Issuu

ORIGO - om videnskab, skabelse og etik

Nr. 106 • Oktober 2007

ORIGO 106

• Darwins finker • Darwinismens centrale dogme • Reaktioner efter abort1

Redaktionskomité i Danmark • Fhv. overlærer Knud Aa. Back Ibsvej 27, 4440 Mørkøv.

ORIGO

Tidsskrift om videnskab, skabelse og etik

Tlf. 5927 1864. E-mail: back@skabelse.dk • Cand.theol. Klaus Dahl Skæring Hedevej 52, 8250 Egå. Tlf. 8674 2120. E-mail: klaus@skabelse.dk • Seniorforsker, cand.scient. Holger Daugaard Tranevej 21, 8721 Daugaard. Tlf. 6618 4100. E-mail: holger@skabelse.dk

Abonnement og bestillinger: Norge: Steinar Thorvaldsen, Sørliavn. 10, 9018 Tromsø. Tlf. 7767 2948. Danmark: Henrik Friis, Lavendelvej 6, 7400 Herning. Tlf. 9927 2909.

• Professor, dr.med. Søren Holm Cardiff Law School, Cardiff University,

ORIGOs web-adresse:

www.skabelse.dk

Law Building, Museum Avenue, Cardiff CF10 3XJ, Wales, UK.

Layout og sats:

E-mail: soren@skabelse.dk

VAC text, Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. Fax 7586 4274. E-mail: vacvase@vactext.dk

• Erhvervskundechef, cand.oecon. Henrik Friis Lavendelvej 6, 7400 Herning. Tlf. 9927 2909. E-mail: abonnement@skabelse.dk • PR-medarbejder, multimediedesigner Flemming Karlsmose Tomsgårdsvej 14, st. th., 2400 København NV Tlf. 2851 9450. Email: flemming@skabelse.dk

Tryk:

Øko-Tryk, Videbæk

Materiale må kun gengives efter aftale med redaktionen.

• Cand.scient. Bent Vogel Kristrupvej 31, 8900 Randers. Tlf. 8641 0496. E-mail: bent@skabelse.dk • Cand.scient. Kristian Bánkuti Østergaard Havrevænget 11, Rindum, 6950 Ringkøbing. Tlf. 61664923. E-mail: kristian@skabelse.dk • Professor, dr.scient. Peter Øhrstrøm

INDHOLD Oktober 2007

Stokrosevej 5, 9380 Vestbjerg. Tlf. 9829 7061. E-mail: peter@skabelse.dk • Freelancer, cand.phil. Niels Jørgen R. Vase Jerlev Landevej 14, 7100 Vejle. Tlf. 7586 4144. E-mail: vacvase@vactext.dk

Steinar Thorvaldsen: Bokfinken

Arne Kiilerich: The Edge of Evolution (anmeldelse)

Knud Aa. Back: Management på myrens fodsti

Jon Kvalbein: Vårt Holocaust

Per A. Larssen: Darwinismens sentrale dogme

Jostein Andreassen: Hvem oppdaget „Darwins finker“?

Anne Nordal Broen, Thorbjørn Moum, Anne Sejersted Bødtker, Øivind Ekeberg: Risikofaktorer for negative psykiske reaksjoner etter abort

Knud Aa. Back: Facts om fosterudviklingen

(redaktionssekretær)

Redaksjonsråd i Norge • Konsulent, cand.scient. Rune Espelid 5650 Tysse. E-post: rune.espelid@online.no • Forskningsleder, professor, dr.scient. Willy Fjeldskaar Grannesveien 19, 4020 Stavanger. E-post: Willy.Fjeldskaar@iris.no • Professor, dr.philos. Peder A. Tyvand Bjørnekroken 69, 1430 Ås. E-post: peder.tyvand@umb.no • Førsteamanuensis, dr.scient. Steinar Thorvaldsen Sørliavn. 10, 9018 Tromsø. E-post: steinar@hitos.no

Ansv. red. af dette nummer: Steinar Thorvaldsen Ansv. red. af næste nummer: Holger Daugaard

ORIGO 106

Re da kt io ne lt

Bokfinken Forsiden viser et blinkskudd av en bokfink. Det er en hunnfugl som er avbildet. Bokfinker bygger sine reder i alle typer av skog og er en av de vanligste fuglene i Europa. Fuglene har kraftig nebb og kraftige kjevemuskler. Alt dette er trekk som setter dem i stand til å leve av frø. Om høsten drar de fleste fuglene sør- eller vestover. De kommer tilbake i marsapril, og da kommer hannen et par uker før hunnen. Bokfinken hekker på samme sted hvert år. Redet blir bygd i trær og ser ut som en dyp skål som er pyntet med mose og lav. Bokfinken kan synge, og dens spesielle lokkestemme “fink-fink” har gitt navn til hele finkefamilien. Den danske dyrepsykolog Holger Poulsen har studert bokfinkenes stemmeforråd og påstår at bokfinker kan synge hele 13 forskjellige sanger. Sangen er meget karakteristisk, den består av en trille som øker i tempo og avsluttes av en slutstrofe, det såkalte “slag”. En bokfink er ikke født med sin sang. Bokfinken kan kun lære trillene ved å høre etter andre bokfinker. Sangen er også noe forskjellig fra sted til sted, den kan synge med dialekt. Bokfinken har en annen nær slektning som heter Bjørkefink på norsk og Kvækerfinke på dansk. Den er mer sjelden og befinner seg opp mot fjellbjørkeskogen i de nordligste delene av Europa. Kvækerfinken hekker ikke i Danmark, men kommer i store flokker ved høst og vintertid. Utbredelsesområdet strekker seg fra Skandinavia gjennom Asia til Kamtsjatka. Jeg husker fra min fugleinteresserte ungdom at man både måtte være utholdende, nøyaktig og litt heldig for å være sikker på at man hadde observert en Bjørkefink. De to artene er nemlig ganske like, se tegningene som finnes på den danske Wikipedia. Fremdeles kan jeg huske første gang jeg så og hørte en bjørkefink. De såkalte “Darwins finker” er fra en helt annen del av verden og blir ORIGO 106

Fig 1 og 2 Bokfink hunn og hann

Fig 3 og 4 Bjørkefink (Kvækerfinke) hunn og hann

omtalt i to artikler i dette nummer av Origo. De har fått en ufortjent ikonstatus som et kroneksempel på darwinisme i praksis, kanskje nettopp fordi de lever i en verden fjernt borte fra oss. Hadde man valgt Bokfink og Bjørkefink som eksempler, ville vel ingen av oss i Nord-Europa latt oss overbevise. Som gutter samlet vi også fugleegg. Jeg har både Bokfink og Bjørkefink. Nå er dette i henhold til viltloven ulovlig i Norge. Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov (fredningsprinsippet). Men for barn i mors mave har det motsatte skjedd: Fosteret har mistet sin rettsbeskyt-

telse. Vi har også to artikler som omhandler dette tema i bladet. Vi ønsker våre lesere god og ettertenksom lesningen. Husk å se og lytte til småfuglene, både de fastboende og de som kun er på vinterbesøk. Steinar Thorvaldsen Redaktør for dette nummer

Fig 1 og 2: Brukt med vennlig tillatelse fra politi/hobbyfotograf Ronny Arntsen. Flere bilder finnes på hans hjemmeside: www.ronarnts.foto.no. Fig 3 og 4: Fra dansk wikipedia.

lse de el m An

Kritikken holdt ikke Af Arne Kiilerich

I år 1996 udgav Michael Behe bogen Darwin’s Black Box. Der er siden indløbet ca. 250 stærkt kritiske kommentarer til bogen af Behes mest rabiate modstandere. Behe har efterfølgende svaret på en del af disse klagepunkter. I bogen lanceredes bl.a. begrebet irreducerbar kompleksitet. Modstanderne har efterfølgende bragt eksempler på biokemiske processer, som fx kaskaden af reaktioner i blodkoagoleringsmekanismen som i andre organismer fungerer i færre trin, og mener dermed at Behes påstande er drevet tilbage. Problemet vedr. irreducerbar kompleksitet er således blevet gjort til genstand for polemik i stedet for videnskab. Det er fx muligt at en given biokemisk mekanisme kan fungere med flere eller færre trin i kæden; men den ophører naturligvis med at fungere når man fjerner ét trin i en bestående mekanisme. At introducere et nyt protein i en eksisterende kaskade er formentlig lige så problematisk som at fjerne et! Michael Behes tese er således ikke drevet tilbage.

Konkret definition på grænserne for evolutionen I Behes seneste bog The Edge of Evolution, The Search for Limits of Darwinism, forsøger forfatteren at definere en grænse for evolutionens (mikroevolutionens) formåen. Formentlig er dette første gang nogen har forsøgt at give et så konkret bud på hvor grænsen for den genorienterede neodarvinistiske teori bør sættes. Behe afviser ikke det darwinistiske begreb naturlig udvælgelse (naturlig selektion), men giver i stedet eksempler på hvordan denne udvælgelse fungerer i praksis. Det mest kontroversielle er dog at Behe ikke giver de spontane mutationer mange muligheder for at føre til noget som helst innovativt.

Syg fordel Eksempel: Behe forklarer hvordan og hvorfor segl-

celle-anæmi er blevet mest udbredt i det tropiske Afrika. Sygdommen er dødelig når den overføres fra begge forældre, men man kan leve med sygdommen når den overføres fra kun den ene. Sygdommen kan føre til øgede chancer for overlevelse i malariaområder. Det hænger sammen med at sygdommen får hæmoglobin til at „klumpe“ således at de røde blodlegemer ændrer form og bliver seglformede. Disse blodlegemer ødelægges i en vis udstrækning i milten hvilket derved afstedkommer anæmi (blodmangel). Der er imidlertid en sidegevinst ved sygdommen: Malariaparasitterne indfanges i disse (syge) blodlegemer og destrueres også i milten. Sygdommen bliver således til en selektionsfordel i den givORIGO 106

ne situation – uden at være en evolutionær gevinst overhovedet. Behes pointe er at det som begejstrede evolutionister kalder våbenkapløb, i virkeligheden er en skyttegravskrig præget af tilbagetrækning. Det kan for eksempel betale sig at opgive en bastion eller en bro til fjenden hvis man skal redde en by.

Det præcis modsatte af evolution Behe giver naturligvis flere eksempler fra den aktuelle genforskning på hvordan beskæringer i en organismes normale funktioner kan medføre en selektionfordel under givne omstændigheder. Dette er ret præcist det modsatte af evolution. Behe forklarer også hvordan resistens opstår i småparasitter og i større dyr samt hvordan en værtsorganisme gavnes af tilfældige mutationer – når den er under pres. Bogen forklarer på flere måder hvordan fordelagtige mutationer ikke nødvendigvis er noget der tilnærmelsesvis minder om den nyskabelse af molekylære maskiner som kræves for at berettige til etiketten evolution. Behe forklarer også hvorfor man kan drage paralleller fra nulevende mikroorganismers mutationer til makroevolutionen. Dette skyldes at antallet af småparasitter i verden langt overstiger antallet af større dyr som har levet i milliarder af år. Ifølge Behe er det ikke antallet af år – men antallet af individer der har betydning for at vurdere de evolutionære muligheder. Eksempelvis kan én malariasyg person have 1 000 000 000 000 parasitter i blodet. Bogen forsømmer ikke at omtale (og illustrere) ID-bevægelsens kæledægge bakterieflagellen. Bakteriers cilia (fimrehår) får også spalteplads, hvor de seneste års opdagelser af omfanget af kompleksiteten er iagttaget.

Sprængstof? Det vil måske være vanskeligt for creationister at acceptere Behes syn på “fælles afstamning”. Bogen leverer heller ikke en udtømmende forklaring på dette emne. Her er nogle af forfatterens egne ord (side 72): Fælles afstamning er sand. Forklaringen på fælles afstamning, selv for mennesker og chimpanser, er fascinerende - men triviel i en dybere forståelse. Lige fra starten har der været et fælles materiale i en fælles forfader. Alligevel mangler ethvert tilløb til en forklaring på hvor det fælles arvegods kommer fra – eller hvordan mennesker efterfølgende har erhvervet bemærkelsesværdige forskelle. Tilfældighed kan ikke forklare det levendes fælles afstamning. Behes modstandere giver dog ikke ved dørene på grund af disse tilsyneladende indrømmelser. De

ORIGO 106

påstår derimod at han svigter sine creationist-tilhængere. Behes holdning til fælles afstamning er dog uændret fra 1996-bogen (se side 5) hvor han siger at ideen om fælles afstamning forekommer ham rimeligt overbevisende. Der er intet (nyt) knæfald for darwinismen hos Michael Behe.

Mord på darwinismen Behe stikker med denne bog en kniv direkte i hjertet på den darwinistiske evolution og drejer kniven rundt flere gange. Det er ikke vanskeligt at forstå hvorfor reaktionerne har været voldsomme. Kritikken af bogen synes dog at være mere personlig end videnskabelig. Det er svært at finde frem til kritikere som på nogen måde gendriver det centrale budskab i bogen. Det kan kun anbefales at læse diverse kritikeres kommentarer og på den måde blive klar over hvor dårligt det står til med den videnskabelige kritik af bogen. Richard Dawkins henviser til hundens evolution som eksempel på hvor vidtrækkende konsekvenser mutationer kan få. Dawkins burde vide bedre end at henvise til pattedyrshybrider. Disse klarer sig generelt dårligere i naturen end deres naturlige artsfæller, og har derfor ingen selektionsfordel. De påfaldende store variationer i hunderacen falder ind under det Behe kalder trivielle variationer i form, størrelse og farve.

Revision af fejlopfattelser Neodarwinismen slog igennem i midten af det forrige århundrede og måtte nødvendigvis revidere Darwins fejlopfattelse om at erhvervede egenskaber nedarves. Evolutionen skulle herefter forklares ved små genetiske mutationer. Et halvt århundredes genforskning har herefter bidraget med så stor en forståelse af genernes virkemåde og mutationers indflydelse, at man med rimelighed kan vurdere om der er substans i skrivebordsbotanikken. Ifølge The Edge of Evolution og flere andre nyere bøger om samme emne er den neodarwinistiske forklaring utilstrækkelig. Behe undlader heller ikke at gøre opmærksom på at forskerne i årtier har slået panden imod muren i forsøget på at forklare livets spontane opståen. Når den genorienterede mutationsteori heller ikke kan forklare den videre udvikling med nogen form for eksperimentel dokumentation, efterlader bogen naturligvis et spørgsmål om hvad der overhovedet er tilbage af substans i darwinismen. Michael Behe The Edge of Evolution 320 sider. Free Press, 2007

Management på myrens fodsti Eller Biologi og filosofi Berlingske søndag har et opslag, VIDEN, som gerne breder sig over et par sider, og som jeg tit læser med stor begærlighed. Den 22/6 fandt jeg en interessant sammenstilling: Øverst på venstresiden bringes et Bertrand Russell-citat: “Videnskab er det man véd. Filosofi er det man ikke véd.” Og nedenunder i en artikel om myren [norsk: mauren] kommer følgende melding: “Millioner af års kamp for overlevelse har programmeret dem. Evolutionen har lært myrerne …” [min fremhævelse] Af konteksten fremgår at påstanden om myren er viden! Hvis jeg nu vender denne påstand om, handler det så om filosofi? Sådan: “Myrernes indbyggede programmering har gjort dem i stand til at overleve i millioner af år. Basis for deres fantastiske kommunikationssystemer ligger i deres DNA …” Er der “bevis” (dvs. empirisk belæg) for nogen af udsagnene? Evolutionsbiologens “viden” eller min “filosofi”? Sjovt nok, vel egentligt mere for det sidste end det første! Artiklen fortæller altså om de højkomplicerede myresamfund vi finder i naturen omkring os, men den beretter også om hvordan televirksomheden British Telecom har brugt biologernes studier af myrernes kommunikation til at løse

O Bedstefar Backs polemiske hjørne

overbelastningssituationer i telenettet med. Artiklen slutter med følgende udgangsbøn (mine fremhævelser): Takket være myrerne [har] British Telecom [fået] et mere intelligent, decentraliseret og mere selvstyrende system som langt mere smidigt [vil] kunne [klare tilfælde af] overbelastning[]. »Myresamfund fungerer effektivt fordi de er resultat af en nedarvet tilpasning gennem mange tusinde år. Vi mennesker [skal] ikke vente tusind år på at den biologiske udvikling [skal lære] os hvordan vi skal organisere samfundene. Vi har bygget kulturen oven på naturen, og vi kan skyde genvej til nyttig viden ved at lære af dén biologiske viden evolutionen har skabt,« siger Patrizia D’Ettorre. (Kilde: Berlingske 22/6 2007, artiklen Management på myrens fodsti af Pauli Andersen.) Den ældgamle Salomon har følgende opfordring til mennesket: Gå til myren, og bliv viis. Ordsp 6,6. Knud Aa. Back

En flok myrer havde erobret min huggeblok i løbet af sommeren. Da jeg ville redde den, opbrød der øjeblik øjeblik-kelig “panik anikken var dog kun “panik”” i hele myretuen. P Panikken overfladisk overfladisk,, for mens en del tog kampen op med kæmpen som havde forstyrret deres bo, satte en hær af andre myrer sig i bevægelse for at redde pupperne (de s.k s.k.. ‘myreæg’). Et utroligt eksempel på intelligent, de de-central og selvstyrende kommunikation. Blot et døgn efter havde myrekolonien etableret sig et helt nyt sted med bedre læ.

