PORTRETTET: Pietro Pierfelice

EIENDOMSINVESTOR. Fra den omfangsrike kontorpulten i andre etasje over Pizzabakeren i Meierikrossen sitter forretningsmannen Pietro Pierfelice som etter hvert eier en god del eiendommer på Ålgård.

At Pietro Pierfelice sitter som eier av flere store, sentrale eiendommer på Ålgård, er det ikke mange som vet. Ei heller at han har fartet verden rundt og banket på utallige dører i jakten på nye utfordringer.

– Det er spenningen jeg liker. Pengene er underordnet, fastslår Pietro smilende fra sin rokokkostol i enden av møtebordet i andre etasje i den gamle meieribygningen i Meierikrossen på Ålgård, et bygg han kjøpte på begynnelsen av 90-tallet. Tanken var å starte egen møbelbutikk etter mange år som importør av møbler til norske møbelkjeder og –butikker.

LEIER UT TIL REMA 1000. Møbelbutikken åpnet han noen år senere, men i første omgang måtte han klargjøre lokalene til Rema 1000 som åpnet dørene til sin første butikk på Ålgård i 1995, med Pietro Pierfelice som utleier.

– Vi hadde kun tre måneder på oss, forteller Pietro hoderystende. Han hadde kjøpt det gamle meieriet med tilhørende bestyrerbolig og åtte-ni hybelleiligheter uten å ha tatt det nærmere i øyesyn. Nå ventet en formidabel ryddejobb.

– Det var rør overalt. Jeg visste knapt hvor jeg skulle begynne, fortsetter han.

Men saken løste seg nærmest av seg selv, noe som synes å være et gjennomgående tema i den etterhvert ganske så lange livshistorien til den italienske ålgårdbuen. I dette tilfellet kom han i kontakt med en person som ønsket å kjøpe en motor fra en maskin i det gamle meieriet.

STARTER STILBO. – Jeg sa at han kunne få denne gratis om han ryddet lokalet, smiler Pietro.

Og slik ble det.

Neste prosjekt var klargjøringen av kjelleretasjen under Rema 1000, der Pietro åpnet møbelbutikken Stilbo utpå 90-tallet, samme butikk som i dag ligger i kjelleretasjen til den nye Rema-butikken i Meierikrossen, for:

– Utpå 2000-tallet trengte Rema mer plass og lurte på om jeg hadde muligheten til å gjøre noe med det.

Løsningen ble å si opp leieavtalene i det gamle hybelbygget, rive dette og sette opp et nytt bygg som Rema 1000 flyttet inn i i 2004 og som de driver fra den dag i dag. Stilbo-butikken gjorde han rom for i kjelleren i det nye bygget samtidig som han valgte å trekke seg ut og overlate den lokale møbelbutikken til sin kompanjong.

I tillegg til det gamle meieriet på Ålgård eier Pietro også et større helt utenom det vanlige industribygg på Opstad, et bygg han i første omgang fikk satt opp som møbellager. I dag er blant andre Gjesdal Blikk en av leietakerne. I 2018 kjøpte han også Europris-bygget på Ålgård og eier også et par eiendommer i Stavanger.

KONGE I GHANA. Eventyrlyst, nysgjerrighet, pågangsmot, arbeidslyst og en oppriktig interesse for andre mennesker har gitt Pietro et liv utenom det vanlige. 73-åringen som har bodd på Ålgård siden tidlig 90-tallet, har fartet verden rundt og fått venner på de fleste kontinent. En av dem er i dag konge i et av Ghanas flere kongedømmer. – I Norge ville vi kanskje heller ha kalt ham «ordfører», for Ghana har mange konger som styrer hver sine lokalsamfunn, forklarer Pietro som øyensynlig må ha gjort en god figur da han under sitt besøk var med i et av kongens ledermøter. – Jeg kom blant annet med noen innspill vedrørende kjøp og salg av eiendom, humrer Pietro som før han dro tilbake til Norge igjen var blitt utnevnt til konge under en høytidelig seremoni. – Jeg regner med at min venn overlever meg, for jeg har ikke til hensikt å regjere i Ghana, ler han og henter fram bilder der han som eneste hvite sitter i midten av en gruppe svarte menn, ikledt et antrekk han nok ikke har iført seg verken før eller siden.

DREV FINA PÅ ÅLGÅRD. Mange husker kanskje denne Fina-bensinstasjonen på Ålgård? Den ble drevet av Pietro Pierfelice – med stor kløkt og teft.

