Issuu

Mutationers overlevelse Krativitet og videnskab den anden af fire artikler Problemet med termodynamikken Darwin - den gode lamarckist

ORIGO - om videnskab, skabelse og etik

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Nr. 93 Maj 2005

Indhold Darwin og friskolen Redaktionelt

Kreativitet og vitenskap (del 2) Av Peder Tyvand

10 Religionen ud af biologitimerne Af Knud Aa. Back

En Steen kand ikke flyve Af Arne Kiilerich

Positive mutationer har svært ved at overleve Af Kristian Bánkuti Østergaard

Darwin - den gode lamarckist Av Josetin Andreassen

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Darwin og friskolen en redaktionel opfølgning I ORIGO nr. 92 brugte vi en del spalteplads på at diskutere den danske regerings udspil til en ny faglig styring af biologiundervisningen på landets friskoler. Vi har fra ORIGOs side især hæftet os ved bemærkninger til lovens §1, hvori det bl.a. hedder: En skole vil således for eksempel ikke kunne undlade at opfylde forpligtelsen efter lovens paragraf 1, stk. 1 til at undervise om f.eks. Darwins udviklingslære og den humane biologi. Vi har modtaget en del reaktioner på behandlingen af emnet i bladet. Derfor bringer vi her nogle opfølgende bemærkninger. Der er naturligvis al mulig grund til at undervise skolernes elever i de teorier, der nu engang er fremherskende i den videnskabelige verden, men hvorfor skal man tvinge skolerne til at undervise i tanker, som er fremlagt af en bestemt navngiven forsker fra en given historisk periode? Er det et krav om undervisning i videnskabshistorie? Ingen moderne forskere tilslutter sig Darwins udviklingslære fuldt ud. Selv neo-darwinisterne, som jo udgør det meget store flertal blandt forskerne, er klar over, at Darwin på afgørende punkter tog fejl. Som Jostein Andreassen påviser i sin videnskabshistoriske artikel i dette nummer, argumenterede Darwin i vid udstrækning ud fra en lamarckistisk tankegang, som ikke har nogen tilslutning af betydning i moderne videnskab. Man kan næppe med rimelighed bebrejde Darwin denne og andre fejltagelser. Selv om Gregor

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Mendel publicerede sine banebrydende resultater allerede i 1866, blev hans arvelove først for alvor kendt (læs: genopdaget) længe efter Darwins død. Darwin kendte heller ikke noget til cellens indre. Det er klart, at disse begrænsninger måtte føre til fejlopfattelser i Darwins udviklingslære. Ministeriets pålæg om at undervise i Darwins udviklingslære og den humane biologi kunne altså læses som et pålæg om at undervise i videnskabshistorie, dvs. i Charles Darwins tanker i deres videnskabshistoriske sammenhæng. Det kunne selvfølgelig være ganske interessant, men det er helt sikkert ikke det, der menes. Pointen er selvfølgelig, at der skal undervises i den ideologi, som var hovedhjørnestenen i Darwins udviklingslære og ikke mindst i relation til den humane biologi. Der kan næppe heller være tvivl om, at det er den del af Darwins udviklingslære, som stadig fastholdes af de fleste, som pr. lovkrav altså skal præsenteres for eleverne. Udviklingslærens dogmatiske komponent kan udtrykkes på denne måde: Livets tilblivelse og historie skal forklares alene med henvisning til stoffets egenskaber, miljøet og naturlovene. Der skal ikke henvises til nogen skaber i den forbindelse. Livet er ikke planlagt, men det er et resultat af mange små tilfældige variationer, miljøpåvirkninger og naturlig udvælgelse gennem tiden. Alle levende former stammer fra de første urformer på helt naturlig vis. Mennesket er ikke andet end et avanceret dyr. I ORI-

GOs redaktion mener vi, at denne darwinistiske ideologi bør modsiges, og ingen lærer i nogen del af undervisningssystemet bør være forpligtet til at præsentere den, som om den var Sandheden. Nogle af bemærkningerne i ORIGO nr. 92 kunne tolkes som en kritik af Foreningen af Kristne Friskoler, der har fremhævet en række positive elementer ved ministerens lovforslag. Det har slet ikke været vort ærinde. Vi vil fra redaktionens side tværtimod udtrykke vor største respekt for foreningens virke. Vi har ofte samarbejdet med foreningen om konkrete opgaver. Det

har altid været en stor glæde for os. Vi har modtaget en reaktion fra forretningsfører i Foreningen af Kristne Friskoler, Anne Marie Poulsen. Den bringes på ORIGOs website: www.skabelse.dk. Redaktionen opfatter hermed denne side af sagen som afsluttet, og vi håber, at vi sammen med Foreningen af Kristne Friskoler og andre gode kræfter kan arbejde for, at også undervisere overalt i undervisningssystemet frit og lovligt kan modsige den neo-darwinistiske materialisme og det neo-darwinistiske menneskesyn. Redaktionen

Professor: Ny friskolelov giver kreationisterne for let spil Prof. dr.phil. et scient. Peder Olesen Larsen kommenterer regeringens forslag til ny friskolelov i sin kronik Tørnæs, Darwin og naturvidenskab i det Herrens år 2005 i Kristeligt Dagblad d. 29/1, 2005. Det drejer sig om den kontroversielle bemærkning til forslagets §1: En skole vil således for eksempel ikke kunne undlade at opfylde forpligtelsen til at undervise om f.eks. Darwins udviklingslære og den humane biologi. Peder Olesen Larsen mener som det ses måske lidt overraskende at denne formulering vil give kreationisterne alt for let spil, fordi Charles Darwins egen udviklingslære helt klart er forfejlet på en række punkter, hvis den bedømmes i forhold til moderne videnskab. Han skriver: Men er det gennemtænkt at forlange undervisning i Darwins udviklingslære? Det står der selvfølgelig for at undgå, at eleverne kun undervises i Bibelens skabelsesberetning eller den moderne udgave heraf, intelligent design . Det er dog aldrig klogt at lade modstanderen sætte dagsordenen. I USA er der mange kreationister, dvs. tilhængere af at tage skabelsesberetningen bogstaveligt, som den eneste rigtige forklaring på de levende dyrs og planters tilstedeværelse. Kreationister med flere vil gerne gøre det hele til en diskussion for og imod Darwin. Det er at give dem alt for let spil. Prof. Olesen Larsen har formelt ret: Hvis lovbemærkningen skal tages bogstaveligt, vil kritikere af Darwins udviklingslære, som nævnt i den redaktionelle bemærkning, få meget let spil. Det er meget let at påvise, at den historiske Darwin bedømt ud fra en moderne standard tog fejl f.eks. ved at tilslutte sig visse lamarckistiske ideer. Det skal nu nok vise sig, at opgaven for kritikerne alligevel kan blive vanskelig, fordi regeringens formulering efter alt at dømme ikke skal tages bogstaveligt. Red.

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Religionen ud af biologitimerne Af Knud Aa. Back Der har været fremført kritik af at Bibelen på nogle kristne skoler skulle være taget med ind i biologitimerne. Man kan lige frem se rædslen i tænksomme menneskers øjne ved tanken om en sådan fundamentalisme. Man tænker øjensynligt ikke over at faget i forvejen oser af religion, nemlig den skinbarlige ateisme. Den religion har det nemlig fra før min skoletid været comme il faut at implementere i fagene biologi og geologi i både folkeskole og gymnasium. Med det resultat at mange har forlist deres kristentro på det alter. »Det er da en dårlig tro som sådan lader sig vælte over ende af kendsgerninger!« Dette åndshovmodige synspunkt glemmer tydeligvis det faktum at det er et menneskeligt grundvilkår ikke at kunne leve med den form for skizofreni at viden lever jeg med til hverdag og troen kan jeg så hygge mig med om søndagen. Man overser at jødedom og kristentro baserer deres tro på historien, at dét og dét er sket i historien. Og derfor må spørgsmålet tro & viden for mange sandhedssøgende mennesker være noget man tager alvorligt, noget som lever en nogenlunde harmonisk tilværelse i ens tilværelsesforståelse. Dermed ikke sagt at troens mennesker

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

O Bedstefar Backs polemiske hjørne

vil/skal have forklaring på alt, men der er tydeligvis en grænse for det viser al erfaring med al tydelighed hvor store konflikter man kan holde ud at leve med. Og dér har naturvidenskaben, den fundamentalistiske materialisme, vel at mærke, i al for lang tid taget patent på sandheden ! Og sandheden i den forbindelse er at man lige så godt kan påstå at jorden er flad som at påstå at den neodarwinistiske tilværelsesforklaring ikke er den eneste oplyste mennesker kan holde sig til. Som det åbenbart ikke kan repeteres ofte nok, er det et faktum at kirken gennem århundreder har været videnskabens sande og eneste grundlag, den eneste institution som systematisk har bekæmpet alle former for overtro i den brede befolkning. Det er naturligvis ikke sådan ateisterne i deres religiøse propaganda ynder at fremstille sagen. Her er Kirken en selvfølgelig fjende af al sand viden og oplysning! Og galileomyten gentages til dette formål med passende mellemrum. Således også i min avis for et par uger siden. Vi kan blive ved og blive ved med at dementere påstanden om at Kirken dømte Galileo til tavshed fordi han hævdede noget Kirken ikke ville tåle, når sandheden er at Kirken rent faktisk forsvarede den herskende videnskabelige opfattelse af universets indretning mod en kirkepolitisk indblanding fra provokatøren Galileos side.

(Se vores site skabelse.dk for nærmere oplysninger herom.) Det børe være enhver biologilærers pligt at få religionen ud af undervisningen, så ikke tilfældet, den naturlige udvælgelse, mutationerne og ikke mindst tiden (i millionstørrelse) står uanfægtet i deres dogmatiske forklarethed. Nej, han må orientere

de sagesløse unger om de problemer der ligger i de traditionelle forklaringer ud fra videnskabelige betragtninger. Bladet her med dets mange eksempler er forhåbentlig en kærkommen inspirationskilde til selv at dykke dybere ned i stoffet.

Årets sitatfunn Om man sammenlikner Augustins antikke og Thomas Aquinas middelalderske tekster med de tekster samtidens naturvitenskaper produserte, ser man tydelig hvorfor Augustin og Thomas er å regne blant vitenskapens pionerer. Ingen naturvitenskapsmenn i deres samtid stiller så strenge krav til metode, argumentasjon og begreper som disse to teologene gjør. At teologien i den førmoderne verden var dronningen blant vitenskapene, skyldes ikke bare kirkens faktiske makt, men også at teologien trakk til seg de beste hodene og stilte de strengeste vitenskapelige krav til bevisførsel. Platon

fant først sin likemann i Augustin, slik Aristoteles fant sin likemann i Thomas Aquinas. En senere tid kan nok foretrekke de greske tenkernes diskusjoner framfor de kristne teologenes overveielser, men det må i tilfelle skyldes temaene, ikke kvaliteten på den intellektuelle behandlingen av problemene. Sitat fra Trond Berg Eriksen: Kors på halsen. Betraktninger om religion og vitenskap, Universitetsforlaget 2002, side 249f. (fundet frem af Jostein Andreassen)

Kristen friskole midt i Bergen sentrum Tlf. 5555 9800 Fax 5555 9820

danadm@danielsen.vgs.no

Be om skolebrosjyre!

www.danielsen.vgs.no

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Positive mutationer har svært ved at overleve Af Kristian Bánkuti Østergaard, cand.scient. (biologi) Darwin mente at selv en lille gunstig forandring hos et dyr ville overtage hele populationen1 fordi dyret ville klare sig bedre end sine artsfæller i kampen om at give sine gener videre. Virkeligheden ser anderledes ud. Darwin skrev: selv små forandringer som kunne gavne individet af en art ved at give en bedre tilpasning til ændrede omgivelser, vil have en tilbøjelighed til at blive bevaret i naturen kan de mindste forskelligheder i struktur eller konstruktion meget vel vende balancen i kampen for at overleve og på den måde blive bevaret2 . En antilope får en mutation3 som giver den ekstra styrke i musklerne. Eksemplet er tænkt, men ikke usandsynligt. Med mutationen vil antilopen være i stand til at løbe fra løverne, og på længere sigt vil den overleve og få større mulighed for at få afkom. På den måde kan den give sine godt tilpassede gener videre. Der er en vis chance for at mutationen kan gives videre til næste generation. Føllene vil vokse op og klare sig bedre end deres fætre som ikke er velsignet med mutationen som giver stærkere muskler. I løbet af få generationer vil de hurtige antiloper klare sig bedre og til sidst tage pladsen for de langsomme antiloper. På den måde kan et lille skridt i den store evolution finde sted. Den mekanisme som favoriserer de antiloper der overlever, kalder vi naturlig selektion.

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Det lyder ligetil, men det er det ikke. Regner vi lidt på det, vil det vise sig at der er en minimal chance for at blot en enkel mutation vil overleve også selvom den er gavnlig. Den ekstra styrke antilopen har fået, giver den en fordel i det miljø den lever i man siger, den har en positiv fitness (tilpasning) (jf. Survival of the Fittest). Et dyr kan også have en negativ fitness, og det giver en dårligere overlevelse. Man taler om selektionsværdi (selective value), og hvis den f.eks. er 0,1, betyder det at afkommet i snit har 0,1% større chance for at overleve end hos de resterende antiloper. Jo højere selektionsværdi, jo større chance for at overleve som art. Det er afkom det hele drejer sig om når vi taler om udvikling, for uden afkom kan et dyr ikke give de muterede gener videre til næste generation, og udviklingen vil stoppe. Ronald Fisher var matematiker, og en af verdens bedste, som arbejdede med evolution. Han kan også tilskrives en del af æren for udviklingen af den neodarwinistiske teori. Fisher har vist at de fleste mutanter vil blive udslettet af tilfældige begivenheder også selvom de har fordel af en positiv selektionsværdi. Det kan skyldes at der er mange andre måder at dø på end at blive ædt af en løve sygdom, kampe, sult, tørst eller naturkatastrofer. Her hjælper stærke muskler ikke. Derfor er det tvivlsomt at en enkelt mutation vil være i stand til at tilføre store forandringer i sammensætningen af dyrene i en population. Det er i modstrid med hvad Darwin forventede.

