Krigshistorie vol. 3

NY VITENSKAP HISTORIE

KRIGS HISTORIE

KRIGSHISTORIE

OG ØYENVITNESKILDRINGER

Hitlers ulveflokker – slik ledet Karl Dönitz de tyske ubåtstyrkene Imperiets røde helter – brutale beretninger fra Krimkrigen Nedskutt over Vietnam – veteranene forteller

orage.no

1918 Kr. 179,00 bc 2375 002

FAKTA

✪ HELTER OG SKURKER ✪ IKONISKE KJØRETØY ✪ DØDELIGE VÅPEN DE STØRSTE SLAGENE ✪ BATTLES HEROES ✪ VEHICLES & WEAPONS ✪ FIRST-HAND ACCOUNTS Untitled-1 1

22.03.2019 11:26 09:48 08.02.2019

Krigshistorie 2019 © Orage AS ISBN 978-82-8343-518-4

Redaksjon Redaktør: Inger Marit Hansen Grafiker og forside: Bens Aarø Oversettelse: Henning Kolstad og Sissel Sommer Steneby (Hitlers ulveflokker) Korrektur: Ann Kristin Hermundstad

Salgs- og markedsansvarlig Øystein Berg +47 909 61 959 berg@orage.no

2019 © Orage AS innehar alle rettigheter til innholdet i boka. Det er ikke tillatt med reproduksjon, kopiering i noen forstand. Det er ikke tillatt å legge ut hele eller deler av boken på internett eller annen elektronisk reproduksjon.

Tillatelser kan kun gis ved henvendelse til redaksjonen i Orage AS.

Utgitt av Orage AS Jarlsøveien 50 3124 Tønsberg +47 47 46 60 00 post@orage.no www.orage.no

Trykk Trykket i Latvia, Artko AS Alle produkter fra Orage AS er trykt ved svanemerkede trykkerier.

This bookazine is published under licence from Future Publishing Limited.

All rights in the licensed material belong to Future Publishing Limited and it may not be reproduced, whether in whole or in part, without the prior written consent of Future Publishing Limited. ©2018 Future Publishing Limited. www.futureplc.com

Materialet i denne utgivelsen er hentet fra History of War Annual © Future Publishing Limited

Cover Krigshistorie 3_BC_final.indd 2 Untitled-1 2

22.03.2019 09:48

VELKOMMEN TIL

KRIGS HISTORIE Her ser vi på de virkelige sammenhengene bak historiens største konflikter. Vi samler det beste innholdet fra siste årgang av History of War og skaper et praktisk kompendium over militærhistorien opp gjennom århundrene, fra Adalsteins forening av England på 900-tallet, da landet nylig var blitt angelsaksisk, til polakkenes gjenerobring av hovedstaden sin fra nazistene, fra den slaveribekjempende Vest-Afrika-eskadrens heltemodige innsats på 1800-tallets hav til det amerikanske flyvåpenets like heroiske innsats over Vietnam. Denne samlingen gir innsikt i noen av de mest kjente slagene de siste tusen årene, trenger dypt inn i tilværelsen til sentrale skikkelser og tapre helter, og ser nærmere på interessante militære kjøretøy, fly og våpen. Her er det bare å lene seg tilbake og fordype seg i omfattende gjennomgåelser av slagenes strategier og virkelighet, deriblant veteranintervjuer, ekspertanalyser og spennende førstehåndsberetninger.

Krigshistorie norsk-3.indd 3

12.02.2019 15:04

★ ★★ INNHOLD ★★ SLAGET OM HOUGOUMONT 24 Var forsvaret av denne gårdsbygningen like ved Waterloo så viktig som det ble hevdet?

6 Adalstein

Hvordan Alfred den stores glemte barnebarn ble første konge av hele England

14 Crécy

Engelske og walisiske langbueskyttere skapte en ny type krigføring i Europa

VEST-AFRIKAESKADREN

36 Historien om hvordan Storbritannia erklærte krig mot slavehandelen i 1807

22 G LIMT FRA KRIGEN

Den franske fremmedlegionens soldater lærer kjemisk krigføring i Saudi-Arabias ørken

24 S laget om Hougoumont

Var forsvaret av dette våningshuset like ved Waterloo så viktig som det ble hevdet?

36 Vest-Afrika-eskadren

I 1807 erklærte britene krig mot slavehandelen, og en liten flåte dannet frontlinjen

42 Imperiets røde helter

Tre britiske bataljoner kjempet i Krimkrigens redsler

50 V ictorias slegge

Sir Garnet Wolseleys imponerende liv og karriere

58 GLIMT FRA KRIGEN

Kvinner i flåten kjører en torpedo fram til ubåten i 1943

60 De lette rytternes angrep

Det australske kavaleriets heroiske innsats under slaget ved Beersheba

ADALSTEIN 6 Hvordan Alfred den stores glemte barnebarn ble første konge av hele England

4

Krigshistorie norsk-3.indd 4

12.02.2019 15:04

66 GLIMT FRA KRIGEN

Den vietnamesiske hærens soldater marsjerer gjennom myrlendt terreng

68 RAF blir til

I april 1918 dannet Storbritannia verdens første uavhengige flyvåpen

78 Nazirikets framvekst

VICTORIAS SLEGGE

50 Sir Garnet Wolseleys imponerende liv og karriere

Bilder fra mellomkrigstidens Tyskland og nazirikets framvekst

84 H itlers ulveflokker

Kriegsmarine lot ubåtene herje uinnskrenket

100 Stalingrad

Det intense forsvaret som forvandlet den russiske byen til en nazikirkegård

112 Tiger mot T-34

To av de beste stridsvognene måler krefter ved Kursk og endrer andre verdenskrigs gang

124 Opprør i Warszawa

Hvordan Europas største motstandsbevegelse gjorde holdt og front mot nazistene

136 Yamato

Japans flaggskip på selvmordstokt mot

amerikanernes landgang

142 G LIMT FRA KRIGEN

Et lett japansk bombefly fra krigens tid hviler fredelig på havets bunn

Nazirikets framvekst

78 Bilder fra mellomkrigs­ tidens Tyskland og nazirikets framvekst

Stalingrad

100 Det intense forsvaret som forvandlet den russiske byen til en nazikirkegård

144 Nedskutt over Vietnam Intervju med den amerikanske jagerveteranen Vic Vizcarra

152 Ia Drang

Det blodige slaget som stilte amerikansk og nordvietnamesisk infanteri front mot front

YAMATO

136 Japans dødsdømte flaggskip på selvmordstokt for å stanse amerikanernes landgang 5

Krigshistorie norsk-3.indd 5

12.02.2019 15:04

Et fragment av en sølvpenny fra Adalsteins tid på tronen. Noen av myntene hans var merket med teksten «Rex To Bri», som betyr «konge av hele Britannia».

ADALSTEIN &

ENGLANDS FØRSTE STORE KRIG INTERVJU MED MICHAEL WOOD

Historiker og dokumentarprodusent Michael Wood forteller hvordan Alfred den stores glemte barnebarn ble den første kongen over hele England og vant en svært viktig krig for å sikre sitt nye rike.

D

AV TOM GARNER

a kong Adalstein døde i 939, hyllet en irsk historieskriver ham med store ord: «Adalstein, konge over engelskmennene, døde som bærebjelken for den vestlige verdens ære.» Den akklamasjonen var enestående av flere grunner. For det første hadde mange irer faktisk forsøkt – forgjeves – å styrte kongen under et voldsomt felttog i 937. For det andre anså fienden Adalstein som englendernes konge, mens det angelsaksiske folket bare to generasjoner tidligere hadde stått i fare for å bli utslettet. For det tredje hadde historieskriveren godt grunnlag for lovordene; Adalstein var aktet og beundret over hele det vestlige Europa.

Adalstein, som i mange land kalles «Æthelstan» eller «Athelstan», var barnebarn av Alfred den store. Fra 924 til sin død i 939 samlet han de uensartede sakserne og skapte for første gang et virkelig forent England. Han var eldste sønn av kong Edvard den eldre, men moren var bare frille, så han var på ingen måte garantert

å bli angelsaksernes konge. Men så snart han fikk makt, kjempet han stadige offensiver mot viking- og kelterfiender i Britannia og tvang samtlige til å underkaste seg hans overherredømme i 927. Han ble «keiser over Britannias verden», og de raske erobringene skapte stor motvilje blant fiendene hans, noe som kulminerte i en storkrig i 937.

En allianse av vikinger og keltiske folkegrupper fra De britiske øyene, noe som aldri hadde forekommet tidligere, rykket inn i Nord-England og hærtok York anført av Olav Gudrødsson av Dublin og skottenes kong Konstantin II. De nærmere omstendighetene er usikre, men Adalstein mobiliserte til slutt en hær og beseiret inntrengerne ettertrykkelig i noe som ble kalt et «enormt, sørgelig og grusomt» slag ved «Brunanburh». Vi vet fortsatt ikke hvor dette mystiske slaget sto, men avgjørende ble det. Aglo-Saxon Chronicle beskrev hvordan Adalsteins krigere «tørste på ære beseiret britene og vant et land». Med andre ord var det nye kongeriket England sikret.

Tross sin betydning for engelsk og britisk historie er Adalstein en konge folk flest har glemt. Nå, 1082 år etter krigerkongens store seier ved Brunanburh, beskriver historiker, dokumentarprodusent og angelsakserekspert

T.v.: Michael Wood er en av de fremste ekspertene på Adalstein og har laget dokumentarer om kongen for BBC, deriblant episoder av «In Search of the Dark Ages» og «King Alfred and the Anglo-Saxons».

Michael Wood et England som var herjet av flere tiår med brutale konflikter og en monark som hadde «ry over hele den vide verden» for sine militære bragder.

«ET SAMFUNN INNRETTET PÅ KRIG»

I hvilken grad kan Adalstein sammenliknes med sin bestefar Alfred den store og sine andre forgjengere som skaper av det engelske riket?

Jeg betrakter det som et familieprosjekt over tre generasjoner. Kongeriket Wessex holdt på å bli beseiret i 878, før slaget ved Edington, og på et svært beskjedent folkegrunnlag dannet han et «angelsaksernes kongerike» som var en sammenslutning av mercerne og vestsakserne.

Alfreds sønn Edvard og datter Æthelflæd samarbeidet så i en av de største fellesoperasjonene i hele middelalderens krigshistorie og reduserte Danelagen opp til Humber-elven. Adalstein må ha kjempet i de krigene fra og med femten års alder, men det vet vi simpelthen ikke noe om.

Vi vet ut fra bevarte brokker at han var opplært som kriger. En kilde skriver at han var «uovervinnelig som et lynnedslag», så han fikk antakelig mye stridserfaring i alle slagene mot vikingene i området som i dag kalles Midlands.

En svært pålitelig kilde skriver at Adalstein ble oppfostret av Æthelflæd i Mercia. Han kjente det merciske aristokratiet, og takket

6

Krigshistorie norsk-3.indd 6

12.02.2019 15:04

ADALSTEIN OG ENGLANDS FØRSTE STORE KRIG

MEKTIG I KRIG, SEIERRIK GJENNOM GUD Kong Adalstein slik han kan ha tatt seg ut i sine velmaktsdager på 930-tallet.

Utseendet er basert på en forbausende rikholdig kombinasjon av førstehånds kildebeskrivelser, arkeologiske funn og til og med et portrett.

Historieskrivere beskrev kongen som «middels høy, slank i kroppen og med lingult hår, mens personligheten var «sjarmerende og forekommende overfor kirkens menn, elskverdig og snill mot lekfolk». Han kunne være «djerv og kraftfull», og var «avholdt blant sine undersåtter for sitt mot og sin ydmykhet, og som et lynnedslag mot opprørere med sin urokkelige bestemthet». Det ble sagt at Adalstein kunne herske «bare gjennom skrekken navnet hans framkaller».

Adalsteins generelle utseende er basert på et enestående

samtidsportrett av ham fra et manuskript til Life of saint Cuthbert av munken Bede; det omfatter ansiktet, en lang, grønn kappe og en enkel krone. I tillegg er en del av sakene hans spekulativt basert på tidligere arkeologiske gjenstander fra den angelsaksiske perioden. Blant disse er sverdknappen, beltespennen og skulderklypen, som stammer fra Staffordshire-samlingene og utgravninger ved Sutton Hoo. Det som framkommer, er en mangesidig monark som lot til å ha alle de viktigste dydene for rollen som angelsaksisk konge – han var både from og krigersk. Derfor framstilles Adalstein med både et sverd og en religiøs bok fra perioden for å understreke hans ry for stridsdyktighet, gudfryktighet og lærdom.

Adalstein (t.v.) leverer en bok til Sankt Cuthbert, fra en illustrasjon til Life of saint Cuthbert av munken Bede.

Dette sjeldne bildet er det eldste bevarte portrettet av en engelsk monark.

Illustrasjon: Jean-Michel Girard, The Art Agency

De britiske øyene slik de framstilles på det angelsaksiske «Cotton»-verdenskartet. Det ble laget omkring 1025–50 og er den første forholdsvis realistiske framstillingen av Britannia og Irland.

7

Krigshistorie norsk-3.indd 7

12.02.2019 15:04

TYRONE: GAELIC REBEL

«I ADALSTEINS UNGDOM OG TENÅR PÅGIKK STORE SLAG OG ØDELEGGELSER OVER HELE LANDET, SÅ DET VAR EN VELDIG USTABIL TID» Adalstein skjenket denne miniatyren av evangelisten Matteus til Christchurch-klosteret.

8

Krigshistorie norsk-3.indd 8

12.02.2019 15:04

ADALSTEIN OG ENGLANDS TYRONE: FØRSTE GAELIC STOREREBEL KRIG Adalsteins bestefar Alfred den store.

Alfred ga i sin tid den unge sønnesønnen kongelige regalier, deriblant en kongekappe og et saksisk sverd og belte.

Adalstein redder sin far Edvards liv ved å ta en dansk stridsmann til fange. Riktignok kan ingenting verifiseres, men den framtidige kongen hadde nesten utvilsomt sin militære læretid i kampene mot vikingene i det engelske Midlands-distriktet.

være den alliansen kunne han få aristokratiet med seg da han ble konge av englenderne.

I 927 invaderte og beseiret Adalstein Northumbria og tvang alle Britannias konger til å underkaste seg ham. Han ble ikke bare konge over alle engelske folk, men også konge over hele Britannia.

Hvor ødeleggende var vikingenes angrep og hærtog i det angelsaksiske England på første del av 900-tallet?

Hvis dere lurer på hva som rørte seg i Adalsteins hode, var det tanken om det som hadde skjedd i bestefarens og foreldrenes generasjon. Wessex hadde nesten falt, og det verserte en historie fra kongefamilien om hvordan Alfred hadde kjempet i Athelneys myrlende. De så det som Englands redning.

I Adalsteins ungdom og tenår pågikk store

slag og ødeleggelser over hele landet, så det var en veldig ustabil tid. Det finnes en del kilder, som for eksempel et brev fra biskopen av Winchester til kong Edvard: «Vi har ingen mulighet til å betale mer skatt. Godset her har bare 90 dyr igjen. Vikingangrepene og været har knekket oss. Angrepene har avfolket landsbyene og landskapet, så vi trygler deg om ikke å kreve mer.» De snakker om et gods få timer fra Winchester, som var Wessex’ såkalte hovedstad, så disse små antydningene viser at det ikke var trygt noe sted. Det er derfor jeg hevder at resultatet ble et samfunn innrettet på krig.

Hvordan var situasjonen i England da Adalstein kom til makten som angelsaksernes konge i 924?

Situasjonen var at områdene nord for Humber

«HAN FRAMTVINGER ET ‘BRITISK IMPERIUM’ MED EN HÆR. ADALSTEIN BLE DEN MEKTIGSTE HERSKEREN SIDEN ROMERNE, OG DETTE ANSPENTE OVERHERREDØMMET VARTE TIL 933, DA SKOTTENE FRAFALT SIN LOJALITET»

var det vikingstyrte kongeriket York, som hang sammen med kongeriket Dublin. De samme kongene fra den samme klanen hersket over begge, og det er mulig at kongeriket Lindsey, som dekket mesteparten av det nåværende grevskapet Lincolnshire, også var underlagt dem.

I 924 døde Edvard under et felttog for å undertrykke et merceropprør, og arvingen hans var ikke Adalstein, men Ælfweard. Han var litt yngre enn Adalstein, men sønn av Edvards førstedronning, mens Adalstein var sønn av en frille. Ælfweard var blitt utropt til konge ikke lenge etter at faren døde, så de må ha skjønt at faren var på vei ut av bildet. Han ble tildelt alle kongelige privilegier, men døde 16 år etter faren. Da utnevnte mercerne Adalstein til konge, og det er det store mysteriet, for mercerne utnevnte ham til konge av Mercia, ikke av Wessex. Det tok et år å løse dette overfor Wessex, så det rådet åpenbart en tronfølgerkrise.

Det fantes ingen garanti for at Mercia og Wessex skulle holde sammen, men siden mercerne likte Adalstein, og siden han var vestsaksisk prins, gikk han inn i begge roller.

Hvor mye betydde Adalsteins militære erobringer og hærtog i årene 927–28 og

9

Krigshistorie norsk-3.indd 9

12.02.2019 15:04

TYRONE: GAELIC REBEL I 1913 laget den walisiske kunstneren Meredith Williams denne illustrasjonen av slaget ved Brunanburh. Det ble en avgjørende seier for Adalstein, men mannefallet skal ha vært enormt. på begge sider.

10

Krigshistorie norsk-3.indd 10

12.02.2019 15:04

ADALSTEIN OG ENGLANDS TYRONE: FØRSTE GAELIC STOREREBEL KRIG 934?

Det første hærtoget han deltok i som konge, fant sted etter dødsfallet til søsterens mann, vikingkongen av York. Adalstein tok York og smadret festningsverkene, og det kan gjerne ha vært kamper. Deretter marsjerte Adalstein videre til Cumbria, og ved Eamont Bridge måtte skottenes, Strathclyde-walisernes, cumbriernes og de andre nordlige smårikenes konger underkaste seg ham. De walisiske kongene overga seg antakelig ved Hereford, og noen hevder til og med at kongene i Cornwall – «vestwaliserne» – også underkastet seg. Alle kongene i Britannia underkastet seg Adalstein.

Dette første hærtoget i 927 var en form for blitskrig, og Adalstein rykket antakelig ned til grensen mot Wales i nærheten av Hereford og lenger ned mot sørvest, så det går an å rekonstruere denne fantastiske turneen hvor han framtvinger et «britisk imperium» med en hær. Adalstein ble den mektigste herskeren siden romerne, og dette anspente overherredømmet varte til i 933, da skottene frafalt sin lojalitet.

I 934 samlet Adalstein en stor hær ved Winchester, så invaderte de Skottland. En kilde i Durham sa at de gikk langs østkysten forbi Aberdeen og så langt som til Moray Firth.

Marineoffensiven som fulgte hæren, kom så langt som til Caithness og knuste stedet, kanskje vikingbosetningene der også. Det åpenbarte seg plutselig en militærmakt en aldri ville ventet ti til tretti år tidligere. Det var en fantastisk operasjon, ekstremt ærgjerrig.

De nådde det nordligste punktet i Britannia, noe som ikke hadde vært gjort på lange tider, kanskje ikke siden Agricola.

Adalstein gjenopprettet overherredømmet, men det var antakelig denne hendelsen som fikk skottene til å legge ut følere og innse at de måtte gjøre noe med dette. Det førte etter hvert til den store sammenslutningen i 937.

ANGELSAKSISKE HÆRSTYRKER Hva var Adalsteins tradisjonelle militære plikter som konge?

Angelsakserne forventet at en konge skulle være leder i krig. Tilnavnene vi ser at kongene får i dikt, som i det berømte om slaget ved Brunanburh, er slikt som «ringgiveren», «krigernes herre» og «plyndrerherren». Man forventet at kongen skulle anføre hæren, og det var viktig for hærens ledelse at kongen var til stede.

Den kongshæren som dro i felttog helt opp til Skottland i 934, besto hovedsakelig av ryttere. Kjernen var ledelsen, og på Adalsteins tid var det omtrent 140 thegn-krigere – stridsmenn med landeiendom – og hver eneste stilte med eget følge. De eide gjerne mange gods hver og kunne antakelig ta med seg ganske stort følge. Vi aner ikke hvor stor en angelsaksisk kongshær var på 900-tallet, men det var tale om flere tusen mann.

én rytter per plogland, en arealenhet som tilsvarte 49 hektar. En ganske betydelig militær forpliktelse, med andre ord.

Når en tenker på en angelsaksisk kongshær, kan en selvfølgelig også ha en lokal hær som anføres av en jarl fra området. Om et grevskap ble angrepet, sendte områdets thegn lederne sine ut til grevskapets underdistrikter, der man samlet inn vernepliktige og utstyret deres.

De hadde bare fått en temmelig elementær opplæring, men under ledelse av yrkesmilitære thegn-stridsmenn var de gode nok til å settes inn mot vikingangrepene.

Hva slags våpen og utstyr kan vi anta ble brukt i trefninger som slaget ved Brunanburh?

En thegn hadde sin egen utrustning, deriblant spyd, skjold, sverd, hjelm, antakelig ringbrynje, hest og reservehester. Slike stridsmenn utgjorde en virkelig sterk og velrustet kjerne av hæren.

Thegnene hadde førsteklasses utstyr, og i testamentene deres beskrives verdien av hjalt og klinger. I Staffordshire-samlingen finnes mange titalls utsmykkede sverdhjalt som har tilhørt adelsmenn i en tidligere periode, og de taler sitt tydelige språk om at dette er portabel rikdom. Rustninger med intarsiaarbeid og utsmykkede hjelmer kunne også høre med.

De er ikke bevart noen eksemplarer fra 900-tallet, men vi kan forestille oss at det handler om en elite som er utdannet for krig.

De har gjennomgått militær opplæring, og hærens ledere har antakelig lest taktiske bøker av Vegetius eller annet latinspråklig stoff som finnes i det angelsaksiske England. Det er ganske sannsynlig at de faktisk leste klassiske verk om kunsten å gjøre falske retretter, for eksempel.

Det er også vanskelig å forestille seg at hæren som dro opp og invaderte Northumbria

«DE GREIDE Å UTMANØVRERE VIKINGHÆREN, STORME FORSVARET DERES OG OVERRUMPLE DEM»

Hvordan samlet og strukturerte angelsaksiske konger hærstyrkene sine tidlig på 900-tallet?

Vi vet så lite om krigføringen på 900-tallet, men i lovtekster står det at menn som fikk landeiendommer av kongen, hadde plikt til å bidra militært, og at de måtte stille minst

Adalsteins far, kong Edvard den eldre, framstilt på en genealogisk skriftrull fra 1200-tallet. Edvard og søsteren Æthelflæd drev vikingene lenger nordover ved å erobre East Midlands og East Anglia.

i 927, ikke hadde et omfattende tren med seg, kanskje mobile beleiringstårn og portable broer. Vi vet det ikke, men de må ha hatt slike ting, og under beleiringen av Paris hadde de vikinghærer med. En kan ikke gjennomføre slike hærtog, beleire York og ødelegge vikingenes festningsverk uten den typen utstyr, for dette var aktive storminger, ikke beleiringer hvor man bare satt rolig og sultet fienden ut.

Hva vet vi om de ikke-adelige soldatene med lavere grad enn thegn som deltok i kampene?

Svært lite. Men jeg er sikker på at vi undervurderer angelsaksernes taktiske ferdigheter. Det var svært vanlig med koordinasjon, som å sende melding til separate avdelinger og få dem til å møtes et bestemt sted på en bestemt dag, eller å koordinere nattangrep eller overraskelsesangrep.

Slaget ved Cynwit i nordre Devon i 878 er virkelig interessant, for Alfred hadde store vansker i Athelney, og vikinghærens hovedstyrke var i Wiltshire. Thegnen i Devon, Odda, mobiliserte i stedet en styrke fra grevskapet. Noen kongshær var det ikke, men 800 av vikingene falt, så det kan ikke ha vært noen liten styrke. Odda klarte å skaffe en grevskapshær med tilstrekkelig mange menn som normalt var bønder, men som hadde gjennomgått militær opplæring og tok ordrer fra ledelsen. I en hær må man ha orden og disiplin; mannskapene var ikke bare en gjeng landsbyboere som satt og drakk øl. De greide å utmanøvrere vikinghæren, storme forsvaret deres og overrumple dem. Alt dette tyder på at de hadde militært utdannede ledere.

«STORKRIGEN»

Hva var årsakene til «storkrigen» i 937, og hvordan oppsto betegnelsen?

En historieskriver som het Æthelweard og var thegn i Somerset, skrev omkring 980, og det er ganske sannsynlig at forfedrene hans hadde kjempet ved Brunanburh. Han sa at helt fram til hans tid pleide folk på gata å snakke om «Magnum Bellum», som trygt kan oversettes til «Det store slaget», men det er tenkelig at det i virkeligheten betyr «Den store krigen».

Den eneste grunnen til at jeg tar det forbeholdet, er at vi rett og slett ikke vet hvilket omfang krigen hadde. Det er ikke sikkert det bare var et slag. Det kan hende det var kaos i hele Nord-England, at ødeleggelsene strakte seg helt ned til Midlands-distriktet, at tapene var aldeles gigantiske, eller at krigen fortsatte inn i det påfølgende året. Det finnes senere fortellinger om Adalstein som sier at skottene og pikterne underkastet seg, og en skotsk kilde sier at han sendte en hær nordover i 938. Kampenes omfang er noe vi rett og slett ikke vet, men jeg tror «Storslaget» er den mest sannsynlige fortolkningen. Årsaken var åpenbart det engelske imperiets og Adalsteins aggressive opptreden overfor Britannia. Blant annet gikk han hardt inn for å utslette det uavhengige regimet i Northumbria, som ble drevet av vikinger fra en Dublin-klan.

Dessuten ble det øyeblikkelig provosert av aggresjonen hans i 934, da hæren og flåten gikk opp gjennom hele Skottland. Da var det at fiendene hans valgte å slå seg sammen.

11

Krigshistorie norsk-3.indd 11

12.02.2019 15:04

TYRONE: GAELIC REBEL Adalsteins tomme grav i Malmesbury Abbey. Statuen skriver seg fra 1400-tallet, men kongens levninger gikk tapt under den engelske reformasjonen.

«TAPENE I DEN IRSKE LEDELSEN OG DEN IRSKE VIKINGHÆREN VAR SÅ AVGJORT VOLDSOMME, OG DET TYDER PÅ AT EN BETYDELIG DEL AV HÆREN BLE HUGGET NED PÅ SLAGMARKEN» Hva vet vi om alliansen som Olav Gudrødsson og Konstantin II av Skottland ledet mot Adalstein i 937?

To kilder hevder at Konstantin var initiativtakeren, og han hadde giftet seg med en datter av vikingkongen av Dublin, Olav Gudrødsson. En veldig interessant kilde, det mest kjente av alle walisiske profetiske dikt, Armes Prydein (Den store spådommen om Britannia), som maner til allianse mellom alle vikingene, irene, nordgælerne, Dublin-vikingene, de cumbriske strathclyderne, waliserne, det korniske folket og alle andre for å beseire «storkongen».

Det er viktig at diktet uttrykker seg så spesifikt, det tyder på at sommeren 934 visste en walisisk dikter i Dyfed at folk arbeidet med å få i stand denne alliansen mot Adalstein for å

få hele den keltiske mannskapsstyrken til å slå seg sammen og beseire ham. Og det var jo det som skjedde i 937.

De hadde neppe tenkt å marsjere ned til Winchester, det var ikke hensikten. Men det de gjerne ville oppnå, enten gjennom traktat eller med strid, var å gjenopprette kongeriket York.

«Northumbria er vårt land», ville de si, «og ditt rike stopper der.» Om de ville si at det stoppet ved den gamle ferdselsruten Watling Street og ikke ved Humber, det er en annen sak. Men det var en gjenopprettelse av kongeriket York de til syvende og sist var ute etter. Det ville også ha sikret at skottene slapp å bli angrepet av engelske hærstyrker mer.

Vi prøver fremdeles å pusle i hop de forskjellige holdepunktene, men etter vikingenes mål var styrken enorm. Når det

sies at «mange tusen» ble drept, kommer det fra en svært realistisk kilde. En northumbrisk kilde sier at flåtestyrken som gikk inn i Humber, talte 615 skip. Da ser vi bort fra de skotske og nordbritiske hærstyrkene som kom over land, dette var bare den sammenslåtte vikingflåten.

615 skip er tidenes største vikingflåte på De britiske øyer.

Hvordan forløp innmarsjen på Adalsteins territorium i 937?

Svaret er at vi ikke vet det, og jeg er den første som forsiktig har prøvd å bygge opp et bilde på grunnlag av de tilgjengelige kildene. En av disse er William av Malmesbury, som gjengir et lengre sitat fra et tapt dikt. Partiet har vært avvist som noe folk bare hadde diktet opp på 1100-tallet.

Men når en studerer det nærmere, er det ikke

12

Krigshistorie norsk-3.indd 12

12.02.2019 15:04

ADALSTEIN OG ENGLANDS TYRONE: FØRSTE GAELIC STOREREBEL KRIG

SLAGET OM BRUNANBURH

Hva vet vi om hendelsene under selve slaget?

Ikke stort, faktisk. Anglo-Saxon Chronicle

det. Det er ingen tvil om at det han skriver er et ordrett sitat fra en tapt kilde.

Det er meget lærerikt og kommer åpenbart fra en tid ikke så lenge etter Adalsteins død. Det står simpelthen at northumbrierne underkastet seg invasjonsstyrken under Olav Gudrødsson, så det forteller oss at han er i York, eller i York-området. Dette setter oss så i stand til å se hvordan resten utspant seg, for andre sier at de til slutt gikk til strid med støtte fra danskene som hadde slått seg ned i England. Det kan bare være i Northumbria eller East Midlands.

Williams kilde sier at invasjonsstyrken herjet store områder og gjorde forferdelige ødeleggelser. Åkrene ble brent, raseringen og plyndringen var grusom – det var forferdelig.

Etter hvert overga York seg, og invasjonshæren må ha samlet seg et sted ved grensen mot

hevder at vestsakserne forfulgte nordbritene hele dagen etter nederlaget, men det er bare en poetisk formulering, det behøver ikke bety noe. Det tyder nesten på at mercerne og vikinghæren sloss mye lenger på valplassen, men da trekker vi kanskje for mye tolkning ut av de holdepunktene vi har. Tapene i den irske ledelsen og den irske vikinghæren var så avgjort voldsomme, og det tyder på at en betydelig del av hæren ble hugget ned på slagmarken.

Men alle er enige om at det var et kjempeslag. I Annals of Ulster står det at det var «enormt, sørgelig og grusomt», og at det ble utkjempet vilt og brutalt. «Mange tusen» fra vikinghæren ble drept, og «en mengde» av engelskmennene ble også drept, så de vet litt om hva som skjedde. Olav Gudrødsson slapp unna med bare «noen», så det var et gigantisk nederlag som ga gjenlyd i mange kilder.

Hva vet vi om de falne og sårede på begge sider?

Det finnes forskjellige beretninger om biskoper og adelsmenn som ble drept på den angelsaksiske siden. Én historie oppgir to av Adalsteins fettere blant de drepte, og de ble gravlagt i Malmesbury i Wiltshire.

I York er det vanlig å hevde at Adalstein grunnla Saint Leonard’s Hospital på omtrent den tiden, og mange mener at det skjedde etter slaget. Var dette en botshandling for å ha drept så mange mennesker, eller var det for å gjøre noe godt for northumbrierne? Hvem vet, jeg har ikke klart å bevise det ennå.

På vikingenes side omfattet tapene fem

konger og sju jarler. Skottenes tronarving ble drept, og det finnes en irsk kilde som regner opp en mengde av de døde. Adelen gikk gjerne i spissen for kampene og ledet med et godt eksempel. Hvis det først gikk galt, kunne tapene bli enorme. Tapene av ledere var ofte svært store, og det ble de så absolutt ved Brunanburh.

Hvordan tok Adalsteins samtidige seieren ved Brunanburh?

I Anglo-Saxon Chronicle, som ble skrevet to år etter Adalsteins død i 939, står det at det var den største seieren siden anglerne og sakserne dro over storhavet til Britannia for å vinne seg et rike. Det er den historiske konteksten de ser det i, og det er en god del andre kilder som ser det i samme lys. Dette havnet i folkeberetningene, senmiddelaldersagaer, helgenberetninger, mirakelhistorier og til og med i femtenhundretallets scenespill. Det avfødte mange legender, så det er litt av en historie.

EN VIKTIG ARV

Kan man hevde at 937 var like viktig som 1066 i engelsk middelalderhistorie?

Jeg vil ikke si det var like viktig som 1066, for slaget ved Hastings var en katastrofal omstøtning, men det var en av de store, avgjørende hendelsene i tidlig britisk historie.

Historiker Frank Stenton sa at seieren ved Brunanburh ikke var like avgjørende for framtiden som slaget ved Edington i 878, men hvis Adalstein hadde tapt, hvis han var blitt drept og lederskapet hans utslettet, ville det blitt en ganske annen historie.

Hvordan tok Adalsteins samtidige seieren ved Brunanburh?

Adalstein døde to år senere, og da brøt imperiet hans i nord øyeblikkelig sammen. Det ble ganske raskt gjenoppbygget, men de måtte kjempe i 20 år til for å sikre at Northumbria ble innlemmet i englendernes rike.

Regimet hans skapte en mal for et rike som forente alle engelske folkegrupper, med monarkiets oppbygning, titler og det hele.

Han fastslo nærmest at opp til Humber skulle Northumbria høre til det engelske riket.

Mange av ideene hans ble nyttige i framtiden, også lovene han stiftet, samme valuta for hele riket og en utvidelse av Alfreds program for oversettelse av kirkelatinen. Adalstein var virkelig ambisiøs og regnet seg som en senkarolingisk konge.

Det var et litt for tidlig opprettet rike for alle engelske folk, men det var der, og senere generasjoner betraktet ham alltid som den første kongen, selv om han kanskje strakte seg for langt på mange måter. Forbildet hans var antakelig sankt Bedes «gens Anglorum», de engelske folkegruppene. De kan omfatte mercere, vestsaksere, folk av dansk herkomst, korniske grupper, walisere og folk på den engelske siden av Offas dike. Det var, som det sto i en kilde fra 900-tallet, en nasjon med mange forskjellige språk, skikker, nasjonaldrakter og så videre. På et vis er det et visjonært rike basert på Bedes planer som Alfred pønsket ut og Adalstein realiserte.

Foto: Alamy, Getty

Northumbria, for flåten hadde gått i land i Humber. Derfra gjorde invasjonsstyrken ekspedisjoner innover i Midlands-distriktet, men var det bare plyndringsraid, eller var det en ekte invasjon? Det er det vi ikke vet.

Det virkelig interessante som så framgår av det samme sitatet, og som viser at det må være fra samme tid, er at Adalstein tidligere hadde vært rask med å reagere når farer truet.

Han var suveren – uovervinnelig – og lot aldri fienden hvile, men nå later det nesten til at han kastet bort tiden. Det var som om han mente at jobben hans var gjort da fienden herjet overalt og gjorde så store ødeleggelser. Det er nødt til å være fra samme tid, det stemmer ikke med mer belærende kilder hvor kongens oppgave var å «sitte konstant årvåken i et høyt vakttårn».

Det kan ikke herske tvil om at dette er en ekte kilde som forteller at selv om Adalstein hadde aldri så godt ry, ble han i dette øyeblikk sterkt kritisert for at han ikke øyeblikkelig reagerte på invasjonen. Det en kan gjette, og det kilden i virkeligheten sier, er at han ventet – antakelig for å samle større styrker. Harald Hardråde gjorde et feilgrep i 1066, da han kom stormende ned fra Stamford Bridge og gikk rett til angrep ved Hastings, men Adalstein ville ikke gjøre den samme feilen. Han risikerte å få deler av territoriet sitt rasert for å vente til han hadde nok styrker til å ta opp kampen. Det er slik jeg forsøksvis vil rekonstruere det, men det blir selvfølgelig ren spekulasjon.

13

Krigshistorie norsk-3.indd 13

12.02.2019 15:04

14

Krigshistorie norsk-3.indd 14

12.02.2019 15:04

Store slag

CRÉCY

Engelske og walisiske langbueskyttere skapte en ny type krigføring i Europa da de hjalp Edvard Isidor med å vinne en avgjørende seier i begynnelsen av Hundreårskrigen AV TOM GARNER

CRÉCY-EN-PONTHIEU I PICARDY I FRANKRIKE 26. AUGUST 1346

D

et er sommer i det nordlige Frankrike, og i en åsside i Picardy har titusener av soldater samlet seg for å utkjempe et slag mellom to konger. Den ene forsvarer riket sitt, mens den andre er kommet for å gjøre krav på det. To andre monarker er også til stede, men allmuens soldater dominerer dette utpreget kongelige slaget.

Kong Filip VI av Frankrike gir genovesiske armbrøstskyttere ordre om å angripe stillingene til den engelske rivalen hans, Edvard III. Et tordenvær bryter ut mens de rykker fram, og straks det klarner, erstattes regndråpene av livsfarlige piler. Skuddene løsnes i så rask takt at det ifølge historieskriver Jean Froissart «var som om det snødde». Så fikk armbrøstskytterne sola i øynene og ble både blindet og beleiret. Genoveserne flyktet fra dette helvetesutbruddet. Det blodige sammenstøtet innleder en trefning som skal forvandle Europas slagmarker.

Disse betydningsfulle kampene kaller vi slaget om Crécy, og det var det første av tre engelske seiere i løpet av hundreårskrigen – de to andre var slaget ved Poitiers og slaget ved Agincourt. Agincourt ble det mest berømte av de tre, og ved Poitiers ble den franske kongen tatt til fange, men likevel kan Crécy sies å være det viktigste av disse slagene.

Det befestet det militære renommeet til Edvard III, grunnla stridskarrieren til arvingen hans, Edvard «den svarte prinsen», og innvarslet framveksten av langbueskyttere og infanteri i middelalderens krigføring.

Crécy innvarslet også en nedgang i ridderlig opptreden på slagmarken, trass i at Edvard III grunnla Hosebåndsordenen to år senere. I virkeligheten stakk ikke Edvards foregitte ridderlighet så dypt, og Crécy var en manifestasjon av den engelske kongens pragmatisk hensynsløse strategier og hans brennende ambisjoner om å herske over ikke bare ett rike, men to.

hovedårsaken var den samme hele tiden.

Krigen pågikk først og fremst mellom Plantagenet- og Valois-dynastiene angående retten til å styre det franske riket, og det var Edvard III som energisk utløste den betydningsfulle konflikten.

Tidlig på 1300-tallet var det engelske og det franske monarkiet sterkt sammenflettet.

Engelskmennene hadde hatt landområder i Frankrike helt siden normannernes erobring av England i 1066, de hadde status som len under den franske monarken. Anjou-imperiet til Henrik II dekket på et tidspunkt hele England og halve Frankrike, men da Edvard III tiltrådte i 1327, var bare Aquitaine (som også ble kalt Gascogne eller Guyenne) fortsatt på engelske hender.

Ikke desto mindre styrket familiebåndene til det franske monarkiet Edvards ambisjoner i Frankrike. Moren Isabella var søster av Karl IV, og som nevøen hans mente Edvard at han hadde et sterkt krav på den franske tronen. Han fremmet sitt krav i 1328, da Karl døde uten noen direkte mannlig arving, og Isabella gjorde krav på tronen på sønnens vegne. Edvard holdt på å bli hersker over et dobbeltmonarki, noe som ville gjort ham til Europas mektigste konge. Men det ville ikke franskmennene ha noe av.

Franskmennene erklærte Edvards tronfordring ugyldig, de hevdet at gammel Under: Det kan hevdes at Filip VI huskes best for sitt nederlag ved Crécy, men tidligere hadde han vært framgangsrik kommandant på slagmarkene, særlig under slaget om Kassel i 1328.

«Overtramp, opprør og ulydighet»

Hundreårskrigen (1337–1453) var en serie uregelmessige konflikter som utspant seg over en svært langtrukken periode, men T.v.: Slaget ved Crécy slik det framstilles i et manuskript til Jean Froissarts krøniker på 1400-tallet. Det framgår tydelig hvordan langbueskyttere (til høyre) kjemper mot langsomtladende genovesiske armbrøstskyttere.

15

Krigshistorie norsk-3.indd 15

12.02.2019 15:04

STORE SLAG Prins Edvard av Wales var bare 16 da han kommanderte en divisjon ved Crécy, men han kjempet godt og ble hyllet for sitt mot.

«SOM SVAR UTNEVNTE EDVARD SEG SELV TIL KONGE AV FRANKRIKE TRE ÅR SENERE, I 1340, OG DEN LENGE ØNSKEDE KONFLIKTEN HANS BLE TIL ÅPEN KRIG. ENGELSKMENNENE VANT EN KNUSENDE SJØSEIER I SLUYS I JUNI 1340»

16

Krigshistorie norsk-3.indd 16

12.02.2019 15:04

SLAGET VED CRÉCY «salisk lov» hindret kvinner i å kreve tronen til seg selv eller sine barn. Selv om Edvard var Karls nærmeste gjenlevende mannlige slektning, valgte franskmennene Filip av Valois til ny konge. Filip var fetter av Karl, og han ble kronet som Filip VI. Edvard kom ikke med alvorlige innvendinger mot filips tiltredelse i første omgang, han avla til og med personlig troskapsed overfor de franske områdene hans i 1329, men spenningene økte i tiåret som fulgte. Edvard ble ofte rådet til å «trosse den franske kongen, som urettmessig fratok ham arven», og det var han innstilt på. Han terget franskmennene ved å skape handelsproblemer i Flandern, og i 1337 konfiskerte Filip fra Edvard. Begrunnelsen han ga var å straffe «de mange tilfellene av overtramp, opprør og ulydighet kongen av England har utsatt oss og vår kongelige majestet for».

Som svar utnevnte Edvard seg selv til konge av Frankrike tre år senere, i 1340, og den lenge ønskede konflikten hans ble til åpen krig.

Engelskmennene vant en knusende sjøseier i Sluys i juni 1340, og gjennomførte deretter en ødeleggende herjingsinvasjon av Nord-Frankrike og nederlandene. Likevel varte det helt til 1346 før Edvard hadde skaffet nok midler til å rette et ordentlig angrep mot Frankrike og møte sin nemesis Filip på slagmarken.

Chevauchée i Normandie

13. juli 1346 gjorde Edvard landgang i Saint-Vaas-la-Hougue på Cherbourg-halvøya i hundrevis av skip som inneholdt omkring 15 000 mann. På den tiden var dette en av de største ekspedisjonsstyrkene i Englands historie, og Edvards hær la an på å gjøre store ødeleggelser i Normandie. Herjingene ble kalt en chevauchée og gikk ut på å plyndre og brenne for å skremme lokalbefolkningen og redusere områdets produktivitet. Edvard brukte denne formen for krig til å ramme Filip gjennom undersåttene, og resultatene var ødeleggende.

Mange normannerbyer ble brent, deriblant Barfleur og Cherbourg, og landsbygda omkring dem ble svidd av, men hardest gikk det ut over Caen. Da garnisonen overga seg, var de engelske soldatene «blottet for nåde» og begynte å plyndre, voldta og drepe innbyggerne. Én historieskriver meldte at det var «mange

onde gjerninger, mange drap og mye røving i byen», og Edvard personlig fikk utbytte av enorme mengder plyndregods, deriblant gull, sølv og løsepenger for hundrevis av fanger.

Etter å ha svidd av Normandie herjet Edvard videre i retning Paris, men målet hans var egentlig ikke å erobre territorier.

Han regnet med at Filip ville måtte komme til forhandlingsbordet på grunn av de økonomiske skadene, eller at han ville bli så sint at han gikk til strid mot Edvard. Den engelske kongen yppet til kamp, og han ville trekke Filips oppmerksomhet bort fra Aquitaine. Edvard fikk ønsket sitt oppfylt, og Filip samlet så store mannskaper han kunne mens han sendte forsterkninger til Rouen.

Tross framrykningen mot den franske hovedstaden hadde ikke Edvard tenkt å beleire Paris, han hadde ikke med seg nok beleiringsutstyr. Dessuten var engelskmennene tallmessig alvorlig underlegne i forhold til Filips hær, som samlet seg i Saint-Denis.

Franskmennene planla å fange Edvards styrke ved å sperre broer over Seinen, men engelskmennene reparerte broen ved Poissy og trakk nordover mens de plyndret og brente alt på sin vei.

Slaget ved Blanchetaque

Veien ble nok en gang sperret for Edvard ved Somme-elven, og nå var Filip hakk i hæl.

Heldigvis for engelskmennene fant de et

«FRANSKMENNENE PLANLA Å FANGE EDVARDS STYRKE VED Å SPERRE BROER OVER SEINEN, MEN ENGELSKMENNENE REPARERTE BROEN VED POISSY OG TRAKK NORDOVER MENS DE PLYNDRET OG BRENTE ALT PÅ SIN VEI»

framkommelig vadested ved Blanchetaque i nærheten av Abbeville. Men en stor styrke av franske soldater og genovesiske armbrøstskyttere i fransk tjeneste forsvarte motsatt bredd. I et «bittert slag» 24. august tvang engelske bueskyttere seg over, men Filip angrep samtidig Edvard bakfra og erobret noe av utstyrstrenet hans. Så steg vannet i Somme, og franskmennene fikk ikke fulgt etter.

Kampene ved Blanchetaque er en historisk fotnote i forhold til slaget ved Crécy to dager senere, men hvis engelskmennene ikke hadde tatt seg over vadet, ville de påfølgende hendelsene sett annerledes ut. Nå var Edvards menn utmattet av å marsjere, og de hadde lite proviant igjen. Blanchetaque var dessuten siste elvekryssing før havet, og om engelskmennene ble tatt til fange, var det stor fare for at Filip ville utslette dem.

Men denne vellykkede elvekryssingen innebar at Edvard kunne velge valplass for det uunngåelige slaget, og at han nå hadde en unnslipningsvei. Om slaget gikk galt, ville hæren hans ta seg til Flandern, et vennligsinnet territorium med sterke forbindelser til den engelske ullhandelen.

Det varte ikke lenge før Edvard fant et perfekt sted i høyere terreng like ved den lille byen Crécy-en-Ponthieu. Engelskmennene gikk i stilling på en høyde med en lett gjenkjennelig vindmølle på toppen. Nedenfor lå et åpent område som ble kalt «Vallée des Clerks».

Edvards hær var beskyttet på alle flanker. Ved midten og høyre flanke hadde han den lille elven Maie, mens store skoger omga styrken på trygg avstand.

Edvard opprettet sin kommandopost og plasserte mannskapene i slagorden. Den sekstenårige sønnen og arvingen prins Edvard, prinsen av Wales, kommanderte høyre flanke og midten. Prinsen var uerfaren, så han skulle støttes av drevne veteraner som sir John Chandos og Geoffrey d’Harcourt. Jarlene av Northampton og Arundel kommanderte kongens venstre flanke, mens Edvard selv kommanderte en reservedivisjon fra vindmølla. Mølla ga god utsikt over slagmarken, og kongen kunne lett dirigere operasjonene derfra.

Da disse divisjonene var plassert, nedtegnet historieskriver Jean le Bel at Edvard «gikk blant

Engelske langbueskyttere øver blinkskyting, her framstilt i Luttrell-manuskriptet fra ca. 1320–45. Alle engelske menn hadde plikt til å trene bueskyting hver søndag.

17

Krigshistorie norsk-3.indd 17

12.02.2019 15:04

GREAT STORE BATTLES SLAG

Edvard III samler sine menn i en skråning i nærheten 01 av Crécy-en-Ponthieu og deler dem i tre divisjoner. Den svarte

I STILLING VED VINDMØLLA

prinsen og jarlen av Northampton kommanderer den engelske styrkens høyre og venstre flanke, mens kongen kommanderer en reservedivisjon ved vindmølla på bakketoppen. En frontlinje av bueskyttere forbinder Northamptons og prinsens divisjoner.

06 VINNER SINE SPORER

D E N SVARTE PRINSEN

Tross det tette pilregnet når det franske kavaleriet til slutt fram til de engelske linjene. Divisjonen til prins Edvard av Wales rammes ekstra hardt, men tronarvingen viser stort mot, og franskmennene drives til slutt tilbake.

Selv om kong Johan er blind, gir han ordre om at 07 hesten hans tjores til ledsagernes hester slik at han kan

JOHAN AV BÖHMENS SISTE ANGREP

slåss personlig mot engelskmennene. Bøhmerne angriper den svarte prinsens divisjon, men selv om de kjemper svært tappert, mister de fleste livet, deriblant Johan.

Franskmennene er så ivrige etter å kjempe 03 at det store antallet deres skaper kaos. Filip gir

GENOVESERNES FRAMRYKNING

genovesiske armbrøstskyttere ordre om å åpne slaget ved å rykke fram til skuddhold ved de engelske linjene.

Et tordenvær bryter ut og hemmer framrykningen deres, mens Edvards bueskyttere beskytter strengene sine mot regnet.

Det slutter å regne, og kveldssola skinner i øynene 04 på genoveserne. Dette utnytter engelskmennene ved å

LANGBUENES FARLIGE PILREGN

løsne morderiske skurer av piler mot armbrøstskytterne.

Treffsikkerheten deres vekker panikk, og genoveserne trekker seg tilbake. Da ris armbrøstskytterne ned av rasende franske riddere som retter et uryddig angrep mot engelskmennene.

Store slag

CRÉCY

05 KANONSKUDD

PILER, FORVIRRING OG

Genovesernes sammenstøt med sine franske allierte gir engelskmennene en sjanse til å strø et konstant pilregn over en slagmark som blir blodigere og blodigere.

Engelskmennene avfyrer også primitive kanoner mot franskmennene, uten at det har så stor virkning.

26. AUGUST 1346

18

Krigshistorie norsk-3.indd 18

12.02.2019 15:04

SLAGET VED CRÉCY sine menn og manet hver enkelt muntert til å gjøre sin plikt, han smigret og oppmuntret dem til de grader at feige stakkarer ble modige menn». Nå la alle seg på bakken for å hvile før fienden kom.

Mens engelskmennene hviler der de er, kommer 02 den enorme franske hæren til Filip VI inn på slagmarken.

FILIP VI ANKOMMER

Langbuemenn, «kern» og kanoner

Den består av store antall tunge ryttersoldater og et ukjent antall infanterister. Blant soldatene og lokalbefolkningen hersker det stor iver etter å knuse engelskmennene.

STYRKENE

ENGLAND

LEDER: Edvard III FRAMSTÅENDE KOMMANDANTER: Prins Edvard av Wales William de Bohun, jarlen av Northampton sir John Chandos SOLDATER: ca. 14 000 mot

FRANKRIKE

LEDER: Filip VI FRAMSTÅENDE KOMMANDANTER: hertug Karl II av Alençon hertug Rudolf av Lorraine Blinde Johan, konge av Böhmen SOLDATER: ca. 20 000–40 000

Franskmennene setter inn angrep etter angrep 08 helt til det har mørknet, men klarer ikke å bryte gjennom

FILIP FLYKTER FRA SLAGET

Kart: Rocio Espin

det engelske forsvaret. Filip mister mange hester og såres av en pil før han motvillig forlater slaget. Nå foretar mesteparten av den franske styrken en kaotisk tilbaketrekning mens de seirende engelskmennene sover i stillingene.

Disse soldatene som Edvard manet til mot, var ikke noe vanlig element i en middelalderhær; sammensetningen og utstyret deres var revolusjonerende på kontinentet. Edvards litt reduserte styrke ved Crécy besto av omtrent 2000 tunge ryttersoldater, 500 lansenerer, 1500 spydbærere og 7000 bueskyttere. I en tid da kavaleri var høyt vurdert og spilte en sentral rolle i slagene, var overvekten av fotsoldater forbløffende i seg selv, særlig for en mann som Edvard, som var uhyre opptatt av ridderkulturen.

De tunge ryttersoldatene, som var rustningskledde riddere og væpnere, var i virkeligheten den minst viktige delen av Edvards hær. Disse mennenes rustninger var fortsatt ringbrynjer, stort sett, mens franskmennene var bedre utstyrt med nyere jernrustninger.

Det er også feil å tro at Edvards hær var utelukkende engelsk. Store antall av mennene hans var walisiske, korniske og irske spydbærere væpnet med daggert og kastespyd.

Disse mennene kaltes «kern» og ble beskrevet som «visse rakkere som gikk til fots med svær kniv». Spesialiteten deres var å felle hester, men de spilte ikke så stor rolle i forhold til de engelske og walisiske bueskytterne.

Edvards bueskyttere utgjorde brorparten av hæren og bar de berømte langbuene. Denne enestående buen revolusjonerte militær taktikk og var stort sett ukjent utenfor De britiske øyer i 1346. Langbuer kunne måle mellom 1,7 og 1,9 meter, og selv om de etter hvert ble et symbol på Englands militærstyrker, var de egentlig av walisisk opprinnelse. Edvard I hadde vært imponert over skuddevnen deres da han erobret Wales sent på 1200-tallet, og fra hans regjeringstid hadde alle engelske landsbyer trent bueskyting hver søndag.

Langbuene ble standardisert i 1346, og hver langbueskytter lærte fra ung alder å skyte 10–12 piler i minuttet. Dette krevde stor styrke, siden buen trengte et drag på 35–45 kilo, men resultatet ble middelalderens motstykke til maskingeværet. Det kunne forekomme at himmelen mørknet under en tett pilregn fra langbuene, og hver pil hadde en effektiv skuddvidde på 135 meter og kunne trenge gjennom rustninger på over 50 meters hold. Hver skytter hadde omkring 24 piler og dessuten sekundærvåpen som sverd, øks, faskinkniv eller klubbe. Langbueskytteren kom kanskje fra enkle bondekår, men han var så absolutt ikke å spøke med.

