Issuu

Er det bare held at mennesket kan leve pĂĽ jorden? - Om det antropiske princip

ORIGO - om videnskab, skabelse og etik

Nr. 110 â€˘ Oktober 2008 ORIGO 110

Redaktionskomité i Danmark • Fhv. overlærer Knud Aa. Back Ibsvej 27, 4440 Mørkøv.

ORIGO Tidsskrift om videnskab, skabelse og etik

Tlf. 5927 1864. E-mail: back@skabelse.dk • Cand.polyt. Finn L. N. Boelsmand Rolighedsve 11, 9690 Fjerritslev. Tlf. 3539 7654. E-mail: finn@skabelse.dk • Cand.theol. Klaus Dahl Skæring Hedevej 52, 8250 Egå. Tlf. 8674 2120. E-mail: klaus@skabelse.dk • Seniorforsker, cand.scient. Holger Daugaard

Abonnement og bestillinger: Norge: Knut Sagafos, Glaservegen 65, N-3727 Skien. Bestil per sms på +47 45255878 eller mail på knut.sagafos@t-fk.no Danmark: Henrik Friis, Lavendelvej 6, 7400 Herning. Tlf. 9927 2909. E-mail: abonnement@skabelse.dk

Tranevej 21, 8721 Daugaard.

ORIGOs web-adresser:

Tlf. 6618 4100. E-mail: holger@skabelse.dk

www.skabelse.dk • www.origonorge.no

• Erhvervskundechef, cand.oecon. Henrik Friis Lavendelvej 6, 7400 Herning. Tlf. 9927 2909. E-mail: abonnement@skabelse.dk • Professor, dr.med. Søren Holm Cardiff Law School, Cardiff University, Law Building, Museum Avenue, Cardiff CF10 3XJ, Wales, UK. E-mail: soren@skabelse.dk • PR-medarbejder, multimediedesigner Flemming Karlsmose

Layout og sats: VAC text, Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. Fax 7586 4274. E-mail: info@vactext.dk

Tryk:

Øko-Tryk, Videbæk

Materiale må kun gengives efter aftale med redaktionen.

Tomsgårdsvej 14, st. th., 2400 København NV Tlf. 2851 9450. E-mail: flemming@skabelse.dk • Cand.scient. Bent Vogel Kristrupvej 31, 8900 Randers. Tlf. 8641 0496. E-mail: bent@skabelse.dk • Professor, dr.scient. Peter Øhrstrøm Stokrosevej 5, 9380 Vestbjerg. Tlf. 9829 7061. E-mail: peter@skabelse.dk

INDHOLD Oktober 2008

• Cand.scient. Kristian Bánkuti Østergaard Havrevænget 11, Rindum, 6950 Ringkøbing. Tlf. 61664923. E-mail: kristian@skabelse.dk • Freelancer, cand.phil. Niels Jørgen R. Vase Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. E-mail: info@vactext.dk (redaktionssekretær)

Redaksjonsråd i Norge • Konsulent, cand.scient. Rune Espelid 5650 Tysse. E-post: rune.espelid@online.no • Forskningsleder, professor, dr.scient. Willy Fjeldskaar Grannesveien 19, 4020 Stavanger. E-post: Willy.Fjeldskaar@iris.no • Professor Trygve Gjedrem Lyngveien 19, N-1430 Ås • Lektor Knut Sagafos Glaservegen 65, N-3727 Skien

Trygve Gjedrem: Ørret tilpasser seg genetisk til vanntemperatur

Ingolf Kanestrøm: Finjusterte naturkonstanter og livsbetingelser

Ingolf Kanestrøm: Jordens naturgitte privilegier

Steinar Thorvaldsen: Viktig bok med trosforsvar (bokanmeldelse)

Knut-Willy Sæther: Naturens forståelighet og finstemthet

Ingolf Kanestrøm: Evolusjonens egne grenser

Øyvind A. Voie: Hvordan kan vi vite at livet ble skapt?

E-post: knut.sagafos@t-fk.no • Førsteamanuensis, dr.scient. Steinar Thorvaldsen Sørliavn. 10, 9018 Tromsø. E-post: steinar@hitos.no • Professor, dr.philos. Peder A. Tyvand Dragedalsveien 177, 3766 Sannidal. E-post: peder.tyvand@umb.no

Ansv. red. af dette nummer: Steinar Thorvaldsen Ansv. red. af næste nummer: Holger Daugaard

Forsideillustration: Niels Kr. Grove Sørensen. ORIGO 110

Re d

Naturens jackpot med finstemte konstanter Dette nummer av Origo har flere artikler om det som gjerne kalles Det antropiske prinsipp. Grunnen er at vi vil markere at dette er det første designargument som nå blir anerkjent av hovedstrømmen av forskere, og dermed kan få plass i lærebøkene ved våre skoler. Naturkonstantene er noe vi lærer om innen grunnleggende fysikk. Tidligere mente vi vel at dette bare var tall med mange desimaler som det var vanskelig å huske. Men det viser seg at de er finstemte omtrent som strengene på gitaren. Jeg glemmer ikke første gang jeg fikk høre at disse konstantene utgjør et finjustert byggverk som muliggjør menneskets eksistens. Det var på begynnelsen av 1980-tallet, og en av professorene i anvendt matematikk, Kristian Dysthe ved Universitetet i Tromsø, ba meg komme innom kontoret for å vise meg et grunnleggende prinsipp som var publisert i en artikkel. Det antropiske prinsipp er så fundamentalt at det nesten er et paradigme i seg selv. Etter at Det antropiske prinsipp var publisert, forsøkte mange å avlede disse naturkonstantene fra de såkalte transcendente matematiske tall som π (= ca. 3,14…) og e (= ca. 2,71…). Men dette var mislykket. De finstemte naturkonstantene viste seg umulig å forutsi. De står på egen grunn og er gitt ved den verdien de har. Som dere vil se av artiklene i dette nummer av Origo, så anerkjennes Det antropiske prinsipp nå av et bredt spekter av ledende vitenskapsteoretikere. Dr. John Polkinghorne er en av de fremste nålevende tenkere og forfattere innen fagfeltet naturvitenskap og tro. Han er medlem av Royal Society, har vært professor i fysikk ved Cambridge University inntil han gikk over i prestetjeneste i Cambridge og Bristol. Se artikkelen av Knut-Willy Sæther som har skrevet doktorgrad om Polkinghorne. Den teoretiske fysikeren og forfatteren Paul Davies hevder det samme om Det antropiske prinsipp i sin bok The Cosmic Blueprint (1988). Liknende argumentasjon finnes også hos en av verdens ledende genetikere, Francis Collins, i boken The language of God (2007). Collins var direktør for prosjektet som kartla hele menneskets genom for noen år siden. Andre kjente forskere som bifaller dette,

ORIGO 110

er Cambridge-professor Stephen Hawking, Harvardprofessor Owen Gingerich og Sir Fred Hoyle. Man kan lure på hvorfor det har tatt så lang tid å få faglig anerkjennelse for Det antropiske prinsipp. Da må vi huske på at naturvitenskapelig arbeid er møysommelig og dermed tar tid. Alt må prøved og veies på “gullvekt”. Det samme vil gjelde den biologiske finstemthet som vi finner i DNA-molekylets koder. Her gjenstår mye forskning, og det har blitt hevdet at vi fortsatt er på steinalderstadiet når det gjelder forståelsen av DNA og den biologiske nano-teknologien som vi finner implementert i dette. Når det gjelder design i molekylærbiologien, har man kun jobb vel 10 år med denne tanken, mens Det antropiske prinsipp i fysikken har over 30 års fartstid. Paradigmeskifter tar gjerne en generasjon. Men med dette nummer av Origo vil vi feire at Det antropiske prinsipp er en generasjon gammelt, og nå har blitt bredt anerkjent som det første designargument i vår tid. Dette er en viktig milepæl og et signal om at flere designbaserte paradigmeskifter kan komme. Steinar Thorvaldsen Redaktør av dette nummer

tio

Ørret tilpasser seg genetisk til vanntemperatur Av Trygve Gjedrem Professor emeritus, Akvaforsk Norge

Ørretyngel fra fire danske elver har nylig fått oppmerksomhet i forbindelse med den pågående debatten om klimaforandringer. Forskningen viser at fiskene genetisk tilpasser seg den vanntemperatur de lever i. Det er professor Michael Møller Hansen fra DTU Aqua, som sammen med sine medarbeidere, har vist at ørret, selv innenfor geografisk små områder, er genetisk tilpasset til forskjellige temperaturforhold. Undersøkelsen som er utført i Danmark, er meget interessant. Den har vist at naturlig utvalg tilpasser ørret til ulike vanntemperatur i elvene. Resultatet forklarer en av årsakene til det store mangfoldet i Guds store og mektige skaperverk. Det fletter seg inn i rekken av mange eksempler på mulighetene for det naturlige utvalget. Jeg vil nevne to andre eksempler fra fisk. Den afrikanske tropiske fiskearten Tilapia er i nyere tid blitt en viktig oppdrettsfisk, men den tåler ikke lave temperaturer i vannet. Den dør ved 8 – 11o C. Mange ønsker å oppdrette den i områder med så lave vintertemperaturer. Da reiser spørsmålet seg om det er genetisk variasjon for å kunne tåle lavere temperaturer enn det som er vanlig. I en undersøkelse av Charo-Karisa og medarbeidere (2005) viste det seg at det er betydelig variasjon for toleranse for lave vanntemperaturer hos Tilapia. Den genetiske variasjonen utgjorde 9 prosent av den totale variasjonen. Det er også andre arbeider som viser om lag (red.: omtrent) samme resultat. Det vil nå bli gjort uvalg for at Tilapia skal tåle lavere vanntemperaturer. På 1960- og 1970-tallet kom det store mengder sur nedbør inn over Sør-Norge, noe som førte til forsurning av vannene. På kort tid resulterte det i en dramatisk fiskedød. Hundrevis av innsjøer, elver og bekker ble fisketomme. Hva hadde skjedd? Virket ikke det naturlige utvalget? Var det ingen genetisk variasjon i toleranse for lav pH i vannet? Vi gjennomførte en omfat-

tende undersøkelse for å studere om det var genetisk variasjon i toleranse for surt vann, og for å finne fram til stammer som tålte surt vann. Over tre år samlet vi inn rogn og melke fra 201 stammer av ørret fordelt på mange familier. Rogna ble holdt på både pH 4,7 og 5,2 fra befruktning og fram til plommesekken var absorbert. Det viste seg at 7,6 % av familiene overlevde på pH 4,7 og 24,1 % på pH 5,2. Den genetiske variasjonen utgjorde fra 0,09 til 0,27 % av den totale variasjonen (Gjedrem, 1976). Det var altså betydelig genetisk variasjon i toleranse for surt vann, men forsurningen av vannene hadde skjedd så fort at det naturlige utvalget ikke rakk å tilpasse fisken til det nye, sure miljøet. Dette ble også understreket av professor Hansen at forandringene må skje sakte dersom det naturlige utvalget skal fungere. Nå ser vi at fisken vender tilbake når pH stiger. Disse tre eksemplene viser at det er genetiske variasjoner hos fisk for en rekke egenskaper, og at naturlig utvalg vil tilpasse dem til forandringer i miljøet dersom de skjer sakte. Det naturlige utvalget er en naturlov som gjør at mangfoldet i naturen opprettholdes dersom vi ikke forstyrrer den. Men så kommer enkelte journalister på banen og påstår at ørret-eksemplet fra Danmark er evolusjon hos større dyr, og at det vil føre til nye arter av ørret. Det er grunn til å spørre om det kan dokumenteres et eneste eksempel på at det naturlige utvalget har skapt en ny art? Det nytter ikke å komme med Darwins finker på Galapagos, for de tilhører fremdeles samme art siden de ved kryssing kan gi fruktbart avkom. For dyr og planter er det over mange generasjoner gjennomført intense utvalg for å få dem mer produktive, og forandringene er i mange tilfelle dramatisk store, men jeg har aldri hørt om at det utvikles nye arter. Dette er og blir, etter min vurdering, ren spekulasjon.

ORIGO 110

Ørretyngel med plommesekk plommesekk.. På dette livsstadiet er klimaendringer.. ørreten meget følsom for effekter av klimaendringer Foto: FFinn inn Sivebæk qua. Sivebæk,, DTU A Aqua.

Referanser Charo-Karisa, H., Rezk, M.A., Bovenhuis, H. and Komen, H. 2005. Heritability of cold tolerance in Nile tilapia, Oreochromis niloticus, juveniles. Aquaculture, 249, side 115-123. Gjedrem, T, 1976. Genetic variation in tolerance of brown trout to acid water. Fagrapport FR 5/76, 11 sider fra prosjektet: Sur nedbørs virkning på skog og fisk. Gjedrem, T, 2004. Genetic improvement of cold-water fish species. Aquaculture Research. Vol.31 No 1, side 25-33.

ORIGO

TEMANUMRE

Flere eksemplarer kan bestilles hos Henrik Friis, tlf.: 9927 2909, e-mail: abonnement@skabelse.dk - eller på ORIGO’s hjemmeside: www.skabelse.dk

ORIGO 110

Finjusterte naturkonstanter og livsbetingelser Av Professor Ingolf Kanestrøm Institutt for geofag, Universitetet i Oslo

I de senere årene er det naturvitenskapelige samfunn blitt overveldet ved oppdagelsen av hvor komplekst og følsomt samspillet mellom ulike elementer må være for at intelligent liv skal utfolde seg på jorda. Faktisk synes universet å være utrolig finjustert helt fra starten. Innen de forskjellige områdene av fysikk og astrofysikk, klassisk kosmologi, kvantemekanikk og biokjemi har en mengd observasjoner gjentatte ganger brakt for dagen at karbonbasert liv på jorda er betinget av en delikat balanse mellom fysiske og kosmologiske størrelser. I følge fysikernes verdensbilde er naturprosessene styrt av naturlovene, og resultatene av naturprosessene er svært avhengig av verdiene av naturkonstantene som inngår i naturlovene. Dersom en av disse størrelsene ble litt forandret, ville balansen bli ødelagt, og livet kunne ikke eksistere. Disse oppdagelsene har fått mange forskere til å konkludere at en slik balanse ikke kan bero på en tilfeldighet, men det krever en form for forklaring. Tradisjonelt ville slike kjensgjerninger bli tatt som bevis på en guddommelig design, som Paleys teologiske argument fremsatt i Natural Theology. Vi skal ikke gå inn på dette her, men vi skal se litt på det som kalles det antropiske prinsipp.

Sterk (kjerne)kraft = 15 Svak kraft = 7,03 * 10-3 Elektromagnestisk kraft = 3,03 * 10-12 Gravitasjonskraften = 5,90 * 10-39 x -x (10 betyr 1 med x nuller bak. 10 betyr 1/10x). Det faktum at gravitasjonskraften er 39 størrelsesordener mindre enn den sterke kraften, er nødvendig for den kosmiske ordningen. Spesielt er det avgjørende for å danne stabile stjerner og planetbaner. Dersom gravitasjonskraften hadde vært en faktor 1012 sterkere, ville universet vært langt mindre og livshistorien mye kortere. En midlere stjerne ville hatt en masse av størrelsesorden 10 12 solens masse, og levetiden ville bli ca. et år. På den andre siden, dersom gravitasjonskraften hadde vært litt svakere, så ville ikke noen stjerne eller galakse bli dannet i det hele. Dersom den sterke kraften hadde vært bare litt svakere, ville kun hydrogenatomer eksistere. Dersom den hadde vært litt sterkere i forhold til den elektromagnetiske kraften, ville en atomkjerne bestående av to protoner være et stabilt trekk ved universet. Dette betyr at det ikke ville være noe hydrogen. Det er tvilsomt om noen stjerner eller galakser da kunne dannes. For at liv skal være mulig, må mer enn 40 elementer kunne bindes sammen til å danne molekyler. Et molekyl består av flere atomer, og atomene har en kjerne bestående av nukleoner (protoner og nøytroner). Vi skal nå se litt nærmere på hvordan man kan få de rette nukleoner, elektronene, atomene og molekylene.