Fig. 1

Fig. 2

På figur 1 ser vi en gruppe dyr, og ét af dyrene har en positiv mutation (cirkel). Darwin ville forvente at se den positive variation sprede sig til de andre dyr på kort tid. Sådan går det ikke ude i naturen. Figur 2 viser hvordan mutationen højst sandsynligt vil gå til grunde efter kort tid. Hvis en positiv mutation skal bevares i en population, kan den ikke stå alene der skal mange gavnlige mutationer til. Lee Spetner har i sin bog Not By Chance brugt Fishers beregningsmetoder til at udregne hvor mange gavnlige mutationer der skal til, før det får nogen betydning for en art. Har en organisme en gavnlig mutation som giver den en selektionsværdi på 0,1 %, så vil chancen for at den vil komme til at dominere populationen kun være 1:500 altså en stor chance for at tilfældige hændelser vil eliminere den! Forestiller vi os at der ville være 500 gavnlige mutationer4 , skulle man tro at vi havde 100% chance for at mutationen kunne overleve den er kun 5 ud af 8. Får vi 1000 gavnlige mutationer samtidig, er chancerne bedre 6 ud af 7. Skal vi over 99% chance, skal vi helt op på 2500 gavnlige mutationer, og det er mange mutationer som skal opstå i samme tidsrum. Det strider imod Darwins teori hvor selv små forandringer som kunne gavne individet af en art ved at give en bedre til-

pasning til ændrede omgivelser, vil have en tilbøjelighed til at blive bevaret På trods af de beregninger, som også er lavet af evolutionister, fastholdes muligheden for at en enkelt positiv mutation vil bevares i en population. Georg Gaylord Simpson som er et af de hotte navne når man taler evolution, havde også indset problemet. Han mente dog at hvis der forekom mutationer nok, kunne de hurtigt blive bevaret i populationen. Der er gjort forsøg på at komme uden om de dårlige odds for overlevelsen af en gavnlig mutation. Beregningerne som er beskrevet indtil nu, er lavet ud fra en stor population, men hvis populationen var lille, ville chancen for at bevare den gavnlige mutation være højere. En positiv mutation har større chance for at overleve og overtage en lille population. Det er rigtigt, men det lukker samtidig op for et nyt problem. Chancen for at en lille population bliver udslettet af tilfældige hændelser, er meget høj. Her hjælper en høj positiv selektionsværdi ikke. Chancen for at en positiv mutation kan opstå i en lille population, er også mindre, for der findes naturligvis ikke så mange individer som kan gøre forsøget . Samlet set så er chancen for at en gavnlig mutation opstår og bevares i en stor population reelt større, og derfor giver det ikke darwinistiske teoretikere bedre kort på

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

hånden ved at henvise til at udviklingen er sket i små populationer. Vi står altså med en meget lille sandsynlighed for at en enkelt gavnlig mutation kan overleve i en population der skal et meget stort antal til på én gang før der er en reel chance for at arten kan udvikle sig. Det er ikke umuligt at det kan ske, men oddsene er imod. Så mange gavnlige mutationer opstår ikke samtidig det er svært overhovedet at finde gavnlige mutationer i naturen selvom der ledes intenst. Spetner har i sin bog gjort opmærksom på problemet, men han lader det ikke stå ved kritikken. Han lukker op for en helt ny dimension i biologien. Der sker en vis udvikling (mikroevolution) i naturen, men hvis den skal finde sted, så har vi brug for bundter af positive mutationer samtidig. Hvis så mange mutationer skal opstå samtidig, så sker det ikke tilfældigt. Derfor foreslår Spetner at styrende gener kan påvirkes af det omgivende miljø og dermed ændre genernes udtryk. Der findes så at sige nogle kontakter som kan slås til og fra af miljøet også genetisk. Ny information er ikke opstået, men det er en fleksibel udnyttelse af det eksisterende DNA som er skabt hos grundtyperne i tidernes morgen. På den måde kan mange mutationer5 opstå samtidig og forandre en population. Teorien har rejst en heftig debat fordi den er i modstrid med darwinismen. Det skyldes at den stiller os over for et sæt mutationer som ikke er tilfældige. Hvis der er en

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

indbygget funktion som kan styre visse mutationer ved en miljøpåvirkning, så kræver det i sig selv en ny darwinistisk forklaring på hvordan denne funktion kan være opstået. Samtidig fratager det evolutionsteorien mange gavnlige mutationer som traditionelt menes at støtte en tilfældig udvikling.

Litteratur

Darwin, C., (1872). The Origin of Species. Reprint af sjette udgave (1963). New York: Dutton. Spetner, L. (1998). Not By chance shattering the modern theory of evolution. New York: The Judaica press. Fisher, R.A. (1958). The Genetical Theory of Natural Selection, Oxford, Second revised edition, New York: Dover. Simpson, G.G., (1953). The Major Features of Evolution, New York: Columbia University Press.

Noter

1 Def.: En gruppe individer af samme art som lever i et bestemt område. 2 Darwin 1872, side 82-84. 3 Darwin kendte ikke til mutationer, men kaldte det blot variation. 4 Mutationerne behøver ikke være identiske, men blot være positive dvs. positiv udvælgelsesværdi. 5 Ikke alle typer mutationer.

Kreativitet og vitenskap (del 2) Av professor Peder A. Tyvand (Fortsat fra sidste nummer) Rockemusikken kan kanskje betraktes som den hvite manns misforståelse av hvordan afro-amerikanernes blues skulle framføres. En ganske fruktbar og kreativ misforståelse. I kunstens verden finnes det en del eksempler på at misforståelser kan være en kilde til kreativitet. Det påstås for eksempel at operaens tilblivelse beror på en misforståelse: I italienske kunstnerkretser for noen hundre år siden var man overbevist om at skuespillene i antikkens Hellas ble framført ved sang og musikk, noe som senere har vist seg ikke å være tilfellet. Da italienerne på denne feilaktige måten prøvde å gjenskape antikkens dramakunst, skapte de samtidig operaen som kunstform. En kunstform som i høyeste grad har vist seg å ha livets rett. Operaen har i nyere tid gitt opphav til beslektede kunstformer som operetter, musikaler og musikkfilmer. I vitenskapen er det vanskelig å peke på at misforståelser har vært opphavet til ny vitenskap. Men en psykologisk sett beslektet ting mistro har ikke sjelden vært en kilde til ny vitenskap. Mistro og mistillit i møte med etablert viten som kanskje har

vært opplest og vedtatt altfor lenge. Det er et sunt og sant vitenskapelig prinsipp man da etterlever, nemlig falsifikasjon. Alle vitenskapelige hypoteser fortjener å utsettes for jevnlige forsøk på falsifikasjon. La meg nevne et slående eksempel på kreativ mistro i vitenskapen. Den eneste norskfødte personen som har fått nobelprisen i fysikk, er Ivar Giæver (født 1929). Han ble tildelt denne prisen i 1973 fordi han ikke trodde på fenomenet tunneling som følger av kvantemekanisk teori. Teorien sier at en partikkel med en viss sannsynlighet klarer å klatre over en energiterskel som er høyere enn den energien partikkelen selv har. Giæver trodde ikke på tunneling , og han satte opp et grunnleggende eksperiment som skulle motbevise en gang for alle eksistensen av dette fenomenet. Men slik gikk det ikke for Giæver. I stedet bekreftet han tunneling , men dermed skaffet han seg selv nobelprisen.

3. Hvordan fjernes mentale barrierer?

Amerikaneren Roger von Oech har skrevet en svært stimulerende illustrert bok om kreativitet (se litteraturlisten). På norsk blir ville tittelen bli noe slikt som - En ørefik

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Dette lyder kanskje litt useriøst, men det peker på at humor er en rød tråd i hele boken. Det å ha humor er noe som kan forløse kreativiteten, om vi sammenligner med gravalvoret. Forfatteren markedsføres som kreativitetsguru i Silicon Valley, og det er ikke småtterier. Som en indikasjon på bokens anvendelighet kan jeg nevne at jeg fikk en idé til ny forskning umiddelbart samme kveld som jeg begynte å lese i den. Von Oechs bok sikter særlig på forretningsmenn og oppfinnere, men den egner seg godt også for vitenskapsmenn. En hoveddel i boken til Von Oech handler om å identifisere og kurere 10 mentale barrierer som hindrer kreativitet. Jeg vil nå ta for meg disse i rekkefølge. a. Det riktige svaret Jakten på det ene riktige svaret kan være et mareritt som forfølger oss siden skoledagene. Kanskje man må søke etter flere svar som kan inneholde delsannheter i vanskelige vitenskapelige problemstillinger. Kanskje det er nødvendig å stille flere helt ulike spørsmål, og da kan man ikke forvente at det bare finnes ett eneste riktig svar. Det å lære seg å tenke flertydig er en viktig forutsetning for kreativitet. Flertydigheten kan komme inn på mange nivåer. Det kan være flertydighet i forutsetninger, flertydighet i metodikk, flertydighet i tolkning av resultatene og flertydighet i bruk av resultatene. Et faglig paradigme medfører ofte at et fagmiljø har blitt enige om en entydighet på områder hvor det ikke er gitt at en entydighet er nødvendig. Kanskje paradigmets krav om entydighet ikke engang er spesielt fruktbart. Det er en nyttig øvelse i faglig modenhet å utsette paradigmet for en etterprøving som går ut på å innføre flertydighet på alle nivåer hvor det lar seg gjøre. b. Det er ikke logisk Strengt formalistisk, systematisk logisk tenkning kan være drepende for kreativite-

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

ten. En grunn til at det er slik, er at mange av de logiske tankebanene som er blitt etablert i vitenskapen, er et uttykk for etterpåklokskap. En etterpåklokskap som tildekker alle de intuitive sprangene som opprinnelig fantes i arbeidet. Kanskje snylter man på andres kreativitet når man presenterer vitenskap i en streng logisk form. For det er først etter at man har gått gjennom sitt vitenskapelige arbeid mange ganger og korrigert og finjustert det, at man kan lykkes med å gi det en ulastelig logisk oppbygning. De fleste vitenskapelige avhandlinger har en polert fasade som framstiller tankene bak avhandlingen som langt mer logiske enn de i utgangspunktet har vært. Det er viktig at man er i stand til å gjennomskue dette spillet for galleriet. For dersom man bruker for mye tid til å la seg imponere av andres velfriserte avhandlinger istedenfor å tenke selv, kan man immunisere seg selv mot å få gode ideer. Det kreves et sterkt indre kreativt driv for å utvikle egen kreativitet som kan stå imot presset fra et etablissement som forfekter et snevert paradigme. Evolusjonsteorien er et eksempel. Jeg vet om folk som har påbegynt et biologistudium med den målsetting å avsløre og motbevise hele darwinismen. Men når de kommer ut av den darwinistiske studiekverna etter 5-6 år, er de blitt akkurat like evolusjonistiske i sin tenkning som alle de andre studentene. Man er gradvis og umerkelig blitt sosialisert inn i et sneversynt paradigme. Dette kan sammenlignes med at en frosk (da.: en frø af fam. Ranidae) blir puttet opp i en kjele med et vannbad som holder romtemperatur på 20 grader Celsius. Frosken trives godt. Så varmes kjelen sakte og forsiktig opp på en kokeplate. Så sakte at frosken ikke merker forandringen og trives utmerket hele tiden. Frosken venner seg til denne deilige varmen, og føler intet behov for å hoppe ut av kjelen. Etter hvert besvimer frosken, og til slutt blir den kokt levende. Dette til tross for at den hadde full frihet til å tenke selv og redde seg ved å hoppe ut av kjelen når som helst.

c. Følg reglene Som nevnt kan et faglig paradigme være en tvangstrøye med mange uskrevne regler, som det forutsettes at man følger. Kanskje er det kollegiale hensyn ute og går: Alle vet at det er slik vi gjør disse tingene . Kanskje har man blitt altfor opphengt i sine egne vitenskapelige metoder, og man insisterer på å bruke dem på områder hvor de ikke hører hjemme. En viktig kilde til kreativitet er at man går gjennom alle unødvendige regler som ens arbeid er blitt styrt av, og ser på alt som det er mulig å forandre. Man kan og bør spørre: Hvilke unødvendige og begrensende regler påføres jeg: Av det rådende paradigmet? Av det internasjonale fagmiljøet? Av kollegiale hensyn i Norge? Av min egen vanetenkning og vanedannende bruk av metoder? Om man evner og våger å svare godt på alle disse spørsmålene, er sjansen stor for at det kommer en eller annen kreativ tanke ut av det. d. Vær praktisk Dersom man begrenser sin kreativitet til det som er praktisk gjennomførbart, har man antagelig ikke vært dristig nok i sin kreative tankeflukt. Man må våge å være barnlig fabulerende og tenke på upraktiske ting når man driver med idéutvikling. Man må gjerne evaluere og kritisere, men ikke før ideen har rukket å bli født. Alt har sin tid. Det som er upraktisk eller ugjennomførbart i dag, kan kanskje bli en realitet i morgen. Men først må noen våge å tenke tanken, og hvorfor skulle ikke du være den første som gjør det? e. Unngå tvetydighet Vitenskapen er ikke alltid entydig. I kvantemekanikken har vi en berømt dualisme mellom bølger og partikler. Tvetydighet er noe man kan bruke i en kreativ prosess. Det skader neppe å endevende de ulike former for paradokser som man måtte komme over i sin forskning. Mange paradokser bærer nemlig i seg tvetydigheter.

