basen i RNA molekylet heter da Uracil, og om man vil se sammenhengen mellom DNA og aminosyrer i stedet for sammenhengen mellom RNA og aminosyrer, så er det bare å erstatte U med T i tabellen.

15

Figur 5.. Figuren viser en typisk bit av et DNA-molekyl hvor vi ved hjelp av fargekoder har markert ulike typer sekvenser som er knyttet til gen-begrepet. De røde/mørke områdene er 5 ulike gen hvorav ett av dem er forstørret opp slik at vi ser at også et gen er sammensatt av ulike sekvenser. Merk at det bare er den mørkeste delen kalt exon innenfor hvert gen som koder rekkefølgen av aminosyrer i proteinene. Merk videre at man også i noen tilfeller har funnet noen kodesekvenser i den delen som kalles extragenetic regions, og noen slike som er funnet i encellede organismer er da markert med mindre ruter på figuren for å illustrere hvordan ny forskning kan redusere de hvite områdene i genmaterialet.

Hvordan er så genene oppbygd?

Nå er det klart at det er mange forskjeller på genene i ulike livsformer, men noen grunnleggende prinsipp synes å gå igjen i flere livsformer, og her vil vi kort prøve å gi et bilde av hvordan et typisk gen i en DNAsekvens ser ut. Bakgrunnen for figur 5 er to figurer fra en nettside. 4) Nederst på denne figuren ser vi da en del av DNA-koden som består av noen gener (5 stk.) og noen andre sekvenser som man da antar ikke koder for strukturer/ funksjoner i cellen. Pseudogen (Pseudogene) er da sekvenser som synes å likne på andre gen, men siden de mangler sentrale koder, antar man at det er snakk om ikkefungerende gener (nonfunctional genes). Ikke-gen-områder (Extragenetic regions) er da store områder av DNA-koden som mangler koder som man forbinder med gen, og derfor er de markert som hvite om-

16

råder på et kart. Nå er det imidlertid slik at slike områder erfaringsmessig vil skrumpe etter hvert som forskningen skrider fram. I noen encellede organismer har man f.eks. funnet at man foran gen finner visse forberedende sekvenser og to eksempler på slike er kalt Promoter og Enhancer. I figuren har vi markert disse som mindre ruter. Promoter har da med oppstarting av RNA-syntesen å gjøre 5) mens enhancer har med rekkefølgen av dekodingen av RNA å gjøre 6) . Hvis vi så beveger oss inn i de DNA-områdene som er markert som gener fordi de har en struktur som blant annet innebærer at de har en start-condon og en slutt-condon, så er det heller ikke slik at man kjenner funksjonen til hele disse områdene. Det har nemlig vist seg at store deler av den opprinnelige genkoden ikke blir overført til aminosyrerekkefølge i proteiner, og denne delen kalles da introns. Den kode-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Figur 6. DNA-prøver fra to ulike arter (A og B) fordeles i 4 glass (0), og så fjerner man først den ene halvdelen av alle stigene (1a) og lar resten prøve å danne nye DNA-stiger, og om det lykkes, så må man videre fjerne alle dubletter (1b) slik at man sitter igjen med bare ulike DNA-sekvenser. Noe prøver blir deretter bestrålt av radioaktiv stråling (2) før man blander A+A og A+B og sjekker i hvor stor grad de nye løsningene vil danne halvstiger eller helsiger ved ulike temperaturer (3). Avstanden mellom de to kurvene som er vist til høyre, blir da et mål for likhet mellom de to artene.

delen som overføres til proteinene kalles exons 7). En konklusjon så langt er da at de genene som mennesker har klart å avgrense og telle, utgjør en svært liten del av DNA-koden, og inni selve genene er det også svært mye kode (introns) som man ikke har forstått funksjonen til. Mange artikler om moderne genteknologi etterlater et slags inntrykk av at moderne forskning har avslørt arvematerialets hemmeligheter, men det som er nevnt så langt viser tydelig at dette ikke er tilfelle.

Hvordan sammenlikner man arvestoff fra ulike livsformer?

I forbindelse med DNA-basert evolusjonsforskning hvor man kartlegger genetisk likhet mellom ulike livsformer, bruker man en metode som kalles DNA-DNA kryssing (DNA-DNA hybridization). For å kunne avsløre hullene i evolusjonistenes

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

argumenter, er det viktig at vi forstår metodene som brukes for å sammenlikne DNA. Her følger en beskrivelse av denne metoden i tre punkt: 1) Siden det er vanlig med gjentakinger av kodesekvenser i vanlig DNA, er det viktig å redusere DNA-sekvensen fra hvert individ før man fører sammen gen fra to individ. (DNA hybridization begins by discarding the repetitive DNA (about half the genome) and retaining the unique-sequence, genic DNA.)8). Generelt er det slik at DNA-stigen vil bli oppsplittet i halv-stiger når temperaturen øker, og når temperaturen så igjen senkes, vil halvstiger prøve å koble seg sammen med andre halv-stiger til hel-stiger. Om ulike halv-stiger kobler seg sammen, vil det bare bli trinn der hvor rett basepar kommer sammen, og vi får da ofte stiger med manglende trinn. Den ytre forskjellen på en stige med alle trinn intakt (vanlig DNA-molekyl) og en stige med

17

Figur 7.. Viser en forenklet figur fra internett som er basert på DNAkryssing (DNA hybridization), og noen vil nok oppfatte det slik at det finnes en slags objektiv skala for likhet som f.eks. forteller at sjimpanser er 2 % forskjellig fra mennesket.

18

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

manglende trinn er da at temperaturen hvor hel-stiger går over til halv-stiger vil minske jo færre trinn som er intakt. Siden det videre er mulig å fysisk skille ad halvstiger og hel-stiger ved å la DNA strømme forbi ulike «kjemiske kroker», er det mulig å fremstille en DNA-prøve som i hovedsak består av ulike halv-stiger som ikke vil kombinere seg med hverandre uten at de vil mangle relativt mange trinn. Prinsippet er da at man regulerer temperaturen til rett under den som splitter opp feilfrie stiger, og på den måten kan like halv-stiger fjernes, og man sitter da igjen med halvstiger som ikke klarer å finne en identisk partner. Resultatet etter en forholdsvis lang forberedende prosess er DNA-sekvenser som bare har ulike halv-stiger. 2) Man bruker så å gjøre noen slike prøver radioaktive ved bestråling slik at det er mulig å spore de aktuelle DNA-kodene i den videre prosessen. 3) Om man så blander den ene radioaktive prøven (A) med en annen tilsvarende prøver fra samme art (A) samtidig som vi blander den andre prøven (A) med en prøve fra en annen art (B), så vil man kunne observere like biter fra de to prøvene gå sammen og danne mest mulig feilfrie helstiger. Metoden man bruker for å kontrollere hvor like ulike prøver er, er da at man måler forholdet mellom halvstiger og helstiger i de to blandingene (A+A og A+B) ved forskjellige temperaturer. Når man så sammenholder resultatet fra disse to blandingene, kan man få et «likhetstall» for hvor like arvestoffet er i de to prøvene (A og B). Om man så setter likhetstallet for A/ A blandingen til 100% (samme art) vil vi da kanskje få 98% om A er hentet fra mennesker og B er hentet fra sjimpanser slik figur 7 viser.

likhet og indre likhet som denne figuren egentlig viser, er da forventet også om vi antar at livsformene er skapt, og slik representerer ikke likhet i arvematerialet et argument for slektskap slik evolusjonister ofte vil hevde. Men man kan også sette spørsmålstegn ved om den aktuelle metoden egentlig er en god måte å fremskaffe et prosenttall som sier noe om likhet. Vi kan for eksempel tenke oss at vi vil bruke samme metode for å finne et prosenttall for hvor like to bøker er. Vi kunne da bruke et dataprogram som først scannet gjennom hver bok og plukket vekk alle like ordsekvenser. Så ble resten fra de to bøkene sammenliknet ved at man parallellkjørte de mest like sekvensene fra hver bok og så fant et prosenttall for hvor mange ord/bokstaver som kom på samme plass i sekvensene fra de to bøkene. De fleste vil nok være enig om at dette ikke er den beste måten for å finne ut hvor like to bøker er da denne metoden ikke måler informasjon, men bare kodesekvenser. Også DNA-molekylet er bærer av informasjon, og mange vil nok være enige om at det er bedre å se på det ferdige resultatet (en ape og et menneske) når vi skal sammenlikne hvor ulike mennesker og aper er.

