Intervju med Petter Uteligger

”Jeg er fascinert av hvor lite som skal til, for å gjøre dagen til andre litt bedre.

NILS OLAF SOLBERG INTERVJUER PETTER NYQUIST

Det er lørdag 29. juni 2019. To velkledde herremenn, Petter Nyquist og Aleksander Gamme, står utenfor Nidarosdomen klare til å gjennomføre den store Styrkeprøven. Men dette blir ingen ordinær sykkeltur. De skal nemlig sykle 540 km fra Trondheim til Oslo på Veltepetter!

Vi spoler 30-40 år tilbake. Petter Lindén Nyquist (alias Petter Uteligger) var en alminnelig gutt med ualminnelig mye energi og han var nysgjerrig av natur. Storebroren valgte en akademisk utdannelse som lege mens Petter ville utforske verden. En tur på puben i 1999 skulle endre alt. - På et utested i Sandvika traff jeg en bekjent med en knekt tann. Jeg spurte hva som hadde skjedd og fikk høre at han hadde prøvd å spise sjokolade på Nordpolen på tur sammen med Børge Ousland. Turen kunne ikke beskrives sa han, den måtte oppleves. Han visste at Ousland hadde planlagt en ny tur med betalende gjester og satte oss i kontakt. Tanken om å dra på ekspedisjon har alltid fascinert meg, og da jeg fikk invitasjon av Børge var jeg ikke vanskelig å be. Dette var en mulighet man bare fikk en gang i livet. Jeg tok opp lån for å finansiere turen og satte kursen mot nord.

- Å gå på polisen føltes naturlig for meg. Jeg var i mitt rette element og følte på en helt annen gjennomføringsevne og mestring enn tidligere i livet. Dermed bestemte jeg meg raskt for at dette ville jeg gjøre mer av, dra på ekspedisjoner for å utfordre meg selv.

- Et viktig element ble å dokumentere ekspedisjonene, både med film og bilder. Dette ble lagt merke til i ekspedisjonsmiljøet og etter hvert ble jeg invitert med på flere polar- og fjellturer som betalt film- og stillsfotograf. Totalt har jeg vært 8 ganger til Nordpolen og 4 ganger til Antarktis.

- I tillegg har jeg vært på klatreekspedisjoner i Iran, Pakistan, Nepal, Sør-Amerika og Europa. Mount Everest besteg Lars Oma Erichsrud og jeg i 2009. På ekspedisjonene traff jeg mange spennende mennesker. Alle hadde sin historie og var der de var av en grunn. Jeg har alltid syntes at dette har vært kjempefascinerende.

- Aleks (Aleksander Gamme) og jeg var lenge i det samme ekspedisjons miljøet, men ble først ordentlig kjent på 2000 tallet. På grensa mellom Nepal og Tibet møttes vi på hver vår 8000m ekspedisjon i Himalaya. For å sende tekst og bilder hjem fra ekspedisjonene måtte vi opp på taket med satellittelefon på jakt etter signal. Der satt Aleks og jeg i mange timer og knotet med teknikken. Etter dette møtet fikk vi god kontakt og oppdaget fort at vi var ganske like. Det ble ikke så mange ekspedisjoner sammen, men endel eventyr ble det.

VEGAS - Aleks og jeg er opptatt av å leke og ha det moro, og dyrke nysgjerrigheten i oss. Etter å ha besøkt begge polene og klatret all verdens fjell i 10 år tenkte vi å gjøre noe helt annet. Da kom ideen om å krysse Las Vegas på langs med ekspedisjonspulker, påmontert skateboard trucker og hjul. Det gjorde vi i 2011.

- Aleks hadde lyst til å starte ekspedisjonen med stil ved å hoppe i fallskjerm. Det var greit for han med bakgrunn fra fallskjermlandslaget og 3500 hopp i bagasjen, men jeg som aldri har hoppet fra et fly måtte hoppe tandem og det var ikke like stilfullt. Vi landet i ørkenen utenfor Las Vegas og trakk pulkene bort til nærmeste vei hvor vi satte kursen mot storbyen. Etter to dager nådde vi kjernen av byen.

- Gatemiljøet vi traff i Las Vegas var ganske ulik det Norske. Her var det mange som «deg og meg» som rett og slett hadde vært uheldige. De hadde mistet jobbene sine, eller manglet forsikring og hadde mistet huset og alle eiendeler. Noen møtte vi utkledd på «The Strip». De ville skjule sin identitet, men lot seg fotografere med kostyme på for å tjene noen slanter til livets opphold. Andre traff vi i flomverns tunneler under byen. De hadde mistet alt og hadde gjort tunnelene til sine hjem sammen med kakerlakker og giftige edderkopper.