Edvard visste så avgjort å verdsette bueskytterne sine. Langbueskyttere hadde spilt en viktig rolle da bestefaren, Edvard I, beseiret sir William Wallace under slaget ved Falkirk i

«DISSE MENNENE KALTES ‘KERN’ OG BLE BESKREVET SOM ‘VISSE RAKKERE SOM GIKK TIL FOTS MED SVÆR KNIV’» 19

Krigshistorie norsk-3.indd 19

12.02.2019 15:04

STORE SLAG 1298. Edvard hadde også personlig erfaring med langbuenes makt fra sin avgjørende seier over skottene i slaget ved Halicon Hill, og til sjøs under slaget ved Sluys. Franskmennene var langbuenes ofre ved Sluys, men de tok merkelig nok ikke lærdom av møtet med Edvards bueskyttere, sikre som de var på at riddere til hest var overlegne soldater.

Langbuene var ikke det eneste skytset i Edvards arsenal. Engelskmennene skal ha hatt kruttvåpen under Crécy-offensiven, primitive rør montert på en kjerre. Artilleri hadde aldri vært brukt på noen europeisk slagmark før, men virkningen var nok mer psykisk enn praktisk.

Dette skytset var neppe spesielt farlig, men det laget utvilsomt flammer, røyk og framfor alt lyder ingen hadde hørt maken til.

Et «veldig ondskapsfullt og stygt» slag

Den engelske hæren hadde imponerende utstyr, men motstanderne skal heller ikke undervurderes. Det var engelskmennene som hadde fått hard medfart da de trakk seg tilbake, og det kan hevdes at Filip hadde godt grunnlag for sin selvsikkerhet da han kom lørdag 26. august 1346. Det verserer vidt forskjellige beregninger av størrelsen på hæren hans, men det var en enorm skare på mellom 20 000 og 40 000 mann. Dette omfattet tunge ryttere som nesten overgikk engelskmennenes antall alene, foruten store antall genovesiske armbrøstskyttere.

Foruten genoveserne hadde Filip med seg adelsmenn fra hele Europa, deriblant blinde kong Johan av Böhmen, Jakob II av Mallorca og framtidige Karl IV av det tysk-romerske riket og Karl I av Monaco. Filip var en fremragende soldat som hadde vunnet en stor seier i slaget ved Kassel i 1328. Hæren hans ved Crécy var «Frankrikes blomst», og for franskmennene kunne det ikke tenkes noe annet utfall enn

«FRANSKE KAVALERISTER SATTE INN ET URYDDIG STORMANGREP HVOR DE TRAMPET NED ARMBRØSTSKYTTERNE, MENS ENGELSKMENNENE SKJØT PILSVERM ETTER PILSVERM»

ære.

Ikke desto mindre var den franske hæren så stor at den ble umulig å kontrollere. Mange menn i fronten prøvde å stoppe i god orden foran engelskmennene, men utålmodige ryttere lenger bak i rekkene skubbet dem videre.

Veiene mellom Abbeville og Crécy ble også uframkommelige på grunn av lokalbefolkningen som strømmet ut for å oppmuntre Filips styrke til å drepe engelskmennene. Filip ga genoveserne ordre om å rette det første angrepet gjennom forvirringen, og et geledd av armbrøstskyttere rykket fram til de sto omtrent 150 meter fra engelskmennene.

Under de rådende omstendighetene var ikke genoveserne så godt egnet til å sette inn åpningsangrepet. De hadde marsjert mange kilometer med de tunge armbrøstene, og den lange ladetiden betydde at de ble sårbare for langbuepilene, som kom i mye raskere takt.

Dessuten hadde de uflaks, for en kort, heftig tordenbyge øste ned over dem mens de rykket fram. Engelskmennene, derimot, var lure nok til å hekte strengen av buen og skjule den i hatten for å holde den tørr i skybruddet. Straks det sluttet å regne, strenget de buene igjen samtidig som de uheldige genoveserne fikk sola i øynene.

Det var perfekt timing for engelskmennene,

som satte i et mektig rop, trådte fram og lot pilene regne over armbrøstskytterne.

Genoveserne slengte fra seg armbrøstene og flyktet. Grev Karl av Alençon ble rasende over genovesernes retrett: «Ri ned denne bermen som er i veien for framrykningen vår!» ropte han. Franske kavalerister satte inn et uryddig stormangrep hvor de trampet ned armbrøstskytterne, mens engelskmennene hele tiden skjøt pilsverm etter pilsverm.

I den franske hærens bakre rekker trodde mannskapene at skrikene fra de genovesiske armbrøstskytterne kom fra nedkjempede engelskmenn, så de presset seg også fram.

Dermed oppsto en kaotisk mølje som ble desimert av treffsikre langbueskyttere. Jean le Bel skrev denne beretningen etter å ha snakket med øyenvitner: «Et ramaskrik steg mot stjernene», og hester begynte å ramle over hverandre «som et kull grisunger». Det franske kavaleriet var «overdådig utstyrt», men det hjalp ikke mot bueskytterne. Nå var det at Edvards kanoner ble brukt, og de skal ha skremt vettet av de allerede sårede og forskrekkede hestene.

Tross blodbadet greide noen av franskmennene, deriblant Alençon, å nå de engelske linjene takket være iherdig innsats og tallmessig overlegenhet. Ekstra hardt angrep de divisjonen til prinsen av Wales, og tronarvingen ble revet over ende. Fanebæreren hans, Richard de Beaumont, klarte å forsvare prinsen til han fikk reist seg, og de sendte bud til kongen og ba om forsterkninger. Froissart berettet hva kongen sa da han hørte at sønnen ikke var blitt drept: «Så lenge sønnen min har livet, skal gutten få vinne sine sporer. Det er min vilje at all ære som følger av denne bataljen, skal gå til ham.»

Dette eksempelet på ridderlighet i strid er en god fortelling, men en annen historieskriver kunne berette at kongen ganske riktig sendte forsterkninger til prinsen, men det viste seg

En romantisk framstilling av Edvard III i strid under slaget ved Blanchetaque.

Denne trefningen ga engelskmennene mulighet til å krysse Somme før slaget ved Crécy.

20

Krigshistorie norsk-3.indd 20

12.02.2019 15:04

SLAGET VED CRÉCY

Innfelt: Det er vanlig å tro at mottoet på prinsen av Wales’ våpenskjold skriver seg fra Den svarte prinsen ved Crécy. Mange hevder at det ble tatt i bruk til minne om Johan av Böhmens tapperhet, mens andre mener at det var en hyllest til prinsens walisiske bueskyttere.

Under: Kong Johan av Böhmens død ved Crécy. Den blinde monarkens mot var en av slagets mest kjente tragedier.

Angrepene fortsatte til det mørknet, da Filip, som var blitt såret i halsen av en pil og revet av hesten minst én gang, ledet 60 tunge ryttere i et fåfengt angrep. Han ble reddet fra døden da greven av Hainault overtalte ham til å trekke seg tilbake og heller seire neste gang. Filip red til nærmeste slott med bare fem ledsagere, og utenfor porten ropte han disse bevingede ordene: «Lukk porten opp straks, for dette gjelder Frankrikes skjebne!» Etter en kort hvil red kongen videre samme natt og kom i sikkerhet i Amiens, men nederlaget var katastrofalt.

Videre til Calais

Først da mørket senket seg, tok slaget omsider slutt. Engelskmennene holdt stillingene og sov på bakken. Ved daggry lå slagmarken skjult i tett tåke til å begynne med. Da jarlen av Northampton hadde slått tilbake en siste fransk styrke som besto av landvern og normannerkonger, kunne Edvard endelig se omfanget av seieren og gi ordre om å telle de døde.

Resultatet var sjokkerende. Foruten Johan av Böhmen hadde franskmennene mistet mange av sine øverste adelige – hertugen av Lorraine, Alençon og omkring ti andre grever, deriblant greven av Flandern, greven av Blois og greven av Auxerre. Over 1000 aristokrater og riddere ble drept, og minst 10 000 soldater «av allmuen» mistet livet, men det virkelige tallet vil aldri bli kjent. Mens de franske falne ble telt, gikk kernkrigere over slagmarken, myrdet sårede fiender

og plyndret dem. De skånet bare dem de mente at de kunne forlange løsepenger for. Edvard, derimot, skal etter sigende bare ha mistet omkring 100 mann, men historieskriverne kan ha bagatellisert tapene hans.

Men det kan ikke herske tvil om at Crécy var en av 1300-tallets mest knusende seiere.

Engelske soldater hadde tidligere vært dårlig ansett i Europa, men i dette slaget triumferte «ildkraft» uventet over panser, og sådan sett var det nærmest en militær revolusjon. Edvard hadde ingen mulighet til å ta Paris etterpå, men han angrep Calais med en beleiring som varte fra september 1346 til august 1347. Hele denne tiden kviet Filip seg for å bryte beleiringen, han fryktet en gjentakelse av Crécy. Da havnebyen hadde falt, ble den en viktig engelsk base gjennom resten av hundreårskrigen, og den var under engelsk styre fram til 1558.

Tross mange flere seiere og erobrede territorier klarte Edvard III aldri å bli konge av Frankrike, men Crécy ga likevel uhyggelige konsekvenser for ettertiden. Det blodige slaget og den påfølgende erobringen av Calais ble i virkeligheten begynnelsen på Englands brutalt selvsikre og ofte vellykkede felttog i Frankrike.

Det førte til at engelskmennene presset enda hardere på med sine tronfordringer, og resultatet ble en konflikt som kostet utallige liv og varte i 116 år.

«ENGELSKE SOLDATER HADDE TIDLIGERE VÆRT DÅRLIG ANSETT I EUROPA, MEN I DETTE SLAGET TRIUMFERTE ‘ILDKRAFT’ UVENTET OVER PANSER, OG SÅDAN SETT VAR DET NÆRMEST EN MILITÆR REVOLUSJON»

Foto: Alamy, Rocio Espin, Getty

at prinsen og hans menn hvilte på sverdene, omgitt av lik, mens de ventet på neste angrep.

Uansett hva sannheten måtte være, var Crécy grunnlaget for den svarte prinsens ry.

Alençon ble drept i kampene, og det varte ikke lenge før en annen adelig, blinde kong Johan av Böhmen, også mistet livet. Johan ble orientert om hvordan slaget utviklet seg, og da han hørte at sønnen hans kjempet, ga han denne beskjeden til adjutantene: «Siden jeg er blind, ber jeg dere føre meg så langt inn i bataljen at jeg kan gjøre ett hugg med sverdet.» Det bøhmiske følgets hester ble tjoret sammen med en meget bestemt Johan i spissen. Kongen red inn blant engelskmennene og «brukte sverdet godt, for han og ledsagerne kjempet svært tappert». Böhmerne red til de ble drept, og likene, også Johans, ble funnet sammenbundet neste morgen. Bare to fra følget hans overlevde og kunne berette historien, og Edvard ble så rørt at han skal ha overtatt Johans våpenmerke og motto Ich dien – jeg gjør tjeneste – som sitt eget. Det er fortsatt offisielt våpenmerke for prinsen av Wales.

Den franske hæren angrep engelskmennene 15 ganger i løpet av slaget, og langbueskytterne slo ned hvert eneste av dem. Kampene ble «veldig morderiske og grusomme»; engelskmennene ga ingen nåde og avslo løsepenger. Særlig irske og korniske kern «drepte mange mens de lå på bakken, både jarler, riddere, baroner og væpnere».

Edvard III teller de falne på slagmarken ved Crécy.

Slagets etterspill var en uhyggelig affære hvor irske og korniske spydbærere myrdet de sårede og plyndret dem.

21

Krigshistorie norsk-3.indd 21

12.02.2019 15:05

GLIMT

fra

KRIGEN

GIFTVÅPEN

Tatt 23. oktober 1990 Soldater i den franske fremmedlegionen lærer kjemisk krigføring i den saudiarabiske ørkenen i nærheten av Hafar al Batin før operasjon Desert Storm. Koalisjonsstyrker som kjempet mot Iraks okkupasjon av Kuwait, var forberedt på å bli utsatt for kjemiske våpen i striden. Man visste at Irak hadde hatt slike våpen og brukt dem mot sin egen kurdiske befolkning.

22

Krigshistorie norsk-3.indd 22

12.02.2019 15:05

© Getty

GLIMT FRA KRIGEN

23

Krigshistorie norsk-3.indd 23

12.02.2019 15:05

SLAGET HOUGOUMONT VED

Var forsvaret av denne gårdsbygningen så viktig som det ble hevdet? Et nytt blikk på franske og allierte kilder gir nye perspektiver.

AV DOKTOR BERNARD & RENÉ WILKIN

«NAPOLEON, SOM HADDE KJEMPET SIDEN DE FRANSKE REVOLUSJONSKRIGENE, FULGTE NESTEN ALLTID AGGRESSIVE DOKTRINER I STRID, HAN PRØVDE Å KNUSE FIENDEN RASKT OG ETTERTRYKKELIG» 24

Krigshistorie norsk-3.indd 24

12.02.2019 15:05

SLAGET VED HOUGOUMONT

Illustrasjon: Chris Collingwood www. collingwoodhistoricart.com

D

en 18 juni 1815 åpnet Napoleons kanoner ild mot den allierte hæren omkring 11.35 (vitner og historikere er uenige om det presise klokkeslettet).

Slaget ved Waterloo hadde nettopp begynt.

Franskmennene ville knuse både Wellingtons hær og det belgisk-nederlandske militæret, sikre på at britene ville inngå fredsavtale hvis Brussel falt og generalen deres ble drevet ut av Belgia.

På den annen side var hertugen av Wellington fast bestemt på å slå tilbake den franske offensiven i Belgia før han stoppet den brysomme franske keiseren én gang for alle.

Begge kommandantene hadde mye erfaring fra slagmarken, men de viste svært forskjellig militær stil. Napoleon, som hadde kjempet siden de franske revolusjonskrigene, fulgte nesten alltid aggressive doktriner i strid, han prøvde å knuse fienden raskt og ettertrykkelig.

Militærmakten hans var unektelig stor, men historikere og vitner har påpekt at han ikke var på sitt beste under hundredagersregjeringen.

Han var sliten, nedtrykt og overvektig, og neppe skikket til å lede en hær like effektivt som tidligere. Wellington var en forsiktig kommandant, han foretrakk forsvarsstillinger for å ta vare på mannskapene. Den forsiktige holdningen hans i strid, sammen med britisk disiplin i kampens hete, var nøkkelen til mange av seierne hans i krigen på Pyrenéhalvøya.

Britiske soldater stenger porten til Hougoumont for de framstormende franske styrkene.

25

Krigshistorie norsk-3.indd 25

12.02.2019 15:05

SLAGET VED HOUGOUMONT Forsiktighet var nettopp grunnen til at Wellington valgte Mont-Saint-Jean til kampen mot den franske hæren. Han var allerede kjent der etter å ha lagt merke til den gunstige topografien året før. De svake skråningene og høydene rundt den lille landsbyen ville beskytte mannskapene hans mot fransk artilleri. Dessuten kunne fire nøkkelposisjoner potensielt stoppe fienden. Det var Fichermontborgen (staves også Frischermont) og gårdene Papelotte, Haye Sainte og Hougoumont, der den siste egentlig var en gårdsborg.

17. juni fikk general Cooke ordre om å forsterke Hougoumont med tre lette kompanier fra sine fire bataljoner i første divisjon. Oberst Macdonnell ble utnevnt til kommandant for borgen og gården. Ett vitne, en mann som het Maaskamp, så britene på Hougoumont dagen før slaget: «I løpet av natten klargjorde de forsvaret av borgen. De gravde en grøft langs ytterhekken, og bak hekken gikk en forsterket mur rundt hagen og frukthagen.

De hugget skyteskår i muren og laget en forhøyet plattform for å kunne skyte over den.»

Kompanier fra annen brigade var i hagen og på gården, mens mennene i første brigade under lord Saltouns kommando ble plassert i frukthagen og i skogen.

Tidlig 18. juni 1815 inspiserte hertugen av Wellington, prins van Oranje, general Hill, general Oxbridge og en prøyssisk offiser de allierte linjene før de gikk ned til Hougoumont.

«ETTER EN KORT INSPEKSJON UNNLOT GENERALEN Å RAPPORTERE DEN FARLIGE BASTIONEN. HAXOS SLURV VAR UTILGIVELIG, SELV OM BÅDE SKOGEN OG TOPOGRAFIEN SKJULTE HOUGOUMONT» Da prins van Oranje hadde tatt en nærmere titt på gårdsborgen, sendte han 300 mann for å forsterke den. Wellington plasserte også Coldstream-regimentets lette kompani og mannskaper fra tredje fotgardistregiment til vestsiden av Hougoumont. Soldater fra Nassau og Hannover ble plassert i skogen.

Klokka 10.00 ankom kaptein Bügsen og seks kompanier fra 2. Nassau-regiment, i alt 800 soldater. 400 mann ble plassert i frukthagen, mens de andre holdt seg i gårdsborgen. Det førte til at de fleste av mennene i garnisonen var tyske da slaget sto. Lette kompanier fra tredje gardistregiment ble flyttet til området langs veien mot vest, og menn fra Coldstreamregimentets lette kompani ble kommandert til å forsvare nordporten og bygningene rundt nedre gårdstun.

Forvirring og sikt

Hougoumont gårdsborg lå skjult for den franske linjen bak et lite skogsområde. Kartet Napoleon og generalene hans brukte, var laget av Ferraris mellom 1770 og 1778. Det viste selve

Hougoumont, men murene rundt byggverket var ikke tydelig tegnet, og skogen så mye mer framkommelig ut enn den i virkeligheten var.

Før slaget hadde keiseren gitt general Haxo, ingeniørtroppenes kommandant, ordre om å rekognosere fiendens linjer. Etter en kort inspeksjon unnlot generalen å rapportere den farlige bastionen. Haxos slurv var utilgivelig, selv om både skogen og topografien skjulte Hougoumont. Den befestede gårdsborgen var heller ikke synlig fra gården Rossomme, der Napoleon befant seg under første del av slaget.

Dette viktige momentet ble tidlig understreket.

I 1817 skrev britiske John Booth at «det sies at fienden ikke var klar over stillingens styrke, siden muren rundt hagen lå skjult bak skogen og hekken».

Klokka 11.00 ble general Reille, kommandanten for Frankrikes 2. korps, bedt om å ta Hougoumonts skog. Merk at ordren fra Napoleon ikke nevnte noe om gårdsborgen.

Napoleon forklarte dette angrepet i boka si.

Det skulle være en avledningsmanøver, et knep for å trekke Wellingtons menn vekk fra midten, hvor franskmennenes hovedangrep

En menig fra trenet frakter ammunisjon til gårdsborgen.

26

Krigshistorie norsk-3.indd 26

12.02.2019 15:05

THE SLAGET BATTLE FOR VED HOUGOUMONT skulle settes inn. Sett fra Wellingtons side var det utenkelig å miste Hougoumont. Om gårdsborgen falt, ville det truet høyreflanken hans og hele stillingen til de allierte. Derfor trengtes det en intens forsvarsinnsats.

Reille sendte Napoleons bror, prins Jérôme, og fire regimenter fra venstre side.

For å beskytte soldatene som rykket mot Hougoumont, åpnet et av divisjonsbatteriene til 2. korps ild. Hestebatteriet til Pirés kavaleridivisjon ble også sendt for å støtte angrepet. Men batteriet kunne ikke skyte rett mot gårdsborgen. Tre britiske batterier øst for veien til Nivelles svarte. Dermed var slaget om den britiske høyresiden i gang.

Det første lettinfanteriregimentet satte inn et bajonettangrep for å ta skogen, en aksjon hvor general Bauduin mistet livet. Tross seig motstand måtte Nassaus 1. bataljon og et kompani fra kongens tyske legion falle tilbake, men de fikk snart støtte av britiske soldater. For å ta de 300 resterende meterne mellom franskmennene og gården fulgte 3.

Hougoumont slik gården var gjengitt på kartet den franske hæren brukte ved Waterloo.

linjeinfanteriregiment etter 1. lette regiment.

Nå var de allierte forsvarsstyrkene i alvorlig mindretall; de søkte dekning bak trærne og skjøt mot fienden. Etter en time med harde kamper klarte franskmennene å drive bort både Nassau-soldatene og britene som hadde rykket fram for å støtte dem. Men da Jérômes menn kom ut av skogen, befant de seg i en livsfarlig sone – 30 meter åpent lende mellom trærne og gården.

Ordrene Reille hadde fått 11.00, sa ingenting om at gårdsborgen skulle tas. Det første angrepet mot Hougoumont var egentlig unødvendig. Det var enten en misforståelse eller Jérôme Bonapartes ansvar. Det kan også tenkes at franskmennene etter å ha drevet de allierte ut av skogen angrep gården spontant.

Men Hougoumont var på ingen måte lett å ta.

Soldatene i 2. Nassau-regiments 2. kompani sto bak skyteskårene i muren og siktet rolig på målene like ved.

På så kort hold skulle det mye til å bomme på franskmennene. Jérômes menn besvarte ilden, men kastet bort skuddene på beskyttelsesmuren. Britene sendte mer artilleri, og til slutt sto et geledd av kanoner langs hele bakkekammen ovenfor gårdsborgen.

Selv om franskmennene led store tap i det åpne lendet mellom skogen og bygningen, nådde de fram til sørporten. De prøvde å smadre porten med muskettene, men ble beskutt fra flanken. Andre prøvde å klatre over Franskmennene stormer La Haye Sainte, som kongens tyske legion forsvarte i seks timer.

KONGENS TYSKE LEGION MENN FRA HANNOVER KJEMPET UNDER WELLINGTONS KOMMANDO

I 1803 ble kurfyrstedømmet Hannover oppløst av Artlenburg-konvensjonen. Da franskmennene okkuperte området, reiste mange hannoveranske offiserer og soldater til England for å kjempe videre mot Napoleon. Storbritannia var et logisk valg, siden Georg III også var kurfyrste av Hannover. Ved utgangen av samme år opprettet major Halkett og oberst von der Decken offisielt kongens tyske legion.

Legionen besto for det meste av utflyttede tyske soldater og omfattet kavaleri, lettinfanteriog linjeinfanteribrigader, foruten artilleri og ingeniøravdelinger. De neste årene utmerket legionen seg i Pommern, Danmark, Spania, Portugal og Italia. I slaget ved Waterloo deltok nesten 6000 av legionens menn. 1. brigade under ledelse av oberst du Plat var plassert mellom Hougoumont og Merbe-Braine, mens 2. lettbataljon befestet gården La Haye Sainte og gjorde forberedelser til et vanskelig, men heroisk slag. Andre menn i legionen befant seg i andre stillinger langs linjen. 15.00 sendte Wellington 1. brigade for å forhindre at gården ble isolert fra resten av linjen. Under de påfølgende kampene ble oberst du Plat drept, og brigaden hans led store tap.

Kong Georg I (1660–1727) var kurfyrste av Hannover da han ble konge av Storbritannia.

Forsvaret av muren mot franskmennene som kom fra skogen.

27

Krigshistorie norsk-3.indd 27

12.02.2019 15:05

THE BATTLE FOR HOUGOUMONT NORDPORTEN

BORGEN

KAPELLET

SØRPORTEN

28

Krigshistorie norsk-3.indd 28

12.02.2019 15:05

THE SLAGET BATTLE FOR VED HOUGOUMONT

BORGEN

DETALJERTE BESKRIVELSER FRA SAMTIDEN LEVENDEGJØR GÅRDSBORGEN De lærde strides fortsatt om hva «Hougoumont» betyr, men stedets historie er godt kjent.

Bygningen ble satt opp omkring 1637 av en adelsfamilie. Under hundredagersregjeringen tilhørte gårdsborgen en 86-årig østerriksk offiser, major Philippe Gouret de Louville, som bodde i Nivelles. I juni 1815 ble gården leid av Antoine Dumonceau, mens borgen ble stående ubebodd.

Kaptein Bügsen, som kjempet i 2. Nassau-regiment ved Waterloo, beskrev Hougoumont slik: «Gården hadde

Illustrasjon: Rocio Espin

HAGEN

form av et langt, lukket rektangel. Bygningen utgjorde tre av sidene, og den fjerde, på venstre hånd, besto dels av hagemuren og dels av andre bygninger. Dette rektangelet var delt i to innvendig av boligavdelingen og en mur … Hver del hadde en stor port, der den øvre vendte mot fiendens stilling og den nedre mot motstanderne deres.

Inntil gården på venstre hånd lå en kjøkkenhage med en mur på mellom halvannen og to meters høyde langs forsiden og venstre side, og en hekk på baksiden … Til venstre for kjøkkenhagen lå en frukthage. Kjøkkenhagen og frukthagen var ikke forbundet, men den siste hadde en hekk som vokste på forsiden langs samme linje som kjøkkenhagemuren.» En skog lå sør for Hougoumont og skjulte gården slik at den ikke var synlig fra fransk side. Dette umuliggjorde også direkte artilleribeskytning.

Stedet har forandret seg dramatisk siden 1815.

Borgen ble ødelagt under slaget. Andre bygninger, som gården og fjøset like ved nordporten, brant ned. Tre enslige kastanjetrær står i dag som eneste minne om skogområdet.

Ved nærmere undersøkelse ser man skadene etter muskettkuler.

SKOGEN 29

Krigshistorie norsk-3.indd 29

12.02.2019 15:05

SLAGET VED HOUGOUMONT hagemuren, men ble øyeblikkelig spiddet av Nassau-mannskapenes bajonetter.

Flere og flere falt mens franskmennene prøvde å finne en vei inn. En gang klarte en gruppe franske soldater å åpne sørporten og ta seg inn i borggården. Løytnant Diederich von Wilder fra Nassau ble jaget av en fransk ingeniørsoldat i nærheten av våningshuset.

Fienden hugget hånden av offiseren med øks, men så ble sørporten stengt, og alle franskmennene ble drept. De utmattede angriperne måtte til slutt søke dekning i skogen.

Underlig nok hevdet en del vitner på fransk side at angrepet hadde lyktes. Kaptein Pierre Robineaux framstilte første del av angrepet som en seier i sin egen dagbok: «Korpset jeg tilhørte [2.] gikk mot Hougoumont-gården, som var befestet og forsvart av britene. Den ligger på en liten høyde med utsikt mot alle deler av slagmarken, og nedenfor denne gården ligger en stor skog hvor vi gikk i tette kolonner; vi var aller lengst til venstre i hæren. Grev Reille, som ledet 2. korps, ga oss ordre om å ta engelskmennenes stilling, erobre gården og holde denne stillingen under slaget, uten å tape eller vinne mer terreng. Øyeblikkelig ble angrepet beordret, og vi gikk med bajonetter opp mot fienden, som ytte sterk motstand. Kampen var intens på begge sider, og den heftige skytingen var morderisk.

Franskmennene brukte bare tretti minutter på å ta denne kraftig forsvarte stillingen.»

Jérômes stahet

Virkeligheten på slagmarken var ikke fullt så enkel. General Guilleminot, Jérômes stabssjef, syntes det var nyttigere å styrke den franske stillingen i skogen. Som general Reille skrev etter slaget, ba han også prins Jérôme om å holde seg der han var: «Første brigade rykket fram og prøvde å erobre den befestede gården i stedet for å holde skogen ved å plassere ut geledd av forpostfektere. Ordren ble sendt flere ganger, men andre brigader satte inn andre angrep, og divisjonen fikk hendene fulle der under hele slaget.» Reilles versjon kritiseres av franske historikere, men den er plausibel.

Dagen før hadde han sagt til Napoleon, som forhørte seg om den britiske hæren, at krigen på Pyrenéhalvøya hadde lært ham viktige ting. Han sa at Wellington «vet å plassere sine menn. Jeg oppfatter engelske infanterister som uovervinnelige i et frontalangrep, siden de er seige og har overlegen ildkraft. Før vi kan gå løs på dem med bajonettene, må vi regne med å miste halvparten av våre egne menn».

Tross disse advarslene og de ovennevnte ordrene prøvde prins Jérôme nok en gang å erobre stillingen. Han innkalte sin 2. brigade

med general Soye som kommandant for å avløse Bauduins menn. Med dem rykket han inn mot Hougoumont fra vest, der han utsatte mannskapene for britisk artilleri.

Tross alvorlige tap rettet franskmennene et angrep mot nordsiden av Hougoumont omkring 12.00–12.30. På det tidspunkt var 150 lettinfanterister og deler av Coldstream-regimentets lette tropper utenfor gårdsanlegget. Brutale nærkamper mann mot mann fulgte, men forsvarerne ga ikke etter. I kampens hete gikk sersjant Fraser løs på en ridende fransk offiser og rev ham av hesten. Oberst Cubières, kommandanten for første lette regiment, ble alvorlig såret. Han kom imidlertid fra det med livet i behold. Den kraftige sekondløytnant Legros, som gjerne ble kalt «L’enfonceur», Smadreren, nådde fram til nordporten, grep en øks fra ingeniørtroppene og sprengte porten. Omkring tretti franske soldater fulgte etter ham inn i borggården og ropte «Vive l’empereur». Macdonnell hørte fienden, han styrtet dit med karene sine og kjempet seg fram til porten. Den modige britiske offiseren og korporal James Graham klarte å stenge porten igjen, og de dristige franskmennene som hadde trengt inn i borggården, ble slaktet ned.

I mellomtiden la Wellington merke til at Soye rykket mot Hougoumont. Han hadde lite mannskap å avse, men sendte likevel fire kompanier fra Coldstream-regimentets 2. bataljon og ba major Bulls batteri skyte mot skogen. 13.00 kom forsterkninger og hjalp Nassau-soldatene ved frukthagemuren, som nå sto under angrep av general Soye og mannskapene hans. Sammen med kongens tyske legion og lord Saltouns soldater kjempet de mot franske bataljoner fra 92. og 93. linjeinfanteriregiment. Lord Saltoun møtte slik overmakt at han måtte dekke seg bak hekken, hvor han fikk hjelp av to kompanier fra 3. skotske gardistregiment. 14.00 satte Saltoun inn et motangrep for å erobre en fransk kanon. Det forsøket mislyktes; franskmennene var nettopp blitt forsterket med tre kompanier fra 4. lettregiment og tre kompanier fra 100. linjeinfanteriregiment under ledelse av general Jamin.

Det later til at anekdoten nedenfor,

«KRAFTIGE SEKONDLØYTNANT LEGROS, SOM GJERNE BLE KALT ‘SMADREREN’, NÅDDE FRAM TIL NORDPORTEN, GREP EN ØKS OG SPRENGTE PORTEN»

30

Krigshistorie norsk-3.indd 30

12.02.2019 15:05

THE SLAGET BATTLE FOR VED HOUGOUMONT Utsikten gjennom en åpning de allierte soldatene laget i hagemuren for å skyte mot franskmennene.

«JEG OPPFATTER ENGELSKE INFANTERISTER SOM UOVERVINNELIGE I ET FRONTALANGREP, SIDEN DE ER SEIGE OG HAR OVERLEGEN ILDKRAFT. FØR VI KAN GÅ LØS PÅ DEM MED BAJONETTENE, MÅ VI REGNE MED Å MISTE HALVPARTEN AV VÅRE EGNE MENN» – Honoré Charles Reille

Pistol brukt av en mann i kongens tyske legion.

31

Krigshistorie norsk-3.indd 31

12.02.2019 15:05

THE BATTLE FOR HOUGOUMONT nedskrevet av sir Horace Seymour, utspant seg på samme sted: «Sent på dagen den 18. ble jeg kontaktet av noen offiserer fra 3. gardistregiment som forsvarte Hougoumont.

De ba meg gjøre mitt beste for å sende dem muskettammunisjon. Kort etter snakket jeg med en menig i trenet som hadde en tippkjerre på bakkekammen ved stillingen. Jeg pekte bare på stedet hvor det var bruk for ham, så satte han tappert i gang hestene og kjørte rett ned skråningen til gården, hvor jeg så at han kom fram til porten. Han må ha mistet hestene, for det ble rettet voldsom ild mot ham. Jeg er sikker på at gardistregimentet har den mannen å takke for at de fikk ammunisjon.»

Utmattelse og forsterkninger

Lord Saltoun hadde mistet mange av sine

lette tropper og var glad for at oberst Hepburn kom med resten av kompaniene fra 3. gardistregiment. Da Hepburn kom til frukthagehekken, overlot Saltoun kommandoen til ham og gikk tilbake til den stillingen 1. gardistregiment forsvarte. Hepburn kastet ikke bort tiden, han angrep øyeblikkelig en gruppe soldater som prøvde å ta seg inn i frukthagen gjennom en åpning i sørvestre hjørne.

Tapene var store på fransk side, noe major Jean-Louis Baux beskrev i et brev til Soult: «Jeg hadde ingen offiserer lenger, over 60 hadde mistet livet, og jeg måtte forfremme nye. Underoffiserer opptrådte som kapteiner, og da omstendighetene presset meg til å forlate gården og rykke fram, måtte jeg utnevne nye troppssjefer som jeg hentet blant korporalene. Hvordan kan en holde orden under slike forhold?» Hekken og frukthagen skiftet

hender flere ganger, men franskmennene ble systematisk tvunget til å avstå dem.

Omkring 14.30 tok det fyr i borgen av ukjente grunner. Wellington var vitne til dette og kommenterte det slik: «Jeg ser at brannen har bredt seg fra høystakken til borgtaket.

Men dere må fortsatt holde karene i stilling i de delene ilden ikke når. Pass på at ingen blir drept av tak eller gulv som bryter sammen.

Når de har falt, okkuperer dere muren langs innsiden av hagen – særlig hvis det skulle bli mulig for fienden å ta seg gjennom glørne inni bygningen.» Røyken plaget forsvarsstyrken, men hjalp ikke franskmennene nevneverdig.

Nesten samtidig – i alle fall ifølge britene – rettet Bachelus divisjon et nytt mislykket angrep mot frukthagen. Nå var begge sider utmattet. Franskmennene hadde uorden i rekkene og manglet brukbare kommandanter,

«PRINS JÉRÔME, SOM TIDLIG UNDER SLAGET BLE GJORT OPPMERKSOM PÅ AT DET LÅ EN BEFESTET BYGNING DER, HAR ANTAKELIG SKYLDEN FOR DISSE MENINGSLØSE TAPENE AV MENNESKELIV»

32

Krigshistorie norsk-3.indd 32

12.02.2019 15:05

THE SLAGET BATTLE FOR VED HOUGOUMONT mens britene desperat så etter forsterkninger.

Fenrik Standen skrev dette: «For hver gang vi måtte trekke oss tilbake, ble angrepene våre svakere. Vi drev dem ut, men framrykningene våre ble kortere. De hadde en enorm styrke av forpostfektere, men vi hadde ingen støtte.» 15.00 sendte Wellington du Plats brigade fra kongens tyske legion for å hindre franskmennene i å okkupere hekken. Det var et risikabelt trekk, siden tyskerne måtte inn i det franske artilleriets skuddlinje. Hannovermannskapene greide å drive franskmennene bort fra hekken, men kort etter ble de nødt til å trekke seg tilbake etter å ha mistet oberst du Plat og mange menn. 16.00 ble et nytt angrep satt inn mot frukthagen fra sørøst.

Franskmennene okkuperte frukthagen, men ble øyeblikkelig utsatt for motangrep fra 3.

gardistregiment. Franskmennene satte inn et siste angrep 18.30. De prøvde å ta frukthagen, men igjen ble de drevet tilbake. På omtrent samme tid erobret franskmennene La Haye Sainte. 19.00 kom tre bataljoner Brunswicksoldater fra vest mens 2. bataljon fra kongens tyske legion og en Landwehr-bataljon kom fra øst. De drev franskmennene helt ut av frukthagen og skogen, og fikk snart følge av mennene som fortsatt holdt Hougoumont.

Sammen stormet de fram for å møte keiserhærens angrep. Slaget om Hougoumont var over.

Skyld og konsekvenser

Historikerne har i mange år debattert hvem som var ansvarlig for angrepet på Hougoumont. Som nevnt ovenfor later det til at Napoleon overså

at det fantes en bastion da han iverksatte angrepet, og dessuten hadde han bare gitt ordre om å ta skogen. Prins Jérôme, som tidlig under slaget ble gjort oppmerksom på at det lå en befestet bygning der, har antakelig skylden for disse meningsløse tapene av menneskeliv.

Napoleons bror ble ikke særlig flatterende omtalt i sin samtid. I 1812 hadde keiseren sagt til general de Caulaincourt at «Jérôme likte bare fester, kvinner, representasjoner og feiringer».

Et brev Jérôme skrev under felttoget i Russland, da han var konge av Westfalen, avslørte det vanskelige og humørsyke temperamentet hans: «Jeg skrev et brev til keiseren, som må forstå at jeg som kommandant av høyre flanke aldri vil la meg dirigere av noen.»

Ved en annen anledning ba Jérôme Napoleon om å gi ham kommandoen over det franske kavaleriet, og fikk følgende svar av keiseren:

Et maleri av Denis Dighton viser hvordan soldater fra Coldstream-regimentet slår tilbake et fransk angrep foran sørporten.

«UNDEROFFISERER OPPTRÅDTE SOM KAPTEINER, OG DA OMSTENDIGHETENE PRESSET MEG TIL Å FORLATE GÅRDEN OG RYKKE FRAM, MÅTTE JEG UTNEVNE NYE TROPPSSJEFER SOM JEG HENTET BLANT KORPORALENE. HVORDAN KAN EN HOLDE ORDEN UNDER SLIKE FORHOLD?» – Major Jean-Louis Baux

33

Krigshistorie norsk-3.indd 33

12.02.2019 15:05

THE BATTLE FOR HOUGOUMONT

Striden ved Hougoumont omfattet brutale nÌrkamper da de to styrkene røk i hop rundt murene og portene.

34

Krigshistorie norsk-3.indd 34

12.02.2019 15:05

THE BATTLE FOR HOUGOUMONT «Er du vill? Hvorfor det? Du tror du er i stand til dette, men du er ikke engang i stand til å lede hundre mann, du kan ikke engang sende en eskadron i strid. For et merkelig forlangende!»

Tross Jérômes middelmådighet ga Napoleon ham ansvar i 1815. Siden Napoleon manglet tillit i overkommandoen – mange mistenkte ham for forræderi – måtte han bruke et familiemedlem. Jérômes manglende militære evner skulle oppveies av kompetente stabsoffiserer som Reille og Guilleminot.

Dessverre for franskmennene fikk de ikke stoppet prinsens meningsløse forsøk.

Denne korte beskrivelsen av Jérômes vesen burde understreke at Napoleon så Hougoumont som en avledningsmanøver. Selv etter slaget brydde han seg ikke om hendelsene på venstre flanke. I sin ypperlige bok Waterloo: The French Perspective understreket Andrew Field at Hougoumont «ikke ble nevnt i Napoleons første rapport om slaget» (som ble offentliggjort i Moniteur 20. juni). Keiseren var en god leder som visste utmerket godt hvor inkompetent broren var. Han ville aldri gitt ham kommandoen over noe viktig punkt på slagmarken.

Da Napoleon ble klar over hva som foregikk

PORTENE VED HOUGOUMONT

PROJECT HOUGOUMONT SKAFFET MIDLER TIL Å REDDE OG RESTAURERE DET KJENTE STEDET Hougoumont gård har i likhet med den omkringliggende Waterloo-slagmarken forandret seg dramatisk i løpet av to århundrer.

De bygningene som fortsatt sto, samtlige sterkt skadd, ble restaurert. De fleste ruinene ble derimot fjernet. Fram til slutten av det 20. århundre tilhørte Hougoumont en adelsfamilie og ble brukt som gård. I 2006 ble stedet solgt til det selvstyrte vallonske distriktet. Da tohundreårsdagen for slaget nærmet seg, startet den veldedige organisasjonen Project Hougoumont en aksjon for å skaffe midler og restaurere gården. Tiltaket lyktes og gjorde det mulig å bevare det historiske stedet. I juni 2015 avdekket Prins Charles et nytt minnesmerke som viste to soldater i kamp ved porten. En rekke andre monumenter og minnetavler for franske og britiske avdelinger eller offiserer er å finne i og omkring bygningene.

En minnetavle over franske general PierreFrançois Baudin, som ble dødssåret ved Hougoumont

ved Hougoumont, tilbakekalte han øyeblikkelig Jérôme, som ble stående uten oppgaver under resten av slaget. Dessuten etterlot Jérôme selv et viktig historisk holdepunkt i et brev han skrev 15. juli 1815: «Ved lunsjtid var hæren i formasjon. Jeg var først på ytre venstrefløy foran en skog engelskmennene okkuperte …

12.15 fikk jeg ordre om å starte angrepet. Jeg marsjerte mot skogen, som jeg tok etter heftige kamper. Jeg drepte mange fiendtlige soldater, men mistet mange også.

Klokka to var jeg herre over hele skogen, og slaget pågikk langs hele linjen.

Men fienden forsto hvor viktig stillingen min var, de kom med flere menn og tok den tilbake. Da sendte jeg hele divisjonen, og klokka tre, etter en virkelig blodig batalje, tok jeg den på nytt. Jeg holdt den til slaget var over. Fienden mistet 6000 mann, mens jeg hadde 2000 falne, deriblant en av generalene og de fleste høyere offiserene.

Etter tapene den 16. [juni 1815, under slagene ved Ligny og Quatre Bras, hadde jeg dessuten bare to bataljoner. Keiseren ba meg komme til ham. Han mottok meg med enda større begeistring enn han hadde gjort dagen før, og sa at ‘det ville ikke vært mulig å kjempe bedre. Bli hos meg, siden du ikke har andre bataljoner, og dra til alle steder hvor det er farlig’.»

Dette brevet, som ble skrevet mindre enn en måned etter slaget ved Waterloo, var fullt av unøyaktigheter og utelatelser. Jérôme prøvde å renvaske seg. Det bør understrekes at dette brevet ikke nevnte et ord om gården prinsen om og om igjen hadde prøvd å erobre – et forsøk på å skjule at han hadde trosset Reilles ordrer. Derimot hevdet han atskillig senere i livet, da Hougoumont var blitt berømt, at Napoleon hadde sagt følgende til ham: «Hvis Grouchy ikke kommer, eller hvis du ikke tar Hougoumont, er slaget avgjort tapt – så rykk ut og ta Hougoumont – Coûte que coûte.» Det later til at Jérôme Bonaparte var oppsatt på å forsvare sin rolle i slaget.

Trekrusifikset med svidde føtter i kapellet på Hougoumont borg. Beina ble stjålet, men senere gjenfunnet.

Britiske historikere siterer ofte hertugen av Wellington når de snakker om Hougoumonts betydning. Da Wellington ble bedt om å dele ut en pris på 500 pund til den modigste britiske soldaten ved Waterloo, svarte han slik: «Slaget ved Waterloo sto og falt med lukkingen av porten på Hougoumont. Den porten ble på en uhyre modig måte lukket i grevens tid av sir James Macdonnell.»

Imidlertid ville det være en overdrivelse å hevde at slaget ble vunnet der. Napoleon brydde seg ikke så mye om Hougoumont under eller etter slaget.

Faktisk var avledningsmanøveren delvis vellykket, siden Wellington ble nødt til å sende noen av sine beste menn for å støtte høyre flanke.

Mange britiske historikere har overdrevet antallet franske falne. Ifølge Andrew Field kjempet omtrent 7500 mann ved Hougoumont. Et vitne som het Maaskamp, sa at 3000 lik ble funnet i nærheten av gårdsborgen. Som vi har sett, snakket prins Jérôme om 2000 falne på fransk side. Han undervurderte antakelig sine egne tap og overdrev de britiske, belgiske, nederlandske og tyske tapene. På alliert side var 3500 mann innblandet i kampene.

Det hersker ingen tvil om at denne delen av striden var et tilbakeslag for franskmennene, med tap av mange liv uten rimelig grunn.

Ordrer ble ignorert og observasjoner dårlig gjennomført. Egentlig kan Hougoumont symbolisere den franske hærens forfatning i 1815. For mange verdifulle offiserer hadde mistet livet i Russland og Spania, for mange generaler hadde fulgt Louis XVIII, for mange svake ledd var satt til å lede. De uovervinnelige «grognards», veteranene fra Marengo, var en saga blott.

«NAPOLEON SÅ HOUGOUMONT SOM EN AVLEDNINGSMANØVER …

HAN BRYDDE SEG IKKE OM HENDELSENE PÅ VENSTRE FLANKE»

Foto: Alamy, Chris Collingwood, Getty

Borggården med kapellet, gartnerboligen og ruinene av borgen.

35

Krigshistorie norsk-3.indd 35

12.02.2019 15:05

eskadren VEST-AFRIKA-

I

I 1807 erklærte Storbritannia krig mot slavehandelen, og en liten flåte av britiske krigsskip dannet frontlinje.

de tidlige morgentimene 1. februar 1829 vendte det spanske slaveskipet El Almirante for å ta opp kampen mot det britiske krigsskipet som hadde forfulgt det innbitt de siste 31 timene. Det spanske fartøyet var større enn motstanderen, og det førte 14 kanoner, mens det britiske skipet bare hadde en enslig 18-punder, så El Almirante skulle ha gode sjanser til å kjempe seg fri. Skjebnen til de 466 slavene om bord

sto på spill da HMS Black Joke nærmet seg i usedvanlig rolig vær, skipet måtte ta årene fatt for å få byttet innen rekkevidde.

En kort, intens skuddveksling brøt ut, og i løpet av 80 minutter ble 28 mann på El Almirante drept eller såret, blant annet mistet kapteinen livet. Det spanske skipet var blitt et nytt offer for Vest-Afrika-eskadrens uhyre effektive fartøy, og det var en smule ironisk –

Sir George Ralph Collier, Vest-Afrikaeskadrens første kommandør.

«STORBRITANNIAS BESLUTNING OM Å AVSKAFFE SLAVERI HAR VÆRT OMTALT SOM ‘DEN MEST KOSTBARE INTERNASJONALE MORALSKE INNSATS I NYERE VERDENSHISTORIE’»

Black Joke hadde begynt livet som slaveskute, og hurtigheten hadde opprinnelig vært beregnet på å slippe unna de britiske fartøyene som ville utradere slavehandelen.

Avskaffelse og krig

Storbritannias beslutning om å avskaffe slaveri har vært omtalt som «den mest kostbare internasjonale moralske innsats

HMS Black Joke (t.v.) angriper den spanske slaveskuta El Almirante, oppbringer skipet og befrir de 466 slavene om bord.

36

Krigshistorie norsk-3.indd 36

12.02.2019 15:05

VEST-AFRIKA-ESKADREN i nyere verdenshistorie». Den La Amistad, som kom mot slutten av en epoke da ble overtatt under et britiske skip hadde fraktet mer slaveopprør i 1839, var gjenstand for en enn halvparten av slavene som ble langtrukken rettssak i tatt fra vestkysten av Afrika og ført Amerika. dem til Britisk Vestindia, USA og steder i Sør-Amerika. Storbritannias sukkerproduserende kolonier på De vestindiske øyer, som produserte 55 prosent av verdens sukker, var helt avhengig av slavearbeidere. Derfor er det ikke rart at da Storbritannia i 1806 og 1807 vedtok to lover for å avskaffe slavehandelen, så resten av verden med mistenksomhet på britenes motiver. Loven av 1807 forbød import av slaver til britiske kolonier i Vestindia, den forbød britiske statsborgere å delta i slaverimotstanden i Storbritannia). Men verken slavehandel, og den forbød britiske havner å ta Danmark eller Frankrike kunne avstedkomme imot utenlandske slaveskip. så mye som Storbritannia.

Storbritannia var ikke den første europeiske Da Storbritannia ensidig avskaffet makten som forbød slavehandel. Danmark slavehandelen, hadde krigen rast i Europa hadde gjort det i 1792, og det revolusjonære i mange år, først mot det revolusjonære Frankrike hadde innført forbud i 1794, bare Frankrikes styrker, deretter mot Napoleon. for å oppheve forbudet igjen under Napoleon Siden den britiske marinen var opptatt med (noe som bidro sterkt til å oppmuntre denne storkonflikten, kunne det bare sendes

en ynkelig, liten flåte for å patruljere vestkysten av Afrika da beslutningen var tatt. Fregatten HMS Solebay og sluppen HMS Derwent var det eneste marinen kunne avse mens de slet med å bevare herredømmet i europeiske farvann. Denne styrken på to skip var ennå ikke blitt den berømte Vest-Afrika-eskadren – skipenes oppdrag var klassifisert som «særtjeneste», og først i 1819 ble en uavhengig avdeling opprettet under en kommandør.

I mellomtiden hadde antallet skip økt til seks, og sir George Collier ble Vest-Afrikaeskadrens første kommandør. Han var erfaren sjømann etter å ha kjempet i napoleonskrigene og i krigen mot USA i 1812, og flaggskipet var HMS Creole med 36 kanoner om bord.

Eskadrens størrelse varierte i løpet av det halve århundret den eksisterte, med en toppnotering på 30 skip i 1847, men vanligvis lå den på mellom 10 og 20. Dette var aldri nok til effektivt å patruljere de enorme havstrekningene hvor slaverutene gikk, men en viss hjelp kom i 1841, da HMS Pluto kom med

«FOLK FLEST LIKTE TANKEN PÅ AT STORBRITANNIA FØRTE ET EDELT OG MORALSK KORSTOG, DET HARMONERTE MED BRITENES OPPFATNING AV SIN RETTSKAFNE ROLLE I VERDEN»

37

Krigshistorie norsk-3.indd 37

12.02.2019 15:05

VEST-AFRIKA-ESKADREN i eskadren, bestykket med opptil fire kanoner.

Dette var den første hjuldamperen som deltok i patruljene. Den kunne holde høy fart i smul sjø, og den kunne gå inn i sund og elver, derfor var den effektiv å forfølge andre skip med. I 1852 var ti dampskip i drift.

Eskadrens skip var stort sett ikke sammenliknbare med de tungt væpnede krigsskipene som utgjorde frontlinjen i den britiske flåten. Slaveribekjempelse handlet mer om fart. Men likevel appellerte patruljenes virksomhet til det britiske folkets fantasi.

Fengslende fortellinger om forfølgelser og kamper med slaveskuter fant veien inn i avisene og ble foreviget i oljemalerier. Folk flest likte tanken på at Storbritannia førte et edelt og moralsk korstog, det harmonerte med britenes oppfatning av sin rettskafne rolle i verden.

En seiglivet virksomhet

Med et så lite antall skip var det likevel ikke mulig å komme slavehandelen til livs. Diplomati måtte også brukes, og det kan hevdes at det hjalp mer. Under Wienkongressen, som begynte i november 1814, ble et nytt europakart trukket opp etter krigsperioden (Napoleons korte comeback og nederlaget hans ved Waterloo spilte til syvende og sist liten rolle i forhandlingene).

Slik så den tyske kunstneren Johann Moritz Rugendas for seg innsiden av et slaveskip.

Storbritannias representant, lord Castlereagh, la vekt på å sikre støtteerklæringer for Storbritannias slaverifiendtlige standpunkt. De andre maktenes representanter på kongressen bemerket at han av og til kjørte seg fast i forhandlingene fordi han absolutt ville drive gjennom slaveribekjempende tiltak, men Castlereagh selv kalte det «en forholdsvis liten sak». Innsatsen hans ga resultater – Frankrike gikk med på å avskaffe slavehandelen innen fem år, mens Spania og Portugal ga mindre klare løfter om å bevege seg mot avskaffelse.

Slaveskipene kunne imidlertid lett flagge ut til en nasjon som fortsatt støttet virksomheten, og mange av dem var smekrere og raskere enn de ofte gamle, medtatte britiske krigsskipene som patruljerte mot dem.

Den økonomiske motivasjonen førte også til at slaveriet forble en aktiv bransje.

En sterk nedgang i Storbritannias andel av sukkermarkedet skyldtes at slavearbeidere muliggjorde billigere produksjon, og britiske plantasjer kunne ikke lenger konkurrere på lik linje med dem som brukte slaver. Det var nok av nasjoner som gjerne ville overta.

Over: Leopold Heath (avbildet som admiral i 1873) deltok i angrepet på Lagos, og tjenestegjorde senere på østkysten av Afrika.

Mellom 1811 og 1850 ble gjennomsnittlig en halv million slaver fraktet over Atlanteren hvert tiår, og inntil reglene ble strammet inn, kunne en forfulgt slaveskute simpelthen dumpe lasten av levende mennesker over bord for å unngå å bli kapret. Til sammenlikning vet vi at Vest-Afrika-eskadren befridde anslagsvis 150 000 slaver i løpet av de fem årtiene den

Over: Disse diagrammene av det britiske slaveskipet Brookes viser hvordan slavene ble stuet sammen i skutene, noe som av og til førte til at de ble kvalt.

38

Krigshistorie norsk-3.indd 38

12.02.2019 15:05

VEST-AFRIKA-ESKADREN

«SLAVESKIPENE KUNNE LETT FLAGGE UT TIL EN NASJON SOM FORTSATT STØTTET VIRKSOMHETEN, OG MANGE AV DEM VAR SMEKRERE OG RASKERE ENN DE BRITISKE KRIGSSKIPENE»

nyttet å innhente de raske slaveskipene, sto i grell kontrast til iveren som manifesterte seg i pressen. Men folkets støtte var viktig for å kunne opprettholde virksomheten.

Trusselstøttet diplomati

eksisterte.

Mot alle odds fortsatte eskadren iherdig å skjøtte sitt oppdrag, og oppnådde en del betydelige suksesser. Trefningene hadde et usedvanlig personlig tilsnitt – i stedet for at flåter kjempet mot hverandre, slik tilfellet ofte hadde vært under napoleonskrigene, var dette trefninger mellom enslige skip og fikk mye av den samme glansen som boksekamper. Pickle mot Voladora, Buzzard mot Formidable og Acorn mot Gabriel, dette var kamper som pirret folks fantasi. Vest-Afrika-tjenestens virkelighet, herjet av sykdom, plaget av kjedsomhet og ofte preget av frustrasjon over at det ikke

At mange makter nødig ville gjøre mer enn å snakke om å avskaffe slaveriet, og at en hel del andre ikke engang ville snakke om det, skapte et dilemma for Storbritannia. Det var grenser for hvor mye overtalelse og press som kunne øves mot mektige nasjoner som Frankrike og USA. Situasjonen var en helt annen overfor afrikanske folkegrupper som nektet å rette seg etter reglene. Strafferaid kunne rettes mot kystområder i Vest-Afrika for å få kustus på opprørske ledere. Zaroene, som holdt til i nærheten av Sierra Leone, motsatte seg i 1850 det britiske forbudet og erklærte krig mot nabofolk som hadde gått med på å slutte med slavehandel. Den seks kanoners briggen HMS Heroine, som patruljerte kysten i nærheten av Gallinas-elven, sendte en liten ekspedisjonsstyrke bestående av matroser og marinesoldater for å ordne opp. Sammen med menn fra allierte stammer sporet de opp en gruppe slavefangere og tilintetgjorde dem ved

den lille byen Siman. Året etter ble en større operasjon rettet mot obaen – kongen – av Lagos. Storbritannia hadde bestemt seg for å prøve sin velkjente og ofte vellykkede taktikk fra koloniverdenen – å sette rivaliserende stammeledere opp mot hverandre ved å true med å støtte oba Kosokos fiender hvis han ikke gikk med på å avbryte slavehandelen. Dette var egentlig bare et påskudd for å stadfeste den britiske dominansen i området. Beskjeden skulle overleveres av en diplomat, John Beecroft, men den hadde Vest-Afrika-eskadrens styrke bak seg.