Når slike undersøkelser leder opp til fremstillinger av likhet mellom mennesker og andre livsformer som den er vist på figur 7, så er det kanskje noen som tror at dette representerer et sterkt argument for evolusjonsteorien. En sammenheng mellom ytre

Her har man da tatt utgangspunkt i menneskets kromosom og gitt dem nummer og farger. Siden mennesker og mus begge hører med til gruppen pattedyr, har begge artene de fleste organiske strukturer og funksjoner felles, og derfor kan mus f.eks.

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

Alternative sammenlikninger som er mindre kjent

For å forstå problemene som genforskningen skaper for evolusjonsteorien, så vil vi her kort trekke fram en annen figur som viser likhet mellom arvestoffet til mennesker og mus som da er basert på direkte sammenlikning av genkodene. Denne ble vist på kreasjonistkongressen i 2003 av André Eggen. 9)

19

Figur 8.. Figuren viser de 24 kromosomene som finnes i mennesket til høyre (inkl. 2 kjønnskromosom). Til venstre vises de 21 kromosomene som finnes i mus hvor man har markert de områdene som har samme DNA-sekvens som hos mennesket med farge og nummer fra menneskets kromosom. Generelt ser vi da at mange DNA-sekvenser går igjen, men rekkefølgen av disse er da svært forskjellig mellom menneske og mus.

brukes for uttesting (da.: afprøvning) av medisiner tenkt brukt på mennesker. Ifølge figur 7 skal disse genomene være 90% like, og det betyr i praksis at man vil finne igjen kodene for de sammen strukturer/ funksjoner i begge arvestoffene, men de er da totalt omstokket (da.: byttet rundt) slik som figuren viser. Problemet for evolusjonistene i denne sammenhengen er da å kunne forklare hvordan en slik stor endring i genmaterialet kan forekomme når all erfaring tyder på at større en-dringer i genmaterialet er dødelig for individene det gjelder. Evolusjonen står og faller på om arvestoffet kan endres gradvist uten at individene dør ut, og vi vil derfor hevde at der er svært vanskelig å finne vitenskapelig bevis for at dette kan skje, simpelt hen fordi

20

evolusjonistene til dags dato mangler slike bevis. Det at de i stedet gjør et stort poeng av at en del DNA-sekvenser er felles for mennesker og «beslektede» dyr, synes derfor å være en slags avledningsmanøver. Dette innebærer da en overfokusering av likheter og unnvikelser i forbindelse med de mange store forskjel-lene i genmaterialet som da tyder på at evolusjonen ikke har skjedd. Her vil vi til slutt også nevne genomstørrelse som et eksempel på at man unngår å bringe inn data som synes å lage problem for evolusjonsteorien. I ulike sammenhenger kan vi da f.eks. lese at mennesket har ca 2 900 000 000 baser i arvestoffet, men det er ikke så ofte vi ser sammenlikninger i totalstørrelsene til arvestoffet i andre livs-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

former. Årsaken er da åpenbart at dette er en faktor som ikke synes å gjenspeile evolusjonsforløpet. Det er f.eks. funnet amøber som har 100 ganger større genom enn mennesket (Amoeba proteus: 290 000 000 000), og det bryter da totalt med den gradvise økningen i kompleksitet som man forventer fra encellede dyr og opp til mennesket som da representerer endepunktet i en lang oppadgående utvikling ifølge evolusjonsteorien.

Noter

1) www.web-books.com/MoBio/Free/ Contents.htm. 2) Genes Specific segments of DNA that control cell structure and function; the functional units of inheritance. Sequence of DNA bases usually code for a polypeptide sequence of amino acids. http://www.emc.maricopa.edu/faculty/ farabee/BIOBK/BioBookglossPQ.html 3) Knowledge of a DNA sequence does not give us knowledge of what the message mean. Like words in sentences in our language, the meaning of DNA sequences depend on their context. Completing the HGP is but the first step in the extraordinary complex task of decoding the information. http:// www.doegenomes.org/ 4) www.web-books.com/MoBio/Free/ Contents.htm. 5) »Promoter is the DNA region where the transcription initiation takes place.»

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

6) Enhancers are the positive regulatory elements located either upstream or downstream of the transcriptional initiation site. 7) The transcriptional region consists of exons and introns. Exons encode a peptide or functional RNA. Introns will be removed after transcription. 8) www.scricciolo.com/classificazione/ sequence6.htm 9) Internett-adresse med lenke til nettsted hvor man kan bestille CD-er med foredrag fra 8th European Creationist Congress: www.genesis.nu/8thecc/

Redaktionel note

Som led i Origos bestræbelser for at stille relevant undervisningsmateriale til rådighed er der i forbindelse med denne artikel lavet nogle spørgsmål på dansk til brug i biologiundervisningen. Afsnittene Hvordan sammenligner man arvemateriale fra forskellige livsformer? og Alternative sammenligninger som er mindre kendt er endvidere oversat til dansk da der nok skal være de elever som stejler over at skulle læse norsk (forstå det hvem der kan!), men disse meget spændende afsnit vil så ubesværet kunne inddrages i undervisningen. Find det alt sammen på www.skabelse.dk til fri kopiering ved kildeangivelse.

21

Kloning af menneskeliv et aktuelt etisk spørgsmål Af Peter Øhrstrøm Det berømte får Dolly blev i 1997 til ved kloning dvs. uden en traditionel befrugtning. Ingen vædder var inde i billedet. Man ombyttede i laboratoriet kernen i et ubefrugtet fåreæg med en kerne fra en kropscelle taget fra et voksent får. Ægcellen med denne nye kerne viste sig at kunne fungere ligesom et befrugtet fåreæg. Og ud fra det blev Dolly til efter en normal drægtighedsperiode. Dolly blev på den måde en genetisk kopi af det får, hvorfra kropscellen var taget. I lang tid kunne forskerne ikke få Dollymetoden til at virke for mennesker. Men nu kan kloningsteknikken også bruges til at fremstille små menneskefostre (eller fosteranlæg , som Det Etiske Råd har valgt at betegne dem). Spørgsmålet er så bare, om man vil tillade det altså om der etisk set er en tilstrækkelig god begrundelse til at gøre det! Kun ganske få ønsker, at der fødes børn på basis af klonede fostre. Men en del forskere og politikere går ind for, at man ved kloning fremstiller menneskefostre, som efter godt en uge skal destrueres med henblik på høst af stamceller til forskningen, som på den måde muligvis i løbet af 10-20 år kan lære at udvikle vigtige lægemidler

22

O Det polemiske hjørne

mm. (såkaldt terapeutisk kloning). Lige før jul meldte formanden for Folketingets Videnskabsudvalg, Hanne Severinsen, sig som fortaler for dette synspunkt. Kloning diskuteres lige nu verden over. USA har, støttet af ca. 50 lande (bl.a. Norge), søgt at få et FN-forbud mod enhver fremstilling af menneskefostre ved kloning. Det er efter min mening en helt rigtig idé. Som jeg ser det, er selve frembringelsen af et menneskefoster ved kloning respektløs i forhold til menneskets grundvilkår, og desuden er det en hån mod menneskelivets værdighed at destruere menneskelige fostre for at forbruge dem i forskningen. Man skal ikke fremstille menneskefostre for at gøre dem til råstof for en produktion. Målet helliger ikke midlet! Lægemiddelindustrien bør efter min mening henvises til kun at anvende etisk acceptable midler og det inkluderer ikke klonede fostre. Derimod er det efter min mening i orden, at forskerne bruger stamceller fra navlesnorsblod og fra voksne. Her i Europa har Storbritannien sagt ja til terapeutisk kloning. Og d. 2/2 2005 (midt i vores hjemlige valgkamp) vedtog den svenske rigsdag, at Sverige skulle være land nr.2 i Europa, som tillader fremstilling og brug af klonede fosteranlæg i lægemiddelforskningen. Kristendemokraterne forsøgte i valgkampen at gøre et nej til kloning af menneskeliv til et af partiets valgtemaer. Ikke mindst i lys af den svenske beslutning var det efter min mening meget velkomment. Men det var trist, at ingen andre end Kristendemokraterne gad diskutere emnet i valgkampen. Det var og-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Kloning ved kernetransplantation. Gengivet med tilladelse fra "Debatoplæg om kloning og kloningsrelaterede teknikker", Det Etiske Råd og Det Dyreetiske Råd (2000).