Om man kan se ting humoristisk, innebærer det ofte tvetydigheter. Kravene til stringens og entydighet som det er vanlig å stille i et vitenskapelig arbeid, er noe man kan innskjerpe under arbeidets gang. Man kan tillate seg å jobbe med slakke tøyler både med hensyn til stringens og entydighet i den tidlige kreative prosessen. f. Å feile er galt Nei, det er ikke nødvendigvis galt å feile. Ikke hvis man oppdager feilen tidlig nok og er i stand til å kassere denne dårlige ideen slik at man kan gi plass for bedre ideer. Alfred Nobel (1833-1896) sa: Dersom jeg får 300 ideer på et år og bare en er brukbar, er jeg fornøyd . Om han var mest fornøyd med antallet ideer eller kvaliteten på den ene brukbare, skal være usagt. Men de to tingene henger sammen. Det at denne ene ideen var god, hadde sammenheng med at det var mange å velge mellom. Det at ingen av de andre ideene ble regnet for brukbare, hang sammen med at de ble målt opp mot en som var virkelig god. Problemet med å begå faglige feil, er ikke at man gjør dem. Men at man dveler for lenge ved disse feilene, istedenfor å lære av dem ved å legge dem bak seg og gå videre med nytt mot. Her kan glemselskurven komme oss til hjelp. Når vi har rotet oss helt bort i forsøket på å løse et problem, er det lurt å legge problemet bort lenge nok til at vi har glemt hva vi gjorde forrige gang vi prøvde. Hvis vi holder problemet varmt hele tiden istedenfor å legge det til siden for en tid, kan resultatet bli at vi gjør samme feilen om og om igjen med større og større stahet og energi. Alt som kommer ut av det, kan fort bli at vi får en større og større kul i hodet for hver gang vi stanger hodet i veggen. g. Å leke er for dumt Isaac Newton (1642 -1727) skal ha uttalt at han opplevde sine vitenskapelige oppdagelser som om han var en liten gutt som lekte på en strand og fant pene steiner. Hvem er da vi, som er flaue over å leke i vår forskning? Er vi mer voksne og snusfor-

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Er vi mer voksne og snusfornuftige enn Newton? nuftige enn Newton? En fysiker som tåler en mannjevning med hvem det skal være i vitenskapshistorien. Newton står definitivt på linje med Einstein når det gjelder betydningen av ett menneskes vitenskapelige livsverk. Vi andre som befinner oss på et lavere nivå, bør likevel tilstrebe å ha et åpent og barnlig sinn når vi søker etter ny viten. Vi må våge å forfølge ideer som er så uferdige at de kan fortone seg som naive og til dels barnslige. Mange slike spontane ideer er ganske riktig ubrukelige, og dem må vi forkaste. Men ikke så tidlig at de gode ideene også havner i søppelkassen. Undertegnede har en stor arkivboks som inneholder noen titalls ideer som plutselig har dukket opp i løpet av noen år. Ideene er blitt skissert i all hast og puttet i boks, fordi jeg ikke hadde anledning til å se nærmere på dem på akkurat da. Jeg har ennå ikke gått tilbake og bladd gjennom alle disse papirene i arkivboksen. Når jeg før eller siden gjør det, vil jeg temmelig sikkert se at 80-90 prosent av disse opptil ti år gamle ideene er ubrukelige. Noen ganske få av dem vil likevel være overraskende, for å si det slik.

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

h. Dette er ikke mitt område Dette er kanskje delvis sant, men likevel: Du kan trygt overlate til alle andre å fortelle deg det. At du prøver å gjøre noe som er utenfor ditt område. Det vil ganske sikkert være noen som kommer og gjør det. Er du dristig nok i din kreative atferd, vil du få merke reaksjoner fra ømme tær. Det vil garantert komme noen i din vei som vil arrestere deg i å drive og tråkke i hans sirkler, og si at du bør holde deg langt unna. Slike personer vil prøve å få deg til å tro at du driver med noe som ikke er ditt område. Men ikke la folk her på berget begrense deg. Gå over bekken etter vann. Gå direkte til utlandet, og finn ut om din forskning holder internasjonalt nivå. Så kan du få selvtillit nok til å være overbærende med at noen her hjemme ikke liker det du gjør. Det du klarer å gjøre av ny forskning som vinner fram og blir akseptert i ledende internasjonale publikasjoner, er per definisjon ditt forskningsområde. Uansett hva en selvtilstrekkelig vennegjeng her i Norge måtte fortie om saken. i. Ikke dum deg ut Av barn og fulle folk skal man få høre sannheten. Mennesker kjæler ofte med livsløgner, og vitenskapsmenn er ikke bedre enn andre slik sett. En typisk livsløgn hos en middelmådig vitenskapsmann er at man selv er et unikt talent, men at man ble et offer for konspirasjoner eller et sammentreff av omstendigheter slik at man ikke blomstret. En annen livsløgn er at man har gjort et fantastisk arbeid som verden ikke har oppdaget ennå. Når det en gang skjer, vil dette arbeidet være det som tar mesteparten av oppmerksomheten på den internasjonale arena. Dette tror man på. Dette drømmer man om. Men i de fleste tilfellene er det ikke sant. Hva dekker man bak slike livsløgner? Kanskje det at man aldri har vært modig nok til å dumme seg ut. Man har aldri våget annet enn å gjøre det sikre, det velprøvde og det kortsiktige. Man kunne nok ha fått til viktigere ting, men frykten for å dumme seg ut tok et kvelertak. Så var man

aldri i stand til å se sitt manglende mot i hvitøyet, og man projiserte det heller ut på omgivelsene. Til tross for at hele problemet sitter i ens eget hode. Et element i denne livsløgnen er tanken om at det var lettere å være kreativ i tidligere tider. Kravene var lavere da. For den gang holdt det jo lenge å finne ut disse tingene som nå er lærebokstoff. Og det måtte da være en ganske takknemlig oppgave. Men dette er en historieomskriving. Fordi en del av dem som utviklet vitenskapen for hundre år siden, måtte ta sjansen på å bli til latter da de framla sitt arbeid for første gang. Det tragikomiske er følgende: En del av dagens vitenskapsmenn tør ikke bryte nytt land av frykt for å dumme seg ut. I stedet velger de å snylte på resultater som forrige generasjons forskere risikerte å dumme seg ut for å utvikle. j. Jeg er ikke kreativ Akkurat det du sier der er helt sant: Du er ikke kreativ, og du vil heller aldri bli det, så lenge du ikke engang tror det er mulig. For å bruke et bilde fra idretten: Det hjelper lite at du har spenst i kroppen til å kunne hoppe to meter i høyde, dersom du ennå aldri har lagt lista høyere enn halvannen meter av frykt for å rive. Jeg anbefaler følgende trosskritt hvor du sier inni deg: Nå er også jeg kreativ, inntil det motsatte er bevist! La oss si at du tar feil og ikke lykkes med dine dristige kreative prosjekter. Du har likevel ikke tapt noe i forhold til ikke å prøve. Situasjonen ligner litt på Pascals berømte veddemål når det gjelder kristendommens sannhet, se Lønning (1980): Om man ikke helt klarer å tro på Gud i Bibelen, kan det likevel anbefales å gamble på at det som står i Bibelen er sant. Hvorfor? Fordi gevinstmuligheten er så ufattelig stor, mens tapet om man tok feil, er for intet å regne mot gevinsten. Du taper relativt lite på å ta sjansen på å være kreativ. Likevel vil du nok konkludere slik første gang du prøver: Hva var det jeg sa til meg selv? Jeg er ikke kreativ. Men hva er viktigst for deg? Å ha rett i ditt nega-

tive syn på deg selv eller å lykkes? Husk at omgivelsene i vitenskapen er overdrevent kritiske. Du må prøve igjen gjentatte ganger før du kan vite helt sikkert at du ikke er kreativ. Det er ikke nok å ha en god idé, men du må ha styrke både til å kjempe den gjennom og være overbærende med at omgivelsene prøver å bagatellisere ideen. Fører ideen din til at du klarer å publisere et vitenskapelig arbeid i et anerkjent internasjonalt forum, så betyr det at du har lykkes. Uansett hva andre i Norge måtte mene om saken. Som en illustrasjon kan det her nevnes at skuespilleren Liv Ullmann solgte titusenvis av sine engelskspråklige bøker i utlandet. Men da hun deretter søkte om å bli tatt opp som medlem i Den Norske Forfatterforening, ble hennes søknad avslått.

4. Kjennetegn for kreative personer

Jeg henter her noen momenter fra Folven (1983, s. 185) og Uenishi (1984, s. 223), og supplerer med egne kommentarer. 1) En kreativ person har gjerne en større følsomhet og innlevelsesevne enn folk flest. I alle fall på visse områder. I kunsthistorien finnes det en del eksempler på at ledende kunstnere har foregrepet og forutsagt visse utviklingstrekk i samfunnet. Kunstnerne kan føle ting som er i emning i et samfunn, på et tidlig stadium. Kanskje lenge før disse tingene blir synlige for folk flest. Men denne karakteristiske følsomheten hos kreative personer kan ofte være en hemsko rent karrieremessig. En typisk karriereklatring består i å smiske oppover og tråkke nedover. Dette er et utrykk for kynisme og ufølsomhet, og det har lite eller ingenting med kreativitet å gjøre. 2) En kreativ person har en sterk forestillingsevne. Man har en velutviklet evne til å danne seg mentale bilder, og man danner seg assosiasjoner hvor de mentale bildene inngår. Det ligger en slags visjon og dristig helhetstenkning bak et stort nyskapende

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

verk. Detaljene utvikles i lys av helheten. Ingen seriøs komponist vil gjøre seg ferdig med en tone av gangen før han begynner å tenke på den neste. Som regel vil en komponist prøve å gjenskape så godt som mulig en stemning han føler i sitt indre, med toner og klanger han forestiller seg. Et fellestrekk for vitenskap og kunst er at en av de sterkeste og beste kreative impulsene er trangen til å virkeliggjøre et mentalt bilde. Viljen og staheten (da.: stædigheden) med hensyn til å få virkeliggjort et mentalt bilde kan være det som avgjør at man lykkes. At man får publisert et vitenskapelig arbeid eller et formidlet et kunstverk for offentligheten. Når man først har lykkes en gang, vil det gi en kraftig stimulans til å forsøke en gang til. Faglig og kunstnerisk selvtillit er noe man kan tilkjempe seg på denne måten. Selvtillit er ikke noe man har, men noe man får. 3) En kreativ person bruker intuitiv tenkning. Han lar seg ikke begrense til å bruke strengt logisk-deduktiv tenkning. En kreativ person må kunne famle og føle seg fram. Han må kunne finne fruktbare foreløpige svar ved hjelp av gjetninger. Dette er helt nødvendig for å finne utveier hvor det formelle begrepsapparatet ikke strekker til. Systematisk logikk er som regel et uttrykk for etterpåklokskap. Noen har sagt at etterpåklokskap er den eneste eksakte vitenskap, men det som er sikkert, er at den aldri kommer med dristige forutsigelser. Hvorfor det gikk som det gikk blir omkvedet. Eller: Det måtte jo gå slik . Eller: Evolusjonen frambrakte oss, for vi er jo her . Pussig form for bevisførsel, det der. Dersom evolusjonen ikke hadde skjedd, kunne da noen ha slått fast at vi ikke er her? Eller ville vi ha vært her, uten å være bevisste nok til å skjønne at vi var her? 4) En kreativ person har faglig selvtillit. Han stoler mer på egen dømmekraft enn det som er opplest og vedtatt. På den annen side bør han ha stor selvironi, slik at verden ikke raser sammen for ham de gan-

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

gene han selv tar feil og det faglige etablissementet har rett. Selvtilliten gjør at han er i stand til å stå for det han gjør, og ta imot det som måtte komme av ros og ris. Det er bare mennesker som mangler kreativitet som vil finne det fristende å drive ansvarsfraskrivelse ved dekke seg bak det som andre gjør eller har gjort. Eller enda verre, å stjele en idé fra en man stoler på. En som har autoritet til å garantere for at ideen holder mål. Sant nok kan det være et subjektivt argument for å stjele at man ikke har selvstendighet og styrke nok til å møte omverdenen med egne produkter. Man stjeler liksom ikke for å ta noe fra den andre, bare for å kompensere for egen usikkerhet. Men hva er det man vil oppnå? Ingen har krav på å bli betraktet som den vitenskapsmannen man ikke er. Er det image uten innhold man er ute etter, kan man få kjøpt fint dekorerte eksamensvitnemål fra ikke-eksisterende universiteter i USA. Og da har man ikke tråkket (da.: jokket) på andre. 5) En kreativ person har det rimelig godt med seg selv. Det er gunstig for å leve ut kreativiteten at man har psykisk overskudd og et sunt selvbilde. I utgangspunktet må kreativiteten betraktes som et overskuddsfenomen. Man kan neppe være kreativ hvis det eneste man har i hodet, er overlevelsen for seg selv og sine nærmeste fra dag til dag. Antagelig vil det man da har av kreativitet, være begrenset til det som har med overlevelse å gjøre. Det er neppe tilfeldig at mange av de største kulturpersonlighetene som vokste opp i bygde-Norge på 1800-tallet var prestesønner. Matematikerne Niels Henrik Abel (1802-1829) og Sophus Lie (1842-1899), og maleren Nikolai Astrup (1880-1928) er tre eksempler. Hvorfor nådde disse lengre enn bondesønnene i nabolaget? Svaret gir seg vel selv med hensyn til materielle kår, intellektuell stimulans, og det at et talent ble oppdaget og utviklet i ung alder. Kreativitet trenger altså næring i et oppvekstmiljø. Likevel finnes det mange eksempler på at kreativitet senere i livet kan inneholde elementer av

psykologisk kompensasjon: Man kan gjøre store bragder (prestasjoner) på tross av vanskeligheter i livet. Niels Henrik Abel var plaget med dårlig helse og døde svært ung. Komponisten Ludwig van Beethoven (1770-1827) mistet hørselen, og det krevde enorm vilje å skrive stor musikk med et slikt handicap. 6) Tenkningen til en kreativ person vil ofte sprike ut i flere retninger. Den er divergent, og den er flertydig. I alle fall i en utprøvende fase. Man prøver å være åpen for alle impulser som kan virke stimulerende, og gi sinnet materiale å arbeide med. I de senere faser av den kreative prosessen bør tenkningen bli mer konvergent og fokusert. Skal man lykkes, må kreativiteten lede til noe håndfast. Et kunstverk, en bok, en matematisk formel, et eksperiment eller et produkt man skal selge. Skal dette kunne skje, kan man ikke være ubesluttsom og skjele i alle retninger. Man må skaffe seg et fokus, og ikke slippe det av syne før man er i mål. 7) En kreativ person er ikke hele tiden like sosial og omgjengelig. Det kan hende at vedkommende går inn i seg selv og blir fjern i det kreative gjerningsøyeblikket, mens han vanligvis er rimelig sosialt intelligent. Noen mennesker som er antisosiale einstøinger (da.: særlinge), har likevel sitt eget oppkomme av kreativitet. Disse har imidlertid den ulempen at de har vanskelig for å kommunisere det de har fått til. Det kan bli vanskelig for dem å selge ideen og tjene penger på den. Vanskelig å få andre med på å videreutvikle ideen. Vanskelig å få tak i risikokapital. Vanskelig å få andre vitenskapsmenn med på å henvise til arbeidet og derved løfte det fram. Berømmelse er i våre dager blitt en handelsvare, så man må ha noe å tilby dem der ute dersom man skal få berømmelse tilbake i form av omtale. 8) En kreativ person må kunne overvinne motstand. Noen kreative personer kan fin-

ne på å opptre helt hensynsløst når det gjelder å få gjennomslag for sine ideer. Dette kan i verste fall bikke over i psykopati og sosiopati. Se den nye artikkelen til Nina Østby Sæther i tidsskriftet Samtiden. Hun uttrykker bekymring for den senere tids voldsomme fokusering på gründervirksomhet (da.: iværksættervirksomhed) i norsk utdannelse og arbeidsliv. Den som av egen kraft og kreativitet klarer å skape ny næringsvirksomhet, blir genierklært og sett på som et forbilde rent personlighetsmessig. Østby Sæther påpeker at noen av de mest vellykkede norske industribyggerne i fortida har hatt til dels alvorlige skavanker i personligheten. For å realisere seg selv og sine planer har disse til tider opptrådt brutalt i forhold til konkurrerende personer og virksomheter. I vitenskapen stiller dette seg noe annerledes. Nye vitenskapelige framskritt skulle ideelt sett komme forskerfellesskapet til gode og skulle ikke være noe middel til å undertrykke andre. Men her er det forskjell på liv og lære. Vitenskapelig virksomhet inneholder et element av kamp som ikke alltid er edlere enn kampen om markedsandeler i næringslivet.