Intet mindre enn fem britiske marinefartøy hadde samlet seg utenfor kysten og stilt mannskaper til rådighet for et respektinngytende felttog. Det nærmet seg Kosokos bastion under fredsflagg, men maktdemonstrasjonen var provoserende.

En flåte på 22 lettbåter med omkring 300 matroser, marinesoldater og vestafrikanske «krumenn» – erfarne og respekterte sjøfolk fra Kru-kysten – gjorde landgang i Lagos og møtte heftig motstand. Landgangen utviklet seg raskt til en fiasko, og britene ble nødt til å trekke seg ut.

Deretter ble Kosoko truet med

SLAVEHANDELEN OVER ATLANTEREN SKIPENE I VEST-AFRIKA-ESKADREN HADDE ENORME KYSTSTREKNINGER Å PATRULJERE, OG ET ENDA MER ENORMT HAV UTENFOR. SIERRA LEONE

BRITISK VESTINDIA

Opprinnelig var dette en eksperimentell koloni som ble opprettet i kjølvannet av den amerikanske uavhengighetskrigen, men området ble offisiell britisk kronkoloni i 1808.

Hovedstaden Freetown ble en viktig marinebase i kampen mot slaveriet, og mange frigjorte slaver valgte å slå seg ned i området.

Slaveri var et viktig element på sukkerplantasjene på britiske øyer i Vestindia, og avskaffelsen førte til en sterk reduksjon i Storbritannias andel av verdens sukkermarked.

SLAVEKYSTEN

CUBA

Havanna var en viktig havn i slavehandelen, og dette var El Almirantes bestemmelsessted da skipet ble avskåret og innhentet av den ombygde slaveskuta Black Joke i 1829.

NEDKJEMPELSEN AV LAGOS Lagos var maktsetet til den opprørske oba Kosoko og ble bombardert av britiske styrker mot slutten av 1851. Den avsatte kongen klarte å flykte, og kom til og med tilbake i 1861, etter annekteringen av Lagos.

«FREETOWN BLE EN VIKTIG MARINEBASE I KAMPEN MOT SLAVERIET, OG MANGE FRIGJORTE SLAVER VALGTE Å SLÅ SEG NED I OMRÅDET»

I likhet med Gullkysten og Elfenbenskysten fikk denne regionen navn etter hovedeksportartikkelen.

Omkring Beninbukta ble anslagsvis to– tre millioner slaver fraktet fra området før slavehandelen til slutt ble utradert.

ANGOLA

Dette var et produktivt område i slavehandelen.

Slaver fra denne regionen ble fraktet både til Vestindia og til Nord- og Sør-Amerika.

Anslagsvis 37 prosent av slavene i NordAmerika stammet fra Angola.

39

Krigshistorie norsk-3.indd 39

12.02.2019 15:05

VEST-AFRIKA-ESKADREN marinebombardement hvis han ikke ga etter, en trussel som ble satt ut i livet 26. desember 1851. Kosoko ble nødt til å flykte to dager senere, og neste måned inngikk etterfølgeren hans, oba Akitoye, en traktat med britene om å stanse slavehandelen i regionen.

Vinden snur

Slik voldstaktikk kunne ikke fungere overfor stormaktene, men litt etter litt vendte den globale opinionen seg mot slaveri. Frankrike frigjorde slavene sine i 1848, Brasil begynte å håndheve sitt eget forbud i 1850, og Cuba fulgte etter i 1867, mens en langtrukken, blodig borgerkrig gjorde slutt på slaveriets «særordning» i USA. Amerika hadde stilt sin egen «Afrika-eskadre» i kampen mot slavehandelen, men den hadde hatt mye mindre suksess enn det britiske motstykket, og man undersøkte aldri om samarbeid med britiske skip kunne gi bedre resultater.

Tross Vest-Afrika-eskadrens suksess og avisenes forherligelse av dens virksomhet var og ble den en av marinens minst populære posteringer. Dødeligheten var 55 mann per 1000 – over fem ganger mer enn hos mannskap som seilte i sunnere klima nærmere sitt eget land.

Storbritannias innsats hadde vært enestående – og kostbar. Fra å kontrollere 55 prosent av det globale sukkermarkedet før forbudet, var Storbritannia nede i 15 prosents markedsandel i 1850. Omkring 5000 britiske matroser og soldater satte livet til i forsøk på å håndheve forbudet; de fleste dødsfallene skyldtes usunne forhold i områdene som ble patruljert. Landbaserte garnisoner på steder som Sierra Leone ble hardest rammet i så måte.

Storbritannia mistet omkring 1,8 prosent av nasjonalinntekten hvert år i 60 år, og forbudet skapte dårlige forhold til mange andre verdensmakter, av og til førte det nesten til fiendtligheter. En kort periode hadde det brutt ut krig mellom Storbritannia og Brasil i 1850, og spenningen overfor Frankrike hadde nådd et kritisk nivå angående britiske marinefartøys rett til å ransake franske skip. Selv om det gikk hardt ut over kampen mot slaveriet, ble denne retten opphevet i 1845 for å unngå krig.

Vest-Afrika-eskadren hadde spilt sin rolle så godt den kunne. Den hadde oppbrakt omkring 1600 skip og gjort de transatlantiske rutene farligere for slavehandlere. Men Storbritannias rolle var ikke over ennå. Etter at slavehandelen var lammet på vestkysten av Afrika, fortsatte den på østkysten. En separat innsats ble iverksatt der, med mange erfarne menn fra Vest-Afrika-eskadren i spissen.

HMS Pluto, den første hjuldamperen i Vest-Afrika-eskadren, oppbringer et mye større slavetransportskip.

Foto: Alamy, Getty

Freetown, hovedstaden i Sierra Leone, var en viktig marinebase for Vest-Afrika-eskadren.

«Slaveskipet» av William Turner, et maleri som første gang ble vist i 1840, framstilte den grusomme praksisen med å dumpe en slavelast over bord.

40

Krigshistorie norsk-3.indd 40

12.02.2019 15:06

VEST-AFRIKA-ESKADREN

«DØDELIGHETEN VAR 55 MANN PER 1000 – OVER FEM GANGER MER ENN HOS MANNSKAP SOM SEILTE I SUNNERE KLIMA NÆRMERE SITT EGET LAND»

41

Krigshistorie norsk-3.indd 41

12.02.2019 15:06

«EN HÆRSTYRKE SKULLE SENDES ØSTOVER, OG I DEN STYRKEN SKULLE TRE BATALJONER FRA DEN BRITISKE GARDEDIVISJONEN DANNE DEN SÅKALTE GARDEBRIGADEN»

Gardister berger fanen ved Inkerman.

538 av regimentets menn ble drept eller såret under slaget.

42

Krigshistorie norsk-3.indd 42

12.02.2019 15:06

IMPERIETS

RØDE HELTER Et fargelagt bilde av William McGregor, fanejunker i Scots Fusilier Guards, som bærer Krimmedaljen.

Tre britiske gardistbataljoner ble kastet inn i Krimkrigens redsler. De stridsblodige og sykdomsherjede gardistene forteller sin egen historie.

D

AV MARK SIMNER

en 20. september 1854 hadde James McKechnie, 28-årig sersjant i Scots Fusilier Guards, nettopp utført en tapperhetsbragd som førte til at han ble en av de første mottakere av Victoriakorset. I en situasjon hvor det hersket farlig uorden i bataljonen hans under slaget ved Alma, hadde han tatt initiativet og samlet sine menn rundt fanen, og i den forbindelse ble han såret. Kampene var så bitre at McKechnie bare var én av tolv gardister som fikk Victoriakorset under den kostbare Krimkrigen.

Tidligere samme år, 10. februar, hadde det gått ut en brigadeordre da det lå an til å bryte ut krig mot Russland. En hærstyrke skulle sendes østover, og i den styrken skulle tre bataljoner fra den britiske gardedivisjonen danne den såkalte gardebrigaden. Det var 3. bataljon fra Grenadier Guards, 1. bataljon fra Coldstream Guards og 1. bataljon fra Scots Fusilier Guards.

Alle de tre bataljonene, som skulle telle nærmere 1000 offiserer og menige hver, skulle gå om bord i troppetransportskipene i Southampton 18. februar – men det ble ikke til at de satte seil før senere i måneden.

Bestemmelsesstedet var Dardanellene etter en kort tur i land på Malta underveis.

Kaptein Alfred Tipping i Grenadier Guards var vanligvis ikke plaget av sjøsyke, men under ferden til

middelhavsøya beskrev han sjøreisen med troppetransportskipet Manilla som en ganske frisk opplevelse: Vi hadde hard vind fra ugunstig hold, med grov sjø, og nå var alle selvsagt mer eller mindre sjøsyke … Jeg pleier å være nesten den eneste om bord som ikke plages når det er mye sjøgang, men nå som jeg hadde så mange syke rundt meg på alle kanter, holdt jeg på å bli litt uvel selv.»

Da kaptein Charles Wilsons Coldstream-bataljon gikk i land fra troppetransportskipet Orinoco 5. mars, så han til sin glede at Malta ikke var så sykdomsbefengt som enkelte hadde fryktet: «Lasarettet og de tilhørende festningsanleggene var innkvarteringen bataljonen fikk tildelt … karantenehavnen hadde svale oppholdssteder med sjarmerende utsikt til kirkene, klostrene, batteriene og slottene den maltesiske metropolen [Valletta] består av.» Han skrev videre at «Europa har ingen vakrere by enn Valletta», og «det svake kjønn er første formål for britiske offiserers oppmerksomhet».

Om bataljonenes opphold på Malta var aldri så sjarmerende og underholdende, skulle det bli kort. 24. april gikk de om bord i troppetransportskipene igjen for siste etappe på ferden til Dardanellene, kom fram til Scutari fem døgn senere og slo leir i den lille landsbyen Kadikoi.

Der avslørte det seg raskt britiske mangler som senere skulle bli et framherskende trekk ved Krimkrigen.

Som Wilson skrev: «Myndighetene sto

43

Krigshistorie norsk-3.indd 43

12.02.2019 15:06

THE EMPIRE’S SCARLET HEROES rådløse overfor landbefordringsmidlenes totale utilstrekkelighet, og ut fra den stadig varierende tonen i notatene, ordrene og meldingene om saken … var det lite trolig at man ville finne noen tilfredsstillende løsning med det første.»

13. juni fulgte en kortvarig forflytning til Bulgaria. Bataljonene gikk om bord i troppetransportskipene og ble fraktet til Varna, hvor de slo leir utenfor byen dagen etter. I juli og august gjennomførte gardebrigaden en serie marsjer, og denne perioden med relativ inaktivitet må ha fått noen av karene til å tro at et krigsutbrudd begynte å bli usannsynlig.

Men 29. august gikk gardistene om bord i troppetransportskipene igjen, og denne gangen skulle de til Krim. Tipping, Wilson og tusener av andre fra gardebrigaden skulle straks bli kastet ut i Krimkrigens redsler.

Invasjon

Grenadier Guards kom til Krim med troppetransportskipet Simoon, mens Coldstream Guards ble fordelt mellom Simoon og Tonning. Scots Fusilier Guards ble stuet sammen i Kangaroo.

Uten pålitelige kart å støtte seg til hadde britene besluttet å landsette hæren i Kalamitabukta, der de forlot skipene 14. september uten å møte noen motstand fra russerne. Vel i land marsjerte gardebrigaden og resten av hæren fem kilometer inn i landet og slo leir.

Ingen landbefordring av nevneverdig kapasitet var ordnet for de britiske soldatene.

Man hadde feilaktig trodd at hester og andre fraktdyr skulle kjøpes inn på Krim. Det førte til at de fleste gardistene måtte legge igjen

oppakningen på skipene, rulle absolutte nødvendigheter inn i teppet og henge dette knippet over skulderen og brystet.

Uten klesskift ble gardistene skitne og lusete i løpet av de neste månedene. Og da karene omsider fikk oppakningen tilbake, viste det seg at noen hadde rotet gjennom den, og at mange av effektene var borte. Tipping klaget over forsyningsmangelen han og karene opplevde: «Den første dagen etter landgangen kjøpte vi litt fjærkre av folk på landsbygda, men franskmennene har vært her før oss og ribbet alle boliger for mat, så vi får ikke tak i mer her.»

Men det ble ikke mye tid til å tenke på forsvunnen oppakning og manglende forsyninger, for det varte ikke lenge før styrken fikk ordre om å marsjere mot Almaelven. Gardebrigaden inngikk i 1. divisjon under kommando av Hans Kongelige Høyhet hertugen av Cambridge, som rykket fram bak lettdivisjonen. Under marsjen ble mange av mennene i den britiske hæren offer for den fryktede kolerasyken. Wilson beskrev redslene de måtte gjennom før felttogets første skudd overhodet falt: «Vi hadde invadert fiendens land uten andre midler til å frakte syke og sårede enn en og annen båre i hendene på hornblåsere og trommeslagere! Syke og sårede fra en styrke på 27 000 britiske soldater skulle håndbæres over solsvidde stepper hvor det ikke fantes vann.»

Men gardistenes lidelser ble snart skjøvet i bakgrunnen da styrken til slutt møtte fienden.

Oberstløytnant sir John Ross-of-Bladensburg, forfatter av The Coldstream Guards in the Crimea, beskrev det slik: «Ut på ettermiddagen ble mannskapenes oppmerksomhet trukket bort fra disse lidelsene; det hørtes skudd foran oss … det var bare en forpostfektning, viste det seg, for etter noen skudd trakk russerne seg tilbake.»

Det kom ordre om å slå leir for natten, men neste dag skulle gardistene utkjempe krigens første større kamper.

Stridsutbrudd

Slaget ved Alma fant sted 20. september 1854. En del levende beretninger ble skrevet i dagene etter trefningen, også av karene i gardebrigaden. Tipping beskrev øyeblikket under brigadens framrykning da han fikk se den lenge ventede fienden for første gang: «Vi så tydelig tusener av bajonetter glimte i solskinnet på toppen av høyden [ved landsbyen Alma], og langs en bakkekam hvor det høyeste punktet var en uferdig bygning omgitt av store antall soldater.»

Etter å ha stanset en halv times tid fortsatte Grenadier Guards framrykningen, og nå steg tett røyk over landsbyen Alma. Tipping fortsatte beskrivelsen av slagets begynnelse: «Jo lenger vi gikk, desto kraftigere ble kanontordenen, og de store, tunge kulene kom sprettende bortover marken som cricketkuler. Mennene så dem komme og gikk til side, og kulene suste forbi uten å møte motstand for sin voldsomme kraft.»

«MENNENE SÅ DEM KOMME OG GIKK TIL SIDE, OG KULENE SUSTE FORBI UTEN Å MØTE MOTSTAND FOR SIN VOLDSOMME KRAFT»

44

Krigshistorie norsk-3.indd 44

12.02.2019 15:06

THE EMPIRE’S SCARLET IMPERIETS RØDEHEROES HELTER

BATALJONER VED FRONTEN GARDEBRIGADEN SOM BLE SENDT TIL KRIM, BESTO AV 3. GRENADIER GUARDS, 1. COLDSTREAM GUARDS OG 1. SCOTS FUSILIER GUARDS

Til stede under slaget var også Wilson, som beskrev brigadens framrykning ut fra Coldstream Guards’ perspektiv: «Plutselig, akkurat da vi kom til åkrene rundt Alma, ble vi bombardert av en morderisk skur kanonkuler og granater. En liten stund krøp vi sammen bak vingårdens jordvoller, men det djevelske artilleriets intensitet var ikke noe kortvarig utbrudd, så vi fortsatte gjennom tykt og tynt.»

Gardistene tok seg opp mot høydene og slet med å komme gjennom vingården, hvor frukttrær vokste her og der og grøfter gikk på kryss og tvers. «Vi befinner oss i et sant helvete», fortsatte Wilson, «der vi ikke kan høre annet enn ulende granater, hvesende kanonkuler og skramlende kardesker med grovhagl. Trærne splintres og faller rundt oss, bakken rives opp under beina våre, kameratene meies ned.»

I mellomtiden overvar kaptein Hugh Drummond i Scots Fusilier Guards noe han senere kalte et forbløffende syn: «Lettdivisjonen hadde krysset rett før oss, og vi kavet oss

Over: 3. Grenadier Guards-bataljon reiser fra London på vei til Dardanellene og Krimkrigen.

opp av elven nedenfor den bratte bredden, ennå ikke i full orden, da lettdivisjonen til vår forbløffelse dannet firkantformasjoner foran oss og begynte å trekke seg tilbake, for rett foran oss var et batteri ingen av oss hadde regnet med.»

Tross denne sjokkerende oppdagelsen ga gardebrigadens kommandant, sir Henry Bentinck, ordre om at Scots Fusilier Guards skulle støtte lettdivisjonen. Drummone husket hva som så skjedde: «Vi fyrte løs mot russerne med miniartilleriet og marsjerte rett mot forskansningen under voldsom ild. Vi kom halvveis opp, etter et minutt til burde vi vært der, men da slo restene av lettdivisjonens 7., 23. og 33. bataljon retrett tvers gjennom vår bataljon, de feide bokstavelig talt vekk deler av høyreflanken vår … og så fikk vi en desperat kamp.»

Russerne prøvde å drive vekk Scots Fusilier Gardebrigaden kommer i land i Kalamitabukta under den allierte invasjonen på Krim 14. september 1854.

GRENADIER GUARDS HONI SOIT QUI MAL Y PENSE (ONDT SKJE DEN SOM ONDT TENKER) 3. bataljon av Grenadier Guards, som kan spore sine aner helt tilbake til 1656, ble sendt til Krim i september 1854.

3. bataljon deltok i slagene ved Alma og Inkerman, og i beleiringen av Sevastopol.

I de senere år har regimentet tjenestegjort i Irak og Afghanistan.

COLDSTREAM GUARDS NULLI SECUNDUS (OVERGÅS IKKE AV NOEN) 1. bataljon i Coldstream Guards, den britiske hærens eldste regiment med sammenhengende tjeneste, kan spore sin opprinnelse helt tilbake til den engelske borgerkrigen.

I 2010 spilte medlemmer av regimentet en viktig rolle i Operasjon Moshtarak i Afghanistan.

«1. BATALJON I COLDSTREAM GUARDS KAN SPORE SIN OPPRINNELSE HELT TILBAKE TIL DEN ENGELSKE BORGERKRIGEN» SCOTS GUARDS NEMO ME IMPUNE LACESSIT (INGEN PROVOSERER MEG USTRAFFET) Regimentet ble kalt Scots Fusilier Guards under Krimkrigen.

Det innehar i dag 11 Victoriakors og 93 andre dekorasjoner for tapperhet i strid. I den senere tid har det vært i tjeneste i Irak og Afghanistan.

45

Krigshistorie norsk-3.indd 45

12.02.2019 15:06

THE EMPIRE’S SCARLET HEROES

ÆRESGARDISTER

12 GARDISTER FIKK VICTORIAKORSET UNDER KRIMKRIGEN OG VAR BLANT DE FØRSTE TIL Å MOTTA DEN NYINNFØRTE HEDERSBEVISNINGEN. Av de tolv Victoriakorsene som ble tildelt gardebrigadens menn under Krimkrigen, gikk fire til Grenadier Guards, tre til Coldstream Guards og fem til Scots Fusilier Guards. Fire ble delt ut for innsats under slaget ved Alma, fem for slaget ved Inkerman og tre for beleiringen av Sevastopol.

Oberstløytnant Henry Percy i Grenadier Guards fikk Victoriakorset for Inkerman, da han og mennene hans ble omringet og sto uten ammunisjon. Som det het i hedersomtalen: «Gjennom sin kjennskap til terrenget klarte oberst Percy å lede disse mennene ut selv om han var såret. Og under intens ild fra de russerne som befant seg i sandsekkbatteriet akkurat da, ledet han dem trygt dit hvor ammunisjon kunne skaffes. Derved reddet han omkring 50 mann og satte dem i stand til å kjempe videre.»

Et annet Victoriakors for slaget ved Inkerman fikk major Gerald Goodlake i Coldstream Guards.

Han kommanderte en gruppe skarpskyttere som holdt Vindmølleravinen da han støtte på en større styrke av russiske soldater. Her ble det rapportert at han og mennene hans «drepte trettiåtte, hvorav én var offiser, og tok tre fanger.» Han viste også «fremragende tapperhet» da skarpskytterne hans overrasket en patrulje og «sikret seg fiendegruppens oppakning og riler».

Et av Scots Fusilier Guards’ Victoriakors gikk til kaptein Robert Loyd-Lindsay. Da det oppsto kaos i regimentet hans, «holdt han stand ved fanen, og med sitt gode eksempel og sin store energi bidro han sterkt til å gjenopprette orden».

«DA DET OPPSTO KAOS I REGIMENTET HANS, ‘HOLDT HAN STAND VED FANEN, OG MED SITT GODE EKSEMPEL OG SIN STORE ENERGI BIDRO HAN STERKT TIL Å GJENOPPRETTE ORDEN’»

Oberstløytnant Henry Percy VC i Grenadier Guards.

Generalmajor Gerald Goodlake VC i Coldstream Guards.

Kaptein Robert Loyd-Lindsay VC i Scots Fusilier Guards.

46

Krigshistorie norsk-3.indd 46

12.02.2019 15:06

THE EMPIRE’S SCARLET IMPERIETS RØDEHEROES HELTER Guards, men snart dukket Grenadier Guards opp til høyre for Drummonds bataljon, mens Coldstream Guards kom inn på venstre side.

Det hadde rådet litt forvirring da det gjentatte ganger ble gitt ordre om at gardistene skulle slå retrett, men vi skjønte fort at det hadde vært en feiltakelse, og da fortsatte framrykningen.»

Drummond husket øyeblikket da gardistene påførte russerne store ødeleggelser: «Vi måkte inn salver som forskrekket de sløve sinnene deres og drepte og såret hundrevis. I mellomtiden la Highland-brigaden på venstre hånd an muskettene, flere bataljoner i formasjon, og ildgivningen deres på flankene var virkelig flott. Fienden trakk seg kaotisk tilbake.»

Slaget ved Alma endte med alliert seier over russerne, men resultatet skyldtes nok først og fremst soldatenes besluttsomhet og mot, særlig gardistenes, ikke generalenes dyktighet.

Soldatenes slag

5. november skulle gardebrigadens menn utkjempe sitt neste slag på et sted som het Inkerman. Igjen skulle det bli et «soldatenes slag» hvor gardebrigaden skulle spille en framstående rolle.

Oberst Edward Reynardson, som kommanderte 3. Grenadier Guards, beskrev øyeblikket da bataljonen hans gikk til aksjon: «Da vi kom til stedet hvor kampene sto, var det omtrent en time siden de hadde brutt ut.

Vi ble intenst beskutt med granater og en del kardeskhagl fra den overveldende russiske artilleristyrken, og siden vi ikke var kommet i stilling ennå, fikk de gjort stor skade etter at de kom over høydekammen.»

Foran Reynardson lå en britisk redutt som russerne hadde erobret og bemannet med en stor styrke som forsvarte den. Da Grenadier Guards rykket fram, rettet russerne kraftig ild mot dem. Men Reynardson og karene hans ga seg ikke, de rykket videre fram og gjenerobret redutten. Det kostet dem store tap.

«RESULTATET SKYLDTES NOK FØRST OG FREMST SOLDATENES BESLUTTSOMHET OG MOT, SÆRLIG GARDISTENES, IKKE GENERALENES DYKTIGHET» Ifølge Reynardson, som hadde fått hesten skutt vekk under seg, begynte slaget snart å gå i Grenadier Guards’ disfavør: «Vi var nærmest overlatt til oss selv. En gang utflankerte den overveldende russiske styrken oss fordi vi hadde så dårlig støtte, så vi måtte søke dekning bak brystvernet, og da tok russerne redutten tilbake.»

Ikke desto mindre kjempet Grenadier Guards imot og rettet intens ild mot fiendens mannskaper, og da de begynte å slippe opp for ammunisjon, ga de seg til å kaste stein på russerne. Til slutt trakk russerne seg tilbake nedover skråningen, og Reynardson ga mannskapene ordre om å sette inn et bajonettangrep, men ikke følge etter dem nedover skråningen. Dessverre gikk noen av gardistene litt for langt i det angrepet, oppmuntret av sin egen framgang, og dermed holdt russerne på å utflankere dem igjen. Da kommanderte Reynardson retrett og plasserte styrken i nye stillinger bak et brystvern i håp om å skaffe bataljonen ny ammunisjon.

Kaptein George Higginson, adjutant i 3.

Grenadier Guards, skrev en skildring av det som så skjedde: «Jeg så på fanen for siste gang, trodde jeg, og alle, helt ned til de menige, regnet nok med at stakkars gamle 3. bataljon var ferdig … vi hadde ikke et eneste skudd igjen, og vi ble pepret fra tre sider.»

I denne skjebnestunden snudde lykken seg for gardistene takket være en kombinasjon av mot og innbitthet. «Karene flokket seg tett om fanen», fortsatte Higginson, «og stormet bortimot en halv kilometer til den øvre redutten.

Herren skal vite hvor lettet vi var da vi kastet oss gjennom skyteskårene og falt utmattet sammen på dette trygge samlingsstedet.»

Da slaget gikk inn i neste fase, skulle gardebrigaden få støtte fra sine franske allierte.

Kaptein Wilson i Coldstream Guards trodde det var ute med ham og karene, men da skjedde det nesten som lyn fra klar himmel: «Hør stormangrepet! Femti trommer runger! Femti trompeter gjaller! Vi er reddet! Vi er reddet! Se, skyer av zouave-infanteri og algeriere! … Da de kommer byksende mot oss, veiver vi henrykt med muskettene og roper ‘gudskjelov’!» Nå gjenopptok gardistene angrepet, støttet av franskmennene. De skjøt, knivstakk, klubbet og trampet ned russerne. Wilson beskrev denne delen av kampen som et «slakteri» hvor fienden ble vist lite nåde.

Men slaget fortsatte, og etter hvert begynte situasjonen å virke håpløs for de allierte igjen.

Vendepunktet kom da nye forsterkninger omsider nådde fram. Wilson beskrev dette også. «Med forsterkningene kom motstøtet.

Gang på gang ble moskovittene samlet til ny dyst av sine tapre offiserer, men nå kom de ikke lenger noen vei, tvert imot tapte de terreng for hvert minutt som gikk.»

Etter hvert begynte russerne å falle tilbake, så fulgte en samlet retrett. Men den allierte seieren hadde sin pris. Gardebrigaden hadde mistet 538 mann, nesten halvparten av dem som hadde deltatt i slaget.

I et brev til familien skrev Drummond dette om blodbadet: «Det var svært heftige kamper, vi måtte slå tilbake fire forskjellige angrep, hver gang med nye menn, før vi fikk forsterkninger.

Tapene våre er forferdelige! Uerstattelige! Ni av Coldstream-offiserene er drept, og vi har åtte andre som er såret.»

Scots Fusilier Guards i strid under slaget om Alma 20. september 1854.

47

Krigshistorie norsk-3.indd 47

12.02.2019 15:06

THE EMPIRE’S SCARLET HEROES Streng vinter

Mye har vært skrevet om den strenge vinteren på Krim 1854–55. Særlig de britiske soldatene led, de manglet både vinterklær og andre viktige forsyninger. Brenselsmangel var det også, og det brøt raskt ut sykdom blant soldatene. Karene i gardebrigaden var ikke noe unntak fra denne vonde situasjonen.

I november senket et voldsomt uvær omkring 30 allierte skip, hvorav mange fraktet sårt tiltrengte forsyninger. Kaptein Drummond opplevde uværet om bord i Retribution etter å ha blitt såret i striden. «Et forferdelig vær brøt ut om morgenen [14. november] og raste hele dagen. To av de tre trossene våre røk, vi hang etter bare én trosse og drev en kilometer til havs fra der vi hadde ligget ankret. Kanonene ble kastet over bord, grønne sjøer slo over oss, og lynet slo ned i råen.»

Tapet av dyrebare vinterforsyninger og stadig verre værforhold gikk raskt ut over hæren på land. Tidlig på nyåret så Drummond at mannskapene var i en sørgelig forfatning: «Hærens situasjon er fortvilet, ikke en eneste mann har tak over hodet, nesten ingen varme klær er delt ut, og snøen ligger tre desimeter dyp. Skip fulle av brakker og varme klær ligger

i Balaklava, men ingenting finner veien opp til leiren, vi har ingen transportmidler.»

Også oberstløytnant Henry Percy i Grenadier Guards, som pleide å skrive om krigens framgang i stedet for leveforholdenes mer trivielle sider, syntes han måtte skrive disse ordene: «Nå har vi det alt annet enn bekvemt, storm og kuling står fra sørvest uten avbrudd, med kraftig regn som gjør teltene og alt annet vått og utrivelig, og det er uråd å gå ut uten å synke til leggene i vann og gjørme.»

Antall kampdyktige menn sank drastisk etter hvert som ukene gikk. Drummond nevnte det også: «Jeg så at karene hadde det forferdelig vanskelig. Bare 100 var fortsatt tjenestedyktige, og noen av dem temmelig skrale. Nesten alle har skjørbuk, og dysenteri tar livet av to–tre–fire stykker hver dag. De er forferdelig overarbeidet og må klare seg med elendige klær og elendig kost.»

Det var kanskje den eneste trøsten for de gjenlevende mennene i gardebrigaden vinteren 1854–55 at det pågikk lite kamper. Men når været ble bedre, ville de fortsatt ha mye strid foran seg før Sevastopol endelig falt i september 1855.

Sevastopols fall

Gjennom mye av 1855 hadde den grusomme beleiringen av Sevastopol vart og vart. I juli satte de allierte inn et mislykket angrep mot Malakoff- og Redan-reduttene. For dette hadde gardebrigaden vært holdt i reserve, men aksjonen endte med en sørgelig fiasko for den engelsk-franske styrken. Kaptein Drummond hadde ventet et avgjørende resultat, men han og mange andre i brigaden ble håpløst skuffet.

Etter angrepet skrev han disse ordene: «Hvorfor utfallet mot Redan? Hvis vi tar Malakoff, blir det umulig for dem å holde Redan. Den som har Malakoff, vil herske over hele området.»

En ny tragedie rammet den britiske hæren 28. juni, da lord Raglan døde av dysenteri og depresjon. Han var på ingen måte godt likt, men kaptein Gerald Goodlake i Coldstream Guards mente han ville bli savnet for «det han kunne gjort for hæren hjemme». Kommandoen over den britiske styrken på Krim gikk til general sir James Simpson, men han mislikte rollen og sa den raskt fra seg. Han ble erstattet av generalløytnant William Codrington fra Coldstream Guards. Mange av karene i gardebrigaden var sikkert glade for å få en av sine egne som kommandant.

Britisk artilleri bombarderer Sevastopol.

Byen var beleiret i 337 døgn før den til slutt falt 9. september 1855.

48

Krigshistorie norsk-3.indd 48

12.02.2019 15:06

THE EMPIRE’S SCARLET IMPERIETS RØDEHEROES HELTER men nå kunne de overlevende se fram til å vende hjem etter over to år i felten.

Hjemreise

Da krigen var over, var 3. Grenadier Guards første bataljon i gardebrigaden som dro fra Krim, de gikk om bord i St Jean d’Acre i Kamieshbukta 3. juni 1856. Neste dag gikk 1. Coldstream Guards om bord i Agamemnon, også i Kamieshbukta. Noen dager senere, 11. juni, fikk 1. Scots Fusilier Guards ordre om å borde Princess Royal i Kasatch.

Coldstream Guards kom først hjem, de gikk i land i Spithead 28. juni og ble fraktet med tog til Aldershot. Deretter kom 3. Grenadier Guards, som gikk i land i Portsmouth 1. juli og reiste med tog videre til Aldershot. Til slutt kom 1. Scots Fusilier Guards til Portsmouth 4. juli.

Også de reiste videre til Aldershot.

Omtrent en uke senere dro gardebrigaden til London og paraderte i Hyde Park. Higginson fortalte at «dronningens inspeksjon av troppene, etterfulgt av en marsj forbi stedet og en samlet framrykning, avrundet seremonien.

Noen vennlige velkomstord fra prins Albert, så kunne de tre bataljonene, som gjennom to og et halvt års fravær hadde ivaretatt

gardebrigadens verdighet, vende tilbake til sin normale tjeneste i landets ypperste divisjon».

Vel tilbake i fredstidsrutinen skrev han disse ordene: «Jeg vendte tilbake til tjenesten som subalternoffiser, men etter mindre enn tre dager kommanderte jeg garden ved Buckingham Palace som løytnant!»

Foto: Alamy, Getty

En annen som døde på Krim, var Drummond, som da var utnevnt til major. Det skjedde 13. august, da en granat eksploderte like ved skyttergraven han var i. Oberstløytnant William Scarlett i Scots Fusilier Guards beskrev dødsfallet hans: «En granat eksploderte rett over ham, og et fragment slo inn i hjernen.

Han åpnet ikke øynene eller viste noe livstegn etterpå … Han ble båret forsiktig til leiren, hvor han trakk sitt siste sukk omkring halv ti.»

31. august fikk gardebrigaden ordre om å bytte ut Minié-riflene med de nye 1853 Pattern Enfield. Krimkrigen pågikk i en tid da den britiske hæren gjennomgikk store forandringer når det gjaldt våpen, de gikk bort fra de glattborede 1842 Pattern-muskettene, som litt etter litt ble erstattet av betydelig mer presise rifler. Mange – også gardistene – hadde dratt i krigen på Krim med Minié, men Enfielden skulle bli mye brukt før krigen var over.

Men nå var slutten på krigen endelig i sikte. Russerne trakk seg ut av Sevastopol i september, og byen tilfalt de allierte styrkene den 9. Beleiringen hadde vart hele 337 døgn.

Fredsforhandlinger fulgte, og krigen endte offisielt 30. mars 1856. Krimkrigen hadde vært en blodig affære for karene i gardebrigaden,

49

Krigshistorie norsk-3.indd 49

12.02.2019 15:06

victorias slegge GARNET WOLSELEY

Denne generalen var hjernen bak en håndfull ukonvensjonelle felttog i dronning Victorias regjeringstid.

AV FRANK JASTRZEMBSKI

E

n beskjegget sersjant bar kaptein Garnet Wolseley fra frontlinjen til legeteltet. Den tjueenårige kapteinen virket mer død enn levende, han var blitt stygt såret da en russisk granat eksploderte i de britiske skyttergravene ved Sevastopol. Wolseley så forferdelig ut. Huden på venstre kinn hang ned til halsen, høyre øye bulte ut av øyehulen, og ansiktet og beina hadde flenger og kutt fra steinsplinter som hadde sprutet på ham. Legen greide å lappe sammen offiseren og sy på plass venstrekinnet hans.

Da Wolseley hørte at det endelige britiske angrepet skulle settes inn mot Sevastopol, sto han opp av sykesengen og haltet ut til hesten sin. Han ville ri til fronten og delta i det ærefulle framstøtet. Den unge og delvis blinde kapteinen gråt av frustrasjon da han ikke greide å komme seg opp på hesteryggen med alle skadene. Men han skulle få nye sjanser til å utmerke seg i dronningens tjeneste senere i karrieren.

I sin fremragende Wolseley-biografi kalte doktor Joseph H. Lehmann generalen «den irregulære krigføringens suverene mester».

Wolseleys felttog mot métis-gruppene i Canada, ashantiene i Vest-Afrika, oberst Urabi i Egypt

og mahdiens ansarer i Sudan var modeller for hvordan man gjennomfører en militær offensiv langt fra noen form for operasjonsbase og overvinner logistiske problemer. Han gjennomførte sine felttog raskt, effektivt og med et klart definert mål. Folk rundt ham pleide å si «Alt er helt sir Garnet» når de mente at alt var ordnet med stor omhu og grundighet under et Wolseley-felttog. Alle operasjonene hans, bortsett fra den aller siste, ble svært vellykket.

Garnet Joseph Wolseley ble født 4. juni 1833 i Dublin som sønn av en major i hæren. Faren døde tidlig; moren ble sittende igjen med sju barn og en beskjeden militær enkepensjon. Wolseley ville inn i hæren som faren, men hadde ikke penger til å kjøpe seg en offisersutnevnelse. Han skrev to brev til hertugen av Wellington og spurte om helten fra Waterloo kunne utnevne ham på grunnlag av farens rulleblad, men det ga ikke noe resultat. Moren kom til unnsetning og skrev sitt eget brev hvor hun anmodet Wellington om å utnevne ham til offiser. I 1852 fikk Wolseley tjeneste som fenrik i fotgardistenes 12. regiment i en alder av 18.

Høyere grad var noe Wolseley pent måtte gjøre seg fortjent til. Det kunne han best oppnå gjennom dristige dåder på slagmarken. Han var

besatt av å delta i alle felttog, og han meldte seg frivillig til de farligste oppdragene. Men Wolseley var ikke dum. Som en offiser senere skrev: «Han var besatt av et mot av samme kaliber som tenkeevnen.» Han søkte overføring til fotgardistenes 80. regiment – Staffordshire Volunteers-regimentet – for å få sjansen til å delta i strid i den andre engelsk-burmesiske krigen.

Krigen var over før han kom dit, men han var med på general sir John Cheapes storming av bandeleder Nya-Myat-Toons befestede palisade ved Kyoukazeen i 1853. Cheapes første angrep slo feil. Da frivillige ble bedt om å foreta et frontalt selvmordsangrep og sikre et fotfeste, meldte Wolseley seg. Her hadde han sin store sjanse. «Kom igjen, kom igjen!» ropte han til sine menn og stormet rett mot fiendens forsvarsverk. Han snublet ned i en burmesisk menneskefelle og holdt på å bli spiddet.

Skamfull klatret han opp av hullet og løp tilbake til de britiske linjene under ild, redd for å bli skutt i ryggen som en feiging.

General Cheape ba om frivillige for annen gang etter at det første angrepet mislyktes.

Wolseley meldte seg igjen, ivrig etter å gjenvinne stoltheten. Denne gangen klarte stormgruppen å trenge gjennom palisaden

50

Krigshistorie norsk-3.indd 50

12.02.2019 15:06

VICTORIAS SLEGGE: GARNET WOLSELEY

STORBRITANNIAS STORE SOLDAT PÅ 1800-TALLET Sir Garnet Wolseley er stort sett glemt, men i løpet av en karriere på nesten 50 år ble han en av de mest berømte britiske generalene i viktoriatiden. Seierne hans bidro til å bevare Storbritannias herredømme i Nord-Amerika, Afrika og Egypt. Da han døde i 1913, ble han stedt til hvile i St. Paul-katedralen sammen med to av landets fremste krigshelter, hertugen av Wellington og admiral Horatio Nelson.

«I LØPET AV EN KARRIERE PÅ NESTEN 50 ÅR BLE HAN EN AV DE MEST BERØMTE BRITISKE GENERALENE I VIKTORIATIDEN»

51

Krigshistorie norsk-3.indd 51

12.02.2019 15:06

TYRONE: GAELIC REBEL

og knuse fiendens forsvarsstyrke, men ikke før Wolseley ble såret. Selv om han hadde en metallsplint i venstre lår og blodet strømmet, opplevde han «rendyrket glede og oppløftende tilfredshet». Han ble forfremmet til løytnant, mens den andre offiseren som stormet palisaden sammen med Wolseley, ble drept.

Løytnant Wolseley skiftet regiment for tredje gang i 1854. Denne gangen til 90. Perthshire lettinfanteri, som skulle tjenestegjøre på Krim. Det hadde brutt ut krig mellom Russland og Det ottomanske riket, noe som førte til at Storbritannia og Frankrike grep inn. Wolseley meldte seg frivillig til tjeneste i de britiske ingeniørtroppene, klar over at oppdragene deres i skyttergravene rundt det russiskokkuperte Sevastopol var blant de farligste. Han mistet synet på det samme øyet som admiral Nelson da han ble alvorlig såret av en russisk granat. De overordnede la merke til motet, energien og oppfinnsomheten hans.

Etter Krim ble Wolseley og tre kompanier i regimentet hans oppholdt på vei til Kina da sepoyene gjorde opprør i India i 1857. Han sluttet seg til sir Colin Campbells hær og deltok i befrielsen av Lucknow. Han sørget for å være den første som nådde fram til den beleirede residensen. I 1860 kom han endelig fram til Kina som medlem av sir James Hope Grants stab under andre opiumskrigen, der han var med på angrepet mot Taku-festningene og raseringen av Sommerpalasset. I en alder av 25 var Wolseley major med en medaljesamling hengende på brystet.

Wolseley tok to måneders permisjon i 1862 og reiste til USA for å observere borgerkrigen

«HAN MISTET SYNET PÅ DET SAMME ØYET SOM ADMIRAL NELSON DA HAN BLE ALVORLIG SÅRET AV EN RUSSISK GRANAT»

mellom nordstatene og sørstatene. Han fulgte med general Robert E. Lees sørstatshær fra nordre Virginia. Wolseley beundret general Lee og erklærte at «jeg har møtt bare to menn som svarer til min oppfatning av hvordan en virkelig helt skal være: min venn Charles Gordon var den ene, general Lee var den andre». Han kritiserte «den ineffektive måten underordnede kommandanter tjente både Lee og motstanderne hans på, og hvor dårlig stabsog utpostarbeid som stort sett ble gjort på begge sider». Wolseley la alltid vekt på å ha en effektiv og godt sammensveiset stab. De ble kalt «Wolseley-gjengen». Men til tider kunne de være kranglevorne og overambisiøse.

Wolseley gjennomførte sitt første selvstendige felttog i 1870. En métisleder som het Louis Riel, ledet et opprør og dannet Nordvestrepublikken i Red River-kolonien da Hudson Bay Company overleverte landområdet hvor de bodde til den kanadiske staten. De nektet å bli kanadiere. Riels tilhengere erobret Fort Garry, et av Hudson Bay Companys anlegg, og grunnla sin nye hovedstad. Riel førte det hele et skritt lenger da han beordret henrettelse av en vrang landmåler som het

Thomas Scott.

Wolseley, som tjenestegjorde i Canada som generalkvartermester, ble valgt til å kommandere hærstyrken som skulle sendes til Vest-Canada for å sikre den britiske suvereniteten. Dette ville ikke bli noe typisk militært felttog. Han måtte føre 1400 kanadiske militsmenn gjennom nesten 200 mil ugjennomtrengelig villmark og ned flomstore stryk og elver for å komme til Riels base i Fort Garry. Halve ferden måtte gå gjennom territorier hvor få hadde tatt seg fram før. Løytnant William Butler i 69. fotgardistregiment, som ble med Wolseley, sa at felttoget ville kreve en kombinasjon av vett, ferdigheter og muskler. De fleste trodde det ville være umulig.

Wolseley satte i gang med å organisere og systematisk planlegge ekspedisjonen – et fast Wolseley-trekk under senere felttog. Folk rundt ham ble inspirert av energien, selvsikkerheten og besluttsomheten han la for dagen. Han engasjerte First Nations-baserte og kanadiske voyageurs til å bemanne båtene som skulle frakte soldatene hans. Alle forsyningene som trengtes måtte beregnes før avgang og fraktes sammen med styrken. Wolseley inspiserte alt utstyret og føyde til ting han mente ville være kjekke å ha for å forenkle mannskapenes jobb og gjøre dem mer effektive; i ett tilfelle byttet han ut den militære øksa med en mer effektiv amerikansk modell. Den omhyggelige planleggingen hans gjorde inntrykk på Butler, som skrev at Wolseley hadde «det beste og skarpeste hodet jeg noen gang hadde støtt på i hæren».

Felttoget var genialt lagt opp. Hærstyrken

52

Krigshistorie norsk-3.indd 52

12.02.2019 15:06

VICTORIAS SLEGGE: TYRONE: GARNET GAELIC WOLSELEY REBEL Britiske tropper går i land under Wolseleys felttog mot ashantiene.

WOLSELEYS IKKE-BLODIGE FELTTOG MOT RED RIVER

LAKE WINNIPEG

FORT ALEXANDER

05

WINNIPEG RIVER

STONE FORT WINNIPEG FORT GARRY

RAT PORTAGE

Wolseleys hær kom til Fort Garry 24. august, men da var stedet forlatt. Riel hadde flyktet til USA. Wolseleys menn ergret seg over å ha tatt seg fram så langt bare for å oppleve at Riel flyktet uten å skyte et eneste skudd. Men han hadde stadfestet den britiske suvereniteten til en beskjeden kostnad.

Wolseleys hær dro ut i mai 1870 og ble 01 fraktet over Huronsjøen og Lake Superior til Thunder Bay med jernbane og dampbåt (995 km).

Fra Thunder Bay fulgte de Dawson’s Road vestover 02 til Shebandowan Lakes (77 km).

LAKE OF THE WOODS

RAINY LAKE

PEMBINA

DAWSON’S ROAD

04

Wolseleys hær presset på for å nå Fort Garry før vinteren. De møtte en ugjestmild villmark med steinblokker, ville stryk, et innviklet system av vannveier og svermer av mygg i løpet av ferden til Fort Garry.

SHEBANDOWAN LAKES

FORT FRANCES

PORT ARTHUR LANDING

MCNEIL BAY RAINY RIVER

Fra Shebandowan Lakes gikk resten av ferden til 03 Fort Garry med elvebåter bemannet

FORT WILLIAM THUNDER BAY

av innfødte og kanadiske voyageurs (885 km).

LAKE SUPERIOR

53

Krigshistorie norsk-3.indd 53

12.02.2019 15:06

TYRONE: GAELIC REBEL

«DET USUNNE KLIMAET I VESTAFRIKA VAR EN STØRRE TRUSSEL MOT MANNSKAPENE HANS ENN FIENDEN, SÅ HAN MÅTTE FÅ KARENE INN I JUNGELEN OG UT IGJEN SÅ RASKT SOM MULIG» «Det er helt riktig at Wolseley er en selvgod skrytepave. Det var Nelson også.»

54

Krigshistorie norsk-3.indd 54

12.02.2019 15:06

TYRONE: GAELIC REBEL VICTORIAS SLEGGE: GARNET WOLSELEY hans tok seg vellykket fram med jernbane, dampbåt, mindre båter og til fots gjennom det nesten ugjennomtrengelige territoriet, og kom til Fort Garry 24. august etter en tre måneders ferd, men Riel hadde flyktet til USA uten å gjøre motstand. Wolseley opprettet britisk suverenitet uten å miste en eneste mann eller skyte et eneste skudd, og alt dette til en kostnad av beskjedne 100 000 pund.

De logistiske utfordringene ekspedisjonen overvant, viste seg å være større hindringer enn noen motstander Wolseley kunne møtt på slagmarken. Han ble slått til ridder for den vellykkede operasjonen.

I etterspillet etter felttoget til Red River samarbeidet han med krigsutenriksminister Edward Cardwell om å reformere den britiske hæren. Han ville blant annet ha slutt på kjøp av offisersutnevnelser, kortere verneplikt, bedre opplæring og opprettelse av den moderne reservehæren. Wolseley, som hadde arbeidet seg opp gjennom hærens hierarki uten å kjøpe noen offisersutnevnelse, forsto hvordan denne ordningen hindret pålitelige offiserer i å rykke opp. Som forandringer flest skapte dette uenighet og motstand i hærens rekker.

Hertugen av Cambridge, den britiske hærens øverstkommanderende, kritiserte Wolseley for å være for radikal. Wolseley var forut for sin tid.

I 1873 ble generalmajor Wolseley sendt i felttog til Vest-Afrika for å slå ned et opprør blant ashantiene. Under ledelse av kong Kofi Karikari hadde en ashantihær på 12 000 mann beseiret stammer i det britiske protektoratet og marsjert mot den britiske basen ved Elmina. Et detasjement britiske land- og marinesoldater greide å forsvare byen. Wolseley håndplukket 35 offiserer, «de beste og dyktigste» han kunne finne i hele imperiet, til å bli med på felttoget og slå tilbake mot ashantikongen.

Wolseley la en klar plan og traff de nødvendige forberedelsene. Det usunne klimaet i Vest-Afrika var en større trussel mot mannskapene hans enn fienden, så han måtte få karene inn i jungelen og ut igjen så raskt som mulig. Selv om han ble rammet av feber, førte han en hær på 4000 mann bestående av vernepliktige oppvokst i området, britiske soldater, marinesoldater og vestindiske

Wolseley og mennene hans måtte takle naturlige hindringer under felttoget til Red River.

mannskaper 15–20 mil mot ashantienes hovedstad Kumasi i januar 1874 – den minst farlige årstiden for karene hans. Han vant en avgjørende seier ved landsbyen Amoaful 31. januar. 4. februar kom han til Kumasi, der han brente ned hovedstaden og raserte kongens slott. Som følge av Wolseleys raske suksess gikk kong Kofi Karikari med på å betale britene 1470 kilo gull og etterkomme andre ydmykende krav. Wolseley ble tildelt Storkorset av St. Michael og St. Georges orden og slått til ridderkommandør av Bath-ordenen.

Wolseley gikk fra administrativ postering til administrativ postering etter felttoget mot ashantiene. Han ble hovedadministrator for Natal og kommisjonær og øverstkommanderende for soldatene på Kypros. Han ble sendt for å overta kommandoen over styrkene i Sør-Afrika fra lord Chelmsford etter katastrofen ved Isandlwana, men kom fram dit på omtrent samme tid som den avsatte generalen vant en avgjørende seier ved Ulundi. Etterpå utkjempet Wolseley et slag mot bapediene under høvding Sekukunis

Wolseleys marsj mot ashantienes hovedstad Kumasi.

55

Krigshistorie norsk-3.indd 55

12.02.2019 15:06

TYRONE: GAELIC REBEL At Wolseley var med i denne vitsetegningen i 1900, viser hvor gjenkjennelig han var blitt i løpet av karrieren.

56

Krigshistorie norsk-3.indd 56

12.02.2019 15:06

TYRONE: GAELIC REBEL VICTORIAS SLEGGE: GARNET WOLSELEY

En framstilling av slaget ved Tell-el-Kebir i 1882.

«GORDONS DØD VAR EN MØRK NYHET FOR HELE NASJONEN, OG WOLSELEY BLE SYNDEBUKK» Gordon.

Wolseley planla og forberedte alt med stor omhu. Han aktet å føre hæren med båt opp Nilen til Khartoum, omtrent slik han hadde gjort på ekspedisjonen til Red River. Wolseley fikk bygget 30-fots båter til å ta seg opp gjennom Nilens katarakter. Han rekrutterte til og med besetninger fra Canada og Afrika til å bemanne dem. Deretter ble tusener av menn og forsyningene deres fraktet opp Nilen til Sudan.

Men Wolseleys kolonne beveget seg for sakte. Det lot til at alt som overhodet kunne gå galt, gikk galt. Han sendte en ørkenkolonne for å nå Gordon før det var for sent, men kolonnens kommandant, generalmajor sir Herbert Stewart, ble dødssåret i slaget ved Abu Klea.

«Mitt hells sol gikk ned da Stewart ble såret», skrev Wolseley senere. En mindre aggressiv offiser, sir Charles William Wilson, overtok kommandoen over unnsetningskolonnen.

Wilson nådde fram til Khartoum mindre enn 48 timer etter at byen ble stormet og Gordon drept. Gordons død var en mørk nyhet for hele nasjonen, og Wolseley ble syndebukk. Han fikk aldri mer kommando over noen styrke i felten. Da hertugen av Cambridge gikk av i

1895, ble Wolseley øverstkommanderende for den britiske hæren. Men den stillingen var blitt fratatt all reell myndighet, til Wolseleys store ergrelse. Han gikk til slutt av i 1901, da det skarpe hodet litt etter litt ble brutt ned av Alzheimers sykdom.

Mesteren fra dronning Victorias kriger gled ut i glemselens mørke allerede før sin død. Første verdenskrigs utbrudd skulle slette ham totalt fra folk flestes bevissthet og erstatte ham med nye helter som Kitchener, Haig og Churchill. Før sin død klaget han over at han ønsket å dø som Nelson i slagets hete, ikke i sengen «som en gammel kjerring».

I dag ville han ganske sikkert vært kjent som Storbritannias største soldat på 1800-tallet om han hadde dødd på toppen av sin karriere slik Nelson gjorde.

VIDERE LESNING ✪ FARWELL, BYRON. EMINENT VICTORIAN SOLDIERS: SEEKERS OF GLORY. W.W. NORTON & COMPANY 1985. ✪ FARWELL, BYRON. QUEEN VICTORIA’S LITTLE WARS. LONDON: W.W. NORTON & COMPANY 1972. ✪ KOCHANSKI, HALIK. SIR GARNET WOLSELEY: VICTORIAN HERO. LONDON: HAMBLEDON 1999. ✪ LEHMANN, JOSEPH H. ALL SIR GARNET: A LIFE OF FIELD MARSHAL LORD WOLSELEY. LONDON: JONATHAN CAPE 1964. ✪ RAUGH, HAROLD E., JR. THE VICTORIANS AT WAR 1815–1914: AN ENCYCLOPEDIA OF BRITISH MILITARY HISTORY. SANTA BARBARA, CA: ABC-CLIO 2004.

illustrasjon: Getty

ledelse, og bombarderte ham til å kapitulere i fjellfestningen sin. For dette fikk Wolseley Storkorset av Bath-ordenen.