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

23

så forstemmende, at ingen af de danske nyhedsmedier bragte historien om den skelsættende svenske beslutning. Efter min mening burde den have været forsidestof. De etiske perspektiver i forbindelse med fremstilling af menneskelige fosteranlæg ved kloning er efter min mening så væsentlige, at sagen ikke bør afgøres uden en bred etisk diskussion i befolkningen. I Sverige har der været en vis debat om kloning forud for rigsdagens beslutning i februar. Den er fra kritiker-side bl.a. blevet kvalificeret af den glimrende bog Kloning och människovärdet. Om etiska gränser för den biomedicinska forskningen af Per Landgren og Daniel Wärn, XP Media 2003. Bogen tager grundig stilling til fundamentale etiske spørgsmål om kloning og menneskesyn. Tilhængerne af terapeutisk kloning peger som regel på, at de klonede fosteranlæg ikke behøver at blive ældre end godt en uge, før de destrueres med henblik på høst af stamceller til forskningen. De mener, at et fosteranlæg på en uge ikke er et menneskeligt liv, som fortjener nogen særlig respekt eller beskyttelse. Det er efter min mening et dybt kritisabelt synspunkt. Loven om Det Etiske Råd pointerer i §1, at rådet skal bygge sit virke på respekt for menneskets værdighed og integritet, hvorefter det tilføjes: Respekt for menneskets integritet og værdighed omfatter også det menneskelige livs første faser, herunder befrugtede menneskelige æg og fosteranlæg . I lovens bemærkninger beskrives denne integritet bl.a. som fysisk ukrænkelighed. Hvis Folketinget tillader terapeutisk kloning, som jo i allerhøjeste grad er en fysisk krænkelse af fosteranlæg, vil man efter min mening have tilsidesat sine egne flotte principper om respekt for menneskets integritet og værdighed. En accept af terapeutisk kloning af menneskefostre vil i øvrigt stride mod Europarådets konvention om menneskerettigheder og biomedicin , som Danmark har tilsluttet sig. Konventionens artikel 18, stk. 2 fastslår, at det ikke er tilladt at skabe menneskelige fostre alene med henblik på

24

forskning. Det udelukker forskning i terapeutisk kloning, hvilket er bekræftet af ministeren i et svar til Tove Videbæk (nr. 136, okt. 2004). Storbritannien har da heller ikke nogensinde tilsluttet sig konventionen, og Sverige har nu meldt sig ud af konventionens gode selskab (dvs. indgivet en såkaldt reservation). Det er et meget betænkeligt skridt. En international konvention om menneskerettigheder skal ikke betragtes som en svingdør! Desværre har sundhedsministeren i et svar til Tove Videbæk (nr. 137, okt. 2004) luftet en lignende mulighed for Danmark. I Tyskland har de besluttet, at de ikke (igen) vil bruge menneskelige liv som råstof for produktion af noget som helst heller ikke nyttige lægemidler. Det er en flot beslutning. Jeg håber, at Folketinget modstår presset fra lægemiddelindustrien m.fl. og i denne sag følger det tyske eksempel. Hvis vi i Danmark skal opretholde konventionens vigtige principper om respekt for menneskeliv, er der ingen tvivl om, at kloningsprofeterne skal have kamp til stregen. Derfor er det godt, at der for nogen tid siden blev oprettet en dansk komité mod kloning (se www.nejtilkloning.dk).

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

Kreativitet og vitenskap (del 3) Av professor Peder A. Tyvand

5. Epistemologiske momenter

Epistemologi er læren om kunnskap. Eller for å uttrykke det mer abstrakt, erkjennelsesteori. Grunnleggende epistemologiske problemstillinger er - Hva vil det si å vite? - Hvordan vet vi at vi vet? - Hvor sikker er vår kunnskap? Det er av stor betydning hva slags tanker vi har om kunnskap som begrep, om vi skal være i stand til å videreutvikle kunnskap på en kreativ måte. Positivismen hadde et naivt syn på alle disse tre spørsmålene. Den hadde en ukomplisert tro på at kunnskap kunne utledes fra et grunnlag som var selvinnlysende og i pakt med empiri*. Vi kunne i følge positivismen vite at vi visste alt som var logisk konsistent* ut fra et velprøvd aksiomatisk* grunnlag. Denne kunnskapen var i prinsippet helt sikker, og det eneste som gjenstod var presiseringer og formaliseringer av kunnskapens aksiomatiske basis. Filosofen Arne Næss (født 1912) har viet

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

Sagen kort

I denne 3. artikel i serien gør prof. Tyvand op med positivismen, den filosofi som ligger til grund for den reduktionisme som præger megen moderne forskning. Man hævder fx at al viden om naturen logisk lader sig udlede af dét man véd om de partikler materien er opbygget af. Artikelforfatterens påstand her overfor er at reduktionismen er falsk, idet al matematik ikke lader sig reducere til aksiomer og selvindlysende sandheder, al fysik lader sig ikke reducere til matematik, al kemi ikke til fysik, og al biologi lader sig ikke reducere til kemi. Og han forklarer med konkrete eksempler hvordan der altid må indføres nye begreper og ny metafysik når vi går fra et lavere til et højere nivau. mye av sitt liv til dette positivistiske presiseringsspillet. Hans positivistiske argumentasjonsfilosofi er basert på de tre metafysiske begrepene definisjon, tolkning og presisering. Han tar disse begrepene som utgangspunkt, uten å ville erkjenne realite-

25

,,

Dagens positivisme virker underkuende på vitenskapelig kreativitet.

ten at dette er tre metafysiske begreper. Mot slutten av karrieren har det likevel kommet en ufrivillig fallitterklæring fra Arne Næss. Den lød omtrent som følger: - Dette med presisering drev jeg nok for langt Et interessant, men ikke helt presist utsagn, som er på grensen til å motsi seg selv. Er det virkelig mulig at Næss prøver å si,

Begrepet positivisme stammer fra den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857)

- Jeg ble for presis ? Neppe. Næss vet selvsagt at det ikke er mulig å bli for presis i vitenskapen. Realiteten som skjuler seg bak dette utsagnet er snarere en resignasjon av typen: - Jeg satset alt på å oppnå logisk presisjon, men mislyktes En så hard og presis dom over eget livsverk skal det mye til å felle. Det er tryggere å pakke tingene inn i tåkedotter (da.: tågebanker) av manglende presisjon. Men hva var det som gikk galt for Arne Næss? Jeg tror at han prøvde å gjøre tre ting som var dømt til å mislykkes: - Å skulle definere sitt definisjonsbegrep - Å skulle tolke sitt tolkningsbegrep - Å skulle presisere sitt presisjonsbegrep Foreldede positivistiske tapsprosjekter alt sammen. Tankesirkler som biter seg selv i halen. Fåfengte forsøk på å komme til bunns i tre metafysiske begreper ved å benekte metafysikk. Flere generasjoner norske studenter er blitt foret med Næss positivisme, ved hans

26

kortfattede pensumbok til forberedende prøve i filosofi som kom i sin 10. utgave i 1973 (se litteraturlisten). Positivismen var engang et vitenskapsideal, en framtidsdrøm som ikke holdt hva den lovte. Positivismen degenererte etter hvert til å bli en epistemologisk tvangstrøye. Dagens positivisme er en fortidslevning som holdes i live ved kunstig åndedrett, og den virker underkuende på vitenskapelig kreativitet. Det positivistiske vitenskapsidealet oppstod på slutten av 1700-tallet. Selve begrepet positivisme stammer fra den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857), selv om grunntankene var til stede i vitenskapssamfunnet allerede før Comtes tid. Comte formulerte det positivistiske forskningsprogram som gikk ut på at vitenskapene danner et hierarki: - Grunnvitenskapen er matematikken. Så følger astronomi, fysikk, kjemi, biologi og så sosiologi, som har det mest komplekse emnet, nemlig menneskesamfunnet1

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

,,

Problemet med positivismen var bare at menneskets frihet til å velge forsvant.