- De vi traff nede i tunnelene og historiene vi hørte gjorde sterkt inntrykk på oss. Det var dessuten kjempegøy å henge med dem da de kjente byen godt og visste hvordan å utnytte dumme turister som la fra seg både penger og drikkevarer. I forkant ble vi frarådet fra å dra ned i tunellene for der var det farlig og det fantes visst bare folk der som ville oss vondt. Dette stemte ikke helt og sa oss noe om fordommene rundt byens gatemiljø.

PÅ GATA I OSLO - Tiden i Las Vegas var utløsende for prosjektet «52 dager på gata i Oslo» der jeg fikk tilnavnet Petter Uteligger. Jeg har sjeldent endret meg så mye på så kort tid som i 2014 da jeg bodde på gata i Oslo. Mine endrede holdninger og verdisyn gjorde at jeg nå holder på med det jeg gjør. Alle mine dager nå er knyttet til folk i utfordrende situasjoner på en eller annen måte enten det er gjennom Stiftelsen Petter Uteligger (veldedig stiftelse red. anm) eller på foredrag, eller noe av det jeg gjør på TV. Jeg er fascinert av hvor lite

som skal til noen ganger for å gjøre dagen til noen andre litt bedre, og du får så mye igjen selv. Dette tror jeg alle har godt av å lære mer om.

DEN STORE STYRKEPRØVEN - I voksen alder har jeg syklet endel om sommeren, men det er mest på grusstier i marka. Jeg synes det er en fin måte å koble av på og komme seg ut i naturen uten å gå. Da jeg var med i TV serien om Idretten skaper sjanser så fikk jeg lånt meg en landeveis sykkel for å kunne være med gjengen på tur, men jeg har ikke noe spesifikk sykkelerfaring utover det.

- De alle fleste i vår generasjon har hørt om Velosiped, eller Veltepetter og vært fascinert av denne konstruksjonen, og da Aleks og jeg planla et nytt eventyr var det egentlig en «no-brainer» at vi skulle debutere på sykkelritt ved å sykle Trondheim-Oslo 2018 på veltepetter. de spesialbestilte syklene våre ankom i posten, så viste det seg at vi hadde glemt å krysse av for at vi ønsket bremser påmontert. Vi ble litt bekymret, men det er jo slik de opprinnelig ble konstruert. Vi fant ut på nettet hvordan vi kom oss opp på sykkelen, men det var spesielt å sitte nesten 2 meter i høyden uten bremser. Det ble så mye tull og fall og et under at vi ikke slo oss mer en vi gjorde. Men vi fikk en god mestringsfølelse da vi endeling klarte å komme oss opp på sykkelen og forstod hvordan det hele virket.

- Vi fikk trent ca. 4 timer før vi reiste til Trondheim. Vi tenkte at rittet var så langt at vi hadde god tid til å lære å sykle underveis. Helt ærlig så regnet vi med å måtte bryte underveis, men etter at vi kom i gang så gikk det faktisk ganske bra. Klarte vi å holde det tempoet vi hadde fra start, så rakk vi de familieforpliktelsene vi hadde i Oslo uka etter. Det ble ganske hardkjør med lite soving og mye sykling, men fy fader så gøy det var!

Fikk dere påmontert bremser i ettertid? - Nei. I teorien er det ikke vanskelig å bremse en veltepetter, men det tar bare litt tid. Du må komme deg ned på fotstøtten som du står på når du skal opp på sykkelen, plassere en fot under ramma og trykke helen ned på bakhjulet. Det går i hvert fall 1 eller 1,5 sekunder til du får satt i gang, så man må hele tida se langt fremover for å planlegge oppbremsinga. I regnvær med våte hjul var friksjon fraværende og bremsing vanskelig. Dette fant vi ut i en utforkjøring etter Heimdal da vi var i gang med turen. Vi begynte å tenke fremover og bekymret oss for nedkjøringen fra Dovrefjellet til Dombås, men regnet tørket opp da vi kom så langt og det gikk veldig greit. De skoene vi hadde på oss hadde jeg levert inn til en skomaker som la på en ekstra 2-3 cm med hard såle.

Hadde dere sykkelbukse på under de gamle dressbuksene? - Aleks hadde det, men jeg hadde glemt min. Vi fikk mange gode råd om buksekrem, vaselin og talkum på forhand, men jeg kjørte uten og det gikk overaskende fint.