Litteraturhenvisninger

R. Folven (1983) Idetonic 83. Patentmedisin for næringslivet . Nova Forlag, 7094 Lundamo. P. Lønning (1980) Et veddemål. Pascals berømte argument for gudstroen og 300 års motforestillinger . Universitetsforlaget, Oslo. R.K. Uenishi (1984) Creativity and originality in science . Impact of Science on Society. Unesco no. 134/135 (Creativity and Innovation in the Arts and Sciences), s. 221-229. R. Von Oech (1983) A whack on the side of your head. How to unlock your mind for innovation . Warner Books, New York. N. Østby Sæther (2005) Den grenseløse gründer. Samtiden 1-2005, 62-65.

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Sagen kort

En Steen kand ikke flyve Foranlediget af den kritik som har været fremført i Biologiforbundets blad Kaskelot mod creationisters (mis)brug af termodynamikken som argument mod evolutionsteorien bringer vi her en artikel som tager problemet med termodynamikken op i detaljer. Da det er stof som man let kan køre noget rundt i, er vi glade for at kunne præsentere Origos læsere for en fagmand på området som på en illustativ måde får sat tingene på plads. Af rådgivende ingeniør Arne Kiilerich Fra L. Holberg: Erasmus Montanus (1731), Actus 2: Montanus: Nu skal I faa det at høre. En Steen kand ikke flyve.

Fakta

Termodynamikkens 1. hovedsætning (lov): Den samlede energi i et isoleret system er konstant. Termodynamikkens 2. hovedsætning (også kaldet Entropisætningen): Mængden af brugbar energi i et isoleret system falder, entropien tiltager!

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Det er måske en undskyldelig fejl at entropibegrebet vendes på hovedet i argumentationen for og imod evolutionen, men det er straks værre når argumentationen dækker over grundlæggende misforståelser med hensyn til naturlovene. Således påpeger artiklen at påstanden om at et dyr kan formindske sin entropi ved at æde et andet, er meningsløs al den stund at fordøjelsesprocessen (under varmetab) alene ombytter proteiner. Nej, det er tværtimod sådan at entropien stiger gennem hele fødekæden: Højkomplicerede molekyler ender til slut i den totale opløsning i grundbestanddelene! Hvilket er det samme som den højeste form for entropi! Termodynamikkens hovedsætninger siger faktisk at hvad man end gør, så vil alt, levende som ikke-levende, i den yderste konsekvens gå mod det absolutte forfald, mod den ultimative varmedød. Og denne fysiske kendsgerning er noget svær at forlene med forestillingen om en evolution. Vi er tilbage ved det klassiske problem: informationen!

Nille: Ney, det er vist nok, undtagen man kaster den. Meget mere behøver man ikke at vide for at sætte et stort spørgsmålstegn ved udviklingslæren. Når en sten falder til jorden, kan den ikke samles op igen af den samme energi som blev frigivet ved faldet. Hvis den kunne, var det muligt at fremstille evighedsmaskiner. Og der er stadig nogen som forsøger gæt selv hvem! Energi kan antage mange former; men de kan alle beskrives som enten kinetisk energi eller som potentiel energi. I solens forbrændingsproces skifter dens energi form fra potentiel energi til kinetisk som spredes i universet. Tabet af denne bin-

dingsenergi i solens brintkerner er (midlertidigt) med til at skabe eksistensgrundlaget for jordens biologiske liv. Energi bliver til på grund af tiltrækningen og et fysisk potentiale i form af en afstand der kan tilbagelægges. Der udføres arbejde når en masse bevæges over en afstand ved en given kraft. Vi kan beskrive kinematikken ved Newtons faldlove og sætte størrelse på tyngdeaccelerationen; men vi kan ikke forklare kraften som gør bevægelsen mulig. Så længe vi ikke forstår massetiltrækningen, forstår vi grundlæggende ingenting. Uden massetiltrækning vil alting være stendødt. Energi fortabes ikke jf. termodynamikkens 1. lov; men en stadig mindre energi står til rådighed for at udføre arbejde (i fysisk forstand) jf. termodynamikkens 2. lov. Det sidste kaldes entropivækst som kan forklares ved at fri energi bliver til varmeenergi. Varmeenergien kan ikke igen blive til fri energi. Universets såkaldte varmedød indtræffer når al potentiel energi er omsat til varmeenergi. Nogle forestiller sig måske at termodynamikkens love er en moderne foreteelse, men de blev faktisk opstillet længe inden Darwin gik i korte bukser. Hvis Darwin havde forholdt sig til de termodynamiske love, havde han ikke skrevet Arternes Oprindelse , men i stedet Arternes Forsvinden . Energistrømmen under hjemlige himmelstrøg (fra solen til jorden) forløber med stadigt stigende entropi som følger (forenklet): 1. Fusionsenergi (tab af kernefysisk bindingsenergi i solen). 2. Bredspektret elektromagnetisk stråling (solenergi). 3. Afsætning af varmeenergi på jordskorpen. 4. Udstråling af varmeenergi fra jorden til universet (langbølget stråling). Noget af den strålingsenergi som rammer jorden, forringes ikke umiddelbart til varmeenergi, men omdannes af planter og al-

Fakta

Ekin = ½ * m * v2

Kinetisk energi Det samme som bevægelsesenergi.

Epot = m*g*h

Potentiel energi Den energi som står til rådighed . Også kaldet beliggenhedsenergi.

ger til kemisk bindingsenergi ved reduktion. Der er entropivækst og et mindre entropifald forbundet med energiomsætningen til kemisk bindingsenergi fra solenergi. Ultimativt omsættes den kemiske energi til varmeenergi ved oxidering. Det organiske liv fungerer således som en buffer ved forsinkelse af den samlede entropivækst. Entropi kaldes også varmedød som begreb i fysikkens verden. Entropi ( s) er en fysisk størrelse defineret som forholdet mellem utilgængelig og total energi. Nærmere betegnet forskellen i varmeenergi divideret med absolut energi. Enheden er [J*K-1] (hvor J står for Joule og K for Kelvin). Entropi kan ikke hældes på flasker. Den betegner en stigning eller et fald i energiens tilstand. Entropi er altid voksende i et isoleret system ( der er rockwool i kassen ), i modsætning til jordens økosystem som per definition er et (tilnærmelsesvis) lukket system hvor der udveksles energi med omgivelserne. Creationister kan således ikke påberåbe sig at entropien altid er stigende på jorden! Entropi er med tiden udvidet til også at være et mål for tilfældighed men tilfældighed kan ikke nødvendigvis måles! Taleentropi betyder tab af informationer (i en dårlig samtale). For eksempel imellem creationister og evolutionister.

Evolutionens kontraventil*

Når entropibegrebet inddrages i evolutionsdebatten, forstås det ofte således at: 1. Voksende entropi = øget uorden = ingen sandsynlig evolution

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Vand der løber opad i (tilsyneladende) forbundne kar - uden kapillarvirkning!

Forklaring: 0. Udgangsposition: Impulsventilen er åben, og kontraventilen er lukket. 1. Vandet tiltager i hastighed i accelerationsrøret og løber ud af impulsventilen. 2. Ved en given vandhastighed lukker impulsventilen. 3. Vandet accepterer ikke opbremsningen, presser kontraventilen op og stiger op i luftkammeret. 4. Kontraventilen lukker når den sammenpressede luft skubber vandet tilbage. 5. Vandet kan ikke komme ud igennem kontraventilen og presses op igennem forsyningsrøret til det øverste kar. 6. Vandet begynder igen at accelerere (i accelerationsrøret), og processen gentages

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Kommentar: Potentiel energi (den fornemste energi) bliver til kinetisk energi (degraderet energi) og bliver igen til potentiel energi. Hvordan kan dette lade sig gøre? Beskriv selv entropien i systemet. Forklaringen er at der strømmer langt mere vand ud igennem impulsventilen end den mængde vand som løftes til det øverste kar. Der mistes altså mere potentiel energi end der genvindes, og entropien for det samlede system er stigende! Stødhæverten virker i kraft af energikonverteringen, og karrene er ikke forbundne i hvilestilling. Stødhæverten anvendes ved vandløb i ulande efter devisen: Enklest, billigst og mest energieffektiv.

2. Faldende entropi = øget orden = sandsynlig evolution Men hvor det første er en acceptabel forståelse, er det andet grundlæggende forkert. Hverken perfekt orden eller uorden kan bruges til noget i det organiske livs kode. Hvis vi bruger en computermetafor, betyder orden en nyformateret harddisk, og at alle bits desuden er stillet i positionen 0 . Den perfekte uorden kan genereres af computerens randomfunktion. Men det der er brug for, er et program, en maskinkode, som computeren kan bruge til at løse en opgave. Lad os prøve at ordne nogle få bits til nuller eller et-taller, og programmet vil gå i stå. En anden metafor, en roman: 1. Alle bogstaver er ordnet alfabetisk = ingen historie, entropien = 0 2. Alle bogstaver er tilfældigt ordnet = ingen historie, entropien > 0 3. Alle mellemstadier imellem 1 og 2 = ingen historie, entropien > 0 Problemet er at romanen hverken kan forbedres ved øget uorden (tilfældig bogstavplacering) eller ved øget orden (bogstaver ordnes alfabetisk). Både entropifald og entropivækst vil betyde at historien før eller senere bliver meningsløs. Med dette kan vi teoretisk udlede at selv i et system hvor entropien både stiger og falder, vil begge dele være til skade for evolutionen. Afsnittets indledende sætninger rettes herefter til: 1. Voksende entropi = øget uorden = ingen sandsynlig evolution 2. Faldende entropi = øget orden = ingen sandsynlig evolution Endnu et eksempel: Et snefnug repræsenterer orden ved krystalformationer og udtrykker en form for kompleksitet som er dannet i forbindelse med entropifald. Denne kompleksitet er

Selv i et system hvor entropien både stiger og falder, vil begge dele være til skade for evolutionen. en form for matematisk orden som bl.a. påvirkes af den hastighed hvorved krystallerne opbygges. Man kan i nogen grad sammenligne dette med forudsigelige former for ordnet kompleksitet i en computer. Herunder kan nævnes fraktaler, binære træer m.v. som er meget flotte men livløse. Ved opvarmning forsvinder snefnuggets orden (entropivækst). Ved afkøling genskabes der krystaller i andre spændende formationer; men de kommer sandsynligvis aldrig til at ligne giraffer. Einstein og Niels Bohr ville formentlig være uenige om hvorvidt det der sker, er forudsigeligt. Den perfekte orden (nulentropi) defineres (også) som et perfekt krystal ved det absolutte nulpunkt. Krystallet er som snefnugget (sikkert) meget smukt. Men det kan næppe betegnes som intelligent liv!

Atomets ambitioner

Hver morgen, når jeg vågner, skriger alle atomerne i min krop til mig: Bliv liggende! Dette er udtryk for en sund og helt igennem naturlig dovenskab. Først når kaffeduften sniger sig ind over sengekanten, træder andre kræfter i funktion. Det kan være kræfter som er beskrevet af Freud, Adler, Jung eller Frankl; men de har intet at gøre med mine fysiske grundbestanddeles higen mod det lavest mulige energiniveau. Naturens love vil ultimativt besejre de kræfter som forsøger at holde mig på højkant. Atomet (eller stof generelt) har ingen ambitioner tværtimod synes atomet at snobbe nedad med sin indbyggede stræben mod det lavest mulige energiniveau. Når det er faldet til ro tættest muligt ved et tiltrækningspunkt, er energien afgivet som

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Grundlæggende energitekniske systemer

Problemer: 1 og 2 forveksles og bidrager til den misforståelse at entropien ikke kan vokse i et lukket system. Et system lader sig kun teoretisk afgrænse. Vedr. lokalt entropifald: I primærproduktionen dannes bl.a. glukose ved (over)forbrug af solenergi. Entropien stiger for det samlede regnestykke; men falder (lokalt) for den enhed hvori glukosen dannes, ved en stigning i kemiske potential.

varme til omgivelserne og står ikke længere til rådighed for at bringe atomet tilbage til udgangspositionen. Elektronen (i kemiens verden) vil også altid søge til det lavest mulige energiniveau hvor der er plads til den, og mister derved potentiel energi i form af stråling. Solen kan reversere* denne proces midlertidigt. Eksempel: Når solen skaber frontsystemer på jordoverfladen, falder entropien for den mængde luft som stiger til vejrs (og vinder potentiel energi), mens entropien stiger for den luft som falder ned og mister energi ved varmeafgivelse. Noget tilsvarende sker også for det organiske liv. For det samlede regnestykke gælder at energien bliver til varme som en konstant vækst i entropien.