René Descartes (1596-1650) ga med sin analytiske geometri en vitenskapelig forutsetning for utviklingen av positivismen Den franske filosofen og matematikeren René Descartes (1596-1650) hadde med sin analytiske geometri gitt en vitenskapelig forutsetning for utviklingen av positivismen. Den franske matematikeren og astronomen Pierre-Simon Laplace (1749-1827) gikk videre og formulerte det positivistiske forskningsprogrammet omtrent slik: - Dersom man kjenner posisjon og bevegelse til alle partiklene i universet på et bestemt tidspunkt, kan man i prinsippet forutsi matematisk deres oppførsel i all framtid. Da vet vi i prinsippet alt som vil skje i all framtid. Universet vil oppføre seg mekanistisk kausalt*, hvor alt kan forklares og forstås ut fra årsak og virkning. Reduksjonismen er en integrert del av denne positivistiske tankegangen. I reduksjonismen forutsetter man at alle egenskaper på ethvert høyere hierarkisk nivå kan forklares og forstås fullt ut på grunnlag av egenskaper på et lavere hierarkisk nivå. I fysikken vil dette laveste hierarkiske nivået være partikkelnivået. Reduksjonismen an-

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

tar altså at all viten om materien kan utledes logisk ut fra kunnskapen om partiklene som materien er bygd opp av. Det positivistiske forskningsprogrammet hadde som grunnelement å bygge en fullstendig matematisk modell for materiepartiklene. Neste skritt i det positivistiske forskningsprogrammet var å utlede alle egenskapene for hierarkiske ansamlinger av materiepartikler. Det positivistiske forskningsprogrammet bør omtales som noe som var, ikke som noe som er. Det finnes ikke lenger noe grunnlag for å fullføre dette positivistiske forskningsprogrammet. Dette som en gang var et forskningsprogram, er nå ikke stort mer enn en nostalgisk dagdrøm. Denne positivistiske drømmen er nå knust, heldigvis. Mange syntes det var en behagelig drøm som man gjerne ville fortsette å leve i. Positivismen forsøkte å avsette Gud eller i det minste forvise Ham til en subjektiv religiøs sfære uten relevans for den naturvitenskapelige virkelighet. Positivismen gav mennesket følelsen av oversikt og kontroll over hele virkeligheten. Problemet var bare at menneskets frihet til å velge forsvant. Mennesket ble hjelpeløst fanget i en lukket kosmisk maskin som ubønnhørlig og uavlatelig arbeidet etter mekanistiske prinsipper om årsak og virkning. Positivismen er død, om den enn holdes kunstig i live i en del klamme (OBS da.: indelukkede!) fagmiljøer uten utlufting. Positivismens død har mange årsaker som til en viss grad henger sammen med hverandre: (i) Det er umulig å lage konsistente og komplette systemer av viten. Dette ble ugjenkallelig bevist matematisk rundt 1930, da Kurt Gödel (1906-1978) fant at alle ma-

27

,,

Matematiske bevis kan aldri overflødiggjøre tro. tematiske aksiomsystemer som er rike nok til å beskrive de naturlige tall, er ufullstendige (Gödels ufullstendighetsteorem). Laplaces verdensbilde kan ikke beskrive den fulle fysiske virkelighet. Ufullstendighet er prisen vi må betale for å konstruere et motsigelsesfritt aksiomatisk system i matematikken. Matematiske bevis kan aldri overflødiggjøre tro. Tvert imot, en streng matematisk bevisføring er en systematisering og rasjonering av troen. Når vi beviser en matematisk påstand et teorem medfører dette at vi slipper å måtte tro direkte på teoremet. I stedet kan vi økonomisere med troen og kun sette den inn der hvor den trengs: Vi trenger bare å tro på de bakenforliggende aksiomene og slutningsreglene. Godtar troen disse, må den om den vil være konsekvent også godta teoremet. (ii) Uskarphetsrelasjonen i kvantemekanikken lar seg ikke forene med et positivistisk grunnsyn. Dersom vi insisterer på å vite nøyaktig hvor stor hastighet en elementærpartikkel har, kan vi ikke samtidig vite nøyaktig hvor den er. Velger vi å være strenge i vår bestemmelse av en bestemt fysisk egenskap, må vi betale en pris som går på at vi ikke har anledning til å være like strenge på en annen, beslektet egenskap. De minste partiklene i universet oppfører seg ikke strengt lovmessig deterministisk*, men statistisk. Kvantemekanikken går ut fra at selve fundamentalbeskrivelsen for elementærpartiklene er statistisk. Det betyr at elementærpartiklene har en viss valgfrihet eller slingringsmonn (da.: variationsspillerum) med hensyn til sin oppførsel. Dette henger også sammen med at vi ikke kan observere en kvantemekanisk partikkel uten å vekselvirke med den. En observasjon er en handling som krever utveksling av fotoner, som i seg selv er elementærpartikler.

28

Den franske matematikeren og astronomen Pierre-Simon Laplace (1749-1827) formulerte det positivistiske forskningsprogrammet

(iii) Større legemer følger Newtons deterministiske bevegelseslover, og her finnes det tilsynelatende intet slingringsmonn. Newtons skarpe og entydige formulering gjør at man kan kreve skarpe og entydige svar. Her skulle man tro at positivismen var gangbar mynt. Imidlertid vil bevegelsen i mange tilfeller være uordnet (kaotisk). Kaotisk bevegelse er umulig å beregne eksakt, av to grunner: For det første fordi kaotisk bevegelse er veldig følsom med hensyn på startbetingelser, noe som medfører at en liten feil i valget av startbetingelser vil vokse dramatisk under tidsutviklingen av prosessen. For det andre fordi selve den numeriske beregningen vil inneholde avrundingsfeil og kanskje også andre tilnærmelser som vil akkumulere* beregningsfeil. Dermed vil den beregnede prosessen komme lengre og lengre bort fra denne virkelige prosessen som man prøver å modellere. Dette dilemmaet gir oss to muligheter. Enten må man avslutte den tilnærmede be-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

,,

Vandrer det forskere rundt og er lett beruset av sin ultimate reduksjonistiske drøm: Å finne bevissthetsformelen ?

Kurt Gödel (1906-1978) beviste at det er umulig å lage konsistente og komplette systemer av viten.

regningen etter en tid hvor man vet at ytterligere beregning vil være helt upålitelig (et slikt eksempel finner vi i værvarsling). Eller man kan videreføre beregningen ved å repetere den mange ganger forfra med små endringer i startbetingelsene. Da kan man få fram et grovt, men karakteristisk langtidsforløp ved at man behandler resultatene statistisk (slike eksempler finner vi i klimaforskning). I begge tilfellene må man velge et kompromiss i forhold til den ideelle, men uoppnåelige målsettingen: Å beregne den eksakte prosessen fullstendig. Matematikeren Gregory J. Chaitin (født 1947) har vist at denne manglende beregnbarheten for kaotiske prosesser er nært knyttet til Gödels ufullstendighetsteorem. Han gjør rede for sine grunnleggende resultater i sin bok om matematikkens grenser, som kom ut første gang i 1998. (iv) Reduksjonismen er falsk. Det er ikke slik at all matematikk kan reduseres til ak-

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

siomer og selvinnlysende sannheter. All fysikk kan heller ikke reduseres til matematikk. All kjemi kan ikke reduseres til fysikk. All biologi kan ikke reduseres til kjemi. Det kommer alltid inn nye begreper og ny metafysikk når vi går fra et lavere til et høyere nivå. I matematikken viser Gödels ufullstendighetsteorem at ikke alle matematiske sannheter er mulig å beskrive aksiomatisk*. I fysikken har begreper som masse, ladning og kraft sin metafysiske basis, utenfor matematikkens rekkevidde. Det er et metafysisk grep å påstå at treg masse er lik gravitasjonsmasse. Forbindelsen mellom årsak og virkning i fysikken er metafysisk, for den kan ikke bygges på matematiske eller fysiske resonnementer. I kjemien har vi valensbegrepet som ikke kan defineres strengt fysisk. Biologien må bruke grunnbegrepene individ og organisme som ikke følger av kjemi. Fitness (da.: tilpasning) er et viktig biologisk begrep for genetiske endringer innenfor en art (mikroevolusjon), men det har ikke mening innenfor kjemi. All vitenskap om mennesket forutsetter dessuten bevissthet. Dette er et overordnet metafysisk begrep som ingen kan benekte, og som ikke kan utledes fra et lavere nivå. Et menneskes bevissthet har konsekvenser både logisk, fysisk og kjemisk, men den står hevet over disse kategoriene. For det finnes ingen matematisk basert bevissthet, ingen fysisk basert bevissthet, ei heller noen kjemisk basert bevissthet. Jeg tror likevel at det vandrer forskere rundt og er lett beruset av sin ultimate reduksjonistiske drøm: Å finne bevissthetsformelen . En matematisk ligning som både skal definere bevissthetsbegrepet og vise matematisk hva som skal til for at bevissthet skal oppstå. Man kan ikke være