ORIGO 106

Vårt Holocaust Av Jon Kvalbein

Holocaust er et engelsk ord som betyr “masseødeleggelse” eller “katastrofebrann”. Men begrepet er særlig blitt knyttet til 12-årsperioden 1933-45 da nazistene forfulgte og drepte jøder og andre minoriteter i Europa. Nazistenes systematiske folkemord er et av de mørkeste kapitlene i det 20. århundrets historie. Tre firedeler av alle jøder som fantes i Europa i 1939, ble drept av nazistene – i alt 6 millioner. Det er et ufattelig tall. Dersom 100 mennesker blir drept i en ulykke, vil den uhyggelig nyheten skape oppsikt over hele verden. Dersom man skulle ha drept 100 jøder hver eneste dag, ville det ha tatt 165 år å avlive 6 millioner. Det sier noe om omfanget og effektiviteten i Hitlers drapsmaskin.

Hvorfor Holocaust? Den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Baumann gav i 1989 ut boka “Moderniteten og Holocaust” (Norsk utgave på Vidarforlaget, Oslo 1997). Her hevder han at Holocaust kan forstås som en logisk følge av opplysningstiden og det moderne prosjekt. La oss se nærmere på hans argumentasjon. Store forbrytelser springer ofte ut av store idéer. Mange drømmer om en tilværelse med harmoni og renhet. Nazistenes endelige løsning for jødene var preget av et estetisk motiv. Jødene utgjorde en “forurensning”. De passet ikke sammen med den rene ariske rase. Å feie golv er en tjeneste for å bevare orden og renhet. Moderniteten gav næring til en visjon om å skape ny verdensorden ved å feie bort det som ikke passer. Man så for seg en god og vakker verden. Den var styrt av mennesker som hadde avdekket naturens lover og kunne utnytte dem teknisk og industrielt til menneskets beste. Den nye verden var basert på vitenskap, fornuft og effektivitet. Samtidig var den god og lykkelig. Utopien rommet en harmoni der intet var “uryddig”. Man ønsket en verden uten “skitt”. For kommunistene ble visjonen “klasse-renhet”; for nazistene ble den “raserenhet”. Adolf Hitler definerte målet – den endelige løsningen var å gjøre rikets territorium “jøderent”. ORIGO 106

Han spesifiserte ikke hvordan dette skulle gjøres. Det ble overlatt til byråkratiet. I dette systemet er ikke handlinger moralske eller umoralske i seg selv. Det avgjørende er om de tjener statsmaktens politiske målsetting. Makten bestemmer hva som er det rette. Herbert C. Kelman har sagt at moralske hemninger mot voldsbruk og grusomhet har en tendens til å bli svekket når tre betingelser er oppfylt: Volden er autorisert fra høyere hold, utøvelsen er rutinemessig, og ofrene blir avhumanisert ved språkbruk og indoktrinering. Statsmakten innførte en virkelighetsbeskrivelse som legitimerte masseutryddelsen. Målet var å fjerne uverdig liv (unwertes Leben). Slik kunne de verdige få livsrom (Lebensraum). Bare mennesker med godt arvemateriale måtte ha rett til å leve og formere seg. Sosialdarwinismen gav tanken en vitenskapelig legitimasjon. Jødene ble betraktet som en anti-rase som måtte utryddes for å skape livsrom for en ny menneskehet bygget på den ariske rase. Slik samsvarte Hitlers program med modernitetens visjon om en ny og bedre verdensorden bygget på vitenskapelige prinsipper. “Ville dere ikke ha vært gladere hvis jeg hadde kunnet vise dere at alle gjerningsmennene var sinnssyke?” Slik spør Holocausts store historiker Raul Hilberg. Men det er nettopp det han ikke var i stand til å vise. Det var alminnelige mennesker som gjennomførte Hitlers visjon. Den moderne stat har en tendens til å gjøre seg selv suveren. Ubemerket kan den tilrane seg makten til å bestemme hva som er sant og rett. Der det ikke finnes noen moralsk autoritet som står over staten, kan individet bli som en fange i Auschwitz, der valget står mellom å rette seg etter autoritetene eller å dø. Men en visjon eller ideologi kan også begeistre mennesker slik at vanlige moralske motforestillinger brytes ned. Da adlydes statsmakten av mennesker som tror at de gjør det rette. Å lese om Holocaust er en sterk opplevelse. Å vandre på minnestedet Yad Vashem i Jerusalem er rystende. Å se utryddelsesleirene i Polen likeså. Det er godt at Quislings bolig på Bygdøy er blitt et Holocaust-senter, slik at minnene om folkemordet kan holdes levende også i Norge. Den norske holdningen til jødeforfølgelsen under krigen er ikke noe å rose seg av. Det må vi med skam bekjenne.

Foster i 12.-13. uke

Nye generasjoner må vaksineres mot enhver visjonær pest som utløser masseutryddelse av mennesker. Det kan bare skje dersom menneskeverdet blir stadfestet i ord og handling.

Når de uønskede avlives Det rystende faktum er: Masseutryddelse av mennesker er en del av norsk hverdag. Daglig sorteres menneskeliv med fatale følger. Hvert sjette barn blir avlivet før det blir født. Bak Holocaust lå en positiv visjon: En menneskehet uten forurensning. Da må de uønskede fjernes. Bak loven om fri abort ligger også en positiv visjon: Alle barn skal være ønsket. Da må de uønskede fjernes. Visjonen fører til at 13 000 norske barn avlives hvert år. Ingen instans er oppnevnt til å forsvare barnets interesser. Hver enkelt vordende mor har fått lovfestet myndighet til å få sitt barn avlivet før 12. uke i svangerskapet. Denne rettigheten til å avsi dødsdom over sitt eget barn, blir omtalt som en viktig kvinnesak. Den fremstilles som en av likestillingskampens store resultater. Dersom vi undersøker hva denne likestillingen innebærer, er dens egentlige kjerne at kvinner nå kan ha et like uansvarlig seksualliv som mannen. Før var fri sex risikabelt for kvinnen. Hun kunne bli uønsket gravid og bli bundet til et uønsket barn. I et slikt perspektiv kan man si at prevensjonsmidlene førte til større likestilling. Men om prevensjon ikke nyttes eller svikter, er provosert abort blitt den endelige løsningen. På nytt er det grunn til å minne om Herbert C. Kelman, som har sagt at moralske hemninger mot vold har en tendens til å bli uthult når tre betingelser er oppfylt: Volden er autorisert fra høyere hold, utøvelsen er rutinemessig og ofrene blir avhumani-

sert. Nettopp dette er karakteristisk for abortprosessen. Avlivningen skjer rasjonelt og effektivt. Den norske velferdsstaten står til disposisjon, med hele sin medisinske ekspertise. Sykehusene, som er reist for å verne om liv og helse for landets borgere, står til tjeneste for å avlive våre uønskede borgere. Sykehuspersonalet, som har som fremste oppgave å berge liv, blir brukt til å ta liv. Mens man på ett rom kjemper for å redde et barn som er født altfor tidlig, avlives uønskede barn før fødselen på et annet rom. Mens ett foster blir operert som pasient i mors mage, blir et annet foster avlivet og destruert som avfall. De abortsøkende kvinnene behandles av de samme kyndige legene, de samme vennlige sykepleierne og får den samme gode service som de syke. Den gravide kvinnen blir behandlet som syk, selv om verken hun eller hennes barn har noen sykdom. Målet er å drepe et uønsket individ fordi det er uønsket. Det passer ikke inn. Det forstyrrer en harmonisk fremtidsvisjon. Derfor må det dø. Dette skjer i et demokratisk land, der vi roser oss av vårt engasjement for frihet og menneskeretter. Vi er stolte av vår ytringsfrihet. Vi har en fri presse som ivrer etter å avsløre overgrep og undertrykkelse. Men avlivningen av ufødte vekker ingen oppsikt. Drapsmaskinen fungerer i samsvar med norsk lov. Det som loven tillater, er blitt innarbeidet som norm. Dødsprosessen følger fastlagte rutiner. Alt skjer utenfor folks synsfelt. Det fjernede fosteret blir ikke vist fram til noen. Det har intet navn, intet gravsted. Det omtales som celleklump og brennes som sykehusavfall. Da “Folkebevegelsen for livsrett og menneskeverd” (Organisasjonen har nå fått navnet “Menneskeverd”) ville trykke en liten annonse i Dagbladet i forbindelse med den store folkedemonstrasjonen mot abort for flere år siden, nektet avisen å ta inn annonsen. Grunnen var at det ville bli for sterk kost for leserne å se at fosteret liknet et menneske. Dette er tankevekkende. En sensasjonsavis som ikke kvier seg for å bringe detaljerte reportasjer fra mord og ulykker, ville skåne sine lesere for den sannhet at det er mennesker som blir avlivet ved norske sykehus. Dagbladets reaksjon er ikke enestående. Norske medier unngår å beskrive denne virkeligheten. Men de unngår ikke dermed å bli delaktige i forbrytelsen.

Sannheten om fri abort Den vitenskapelig sannhet er at fosteret er vesensforskjellig fra sin mor helt fra konsepsjonen. Fra første stund inneholder hver eneste celle i det ufødte barnet et arvemateriale som er helt forskjellig fra morens. Det er aldri en del av morens kropp. Likevel forsvares fremdeles fri abort med å hevde at kvinnen må ha rett til å råde over sitt eget legeme. ORIGO 106

Folk forføres av en tilslørende språkbruk. Provosert abort er et fremmedgjørende uttrykk som skjuler hva det dreier seg om. Selvbestemt abort er en gedigen løgn. Aldri har noe ufødt menneske bestemt seg selv til å ta livet av seg selv. Fri abort innebærer at barnet blir drept fordi det er uønsket av sin mor – eller av andre som presser moren. Det er sannheten. Abortloven fremstilles som en seier for kvinnekampen. I virkeligheten er det en kvinnefiendtlig lov. Ved å gi kvinnen eneansvaret, kan samfunnet fraskrive seg skylden for avlivningen. Og faren kan toe (da: vaske) sine hender. I en likestillingstid da mann og kvinne formanes til å ta like stort ansvar for barna, har faren ingen formell innflytelse på sitt eget ufødte barns rett til å leve. Avgjørelsen er etter loven tillagt den gravide kvinnen, som ofte må ta stilling under tidspress og i en vanskelig livssituasjon. Men den som har ansvaret, får også skylden. Slik blir også samvittighetsnøden kvinnens byrde. Mange har fått langvarige psykiske skader etter et abortinngrep. De vet at de tok livet av barnet sitt. Denne indre smerten er tung å bære. At abortloven legger hele ansvaret på kvinnen, er urettferdig, fordi ansvaret for en uønsket graviditet i de fleste tilfelle må legges på mannen. Abortloven gir mannen en mulighet til å løpe fra ansvaret, og fungerer ikke som en bremse på et uansvarlig seksualliv. Fri abort innebærer ingen kvinnefrigjøring. Fri abort oppleves sjelden som en lettvindt løsning. Ikke få gravide kvinner føler seg satt i et dilemma, der abort blir den minste av to onder. Her er stort behov for mer veiledning og bedre støtteordninger som kan gjøre det enklere å bære fram barnet. I en tid da mange ønsker å bli adopsjonsforeldre, bør denne løsningen få bedre omtale. En rekke tiltak bør settes i verk for å redusere aborttallet. Viktigst er å endre holdninger. Ofte blir abort aktuelt som konsekvens av et seksuelt forhold før eller utenfor ekteskapets ramme. En bedre og mer forpliktende samlivsetikk vil virke forebyggende og redusere behovet for abortinngrep. Menneskelivet må betraktes som ukrenkelig. Mennesket må vernes fra konsepsjonen og til den naturlige død, ikke avlives fordi det er uønsket eller har belastende egenskaper. Moderne genteknologi gir utvidede muligheter til å registrere og fjerne ufødte barn med uønskede egenskaper. I tillegg til jødene tok Hitler også livet av utviklingshemmede, funksjonshemmede og syke mennesker. De var også uønsket. De var til belastning på offentlige budsjetter og til skade for folkets arvemasse. Vår moderne velferdsstat er opprettet under slagordet velferd for alle. Sykdom betraktes som noe unormalt som skal bekjempes. Menneskets genom var kartlagt i år 2000. Forskning avdekker stadig flere sammenhenger mellom gener og sykdommer. Fosterdiagnostikk gir stadig sikrere prognoser. Lenge før barnet blir født kan man forutsi ORIGO 106

sannsynligheten for medfødte sykdommer og avvik. Politikerne vet at folkehelsen kan bedres effektivt ved å avlive de som har høy risiko. Velferden til de som er og blir født, vil øke jo bedre utsorteringen blir før fødselen. Vil det norske folk har moralsk kraft til å hindre at velferdstaten blir et sorteringssamfunn? I august 2007 vakte det oppsikt at en norsk sykepleierstudent hadde gitt uttrykk for at nyfødte funksjonshemmede burde avlives, “ hvis det er umulig å gjøre dem friske og nyttige for samfunnet”. Slike holdninger får vekstvilkår i en stat som prioriterer helse og effektivitet fremfor menneskeverdet. Helsevesenet kan registrere at antall mongoloide barn minker (da: mindsker, aftager). Årsaken er stadig mer vellykket masseavlivning av barn med Downs syndrom før fødselen. La dem forsvinne i stillhet før noen savner dem. Dette er norsk helsepolitikk i dag. Uønskede barn kan nå fjernes enklest med piller. Piller sparer penger. Kvinner slipper innleggelse. Det blir mindre rom for spørsmål. Ingen trenger å få vite hva slags piller man tar. Det finnes mange typer. Abortpillen Mifegyn blokkerer nærings- og blodtilførselen til barnet, som blir kvalt eller sultet til døde. Etter to døgn kommer man tilbake til sykehuset og får en ny pille som driver det døde fosteret ut. Pillene gjør avlivningen enda mer usynlig. Drapsmaskinen går stillere og kan fortsette uforstyrret. Et befruktet menneskeegg, et embryo, et foster er ikke et menneske, sier noen. Men alle vet at når det drepes, går et menneskeliv tapt. De som kjemper for naturvern forstår hvorfor egget i ørnereiret (da: ørnereden) er fredet. Et ørneegg har samme vern som ørnen, fordi et ødelagt egg er en tapt ørn. Hvorfor skal rovfuglegget i reiret har større beskyttelse i norsk lov enn barnet i mors liv?