Hvor kritisk er verdiene av naturkonstantene?

Riktig antall nukleoner

For at liv skal eksistere på jorda, må universet frembringe de nødvendige byggeelementene og de naturlige prosessene som er nødvendig for liv. Fysikerne har kartlagt fire fundamentale krefter. Disse kreftene bestemmer hovedtrekkene ved universet. De fire kreftene er den sterke kjernekraften, den svake kraften, den elektromagnetiske kraft og gravitasjonskraften (tyngdekraften). Styrken av kreftene er gitt som:

I det første øyeblikket etter dannelsen inneholdt universet nukleoner og anti-nukleoner. Anti-nukleonene utslettet tilsvarende antall nukleoner og genererte energi. Alle stjerner og galakser er dannet av de nukleonene som ble til overs. Men for at det skulle bli nukleoner til overs, måtte det i utgangspunktet være flest av disse. Dersom den overskytende delen i utgangspunktet hadde vært mindre, ville det ikke blitt nok materie til å danORIGO 110

ne galakser, stjerner og tunge grunnstoffer. Dersom den overskytende delen hadde vært større, kunne galakser dannes, men de ville kondenseres så effektivt at ingen av galaksene ville kunne deles opp og danne stjerner og planeter. Nøytronet er 0,138 % mer massivt enn protonet. Derfor kreves det mer energi for å danne et nøytron enn et proton. Da universet ble nedkjølt etter Big Bang, ble det produsert flere protoner enn nøytroner, omtrent sju ganger så mange. Dersom nøytronet hadde vært enda 0,1 % tyngre, ville det bli dannet for få nøytroner til å danne atomkjernene til alle de tunge elementene som er nødvendige for livet. Dersom nøytronet hadde 0,1 % mindre masse, ville så mange protoner bygges om til nøytroner at alle stjernene ville brytes ned til nøytronstjerner eller svarte hull. Dersom det skal være muligheter for liv på jorda, må nøytronmassen være finjustert med bedre enn 0,1 %. Protoner kan brytes ned til mesoner med en nedbrytningstid på 4 * 1032 år. Dersom protoner skulle brytes ned langsommere, ville ikke universet inneholde nok nukleoner til å lage det nødvendige antall galakser, stjerner og planeter. Dette skyldes at den faktoren som bestemmer nedbrytningshastigheten, også bestemmer forholdet mellom nukleoner og anti-nukleoner i skapelsesøyeblikket. En mindre nedbrytningshastighet ville medføre at antall nukleoner ville nærme seg antall anti-nuORIGO 110

kleoner. Dermed ville for mange nukleoner bli annihilert (da.: tilintetgjort).

Riktig antall elektroner Dersom ikke antall elektroner var lik antall protoner innen en nøyaktighet på én del av 1037 eller bedre, så ville de elektromagnetiske kreftene i universet overvinne gravitasjonen i en slik grad at galakser, stjerner eller planeter ikke kunne ha blitt dannet. Dette er et så strengt krav til presisjon at vi ikke kan forestille oss det.

Danne riktige atomer Biologiske molekyler kan ikke dannes dersom det ikke forekommer et tilstrekkelig utvalg av atomer av forskjellig form og størrelse. For at det skal skje, må det foreligge en delikat balanse mellom naturkonstanter som styrer styrken på sterke og svake vekselvirkninger, gravitasjonskraften og grunntilstandsenergien i atomkjernene. Den sterke vekselvirkningen avgjør i hvilken grad protoner og nøytroner bindes sammen i atomkjernen. Dersom denne kraften er for svak, vil ikke protoner og nøytroner holde sammen. I dette tilfellet ville vi bare ha hydrogen i universet. På den andre siden, dersom den sterke vekselvirkningen var litt sterkere enn det som er observert, ville protoner og nøytro-

ner være så sterkt sammenbundet at ingen av dem ville være frie. I det tilfellet ville det ikke være hydrogen i universet. Livets kjemi er umulig uten hydrogen. Livet ville ikke være mulig om den sterke vekselvirkningen hadde vært 2 % svakere eller 0,3 % sterkere enn det vi observerer. For å kunne bygge opp en rekke forskjellige stabile strukturer som kan vekselvirke, må atomene ha store strukturer med åpent rom mellom atomkjernen og elektronene. For at dette skal være mulig, må både finstrukturkonstanten α (α = 1/137) og forholdet mellom elektronmassen og protonmassen (ne/mp = 1/1836) være små. De små verdiene gjør det mulig å danne lange kjeder av molekyler, som DNA. Men dersom disse konstantene hadde vært for små, ville det ikke nære mulig å bygge stabile atomer. Den svake vekselvirkningen styrer bl.a. radioaktive prosesser. Dersom vekselvirkningen var mye større, ville materien i universet bli fort omdannet til tunge stoffer. Dersom den var mye svakere, ville materien bestå av de letteste elementene. I begge tilfeller ville grunnstoffene som er nødvendige for liv, for eksempel karbon, oksygen, nitrogen og fosfor, enten ikke eksistere eller forekomme i for små mengder. Dessuten ville det være slik at dersom den svake vekselvirkningen ikke var kritisk balansert, så ville de livsnødvendige elementene som bare produseres i kjernen av superstjerner, aldri slippe ut av kjernen. Supernovaer ville ikke eksplodere. Styrken på gravitasjonskraften bestemmer temperaturen i kjernene av stjernene. Dersom kraften var større, ville temperaturen i stjernenes indre bli så høy at den ville “brenne opp” for fort til at det kunne produseres livgivende elementer. En planet som skal opprettholde liv, må bli støttet av en stjerne som både er stabil og som brenner over lang tid. Dersom gravitasjonskraften var for svak, ville stjernene ikke bli varme nok til at kjernefusjon kunne forekomme. Det ville ikke produseres tyngre elementer enn hydrogen og helium. Astrofysikeren Fred Hoyle har påvist at grunntilstandsenergien til atomkjernen til helium, beryllium, karbon og oksygen må være justert i forhold til hverandre om livet skal eksistere. C12 har et energinivå som er bare litt høyere enn summen av energinivåene til Be8 og He4. Uten denne finjusteringen kunne en ikke forvente tilstrekkelig produksjon av karbon. Energinivået til O16 har nøyaktig riktig verdi for å hindre at all karbon går over til oksygen eller til å sikre tilstrekkelig produksjon av O16 for liv. Dersom energien hadde et avvik i forhold til hverandre på mer enn 4 %, ville det ikke dannes et univers med tilstrekkelig oksygen eller karbon til at livet skulle eksistere.

De rette molekylene For at livet skulle kunne oppstå på jorda, måtte mer enn 40 forskjellige elementer kunne bindes sammen til molekyler. Molekylære bindinger er avhengig av minst

to faktorer, styrken til den elektromagnetiske kraft og forholdet mellom protonmassen og elektronmassen. Dersom den elektromagnetiske kraft hadde vært betydelig større, ville atomene være så sterkt bundet til elektronene at de ikke ville “dele” elektroner med andre atomer. Men dersom kraften hadde vært betydelig svakere, ville ikke atomene ha vært bundet til elektronene i det hele. Da ville ikke atomene dele elektroner med hverandre. (Det er “delingen av elektroner” som binder atomene sammen til molekyler.) I dette tilfellet kunne en ikke danne molekyler. Dersom flere enn noen få molekyler skulle dannes, må den elektromagnetiske kraften være svært godt balansert. Størrelsen og stabiliteten av elektronbanene om atomkjernen er avhengig av forholdet mellom protonmassen og elektronmassen. Derfor må også dette forholdet være kritisk balansert. Dersom det ikke var slik, ville de kjemiske bindingene som er nødvendig for å lage store biologiske molekyler, ikke eksistere.

Stjernemasse Forskning viser at forholdet mellom den elektromagnetiske kraften og gravitasjonskraften er en svært viktig faktor. Dersom forholdet disse imellom bare økte med én del av 1040, ville bare store stjerner dannes. Dersom forholdet ble redusert tilsvarende, ville bare små stjerner dannes. Både store og små stjerner er nødvendige for å skape livsbetingelser. De store må eksistere, for bare i disse stjernene produseres livsnødvendige elementer. Men de små stjernene, som sola, må og eksistere, for det er de som brenner lenge nok til å opprettholde planeter med livsbetingelser. Innledningsvis nevnte jeg at de fleste fysikerne mener at naturkonstantene er en del av naturen. Per definisjon beskriver naturlovene fenomener som er i overensstemmelse med regulære mønstre som gjentar seg. Men de overfølsomme verdiene til de fysiske konstantene og randbetingelsene for universet utgjør et høyst irregulært sett av verdier. En kan ikke utføre observasjoner i naturen der konstantene har andre verdier. De presise verdiene utgjør spesifikke trekk av naturlovene. Derfor synes det høyst usannsynlig at noen lov kan forklare hvorfor naturkonstantene har nøyaktig den verdien de har. Astrofysikeren Fred Hoyle har sagt at en fornuftig fortolkning av fakta tilsier at et superintellekt har drevet gjøn (da.: gæk) med fysikken, som med kjemien og biologien, og at det ikke finnes noen blinde krefter verdt å snakke om i naturen. I en bok, “The Emperor’s New Mind” (1989), side 440, stiller oxfordfysikeren Roger Penrose spørsmålet: “Hvor spesielt var Big Bang?” Han svarer at en enkelt parameter – volumet av det opprinnelige faserom – krever en så stor nøyaktighet at “skaperens hensikt må ha vært nøyaktig innen en del av ..” Penrose hadde en kommentar til dette: En kan ikke skrive dette tallet fullt ut… siden det ville være 1 etterfulgt av 10123 påfølgende nuller – flere nuller enn det er nuORIGO 110

kleoner i universet. Slik er den presisjonen som er nødvendig for å sette universet i dets bane.

Det antropiske prinsipp Fysikerne har laget modeller av den reelle verden på forskjellig skala, fra den mikroskopiske verden av subatomære partikler til kosmos. Et slående trekk ved disse modellene er at mennesket selv ikke har noen plass. Dette er ikke overraskende siden de fleste fysikerne anser mennesket, eller mer generelt bevisstheten, som irrelevant for universets funksjonalitet. Mennesket betraktes som passive tilskuere til naturlovene som fungerer over alt og til alle tider. Dette skjer uavhengig av menneskets eksistens. Noen fysikere har reagert på dette upersonlige verdensbildet. Vi har omtalt naturkonstanter som må ha verdier inne svært trange intervaller om det skal eksistere levelig [da.: mulighed for liv] i universet. Forskningen har avdekket at det finnes minst 35 parametre som må anta svært presise definerte verdier om liv skal eksistere. Vi har sett at det eksisterer en ekstrem fin balanse mellom en rekke fysiske og kjemiske størrelser i naturen. Mange mener at dette ikke kan bli avvist med å si at det skyldes tilfeldigheter. Tradisjonelt har det blitt tatt som bevis på en guddommelig design. Antagelsen om at visse avgjørende trekk ved universet er bestemt av menneskets eksistens, er kjent som det antropiske prinsipp. Dette prinsippet sier at det vi kan forvente å kunne observere, må være begrenset til nødvendige betingelser for at vi som observatører kan være til stede. Filosofen Sir Francis Bacon uttrykker det slik: “Dersom mennesket ble tatt bort fra verden, ville resten av verden være på villspor, uten mål og hensikt”. Det antropiske prinsipp ble først lansert av Brandon Carter i 1974. Siden har det antatt ulike formule-

ringer av fysikere som John D. Barrow og Frank J. Tipler (1986). De fremsatte det antropiske prinsipp for å komme til rette med de tilsynelatende usannsynlige sammentreff som danner perfekte forhold for liv. Alt fra energitilstanden til elektronet til den eksakte verdi til den svake vekselvirkningen synes å være skreddersydd for vår eksistens. Livet avhenger av flere uavhengige variable der bare en liten forandring ville gjøre at jorden ville bli ubeboelig. Men vi er her! Det antropiske prinsipp fastslår at grunnen til at vi er her og kan gruble på disse problemene, skyldes det faktum at alle korrekte variable er på plass. Prinsippet må riktignok betegnes som metafysisk. Det kan ikke falsifiseres slik Popper krever, for at en hypotese skal kunne betegnes som naturvitenskapelig.

Litteratur: J.D. Barrow and F.J. Tipler (1986) The Antropic Cosmological Principle. Oxford: Clarendom Press C. Carter (1974) Large Number Coincidences and the Antropic principle i Confrontation of Cosmological Theories with Observational Data. Boston: D. Reidel M.J. Denton (1998) Nature‘s Destiny. The Free Press, New York I. Kanestrøm (2005) Naturkonstanter og livsbetingelser. Fra fysikkens verden, Nr 1, 2005, s. 19-23 John Leslie, Ed. (1998) Modern Cosmology & Philosophy, Prometheus Books, New York Hugh Ross (2001) The Creator and the Cosmos. NAVPRESS, Colorado Hugh Ross (1989) The Fingerprint of God. Whitaker House, New Kensington W. Whewell (1871) Astronomy and General Physics Considered with Reference to Natural Theology. Bohn, London

Evolutionens IKONER - Videnskab eller myte? Om hvorfor det meste af det du har lært i skolen om evolution, er forkert.

239,ORIGO 110

Find den på www.skabelse.dk 9

Jordens naturgitte privilegier Av professor Ingolf Kanestrøm Institutt for geofag, Universitetet i Oslo

Hele universet med alt som er i det, er bygget opp av 92 ulike grunnstoffer. Disse grunnstoffene utgjør et byggesett som kan kombineres i samsvar med de kjemiske lovene for å danne alle materialene og strukturene vi er fortrolig med i dagliglivet, det være bergarter, tre, plastikk, hud, medisiner etc. Ser man på den relative forekomsten av grunnstoffer i naturen, finner man at den samsvarer med den relative forekomst i levende organismer. En kan se at alle de 92 elementene i det periodiske system er nødvendig for å opprettholde livet. For å se hvordan atomene virker i naturen, skal vi først se på deres struktur. Atomets struktur og forekomst i biologisk materiale Hvert atom består av en kjerne som er sammensatt av positivt ladde protoner og nøytrale nøytroner. Om kjernen finnes det sju konsentriske elektronbaner eller skall. Skallene har forskjellig avstand fra kjernen, og til sammen innholder de like mange elektroner som det er protoner i kjernen. Derfor har ikke atomet noen netto elektrisk ladning. Det første skallet kan inneholde maksimalt 2 elektroner, det neste 8 elektroner, det tredje 16, det fjerde 32, det femte 50 og så videre. Karbonatomet (C) som er så viktig for livet, har 6 protoner og 6 nøytroner i kjernen, og 4 elektroner i det andre skallet. Det er således ikke fylt. Uran (U) som er det tyngste atomet som opptrer naturlig, har 92 protoner og elektroner og mer enn 100 nøytroner. Hydrogen (H) og helium (He) er de grunnstoffene som det er mest av i universet. De utgjør størstedelen av stjernemassen. De 24 grunnstoffene som forekommer hyppigst i universet, er av vesentlig betydning for liv. Unntaket er de tre edelgassene argon (Ar), neon (Ne) og helium. De fire grunnstoffene hydrogen, oksygen (O), karbon og nitrogen (N) utgjør hovedmassen av de store molekylene som inngår i levende organismer. Av de 24 grunnstoffene det er mest av i universet, finnes 11 i alle levende ting, og det i tilnærmet samme forhold som i universet. Disse er hydrogen, karbon, oksygen, nitrogen, natrium (Na), magnesium (Mg), fos-

for (P), svovel (S), klor (Cl), kalium (K) og kalsium (Ca), se figur 1 og 2. De utgjør 99,9 % av menneskekroppen.