29

tankepoliti og nekte noen å drømme. Men denne drømmen er absurd. Enhver bevissthetsformel må i utgangspunktet forutsette bevissthet, og dermed kan formelen likevel ikke bevise noe som helst. Annet enn at den som måtte finne på å lansere en slik formel, vil ha et oppblåst ego. (v)Laplaces forutsigelse er en logisk umulighet når den anvendes på et enkeltmenneske. La oss tenke oss at du var i stand til å forhåndsberegne hvordan ett bestemt menneske ville handle under visse betingelser som på forhånd var kjent. Men når du forteller dette mennesket hva beregningene dine viser at han vil gjøre, vil dette forandre på betingelsene slik at din beregning mister sin gyldighet. Dette resonnementet er helt uavhengig av det psykologiske momentet nemlig at denne personen kanskje kunne ønske å protestere mot forutsigelsen din. Her står vi nemlig overfor et logisk ufrakommelig faktum: At det er umulig å bringe inn en forutsigelse som en del av forutsetningene bak den samme forutsigelsen. Når dette mennesket som skal forutsies, på forhånd har fått vite hva forutsigelsen om ham går ut på, er hele denne forutsigelsen ugyldig som forutsigelse. Om så denne personen som er blitt forutsagt skulle velge frivillig å være lydig mot forutsigeren. (vi) Den positivistiske tradisjonen er antimetafysisk. Men dette er grunnleggende inkonsekvent. Positivisten må tyvlåne metafysiske begreper og forutsetninger for å kunne foreta seg noe som helst. Som ovenfor nevnt trenger positivisten i utgangspunktet de tre metafysiske begrepene definisjon, tolkning og presisering. En positivist har ofte et religiøst forhold til begrepene observasjon og data . Et typisk utsagn fra den positivistiske liturgi er: Data mottas av observatøren . Her stjeles det metafysikk både når det gjelder objektiviteten til dataene og observatørens bevissthet. Det ser vi hvis vi erstatter setningen med en metafysikk-fri setning som positivisten kan bruke uten å narre seg selv: Blip opp-

30

,,

Positivisten må tyvlåne metafysiske begreper og forutsetninger for å kunne foreta seg noe som helst. fanges av instrumentet . Ordet blip er et lydmalende ord som kan beskrive den lyden som et måleinstrument gir fra seg når noe kommer til det. Men vi ser at blip ikke har den metafysiske tyngden som ordet data har. Grensen mellom blip og hallusinasjoner er uklar, i motsetning til grensen mellom data og observasjoner. Dette er fordi data er et metafysisk ord, i motsetning til blip . Denne liksom-nøytrale positivismen er altså avhengig av å utnytte den metafysiske tyngden i visse nøkkelbegreper som den er ute av stand til å gjøre rede for. Her har vi tatt for oss seks momenter som hver for seg avkler (da.: afslører) positivismen som feilaktig og utdatert. Mange naturvitenskapsmenn arbeider likevel etter en positivistisk tradisjon på sitt spesialområde. De er kanskje innerst inne klar over at positivismen ikke er allment gyldig, men tenker som så at det gjør ingen skade om man tenker positivistisk på sitt avgrensede forskningsområde. Og noe rett er det i en slik holdning. For det er neppe tvil om at positivismen har hatt en viss disiplinerende effekt på en gudløs tanke til tross for at den er en feilaktig filosofi. Positivismen har vist seg å være en nyttig livsløgn: Historisk sett har den skaffet en ramme og også en motivasjon for den gudløse tanke når det gjelder å arbeide logisk. Men positivismens logikk er en logikk som er avstumpet, fordi den ikke kan komme til rette med begreper som definisjon, tolkning, presisjon, mening, bevissthet, ansvar, samvittighet, naturlov, etisk lov. Begreper som enhver positivist likevel er henvist til å benytte seg av, i større eller mindre grad. Men som

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

han er nødt til å feie under teppet når det kommer nærgående gjester. Sentralt i positivismens virkelighetsflukt står troen på det objektive matematiske bevis, noe som Kurt Gödels matematiske logikk motbeviste eksistensen av. Ethvert matematisk bevis er relativt i forhold til det aksiomsystemet det bygger på, og de slutningsregler det anerkjenner. Aksiomsystemer er ufullstendige, og de er ikke objektivt fundert på annen måte enn at de stykkevis og delt forsøker å representere den objektive empiriske verden. Og et matematisk bevis er selvsagt ikke mer objektivt enn det aksiomsystemet det utvikles innenfor. Uten positivismens relativt troskyldige virkelighetsflukt ville vi ha vært ille ute i vår gudløse kultur. For da ville mennesketanken igjen ha hengitt seg til de okkulte sysler som til alle tider har falt naturlig i de fleste kulturer som har vært uten jødiskkristen innflytelse. Slike okkulte sysler er på vei inn igjen i de vestlige land, og de vil uten unntak skade vitenskapelig tenkning og kreativitet. Jeg kan nevne narkotikabruk, heavy-metal rock, astrologi, yoga, spiritisme, spådomskunst, hyponose, piercing, psykokinese og diverse new age-ritualer. Alle slike aktiviteter vil virke hemmende på vitenskapelig tenkning. Her vil noen være uenige, for de vil kanskje innvende at disse fenomenene kan stimulere fantasien og dermed kreativiteten. Dette er ikke sant, fordi okkulte fenomener enten er stereotype eller angstskapende. De binder mennesket åndelig slik at de kreative evnene blir hemmet. Det finnes nemlig ingen kjente vitnesbyrd fra naturvitenskapsmenn om at de er blitt inspirert av disse okkulte fenomenene. Den som ønsker å drive med god vitenskap, må derfor avstå fra alle okkulte sysler. Fantasi til vitenskapelig bruk må være underkastet individets kontroll. Okkulte sysler vil føre til at individet mister kontrollen over sine tanker. Okkultismen som virkelighetsflukt er altså mye mer skadelig enn positivismen når det gjelder praktisk vitenskapelig arbeid. Men dette frikjenner ikke positivismen fra å være en virkelighetsflukt dypest sett.

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

,,

Positivismens følgesvenn reduksjonismen er en naivisme som overforenkler verden på flere måter. Det er viktig å skille mellom okkultisme og psykiske lidelser. Tvangstanker, depresjoner og angst kan ligge til grunn for stor kunst, slik vi kan se i noen av maleriene til Edvard Munch (1863-1944). Stor vitenskap har også vært utført av folk som sliter med psykiske problemer. Et menneske er endelig i rom og tid, og alle våre innsikter er endelige. Naturen er en uuttømmelig kilde til kunnskap. Kontrollert fantasi kan føre til vitenskap, dersom naturen får være både inspirasjonskilde og kontrollinstans. Så lenge verden står, vil det alltid være mulig å finne kvalitativt nye og fundamentale innsikter om naturen. Mange forskere går rundt med positivistiske fordommer om at visse fagområder er avsluttet. Man tror at alt er forstått om naturen på visse områder. Dette er aldri sant. Dersom det er noe som er avsluttet, vil det bare være visse menneskelige teoridannelser rundt visse temaer. Ikke naturen slik den er i seg selv, med alle sine egenskaper. Ikke engang innenfor en faglig avgrenset disiplin. En fagdisiplin som er åpen overfor naturen kan bli fullstendig avsluttet av mennesket, slik en positivist er programmert til å tro. Positivismen er en innsnevret virkelighetsoppfatning som legger opp til autoritetsfrykt. Autoritetsfrykt er noe av det verste som finnes med hensyn til å kvele kreativiteten. Det skal vi se på i neste avsnitt. Positivismen legger ofte et lokk over et fagområde når den sier at alt i prinsippet er forstått. Det finnes positivister blant fysikerne som på ramme alvor diskuterer hvorvidt fysikken på det nærmeste er avsluttet. De tenker høyt og lurer på om hele fagmiljøet burde forberede seg på en styrt nedleggelse. Denne diskusjonen er nesten