En kort periode tjenestegjorde han som generaladjutant før han ble sendt til Egypt for å slå ned oberst Ahmed Urabis nasjonalistopprør i 1882. Britene støttet udugelige Khedive Tewfik for å verne sine økonomiske interesser i landet. Wolseley, som nå var nasjonalhelt, ble valgt til oppgaven. Han sørget for å få 40 000 soldater og 41 000 tonn forsyninger sendt til Egypt, men ved å gi falske opplysninger til britiske aviser narret han Urabi med hensyn til hvor landgangen skulle skje.

Han førte hæren sin i land i Port Said og rykket innover i landet mot den befestede egyptiske stillingen ved Tell-el-Kebir. Wolseley planla å marsjere 13 000 mann til utkanten av Urabis festningsverk i nattemørket og angripe stillingen hans ved daggry i håp om å ta de 26 000 egypterne på senga. Timingen og overraskelsesmomentet var avgjørende.

Få trodde denne djerve manøveren kunne lykkes. Men 13. september 1882 slo Wolseleys kolonne til og knuste Urabis hær etter heftige kamper.

Igjen ble Wolseley dagens helt. Men det neste felttoget hans, som foregikk i Sudan, skulle bli det siste. 4. august 1885 vedtok det britiske parlamentet å sende en hærstyrke for å redde general Charles George «Chinese» Gordon, som var beleiret av mahdihæren i Khartoum. Det ble et kappløp med tiden å nå fram til Khartoum, som ligger over 220 mil fra Kairo. Igjen ble eksperten på å lede slike operasjoner koblet inn og bedt om å unnsette

57

Krigshistorie norsk-3.indd 57

12.02.2019 15:06

Š Getty

58

Krigshistorie norsk-3.indd 58

12.02.2019 15:06

GLIMT FRA KRIGEN

GLIMT

fra

KRIGEN

DET KOM SOM EN BOMBE Tatt 29. september 1943

Lotter fra Women’s Royan Naval Service (WRNS) kjører en torpedo fram til en ubåt på havnen i Portsmouth. WRNS, der medlemmene gjerne ble kalt «Wrens», ble dannet i 1917 som den britiske marinens kvinneavdeling. I første omgang dekket den marinens biroller og støtteroller som menn hadde forlatt for å delta i kampene.

59

Krigshistorie norsk-3.indd 59

12.02.2019 15:06

De lette rytterne har en spesiell plass i Australias historie, og de hylles særlig for sin rolle i slaget ved Beer Sheba.

DE LETTE

RYTTERNES

ANGREP A

AV STUART HADAWAY

ustralias lette ryttere, Light Horse, ble dannet ved første verdenskrigs utbrudd for å inngå i den australske styrken som skulle kjempe i Europa. De fleste lette rytterne kom fra Australias enorme, hete og tørre landdistrikter. Helt fra barnsbein av hadde de lært å ri og ofte skyte. For mange var ridningen en helt nødvendig ferdighet i dagliglivet og arbeidet.

To av landets offisielle historikere, Charles Bean og Henry Gullett, uttalte seg overstrømmende om de lette rytterne. En av dem beskrev dem som «det romantiske, don-quijotiske, eventyrlystne drivgodset som virvlet rundt på det australske folkets vannflate». Den andre påpekte at så å si alle var av britisk herkomst og «barn av de mest rastløse, eventyrlystne og virile personene i den gruppen». Selv om en tar høyde for at nasjoner gjerne framstiller sine helter fra første verdenskrig i et romantisk lys, var de lette rytterne ildfulle, harde og ofte unge menn med et flott ry. De var gjennomsyret av veteraner fra boerkrigen og hadde stoff i seg til å bli respektinngytende soldater.

Ilddåpen fikk de i Gallipoli. Etter opplæring i Egypt ble de i mai 1915 satt inn som forsterkning for landgangsstyrkene som skulle åpne veien til Konstantinopel og drive Det ottomanske imperiet ut av krigen. I stedet ble lettrytterne utsatt for sju måneder hard tjeneste i usle skyttergraver under forferdelige forhold, og de måtte utkjempe mange slag som kostet store tap, hvorav det mest kjente er angrepet på «Nek» 7. august 1915.

60

Krigshistorie norsk-3.indd 60

12.02.2019 15:06

DE LETTE RYTTERNES ANGREP

«SELV OM EN TAR HØYDE FOR AT NASJONER GJERNE FRAMSTILLER SINE HELTER FRA FØRSTE VERDENSKRIG I ET ROMANTISK LYS, VAR LETTRYTTERNE ILDFULLE, HARDE OG OFTE UNGE MENN MED ET FLOTT RY»

Illustrasjon: Jennifer Marshall www.jennifermarshall.com.au

Australske lette ryttere redder kamerater under en taktisk tilbaketrekning i slaget ved Romani i august 1916.

61

Krigshistorie norsk-3.indd 61

12.02.2019 15:06

DE LETTE RYTTERNES ANGREP En rast i ørkenen for Australias lettryttere, fotografert av kaptein F. Hurley.

Da felttoget var over, ble de trukket tilbake til Egypt for en frydefull gjenforening med hestene, som betydde mye for lettrytterne. Mange av dem hadde hatt med sine egne hester da de vervet seg. Det hersket et nært forhold mellom menn og dyr, og disse båndene skulle bli kilde til både trøst og fortvilelse de neste årene, da både ryttere og hester ble utsatt for en serie forskjellige ugjestmilde miljøer.

Mens det australske infanteriet ble sendt til Frankrike etter Gallipoli, ble de tre lettrytterbrigadene lagt inn i den egyptiske ekspedisjonsstyrken. Oppgaven deres var å forsvare Suezkanalen, den strategisk viktige vannveien som knyttet Østens råvarer sammen med Storbritannias fabrikker.

Dette var viktig arbeid og betydde mye for krigsinnsatsen. Ottomanene hadde prøvd å sperre kanalen i februar 1915 og ville utvilsomt prøve igjen, men for mannskapene og dyrene som tilbrakte utslitte, monotone måneder i ørkenutposter, ble oppgaven sløvende i lengden. Noen av de lette rytterne prøvde å komme til Frankrike, der den «virkelige» krigen var, men de som ble igjen, skulle snart få all

62

«HESTENE BETYDDE MYE FOR LETTRYTTERNE; MANGE AV DEM HADDE HATT MED SINE EGNE DA DE VERVET SEG»

Krigshistorie norsk-3.indd 62

den dramatikken de kunne ønske.

Sinaiørkenen

I april 1916 rettet ottomanene et nytt angrep mot Suezkanalen. Etter at det ble slått tilbake, ledet de australske lettrytterne og New Zealand Mounted Rifles (NZMR) ekspedisjonsstyrken inn i ørkenen. Britene forskanset seg rundt Romani, mens en jernbane og en rørledning langsomt ble bygget østover for å holde dem forsynt.

Herfra patruljerte to brigader av lettryttere og NZMR dypt og aggressivt innover i ørkenen, der en mye større ottomansk styrke samlet seg til et tredje forsøk mot Suezkanalen.

Australierne var allerede delvis vant til miljø av denne typen, og de mestret godt denne lille krigen som besto av speiding, små trefninger og bakhold. De fulgte et hardt opplegg hvor hver brigade var ute og patruljerte en lang dag, etterfulgt av en dags feltvakttjeneste blant sanddynene sør for Romani. Med lite hvile mellom pliktene, streng vannrasjonering og den brennhete Sinai-sommeren ble det et konstant slit under svært krevende forhold.

Ottomanenes angrep på Romani 3. august 1916 gikk rett i en felle britene omhyggelig hadde lagt. Australierne holdt en feltvaktlinje uten noen forberedte stillinger eller piggtråd som kunne advare fienden om at de var der, og da ottomanene snublet over dem, gjennomførte de en stridende retrett i nattemørket mens de sto i nær kontakt med enormt mye større mannskapsstyrker. Australierne var blitt kjent som ville og kaotiske i Egypt, men

innsatsen deres den natten var en fantastisk demonstrasjon av disiplinert og effektiv kamp.

Forvirring var ikke til å unngå, men likevel mistet de aldri kontrollen, og med en fullstendig vellykket tilbaketrekning lokket de fienden inn. Etter å ha kjempet hele natten holdt australierne sammen med newzealenderne en ny linje utover neste dag, inntil ridende britiske og newzealandske soldater feide inn mot ottomanenes åpne flanke i et motangrep.

Ekspedisjonsstyrken, med de ridende soldatene i spissen, drev ottomanene tilbake gjennom Sinai. Mot slutten av året rettet de australske lettrytterne, britiske yeomanryregimenter, NZMR og Imperial Camel Corps (ICC) store angrepsraid mot de to siste store En australsk lettrytter i Palestina.

12.02.2019 15:06

DE LETTE RYTTERNES ANGREP Australske lette ryttere på vei gjennom ørkenen.

16-toms Kruppkanon ved Kilid Bahr-festningen på Dardanellene.

Lette ryttere med en erobret fiendtlig kanon i Shunet Nimriwadien i Jordan.

ottomanske garnisonene i Sinai, ved El Magdhaba og El Magruntein.

Disse to stridshandlingene demonstrerte ryttersoldatenes sterke og svake sider. Takket være mobiliteten kunne de slå til på nattetid og fullstendig overraskende, men antallet deres var så beskjedent at det ble vanskelig å bryte gjennom fiendens forsvar. Dessuten innebar hestene en alvorlig tidsbegrensning; de kunne ikke gå så lenge de ville uten vann.

Operasjonene måtte gjennomføres innenfor svært strenge tidsrammer. Under begge raidene ble det faktisk gitt ordre om å avbryte angrepet like før en oppnådde endelig suksess.

Ved El Magdhaba skal oberstløytnant Charles Cox, kommandanten for 1. lettrytterbrigade,

En hule i skråningen på «Fristelsens Høyde», åpenbart en gammel gravplass.

Høyden renset for fiendtlige snikskyttere. ved Nalin

Australias lettryttere vanner hestene i ørkenen.

«MED LITE HVILE MELLOM PLIKTENE, STRENG VANNRASJONERING OG DEN BRENNHETE SINAI-SOMMEREN BLE DET ET KONSTANT SLIT UNDER SVÆRT KREVENDE FORHOLD» ha levert ordren tilbake til sendebudet med en klar beskjed: «Ta vekk dette svineriet og la meg se det for første gang om en halv time!» Få minutter senere brøt brigaden hans gjennom ottomanenes linjer med et bajonettangrep.

Ved El Magruntein var det newzealenderne og ICC som satte inn det endelige angrepet før tilbaketrekningsordren kunne nå dem.

Gaza

Da Sinai var trygget, lå de lette rytterne ved grensen i flere måneder og patruljerte og bygget opp logistikken. I mars 1917 fortsatte framrykningen; Gaza var neste mål.

Det første forsøket på å ta byen 26.–27. mars 1916 ble en fiasko. Dårlig planlegging og dårlig kommunikasjon ødela angrepet, og selv om målene ble tatt før kampene var over, fikk de slitne mannskapene øyeblikkelig ordre om å trekke seg tilbake fra dem. De

britiske rytterdivisjonene hadde brukt dagen til å skjerme Gaza mot nord og mot øst, men om ettermiddagen hadde den australske og newzealandske ridende divisjonen fått ordre om å angripe byen fra nord. De stormet inn, men spredte seg i bybebyggelse mens mørket senket seg og ottomanske forsterkninger ankom, derfor fikk de ordre om å trekke seg ut før de ble avskåret og overmannet.

Det andre slaget om Gaza i april endte også med fiasko. Ekspedisjonsstyrken var bedre forberedt, men det var ottomanene også. De var fremragende forsvarssoldater og hadde forskanset seg grundigere og over et større område, så infanteriangrepene klarte ikke å trenge gjennom. De ridende mannskapene var på østflanken, hvor de holdt ottomanstyrkene opptatt og blokkerte eventuelle motangrep fra Beer Sheba.

Nå slo ekspedisjonsstyrken seg ned langs Gaza–Beer Sheba-linjen for sommeren. For ryttersoldatene innebar dette at de måtte holde utposter langs ørkenflanken og gå tilbake til å leke katt og mus – patruljere og raide, legge seg i bakhold og utkjempe småtrefninger slik de hadde gjort sommeren før. Først i oktober 1917, forsterket og med general sir Edmund Allenby innsatt som ny kommandant, gjorde ekspedisjonsstyrken et tredje forsøk på å bryte inn i Palestina.

Ære ved Beer Sheba

I stedet for å angripe fiendens hovedstyrke ved Gaza skulle det første målet være Beer Sheba i

63

Krigshistorie norsk-3.indd 63

12.02.2019 15:07

DE LETTE RYTTERNES ANGREP Menig Finnichie og kompisene hans i 2. brigade, 6. lettrytter.

1. brigade av Australias lettryttere passerer gjennom Betlehem på vei til Jeriko.

østre ende av linjen. Herfra kunne ottomanenes linje kuttes bakfra og rulles opp fra flanken.

Men det var viktig å ta Beer Sheba i løpet av den første dagen. Tross en enorm innsats for å få i stand vannforsyning på ørkenflanken kunne en så stor styrke – sammensatt av infanteri fra XX Corps og ryttere fra Desert Mounted Corps (DMC) – bare klare seg én dag der. Hvis ikke Beer Sheba falt og de store brønnene der ble tilgjengelige, måtte hele offensiven kanskje avlyses.

Angrepet ble satt inn 31. oktober 1917 og utviklet seg sakte på grunn av forholdene og avstandene mannskapene sto overfor.

Infanteriet fra XX Corps angrep ottomanenes

forsvarsverk sørvest for Gaza, mens DMC gjorde det samme fra sørøst, samtidig som lettryttere avskar veien til Hebron i nord. 16.00 var ottomanene på retrett, men de satte igjen en baktropp som holdt forfølgerne i sjakk sør for Beer Sheba. Men det var viktig å få mannskaper inn i byen for å sikre brønnene før ottomanene ødela dem. Hurtighet måtte til, og de nærmeste ridende soldatene var 4. lettrytterbrigade.

Kommandanten for DMC, general Harry Chauvel, tilkalte det australske lettkavaleriet og ga dem ordre om å storme byen. 16.40 stilte de opp med 4. regiment på høyre side, 12. på venstre og 11. regiment bak som reserve.

Lettrytterne trakk bajonettene for å bruke dem som sverd og begynte framrykningen. Foran seg hadde de 200 ottomanske infanterister, støttet av maskingeværer og feltartilleri, forskanset i et halvmåneformet skyttergravssystem uten ekstra piggtrådbeskyttelse.

Lettrytterne begynte langsomt, de holdt formasjonen tett for å få maksimal slagkraft, men økte farten etter hvert og strakte ut i galopp da det var noen få hundre meter igjen.

Denne farten var en livredder, for rytterne nærmet seg fortere enn forsvarsstyrken kunne justere siktet på våpnene, og mange kuler og granater gikk for høyt til å skade de framstormende mennene og hestene.

Sersjant Charles Doherty, som angrep i

Lette ryttere holder øye med Høyde 1179 ved Esdud i Israel.

«DENNE FARTEN VAR EN LIVREDDER, FOR RYTTERNE NÆRMET SEG FORTERE ENN FORSVARSSTYRKEN KUNNE JUSTERE SIKTET PÅ VÅPNENE, OG MANGE KULER OG GRANATER GIKK FOR HØYT TIL Å SKADE DE FRAMSTORMENDE MENNENE OG HESTENE»

64

Krigshistorie norsk-3.indd 64

12.02.2019 15:07

DE LETTE RYTTERNES ANGREP En leir med australske lette ryttere blant sanddynene ved Belah.

Maskingeværskyttere fra Australias lettryttere i strid blant høydene i Judea.

Mens 4. regiment var opptatt med å rense skyttergravene, klarte mesteparten av 12. regiment å trenge inn i byen. De tok ottomanene på senga, så de fleste brønnene og det tilhørende maskineriet ble erobret intakt. Andre angrep skulle settes inn i løpet av felttoget, ikke mindre dramatiske og ofte mot større odds, men ingen som like mye avhang av. Om det hadde mislyktes, kunne hele offensiven blitt avblåst og endt som enda en forstemmende skuffelse i en allerede svært mørk del av krigen.

Etter Beershebas fall begynte EEF en framrykning som skulle ende nord for Jaffa og Jerusalem ved årets slutt. Australias lette ryttere spilte en rolle i framrykningen, de speidet foran hæren, drev vekk baktropper og var senere med på et stort motangrep mot Balin. Framdriften var knallhard og tok hardt på både hester og menn.

«DA VI NÆRMET OSS SKYTTERGRAVENE SOM SPYDDE UT DØD OG FORDERVELSE, STÅLSATTE HESTENE OG RYTTERNE SEG FOR Å FORSERE UTGRAVDE FALLGRUVER OG DEN FLERRENDE SKUREN AV BLY»

1918

I 1918 tjenestegjorde lettrytterne i Jordandalens trykkende hete og deltok i de to storangrepene mot Es Salt og Amman. Begge slo feil på grunn av været, terrenget og uventet sterk ottomansk motstand. I september 1918 oppnådde ekspedisjonsstyrken et nytt gjennombrudd hvor de knuste ottomanenes hærstyrker i Palestina i slaget ved Megiddo.

Under den påfølgende framrykningen inn i Syria gikk lettrytterregimentene ofte i spissen.

Framrykningen gikk så raskt at infanteriet ble hengende etter, og det meste falt på ryttersoldatene. Lette ryttere tok tusener til fange da fienden brøt sammen, og de knuste alle motstandslommer de støtte på. De var de første som kom inn i Damaskus 1. oktober 1918, men de dro igjen etter få timer og fortsatte forfølgelsen. Da ottomanimperiet undertegnet en våpenstillstandsavtale 30. oktober 1918, hadde kavaleriet rykket fram 50 mil på bare 6 uker, og lettrytterne var blitt en australsk legende.

KAVALERI ELLER INFANTERI?

LETTRYTTERREGIMENTENE VAR RIDENDE RIFLESKYTTERE, ORGANISERT SOM KAVALERI, MEN OPPLÆRT TIL Å KJEMPE TIL FOTS.

I 1917 besto ekspedisjonsstyrkens ridende soldater av 16 britiske yeomanry-regimenter, 12 australske lettkaveleriregimenter, tre regimenter fra New Zealand Mounted Riflemen og tre indiske lansenerregimenter.

Bare inderne var egentlig kavaleri, resten var ridende rifleinfanterister.

Ridende rifleinfanteri var organisert som kavaleri, men kjempet som infanteri. Hvert regiment hadde tre eskadroner på omtrent hundre og femti mann fordelt på fire tropper, pluss maskingevær- og sambandsseksjoner, alt i alt omkring 500 offiserer og menige. Men selv om de red til felts, steg de av og kjempet til fots, mens hver fjerde mann holdt hestene for de andre. Dette ga regimentene en forholdsvis svak frontlinje, men de oppveide den begrensningen med mobilitet og overraskelsesmoment. I begynnelsen var det bare britiske yeomanry-soldater som bar sverd eller var opplært i å bruke dem, men i august 1918 ble sverd utdelt til andre nasjonaliteter også. En skulle kanskje tro at slike stridsmidler var avleggs på nittenhundretallets slagmark, men krigen i Palestina var av en slik art at den slags sjokkaksjoner egnet seg, og mange vellykkede angrep ble satt inn i løpet av felttoget i 1917.

Imperial Camel Corps var ridende infanteri, og hver bataljon på omkring 770 mann besto av 4 kompanier oppdelt i tropper. De fire bataljonene i ICC omfattet atten kompanier, hvorav ti var hentet fra Australias lettryttere.

Krigshistorie norsk-3.indd 65

Ridende rifleinfanterister, yeomanrysoldater og australske lettryttere – de viktigste ridende mannskapene i ekspedisjonsstyrken.

Lettryttere og indisk kavaleri tar ottomanske fanger sent i 1918. Noen av lettrytterne bærer sverd.

«SELV OM DE RED TIL FELTS, STEG DE AV OG KJEMPET TIL FOTS, MENS HVER FJERDE MANN HOLDT HESTENE»

Foto: Kapt. F. Hurley, Lt P.V. Ryan, State Library of Queensland, Mitchell Library, State Library of New South Wales

12. lettrytter, beskrev situasjonen: «Da 12. regiments lange linje dreide i stilling, steg smatringen fra fiendens musketter litt etter litt … Da vi hadde rykket fram en drøy kilometer, satte vi opp frisk fart – vi galopperte mot sterkt forsvart halvmåneformet redutt … Under denne intense ilden, som nå omfattet hyppige salver fra feltartilleriet, måtte de etter hvert vettskremte hestene, som presset hjertet til bristepunktet, krysse dype wadier med bratte skråninger som hemmet framrykningen. Den halvmåneformede redutten – den minnet om en lang, buktende, rykende slange – gjorde forferdelige innhugg i mannskapene og hestene, men formasjonen fortsatte stødig og besluttsomt. Da vi nærmet oss skyttergravene som spydde ut død og fordervelse, stålsatte hestene og rytterne seg for å forsere utgravde fallgruver og den flerrende skuren av bly.»

65

12.02.2019 15:07

Š Alamy

66

Krigshistorie norsk-3.indd 66

12.02.2019 15:07

GLIMT FRA KRIGEN

GLIMT

fra

KRIGEN

GERILJAJAKT I MYRA Tatt ca. 1961

Soldater i den vietnamesiske hæren rykker gjennom myrlende under dekke av røyk under operasjoner mot Vietcong-opprørere. Republikken Vietnams hær ble oppløst etter å ha tapt krigen mot Nord-Vietnam i 1975.

67

Krigshistorie norsk-3.indd 67

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL

I april 1918 dannet Storbritannia verdens første selvstendige flyvåpen med sikte på å dominere luftstridene som begynte å se dagens lys på vestfronten.

AV STUART HADAWAY

En britisk B. E. 2 flyr blant skyene i første verdenskrig. I 1916 skulle denne flytypen bli den første til å skyte ned en zeppeliner over Storbritannia.

68

Krigshistorie norsk-3.indd 68

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL

D

annelsen av RAF var kulminasjonen av spørsmål og problemer som skrev seg helt fra 1912, men hovedpådriveren for forandringen var at tyskerne iverksatte en ny strategisk bombeoffensiv mot Storbritannia i mai 1917. Tyskerne hadde brukt luftskip – populært kalt «zeppelinere» uansett produsent – til å angripe Storbritannia siden januar 1915. Disse angrepene hadde vært relativt små operasjoner hvor en håndfull luftskip fløy uavhengig av hverandre og angrep mål over et stort område. Mållokaliseringen og siktingen var primitiv, og bombelastene var små, så militært og materielt sett hadde de forårsaket få tap av liv og lite skade. Men de hadde alvorlig betydning for britenes moral.

Det ble ofte sagt at i tusen år hadde Den engelske kanal trygget Storbritannia mot ethvert utenlandsk angrep. Det hadde vært en advarsel at Louis Blériot fløy over Kanalen i juli 1909, men dette ble ikke tatt alvorlig før luftskipene kom. Storbritannias væpnede styrker, som stort sett ble regnet for å være verdens beste, lot i 20 måneder til å stå maktesløse overfor angrepene. Men den oppfatningen var ikke helt rettferdig. Britene arbeidet helt fra grunnen av med å bygge et luftvernsystem.

Royal Navy Air Service (RNAS) hadde opprinnelig fulgt den britiske marinens tradisjonelle rolle med å verne Storbritannias kyst. I februar 1916 endret dette seg, og mens RNAS beholdt ansvaret for sjø og kyst, overtok Royal Flying Corps (RFC) forsvaret av innlandet og angrep luftskip over Storbritannia.

Men å avskjære zeppelinere var vanskelig.

Virksomheten til RFC konsentrerte seg først og fremst om krigen på vestfronten, og den krigen hadde like glupsk appetitt på fly som den hadde på menn. RFC strevde med å holde tritt med behovene ved fronten, og bare et par avleggse maskiner kunne avses til forsvar innenlands.

B. E. 2c var det vanligste flyet å bruke, og med en topphøyde på 10 000 fot kunne det bare så vidt nå zeppelinernes normale marsjhøyde. Og det var ikke bare høyden som skapte problemer, det var tiden også. En B. E. 2c brukte over tre kvarter på å klatre til den høyden. En pilot kunne ta av med klare opplysninger om hvor zeppelineren befant seg, men han kunne ikke kommunisere med bakken. Etter avgang ante han ikke hvor på nattehimmelen fienden var – ikke med mindre søkelyskastere fant luftskipet.

«DET BLE OFTE SAGT AT I TUSEN ÅR HADDE DEN ENGELSKE KANAL TRYGGET STORBRITANNIA MOT ETHVERT UTENLANDSK ANGREP» Krigshistorie norsk-3.indd 69

69

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL

«GJENNOM RADIOAVLYTTING KUNNE BRITENE FINNE UT NÅR EN FIENDE STARTET FRA BASEN OG PRØVDE SITT EGET TRÅDLØSE ANLEGG»

T.h.: R. E. 8 regnes ofte som et eksempel på de middelmådige konstruksjonene som kom fra Royal Aircraft Factory

Denne ulempen – manglende evne til å holde piloten informert i sanntid – var kanskje det største problemet for forsvarsskvadronene.

Radar ville selvfølgelig vært veldig nyttig, men innenfor den tidens tekniske begrensninger var luftvernsystemet blitt forbløffende avansert sommeren 1916. Gjennom radioavlytting kunne britene finne ut når en fiende startet fra basen og prøvde sitt eget trådløse anlegg. Eventuelle senere sendinger fra angrepsfartøyet, for eksempel for å be om posisjonsbestemmelse, ble også oppfanget og plottet inn. Dette ga forvarsel om at et angrep var i gjære, og kanskje hvor omfattende det var, slik at forsvaret kunne konsentrere sine styrker. Noen steder langs kysten lyttet akustiske mottakere – «lydspeil» – etter motordur som nærmet seg, men den teknologien var svært upålitelig.

Når luftfartøyene kom inn over land, ble de registrert av det store observatørnettet som var spredt over hele nasjonen. Politi og jernbaneansatte støttet spesielle observasjonsposter bemannet av soldater.

Det kan kanskje virke rart at akkurat de yrkesgruppene var koblet inn, men jernbanen utgjorde et tett nett over hele Storbritannia, og var godt forbundet med både telegraf- og telefonlinjer.

Observasjonen ble raskt ført videre til sektoroperasjonssentraler, og derfra ble de formidlet til London. Posisjoner ble plottet på kart med rutenett, og til slutt ble ruten tegnet med farger som svarte til kulørte segmenter på en urskive hvor hver farge representerte en fem minutters periode. Da så man øyeblikkelig hvor gammel en plottet posisjon var, og de som var eldre enn ti minutter, kunne fjernes.

Disse teknikkene og nettverkene skulle bli gjenopprettet sent på 1930-tallet og utgjøre en grunnpilar i luftvernsystemet under Slaget om Storbritannia.

Fra operasjonssentralen kunne anmodninger om tiltak sendes hovedkvarterene til de forskjellige forsvarselementene. Bortsett fra fly fantes det to linjer av luftvernskyts rundt London, 8 og 14 kilometer fra bykjernen, støttet av en rad søkelys og sperreballonger.

Systemet ble hele tiden utviklet og forbedret, og det samme ble teknologien. For eksempel var luftvernskytset opprinnelig bare feltkanoner Løytnant William Leefe Robinson var den første som skjøt ned en zeppeliner over det britiske fastlandet.

Slik tenker kunstneren seg øyeblikket da løytnant Leefe Robinson skjøt ned den første zeppelineren over Storbritannia.

70

Krigshistorie norsk-3.indd 70

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL

FORSVAR I KAOS SIDEN MARINEN OG RFC OPPTRÅDTE NESTEN UAVHENGIG, HADDE DET BRITISKE FORSVARET SÅRT BEHOV FOR KOORDINERING OG RESTRUKTURERING.

Noen av forsinkelsene som oppsto under flyangrepene i første verdenskrig, skyldtes det uøkonomiske og kaotiske systemet for innkjøp av fly og ikke minst motorer. RFC ble opprinnelig opprettet i 1912 med en militær grein, en sjømilitær grein, en flyskole og det sivile Royal Aircraft Factory. Alle bestillinger på nye fly, foruten utprøving og evaluering av nye fly, skulle gå gjennom fabrikken. Men marinen gikk raskt sine egne veier og samarbeidet direkte med den beskjedne britiske flyindustrien om å utvikle egne maskiner. I 1914 hadde marinen oppnådd full uavhengighet, og den sjømilitære greinen av RFC var blitt RNAS. Royal Aircraft Factory produserte riktignok en del utmerkede fly, men den arbeidet langsomt, og mange følte at den kvalte nytenkning. Dette ble et alvorlig problem da tyskerne begynte å vinne luftherredømme under «Fokker-landeplagen» i 1915 og RFC ble akterutseilt rent teknisk. Det skulle skje på nytt våren 1917, og selv om det tyske luftherredømmet denne gangen skyldtes deres egen taktikk og dårlig britisk opplæring, var det en ren skandale at store deler av RFC fortsatt brukte de samme flyene som de hadde gjort siden 1914.

Royal Aircraft Factory ble som regel syndebukk for disse manglene, og det var nok til en viss grad fortjent, men også andre faktorer hadde deler av skylden. Storbritannias fly- og motorindustri var liten og slet med å holde tritt med etterspørselen.

Royal Aircraft Factory og RNAS lå ofte i direkte konkurranse om å sikre seg den begrensede produksjonen fra fabrikkene. Særlig på motorsiden måtte britene ofte ta inn utenlandske produkter for å dekke behovet, og i Frankrike måtte RFC og RNAS overby både hverandre og det franske flyvåpenet for å få tak i det fabrikkene klarte å produsere.

Det hadde vært gjort flere forsøk på å gjøre systemet mer velkoordinert og effektivt ved hjelp av en serie rådgivningskomiteer, men de manglet utøvende makt og hadde ingen virkning. Særlig Admiralitetet nektet å samarbeide. Ved utgangen av 1916 hadde de to tjenestene 9400 fly av

76 forskjellige typer i bestilling, pluss 20 000 motorer av nesten 60 typer. Selv om problemet hele tiden hadde alvorlige operative konsekvenser, måtte en rettslig gransking til, pluss harde tiltak fra statsministerens side, for å få orden på situasjonen. I desember 1916 ble et nytt flystyre opprettet med offisiell vekt som ministerium, Air Board, og styrets leder, lord Cowdray fra januar til november 1917, fikk status som statsråd.

Flystyret fikk kontroll over konstruksjon av fly, antallene og typene som skulle bestilles, og hvor mange fly som skulle fordeles til hver våpengrein.

Krigsmateriellministeriet hadde kontroll over selve produksjonen av flyene og inspeksjonen av de ferdige produktene, og følgelig overtok de kontrollen over Royal Aircraft Factory. Flystyret bestemte riktignok fordelingen av flyene, men bare i store trekk. De hadde ingen myndighet over hvordan disse flyene ble brukt innenfor hver tjeneste, og Cowdrays ønske om å bygge opp en strategisk bombeflystyrke ble simpelthen ignorert både av RFC og av RNAS. Den nye organiseringen skulle få svært merkbar innvirkning på krigen i luften da den gikk inn i en kritisk fase. I de fire første månedene av 1917 led RFC stadig større tap på vestfronten, noe som kulminerte i «blodige april» da over 250 fly gikk tapt. RFC prøvde å utvide og modernisere, men fikk ikke gjort det så lenge de led så store tap.

I april 1917 begynte nye flytyper som S. E. 5a og Bristol F. 2B Fighter å komme i aktiv tjeneste ved fronten, og fra mai avtok tapene og styrken økte. Gjennom streng styring av produksjons- og leveringssystemene oppnådde man mer enn en dobling av flyleveringene fra 6633 i 1916 til 14 832 i 1917, og samme tendens fortsatte i 1918, da tallet kom opp i 30 782. I juni 1917 godkjente krigskabinettet en utvidelse av RFC fra 108 til 200 skvadroner, pluss en økning i RNAS, for nå var man trygg på at dette målet kunne nås. Økningen skulle omfatte en strategisk styrke på 10 langtrekkende bombeflyskvadroner, et antall som ble økt til 50 skvadroner i august, da det ble behov for gjengjeldelsesangrep mot Tyskland.

Tyske og britiske fly i kamp over vestfronten. I flere faser av krigen hadde britiske fly problemer overfor tyskernes ofte overlegne teknologi og taktikk.

«I DE FIRE FØRSTE MÅNEDENE AV 1917 LED RFC STADIG STØRRE TAP PÅ VESTFRONTEN, NOE SOM KULMINERTE I ‘BLODIGE APRIL’ DA OVER 250 FLY GIKK TAPT»

En britisk flyfabrikk. Storbritannias flyindustri brukte fire år på å vokse seg tilstrekkelig stor med riktig utstyr og godt opplært bemanning.

Lord Cowdray var leder for flystyret fra januar til november 1917.

71

Krigshistorie norsk-3.indd 71

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL som pekte oppover, men de ble litt etter litt forbedret med spesialammunisjon, bedre avstandsmålere, bedre sikter som tok hensyn til bevegelse, og raskere skuddtakt.

Det varte helt til slutten av 1916, men britene overvant til slutt zeppelinertrusselen.

Etter dette kom operative realiteter inn i bildet. Marinen hadde desperat behov for små kanoner med høy skuddtakt til å væpne handelsflåten, som ble påført alvorlige tap av tyske ubåter. Faktisk var tyskerne svært nær ved å vinne dette første slaget om Atlanteren, og vinteren 1916 ble mange kanoner tatt fra luftvernbatteriene til slikt bruk. Dermed var det ikke behov for så mange til å bemanne luftvernskytset. Disse utdannede artilleristene ble sendt til Frankrike, hvor det var sårt behov for dem. Piloter var det også sårt behov for på vestfronten. Innlandsvernskvadronene var allerede pålagt å sende 9 erfarne piloter i måneden til Frankrike (og erstatte dem

«13. JUNI KOM DET FØRSTE DAGSLYSANGREPET PÅ LONDON. 162 MENNESKER BLE DREPT, DERIBLANT 18 BARN FRA EN FOLKESKOLE I POPLAR, OG 432 BLE SÅRET» med nyopplærte menn), men i mars ble det vedtatt å sende ytterligere 36 mann. De 11 innlandsvernskvadronene, hvorav 4 var holdt av til London, skulle egentlig disponere 96 fly. I realiteten hadde de bare litt over 50 luftdyktige maskiner, men vestfronten hadde likevel prioritet nå som zeppelinerne var borte.

Men i mai 1917 ble denne lettede trygghetsfølelsen brått og dramatisk knust.

Zeppelinerne hadde tidligere operert alene eller i svært små grupper og angrepet nesten blindt i nattemørket ved å slippe en håndfull bomber over store områder, men 25. mai

1917 kom 23 tyske fly fra Kampfgeschwader 3 i tett formasjon og nærmet seg London ved høylys dag. Dårlig vær tvang dem bort fra hovedstaden, men de satte inn angrepet lenger sør, slapp bomber og forårsaket store sivile tap i Kent, særlig i Folkestone. Dette sjokket, som kom så kort etter lettelsen over å ha beseiret zeppelinerne, tvang myndighetene til å gjøre noe. Angrepene fortsatte, de ble stort sett utført av tomotors Gotha G. IV tunge bombefly og støttet av noen få, kolossale firemotors Zeppelin-Staaken Riesenflugzeuge, og igjen virket forsvaret ute av stand til å stoppe dem.

En firemotors Handley Page V/1500. Maskinen kom i tjeneste i november 1918 og var konstruert for å bombe Berlin.

72

Krigshistorie norsk-3.indd 72

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL To nye Gotha-angrep og et zeppelinerangrep fulgte i juni. 13. juni kom det første dagslysangrepet på London. 162 mennesker ble drept, deriblant 18 barn fra en folkeskole i Poplar, og 432 ble såret. Britene var ikke i stand til å skyte ned et eneste fiendtlig fly.

Etter et langt opphold – bortsett fra et angrep på Harwich – kom Gothaene tilbake 7. juli med 21 fly som slapp 81 bomber over det sentrale London. RFC gikk opp med 79 fly av 20 forskjellige typer, og RNAS mobiliserte 22. To britiske fly gikk tapt, men én Gotha ble skutt ned over sjøen. Fire andre havarerte av forskjellige årsaker i nærheten av sine egne flystasjoner. I alt 54 personer ble drept og 190 såret i angrepet.

At det lot til å være umulig å stoppe disse angrepene, fikk en rekke umiddelbare virkninger. En av dem var at kong Georg V endret kongefamiliens etternavn fra «SaxeCoburg-Gotha» til «Windsor». Viktigere var det

«I MAI 1917 BLE DENNE LETTEDE TRYGGHETSFØLELSEN BRÅTT OG DRAMATISK KNUST» kanskje at statsminister David Lloyd George 11. juli 1917 utnevnte den sørafrikanske generalen Jan Smuts til å nedsette en komité for flyorganisering og innenlands vern mot flyangrep. Komiteen framla to rapporter henholdsvis 19. juli og 17. august 1917. Den første av dem anbefalte en rekke reformer for å bedre Storbritannias luftvern. Først og fremst etterlyste Smuts bedre koordinering av forsvarstiltakene.

Luftvernsystemene var kanskje avanserte for sin tid, men de var sørgelig dårlig sammenknyttet. RNAS-flyene rundt kysten

samarbeidet med hovedkvarteret for innenlands forsvar, og det samme gjorde RFCs innenlandsbrigade. Med andre ord var tre av de fire hovedelementene underlagt lord French, men det fantes ingen formell forbindelse mellom dem nedenfor dette aller øverste nivået. Alle forsøk på å koordinere tiltak måtte gå opp gjennom alle kommandonivåene til toppen, og deretter ned igjen. Det tok tid.

Smuts anbefalte at det øyeblikkelig ble opprettet et felles hovedkvarter på lavere nivå for å muliggjøre raskere kommunikasjon og «den samkjøringen av kommando som er viktig for en krigsoperasjon». Etter få uker ble London Air Defence Area (LADA) opprettet for å koordinere alt byens forsvar. Smuts anbefalte også at innenlandsskvadronene til RFC formelt skulle gjøres til permanente avdelinger og utstyres med moderne fly, i motsetning til den gjeldende ordningen, hvor de i praksis ble behandlet som reserveavdelinger og

73

Krigshistorie norsk-3.indd 73

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL

DET FØRSTE GOTHA-ANGREPET

ANGREPET 25. MAI 1917 FRAMHEVET MANGE AV DE STERKE OG SVAKE SIDENE BÅDE HOS DET BRITISKE LUFTFORSVARET OG HOS DE TYSKE BOMBEFLYENE. De tyske flyene ble først oppdaget 16.45 av et lite skip i Nordsjøen, og skipet meldte fra til Admiralitetet. 16.55 sendte Admiralitetet ut fly fra Manston og sjøfly fra Felixstowe og Westgate for å avskjære dem. 17.00 kom meldingen til krigsministeriet, og 17.15 var luftvernbatteriene i beredskap – og enkelte åpnet allerede ild mot Gothaene, som nå begynte å komme inn over kysten. RFC sendte ut noe slikt som 33 fly.

Omkring 17.30 kom de 21 Gothaene ut for et lavt skydekke over London og gikk sørover i stedet.

Skydekket hindret sikten fra bakken også, og forsvaret mistet oversikten over hvor angriperne var. Gothaene holdt seg i to formasjoner og gikk sørover mens de slapp sporadiske bomber over de nordre delene av Kent, mens RFC slet med å komme opp i høyde bak dem. Gothaene lå i 14 000 fot, godt over topphøyden til de fleste flyene som ble sendt opp for å finne dem, og som nå lette forgjeves over London. Bare ett RFC-fly, en DH5 som egentlig bare var under forflytning til Frankrike, støtte på fienden og angrep – men ble slått tilbake med skader. 18.00 slapp Gothaene bomber på Ashford, og 18.15 på Hythe og Saltwood på sørkysten av Kent, der det var store forlegninger og militære opplæringsanlegg. Flere sivile ble drept eller såret. 18.20 var Gothaene

over kasernene i Shorncliffe-forlegningen, der 16 kanadiske soldater ble drept og 94 såret av bomber. Noen minutter senere begynte det å falle bomber over Folkestone, en stor kanalkryssingshavn, og en 50-kilos bombe slo ned i Tontine Street bak havnen. Den smale gaten var full av folk som handlet, og det var lang kø utenfor en kolonial som hadde fått inn ny potetforsyning. Eksplosjonen drepte tre menn, kvinner og barn og såret mange flere. En kanadisk soldat var på rekonvalesens der etter å ha blitt såret ved Vimy-åskammen, og han beskrev hendelsen: «Det var som om hele gaten eksploderte. Det røk og brant overalt, men verst var skrikene fra de sårede og fra mødre som lette febrilsk etter ungene sine.»

Totalt 94 personer ble drept, hvorav 17 soldater, og 197 ble såret, hvorav 102 soldater.

Nye RNAS-fly gikk opp fra Dunkirk og avskar angriperne, og de skjøt ned et av bombeflyene over Kanalen.

I alle fall til å begynne med hadde kommando- og kontrollnettet fungert godt under angrepet, det hadde spredt alarmen og aktivisert forsvarsmidlene raskt. Men selve forsvarsmidlene var sørgelig mangelfulle.

En Gotha G. IV gjøres klar til angrepstokt.

En Gotha G. IV nærmer seg London.

En Gotha G. IV med bombelasten. Disse angrepene hadde svært uheldig innvirkning på folks moral.

bare kunne stille mindre antall foreldede fly.

Han mente løsningen på bombeflytrusselen var å sette inn godt koordinerte angrep med jagerformasjoner. Luftvernet skulle også styrkes. Men både flyene og skytset ville ta tid å skifte ut, siden nytt utstyr måtte produseres og bemanning læres opp.

Gothaene fløy tre nye angrep i august 1917, alle rettet mot havner i østre Kent. Og selv om ett av dem ble avbrutt på grunn av dårlig vær, gikk elleve Gothaer tapt denne gangen, hvorav fire ble skutt ned av britiske fly og én av britisk luftvern, mens de øvrige tapene skyldtes havarier eller nederlandsk luftforsvar.

Storbritannias forsvar begynte å bli mer solid, og tyskerne skiftet til nattraid i september. Nå fikk Gothaene alle problemene med å fly og navigere i mørket, og dette hindret selvfølgelig også forsøkene på å avskjære dem. Men radene av sperreballonger i innflyvningene til London var mer effektive om natten, mens luftvernbatteriene tok i bruk sperreildteknikk; i stedet for å skyte mot enkeltfly laget de murer av skudd på visse steder for å ta motet fra fienden og tvinge dem til å snu. Områdene rundt London ble strengt oppdelt i soner for luftvernskyts, ballonger og fly, noe som skapte et lagdelt forsvar og reduserte risikoen for at britiske jagere skulle bli utsatt for det bakkebaserte forsvaret.

Gothaene og de firemotors Riesenflugzeugenes angrep fortsatte helt fram til det siste og største, som fant sted natten 19.–20. mai 1918, det såkalte pinseraidet.

Det besto av 38 Gothaer og 3 Riesenflugzeuge.

Bare 18 av dem klarte å trenge gjennom LADA, og de slapp 72 bomber. De fleste mistet motet på grunn av sperreilden – omkring 30 000 granater ble skutt – og RAF, som flyvåpenet på det tidspunkt ble kalt, sendte 88 maskiner mot bombeflyene. To fiendtlige fly ble skutt ned av luftvernbatterier og tre av nattjagere.

Totalt forårsaket tyske flyangrep 837 dødsfall, hvorav 486 i London, og såret 1991 personer, hvorav 1432 i London, i løpet av den tolv måneders offensiven. 16 britiske fly gikk tapt, mens 24 Gothaer ble skutt ned av britene, mens 36 andre, og to Riesenflugzeuge, gikk tapt i ulykker.

Den første rapporten fra Smuts førte til en vellykket overhaling av innenlandsforsvarets organisering, og 17. august framla han rapport nummer to. Den tok for seg anvendelsen og koordineringen av forsvarets fly, og han var sikkert oppmuntret av det nye flystyrets gode resultater da han konkluderte med at flyene

«DET ER KANSKJE IKKE LENGE TIL FLYOPERASJONER MED RASERING AV FIENDTLIG TERRITORIUM OG ENORME ØDELEGGELSER AV INDUSTRI- OG BEFOLKNINGSSENTRA BLIR KRIGENS HOVEDFRAMGANGSMÅTE, MENS DE ELDRE FORMENE FOR LAND- OG SJØSTRIDSOPERASJONER KAN BLI SEKUNDÆRE OG UNDERORDNET» – General Jan Smuts

74

Krigshistorie norsk-3.indd 74

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL

Politimenn i London gjør seg klare til å advare befolkningen om at et flyangrep nærmer seg

«LUFTVERNBATTERIENE TOK I BRUK SPERREILDTEKNIKK; DE LAGET MURER AV SKUDD PÅ VISSE STEDER FOR Å TA MOTET FRA FIENDEN OG TVINGE DEM TIL Å SNU» burde samles i en selvstendig våpengrein støttet av et luftministerium. Sterkt påvirket av Gotha-raidene hevdet Smuts med stort engasjement at «det er kanskje ikke lenge til flyoperasjoner med rasering av fiendtlig territorium og enorme ødeleggelser av industri- og befolkningssentra blir krigens hovedframgangsmåte, mens de eldre formene for land- og sjøstridsoperasjoner kan bli sekundære og underordnet». Han ville utvikle en strategisk bombeflystyrke til dette formålet – en tanke som fant gjenklang over hele landet, for det britiske folket forlangte gjengjeldelsesangrep mot tyske byer.

Rapporten ble raskt, men i all hemmelighet tatt til følge, og de mange administrative og praktiske problemene omkring opprettelsen av en ny kampstyrke ble grepet an. Likevel fortsatte regjeringen å debattere saken.

Mange av de ledende skikkelsene som ble

T.h.: En tidlig plakat med advarsel om flyangrep.

trukket inn i debatten, deriblant lord Cowdray og general sir Hugh Trenchard, kommandanten for RFC i Frankrike, mente at eventuelle tiltak av den typen burde henstå til etter krigen, mens Smuts og general sir David Henderson, kommandant for RFC og generaldirektør for militær luftfart, ville ha det gjort så raskt som mulig. Det ble til at den siste leiren vant, og 6. november 1917 vedtok regjeringen forslaget til luftforsvarsloven, som ble formidlet videre til parlamentet og undertegnet av kongen i slutten av måneden. 1. april 1918 ble Royal Air Force til. I mellomtiden ble det opprettet en flyoperasjonskomité til å utrede logistikken bak bygging av en strategisk bombeflystyrke. Tidlig i oktober ble den omdøpt til krigsprioritetskomiteen, med omfattende myndighet over produksjon av krigsmateriell.

Så viktig mente man det var å bygge opp en strategisk bombeflystyrke.

RAFS VEKST OKTOBER 1918

ANTALL FLY AUGUST 1914

RNAS LANDOG SJØFLY

93

LANDFLY

20 890

RFC-FLY

179

SJØFLY

1281

LUFTSKIP

3

LUFTSKIP

163

PERSONELL

AUGUST DESEMBER OKTOBER 1914 1917 1918

RNAS-OFFISERER RNAS LAVERE RFC-OFFISERER RFC LAVERE

50 550 147 1097

4765 43 050 15 522 98739

RAF-OFFISERER RAF LAVERE WRAF

–– –– ––

–– –– ––

–– –– –– ––

27 906 263 848 24 190 75

Krigshistorie norsk-3.indd 75

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL Nå ble det mye å gjøre. På ledernivå måtte nytt personell og et departement opprettes, men dette viste seg å bli svært problematisk. Lord Cumbray sa opp, fornærmet over å bli svært tydelig forbigått som første luftfartsminister, en stilling som gikk til lord Rothermere i stedet.

Rothermere var en pressebaron som ikke omstilte seg så godt til politikken. Han kunne ikke fordra at det han foretok seg ble gjenstand for tvil eller innvendinger, og ofte handlet han uten å rådføre seg med sine fremste medarbeidere. Trenchard var blitt hentet hjem fra Frankrike for å bli flystabens første leder, men 13. april 1918 sa han opp fordi han ikke kom overens med Rothermere. Henderson sa også opp fra flyrådet, og ved utgangen av april hadde Rothermere selv sagt opp.

Det var ingen inspirerende begynnelse.

Rothermere ble erstattet av sir William Weir, som gjorde en god jobb i stillingen, mens sir Frederick Sykes, som hadde vært den opprinnelige kommandanten for RFCs militære grein i 1912, ble ny leder for flystaben. Trenchard skulle til slutt vende tilbake til Frankrike og kommandere den uavhengige strategiske bombeflystyrken.

Det var mange administrative spørsmål å besvare angående rangstrukturer, uniformer og organisering. På det feltet gikk RAF svært pragmatisk fram. Bortsett fra at gamle RNAS-avdelinger ble brakt mer på linje med det tidligere RFC, ble de fleste av disse spørsmålene lavt prioritert. Man konsentrerte seg først og fremst om den nye tjenestens operative funksjonalitet. Med 137 skvadroner – pluss noen sveiter – spredt utover verden fra Storbritannia til India, til og med til Nord-Amerika hvis en regnet med opplæringsavdelinger, gjennomførte RAF overgangen uten at stridsfrontene merket mye til det. Tvert imot viste det nye og bedre koordinerte systemet snart sine fordeler.

Etter bare ti uker kunne RAF aktivisere den uavhengige styrken og starte en bombeoffensiv over Tyskland. Styrken var en frukt både av det forbedrede innkjøpssystemet og av den nye styrkens evne til å ekspandere bort fra hærens taktiske fokus. Den påførte tyskernes produksjon små, men alvorlige skader, og var dessuten et hardt slag for fiendens moral. På alle stridsfrontene ekspanderte RAF videre med nye og bedre fly, og antallet aktive skvadroner økte med 30 prosent på bare 8 måneder.

På noen felt fant RAF ny frihet til å komme med ideer og nye løsninger uten å være lenket til hærens forutinntatte meninger. I Palestina kunne RAF for eksempel framlegge en flyvåpenplan for den endelige britiske offensiven i september 1918, den som skulle bli knusende for ottomanstyrkene de kjempet mot. I løpet av noen korte måneder greide RAF å demonstrere flyvåpenets enorme potensial i krig.

Sir Hugh Trenchard, flystyrets første leder.

«RAF GJENNOMFØRTE OVERGANGEN UTEN AT STRIDSFRONTENE MERKET MYE TIL DET. TVERT IMOT VISTE DET NYE OG BEDRE KOORDINERTE SYSTEMET SNART SINE FORDELER»

76

Krigshistorie norsk-3.indd 76

12.02.2019 15:07

RAF BLIR TIL Jageren Bristol F.2B. I 1917 begynte det å bli orden i kaoset, og britene innførte noen ypperlige flytyper.

Sophwith Triplane var et fremragende fly, men ble lite brukt i RNAS på grunn av kaotiske flyinnkjøpsordninger.

Foto: Alamy, Getty, Stuart Hadaway

På Shorncliffe militærkirkegård ligger gravene til kanadiske soldater drept i angrepet 25. mai 1917.

77

Krigshistorie norsk-3.indd 77

12.02.2019 15:07

DET TREDJE RIKE I BILDER

MELLOMKRIGSTIDEN 1918–1938

DISSE SJELDNE OG AVSLØRENDE BILDENE GIR GLIMT FRA DAGLIGLIVET I NAZITYSKLAND OG FORTELLER HISTORIEN OM LANDETS FARLIGE VEI TIL ANDRE VERDENSKRIG.

AV PAUL GARSON ILLUSTRERT VERDENSKRIGSHISTORIE STUTTGART 1916 Dette bildet på omslaget til Verdenskrigens illustrerte historie ble offentliggjort omkring 1916. Tyskere i hjelm med umiskjennelig spir – Pickelhaube – og deres østerrikskungarske allierte framstilles i heroisk marsj mot et slag. Da folk innså sannheten bak slike propagandabilder, ble hele sivilisasjonen dypt sjokkert over krigens blodbad, uansett nasjonalitet. Blodsutgytelse i en slik målestokk hadde knust gamle, rotfestede verdensanskuelser angående historie, menneskeheten, religion, økonomi og moral.

Hele generasjoner av britiske, franske, belgiske, tyske, østerrikske og russiske unge menn forsvant i den langtrukne skyttergravskrigens sølekaos, hvor begrepet «ingenmannsland» fikk en helt ny betydning for de væpnede konfliktenes framtid. Giftige kimer til en framtidig krig ble sådd i det stridsraserte europeiske landskapets blodmyrer.

Samfunnet hadde åpne, verkende sår som aldri grodde ordentlig, særlig ikke i Tyskland, for landet oppfattet seg som offer for forræderi under krigen og strenge straffetiltak etter freden.

Tyske militære og radikale politiske ledere prakket på folket «dolket i ryggen»-unnskyldningen for at Tyskland tapte krigen; landets lojale soldater ble angivelig forrådt av utspekulerte politikere og jødiske tyskfiendtlige krefter.

Hyperinflasjonen i 1923–1925 rammet hardt; det tyske pengesystemet knakk sammen og inflasjonen steg til katastrofale høyder, mens det verdensomspennende økonomiske sammenbruddet etter krakket i 1929 førte til massearbeidsløshet. Den jevne tysker slet fortvilet i et tilsynelatende styringsløst samfunn. Gateslagsmål raste mellom rivaliserende høyre- og venstreorienterte grupper, kommunismetrusselen frontkolliderte med ultranasjonalister – og blant de siste steg det gryende nazipartiet til topps i den voldelige heksegryta av motstridende ideologier.

Det tyske folket var blitt revet fra hverandre utenfra av første verdenskrig og innenfra av voldsomme politiske opptøyer og økonomisk håpløshet, og nå lette de etter en utvei, de grep etter et halmstrå av håp om å få tilbake stabilitet og økonomisk framgang, og angsten ble forsterket av at de betraktet Tyskland som Europas intellektuelle, teknologiske og kreative leder. Hitler og hans erklærte mål om å gjenopprette tysk ære og nasjonal dominans fant et lydhørt publikum.