Forekomsten av grunnstoffer i universet De tyngre atomene er produsert i stjernene ved kjernefysiske prosesser. Disse prosessene starter med hydrogen og bygger tyngre atomer til og med jern. Atomer tyngre enn jern produseres i supernovaer. Den kjensgjerning at bare et begrenset antall atomer dannes ved disse prosessene, skyldes et sett av generiske regler. Disse regulerer stabile kombinasjoner av protoner, nøytroner og elektroner til et fåtall unike mønster representert ved de 92 naturlige forekomster av atomer. Atomer opp til vismut (Bi) er stabile. Tyngre grunnstoffer er ustabile og brytes ned til lettere elementer. Uran, atomnummer 92, brytes ned via rekken av atomene thorium (Th), protactinium (Pa), radon (Ra), polonium (Po), astat (At), vismut (Bi) og til slutt bly (Pb). Ved denne nedbrytningsprosessen blir det avgitt høyenergetiske partikler. Men det er en svært langsom prosess. Uran har en halveringstid på 4,47 milliarder år. Dvs. det tar 4,47 milliarder år før en gitt mengde uran er redusert til det halve. Den relative forekomsten av grunnstoffene i naturen er vist i figur 1.

Radioaktivitetens betydning for biosfæren Det er atomene i den første halvdel av det periodiske system som spiller en primær rolle for biologiske individer. Som vi ser fra figur 1, er forekomsten av atomer fra nummer 44 til uran relativt liten. Da kan en stille spørsmålet. Dersom universet er finjustert for karbonbasert liv, hvorfor er det da så mange grunnstoffer som tilsynelatende ikke kan nyttes av dette liv? Har grunnstoffene i den øvre halvdelen av det periodiske system noen relevans for levende organismer? Dersom prinsippet som styrer strukturen av atomene, er kommet i stand for å generere atomer som kan nyttes av karbonbasert liv på jorden, er det rimelig å anta at også de andre atomene på en måte må være av betydning for livet. ORIGO 110

Vi har seks edelgasser, helium, neon, argon, krypton, xenon og radon. Disse gassene har et ytre elektronskall som er fullt av elektroner. De vil derfor vanskelig kunne reagere med andre grunnstoffer. Derfor kalles de edelgasser. De er et resultat av prinsippet som styrer oppbyggingen av atomene. En kan derfor si at lovene som genererer byggematerialer for biologisk liv, må nødvendigvis generere noen grunnstoffer som er “overflødig”. La oss se på karbon. Det kan anta krystallinsk form – diamant – dersom det utsettes for høyt trykk, trykk som ikke noen levende organisme kunne tåle. Diamant har ingen relevans for levende liv, men det er en egenskap ved karbon som gir diamant som resultat når det utsettes for de naturlige forhold som er i jordens indre. Slike fenomen kan bli resultatet når generelle naturlover virker på materie med trykk og temperatur som ligger langt utenfor det som er forenlig med liv. Vi kan derfor si at dersom det finnes fysiske og kjemiske lover, må det ubønnhørlig oppstå en rekke fysiske og kjemiske fenomen som ikke direkte er nyttig for karbonbasert liv. Hvorfor omfatter det periodiske system de radioaktive elementene? Svaret må ligge i den viktige rolle radioaktiviteten har spilt i den geofysiske utvikling av jorden. Spesielt de prosesser som har dannet det unike fysiske og kjemiske vannholdige miljøet (hydrosfæren) som er spesielt tilpasset karbonbasert liv. Vi vet nå at uran og andre radioaktive stoffer har spilt en vesentlig rolle i utviklingen av jorden. Mengden av disse stoffene er relativt beskjedne. Forekomsten er bestemt til noen få deler per én million. Likevel er varmen som ble dannet ved radioaktiv nedbryting svært viktig. Varmen som dannes per år ved radioaktive prosesser i granitt, er 1 000 ganger større enn den energi-mengden som årlig frigjøres ved jordskjelv. Den er 250 000 ganger større enn den energimengde som blir frigjort ved en 1megatonn kjerneeksplosjon. I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at bergartene er dårlige varmeledere. ORIGO 110

Figur 1. R elativ kosmisk forekomst av de forskjellige grunnstoffene Relativ (C. P onnamperuma). Ponnamperuma).

Figur 2. R elativ forekomst av de 31 første grunnstoffene. K urve A Relativ Kurve urve B for levende materie på jorden (J .T Kurve (J.T .T.. Edsall and for kosmos. K J. W yman). Wyman).

Dersom bergartene ikke hadde hatt en slik varmeisolerende effekt, ville ikke jorden kunne varmes opp.

Differensiering Det var de radioaktive prosessene som forårsaket oppvarmingen av jordens indre like etter dannelsen av planeten. Etter som oppvarmingen holdt fram, ble smeltepunktet for jern nådd, og dråper av jern begynte å falle inn mot jordens sentrum. Dette ga starten til det man kaller differensieringen. Denne prosessen omskapte jorden fra en homogen klode med tilnærmet lik sammensetning i alle dyp, til en klode med lagstrukturer med en tett jernkjerne. Jordskorpa består av stoffer med lavere tetthet og lavere smeltepunkt. Mellom disse strukturene har vi mantelen (da.: kappen). Forskeren sier at uten radioaktivitet ville det ikke være noen differensiering, og uten differensiering ikke noe liv. En betydelig konsekvens av differensieringen er at de kjemiske elementene varierer fra kjernen ut mot jordskorpa. Denne fordelingen er ikke bare bestemt av elementenes relative vekt. Årsaken er at elementene reagerer og danner en rekke forbindelser. Det er de fysisk/ kjemiske egenskapene ved disse forbindelsene som bestemte fordelingen. Det er egenskapene til silikatene mer enn egenskapene til de enkelte atomene som inngår – silisium, oksygen, kalsium, magnesium og aluminium – som gjør at disse fem atomene utgjør hovedmengden av fjellgrunnen. Silikatene smelter ved en relativt lav temperatur, og når stoffet er smeltet, er egenvekten relativt liten. Derfor steg stoffet gjennom differensieringsprosessen og ble lagret i overflata.

Platetektonikk Det kan kanskje synes underlig at dette fenomenet trekkes inn her. Mantelen består av et fast, men likevel et flytende regime (red.: en serie fysiske betingelser). Mantelen leder varme fra jordens indre gjennom et tynt, sterkt skall som er brukket opp i noen få store plater som beveger seg horisontalt på og med mantelen. Når disse platene beveger seg mot hverandre, vil de kunne kollidere. I denne kollisjonen vil den ene platen bevege seg over den andre, løftes opp og danne fjellkjeder. Den nederste platen vil bli tvunget ned i jordens indre. Denne prosessen vil bidra til en sirkulasjon av materialet i jordskorpa, inkludert stoffer som er nødvendig for liv. Det er de radioaktive prosessene som frambringer varmeenergi til de tektoniske prosessene. Prosessen platetektonikk må samspille med den hydrologiske syklus. Den bidrar til erodering av fjellene og fører viktige mineraler tilbake til havene. Det er en ganske tilpasset sammenheng mellom disse prosessene, de er som to tannhjul som griper i hverandre. Den kjemiske og fysiske stabilitet av jordens miljø er et resultat av disse to globale systemene.

Silikater og leire I daglig tale blir det ofte sagt at leire (da.: ler) er dårlig dyrkningsjord, men er det sant? Vi har tidligere nevnt at de radioaktive prosessene medfører at bergarter ved jordoverflata inneholder mye silikater. Bergartene forvitrer på grunn av vann og karbondioksid, prosesser som danner en rekke forbindelser av jord. Dette er viktige forbindelser for plantene, da de absorberer og holder på vann og andre viktige elementer. Her spiller leirpartikler en viktig rolle da de har stor evne til å absorbere vann og binde ioner. Den totale indre overflate til leirpartikler er mye større enn den ytre overflate. Fra slike overflater skjer det en utveksling av kationer og anioner med planterøttene. Det synes liten tvil om at uten den nesten universale forekomsten av leirmineraler i jorden, ville det ikke finnes store terrestriske planter på jorden. Derfor ville det heller ikke forekomme store pattedyr. Med andre ord kan det sies at vår eksistens er avhengig av at de mest vanlige bergartene forvitrer til det som synes å være et ideelt materiale for plantevekst. Det er materialer som absorberer vann og de næringsstoffene som er viktig for vekst.

Egenskaper ved mineraler i jordskorpen Bergarter utsatt for så høy temperatur og stort trykk som det vi finner i mantelen, har relativ lav viskositet (seighet). Dette er viktig for den tektoniske prosess beskrevet ovenfor. Viskositeten til kjente elementer varierer med mer enn 28 størrelsesordener. Viskositeten til bergarter i jordskorpa er så stor at fjellene flyter svært langsomt. Men i motsetning til det mange tror, så flyter også fjell. Det eroderer riktignok raskere enn de flyter. Dersom fjell hadde mye lavere viskositet, ville fjellene flyte ut til store sletter, og de ville ikke ligne de fjellene vi har i dag. Dersom viskositeten av bergarter i mantelen hadde vært betydelig mindre, ville det ha gitt betydelig sterkere turbulente strømninger i mantelen. Det ville påvirke platetektonikken og vulkanaktiviteten. Hadde viskositeten vært betydelig større, ville det tektoniske system bryte sammen. Skal viktige mineraler resirkuleres, må de være løselige i vann. Løseligheten må være nær den observerte verdi. Løseligheten til silikat er tusen ganger lavere enn for karbonat-mineraler som kalsitt og dolomitt. Dersom karbonater hadde vært mindre løselig, ville alt karbon på jorden vært bundet opp i kalksteinsedimenter. Følgelig ville det ikke vært nok karbon i hydrosfæren til å opprettholde liv. Men dersom løseligheten til silikater hadde vært lik løseligheten til karbonater, ville hydrosfæren vært overlesset med store mengder av kalium, aluminium, silisiumdioksid, kalsium og klorid. Dette ville gjøre havet til en overmettet viskøs gjørme (da.: mudderpøl). Alle mineralsyklene som er viktig for livet, omfatter ORIGO 110

en mengde forskjellige kjemiske forbindelser og prosesser som transporterer viktige elementer fra fjell til hav. Der blir de lagret i sedimentene for så etter lang tid å bli inkorporert i berggrunnen i jordskorpa. Ved tektoniske prosesser og vulkanaktivitet blir elementene igjen ført opp til overflata for på nytt delta i forvitringsprosessen. At et tilnærmet konstant nivå av 24 viktige elementer er oppretthold i milliarder av år ved sykliske prosesser, vitner om et finjustert system. Hver resirkuleringsprosess er justert slik at hvert av elementene forekommer i en mengde som er nødvendig for livet i hydrosfæren.

Karbonforbindelser All levende materie fra molekylært til morfologisk nivå er i stor grad dannet av karbonforbindelser. Det gjelder DNA-molekylet, strukturer av cellemembraner til elghorn osv. Når karbon kombineres med andre atomer til karbonforbindelser, er de bundet sammen med kovalente band. Slike band dannes når atom deler sine elektroner i det ytterste elektronskallet i et “forsøk” på å fylle skallet. Karbon bundet til hydrogen danner den store gruppen hydrokarboner, som kan deles i undergrupper. Selv i en slik undergruppe er det stor variasjon i fysisk/kjemiske egenskaper. Innen denne gruppen finner vi diverse olje- og gassprodukter. Kombinasjon av karbon, hydrogen og oksygen utgjør en annen stor gruppe som inneholder etanol, propan, sukker osv. Karbon kombinert med hydrogen, oksygen og nitrogen danner bl.a. aminosyrer som er byggesteiner for proteiner. Antall mulige kjemiske strukturer som kan dannes på basis av disse fire grunnstoffene er nærmest ubegrenset. Minst 100 000 forskjellige forbindelser er nå kjente. Foruten deres mangfold er karbonforbindelsene lite reaktive, og de er metastabile. Med det menes det at molekylet kan frigjøre fri energi ved omforming, men det er stabilt nok til å vare i lang tid dersom det ikke utsettes for varme, stråling og lignende. Metastabilitet er en viktig egenskap ved organiske forbindelser, men den kommer til syne bare innen et trangt temperaturintervall. Dersom temperaturen øker til over 100oC, vil karbonforbindelser bli mer reaktive og kjemisk ustabile. Vitamin C, B1 og B6 blir raskt brutt ned ved en temperatur over 100oC. At instabiliteten til organiske stoffer øker med temperaturen kan illustreres ved at aminosyren alanin, har en halveringstid på 20 milliarder år ved 0oC, 3 milliarder år ved 25oC, men bare 10 år ved 150oC. Den korte oversikten her illustrerer at de livsviktige karbonforbindelsene med hydrogen, oksygen og nitrogen har karakteristikker som mangfold, kompleksitet og metastabilitet. Disse egenskapene opptrer i samme temperaturområde som er nødvendig for at vi skal ha vann. Vann er støpeskjeen for liv basert på karbonkjemi. Under slike forhold kan svake bindinger opprettholde treORIGO 110

dimensjonale molekylstrukturer som er nødvendig for at det molekylære maskineriet i cellene skal fungere. Det er blitt sagt at dersom det ikke fantes karbon, måtte det bli oppfunnet.

Vannets unike egenskaper Vann er det stoffet mennesket er mest fortrolig med. Det inngår i vårt daglige liv på mange måter, i mat, renhold og sanitære forhold. Verken planter, dyr eller mennesker kan eksitere uten vann. Direkte eller gjennom maten må et menneske ha minst 1,5 liter vann daglig for å overleve. I tillegg trenger vi vann til vasking, personlig hygiene og matlaging. 5 liter om dagen blir regnet som et minimum. At livet er basert på en et medium i væskefase er ikke noen tilfeldighet. Det er vanskelig å tenke seg et komplisert kjemisk system som er i stand til å samle seg og formere seg, manipulere sine atomer og molekyler og trekke næring fra omgivelsene, kunne fungere i et annet medium enn i en væske. Oxford-zoologen A.E. Needham mener at tilstandene fast stoff og gassfasen kan utelates som mulighet av fundamentale grunner. I krystallinsk form bindes atomene i krystallgitter. I andre faste stoffer er atomene pakket sammen mer usystematisk. I begge tilfelle er atomene så sterkt bundet, at det er lite spillerom for molekylære dynamiske prosesser assosiert med liv. I gasser på den andre siden er atomene så fri til å bevege seg, at gassen er for flyktig og labil til at den kan betraktes som en aktuell kandidat til å omgi kjemiske livsprosesser. Dersom livet defineres som et komplekst kjemisk system som er i stand til å samle og kopiere seg selv, å manipulere sine komponenter og trekke næ-ringsstoffer og nødvendige bestanddeler fra dets omgivelser, ville det definitivt ikke eksitere om de fysiske lovene i universet bare virket i faste stoffer eller i gasser. Med andre ord er det bare i en væske man kan ha et selvkopierende liv.

