Fysisk aktivitet som medisin.

NILS OLAF SOLBERG INTERVJUER HARALD BREYHOLTZ

Harald Breyholtz er 59 år og ivrig medlem av Bergen Cykleklubb. Han og kona Maja har begge engasjert seg i klubbens drift og aktiviteter, enten som styremedlem, eller som organisator av prosjektet Safer Cycling. Da han begynte å trene løping under pandemien, skulle en vond rygg vise seg å være langt mer alvorlig enn det han først trodde. Mer om det senere. Først skrur vi tiden tilbake til da Harald for alvor oppdaget gleden med sykkelen.

- Jeg begynte å sykle fordi jobben min i CSC skiftet adresse fra Fyllingsdalen til Sandsli. Bilruten fra huset på Varden innebar mye køkjøring, og med dårlig kollektivforbindelse bestemte jeg meg for å begynne å sykle til jobb. Dessuten var det et aktivt sykkelmiljø på jobben som stilte lag på Bergen-Voss.

- Etter CSC jobbet jeg 7 år i Norsk Eiendomsinformasjon, som nå heter Ambita. De hadde også et veldig aktivt sykkelmiljø, og vi syklet flere ganger fra Bergen til bedriftssamlinger i Oslo-området og Stockholm, eller tok toget til Oslo og syklet til Bergen igjen når samlingene var i Bergen. Vi hadde GPS-tracking slik at de i bedriften som ikke kunne sykle fulgte med på nettet. Alle følte at de var en del av turen, og det skapte et godt sosialt miljø på arbeidsplassen.

- Maja traff jeg på jobben i Norsk Eiendomsinformasjon, og det at vi hadde en felles interesse for sykling gjorde at vi var på sykkelturer og tur-ritt sammen. Etterhvert fant vi ut at vi trivdes godt sammen. I 2010 syklet vi TrondheimOslo sammen med en gjeng fra Bergen CK, ledet av Oddgeir Nygård. Det var et fantastisk treningsopplegg og fellesskap. Vi lærte hvordan vi skulle sykle effektivt i en større gruppe og stole på de vi hadde rundt oss. Trondheim-Oslo syklet vi igjen i 2012. Samme året omkom en treningsvenninne i en sykkelulykke. Da måtte vi ta en fot i bakken og revurdere hva vi drev på med og finne ny motivasjon. Tid på turritt ble mindre viktig, og istedenfor valgte vi å fokusere på de gode opplevelsene i sosiale lag.

- Flere treningsturer til Mallorca har det også blitt sammen med gode venner. I klubben ble det naturlig å engasjere seg i Safer Cycling prosjektet.

- De senere årene har jeg jobbet i Helse Vest IKT med økonomiog logistikksystemer. Under pandemien ble det hjemmekontor som de fleste andre og mindre fysisk aktivitet. I begynnelsen (våren 2020) var vi flinke til å gå en tur i Kanadaskogen etter jobb, før vi dro hjem og lagde middag. Det var vanskelig å opprettholde aktivitetsnivået, og da jeg fikk vondt i ryggen i april 2021 var tanken først at dette skyldes mye sitting på hjemmekontor. Alle får jo vondt i ryggen en eller annen gang i livet.

- Jeg hadde lyst til å trene litt løping så jeg fant meg et løpeprogram hos Garmin og begynte forsiktig. Det gikk greit til å begynne med, men så begynte det å gjøre mer og mer vondt. Til slutt kunne jeg ikke løpe i det hele tatt, og det begynte å stråle mye ned i venstre fot. Jeg gikk til min søster som er kiropraktor, men vi fikk ikke symptomene helt til å stemme så det ble bestilt en MR-undersøkelse.

- Jeg tok MR en dag i juni, og kl. 22.00 samme kveld ringte både min søster og fastlegen min. Det var kommet svar fra radiologen og allerede dagen etterpå måtte jeg møte på Haukeland. MR bildene viste at dette ikke var skiveprolaps, men at en ryggvirvel mest sannsynlig var ødelagt av kreft. Ryggvirvelen var dessuten sammenklemt og presset inn mot sentralnervesystemet i ryggen.