En forbrytelse mot menneskeheten Folkesuverenitetsprinsippet gjør staten til øverste autoritet. Det som staten bestemmer, er samtidig det rette. Denne holdningen er i ferd med å bli innarbeidet. Men slik tenkte man ikke i Nürnberg etter den 2. verdenskrig. Der ble 20 av de fremste nazilederne anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Jeg adlød bare ordre, sa de. De ble dømt likevel, flere av dem til døden. De hadde krenket en høyere rett. Fri abort er også en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kan ikke bare si: Abortloven er lovlig vedtatt i Stortinget. Regjeringen kan ikke si: Vi forvaltet bare norsk lov. Helsepersonalet kan ikke si: Vi fulgte bare våre instrukser. For det finnes en rettferdighet som står over landets lover. Dessverre er det ufødte barnets livsrett i dag ikke tatt med blant de internasjonale menneskeretter. Vestens sekulære stater kjemper for det motsatte. I internasjonale fora fremmes tanken om fri abort som en menneskerett. Det tales om kvinnens reproduktive rettigheter. Kampen for det ufødte barnets rett til å leve må derfor føres på tvers av landegrensene. Det kristne grunnlaget for menneskets livsrett er klart. Alle mennesker er skapt av Gud i hans bilde. Gud har gitt mennesket eksistens, personlighet, legeme og sjel, evner og valgmuligheter. Gud har gitt mennesket livets gave. Han oppholder hvert menneskeliv. Bare Han har rett til å avslutte vårt liv på jorden. Du skal ikke slå i hjel! Alvoret i abortsaken kan ingen løpe fra. Den angår oss alle. Vi har ansvar både for det vi gjør, og for det vi ikke gjør. Under krigen var det med tiden

mange som ante hva som skjedde med jødene. Men de fleste gjorde ingenting. Denne likegyldigheten gjorde Holocaust mulig. Vi vet hva som skjer i Norge i dag. Vår likegyldighet dreper 13 000 barn i året. Fra kirkelig hold er det kommet noen resolusjoner. Men engasjementet er labert. Selv kristne politikere tier fordi de anser saken som tapt. Noen organisasjoner for livsrett og menneskeverd gjør en prisverdig innsats for å åpne våre øyne. De fortjener vår støtte! Enkeltpersoner i kirken er blitt uthengt og forfulgt fordi de har talt profetisk til vern om våre minste små. De fortjener takk og etterfølgelse! Drapene av de uønskede barna er en felles frukt av moderniteten og postmoderniteten. Moderniteten krever effektivitet og fjerning av det som ikke passer. Postmoderniteten har satt til side alle absolutte sannheter og gjort individet til dommer om rett og galt. Selvbestemmelse er blitt et slagord i dødens tjeneste. Fri abort er uttrykk for et Gudsopprør, der Hans skapervilje og frelsesplan er satt til side. Det uønskede barnet kan samfunnet avlive for deg! Det er abortlovens fatale budskap. Et folk som vil leve under Guds velsignelse, kan aldri godta en lov som gjør drap til en rettighet. --Den effektive utryddelsen av de uønskede fortsetter. Det tause skriket fra de ufødte som avlives i mors liv, blir overhørt. Likegyldigheten fortsetter å drepe. Dette er VÅRT Holocaust!

Annonce

Kristen friskole midt i Bergen sentrum Tlf. 5555 9800 Fax 5555 9820 danadm@danielsen.vgs.no www.danielsen.vgs.no

Be om skolebrosjure ORIGO 106

Darwinismens sentrale dogme Av cand.real Per A. Larssen

Sagen kort: Det Sentrale Dogme i moderne, naturalistisk og teistisk evolusjonsteori er livets utfoldelse, fra bakterie til menneske, som resultat av mutasjoner og naturlig utvalg. For naturalistene er mutasjonene i tillegg tilfeldige. På midten av 1900-tallet ble imidlertid flere evolusjonskritiske institutter og organisasjoner startet, slik som Institutt for Creation Research (ICR), Creation Research Society (CRS) i USA. For noen år siden kom Discovery Institute og dets Center for the Renewal of Science and Culture, som promoterer teorien om Intelligent Design, basert på Behes ureduserbare kompleksitet. Spesielt etter århundreskiftet er det kommet tydelige tegn på at det Sentrale Dogme har begynt å miste støtte også i akademiske miljøer og blant vitenskapsmenn som tidligere støttet teorien. Smithsonian Institution, en tradisjonell forsvarer av darwinismen, har planlagt å vise dokumentarfilmen “The Privileged Planet” i løpet av 2007, en film utgitt av Discovery Institute. Professor John C. Sanford ved Cornell University har forandret standpunkt og hevder at darwinismen er feilaktig (se nedenfor). Den pro-darwinistiske biologiprofessor J. Scott Turner beskylder akademiske institusjoner for intoleranse når de nekter undervisning i Intelligent Design. At evolusjonen eventuelt skulle foregå ved mutasjoner og naturlig utvalg sier i grunnen svært lite. Evolusjonens mekanisme kan bare bli forstått på molekylnivået. I det følgende vil derfor holdbarheten av det Sentrale Dogme, med mutasjoner og naturlig utvalg som “mekanismer” for teorien, bli drøftet i detalj.

Tilfeldige mutasjoner Drivkraften i den moderne, naturalistiske teori, nydarwinismen, er tilfeldige mutasjoner. Det kan ikke eksistere noen evolusjonsprosess uten mutasjoner. Makromutasjoner er destruktive og kan ha ytre årsaker (stråling) eller indre (fremmedelementer, forurensninger) som skader DNAs gener. MediORIGO 106

En professor Sandford, tidligere darwinist, har påvist at menneskets genom (det samlede arvepotentiale) nedbrydes pga. mutationer. Og han spørger: Kan den almægtige naturlige udvælgelse komme til undsætning? Mutationer er i alt væsentligt enten neutrale eller skadelige. De medfører at genetisk information går tabt, og dette tab vil med tiden resultere i reducerede tilpasningsmuligheder for vores art. Mutationerne hos mennesket vil i et hidtil ikke-erkendt omfang hobes op (akkumuleres), og menneskearten vil degenerere totalt. Man taler lige frem om en “mutationsnedsmeltning”. – Så det er hyggelige fremtidsperspektiver der rulles op i denne artikel. “Udslettelsen af menneskets genom synes at være lige så sikkert og deterministisk som at stjerner slukkes, at organismer dør, og at universet går mod den ultimative varmedød. .b

sinsk viten har nå identifisert flere tusen muterte gener som fører til alvorlige sykdommer og død. Slike ødeleggende makromutasjoner kan ikke være evolusjonens drivkraft. I denne analyse kan vi derfor ignorere fatale mutasjoner som primære faktorer i evolusjon. Mikromutasjoner er antatt av både evolusjonister og mange tilhengere av en skapelsesmodell å være årsaken til variasjon innen artene. Mange evolusjonister strekker denne prosess videre til å inkludere trinnfortrinn dannelse av nye arter og utvikling av alt liv i millioner av år. Men ingen eksempler av evolusjon er kjent som møter betingelsene for kumulativt utvalg.

Disse mikromutasjoner er så små at cellen kan tollere dem uten å forårsake ødeleggende genetiske effekter. Disse minste av mutasjoner (punktmutasjoner) er resultat av kopieringsfeil, som skjer når kromosomene dupliserer seg i celledelingen. Kopieringsfeilene er tilfeldige, noe som pr. definisjon er en nødvendighet i naturalistisk evolusjon. Det eiendommelige fenomen er at cellen har evnen til å korrekturlese feilene. Skjønt feil gjenstår, reduserer denne korreksjon feilene hundrefold. Disse mikromutasjoner forårsaker en feil i en enkel nukleotid, en undergruppe i DNA-molekylet. Vi kan se nettopp her at disse ytterst små feil krever en evolusjonsprosess i millioner av år for å være i stand til å produsere noe som helst nytt. Tilhengere av en skapelsesmodell er imidlertid av den mening at denne merkelige egenskap av selvkorreksjon er Skaperens plan for å vedlikeholde grunntypene slik de var skapt. Et alvorlig problem for evolusjonsteorien er at de tilfeldige kopieringsfeilene er ytterst sjeldne. Nydarwinismen forutsetter de minst mulige forandringer over lange tidsperioder, ellers vil organismen ikke kunne overleve. Deres hyppighet er forsiktig satt til å være én pr.10 milliarder transkriptsjoner pr. nukleotid for de fleste organismer.

Tilfeldige mikro- og makromutasjoner eksisterer selvsagt, men førstnevnte er uten effekt og sistnevnte skadelige. Lee Spetner, en agnostiker og tidligere professor i biofysikk og molekylærbiologi ved MIT, og John Hopkins, som skrev boken “Not by Chance! Shattering the Modern Theory of Evolution” 1 (1997), har gjort noen svært interessante beregninger for å teste kvantitativt muligheten for at nye arter kunne dannes ved tilfeldige mikromutasjoner. En av faktorene Spetner bruker i sine beregninger er antall trinn nødvendig for å danne en ny art. Ifølge G. Ledyard Stebbins, en av nydarwinismens arkitekter, er dette i gjennomsnitt 500 trinn for de fleste organismer. Ett lite evolusjonært trinn ville nødvendiggjøre 50 millioner fødsler. Husk at hvert av disse trinn (overgangsformer, missing links) må alle overleve, ellers ville evolusjonen stoppe. Ved å inkludere andre faktorer i beregningen finner Spetner at sjansen for å danne en ny art er 2.7 x 10-2739, mens 10-50 generelt er akseptert som en statistisk umulighet for at en begivenhet kan skje. Disse mikromutasjoner er så sjeldne at de, på grunn av påvirkninger i de følgende generasjoner, vil forsvinne og ikke resultere i nye arter. Følgelig er Spetner tvunget til å forkaste teorien. Andre biologer har kommet til samme konklusjon ved å bruke andre fremgangsmåter enn Spet-

Hvis Darwin visste hva vi nå vet, ville han igjen tro på Gud.

ner (Ho og Saunders, Hoyle og Wickramasinghe). Tilfeldige mikro- og makromutasjoner eksisterer selvsagt, men førstnevnte er uten effekt og sistnevnte skadelige. En mer detaljert beskrivelse av Spetners beregninger finnes i ovenstående bok, i en artikkel i Origo2 og i boken “Darwins lære faller” 3.

Kvantemutasjoner? Det ser ut til at en nagende tvil over gunstige utfall av tilfeldige mutasjoner har sneket seg inn i visse evolusjonære miljøer. Kenneth R. Miller, biologiprofessor ved Brown University, skrev boken “Finding Darwin’s God” (2002)4. Miller, en radikal teistisk evolusjonist, hevder ikke bare at evolusjon er en sjanseprosess, men at den ville ta et helt annet forløp etter en ny begynnelse. Det er en tilfeldighet (accident) at vi er her! Miller, en katolikk, forsøker å finne svaret på om evolusjon og Gud kan eksistere samtidig. Nå vet vi fra Darwins autobiografi og Jostein Andreassens artikler i Origo at Darwin døde som en agnostiker, noe Miller vet. Han mener imidlertid at hvis Darwin visste hva vi nå vet, ville han igjen tro på Gud. (!) Miller sier lite om mutasjoner og overaksentuerer rollen det naturlige utvalg spiller. I stedet tar han tilflukt til Schrödingers kvanteeffekt, at kvanta på subatomisk nivå kan bli forsterket og føre til kopieringsfeil og den første levende celle. I stedet for å kalle disse kvantemutasjoner tilfeldige, kaller han dem ubestemmelige (indeterminate). En forandring i et molekyls konfigurasjon kan bli produsert ved en sjansefluktuasjon i vibrasjonsenergi og bli forstått som en spontan mutasjon. Med andre ord, evolusjonær historie “can turn on a very, very small dime – the quantum state of a single subatomic particle”. Miller hevder at naturens uforutsigelighet betyr at den ikke virker som et presist urverk, at å kjenne historiens fortid ikke bestemmer dens fremtid, og at kvanteeffekter ikke alltid faller ut gjennomsnittlig. Mennesket har fri vilje, og indeterminisme er Guds metode, sier Miller. Ellers var Skaperens rolle ferdig på det øyeblikk universets eksistens fant sted. At kvanteeffekter kan bli konkretisert og forstørret på denne måten, er åpenbart ikke anerkjent i de fleste evolusjonære kretser. Men molekylærbiolog Johnjoe McFadden har skrevet en bok om dette tema: “Quantum Evolution: How Physics ‘Weirdest’ Theory Explains Life’s Biggest Mystery” 5 (2002). Internett bokhandler Amazon har boken anmeldt av flere kritikere. Her er noen utvalgte meninger: “Idéene som ligger bak kvanteevolusjon, kan være rette eller gale, men de utfordrer nåværende visdom uten å ende i dogmatisme.” “McFadden presenterer en ny teori som vinner popularitet.” “McFadden undersøker nyere vitenskapelig kritikk av den sentrale darwinistiske modell, men bygger broer til molekylærbiologi fra kvantefysikk.” ORIGO 106

“Skjønt jeg ikke står rede til fullt ut å akseptere argumentet i denne bok ... var spørsmålet om kvantemekanikk forbausende ... Endog idéen om ‘selv-organisasjon’ ... synes å være utilstrekkelig for den kompleksiteten som virkelig finnes. Med dette nye perspektiv er det utbytterikt for ens tenking å komme bort fra all tidligere sludder og mantramessing som er framkommet foran evolusjonens uløste problemer.

Mutasjoner og “Det Primære Aksiom” John C. Sanford, professor i genetikk ved Cornell University, har skrevet boken “The Genetic Entropy & the Mystery of the Genome” (2005)6. Hans spesialitet er planteavl og genetisk engineering. Han har over 25 patenter og er oppfinner av “the genegun”. Han presenterer overbevisende data for at menneskets genom nedbrytes på grunn av akkumulerende mutasjoner. Sanford begynner boken med å beskrive de titusener av forskjellige typer sofistikerte nanomaskiner, avdekket i celle og molekylærbiologi, som utfører utrolige kjemiske kunststykker inne i den levende celle. Ikke bare er genomet uhyre stort, men ytterst kompleks og full av buktninger og grener, med gener som regulerer andre gener som regulerer enda andre gener. I mange tilfelle kan den samme rekke genetiske bokstaver kode for helt andre instruksjoner. Når en tenkende person spør hvordan alt dette kunne komme til å eksistere, er standardsvar det bokens forfatter kaller “The Primary Axiom”. “Det Primære Aksiom” er mutasjoner og naturlig utvalg, som sier det samme som det som ellers er kalt “Det Sentrale Dogme” i denne artikkel. Sanford sier at den overveldende skadelige effekt av mutasjoner kan tydelig sees i den utrolige mangel på informasjonsskapende mutasjoner. Etter 100 år skulle litteraturen være full av rapporter om dette. Han er ikke overbevist om at et eneste, krystallklart eksempel finnes som utvetydig har skapt informasjon, “f.eks. antibiotisk motstand i bakterier”. I en presentasjon av fordelingskurver for mutasjonseffekt sier han at populasjonsgenetikere vet at mutasjoner viser sterk skjevhet mot nøytral. De nær-nøytrale mutasjoner skaper de største problemer for teorien. Nyere oppdagelser viser at menneskets mutasjonshastighet for forplantningsceller er minst 100 nukleotid-substitusjoner pr. person pr. generasjon. Enda hvis en god del av DNA er “junk”, er enhver av oss bærere av en mutant, opptil flere ganger. Nå gjelder dette bare for punktmutasjoner (kopieringsfeil), men det er mange andre typer alminnelige mutasjoner – slik som redistribusjon, duplikasjon, inversjon, m.m. – som er ikke-tilfeldige og derfor kommer ute av betraktning for teorien. Det er nå blitt stadig klarere blant genetikere at mesteparten av genomet har funksjoner, “junkDNA” inkludert, at menneskets genom nedbrytes, ORIGO 106

The Primary Axiom” = “Det Primære Aksiom” = mutasjoner og naturlig utvalg, som sier det samme som det som ellers er kalt “Det Sentrale Dogme”. og at dette er en nettoeffekt. Derfor er omtrent alle mutasjoner i genomet skadelige. Sanford forteller om perioden han gikk gjennom før han endelig konkluderte at det Primære Aksiom var falsk. Det er vanskelig å finne en professor på et anerkjent universitet som ville våge å tvile på det Primære Aksiom, sier han. Men sent i min karriere “gjorde jeg noe som ville være utenkelig for en Cornell-professor. Jeg begynte å tvile på det Primære Aksiom. Jeg gjorde dette med stor frykt og beven. Ved å gjøre dette, visste jeg at jeg ville være på kant med den “helligste ku” innen det moderne akademiske miljø. Blant andre ting, det kunne endog resultere i min utstøting fra den akademiske verden ... Gradvis innså jeg at den tilsynelatende ‘store og uangripelige festning’ som har blitt bygd rundt Det Primære Aksiom egentlig var et korthus ... Det har blitt min overbevisning at det Primære Aksiom er en slags hvit løgn – og har katastrofal innvirkning på utallige menneskeliv ...