31

like meningsløs som om en gjeng komponister skulle diskutere om all komponering bør avsluttes. En samling under absolutt gehør og i felles resignasjon med mottoet - Ny musikk var vel bedre før, var den ikke? En slik diskusjon er et tegn på at aktørene er gått tomme. Ikke mye mer enn det. Om jeg tørker inn som vitenskapsmann, er dette ikke akkurat noe bevis på at vitenskapen er tørket inn. La meg derfor stoppe munnen på disse inntørkede fysikerne som vil avvikle fysikken. Jeg trenger ikke å vise til eksotiske* problemstillinger innen relativistisk kvantefysikk. Det holder lenge at jeg nevner et område innenfor klassisk fysikk hvor veldig lite er forstått: Statistisk fysikk langt fra termodynamisk likevekt. La meg likevel nevne et eksempel til: Finnes gravitasjonspartikkelen (gravitonet), eller finnes den ikke? Ingen vet svaret. Det er naivt å avslutte en kartlegging så lenge det finnes så store hvite flekker på kartet. Utrolig nok har nobelprisvinneren i fysikk Leon Ledermann gjort seg til talsmann for slike tanker (se litteraturlisten). Hans artikkel er gjennomsyret av gammeldags positivisme. La meg gi et par sitater fra artikkelen til Ledermann: (1) Takket være fysikken fikk man presise definisjoner av rom, tid, materie og energi (2) Fysikkens endelige rolle kan rett og slett bli å forene all menneskelig kunnskap Sitat (1) stemmer ikke. Ingen av disse fire grunnbegrepene kan fanges i definisjoner. Vi vet en del om rommet (klassisk og relativistisk lengdemål), om sammenhengen mellom rom og tid (relativitetsteori), om materie (at gravitasjonsmasse er lik treg masse) og om energi der den opptrer i ulike former (at total energi er bevart og at den kan konverteres til og fra masse). Men

32

,,

Begrepet gudsåpenbaring er en absolutt nødvendighet for å skaffe oss et ståsted utenfor vår egen kollektive navle. fellesbegrepet energi uavhengig av energiform er endog i dag et ganske mystisk begrep. Sitat (2) er et uttrykk for den utdaterte reduksjonismen som jeg har tatt for meg (da.: pointeret) ovenfor. Slike holdninger er ikke framtidsrettede, men de representerer en historisk overlevering som vi må forholde oss til. De siste par hundre års naturvitenskapelighet har nemlig vært kontrollert av positivismens klamme kulturelle grep. Mange tror at Isaac Newton var positivist innerst i sjelen, bare fordi man i etterpåklokskap har klart å tolke en del av Newtons resultater inn i en slik ramme. Dette er historieomskrivende ønsketenkning. For det finnes neppe et snev av grunnlag for å stemple den ivrige bibelleser Newton som en profet for positivismen. Selv forskere som innser at positivismen ikke forvalter hele sannheten, mener at den er viktig fordi den skjerper vår kritiske sans. Dette er i beste fall en delsannhet. Positivismens følgesvenn reduksjonismen er en naivisme som overforenkler verden på flere måter: Man tror at all kunnskap kan reduseres til lavere nivåer: Fra biologi og til kjemi og til fysikk og til matematikk. Dette er ikke riktig, fordi avgjørende begreper og erkjennelseskategorier blir borte på veien. Det at et samlende begrep ikke eksisterer på et lavere nivå, betyr ikke at det er mindre viktig av den grunn. La meg vise til to tilfeller hvor reduksjonismen går ned i spagat (forskrever seg) hele veien fra biologi til matematikk: - Det at individ ikke kan defineres matematisk, fjerner ikke begrepet individ.

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

- Det at bevissthet ikke kan defineres matematisk, fjerner ikke begrepet bevissthet. Mennesket er et særegent mellomvesen eksistensielt sett. Vi er noe, og vi har noe men vi er ikke alt, og vi har ikke alt. Vi befinner oss mellom mikrokosmos og makrokosmos. Mellom intetheten og altet. Mellom øyeblikket og evigheten. Mellom bundethet og valgfrihet. Mellom avmakt og allmakt. Mellom uvitenhet og allvitenhet. Vi kan oppnå kunnskap med forbausende sikker gyldighet, dog innenfor avgrensede områder. Troen på en allmektig Skaper er nødvendig for å komme til rette med denne vår mellomposisjon. Gudsåpenbaring er i dag et upopulært begrep. Men begrepet gudsåpenbaring er likevel en absolutt nødvendighet for å skaffe oss et ståsted utenfor vår egen kollektive navle. Et objektivt fundament til støtte for vår gudgitte eksistensielle mellomposisjon. Gudsåpenbaringen gir oss objektive etiske normer, objektivitet i forhold til erkjennelseskategorier, objektiv kausalitet og objektiv historisitet. Ingen menneskelig autoritet kan gi oss endelige svar. Gudsåpenbaringen kan gi oss en offensiv og kreativ grunnholdning i møte med det ukjente. Human-etikere (sekulær-humanister) pleier ofte å si om seg selv at de står for - Åpenhet og ærlighet ved grensene for vår erkjennelse i motsetning til det å skulle tro blindt på religiøse dogmer. Vi bør lytte til denne selvrosen, men ikke tro på den. For det er nok riktigere å si at disse sekulær-positivistene står for - Selvbedragets naivisme ved grensene for vår erkjennelse Hva annet kan man kalle deres bedrevitende misbruk og bortforklaring av etiske lover, naturlover, bevissthet, samvittighet,

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

ansvar og mening? Begreper som humanetikerne åpent burde avstå fra å bruke fordi de er metafysiske, og dermed ulovlige innenfor et positivistisk verdensbilde. Positivister burde være konsekvente nok til å nøye seg med metafysikk-fattige begreper som arv, miljø, vane, makt og politiske vedtak. Det er et selvbedrag å gjøre seg selv avhengig av metafysiske begreper som man prinsipielt sett avviser.

Litteraturhenvisninger

G. J. Chaitin (1998) The limits of mathematics: a course on information theory and the limits of formal reasoning . Springer, Singapore. (2. utgave av boken er kommet i 2003). L. Ledermann (2001) Fysikkens slutt? Bør fysikere med verdighet akseptere at det settes sluttstrek for vitenskapen deres? Kronikk i Dagbladet 29. mai 2001 (Oversatt fra Project Syndicate, April 2001). Originalteksten finnes på følgende webside: http://www.project-syndicate.org/ commentaries/commentary_text. php4?id=567&lang=1 A. Næss (1973) En del elementære logiske emner . 10. utgave. Universitetsforlaget, Oslo.

Note

1 Sitat fra web-leksikonet Caplex

Ordforklaring

akkumulere her: ophobe; samle til bunke aksiomatisk som er umiddelbart indlysende deterministisk forudbestemt eksotiske som er lette at forstå empiri resultat af forskning; hvad man kan erfare kausalt årsagsbestemt konsistent modsigelsesfrit

33

Anmeldelse

Mats Molén: Evolutionslåset

Akkompagneret af gjaldende trompetskrald fra forårets traner sidder jeg i en eng hinsidan og lader mig begejstre af en bog jeg har fået tilsendt fra Sverige. På svensk er nemlig i oktober 2004 udkommet en lille bog, Evolutionslåset, som først og fremmest er en opfordring til kristne om at gøre sig klogere på evolutionsteorien og til at bekæmpe den med alle til rådighed stående saglige argumenter. Denne lille bog indeholder i nogle af sine kapitler en så klar redegørelse for hvad man med rette kan kritisere evolutionslæren for, at jeg har svært ved at få armene ned efter at have læst den. Forfatteren understreger at det ikke var en religiøs overbevisning der fik ham til at opgive troen på evolutionslæren som han til at begynde med var lige så overbevist om som at jorden er rund! Nej, det var de naturvidenskabelige argumenter der fik ham på andre tanker efterhånden som han gik dem efter ét for ét. I bogens anden kapitel, Fakta om vårt ursprung (da.: oprindelse), kommer Mats Molén ind på den filosofiske forudsætning for al viden idet han skriver: Utan att vi tänker på det, styrs vi alla mer eller mindre av förutfattade meningar. Og en af de forudfattede meninger vi lider af som flest, er