Solen er ikke kreativ

Solenergien som afsættes på jordoverfladen, fremmer både fysiske og kemiske processer. Der er intet kreativt i disse proORIGO NR. 93 MAJ 2005

For hele fødekæden gælder dog, at entropien stiger jævnt igennem hele forløbet ved forbrænding i alle led, og den frie energi bliver til varme. Kun ca. 2% af primærproducenternes optagne energi omdannes til biomasse. Det entropifald som sker i en organisme ved opbygning af biomasse, har intet at gøre med gevinst af ny og gunstig information, og der er ikke skyggen af evolution i processen. Entropifaldet er 100% forprogrammeret. Vækst er ikke evolution!

cesser. Solen er direkte og indirekte ansvarlig for erosionen på jordens overflade. For eksempel at Himalaya med tiden bliver til sand på bunden af Det Indiske Ocean og derved mister potentiel energi, og at denne energi bliver til varme (entropivækst). Når min bil ruster, er det derimod en kemisk proces (oxidering/forbrænding). Ved processen mistes bindingsenergi, som også bliver til varmeenergi (entropivækst). Solens uv-stråler er også skadelige for organisk materiale på jorden ved direkte cellenedbrydning og kan ultimativt skade vores arvemasse. Den biologiske nedbrydning klares derimod primært af mikroorganismer; men bakteriernes fagforening kalder til strejke såfremt solen ikke leverer den overenskomstmæssige varme. Det er naturligvis vigtigt at skelne imellem spontane processer og processer som kun forløber ved hjælp af enzymer, bakterier m.v. I primærproduktionen (op ad bakke) sørger klorofyl for konstruktion af stof udstyret

med bindingsenergi under entropifald. Energien forbrændes jævnt igennem hele fødekæden ved entropitilvækst (ned ad bakke) indtil grundstofferne er tilbage i den oprindelige form som bl.a. vand og kuldioxid. Vi skal være taknemlige for at processen generelt ikke forløber spontant, hverken opad bakke eller nedad bakke. Men det er oplagt, at processen løber nemmest ned ad bakke (forbrænding). Hvis forbrænding fx skete spontant, ville vi stå i lys lue . Vores levende organisme har heldigvis et forsvar imod nedbryderfødekæden. Al energi som producerer organisk materiale, ødelægger det endnu hurtigere. Depolymerisation forløber eksempelvis meget hurtigere end polymerisation*. Organiske forbindelser kan forbrændes spontant i naturen når solen (via vejrsystemerne) sætter processen i gang ved lynnedslag, og forbrændingen bliver eksoterm (selvnærende). Der kan naturligvis gives langt flere eksempler på endoterm* forbrænding ved solens direkte stråling. Uvstråling kan direkte nedbryde kemiske forbindelser. Men normalt sker det noget langsommere end i den biologiske nedbrydning. Det organiske liv klarer sig dog (indtil videre) på trods af solens skadelige stråler ved vedvarende fornyelse (kopiering og vækst), en egenskab som fabrikanten har glemt at tildele mit automobil. En anden meget vigtig faktor i livets bevarelse er, at opskriften ligger decentralt placeret og på (nærmest) digital form. Mht. informationsentropi er det organiske livs cyklus neutral så længe kopieringen sker fejlfrit! Med hensyn til livets spontane opståen, forekommer det mig at de fleste evolutionister har forladt troen på ursuppens sammensætning, som forudsat i Millers eksperiment fra 1953. Der er nemlig ikke noget der tyder på at atmosfærens sammensætning har været meget anderledes end den er i dag. Bl.a. fordi ilt dannes spontant af uv-stråling ved fotodissociation* af vanddamp. Ammoniakken nedbrydes også af samme energikilde. Den tidlige iltfore-

Der er ingen hjælp at hente for evolutionen i termodynamikkens love. komst bekræftes også geologisk ved enorme rustbunker . Men hvad skal vi nu stille op? Har Miller ingen børnebørn? Når aminosyrer ødelægges momentant af den samme energikilde som skaber dem selv i den ideelle atmosfære (hvis de ikke bliver kunstigt separeret fra energikilden), hvad er så chancerne når oxidering* tillige er mulig? I næste udviklingstrin er aminosyrernes problemer med kombinatorikken formentlig endnu mere uoverskuelig. Hvad sker der når solen rører rundt i ursuppen? Spørger vi termodynamikkens anden lov, er svaret: Øget molekylbevægelse og øget tilfældighed!

Hvad er forskellen på en fisk?

Det sker i forsøg på panikredning af evolutionens dogme at informationsentropien vokser markant i forbindelse med fremsatte påstande. For eksempel når entropibegrebet vendes på hovedet. Dette er naturligvis en tilgivelig og simpel fortegnsfejl. Creationister laver også fodfejl. Indrømmet! Der er sikkert også fejl i min artikel. Lad os få lidt albuerum! Men det er mindre heldigt hvis argumenter dækker over grundlæggende misforståelser om naturens love. Men lad mig sige det således. Der er ingen hjælp at hente for evolutionen i termodynamikkens love. Når det hedder at en organisme kan formindske eller vedligeholde sin entropi (jeg har rettet fortegnsfejlen) ved at konsumere andre organismer på grund af energitilførselen, og at ofrene vinder entropi, er der tale om energibetragtninger som næppe giver mening i diskussionen. Hvis man overhovedet skal gå med på

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Nilles visdom Energiens forringelse - potentiel energi bliver til kinetisk energi.

Kommentar: Kemi er fysik for den yderste elektronskal. Problemer: Forbrænding opfattes ikke altid i samme betydning i biologiens og i kemiens verden. Substansen i tiltrækningskræfterne er ikke kendt. Kernekræfter er modsat rettet i store og ustabile atomer.

Kinetisk energi kan godt blive til potentiel energi. Ellers var det ikke muligt at løfte en sten fra jorden ved solens energi. Men den energi som frigives når stenen igen falder til jorden, kan ikke bruges til at løfte stenen op til udgangspositionen igen. Energi kan ikke genbruges.

tanken bag påstanden, dvs. at jeg som individ (og som carnivor*) kan formindske min entropi , skal jeg ha' grønkorn i stedet for fregner. Eller rettere, i stedet for fortænder. Jeg skal med andre ord være producent i stedet for forbruger. En torsk formindsker ikke entropien ved at æde en sild da det er ombytning af protein med et tilsvarende energiindhold uagtet at proteinstoffet nedbrydes og genopbygges. Det vil også være meningsløst at se på eventuelle forskelle i bindingsenergi i forskellige proteiner. Er der fx mere bindingsenergi i sildesalat end i rejecocktail, for ellers løber evolutionen jo den gale vej! Bliver jeg klogere eller dummere af at spise grisehjerne? Forøger en ål sin intelligens ved at æde et menneskekadaver (eller kaskelotkadaver), eller skal den hellere læse en bog af Ron Hubbard?

blem ved at grave et nyt hul til jorden. Det viste sig imidlertid at der på den måde opstod en ny jordbunke som der skulle graves et hul til osv. Vi kan se rækken af huller som energitekniske åbne systemer sammenlignet med en fødekæde. Den potentielle energi er blot fysisk i stedet for kemisk. Molboerne flytter jord med samme fysiske potentiale i forhold til jordklodens centrum. Den frie (potentielle) energi vokser for ét hul i samme takt som den reduceres for det foregående hul. Entropien falder for det hul der fyldes og stiger for det hul der tømmes. Der udføres overhovedet ikke arbejde i fysisk forstand. Energien bliver blot til molbosved. Sådan er livet! Hvis vi sætter en kasse uden om hele molbohistorien, kan vi måle entropien som konstant voksende. Respirationen, den biologiske betegnelse for forbrænding, er samtidigt det som sætter en grænse for en fødekædes længde. Det meste energi spildes og bliver ikke til vækst. Vækst er som en gentagelse af afstøbninger efter samme form. I molboernes til-

En molbohistorie

Problemet kan anskueliggøres ved en kendt molbohistorie: Molboerne som havde fået jord i overskud, løste deres pro-

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

fælde samme skovl. Vækst er 100% forprogrammeret gentagen kopiering. Selv faldende entropi er ikke evolution, og vækst er ikke evolution. Det nytter ikke at forsøge at vride armen om på termodynamikken love. Entropien vokser jævnt igennem hele fødekæden fordi der i alle stofskifteprocesser tabes energi i form af varme! Det bør nøje overvejes hvornår entropibegrebet har nogen mening i forhold til den påståede evolution, og hvornår det ikke har. Men lad os slå én ting fast. Voksende entropi er generelt til skade for evolutionen; men faldende entropi er på den anden side heller ikke til gavn for evolutionen. Desuden gælder det at information som tabes i forbindelse med entropivækst ikke genvindes under entropifald. Termodynamikkens uomgængelige naturlove (sammen med tyngdeloven) udgør massive barrierer imod evolutionen ved to forhold: 1. Den irreversible tilfældiggørelse (informationstab). 2. Stoffets vedvarende higen mod det laveste energiniveau. Sidstnævnte forhold betyder at livets mindste byggestene hellere vil være frit kvælstof, vand og kuldioxid (+ varme), end de vil indgå i komplekse organiske molekyler. Og hermed er universets mest grundlæggende naturlove generelt imod evolutionen.

Det store godnat

Det lyder mest flatterende at vi (som mennesker) er på vej mod nye uanede højder. Men vi kan godt slå en streg over den evolutionære romantik, for det er ikke den vej det går. Evolutionens dogme bør grund-

Entropien vokser jævnt igennem hele fødekæden. læggende aflives ved den simple kendsgerning at en sten, jf. Holbergs Erasmus, ikke kan flyve. Når man slipper den, falder den til jorden. Så banalt er det! Når vi vender ryggen til Big Bang og ser frem i tiden, er det imod det uundgåelige store godnat. Når lyset i den sidste stjerne er slukket, elementarpartiklerne er lagt i seng på det lavest mulige energiniveau, og energien er jævnt fordelt som varme i universet så er det fysiske nirvana opnået, i overensstemmelse med termodynamikkens love og stoffets indre tilbøjelighed.

Ordliste

kontraventil en modventil som forhindrer tilbageløb. reversere vende om, at r. en proces er at få den til at løbe baglæns . polymerisation kemisk proces hvori mindre molekyler sættes sammen i større. Som oftest nævnt i forbindelse med polymerisering af kulstofatomer i plastindustrien. endoterm forbrænding varmeforbrugende kemisk proces. fotodissociation lysspaltning (her spaltning af H2O-molekyler til H2- og O2-molekyler). oxidere kommer af ilte , indgå kemisk forbindelse med ilt; når jern oxideres, bliver det til rust. Andre grundstoffer end ilt indgår som iltningsmiddel (oxidator). Oxidation løber modsat reduktion. carnivor kødæder (løve) i modsætning til planteæder herbivor (gazelle).

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Evolution anno 1853 Darwin bliver udråbt til evolutionens fader. Darwin var langt fra den første evolutionist. Der gik mange forud, og den mest kendte er Lamarck som huskes fra tegningerne med giraffens hals som blev længere og længere jo mere den strakte den. Evolutionsteorien går meget længere tilbage 400 f.Kr. formulerede grækerne allerede nogle tanker om at vi som mennesker stammer fra fisk. Meyers fremmedordbog viser at evolution heller ikke i Danmark var ukendt før Darwins udgivelse af sin berømte bog Arternes oprindelse i 1859. Evolution: Udviklingslære, ifølge hvilken spiren til det avlede Væsen har ligget i det avlende, og saaledes tilbage til Verdens Begyndelse. (Meyers fremmedordbog. Thieles Bogtrykkeri 1853). Spiren til det avlede var DNA, men man havde intet kendskab til DNA på det tidspunkt. Det er en definition som for øvrigt går fint i spænd med troen på en skabelse. KBØ

Er mennesket en tilfældighed, har det ikke en værdi Det forhold at vi skulle være et resultat af en tilfældig udvikling, giver grobund for mange tanker. Tilfældigt udviklet stiller os lige i værdi med andre tilfældigt udviklede ting som runde sten, rundorme og coli-bakterier. Jesper Hoffmeyer har ordet: Den, der fraskriver mennesket betydning, kommer hurtigt til kort i virkeligheden. Han kan tie med sin indsigt, men udtaler han den, er han allerede på glatis. For hvad skulle hans ord betyde? Og mere praktisk: Afviser man, at mennesket betyder noget, får man svært ved at begrunde netop de sider af kulturen, der har sikret den videnskab, som man påberåber sig i sin afvisning: Tankefriheden og menneskerettighederne. Da menneskerettighederne udtrykkeligt gælder for alle og er umistelige, kan de kun begrundes med det ene nøgleforhold, at vi er mennesker. Og hvis det skal være en begrundelse, så må mennesket dog besidde særlig værdighed i en eller anden forstand1 . KBØ 1 Jesper Hoffmeyer. En snegl på vejen betydningens naturhistorie, s. 12. Jesper Hoffmeyer og Rosinante København 1993.