De følgende originalbildene illustrerer hendelsene i denne perioden mellom to verdenskriger – en tjueårig såkalt «fred» hvor uroen i Tyskland dannet en nasjonal verkebyll som løftet nazistene til makten. Med Adolf Hitler til rors i Det tredje rike skulle nazistiske samfunnsplanleggere begynne å utforme en ny stat av blod og stål som skulle avføde andre verdenskrigs Götterdämmerung.

«DA FOLK INNSÅ SANNHETEN BAK SLIKE PROPAGANDABILDER, BLE HELE SIVILISASJONEN DYPT SJOKKERT OVER KRIGENS BLODBAD» 78

Krigshistorie norsk-3.indd 78

12.02.2019 15:07

DET TREDJE RIKE I BILDER KAOS OG FLAMMEKASTERE I GATENE

GENERALSTREIK I BERLIN I 1923

Det franske og belgiske militæret okkuperte Ruhrdalen, Tysklands største industrisenter, fordi krigserstatninger ikke ble betalt. Som protest iverksatte arbeidere en langvarig streik støttet av Weimarregimet, noe som førte til hyperinflasjon. Prisen på et brød hadde skutt opp til 80 milliarder mark i oktober. På bildet har sivilt politi og militære mannskaper tatt fram flammekaster og maskingevær. Den feilslåtte streiken ble avblåst i september 1923. Bildet ble solgt som kommersielt postkort.

GATEDEMONSTRASJON I MÜNCHEN JULI 1925 «Brunskjorter» fra SA paraderer gjennom regnvåte gater i byen hvor de har hovedkvarteret.

Weimarrepublikkens soldater holder geværene klare, men trer til side mens demonstrantene passerer. En uforferdet fotograf tar bilde mens han selv foreviges av et annet kamera han ikke ser. Weimarregimet hadde forbudt nazipartiet på grunn av oppviglervirksomhet, men forbudet ble opphevet i januar 1925.

Sturmabteilung, «stormavdelingen», marsjerte under kommando av den karismatiske gatebøllen Ernst Röhm. Medlemmene av SA hadde i første omgang til oppgave å beskytte nazipartiets ledere, og å gå i bresjen under gatekamper med kommunister og motstandere fra rivaliserende høyregrupper. I mars samme år ble SS dannet, og opprinnelig ble de kalt «svartordenen». Gruppen besto av bare åtte mann, men skulle danne kimen til en beryktet organisasjon som til slutt skulle telle over en million mann.

HYPERMODERNE MOBIL KOMMUNIKASJON

HØSTEN 1925

«STURMABTEILUNG, «STORMAVDELINGEN», MARSJERTE UNDER KOMMANDO AV DEN KARISMATISKE GATEBØLLEN ERNST RÖHM»

To sivile Berlin-politimenn i tradisjonell shakohjelm poserer med det siste trådløse sender- og mottakerutstyret, deriblant en diger rørradio, en antenne og en bakoverrettet megafonhøyttaler. Disse karene var ofte godt bevæpnet, og Weimarregimet brukte dem sammen med vanlige Reichswehr-soldater til å takle gatedemonstrasjoner som ofte endte med skuddveksling. Senere ble politiet føyd inn under Himmlers SS-kontroll.

79

Krigshistorie norsk-3.indd 79

12.02.2019 15:07

THE UNSEEN THIRD REICH BRUNSKJORTENES PERIODE

MÜNCHEN HØSTEN 1929

Brunskjortene, to millioner uregjerlige, voldsglade, revolusjonslystne menn, utgjorde til slutt en trussel både for Himmlers SS og for Hitlers forsøk på å gjøre seg til lags med den regulære tyske hæren, hvor SA ble betraktet som en farlig mobb.

For å vinne de militære ledernes støtte ga Hitler SS ordre om å renske ut SA-ledelsen. 4. juni 1934, det som skulle bli kalt «De lange knivers natt», ble flere hundre SA-menn arrestert og henrettet, også Röhm, som i sin tid hadde vært Hitlers gode venn og ivrige støttespiller. På dette bildet står Hitlers høyre hånd Rudolf Hess – nummer to fra venstre – sammen med sine kamerater og ser mot kameraet.

«FOR Å VINNE DE MILITÆRE LEDERNES STØTTE GA HITLER SS ORDRE OM Å RENSKE UT SA-LEDELSEN» MØTEROM – SA OG SS KOMMER SAMMEN PÅ EN TYSK RESTAURANT

MÜNCHEN 1930

Tro tilhengere av nazipartiet kom ofte sammen til Gemütlichkeit og noen øl i nærmeste Ratkeller. Det beryktede «ølhallkuppet» 8. november 1923 fant sted på et slikt etablissement, Bürgerbräukeller i

KRONOLOGI 1918 ➧ Første verdenskrig ender 11. november.

1919 ➧

I januar arresteres og skytes lederne for sparakistenes feilslåtte venstreopprør, i juni undertegnes Versaillestraktaten.

München. Der prøvde Hitler og tilhengerne hans å styrte Bayerns statsledelse, første skritt i å overta den legitime Weimarrepublikkens ledelse.

Planleggingen av «revolusjonen» begynte i 1921, etter at Hitler tok styring over det tyske arbeiderpartiet og endret partiets navn til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti.

Hundrevis slo seg sammen med Hitler for

begivenheten i ølhallen, der han kunngjorde – med et pistolskudd – at «Nasjonalrevolusjonen» hadde begynt. Skuddet gikk i taket, og futten gikk raskt ut av planen da politiet og militæret tok kontroll, med flere drepte på begge sider. Etter å ha gjemt seg på et loft i to dager ble Hitler arrestert, stilt for retten og dømt til fem års fengsel, men han greide å utnytte rettssaken til å fremme sin sak.

1918-39 1920 ➧

1921 ➧

1922 ➧

I mars gjorde Betalingen av Tynget av rettighetsløse krigserstatning erstatningskrav Freikorpsbegynner; Hitler unnlater veteraner et overtar ledelsen i det Tyskland mislykket tyske arbeiderpartiet, å betale; i høyreorientert SA grunnlegges under mars dannes kuppforsøk mot Ernst Röhm.

Hitlerjugend. regimet.

1923 ➧

I januar okkuperer franske og belgiske tropper Ruhr, Tysklands industrikjerne, for å drive inn betalingen.

I september blir myndighetenes sedler ubrukelige av hyperinflasjon.

1925 ➧

SS (Schutzstaffel) opprettes som Hitlers personlige livvakt.

1926 ➧ 1928 ➧ Tyskland går inn i Folkeforbundet.

1929 ➧

I august Krakket i Wall undertegner Street; WeimarUSA, republikkens Storbritannia, arbeidsløshet Italia og kommer opp i Tyskland 1,8 millioner.

Kellogg-Briandpakten, en avtale om ikke å gå til krig unntatt i selvforsvar.

1930 ➧ 3,2 millioner arbeidsløse i Tyskland.

80

Krigshistorie norsk-3.indd 80

12.02.2019 15:07

THE INTERIM DET TREDJE YEARSRIKE – 1918-1938 I BILDER FROKOST MED MEIN KAMPF

MÜNCHEN 1931

En Hausfrau har dekket balkongbordet med et par smakløse salt- og pepperbøsser og en blomstervase mens mannen leser konsentrert i en bok av spesiell interesse.

Hitler sonet mindre enn et år av fengselsdommen, og i løpet av den tiden klarte han å diktere Mein Kampf for Rudolf Hess. Boka, som utkom i 1925, var et forvirret manifest for nasjonalsosialismen, og bevegelsens retningslinjer for å gjenreise Tyskland og takle landets fiender.

Millioner av eksemplarer ble solgt i Tyskland og over resten av verden. Ti år etter det feilslåtte ølhallkuppet grep Hitler makten i det nye Tredje Rike.

«MEIN KAMPF, SOM UTKOM I 1925, VAR ET FORVIRRET MANIFEST FOR NASJONALSOSIALISMEN, OG BEVEGELSENS RETNINGSLINJER FOR Å GJENREISE TYSKLAND OG TAKLE LANDETS FIENDER»

TIL VALG FOR DIKTATUR

BERLIN SOMMEREN 1934

24. august ga en folkeavstemning 89,93 prosent støtte for å gi Hitler diktatorisk makt.

1931 ➧ Hitler blir kansler i januar.

Krigshistorie norsk-3.indd 81

1932 ➧

Ledigheten i Tyskland når seks millioner, suppekøene vokser.

1933 ➧

I februar brenner Riksdagen, en forbrytelse som knyttes til kommunistene, og 4000 arresteres. I mars får Hitler total makt gjennom fullmaktsloven, stemt inn av folket; i april maner Goebbels til brenning av «tyskfiendtlige» bøker; de første konsentrasjonsleirene opprettes; Tyskland begynner i hemmelighet å ruste opp.

1934 ➧

I mars får Hitler et tilbakeslag da han ikke får kontroll over Østerrike fordi Mussolini, som har fredsavtale med Østerrike, griper inn. I juni slår Hitler og Himmler til mot SA, og Röhm blir drept. I august slår Hitler sammen kansler- og presidentstillingen og blir suveren leder, Führer. Militære og sivile må avlegge ed på å støtte Hitler.

1935 ➧

I januar, etter en folkeavstemning hvor 90 prosent stemmer ja, føres industridistriktet Saar tilbake til Tyskland etter å ha vært avstått i Versailles-traktaten.

I september vedtas Nürnberglovene som fratar jødene statsborgerskap og andre rettigheter.

1937 ➧

I november inngås antikominternpakten, som er rettet mot Sovjet, med Japan.

Nazi-Tyskland og Mussolinis Italia som inngår RomaBerlinaksepakten.

1938 ➧

I mars klarer Hitler å innlemme Østerrike i det tyske riket etter at et overveldende flertall av østerrikere stemmer ja; i oktober okkuperer Tyskland Sudetland i Tsjekkoslovakia uten et eneste skudd, et «avspenningstiltak» i håp om å forebygge krig.

1939 ➧

I august inngås MolotovRippentroppakten mellom Sovjet og Tyskland, slik at landene i fellesskap kan angripe Polen i september.

81

12.02.2019 15:07

THE UNSEEN THIRD REICH HOLDEN TYSK ARIERFAMILIE

DYREHAGEN I BERLIN SOMMEREN 1935 Kledd for anledningen poserer en familie for et portrett; sønnen i Hitlerjugend er sentrum for oppmerksomheten. Moren er kledd i blomstret sommerkjole og moteriktige sko, mens faren bærer nazipartiets nål og går med stokk, muligens etter skader fra første verdenskrig.

Gutten i hitlerjugenduniformen har

hektet hånden over beltet, en positur Hitler ofte brukte under offentlige opptredener og på offisielle bilder. I 1935 var 60 prosent av tysk ungdom medlem av HJ, der programmene fortrengte både foreldre og skole som viktigste type masseopplæring/ indoktrinering.

«I 1935 VAR 60 PROSENT AV TYSK UNGDOM MEDLEM AV HJ, DER PROGRAMMENE FORTRENGTE BÅDE FORELDRE OG SKOLE SOM VIKTIGSTE TYPE MASSEOPPLÆRING/INDOKTRINERING»

TYSKLANDS TRENINGSKRIG

MADRID 1936

En tysk offiser har kameraet med til Spania, han poserer med adjutantene sine og en av Francos generaler. Hitler hadde skaffet menn og materiell til støtte for borgerkrigen som brøt ut i juli 1936 mellom fascistiske og republikanske styrker. Francos seier etablerte den tredje høyreekstreme staten i Europa ved siden av Tyskland og Italia. Den spanske konflikten endte 1. april 1939, akkurat fem måneder før Tysklands innmarsj i Polen.

82

Krigshistorie norsk-3.indd 82

12.02.2019 15:07

DET TREDJE I BILDER THE INTERIM YEARSRIKE – 1918-1938

FORVANDLING AV EN NY REKRUTT

BERLIN HØSTEN 1936

En lapset antrukket herre har nettopp møtt til militærtjeneste, til stor muntrasjon for befalet som tar imot ham. Verneplikt ble gjeninnført i 1936 da Tyskland gjenopprustet lynraskt i strid med Versailles-traktaten.

FØRKRIGSBESØK VED TYSKE HELTERS GRAV

ØST-PREUSSEN 1937

Wehrmacht-soldater poserer for et bilde med sine kolossale forfedre fra første verdenskrig ved Reichsehrenmal Tannenberg. Monumentet ble satt opp i 1927 i Hohenstein i ØstPreussen – i dag Olsztynek i Polen – til minne om soldatene som falt i slaget om Tannenberg i 1914, den historiske seieren Paul von Hindenburgs tyske hær vant over russiske styrker.

Selv om Hindenburg var ved dårlig helse

i 85 års alder, ble han bedt om å stille til presidentvalg som eneste kandidat med mulighet til å slå Hitler. Hindenburg vant, men det tyske folket og medlemmer av militæret og industrien forlangte at Hitler skulle bli kansler. Hindenburg ga etter og undertegnet fullmaktsloven av 1933, som var begynnelsen på Hitlers overtakelse av regimet. Kort etter, 2. august 1934, døde Hindenburg. «Fedrelandets far» ble gravlagt i Tannenberg.

DET SKRIDER MOT KRIG

BERLIN FEBRUAR 1938 En ung soldat klarer å etterlikne Hitlerhilsenen med en støvelkledd fot.

Men den beryktede marsjstilen ble bare brukt ved spesielle anledninger, den var for fysisk nedbrytende for normal bruk. I 1938 førte Nazi-Tyskland Østerrike inn under sin kontroll, foruten en stor del av Tsjekkoslovakia, og rettet deretter siktet mot Polen. Invasjonen og verdenskrigen begynte 1. september 1939.

83

Krigshistorie norsk-3.indd 83

12.02.2019 15:07

S R E L T HI LOKKER F E ULV

84

Krigshistorie norsk-3.indd 84

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

KRIEGSMARINE IGANGSATTE EN KNUSENDE EFFEKTIV TAKTIKK SOM TRUET MED Å SULTE STORBRITANNIA TIL OVERGIVELSE. TEKST: WILLIAM E. WELSH hadde Dönitz bare 56 operative ubåter til tiden etter de alliertes seier disposisjon – hvorav åtte kun var brukbare i 1945 skrev den britiske til øving eller kystnære aksjoner. I tiden før statsministeren Winston krigen hadde han tryglet om å få i gang et Churchill et flerbindsverk om opprustningsprogram som kunne ha sjøsatt andre verdenskrig, der han 1000 havgående ubåter. Slik mente han at innrømmer at “det eneste Storbritannia kunne kveles. Produksjonen gikk som virkelig skremte meg var imidlertid altfor tregt. ubåttrusselen”.

Dönitz var ubåtveteran fra første verdenskrig.

I historisk perspektiv er det lett å forstå Han hadde vært kaptein på sin egen ubåt, og bekymringene hans. Etterhvert som slaget om han hadde blitt tatt til fange. Dermed visste Atlanterhavet utviklet seg, kjempet øynasjonen han hvor farlig ubåttjeneste var. I 1914-18 en stadig hardere kamp for livet. De tyske ubåtene angrep de allierte handelsskipene med hadde blokaden mislyktes. Hovedårsaken var at de allierte benyttet seg av konvoisystemet. ubøyelig styrke. Fra den dagen Storbritannia Radiokommunikasjonen var dessuten dårlig, og erklærte krig mot Nazi-Tyskland og frem til fire år med stadig større tap av ubåter hadde krigen var over i 1945 senket tyske ubåter i Kriegsmarine rundt 3500 handelsfartøy og 175 røynet på. Dönitz forsto imidlertid at de kunne lykkes med en blokade denne gangen hvis de krigsskip under admiral Karl Dönitz’ driftige, satset på produksjon og sjøsetting av offensive men noen ganger tvilsomme kommando. Til ubåter som angrep i grupper. Det var likevel en sammen 14 millioner tonn med livsviktige frustrerende oppgave å forsøke å overbevise handelsvarer havnet på havets bunn. de høye herrer som planla militærstrategiene, Ubåtenes overlegne treffsikkerhet i deriblant Hitler, at denne taktikken var deres herjingene mot de alliertes handelsflåte ble beste sjanse til å vinne krigen. kronet med stor sukssess, også når det gjaldt å senke britiske krigsskip. Dette var symbolsk viktig, og ble brukt for alt det var verdt i den nazistiske propagandaen. Totalt ble 785 av de 1162 ubåtene Da krigen brøt ut, hadde Dönitz som ble produsert under andre I MAI 1945, allerede satt 22 ubåter verdenskrig, senket. Å få i tjeneste i de viktigste KRIGENS SISTE tjeneste på Ubootwaffe, ferdselsårene i Atlanterhavet.

MÅNED I EUROPA, ubåtstyrken, var forbundet Det var relativt få ubåter, SENKET UBÅTENE med stor fare og frykt. Ved og ingen reell blokade, men 11 439 TONN ALLIERT slutten av krigen kunne nærværet deres ble likevel tallenes tale bekrefte frykten.

HANDELSGODS. lagt merke til. For å nå sine 32 000 sjømenn, 30 prosent jaktmarker gikk ubåtene rundt 35 UBÅTER BLE av ubåtmannskapene, ble drept nordspissen av Skottland i SENKET. i kamp. Det var krigens høyeste stedet for å krysse den farlige prosentandel for alle de passasjen i Den engelske kanal. I tyske militærgrenene.

I

LOV OG ORDEN

Foto: Piotr Forkasiewicz

EN TIDLIG FRYKT

1. september 1939 iverksatte Hitler invasjonen av Polen, til tross for å ha blitt frarådet dette både av admiral Dönitz og hans overordnede, storadmiral Erich Raeder. De prøvde å fortelle ham at Kriegsmarine ikke ville være rustet til krig før i 1944. Hitler sendte likevel ubåtmarinen rett inn i en konflikt den ikke var forberedt på. På det tidspunktet

“AV 1162 UBÅTER SOM BLE PRODUSERT UNDER KRIGEN, GIKK 785 TAPT. UBÅTTJENESTE VAR EN FRYKTET TILVÆRELSE, OG DET MED RETTE.” 85

Krigshistorie norsk-3.indd 85

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER begynnelsen hadde ubåtkapteinen fått stående ordre om å følge internasjonale regler til sjøs.

Det vil si at de måtte gå opp til overflaten, stoppe handelsfartøyet, gjennomsøke frakten og gi mannskapet en mulighet til å forlate skipet og tilby dem hjelp før de senket eller kapret skipet de tok som bytte. Da tyskerne erklærte en hemningsløs ubåtkrig under første verdenskrig, ble amerikanerne dratt inn i krigen, noe Tyskland helst ville unngå så lenge som mulig denne gangen.

3. september 1939 ble det britiske Athenia senket av ubåten U-30, under Kapitanleutnant Fritz-Julius Lemps kommando. Det vekket uhyggelige minner om angrepet på Lusitania, og flere tiltak ble satt i verk mot ubåtfaren.

Etter som slaget i Atlanterhavet utartet, ble Dönitz stadig mer klar over hvor sårbare ubåtene var på overflaten. Her var de utsatt for artilleriild fra bestykkede handelsskip og krigsskip fra den britiske marinen. I tillegg kom angrepene fra fiendens kampfly. Dessuten sendte radiooperatørene på handelsskipene ut meldingen “SSS”, som betydde at de var under angrep av ubåter. Det anså admiralen som brudd på reglene, siden de tyske ubåtene nå ble utsatt for stor fare.

De første trefningene var preget av at ubåtene var i mindretall, noe som var svært frustrerende for Dönitz, i og med at han ikke fikk satt i verk den taktikken han ønsket, nemlig “Rudeltaktik”, eller “ulveflokkHøyre: En førsterormann observerer verden over havflaten i 1941.

“SELV OM TYSKERNE IKKE FIKK INNFØRT ULVEFLOKK-TAKTIKKEN I STOR SKALA TIDLIG I KRIGEN, KLARTE DE LIKEVEL Å RYSTE DEN BRITISKE MARINEN I GRUNNVOLLENE.” taktikken”, som den ble mer kjent som. Han så for seg grupper med opptil 15 ubåter som sammen kunne angripe en alliert konvoi. Da kunne de jage eskorterende krigsskip til de bukket under, og påføre dem maksimal skade.

Hver ulveflokk skulle få utdelt hver sin sone i det enorme Atlanterhavet, og således dekke hver sin del av en etablert handelsrute. Så fort en ubåt oppdaget en konvoi, skulle den skygge

handelsskipene og avvente videre instrukser via radioen fra befalshavende for ubåtene, Befehlshaber der Unterseeboote (BdU). De skulle i sin tur varsle andre båter i området. Når de var mange nok samlet og klare for å gå til angrep, skulle befalshavende i hovedkvarteret gi tillatelse til å gå til angrep. Hver ubåt kunne da angripe uavhengig av hverandre. Ulveflokken foretrakk å angripe om natten, og på overflaten, hvor de enten avfyrte torpedoer fra ca. 600 meters hold eller rett foran konvoien, på kloss hold. Dette var også noe Dönitz hadde stor tro på, og han beordret ofte: “Kom så nært innpå som mulig.”

Til tross for at tyskerne i begynnelsen ikke maktet å innføre ulveflokk-taktikken i like stor skala som de ønsket, klarte de likevel å ryste den britiske marinen i grunnvollene.

17. september 1939 senket U-29, under Korvettenkapitän Otto Schuharts kommando, hangarskipet HMS Courageous utenfor kysten av Irland. En måned senere utførte Kapitanleutnant Günther Prien det største vågestykket under hele ubåtkrigen. Om natten den 14. oktober ledet han ubåt U-47 gjennom blokkeringsskip og kabler som formodentlig skulle beskytte den store hjemmeflåten som lå ankret opp ved Scapa Flow på Orknøyene.

Ubåten senket slagskipet HMS Royal Oak som lå til kai. Prien ble deretter innkalt til Berlin og fikk personlig audiens hos Hitler.

Her ble han tildelt ridderkorset og ble en nasjonalhelt.

Tankskipet Dixie Arrow ligger med brukket rygg og i full fyr etter et torpedoangrep i mars 1942. Like etter at bildet ble tatt gikk det til bunns.

86

Krigshistorie norsk-3.indd 86

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

KOMMANDØR FOR UBOOTWAFFE, ADMIRAL KARL DÖNITZ, MISTET TO SØNNER I ANDRE VERDENSKRIG. PETER DØDE DA U-954 BLE SENKET I NORD-ATLANTEREN I 1943. KLAUS BLE DREPT OM BORD PÅ ET PATRULJESKIP.

“DÖNITZ SÅ FOR SEG GRUPPER MED OPPTIL 15 UBÅTER SOM SAMMEN KUNNE ANGRIPE EN ALLIERT KONVOI. DA KUNNE DE JAGE ESKORTESKIPENE TIL DE BUKKET UNDER, OG PÅFØRE DEM MAKSIMAL SKADE.”

Admiral Karl Dönitz ledet den tyske ubåtstyrken, Kriegsmarine, under andre verdenskrig og etterfulgte Hitler som leder for det tredje riket.

87

Krigshistorie norsk-3.indd 87

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

REGLENE ENDRES

Dönitz var utålmodig etter å iverksette ulveflokk-taktikken i full skala. Selv om første samordnede ubåtangrepene mot britiske konvoier skjedde så tidlig som i 1939, var antallet ubåter fremdeles for lavt. I et notat til admiral Raeder hadde Dönitz skissert planen for hvordan ulveflokkene skulle redusere fiendens forsyninger. Han mente det var nødvendig med 300 operative ubåter for å få det til, gitt at noen av dem var aktive mens andre var under transport eller reparasjon.

Dönitz’ kritikere pekte på hvor fiksert han var på mengden handelstonnasje som måtte senkes, og nødvendigheten av at produksjonen av tyske ubåter måtte økes kraftig slik at den allierte handelsflåten ikke rakk å erstatte skipene som ble senket. Ingen av målene hans ble innfridd. Dönitz var heller ikke fremsynt nok til å ta i bruk bedre teknologi tidlig i krigen.

Type VII-ubåtene hadde begrenset rekkevidde, noe som reduserte effektiviteten over store havområder. Da langdistanse-ubåtene Type IX og Type XXI ble konstruert, var det for sent.

I begynnelsen av krigen økte faktisk produksjonen av ubåter. I 1939 var bare 18 ferdige, etterfulgt av 50 i 1940 og 199 i 1941. Samtidig med at produksjonen økte, hadde Tyskland fremgang på land, noe som ga et enormt overtak. Da Norge og Frankrike ble okkupert våren 1940, fikk nazistene tilgang til nye havner i direkte tilknytning Atlanterhavet – noen steder så mye som 725 kilometer nærmere handelsårene enn basene i Østersjøen og Nordsjøen. Det tok ikke lang tid før franske havnebyer som Bordeaux, Lorient, St. Nazaire, La Rochelle og Brest var i full sving med å produsere krigsmateriell. Det ble bygget ubåtstasjoner i betong for å beskytte ubåtene.

Mer krigserfaring førte også til at ulveflokktaktikken ble utviklet og finslipt.

Over: U-97 kommer tilbake til marinebasen i St. Nazaire etter et tokt i 1941. Ubåten ble senere senket i 1943 av et australsk fly.

“DE VERSTE (ELLER BESTE) UBÅTKAPTEINENE FIKK ETTER HVERT EN IMPONERENDE MERITTLISTE. UBÅTESSET KAPITÄNLEUTNANT OTTO KRETSCHMER HADDE REKORDEN I Å SENKE FLEST SKIP. SOM KAPTEIN FOR U-23 OG U-99 SENKET HAN 47 SKIP OG 273 043 TONN.”

88

Krigshistorie norsk-3.indd 88

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER Havet fråder etter at en synkemine detonerer i kjølvannet av sluppen HMS Starling.

SLIK OPPSTO “RUDEL­TAKTIK” STAHET OG SPLID Da de allierte innførte konvoisystemet i første verdenskrig, viste det seg å være en effektiv strategi mot ubåtenes forsøk på å strupe handelsflåten. Først da konflikten avtok begynte tyske ubåter å samle seg og angripe i små grupper. De lyktes dårlig, ettersom eksortefartøyene slo kraftig tilbake, kommunikasjonsmulighetene var dårlige og det fantes for få skikkelige ubåter. Etter første verdenskrig hadde Versailles-traktaten i praksis nedrustet ubåtflåten. Kriegsmarines primære mål var dermed å oppruste i all hemmelighet.

Samtidig var det en del diskusjoner rundt teorien om gruppeangrep.

Debatten dreide seg ofte om hvorvidt gruppetaktikken var mer eller mindre effektiv enn å satse på teknologiske fremskritt, og om det ville gjøre ubåten til en mye farligere fiende.

Taktikerne holdt stand. Kommandøren for Ubootwaffe, admiral Karl Dönitz, var oppslukt av ideen om ulveflokker, men selve ryggraden i ubåtflåten, Type VII, var ikke nevneverdig mer avansert enn de som ble brukt i krigen en generasjon tidligere. Dönitz fikk ansvaret for Ubootwaffe i 1936, og da var en av hans grunnsetninger å trene på gruppetaktikk.

For å lykkes med ulveflokkene og iverksette “tonnasjekrigen” var Dönitz avhengig av en tilstrekkelig ubåtproduksjon, tilgang til opplært personnel og et samarbeid med Luftwaffe for å rekognosere. Alle disse faktorene utviklet seg i beste fall sakte, og noen ganger motvillig eller ikke i det hele tatt. Dermed førte det til at realiseringen av taktikken med ulveflokker ble forsinket og deres sjanse til å vinne andre verdenskrig svant hen.

Et amerikansk stupbombefly flyr over en konvoi utenfor Sør-Afrikas kyst i november 1941, før USA offisielt var med i krigen.

Ubåtstyrken hadde levert en skuffende innsats under invasjonen av Norge, og de få suksessene hadde kostet flåten fire verdifulle ubåter. Dönitz beordret en nysatsning. I juni 1940 klarte nyrestaurerte og kampklare ubåter å senke 30 handelsskip, som betydde en total handelstonnasje på over 284 000 tonn. Dette markerte starten på den såkalte “lykkelige tiden”. Nå fulgte seks sammenhengende måneder med fremgang uten sidestykke for tyskerne. Ubåtene senket 282 skip og 1 489 795 tonn handelsvarer. Til tross for stor fremgang, klarte Ubootwaffe å sjøsette kun syv eller åtte ubåter denne høsten.

Takket være informasjon fra B-Dienst, den tyske etterretningen for sjømilitæret, fant de ut hvor konvoiene var, og ubåtkapteiner gikk på med dødsforakt og satte inn fulltreffere gang på gang. I løpet av en 30 timer lang nedslakting sent i oktober, senket ti ubåter 29 skip i konvoiene SC 7 og HX 79, uten egne tap.

De verste (eller beste) ubåtkapteinene fikk etter hvert en imponerende merittliste.

Ubåtesset Kapitänleutnant Otto Kretschmer hadde rekorden i å senke flest skip. Som kaptein for U-23 og U-99 senket han 47 skip og 273 043 tonn handelsvarer. Da U-99 ble senket 17. mars 1941, ble han tatt til fange.

Han og en ulveflokk hadde angrepet konvoi HX 112 på vei østover fra Halifax i Nova Scotia til Liverpool. Kapitänleutnant Wolfgang Lüth hadde kommandoen på flere ubåter, deriblant U-43 og U-181. Da krigen var slutt, hadde han senket til sammen 46 skip og 225 204 tonn handelsvarer. Fregattenkapitän Erich Topp senket 35 skip og 197 460 tonn mens han hadde kommandoen på U-57 og U-552.

I løpet av “den lykkelige tiden” ble Kapitän­ leutnant Joachim Schepke gradvis en større helt for tyskerne. Under et angrep senket han fem skip på tre timer. Schepke var en kjekk og sosial mann, og ble kjent som kapteinen

Ubåten U-52 var en Type VII-B som Kriegsmarine sjøsatte i 1938. Den 3. mai 1945 ble den boret i senk ved Danzig.

Viseadmiral Heino von Heimburg var en suksessrik ubåtkaptein under andre verdenskrig.

Han mente at en fremtidig ubåtproduksjon måtte satse på teknologi.

89

Krigshistorie norsk-3.indd 89

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER En ubåtflotilje drar ut på tokt mot de viktige handelsårene i Atlanterhavet i 1939.

DEN 4. JUNI 1944 KAPRET DEN AMERIKANSKE MARINE ET FIENDEFARTØY PÅ ÅPENT HAV FOR FØRSTE GANG SIDEN KRIGEN I 1812. U-505 BLE TATT AV EN “HUNTER-KILLER”GRUPPE I ATLANTERHAVET. I DAG ER UBÅTEN UTSTILT PÅ INDUSTRIMUSEEET I CHICAGO.

90

Krigshistorie norsk-3.indd 90

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

“ULVEFLOKKENE ANGREP SOM REGEL OM NATTEN OG PÅ OVERFLATEN, HVOR DE ENTEN AVFYRTE TORPEDOER FRA CA. 600 METERS HOLD, ELLER RETT FORAN KONVOIEN, PÅ KLOSS HOLD.” på U-100. Han mistet livet under trefningene den 17. mars 1941, som var en del av ulveflokk-angrepet der Kretschmer ble tatt til fange. 15. mars oppdaget kapteinen på U-110, Fritz-Julius Lemp, konvoien HX 112.

Han sendte signal til de grå ulvene om å samle seg. Fire ubåter – U-99, U-100, U-37 og U-74 – responderte på meldingen. Etter mørkets frembrudd navigerte Schepke sin U-100 innenfor rekkevidden til et stort tankskip og torpederte det slik at det sank. Samtidig, og på under en time, senket Kretschmer fire tankere og et fraktskip. 15 minutter senere senket han enda et fraktskip etter å ha fulgt etter midtkolonnen i konvoien, før han midlertidig forsvant.

Schepkes flaks skulle imidlertid snart ta slutt. Konvoien på 41 skip ble eskortert av seks destroyere og korvetter, som trålet farvannet om natten. De oppdaget U-100 på overflaten. Rundt kl. 01.30 beordret Schepke mannskapet sitt om å stupdykke. Men destroyeren HMS Walker var på sporet av ubåten, og la ut synkeminer i et mønster nært innpå den. Schepkes ubåt ristet og skaket. Etter 90 minutter dukket U-100 opp til overflaten igjen. Der ble de møtt av den angrepsklare destroyeren HMS Vanoc.

Vanoc var den første båten som tok i bruk radar for å lokalisere fiendtlige ubåter om natten. Den skar gjennom skroget på U-100 og påførte den store skader. Schepke ble knust mot periskopet idet ubåten sank. 37 av mannskapet gikk også ned med U-100 – bare seks overlevende ble plukket opp. Kretschmer og U-99 ble ofre for Walker, som hadde registrert ubåtsignalene ved hjelp av ASDIC, et system som kunne fange opp lyd under vann. Destroyeren skadet ubåten med synkeminer og tvang den opp til overflaten.

Andre eskortefartøy pepret U-99 med artilleriild. Idet ubåten sank ble Kretschmer og de fleste av mannskapet hans plukket opp fra havet.

Konvoi HX 112 hadde mistet seks skip og 50 000 tonn, men kunne fortsette uten flere hendelser og ankom Liverpool 20. mars.

Kriegsmarine hadde mistet to gode ubåtess, og det var et hardt slag.

Det hjalp heller ikke på stemningen

at helten fra Scapa Flow, Günther Prien, hadde omkommet under et angrep på konvoi OB 293 på vei fra Liverpool til Nord-Amerika. Det skjedde om natten 6. mars, da en ulveflokk bestående av fire ubåter – U-47, U-99, U-70 og U-A (en ombygd tyrkisk ubåt) – slo til i Atlanterhavet utenfor Storbritannia.

Prien hadde sendt ut signal til ubåtene om å samle seg. Deretter fulgte han etter konvoien og slo til etter mørkets frembrudd.

Ulveflokken senket fire skip og gjorde skade på et femte. Svaret fra eskorteskipene skulle imidlertid vise seg å bli knusende. 7. mars senket korvetten HMS Camellia U-70, mens destroyeren HMS Wolverine skal ha stått for senkingen av U-47 ved hjelp av synkeminer, og drepte dermed Prien. Noen historieforskere har kommet frem til at Wolverine angrep U-A i stedet, som haltet tilbake til havn. Den faktiske årsaken til U-47s endelikt er noe diffus, og vi kan bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Skadene den fikk, kan muligens ha blitt påført da den dykket ned.

MOTTILTAK OG FORFERDELSE

Etter hvert som “den lykkelige tiden” tok slutt, ble det klart at Storbritania hadde utviklet bedre teknologi og forsvarssystemer i kampen mot ulveflokkene. Kriegsmarine på sin side fortsatte å satse på taktikk. Det var en rekke ting som gjorde britene bedre rustet, og som førte til at flere ubåter ble uskadeliggjort. De hadde blant annet utstyrt seg med ASDICradaren og forbedret opplæringen til eskortemannskapet. Radar om bord på skipene ble vanligere, og den britiske kystflykommandoen fikk langdistansefly, i likhet med den amerikanske marinen og flyvåpenet noe senere. På toppen av dette ble det utviklet bedre våpen, som “Hedgehog”. Alt dette bidro til at tyskerne mistet ubåter i stadig større omfang. Hedgehog kunne utløse 24 missiler i et mønster som økte sjansen for å treffe fienden.

Den ble introdusert i 1942 og sto bak senkingen av 47 ubåter. Det ble dannet “Hunter-killer”-grupper for å jakte på og uskadeliggjøre ubåtene

91

Krigshistorie norsk-3.indd 91

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER Britiske offiserer inspiserer anti-ubåtvåpenet Hedgehog på et eskorteskip.

Hedgehog var et effektivt våpen mot ubåter som lå grunt i havet.

– jegerne var nå blitt til bytte.

Et av de viktigste anti-ubåtvåpnene de allierte hadde, var den såkalte HuffDuff (High Frequency Direction Finding).

Når radiomeldingene mellom ubåtene og hovedkvarteret ble fanget opp, kunne denne innretningen bruke signalene til å angi en ubåts nøyaktige posisjon. Huff-Duff benyttet seg av to frekvenser for å fange opp posisjonen, både på land og til sjøs. De to frekvensene hadde litt forskjellige signaler, og ut fra avviket kunne man vurdere posisjonen. Sommeren 1942 var dette tatt i bruk, og ubåter ble tatt på sengen om natten. Et intetanende ubåtmannskap ble først overrumplet av drønnet fra flyene, og så av lyskasteren på 22 millioner candela som skar gjennom mørket. Den flombelyste ubåten ble deretter målskive for bomber og artilleriild. I løpet av juli måned ble 12 ubåter sendt til bunns på denne måten. I august ble ni senket, og i løpet av de neste tre månedene ble ytterligere 39 uskadeliggjort. Det antas at Huff-Duff bidro til 25 prosent av alle ubåtsenkingene.

Samtidig med at kunnskapen og antallet eskortefartøy økte i konvoiene, og at forsvarssystemene deres ble stadig bedre, steg også tallet på senkede ubåter dramatisk.

I 1942 gikk 86 ubåter tapt, mens tallet ble nesten tredoblet i 1943, til 241. Dette året ble 42 ubåter senket bare i mai, mens 38 gikk ned i juli. I 1944 ble 234 ubåter senket eller boret i senk.

9. mai 1941 kom gjennombruddet. Da kapret destroyerne HMS Bulldog og HMS

Venstre: Offiserene på en britisk destroyer står på broen og holder utkikk. De er i konvoitjeneste i Atlanterhavet i oktober 1941.

Broadway og korvetten HMS Aubretia ubåt U-110, og sikret seg en intakt Enigma-maskin og annen kryptologisk informasjon som lå om bord. Kaptein Lemp på U-110 ble skutt og drept av en av de britiske marinesoldatene som bordet ubåten. De dekrypterte tyske meldingene fikk kodenavn “Ultra”. Allerede i juli ga Ultra-etterretningen dramatisk gode resultater – tallet på tapt handelstonnasje sank fra 310 000 tonn måneden før til 94 209 tonn i juli.

FRA PAUKESLAG TIL DØDSSTØT

Dönitz forsøkte gjentatte ganger å etablere et “kritisk antall” ubåter i Nord-Atlanteren.

Behovet for støtteoperasjoner i Nord-Afrika gjorde imidlertid at innsatsen hans ble ledet

“PRIEN HADDE SENDT UT SIGNAL OM Å SAMLE SEG. HAN SLO TIL ETTER MØRKETS FREMBRUDD. ULVEFLOKKEN SENKET FIRE SKIP OG SKADET ET FEMTE. MEN SVARET FRA ESKORTESKIPENE SKULLE VISE SEG Å BLI KNUSENDE.”

vekk fra fokusområdet. I 1941 klarte ubåtene å senke hele 292 829 tonn, en sterk økning fra tidligere. De fleste av disse ubåtangrepene ble utført mot konvoier som reiste til og fra Gibraltar, inngangsporten til Middelhavet. Dette var også åsted for britenes første dramatiske og suverene seier over en ulveflokk av ubåter.

I desember 1941 la konvoi HG 76 ut fra Gibraltar med De britiske øyer som mål. De var under beskyttelse av eskortegruppe 36.

Ikke lenge etter at de var ute av havn, ble de oppdaget av en ulveflokk. Deretter fulgte en trefning som skulle vare i fire dager. Kaptein Johnnie Walker ledet de 17 eskortefartøyene, deriblant hangarskipet Audacity. Om morgenen den 17. desember ble U-131 senket etter en felles innsats av Audacity og eskortefartøyene.

Neste dag ble U-434 senket. Kort tid etter ble destroyeren HMS Stanley torpedert og senket av U-574. Walkers eget skip, sluppen Stork, besvarte med å senke U-567 dagen etter.

Audacity ble torpedert og senket 21. desember av U-751, delvis på grunn av kapteinens inkompetanse.

Til tross for at de allierte mistet Audacity og Stanley, hadde fem tyske ubåter blitt senket – det utgjorde halve ulveflokken. Flere ubåter hadde også blitt påført skade. Kun to av 32 handelsskip i konvoi HG 76 ble senket.

Nyhetene om nederlaget nådde Dönitz, og ved utgangen av 1941 var stemningen i ubåtflåtens hovedkvarter heller dyster.

Da USA kom med i krigen 11. desember 1941, ble en håndfull ubåter sendt ut til USAs østkyst. I flere måneder herjet ubåtene vilt

92

Krigshistorie norsk-3.indd 92

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

Over: Et handelsskip blir truffet av et missil avfyrt fra dekk på ubåten som allerede har truffet skipet med en torpedo.

Periskopet på ubåten var et avgjørende element for å kunne overraske skipene den skygget.

Over: Slagskipet Barnham ekspoderer etter å ha blitt torpedert av U-351 i november 1941.

Venstre: Slik ser det ut fra periskopets perspektiv når en torpedo treffer et alliert skip i 1942.

“DEN FAKTISKE ÅRSAKEN TIL U-47S ENDELIKT ER NOE DIFFUS, OG VI KAN BARE GJETTE OSS TIL HVA SOM EGENTLIG SKJEDDE. SKADENE DEN FIKK KAN MULIGENS HA BLITT PÅFØRT DA DEN DYKKET NED.”

93

Krigshistorie norsk-3.indd 93

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

EN ITALIENSK ULVEFLOKK? UBÅTENE I REGIA MARINA

Våren 1940 var den italienske marinen, Regia Marina, i besittelse av nesten 120 ubåter.

Italienerne manglet imidlertid sjøkunnskapene som sine tyske allierte hadde. Da Frankrike falt, beveget italienske ubåter seg til havnene ved Atlanterhavet og etablerte en base i Bordeaux.

De gjorde en skuffende innsats tidlig i krigen, da ti ubåter gikk tapt i løpet av de første tre ukene.

Under hele krigen var kun 30 italienske ubåter operative til sjøs. Øverstkommanderende for den tyske Ubootwaffe, admiral Karl Dönitz, forsøkte å blande inn italienske ubåter i ulveflokkene for å overvåke de atlantiske ferdselsårene.

Problemer med ytelsen ga likevel nedslående resultater. De italienske ubåtene var relativt trege og tungnemme. Derfor ble det meste av de italienske ubåtenes kamperfaring i andre verdenskrig tilegnet under individuelle tokt sør i Atlanterhavet og i Middelhavet. I Atlanterhavet senket italienske ubåter 109 allierte handelsskip og 593 864 tonn frakt.

Leonardo da Vinci var andre verdenskrigs mest suksessrike italienske ubåt, under Gianfranco Gazzana-Priaroggias kommando. Leonardo da Vinci senket 17 skip og 120 243 tonn frakt, deriblant det 21 500 tonn store passasjerskipet Empress of Canada. 22. mai 1943 ble ubåten senket av destroyeren HMS Active og fregatten HMS Ness utenfor spanskekysten. Hele mannskapet omkom. Minst 88 italienske ubåter ble senket under andre verdenskrig.

med amerikanske handelskip, og USA var dårlig forberedt. Aksjonen ble kalt Operasjon Paukeslag, og ubåtene angrep forsvarsløse handelsskip som gikk fra New England via Florida og inn i Det karibiske hav. I mars 1942 ble 95 skip senket, noe som tilsvarte over 530 000 tonn. Den amerikanske marinen og kystvakten fikk omsider innført konvoisystem, blendingspåbud og flere kystpatruljer. Det resulterte i at Dönitz mistet dramatisk mange ubåter, og han så seg nødt til å tilbakekalle ulveflokkene. I løpet av denne “andre lykkelige tiden”, fra januar til august 1942, senket ubåtene 609 skip med en last på totalt 3,1 millioner tonn.

En fordobling av amerikanske anti-ubåtvåpen bidro til at 86 ubåter ble senket i 1942.

Høsten samme år oppnådde ulveflokkene ny suksess i Atlanterhavet og Middelhavet.

På grunn av Operasjon Torch, de alliertes invasjon av Nord-Afrika, ble flere eskortefartøy omdirigert til tjeneste der. Ulveflokkene plyndret konvoiene hemningsløst i oktober og november, og senket over 100 skip hver måned, der henholdsvis 619 417 og 729 160 tonn med handelslast forsvant. Tallet for november ble det høyeste for hele krigen.

Tidlig i 1943 hardnet kampene til midt i Atlanterhavet og vest for Storbritannia.

Konvoiene var spesielt sårbare da de befant seg i det såkalte “svarte hullet”. Dette området var i begynnelsen utenfor rekkevidde for RAFs kystflykommando. Før “hullet” ble lukket med langdistansefly samme vår, var det store allierte

tap her. I løpet av februar og mars 1943 senket tyske ubåter henholdsvis 359 328 og 627 377 tonn i Atlanterhavet. På den annen side ble 18 ubåter uskadeliggjort bare i februar. Øyeblikket da tyskerne tapte ubåtkrigen mot de allierte, inntraff nærmest over natten. Kun uker etter vårens triumfer, var rollene snudd om. I mai 1943 mistet Dönitz hele 41 ubåter, mens bare 264 853 tonn last ble senket. Det var uholdbare tap for ulveflokkene, og de ble tilbakekalt. Selv om de allierte hadde vunnet slaget om Atlanterhavet, fortsatte tyske ubåter å angripe, og tidvis påberope seg seiere som kostet dem mer enn de vant, helt frem til krigens slutt.

ULVEFLOKKENE FORSVINNER

Legenden om ulveflokkene er spunnet på beretninger om stor fare og heltemodige vågestykker. Til tross for Churchills bekymring, vil muligens en nærmere studie av hvordan ulveflokkene aksjonerte gi en annen oppfatning enn den som vanligvis har rådet i etterkrigstidens historiemiljø.

Ubåtenes plyndringstokt var aldri så omfattende at de kunne ha bidratt til å vinne krigen. Våren 1941 gjorde imidlertid ubåtene et såpass stort innhugg at det var grunn til alvorlig bekymring. Dönitz satset på taktiske løsninger, mens virkningene av, og de gjennomgripende Ubåtmannskap og offiserer har møte i baugen av ubåten i 1939. De klaustrofobiske forholdene gjorde det nødvendig med et godt samhold i mannskapet.

Leonardo da Vinci var andre verdenskrigs mest suksessrike italienske ubåt. Den senket 17 allierte skip.

94

Krigshistorie norsk-3.indd 94

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

“MIDDELHAVET VAR OGSÅ ÅSTED FOR BRITENES FØRSTE DRAMATISKE OG SUVERENE SEIER OVER EN ULVEFLOKK AV UBÅTER.” fordelene med teknologiske fremskritt så ut til å gå ham hus forbi. Dette skulle vise seg å få fatale konsekvenser for ulveflokkens offensiv.

Ubåtenes slagkraft lå i at de var flere. Det betydde imidlertid også at de ble levende mål i en operativ kampsone som var trafikkert av eskorteskip med stadig bedre bestykning.

Ulveflokkene var avhengige av radiosamband, noe som ødela for overraskelsesmomentet og en rask respons på ild. Torpedoer som ikke fungerte og de skarve tekniske utbedringene som ble gjort i ubåtene, drev Dönitz og offiserene hans til vanvidd. Det samme gjaldt for kapteinene og mannskapet om bord, som alle satte livet på spill. Atlanterhavets enorme omfang var selvsagt også en faktor. Allierte konvoier kunne fremdeles seile ubemerket over havet. Muligheter ble forspilt, og med dem røk også sjansen for å vinne slaget om Atlanterhavet.

Tallenes tale er klar. Krigsdagbøker fra kaprede ubåter forteller en forbløffende historie.

Realiteten var at mange tyske ubåter kunne gå hele tokt uten å gå i kamp mot en konvoi.

Under 800 tokt – mindre enn 30 prosent av totalt 2700 utførte tokt – involverte faktiske trefninger med fienden. Kun 30 av de nesten

En nazistisk propagandategning viser Stalin som blir spiddet av en ubåt. Ubåtaksjonene senket skip som fraktet våpen og forsyninger til Sovjetunionen.

3300 handelsskipene som seilte til britiske havner ble senket i de åtte første månedene av 1942. I løpet av krigens 42 første måneder seilte over 70 prosent av skipene som ble senket av ubåter enten alene eller hadde blitt akterutseilt av konvoien sin. Av de 620 skipene som ble senket mens de seilte i konvoi, var bare 16 av dem beskyttet både av sjøgående eskorte og luftstøtte. I skarp kontrast til dette ble 65 prosent av alle tapte ubåter i andre verdenskrig senket av eskorterte konvoier.

Ulveflokkene fortjener utvilsomt en plass i historien. En nøktern gjennomgang av prestasjonene deres antyder imidlertid at de aldri hadde en utslagsgivende effekt.

Storbritannia nådde aldri et punkt hvor de vurderte å gi seg.

Men utnyttingen av og oppofrelsene til alle de som kjempet i slaget om Atlanterhavet, både på aksemaktenes og de alliertes side, har gitt ulveflokkene en nærmest mytisk status, og disse djerve mennene skal med rette minnes.

JAKTMARKENE DE GRÅ ULVENE STREIFET HAVENE PÅ JAKT ETTER ALLIERT BYTTE Ubåtene i Kriegsmarine patruljerte over hele Atlanterhavet, fra Island og Skottland i nord, til Sierra Leone utenfor Vest-Afrika, Port of Spain på Trinidad, og på østkysten av USA. De jaktet i Middelhavet, Det indiske hav, Det karibiske hav, Mexicogulfen og Stillehavet.

Selv om Ubootwaffe var spredt tynt utover, var de primære jaktsonene lagt på tvers av konvoirutene mellom øst og vest i Nord-Atlanteren.

De kunne dermed utnytte basene som lå langs

kysten av Frankrike, med tilgang til Biscayabukta.

Ulveflokkene spredte seg utover konvoirutene i en vertikal avsperringslinje, og håpet på at én ubåt oppdaget en konvoi, slik at andre ubåter kunne samle seg og angripe.

Ubåtene lyktes oftest med angrepene de gangene konvoiene hadde få eller ingen eskortefartøy, når konvoien befant seg midthavs uten luftstøtte eller når den akkurat hadde forlatt havn for å legge ut på den lange og farefulle ferden.

En langstrakt alliert konvoi på vei til Casablanca i november 1942. Den er samtidig et fristende mål for ubåtene.

“ULVEFLOKKENE SPREDTE SEG UTOVER KONVOIRUTENE I EN VERTIKAL AVSPERRINGSLINJE, OG HÅPET PÅ AT ÉN UBÅT OPPDAGET EN KONVOI, SLIK AT ANDRE UBÅTER KUNNE SAMLE SEG OG ANGRIPE.” 95

Krigshistorie norsk-3.indd 95

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER n Dönitz var en av Hitlers høyest betrodde militærledere, og ble etter hvert utpekt som hans etterfølger.

96

Krigshistorie norsk-3.indd 96

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

DÖNITZ: HITLERS LØVE

TYSKLANDS ØVERSTKOMMANDERENDE FOR UBÅTFLÅTEN INNFØRTE “ULVEFLOKKSTRATEGIEN” FOR Å SENKE ALLIERTE SKIP. arl Dönitz var en av den tyske Kriegsmarines svært dyktige kommandanter. Hans innovative taktikk innen ubåtkrigføring sørget for at utallige allierte skip ble senket. Til tross for at han ikke var medlem av nazistpartiet, var han en fanatisk tilhenger av Tysklands aggressive utenlandsinteresser, og han var overbevist om at metodene hans ville bidra til å tvinge de alliertes krigsmaskin i kne. Dönitz ble født 16. september 1891 i utkanten av Berlin. Moren var husmor og faren var ingeniør. Hans første møte med tjeneste til sjøs var da han i 1910, som 18-åring, mønstret på som sjøkadett i Kaiserliche Marine. Dönitz viste umiddelbart lederegenskaper og tjente først som flyplassjef. Han ble imidlertid fort lei av stillingen han hadde fått tildelt, og ba om overføring til ubåtstyrken. Ønsket ble innvilget, og snart var han på plass om bord i UC-68, først som vakthavende offiser, før han fikk kommandoen på UC-25 og senere UB-68, i 1918. Hans første periode som ubåtkommandant ble likevel kort; UB‑68 ble senket av britiske krigsskip utenfor kysten av Malta, og Dönitz ble tatt til fange og holdt fengslet til krigen var over.

Dönitz lot seg ikke avskrekke av Tysklands katastrofale tap under første verdenskrig, og heller ikke av sanksjonene som det militære fikk gjennom Versailles-traktaten, og vervet seg til Weimarrepublikkens marine. I 1928 var han forfremmet til kapteinløytnant og tjente som befalhavende på øvelsesskipet Emden.

Her ble han i lang tid, hvor han trente den nye generasjonen av sjøkadetter og seilte over hele verden. Da Adolf Hitler og nazistpartiet kom til makten i Riksdagen, innebar det store endringer for den tyske marine. Hitler valgte å se bort fra Versailles-traktatens restriksjoner for opprustning, og styrket i all hemmelighet den nyetablerte Kriegsmarine med ekstra tilførte midler. Det betydde at ubåtene også var tilbake. Dönitz oppgave ble å ta kommando over ubåtflotiljen. Det sto klart for ham nå at i en fremtidig konflikt ville krigføring under vann spille en avgjørende rolle.

K

var så trygg på at krigføring under vann at han i 1937 ba om at hele Kriegsmarine ble gjort om til ubåter. Dette mente han var den beste måten å sulte ut Storbritannia på i en fremtidig krig. Ønsket ble blankt avvist av hans overordnede, Großadmiral Erich Raeder. Raeder var en generasjon eldre, og sterk tilhenger av tradisjoner. Som veteran i Jyllandslaget var det ingenting han likte bedre enn synet av storslåtte slagskip, som Tirpitz. Han var overbevist om at kryssere fortsatt spilte en viktig rolle i sjøkrig, og anså ubåtangrep som feigt. Åtte måneder før Wehrmacht marsjerte inn i Polen ble Dönitz forfremmet til kommandør med ansvar for hele ubåtflåten. Han innså at Tysklands marine lå etter i opprustningen, både med tanke på hæren og luftvåpenet. Han hadde tidligere fremholdt at 300 ubåter Type VII ville være nok til å beseire den britiske marinen. Da krigen brøt ut, stilte han imidlertid kun med 22 av denne ubåttypen, og 57 ubåter totalt.