Ved å tvile på det Primære Aksiom visste jeg at jeg ville være på kant med den “helligste ku” innen det moderne akademiske miljø. Så nå, uten hensyn til konsekvensene, må jeg si det høyt: «Keiseren har ingen klær!»

Ikke-tilfeldige mutasjoner Hva er da årsaken til variasjon innen artene? Svaret er funnet i genetiske forandringer som ikke er tilfeldige. Uheldigvis er disse forandringer fremdeles betraktet som “mutasjoner”, skjønt evolusjonsprosessen er basert på tilfeldighet. I Spetners egne ord: “Genetiske omordninger synes å være likeså normale i cellen som celledeling, skjønt de ikke finner sted så ofte. De er formidlet ved spesifikke enzymer som cellen, så vidt vi vet, nettopp syntetiserer for dette formål.” De viser tegn på å ha blitt satt i verk av omgivelsene (klima, temperatur, føde). Noen av dem tilpasser seg miljøet. Noen forandringer er betegnet som rekombinasjoner. Tilfeldige makromutasjoner forandrer genene. Rekombinasjoner, på sin side, bare sjonglerer med eksisterende gener (Huxley). Rekombinasjoner kan produsere dupliseringer, plassutvekslinger, utslettinger og andre indre forandringer i DNAs molekylgrupper. Rekombinasjonene er ingen enkle prosesser, og vi forstår ikke fullt ut hvordan disse kan skje så nøyaktig som de gjør. Det er endog spesielle gener som påvirker rekombinasjonenes effektivitet. Det er indikasjoner på at disse

Transposoner: hoppende deler av DNA

Plasmid til slutt

Plasmid ved start

Fig ig.. 1

Antibiotikaresistens Genet på plasmidet koder for et enzym som inaktiverer antibiotikumet

penicillin (a lactam)

inaktivt derivat (da: afledningsstof)

gener beta-lactamase (et enzym)

mRNA

Fig ig.. 2

Antibiotikaresistente gener Utstrakt bruk av antibiotika selekterer for spredning av plasmider som er resistensbærere. Resistente sykdomsbakterier er vanskelig å eliminere

antibiotikaseleksjon

resistente bakterier

Fig ig.. 3

genetiske omordninger, som skjer i respons til omgivelsene og stress, kan resultere i forandringer i fenotypen, men ikke i nye arter. Det må presiseres at disse rekombinasjoner ikke kan bidra til darwinistisk evolusjon, fordi de ikke øker informasjonen og ikke skjer som resultat av tilfeldighet. De følgende tre figurer er tegninger presentert i forelesninger i 2001 av plantebiologen Luca Comai, Genome Center, University of California at Davis. DNA-segmenter, kalt transposoner (som består av flere tusen nukleotider), kan hoppe fra en plass til en annen i kromosomet, Fig. 1. Transposonene har DNA komponenter som koder for to enzymer som trenges for å gjøre jobben deres. Disse “mutasjonene” er under detaljert cellulær kontroll og er derfor ikke en tilfeldig prosess. Noen av de mer notoriske transposoner har gener for motstand mot flere typer antibiotika. Plasmider, som er små ringformer av DNA, er funnet naturlig i bakterier, Fig. 2. De kopierer seg uten ytre kontroll og nedarves i sine etterkommere. Transposoner kan flytte fra et plasmid i en bakterie inn i dets DNA. Transposonet som bærer motstand mot ampicillin, stretpomycin og sulfanilamid har ca. 20.000 nukleotider. De kan flytte fra en bakterie til en annen. Bortsett fra å spre antibiotisk motstand, vet vi ikke nøyaktig hva deres normale funksjon er. Motstanden er allerede innbygget i bakteriene, er vanskelig å bli kvitt og kommer ikke som resultat av en immun reaksjon som har utviklet seg, Fig. 3. Denne indre kontroll av antibiotisk motstand er ikke evolusjon. Om eksperimentene med bakterier sier Spetner: “Hvis resultatet av disse eksperimenter indikerer at adaptive mutasjoner er stimulert av omgivelsene, strider de imot det fundamentale dogmet i nydarwinismen. I samsvar med dette dogme er mutasjoner tilfeldige, og den type mutasjoner som finner sted er uavhengig av omgivelsene. Hvis mutasjoner virkelig er ikke-tilfeldige i den forstand at omgivelsene kan stimulere adaptive mutasjoner, da må paradigmet om darwinistisk evolusjon, som har dominert de biologiske vitenskaper i nærmere 150 år, bli forandret”. Muligheten for tilpassing til omgivelsene eksisterer altså allerede i genomet. To eksempler for disse variasjoner er de lange og korte nebb hos finkene på Galapagosøyene, og de mørke og lyse bjerkemålere (en type nattsvermer) som angivelig setter seg på trestammer. Spetner sier at variasjoner blant finkene kan ha kommet fra ikke-tilfeldige forandringer gjennom en innbygd genetisk bryter under direkt innflytelse av omgivelsene. De lyse bjerkemålerne som ble tatt av fugler på de mørke trestammer under den industrielle revolusjon i England, kom tilbake da trestammene senere ble lyse, mens de mørke nattsvermerne da ble borte. Dette skulle være eksempel på evolusjon. Faktum er at de lyse og mørke bjerkemålerne alltid er til stede i større og mindre grad og fastsatt i nattsvermerens genpulje. Hertil kommer at den evolusjoORIGO 106

nære litteratur feilaktig beskriver bjerkemålerne å sitte på trestammer, mens de oppholder seg i trekronene.

Naturlig utvalg ingen skapende kraft Organismer med mutasjoner som ansees å være fordelaktige, er angivelig “valgt” eller favorisert av naturlig utvalg – en passiv prosess som egentlig ikke er noen prosess i det hele tatt. Naturlig utvalg er ikke noe annet enn en deskriptiv (da: skildrende) betegnelse som sier at en organismes følgende generasjoner vil overleve i konkurranse med andre organismer og varianter i kampen for tilværelsen. Naturlig utvalg er ikke en slags aktiv agent som plukker ut de som vil overleve. Den anerkjente franske zoolog Pierre-Paul Grassé var tidligere president i det franske vitenskapsakademi og redaktør av de 28 bind Traité de Zoologie (da: Lærebog i zoologi). Han forkaster begge de antatte mekanismer for evolusjon: mutasjoner og naturlig utvalg, det Sentrale Dogme. Han hevder at den rolle det naturlig utvalg spiller, ikke er basert på et eneste faktum. Videre sier han: “Veiledet av det overveldende utvalg blir tilfeldighet et slags forsyn som, under dekke av ateisme, ikke er nevnt, men er dyrket i all hemmelighet.” La oss som et tankeeksperiment anta at det er ingen mutasjoner når en organisme produserer sitt avkom. Hva vil hende? De genetiske arvelover vil alene kontrollere, og etterkommerne vil dele foreldrenes karakteristika. Her er det ikke noe nytt for naturlig utvalg å “arbeide” med. Naturlig utvalg er effektivt død som en faktor i dette tilfelle. Naturlig utvalg avhenger av mutasjoners eksistens. Ingen mutasjoner, intet naturlig utvalg, ingen evolusjon. Noen ledende evolusjonister innrømmer åpent at i praksis er teorien om naturlig utvalg en tautologi, en måte å si den samme ting på to ganger. Teorien forutsier at de mest levedyktige organismer vil produsere mest avkom, og de mest levedyktige organismer defineres som de som vil produsere mest avkom. Genetikeren Richard Lewontin, marxist og professor ved Harvard University, sier at “evolusjon kan ikke beskrives som en tilpasningsprosess, fordi alle organismer allerede er tilpasset. Naturlig utvalg fungerer vesentlig for å muliggjøre at organismene kan vedlikeholde sin tilpasningsstatus i stedet for å forbedre den. Naturlig utvalg synes ikke å forbedre artenes sjanse til å overleve i det lange løp, men gjør det simpelthen mulig for dem å ‘spore’, eller holde tritt med omgivelsene, som stadig forandrer seg.”

Sanford om utvelging Professor Sanford, tidligere darwinist, har altså vist at menneskets genom nedbrytes p.g.a. mutasjoner. Så spør han: Kan den allmektige utvelging (naturlig utvalg) komme til unnsetning? De fleste genetiORIGO 106

Naturlig utvalg er ikke en slags aktiv agent som plukker ut de som vil overleve kere er enige i at disse mutasjoner i alt vesentlig er enten nøytrale eller skadelige. De medfører at genetisk informasjon går tapt, som med tiden vil resultere i redusert tilpassning (som beskriver et individs evne til å formere og er uttrykt i dets fenotype) av vår art . Denne nedgang i tilpassning antas å skje med 1-2 prosent pr. generasjon. Et stadig stigende tilpassningstap av denne type ville klart føre til dramatisk degenerasjon av menneskets rase innen 300 generasjoner. Dette hender på det genetiske nivå, skjønt på det sosiale nivå øker medisinske og tekniske fremstøt fremdeles vår levealder. Men genetikere vil trolig alle være enige om at før eller senere må utvelging økes for å stoppe genetisk degenerasjon. Spørsmålet er, hvor mye utvelging kreves for å stoppe degenerasjonen, eller hva som verre er, kan den stoppes i det hele tatt? Sanford vet at det er en liten, fast sammenbundet og ytterst spesialisert gruppe populasjonsgenetikere som for alvor har analysert hva utvelging kan og ikke kan gjøre. Disse teoretiske matematikere er fullstendig bundet i sin ideologi som “sanne troende” i det Primære Aksiom. De fleste andre biologer forstår ikke deres arbeider, men aksepterer deres konklusjoner i god tro. Likevel er det nettopp disse populasjonsgenetikere som har lagt for dagen de mest inngående begrensninger for naturlig utvalg. Her nevner Sanford ti typiske eksempler hvor noen endog snakker om “mutation meltdown”.

Naturlig utvalg = en tautologi I et kapittel om hvorvidt genomiske utvelgingsproblemer kan bli løst, presenterer Sanford flere muligheter, men alle slår feil. For eksempel, om utvelgingens kostnad, sier han at hvis vi skulle velge bort alle “mutasjoner”, ville det bety at ingen kunne ha avkom – som ville resultere i momentan utslettelse! Her snakker altså Sanford om kunstig, ikke naturlig utvelging. Det er velkjent at hver av oss arver en stor mengde skadelige mutasjoner – så kollektivt bærer vi milliarder av skadelige mutasjoner. For å gjøre problemet lettere, fokuserer Sanford på de 600 millioner nye mutasjoner som kommer inn i menneskets genpulje i vår egen generasjon. Han regner at av verdens populasjon på 6 milliarder, vil en tredjedel dvs. 2 milliarder mennesker, være avskåret fra å få barn. Dette ville fremdeles etterlate 400 milliarder nye mutasjoner som en genetisk byrde for den neste generasjon. Enda hvis vi antar at to tredjedeler av de resterende mutasjoner er fullkomment nøytrale, har vi fremdeles 133 milliarder skadelige mutasjoner addert til populasjonen. Hvis vi fordoblet utvelgingsintensitet,

ville vi fremdeles ha 67 milliarder skadelige mutasjoner for neste generasjon. Utvelgingens kostnad setter tydelig grenser for hvor mange mutasjoner vi kan eliminere pr. generasjon. Derfor vil mutasjoner fortsette å akkumulere, og arten må degenerere! Sanford slutter kapitlet med å si at “Utslettelsen av menneskets genom synes å være likeså sikkert og deterministisk som utslokkingen av stjerner, organismenes død og universets varmedød.¡± Han sier annensteds at vi ikke bare vil dø som personer som resultat av genomets nedbrytning, men at menneskets rase også vil dø ut. Sanford viser flere kurver hvor han plotter biologisk tilpassning (fitness) målt i levealder som funksjon av tiden målt i antall generasjoner. I Fig. 4 gjengis en fascinerende framstilling av den synkende levealder etter Noah (han levde 950 år) mot det antall århundrer deretter hvor gitte personer ble født. Kurven viser en dramatisk nedgang i levealder, og har en sterk likhet med en biologisk forfallskurve. Kurven i figuren er en matematisk potensfunksjon som passer svært godt med de gitte data (korrelasjonskoeffisient på 0,90). Det synes å være høyst usannsynlig at disse bibelske data kunne ha blitt fabrikkert. Kurven er imidlertid i meget god overensstemmelse med moderne teorier om genomisk degenerasjon forårsaket av mutasjonsakkumulering, j.fr. fagartikler publisert av genetikerne Crow 7 og Schoen m.fl. 8. I et appendiks gjennomgår Sanford tre mulige innvendinger mot bokens hovedbudskap, men besvarer motargumentene på en overbevisende måte. De konklusjoner som Sanford, en kristen, og Spetner, en jøde, har funnet frem til, svekker den

darwinistiske evolusjonsteori. Mange som arbeider i dette fagområde er nå overbevist om at vi står foran et paradigmeskifte. Om det bevismateriale som er ført frem av disse og andre seriøse forskere, vil trenge gjennom den ganske dogmatiske vegg som er satt opp av det evolusjonære etablissement, gjenstår å se.

Litteratur 1. “Not by Chance! Shattering the Modern Theory of Evolution¡± (1997), s.125-160. Lee Spetner. The Judaica Press, Inc., 123 Ditmas Ave., Brooklyn, New York 11218. 2. “Utviklingslæren i krise¡±, Per A. Larssen. Origo, Nov. 2001, s.17-20. 3. “Darwins lære faller¡± (2004), s.103-117. Per A. Larssen. Prokla Media, 2312 Ottestad, Norge. 4. “Finding Darwin¡¯s God. A Scientist¡¯s Search for Common Ground between God and Evolution¡± (2002). Kenneth R. Miller. HarperCollins Publishers Inc., 120 East 53rd Ave., New York, N.Y. 10022. 5. “Quantum Evolution: How Physics ¡®Weirdest’ Theory Explains Life¡± ( 2002). John Joe McFadden. Norton & Company. Available at Amazon.com 6. “Genetic Entropy & the Mystery of the Genome¡± (2005). John C. Sanford. Elim Publishing, Lima, New York 14485. 7. “The high spontaneous mutation rate: Is it a health risk?¡±, James F Crow. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 94 (16) 1997, s.8380-8386. 8. “Deleterious mutation accumulation and the regeneration of genetic resources¡±, Schoen DJ, David JL, Bataillon TM. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 95 (1) 1998, s.394-399.