Vannets spesielle termiske egenskaper Bestyreren (eng.: Master) av Trinity College, Cambridge, William Whewell oppdaget rundt 1830 at vann utvider seg ved oppvarming og trekker seg sammen med avkjøling. Dersom sammentrekningen av vannet ved avkjøling hadde skjedd helt til frysepunktet, ville is være tyngre enn vann. Ved frost ville den nedre del av vannet i en dam begynne å fryse først. Når bunnvannet først ble frosset til is, ville knapt noe varme slippe ned fra overflaten til å smelte den. Dette kan illustreres ved et enkelt forsøk. En kan ta en beholder med vann hvor det er is på bunnen. Da kan man få det øverste laget til å koke uten at isen smelter. Dersom naturen var slik, ville innsjøer bunnfryse og ødelegge dyrelivet i vannet. Senere har vi lært at vannets egenskaper er mer komplisert enn dette. Vannet trekker seg sammen ved

varme (kondensasjonsvarme). Den latente varmen ved frysing av vann er en av de høyeste for alle kjente væsker. Ved temperaturforhold på jorden er det bare ammoniakk som har høyere latent varme. Fordampningsvarme for vann er den høyeste som er kjent for noen væske. 3) Den spesifikke varmekapasitet for vann (den temperaturen som må tilføres 1 kg vann for at temperaturen skal økes med 1oC) er høyere enn for de fleste væskene. 4) Den termiske varmeledning i vann er fire ganger større enn for noen annen vanlig væske 5) Den termiske ledningsevnen for is og snø er liten.

Guldsmed interesseret i skøjteløbere. (F oto: K (Foto: K.. Back)

avkjøling, men det skjer bare inntil temperaturen når en grense på 4oC. Reduseres temperaturen ytterligere, begynner vannet å utvide seg. Dette betyr at vannet har størst tetthet ved 4oC. Det gjør at vannet i en innsjø ikke begynner å fryse ved bunnen, men ved overflaten. Whewell ble slått av undring da han innså dette. Han mente at noen av vannets egenskaper, som at dets tetthet avtar når temperaturen faller under 4oC, og det faktum at tettheten av is er mindre enn for vann, synes å bryte med det en ville kalle naturlover. Selv om denne egenskapen er avgjørende nødvendig for livet på jorden, har den også noen kjedelige konsekvenser. Mange av oss har nok erfart at vannrør, vannflasker eller bilradiatoren sprenges i stykker når vannet fryser. I 1913 skrev biokjemikeren Lawrence Henderson boka The Fitness of the environment. Henderson viste at vannet hadde stor betydning som støpeform for levende materie. I tråd med Henderson kan vi sette opp følgende punkter for vannets termiske egenskaper: 1) Vann trekker seg sammen hvor det avkjøles inntil fire grader over frysepunktet. Etter dette vil det utvide seg inntil det fryser til is. Is har mindre tetthet enn vann. Disse egenskapene er unike. 2) Når is smelter eller vann fordamper, absorberes varme fra omgivelsene. Dette fenomenet kalles latent

Hvilke konsekvenser har dette? Vi skal kort se på noen. Uten egenskapene nevnt i punkt 1, ville store deler av vannmassene på jorden være permanent lagret i store ismasser på bunnen av havene. Ved høye breddegrader ville innsjøer fryse helt fra bunnen og opp hver vinter. Uten punkt 3 ville forskjellen mellom sommer og vinter være mye større, og vi ville få mer ustabilt vær. Store havstrømmer som Golfstrømmen ville ha mindre kapasitet til å transportere varme fra tropiske områder til polene. Golfstrømmens vannføring er beregnet til 400 km3 per time – omtrent 25 ganger så stor som den samlede vannføring i alle større elver på kontinentet. Golfstrømmen fører til at temperaturen i Norge er 1015oC høyere enn den ellers ville ha vært ved samme breddegrad. Uten punkt 2 ville varmblodige dyr ha større problemer med å bli kvitt kroppsvarmen. For mennesket er varme et avfallsprodukt som må fjernes. Det kan skje ved varmeledning, stråling og fordampning. Ved vanlig kroppstemperatur er varmeledning og stråling lite effektive. Derfor er fordampning den viktigste prosessen. Vann synes å være maksimalt tilpasset til disse prosessene. Det bør og nevnes at når temperaturen øker, øker også fordampningen og dermed avkjølingseffekten av fordampningen. Det viser at avkjølingseffekten av fordampningen øker når behovet for dens egenskaper er mest påkrevende (se avsnittet vann som kjølemiddel). Uten punkt 4 ville det bli vanskelig for cellene som ikke kan benytte konveksjonsstrømmer, til å fordele varmen. Uten punkt 5 ville isolasjonseffekten av snø og is ved høye bredder være tapt. Alle de fem termiske egenskapene til vann tjener til å beskytte individuelle makroskopiske livsformer mot raske temperaturforandringer.

Overflatespenningen Den termiske egenskapen til vannet er ikke den eneste fysiske egenskapen som gjør at vannet er så ekstremt viktig for biologisk liv. En annen viktig egenskap er vannets store overflatespenning. Vi kan se virkningen av overflatespenningen ved at insekter kan gå på vannet. Overflatespenningen har flere biologiske implikasjoner. Det er overflatespenningen som trekker opp ORIGO 110

vann i jordsmonnet fra grunnvannet til røttene til trær og planter. Den bidrar til at vannet kan gå videre fra røtter til grenene i trær. Det kunne knapt eksistere store trær dersom ikke overflatespenningen til vann hadde vært større enn for de fleste andre væskene vi kjenner. En annen effekt finner vi i fjellgrunnen. Overflatespenningen trekker vann inn i smale sprekker i fjellet. Dermed bidrar vannet til erosjon og utvasking av mineraler som er viktig for plantelivet. Også når vannet fryser og utvider seg, bidrar det til oppbrytning og utvasking av mineraler og dannelse av jordsmonn.

Vann som løsemiddel Vannets kjemiske egenskap er av vital betydning. Vann kunne ikke spille noen vesentlig rolle dersom det ikke var et godt løsemiddel. Evnen til å løse opp et stort antall kjemikalier må være til stede om en væske skal fungere som støpeform for “kjemisk liv”. Det viser seg at vann er et bedre løsemiddel enn de aller fleste andre kjente væsker. Vannets evne til å løse opp kjemiske stoff og transportere dem kan illustreres ved eksempler fra naturen. Oppløst materialer som transporteres ved jordens elver til havene er anslått til 5 milliarder tonn per år. Det er registrert 35 forskjellige elementer i havet, men det finnes trolig enda flere som sporstoffer. For å sammenligne dette med biologiske systemer, kan vi nevne at det finnes over 50 ulike stoffer i urinen fra mennesker. Vann er et svært reaktivt kjemikalie. Det katalyserer nesten alle kjente reaksjoner. Likevel er vann mye mindre reaktivt enn andre væsker. Syrer og baser er mye mer reaktive. De vil i løpet av svært kort tid løse stoffer som er nesten uløselig i vann. Men vann kunne ikke utspille sin biologiske rolle dersom det hadde vært så reaktivt som svovelsyre, eller om det var så lite reaktivt som flytende argon. Det synes som om vannets reaksjonsevne, på samme måte som dets andre egenskaper, er maksimalt tilpasset både dets geologiske som dets biologiske funksjon.

Vannets seighet og diffusjon Seigheten (evnen til å flyte) til væsker varierer betydelig. Seigheten til tjære, olivenolje og svovelsyre er henholdsvis 10 milliarder, 100 og 25 ganger seigheten til vann. Selv om seigheten til vann er noe av den laveste vi kjenner for noen væske, er seigheten for flytende hydrogen om lag 100 ganger mindre. Men i hovedsak er det bare gasser som er mer lettflytende. Tilpassingen til det biologiske system ville trolig vært mindre om seigheten hadde vært mindre. Strukturen til levende organismer ville ha blitt utsatt for voldsomme bevegelser da skjærspenningen (indre krefter, skjærkraften pr flateenhet) ville ha vært store ved mindre seighet i vann. Skjærspenninger opptrer i strukturer når krefter som virker på dem, forandrer deres form. Strukturer sammensatt ORIGO 110

av harpiks som har stor seighet, vil motstå skjærspenninger langt bedre enn strukturer som er sammensatt av sirup. Dersom vannets seighet hadde vært mye mindre, så ville fine strukturer bli ødelagt av skjærspenninger. Vannet ville dermed ikke være i stand til å opprettholde noen permanente intrikate mikroorganismer. De fine molekylære strukturene i celler ville neppe overleve. På den andre siden ville mye høyere seighet ha alvorlige konsekvenser. Fisk ville ikke kunne eksistere. Vi kan neppe tenke oss fisk svømme i sirup. Mikroorganismer ville ha problemer med bevege seg. Hadde seigheten til vann vært mye høyere, ville kontrollert bevegelse av store makromolekyler eller av små organismer være umulig. Alle vitale aktiviteter til cellene ville bli frosset. Dermed kunne ikke høyere organismer utvikle seg. Seigheten har stor innflytelse på diffusjonen (transport ved spredning). Det er vanskelig å forestille seg hvordan en nødvendig strøm av stoffer inn og ut av et kjemisk selvkopierende system basert på et flytende medium skulle opprettholdes uten diffusjon. I vann er transporten ved diffusjon over korte avstander svært rask. Oksygen vill diffundere gjennom en midlere (da.: gennemsnitlig) kroppscelle på et hundredels sekund. Den svært raske diffusjonen av små molekyler i vann kan forklare hvorfor små organismer som bakterier kan oppnå næringsstoff og bli kvitt avfallsstoffene ved diffusjon uten annet sirkulasjonssystem. Diffusjonshastigheten for et molekyl er omvendt proporsjonal med væskens seighet. Dersom seigheten økte med en faktor 10, ville diffusjonshastigheten reduseres med samme faktor. Dermed ville det bli problematisk for en organisme å få tilført nok næringsstoffer og opprettholde den metabolske aktivitet (stoffskifte). Bare de minste cellene kunne få tilført nok næringsstoffer.

Seighet og sirkulasjonssystemet Effektiviteten av diffusjon som transportsystem avtar raskt med avstander lengre enn deler av en millimeter. Store organismer må derfor ha transportmuligheter i tillegg til diffusjonen. I praksis betyr det at en må ha et slag sirkulasjonssystem. I all vev til pattedyr finnes det milliarder av tynne hårrør (da.: hårkar, kapillærer) som transporterer næringsstoff, og som ved diffusjon når videre til alle celler med metabolisk aktivitet. Da diffusjonen er lite effektiv over store avstander, kan ikke noen celle leve uten at den er nærmere enn 50 mikrometer fra en åre. I en muskel av en gris finner en derfor mer enn 3 000 hårrør per cm2 av musklene. Dette tilsvarer ca. 15 % av muskelens volum. Slike trange hårrør har en funksjon bare så lenge væsken som skal pumpes gjennom det, har liten seighet. Dette er viktig da strømmen gjennom røret er omvendt proporsjonal med seigheten. Fordobles seigheten

halveres strømmen gjennom røret. Men det finnes ytterligere begrensninger. Det er en sammenheng mellom rørets diameter og motstanden mot strømmen. Denne motstanden varierer med fjerde potens av rørdiameteren. Det vil si at dersom vi halverer rørdiameteren, øker motstanden med en faktor 16. Bare en liten reduksjon i størrelsen på hårrørene kunne oppnås selv om seigheten til vann var en størrelsesorden mindre. En kan tenke seg at en må opprettholde blodstømmen. En halvering av størrelsen til hårrørene ville kreve at seigheten måtte reduseres med en faktor 16, eller at blodtrykket økte med samme faktor. Vi kjenner ingen væske som ved kroppstemperatur har så lav seighet som dette. De minste hårrørene har en diameter på 3-5 mikrometer. Det er essensielt at hårrørene kan fungere med så liten diameter. Siden diffusjonen bare er effektiv over korte distanser, kan høyere organismer eksistere fordi det finnes en myriade at hårrør som gjennomtrenger vevet. Dersom seigheten til vann bare hadde vært litt større, og det miste fungerende hårrør hadde en diameter på 10 mikrometer i stedet for 3, måtte hårrørene utgjøre så å si all muskelvev for å forsyne cellene med oksygen og glukose. Derfor ville design av makroskopisk liv være enormt begrenset.

Vann som kjølemiddel Vi skal se hvordan vannets store varmekapasitet, dets store fordampnings- og kondensasjonsvarme (latent varme), varmeledningsevne og seighet spiller sammen og fungerer som en god varmeregulator for store organismer. All aktivitet forutsetter bruk av energi som igjen produserer varme. Dersom et menneske løper 16 km i løpet av en time, vil det produsere en betydelig mengde varme. Likevel vil kroppstemperaturen etter løpet være ubetydelig høyere enn ved start. Vi er fortrolig med dette, og tenker knapt over det. Men i virkeligheten er det et merkelig fenomen. For dersom dette var en person på 100 kg, ville han produsere tilnærmet 1000 kilokalorier varme. Dersom ikke noe av denne varmen gikk tapt under løpet, ville kroppstemperaturen ha økt med ca. 10oC. Men en slik temperaturøkning ville ha vært fatal. Vi vet at en tempertur på ca. 40oC ved feber er kritisk. Dersom kroppen i hovedsak hadde vært sammensatt av jern, salt, bly eller sprit, ville temperaturøkningen vært på henholdsvis, 100, 50, 300 og 20oC. Den relativt lave økningen på 10oC skyldes vannets store varmekapasitet.

Men siden kroppstemperaturen vil være tilnærmet konstant, må vannet ha andre viktige temperaturregulerende effekter. Den ene av disse er den store fordampningsvarmen. Når løperen svetter under løpet, fordamper svetten og tar en stor energimengde fra kroppen. Fordampning av en liter vann fra et menneske på 100 kg krever 600 kilokalorier, og det reduserer temperaturøkningen med 6oC. Men fortellingen stopper ikke med dette. Varmen som genereres inne i kroppen, må transporteres ut til overflaten. Det kan skje ved varmeledning og konveksjon. Metaller er gode varmeledere, for eksempel kopper og sølv. Sammenlignet med metaller er væsker dårlige ledere. Blant væsker står vann også her i en særstilling med høy varmeledningsevne. Men den er for lav til å kunne transportere varmen fra kroppens indre til overflaten. Bare dersom den er hjulpet av en form for konveksjon (materiell transport av varme) kan den bli tilstrekkelig. Det finnes virkelig en slik konveksjonsmekanisme, blodsystemet. I et voksent menneske sirkulerer det om lag (da.: ca.) seks liter blod. Blodet transporterer varmen fra kroppens indre ut mod de ytre delene. Men som vi har sett, avhenger denne sirkulasjonen av vannets andre kritiske parametere, nemlig seigheten. Men dersom varmeledningsevnen til vann hadde vært betydelig mindre, ville ikke sirkulasjonssystemet vært tilstrekkelig. Kroppen ville “skjære” seg (da.: brænde sammen) som en overopphetet bilmotor. Derimot, dersom varmeledningsevnen hadde vært så stor som for kopper, ville kroppstemperaturen fort innstille seg etter temperaturen til omgivelsene, og det ville være enda vanskeligere å oppnå temperaturregulering. I dette tilfellet ville det knapt finnes varmblodige smådyr. Ja, selv store dyr ville få store problemer.

Litteratur N.C. Brandy and R.R. Weill (1996) The Nature and Properties of Soils. Englewood Cliffs: Prentic Hall J.T. Edsall and J. Wyman (1958) Biophysical Chemistry. New York: Academic Press John Leslie, Ed. (1998) Modern Cosmology & Philosophy, Prometheus Books, New York A.E. Needham (1961) The Uniqueness of Biological Materials. London: Pergamon Press C. Ponnamperuma (1983) Cosmochemistry and the Origin of Life, Ed. C. Ponnamperuma. Dordreecht, Holland:Reidel

ORIGO 110

Viktig bok med trosforsvar Anmeldt av Steinar Thorvaldsen Høgskolen i Tromsø

Det er mange som uttaler seg om trosforsvar, men det er færre som tar på seg å gjøre selve jobben. Lektor Øyvind Gaarder Andersen har lang erfaring i denne rollen, og nå har han samlet det hele i en nyttig bok på vel 300 sider.

Øyvind Gaarder Andersen: Våg å tenke – våg å tro. 303 sider, kr 197. Distributør: Prokla Media, Norge.