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Darwin den gode lamarckist 1) Om å skyte seg selv i foten Av Jostein Andreassen Darwin skriver i sin selvbiografi at Lamarcks synspunkter ikke hadde noen som helst innflytelse på ham. 2) Det var i 1827, under hans opphold som medisinstudent i Edinburgh, at Dr. Robert Grant senere professor ved Universitetet i London fortalte ham entusiastisk om franskmannens evolusjonsteori og hans påstand om at ervervede egenskaper nedarves: I listened in silent astonishment [forbauselse], and as far I can judge [bedømme], without any effect on my mind. Han forteller videre at han rett før hadde lest sin bestefars bok Zoonomia , hvor similar views [liknende synspunkter] ble fremholdt, but without producing any effect on me. 3) Men effekten på Darwins mind var i alle fall såpass at han leste Lamarck og tok notater under sitt videre opphold i Edinburgh. Hans notatbok fra denne tiden viser det. 4) Videre skriver han i sin selvbiografi:

Nevertheless it is probable [Ikke desto mindre er det sannsynlig] that the hearing rather early in life such views [as Lamarck s and my grandfather s] maintained and praised [opprettholdt og lovprist] may have favoured my upholding them under a different form in my Origin of Species . At this time I admired greatly the Zoonomia ; but on reading it a second time after an interval of ten or fifteen years, I was much disappointed; the proportion of speculation [mengden av spekulasjon] beeing so large to the facts given. 5)

Sludder og vrøvl

I sine senere notater og korrespondanse omtaler Darwin til stadighet synspunktene til Lamarck som absurd [meningsløse], nonsence (sludder), rubbish (vrøvl), skadelige , forkastelig og intetsigende . Hans verk tilhører the History of Error og betegnes som en elendig bok som jeg ikke fikk noe ut av . For der fins det utallige feil , feilaktige grunner , og boken er ytterst tynn, jeg fikk ikke en eneste kjensgjerning eller en eneste ide ut av den. 6) Bortsett fra teorien om at alle arter er etterkommere etter andre arter, ser han ingenting felles mellom Lamarcks hovedverk og Om artenes opprinnelse . Det naturlige utvalg er en helt annen teori, mener han.

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

han skulle komme opp med en velbegrunnet teori som nettopp skulle erstatte franskmannens! Det er meget uriktig, mener jeg, at han var så upåvirket av Lamarck som han selv hevder. I hans notatbøker fra 1836-1844 fins hele 22 henvisninger og kommentarer til Lamarck, eller kommentarer i margen på hans kopi av Zoological Philosophie . Se oversikt nedenfor! Den franske naturforskeren JeanBaptiste Lamarck - og den gode lamarckist Darwin

Med interesse kan vi imidlertid konstatere at gjennom hele 1860-årene så den berømte geologen og nære darwinvenn Charles Lyell store likhetspunkter mellom Darwin og Lamarck, til førstnevntes store irritasjon. Lyell hadde i lang tid vært sterkt imot Lamarck. I begynnelsen av bind II i sitt verk Principles of Geology .. (183033) hadde han brukt flere kapitler til nettopp å argumentere mot hans synspunkter. Siden Lyell så absolutt mente at artene var uforanderlige, hadde han store vansker med å slutte seg til Darwins evolusjonsteori, også til Darwins store irritasjon. Trolig var Lyell i stand til å se mer uhildet på sammenhengen mellom de to enn Darwin selv. Det kan nemlig se ut som om Darwin var mye nærmere Lamarck enn han selv trodde eller i hvert fall var villig til å innrømme til tross for sine stadige utbrudd mot ham, eller kanskje nettopp derfor! 6)

Inngrodd lamarckist

At Darwin mer og mer sluttet seg til Lamarck i slutten av 1860-årene, særlig mht. teorien om at ervervede egenskaper nedarves, er vel kjent. I denne artikkelen vil jeg imidlertid dokumentere at Darwin var en skikkelig og inngrodd lamarckist også tidligere og ikke minst i sitt hovedverk, til tross for at hovedmålsettingen med dette åpenbart var at

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Egen lamarckistisk arvelære

På slutten av sin største bok The Variations of Animals and Plants under Domestication (1868) publiserer Darwin en utførlig arvelære som ikke kunne være bedre skrevet av Lamarck selv. Dette er franskmannens lære, satt i system! Det er også interessant at han, tilsynelatende uten å være klar over det, i dette stykke er blitt foregrepet på en forbausende lik måte av så vel Hippokrates (400-tallet f. Kr.) som Maupertuis og Buffon (begge 1700-tallet.) I sitt forord til The Variations skriver redaktøren, professor Harriet Ritvo: Den spesielle vanskeligheten med å forklare den plutselige fremkomsten av vanskapninger eller noe mindre dramatisk ukjente karakteregenskaper ledet Darwin så vel i senere utgaver av Origin som i The Variations til å bli mer og mer mottakelig for oppfatningen om at ervervede egenskaper i en generasjon kan bli nedarvet i den neste. Vi ser her at historieprofessor Ritvo ikke er klar over Darwins tidligere avhengighet av Lamarck.

Hjelpeprosess for naturlig utvalg

På samme måte skriver Jonathan Miller følgende i boken Darwin for begynnere (1998): Da han resymerte siste utgave av Arte* nes opprinnelse , erkjente han [Darwin] at naturlig utvalg på vesentlig vis fikk hjelp fra de nedarvede virkningene av bruk og manglende bruk av kroppsdeler, og på vesentlig vis dvs. i relasjon til tidligere el-

ler nåværende tilpasningsstrukturer ved direkte påvirkning fra ytre betingelser ... Det viser seg at jeg tidligere har undervurdert hyppigheten og verdien av disse senere variasjonsformene der de leder til permanente strukturelle modifiseringer uavhengig av naturlig utvalg. (Sitat fra side 455 i den norske utgivelsen av Darwins hovedverk, 6. utg.) Miller fortsetter: Ved å innføre denne tilføyelsen vendte Darwin tilbake til sin opprinnelige tro på den lamarckistiske arvevirkningen av innsats og erfaring. Det er rimelig å tro at Miller her med uttrykket opprinnelige sikter til den unge Darwin, altså før han kom opp med sin egen teori. Darwin omtaler arvelæren i The Variations ... som en utførlig teori som skulle forklare arv ved ervervede trekk. Dette var fordi, ifølge Miller, han var begynt å tvile på effektiviteten til naturlig utvalg. Han følte det var nødvendig å innføre en eller annen hjelpeprosess som ville påskynde utviklingsmessige forandringer i en formålstjenlig retning. Dette er i høy grad oppsiktsvekkende. Egentlig lyder det utrolig at Darwin selv innfører hjelpeprosesser fordi han var begynt å tvile på effektiviteten av Det naturlige utvalg, selve Stjernen i hans teori, som darwinistene geniforklarer ham for! I nær sagt hvert eneste leksikon og hver eneste biologilærebok, er det nettopp Det naturlige utvalg som tillegges Darwin som hans store, ja, geniale ide. Som vi altså ser, biter Darwin etter hvert seg selv mer og mer i halen! For, som Ritvo sier: Det har utvilsomt vært heldig for Darwins rykte at hans teori om arv ikke blir så godt husket som hans teori om utvikling ved naturlig utvalg . En teori han altså senere tvilte på, modifiserte og innførte hjelpeprosess for!! I ORIGO nr. 76 dokumenterer jeg dessuten at Darwin måtte innrømme offentlig at skotten Patrick Matthew kom ham i forkjøpet med å lansere teorien om Det naturlig utvalg. Dette vil jeg imidlertid komme tilbake til i en egen artikkel om hans arvelære Pangenese-teorien .

Lamarcks lover

Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) framsatte bl.a. i sitt verk Philosophie zoologique (1809) sin teori om artenes utvikling gjennom bruk/ikke-bruk av organer og nedarving av ervervede egenskaper. Et godt eksempel på det siste er prinsippet om at smedens sønn blir født med større muskler enn kontoristens. Det er dette som gjerne blir forbundet med lamarckisme . Se note 1! En lettere tilgjengelig utgave av Lamarck er oversettelsen til engelsk, Zoological Philosophy , Hafner Publishing Company, New York and London (1963). På side 113 i denne kan vi studere hans 1. og 2. lov. Her er de, litt forenklet: 1. lov: Loven om brug og ikke-brug I ethvert dyr, som ikke har passeret grænsen for sin udvikling, vil en hyppigere og vedvarende brug af et organ gradvis styrke, udvikle eller forstørre dette organ og give det styrke proportionalt med længden af den tid, hvori det er blevet brugt. (Gjengitt fra det danske biologiverket Naturens fortællere , vol. 1, s. 184) Den 2. loven er Loven om erhvervede egenskabers nedarving skal vi ikke skal gå nærmere inn på i denne artikkelen, fordi vi her vil konsentrere oss om Darwins bruk av den første.

Darwin og Lamarcks 1. lov

Ved nøyere ettersyn dukker Lamarcks 1. lov opp forbausende mange ganger i 1. utgave av Om artenes opprinnelse . Oversikt over Darwins bruk av begrepene bruk/ikke-bruk (use/disuse) og habit/habits i 1. utgave av Om artenes opprinnelse Substantivet og verbet use er brukt 51 ganger (X) i boka Adjektivet useful er benyttet 59 X Adjektivet useless 18 X Substantivet disuse 41 X Verbene use and disuse - 14 X used ikke brukt Altså er ordene use og avledninger

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

brukt hele 183 ganger i 1. utgave av Om artenes opprinnelse . Substantivet habit 51 X habits 112 X habitual 4 X habitually 14 X Navnet Lamarck : 2 X Legg merke til at Darwin bruker ordet habit og avledninger hele 181 ganger i 1. utgave av Om artenes opprinnelse . Han er fullt klar over bruk/ikke-bruk av et organ har med vanens (habit) virkning å gjøre, slik skriver Darwin f.eks. i sin historiske skisse i 6. utgave av samme: .. og meget utledet han [Lamarck] fra bruk eller ikke-bruk av organene, altså vanens virkninger. (s. 466 i den norske utgaven.) Kilde: Barrett et al (ed.): A Concordance to Darwin s Origin of Species, First Edition , Cornell University Press, 1981 Oversikt over bruk av ordene use og habit med avledninger i Darwins notatbøker 1836-1844 Substantivet og verbet use 33 X used 33 X, useless 18 X, uses 4 X, using 5 X Adjektivet useful 17 X disuse ikke brukt habit 51 X habits 110 X habitual 49 X habitually 7 X Vi merker oss særlig at ordet habit og avledninger er brukt 217 ganger i notatbøkene. Darwins biograf, Janet Browne, skriver i sitt første bind om naturforskeren: Changes in behaviour now seemed to him a very likely explanation for fixing advantageous alterations in an organism s physical structure. Habits give structure ... habitual instincts precede structure, he wrote in notebook D . But in adopting that idea he knew he was treading on dangerously Lamarckian ground. (s. 383) Kilde: Weinschank et al (ed.): A Concordance to Charles Darwin`s Notebooks 1836-1844 , Cornell University Press, 1990

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Om Darwin som lamarckist, sier Naturens fortellere : Darwinismen udarter I løbet af 1870 erne blev det klart, at Darwins teori var accepteret af den unge generation, men samtidig blev det klart, at darwinismen kunne betyde mange forskellige ting. Darwin selv kan siges at være medskyldig i denne udvikling, dels fordi han faktisk havde lanceret to teorier under ét i Origin of Species, nedstamningsteorien og selektionsteorien, dels fordi han også skiftede standpunkt under kritikernes angreb, således at hans sidste udgave af Origin of Species (6. engelske udgave, 1872 [dette er feil, siste bearbeidede utgave kom i 1876]): Den sidste i Darwins levetid tildelte selektionsteorien en væsentlig reduceret rolle i udviklingsprocessen i forhold til 1. udgaven. Darwin var faktisk blevet mer lamarckist med årene! Men herudover havde forskellige af Darwins tilhængere forbedret eller videreudviklet hans teorier i forskellige retninger, mens Darwin-popularisatorer også bidrog til at forvrænge helhedsbilledet. 7) (Vol. 1, s. 376) Den kjente britiske evolusjonisten Sir Arthur Keith (1866-1955) skriver: And what parts of his theory would he find necessary to discard [vrake]? I do not think he could any longer attribute variability to the direct and indirect action of the conditions of life, and to use and disuse. From the first he seems to have taken over a lamarckian idea as proved, and regarded the effects produced by use and disuse as a major factor in bringing about permanent, hereditable changes in species. He believed that structural changes acquired by parents could be handed over by heredity to their progeny [avkom], although he could present only scrappy [delvise] evidence in support of his belief. He would be mortified [ydmyket] to find that biologists had completely rejected Natural Selection as factor in producing structu-

ral adoptions, such as the sting of the bee. After such a structure was produced, Natural selection could then act on its processor not before. ( Darwin revalued , 1955, s. 132; min uthevning) Eksempler på bruken av use og disuse fra 1. utgave av Om artenes opprinnelse The great and inherited development of the udders [jurene] in cows and goats in countries where they are hibitually milked, in comparison with the state of these organs in other countries, is another instance of the effect of use. (s. 11) Not a single domestic animal can be named which has not in some country drooping ears [ører som henger slapt ned]; and the view suggested by some authors, that the drooping is due to the disuse of the muscles of the ear, from the animals not being much alarmed by danger, seems probable. (s. 11) Variability is governed by many unknown laws, more especially by that of correlation of growth. Something may be attributed to the direct action of the conditions of life. Something must be attributed to use and disuse. (s. 43) Undertitler til kapittel V: Effects of external conditions - Use and Disuse, combined with natural selection; ( ) (s. 131) Overskrift til del-kapittel: Effects of use and disuse (s. 134) From the facts alluded to in the first chapter, I think there can be little doubt that in use in our domestic animals strengthens and enlarges certain parts, and disuse diminishes them; and that such modifications are inherited. Under free nature, we can have no standard of comparison, by which to judge of the effects of long continued use and disuse, for we know not the parent forms; but

many animals have structures which can be explained by the effects of disuse. (s. 134) I believe that the nearly wingless condition of several birds, which now inhabit or have lately inhabited several oceanic islands, tenanted by no beast of prey, has been caused by disuse. (s. 134) There is not sufficient evidence to induce us to believe that mutations are ever inherited; and I should prefer explaining the entire absence of the anterior tarsi in Ateuchus, and their rudimentary condition in some other genera, by the long continued effects of disuse in their progenitors; for as the tarsi are almost always lost in many dung-feeding beetles, they must be lost early in life, and therefore cannot be much used by these insects. (s. 135) In some cases we might easily put down to disuse modifications of structure which are wholly, or mainly, due to natural selection. (s. 135) ( ) these several considerations have made me believe that the wingless condition of so many Madeira beetles is mainly due to the action of natural selection, but combined probably with disuse. (s. 136) This state of the eyes is probably to gradual reduction from disuse, but aided perhaps by natural selection. (s. 137) ( ) and if so, natural selection would constantly aid the effects of disuse. (s. 137) As it is difficult to imagine that eyes, though useless, could be in any way injurious to animals living in darkness, I attribute their loss wholly to disuse. (s. 137) In the same manner as in Madeira the wings of some of the insects have been enlarged, and the wings of others have been reduced by natural selection aided by use and disuse, so in the case of the cave-rat natural