- På Haukeland ble det gjort biopsi av ryggvirvelen, blodprøver og mange andre undersøkelser. Det viste seg at dette var NECkreft, en aggressiv kreftform, og den hadde mest sannsynlig spredt seg fra spiserøret til ryggen. Dagen etter at diagnosen var satt var jeg i gang med stråling og cellegift.

Betydningen Av Fysisk Aktivitet

- Det var noen intense runder med cellegift, men min fysiske form, takket være sykkelen, har gjort at jeg har tålt cellegiften ganske bra. Samtidig har cellegiften gjort at jeg har vært i form til å trene. Etter cellegift tirsdag, onsdag og torsdag, prøvde vi å gå en god tur på søndagen.

- Jeg leste endel om hva jeg selv kunne gjøre. Dette for å komme ut av tungsinnet og bearbeide frykten for hvor lenge jeg hadde igjen. Lege Øyvind Torp har selv hatt kreft og lest mye forskning på området. Dette har han oppsummert fint i boken «Selvforsvar mot kreft, 10 grep du selv kan ta». Etter å ha lest denne boken rettet jeg fokuset mer på det å leve mens jeg fremdeles kunne og hva jeg kunne bidra med selv. Da har fysisk aktivitet vært viktig. Så snart jeg fikk anledning begynte jeg på et styrketrenings program på Pusterommet på kreftavdelingen. Der var jeg to ganger i uken.

- Så var jeg ute og gikk hver eneste dag. Målet var 10.000 skritt i tillegg til trening. Jeg fikk en større bevissthet rundt betydningen av det å trene og vedlikeholde kroppen. Resultatet var at jeg følte meg mer opplagt og nesten friskere enn jeg hadde gjort på lenge.

- I tillegg til behandlingen på Haukeland og fysisk aktivitet har jeg også fokusert på hva annet jeg kan gjøre for å gi kreften dårlige kår i kroppen min. Det viktigste jeg har gjort er å fokusere på sunn og god mat basert på rene råvarer, gjerne økologisk. Men også nok og god søvn og redusert stress gjennom Yoga og meditasjon har blitt viktig.

- Etter en stund var det godt å begynne å jobbe litt igjen og jeg har heldigvis møtt stor fleksibilitet hos Helse Vest IKT, slik at jeg har kunnet jobbe det jeg har hatt kapasitet til. Det har vært viktig for meg å ikke miste kontakten med gode kollegaer samt å ha noe meningsfullt å fylle dagene med og ikke minst å ha følelsen av at jeg fremdeles bidrar med noe verdifullt.

Fra Vondt Til Verre

Som om det ikke var nok med uhelbredelig kreft så var Harald så uheldig at han i mars i fjor, under et opphold på Montebellosenteret for kreftrehabilitering, falt og fikk brudd i ryggen med en delvis lammende ryggmargskade som resultat. Etter flere måneder på sykehus har han trent seg ut av både rullestolen og rullator, og nå kommer han seg frem i hovedsak ved hjelp av krykker.

- Et av de store målene jeg satte meg under rehabiliteringen etter ryggmargskaden var å kunne sykle Bergen-Voss igjen. Dessverre så har kreften blusset opp igjen og jeg er under cellegiftbehandling annenhver uke fremover. Men hvis formen tillater det så blir jeg å se på min nye liggesykkel fra Norheimsund til Voss den 3. juni sammen med gode venner og flere familiemedlemmer.

Harald har gitt tydelig uttrykk for at det å komme i mål på Voss er den beste følelsen. Både stemningen i Vangsgaten og samlingen med bevertning i Voss idrettshall etter målgang med andre syklister peker han på som viktige ingredienser for den gode følelsen. Men det aller viktigste er den gode følelsen av å ha gjennomført et flott sykkelritt. Etter å ha syklet Bergen-Voss 17 ganger tidligere ønsker han på nytt å oppleve det å komme i mål på Voss.

Vi lar oss imponere og inspirere av den positive innstillingen Harald viser til hans situasjon, og vi krysser fingrene for at han får oppfylt ønsket sitt den 3. juni. Ser du Harald på vei til Voss så er gode ord på veien sjeldent mer fortjent.