Apologetikk Dette er en apologetisk bok som forsvarer den kristne tanke og tro. Den tar opp et bredt spekter av de spørsmål og innvendinger vi møter i hverdagen når vi samtale med mennesker om tro: Hvor kommer Gud ifra? Hva er opprinnelsen til det onde? Skjer det virkelig mirakler? Hvorfor er det mange vitenskapsmenn som tror på Gud? Denne boken ønsker å oppmuntre den kristne ved å peke på hvor gode grunner det finnes til å tro på Bibelens budskap. Og den vil samtidig utfordre den som ikke tror på Gud, eller ikke riktig vet hva du skal tro, til å tenke gjennom det hele en gang til – i et nytt perspektiv.

Ex.phil Boken tar tak i ikke-kristne tankeganger, og går disse inn til margen. Og den gir en god innføring i hva flere kjente tenkere og vitenskapsmenn har sagt. Den faglige presentasjonsformen ligger et sted mellom de populære Alpha-kursene og pensum til Examen philosophicum, og den vil derfor egne seg utmerket som støttelitteratur til studenter som leser Ex.phil ved universitetene våre. Boken er disponert i fem hoveddeler som kan leses uavhengig av hverandre. Del 1 tar opp det ondes problem. I denne sammenheng diskuteres også menneskets frie vilje og muligheten til å velge feil. Del 2 tar opp meningen med livet. Her viser forfatteren til Leo Tolstoj, Jackques Monod, Albert Camus, Ingemar Bergman, C.S. Lewis og Francis A. Schaeffer. Mirakler er tema for del 3. Forfatteren viser til selvopplevde eksempler, og drøfter inngående det største mirakel: oppstandelsen fra de døde. Del 4 forsvarer Bibelens troverdighet. Her er egne avsnitt om Thomasevangeliet og Da Vinci koden. I del 5 om naturvitenskap og tro vises det til at Big Bang-teorien stemmer godt overens med Bibelens framstilling av skapelsen. Forfatteren argumenterer mot ORIGO 110

darwinismen med henvisning til forfattere som Phillip Johnson og Michael Behe. Den avsluttende del 6 av boka gir korte svar på de vanligste innvendinger mot kristendommen. Dette dekker alt fra fortapelsens mulighet til New Age og Bibelens syn på homofili. I et tillegg drøftes også ulike gudsbevis fra en filosofisk vinkling.

Helhetlig Styrken ved denne boken er helheten i framstillingen. Samtidig bæres den oppe av velfundert og velformulert filosofisk grunntone. Forfatteren er en belest og reflektert tenker i beste Schaeffer-tradisjon, med et solid feste i bibelske virkelighetsforståelse. Det er grunner til å anta at den filosoferende vinklingen kan få en større lesekrets enn for eksempel en mer naturvitenskapelig vinkling. Det er jo tross alt flere som liker å tenke enn de som liker å regne. Presentasjonen i denne boken må selvsagt bli kortfattet på enkelte områder. Spesielt synes jeg behandlingen av det antropisk prinsipp burde vært mer utførlig enn det som står på side 188. Boken bærer også preg av å være litt uferdig, med noter som ‘sjekk innrykk’ osv. Boken mangler også stikkordsregister, noe som skulle være enkelt å lage i en tekstbehandler som MS Word. Forfatter Øyvind Gaarder Andersen er forkynner i pinse-bevegelsen, cand.theol. og lektor i teologi ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole i Norge.

lse

Naturens forståelighet og finstemthet Et fornyet forhold mellom naturvitenskap og teologi? Av Knut-Willy Sæther Førsteamanuensis, dr.art. i religionsfilosofi, Institutt for religion, livssyn og kirkefag, Høgskolen i Volda, Norge

Innledning “If God has created the world one might expect there to be some signs that this is the case.”1 Dette sitatet er umiddelbart et uttrykk for det vi kan betegne som en naturlig teologi. Det emnet har vært sentral innen teologien, særlig i den anglo-amerikanske tradisjonen og spesielt innen debatten om forholdet mellom teologi og naturvitenskap. I den pågående debatten møter vi naturlig teologi i en revidert utgave, med et nytt innhold og en ny forståelse. En av de som taler for en slik revidert naturlig teologi, er fysikeren og teologen John Polkinghorne. Han uttrykker seg så sterkt at han betegner naturlig teologi som selve arenaen der teologi og naturvitenskap kan møtes. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på Polkinghornes konsept. Men først et kort historisk riss av naturlig teologi og noen av de tema og problemer som der var i fokus.

Kort historikk Foruten spor av en naturlig teologi i Bibelen, som for eksempel i Romerbrevet (1,19-20), kan vi si at en naturlig teologi som teologisk konsept blir utformet i ulike epoker i kristendommens historie. Det er særlig to perioder som skiller seg ut. For det første finner vi det i middelalderen, med Anselm av Canterbury og Thomas Aquinas som de mest sentrale. Der møter vi en naturlig teologi i særlig grad i tilknytning til gudsbevisene. Den førstnevnte bidrar i hovedsak med sitt ontologiske gudsbevis, mens Thomas bidrar med en mer omfattende tilrettelegging av forholdet mellom tro og viten, og han er særlig kjent for sine fem gudsbevis. Dette

gjøres med det samme siktemålet som Anselm: å argumentere for Guds eksistens. Thomas’ ulike tilnærminger, samlet sett, handler om to hovedargument. Det ene er det kosmologiske argument, det faktum at verden krever en forklaring, eller uttrykt med Leibniz’ ord: “Why does something exist rather than nothing?”2 Det andre kan betegnes som designargumentet, at verden fremstår med en orden og sammenheng, og at dette indikerer en mening og en hensikt. Den andre perioden der naturlig teologi gjør seg særlig gjeldende, er fra siste del av 1700-tallet og inn på 1800-tallet. W. Paley argumenterer for Guds eksistens ut fra naturens design.3 Paleys argument kan knyttes til middelalderens teleologiske gudsbevis. Det er derfor ikke en ny tenkning som her utvikles, men en revitalisering av gamle gudsbevis. Likevel er det i denne perioden en forkjærlighet for å plassere Gud ‘inn i’ de ubesvarte naturvitenskapelige spørsmålene. En slik tankegang har blitt betegnet som ‘God of the gaps’, noe vi skal vende tilbake til senere. Denne argumentasjonen holder seg i hevd godt inn på 1800-tallet, selv om tanken om en designer ut fra naturens design blir kritisert på ulik måte av både Hume og av Kant. Men det er ikke først og fremst av filosofiske grunner at den naturlige teologien blir svekket i denne perioden, men av naturvitenskapelige. Polkinghorne mener at dolkestøtet til tanken om en designer ut fra design i naturen kommer med Darwins utgivelse av On the Origin of Species by Means of Natural Selection i 1859.4 Etter den tid har tanken om en naturlig teologi vært mindre fremtredende. Grunnene til det kan være mange, både fra naturvitenskapelig og teologisk hold. Polkinghorne peker på at tradisjonen fra Kierkegaard har bidratt til at fokuset på en naturlig teologi har blitt svekket. Likeledes har den dialektiske teologien, med Barth i spissen, vært en medvirkende faktor til at naturlig teologi tapte terreng som teologisk tema.

Problemet med tradisjonell naturlig teologi Ifølge Polkinghorne er et hovedproblem med den tradisjonelle naturlige teologien at en plasserer Gud inn som forklaring på ulike fenomener. De naturvitenskaORIGO 110

pelige, uløste, problemene har dermed blitt urettmessig besvart av teologien. En utfordring som melder seg i kjølvannet av en slik tenkning, er en ‘God of the gaps’tankegang.5 Ved å plassere Gud i kunnskapshullene blir den samme Gud redusert når forskningen fyller hullene. Resultatet er tydelig: Desto mer en vet og får kartlagt, desto mindre plass blir det til Gud. Han hevder at dette er noe av svakheten i en del av argumentasjonen knyttet til naturlig teologi, slik en finner det hos f.eks. Paley. En slik type naturlig teologi må derfor forkastes: “The God of the Gaps is dead and with him has died the old-style natural theology of Paley (…). No theologian need to weep for them, for the God of the Gaps, hovering at the periphery of the known world, was far from being someone of whom it could be said that ‘all understand that this is God’.”6 Paleys argument skiller seg derfor fra Thomas’ argument. Polkinghorne hevder at Thomas’ tanke ikke er at Gud plasseres i de kunnskapshullene en til enhver tid måtte ha, men at Gud er “… the ground of all that is in the world and not to be identified with any part of its process.”7 For å illustrere det poenget, sier Polkinghorne at Gud ikke er en aktør på scenen i virkelighetens store drama, men at han er selve forfatteren og produsenten av dramaet. Han peker videre på at hans egen forståelse av naturlig teologi ikke er en ny runde med gamle spørsmål relatert til ‘God of the gaps’. Han hevder at problemet med Paleys designargument er at en prøver å gi teologiske svar på det som er naturvitenskapelige spørsmål. Derimot er det viktig å fremheve at naturvitenskapelige spørsmål må gis naturvitenskapelige svar. Hvis en ikke holder dette klart fra hverandre, vil en havne i ‘God of the gaps’. ‘God of the gaps’ er altså en teologisk bom. Det at Gud blir plassert i kunnskapshullene, gjør urett mot hvordan en bør forstå Gud som skaper. Hvis Gud er Skaperen, så er han knyttet til hele virkeligheten, både det forklarlige og det uforklarlige. Det er en slik bredde en må ha, skal det være meningsfylt å tale om naturlig teologi i dag, mener han.

Polkinghornes reviderte naturlige teologi “Natural theology is important, because if God is the Creator of the world he has surely not left it wholly without marks of his character, however veiled.”8 Hva er så Polkinghornes tenkning om en revidert naturlig teologi? Selv om naturlig teologi fikk en slagside som følge av ‘God of the gaps’-tankegangen, så kan en nå registrere en fornyet interesse for temaet. Han sier selv at det nye initiativet, interessant nok, ikke kommer fra teologisk hold, men fra naturvitenskapelig hold, nærmere bestemt fra det fysiske forskningsmiljø. Det er denne endringen, fra teologi til naturvitenskap, som er noe av det nye i hans naturlige teologi: “Nevertheless, a contemporary revival of natural theology is taking ORIGO 110

place, more at the hands of the physical scientists than at the hands of the theologians.”9 Poenget er at naturvitenskapen frembringer spørsmål og problemstillinger som peker utover sitt eget område. I den forbindelse sier Polkinghorne John P olkinghorne Polkinghorne at virkeligheten ikke er naturvitenskapelig selvforklarende, og at det er særlig fysikken som bidrar til det han kaller de metafysiske spørsmålene. Teologi, og herunder naturlig teologi, bør derfor kunne gi utfyllende perspektiv på det som ligger i forlengelsen av den naturvitenskapelige forskningsaktiviteten: “What theology can do for science is to provide answers to those meta-questions that arise from science but go beyond what science itself can answer.”10 Naturvitenskapen kan bare ta naturlovene som et gitt startpunkt, men teologien kan gi perspektiv på hvorfor lovene er slik de er, sier Polkinghorne. En må altså gå til teologien for å finne en dypere og mer helhetlig forståelse av virkeligheten. Det som blir viktig, er å hevde et kosmologisk argument som korresponderer med det tidligere nevnte spørsmålet hos Leibniz. To alternative svar kan gis: Enten er verden der i kraft av seg selv, eller så eksisterer verden fordi det finnes en guddommelig intelligens. Polkinghorne hevder at det som har frembrakt en fornyet tanke om naturlig teologi, er “… the insight that the laws of nature possess certain characteristics that have resulted in their being seen not to be sufficiently intellectually satisfying and complete in themselves alone.”11 Han peker på noen karakteristika ved virkeligheten som den naturvitenskapelige forskningen aktualiserer, men som den selv ikke kan forklare. Behovet for en dypere forklaring kommer som en følge av at en observerer “… the potentiality inherent in the structure of the world, its interlocking tightly-knit character, and, indeed, its very intelligibility which makes it open to our inquiry.”12 Det er bl.a. disse karakteristika ved virkeligheten som danner utgangspunktet for hans reviderte naturlige teologi.

Ambisjonsnivå til en naturlig teologi Hvilket ambisjonsnivå kan en slik naturlig teologi ha? For det første er en revidert naturlig teologi å forstå som en moderat utgave av den tidligere naturlige teologi. Polkinghorne vil ikke benytte begrepet bevis, men heller begrepet indisier, om hva naturen kan gi av informasjon om en skaper. En naturlig teologi må ikke ha ambisjoner om å finne et guddommelig stempel på det skapte. Det bør være mulig å hevde en naturlig teologi ved å nærme seg skaperverket på en mindre ambisiøs måte: “… one might anticipate that there would be some hints that could be construed as pointing in a divine direction.”13 I en annen sammenheng uttrykker

Polkinghorne det slik at en revidert naturlig teologi bør heller fokusere på “… insight rather than demonstration.”14 For det andre er en revidert naturlig teologi kjennetegnet av at en ikke fokuserer på enkeltheter, slik utgangspunktet for Paley er.15 Ifølge Polkinghorne vil en revidert naturlig teologi “… [look] to the ground of all science’s explanation, the laws of nature that it has to take as the assumed and unexplained basis for all its explanation, and it asks whether there is more to be understood about these laws beyond their mere assertion.”16 Han argumenterer både mot de som hevder at en slik naturlig teologi trenger seg inn på naturvitenskapens domene, og mot de som hevder at dette er en ny variant av en ‘God of the gaps’-tankegang. Til den førstnevnte kritikken vil han si at en revidert naturlig teologi ikke er en rival til naturvitenskapelig forklaring. Den vil derimot være et bidrag til å sette de naturvitenskapelige forklaringene inn i en videre og mer meningsfylt sammenheng. Til den andre kritikken vil han si at det ikke blir en ny runde med kunnskapshullenes Gud fordi en slik tilnærming fokuserer på det som er gitte naturvitenskapelige forhold istedenfor det som er naturvitenskapelig åpne ubesvarte spørsmål.17 Det er viktig for Polkinghorne å påpeke at teologien ikke skal plassere Gud inn som forklaring til det naturvitenskapen ikke kan forklare. I den teologiske diskursen er en revidert naturlig teologi også begrenset. I den forbindelse ser han naturlig teologi i lys av Guds åpenbaring ved Jesus Kristus: “Natural theology may only be able to help us to discern ‘something like a superme being, an absolute nature’, and it is certainly powerless by itself to bring us to know the God and Father of our Lord Jesus Christ, but its insights are not for that reason to be despised.”18 I en annen sammenheng uttrykker han at naturlig teologi leder frem til en begrenset forståelse av Gud som den store arkitekten av universet. En får med andre ord ikke innsikt i Gud selv, men innsikt i Gud slik han fremstår som arkitekten av universet. Kjennskap til Gud får en derimot på en annen måte: “However valuable natural theology may be in pointing to the divine and affording insight into his creation, it will only at best be able by itself to bring us to the Cosmic Architect or Great Mathematician. The God and Father of our Lord Jesus Christ is to be sought by other means.”19 Polkinghorne viser her til bl.a. teologiens praktiske dimensjon gjennom bønn og tilbedelse.