- Vi fulgte stort sett den offisielle ruten, men tok noen avstikkere inn på alternative veier tettere inn på naturen. Vi hadde ikke det samme tidspresset som konkurransesyklistene så vi fikk tatt til oss omgivelsene og traff mange hyggelige mennesker, blant annet en Nederlandsk bobilturrist som lånte oss drill og skruer slik at vi kunne fikse skoene til Aleks som hadde begynt å gå i oppløsning.

Jeg følte at vi klarte å spre mye glede underveis. Når vi tok oss en pause i veikanten eller på en bensinstasjon så tutet folk og vinket. Andre kom bort og ville prate med oss. De lot seg fascinere av syklene våre og de tidsriktige antrekkene. Vi ble en slags attraksjon. Når vi selv hadde det så gøy så benyttet vi anledningen til å samle inn penger til Stiftelsen Petter Uteligger. Underveis la vi ut turoppdateringer på nettet, og oppfordret folk til å Vippse 55 kr til stiftelsen. Dette beregnet til 1 øre pr kilometer syklet. Det var både motiverende for oss, og i tillegg kunne vi glede andre i ettertid.

- Vi kom til Oslo seks dager etter at målseilet til Styrkeprøven var tatt ned så vi avsluttet turen vår ved tigeren på Oslo S til stormende jubel av samboer Mari og ungene, og Cecilie og ungene til Aleks. Denne turen anbefales på det sterkeste!

- Man må kunne leke selv om man er voksen. Aleks og jeg lot oss fascinere av Arne Næss som var opptatt av å leke i en alder av 90 år. I fjor padlet vi i en svær oppblåsbar enhjørning fra Kikut i Nordmarka og ned Akerselva til Operaen, men det er en annen historie...

STIFTELSEN PETTER UTELIGGER - Stiftelsen ble etablert i 2016 av Sverre Hollie og meg. Sverre ble jeg kjent med på den første Nordpol turen min sammen med Børge Ousland.

Formålet til stiftelsen er å skape lyspunkter i hverdagen for folk med rusutfordringer.

- I dag så jobber Sverre, meg og Jeanett Kilmork frivillig. Jeanett som regnskapsfører og Sverre og jeg bidrar der vi kan. Så har vi Anne Kristin Rollstad som daglig leder i en 50% stilling og Kristin Børselien som også jobber 50%.

- Vi jobber hjemmefra for å holde kostnadene nede. Det hadde vært fint med to 100% stillinger, men vi har klart oss til nå uten noe form for offentlig støtte. De midlene vi får inn er fra Grasrot andelen, Vipps, og firmaer som bidrar, sånn som Sparebanken Vest og andre som vi har et mere fast samarbeid med. Jeg synes vi skal være kjempefornøyde med det vi allerede har fått til og jeg er kjempestolt av den jobben som Kristine og Anne Kristin gjør, for det blir fort 5-10.000 lyspunkter som deles ut i løpet av et år.

Bergen Cykleklubb og Bergen-Voss heier på stiftelsen Petter Uteligger! Vi oppfordrer alle til å lese mer om stiftelsen på: www.stiftelsenpetteruteligger.no og støtte stiftelsen ved å vipse til #04000, velge stiftelsen som Grasrot mottaker eller benytte konto:

9001 25 40069

Når du har gjort ditt er det vår tur til å gjøre vårt

Under årets Bergen-Voss sørget Tide for at over 800 syklister kunne lene seg tilbake og nyte en avslappende tur hjem fra Voss. I visshet om at deres sykler lå trygt i bagasjerommet slik at de fikk den med seg rett fra bussen. Tide står alltid klar etter sykkelrittet Bergen-Voss og sørger for at du som syklist kan lene deg tilbake og Under neste års arrangement vil vi igjen stå på for å sikre deg som reisende nyte en avslappende tur hjem. I visshet om at sykkelen at opplevelsen skal bli så komfortabel og fin som mulig. ligger trygt i bagasjerommet på bussen. Det som er viktig for deg er det aller viktigste for oss. Små, viktige detaljer gir deg enda større reiseopplevelser. Under neste arrangement vil vi igjen stå klar for å sikre deg en trygg, komfortabel og god avslutning på ditt Bergen-Voss-eventyr.

Små, viktige detaljer gir deg enda større reiseopplevelser.

Leie turbuss tide.no

Du er ikke i mål før du har restituert - skikkelig

Når du deltar på Bergen–Voss er det viktig å ha en plan for hele løpet. Hos oss får du både god oppladning og restitusjon, så er det opp til deg å sørge for en god plassering.

STOLT SPONSOR AV BERGEN–VOSS

Fem uvanlig unike hoteller i Bergen: Augustin, Grand Terminus, Villa Terminus, Zander K og Bergen Børs. www.debergenske.no