Etter å ha barket sammen med Hermann Göring i en diskusjon om å få overført midler fra Luftwaffe til Kriegsmarine, holdt Dönitz seg i bakgrunnen det første året av krigen. I stedet for å sikte seg inn på handelsskip for å strupe Storbritannias forsyninger, var de første toktene rettet mot militærbaser som Scapa Flow, der et britisk hangarskip og et slagskip ble senket uten for store tap av ubåter. Kort tid etter fikk Dönitz det som han ville, og epoken da ubåter jaget som fryktede ulveflokker var i gang. Så fort en alliert konvoi ble oppdaget, ble alle ubåter i nærheten kontaktet via lange kommunikasjonslinjer. Deretter samlet de seg og torpederte fiendens fartøy sønder og sammen. I september 1940 ble Dönitz forfremmet til viseadmiral. Stadig flere ubåter Type VII kom i tjeneste, og taktikken hans viste seg å være lønnsom; “Ulveflokkene” gjorde store innhugg i den britiske handelsfarten. Da Hitler erklærte krig mot USA 11. desember 1941, sto skipene deres for tur.

“EPOKEN DA UBÅTER JAGET SOM FRYKTEDE ULVEFLOKKER VAR I GANG. SÅ FORT EN ALLIERT KONVOI BLE OPPDAGET, SAMLET ALLE UBÅTER I NÆRHETEN SEG. DERETTER TORPEDERTE DE FIENDENS FARTØY SØNDER OG SAMMEN.” n Dönitz’ ulveflokkstrategi slo etter hvert feil i kampen mot de alliertes overlegne teknologiressurser.

ØVERSTKOMMANDERENDE I 1936 ble Dönitz utnevnt til “Führer der Unterseeboote” (kommandant for ubåtflåten).

På dette tidspunktet var han en av verdens ledende eksperter innen krigføring under vann, og Hitler var sikker på at denne avdelingen av Kriegsmarine ville spille en viktig rolle i det tredje rikets krigsmaskin.

Tyske ubåtmannskaper var trent i å jage i flokk for å spore opp og ødelegge fiendens troppetransportskip eller forsyningsskip.

Denne “ulveflokk”-strategien fungerte som havets Blitzkrieg i krigens første par år. Dönitz

97

Krigshistorie norsk-3.indd 97

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER

n Dönitz i varetekt hos den britiske hær etter arrestasjonen i 1945. Han ble tiltalt i Nürnberg og fikk ti års fengsel.

GROßADMIRAL

Hitler krigshissing mot USA blir ofte betraktet som hans største tabbe. Dönitz, derimot, syntes dette var strålende, for da kunne han slippe løs ubåtene på enda flere allierte skip.

Viseadmiralen hadde faktisk oppfordret der Führer til dette i månedsvis. Hitler ble fort tilhenger av ideen om ubåtkrig, og Dönitz fikk stadig høyere anseelse hos Hitler – faktisk i så stor grad at Raeder måtte konkurrere om førerens gunst. I mellomtiden var ubeskyttede amerikanske skip fritt vilt.

Kriegsmarine lyktes i å så splid mellom de britiske og amerikanske flåtene og hadde de avanserte Type IX-ubåtene til disposisjon.

Stadig mer alliert tonnasje ble senket.

Dönitz dirigerte hver minste bevegelse fra hovedkvarteret sitt i Lorient i Bretagne i det okkuperte Frankrike. Her regnet han ut at tyskerne måtte senke 750 000 tonn alliert last hver måned for å tvinge fienden i kne.

Dette skulle vise seg å være umulig. På det meste senket de 637 000 tonn, i juni 1942.

Dönitz tildelt Ridderkorset for sitt dynamiske

lederskap, og ble forfremmet til admiral. Nå fikk han endelig de ekstra ubåtene han hadde bedt om. Fra sommeren 1942 og ut året ble 30 nye ubåter satt i tjeneste hver måned.

Det teknologiske fremskrittet var dessverre minimalt, og for hver gang en ubåt gikk ned, var ubåtkapteinene stadig mindre erfarne.

En seier i slaget om Atlanterhavet var mer avhengig av Dönitz’ strategi enn noen gang før. Senere samme år ble Enigma-koden, som Dönitz’ menn brukte til å sende beskjeder til hverandre med, knekket. I begynnelsen hadde dette liten innvirkning på sjøkrigen, ettersom Kriegsmarine fortsatt hadde overtaket.

Dönitz ble nok en gang forfremmet, og 31. januar 1943 tok han avtroppende Raeders plass som storadmiral. Den nye lederen feiret bragden med å heise flagget til sin øverstkommanderende på hovedkvarteret og forsikre det tyske folk at han skulle “kjempe til siste slutt” i en kampanje som skulle “utkjempes med enda større kraft en noen gang før”.

TIL SISTE SLUTT

Som storadmiral benyttet Dönitz en ovenfraog-ned-struktur. På den måten kunne han personlig overvåke bevegelsene til alle fartøyene sine. Han koordinerte ulveflokkene med kyndig hånd og bisto rekognoseringsfly og andre farkoster. Likevel – uansett hvor dyktig Dönitz var til å synkronisere alle bevegelser, var han i ferd med å tape overfor motpartens teknologiske nyvinninger. Britene og amerikanerne satte inn nye og bedre våpen som skulle skyte tyskerne opp fra dypet.

Dermed svant drømmen om å blokkere De britiske øyer. Dönitz innså til slutt behovet for å oppgradere Kriegsmarine teknologisk, men det var for sent.

I mai 1943 var det slutt på blokaden, og de siste to årene av krigen var preget av tilbakeslag, dog med noen få suksesser innimellom. Nye ubåter, som Type XII og den avanserte men sjeldne XXI, ble raskt satt i tjeneste. Sakte, men sikkert ble Dönitz’ styrker drevet vekk fra Atlanterhavet. De allierte lokaliserte de

AVGJØRENDE ØYEBLIKK UBÅT TYPE VII

EN LITEN UBÅT MED BEGRENSET SKYTS I begynnelsen av krigen konsentrerte Dönitz seg om ubåten Type VII. Den var liten og hadde kort rekkevidde, men han tenkte at den være sterk nok til at Kriegsmarine kunne beseire den britiske marinen. Fartøyet var lite brukbart langt ute i Atlanterhavet, og slet for alvor da USA ble med i krigen. Den ble etter hvert erstattet av en større ubåt, Type IX. Likevel viste det høye antallet Type VII-ubåter hvor uforberedt Tyskland var på en sjøkrig i full skala.

DEN ANDRE LYKKELIGE TIDEN

UBÅTENE GJØR SUKSESS IGJEN Sent i 1941 begynte tyske langdistanseubåter, Type IX, å angripe USA. Perioden ble kalt “Operasjon Trommeslag” eller “Den andre lykkelige tiden”, hvor ubåtene senket en rekke allierte skip. Operasjonen varte i syv måneder, og den første tyske ubåten, U-85, ble truffet og senket så sent som 12. april 1942. Totalt ble 609 allierte skip, tilsvarende 3, 1 millioner tonn, senket i operasjonen. Dette var Dönitz’ og Kriegsmarines siste suksess.

BRØDRENE DÖNITZ

BEGGE BLE DREPT I KRIG Dönitz’ hadde to sønner som begge tjente i Kriegsmarine under andre verdenskrig. Den yngste døde for landet sitt 21 år gammel, da ubåten U-934 ble senket 19. mai 1943. Dette førte til at faren ba avdøde Peters eldre bror Klaus om å forlate aktiv tjeneste i Kriegsmarine, og studere medisin.

Klaus valgte imidlertid å bli og døde om bord i en torpedobåt som ble senket utenfor Selsey i England 13. mai 1944. Samtidig giftet Dönitz’ datter Ursula seg med ubåtkaptein Günther Hessler.

98

Krigshistorie norsk-3.indd 98

12.02.2019 15:08

HITLERS ULVEFLOKKER n Historikere spekulerer i om Dönitz kunne ha beseiret Storbritannia bare med sjømakt, hvis Hitler hadde gitt ham tilstrekkelige midler og støtte.

gjenværende ulveflokkene hans ved hjelp av mikrobølgeradar, og skjøt dem ned én etter én. Den britiske marinen søkte nå aktivt etter ubåter i stedet for å unngå dem, og ubåtene kjempet en kamp de ikke kunne vinne. Dönitz var riktignok en fremragende ubåtkommandør, men han brydde seg lite om ubåtmannskapenes liv og fortsatte å sende utdaterte ubåter ut i kamp mot den svært teknologisk overlegne fienden.

Det tredje riket var i ferd med å kollapse.

De allierte vant stadig mer terreng, samtidig som Hitler ble stadig mer paranoid og nådeløs. Han stolte nesten ikke på noen. Dönitz var imidlertid en av de få kommandørene han stolte på. 20. april 1945, da Wehrmacht var på randen av kollaps, utnevnte han Dönitz til sjef for den nordlige militær- og sivilkommando. Mindre enn en måned senere ble Dönitz igjen forfremmet, da Hitler utpekte ham som sin etterfølger. Han tok tittelen Rikspresident, og statsoverhode for et tredje rike som var i full oppløsning. Som rikspresident forsøkte han å redde så mange tyske liv som mulig. Han rådet innbyggerne til å flykte vestover, vekk fra sovjetene, som rykket stadig nærmere.

Han forsøkte også å forhandle frem gode vilkår for Nazi-Tysklands kapitulasjon. 7. mai 1945 ble en betingelsesløs kapitulasjon signert i Reims med de vestlige allierte.

Dagen etter signerte de med Sovjetunionen, i Berlin. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble Dönitz tiltalt for krigsforbrytelser.

Han ble dømt for å ha forfektet nazisme og for omfattende krigsforbrytelser. Han sonet ti år i fengsel og døde julaften 1980.

Karl Dönitz huskes som en mesterstrateg – og som en konstant pest og plage for de alliertes operasjoner til sjøs. Hadde han fått flere ressurser, kan det tenkes at slaget om Atlanterhavet hadde blitt enda jevnere. n Krysseren Emden, som Dönitz var kaptein på i ett år i mellomkrigstiden.

99

Krigshistorie norsk-3.indd 99

12.02.2019 15:08

STALIN NAZISMENS KIRKEGÅRD I de siste månedene av denne kampen på liv og død skulle en hel hær bryte sammen, og krigslykken skulle vende ryggen til Nazi-Tyskland for godt.

AV NIK CORNISH Slaget om Stalingrad varte i flere måneder, fra 1942 til februar 1943.

100

Krigshistorie norsk-3.indd 100

12.02.2019 15:08

NGRAD D

et hadde ikke vært blant hovedmålene i aksemaktenes sommeroffensiv i 1942, men i september det året var Stalingrad blitt østfrontens brennpunkt, for forsvarsstyrkene ville simpelthen ikke gi seg.

Dette førte til at et stadig større antall tyske mannskaper ble satt inn for å ta byen. Men 16. november 1942 endte det som skulle bli 6. tyske armés siste, desperate forsøk på å drive de medtatte restene av byens forsvarsstyrker vekk fra sine ørsmå, blodige fotfester på vestbredden av Volga.

Stalingrad var en vakkert anlagt industriby som strakte seg 40 km langs vestbredden av

broløse Volga, som enkelte steder er halvannen kilometer bred. Bybebyggelsen var lang og smal, med en bredde på en snau mil og et folketall på 400 000. Mye av befolkningen arbeidet i det store fabrikkdistriktet i nord.

Der var bylandskapet dominert av Dzersjinsky traktorfabrikk, stålverket Rød Oktober, silikatfabrikken og Barrikadij artillerifabrikk.

Sør for sentrum lå den 102 meter høye gravhaugen Mamajev Kurgan, hvor den siden som kontrollerte høyden hadde en perfekt artilleristilling som kunne nå hele byen. Like sør for Mamajev Kugan, ikke langt fra det viktigste fergeleiet, rant sideelven Tsaritsa langs et smalt gjel og møtte Volga i 90 graders vinkel.

Utenfor forstedene strakte bølgende stepper seg i alle retninger og steg svakt mot vest, hvor det var over ti mil til elven Don. Mennene i 62. armé under generalløytnant V.I. Tsjuikovs kommando forsvarte ruinene av det sentrale og nordlige Stalingrad. I sør, som var et mindre industrialisert område, var 64. armé under ledelse av generalmajor M.S. Shumilov. Rundt midten av november var de sovjetiske mannskapene i byen redusert til å holde lommer av forskjellige størrelser, de var som øyer i et hav av ruiner.

Ofte hadde de ingen annen forbindelse enn Volga, hvor de fikk sine ynkelige forsyninger og forsterkninger fra motsatt bredd. Men med

«STALINGRAD VAR BLITT ØSTFRONTENS BRENNPUNKT, FOR FORSVARSSTYRKENE VILLE SIMPELTHEN IKKE GI SEG»

101

Krigshistorie norsk-3.indd 101

12.02.2019 15:09

Etter slutten av novemberangrepene innså de tyske mannskapene i og omkring byen at de måtte bli i Sovjet en vinter til. De forberedte en stille og forholdsvis hyggelig jul, men det viste seg å være litt for optimistisk.

Samlingen av menn og maskiner til Operasjon Uranus skjedde med stor forsiktighet. Bevegelsene til samlingsområdene foregikk stort sett i mørket eller i perioder med dårlig vær. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning ble alle sivile evakuert fra området i oktober, unntatt de som holdt på med bygge- og anleggsarbeid.

Utenfor Stalingrad hadde sovjetrusserne bygget opp to armégrupper. I nord var Sørvestfronten, i sør var Stalingradfronten. Mellom dem lå Donfronten. Stalingrads forsvarsstyrker, 62. og 64. armé, ble innlemmet i Stalingradfronten. Opptil 700 000 mann og 1300 tanks ventet nå på ordrer.

fortvilelsens, tapperhetens og utholdenhetens overmenneskelige krefter holdt de ut og slet ned motstanderne under forhold som minnet om Verdun.

Mot seg hadde de tyskernes 6. armé under generalløytnant Friedrich Paulus, og deler av Armégruppe B, som tilhørte Midtarmégruppen, med generaloberst Max von Weichs som kommandant. Disse styrkene hadde tatt seg østover fra utkanten av byen og fram til en halv kilometers avstand fra Volga. Der ble de stående fast, fanget i et marerittlandskap skapt av deres egne fly- og artilleriangrep. 6. armé var avhengig av en forsyningslinje som strakte seg over steppen til brohodene ved Don, særlig jernbaneovergangen ved Kalatsj sju mil unna.

Armeen var utmattet, men ventet likevel å seire. De var ikke klar over hvor store russiske styrker som konsentrerte seg om flankene deres.

Sovjetisk planlegging

En ambisiøs motoffensiv i Stalingrad-området hadde vært under planlegging siden 12. september. Under en konferanse i Moskva hadde general G.K. Zjukov og generaloberst A.M. Vasilevskij foreslått for Stalin at 6. armé skulle omringes ved hjelp av framstøt gjennom venstre og høyre flanke, som var forsvart av henholdsvis 3. og 4. rumenske armé. Begge de rumenske styrkene hadde lite panser og antitankvåpen, og de holdt stillinger som var sårbare og utnyttet terrenget dårlig.

Panserstyrker skulle bryte gjennom rumenerne, kjøre over steppene og møtes ved Kalatsj.

Strekningen som måtte tilbakelegges av den nordlige greinen var 13 mil, mens den sørlige måtte tilbakelegge 10 mil. Sørvestfronten og Donfronten under henholdsvis generalløytnant

N.F. Vatutin og generalløytnant K.K. Rokossovskij skulle gjøre det nordlige framstøtet, mens Stalingradfronten skulle gjennomføre det sørlige.

Når omringelsen var et faktum, skulle deler av styrken vende innover og holde 6. armé, og andre deler skulle vende utover og hindre eventuelle unnsetningsforsøk som ventelig ville komme fra sørvest. Stalin ga planen sin støtte mindre enn 24 timer etter at den ble framlagt.

Den skulle gå under kodenavnet Operasjon Uranus, og startdagen ble satt til 9. november.

For å kunne samle den enorme mengden menn, våpen og forsyninger som måtte til, ble man enig om at Stalingrads forsvarsstyrker bare skulle få et minimum av forsterkninger, mens mest mulig ressurser skulle sendes til flankene.

Etterretning ignorert

Den rumenske 3. armé forsto at en eller annen form for sovjetisk troppekonsentrasjon pågikk, og ba mot slutten av oktober om tillatelse til å utradere de sovjetiske brohodene over Don ved Serafimovitsj og Klestskaja, men det ble avslått. Tysk etterretning var overbevist om at Sovjet ville rette vinterens hovedoffensiv mot Midtarmégruppen, som fortsatt truet Moskva.

Dessuten lot det til at Stalingrad ville falle når

«DER BLE DE STÅENDE FAST, FANGET I ET MARERITTLANDSKAP SKAPT AV DERES EGNE FLY- OG ARTILLERIANGREP»

som helst, så 6. armé konsentrerte alle sine ressurser om det målet. På høyresiden var Romanias 4. armé like urolig for sovjetiske troppebevegelser og styrkekonsentrasjoner, men også disse bekymringene ble avvist.

Til en viss grad hadde sovjetrusserne bidratt til dette gjennom en serie dårlig forberedte motangrep nord for byen i løpet av oktober.

Disse var blitt slått tilbake uten vanskelighet, noe som ga 6. armé en falsk trygghetsfølelse.

Faktisk fnøs Hitler selv av mulighetene for at Den røde armé skulle gjennomføre noe som kunne kalles en stor operasjon, han mente at kreftene deres var oppbrukt, og at de bare ventet på nådestøtet. 6. armés etterretningsstab advarte Paulus om en sovjetisk troppekonsentrasjon, men han mente de var overdrevent pessimistiske og så bort fra det de sa. Dette var et klassisk tilfelle av å undervurdere fienden.

3. rumenske armé erklærte at et sovjetisk angrep var i vente 7.–8. november, 25 år etter bolsjevikrevolusjonen. Ingenting skjedde, men Luftwaffes rekognoseringsfly støttet rumenernes uro – sovjetrusserne konsentrerte styrkene sine nord for byen. Hitler gikk med på å forsterke rumenerne med XXXVIII panserkorps’ 14. og 22. panserdivisjon og 1. rumenske panserdivisjon. Men disse avdelingene hadde ikke den styrken de skulle, de manglet både moderne stridsvogner og drivstoff. Ikke desto mindre virket de som en mektig styrke – i alle fall i Hitlers hovedkvarter, om ikke ute på steppene. Da general Hermann Hoth, kommandanten for 4. panserarmé – som omfattet XXXVIII panserkorps og VI rumenske korps – nevnte sin bekymring over de sovjetiske troppekonsentrasjonene som bygget seg opp rett overfor VI korps, ble også han ignorert.

102

Krigshistorie norsk-3.indd 102

12.02.2019 15:09

STALINGRAD

6. ARMÉS KRIGSFANGER

Krigsfanger krysser Volga over isen.

FANGENE SOM BLE GJETT I HOP GIKK EN DYSTER FRAMTID I MØTE. Det hadde tatt sovjetrusserne en stund å innse hvor mange som var fanget i Stalingrad-lommen. Derfor rådet det en viss forvirring med hensyn til hvor mange som ble tatt til fange. Det er ikke tvil om at mange aksemaktsoldater ble summarisk henrettet under kampene som en reaksjon på forholdene mange sovjetiske soldater hadde sett at deres egne menn opplevde som krigsfanger. Dessuten var det mange av de tallrike sovjetiske kollaboratørene som prøvde å forsvinne i kaoset. Antallet krigsfanger fra aksemaktene anslås gjerne til 91 000.

Mens Paulus ble avhørt og fikk stabsbilen sin konfiskert, vaklet de sultne, utmattede og syke mennene hans over elven de hadde blødd for å nå. Tusener døde av underernæring, forfrysning og nådeskudd mens de ble gjett østover til leirer de ofte måtte bygge selv. Mens de tidligere kommandantene deres kranglet og inntok holdninger som enten fordømte eller støttet regimet,

fortsatte mannskapene deres å dø.

Krigsfangene ble inndelt etter nasjonalitet; ikke-tyskere ble behandlet en tanke bedre enn sine tidligere allierte og tildelt en viss makt over dem.

Naturlig nok ble det uenighet. For de 45 000 som overlevde til våren og sommeren, var arbeid det eneste som kunne gi et lite håp om å komme hjem igjen. De med ferdigheter i byggfag ble satt til å gjenoppbygge krigsraserte byer, eller til å bygge for partipampene i Moskva, hvor arbeidet deres ble høyt verdsatt. I 1955 vendte bare 5000 Stalingrad-veteraner tilbake til Tyskland.

Stalingrads følger: Døde aksemaktsoldater venter på begravelse i utkanten av byen.

«I 1955 VENDTE BARE 5000 STALINGRAD-VETERANER TILBAKE TIL TYSKLAND»

103

Krigshistorie norsk-3.indd 103

12.02.2019 15:09

I byen fortsatte patruljene. Et velpolert foto av tyskere som beveget seg forsiktig gjennom Rød Oktober stålverk ga mediene i hjemlandet optimistisk propaganda å servere sivilbefolkningen.

Under: Spredningen av tyske panseravdelinger og bruk av stridsvognbesetninger som infanterister i Stalingrad bidro til sen reaksjon på sovjetiske gjennombrudd.

Drivstoff og ammunisjon måtte hentes i depoter bak linjene, men slike ble ofte enten erobret eller ødelagt av forsvarere som flyktet.

Hoths fem rumenske infanteridivisjoner dekket linjen sørover fra Stalingrad til den rumenske 4. armés stilling. For å roe sine alliertes nerver sendte Hitler nok en gang et lite antall panserbrytende kanoner og miner til Romanias 4. armé.

Operasjon Uranus (nord)

Konsentrasjonen av sovjetiske styrker til Operasjon Uranus tok mer tid enn ventet, så Zjukov ba om en utsettelse av angrepet og fikk innvilget ti dager. 18. november ble Zjukov informert om angrepet, og for hans 62. armé kom det i grevens tid, for isen på Volga nærmet seg den tykkelsen hvor den kunne hindre skip, men ennå ikke bære fotsoldater eller kjøretøy.

Mens isflakene fløt forbi bak Stalingrads forsvarsstyrker, var de blitt delt i tre grupper – to små lommer og hoveddelen, som strakte seg fra stålverket Rød Oktober til de sørlige forstedene. Da karene i frontlinjen hørte skytingen i nord om morgenen 19. november, trodde de ikke på at det var motoffensiven de hadde hørt rykter om. Først da de hørte artilleri i sør 24 timer senere, tillot de seg å tro det var sant.

Første offer for Operasjon Uranus ble 3. rumenske armé. 08.50 slo sørvestfrontens 5. tankarmé til mot stedet hvor rumenernes venstre flanke møtte Italias 8. armé. På sin høyre flanke hadde sovjetstyrken plassert 1. gardistarmé for å hindre eventuelle italienske motangrep. Fire timer med desperate kamper

Under: Mannskaper og offiserer feirer at Stalingradfronten og Sørvestfronten har nådd hverandre ved Sovjetskigården 15 km nærmere Stalingrad 23. november.

førte til sovjetisk gjennombrudd med støtte fra det sovjetiske flyvåpenet da morgentåken lettet. Paulus’ hovedkvarter hadde fått melding om angrepet, men ble ikke klar over hvor alvorlig det var før lenger ut på dagen. Da hadde sovjetiske stridsvogner fra IV tankkorps støttet av III gardekavalerikorps trengt gjennom IV rumenske korps’ forsvarsstillinger, støttet på høyre side av 5. tankarmé, som skapte vill forvirring i det rumenske II korps.

I hovedkvarteret til Armégruppe B fikk Paulus ordre fra Weichs om å avbryte innsatsen i Stalingrad «for å flytte styrker til å dekke bakre venstre flanke av 6. armé og sikre sambandslinjene».

Weichs, som var sikker på at Donfrontens angrep var hovedtrusselen, hadde gitt XXXVIII panserkorps ordre om å kjøre rumenerne til unnsetning. Weichs prøvde med andre ord å samle en mobil angrepsstyrke til å holde det

«FIRE TIMER MED DESPERATE KAMPER FØRTE TIL SOVJETISK GJENNOMBRUDD MED STØTTE FRA DET SOVJETISKE FLYVÅPENET DA MORGENTÅKEN LETTET»

Under: Andre broer, som den ved Vertjatsji, var fortsatt på tyske hender.

Det var disse aksemaktene vest for Stalingrad satte kurs for. Men på grunn av hestemangel måtte mye utstyr legges igjen.

sovjetiske panseret tilbake, og til det brukte han nesten alle 6. armés panserdivisjoner og motoriserte divisjoner. Men 16. og 22. panserdivisjon var ikke klare til å forflyttes, for avdelingene deres var spredt over et stort område og dårlig forsynt med ammunisjon og drivstoff. Derfor var 1. rumenske armés foreldede Skoda-stridsvogner nesten de eneste kjøretøyene som sto til rådighet.

De rumenske panserstyrkene støtte på T34stridsvognene til XXVI tankkorps og unngikk så vidt å bli utslettet. De sovjetiske panser- og kavaleristyrkene hadde streng ordre om å unngå alvorlige kamper, det primære målet deres var å omringe 6. armé, så de rykket videre og lot de kaotiske gruppene av rumenske forsvarere bli igjen til støtteinfanteriet. Nå måtte de tyske infanteridivisjonene nord for Stalingrad orientere seg vestover for å dekke flankene og baktroppen. Tyskernes 376. infanteridivisjon var nærmest rumenerne og begynte å bøye seg mot venstre, og det samme gjorde 44. infanteridivisjon, men på grunn av drivstoffmangelen var dette en problematisk manøver, og det ble nødvendig å reise fra utstyr. De neste 24 timene trakk disse formasjonene og 384. infanteridivisjon seg tilbake mot sørvest og Don. Sør for disse avdelingene prøvde 14. panserdivisjon å fastslå retningen i det sovjetiske framstøtet, mens 22. panserdivisjon vek tilbake for I tankkorps.

Enda vanskeligere ble det for Armégruppe B på grunn av frontene flankedivisjonene prøvde

104

Krigshistorie norsk-3.indd 104

12.02.2019 15:09

STALINGRAD En sovjetisk 76-mm infanteristøttekanon gjøres klar til å skyte. Motstandslommer ble overlatt til oppfølgingsavdelinger. Mat og andre forsyninger ble ofret til fordel for drivstoff og ammunisjon.

«DE RUMENSKE PANSERSTYRKENE STØTTE PÅ T34STRIDSVOGNENE TIL XXVI TANKKORPS OG UNNGIKK SÅ VIDT Å BLI UTSLETTET» å holde. For Romanias 3. armé handlet det om en strekning på to til to og en halv mil. I sør var Romanias 4. armés høyre flanke patruljert av 8. kavaleridivisjon, som prøvde å holde øye med en 15 mils linje.

Operasjon Uranus (sør)

6. armés hovedkvarter lå to mil nord for Kalatsj – sovjetrussernes planlagte møtested – i Golubinskij, uten å være klar over at sovjetiske stridsvogner befant seg bare tre mil fra stillingen deres. I løpet av 21. november ble det besluttet å forflytte styrken til jernbaneknutepunktet Gumrak like vest for Stalingrad, der det også var en flystripe. I løpet av denne bevegelsen kom det en melding som ga 6. armé ordre om å «holde stand tross faren for å bli midlertidig omringet», men den ble oversett. Paulus’ stab var ikke helt klar over trusselen som nærmet seg fra søndre element i knipetangmanøveren.

Stalingradfronten under generaloberst A.I. Jeremenko satte 20. november inn et tre kvarters bombardement før angrepet. Da kanonene stilnet, stormet infanteriet fram 10.45 med støtte av XIII motoriserte korps.

Sovjetiske rapporter om gjennombruddet tydet på en blanding av hardhudet rumensk forsvar og ynkelig kapitulasjon, mens tyske observatører i nærheten uttalte at «sovjetiske tanks ... i mengder ingen har sett maken til» strømmet gjennom snøen og inn i 4. rumenske armés stillinger.

LUFTBROEN DET LYKTES IKKE Å FÅ I STAND LUFTBROEN HITLER HADDE LOVET.

Flyfrakt av forsyninger til Stalingrad-lommens menn og maskiner begynte 23. november. JU-52 transportfly landet på Pitomnik-flyplassen 20 km fra sentrum av Stalingrad.

De kom for det meste fra Tatsinskaja 260 km lenger vest.

For en JU-62 tok turen fem kvarter hver vei, men over tre timer trengtes til lossing, tanking og venting.

Tross de lokale Luftwaffe-kommandantenes innvendinger ville ikke Göring forklare Hitler at luftbroen ikke klarte å levere de nødvendige mengdene av forsyninger. Det ble beregnet at 300 tonn om dagen kunne holde garnisonen i drift, mens 750 tonn om dagen kunne holde den i operativ funksjon. Det siste tallet ble redusert til 500 tonn i lys av erfaringer. Virkeligheten var noe annerledes. Selv da bombeflyene He-111 og FW-200 ble satt inn i tillegg til JU-52, klarte man bare én eneste gang å komme opp i 300 tonn.

Tatsinskaja ble overmannet av sovjetisk panser 24. desember, men gjenerobret fire dager senere.

Flyvningene ble flyttet til flyplasser lenger vest, noe som økte transporttiden. Opptil 45 000 sårede ble evakuert luftveien. Pitomnik falt 17. januar, og Gumrak ble den viktigste flyplassen i seks døgn, inntil også den ble erobret. Den gjenværende flystripen kunne ikke ta imot transportflyene. Forsyninger ble sluppet i fallskjerm, men de fleste gikk tapt i snøen, siden Luftwaffe ikke ville farge de hvite skjermene.

Over: En havarert JU-52 ved Tatsinskaja. Ved overraskelsesangrepet tok mange fly av, men 72 ble ødelagt på bakken, ifølge Luftwaffes tall.

Sovjetrusserne hevdet at 300 ble ødelagt, deriblant «en toglast demonterte fly». Uansett hvilket tall som er riktig, var det et alvorlig slag for luftbroen.

Over: Sovjetrusserne plasserte luftvernbatteri etter luftvernbatteri langs rutene flyene fulgte til Stalingrad. De gjorde alvorlig innhugg i de langsomme, fullastede maskinene som fløy til og fra.

105

Krigshistorie norsk-3.indd 105

12.02.2019 15:09

«18. NOVEMBER BLE ZJUKOV INFORMERT OM ANGREPET, OG FOR HANS 62. ARMÉ KOM DET I GREVENS TID, FOR ISEN PÅ VOLGA NÆRMET SEG DEN TYKKELSEN HVOR DEN KUNNE HINDRE SKIP, MEN ENNÅ IKKE BÆRE FOTSOLDATER ELLER KJØRETØY» 106

Krigshistorie norsk-3.indd 106

12.02.2019 15:09

STALINGRAD Sovjetiske soldater nĂŚrmet seg den omringede 6. armĂŠ, men oppdaget at tyskerne hadde omorganisert seg til en farlig forsvarsstyrke.

107

Krigshistorie norsk-3.indd 107

12.02.2019 15:09

«TYSKERE BLE PRIORITERT, OG MANGE RUMENERE BLE FEID TIL SIDE MED EN FELDGENDARMS MASKINPISTOLKOLBE»

Sovjetiske razvedtsjik-speidere undersøker en bygning på jakt etter fiendtlige soldater. Speiderne var en elite i infanteriet, de ble utstyrt med bedre klær og våpen. På denne tiden manglet mange sovjetiske infanterister vinterkamuflasjehabitt.

108

Krigshistorie norsk-3.indd 108

12.02.2019 15:09

STALINGRAD Det sovjetiske gjennombruddet kom raskt.

Etter bare to timer holdt det rumenske IV korps på å bryte sammen. Tyskernes 29. motoriserte infanteridivisjon kom i siste øyeblikk og stabiliserte situasjonen en kort stund, men ble beordret tilbake for å verne 6. armés sørflanke, og dermed var de medtatte rumenerne overlatt til seg selv. Nå fantes det praktisk talt ikke noe organisert forsvar mellom Stalingradfrontens panserstyrker og Kalatsj, bare problemet med å forsyne T34-stridsvognene med drivstoff kunne forsinke den raske frammarsjen.

Broen ved Kalatsj krysset Don omtrent 75 km fra Stalingrad, men garnisonen oppdaget ikke at de var truet før 21. november, og de var fortsatt ikke klar over at XIII motoriserte korps sto mindre enn fem mil fra stillingen deres. Avdelingene i og rundt Kalatsj besto av noen luftvernbatterier som tilhørte Luftwaffe, forskjellige forsynings- og støttetropper og en del feltpoliti og arbeidere fra Organisasjon Todt. De fleste luftvernkanonene sto på den høyere vestbredden med utsikt over broen og landsbyen Kalatsj på østbredden, der en provisorisk stridsgruppe samlet seg.

Sovjets XXVI tankkorps nærmet seg fra nordvest. De hadde det travelt med å lukke fellen og lot en rekke erobrede tyske kjøretøy danne en pansergruppe som etter tre timers forvirret kamp tok broen intakt og befridde landsbyen. Sovjetrusserne hevdet at de hadde tatt 1500 fanger, men i andre rapporter het det at de tyske mannskapene klarte å kjøre sin vei i retning Stalingrad etter å ha ødelagt forsynings-

og reparasjonsanlegg. Mannskapene fra søndre knipetangelement, IV motoriserte korps, kom til Kalatsj dagen etter. Dermed var Stalingrad omringet, i alle fall så vidt.

Da tyskerne nærmet seg broene over Don, begynte det å danne seg køer som ventet på å komme over. Her ble tyskere prioritert, og mange rumenere ble feid til side med en Feldgendarms maskinpistolkolbe. Rykter om sovjetiske angrep ga bare næring til den økende forvirringen som gikk ubønnhørlig mot kaos. Da folk først kom over elven, var de visstnok bare opptatt av å komme seg til det tilfluktsstedet de trodde Stalingrad var. Spørsmålet som var på alles lepper, ble oppsummert i et dagboknotat: «Kommer vi oss gjennom til den store lomma?»

Andre motstandslommer, som den rumenske under general Mihail Lascar, vaklet også under det sovjetiske påtrykket. Stalingrad, «den store lomma», lot til å by på trygghet, orden og en sjanse til å overleve, mens de forblåste, snødekkede steppene var en kald og pregløs ødemark hvor sovjetisk kavaleri streifet rundt og tok etternølere. Karene i den tyske hærstyrken i øst trodde nesten uten unntak at Den røde armé sjelden brydde seg med å holde krigsfanger i live. 26. november var det ikke andre organiserte grupper av tyske soldater på vestbredden av Don enn 16. panserdivisjon og elementer av 44. infanteridivisjon. De krysset Lutsjinskijbroen den kvelden og sprengte den etter at sistemann kom over.

Nå begynte sovjetrusserne å bygge opp

Da sovjetrusserne rykket inn i byen, ble de forbløffet over hvor mange sivile som dukket fram fra gjemmesteder og tok imot dem.

Disse menneskene var ikke like heldige. Tyskerne drepte dem trolig for de varme klærnes skyld.

sine indre og ytre sperreringer mens Paulus og staben hans strevde med å få en viss orden på 6. armé. 23. november skulle Paulus i det Hitler kalte «festningen Stalingrad» utføre ordren om å «forsvare styrken i alle retninger, og for enhver pris holde nåværende Volga-linje og nordfront mens forsyninger kommer inn luftveien». 20. november opprettet føreren dessuten en ny kommando, Armégruppe Don under feltmarskalk Erich von Manstein, for å rette opp situasjonen i søndre del av Russland.

Dette gjorde han trass i andre bekymringer han hadde på den tiden, som den engelskamerikanske invasjonen i Nord-Afrika og okkupasjonen av Vichy-Frankrike.

Innenfor den 200 kilometers jernringen rundt festningen Stalingrad sto 22 divisjoner med omkring 240 000 mann – deriblant mye av den rumenske 20. infanteridivisjon, en gruppe italienere og hele Kroatias 369. forsterkede infanteriregiment som kjempet i industridistriktet. I tillegg var det opptil 50 000 russiske frivillige som arbeidet for tyskerne eller kjempet på deres side. De ble kalt hiwier, en forkortelse av det tyske ordet for hjelpevillig, og var ofte krigsfanger som kollaborerte for å unngå en ublid skjebne eller sovjetfiendtlige grupper som de lokale kalmykene og donkosakkene. Disse mennene og kvinnene var et klart mål for NKVD, som hadde til oppgave å rydde vekk alle kollaboratører. De var omringet av sju sovjetiske armeer som omfattet både Donfronten og Stalingradfronten, foruten 21. armé fra Sørvestfronten og 62. armé fra selve byen.

Den ytre sperringen strakte seg mer enn 30 mil langs elvene Tsjir, Don og Aksaj. 4. panserarmé hadde klart å bevare et brohode over Tsjir ved Kotelnikovo i sørvest, mens 16. motoriserte infanteridivisjon dekket den øde, ugjestmilde Kalmyk-steppen mellom Armégruppe Don og Armégruppe A i Kaukasus langt nede i sør. Denne siste formasjonen sto nå i alvorlig fare for å bli isolert – svært lite dekket sambandslinjene vestover gjennom Rostov, og den sto ubeskyttet overfor Den røde armé. Det åpenbare spørsmålet var hva 6.

Angrepskanoner plasseres i startposisjon for Operasjon Vinterstorm, som begynte 12. desember.

«STALINGRAD, DEN «STORE LOMMA», LOT TIL Å BY PÅ TRYGGHET, ORDEN OG EN SJANSE TIL Å OVERLEVE» 109

Krigshistorie norsk-3.indd 109

12.02.2019 15:09

Sovjetisk infanteri angriper utkanten av en landsby under Operasjon Vinterstorm. Denne offensiven førte til at Operasjon Ring ble utsatt.

110

Krigshistorie norsk-3.indd 110

12.02.2019 15:09

STALINGRAD

«MENS HØYERE BEFAL BLE KJØRT AV STED TIL ET FORHOLDSVIS MENNESKELIG FANGENSKAP, TRASKET MANNSKAPER AV LAVERE RANG MOT VOLGA OG EN REGELRETT DØDSMARSJ ØSTOVER» Operasjon Vinterstorm

Mens Den røde armé organiserte seg rundt byen, opprettet forsyningslinjer og pustet ut, klargjorde Manstein febrilsk det han hevdet var en unnsetningsaksjon for 6. armé. Men tanken om å bryte ut vakte kontrovers helt fra det øyeblikket de ble omringet. Manstein fikk tildelt tre infanteridivisjoner og tre panserdivisjoner, hvorav bare én kunne settes inn øyeblikkelig.

Hitler ville bare godkjenne et framstøt til Stalingrad som gjorde det mulig å forsyne styrken og sørge for at byen ikke falt, men han kunne gi tillatelse til å bryte ut.

Manstein hadde imidlertid ikke ressurser til å gjøre det og gjenopprette fronten for å dekke Armégruppe A i Kaukasus. Og sovjetrusserne hadde heller ikke avblåst offensiven, for videreføringen av Operasjon Uranus, Operasjon Saturn, skulle etter planen begynne 10. desember.

Saturn var en mye mer ambisiøs omslutningsoffensiv som skulle overvinne Italias 8. armé, som befant seg til venstre for Romanias 4. armés tidligere stilling nord for Stalingrad, for så å rykke videre til Rostov, slik at Armégruppe A ble isolert.

Som forberedelse til denne operasjonen ba Vasilevski Donfronten og Stalingradfronten presse 6. armés yttergrense fra to kanter og møtes ved Gumrak. Kampene begynte første uke i desember, men gikk raskt i stå da de møtte intens, velorganisert motstand, noe som viste at Moskva hadde undervurdert 6. armés styrke og størrelse. Sovjetrusserne var sikre på at de hadde omringet bare 100 000 mann med lite kampevne. Stalin ga derfor Rokossovskij ordre om å planlegge en mer gjennomtenkt offensiv mot Stalingradlommen under kodenavnet Operasjon Ring.

Da Mansteins styrker samlet seg ved Kotelnikov-brohodet, angrep Vasilevskij i forsøk på å ødelegge forberedelsene deres.

Det mislyktes, men tvang Manstein til å endre sin egen angrepslinje. Nå skulle han følge en lengre rute gjennom terreng hvor han måtte krysse elvene Aksaj og Misjkova.

Angrepet førte til at de sovjetiske styrkene i indre jernring konsentrerte seg om å hindre utbrytning. Det avstedkom også Operasjon Lille Saturn, som skulle stoppe Mansteins framstøt.

Selve Operasjon Saturn ble redusert, nå var den bare beregnet på å bryte inn i Armégruppe Dons baktropp via den italienske stillingen. Startdatoen ble satt til 16. desember. Da Mansteins panserstyrke kom til Misjkova – den andre elven som måtte krysses – pløyde Sovjets 6. armé og 1. gardearmé inn i de italienske stillingene, som ga tapt etter to døgn med

harde kamper. Samtidig begynte XXXXVII panserkorps’ linje langs Tsjir-elven vest for Don å slå sprekker. Som kronen på verket satte Stalingradfronten inn et motangrep langs Misjkova og drev Armégruppe Dons panser tilbake til utgangspunktet i løpet av de tre neste dagene. 28. desember gikk en svært rystet Hitler med på å trekke Armégruppe A ut av Kaukasus, og han ga Manstein ordre om å opprette en forsvarslinje 24 mil vest for Stalingrad.

Paulus og 6. armé var overlatt til seg selv. Med Volga islagt var det forholdsvis lett å forsyne Tsjujkovs 62. armé mens fienden slaktet hester og speidet opp i luften etter de ganske få flyene og fallskjermene som dukket opp. Julefeiringen var trykket mens 6. armés moral litt etter litt smuldret, nedslitt av matmangel og lite håp om hjelp. Sovjetrusserne sparte på ressursene for å gjøre seg klare til Operasjon Ring.

Operasjon Ring

Ring skulle etter planen begynt 6. januar, men ble fire døgn forsinket. Hele operasjonen skulle gjennomføres av Donfronten; 62. og 64. armé skulle angripe for å holde fienden opptatt. Lommen skulle deles opp med et innledende angrep som kuttet av «nesen» som pekte vestover fra byen.

Angrepet begynte 09.00. 62. armés angrepsgrupper tok Mamajev Kurgan og Rød Oktober-fabrikken, mens tre sovjetiske armeer ute på steppene gikk løs på styrkens grenselinje og smadret 44. og 376. infanteridivisjon og 29. motoriserte divisjon; divisjonenes mannskaper rømte mot de oppbygde områdene i øst. Etter en kort pause for å samle styrkene til ny dyst kom Rokossovskijs neste angrepsfase, som tok enda fem divisjoner fra 6. armé og tvang Paulus til å flytte hovedkvarteret til kjelleren under Univermag varemagasin i sentrum av byen.

Da menn fra Donfronten 26. januar møtte tropper fra Tsjujkovs kommando, var lommen delt i to, en nordlig og en sørlig del. Fem dager senere ble Paulus forfremmet til feltmarskalk for å styrke viljen til å kjempe videre, men det nyttet ikke. 31. januar klokka 07.35 kunngjorde sørlommen og Paulus at de ville kapitulere.

Nordlommen kjempet videre under ledelse av generalmajor Karl Strecker, som overga seg 2. februar.

Mens høyere befal ble kjørt av sted til et forholdsvis menneskelig fangenskap, trasket mannskaper av lavere rang mot Volga og en regelrett dødsmarsj østover.

Foto: Alamy, CMAF, Stravka

armé nå burde gjøre. Burde de prøve å bryte ut, eller burde de holde stand og stole på Hitlers løfte om en luftbro?

111

Krigshistorie norsk-3.indd 111

12.02.2019 15:09

TIGER Under slaget ved Kursk i juli 1943 møtte to av tidenes beste stridsvogner hverandre i en mektig kappestrid som skulle endre krigens gang.

AV NIK CORNISH

T

yskernes Operasjon Citadell tok sikte på å trykke vekk framspringet i linjen rundt Kursk, men foran de mektige panserdivisjonene deres sto et sovjetisk forsvar som struttet av egne slagkraftige tanks. De to typene hadde så vidt møtt hverandre tidligere samme år, under kampene rundt Rostov ved Don og ved Kharkov, men Kursk var første gang de kjempet i betydelige antall. I juli 1943 sto Midtarmégruppen overfor Midtfronten, og Armégruppe sør gjorde seg klar til kamp mot Voronesjfronten og senere Steppefronten for Kursk-framspringet.

Tigerne var organisert i tunge panserbataljoner på tre eller fire kompanier.

Fire Tigere dannet en avdeling som ble kalt Zug, «tog», og tre eller fire Züge dannet et kompani.

Tanks i et Zug opererte ofte parvis.

Sommeren 1943 var de forskjellige modellene av T-34/76 svært velkjente for Wehrmacht. Den tyske evalueringen av T-34 vinteren 1941–42 ga i praksis rådet «kopier den». Resultatet ble Panther.

Tiger var mindre kjent og forstått blant Den røde armé, men en intakt Tiger var blitt kapret i nærheten av Leningrad i januar 1943

og grundig analysert på testbanen i Kubinka.

En av konklusjonene var at T-34 trengte en større kanon enn den 76-millimeteren som var hovedvåpenet. Resultatet, T-34/85, ble ikke tilgjengelig i tide til Kursk, så Den røde armé måtte basere seg på T-34/76.

«TYSKERNE BLE FORFERDET FØRSTE GANG DE STØTTE PÅ T-34, FOR DE HADDE INGEN PANSERBRYTENDE KANON SOM KUNNE TA KNEKKEN PÅ DEN»

Tyskerne ble forferdet første gang de støtte på T-34, for de hadde ingen panserbrytende kanon som kunne ta knekken på den. Men primitiv taktikk, dårlig opplæring, dårlig vedlikehold og manglende logistisk støtte, særlig på drivstoffsiden, kostet Den røde armé overtaket. Litt etter litt forbedret erfaringen alle disse manglene. Da T-34 med 85 mm kanon ble innført senere i 1943, hadde man også løst mange av de problemene tidligere erfaringer hadde avslørt. Da var overlegenheten

Sovjets pansrede knyttneve

112

Krigshistorie norsk-3.indd 112

12.02.2019 15:10

T-34

TIGER mot T-34

mot

To Tigere opererer i par under felttoget i Sovjetunionen.

Sideskjermene over beltene er tydeligvis fjernet, antakelig for å unngå at hjulene fullpakkes med søle eller sørpe.

gjenopprettet.

T-34 ble utviklet da behovet for en mellomstor stridsvogn viste seg mot slutten av 1930-tallet. Et av de viktigste kravene var at den skulle være lett å masseprodusere.

Blant de forskjellige prototypene ble A-32 valgt, og den fikk betegnelsen T-34. Produksjonen begynte våren 1940, og da 76-versjonen ble utfaset i 1944, var omtrent 35 500 bygget.

Mot slutten av 1941 hadde Stalin nedlagt veto mot større forandringer av T-34 for å forenkle og øke produksjonen. Ikke desto mindre ble modifikasjoner utført mens evakuerte fabrikker langsomt satte i gang produksjonen igjen i 1942–43, og tilgangen til utstyr som radioer og optikk ble raskt bedre. Ved Kursk var T-34 derfor en grundig utprøvd maskin med et rikt tilfang av reservedeler som var lette å skifte ut.

Hvis derimot et av Tigerens innvendige,

overlappende hjul ble skadet, måtte mekanikerne fjerne opptil 8 hjul og løsne 45 maskinskruer. Men først måtte tanken jekkes opp og beltet løsnes. Og etterpå måtte alt selvfølgelig på plass igjen. På en T-34 var den samme operasjonen betydelig enklere.

T-34 var organisert i grupper på tre, der tre grupper utgjorde et kompani og tre eller

«PRIMITIV TAKTIKK, DÅRLIG OPPLÆRING, DÅRLIG VEDLIKEHOLD OG MANGLENDE LOGISTISK STØTTE KOSTET DEN RØDE ARMÉ OVERTAKET»

fire kompanier en bataljon. En tankbrigade bestående av to eller tre bataljoner var gjerne den minste formasjonen som utførte egne operasjoner. Besetningen på fire kunne av og til omfatte kvinner, med følgende oppgavefordeling: fører/mekaniker, mitraljøseskytter/radiooperatør (når radio var montert), lader og kommandant. Med radioen på høyre side av den skrogmonterte mitraljøsen og med kommandanten i tårnet, forutsatte ekstern kommunikasjon at radiooperatøren formidlet informasjon og ordrer til kommandanten via den dårlige intercomen.

Men tankkommandanten var også skytter, og denne viktige oppgaven gikk selvfølgelig ut over evnen til å kommandere.

Føreren bar et stort ansvar, han måtte holde tritt med avdelingen, unngå problematisk terreng og i det hele tatt være klar over den

113

Krigshistorie norsk-3.indd 113

12.02.2019 15:10

ofte kaotiske situasjonen rundt dem. Laderen bare ladet, noe som i seg selv var fysisk slitsomt, siden det meste av tankens 100 granater, hver på 9 kilo, lå lagret på dørken.

En T-34-kommandant forteller om en gang han hadde bestilt en granat. Da han skulle se etter, viste det seg at «laderen lå på ammunisjonskassene, nede for telling. Han var bevisstløs av røykforgiftning».

Kruttrøyken fra kanonen kunne slå ut folk fordi stridsvognens ventilasjonsvifte satt så uheldig plassert. Like problematisk for laderen var plassmangelen i tårnet, for kanonens sluttstykke var langt, og hvis tårnet dreide, kunne sluttstykket lett slå ham ut eller forårsake andre skader.

Kommandantens skyteoppgaver var også vanskelige. Først måtte han finne målet via periskopet, så måtte han bruke det separate siktet til å rette inn skuddet – to handlinger som kostet verdifull tid.

Hvis laderen var rask, gikk granaten inn og skuddet ble avfyrt. Dessverre fikk ikke stridsvognbesetninger mye skyteopplæring på forhånd, unntatt mot stasjonære mål, derfor var ikke skytingen noen eksakt vitenskap for karene. Ved Prokhorovka var det svært enkle ordrer som gikk ut til besetningene: Kjør fort mot fienden for å redusere holdet, skyt underveis og bruk terrenget til å maskere framrykningen. T-34 veide 28 tonn med drivstoff og ammunisjon, og var så absolutt

rask og manøvrerbar. Men den led også av elendig optikk og hadde så få utsiktsåpninger at tyskerne kalte besetningen blind. Dette, sammen med kommandantens kombinerte rolle som skytter, ga farlig dårlig oversikt over kampsituasjonen.

«Spartansk» ville vært den mest positive beskrivelsen av stridsvognens indre sett fra besetningens perspektiv. Føreren og mitraljøseskytteren satt ubekvemt og vondt plassert, noe som ble fysisk slitsomt særlig for føreren. Da 5. gardetankarmé kjørte 40 mil for å forsterke Voronesjfronten, måtte kameratene løfte førerne ut fra plassene og massere dem til de kom noenlunde til hektene.

Disse mennene og kvinnene hadde kjørt stridsvognene sine i mørket tre netter på rad for å bevare overraskelsesmomentet, og for å unngå å bli angrepet av Luftwaffe. Mentalt må påkjenningen ha vært voldsom. Det foreligger ingen tall på hvor mange tanks som brøt sammen underveis, men det store flertallet nådde åpenbart fram. I og med at Tigermotorene var så lite pålitelige, ville neppe like mange tyske tanks klart det.

En rad T-34 rykker mot Prokhorovka under slaget ved Kursk.

T-34 ble ofte brukt til å flytte soldater raskt gjennom ulendt eller utsatt terreng.

«KRUTTRØYKEN FRA KANONEN KUNNE SLÅ UT FOLK FORDI STRIDSVOGNENS VENTILASJONSVIFTE SATT SÅ UHELDIG PLASSERT» Tigere på en rullebane i 1944. Vi ser tydelig laget av zimmeritpasta som skulle hindre magnetladninger i å feste seg.

114

Krigshistorie norsk-3.indd 114

12.02.2019 15:10

TIGER mot T-34

SPESIFIKASJONER T-34 VÅPEN

Fra februar 1941 var kanonen en 76,2 mm F-34 som kunne skyte panserbrytende, høyeksplosive eller splintgranater. Vognen hadde to 7,62 mm mitraljøser, den ene skrogmontert og den andre montert parallelt med hovedkanonen. Tidligere modeller hadde ført 77 granater, hvorav 9 lå i selve tårnet og resten i beholdere som dannet dørken under tårnet. Av disse var 21 panserbrytende. Da det sekskantede tårnet ble innført, økte antallet granater til 100, med 14 plassert i tårnet. For å kunne trenge gjennom en Tigers tykke frontpanser måtte man ha kortere hold enn 500 meter.

MOTOR

Alle modeller hadde en V2 dieselmotor som ga en toppfart på 47 km/t på veien og 36 km/t i terrenget.

DRIVSTOFFKAPASITET

Innvendig lå 610 liter fordelt i 8 dieseltanker innebygget i skroget. Fra og med 1943-modellen var opptil 3 sylindriske ytre tanker festet på baksiden, de rommet 270 ekstra liter. Tidligere utgaver hadde to utvendige drivstoffkasser på skroget bak motorrommet.

Rekkevidden var 380 km på veien eller 260 km i terrenget.

PANSRING

FRONTPLATE 45 mm skrådd 60° TÅRN 45 mm skrådd 30° VÅPENFUNDAMENT 85 mm SIDER 40 mm skrådd 40° AKTERPLATE 40 mm skrådd 48° DØRK 16 mm under besetningen, 14 mm under motoren

«T-34 VAR SÅ ABSOLUTT RASK OG MANØVRERBAR. MEN DEN LED OGSÅ AV ELENDIG OPTIKK OG HADDE SÅ FÅ UTSIKTSÅPNINGER AT TYSKERNE KALTE BESETNINGEN BLIND»

115

Krigshistorie norsk-3.indd 115

12.02.2019 15:11

Menn og maskiner ligger havarert pĂĽ Kursks opprevne slagmark.