Naturens forståelighet Når en går mer inn i Polkinghornes forståelse av naturlig teologi, er det flere tema som utkrystalliserer seg

som interessante. Jeg vil her kortfattet presentere to: naturens forståelighet og naturens finstemthet. En revidert naturlig teologi bør, ifølge han, bringe på banen den naturvitenskapelige innsikten som er knyttet til naturens forståelighet. Det er nødvendig fordi emnet peker utover det rent naturvitenskapelige. Naturens forståelighet er et mysterium, mener han. For å utdype og tydeliggjøre sitt poeng, tar han utgangspunkt i matematikken: “The mystery deepens when one recognizes that it is mathematics that provides the key to understanding the deep structure of the physical world.”20 Hvis en ikke hevder en forståelighet i naturen, vil naturvitenskap være en umulighet. Forholdet mellom matematikk og fysikk viser at det er et forståelig trekk ved virkeligheten: “Why do reason within (mathematics) and reason without (physics) fit together so perfectly?”21 Han peker på at matematikkens modeller viser seg å korrespondere med det en faktisk avdekker i naturens oppbygning. En motsatt posisjon, at mennesket projiserer en orden over på naturen, er ikke holdbar. Hans tydelige grenseoppgang til en konstruktivistisk forståelse er her klar. Fysikere tilegner seg de ulike matematiske teknikkene fordi erfaringen har vist at dette er den beste, og eneste, veien til å forstå den fysiske verden. Men overensstemmelsen mellom subjektets forståelse og den objektive verden gjelder ikke bare det interne forholdet mellom matematikk og fysikk. Det gjelder i bunn og grunn all naturvitenskap. Polkinghorne viser til Einsteins kjente formulering om at det underlige og uforståelige ved universet er at det er forståelig. Et annet poeng er at naturvitenskapen ikke selv kan forklare den rasjonelle strukturen som finnes i den fysiske verden. Han uttrykker at denne egenskapen ved naturen, og den naturvitenskapelige aktiviteten, er et signal om noe transcendent. At naturen er forståelig, er derfor en forutsetning for å arbeide naturvitenskapelig, samtidig som naturens forståelighet åpner opp for noe mer. Han stiller også spørsmål om kvantefysikken forstyrrer dette bildet av naturens forståelighet, fordi kvanteverdenen fremviser et bilde av naturen som uforutsigbar og uberegnelig. Det er likevel slik at naturens forståelighet ikke er svekket på grunn av dette forholdet. Det er rettere å si at på grunn av naturens forståelighet har en fått en innsikt i kvanteverdenen der det er begrensninger i hva menneskets rasjonalitet kan trenge gjennom. Poenget er at mennesket kan ane noe mer ved denne forståelighet og rasjonalitet.

Naturens forståelighet og teologien Med utgangspunkt i naturens forståelighet og rasjonalitet foretar Polkinghorne en tilknytning til kristen tro: “The deep intelligibility of the world is made underORIGO 110

standable for me by the theological insight that the universe is a creation and that we, to use an ancient but powerful way of speaking, are creatures made in the image of our Creator.”22 I den sammenheng peker han på at kristen skapertro vil hevde at Skaperen er en rasjonell Gud. Det eksisterer derfor rasjonelle strukturer i universet. Likeledes er det en grunnleggende forståelse i kristen skapertro at mennesket er skapt i Guds bilde. Det tolker han slik at mennesket har noe rasjonelt ved seg. Grunnen til at menneskets tanke passer godt med den strukturen en finner i verden for øvrig, er at det finnes en dypere rasjonalitet som favner begge, mener han. Denne dypere rasjonaliteten er altså Skaperen selv. Polkinghorne bringer i den forbindelse på banen det innholdsrike greske ordet ‘logos’. Han peker på at ‘logos’ har flere betydninger, og at det i Johannesevangeliet blir forstått som Guds sønn, både preeksisterende og historisk. Han viser også til kirkefedrene. For Polkinghorne gir det derfor mening å tale om en skaper som har tilrettelagt verden slik at det er en felles basis og en sammenheng mellom den ytre rasjonaliteten i verden og den erfarte rasjonaliteten i menneskets tanke.

Naturens finstemthet Naturens finstemthet, slik den kommer til uttrykk i det antropiske prinsipp, har aktualitet på bakgrunn av nyere naturvitenskapelig innsikt.23 Det er en felles oppfatning fra naturvitenskapelig hold at naturen er så finstemt at den minste forandring av mikrokosmisk art ville ha medført et annet univers enn det vi har: “The Anthropic Principle suggest that quite small variations in any of these fundamental specifications of our world would have rendered it anthropically sterile.”24 Det antropiske prinsipp kan avdekkes på en rekke områder. Jeg skal ikke her gå i detalj i Polkinghornes presentasjon av eksempler på naturens finstemthet, bare kort skissere noen viktige poeng i hans tenkning. For det første finner han det antropiske prinsipp knyttet til den kosmologiske konstant: “It corresponds to a term that logically can be present in the field equations of general relativity (the modern theory of gravity) but appears to be absent in our world to the extent that its value is zero to within one part in 10120.”25 Hvis ikke denne kosmologiske konstanten var så eksakt og praktisk talt null, ville det gjøre utviklingen av liv umulig. Ifølge Polkinghorne er dette den fineste balansen som uttrykker det antropiske poeng. Noen andre naturvitenskapelige temaområder der Polkinghorne identifiserer en antropisk finstemthet, er innenfor livets tilblivelse, elektromagnetismen, gravitasjonen og de sterke og svake kjernekreftene som virker i universet. Hva kan en si utover det faktum at naturen er finstemt? spør Polkinghorne. Det finnes ulike tilrettelegORIGO 110

ginger, eller forklaringer, til hvordan en kan forstå det antropiske prinsipp. Kan det være slik at det antropiske prinsipp egentlig bare gir uttykk for en dypere, underliggende, teori? Det vil i så fall bety at det en forstår som finstemthet, ikke trenger å være det i det hele tatt. Han fører i den forbindelse et naturvitenskapelig resonnement: “The necessary conditions in the very early universe – just the right rate of expansion, and the right degree of smoothness – probably don’t have to be written in, but are achieved automatically by a physical process called ‘inflation’, which many think took place when the universe was a minute fraction of a second old. It’s kind of ‘boiling’ of space, and, although it’s a guess that this happened, in my view, it’s a pretty plausible guess.”26 En slik hendelse vil likevel ikke kunne finne sted i et hvilket som helst univers. Polkinghorne mener at et univers med mulighet for å utvikle karbonbasert liv må være en helt spesiell type univers. En annen side ved resonnementene rundt det antropiske prinsipp som han kommenterer, er at en i utgangspunktet låser tenkningen til grunnstoffet karbon. Kan det være slik at andre univers har sine former for liv som ikke er karbonbaserte? Det blir for Polkinghorne et vrient (da.: vanskeligt) resonnement å følge fordi en beveger seg ut i det ukjente, og han hevder at

de som går for et slikt resonnement “… are drawing very large intellectual blank cheques on a totally unknown account.”27 Hans kommentar til en slik tanke er at bevissthet ser ut til å kreve svært kompliserte fysiske strukturer, og han viser til menneskets hjerne. Det er langt fra overbevisende at det kan være mange forskjellige veier til å frembringe en slik kompleksitet som bevisstheten representerer, mener han. Spørsmålet som Polkinghorne blir stående igjen med, er om det antropiske prinsipp gir indikasjoner om noe utover det faktum at vi eksisterer. Universets finstemthet, slik det antropiske prinsipp uttrykker, leder han til en fascinasjon som peker ut over det rent naturvitenskapelige: “… [that] the universe is capable of such fruitfulness speaks to me of a divine purpose expressed in the given structure of the world.”28 Det antropiske faktum i universet har altså for Polkinghorne metafysiske koplinger, og han viser i den sammenheng til J. Leslie som hevder at det er to metafysiske mulige forklaringer til det antropiske prinsipp. Enten må det være mange forskjellige universer, eller så må dette universet være et resultat av en skaper. Polkinghorne vil argumentere for den siste mulighet. Det antropiske prinsipp blir ikke en bevisførsel for Guds eksistens. Han ønsker derimot å fremheve at det antropiske prinsipp bør knyttes til en revidert naturlig

teologi. Han skisserer en vei mellom det svake og det sterke antropiske prinsipp. Det svake antropiske prinsipp uttrykker at fordi intelligent liv har oppstått, så følger det at de ulike fysiske variablene må ligge innen svært små marginer. Dette er ifølge Polkinghorne ikke noe annet enn en tautologi, som uttrykker at virkeligheten er slik den er, fordi mennesket er blitt til og er i stand til å erkjenne det. Det sterke antropiske prinsipp sier at universet må være i stand til å frembringe iakttakere som oss selv. Det går utover minstekravet om at naturens lover må ligge innenfor visse rammer. Universet må forstås slik at det bærer i seg muligheter og et tidsaspekt som er opp mot uendelig, og derfor før eller senere ville ha frembrakt den verden hvor mennesket kunne ha blitt til. Det sterke antropiske prinsipp uttrykker altså ikke noe teleologisk, men hevder at ‘rammevilkårene’ er av en slik art at det ville ha vært umulig å forutsi når og hvor liv ville ha blitt til. Polkinghorne fremsetter et såkalt moderat antropisk prinsipp, som er en middelvei mellom de to anførte: “I have proposed a ‘Moderate Anthropic Principle’, which notes the contingent fruitfulness of the universe as being a fact of interest calling for an explanation.”29 Det betyr at han ikke godtar at verden bare er slik den er (det svake antropiske prinsipp), eller at verden før eller senere ville ha blitt slik (det sterke antropiske prinsipp). Polkinghorne hevder at det er et behov for en revidert forståelse av argumentet om kosmisk design slik en kjenner det hos Paley. En må foreta en endring, slik at det gir mening å snakke om en kosmisk planlegger som har gitt skaperverket et potensiale i og med den fine balansen i naturens egne lover.

Naturens finstemthet og teologien Polkinghorne knytter det antropiske prinsipp til en formulering i 1. Mosebok der Gud sier at skaperverket er godt: “The scientific counterpart to the reiterated statement of the creation myth in Genesis, that God saw that it was good, is the Antropic Principle’s recognition of the astonishing potentiality with which the laws of physics are endowed.”30 Det metafysiske spørsmålet som melder seg i forlengelsen av det antropiske prinsipp, kan teologien gi et svar på. Det vil være at den fine tilpasningen en finner i fysiske lover, har sin årsak i at Skaperen ville en slik fruktbar historisk utvikling. Det er viktig for Polkinghorne at troen på Gud som skaper i tilknytning til det antropiske prinsipp, ikke skal oppfattes som noe konkurrerende til naturvitenskapen. Troen på Gud som skaper av universet utfyller forståelsen av universets finstemthet. Teologiens bidrag skal derfor ikke oppfattes som en alternativ forklaring til det naturvitenskapen kan bidra med: “The question of the significance of the Anthropic Principle is a scientific metaquestion; that is to say it arises from the insights of scientific cosmology but goes beyond what science alone is competent to discuss.”31 ORIGO 110

Han stiller i denne konteksten spørsmålet om det antropiske prinsipp vil være bærekraftig i fremtiden: “[It is] based on our current understanding of the world and its process. […] Is there not the possibility, indeed the probability, that a generation or two into the future it will all look very different again and what will have become our arguments then? He who marries the scientific spirit of the age has every reason to fear imminent widowerhood and does that not make this sort of natural theology too precarious to be satisfactory?”32 Svaret Polkinghorne gir, er at selv om en i fremtiden kan forstå det som i dag er ukjente strukturer, så vil det likevel være “… a degree of balance necessary for life and irreducibly given in scientific terms, which call for a deeper explanation.”33

Sammenfatning Polkinghornes bidrag om en revidert naturlig teologi representerer et nytt grep i måten å reflektere over forholdet mellom teologi og naturvitenskap på, og om hvilke mulige tilknyttingspunkt det kan være mellom fagområdene. Han foretar en revidering av naturlig teologi ved at han tar utgangspunkt i naturvitenskapen og noen metaspørsmål som der aktualiseres, men som naturvitenskapen ikke selv kan besvare fordi de går utover naturvitenskapens metoder og rammer. To av disse temaene er naturens forståelighet og finstemthet. Teologien kan komme naturvitenskapen i møte og sette disse spørsmålene inn i en større sammenheng uten å øve urett mot naturvitenskapen. Det er selvfølgelig flere momenter i hans tenkning som har blitt og blir kritisk drøftet i debatten. Det har ikke her vært mulig å ta hele den diskusjonen opp til gjennomgang. Det er gjort andre steder.34 Men at hans bidrag bør gjennomtenkes og reflekteres over, er forholdsvis opplagt. Enhver deltaker i debatten om forholdet mellom teologi og naturvitenskap bør som minimumskrav ta begge fagområdene seriøst og yte tradisjonene rettferdighet innenfor sine respektive domener. Videre kan man på det grunnlag vurdere om det er mulige forbindelseslinjer. Det er nettopp dette som er noe av styrken i Polkinghornes bidrag til en revidert naturlig teologi.

Noter Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 69. Se Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 9. 3 For Paleys argumentasjon, se J. D. Barrows avklaring av designargumentet i Barrow, J. D.: ”How Chaos Coexists with Order” i Gregersen, N. H. and U. Görman (eds.): Design and Disorder. Perspectives from Science and Theology. 2002, 21-22 og Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 12. 4 Ifølge Polkinghorne uttrykker Darwins teori om naturlig utvalg at en kan tale om design i naturen uten å knytte det 1 2

ORIGO 110

til en designer. Polkinghorne mener at verken Hume, Kant eller Darwin har gjort det ufruktbart å tale om design. Se f.eks. Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 70ff. 5 Termen ’God of the Gaps’ er et innarbeidet begrep i debatten. På norsk kan en oversette ’God of the Gaps’ med ’kunnskapshullenes Gud’. Jeg har i det følgende benyttet meg hovedsakelig av den engelske termen, fordi den også er velkjent og benyttet i norsk fagdebatt. 6 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 13. 7 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 13. 8 Polkinghorne, J.: One World. 1986, 78. 9 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 71. 10 Polkinghorne, J.: Serious Talk. 1995, 63. 11 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 72. 12 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 15. 13 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 69. 14 Polkinghorne, J.: Reason and Reality. 1991, 51, og Polkinghorne, J.: One World. 1986, 78. 15 Se Polkinghorne, J.: Belief in God in an Age of Science. 1998, 10. 16 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 71. 17 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 23. 18 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 3. 19 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 86. Se også Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 3. 20 Polkinghorne, J.: Science and Theology. 1998, 72. 21 Polkinghorne, J.: Serious Talk. 1995, 37. Se også Polkinghorne, J.: One World. 1986, 45ff. 22 Polkinghorne, J.: Faith, Science and Understanding. 2000, 36. 23 Det antropiske prinsipp er en samling av naturvitenskapelig innsikt som gir uttrykk for at utviklingen av karbonbasert liv er avhengig av en veldig fintfølende balanse i de grunnleggende naturkreftene, og i de spesifikke begynnelsesvilkårene for universet. Det finnes flere antropiske prinsipper i naturen. Jeg har likevel valgt å bruke betegnelsen ’det antropiske prinsipp’, fordi det for Polkinghorne er et felles poeng i den naturvitenskapelige innsikten om finstemthet som er av relevans for teologien. Se f.eks. Polkinghorne, J.: ”Beyond the big bang” i Watts, F. (ed.): Science meets Faith. Theology and Science in Conversation. 1998, 19ff. 24 Polkinghorne, J.: Reason and Reality. 1991, 77. 25 Polkinghorne, J.: Beyond Science. 1996, 82. 26 Polkinghorne, J.: Quarks, Chaos and Christianity. 1994, 31. Se også Polkinghorne, J.: Beyond Science. 1996, 85-86. 27 Polkinghorne, J.: Quarks, Chaos and Christianity. 1994, 32. 28 Polkinghorne, J.: Science and Providence. 1989, 39. 29 Polkinghorne, J.: Reason and Reality. 1991, 78. 30 Polkinghorne, J.: Science and Providence. 1989, 37. 31 Se Polkinghorne, J.: Beyond Science. 1996, 89. 32 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 30. 33 Polkinghorne, J.: Science and Creation. 1988, 30. 34 Se for eksempel Sæther, K.-W.: Spor av Gud John Polkinghornes forståelse av teologiens forhold til naturvitenskap med særlig henblikk på relasjonen mellom kristen skapertro og naturvitenskap i skolen. Trondheim: NTNU-trykk. 2005.