Levealder

Figur 4. Menneskets synkende levealder i den tidlige historie slik den er framstilt i Bibelen (punkter). Kurven viser en teoretisk funksjonstilpasning som beskriver de gitte data svært godt, og som dess dess-uten samstemmer med teo teo-rien om genomisk degene degene-rasjon iguren er hentet rasjon.. FFiguren fra Sanford (2005, s. 152).

Født århundrer etter Noah (han levde 950 år)

ORIGO 106

Hvem oppdaget “Darwins finker”? Av Jostein Andreassen

Forfatteren har i årenes løp systematisk skaffet seg det som finnes av vitenskapelig litteratur om finkene på Galapagos. Noe av materialet presenteres i denne artikkelen, som tar for meg (da: diskuterer) forholdet mellom Darwin og disse småfuglene, og undersøker om det er et så godt ikon for evolusjonen som det framstilles som.

Øde øyer “Alle øde øyer ute i havet har noe romantisk og mystisk over seg. Men Darwin løftet Galapagosøyenes mystikk opp til et nivå som overgår alt i vitenskapshistorien. Både for lærebøkene i biologi og for historien har de “forheksede øyene” blitt et symbol for en av de største vitenskapelige revolusjoner vi kjenner. At denne plutselige omveltningen sprang ut av innsikten som Darwin samlet opp i løpet av sitt fem uker lange opphold på Galapagos, har gjort øyene til et symbol som er likeverdig med Newtons berømmelige eple. Men ulikt dette eplet, som heldigvis nå har forsvunnet ut av historien, har Galapagosøyene forblitt et permanent utstillingsvindu for den fundamentale vitenskapelige innsikt som Darwin først gjorde guddommelig.” Slik åpner den amerikanske Galapagos- og Darwin-spesialisten Frank J. Sulloway sin artikkel “Darwin and the Galapagos” i 1984. På denne tiden publiserte han flere svært grundige analyser av naturforskerens arbeid på øyene. Og disse årelange studiene er blitt fundamentale for ettertidens forståelse av Darwins opphold på Galapagos. Det er Sulloways fortjeneste at dette besøket ble avmytologisert og brakte forskningen inn i rett spor igjen.

Lite ærefullt Men Sulloways prosjekt ble ikke særlig flatterende for Darwin. Han har hjulpet oss til å innse at naturforskeren på HMS “Beagle” steg i land på øyene temmelig uforberedt, han var forbausende treg i ORIGO 106

oppfattelsen og direkte slurvete (da: sløsagtig) i sine innsamlingsrutiner. Og dette fikk han smertelig erfare da han kom hjem og samlingene ble undersøkt av spesialister. Vi skal altså se at beretningen om Darwin på Galapagos, og hva han egentlig fant ut mens han var der, er betydelig overdrevet. En kan ane at dette er den mest oppskrytte naturvitenskapelige “øyvandring” noen person noen gang har foretatt. Men mytene synes uutryddelige. Uttrykket “Darwins finker” ble forresten først brukt av den britiske legen og ornitologen Percy Roycroft Lowe i en artikkel i tidsskriftet “Ibis” i 1936. Men det var briten David Lack som gjorde det kjent, i klassikeren “Darwin’s Finches” (1947). Fram til midt på 40tallet hadde han konsekvent brukt “The Galapagos Finches” i sine publikasjoner.

Hvem “oppdaget” finkene? Lærebøkene tillegger Darwin “oppdagelsen” av “Darwins finker”. Men hvem var det egentlig som først “oppdaget” dem? Peter R. Grant, den aller største kapasiteten på disse fuglene og som har studert dem spesifikt i over 30 år, mener at Darwin var ikke den første som så dem eller skrev om dem, for denne æren tilhører en i følget til inkaen Tupac Yupanqui. “Darwin was not the first person to see them or to write about them, however; those honors belong to some member of the entourage of the Inca Tupac Yupanqui (...)” (Grant 1999:6).

Dette var i 1480; jfr. http://en.wikipedia.org/wiki/ Tupac_Yupanqui Eller var det skipskapteinen James Colnett i 1793? Han skriver: Under denne ekspedisjonen så vi [...] også noen små fugler, med rødt bryst, slik som jeg ofte har sett på Ny Hebridene, og andre som liknet risfuglen (Padda oryzivorus) i fasong og størrelse, men med en svart fjærdrakt; hannen var den mørkeste og hadde en veldig fin sang. “In this expedition [to the Gallipagoes Islands] we saw (...) also small birds, with a read breast, such as I have often seen at the New Hebrides; and others resembling the Java

samle seg, en temmelig klar indikasjon på at det ikke var noe annet ferskvann innen rekkevidde … Around this scanty spring draining continually through the rock, all the little birds of the island appeared to be collected, a pretty clear indication of there being then no other fresh-water within their reach ..” (op.cit.:495)

Eller var det Charles Darwin på samme ekspedisjon i 1835? Slik skriver Darwin om akkurat samme episode som FitzRoy rett ovenfor: Det [vannet] var imidlertid tilstrekkelig til å tiltrekke seg alle småfuglene i landet. – Duer og finker svermet rundt kanten på det.) Figur 1. Oversikt over ulike finkefugler med tegninger av nebbform og angivelse av hovedføde.

sparrow, in shape and size, but of a black plumage; the male was the darkest, and had a very delightful note.” (Colnett 1798:156)

Porter? Eller kan det ha vært skipskapteinen David Porter i 1812? Han skriver: [Vi så] en liten svart fugl, med et bemerkelsesverdig kort og sterkt nebb og en skarp sang … (…) Vi møtte (…) en betraktelig variasjon av småfugl, noen minnet om den lille vanlige spurven, noen ikke ulike den brune kanarifuglen, den lille svarte fuglen som vi så på Charles Island [Floreana] … (…) ... [we saw] a small black bird, with a remarkably short and strong bill, and a shrill note, ..” (...) “We met (...) a considerable variety of smaller birds, some resembling the small common sparrow, some not unlike the brown Canarybird, the small black bird found on Charles Island [Floreana] .. “ (...)

Og fra øya James [Santiago]: Jeg la merke til tre eller fire små fugler, på størrelse med en spurv, … (…) I perceived three or four small birds, of the size of a sparrow, (...)”(Porter [1815] 1986:191;248f.)

Eller bør vi si at det var skipskapteinen på HMS “Beagle”, Robert FitzRoy i 1835? Han skriver: Alle de små fuglene som lever på disse lavadekkede øyene, har korte nebb, veldig tykke innerst, akkurat som på dompap. Dette viser seg å være en av disse beundringsverdige forhåndsreglene Gud har gjort for at hver skapning skal være tilpasset det stedet den var tiltenkt å leve. All the small birds that live on these lava-covered islands have short beaks, very thick at the base, like that of a bullfinch. This appears to be one of those admirable provisions of Infinite Wisdom by which each created thing is adapted to the place for which it was intended.” (FitzRoy 1839:503)

Om en forekomst av småfugler på øya Albemarle [Isabela] skriver kapteinen følgende: Rundt denne knappe vannkilden som rant kontinuerlig gjennom klippen, syntes alle de små fuglene å

It [the water] was however sufficient to draw together all the little birds in the country. – Doves & Finches swarmed round its margin.” (Darwin 1988:359)

Var det Gould? Jeg garanterer at de to setningene ovenfor er det absolutt eneste som Darwin skriver i dagboka om finkene på Galapagos under oppholdet der. Som vi ser, nevner han ordet “Finches”, og det er altså alt! Darwin-forskeren Keynes omtaler dette slik: Dette viser seg å være den eneste gangen Charles Darwin nevner finkene i Dagboka eller i notisbøkene, finkefamilien som kom til å bære hans navn og bli så nært forbundet med utviklingen av hans ideer om artsdannelse. Men mangelen på interesse for denne familien som ble utvist av Darwin mens han faktisk holdt på med å samle inn fugler på Galapagos, samsvarer med Sulloways konklusjon i [artikkelnavn] om at det var ikke før Beagles arter ble klassifisert av John Gould tidlig i 1837 at den virkelige betydningen om deres variabilitet på de forskjellige øyene ble klart for ham. – På den tiden da “Journal of Researches” ble publisert i 1839, trodde ikke Charles Darwin lenger på at artene var uforanderlige, men de mest radikale av ideene sine holdt han helt for seg selv. This appears to be the only mention made by CD [Charles Darwin], either in the Diary or in his pocketbooks, of the family of finches that came to bear his name and to be most closely associated with the development of his ideas about speciation. However, the relative lack of interest in the Geospizidae displayed by CD when he was actually collecting birds in the Galapagos is consistent with the conclusion of Sulloway “Darwin and his Finches: The Evolution of a Legend” (Journal of the History of Biology, 15, 1-53, 1982) that it was not until the Beagle’s specimens were classified by John Gould early in 1837 that the true significance of their variability between the individual islands first became apparent to him. – By the time the Journal of Researches was published in 1839, CD no longer believed in the fixity of species, but the most radical of his ideas were still kept strictly to himself.”

Keynes fortsetter slik: Det var ikke mye han innrømmet da han skrev: “Det har vært nevnt, at innbyggerne kan se forskjell på skilpaddene etter hvilken øy de er hentet fra. Jeg ble også informert at mange av øyene har trær og planter som ikke opptrer på andre. [Her nevner Darwin GuyavitaORIGO 106

treet som eksempel; sannsynligvis mener han det treet som nå heter Psidium galapageium som på øygruppa blir kalt guayabillo og som er forskjellig fra øy til øy.] Dessverre ble jeg ikke klar over dette før innsamlingen min nesten var fullført: jeg kom aldri til å tenke på at dyr og planter på øyer som bare ligger noen engelske mil fra hverandre og har de samme fysiske betingelser, kunne være forskjellige. Jeg fikk derfor ikke sortert de forskjellige eksemplarer etter hvilke øyer de kom fra. Det er enhver oppdagelsesreisendes skjebne, at når han akkurat har oppdaget et objekt som er spesielt verdig hans oppmerksomhet, må han dra derfra.) He did not give a great deal away when he wrote: “It has been mentioned, that the inhabitants can distinguish the tortoises, according to the islands whence they are brought. I was also informed that many of the islands possess trees and plants which do not occur on the others. (...) Unfortunately, I was not aware of these facts till my collection was nearly completed: it never occured to me that the productions of islands only a few miles apart, and placed under the same physical conditions, would be dissimilar. I therefore did not attempt to make a series of specimens from the separate islands. It is the fate of every voyager, when he has just discovered what object in any place is more particularly worthy of his attention, to be hurried from it.”

“Because of his own carelessness about labels, one of the most interesting problems of the voyage was left hanging in midair. Darwin could not retrace his steps literally – the journey was an unrepeatable journey of a lifetime.” (Browne:359)

31 finker Fra Galapagos hadde Darwin tatt med seg 31 finker hjem til England (foruten 64 eksemplarer av andre fuglearter). (Sulloway 1982A:40). Men flere av hans skipskamerater om bord hadde gjort det samme. Lieutenant og Darwins beste venn om bord, Bartholomew James Sulivan og skipslegen Bynoe “made competent collections” [laget habile samlinger] og midshipman Philip Gidley King og kaptein FitzRoy made “sizeable collections” [laget temmelig store samlinger]. Sistnevnte tok 21 finker med seg hjem og hans tjener Harry Fuller åtte finker. Darwins tjener Syms Covington brakte fire finker med hjem (Sulloway 1982A:23f.; Browne & Neve 1989:12). Senere tok innsamlingen av finker fra øygruppa litt av: A. Habel brakte 460 finker med seg hjem i 1868, Georg Baur ca 1.100 i 1891, Charles Harris hele 3.075 i 1897 og California Academy of Sciences det utrolige tallet 8.691 i 1905-06. Finkene på Galapagos var allerede da blitt den mest kjente [les: undersøkte] fugletypen i verden (Sulloway 1982A:40).

Kommentar En bør ikke bli spesielt imponert over denne innrømmelsen. Og hvorfor sier han ikke, istedenfor å unnskylde seg, at “her gjorde jeg en for dårlig jobb”? På denne bakgrunn kan en saktens spørre: Bør vi heller si at disse finkene ble “oppdaget” av John Gould, taxidermist ved Zoological Society i London, som først klassifiserte dem (1841)? I hvert fall var det han som måtte forklare Darwin hva han hadde “oppdaget” på øyene, noe som gjorde samme “oppdager” frankly stunned” [helt lamslått]. (Sulloway 1982A:22) Darwins største biograf, Janet Browne, bruker også sterke ord når hun skriver at han var “perflexed” [forvirret], “surprised” [overrasket], “increasingly desperate” [desperat i stadig stigende grad] (Browne 1995:359).

Merkelappene! Med Goulds nye informasjoner i bakhodet begynte så Darwin å kikke nærmere på sine beskrivelser og opplysninger om på hvilken lokalitet de forskjellige finkene var tatt. Og da ble han nok enda mer “frankly stunned”. Merkelappene! Han hadde ikke merket hvilke fugler som stammet fra hvilken øy! Browne skriver: På grunn av hans egen unøyaktighet med merkelapper, ble en av de mest interessante problemstillingene hengende i luften. Darwin kunne ikke gå opp sporene sine igjen nøyaktig – reisen var “livsreise” som ikke kunne gjentas. ORIGO 106

Naturalist på ville veier og på låna! Darwin måtte spørre disse kameratene om å få låne finker fra deres samlinger for om mulig på den måten å etterspore hvor hans egne eksemplarer egentlig var samlet inn. Men alle kameratene hadde skikkelig merking. Sulloway skriver: Ironisk nok noterte de andre skipskameratene på Beagle, i motsetning til Darwin, ned øylokaliteter for de innsamlede fuglene sine, og dette karakteriserer Darwin som den eneste vitenskapsmannen om bord på det skipet. For Darwin samlet inn på grunnlag av en teori (som viste seg å være gal). De andre skipskameratene var bare innsamlere, og merkingen deres viser det. Ironically, the other shipmates on the Beagle, but not Darwin, recorded island localities for their birds marks Darwin as the only scientist aboard that ship. For Darwin collected with a theory, however mistaken, in mind. The other shipmates were mere collectors, and their labeling practices reflect that fact.” (Sulloway 1982A:24)

Darwin prøvde så å rekonstruere hvilke finker han hadde funnet hvor. Dette mislyktes. Dette ble “guesswork” [gjetninger], “errors crept in” [feil krøp inn], “educated guesses” [kvalifiserte gjetninger], “a number of mistakes” [mange feil], “inaccuracies” [unøyaktigheter], “several errors” [mange feil], “wrong in every details” [galt i alle deler], “uncertainties” [usikkerheter], “incom-

nelsen “Icterus??” [dette betyr faktisk “gulsott” (!!)] og et annet sted “Icterus like Finch”; det må være “Icterine warbler” [gulsanger, da: gulbug] han mener. (Sulloway 1982A:9) Hvilke arter Gould bestemte ut av de finkene Darwin kom med (og de som han fikk lånt av skipskameratene sine) kommer vi tilbake til i en senere artikkel.