116

Krigshistorie norsk-3.indd 116

12.02.2019 15:11

TIGER mot T-34

«INNVENDIG VAR TIGER BETYDELIG ROMMELIGERE. DESSUTEN VAR DEN OVERFLATEBEHANDLET, NOE SOM REDUSERTE FAREN FOR AT BESETNINGEN SKULLE BLI SKADD AV SPRUTENDE METALLSPLINTER NÅR EN GRANAT TRAFF KJØRETØYET»

117

Krigshistorie norsk-3.indd 117

12.02.2019 15:11

TYSKLANDS STORE KATT Tiger ble unnfanget som en tung stridsvogn av den typen som kaltes «gjennombruddstank».

Men utviklingen gikk sakte, og etter å ha gjennomgått en serie prototyper valgte man to konkurrenter til kontrakten – den ene produsert av Porsche, den andre av Henschel. Henschel Tiger gikk i produksjon i august 1942, og produksjonen endte to år senere. I alt ble 1350 bygget.

Av videreutviklinger basert på denne originalen var det bare Tiger II som fikk nevneverdig betydning, de andre var stort sett irrelevante. Tiger oppfylte så absolutt tungvekterkravet, den veide omkring 56 tonn fullastet. Det betydde at den trengte broer med 60 tonns kapasitet for å krysse vann, og slike var det langt mellom. De første 495 Tigerne hadde innebygget snorkel, men den løste ikke så mye, for det var så sin sak å kjøre opp av vannet og inn på en våt og stadig mer

sønderknadd elvebredd.

Man overså tydeligvis det enkle spørsmålet om hvordan en skadet maskin på denne størrelsen skulle kunne flyttes. Det krevde minst to store maskiner å dra en Tiger opp av en grøft eller simpelthen til et sted hvor vedlikeholdsmannskapene kunne reparere den.

Dessuten hadde tyskerne vært så ivrige etter å få Tiger i drift at de ikke hadde produsert og sendt ut nok reservedeler.

Så da de tette sovjetiske minefeltene begynte å gjøre seg gjeldende, manglet vedlikeholdsmannskapene elementære artikler som kjedebolter til belteleddene. Dermed måtte mannskapene ta reservedeler fra andre skadede Tigere for å holde i alle fall noen få i drift. Dette problemet viste seg fra sin verste side på Operasjon Citadells første dag, 5. juli, da miner slo ut 13 av de 14 stridsvognene

til 19. panserdivisjons Tiger-kompani.

Armégruppe nords Tiger-bataljon støtte på slike reparasjonsproblemer at allerede 6. juli, kampenes andre dag, var halvparten av Tigerne ute av drift. Ti motorer og girkasser ble bestilt fra fabrikken i Tyskland, pluss mer elementære deler. Dette ble til slutt sendt med fly, og 9. juli trakk bataljonen seg ut for reparasjoner.

På den annen side var Tiger godt forsynt med radio og intercomutstyr for både intern og ekstern kommunikasjon, foruten ypperlig optikk og et godt antall utsiktsåpninger, slik at en årvåken kommandant fikk bedre overblikk over situasjonen rundt seg enn en stridsvognkommandant i Den røde armé.

Den fem manns besetningens roller var kommandant, kanonskytter, lader, fører og en kombinert radiooperatør/mitraljøseskytter.

Dette er åpenbart en fornuftigere ordning enn i T-34. Innvendig var Tiger betydelig

«TIGER OPPFYLTE SÅ ABSOLUTT TUNGVEKTERKRAVET, DEN VEIDE OMKRING 56 TONN FULLASTET» En Tiger ledsaget av infanteri under framrykning i 1944. Med de brede beltene egnet den seg bedre i snø og gjørme.

118

Krigshistorie norsk-3.indd 118

12.02.2019 15:11

TIGER mot T-34

rommeligere. Dessuten var den overflatebehandlet, noe som reduserte faren for at besetningen skulle bli skadet av sprutende metallsplinter når en granat traff kjøretøyet. T-34, derimot, hadde nakent metall innvendig. Om føreren ble drept eller satt ut av spill, skulle mitraljøseskytteren dra ham unna og overta, noe som var vanskelig i trange T-34. I en Tiger var det bedre plass til denne makabre, men viktige oppgaven.

Som følge av erfaringene som ble høstet ved Kursk, hvor infanteristlag jaktet på stridsvogner ved å feste magnetiske sprengladninger på skroget til tanks som gikk sakte eller hadde kjørt seg fast, fikk Tiger og andre tanks fra og med 1943 et strøk zimmeritpasta på skroget slik at magnetiske sprengladninger ikke festet seg.

SPESIFIKASJONER TIGER

VÅPEN

En 8,8 cm KwK 36-kanon, to 7,92 mm mitraljøser, den ene tårnmontert, den andre skrogmontert til høyre for føreren. 92 høyeksplosive og panserbrytende granater om bord. Effektiv skuddvidde: På 2000 meters hold var det 50 prosents sjanse for å slå ut en T-34 med et treff i det skrå 45 mm frontpanseret. Med treff i side- eller akterplatene var sjansen høyere.

Kommandanten for Liebstandarte tigerkompani bemerket at det ideelle holdet for en god Tigerskytter var 800 meter; da var sjansen for å slå ut målet 100 prosent.

MOTOR

en toppfart på 44 km/t på veien og halvparten av den farten i terrenget.

DRIVSTOFFKAPASITET

568 liter internt ved siden av motorrommet.

Rekkevidden var 117 km på veien og 68 km i terrenget.

PANSRING

FRONTPLATE 100 mm skrådd 80° TÅRN 82 mm VÅPENFUNDAMENT 110 mm SIDER 80 mm skrådd 90° AKTERPLATE 82 mm skrådd 82° DØRK 26 mm

Tiger hadde en Maybach bensinmotor som ga

119

Krigshistorie norsk-3.indd 119

12.02.2019 15:11

UTSLÅINGER OG TAP Debatten og forskningen på dette temaet gir fortsatt historikerne hodebry. Ingen kilde kan egentlig påberope seg å gi endelig svar, siden begge sider hadde sine egne grunner til å overdrive hvor mange fiendtlige vogner de hadde slått ut. Sovjetrusserne overdrev hvor mange de hadde satt ut av spill, særlig når det gjaldt Tigere, for å forsvare sine egne store tap. Tyskerne overdrev på samme vis simpelthen fordi de hadde tapt. Like problematisk er definisjonen av å «slå ut».

Dekker det et belte som skytes i stykker? Et tårn som sprenges av? En så dyp fastkjøring at stridsvognen må forlates? Videre har enkelte russiske forskere etter Sovjetunionens fall latt sine antikommunistiske holdninger komme til uttrykk ved å forstørre Den røde armés tap. Dette innviklede spørsmålet skal vi ikke ta opp her.

Armégruppe sør hadde noe omkring 95 Tigere i drift 4. juli, og 15. juli, da armégruppen stanset og Operasjon Citadells siste slag var slått, hadde de

63. Men sovjetrusserne regnet ikke at kampene på sørsiden av Kursk-framspringet var over før 23. juli, så de fortsatte å telle utslått materiell.

Det er vanskelig å avgjøre hvor mange Tigere som gikk tapt av de 31 stridsvognene Midtgruppen satte inn 5. juli, for 9. armés nedtegnelser er ikke lette å få adgang til. Men 10. juli var 26 fortsatt i drift. 12. juli hadde Midtre armégruppe gjort sitt, og sovjetrusserne hadde startet Operasjon Kutuzov, som tok sikte på å smadre midtgruppen. Etter de tallene å dømme gikk 37 Tigere ugjenkallelig tapt for Armégruppe sør og Midtre armégruppe.

Lettere var det å føre tallene for T-34, som var en vanlig og lett gjenkjennelig vogn. De tre frontene som var inne i bildet, om en regner med pansermateriell fra Steppefronten, satte inn 2730 T-34. Av disse mistet Voronesjfronten og Steppefronten 854, mens Midtfronten bare mistet 175. Dette gjenspeiler bare de forskjellige gradene av panserinnsats på nordre og søndre del av framspringet. Vi må også huske at Den røde armé kunne se nærmere på sine utslåtte stridsvogner etter kampene og reparere dem som var verdt å ta vare på, mens tyskerne ikke hadde den muligheten. Sovjetiske tankbesetninger fikk utbetalt 1000 rubler for hver bekreftede utslåing. Det er interessant å merke seg at Stalin, som vanligvis ikke brydde seg så mye om antall falne og sårede, holdt på å stille general Rotmistrov for retten på grunn av tapene hans 5. gardetankarmé led ved Prokhorovka.

«STALIN, SOM VANLIGVIS IKKE BRYDDE SEG SÅ MYE OM ANTALL FALNE OG SÅREDE, HOLDT PÅ Å STILLE GENERAL ROTMISTROV FOR RETTEN PÅ GRUNN AV TAPENE HANS 5.

GARDETANKARMÉ LED VED PROKHOROVKA»

Forvirringen og uenigheten omkring tapstallene er til en viss grad forståelig når en ser disse bildene av utslåtte Panzer IV. Med en panserskjerm rundt tårnet likner den en Tiger I. Sovjetiske tankbesetninger var ivrige etter å imponere i slagets hete, så det er ikke rart de hevdet å ha slått ut en Tiger når det i virkeligheten var en Panzer IV.

Pavel Rotmistrovs 5. gardearmé led så store tap at Stalin vurderte å arrestere ham.

PÅ SLAGMARKEN ARMÉGRUPPE NORD

De fleste beretninger om Operasjon Citadell konsentrerer seg om Armégruppe sørs bevegelser på grunn av slaget ved Prokhorovka.

Derfor overses ofte de mindre velkjente aktivitetene til Armégruppe nord, og det samme gjelder innsatsen til de 31 Tigerne i Tungpanserbataljon 505. Men 505 fikk ikke med sitt tredje kompani før 8. juli, derfor de lavere tallene.

ARMÉGRUPPE SØR

Hver av de tre SS pansergrenadérdivisjonene i II SS Panserkorps – Liebstandarte, Das Reich og Totenkopf – hadde et integrert kompani Tigere. I tillegg hadde Grossdeutschland pansergrenadérdivisjon sitt eget kompani med 15 Tigere.

Tungpanserbataljon 503 hørte til III panserkorps under Arméavdeling Kempf. Den var delt mellom 6., 11. og 19. panserdivisjon med ett kompani i hver.

T-34

Disse stridsvognene var i universell bruk. De fantes i nesten alle sovjetiske panserformasjoner, bortsett fra noen få spesialavdelinger for tunge stridsvogner.

De viktigste avdelingene var de tre tankarmeene som deltok i forsvarsfasen av kampene ved Kursk. 1. tankarmé inngikk i Voronesjfronten, 2. tankarmé hørte til Midtfronten og 5. gardetankarmé ble holdt i reserve som en del av Steppefronten.

I tillegg hadde forskjellige armeer både i Midtfronten og Voronesjfronten fått tildelt separate tankformasjoner. Disse avdelingene besto hovedsakelig av T-34. Voronesjfronten hadde 946, hvorav 1. tankarmé disponerte 477, 5. gardetankkorps 127 og 7. gardearmé 114. Disse var støttet av ytterligere 584 i 5. gardetankarmé, tankkorps II og X. Midtfronten satte inn omtrent 1200 T-34, fordelt på 2. tankarmé, tankkorps IX og XIX.

«SOVJETISKE TANKBESETNINGER FIKK UTBETALT 1000 RUBLER FOR HVER BEKREFTEDE UTSLÅING»

120

Krigshistorie norsk-3.indd 120

12.02.2019 15:12

TIGER mot T-34

EN

FRONTLINJE

BRYANSKFRONTEN

BRYANSK

OREL ENSE FRONTGR

MIDTARMÉGRUPPEN

1

PONYRI 7

3

1 2

STYRKEPLASSERING TYSKE AVDELINGER

5 4

1. 503. tunge tankbataljon 2. pansergrenaderdivisjon Grossdeutschland 3. SS pansergrenaderdivisjon Liebstandarte 4. SS pansergrenaderdivisjon Das Reich 5. S S pansergrenaderdivisjon Totenkopf 6. 6. panserdivisjon 7. 19. panserdivisjon 8. 7. panserdivisjon

KURSK

ÉGRUPP OG ARM FRONT-

E EGRENS

8 9

SOVJETISKE AVDELINGER

1. 251. tankregiment 2. 259. tankregiment 3. 240. tankregiment 4. 2. tankarmé 5. 237. tankregiment 7. 27. gardetankegiment 8. V gardetankkorps 9. VI tankkorps 10. XXXI tankkorps 11. 1. tankarmé 12. III motoriserte korps 13. 96. tankbrigade 14. II gardetankkorps 15. 5. gardetankarmé

MIDTFRONTEN

6

10

PROKHOROVKA

VORONEZFRONTEN

11 12

SUMY 14 2

13

5

3

BELGOROD

4 6

7 8

ARMÉGRUPPE SØR

STEPPEFRONTEN

RENSE FRONTG

15

KHARKOV

SØRVESTFRONTEN Over: T-34-tanks rykker fram ved Kursk, ledsaget av infanteri som haiket med stridsvognene

FRONTLINJE

121

Krigshistorie norsk-3.indd 121

12.02.2019 15:12

To SS-menn betrakter en utbrent T-34 i juli 1943.

Sovjetiske tankbesetninger fikk bare forlate vognen hvis den brant eller hvis kanonen ikke fungerte. Straffen for å gjøre det i andre situasjoner var streng. Denne vognen har åpenbart brent; gummidekkene har smeltet og tårnluken ser ut til å være lukket, noe som tyder på at besetningen døde der inne.

«Desant-infanteri» sitter på stridsvognene. Uten pansrede troppetransportvogner og lastebiler som kunne gå fort gjennom terrenget, brukte Den røde armé tanks til å frakte infanteriet til felts i angrepet.

Når de kom fram til målet, hoppet karene djervt av og kastet seg inn i kampene. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan den skyssen måtte være når en holdt 30 km/t over ujevnt terreng under beskytning.

Tigeren som aldri så dagens lys. Henschel vant kontrakten på Tiger, og den forkastede prototypen fra Porsche forelå i form av understell.

I stedet for å kaste bort disse ressursene valgte tyskerne å bruke dem som tunge Jagdpanzer – jagertanks – ved å montere en 88 mm PAK 43-kanon i en grovt pansret overbygning. Omtrent 90 ble satt inn hos 9. armé, hvor de fungerte så som så. Her inspiserer høye russiske offiserer en av dem.

«6. PANSERDIVISJON BRUKTE TO T-34 TIL Å NARRE FORSVARERNE AV EN VIKTIG BRO SØR FOR PROKHOROVKA TIL IKKE Å SKYTE – LISTEN LYKTES, OG DE KOM OVER I SPISSEN FOR TIGERNE» 122

Krigshistorie norsk-3.indd 122

12.02.2019 15:13

TIGER mot T-34

BESTE TANK? T-34 var en mellomtung stridsvogn, mens Tiger var tung, så direkte sammenlikninger er meningsløse.

Tiger var godt konstruert ved en gammel, veletablert fabrikk, mens T-34 var masseprodusert

Sent i 1941 og tidlig i 1942 sveiset sovjetrusserne ekstra skrogpanserplater på mange T-34 som reaksjon på tyskernes stadig bedre panserbrytende skyts. Platene var 20–35 mm tykke og hadde uensartet fasong.

De ble droppet i februar 1942, muligens fordi panserstål var mangelvare.

Gul, brun og grønn kamuflasje ble innført 18. februar 1943. Tidligere hadde mørkegrått vært standardfargen fra fabrikken. Beltebeskyttende panserskjørt ble sløyfet på Tiger for å unngå at søle pakket seg innenfor, og for å spare vekt. Tiger var første tyske stridsvogn med brede belter, noe som bedret evnen til å takle snø og søle.

på underbemannede fabrikker som ofte var blitt flyttet, der antall var viktigere enn kvalitet eller raffinement. Men T-34serien førte til den kraftigere bevæpnede 85-versjonen, og understellet ble med hell brukt i tankjagerversjonene SU 85 og SU 100, som var mer fleksible enn Tiger II – Königstiger – og Jagdtiger. Dessuten tjenestegjorde 20 T-34 ved Kursk hos SS pansergrenadérdivisjon Das Reich, noe som viser hvor godt ansett de var. 6. panserdivisjon brukte to T-34 til å narre forsvarerne av en viktig bro sør for Prokhorovka til ikke å skyte – listen lyktes, og de kom over i spissen for Tigerne.

For å stå imot denne trusselen ble en stor styrke tatt ut fra hovedkampene og sendt for å hindre brohodet i å komme videre.

Ifølge sovjetiske nedtegnelser tok Den røde armé i bruk enkelte Tigere sent i 1943 og i 1944, men de viste seg å være for vanskelige å vedlikeholde, og ble droppet når de var utslitt. Når alt kommer til alt seiret Den røde armé ved Kursk, og T-34 var stridsvognen som gjorde det mulig. Som noen sa – de fleste hevder at det var Stalin: «Kvantitet har en kvalitet i seg selv.» General Heinz Guderian, som overvar et T-34-angrep ved Kursk 10. juli, sammenliknet det med «rotter som strømmer gjennom landskapet».

Tigerne i 505. tungpanserbataljon rykker til felts med Panzer III som ledsagere. Angrepsformasjonen brukte Tigerne i spissen av en såkalt panserkile for å slå en bresje som så kunne utnyttes av Panzer III og IV. Denne idealformasjonen ble sjelden brukt under Operasjon Citadell. Andre tunge panserbataljoner hadde begynt å miste sine Panzer III, og tigeravdelingene skulle brukes uten støttetanks.

Foto: Alamy, Nik Cornish, Getty

Leit for katta.

123

Krigshistorie norsk-3.indd 123

12.02.2019 15:14

OPPRØR I WARSZAWA AV MARIANNA BUKOWSKI

Under: Fire og en halv time film tatt opp under opprøret i Warszawa er bevart. Det gir en enestående innsikt i soldaters og siviles liv under kampen om byen.

124

Krigshistorie norsk-3.indd 124

12.02.2019 15:15

OPPRØR I WARSZAWA Hjemmearmésoldater med en pistol og en Błyscavica maskinpistol kjemper mot de tyske styrkene i Warszawas gater.

Klokka 17.00 den 1. august 1944 gjorde Europas største motstandsbevegelse, det polske heimevernet, opprør mot tyskerne.

Menn, kvinner og barn kjempet for å befri Warszawa.

I

Polen betraktes oppstanden i Warszawa i 1944 i mange forskjellige perspektiver, og i likhet med alle kamper har den sine egne spesielle omstendigheter; både militære, politiske og sosiale, men også kulturelle, sett på bakgrunn av Polens opprørshistorie. Denne kampen holdes ikke lenger skjult, slik den gjorde i kommunismens og den kalde krigens tid, men heller ikke nå er den særlig kjent utenfor Polens grenser.

Slaget ble utkjempet fra 1. august til 2. oktober 1944, og utfallet av de 63 kampdagene er en tragedie. Anslagsvis 18 000 polske opprørere mistet livet, og 180 000–200 000 sivile døde under opprøret. Warszawa ble en ruinby. Men selv om det endte katastrofalt, er det også en tragisk vakker historie om heltemot og heftig motstand mot alle odds.

En opprørshistorie

Ved den tyske og sovjetiske invasjonen i Polen i september 1939 var motstanden mot okkupantene momentan. Først ganske nylig, ved slutten av første verdenskrig, hadde Polen fått sin uavhengighet etter 123 år med russisk, prøyssisk og østerriksk oppdeling, og å bygge hemmelige undergrunnsnett mot fiendtlige okkupanter falt nasjonen helt naturlig.

Generasjoner av polakker hadde kjempet for uavhengighet – i Kosciuszko-opprøret i 1794, med Napoleon for hertugdømmet Warszawa fra 1807 til 1815, novemberopprøret i 1830, januaropprøret i 1863, og i Piłsudskis legioner i andre verdenskrig. I alle disse tilfellene sloss de for å få gjenfødt den polske staten.

I 1940 hadde Polens væpnede w motstandsbevegelse dannet seg under navnet Zwiazek Walki Zbrojnej, og i 1942 hadde det utviklet seg til Armia Krajowa, også kalt AK eller Hjemmearmeen, den største undergrunnshæren i det okkuperte Europa.

I 1944 drev anslagsvis 400 000 soldater militær opplæring, avledningsvirksomhet, sabotasjeoperasjoner og etterretning for å forberede et væpnet nasjonalt opprør.

Stillbilde

Krigshistorie norsk-3.indd 125

r fra Port

rait of a

Soldier /

Filmotek a Narodo

125 wa 12.02.2019 15:15

Okkupasjonen

Okkupasjonen av Polens hovedstad Warszawa, som hadde omtrent 1,3 millioner innbyggere i 1939, var spesielt brutal helt fra starten av. Tyskere konfiskerte eiendom, omdøpte gater og satte opp skilt med «Kun for tyskere» over hele byen. Enhver borger måtte gå med identitetsbevis og arbeids- og oppholdstillatelse på seg og kunne framlegge papirene for patruljerende tyskere når som helst.

De tyske myndighetene innførte streng matrasjonering. Den jevne voksne warszawaborger gikk ned ti kilo i løpet av okkupasjonen. Redusert pengeverdi førte til at oppsparte midler fra før krigen gikk tapt, og at lønningene ble uforholdsmessig lave, noe som skapte en ublu svartebørs. Massearrestasjoner og henrettelser av statstjenestemenn, leger, lærere, advokater, vitenskapsmenn og kunstnere grep mer og mer om seg under okkupasjonen, som massakrene ved Wawer i 1939, Palmiry i 1939/1940, Kabackiskogen i 1939/1940 og Sekocinskiskogen i 1942.

Fra oktober 1941 fikk jøder ikke lenger lov til å forlate Warszawagettoen, det ble belagt med dødsstraff. Dødsstraff var det også for å hjelpe eller skjule jøder, ikke bare for den ansvarlige, men for hele vedkommendes familie. Likevel var det mange som ga den hjelpen de kunne. I 1942 leverte Jan Karski en glødende appell på vegne av Polens jøder til allierte ledere i London og til USAs president Franklin D. Roosevelt. I 1943 gjorde den gjenværende jødiske befolkningen det heroiske, men sørgelig

dødsdømte opprøret i Warszawagettoen.

SS-Brigadeführer Frank Kutschera, lederen for SS og politiet i Warszawa, innførte offentlige gatehenrettelser høsten 1943. Politiet hadde lov til å drepe hvem som helst på stedet etter forgodtbefinnende. Massepågripelser, massehenrettelser og tvangsdeportering som slavearbeidere til Tyskland ble så vanlig at når noen gikk hjemmefra, visste de ikke om de noen gang ville komme tilbake.

Det er umulig for noen som ikke har opplevd det å forstå hva det virkelig vil si å leve i konstant frykt for å bli arrestert, torturert og drept. Den skrekken skapte et sterkt samhold mot tyskerne, og noen ganger samhold med fremmede, når et blikk, et ord eller et lite signal fra noen som tilfeldigvis passerte på gaten, kunne redde et fremmed menneskes liv.

1920-klassen

Mange av de unge soldatene som skulle kjempe i 1944-opprøret, var født i 1920-årene og kalles i Polen «1920-klassen». De var født i frihet i Den andre polske republikk og følte sterk patriotisk plikt og borgerlig engasjement, og da de ble voksne under den brutale okkupasjonen, følte de at de hadde ansvar for å kjempe for Polens frihet.

Da de tyske myndighetene stengte alle videregående skoler og universiteter og forbød undervisning i polsk historie, geografi og litteratur, tok lærerne opp kampen mot okkupantene ved å arrangere hemmelige studiegrupper. Det anslås at 90 000 studenter gikk på disse skjulte skolene som omkring 5500 lærere drev i private hjem i 1943–1944.

Helt fra ung alder begynte mange i «De grå rekker» og var svært aktive i

speiderbevegelsen, hvor de lærte førstehjelp og militær drill. Tenåringer delte fritiden mellom konspiratorisk virksomhet og sabotasje i liten skala. Å male ankersymbolet «Polen i kamp» på en husvegg eller i en trafikkert gate var svært farlig, men styrket moralen kolossalt i kampen mot okkupantene.

Det velkjente ankersymbolet for «Polska Walczaca» – Polen i kamp – ble utformet av Anna Smolenska, en speider og kunsthistoriestudent som skulle omkomme i Auschwitz i 1943.

KEDYW, Hjemmearmeens direktorat for avledningsoperasjoner under ledelse av brigadegeneral Emil August «Nilen» Fieldorf, besto av eliteavdelinger og drev alle former for avlednings- og sabotasjeaktivitet, som å avspore tog, stifte branner, plante bomber i SSkaserner, begå sabotasjer i tyske fabrikker og befri fanger fra Gestapo.

En av KEDYWs spesialavdelinger, «Agat» (anti-Gestapo) og senere «Pegaz» og «Parasol», gjennomførte attentater mot spesielt brutale nazifunksjonærer. Den første vellykkede likvideringen rammet en sadistisk assisterende kommandant i Pawiak-senteret, SS-Oberscharführer Franz Bürkl, i september 1943. Stengunen som ble brukt til å drepe Bürkl, ble båret til stedet i en spesialkonstruert fiolinkasse. En av attentatmennene, Bronisław Pietraszkiewicz, med pseudonymet «Lot» – Flyvning – skulle bli leder for Operasjon Kutschera, et attentat mot SS-Brigadeführer Franz Kutschera i februar 1944. På samme måte som ved det bedre kjente drapet på Reinhard Heydrich i Praha døde Kutschera på stedet. På samme måte som Heydrichs død ble etterfulgt av masserepresaliedrap i

«DA DE BLE VOKSNE UNDER DEN BRUTALE OKKUPASJONEN, FØLTE DE AT DE HADDE ANSVAR FOR Å KJEMPE FOR POLENS FRIHET»

Portrait of a Soldier / Filmoteka Narodowa

T.v.: Wanda Traczyk-Stawska holder et eksemplar av filmen «Portrait of a Soldier» utenfor forbundet for studier av den polske undergrunnsbevegelsen i London.

Syttenårige Wanda Traczyk-Stawska skyter med sin «Błyskawica» under opprøret.

126

Krigshistorie norsk-3.indd 126

12.02.2019 15:17

OPPRØR I WARSZAWA

HEMMELIG STYRING FRA UTLANDET

Over: Den polske undergrunnsstatens struktur og dens forhold til eksilregjeringen i London.

MENS TYSKLAND OG SOVJET OKKUPERTE POLENS TERRITORIER, LEVDE DEN POLSKE STATEN VIDERE I HEMMELIGHET, STYRT AV EKSILREGJERINGEN.

Den polske presidenten, regjeringen og forsvarssjefen holdt først til i Paris, og etter Frankrikes fall i 1940 flyttet de til London. De var anerkjent av de vestlige allierte.

Polens væpnede motstandsbevegelse var dannet under general Sikorski i egenskap av statsminister og forsvarssjef. Den ble organisert som ZWZunionen for væpnet kamp i 1940. I 1942 ble den AK Hjemmearmé, den største undergrunnshæren i Europa. I 1944 drev anslagsvis 400 000 soldater militær opplæring, avledningsvirksomhet, sabotasjeoperasjoner og etterretning for å forberede et væpnet nasjonalt opprør.

I Polen hadde den fullmektige delegaten til regjeringen i London høyeste myndighet og ledet all hemmelig sivil administrasjon.

Dette omfattet rettsvesenet, med

Wladyslav Sikorski var statsminister i den polske eksilregjeringen fram til sin død i 1943.

domstoler som holdt rettssaker og avsa dommer, også dødsdommer for landssvikere og kollaboratører. Hemmelige radiostasjoner underrettet Vesten om det som hendte i Polen.

Undergrunnspressen utga aviser og flyveblader som ga viktig informasjon og bidro til å holde moralen oppe. Over 700 pressetitler kom ut under okkupasjonen. Da de tyske myndighetene stengte alle videregående skoler og universiteter, tok lærere opp kampen mot okkupasjonsmakten ved å arrangere hemmelige studiegrupper. Mange tenåringer var dessuten aktive i speiderbevegelsen og lærte ferdigheter som senere under krigen skulle bli viktige for å klare seg.

«I 1944 DREV ANSLAGSVIS 400 000 SOLDATER MILITÆR OPPLÆRING, AVLEDNINGSVIRKSOMHET, SABOTASJEOPERASJONER OG ETTERRETNING FOR Å FORBEREDE ET VÆPNET NASJONALT OPPRØR» 127

Krigshistorie norsk-3.indd 127

12.02.2019 15:17

Lidice, skjøt tyskerne 300 personer i Warszawa som represalie for polakkenes attentat mot Kutschera.

Under flukten etter aksjonen ble en av bilene til attentatmennene stoppet i en tysk kontroll på broen over Vistula, og to av attentatmennene hoppet over rekkverket og landet i det iskalde vannet. «Lot» slapp unna i en annen bil, men han var blitt såret under aksjonen, måtte opereres og døde senere av skadene. Han ble bare 22 år.

W-timen

I juni 1944 hadde den russiske offensiven i Polen begynt, denne gang på alliert side.

Tyskerne var på retrett og hadde begynt å evakuere Warszawa. Det kom inn rapporter om at Den røde armé nærmet seg Vistula fra Warszawas østlige forsteder. De diplomatiske forbindelsene mellom Polen og sovjetrusserne hadde ikke vært gjenopprettet siden Katyn-massakren, men Hjemmearmeens kommandant, general «Bor» Komorowski, var overbevist om at det sovjetiske angrepet ville fortsette imot Tyskland.

Etter å ha forhørt seg med myndighetenes delegat Jan «Sobol» Jankowski bestemte han seg for å starte opprøret for å befri hovedstaden, og dermed verne om den polske statens suverenitet før Den røde armé rykket inn. Som Jankowski selv uttrykte det: «Vi ville være fri uten å ha noen å takke for friheten.»

«W-timen» var satt til klokka 17.00 tirsdag 1. august 1944. Man ventet at opprøret ville vare i tre dager, eller toppen en uke. Det var langt fra sikkert at det ville gi seier. De fleste warszawere stilte seg entusiastisk til opprøret – for første gang i løpet av fem års okkupasjon hadde de en sjanse til å bli fri. «Vi var klare til å gi absolutt alt for friheten», sa Wanda TraczykStawska, en sytten år gammel speiderjente.

Mange av speidergruppene og speideravdelingene som hadde dannet seg under okkupasjonen, ble opprørets mest kjente formasjoner: Bataljon Zoska, Parasol, Koszta, Odwet. Når mange soldater var så unge, mellom 16 og 24 år, hadde båndene de knyttet en tendens til å vare hele livet. Mange valgte dekknavn med heroisk eller mytologisk klang, men noen fikk kallenavn av vennene. Guttene i Traczyk-Stawskas avdeling kalte henne «Paczek», som betyr rosenknopp eller smultring.

Et annet trekk ved opprøret var at gutter og jenter kjempet side om side.

Traczyk-Stawska skulle bli en av kvinnene som grep til våpen mot fienden og kjempet som soldat i en avdeling under direkte ledelse av general Antoni Chrusciel, som brukte dekknavnet «Monter» og hadde kommando over alle de stridende styrkene i Warszawa.

Ifølge Bór-Komorowski hadde

Hjemmearmeen nesten 40 000 undergrunnssoldater i Warszawa. I dag anslås det at 25 000 soldater gikk i kamp 1. august, og tallet skulle øke til nesten 50 000 etter hvert som flere ga seg med.

Men bare rundt ti prosent av dem hadde skytevåpen. Alle tenkelige våpen det gikk an å finne, ble brukt. Et av de mest kjente våpnene fra opprøret er den nimillimeters maskinpistolen Błyskawica, som betyr «lyn».

Den ble konstruert av polske ingeniører og produsert på undergrunnsverksteder. Mye var avhengig av å ta våpen fra fienden, og av ammunisjonsforsyningen. Ammunisjon var alvorlig mangelvare helt fra første stund. Ved opprørets utbrudd hadde den tyske garnisonen i Warszawa til sammenlikning nesten 20 000 godt bevæpnede og veldrillede soldater, men til å begynne med led tyskerne store tap.

Motstandssoldatene

En hjemmearmésoldats uniform var et rødt og hvitt armbind. Opprøret begynte i augusts sommervarme, men de som kunne forberede seg, passet likevel på å bruke det de hadde av holdbare klær. Mange soldater gikk i en blanding av sivilt tøy og eventuelle militære plagg de kunne finne, slik at hver soldats habitt ble individuell og unik. Men etter hvert som slaget gikk sin gang, ble de sivile klærne fort opprevet og utslitt.

Etter hvert som Hjemmearmeen sikret større områder, overtok de også tyske lagre, og slik fikk de tak i store mengder tyske uniformer som de tok i bruk. Enhver soldat vet hvor viktig det er med støvler og hjelm i strid, foruten klær med lommer og belter. Tyske belter med ørn og hakekors på spennen ble brukt opp ned. Bilder av unge, smilende sykepleiere og kurerer med kamuflasjejakke fra Waffen-SS over sommerkjole og sandaler illustrerer grelle kontraster.

Enhver veteransoldat vil nok si at de modigste i kampene var sykepleierne og førstehjelpsjentene. De løp rett ut i den sydende kampsonen med bårer, og under tysk ild prøvde de å redde ikke bare polske soldater, men også alvorlig sårede tyskere.

Kurerer og sambandsjenter hadde den viktige oppgaven med å koordinere informasjon mellom forskjellige avdelinger, og det var ekstremt farlig, for de måtte løpe gjennom fiendtlig territorium for å gjøre det. På grunn av våpenmangelen hadde de ingenting å forsvare seg med, og ble de tatt, måtte de ofte gjennom voldtekt før de ble henrettet.

Adam Borkiewicz var opprørets første historiker. Boka hans åpner med de etter hvert legendariske siste ordene til kurer Maria Comer, som ble tatt til fange og spurt om hun var banditt.

«Jeg er soldat i Hjemmearmeen», svarte hun før hun ble henrettet på stedet.

T.v.: Den ni mm maskinpistolen «Lyn» er et av de mest kjente våpnene fra opprøret. Den ble konstruert av polske ingeniører og produsert på undergrunnsverksteder.

Polske motstandskjempere har tvunget tyske fanger til å gå i merkede uniformer.

«ET AV DE MEST KJENTE VÅPNENE FRA OPPRØRET ER DEN NIMILLIMETERS MASKINPISTOLEN BŁYSKAWICA, SOM BETYR «LYN». DEN BLE KONSTRUERT AV POLSKE INGENIØRER OG PRODUSERT PÅ UNDERGRUNNSVERKSTEDER»

Hjemmearmésoldater baserte seg på erobrede våpen, kjøretøy og ammunisjon. Her er de i en erobret Sd. Kfz 251.

128

Krigshistorie norsk-3.indd 128

12.02.2019 15:18

OPPRĂ˜R I WARSZAWA

Medlemmer av Zoska-bataljonen.

Armbindet som kjennetegner Hjemmearmeen, synes tydelig.

129

Krigshistorie norsk-3.indd 129

12.02.2019 15:18

«TYSKERNE DREPTE HJEMMEARMÉSOLDATER SOM «BANDITTER OG TERRORISTER», OG BRØT KRIGENS REGLER GJENNOM STADIGE MASSEHENRETTELSER AV SIVILE»

130

Krigshistorie norsk-3.indd 130

12.02.2019 15:18

OPPRØR I WARSZAWA Hjemmearmeen var alvorlig underlegen når det gjaldt våpen og forsyninger, og brukte det de kunne finne i løpet av opprøret. Men de viste sterk vilje til å frigjøre seg etter mange år med tysk okkupasjon.

131

Krigshistorie norsk-3.indd 131

12.02.2019 15:18

Barrikader ble bygget av alt som kunne brukes.

«PÅ ORDRE FRA HIMMLER SKULLE ALLE STRIDENDE OG IKKESTRIDENDE SKYTES, OGSÅ KVINNER OG BARN, OG WARSZAWA SKULLE JEVNES MED JORDA»

132

Krigshistorie norsk-3.indd 132

12.02.2019 15:18

OPPRØR I WARSZAWA

Prudential var den nest høyeste skyskraperen i Europa da den sto ferdig i 1931, og den første bygningen for TV-sendinger i Europa. Prudential ble truffet av beleiringsmorteren Karl-Gerät «Thor» 28. august 1944.

De allierte anerkjente Hjemmearmeen som en stridsstyrke, så den var beskyttet av Genèvekonvensjonen. Like fullt drepte tyskerne hjemmearmésoldater som «banditter og terrorister», og brøt krigens regler gjennom stadige massehenrettelser av sivile.

Sivil front

Medlemmer av Hjemmearmeen kjemper mellom Warszawas ruiner under opprøret.

Da Himmler hørte om opprøret i Warszawa, ga han kommandoen i Warszawa til Erich von dem Bach-Zelewski, lederen for de tyske antipartisanavdelingene. På ordre fra Himmler skulle alle stridende og ikke-stridende skytes, også kvinner og barn, og Warszawa skulle jevnes med jorda.

Under SS-Gruppenführer Reinefarths kommando startet de beryktede RONAbrigadene Kaminski og Dirlewanger angrepet på Warszawa-strøkene Ochota og Wola 5. august. Under framrykningen brukte de kvinner og barn som menneskelig skjold foran stridsvognene. Dagene gikk med massevoldtekt og systematiske drap av sivile, og i løpet av få døgn ble over 40 000 sivile slaktet ned.

Massedrapene i Ochota og Wola er blant de verste uhyrlighetene som fant sted under krigen. Dette forsterket bare hjemmearmésoldatenes oppfatning om at nå som opprøret hadde begynt, var det ingen vei tilbake – de måtte slåss til siste slutt. Hver gate og hvert hus ble gjenstand for kamper.

Tyskerne brukte grove rakettkastere som de sivile kalte «kuer» på grunn av den rautende lyden de laget når rakettene ble avfyrt. Folk i nærheten av nedslagsområdet ble oversprøytet med brennbar væske og forvandlet til levende fakler. Et annet skrekkinnjagende tysk våpen var den såkalte Goliat, en liten, fjernstyrt stridsvogn fylt med sprengstoff.

Mange sivile bodde i kjellere under hele opprøret, de gikk ikke ut på gaten før det var strengt nødvendig. I stedet tok de seg fram gjennom undergrunnspassasjer og kjellertunneler de laget ved å slå ut veggene mellom kjellere. Jo lenger opprøret pågikk, desto vanskeligere ble situasjonen deres.

I visse områder kunne forholdet mellom sivilbefolkningen og Hjemmearmeen forståelig nok bli anstrengt. Ikke desto mindre holdt de ut. Sannheten er at opprøret ikke kunne fortsatt uten sivilbefolkningens støtte. Det var de sivile som hjalp til med å rigge i stand og bemanne sykehus som behandlet de sårede, og det var de sivile som bygget barrikader, laget mat og samlet vann, de slukket branner og skaffet soldater ly. Det var med deres bistand at slaget kunne fortsette.

Slagmarken Warszawa

Opprørerne tok i bruk forsvarstaktikk og hadde betydelig framgang i sentrum, der de erobret bygningen til det statlige teleselskapet PAST, Korskirken og politihuset. I tillegg gjennomførte de offensive aksjoner i Zoliborz-området, rettet angrepsforsøk mot jernbanestasjonen og prøvde å opprette en forbindelse mellom sentrumsområdet og gamlebyen. Dessverre lyktes ikke disse forsøkene, og de ble noen av de blodigste kampene under hele opprøret.

Opprørerne klarte ikke å ta de viktigste militære målene og låste seg fast i en ujevn kamp mot kontinuerlige tyske forsterkninger i form av tunge våpen som systematisk raserte

bygninger og polske stillinger med artilleri støttet av flyangrep.

Tyskerne drepte systematisk sivile hver gang Hjemmearmeen gjorde den minste tilbaketrekning. Det absolutt verste under opprøret var vissheten om at sivile ville bli myrdet så snart Hjemmearmeen ble nødt til å forlate stillinger, sa Traczyk-Stawska. «Når en soldat er i strid og skyter, føler han ingen smerte selv når han er såret», sa hun. «Smerten kommer senere. Og selv når en soldat dør, er det dødsfallet en helt annen situasjon enn for sivile, som lider mye verre dødsfall enn soldater. En soldat er annerledes innstilt. Han er bevæpnet. Han kjemper. Han befinner seg i en løftet stemning, og adrenalinnivået er veldig høyt. Men sivile … de ble slept ut og henrettet … forsvarsløse.» Siviles lidelse er noe Wanda Traczyk-Stawska tenker på hele tiden den dag i dag.

Hjemmearmeens soldater var en broket skare. En soldat i Traczyk-Stawskas avdeling, «Kruczek», en evig lesehest, pleide å krype på ryggen langs en forreven barrikade med jakken bulende full av bøker han hadde kommet over i forskjellige utbombede, forlatte bygninger. En annen soldat i avdelingen deres ville ikke skilles fra kona og barnet, så han hadde dem med seg rundt – når de krøp gjennom den herjede barrikaden, bar kona det innsvøpte spedbarnet i munnen som en løvinne. Slike scener ville virket usannsynlige på film, men i virkelighetens verden forekom de. Warszawaopprøret var fullt av surrealistiske eller mirakelpregede opplevelser.

Fallet

Etter heftige kamper tok tyske avdelinger 2. september de siste forsvarsstillingene i gamlebyen. Da sto ikke en eneste bygning igjen i området, og for opprørerne ble forholdene verre for hver dag. Katastrofen tvang oberst Karol Ziemski til å starte en evakuering. Hvert eneste forsøk på å trenge gjennom de tyske linjene og få kontakt med byens sentrumsområde hadde slått feil, og eneste vei ut av beleiringen var gjennom kloakkledningene. Det kommunale kloakknettet gikk under mesteparten av byen og var blitt brukt av kurerer gjennom hele opprøret.

Forholdene i kloakken var veldig vanskelige; opprørerne vasset i mørket gjennom giftig svineri, med fare for at tyskerne skulle høre dem ovenfra og sende giftgass eller sprengstoff inn i tunnelene. Det tok omkring fire timer å tilbakelegge bare to kilometer på den måten.

I løpet av to døgn slapp over 5000 opprørere unna gjennom kloakknettet. 2. september dro de siste hjemmearméavdelingene fra gamlebyen. Da etterlot de 40 000–50 000

«FORHOLDENE I KLOAKKEN VAR VELDIG VANSKELIGE; OPPRØRERNE VASSET I MØRKET GJENNOM GIFTIG SVINERI, MED FARE FOR AT TYSKERNE SKULLE HØRE DEM» 133

Krigshistorie norsk-3.indd 133

12.02.2019 15:18

sivile. Tyskerne skjøt de gamle, de syke og de sårede, og resten ble fraktet til Mauthausen og Sachsenhausen.

Dette er et av de mest tragiske kapitlene ved opprøret. Gamlebyens fall hindret også opprørerne i Warszawas sentrum i å komme fram til avdelinger i Zoliborz og Kampinosskogen, og gjorde at tyskerne kunne konsentrere seg om å undertrykke hver enkelt motstandsbastion. Tross opprørernes store besluttsomhet hadde tyskerne en enorm overmakt både i antall og i militære ressurser. Beleiringskanonen Karl-Gerät 040 gjorde voldsom skade, og det samme gjorde bombardementet fra tysk artilleri og fra Luftwaffe, som fløy nesten 1400 tokt over Warszawa for å bekjempe opprørerne og rasere byen.

Til syvende og sist kunne ikke opprørerne gjøre noe mer enn å holde på stillingene sine.

Etter hvert låste konflikten seg fast. Tross de allierte flyvernes tapre innsats hadde ikke luftbroen til Warszawa fungert. Ruten fra Italia var for vanskelig, og da noen slipp etter hvert ble gjennomført, falt mesteparten av forsyningene i fiendens hender. Churchill greide ikke å overtale Stalin til å gi allierte fly landingstillatelse i Sovjet for å få forsyninger og ammunisjon fram til opprørerne i tide.

Vestlig hjelp hadde slått feil. Forholdene ble uutholdelige for sivile, og Hjemmearmeen hadde ikke igjen ressurser til å kjempe. Det er likevel imponerende at opprøret varte så lenge som det gjorde – 63 døgn.

Foto: Alamy

Kapitulasjonen

Opprørets siste skudd falt 2. oktober. I henhold til de endelige kapitulasjonsbetingelsene som ble avtalt mellom representanter for Hjemmearmeens kommando og van dem Bach, skulle Hjemmearmeens soldater behandles som krigsfanger etter Genèvekonvensjonen.

Sivile skulle ikke drepes eller straffes.

Omkring 11 600 hjemmeharmésoldater overga seg, deriblant omtrent 2000 kvinner.

Wanda Traczyk-Stawska var en av de 1800 kvinnene som skulle havne i krigsfangenskap i Stalag VI-C Oberlangen, der de senere, som en nydelig skjebnens ironi, skulle frigjøres av Polens 1. panserdivisjon under ledelse av general Maczek.

Andre steder skulle mange hjemmearmésoldater bli befridd eller rømme fra tysk fangenskap og fortsette kampen før krigen var over.

Masseevakueringen av sivilbefolkningen fra Warszawa, et tiltak tyskerne insisterte på, er en hendelse som savner sidestykke i Europas historie og en av krigens mest tragiske scener, noe man aldri vil glemme. Et stort antall warszawere ble først sendt til en overgangsleir, i direkte strid med kapitulasjonsavtalen.

Derfra ble over 100 000 sendt til Tyskland som slavearbeidere, og titusener ble sendt i konsentrasjonsleirer, deriblant Mauthausen, Ravensbrück og Auschwitz. Vi vil aldri få vite nøyaktig hvor mange som mistet livet i opprøret.

Anslagsvis 18 000 polske opprørere ble drept, og de tyske dødstallene var etter beregningene tilsvarende. Det var sivilbefolkningen som led de mest ufattelige tapene – mellom 180 000 og 200 000

sivile døde i løpet av det 63 døgns slaget.

På warszawaopprørernes kirkegård i Wola er over 100 000 mennesker gravlagt, de fleste i massegraver.

Landskapet etter slaget

I de tre månedene som fulgte, pågikk raseringen av Warszawa systematisk på ordre fra Hitler, bygning for bygning. Omkring 85–90 prosent av Warszawa ble tilintetgjort.

Da Den røde armé til slutt rykket inn i Warszawa i januar 1945, «befridde» de en haug murbrokk. Etter dem kom det sovjetiske folkekommissariatet NKDV, som hadde avvæpnet og arrestert polske opprørere hele tiden. Mange av arbeidsog konsentrasjonsleirene fra den tyske okkupasjonen beholdt tilsvarende funksjoner under de nye sovjetiske okkupantene. Polens grenser ble lagt om og falt inn under Sovjets innflytelse. Den legitime polske eksilregjeringen i London vendte ikke tilbake til Polen, hvor Stalin satte inn et sovjetvennlig regime.

Det geopolitiske landskapet hadde endret seg, og resten av verden la det hele bak seg. Men enkelte polske soldater kjempet videre; de sluttet seg til WiN og forskjellige partisangrupper i skogen. I et mer akademisk perspektiv kan det virke irrasjonelt å kjempe på dette stadiet, for ikke å si selvmordsorientert, men det lå en følelsesmessig logikk bak det. I Polen var én okkupasjonsmakt ganske enkelt blitt erstattet av en annen. Enkelte beskriver denne perioden som en borgerkrig. Den siste av de «fortapte soldatene», Józef Franczak, ble drept i 1963.

De som prøvde å komme tilbake til en normal sivil tilværelse, klarte sjelden å få det til. De fleste hjemmearmésoldater ble før eller senere tiltalt og fengslet, og mange ble henrettet under den stalinistiske undertrykkelsen i årene som fulgte. For polske soldater i Vesten var det farlig å reise hjem etter krigen, også de ble ofte arrestert og tiltalt for forræderi.

Det skjærer i hjertet å lese om livet og den dypt urettferdige skjebnen til Emil «Nilen» Fieldorf, som ble henrettet i 1953, kaptein Witold Pilecki som ble henrettet i 1948, og mange, mange andre som dem. Men i årene som fulgte, var det ikke lov å nevne opprøret i Warszawa offentlig. «Ikke et ord om opprøret.

Ikke et ord om Hjemmearmeen. Det var som om vi aldri hadde eksistert», sa Wanda TraczykStawska. Først etter kommunismens fall ble det annerledes. I dagens Polen er opprøret gjenstand for konstant, lidenskapelig debatt og offentlig omtale, men det er fremdeles forholdsvis ukjent i Vesten.

Opprøret i Warszawa og etterspillet er ikke bare viktig for å forstå andre verdenskrig og dagens Polen, det er også en del av vår felles europahistorie. Det er historien om de allierte som kjempet for frihet – og tapte.

«VI VIL ALDRI FÅ VITE NØYAKTIG HVOR MANGE SOM MISTET LIVET I OPPRØRET»

134

Krigshistorie norsk-3.indd 134

12.02.2019 15:18

OPPRØR I WARSZAWA

Opprøret i Warszawa omfattet mange motstandskjempere, også kvinner og barn. Disse polske guttene deltok i kampene.

135

Krigshistorie norsk-3.indd 135

12.02.2019 15:18

YAMA JAPANS DØDSDØMTE FLAGGSKIP I 1945 la dette superslagskipet ut på et desperat tokt for å stoppe de amerikanske landgangene på Okinawa.

7. APRIL 1945

E

n grå koloss ruver i det skarpe lyset midt på dagen. Slagskipets mektige kanoner er tause, men utstråler en trussel som er til å ta og føle på. Det pløyer med 20 knops fart sørover gjennom Øst-Kina-havets bølger i retning målet, Okinawa, der en armada av amerikanske skip ligger utenfor kysten og overvåker invasjonen av øya. Yamato, den keiserlige japanske marinens stolthet, er et superslagskip på 70 000 tonn, det første i sin klasse og den samlede flåtens flaggskip. Det overgår suverent alle andre krigsskip på de sju hav.

Yamato har ordre om å herje de amerikanske skipene utenfor Okinawa med sine kolossale 47-centimeters kanoner, renne seg fast mot stranden og kjempe til døden i samme ånd som kamikazepilotene som akkurat da gjør grusomme skader på den amerikanske flåten. Okinawa er en øy i Ryukyukjeden og de

AV MARC DESANTIS amerikanske styrkenes siste trinn på veien til den japanske øygruppen, som ligger fem–seks hundre kilometer unna. Her forventes det at slagskipet skal leve opp til navnet Yamato, et ord som favner selve essensen av Japans nasjon og folk.

Men så langt skal slagskipet aldri nå. Klokka er litt over tolv den 7. april 1945, og Yamato er fortsatt 400 km nordvest for Okinawa.

Amerikanske militærfly har funnet det. De kretser over kolossen, synlige gjennom hull i skydekket, som mørkeblå dødsengler klare til å felle sin dom over slagskipet og de ni eskortefartøyene. På Yamatos bro står en ung assisterende radaroperatør, sekondløytnant Mitsuru Yoshida. Han er 22 år gammel og hadde studert jus ved det keiserlige universitetet i Tokyo bare to år tidligere, da han ble innkalt til å tjene keiseren. I motsetning til nesten alle sine kamerater om bord i Yamato skal han overleve

katastrofen som straks vil ramme skipet.

Etter krigen skal han skrive en lovtale for det dødsdømte skipet og mannskapet.

Operasjon Himmel Nummer Én, eller Tenichigo på japansk, har små sjanser til å lykkes.

Tanken med toktet er å bygge opp igjen et visst monn av ære for den samlede flåten, som har gjort seg til skamme gjennom sin passivitet omkring Okinawa i forhold til de dødsvillige japanske flyvernes kamikazeangrep. «Men hvor er marinen?» sa keiser Hirohito 29. mars til sin øverste sjømilitære rådgiver, admiral Koshiro Oikawa, under et møte angående kampene. «Er det ikke flere skip? Ingen sjøstyrker?»

Oikawa ble fortvilet over antydningen om at marinen, som nå hadde de fleste skipene sine på havbunnen, ikke gjorde nok. 6. april seilte Yamato derfor fra Kure-havnen for å dø ved Okinawa, full av ære til beste for marinen.

«Marinens skjebne avhenger av denne ene

136

Krigshistorie norsk-3.indd 136

12.02.2019 15:18

MATO YAMATO

P

Det japanske superslagskipet Yamato under en prøvetur sent i 1941.

Yamatos øverste offiserer før Operasjon Ten-ichigo begynner.

Yamato i dokk for montering av utstyr i september 1941.

137

Krigshistorie norsk-3.indd 137

12.02.2019 15:18

DET MEKTIGE SLAGSKIPET YAMATO

Yamato var enormt, det målte 263 meter fra baug til hekk. Med et deplasement på 70 000 tonn var fartøyet 40 prosent større enn slagskipene i Iowa-klassen, den amerikanske marinens største. Overbygningen, som var dominert av masten og den skrå skorsteinen, minnet om en festning full av kanoner. Skroget inneholdt nok stål til å legge jernbane mellom Tokyo og Osaka. Yamato førte en full beholdning av ammunisjon til alle sine våpen 7. april 1945.

25 MM LUFTVERNSKYTS TYPE 96

SKORSTEIN

Yamato hadde 152 25-mm luftvernkanoner Type 96; 50 trippelbatterier og to enkeltmonterte.

STARTKATAPULTER

KANONTÅRN

HEKK

NAKAJIMA OP-FLY

Yamato førte sju Nakajima observasjonsfly på flottører for rekognosering. De tok av ved hjelp av katapulter på akterskipet.

aksjonen», var den illevarslende beskjeden mannskapet fikk da de la ut.

Tross sin enorme slagkraft har Yamato opplevd lite strid, bare kjempet mot amerikanerne en kort stund under slaget ved Leytebukta i oktober 1944. Skipet har vært avleggs helt siden krigen i Stillehavet brøt ut.

Angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 viste at det var hangarskip og ikke slagskip som styrte krigen til sjøs nå. Bare to dager senere bekreftet japanerne overflatefartøyenes sårbarhet da flyene deres angrep og senket den britiske marinens HMS Repulse. Om overflatefartøy var aldri så slagkraftige, var de likevel hjelpeløse overfor flyangrep med mindre de var beskyttet av egne jagerfly, så under store deler av krigen har Yamato vært holdt noenlunde trygg i hjemlige farvann i påvente av en avgjørende trefning med amerikanske slagskip som aldri vil komme.