Pietro er opprinnelig bondesønn fra en by sør i Italia. Faren ville imidlertid noe annet for sønnen og sørget for at han fikk småjobber på ulike kontorer i området. Til slutt fikk han en fast stilling ved det statlige arbeidskontoret - garantert lønn og med en arbeidstid mange misunte ham. Men den unge Pietro ville ut i verden og sluttet seg til et selskap som bygde oljeinstallasjoner. Hans første jobb var byggingen av et oljeraffineri i Risavika i Stavanger. Etter tre måneder var jobben over, og Pietro dro videre til oppdrag andre steder i verden, men Norge hadde gjort inntrykk, såpass inntrykk at den unge italieneren etterhvert valgte å forlate familie og hjemland til fordel for en svært uviss framtid i nord.

– Jeg hadde noen eiendeler i en koffert og togbilletten til Stavanger, det var alt. Far mente det var galskap og så for seg at politiet nok måtte ta seg av meg. «Kommer du slik på døra, viser jeg deg bort», var beskjeden.

TIL NORGE I 1968. Pietro dro likevel. Og da var det ingen vei tilbake. Han måtte bevise, ikke minst overfor seg selv, at han fikk det til i Norge, - i et land han knapt kjente, uten slektninger eller venner, uten å kunne språket og uten å ha noe konkret å gå til.

– Du må være en ganske så uredd person?

– Det er spenningen. Jeg er alltid på jakt etter noe nytt. Det ligger i meg, svarer han.

I Stavanger er det januar og vinter når den 22-årige italieneren i 1968 ankommer togstasjonen i sentrum. De første ukene livnærer han seg av det han får tak i, noen ganger i gråsonen av det lovlige. Husrom får han av forskjellige folk, og småjobber får han også.

For den arbeidsomme og uredde italieneren går veien til et hybelhus i Stavanger, der han en tid får gratis leie mot at han maler og pusser opp både sin egen og de andre hyblene i bygget.

Pietro har helt klart et eget lag med folk og får til det utroligste, som da han bestemmer seg for å selge pølser i den tomme kiosken på rutebilstasjonen i Stavanger 17. mai og selger langt flere enn slakteren spådde. Kioskopplevelsen 17. mai ga Pietro blod på tann. Dette kunne han gjøre mer av. Når han i 1974 kjøper Fina-stasjonen på Ålgård, der Yummy Time i dag ligger, eier han flere kiosker ikke bare her i distriktet, men også på Sørlandet. Han ansetter skoleungdommer og besørger ellers det meste selv.

På Fina-stasjonen solgte han bensin for én krone literen, noen ingen andre i distriktet gjorde. Den gjengse prisen var 1,25 kroner. Mange kom derfor til Finastasjonen på Ålgård for å tanke. Ifølge Pietro stod det køer fra begge sider.

NYTT MØBELEVENTYR. To år før dette hadde Pietro så smått begynt å importere små figurer, bilder og andre mindre interiørartikler fra Italia, som han solgte i kioskene sine. Han dro selv ned og fylte opp varebilen. Etterhvert lurte de italienske leverandørene på om han ikke også ville selge møbler. Joda, det kunne han godt. I første omgang fikk han med seg noen rokokkostoler og marmorbord, som han tilbudte Hana Møbelsenter på

TRIVES PÅ ÅLGÅRD. Fortsatt drar han til hjemlandet Italia, gjerne et par ganger i året, men Norge er blitt hjemme. Det er her livet utspiller seg.

Sandnes. De kjøpte alt og dermed går startskuddet for Pietros møbeleventyr der han etterhvert supplerer møbelbutikker i hele Norge med italienske møbler.

I 1979, samme år som han gifter seg, kutter han ut bensinstasjonen på Ålgård og setter mer inn på møbelimporten. I 1982 bygger han møbellager på Opstad, og i 1985 kjøper han et par butikkeiendommer i Stavanger. Han kommer også i kontakt med Europrisgründer Wiggo Eriksen og de to starter Eurovolum, forløperen til Europris, sammen. Utpå 80-tallet bosetter han seg på Ålgård, der han fortsatt bor.

Møbelimporten holder han på med helt fram til 2009, da sønnen overtar. Selv snur han på flisa og tenker: Alle kjøper varer fra Kina, hvorfor ikke heller selge varer til kineserne? Og dermed begynner Pietro å selge eksklusive italienske stilmøbler til velstående kinesere, noe han driver med den dag i dag.

Fortsatt drar han til Italia, gjerne et par ganger i året. Men Norge er blitt hjemme. Det er her livet utspiller seg.

Før vi går, oppgir Pietro at han fortsatt har planer.

– Legemet blir eldre, men livsgnisten er den samme – og nysgjerrigheten, smiler han.