Finker med pirkeredskaper? Lærebøkene gjør et stort nummer av at Darwin undret seg så veldig da han så enkelte finker bruke kaktusnåler o.l. i nebbet. Dette er tøv (da: sludder). Han kunne ikke ha noen forklaring på hvorfor “noen finker” brukte redskaper; dette fenomenet ble ikke rapportert om før i 1919. “Hakkespettfinken” (Cactospiza pallidus, da: spættefinken) ble heller ikke samlet inn av Darwin, men av A. Habel og da ikke før i 1868. Og den på øygruppa svært sjeldne mangrovefinken (C. heliobates) ble samlet inn av Heller og Snoddgrass i 1899. Senere er den blitt rapportert om også å anvende redskaper. (Sulloway 1982A:9;41; Kricher 2006:143)

Figur 2. Finkenes nebbhøyde har en naturlig variasjon some er miljøbetingelser,, som gjenstand for seleksjon under varierende miljøbetingelser her er eksemplifisert ved en lang tørkeperiode i 1977. FFra ra Pearson P rentice Hall, 2004. Prentice

plete” [ufullstendig], “incorrect” [galt], og viste seg å være så problematisk for ornitologer de neste hundre årene, [og fordi] det hersker alvorlig tvil om nøyaktigheten til åtte av de femten lokalitetene som er skrevet på Darwins Geospizinae-type artene, har [Darwins finker] blitt litt av et mareritt av systematikkproblemer for de etterfølgende ornitologer, og dette skyldes de kontroversielle lokalitetene. … proved [to be] so problematical to ornithologists over the last hundred years”, [because] “there is serious doubt about the accuracy of eight of the fifteen localities recorded on Darwin’s Geospizinae type specimens”, [Darwin’s finches] “have provided a considerable nightmare of taxonomic problems for subsequent ornithologists, based largely upon their controversial localities.” (Sulloway 1982A:25ff; 1982C:54)

Når Darwin bestemmer finker I sine “Ornithological Notes” bestemmer og klassifiserer Darwin 21 eksemplarer av de innsamlede finkene til “Fringilla” [finker], fire eks. havner under “Fringilla/Grossbeaks” [“stornebb”], ett eks. blir til “wren” [gjerdesmett, da: gærdesmutte]. Dessuten er det ett eks. som ikke får tildelt noe navn. Og kaktusfinken kommer faktisk under beteg-

Lack’s finches? Dolph Schluter, en av de mange fugleobservatørene som har arbeidet sammen med ekteparet Grant på Galapagos, [Peter and Rosemary Grant, verdensberømte finkeforskere] nå en kommende stjerne innen evolusjonær biologi, (one of all the watchers who have worked with the Grants in the Galapagos, (...) a rising star now in the field of evolutionary biology”)

sier det faktisk slik i et intervju med forfatteren og darwinisten Jonathan Weiner: Jeg har siden konkludert med at han [David Lack] var en temmelig skarp fyr. Han er min favoritt, faktisk. Han hadde en fredelig [eg. avvæpnende] måte å skrive på, og han kunne argumentere godt. I virkeligheten synes jeg de [finkene på Galapagos] burde kalles Lacks finker og ikke Darwins. Darwin så ikke betydningen av disse fuglene. Han trodde at der var bare en art på hver øy. Han prøvde ikke engang å lage en sammenheng av det han visste – han gjorde ikke en forbasket ting unntatt å samle dem inn. Det er derfor de er Lacks finker og ikke Darwins. “I’ve since concluded that he [David Lack] was a pretty bright fellow. He’s my hero actually. He had a disarming writing style, and he could make very forceful arguments. In fact, I think they [finkene på Galapagos] should be called Lack’s finches and not Darwin’s. Darwin didn’t see the significance of the birds. He thought there was just one species per island. He didn’even try to pull it together – he didn’t do a bloody thing with them except collect them. That’s why they’re Lack’s finches and not Darwin’s.” (Min utheving; Weiner 1995:150)

(forts. i et senere nr.) ORIGO 106

Litteratur Barrett et al (ed.): “Charles Darwin’s Notebooks 1836-1844” (1987) Barlow, Nora (ed.): “Charles Darwin’s Diary of the Voyage of H.M.S. “Beagle” (1933) Ibid.: “Charles Darwin and the voyage of the Beagle. Unpublished Letters and Notebooks” (1946) Ibid.: “Darwin’s ornithological notes” in: “Bulletin of the British Museum (Natural History), Historical Series”, Vol. 2 (1963) Birx, James (ed.): “Charles Darwin: The Voyage of the Beagle” (2000); [Darwins 1845-utgave]. Browne, Janet: “Charles Darwin: Voyaging, Volume 1 of a Biography” (1995) Ibid. and Neve, Michael (ed.): “Charles Darwin’s Voyage of the Beagle. Charles Darwin’s Journal of Researches” (1989); [som er Darwins 1839-utgave: “Journal Of Researches Into The Geology And Natural History Of The Various Countries Visited By H.M.S Beagle, Under The Command Of Captain FitzRoy, R. N. From 1832 To 1836. By Charles Darwin. Esq.; M.A. F.R.S. Secretary To Geological Society. London: Henry Colburn. 1839] Colnett, James: “A Voyage to the South Atlantic and Round Cape Horn into the Pacific Ocean (...)” (1798) Darwin, Charles: “Narrative of the Surveying Voyages of His Majesty’s Ships Adventure and Beagle, between the Years 1826 and 1836, Describing Their Examination of the Southern Shores of South America, and the Beagle’s Circumnavigation of the Globe. Vol. III. Journal and Remarks, 1832-1836.” London 1839 in : Porter/Graham (ed.): “The Portable Darwin”, s. 8-65 (1993) Ibid.: “Rejse om Jorden. Efter den engelske Original nyeste, af Forfatteren gjennemsete Udgave”, Salmonsen 1876. (Trolig etter den difinitive tekst fra Darwins hånd i John Murrays utgave, London 1860, men som ble trykket opp igjen i 1870, -72, -73 og -76). Svensk utg.: Darwin, Charles: “Resa kring Jorden”, Bokfrämjandet (1969) Grant, Peter R.: “Ecology and Evolution of Darwin’s Finches” (1999) Jackson, Michael H.: “Galapagos. A Natural History. Revised and Expanded Edition”, University of Calgary Press, Seventh Printing (2002)

ORIGO ORIGO 106 106

Keynes, R. D. (ed.): “Charles Darwin’s Beagle Diary” (1988) Ibid.: “Charles Darwin’s Zoology Notes & Specimen Lists from H.M.S. Beagle” (2000) Ibid.: “Fossils, Finches and Fuegians. Charles Darwin’s Adventures and Discoveries on the Beagle 1832-1836” (2002) Kricher, John: “Galapagos. A Natural History” (2006) Lack, David: “Darwin’s finches” (1947/-83) Larson, Edward J.: “Evolution’s Workshop. God and Science on the Galapagos Islands” (2001) Mellersh, H.E.L.: “FitzRoy of the Beagle” (1968) Moorehead, Alan: “Darwin and the Beagle” (1971) Porter, David: “Journal of a cruise made to the Pacific Ocean” (1822) Stanbury, David (ed.): “A Narrative Of The Voyage Of H.M.S. Beagle, being passages from the Narrative written by captain Robert FitzRoy, R. N., together with extracts from his logs, reports and letters; additional material from the diary and letters of Charles Darwin, notes from Midshipman Philip King and letters from Second Lieutenant Bartholomew Sulivan” (1977) Steinheimer, Frank D.: “Charles Darwin’s bird collection and ornithological knowledge during the voyage of H.M.S. “Beagle”, 1831–1836” in: “Journal of Ornithology”, Berlin vol. 145, No. 4, (2004) Sulloway, Frank J.: “Darwin and His Finches: The Evolution of a Legend” in: “Journal of the History of Biology”, Vol. 15, no. 1, pp. 1-53 (1982A) Ibid.: “Darwin’s Conversion: The Beagle Voyage and Its Aftermath” in: “Journal of the History of Biology”, Vol. 15, no. 3, pp. 325-396 (1982B) Ibid.: “The Beagle collections of Darwin’s finches (Geospizinae)” in: “Bulletin of the British Museum. Natural History (Zoology)”, Vol. 43 (2), pp. 49-94 (1982C) Ibid.: “Darwin and the Galapagos” in: “Biological journal of the Linnean Society of London”, Vol. 21, pp. 29-59 (1984) Weiner, Jonathan: “The Beak of the Finch. A Story of Evolution in our Time” (1995); (dansk oversettelse: “Darwins næb” (1997) Weinschank et al (ed.): “A Concordance to Charles Darwin’s Notebooks 1836-1844”, Cornell University Press (1990).

Risikofaktorer for negative psykiske reaksjoner etter abort Av Anne Nordal Broen 1, Torbjørn Moum 2, Anne Sejersted Bødtker 3, Øivind Ekeberg 4

Hovedbudskap: 1) Undersøkelsen viser at for kvinner med spontan og provosert abort var tidligere psykiske problemer og sterk grad av negative følelser rett etter aborten risikofaktorer for å få negative psykiske reaksjoner i ettertid. 2) Enslige kvinner som hadde spontan abort, var mer utsatt for depresjon to og fem år etter aborten. 3) For kvinner med provosert abort var press fra barnefar eller venner til å ta abort, en negativ holdning til provosert abort og tvil om abortavgjørelsen også risikofaktorer. Noen av resultatene i denne artikkelen er tidligere publisert i Psychosomatic Medicine (1), General Hospital Psychiatry (2), Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica (3), og BMC Medicine (4). Se ellers artikkelen Kvinners psykiske reaksjoner på spontan og provosert abort publisert av de samme forfatterne i tidsskriftet Sykepleien Forskning Nr.12006. Kvinner som gjennomgår en spontan eller en provosert abort, reagerer på ulike måter på hendelsen. I Norge er det tidligere gjort lite forskning angående risikofaktorer for negative reaksjoner på

Anne Nordal Broen, dr. med., overlege ved Familieavdelingen, Modum Bad, 3370 Vikersund, Norge. E-mail: anne.broen@modum-bad.no 2 Torbjørn Moum, Ph.D., professor, Avdeling for atferdsfag, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo, Postboks 1111 Blindern, 0317 Oslo, Norge. 3 Anne Sejersted Bødtker, overlege ved gynekologisk avdeling, Sykehuset Buskerud, 3000 Drammen, Norge 4 Øivind Ekeberg, dr. med., professor, Avdeling for atferdsfag, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo, Postboks 1111 Blindern, 0317 Oslo, Norge.

abort. Grünfeld fant i sin doktoravhandling (Oslo, 1973) at kvinner som tidligere hadde hatt psykiske plager, hadde mer skyldfølelse og oftere en depressiv reaksjon etter provosert abort det første halve året etter aborten (5). Kvinner med negativ holdning til selvbestemt, provosert abort hadde oftere skyldfølelse. I studier i andre land er det funnet at dårlig tidligere psykisk helse, sterk følelsesmessig tilknytning til fosteret, en konservativ holdning til provosert abort og mye ambivalens i valgprosessen er forbundet med økt tendens til å få følelsesmessige problemer etter abort (6-8). I vår undersøkelse inkluderte vi kvinner med både spontan og provosert abort. Dette er ikke gjort tidligere og gir en unik mulighet til å se på likheter og forskjeller i reaksjonsmåter i de to gruppene. Undersøkelsen tok sikte på å 1) studere psykiske plager kvinner kan få i løpet av fem år etter en spontan eller provosert abort, og 2) kartlegge risikofaktorer for negative psykiske reaksjoner i de to gruppene.

Metode I perioden fra april 1998 til februar 1999 ble 120 kvinner ved gynekologisk avdeling i Sykehuset Buskerud inkludert i vår undersøkelse. Sykehuset Buskerud ligger i Drammen, en by med 55.000 innbyggere, ca. 40 km vest for Oslo. Svarprosenten var 50% for kvinner med spontan abort og 46% for provosert abort. Kvinnene ble intervjuet 10 dager etter aborten (T1), 6 måneder (T2), 2 år (T3) og 5 år etter (T4). Av de 120 kvinnene som deltok, fullførte 109 kvinner (91%) alle fire intervjuer: 39 av 40 kvinner med spontan abort (97.5%), 70 av 80 kvinner med provosert abort (87.5%). Alle intervjuene ble gjort av førsteforfatteren (ANB), spesialist i psykiatri. Intervjuene inkluderte samtale, og at ORIGO 106

Litt om statistikken Denne artikkelen bygger på statistiske metoder som mange av leserne muligens har begrenset kjennskap til. Derfor denne lille forklaringen: Sammenlikninger mellom grupper Sammenlikninger mellom grupper er antagelig den vanligste problemstillingen i medisinsk forskning. En slik problemstilling oppstår f.eks. når resultater for en gruppe som har gjennomført provosert abort, settes opp mot resultatene for en gruppe med spontan abort (Tabell I og II). Kji-kvadratet tester om de to gruppene er forskjellig sammensatt når det gjelder ulike kjennetegn (yrke, livssyn og lignende). Forskjeller mellom gruppene kan også beregnes med en korrelasjonskoeffisient for gjennomsnittsforskjeller (point biserial) som kan være negativ eller positiv (dvs. ligger mellom -1 og +1). Regresjonsanalyse Sammenhengen mellom flere risikofaktorer og en kvantitativ variabel kan undersøkes med regresjonsanalyser. Her blir risikofaktorenes selvstendige betydning undersøkt. De standardiserte regresjonskoeffisienter som brukes i denne artikkelen, varierer mellom -1 og +1, der 0 betyr at det ikke er noen sammenheng mellom variablene. Faktoranalyse Dette er en statistisk metode som brukes for å få fram fellestrekk (faktorer) i et datamateriale. Målet er å forklare et sett av variabler ved et mindre sett av underliggende eller latente variabler (faktorer). Faktoranalysen finner et sett (av faktorer) som best forklarer korrelasjonen mellom de opprinnelige variablene. En faktor kan f.eks. bestå av “skyld, skam, sinne (da: vrede), bli sviktet”. Cronbach’s alfa viser til graden av sammenheng (korrelasjon) i variabler som summeres mellom de variablene som brukes i en samleskala. Alfa varierer mellom 0 og 1, og en høy verdi betyr at samleskalen er et godt (“reliabelt”) uttrykk for en underliggende dimensjon. p-verdi Viser til sannsynligheten for at en statistisk sammenheng skyldes tilfeldige variasjoner i det utvalget som er brukt. Verdier mindre enn 5% (= 0.05) regnes ofte som tilstrekkelig. Den valgte grenseverdien kalles ofte signifikansnivået. Red.

kvinnene selv fylte ut spørreskjemaer, og psykologiske tester. Kvinnene oppga demografiske data, og deres tidligere psykiske helse ble søkt fastslått ved å kombinere to mål: En selvrapportering om behov for og mottatt hjelp fra helsevesenet pga psykiske vanskeligheter tidligere i livet – og en diagnostisk vurdering av kvinnenes psykiske helse (livstidsdiagnose) utført av intervjueren. Det ble laget en ny variabel, “Tidligere psykisk helse”. En oversikt over kvinnene som deltok, er vist i tabell I.

Psykologiske tester og spørreskjemaer: En psykologisk traumetest (Impact of Event Scale, IES) Impact of Event Scale er mye brukt internasjonalt (9-11). Den første delen (IES påtrengende minner, 0-35 poeng) omhandler grad av påtrengende minner, “flash-backs”, vonde drømmer og sterke følelser som en person har hatt (i forhold til et bestemt traume, her aborten) i løpet av siste uken før intervjuet. Den andre delen (IES unngåORIGO 106

else, 0-40 poeng) omhandler grad av forsøk på å unngå minner om traumet – som for eksempel ikke å ville snakke om det som skjedde, ikke tillate seg selv å ha følelser i forhold til det, og å unngå situasjoner som kan minne om hendelsen. Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) HADS måler angst og depresjon (12). Testen består av to deler, en del med 7 spørsmål vedrørende angst (HADS angst, 0-21 poeng) og en del med 7 spørsmål vedrørende depresjon (HADS depresjon, 0-21 poeng). I en stor norsk befolkningsundersøkelse (HUNT, Helse Undersøkelse Nord Trøndelag, 1995-1997) var gjennomsnittlig score hos kvinner fra 30-35 år (n=2879) på HADS angst: 4.6 ±(3.4) og på HADS depresjon: 2.6 ±(2.7). (Data fra dr.med. Eystein Stordahl).