34

at videnskab skal baseres på ateisme. Vi er os det måske ikke bevidst, men vi går ud fra at sådan er det bare. Og derfor accepterer vi uden videre forklaringer som ikke holder ved nærmere eftersyn. Med forbilledlig klarhed anfører forfatteren fx hvad vi véd om Livets uppkomst , p.16 (jeg tillader mig at oversætte en længere passage): Mange tror at livet er opstået af sig selv i en slags kemisk omrøring [man fristes til at bruge vendelbomål: kjør rø n-om] på jorden eller et eller andet sted ude i uni-

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

verset. I 1800-tallet, hvor man knap nok vidste hvad en celle var for noget, kunne en sådan tanke eventuelt vinde gehør. Men lige gyldigt hvilken model man forestiller sig for hvordan livet skulle kunne være blevet til af sig selv, kommer man ikke uden om de grundlæggende fakta som gælder for naturen. Her gengiver vi nogle af dem, meget forenklet: De kemiske forbindelser som bygger levende væsner er ofte meget specielle og meget sarte, vi kalder dem livets molekyler. Disse molekyler dannes i meget små mængder eller slet ikke i naturen, med undtagelse af når de bygges sammen i specielt opbyggede kemiske maskiner inde i cellerne i det som allerede er levende væsner. Hvis livets molekyler dannes i naturen, så brydes de ned eller reagerer kemisk forkert med andre molekyler inden der sker noget som helst andet! Det som skulle kunne blive til noget som bare minder om nogle af de store molekyler som findes i levende organismer, bliver i stedet for til nogle helt andre molekyler som ikke har det mindste med livet at gøre. For at molekyler skal kunne anvendes til noget som bare ligner en celle, må der findes en ufattelig mængde molekyler. De skal så samtidigt sættes sammen, og da skal de også passes ind med hinanden på en meget kompliceret måde, således at de udfører nogle ganske bestemte opgaver på de rigtige steder. For at levende væsner overhovedet skal kunne fungere, skal der også være et sprog til rådighed, dvs. en kodet beskrivelse af hvordan det skal fungere (nemlig DNA og RNA) samtidig med at denne kode skal tolkes og tages i brug. Man skal altså have et sprog, noget som forstår sproget, og information til hvordan alt skal kunne fungere på én og sam-

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

men gang! Det svarer omtrent til at der fx skulle fremkomme et sprog i en pc af sig selv samtidigt med at der optræder en aflæsningsmekanisme som forstår netop dette sprog, og at den endvidere samtidigt skal kunne omsætte den lagrede information til handling, samtidigt med at der lige nøjagtigt fremkommer den information som indholder en nøjagtig beskrivelse af hvordan fx bare en celle fungerer og formerer sig. Er alt dette ikke på plads samtidigt, fungerer det ikke! Når man ser hvordan livet et bygget op, findes der ingen anden logisk slutning end denne: Der findes intet som viser at liv kan opstå af sig selv. De som påstår noget andet, beskæftiger sig med spekulationer helt hen i vejret og er lige glade med det meste af det vi véd. De bygger i stedet selv en teori på en eller anden ubetydelig detalje. Citat slut. I bogens følgende kapitler skildres kirkens kapitulation over for materialismens argumentation og den skizofreni det stiller mange unge mennesker over for. Bl.a. skildres hvordan mange lærebøger virker som omvendte vækkelsesbøger med rendyrket ateisme, og forfatteren er ud fra den herskende opfattelse i lærebøgerne og på læreanstalterne ikke bange for at tale om den rene hjernevask. Kritiske spørgsmål til denne materialistiske ateisme tolereres ikke og forfølges på det skarpeste. Bogen slutter med en appel til kirken om at gøre noget for den reelle oplysning, og den appel kan vi passende sende videre til de danske skoler, også! Knud Aa. Back Mats Molén Evolutionslåset Abastrossvägen 36 SE-136 66 Haninge www.xpmedia.org

35

Anmeldelse

Intelligent Design Et debatblad under redaktion af Leif Asmark Jensen

Et nyt blad har set dagens lys her i 2005. Intelligent Design er hvad det hedder og hvad det handler om. I indledningsartiklen Blind evolution eller intelligent design hedder det at bladet skal ses som led i en debat, og det hævdes at darwinismen i dag er udsat for en modvind den ikke har set før i sin næsten 150-årige historie . Det nye er nemlig Bevægelsen for Intelligent Design (med de interessante danske initialer BID) som siden midten af 80 erne har angrebet evolutionsteorierne udelukkende ud fra videnskabelige overvejelser (så at sige har bidt Darwin i haserne). Bevægelsen argumenterer i og for sig ikke for eller imod evolutionen, men den går imod en blind evolution idet den konstaterer at både når man tror på det ene eller det andet, har man brug for en intelligens af en art. Bladet indeholder en række eksempler på Intelligent Design-argumentation. Forfatteren/redaktøren betegner sig selv som hinduistisk præst, aktiv inden for det danske Hare-Krishna-samfund. Men som det videre hedder, vil man ikke i bladet i ånd med BID støde på noget konkret bud på hvad denne intelligens er, højst en antydning af at der må findes et eller andet højere . Og således er bladet mest præget af

36

artikler af almen interessere og læseværdighed, selvom det naturligvis også har artikler med en mere filosofisk indgangsvinkel, præget af forfatterens udgangspunkt. Af dét jeg finder mest interessant, vil jeg nævne følgende artikler: En artikel af William A. Dembski der er en meget interessant redegørelse for BID (ja, den burde næsten have stået i Origo!) og som jeg tillader mig at referere lidt mere fra i næste artikel. Hvor tog Darwin fejl? med følgende lille citatgodbid: For at acceptere Darwins teori måtte folk på hans tid tro på ting ingen forstod. For at acceptere Darwins teori i

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

dag må folk tro på ting der går imod fastslåede videnskabelige kendsgerninger. Det er da en flabethed der er bid i!

Dembskis BID

Irreducibel kompleksitet om biokemikeren Michael Behe som er velkendt af Origos læsere.

En anmeldelse af W. Dembskis artikel om Bevægelsen for Intelligent Design som den er bragt i dansk oversættelse i tidsskriftet Intelligent Design.

Liv fra kemi? En artikel skrevet af redaktøren. Citat fra manchetten: Ifølge evolutionsteoretikerne er liv kemi. Hvad er grundlaget for denne opfattelse? Hvilke eksperimenter eller iagttagelser støtter denne idé? Hvilken kemisk formel har liv? Svaret er at de præbiotiske forskere (dvs. de videnskabsmænd der forsker i de forhold der formodes at have eksisteret før livet blev til i sin nuværende celle-baserede form) er længere væk fra et svar end nogensinde. Missing Links. Citat fra palæontologen R. Leakey: Hvis jeg blev presset om menneskets afstamning, måtte jeg utvetydigt sige at vi alle står med et stort spørgsmålstegn. Til dato er der intet blevet fundet der ærligt kan tolkes som en overgangsart til mennesket. Evolutionens Ikoner. Her finder vi en anmeldelse af den bog som Origo senere på året udgiver i en dansk oversættelse. Knud Aa. Back Bladet Intelligent Design éngangsudgivelse, kan bestilles hos Skou & Asmark Sørningevej 39 DK-4440 Mørkøv Spørgsmål og kommentarer er velkomne: asmark@iskcon.dk, www.intelligentdesign.dk

ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

Artiklen indledes med en konstatering af at darwinismens fremmarch i Vesten nærmest har være kometagtig. Alligevel har der hele tiden været afvigere på græsrodsplan til denne altdominerende mening. Men nu er denne afvigelse blevet mere målrettet, og det er den med Bevægelsen for Intelligent Design (BID).

Hvad er BID?

Fem akademikere har fundet sammen i en kritik af darwinismen på det naturvidenskabelige plan og på det filosofiske. De konstaterer at - naturvidenskabeligt er darwinismen utilstrækkelig som ramme for biologien, og - filosofisk er darwinismen håbløst viklet ind i naturalismen. Det har så fået andre forskere, bl.a. Dembski og Behe, til at tage initiativ til et forskningsprogram hvor påvisning af intelligente årsager udgør selve nøglen til forståelse af livets variation og kompleksitet. BID s tilhængere som er blandt de skarpeste hjerner i det naturvidenskabelige miljø, har således trængt darwinismen på det intellektuelle marked, hævder Dembski.