Evolusjonens egne grenser Av Professor Ingolf Kanestrøm Universitetet i Oslo

Det er blitt etterlyst hvilke prosesser i evolusjonen som har ledet til kompliserte organer som for eksempel menneskets øye. Det vanlige svaret er at tilfeldige variasjoner (mutasjoner) med naturlig utvalg kan frembringe alle de organer og individer vi observerer i dag, om en bare har nok tid. Tiden er ikke den eneste kritiske faktor, men produktet av tid og antall individer. Dette er viktig, for det betyr at når vi studerer utviklingen av mikroorganismer, som visse arter bakterier, vil utviklingen over noen tiår kunne tilsvare utviklingen av mennesket i

hele menneskets historie. Dette skulle gi oss en mulighet til å studere evolusjon i laboratorier over noen tiår. Michael Behe, professor i biokjemi ved Lehigh University, Pensilvania, stiller spørsmål om riktigheten av evolusjonslærens grunnsetninger. For å finne svaret må utviklingslæren stilles på inngående prøve. Vil ideene om tilfeldig mutasjon, naturlig utvalg og felles avstamming bestå en kritisk prøve? Vi skal her se på de to førstnevnte og basere oss på boken The Edge of Evolution av Behe. Den kom ut i 2007. Det mest kritiske elementet i utviklingslæren er tilfeldige variasjoner. I følge Darwin er den eneste måten en plante eller et dyr kan bli bedre tilpasset omgivelsene enn deres slektninger, er å opprettholde en fordelaktig mutasjon. Dersom mutasjonen gjør organismen sterkere, raskere etc, kan naturlig seleksjon overta og bidra til at antall avkom øker. Men inntil en vilkårlig mutasjon inntreffer, må naturlig seleksjon bare sitte og vente. Forskningsresultater gjennom det siste hundreåret viser at tilfeldige mutasjoner koplet med naturlig utvalg kan modifisere livet betydelig. Men den samme forskning viser at tilfeldige mutasjoner har en ekstremt begrenset virkning.

Malaria

Malariamygg

Malariaparasitt

Malaria har virket som en svøpe over store deler av verden. Mange steder har malaria tatt livet av halvparten av barnepopulasjonen før de ble fem år gamle. Midt i forrige århundre kom det nye medisiner mot sykdommen, og håpet om at malaria kunne utryddes, ble tent. Men etter noen år utviklet malariaparasitten resistens mot medisinen. Nye medisiner ble utviklet, men uten varig effekt. Så i stedet for håpet om at menneskene kunne utrydde malaria, oppstod det frykt for at malaria kunne utrydde menneskene i deler av verden. Dette indikerer at utviklingen er ubarmhjertig, den avfeier virkningen av moderne medisin. Genene til menneskene og malariaparasitten har ligget i strid i tusener av år. I denne kampen har enhver mutasjon som har gitt den ene en fordel overfor den andre, blitt favorisert av naturlig utvalg og fått økt avkom. ORIGO 110

Malariaparasitten er et encellet individ som bæres av malariamyggen. Når et menneske blir bitt av myggen, går parasitten inn i blodsystemet og blir transportert til leveren. Der stopper parasitten og formerer seg. Så går den tilbake til blodstrømmen og angriper de røde blodlegemene. Denne prosessen fortsetter, og i løpet av noen få dager kan billioner av parasitter bli dannet, og de kan ødelegge en stor del av offerets blod. Over århundre har menneskenes gener prøvd forskjellige forsvarsmetoder overfor malaria. Vitenskapen har lært en god del av denne forsvarskrigen, og noen resultater er uventet. Striden mellom parasittene og verten som av en rekke darwinister har blitt beskrevet som et produktivt rustningskappløp med forbedringer på begge sider, viser seg å være en skyttergravskrig der forholdene blir dårligere.

Sigdcelle karaktertrekk En grunnleggende prosess hos alle vesener er absorpsjon av oksygen fra omgivelsene, slik at cellene får tilført oksygen og stoffskiftet kan finne sted. Hos menneskene skjer denne prosessen i hemoglobinet (proteiner) i de røde blodlegemene. Hemoglobin har fire kjeder av aminosyrer, hvorav to og to er like. Så hender det en sjelden gang at en aminosyre tar plassen til en annen (i posisjon nr. 6 av 146). Da får vi det vi kaller sigdcellehemoglobin. Dette gjør at hemoglobinmolekylet blir mindre oppløselig. Blodlegemene som normalt er skiveformet, blir sigdformet når de avgir oksygen. En konsekvens er at molekylene får en egenskap som ligner magneter. De hekter seg sammen, flere og flere. De koagulerer til en gelelignende masse i de røde blodcellene. Dermed kan sigdcellene blokkere de minste blodårene og tappe omkringliggende vev for oksygen. Folk som har arvet et slik gen fra bare den ene av foreldrene, sies å ha sigdcelle karaktertrekk. Det er ikke noe fatalt med denne arven. Men sett fra malariaparasittens ståsted har noe gått fullstendig galt. Etter som malariaparasitten forsyner seg av blodet, forandrer de røde blodcellene seg. I stedet for at de individuelle hemoglobincellene dytter (red.: puffer) på hverandre pga molekylær bevegelse, fester de seg til hverandre. Snart vil hele vesken av hemoglobinløsninger begynne å stivne. Spredningen av denne gelemassen vil presse mot parasitten og membranen av de røde blodcellene og forandre formen på disse. Når gelen følger blodstrømmen, og før parasitten får tid til å feste seg, vil den infiserte cellen nå milten. Milten griper tak i den infiserte cellen og ødelegger den og parasitten. Pasienten vil overleve angrepet takket være kampen som hemoglobinet har utkjempet. Ut fra darwinismen skulle man tro at alle mennesker der malaria herjer, skulle ha denne genetiske “feilen”. Men det er en hake knyttet til fenomenet.

ORIGO 110

Sigdcelleanemi Dersom en arver sigdegenskapen fra begge foreldrene, kan en utvikle full anemi, og de fleste som barn. I Amerika bærer omlag 10 % av afroamerikanerne sigdegenskapene, og omlag 100 000 har anemi. Nå kan vi se hvorfor sigdcelleanemi har vart så lenge? Hvorfor er den ikke forsvunnet? MutaSigdceller sjonen har både positive og negative konsekvenser. Så lenge man arver genet fra bare den ene av foreldrene, er mutasjonen positiv fordi den beskytter mot malaria. Når en arver det fra begge foreldrene, er det dødelig. Utbredelsen av sigdcellehemoglobin vil derfor avhenge av en form for likevekt mellom de positive effektene og de dødelige konsekvensene.

Hemoglobin-C (HbC) Dette er betegnelsen på hemoglobin hvor det har skjedd en mutasjon. Også her er det bytte av aminosyrer i 6. posisjon i en av aminokjedene. Men i dette tilfelle er de to aminosyrene svert like unntatt den elektriske ladning som har motsatt fortegn. Det viser seg at HbC-hemoglobin ikke størkner på samme måte som sigdhemoglobin. Det hjelper mennesker å bekjempe malaria, men årsaken er ikke helt forstått. For å få full effekt mot malaria, er det nødvendig med to kopier av C-genet. HbC-hemoglobin forårsaker ikke så store problemer som sigd-hemoglobin. HbC-hemoglobinet er begrenset til noen få regioner i Afrika. Både sigdcelle- og HbC-mutasjoner er i hovedsak skadelige mutasjoner da de reduserer menneskekroppens funksjoner. Begge fremkaller anemi og andre ugunstige effekter. Under gunstige forhold ville de ikke få fotfeste i en menneskelig populasjon. Men i den desperate situasjon der for eksempel malaria truer menneskene, kan det være gunstig å akseptere noen ulemper for å holde “fienden” ute. Mutasjonene samarbeider ikke for å bygge et mer komplekst vekselvirkende biokjemisk system. Sigd-mutasjonen og HbC-mutasjonen er gjensidig utelukkende siden de finner sted i samme posisjon i aminokjeden. De kan således ikke gjøre noe sammen. Ingen av mutasjonene finner sted i immunsystemet, systemet som normalt er ansvarlig for å bekjempe mikroskopiske inntrengere. De to mutasjonene virker ikke koherent, samspillet mellom de muterte og normale genene er kaotisk. Sigdcellene spres raskt og etabler seg som “kongen på haugen” før HbC-cellene kan starte. Bærere av sigdceller vil være best stilt ved å gifte seg med noen som ikke er bærere, mens bærere av HbC vil være best tjent med å gifte seg med en slektning som og har HbC. Det kaotiske samspillet av gener er ikke konstruktivt. Erfaringer viser at mange løse tråder blir tvunnet sammen

Viruset HIV -1 (grønne punkter) i aksjon. FFargene argene på bildet er kunstige. (F ra Wikipedia.) HIV-1 (Fra

og resulterer i en gordisk knute. Spørsmålet blir da: er det dit den darwinistiske evolusjon skal føre oss?

HIV og evolusjon Viktig informasjon kan hentes fra studier av HIV-virus som fremkaller AIDS. Mengden av genetisk informasjon i HIV-viruset er mindre enn en 1000 del av informasjon i malariaparasitten. Mutasjoner i virus foregår om lag 10 000 ganger raskere enn i celler. Derfor vil i middel en kopi av viruset inneholde en mutasjon fra dets foreldre. Derfor kan darwinistisk utvikling neppe gå fortere enn i HIV-viruset. En antar at en person infisert av HIV bærer mellom en og ti milliarder virus. Generasjonstiden for virus er en dag eller to. Over en 10-års periode vil en HIV-pasient produsere mer enn 1 000 generasjoner HIV, eller opp til ti billioner virus. Da en antar at det er femti millioner HIV-smittede i verden, kan en anta at det er blitt produsert 1020 (1 med 20 nuller bak) virus. Det store antall kopier av HIV-viruset må derfor antas å inneholde tilnærmet alle tenkelige mutasjoner. Men hva har utviklingen forbundet med alle disse mutasjonene gjort. Svaret må bli: Svært lite! AIDS har tatt livet av millioner av mennesker, parert menneskets immunsystem og utviklet resistens mot medisin. Med få unntak entrer HIV-viruset immun-

systemet ved å binde seg sterkt til et av de mange proteinene i deres overflate for så å strekke seg for å binde seg til et annet protein. Denne prosessen fortsetter, og hundrede av milliarder muterte virus gjør det fortsatt på samme måte. Dersom et mutert virus hadde utviklet evner til å innta andre slag celler ved å binde seg til andre proteiner, kunne det formere seg mer effektivt og utkonkurrere sine søsken. Men det har ikke skjedd. Heller har det ikke skjedd mye på molekylnivå. Ingen fancy triks som opptrer i darwinistisk spekulasjoner, har blitt til noen spesiell nytte for HIV. Hva med hurtig utvikling av resistens mot medisin? Viser dette at darwinistisk evolusjon er effektiv? Forskning viser at HIV benytter det samme moderate triks som maleria benytter, en punktmutasjon for å redusere bindingen av giften til det sykdomsfremkallende målet. Det kan være en forandring av bare en aminosyre i posisjon nr. 184 i et spesielt HIV-enzym som danner en liten dump som vekselvirker med en medisin.

E.coli-bakterier Studier av maleria og HIV utgjør gode muligheter for å fremskaffe evidens for hva evolusjonen kan utrette. Årsaken er det store antall. Dess større antall organismer som finnes, dess større er sjansen for at en positiv mutasjon kan opptre og bli fanget opp av naturlig selekORIGO 110

E .coli-bakterier

sjon. Men det finnes tilfeller der mulig evolusjon kan studeres i laboratorier. Ved Michigan University startet et laboratorieforsøk for mer enn ti år siden. E.coli-bakterier er en favorittorganisme når det gjelder laboratoriestudier. Bakteriene er lette å dyrke, og de har en kort generasjonstid, ca 20 minutter under gunstige forhold. Hele arvematerialet til bakterien er kartlagt. Til forskjell fra maleria og HIV som må klare seg selv i naturen og slåss mot det menneskelige immunforsvar, blir E.coli degget med (da.: opflasket) i laboratoriet. De har stabile omgivelser, daglig føde og ingen fiender. Noen vil hevde at stabile omgivelser ikke vil stimulere til evolusjon. Men en av de viktigste faktorene i organismens omgivelser er tilstedeværelsen av andre organismer. Selv i kontrollert laboratoriekultur der bakteriene er varme og velfødde, vil individer som formerer seg hurtigst eller utkonkurrerer de andre, dominere populasjonen. I dette tilfellet ble E.coli dyrket i flasker som nådde sin kapasitet etter seks-sju doblinger. Hver dag ble en del av bakteriene overført til en ny flaske. Nå har 30 000 generasjoner av E.coli, ekvivalent med en million år i menneskets historie, blitt fødd og har dødd i laboratoriet. I hver flaske hadde populasjonen vokst til omkring 500 millioner, totalt i eksperimentet til ca. ti billioner bakterier. Men analyser viser at ikke noe fun-

ORIGO 110

damentalt nytt er blitt dannet, ingen ny protein-protein vekselvirkning, ingen ny molekylær maskin. Noen populasjoner av bakterier har mistet evnen til å reparere DNA. En av de mest nyttige mutasjonene var bakterienes tap av evnen til å lage sukker av ribose. Etter en tid rant gunstige forandringer fra eksperimentet ut i sand. Malariaparasitter, HIV og E.coli er svært forskjellig fra hverandre. De strekker seg fra det enkle til det komplekse, de har forskjellig livssyklus, og de dekker tre forskjellige livsdomener, eukaryot (individer med celler som har kjerner), virus og prokaryot (individer med celler uten kjerne). Alle tre forteller den samme historien om darwinistisk utvikling. Noen enkle forandringer i gammelt cellulare maskineri som kan være nyttig i vanskelige situasjoner, opptrer. De funger når det gjelder antibiotika resistens. De kan brenne “broer” når det kommer en hær av inntrengere. Men når det kreves flere sprang for at det skal ha en nyttig effekt, begynner vilkårlige mutasjoner å puste tungt. Å utøve enda flere sprang synes å være utenfor evolusjonens rekkevidde. Behes analyser av studier av malariaparasitter, HIV-virus og E.coli-bakterier viser at darwinistisk evolusjon kan bryte ned enkle molekyler, men den kan ikke skape noe fundamentalt nytt. Den kan ikke bygge opp kompliserte molekylære maskineri.

Hvordan kan vi vite at livet ble skapt? Av forsker Øyvind A. Voie

I følge metafysisk naturalisme ble universet til ved ennå ukjente materielle årsaker. Etter dannelsen av jorden kom kjemiske molekyler på en eller annen måte sammen og dannet mer komplekse kjemiske molekyler, som til sist dannet en molekylær struktur med evnen til å reprodusere seg selv. Denne selvreproduserende strukturen, eller pre-biotiske cellen, utviklet seg så gradvis til liv. I en fortolkning av det kristne verdensbildet er livet årsaksmessig frakoblet resten av universet, ettersom Gud direkte skapte levende organismer fra død materie. I det materialistiske verdensbildet må livet være koblet til universet og naturlovene gjennom en prosess av årsak og effekt. Dette essayet forsøker å sammenlikne disse to forklaringsmodellene i lys av logikk og vitenskapelig observasjon.