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

selection seems to have struggled with the loss of light and to have increased the size of the eyes, whereas with all the other inhabitants of the caves, disuse by itself seems to have done its work. (s. 137f.) By the time that an animal had reached, after numberless generations, the deepest recesses, disuse will on this view have more or less perfectly obliterated its eyes, and natural selection will often have effected other changes, such as an increase in the length of the antennae or palpi, as a compensation for blindness. (s. 138) On the whole, I think we may conclude that habit, use and disuse, have, in some cases, played a considerable part in the modification of the construction, and of the structure of various organs; but that the effects of use and disuse have often been largely combined with, and sometimes overmastered by, the natural selection of innate differences. (s. 143) I will not, however, here give any instances, for I see hardly any way of distinguishing between the effects, on the one hand, of a part being reduced by this same process or by disuse, and, on the other hand, the actual withdrawal of nutriment from one part owing to the excess of growth in another and adjoining part. (s. 147) Thus rudimentary parts are left to the free play of the various laws of growth, to the effects of long continued disuse, and to the tendency of reservation. (s. 149f.) Habit in producing constitutional differences, and use in strengthening, and disuse in wakening and diminishing organs, seem to have been more potent in their effect. (s. 167f.) It must be inferred from these remarks, that any of the grades of wing-structure here alludes to, which perhaps may all have resulted from disuse, indicate the natural steps by

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

which birds have required their perfect power of flight; but they serve, at least, to show what diversified means of transition are possible. (s. 182) Generally when the same organ appears in several members of the same class, especially if in members having very different habits of life, we may attribute its presence to inheritance from a common ancestor; and its absence in some of the members to its loss through disuse or natural selection. (s. 193) For natural selections acts by its organic and inorganic conditions of life; or by having adapted them during long past periods of time; the adoptions being aided in some cases by use and disuse, being slightly affected by the direct action of the external conditions of life, and being in all cases subjected to the several laws of growth. (s. 206) As modifications of corporeal structure arise from, or are increased by, use or habit, and are diminishing or lost by disuse, so I do not doubt it has been with instincts. (s. 209) By this instinct retained by our chickens has become useless under domestication, for the mother hen has almost lost by disuse the power of flight. (s. 216) No one will dispute that instincts are of the highest importance to each animal. Therefore I can see no difficulty, under changing conditions of life, in natural selection accumulating slight modifications of instinct to any extent, in any useful direction. In some cases habit or use and disuse have come into play. (s. 243) Whatever influence long-continued exercise or use on one hand, and disuse on the other, may have in modifying an organ, such influence will mainly effect the mature animal, which has come to its full power of activity and has to gain its own living; and the

effects thus produced will be inherited at a corresponding mature age. Whereas the young will remain unmodified, or be modified in a lesser degree, by its effects of use and disuse. (s. 447) We often see rudiments of various parts in monsters. But I doubt whether any of these cases throw light on the origin of rudimentary organs in a state of nature, further than by showing that rudiments can be produced; for I doubt whether species under nature ever undergo abrupt changes. I believe that disuse has been the main agency; that it has led in successive generations to the gradual reduction of various organs, until it has become rudimentary, - as in the case of the eyes of animals inhabiting dark caverns, and of the wings of birds inhabiting oceanic islands, which have seldom been forced to take flight, and have ultimately lost the power of flying. (s. 454) An organ, when rendered useless, may well be variable, for its variations cannot be checked by natural selection. At whatever period of life disuse or selection reduces an organ, and this will generally be when the being has become to maturity and to its full powers of action; the principle of inheritance at corresponding ages will produce the organ in its reduced state at the same age, and consequently will seldom affect or reduce it in the embryo. (s. 455) On this same principle and bearing in mind, that when organs are reduced in size, either from disuse or selection, it will generally be at that period of life when the being has to provide for its own wants, and bearing in mind how strong is the principle of inheritance the occurrence of rudimentary organs and their final abortion, present to us no inexplicable difficulties; on the contrary, their presence might have been anticipated. (s. 457)

disuse, and by the direct action of the physical conditions of life. (s. 466) Disuse, aided sometimes by natural selection, will often tend to reduce an organ, when it has become useless by changed habits or under changed conditions of life; and we can hardly understand under this view the meaning of rudimentary organs. But disuse and selection will generally act on each creature, when it has come to maturity and has to play its full part in the struggle for existence, and will thus have little power of acting on an organ during early life; hence the organ will not be much reduced or rendered rudimentary at this early age. The calf, for instance, has inherited teeth, which never cut through the gums of the upper jaw, from an early progenitor having well-developed teeth; and we may believe, that the teeth in the mature animal were reduced, during successive generations, by disuse or by the tongue or the palate having been fitted by natural selection to browse without their aid; whereas in the calf, the teeth have been left untouched by selection or disuse, and on the principle of inheritance at corresponding ages have been inherited from a remote period to the present day. (s. 479f.) A grand and almost untrodden field of inquiry will be opened, on the causes and laws of variation of growth, on the effects of use and disuse, on the direct action of external conditions, and so forth. (s. 486) These laws, taken in the largest sense, being growth with reproduction; inheritance which is almost implied by reproduction; variability from the indirect and direct action of the external conditions of life, and from use and disuse; a ratio of increase so high as to lead to a struggle for life, and as a consequence to natural selection, entailing divergence of character and the extinction of lessimproved forms. (s. 490)

Variability is governed by many complex laws, - by correlation of growth, by use and

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Konklusjon

Darwin bruker i forbausende stor grad det lamarckistiske prinsipp om bruk/ikkebruk som delforklaring på evolusjonen i sin fremstilling av denne allerede i 1. utgave av sitt hovedverk, ofte i samvirke med eller i forbindelse med nedtoning av sine hovedprinsipper. Det naturlige utvalg og/ eller variability det vi i dag kaller mutasjoner. Vi ser altså på den ene side hvordan Darwin til stadighet tar avstand fra Lamarck og skjeller ham ut, mens han samtidig bare blir mer og mer avhengig av ham på bekostning av sine egne teorier og sin egen orginalitet.

Noter

1) Den franske naturforskeren Jean-Baptiste Lamarck (1744 1829) utgav sitt verk Philosophie zoologique i 1809. Om dette sier f.eks. nettstedet til Store norske leksikon , storenorskeleksikon.no, 2004: Hovedprinsippene (...) er at artene ikke er konstante, men til stadighet forandrer seg. Dessuten spiller bruk og ikke-bruk av de enkelte organer stor rolle; noen organer kan bli sterkere utviklet, andre redusert eller forsvinne helt. De nye egenskapene, som organismene har ervervet i løpet av livet, skulle så uten videre gå i arv til avkommet. De individuelle forandringene, som organismene oppnår i løpet av livet, blir således summert opp fra generasjon til generasjon, og på denne måten foregår den gradvise utviklingen av dyr og planter. (min uthevning) (...) Genetisk forskning har vist at ervervede egenskaper ikke nedarves. Derfor er grunnlaget for lamarckismen ikke til stede. I det tidligere Sovjetunionen fikk lamarckismen en uventet oppblomstring i 1935 50-årene i T. D. Lysenkos »nye sovjetiske arvelære«, som under Stalin var den eneste godkjente genetikk. 2) Nora Barlow (ed.): The Autobiography of Charles Darwin 1809-1882 (1958), s. 49. 3) Erasmus Darwin (1731 1802), Charles Darwins farfar, var en britisk lege, naturforsker og dikter. I sitt verk Zoonomia, or the Laws

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

of Organic Life (1794 96) fremsetter han en slags utviklingslære. Han nevner her bl.a. betydningen av skiftende kår for dannelse av nye arter og den store rolle tilpasningen spiller. Han fremhever at alle livsformer har utviklet seg fra et eneste »filament«, og at utviklingen har tatt mange millioner år. 4) Da Grant snakket til Darwin, hadde han allerede, ifølge hans viktigste biograf, Janet Browne, lest Lamarcks technical guide til klassifisering av invertebrater (hvirvelløse dyr), the Systeme des animaux sans vertebres . (Browne I 1995, side 83; F. Egerton: Darwin s early reading of Lamarck in: Isis , 67: 452-456, 1976; Darwin Manuscript Collection (DAR), University Library Cambridge, 5: 28.) Browne skriver: Young Darwin, it now turns out, was well aware of evolutionary views and perfectly capable of grasping the full implications of what Grant had to say. Darwin-kjenneren Gertrude Himmelfarb har tidligere funnet fram opplysninger om at Darwin leste Lamarck i denne tiden og viser til Edinburgh notebooks, Cambridge manuscripts , se G.H.: Darwin and the Darwinian Revolution (1968), s. 28. På side 179 skriver hun: In the light of all this, it would be churlish [uhøflig] to deny to Lamarck, as so many Darwinians are today inclined to do [heller til], a prominent place among those who anticipated [foregrep] and even influenced Darwin. (...) His notebooks of 1837 and 1838 testify that Lamarck was an important source of inspiration, both for the theory of evolution in general and for suggestions of specific evolutionary processes and mechanisms. Even then, to be sure, there are reservations: I am sorry to find Mr. Lamarck`s evidence about varieties is reduced to scarcely anything almost all imagination. [Cambridge manuscripts]. But he appears in Darwin`s list of predecessors [forgjengere] and anticipators; his authority is cited on such matters as the formation of the bat's [flaggermus] wings; and there is a striking tribute to him as a scientist and thinker: Lamarck was the Hutton of geology [James Hutton (1726-97) var brite og en av den moderne geologis grunnleggere]. He had few

clear facts but so bold [dristig] and many [?] profound judgments [dypsindige bedømmelser] that [?] Was (sic!) endowed [skjenket] with what may be called the prophetic spirit in science, the highest endowment [gave] of lofty [meget høyt] genius . [Cambridge manuscripts; spørsmålstegnene er satt av Himmelfarb pga vanskeligheter med Darwins håndskrift.] Dette er en tidlig bedømmelse fra Darwins side, ifølge Himmelfarb, senere, når han prøver å skape sin egen originalitet og individualitet, sier hun, kommer alle fordømmelsene over Lamarck. Mens han utbryter at himmelen må bevare ham fra Lamarcks nonsense, så innrømmer han samtidig at the conclusions I am led to are not widely different from his, though the means of change are wholly so. (Darwin to Hooker, Life and Letters II, s. 23.) Like fullt, når han kommer til sitt hovedverk, kaller han det hele for my theory , ikke bare Det naturlige utvalg, men også evolusjonstanken på det mest generelle plan. Dette var jo ganske frekt, og han måtte forandre det siden. 5) Barlow: Autobiography , s. 49. Det virker litt hult at Darwin tar avstand fra spekulasjon. Hvem var flinkere nettopp til å drive med den slags enn nettopp Charles Darwin? Det er helt på det rene at hans arvelære fra 1868 er ren spekulasjon, det er også hans fossilbevis i Om artenes opprinnelse . Her er alt han har å komme med at han håper at funn i framtiden vil gi ham rett. Dette vil vi komme tilbake til i senere artikler. 6) A) absurd : ( It is absurd the way, he assumes [antar] the want of habit cause annihilation [tilintetgjørelse] of organ & vice versa ) Darwins kommentar i margen på Lamarcks hovedverk 1830, vol. 1, s. 268; jfr. Barrett et al (ed.): Charles Darwin`s Notebooks, 18361844 , British Museum/Cornell University Press, 1987, s. 225; (fra Notebook B ) A-1) absurd : ( Lamarck`s willing absurd, not applicable to plant ) Ibid., s. 259; (fra Notebook C ) A-2) absurd : ( Lamarck is the only excepti-

on, that I can think of, of an accurate describer of species, at least in the Invertebrate Kingdom, who has disbelieved in permanent species, but he in his absurd though clever work has done the subject harm, .. ) Francis Darwin (ed.); Life and Letters of Charles Darwin (1887), vol. II, s. 39; udatert brev til botanikeren J.D. Hooker 1849 B) nonsence : ( Heaven forfend me [himmelen fri og bevare meg] from Lamarck's nonsence of a tendency to progression , adaptations from the slow willing of animals , &c.! ) Ibid., s. 23; brev til Hooker 11. jan. 1844 C) rubbish : ( With respect to books on this subject, I do not know any systematical ones, except Lamarck s, which is veritable rubbish; .. ) Ibid., s. 29: udatert brev til Hooker, 1844 D) forkastelig : It leaves the impression on my mind of the Lamarckian doctrine (which I reject) of habits of life being all important. (Browne II, s. 142.) G) intetsigende : To talk of climate or Lamarckian habit producing such adaptations to other organic beings is futile [intetsigende.] ( Correspondence , vol. 6, s. 445; brev til sin venn, den amerikanske botanikkprofessor Asa Gray 5. sept. 1857) H) has done the subject harm : ( har vært skadelig for dette emnet ; Lamarck is the only exception, that I can think of, of an accurate describer of species, at least in the Invertebrate Kingdom, who has disbelieved in permanent species, but he in his absurd though clever work has done the subject harm, .. ; Også sitert ovenfor) Francis Darwin (ed.); Life and Letters of Charles Darwin (1887), vol. II, s. 39; udatert brev til botanikeren J.D. Hooker 1849 G) the History of Error : The History of Error is quite unimportant, but it is curious to observe how exactly & accurately my Grandfather (in Zoonomia Vol I, p. 504 1794) gives Lamarck`s theory. (Barrett et al (ed.): Correspondence , vol. 8,

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

s. 26; brev til Huxley 9. jan. 1860. Her og i fortsettelsen antyder Darwin nokså sterkt at Lamarck har sine tanker fra bestefaren. Hans verk ble jo oversatt til mange språk .. Det samme sier han i et brev til Baden Powell 18. jan. 1860, der han også omtaler Lamarcks verk med beskrivelsen his errorous views . (Ibid. s. 39; Baden Powell var professor i geometri i Oxford.) H) Jeg fikk ikke et eneste fakta eller en eneste ide fra det : You often allude to [hentyder til] Lamarck`s work; I do not know what you think about it, but it appeared to me extremely poor; I got not a fact or idea from it. Barrett et al: Correspondence , vol. 7, s. 348; brev til geologen Lyell, 11. okt. 1859 H) en elendig bok, som jeg ikke fikk noe ut av : Lastly, you refer repeatedly to my view as a modification of Lamarck s doctrine of development and progression. If this is your deliberate [veloverveide] opinion there is nothing to be said, but it does not seem so to me. Plato, Buffon, my grandfather before Lamarck, and others, propounded [la fram] the obvious [innlysende] view that if species were not created separately they must have descended [nedstammet] from other species, and I can see nothing else in common between the Origin and Lamarck. I believe this way of putting the case is very injurious [skadelig] to its acceptance, as it implies necessary progression, and closely connects Wallace s and my views with what I consider, after two deliberate readings, as a wretched [elendig] book, and one from which (I well remember my surprise) I gained nothing ... I must add that Henrietta [Darwins datter], who was a first rate critic & to whom I have not said a word about Lamarck, last night said, It is fair that Sir C. Lyell always calls your theory a modification of Lamarck's? (Francis Darwin (ed.); Life and Letters of Charles Darwin (1887), vol. III, s. 14: brev til geologen Charles Lyell, 12. mars 1863; jfr. Barrett et al: Correspondence .. , vol. 11, s. 223).