Skjema for følelser i forhold til aborten Ved hvert intervjutidspunkt fylte kvinnene ut et skjema for følelser i forhold til aborthendelsen. De ble bedt om å tenke tilbake på aborten, og så angi hvor mye de nå hadde av forskjellige følelser i til-

Tabell I. Kvinnene som deltok i undersøkelsen. Signifikansnivå for forskjeller mellom de to abortgruppenes variabler er også vist.

Ved T1 (10 dager etter aborten) Alder (i år) Svangerskapslengde (uker) Antall tidligere provoserte aborter Antall tidligere spontane aborter Antall barn

Kvinner med spontan abort n = 40. (‘1’)

Kvinner med provosert abort n = 80. (‘2’)

Gjennomsnitt (95 % CI)

30.1 (28.2–31.9) 10.5 (9.4–11.5) 0.3 (0.1–0.5) 0.4 (0.2–0.6) 0.8 (0.5–1.0)

27.7 (26.2–29.3) 9.6 (9.3–9.9) 0.3 (0.2–0.4) 0.4 (0.2–0.6) 1.2 (0.9–1.4)

42.5% 50.0% 7.5%

21.3% 37.5% 41.3% χ2 = 5.42, n.s.

Utdannelse (høyest fullførte) Ungdomsskole Videregående skole Yrkesfaglig utdannelse Universitetsutdannelse

10.0% 15.0% 47.5% 27.5%

15.0% 31.3% 31.3% 22.5% χ2 = 10.34*

Yrke (beskæftigelse) Under utdannelse Fast arbeid Vikariat Hjemmearbeidende Annet

r = –0.17, n.s. r = –0.18, n.s. r = –0.02, n.s. r = 0.02, n.s. r = 0.19* χ2 = 15.38***

Sivilstand Gift Samboende Singel

Point biserial r / χ2

2.5% 75.0% 5.0% 10.0% 7.5%

21.3% 50.0% 11.3% 8.8% 8.8% χ2 = 5.05, n.s.

Livssyn Kristen, troen betyr lite Kristen, troen betyr mye Agnostiker eller humanetiker Muslim eller annet

80.0% 12.5% 5.0% 2.5%

71.3% 6.3% 17.5% 5.0% χ2 = 3.63, n.s.

Tidligere psykisk helse God Middels Tidligere psykiske problemer

65.0% 15.0% 20.0%

47.5% 17.5% 35.0%

χ2 (Pearson’s kji-kvadrat) = for forskjeller mellom abortgruppene i nominalvariabler r (Pearson’s r, t-test) = for gjennomsnittsforskjeller mellom abortgruppene ved kontinuerlige variabler. *p < .05, **p < .01, ***p < .001.

knytning til aborten. Hver følelse kunne angis på en femtrinns skala: 1=ikke i det hele tatt, 2=litt, 3=en god del, 4=mye, 5=svært mye. Dette skjemaet likner mye på skjema som er brukt i andre undersøkelser angående følelser etter provosert abort (13;14).

Årsaker til å velge provosert abort. Ved det første intervjuet (T1) fylte kvinnene ut et skjema om årsaker til at de hadde valgt abort. Kvin-

nene kunne velge mellom 25 forskjellige årsaker. Hver årsak kunne graderes ut fra hvor viktig den var for at de hadde valgt abort, fra 1=ingen ting, 2=litt, 3=en god del, 4=mye og til 5=svært mye. Hver kvinne kunne oppgi flere årsaker. De viktigste årsakene til at kvinnene valgte abort, det vil si de som hadde høyest gjennomsnittsscore, var: 1) “Utdannelse eller jobb vil bli vanskeligere hvis jeg ikke tar abort” (2.60). 2) “Et barn bør være ønsket, dette er ikke det” (2.38). ORIGO 106

Tabell II. Gjennomsnittsscore i begge abortgrupper ved alle fire intervjutidspunkt. T1 (10 dager etter) Spontan abort n=40 IES påtrengende minner IES unngåelse av minner HADS angst HADS depresjon

17.6** 7.0 6.1 4.5

T2 (6 måneder etter)

PProvosert rovosert abort n=80 11.9

Spontan abort n=40

PProvosert rovosert abort n=74

T3 (2 år etter) Spontan abort n=39

T4 (5 år etter)

PProvosert rovosert abort n=72

Spontan abort n=39

PProvosert rovosert abort n=72

10.6

8.0

4.9

5.1

3,7

3.6

5.9 5.5 3.0

9.7* 6.8 3.3

3.2 5.6 2.3

9.3*** 6.0 2.6

1,5 5,2 2,0

8.3*** 5.9 2.7

11.1** 6.6 3.9

Følelser (1-5): Lettelse Følelse av tap Sorg Savn av fosteret/barnet Tomhet Skyld Skam Sinne Følelse av å ha blitt sviktet Anger Følelse av å ha gjort det riktige

1.3 3.6 *** 3.7 *** 3.2 *** 3.4 ** 1.9 1.1 2.2

2.8 *** 2.2 2.4 2.0 2.4 2.1 1.8 *** 1.8

1.3 3.4 *** 3.2 *** 3.3 *** 2.9 1.5 1.1 2.0

2.6 *** 2.2 2.2 2.2 2.4 2.1 ** 1.9 *** 1.9

1.3 2.5 2.4 * 2.3 2.3 1.2 1.1 1.5

2.7 *** 2.2 1.9 2.1 1.9 1.9 ** 1.6 ** 1.8

1,4 2,0 1,8 1.9 1.5 1,1 1,0 1.3

2.7 *** 1.9 1.8 1.8 1.6 2.0 *** 1.6 ** 1.5

1.5

1.5 1.8

1.5

1.9 2.0

1.5

1.7 1.9

1.3

1.5 1.8

3.6

3.9

Statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene på hvert tidspunkt: p<0,05, ** p<0,01, *** p<0,001.

3) “Økonomiske årsaker” (2.05). 4) “Barnefar er negativ til å få barn nå” (1.94). 5) “Sliten, trett”1(.93). “Press fra barnefar til å ta abort” (1.54) var årsak nr. 11, og “Press fra venner til å ta abort” (1.11) var årsak nr. 20.

Holdninger til selvbestemt abort og tvil om abortavgjørelsen Ved T1 svarte kvinner med provosert abort på to spørsmål: 1) Hva mener du om følgende uttalelse: “Jeg har vanligvis ingen motforestillinger mot provosert abort”, med alternativene:1=helt uenig, 2=litt uenig, 3=ganske enig, 4=nesten enig og 5=helt enig. Gjennomsnitt i svarene var 3.26 (SD=1.40). 2) “Var du i tvil da du valgte å ta abort?”, med alternativene:1=ikke i det hele tatt, 2=litt, 3=en god del, 4=mye og 5=svært mye. Gjennomsnitt i svarene var 2.60 (SD=1.43).

Statistikk Følelsene etter aborten (bortsett fra “anger” og “følelse av å ha gjort riktig valg”) ble faktoranalysert i tabell IV. Det fremkom to faktorer med ladninger fra flere spørsmål, en dimensjon med “sorg, tap, savn og tomhet” (Cronbach’s alfa 0.90 til 0.94 for additive indekser), og en med “skyld, skam, sinne og blitt sviktet” (Cronbach’s alfa 0.72 til 0.78 for additive indekser). Følelsen av å være “lettet” falt ikke sammen med noen av disse to dimensjonene og ble behandlet separat. Alle følelsene (inklusive “anger” og “følelse av å ha gjort riktig valg”) ble summert til en samleindeks for “negative følelser” (positive følelser reversert) og brukt som en avhengig variabel i tabell VI. For å identifisere risikofaktorene for negative reaksjoner ble det gjort multiple regresjonsanalyser (“forward stepwise procedure”) med uavhengige variable hvor p<0.05. Kun signifikante koeffisienter rapporteres.

Resultater Skjema for livshendelser Ved hvert intervjutidspunkt fylte kvinnene ut et skjema for nylig opplevde livshendelser (for eksempel alvorlig sykdom, økonomiske vanskeligheter) (15). Skalaen var fra 0-13 poeng. ORIGO 106

Tabell II viser at begge abortgrupper hadde høy gjennomsnittsscore på IES påtrengende minner det første halve året (spontan abort: 17.6 og 10.6, provosert abort: 11.9 og 8.0). På IES unngåelse av minner scoret kvinnene med provosert abort relativt høyt gjennom de fem årene undersøkelsen var-

Tabell III. TTabellen abellen viser de viktigste risikofaktorer for høy gjennomsnittlig score på angst og depresjon etter spontan abort. Bakgrunnsvariabler og nylig opplevde livshendelser er uavhengige variable, HADS angst og HADS depresjon er avhengige variable. Tabellen viser justerte, standardiserte regresjonskoeffisienter (â) for de statistisk mest signifikante resultatene ved kort kort-tid (T1 eller T2) og lang -tid (T3 eller T4). lang-tid SPONTAN ABORT HADS angst

HADS depresjon

T1/T2

T3/T4

T1/T2

T3/T4

n=40

n=39

n=40

n=39

Bakgrunnsvariabler: Tidligere psykisk helse (1=god, 2=middels, 3=tidligere psykiske problemer)

0.51 **

(Sivilstand): Enslig ved T1

0.52 **

0.66 ***

Antall barn ved T1 Utdannelse (1=lav, 4=høy)

0.41 ** 0.32 *

0.27 *

Andre variabler: Antall nylig opplevde livshendelser

0.38 **

0.54 ***

p<0.05, ** p<0.01, *** p<0.001. T1=10 dager etter aborten. T2=6 måneder etter aborten. T3=2 år etter aborten. T4=5 år etter aborten

te (varierte fra 11.1 til 8.3). Kvinnene med spontan abort hadde lavere score ved alle fire intervjutidspunkt (varierte fra 7.0 til 1.5). På HADS angst hadde kvinnene med provosert abort ved alle tidspunkt noe høyere gjennomsnittlig score (varierte fra 6.8 til 5.9) enn kvinnene med spontan abort (varierte fra 6.1 til 5.2). På HADS depresjon hadde kvinnene med spontan abort høyere score enn kvinner med provosert abort 10 dager etter aborten (4.5 mot 3.9). Senere hadde kvinner med provosert abort høyere depresjonsscore (varierte fra 3.3 til 2.7) enn kvinner med spontan abort (varierte fra 3.0 til 2.0). Forskjellen mellom gruppene var likevel ikke statistisk signifikant forskjellig på noe tidspunkt. Imidlertid var der statistisk signifikante forskjeller mellom abortgruppene og kvinnene (30-35 år) i normalbefolkningen: Kvinnene med provosert abort hadde ved alle fire tidspunkt høyere gjennomsnittlig angstnivå enn normalbefolkningen (p<0.001 til p<0.01), og de hadde ved T1 og T2 høyere gjennomsnittlig depresjonsnivå (p<0.001 og p<0.05). Kvinnene med spontan abort hadde høyere gjennomsnittlig angstnivå enn normalbefolkningen ved T1 (p<0.01) og høyere gjennomsnittlig depresjonsnivå ved T1 (p<0.001). Skjemaet for følelser viser at kvinnene med spontan abort hadde mer følelse av tap, sorg og

savn av fosteret enn kvinnene med provosert abort i det første halve året. Kvinnene med provosert abort hadde mer følelse av lettelse, skyld og skam i alle fem årene etter aborten. Kvinnene med provosert abort hadde hele tiden en ganske sterk følelse av å ha valgt riktig. Dårlig tidligere psykisk helse var en risikofaktor for angst og depresjon i det første halve året, mens det å være enslig og ha mange nylig opplevde livshendelser var risikofaktorer for angst og depresjon flere år etter den spontane aborten (tabell III). Risikofaktor for høy score på IES unngåelse i de fem årene etter aborten, var å ha hatt en provosert abort (tabell IV). Mye lettelse ved T1 predikerte IES unngåelse på kort sikt. Tabellen viser at de som ved T1 hadde mest “sorg, tap, savn, tomhet”, hadde høyest score på IES påtrengende minner. Kvinner som ved T1 hadde mest “skyld, skam, sinne, blitt sviktet”, var de som scoret høyest på både IES påtrengende minner og IES unngåelse, på kort og lang sikt. For kvinnene med provosert abort var dårlig tidligere psykisk helse en risikofaktor for angst og depresjon både på kort og lang sikt (tabell V). Flere nylig opplevde vanskelige livshendelser var risikofaktor for angst. Lav utdannelse var en risikofaktor for depresjon på kort og lang sikt. En negativ holdning til provosert abort var en risikofaktor for ORIGO 106

Tabell IV IV.. Multippel regresjonsanalyse som viser de viktigste risikofaktorene for negative reaksjoner hos kvinner etter spontan og provosert abort. Alle bakgrunnsvariablene og følelser rett etter aborten (faktorisert) er uavhengige variab variab-ler raumetesten IES (IES påtrengende minner og IES unngåelse) er avhengige variabler ler.. TTraumetesten variabler.. Tabellen viser justerte, standardiserte regresjonskoeffisienter (â) for de statistisk mest signifikante resultatene ved kort kort-tid (T1 eller T2) og lang -tid (T3 eller T4). lang-tid SPONTAN OG PROVOSERT ABORT IES påtrengende minner T1/T2

T3/T4

n=120-114

n=111-109

IES unngåelse T1/T2 n=120-114

T3/T4 n=111-109

Bakgrunnsvariabler: Type abort: Provosert

0.22 **

0.35 ***

Følelser kvinnene hadde ved T1: (Mye) lettelse

0.21 *

(Mye) sorg, tap, savn, tomhet

0.75 ***

0.30 **

(Mye) skyld, skam, sinne, blitt sviktet

0.32 ***

0.36 **

0.53 ***

0.44 ***

p<0.05, ** p<0.01, *** p<0.001. T1=10 dager etter aborten. T2=6 måneder etter aborten. T3=2 år etter aborten. T4=5 år etter aborten

Tabell V abellen viser de viktigste risikofaktorer for høy gjennomsnittlig score på angst og depresjon etter provosert V.. TTabellen Bakgrunnsvariabler,, nylig opplevde livshendelser livshendelser,, holdning til provosert abort og tvil om abortvalget er uavhenabort. Bakgrunnsvariabler gige variable, HADS angst og HADS depresjon er avhengige variable. Tabellen viser justerte, standardiserte koeffisienter (â) for de statistisk mest signifikante resultatene ved kort -tid (T1 eller kort-tid T2) og lang -tid (T3 eller T4). lang-tid SPONTAN ABORT HADS angst

HADS depresjon

T1/T2

T3/T4

T1/T2

T3/T4

n=40

n=39

n=40

n=39

Bakgrunnsvariabler: Tidligere psykisk helse (1=god, 2=middels, 3=tidligere psykiske problemer)

0.50 ***

0.37 ***

Utdannelse ved T1 (1=lav, 4=høy)

0.43 ***

–0.30 **

0.44 *

–0.27 *

Andre variabler: Antall nylig opplevde livshendelser

0.28 *

0.39 *

Holdning til provosert abort (negativ)

0.23 *

0.25 *

Tvil om abortavgjørelsen

0.24 *

0.31 *

p<0.05, ** p<0.01, *** p<0.001. T1=10 dager etter aborten. T2=6 måneder etter aborten. T3=2 år etter aborten. T4=5 år etter aborten ORIGO 106

Tabell VI. Tabellen viser de viktigste risikofaktorene for negative reaksjoner hos kvinner etter provosert abort. Bakgrunnsvariabler og årsaker til å velge abort er uavhengige variabler raumetesten IES (IES påtrengende minner og IES unngåelse) og variabler.. TTraumetesten sum av negative følelser (ved hvert intervjutidspunkt) er avhengige variabler variabler.. Tabellen viser standardiserte, justerte regresjonskoeffisienter (â) for de statistisk mest signifikante resultatene ved kort kort-tid (T1 eller T2) og lang -tid (T3 eller T4). lang-tid

PROVOSERT ABORT IES påtrengende minner

IES unngåelse

Sum negative følelser

T1/T2

T3/T4

T1/T2

T3/T4

T1/T2

T3/T4

n=80-74

n=72-70

n=80-74

n=72-70

n=80-74

n=72-70

0.32 **

0.35 **

0.31 **

0.23 *

0.41 ***

0.26 *

Bakgrunnsvariabler: Tidligere psykisk helse (1=god, 2=middels, 3=tidligere psykiske problemer) Hjemmearbeidende (Dummyvariabel av jobb)

0.35 **

0.26 *

Årsaker til å velge provosert abort: Press fra barnefar

0.30 **

Press fra venner

0.25 *

0.31 **

0.33 **

0.30 *

0.44 ***

0.31 **

0.34 **

0.26 *

0.36 **

p<0.05, ** p<0.01, *** p<0.001. T1=10 dager etter aborten. T2=6 måneder etter aborten. T3=2 år etter aborten. T4=5 år etter aborten

angst kort og lang tid etter aborten, mens tvil om abortavgjørelsen var en risikofaktor for angst og depresjon det første halve året. Det å ha en dårlig tidligere psykisk helse og å ha følt seg presset av barnefar eller venner til å ta provosert abort, slo sterkest ut både på kort og lang sikt (tabell VI).