Ufullstendigheten av naturalistiske forklaringer De fleste vitenskapsmenn mener at vitenskap skal utføres i henhold til metodologisk materialisme: For å forklare virkeligheten vitenskaplig må vitenskapsmenn forholde seg til kun materielle årsaker (til materie, energi og deres interaksjoner). I følge denne filosofien kan naturlige årsaker forklare alle universets fenomener inkludert livet selv. Imidlertid har vitenskap begrenset av denne metodologiske materialismen mislykkes i å komme med en adekvat forklaring for livets opprinnelse, på tross av sine egne prediksjoner om at det er mulig. Den har også mislykkes i å forklare hvorfor universet er slik det er, ettersom naturlovene ikke forklarer seg selv. Ved et punkt må vitenskapen akseptere naturlovene som rene aksiomer. Et aksiom er en setning, eller en proposisjon, som tas for gitt, og tjener som et utgangspunkt for å dedusere andre sannheter. Mye av hva vi erfarer og observerer i hverdagen, kan knyttes til disse grunnsetningene som vi kaller naturlover, men ikke alt. Menneskene vi møter, våre tanker, bøker og datamaskiner er alle eksempler på ting som ikke kan forklares ut fra naturlovene. Denne påstanden står i kontrast til metodo-

Kurt Gödel

logisk materialisme, som forutsetter at absolutt alt kan forklares på denne måten. Målet med denne artikkelen er å vise at denne forutsetningen er feil. For å gjøre dette tar vi en tur innom den berømte logiker ved navn Kurt Gödel.

Ubeviselige sannheter I 1933 beviste Kurt Gödel at det var umulig å bevise all matematikk innenfor matematikkens ramme. Dette teoremet har fått navnet Gödels første ufullstendighetsteorem. Noe forenklet sier teoremet at: I et hvert konsistent formalisering av matematikk som er i stand til å aksiomatisere de naturlige tall, kan man alltid konstruere et sant utsagn som verken kan bevises eller motbevises innen dette systemet. Gödels utsagn sier: “Jeg er ubeviselig i dette formaliserte systemet!” Dette viser seg å være et vanskelig utsagn for et formalisert system å takle, ettersom enten utsagnet er sant eller ikke, så ender systemet opp med å motsi seg selv. Imidlertid vet vi noe som det formaliserte systemet ikke vet: At utsagnet faktisk er sant. Nagel og Newman skrev en gang i deres bok om Gödels ufullstendighetsteorem: “Gödel viste at Principia, eller noe annet system hvor aritmetikk kan utvikles, er essensielt ufullstendig. Med andre ord, gitt et konsistent sett av ORIGO 110

aritmetiske aksiomer, er det sanne matematiske utsagn som ikke kan bevises ut fra systemet …” Det som kan forvirre leseren, er ordene: “er det sanne matematiske utsagn”. Ut fra dette høres det ut som det refereres til noe som har en slags pre-eksistens i en platonsk verden av ideer. En mer virkelighetsnær formulering er å si at det er alltid mulig for en matematiker å konstruere, eller designe et slikt utsagn. Det er kun matematikeren, hevet over det formaliserte systemet, som kan se at utsagnet er sant. Det er kanskje derfor enkelte vitenskapsmenn har kalt Gödel-setningen for kunstig og syntetisk. En matematiker kan alltid konstruere en Gödel-setning som er ubeviselig i et hvert formalisert system av denne typen. Gödels teorem er således et eksempel på et matematisk og vitenskapelig faktum som forutsetter den menneskelige tanke. Trikset er å benytte symbolene i det formaliserte systemet til å lage en selv-referanse. Selv-referanse er mulig ved hjelp av symboler, som også er helt nødvendig for selv-reproduksjon. Selv-reproduserende systemer er derfor relatert til Gödel-setninger. Som vi skal se nærmere på, oppstår de ikke uten videre, men ved at man allerede har selv-reproduserende systemer som produserer nye, eller ved at de designes av den menneskelige tanke.

Livets ureduserbare struktur En essensiell egenskap for livet er reproduksjon. Visjonen om en selv-reproduserende maskin har lenge vært et hett tema. Enkelte vitenskapsmenn har sett for seg at mennesket kan sende ut selv-reproduserende maskiner til andre planeter for å befolke dem og foreta oppgaver slik som gruvedrift og liknende. Hva må egentlig til for at et system skal kunne selv-reprodusere? Er det essensielle minstekrav for at et slikt system skal fungere? Faktisk virket oppgaven i mange år uløselig av logiske årsaker. Det er nemlig umulig for en mekanisk konstruksjon å reprodusere seg selv ved ren inspeksjon av egne bestanddeler. Det er umulig for en maskin å ha en komplett beskrivelse av seg selv. Vitenskapsmannen von Neumann trodde at livets reproduksjon var basert på logiske prinsipper, og derfor skulle det også være mulig å konstruere en tilsvarende mekanisk konstruksjon basert på den samme logikken. For å løse utfordringen med umuligheten av selv-inspeksjon måtte von Neuman introdusere en blåkopi av maskinen. Trikset er her det samme som ved konstruksjon av Gödel-setninger: å benytte symbolske representasjoner av objekter som er mindre enn objektene selv og kan være innesluttet i objektene. Von Neumanns abstrakte maskin bestod av to sentrale elementer: en Universell Computer og en Universell Konstruktør. Den Universelle Konstruktør bygger en annen Universell Konstruktør basert på oppskriften beskrevet i den Universelle Computer. Når den er ferdig, kopierer den Universelle KonORIGO 110

John von Neumann

struktøren den Universelle Computer og gir kopien til den nye Universelle Konstruktør. Som en modell på et selv-reproduserende system har det en parallell i livet hvor den Universelle Computer er representert ved instruksjonen beskrevet i genene, mens den Universelle Konstruktør er representert ved cellen og dets maskineri. Nødvendigheten av symbolsk selv-referanse i selvreproduksjon er et generelt logisk premiss og gjelder både for maskiner og levende organismer. Det ligger i reduksjonismens natur å spørre: “Hva kom først, instruksjonen i genene, eller cellemaskineriet?” Ut fra observasjoner kan det tyde på at disse to komponentene er fullstendig gjensidig avhengig av hverandre. Tenk på vår modell av livet bestående av symbolsk informasjon (gener) og cellemaskineriet (proteiner og ribozymer). Som nevnt ovenfor er det ingen informasjon uten at man har en mottaker av informasjon som kan fortolke den (for eksempel en Universell Konstruktør), slik at uten cellemaskineriet som leser og iverksetter instruksjonene i genene, er genene ganske stille. På den andre siden må cellemaskineriet ha sin årsak i instruksjoner fra symbolsk informasjon i genene av minst to grunner. For det første må cellemaskineriets komponenter (enzymer og ribozymer) bli produsert i et større antall kopier, noe som er avhengig av lagring av informasjon (minne). For det andre er funksjonaliteten til cellemaskineriet basert på en tredimensjonal struktur som krever en kompleks folding av enzymer og ribozymer. Produksjonen av proteiner krever en kontrollmekanisme som ser til at hele sekvensen av

aminosyrer er på plass før foldingen kan skje. Dette kan bare skje gjennom transkripsjon fra et minne (genene) og en påfølgende folding av proteinet. Tilfeldig polymerisering ville kanskje produsert noen korte stubber før folding, og interaksjon ville forhindret videre forlengelse av peptidet. Denne kausale gjensidige avhengigheten betyr at systemet har en intern kausalitet som ikke har en årsak i fysiske og kjemiske lover. Videre kan systemet vanskelig beskrives uten metabolisme og en form for cellevegg som beskytter de biokjemiske prosessene fra ytre påvirkninger. Slik er prototypen på liv som beskrevet her, ikke noe mindre enn en celle. Vitenskapen har lenge hatt problemer med å forklare hvordan symboler oppstår. Eksistensen av symboler synes minimum å forutsette apparaturer som kan fortolke symboler, som igjen forutsetter informasjon kodet av symboler – og da har man nettopp den samme selvreproduserende struktur. Symbolske systemer er i sin natur frakoblet sitt substrat. For eksempel, et bilde er laget av maling og papir, men det ville være ufruktbart å forklare hvorfor et bilde har symbolske egenskaper ved å forklare de kjemiske egenskapene til maling og papir, eller hvordan disse materialene produseres. Som M. Polyani sa det: “Livets struktur er et sett av randbetingelser som utnytter de fysiske og kjemiske lover, men strukturen (randbetingelsene) kan ikke defineres i termer av de lover som de utnytter.” Han sa også: “Slik som organiseringen av en skrevet side er helt uavhengig av kjemien i den skrevne side, slik er også instruksjonene i DNA molekylet helt uavhengig av de kjemiske krefter til stede i DNA molekylet.” Det er interessant å se hvor utbredt troen på tilfeldighet som en vitenskapelig forklaringsmodell er blant vitenskapsmenn. Litt forenklet har mange slått seg til ro med en hypotese som sier følgende: “Er ikke en celle kun en ansamling av molekyler organisert på en spesiell måte?” Gitt nok tid skulle det være mulig for en suppe av tilfeldige kjemiske reaksjoner og polymeriseringer å ende opp med et system som kan reprodusere seg selv”. Noen vitenskapsmenn har også tatt seg bryet med å beregne sannsynligheten for hendelsen. Sannheten er at “tilfeldighet” på denne måten markedsføres som en forklaring på et problem hvor det ikke en gang kan benyttes. Det er viktig at vi ikke kaster vrak på logikken og de fysiske lover så snart vi introduserer “tilfeldighet”. En tilfeldig hendelse er ikke ekvivalent med “mirakel”, men må foregå i en årsak-virkningssammenheng hvor hendelsen alltid er avhengig av hendelsene i forkant. Molekyler kommer rett og slett ikke sammen for å danne en celle. Kjemiske og fysiske forstyrrelser vil sørge for det. Man kan se på dette argumentet som et reductio ad absurdum, eller “bevis ved selvmotsigelse”: Et selvreproduserende system forutsetter et selvreproduserende sy-

stem. Men det er ingen ting i den fysisk-kjemiske verden som likner på reaksjoner som styres av sekvenser av kodet informasjon. Derfor er fysiske lover, og selv såkalte selv-organiserende lover, ikke den primære årsaken for tilblivelse av selv-reproduserende systemer. Liv kommer av liv – det er det som er den observerbare lovmessigheten.

Ikke ved tilfeldighet, eller ved lovmessighet, men ved et skapende sinn I vårt daglige liv erfarer vi at vårt sinn er frakoblet universet på den måten at våre valg ikke er determinert av naturlovene eller tilfeldigheter. Dersom det var slik, burde vi slutte å holde folk ansvarlige for gale ting. Tvert om erfarer vi at det menneskelige sinn har frihet til å skape gjennom motiverte valg. Denne friheten gjør oss i stand til å lage symboler, skape regler for interaksjon og produsere formaliserte systemer. Det frie valg bryter ingen naturlover. Det bruker rett og slett dynamisk inerte konfigurerbare brytere til å overføre de ikke fysiske planene av sinnet inn i den fysiske virkelighet. Michael Polyani skrev en gang: “En maskin for eksempel kan ikke forklares ved hjelp av fysikk og kjemi. Maskiner kan gå i stykker – noe som ikke skjer med fysiske og kjemiske lover. En maskin kan bli knust, mens de kjemiske og fysiske lover fortsetter å operere feilfritt i de gjenværende bitene, etter at maskinen har sluttet å eksistere. Det er ingeniøren og hans kunnskap om maskiner som skaper maskinens struktur, som utnytter de kjemiske og fysiske lover for den hensikt og funksjon som maskinen ble skapt for. Fysikk og kjemi kan ikke avdekke de praktiske prinsipper for design eller koordinering som utgjør maskinens struktur.” Ved å skape funksjonelle objekter og formaliserte systemer, så opplever vi at sinnet kan introdusere fenomener i universet som ikke er relatert til tilfeldigheter eller naturlovene. Livet er basert både på funksjonelle strukturer og symbolske systemer. Det er derfor ganske naturlig at mange vitenskapsmenn tror at livet er et resultat av skapelse. Ø. A. Voie har en Ph.D. i biologi og jobber for tiden som miljøtoksikolog; har erfaring med molekylær cellebiologi, nevrobiologi og kunstig intelligens. E-post adresse: oyvind-albert.voie@ffi.no

Referanse Ø. A. Voie, “Biological function and the genetic code are interdependent,” Chaos, Solitons and Fractals, Vol 28(4) (2006): 1000-1004.

ORIGO ORIGO 110 110

“Hans Nielsen Hauge, Gud og Darwin” Populærfaglig seminar lørdag 27. september 2008 ved Hauges Minde, Lundegt. 15, Skien. Innlagt årsmøte i foreningen Origo. Program: Kl 11.00 Sigbjørn Ravnåsen opptrer som Hans Nielsen Hauge Kl 11.30 Intervju med Hans Nielsen Hauges etterkommer Alf Ivar Hauge Kl 12.00 Per Haakonsen: “En statsviter ser på teologene. Om erstatningsteologi og teologiske forskningsmetoder” Kl 13.00 Bevertning og pause i seminaret. Kl 13.30-14-30 Årsmøte i foreningen Origo. Kl 14.30 Marian Eigeles: “En teolog ser på evolusjonen” Kl 15.15 Ingolf Kanestrøm: “Er det flaks at mennesket kan leve på jorda? Om det antropiske prinsipp” Kl 16.00 “Jubileumsåret 2009: 200 år siden Charles Darwin ble født”. Innslag ved Origo-styret m.fl. Kl 16.30 Slutt

Annonce

UDVIKLINGSLÆREN FUP ELLER FAKTA?

Vil du gerne - på en overkommelig måde udrustes til at kunne deltage seriøst i debatten omkring evolution/skabelse? så besøg: www .darwinsludder .dk www.darwinsludder .darwinsludder.dk og www .oprindelse.dk www.oprindelse.dk

ORIGO 110

Returneres ved varig adresseændring Returadresse: ORIGO v/ Henrik Friis, Lavendelvej 6, 7400 Herning

Til Origos danske læsere! Dette blads spændende artikler, skrevet af norske forskere, findes i dansk oversættelse på nettet.

Stil spørgsmål til Origo Origo vil gerne i dialog med sine læsere. Det er derfor muligt via nettet at stille spørgsmål til bladets artikler, at komme med kommentarer eller at tage en diskussion op om et af dette blads opsigtsvækkende temaer.

www.skabelse.dk viser vej

Tidsskriftet ORIGO er oprettet af en gruppe kristne med interesse for forholdet mellem tro og naturvidenskab. I ORIGO og på skabelse.dk • fremføres facts om hvad vi rent faktisk véd om livets oprindelse og udvikling • lægges op til en fordomsfri diskussion af evolutionsteoriens ikoner • gives den videnskabelige kritik af darwinismen stemme • bringes nyt om forskningsprogrammet Intelligent Design (ID) og andre alternativer til den materialistiske evolutionstanke • påpeges de etiske problemer som landvindinger inden for (bio)teknik og medicin kan påføre et moderne samfund • findes artikler af både lettere og sværere karakter Alt sammen med vægt på en saglig og videnskabeligt forsvarlig argumentation.

ISSN 0109-6168 32

Til sikring af det faglige niveau har Origo tilknyttet en række personer med den nødvendige naturvidenskabelige basis. Endvidere er personer med ekspertise inden for sprog og kommunikation tilknyttet bladet og hjemmesiden til åbning af vinduet i elfenbenstårnet. Kort og godt har vi ambitioner om at være en uomgængelig røst i Norden når det gælder de store livsspørgsmål videnskab, skabelse og etik. ORIGO udkommer fire gange om året. Et årsabonnement koster 150 kr. Henvendelse vedr. abonnement bedes rettet til: ORIGO / Henrik Friis, Lavendelvej 6, 7400 Herning. Tlf. 9927 2909. Giro 730 5753

ORIGO •

NR.

110 • OKTOBER 2008 ORIGO 110