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Her sier altså Darwin at han ved to forskjellige anledninger har lest Lamarcks verk grundig. Ifølge Barrett et al: Correspondence .. , vol. 7, s. 348 leste han dette i 1839 og 1842; det samme bekreftes i ibid. vol. 4, Appendix IV, 119: 12a og 5a. Hans kommenterte kopier av disse fins i Universitetsbiblioteket i Cambridge. H) utallige feil : (... thinks every fossil species direct father of existing analogues & no extinction except through man! - [Hence cause of innumerable error in Lamarck.) Barrett et al: Charles Darwin`s Notebooks , s. 292 (fra Notebook C ). Der fins i alt 22 henvisninger og kommentarer fra Darwins side til Lamarcks hovedverk i hans notisbøker fra 1836-1844. I) feilaktig (eg. feilaktige grunner; errorous grounds ): Det er merkverdig hvor meget både av Lamarcks anskuelser og av hans feilaktige grunner min bestefar Dr. Erasmus Darwin har foregrepet i sin Zoonomia ... Darwin i sin historiske oversikt i 1. amerikanske utgave (1860) av Om artenes opprinnelse , s. 466 i den norske (6.) utgaven. Opprinnelig et Preface som ble Historical Sketch og tatt med i de senere engelske utgavene. J) ytterst tynn : ( It appeared to me extremely poor; I got not a fact or idea from it ) brev til sin venn, geologen Lyell 11. okt. 1859; jfr. Barrett et al: Correspondence .. , vol. 7, s. 348) 6) Da paleobotaniker og geologiprofessor Samuel Haughton anmeldte Om artenes opprinnelse i The Dublin Natural History Review , anklaget han Darwin .. of doing no more than reviving Lamarck's theory. (Browne II, s. 107). På side 283 skriver Browne: Although he was not generally a vain [forfengelig] man, he was excessively vulnerable to jibes [overdrevent sårbar for spottende bemerkninger] that his work was merely [bare] a restatement of Lamarck's. He defended his originality as far as good manners would allow, but he always corrected friends and reviewers if they remarked on the similarities. Time after time, Lyell innocently lum-

ped the two together [slo de to sammen]. Time after time, Darwin rebuked [irettesatte] him, and muttered ungraciously [mumlet uvennlig] to Hooker about Lyell's failings. I et brev til Hooker 14. des. 1859 skriver Darwin bl.a.: Old J.E. Gray at B. Mus. [John Edvard Gray, the keeper of the Zoological department at the British Museum , som assisterte Darwin med hans verk om Cirripedia (krepsdyr)] attacked me in a fine style you have just reproduced Lamarck's doctrine & nothing else, & here Lyell & others have been attacking him for 20 years, & because you (with a sneer & laugh) say the very same thing, they are all coming round it is the most ridiculous inconsistency. ( Barrett et al (ed.): Correspondence , vol 7, s. 431) Og i 1863 skriver han om samme emne:

I have had a most kind and delightfully candid [oppriktig] letter from Lyell, who says he spoke out as far as he believes. I have no doubt his belief failed him as he wrote, for I feel sure that at times he no more believed in Creation than you or I. I have grumbled [beklaget meg] a bit in my answer to him at his always classing my work as a modification of Lamarck s which it is no more than any author who did not believe in immutability of species [ som ikke tror at artene er uforanderlige ], and did believe in descent [avstamning]. (Ibid., vol 11, s. 223; brev til botanikeren J. D. Hooker, 13. mars 1863) 7) R.B. Freeman: The Works of Charles Darwin. An Annotated Biographical Handlist , 2. ed. Dawson, 1977, s. 80: The printing of 1876 is the final text as Darwin left it.

ORIGO - særnumre

Flere eksemplarer (også større antal) kan bestilles hos Henrik Friis, tlf.: 9927 2959, e-mail: abonnement@skabelse.dk - eller på ORIGO s hjemmeside: www.skabelse.dk

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

ORIGO dvd-produktioner Vi kan nu tilbyde følgende tre produktioner på dvd: To ORIGO-klassikere på 1 dvd: a) Skabelse eller udvikling? v/ professor A.E. Wilder-Smith (Varighed ca. 32 min.) b) Livets oprindelse. Interview med professor S. Scherer, Münchens Universitet, Varighed ca. 30 min. (Engelsk og tysk. Danske undertekster.)

Wilder-Smith Intelligent Design: Foredrag på Aarhus Universitet, 2004, af dr. William Dembski. Varighed ca. 1 t. 50 min. (Engelsk. Ingen undertekster.)

Dembski

Tre foredrag på engelsk af prof. dr. William Lane Craig NYHED! Foredragene er fra en konference på Aalborg Universitet. De to første foredrag handler om skabelse, tid, evighed og kosmos. Det sidste foredrag handler om den historiske Jesus. De engelske titler på William Lane Craigs tre foredrag på den nye DVD er: Cosmos and creation , Time and eternity og The historical Jesus . Craig

Hver af de tre dvd-produktioner koster 150 kr. inklusiv forsendelse i Danmark. Bestilling foregår pr. mail til Steffen Øhrstrøm, mail: steffen@skabelse.dk. Girokort og regning vedlægges sammen med dvd en.

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Fradragsberettigede gaver En præcisering I forbindelse med orienteringen om hvorvidt gaver til ORIGOs arbejde er skattemæssigt fradragsberettiget, fik jeg skrevet noget sludder. Så én gang til: Gaver til ORIGOs arbejde er ikke fradragsberettiget, men vi har en ordning som næsten er lige så god. Indbetaler man et beløb til Kirkeklokkens Missions-Indsamling, KMI, Mars Allé 38, 2860 Søborg, postgirokonto 282-3519, kan man foreslå at ORIGO betænkes. Skattefar har betinget sig for at anerkende Missionsforeningens fradragsret at den selv bestemmer hvor alle midler skal kanaliseres hen. KMI kan således ikke forpligte sig til at videregive ens gave krone for krone til modtageren. KMI vil normalt videregive et tilsvarende beløb (eller et eventuelt større beløb) til den som man ønsker at betænke; men ikke nødvendigvis umiddelbart efter at ens indbetaling har fundet sted. Dette betyder i praksis at modtageren af gaven ikke vil blive i stand til at se hvem der er giveren, da gaven ikke vil blive viderebragt med et enslydende beløb og tilmed på et tidspunkt hvor det er regnskabsmæssigt hensigtsmæssigt for KMI. Det er fortsat en rigtig god idé at give til KMI fordi gaver udløser yderligere bidrag fra andre fonde som kan gives til missionsaktiviteter i lighed med dem som man som bidragyder særskilt ønsker at støtte, og man kan altid henvende sig for at få et vide hvor meget der i løbet af et regnskabsår er givet til den organisation man har på hjerte. Men det understreges at alle gaver indbetalt ifølge gældende regler til KMI er fradragsberettigede. Beklager at jeg ikke fik gjort rede for de opdaterede oplysninger i første omgang, men nu er det så gjort. :) Knud Aa. Back

ORIGO NR. 93 MAJ 2005

ORIGO Redaktion i Danmark

Overlærer Knud Aa. Back Ibsvej 27, 4440 Mørkøv. Tlf. 5927 1864. E-mail: back@skabelse.dk Cand.theol. Klaus Dahl Skæring Hedevej 52, 8250 Egå. Tlf. 8674 2120. E-mail: klaus@skabelse.dk Konsulent, cand.scient. Holger Daugaard Tranevej 21, 8721 Daugaard. Tlf. 6618 4100. E-mail: holger@skabelse.dk Professor, dr.med. Søren Holm Centre for Social Ethics and Policy, University of Manchester, Humanities Building, Oxford Road, Manchester M13, 9PL UK. E-mail: soren@skabelse.dk IT-ansvarlig, datamatiker Bjarne Krak J.P. Jacobsensvej 45, 1., 8230 Åbyhøj Tlf: 5192 8192. E-mail: bjarne@skabelse.dk Cand.scient. Bent Vogel Kristrupvej 31, 8900 Randers. Tlf. 8641 0496. E-mail: bent@skabelse.dk Cand.scient. Kristian Bánkuti Østergaard Harald Jensens Plads 9, 2. th., 8000 Århus C. Tlf. 86752462. E-mail: krul@skabelse.dk Professor, dr.scient. Peter Øhrstrøm Stokrosevej 5, 9380 Vestbjerg. Tlf. 9829 7061. E-mail: peter@skabelse.dk Freelancer, cand.phil. Niels Jørgen R. Vase Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. E-mail: vacvase@vactext.dk (redaktionssekretær)

Redaksjon i Norge

Konsulent, cand.scient. Rune Espelid 5650 Tysse. E-post: rune.espelid@online.no Forskningsleder, dr.scient. Willy Fjeldskaar Solliv. 9, 4020 Stavanger. E-post: wf@rf.no Cand.real. Jon Kvalbein Amund Hellandsv. 17, 1165 Oslo. E-post: jkvalbei@online.no Professor, dr.philos. Peder A. Tyvand Bjørnekroken 69, 1430 Ås. E-post: peder.tyvand@itf.nlh.no Høgskolelektor, cand.real. Steinar Thorvaldsen Sørliavn. 10, 9018 Tromsø. E-post: steinar@hitos.no

Abonnement og bestillinger:

Norge: Steinar Thorvaldsen, Sørliavn. 10, 9018 Tromsø. Tlf. 7767 2948. Danmark: Henrik Friis, Gl. Landevej 51 A, 1.th., 7400 Herning. Tlf. 9927 2959.

ORIGOs web-adresse: skabelse.dk Layout og sats:

VAC text, Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. Fax 7586 4274. E-mail: vacvase@vactext.dk

Tryk: Øko-Tryk, Videbæk

Ansv. red. af dette nummer: Peter Øhrstrøm og Kristian Bánkuti Østergaard Ansv. red. af næste nummer: Knud Aa. Back © ORIGO. Materiale må kun gengives efter aftale med redaktionen. ORIGO NR. 93 MAJ 2005

Returneres ved varig adresseændring

Returadresse: ORIGO v/Henrik Friis, Gl. Landevej 51 A, 1.th., 7400 Herning

Om ORIGO Tidsskriftet ORIGO er oprettet af en gruppe kristne med interesse for forholdet mellem tro og naturvidenskab. Udgangspunktet for ORIGOs arbejde er troen på, at universet, naturen og livet er skabt, og overbevisningen om, at dette synspunkt har mange etiske og filosofiske konsekvenser. Redaktionen er opmærksom på, at troen på skabelse kan kombineres med naturvidenskabelig aktivitet på flere forskellige måder, og at de videnskabelige teorier, som involverer skabelsestanken, endnu er ufuldstændige. På den anden side vil redaktionen fastholde, at det grundlæggende skabelsessynspunkt kan underbygges mindst lige så godt i videnskabelig henseende som den materialistiske udviklingshypotese. ORIGO har til formål at udbrede kendskabet til: 1. De videnskabelige teorier og modeller vedr. skabelse, som er alternativer til udviklingsteorierne om universets opståen, livets oprindelse, menneskets afstamning mm. 2. De videnskabelige metoder især med henblik på videnskabernes muligheder og begrænsninger. 3. Etiske problemstillinger vedrørende naturvidenskab og medicin. 4. Videnskabsfilosofiske spørgsmål med relation til forholdet mellem tro og videnskab.

ISSN 0109-6168

Nogle artikler i ORIGO forudsætter et vist kendskab til naturvidenskabelige teorier, men bladet redigeres således, at hvert nummer indeholder artikler, som kan læses uden specielle forudsætninger. Normalt er artiklerne i det enkelte nummer sat i rækkefølge efter voksende sværhedsgrad. ORIGO er ikke knyttet til noget bestemt trossamfund og bringer ikke rent forkyndende artikler. Ligeledes gøres der opmærksom på, at de enkelte artikler i ORIGO ikke nødvendigvis svarer til redaktionens synspunkter. Bladet er et åbent forum. Redaktionen modtager gerne artikler, der ligger inden for ORIGOs virkefelt. Det er redaktionens håb at kunne bidrage til en sober stillingtagen i de meget væsentlige spørgsmål om universets og livets oprindelse. Dette vil blive tilstræbt gennem saglig, videnskabeligt forsvarlig argumentation. ORIGO udkommer fem gange om året. Et årsabonnement koster 150 kr. Henvendelse vedrørende abonnement bedes rettet til: ORIGO / Henrik Friis Gl. Landevej 51 A, 1.th., 7400 Herning Tlf. 9927 2959 Giro 730-5753 E-mail: abonnement@skabelse.dk I Norge: ORIGO / Steinar Thorvaldsen Sørliavn. 10, 9018 Tromsø Tlf. 7767 2948. Giro 0540 0461890

ORIGO ORIGO NR. 93 MAJ 2005 NR. 93 MAJ 2005