Diskusjon Ikke uventet var dårlig psykisk helse forut for abort en risikofaktor for å få problemer etter aborten. Tilsvarende funn er gjort internasjonalt (7;14;1618). Også de kvinnene som nylig hadde opplevd vanskelige livshendelser var sårbare etter aborten. Styrken i følelsene kvinnene hadde kort tid etter aborten, forutsa grad av traumereaksjoner opptil fem år etter aborten. Dette funnet kan bli brukt prognostisk, hvis man ved en enkel test etter aborten ønsket å finne ut hvilke kvinner som mest sannsynlig ville ha langvarige traumereaksjoner. Det å ha en provosert abort, i motsetning til å ha en spontan abort, var en risikofaktor for IES unngåelse i de fem årene etter aborten. En nylig internasjonalt publisert artikkel har også funnet en slik tendens til unngåelse av minnene om provo-

sert abort hos kvinner i USA, hele ti år etter aborten (19). Det viste seg at årsakene til at kvinnene valgte provosert abort var viktig for kvinnenes psykiske tilstand etterpå. Vi fant at press fra barnefar og fra venner slo negativt ut. I ordet “press” ligger at kvinnen ikke var umiddelbart positiv til å velge abort og kanskje heller ville beholdt barnet. Å gi etter for press i en sak som har stor personlig betydning, er vanligvis frustrerende. Dette gjelder tydeligvis også i valget av abort eller fødsel. Et interessant funn var at for kvinner med spontan abort var det å være enslig ved aborttidspunktet en risikofaktor for depresjon to og fem år senere. En måte å forstå dette på, kan være at graviditeten var en av få muligheter kvinnene hadde for å få et barn, og at det derfor ble en ekstra stor skuffelse når det endte med spontan abort. I gruppen med provosert abort var en negativ holdning til provosert abort en risikofaktor for angst både kort og lang tid etter aborten. Tilsvarende funn er gjort i utenlandske studier (8;18). Litt overraskende var det at holdingen til provosert abort derimot ikke var en risikofaktor for depresjon etter aborten. Tvil om abortavgjørelsen var en risikofaktor for angst og depresjon i det første halORIGO 106

ve året etter aborten. Andre studier har gjort tilsvarende funn (6;20). Et metodeproblem ved undersøkelsen er at bare knapt halvparten av kvinnene med abort ville delta. Blant styrkene ved undersøkelsen er den lange oppfølgingstiden på fem år og den høye svarprosenten (91%) for de som gjennomførte alle fire intervjuer.

Konklusjon Funnene i vår undersøkelse vil sannsynligvis være omtrent de samme som hos andre skandinaviske kvinner som har hatt en abort. Kultur, lovgivning, sosiale og økonomiske forhold er ganske like i Skandinavia og burde tilsi et betydelig overføringspotensiale av våre resultater.

Referanseliste (1) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. Psychological Impact on Women of Miscarriage Versus Induced Abortion: A 2-Year Follow-up Study. Psychosom Med 2004;66(2):26571. (2) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. Reasons for induced abortion and their relation to women’s emotional distress: a prospective, two-year follow-up study. Gen Hosp Psychiatry 2005;27(1):36-43. (3) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. Predictors of anxiety and depression following pregnancy termination: A longitudinal five-year follow-up study. Acta Obstet Gynecol Scand 2006;85(3):317-23. (4) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. The course of mental health after miscarriage and induced abortion: a longitudinal, five-year follow-up study. BMC Medicine 2005;3(18). (5) Grünfeld B. Legal abort i Norge : legalt svangerskapsavbrudd i Norge i tidsrommet 1965-1971 : en sosialmedisinsk og sosialpsykiatrisk undersøkelse. Oslo.: Universitetsforlaget.; 1973. (6) Adler NE, David HP, Major BN, Roth SH, Russo NF, Wyatt GE. Psychological factors in abortion. A review. Am Psychol 1992 Oct;47(10):1194-204. (7) Beutel M, Deckardt R, von Rad M, Weiner H. Grief and depression after miscarriage: their separation, antecedents, and course. Psychosom Med 1995 Nov;57(6):517-26.

ORIGO ORIGO 106 106

(8) Kishida Y. Anxiety in Japanese women after elective abortion. JOGNN - J Obstet Gynecol Neonatal Nurs 2001 Sep;30(5):490-5. (9) Horowitz M, Wilner N, Alvarez W. Impact of Event Scale: a measure of subjective stress. Psychosom Med 1979;41(3):209-18. (10) Joseph S. Psychometric evaluation of Horowitz’s Impact of Event Scale: a review. J Trauma Stress 2000;13(1):101-13. (11) Sundin EC, Horowitz MJ. Horowitz’s Impact of Event Scale evaluation of 20 years of use. Psychosom Med 2003;65(5):870-6. (12) Herrmann C. International experiences with the Hospital Anxiety and Depression Scale—a review of validation data and clinical results. J Psychosom Res 1997;42(1):17-41. (13) Adler NE. Emotional responses of women following therapeutic abortion. Am J Orthopsychiatry 1975;45(3):44654. (14) Major B, Cozzarelli C, Cooper ML, Zubek J, Richards C, Wilhite M, et al. Psychological responses of women after first-trimester abortion. Arch Gen Psychiatry 2000 Aug;57(8):777-84. (15) Holmes TH, Rahe RH. The Social Readjustment Rating Scale. J Psychosom Res 1967;11(2):213-8. (16) Cozzarelli C. Personality and self-efficacy as predictors of coping with abortion. J Pers Soc Psychol 1993;65(6):122436. (17) Janssen HJ, Cuisinier MC, de Graauw KP, Hoogduin KA. A prospective study of risk factors predicting grief intensity following pregnancy loss. Arch Gen Psychiatry 1997;54(1):56-61. (18) Major B, Richards C, Cooper ML, Cozzarelli C, Zubek J. Personal resilience, cognitive appraisals, and coping: an integrative model of adjustment to abortion. J Pers Soc Psychol 1998;74(3):735-52. (19) Rue VM, Coleman PK, Rue JJ, Reardon DC. Induced abortion and traumatic stress: a preliminary comparison of American and Russian women. Med Sci Monit 2004;10(10):SR5-16. (20) Soderberg H, Janzon L, Sjoberg NO. Emotional distress following induced abortion: a study of its incidence and determinants among abortees in Malmo, Sweden. Eur J Obstet Gynecol Reprod Biol 1998;79(2):173-8.

Facts om forsterudviklingen I en diskussion af stamcelleforskningen på Etiks Råds hjemmeside gennemgås fosterets etiske status hvor tre forskellige synspunkter fremlægges. 1) Det befrugtede æg skal blot betragtes som en samling af celler. 2) Det befrugtede æg må regnes som et menneske på lige fod med alle andre mennesker. 3) Et mellemsynspunkt: Fosteranlæggets etiske status er stigende fra undfangelsen frem mod fødslen. Standpunkt 2 forklares yderligere med følgende dilemma: Men hvor i udviklingen fra befrugtet æg til nyfødt barn skulle den afgørende ændring finde sted som giver det nyfødte barn fuld etisk status, hvis det befrugtede æg ikke har nogen etisk status? Er det når fosteranlægget efter 7-8 dage sætter sig fast i livmoderen? Er det når centralnervesystemet efter ca. 26 dage er dannet? Er det når fosteranlægget i løbet af 6-8 uger har fået et menneskeligt udseende med arme, ben, fingre, tær, øjne, ører og næse? Er det når fosteret omkring uge 22 kan overleve uden for kvindens krop? Læg mærke til den oplysning der sniger sig ind her, et faktum som alle burde anerkende, om de så er tilhængere eller modstandere af fri abort:

Et foster på 10 uger har endt sine dage i en hospitalskapsel. Billedet er fra Retten til Livs hjemmeside.

Fosteranlægget har efter 6-8 uger fået et menneskeligt udseende med arme, ben, fingre, tær, øjne, ører og næse. Måske ikke så mærkeligt at det kan knibe for den unge medicinstuderende at holde tårerne tilbage første gang han overværer en provokeret abort hvor de forskellige kropsdele fra det lille menneske ligger spredt i kapslen. .b

Annonce

UDVIKLINGSLÆREN: FAKTA eller FIKTION? Der er nu to nye foredrag med danske undertekster klar til levering. De kan bestilles over internettet på www.oprindelse.dk eller pr. brev til O.M. handi products, Kastanien 12 st. tv. 7120 Vejle Ø Et spørgsmål om oprindelse

Beviset på skabelse ORIGO 106

Årsmøte Origo Norge i Skien

Sted: Skien videregående Skole, 26.-27. oktober, 2007 Fredag 26. oktober Kl. 1900: Kreasjonisme, Intelligent Design, Evolusjon; Hva vet vi nå? 2-3 innledere med etterfølgende svar/samtale-panel. Et åpent møte der vi på forhånd har invitert ungdom i omegnens menigheter og videregående skoler. Lørdag 27. oktober 1100-1330 Tre professorforedrag. Alle 20-30 min pluss dialog. Kort pause mellom foredragene. 1330-1500 Årsmøtet Origo Norge inkl lunsj (eller pause for ikke-medlemmer) 1500-1700 To professorforedrag. Begge 20-30 min pluss dialog. Avslutning. OVERNATTING Det er rimelig overnatting på Dag Bondeheim, se: http://www.dagbondeheim.no Knut Sagafos (knu-saga@online.no) Foredragsholderne Trygve Gjedrem: «Genetisk endring av oppdrettslaks» Trygve Gjedrem er Dr. Agric., professor emeritus ved Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB; Ås) og var i mange år instituttsjef ved Akvaforsk. Han startet sin karriere med å bygge opp avlsforskning og avlsarbeid for småfe i Norge, men han gikk over til fisk da avlsforskningen på laks og ørret i Norge startet tidlig på 1970-tallet. Gjennom mange år var han en drivende kraft i oppbyggingen av Akvaforsks kompetanse. Resultatet ble verdensledende kompetanse innen avl og ernæring på fisk. Magne Waskaas er Dr. Philos. fra Universitet i Oslo på en avhandling om at “magnetfelt kan påvirke elektrokjemiske prosesser”. Han er nå professor på Høyskolen i Telemark. Waskaas’ forskning inkluderer både fysikk og kjemi, og startet med utgangspunkt i spørsmål rundt hvordan magnetfelt virker inn på mennesker, dyr og kjemiske reaksjoner. Hans Herlof Grelland er Master i filosofi og professor i kvantekjemi ved Høgskolen i Agder, der han blant annet underviser i etikk, vitenskapsteori og andre filosofiske emner. Han har utgitt flere bøker samt internasjonale vitenskapelige publikasjoner innen fenomenologisk filosofi. Forfatteren har særORIGO ORIGO 106 106

lig interesse for kvantefysikkens filosofi og for eksistensfilosofi, spesielt Søren Kierkegaard, Edith Stein og Jean-Paul Sartre. Willy Fjeldskaar er Dr. Scient. i den faste jords fysikk fra Universitetet i Bergen, har en post-doc fra Penn State University (USA). Han har arbeidet ved Rogalandsforskning i Stavanger (nå IRIS) siden 1986, og er nå forskningsleder i geologi. Han er også Professor II (i reservoargeologi) ved Universitetet i Stavanger. Han er aktiv i ORIGO Norge som styremedlem og har skrevet artikler for Origo. Han er nå ny redaktør av hjemmesiden for Origo Norge. Peder Tyvand: “Kunnskapens tro. Metafysiske elementer i naturvitenskapen” Peder A. Tyvand er professor i fysikk ved Institutt for matematiske realfag og teknologi ved Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås. Tyvand er en av Norges fremste eksperter på hydro-dynamikk (se forøvrig en artig artikkel om ”Mysteriet i badekaret»). Han har imidlertid også publisert en rekke vitenskapelige artikler som spenner fra strømning i porøse medier til biologi, og har spesielt sett på analytiske løsninger av ulike problemer. Han har vært leder i Origo i mange år, og har skrevet en rekke artikler og vært aktiv i debattant om temaet evolusjon/ skapelse.

31 31

Returneres ved varig adresseændring Returadresse: ORIGO v/ Henrik Friis, Lavendelvej 6, 7400 Herning

Nyeste temanummer –

Origo nr. 105 – undervisningshæfte for de ældste klasser Ekstra eksemplarer kan købes:

98 kr. pr.stk. Tidsskriftet ORIGO er oprettet af en gruppe kristne med interesse for forholdet mellem tro og naturvidenskab. I ORIGO og på skabelse.dk • fremføres facts om hvad vi rent faktisk véd om livets oprindelse og udvikling • lægges op til en fordomsfri diskussion af evolutionsteoriens ikoner • gives den videnskabelige kritik af darwinismen stemme • bringes nyt om forskningsprogrammet Intelligent Design (ID) og andre alternativer til den materialistiske evolutionstanke • påpeges de etiske problemer som landvindinger inden for (bio)teknik og medicin kan påføre et moderne samfund • findes artikler af både lettere og sværere karakter

ISSN 0109-6168 32

Alt sammen med vægt på en saglig og videnskabeligt forsvarlig argumentation. Til sikring af det faglige niveau har Origo tilknyttet en række personer med den nødvendige naturvidenskabelige basis. Endvidere er personer med ekspertise inden for sprog og kommunikation tilknyttet bladet og hjemmesiden til åbning af vinduet i elfenbenstårnet. Kort og godt har vi ambitioner om at være en uomgængelig røst i Norden når det gælder de store livsspørgsmål videnskab, skabelse og etik. ORIGO udkommer fem gange om året. Et årsabonnement koster 150 kr. Henvendelse vedr. abonnement bedes rettet til: ORIGO / Henrik Friis, Lavendelvej 6, 7400 Herning. Tlf. 9927 2909. Giro 730 5753

ORIGO •

NR.

106 •

OKTOBER

2007

ORIGO 106