Om ID

Han forsætter med en historisk redegørelse for ID (Intelligent Design): Op gennem århundrederne har tidens lærde altid hævdet at naturen udviser træk

37

,,

ID er teologisk minimalistisk , dvs. det har ikke brug for nogen teologisk overbygning overhovedet. som ikke kan forklares ud fra den selv, men at den kræver en intelligens over og hinsides samme natur. I de senere år har design-argumentet oplevet en sand renæssance: Flere og flere forskere opdager at man kan konstatere design inden for en streng naturvidenskabelig teoris rammer. Inden for biologien fx er ID s påstand at de intelligent årsager som er nødvendige til forklaring af biologiens komplekse og informationsrige strukturer, kan påvises empirisk, altså at de kan eftervises eksperimentelt. Mange specialvidenskaber gør det allerede: kriminalforskning, kryptografi, arkæologi og jagten på intelligens i rummet. ID er nemlig en matematisk teori om information. ID er ikke studiet af intelligent årsager som sådan, men af spor af information som er fremkaldt af intelligente årsager. På

denne måde er ID teologisk minimalistisk og spekulerer derfor ikke i naturen af denne intelligens. Så skriver Dembski noget som er så vigtigt at jeg tillader mig et længere citat fra hans artikel: ID nødvendiggør at enhver form for naturalisme á priori må forkastes. Metafysisk naturalisme (den opfattelse at ikke-styrede, naturlige årsager alene behersker verden) må forkastes, for den er usand. Metodisk naturalisme (opfattelsen af at for videnskabens skyld bør naturvidenskabelige forklaringer aldrig bevæge sig uden for ikke-styrede, naturlige årsager) må forkastes, for det er at undertrykke den frie forskning. Intet vindes ved at at foregive at naturvidenskaben kan komme uden om intelligente årsager. Fordi intelligente årsager er empirisk påviselige, må naturvidenskaben tværtimod hele tiden være vågen over for tegn på deres tilstedeværelse. Så vidt William A. Dembski. Men læs hele artikel i bladet Inelligent Design. Den er ganske interessant.

.b

Evolutionslæren og Romerkirken Det har været nogen (uberettiget) tvivl om hvad den nyligt afdøde pave Johannes Paulus II (hvorfor gengiver vi altid i Danmark hans andet navn på engelsk?!) mente om kirkens forhold til evolutionslæren. Efterfølgeren Benedikt XVI har til gengæld udtrykt sig umisforståeligt klart i sin indsættelsesprædiken: »Vi [mennesker] er ikke et tilfældigt og meningsløst produkt af evolutionen. Hver enkelt af os er resultat af Guds tanke. Vi er, hver eneste en, villet, hver eneste en af os er elsket, hver eneste en af os er uundværlig.«

38

ORIGO NR. 94 JUNI 2005

ORIGO Redaktion i Danmark

Overlærer Knud Aa. Back Ibsvej 27, 4440 Mørkøv. Tlf. 5927 1864. E-mail: back@skabelse.dk Cand.theol. Klaus Dahl Skæring Hedevej 52, 8250 Egå. Tlf. 8674 2120. E-mail: klaus@skabelse.dk Konsulent, cand.scient. Holger Daugaard Tranevej 21, 8721 Daugaard. Tlf. 6618 4100. E-mail: holger@skabelse.dk Professor, dr.med. Søren Holm Centre for Social Ethics and Policy, University of Manchester, Humanities Building, Oxford Road, Manchester M13, 9PL UK. E-mail: soren@skabelse.dk IT-ansvarlig, datamatiker Bjarne Krak J.P. Jacobsensvej 45, 1., 8230 Åbyhøj Tlf: 5192 8192. E-mail: bjarne@skabelse.dk Cand.scient. Bent Vogel Kristrupvej 31, 8900 Randers. Tlf. 8641 0496. E-mail: bent@skabelse.dk Cand.scient. Kristian Bánkuti Østergaard Harald Jensens Plads 9, 2. th., 8000 Århus C. Tlf. 86752462. E-mail: krul@skabelse.dk Professor, dr.scient. Peter Øhrstrøm Stokrosevej 5, 9380 Vestbjerg. Tlf. 9829 7061. E-mail: peter@skabelse.dk Freelancer, cand.phil. Niels Jørgen R. Vase Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. E-mail: vacvase@vactext.dk (redaktionssekretær)

Redaksjon i Norge

Konsulent, cand.scient. Rune Espelid 5650 Tysse. E-post: rune.espelid@online.no Forskningsleder, dr.scient. Willy Fjeldskaar Solliv. 9, 4020 Stavanger. E-post: wf@rf.no Cand.real. Jon Kvalbein Amund Hellandsv. 17, 1165 Oslo. E-post: jkvalbei@online.no Professor, dr.philos. Peder A. Tyvand Bjørnekroken 69, 1430 Ås. E-post: peder.tyvand@itf.nlh.no Høgskolelektor, cand.real. Steinar Thorvaldsen Sørliavn. 10, 9018 Tromsø. E-post: steinar@hitos.no

Abonnement og bestillinger:

Norge: Steinar Thorvaldsen, Sørliavn. 10, 9018 Tromsø. Tlf. 7767 2948. Danmark: Henrik Friis, Gl. Landevej 51 A, 1.th., 7400 Herning. Tlf. 9927 2959.

ORIGOs web-adresse:

skabelse.dk

Layout og sats:

VAC text, Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. Fax 7586 4274. E-mail: vacvase@vactext.dk

Tryk:

Øko-Tryk, Videbæk

Ansv. red. af dette nummer: Knud Aa. Back Ansv. red. af næste nummer: Kristian Bánkuti Østergaard © ORIGO. Materiale må kun gengives efter aftale med redaktionen. ORIGO

NR.

94 JUNI 2005

39

Returneres ved varig adresseændring

Returadresse: ORIGO v/Henrik Friis, Gl. Landevej 51 A, 1.th., 7400 Herning

Om ORIGO Tidsskriftet ORIGO er oprettet af en gruppe kristne med interesse for forholdet mellem tro og naturvidenskab. Udgangspunktet for ORIGOs arbejde er troen på, at universet, naturen og livet er skabt, og overbevisningen om, at dette synspunkt har mange etiske og filosofiske konsekvenser. Redaktionen er opmærksom på, at troen på skabelse kan kombineres med naturvidenskabelig aktivitet på flere forskellige måder, og at de videnskabelige teorier, som involverer skabelsestanken, endnu er ufuldstændige. På den anden side vil redaktionen fastholde, at det grundlæggende skabelsessynspunkt kan underbygges mindst lige så godt i videnskabelig henseende som den materialistiske udviklingshypotese. ORIGO har til formål at udbrede kendskabet til: 1. De videnskabelige teorier og modeller vedr. skabelse, som er alternativer til udviklingsteorierne om universets opståen, livets oprindelse, menneskets afstamning mm. 2. De videnskabelige metoder især med henblik på videnskabernes muligheder og begrænsninger. 3. Etiske problemstillinger vedrørende naturvidenskab og medicin. 4. Videnskabsfilosofiske spørgsmål med relation til forholdet mellem tro og videnskab.

ISSN 0109-6168

40

Nogle artikler i ORIGO forudsætter et vist kendskab til naturvidenskabelige teorier, men bladet redigeres således, at hvert nummer indeholder artikler, som kan læses uden specielle forudsætninger. Normalt er artiklerne i det enkelte nummer sat i rækkefølge efter voksende sværhedsgrad. ORIGO er ikke knyttet til noget bestemt trossamfund og bringer ikke rent forkyndende artikler. Ligeledes gøres der opmærksom på, at de enkelte artikler i ORIGO ikke nødvendigvis svarer til redaktionens synspunkter. Bladet er et åbent forum. Redaktionen modtager gerne artikler, der ligger inden for ORIGOs virkefelt. Det er redaktionens håb at kunne bidrage til en sober stillingtagen i de meget væsentlige spørgsmål om universets og livets oprindelse. Dette vil blive tilstræbt gennem saglig, videnskabeligt forsvarlig argumentation. ORIGO udkommer fem gange om året. Et årsabonnement koster 150 kr. Henvendelse vedrørende abonnement bedes rettet til: ORIGO / Henrik Friis Gl. Landevej 51 A, 1.th., 7400 Herning Tlf. 9927 2959 Giro 730-5753 E-mail: abonnement@skabelse.dk I Norge: ORIGO / Steinar Thorvaldsen Sørliavn. 10, 9018 Tromsø Tlf. 7767 2948. Giro 0540 0461890

ORIGO

NR. 94 JUNI 2005 ORIGO NR. 94 JUNI 2005