Overflateskipenes spesialangrepsstyrke er underlagt viseadmiral Seiichi Ito, som bruker Yamato som flaggskip, mens selve skipets kommandant er kaptein Kosaku Ariga. Ito er opprørt over det han regner som et meningsløst sløseri med skipene hans og mennenes liv, men han nevner ikke disse tankene for dem. Ikke desto mindre forstår mannskapet på Yamato at Ten-ichigo neppe kan ende med annet enn skipets undergang. Det er et selvmordsoppdrag.

De har urimelig nok fått beskjed om at hvis de klarer seg lenge nok til å nå øya, skal de væpne seg, gå i land og fortsette kampen. Mange om bord har skjønt hva som forestår, og skrevet et siste brev hjem til sine kjære.

127 MM KANONER TYPE 89

Yamato hadde seks doble 127 mm skipskanoner Type 89, med tre på hver side av overbygningen.

MASKINER

Yamato ble skjøvet gjennom sjøen av fire propeller forbundet med fire dampturbiner drevet av 12 kjeler som ga en samlet effekt på 150 000 hestekrefter. Toppfarten lå på over 27 knop.

Klar til å ta imot Yamato og eskortefartøyene fra 2. destroyereskadre, som følger skipet på denne dødsferden, ligger USAs 5. flåte med større slagkraft enn noensinne. Mannskapet på Yamato skjønner at de er blitt oppdaget av en amerikansk ubåt, men de er alvorlig opprørt over at amerikanerne har rapportert posisjonen deres til resten av flåten uten engang å kode meldingen, som om de ikke tar det mektige slagskipet alvorlig nok.

På Yamato får mannskapet servert riskuler og svart te. De synger patriotiske sanger og roper «Banzai!», det tradisjonelle japanske kampropet.

Ariga, en populær kaptein, lar noen av sine yngre offiserer klappe den blanke skallen hans. Men munterheten kjenner sine grenser. Med tanke på svermen av amerikanske fly som utvilsomt kommer til å angripe, stiller en matros et makabert, men forutseende spørsmål: «Hvilket land viste verden hva fly kan utrette da de senket Prince of Wales?»

Sekondløytnant Yoshida legger merke til at en av medoffiserene, sekondløytnant Sakei Katono,

«ITO ER OPPRØRT OVER DET HAN REGNER SOM ET MENINGSLØST SLØSERI MED SKIPENE HANS OG MENNENES LIV, MEN HAN NEVNER IKKE DISSE TANKENE FOR DEM»

leser Krig og fred av Lev Tolstoj mens Yoshida dykker ned i en biografi over Baruch de Spinoza.

Han ser også at en annen sekondløytnant, Kunio Nakatani, gråter i puten. Den assisterende sambandsoffiseren på Yamato er en japanskamerikaner fra California som studerte i Japan og var så uheldig å strande der da krigen brøt ut. Han har omsider – like før Yamato la ut på siste reis – fått et brev fra moren i Amerika via det nøytrale Sveits. Han skal aldri få se henne mer.

Et rekognoseringsfly fra hangarskipet USS Essex oppdager flotiljen klokka 08.15 den 7. april. De fire neste timene holder amerikanerne hele tiden øye med Yamato og de andre skipene i flotiljen. Kommandanten på USAs 5. flåte ved Okinawa, admiral Raymond Spruance, velger i første omgang å holde hangarskipets jagere i nærheten som beskyttelse mot svermene av kamikazefly, og sender i stedet en mektig eskadre av slagskip for å møte de japanske skipene som nærmer seg. Det later til at Yamato endelig skal få tjene sitt egentlige formål og duellere tappert med sine amerikanske motstykker.

Så tilbakekaller Spruance ordren.

Viseadmiral Mark Mitscher, kommandanten for hangarskipsflyene i stridsgruppe 58, overbeviser ham om at flyene er bedre egnet til å gå løs på et kolossalt japansk slagskip. Klokka 10.00 tar 280 fly av fra intet mindre enn ti hangarskip og stiger mot en blygrå stillehavshimmel på vei til et blodig møte med Yamato.

12.00 sitter admiral Ito på broen på Yamato og smiler. «Ja, vi kom oss da trygt gjennom

138

Krigshistorie norsk-3.indd 138

12.02.2019 15:19

YAMATO

RADAR

Slagskipet hadde tre forskjellige radarsett, deriblant en Type 13 flyradar, en Type 21 fly- og overflateradar og en Type 22 overflateradar.

HOVEDKANONER

KANONTÅRN OVERBYGNING

Yamatos hovedbestykning besto av ni Type 94 skipskanoner kaliber 46 cm montert i tre tårn. Disse kanonene veide 162 tonn hver og var de største som noen gang hadde vært montert på et skip. De kunne kaste en 1400 kilos granat maksimalt 4000 meter. Skipet førte 1080 slike. Hvert trippeltårn veide bastante 2774 tonn.

PANSRING

Yamato var solid beskyttet av 22 500 tonn panserstål – den største mengden som noen gang hadde vært plassert på et slagskip.

Overbygningen var dekket av et 41 cm tykt hovedpanserbelte som strakte seg nedenfor vannlinjen. Det nedre beltet som beskyttet ammunisjonsmagasinene, var 28 cm tykt. De tre kanontårnene hadde 61 cm tykt frontpanser, mens dekket hadde opptil 23 cm pansertykkelse.

BAUG

155 MM FLERBRUKSKANONER

Den sekundære bestykningen på Yamato besto av seks 155 mm kanoner i to tårn med tre våpen i hvert. De kunne brukes mot mål i lufta og på havflaten.

«10.00 TAR 280 FLY AV FRA INTET MINDRE ENN TI HANGARSKIP OG STIGER MOT EN BLYGRÅ STILLEHAVSHIMMEL PÅ VEI TIL ET BLODIG MØTE MED YAMATO»

BESETNING

Yamato trengte en enorm besetning på omkring 3300 mann til å betjene skipet.

De fleste hadde køyeplass under dekk foran de fremre kanontårnene, og der hadde de det såpass rommelig at skipet ble kalt «Hotell Yamato».

Curtiss Helldivere flyr over et amerikansk hangarskip i 1945. Under andre verdenskrig hadde hangarskip fortrengt slagskip som havets dominante maktelement.

139

Krigshistorie norsk-3.indd 139

12.02.2019 15:19

«FARTØYSSJEFEN PÅ YAMATO, KONTREADMIRAL NOBII MORISHITA, KAN IKKE LA VÆRE Å BEUNDRE ANGRIPERNES FAGLIGE DYKTIGHET. ‘ELEGANT UTFØRT, IKKE SANT?’ SIER HAN»

Yamato får fulltreffere av amerikanske fly under angrepet 7. april 1945.

140

Krigshistorie norsk-3.indd 140

12.02.2019 15:19

YAMATO

Yamato angripes av fly under Operasjon Ten-ichigo 7. april 1945.

Yamato angripes av fly fra amerikanske hangarskip.

Slutten på Yamato under Operasjon Ten-ichigo 7. april 1945.

Foto: Alamy, Getty

Curtiss Helldivere går til angrep 7. april 1945.

formiddagen, ikke sant?» sier han muntert. Men slagskipets hell skal ikke vare lenge. Bare 20 minutter senere oppdager Yamatos flyradar de amerikanske maskinene som nærmer seg. De japanske skipene har ingen jagerbeskyttelse.

Luftvernskytset om bord er det eneste de har å forsvare seg med. Så begynner angrepene – den første av mange bølger i et hav av ild og røyk.

Yamatos og eskorteskipenes luftvernbatterier forsvarer fartøyene. Den voldsomme ildbygen som sendes til værs, et sporlysglitrende skred av hett metall, er til liten nytte for de japanske skipene. Amerikanerne manøvrerer maskinene med stor ferdighet. Gram i hu ser Yoshida hvordan de veldrillede pilotene ikke flyr i rett linje lenger enn de er nødt til for å slippe bombene eller torpedoene sine, så sikksakker de vekk.

Det store antallet fly er også fordelaktig for amerikanerne; de japanske luftvernskytterne står maktesløse overfor vrimmelen av mål i hurtig bevegelse.

I alt 364 amerikanske hangarskipsfly går løs på Yamato og eskorteskipene. Lettkrysseren Yahagi, hovedskipet i 2. destroyereskadre, går ned etter å ha blitt truffet av sju torpedoer og tolv bomber. Imens hamrer de amerikanske flyene løs på destroyerne også. Men det er Yamato som får mest oppmerksomhet fra de amerikanske flybesetningene. De konsentrerer torpedoangrepene på babord side av skipet, som raskt får slagside.

Bølge etter bølge av Avenger torpedobombere og Helldiver stupbombere strømmer inn over Yamato, beskyttet av Corsair- og Hellcatjagere. Fartøyssjefen på Yamato, kontreadmiral Nobii Morishita, kan ikke la være å beundre angripernes faglige dyktighet. «Elegant utført, ikke sant?» sier han.

Skipet rammes av den ene torpedoen etter den andre. Mellom 11 og 13 treffer, og det

«DEN VOLDSOMME ILDBYGEN SOM SENDES TIL VÆRS, ET SPORLYSGLITRENDE SKRED AV HETT METALL, ER TIL LITEN NYTTE FOR DE JAPANSKE SKIPENE» samme gjør ikke mindre enn åtte bomber.

Mange flere bommer bare så vidt, og Yamato krenger betenkelig mot babord. Skipet tar inn utallige tonn sjøvann for å motveie slagsiden, men det nytter ikke. Bølgene slår over babord rekke. 14.10 skader en bombe roret og slår ut all strømforsyning om bord. Skipet kan ikke lenger manøvrere. Yoshida får øye på en tynn kjøttslintre av menneskestørrelse som henger i en avstandsmåler. Mannskapet har fått like hard medfart som skipet.

En ny bølge av fiendtlige fly nærmer seg Yamato. «Mist ikke motet», sier kaptein Ariga om og om igjen til dem som fortsatt er i live på broen. Men det er ikke noe håp for TenIchigo. Admiral Itos flotilje er blitt ramponert av fiendtlige fly til ingen nytte, akkurat som han hadde ventet. I likhet med Yahagi er de fleste destroyerne smadret. Han avblåser operasjonen og gir de gjenværende skipene ordre om å vende hjem etter å ha plukket opp overlevende fra stridsdyktige skip. Etter denne ordren går han til sin egen lugar og stenger døra etter seg. Han skal aldri komme ut igjen. Da vannet begynner å oversvømme det skadede skipet, kommanderer kaptein Ariga mannskapet på dekk og ber dem gå fra borde. Han skal ikke bli med dem. Ariga binder seg til et kompasshus for å gå ned med skipet. «Lenge leve keiseren!» roper han.

Yamatos voldsomme slagside når 90 grader babord. I den videre krengningen glir de kolossale granatene til hovedkanonene fram og tilbake i magasinene, og tennsatsene treffer skott og tak. De begynner å detonere. 14.23 ligger Yamato helt opp ned og begynner å synke.

Den kraftigste av disse granateksplosjonene fortærer vraket og sender opp en soppsky som kan ses helt hjem til Japan.

Sekondløytnant Yoshida er ubeskrivelig heldig. Han skal akkurat til å bli sugd ned av virvlene fra det synkende skipet da denne siste eksplosjonen løfter ham til overflaten igjen. Han kommer til å overleve. Vraket av Yamato synker endelig på nesten 900 meters dyp. Yoshida, som skal bli mellomleder i en bank etter krigen, berges opp av det oljeblandede vannet av destroyeren Fuyutsuki. Han skriver sitt Rekviem for slagskipet Yamato flere år senere og kaller Ten-ichigo «en operasjon som kommer til å bli husket i sjøfartens historie som uvøren og tåpelig».

Den japanske marinen mister 10 skip i Ten-ichigo, deriblant Yamato, og 4250 besetningsmedlemmer. Bare tre destroyere slipper fra blodbadet. Den amerikanske marinens tap er mye mindre – beskjedne ti kampfly og tolv besetningsmedlemmer.

Da keiser Hirohito hører om den feilslåtte operasjonen og tapet av Yamato, tar han seg til hodet og vakler. «Borte?» sier han sjokkert, som om han ikke tror det han hører. «Er det borte?»

Invasjonen på Okinawa lar seg ikke stoppe.

Den fortsetter til slutten av juni, da de siste restene av japansk motstand er knust. Av den 3300 manns besetningen på Yamato overlever bare 269. De døde er blant de første som mister livet i offensiven mot Okinawa. De er ikke de siste.

141

Krigshistorie norsk-3.indd 141

12.02.2019 15:19

GLIMT

fra

KRIGEN

DYP HVILE

Tatt November 2003 Et japansk lett bombefly ligger blant korallene på bunnen av Chuuklagunen i Mikronesia, hvor det har vært i over 70 år. Mitsubishi G4M var et lett pansret bombefly som ble brukt av den keiserlige japanske marine; amerikanerne kalte typen «Betty». En antar at hundrevis av slike vrak ligger på havbunnen; de færreste er oppdaget den dag i dag.

142

Krigshistorie norsk-3.indd 142

12.02.2019 15:20

© Alamy

GLIMT FRA KRIGEN

143

Krigshistorie norsk-3.indd 143

12.02.2019 15:20

NEDSKUTT OVER

VIETNAM INTERVJU MED OBERST VIC VIZCARRA (PENSJONERT FRA USAF) AV TOM GARNER

Kaptein Vic Vizcarra, her foran en F-105 Thunderchief under krigen i Vietnam. Vizcarra var «Thud»-pilot og fløy 59 kamptokt i F-105.

Den amerikanske piloten Vic Vizcarra fløy F-105 Thunderchief under Vietnamkrigen og kom levende fra luftvernskyts, luftvernraketter og utsprang fra flyet over fiendtlig territorium.

144

Krigshistorie norsk-3.indd 144

12.02.2019 15:20

NEDSKUTT OVER VIETNAM

V

ietnamkrigen ble ensbetydende med den særegne lyden fra Huey-helikoptre, men bruk av jetjagere var en viktig del av den amerikanske militære strategien mot de nordvietnamesiske styrkene. I luftkrigen hadde USA et klart overtak, med stor vekt på bombetokt over Nord-Vietnam.

Likevel var ikke amerikanske piloter immune mot risiko, for Sovjetunionen hadde forsynt Nord-Vietnam med MiG-jagere. Enda større rolle spilte det at amerikanske fly ble utsatt for knusende angrep fra luftvernkanoner og nye luftvernraketter. Det førte til at over 1400 amerikanske militærfly ble skutt ned over NordVietnam fra 1965 til 1968.

En av pilotene som kjempet mot det innbitte nordvietnamesiske luftvernet, var kaptein Vic Vizcarra i US Air Force. Vizcarra fløy hundrevis av tokt under krigen, hvorav 59 var stridstokt i F-105 Thunderchief med 80. og 354. jagerskvadron. Vizcarra opplevde mange dramatiske episoder mens han fløy F-105, men han greide å komme levende fra en spesielt moderne konflikt hvor teknologi ble ansiktet til en skjult, men innbitt fiende.

entusiasmen han og de andre pilotene følte over sjansen til aktiv tjeneste. «Jeg klødde etter å komme til fronten, for du vet ikke hvordan det er å bli beskutt før du har opplevd det. Vi var ivrige etter å komme i gang, og de første kampdagene syntes vi det var spennende, adrenalinet strømmet. Først da folk begynte å bli truffet, stusset en plutselig: ‘Nei, vent, dette er jo alvor.’»

Under et flyangrep mot Laos første juledag 1964 husker Vizcarra at han følte «et streif av anger. Det slo meg virkelig, for vi feiret Kristi fødsel og fredens høytid, men vi slapp bomber».

Vizcarra hadde fløyet aktive tokt siden oktober 1964, men fikk ikke sin første smak på strid før 19. juli 1965. Da var han stasjonert i Takhli i Thailand, og toktet var et bombeangrep mot nordvietnamesiske kaserner ved Vinh. Han holdt 550 knop, drøyt tusen kilometer i timen.

«Jeg tabbet meg ut», forteller han. «Jeg var plutselig i et fly med åtte 340 kilos bomber, og

En amerikansk F-105 skutt ned over Nord-Vietnam av en SA-2-rakett ca. 1965–66.

Stasjonert i Sørøst-Asia

Vizcarra hadde alltid hatt lyst til å fly, og han var sterkt påvirket av storebroren. «Jeg ble bitt av flybasillen i seks års alder og visste at jeg ikke bare ville fly, jeg ville fly jagere. Jeg ble svært påvirket av storebror, som var 15 år eldre enn meg og hadde fløyet i andre verdenskrig. Far fortalte meg historier om hvordan han hadde kjempet mot fienden, og jeg spurte hvordan en kjempet mot en fiende. ‘Du bruker et fly’, sa han, og sånn var det at jeg begynte med flyvning. Og jeg visste at det var det jeg ville gjøre.»

Etter offisersutdannelse ble Vizcarra fenrik i januar 1960 og begynte å fly jagere. Han bygget opp flytiden og ble til og med engasjert i Cuba-krisen i 1962, da han var stasjonert på Okinawa i Japan. Da Vizcarra ble sendt til krigen i Vietnam for å fly F-105 Thunderchief i oktober 1964, hadde han samlet hundrevis av timers erfaring bak spaken. Under den første stasjoneringen eskorterte han for det meste rekognoseringsfly over Laos.

Vizcarra var stasjonert i Korat i Thailand fra oktober til desember 1964 og husker den

«FAR FORTALTE MEG HISTORIER OM HVORDAN HAN HADDE KJEMPET MOT FIENDEN, OG JEG SPURTE HVORDAN EN KJEMPET MOT EN FIENDE. ‘DU BRUKER ET FLY’, SA HAN, OG SÅNN VAR DET AT JEG BEGYNTE MED FLYVNING. OG JEG VISSTE AT DET VAR DET JEG VILLE GJØRE»

når en slipper dem, løsner ikke alle samtidig.

Hadde de gjort det, ville det vært for stor fare for at bombene kolliderte med hverandre.

Når du slipper bombene i sammenhengende serie, er det omtrent et åttendedels sekunds forsinkelse mellom hver bombe. Da jeg klemte på utløseren, holdt jeg den ikke inne til alle bombene hadde løsnet. Jeg trykket veldig raskt på knappen, og da vi dro fra målet, hadde jeg fortsatt to bomber igjen i brakettene.»

Adrenalin spilte en viktig rolle i Vizcarras første stridstokt. «På grunn av sommerfuglene i magen og opphisselsen over å være i strid for første gang kjente jeg ikke målet godt nok, og jeg var litt for treg. Jeg begikk en ny tabbe da jeg trakk ut av et stup og gliste over å fly så fort.»

Operasjon Spring High

En av de militære nyhetene under Vietnamkrigen var bruk av luftvernraketter.

Denne nyvinningen, som amerikanerne kalte SAM-raketter, hadde nordvietnameserne brukt for første gang i april 1965. Hos amerikanske myndigheter oppsto en stor diskusjon om hvordan de skulle verne seg mot dem.

Trusselen ble reell 24. juli 1965, da en SAM skjøt ned en amerikansk F4 Phantom, og da ble livet farligere for amerikanske piloter. «Vi kunne ikke angripe SAM-installasjoner fram til da», forklarer Vizcarra. «CIA-direktøren hadde mange ganger anbefalt for president Johnson at SAM-installasjonene burde slås ut før de ble en virkelig alvorlig trussel. Dessverre var forsvarsminister McNamara imot det, han var redd det kunne bli oppfattet som en opptrapping av krigen. Han gikk alltid imot militære råd, og Johnson tok alltid parti med McNamara. Under toktene så vi hvordan SAMinstallasjonene ble bygget, men vi kunne ikke angripe dem. Først da Phantomen ble skutt ned, gikk Johnson endelig med på å stryke dem av angrepsforbudslisten.»

På grunn av McNamaras manglende vilje til å ødelegge SAM-installasjonene foraktet Vizcarra og de andre pilotene ham fordi han satte livet deres i fare. «Det var mange militære som kunne styre sin begeistring for McNamara. Da barna mine senere vokste opp, sa jeg til dem at hat er er et sterkt ord som bare bør brukes om folk en virkelig hater. Men jeg må vedgå at jeg hatet McNamara.»

En gruppe F-105 takser til væpningsområdet før de drar ut på stridstokt.

145

Krigshistorie norsk-3.indd 145

12.02.2019 15:20

NEDSKUTT OVER VIETNAM 27. juli 1965 fikk 48 «Thud», deriblant Vizcarras, omsider ordre om å angripe to SAMinstallasjoner i Nord-Vietnam i en aksjon som ble kalt «Operasjon Spring High» og var det første motangrepet mot SAM-installasjoner i luftkrigens historie. Vizcarra var betenkt over oppdraget. «Jeg følte virkelig frykt. 48 fly skulle slå samtidig til mot to SAM-installasjoner som lå fem kilometer fra hverandre, og dette var første gang vi hadde angrepet dem. Jeg lå i den siste av seks sveiter fra Takhli. To fly fra første og tredje sveit ble skutt ned, og jeg hørte det, vi var på samme frekvens alle sammen, så jeg fant målet under ganske anspente forhold.»

Vizcarra var væpnet med napalm, og målet hans var en kaserne for folk som bemannet en SAM-installasjon i nærheten av Hanoi.

Vizcarra gikk ned i 30 meters høyde og fulgte dalen til en elv de kalte Red River, der en var dårlig beskyttet mot luftvernskyts. «Det var åpent, flatt terreng som en ikke kunne bruke til å skjule seg. Vi var ute i åpent lende, og luftverngranater gikk av rett over oss, noe som tvang oss til å gå enda lavere. Jo nærmere målet vi kom, desto lavere eksploderte granatene, og sveitlederen min gikk så lavt at han antakelig bare var fem–seks meter over bakken. Ved målet måtte vi opp i 15 meters høyde for å slippe bombene.»

Nå fløy Vizcarra og sveiten hans ekstremt fort og svært lavt. «Det tok oss mellom fem og

«TOKTET VAR EN SLIK PÅKJENNING AT VIZCARRA FIKK EN DRAM WHISKY FOR Å ROE NERVENE DA HAN KOM TILBAKE: ‘DET VAR DET ENESTE TOKTET HVOR JEG FIKK SERVERT KAMPWHISKY’» seks minutter å tilbakelegge 80 km. Jeg husker vi snudde ved Red River, da var vi åtte mil fra målet og lå på 500 knop, drøyt 900 km/t, det er over halvannen mil i minuttet.»

Da Vizcarras sveit kom til SAMinstallasjonen, slapp de våpnene. «Halve angrepsstyrken var væpnet med ‘CBU’, som var en klasebombe med tusener av små ladninger som fløy fra hverandre og kunne destruere myke mål som panserbiler eller personell. To sveiter ga SAM-installasjonene CBU, mens én ga dem napalm. Jeg førte napalm, så vi droppet den og ødela kasernen», forklarte Vizcarra.

Toktet var en slik påkjenning at Vizcarra fikk en dram whisky for å roe nervene da han kom tilbake: «Det var det eneste toktet hvor jeg fikk

servert ‘kampwhisky’». Etter et fullført tokt åpnet militærlegen whiskyskapet og skjenket en dram til hver mann. Jeg har ikke for vane å drikke whisky, men jeg var så anspent etter det toktet at legen kom opp stigen til cockpiten og rakte meg drammen før jeg i det hele tatt hadde spent meg løs. Jeg spurte ikke hva det var, jeg bare svelget det, og spør om det rev i halsen!»

Beskutt av luftvern

Noen dager etter bombingen av SAMinstallasjonen ble Vizcarra beskutt av 37 mm AAA luftvernkanoner mens han lå i 4500 fot ved grensen mellom Laos og Nord-Vietnam 3. august 1965. Vizcarras mål var en bro, og han husker at han så luftverngranatene komme farende opp mot seg. «Trettisjumillimeteren ser ut som en diger, lysende oransje golfball, og en kunne se hvordan slike kom lynende nedenfra.

De laget hvite røykdotter når de eksploderte, og jeg svingte inn mot en trebro. Jeg så hvordan de oransje golfballene fløy over meg, og da jeg hadde sluppet våpnene, begynte jeg å trekke ut av stupet og krenget mot venstre.»

Under denne beskytningen trodde Vizcarra at flyet var truffet. «Da jeg takset inn og kløv ut, kikket jeg til venstre og så at en meter av flapspanelet var borte. Biten var tydeligvis revet av, så jeg trodde jeg var truffet. Men da vi så nærmere på skaden på flystasjonen, ble det

En rad F-105 oppstilt på Takhli kongelige thailandske flystasjon mot slutten av 1965.

En luftvernstilling med 37 mm AAA bemannet av nordvietnamesiske soldater. Vizcarra husket at disse kanonene skjøt granater som minnet om «store, oransje golfballer».

Dette målfotoet fra etterretningen ble tildelt alle pilotene som deltok i det første flyangrepet mot en SAMinstallasjon i militærflyvningens historie. Det fant sted i juli 1965.

146

Krigshistorie norsk-3.indd 146

12.02.2019 15:21

NEDSKUTT BAILING OUT OVER OVER VIETNAM ‘NAM En gruppe F-105 slipper bomber gjennom et lavt skydekke i Nord-Vietnam 14. juni 1966.

«ALLE LIKTE AT DEN VAR RASK OG KUNNE FLY FRA EN MIG 17 FULLASTET»

T.v.: En F-105 på vingene med fullt sett av 340-kilos bomber. Denne maskinen ble senere skutt ned over Laos julaften 1968.

SLIK FLØY «THUD» Med en toppfart på 2237 km/t og en maksimal bombelast på over fem og et halvt tonn gjennomførte F-105 75 prosent av alle bombetokt over Nord-Vietnam. Den supersoniske jagerbomberen ble utviklet midt på 1950-tallet for angrep i lav høyde og stor fart. Den hadde dårlig rykte i begynnelsen, og pilotene kalte den «Thud» etter lyden den laget når den gikk i bakken, men økenavnet ble etter hvert et kjælenavn.

Med modifikasjoner og forbedringer fikk Thud

REPUBLIC F-105 THUNDERCHIEF FLØY FLEST AMERIKANSKE BOMBETOKT UNDER VIETNAMKRIGEN OG VAR EN SLAGKRAFTIG MASKIN.

prestasjoner og kapasitet som gjorde det mulig å bære de tyngste konvensjonelle våpen lenger enn noen annen jagerbomber. Den var raskere enn de fleste av fiendens fly og tålte store skader.

Våpensystemene hos F-105 var respektinngytende. «Den kunne føre mange forskjellige våpen», sier Vizcarra, «men det vanligste var åtte 340-kilos bomber. Da krigen ble alvorligere på grunn av SAM-rakettene, fikk vi defensive våpen som for eksempel elektroniske

mottiltak i eksterne braketter. Vi kunne også bære to 1360-kilos bomber, det var litt av noen våpen.»

Vizcarra hadde varme minner om Thud. «Jeg var så avgjort glad i å fly F-105. Den hadde usedvanlig komfortabel cockpit og var veldig stabil. Alle likte at den var rask og kunne fly fra en MiG 17 fullastet.

Sovjet utstyrte nordvietnameserne med MiG-17 til å begynne med, men de kunne ikke nå igjen en F-105. Det var derfor sovjetrusserne begynte å gi dem MiG-21, den beste jageren de hadde.

Tre F-105 tar av for et bombetokt over Nord-Vietnam i 1966. I første del av krigen var F-105 sølvgrå og ukamuflert.

147

Krigshistorie norsk-3.indd 147

12.02.2019 15:21

NEDSKUTT OVER VIETNAM T.v.: Et par F-105 lufttanker over tett skydekke før de går til Nord-Vietnam.

Vizcarras maskin, 357, er ferdig med å tanke.

35. taktiske jagerskvadron.

Vic Vizcarra på huk i annen rekke lengst til høyre.

En SA-2 luftvernrakett. Vizcarra og kollegene pleide å fleipe med at disse uhyggelige våpnene liknet «flyvende telefonstolper»

MOTTREKK MOT LUFTVERNRAKETTER VIC VIZCARRA MÅTTE OFTE KJEMPE MOT SA-2 – ET FARLIG VÅPEN SOM REVOLUSJONERTE LUFTKRIGEN.

SA-2 ble utviklet i Sovjet og kom i omfattende bruk under Vietnamkrigen. Den varmesøkende målroboten brukte en totrinnsrakett og hadde et 197 kilos stridshode. Rekkevidden var opptil 48 km, med en makshøyde på 60 000 fot.

SA-2 var en helt ny type trussel for amerikanske piloter i Vietnam, men Vizcarra forklarte at det gikk an å utmanøvrere dem: «Vi kalte dem flyvende telefonstolper. Heldigvis var de så store at vi kunne se dem komme mot oss, de var lette å få øye på. Da måtte en unnvike dem, og med noen harde manøvre kunne en vri seg unna, men det var ikke slik en lurte SAMraketter.» Å lure en SAM krevde god flyvning. «Når du så en SAM komme mot deg – utskytningen måtte du se, for den laget mye flammer og røyk, og slik ble du tidlig klar over den. Da gjaldt det å narre den. Du måtte manøvrere slik at du fikk den inn fra tvers. SAM gikk alltid til stor høyde i starten

og svingte ned mot deg. Så snart du så den, måtte du stupe slik at den ble nødt til å gjøre en større sving mot deg. Når du hadde den etter deg nedover, måtte du trekke opp igjen. Den prøvde å følge etter, men det klarte den ikke, for den hadde veldig små vinger. Når den prøvde å trekke opp, hadde den lett for å stalle og tumle

«NÅR DU HADDE DEN ETTER DEG NEDOVER, MÅTTE DU TREKKE OPP IGJEN. DEN PRØVDE Å FØLGE ETTER, MEN DET KLARTE DEN IKKE, FOR DEN HADDE VELDIG SMÅ VINGER»

rundt. Det var sånn du lurte en SAM.» Vizcarra husket at å komme seg helskinnet unna disse rakettene var annerledes enn å takle vanlig luftvernskyts: «Det ble veldig personlig.

Når nordvietnameserne skjøt etter deg med AAA, la de bare en voldsom sperreild og håpet du skulle fly inn i den. Men en SAM så deg, peilet seg inn og satte etter, og da ble det mer personlig. Men sant å si var SAM-rakettene slett ikke så effektive. Du kunne komme unna dem, og av alle som ble avfyrt i løpet av Vietnamkrigen, var det faktisk mindre enn 1,2 prosent som rammet målet.»

148

Krigshistorie norsk-3.indd 148

12.02.2019 15:21

«DE VIRKET VELDIG LÆRENEMME. RUSSERNE LÆRTE DEM OPP, OG SIDEN DE BETJENTE SAM-BATTERIENE, VISSTE DE Å HÅNDTERE AVANSERT UTSTYR» tydelig at trykkutlikningsventilen i dropptanken hadde sviktet under stupet mot broen, og dermed hadde tanken implodert.»

Mekaniske problemer skulle senere gi Vizcarra enda større bekymringer, men det var den konstante flyvningen som begynte å virke stressende. Under sin andre tjenesteperiode over Vietnam begynte Vizcarra å gå fast i kirken. «Når du blir beskutt, blir du plutselig veldig religiøs. Det var en svært liten krets av karer som trodde de var usårbare og alltid klødde etter å lede de farlige toktene. De mindre erfarne pilotene, som jeg regnet meg til, spente seg fast hver dag, dag etter dag. «Dette kan være karen som blir truffet», tenkte du, «det blir ikke meg.» Hvis du noen gang tillot deg å tro at du kunne bli truffet, mistet du alt motet.

Dessuten fantes det noen ganske få som ikke trodde de ville klare seg, og som rett og slett ba seg fritatt fra tjenesten. Jeg trengte religiøs tro for å få mot til å holde på dag etter dag.»

På den annen side innrømmet Vizcarra at stridstokt var «virkelig vanedannende på grunn av adrenalinet. Det var som utfordringen og rusen ved å score i rugby. Så lenge du ikke ble sendt i bakken, var det pirrende – særlig når du kom ordentlig i gang og fløy noen ganske interessante tokt. Du var full av uro og bekymring på vei til målet, men det var stor tilfredsstillelse i å komme hjem, og du følte at du hadde utrettet noe når du hadde rammet målet».

Denne henfallenheten til stridstokt ble satt i et skarpt perspektiv for Vizcarra da han tok fatt på sin tredje periode i Vietnam fra september til november 1967. «Jo mer du gjorde det, desto større lyst fikk du til å gjøre det – inntil jeg fikk oppleve å hoppe ut.»

Utsprang i fiendtlig luftrom

I 1966 ble stadig flere Thud-piloter drept eller skadet, og Vizcarra mistet kolleger i strid. «Det begynte å bli litt urovekkende, du innså at du kanskje ikke ville komme tilbake.»

Etter hvert begynte han å respektere de nordvietnamesiske styrkene også. «De virket veldig lærenemme.

Russerne lærte dem opp, og siden de betjente SAM-batteriene, visste de å håndtere avansert utstyr. De gjorde ting amerikanerne ikke trodde var mulig, så de fortjener anerkjennelse for sin dyktighet.»

Nå deltok Vizcarra i såkalte Iron Hand-tokt for å undertrykke fiendens forsvarssystemer, særlig SAMinstallasjoner. Thud-piloter utfordret ofte SAM-installasjoner med vilje før T.v.: Major Art Mearns (1929–66) var Vizcarras sveitsjef og leder. Han ble meldt savnet 11. november 1966 og senere erklært drept i strid. Han ble posthumt tildelt Silver Star for «tapperhet og trofast tjeneste». I den hederlige omtalen ved tildelingen het det at han hadde «kastet stor ære over seg selv og det amerikanske flyvåpenet».

NEDSKUTT OVER VIETNAM de ble gjenstand for flyangrep. Innsatsvillige besetninger i toseters F-105G opptrådte som lokkemat mens kolleger som Vizcarra bombet målene. I november 1966 «satte nordvietnameserne opp flere og flere SAMbatterier fra Hanoi og sørover, og de installerte dem lenger og lenger ned.»

6. november 1966 var Vizcarra ute på et Iron Hand-tokt som støtte for en F-105G over et sørlig område med nordvietnamesisk SAM-aktivitet. Vizcarra og lederflyet hans lette etter tre mistenkte SAM-installasjoner, men toktet ble resultatløst. På vei tilbake mot det første målet begynte Vizcarra å få problemer med maskinen. «Vi var foreløpig ikke blitt beskutt av nordvietnameserne, så vi gikk tilbake mot kysten igjen for å lete etter den første mistenkte installasjonen, men jeg fikk kompressorstall. Fikk du kompressorstall i en F-105, visste du at det var noe i veien med motoren.»

Han trodde han med forsiktighet og omhu kunne få maskinen tilbake til flystasjonen, men «etter en kort stund ble det tydelig at jeg hadde motorsvikt. Motoren gikk ennå, men jeg kunne ikke holde høyden og farten, og jeg var ikke klar over hvor fort kreftene forsvant. Først da sveitlederen ba meg sette flaps, noe en bare behøver gjøre når det går riktig sakte, skjønte jeg at maskinen ikke fløy mer, og at jeg måtte ut».

Med den plutselige motorsvikten hadde ikke Vizcarra annet valg enn å skyte seg ut over fiendtlig territorium. «Jeg sa fra til dem at jeg skulle skyte meg ut, og så gjorde jeg det. Utskytningen ble forbausende mild og grei siden farten var så lav. Jeg fikk ikke panikk, og alt virket som det skulle. Setet ble skutt oppover og slo en slags salto før sikkerhetsbeltet automatisk løsnet.»

Nå dalte Vizcarra i fallskjerm over «ekstremt tett jungel» og gjorde seg klar til trelanding. «Jeg ble sjokkert over hvor brått jeg stoppet, den plutselige kollisjonen med trærne slo pusten ut av meg. Jeg ble hengende opp ned med høyre ankel hektet i en greinkløft.»

Situasjonen var skummel, for Vizcarra visste ikke hvor høyt over bakken han var. «Det var litt av et slit å komme seg ut av treet, jeg måtte gjøre pullups opp ned for å få grep om greina.

Jeg greide å dra meg opp, men så gjorde jeg noe virkelig dumt. Nordvietnamesiske trær er veldig høye, og karer hadde skadd seg etter fallskjermlandinger i trær fordi de ikke var klar over hvor høyt de hang, de pådro seg brudd når de slapp seg ned. I skjermen hadde jeg en 60 meters line jeg kunne stikke gjennom en trinse og heise meg ned, men jeg kunne ikke huske hvordan den skulle rigges, oppkavet og full av adrenalin som jeg var etter utskytningen.»

Vizcarra brukte en farlig løsning for å komme ned fra treet: «Jeg kastet ned hjelmen for å avgjøre hvor høyt jeg var, og så slapp jeg taket. Jeg ble forbløffet da jeg landet snaut to meter nedenfor! Jeg måtte ha falt mange, mange meter gjennom greinverket før jeg ble hengende opp ned, og hodet hadde vært like over bakken. Jeg kunne ikke se ned fra der jeg var, bladverket var for tett, så jeg tok virkelig en sjanse der.»

Fiendtlige omgivelser

Vel nede måtte Vizcarra reddes så fort som

149

Krigshistorie norsk-3.indd 149

12.02.2019 15:21

NEDSKUTT OVER VIETNAM En F-105 skyter 70 mm raketter over fiendtlig territorium. Vizcarra må ha gjort tilsvarende manøvre under et tokt i august 1965.

«EN GOD VENN AV MEG HADDE SKUTT SEG UT NOEN MÅNEDER TIDLIGERE OG BLITT TATT TIL FANGE ØYEBLIKKELIG. JEG SÅ BILDER AV HAM OG VISSTE ALLEREDE HVA HAN GJENNOMGIKK. JEG MÅ SI AT KRIGSFANGENSKAP IKKE VAR NOE DU ØNSKET» mulig, men det var lettere sagt enn gjort. Han hadde landet i isolert jungel 33 km sørøst for Mu Gia-passet på grensen mellom Laos og Nord-Vietnam, der det gikk en militærvei som ble brukt til å smugle forsyninger til Vietcong.

Vizcarra visste at han ikke kunne la seg fange.

«En god venn av meg hadde skutt seg ut noen måneder tidligere og blitt tatt til fange øyeblikkelig. Jeg så bilder av ham og visste allerede hva han gjennomgikk. Jeg må si at krigsfangenskap ikke var noe du ønsket.»

Vizcarra prøvde øyeblikkelig å kontakte sveitlederen sin på nødradioen. «Jeg var så oppkavet at jeg trykket taleknappen for langt ned, slik at den gikk forbi talestillingen og sendte ut et rent pipesignal. Sveitlederen og jeg kunne ikke snakke sammen, jeg brukte ikke riktig modus.»

Heldigvis for Vizcarra fant sveitlederen en løsning på kommunikasjonsproblemet. «Han var veldig smart, gudskjelov. Han begynte å leke ‘20 spørsmål’. Stilte meg ett og ett spørsmål verbalt og lot meg svare med pipesignalet, ett pip for ‘ja’ og to for ‘nei’. Vi kommuniserte på den måten en stund. ‘Hjelp er på vei’, sa han til slutt. ‘Slå av radioen og spar på batteriet, og ta kontakt igjen om et kvarter.’»

Nå var Vizcarra alene og måtte gjøre seg klar til å skjule seg og holde seg i live i jungelen i tilfelle redningsforsøket mislyktes.

Klarte seg i en hule

Mens han ventet på å bli reddet, gjaldt det å finne skjul så fort som mulig. «Jeg satt der og ventet på at tiden skulle gå, men så gikk det opp for meg at jeg var uten dekning selv om jungelen var aldri så tett, jeg måtte finne et gjemmested.»

Vizcarra kom snart over en stor karsthøyde nord for landingsstedet, og der oppdaget

Under: Denne Kaman SH-2 Seaspriten – «Royal Lancer» – reddet Vizcarra fra jungelen og trolig fra å bli tatt til fange.

troen igjen og ba en liten bønn, og ganske riktig, med det samme det var gjort, hørte jeg luftfartøy som nærmet seg igjen. Jeg følte meg bønnhørt.»

Redningen

han mange huler. «Karst er en smuldrende bergart som forekommer i det området. Jeg ble forbløffet over hvor porøs den var, og hadde mange huler å velge mellom. Den rett foran meg virket som et godt gjemmested, så jeg krøp inn der.»

Det var umulig å vite hvor lang tid det ville ta før redningen kom, så Vizcarra måtte sette sin lit til overlevelsesutstyret. «Én pilot hadde vært i jungelen i 30 døgn før han ble reddet, så vi hadde en poncho mot regn, pluss kniv, skål, kompass, speil og fiskeutstyr.»

En bestemt artikkel ble brukt på en ny måte: «Det lå et kondom i overlevelsesutstyret.

Mange år senere fleipet jeg med at det lå der i tilfelle en måtte elske seg ut av Vietnam, men sannheten var at kondomet skulle gi en mulighet til å samle vann, selv om det lå vannbeholdere i utstyret.»

Vizcarra reflekterte over situasjonen mens han satt i hulen: «Inntil da hadde jeg bare gjort det jeg var opplært til, men nå satt jeg og ventet på redning uten noe å gjøre. Jeg begynte plutselig å tenke på familien og den forferdelige situasjonen jeg var i. Jeg klamret meg til

Vizcarra ble reddet av et amerikansk marinehelikopter, men besetningen berget ham med en innretning som holdt på å forårsake en ny ulykke: «Jungelredningsutstyret de brukte, kalles en tredansestang og likner et anker som senkes gjennom trærne. Det hadde en sele å spenne seg fast i, men jeg var ikke sterk nok i tommelen til å åpne karabinkroken ordentlig, den åpnet seg bare delvis eller spratt ut. De maste på meg i radioen: ‘Heng i, vi har lite drivstoff, si fra når vi kan heise deg opp.’ Da ble jeg enda mer nervøs, så jeg surret vaieren rundt meg.»

Så ble Vizcarra halt opp av jungelen litt for tidlig. «Jeg skulle si ‘Ålreit … sett i gang’, men med det samme de hørte ‘Ålreit’, begynte de å heise. Jeg slapp radioen, noe som i det minste frigjorde hendene slik at jeg kunne klamre meg fortvilet til selen, for jeg var ikke spent ordentlig fast. Vaieren la seg over en grein, og de brukte meg som rambukk til å knekke den. På femte forsøk gikk det, og jeg var endelig fri. Da helikopteret landet på skipet, hadde det bare parafin til to minutters flyvning igjen.» Å bli reddet var en enorm lettelse. «Da jeg først var om bord i helikopteret, føltes det herlig. Jeg hadde bare vært på bakken i litt over to timer, men det føltes lenge.» Vizcarra ble fløyet til USS Halsley og «behandlet som en konge» før han ble overført til USS Constellation og endelig gjenforent med skvadronen. Han ble tildelt Purple Heart for lettere skader han hadde pådratt seg under redningsoperasjonen. «Jeg fikk noen blåmerker og skrubbsår på armen,

150

Krigshistorie norsk-3.indd 150

12.02.2019 15:21

NEDSKUTT OVER VIETNAM En sjokkert Vizcarra hjelpes ut av redningshelikopteret og ned på dekket til USS Halsey 6. november 1966. Vizcarra sa tallerkenblikket kom av at «jeg ble truffet av saltsprut da jeg hoppet ut på skipet. Jeg var aldeles forbløffet over å bli reddet av marinen.»

En oberst i det amerikanske flyvåpenet tar imot Vizcarra etter overføringen fra USS Halsey til USS Constellation.

Under: Vizcarra i offisersmessa på USS Halsey sammen med sine redningsmenn og skipets kaptein. Vizcarra har kruttslam på magen etter ladningen som sprengte av ham sikkerhetsbeltet. ved utskytningen.

det blødde jo litt, men jeg syntes ikke jeg fortjente utmerkelsen. Det var et mirakel at jeg ble reddet, for jeg begikk en mengde feil.»

Foto: Vic Vizcarra, Fonthill Media

Krigens kostnader

Vizcarras utskytning og redning fant sted mot slutten av den perioden han fløy F-105, og han husket at han ikke var så ivrig etter å fly etterpå: «Du er ikke så lysten på å sette deg i et fly igjen når du må skyte deg ut bak fiendens linjer.» Det var en uskreven regel at bergede piloter ble sendt hjem, men Vizcarras erfaring var høyt verdsatt, så han måtte bli i aktiv tjeneste. Etter en ny nestenulykke begynte han å få nok: «Jeg var rystet, så jeg gikk til min overordnede. ‘Dette var tredje gang på rad at jeg så vidt slapp unna’, sa jeg, ‘og jeg tror Herren prøver å si meg noe.’»

397 F-105 ble skutt ned i løpet av Vietnamkrigen mellom 1965 og 1972, og mot midten av 1967 var mange titalls piloter i Vizcarras sveit blitt skutt ned. Mange ble reddet, men et betydelig antall ble drept eller tatt til fange. Vizcarra ble til slutt sendt til Bangkok, men mens han var der, ble sveitkommandanten – major Art Mearns – drept i strid. «Han var en bra kar. Jeg likte ham og fløy de fleste toktene med ham, og det gikk hardt inn på meg. Jeg har dårlig samvittighet over at jeg var i Bangkok i stedet for å fly med ham, og det er det som hele tiden plager meg. Jeg tror ikke jeg kunne reddet ham, men det føltes forferdelig vondt at jeg ikke var med ham på det toktet.» Vizcarra fløy sitt siste Thud-tokt kort etter, den 19. november 1966.

Når det gjelder fiendens døde og sårede, forklarer Vizcarra at han hadde et annet syn enn noen av medpilotene: «Jeg likte ikke den holdningen enkelte av dem viste. Innstillingen deres var at ethvert menneske i Nord-Vietnam

«VAIEREN LA SEG OVER EN GREIN, OG DE BRUKTE MEG SOM RAMBUKK TIL Å KNEKKE DEN. PÅ FEMTE FORSØK GIKK DET, OG JEG VAR ENDELIG FRI» var en fiende, men jeg så ikke slik på det.

Jeg hadde ingen betenkeligheter med å drepe militære, for det er fienden, og den tankegangen gjorde det lett for meg å bombe mål i Nord-Vietnam. Men sivile er sivile, og dem ville jeg ikke drepe.»

Vietnamkrigen har alltid vært en svært kontroversiell konflikt, den gang som nå. Og Vizcarra, som hadde nådd obersts grad da han senere gikk av med pensjon, følte at amerikanske politikere burde bære ansvaret for USAs nederlag. «Dessverre var det for mye politikk i krigen. Filosofien min er at hvis en nasjon trenger å gå til krig, bør politikerne si til de militære hva målet er, men la dem bruke militær strategi til å nå det målet. Men etter andre verdenskrig har USA dessverre vært engasjert i for mange kriger som styres av politikere i stedet for militæret.»

Etter at krigen endte, har Vizcarra tenkt på konsekvensene av konflikten og kommet til at de som mistet livet bør hedres. «Jeg gjennomgikk en periode hvor jeg ble nedtrykt av å tenke på at mennesker hadde gått tapt i utrengsmål. Jeg begynte å lure på om det var umaken verd. Jeg holdt på å konkludere

med at svaret var nei. Men det som fikk meg på andre tanker, var at den konklusjonen ville krenket dem som hadde ofret livet. Hvis det ikke var umaken verd, hvordan kunne en si det til folk som dro dit og gjorde det landet ba dem om, selv under de vanskeligste forhold?

En har lett for å endre innstilling med tiden, men som kamppilot husker jeg for det meste det gode.»

Vic Vizcarra er forfatter av Thud Pilot: A Pilot’s Account Of Early F-105 Combat i Vietnam, utgitt på Fonthill Media.

Vic Vizcarra ble senere forfremmet til oberst og har mottatt Distinguished Flying Cross, flere Air Medals og Purple Heart.

151

Krigshistorie norsk-3.indd 151

12.02.2019 15:23

Store slag

IA DRANG Da USAs 1. luftkavaleri prøvde å kaste nordvietnameserne ut fra fjellene i de midtre delene av Sør-Vietnam, det såkalte sentrale høylandet, oppsto et blodig slag som satte infanteristyrker i eliteklassen opp mot hverandre.

AV WILLIAM E. WELSH

«FLERE KOMMUNISTER I SENNEPSFARGET UNIFORM DUKKET OPP OG BEGYNTE Å SKYTE»

152

Krigshistorie norsk-3.indd 152

12.02.2019 15:23

IA DRANG Major Bruce Crandall, som fikk Medal of Honor for tapperhet utvist i slaget, flyr vekk i sin UH-1D etter å ha satt av en last soldater på LZ X-Ray.

PLEIKUPROVINSEN I SØR-VIETNAM 14.–17. NOVEMBER 1965

M

indre enn to timer etter å ha landet like ved grensen til Kambodsja 14. november 1965, kom en bataljon fra det amerikanske «luftkavaleriet» i kontakt med regulære nordvietnamesiske styrker som opererte ut fra en primærbase i en fjellbastion inne i Sør-Vietnam. Under et sveip oppover et fjell i nærheten oppdaget en amerikansk rifletropp et lag fiendtlige soldater som lot til å være på retrett langs en fjellsti, og de satte etter. Jungelen svelget amerikanerne, og de mistet kontakten med hovedstyrken.

50 nordvietnamesere kom stormende langs stien mot de amerikanske soldatene.

Skuddene pisket gjennom skogen. To amerikanske maskingeværlag gikk til aksjon, og en mann pumpet granater fra sin M79 «Thumper» mot fiendens flanke. Flere kommunister i sennepsfarget uniform dukket opp og begynte å skyte.

Den unge løytnanten som ledet den amerikanske troppen, hadde begått den tabben han bare noen minutter tidligere var blitt advart mot å begå. «Vær forsiktig», hadde kompanisjefen hans sagt på radioen, «jeg vil ikke at dere skal gå i en felle eller bli lurt til å gjøre noe dumt.» I sin iver etter å komme i kamp med fienden hadde den unge offiseren gjort nettopp det. Troppen hans måtte holde ut til hjelpen kom – hvis den kom før de ble utslettet.

Krigen mellom det kommunistiske Folkerepublikken Vietnam og den amerikanskstøttede Republikken Vietnam, mer kjent som henholdsvis Nord-Vietnam og Sør-Vietnam, gikk inn i en ny fase i 1965.

Fire år tidligere hadde USA opprettet sin Militærassistansekommando Vietnam, MACV. En av kommandoens mange oppgaver var å sikre at de sørvietnamesiske mannskapene hadde amerikanske militære rådgivere til å lære dem stridstaktikk.

Da det ble tydelig at sørvietnamesiske styrker ikke kunne overvinne Vietcongopprøret, sendte amerikanerne inn sine egne bakkestyrker. Samtidig hadde det nordvietnamesiske politbyrået bestemt seg

STYRKENE mot

NORD-VIETNAMS FOLKEHÆR

AVDELING: B-3 Front LEDERE: Brig. gen. Chu Huy Man INFANTERI: 6000 TUNGT ARTILLERI: 0

US ARMY

AVDELING: 1. kavaleridivisjon (flybåren) LEDERE: Oberstlt. Harold Moore INFANTERI: 1500 TUNGT ARTILLERI: 12 105 mm haubitsere

153

Krigshistorie norsk-3.indd 153

12.02.2019 15:23

STORE SLAG for å sette inn regulære militærstyrker i kampene i Sør-Vietnam. Disse mannskapene kom sørover via Ho Chi Minh-veien, et enormt nett av veier og stier bygget av nordvietnamesiske arbeidere gjennom det østlige Laos og Kambodsja.

Blant de amerikanske elitebakkestyrkene som kom i 1965, var generalmajor Harry Kinnards 16 000 manns 1. flybårne kavaleridivisjon, som la sin base ved An Khe i Binh Dinh-provinsen. Divisjonen var bygget opp rundt det nye prinsippet med å frakte mannskap med helikopter før og under kampene.

Bærebjelken i dette konseptet var det utbredte transporthelikopteret UH-1, som gikk under tilnavnet Huey. I denne fasen av Vietnamkrigen fantes to utgaver. Den forlengede UH-1D «Slick» fraktet mannskap, mens den kortere UH-1B «Hog» var væpnet med rakettkastere og småkalibrede gatlingmitraljøser. Slicks kunne normalt frakte sin egen firemanns besetning pluss åtte infanterister, men i den tynne luften i høylandet kunne den ikke bære mer enn fem infanterister.

Etter at divisjonen ankom i september, gjorde den sveip rundt sin egen store helikopterbase ved An Khe for å rense området for Vietcong-gerilja. Men mye større oppgaver ventet. Da nordvietnameserne angrep den amerikanske spesialstyrkeleiren ved Plei Me i det sentrale høylandet 19. oktober, fikk Kinnard ordre fra general William Westmoreland, øverstkommanderende for MACV, om å angripe og tilintetgjøre fiendtlige styrker. Til å begynne med trodde amerikanerne at de kjempet mot Vietcong, men etter hvert skjønte de at det var velopplærte, strengt disiplinerte soldater fra de regulære nordvietnamesiske troppene.

«TIL Å BEGYNNE MED TRODDE AMERIKANERNE AT DE KJEMPET MOT VIETCONG, MEN ETTER HVERT SKJØNTE DE AT DET VAR VELOPPLÆRTE, STRENGT DISIPLINERTE SOLDATER FRA DE REGULÆRE NORDVIETNAMESISKE TROPPENE» Det sentrale høylandet hadde lenge vært et tilfluktssted for kommunistisk virksomhet i Vietnam. Høylandet «er en serie uregelmessige fjellkjeder, krokete daler, jungelkledde slukter og plutselige sletter hvor hmong-folkets landsbyer klynger seg sammen, for så å tynnes ut og forsvinne når terrenget blir brattere», skrev krigskorrespondent Michael Herr. Som sådanne ga de nordvietnameserne både et øvingsfelt og et tilfluktssted hvor de kunne komme til hektene etter kamper. For de amerikanske mannskapene, som hadde dårlig kjennskap til det uveisomme lendet og ville fått store problemer med å trenge inn der uten helikoptrene, var høylandet «så uhyggelig at det ikke er til å fatte», skrev Herr.

Leder for kommunistiske Vietnams Folkehær i høylandet i 1965 var brigadegeneral Chu Huy Man, kommandanten for B-3-fronten, en styrke på størrelse med en divisjon. Den besto av 32., 33. og 66. regiment. Hanoi ville at Man skulle knuse spesialstyrkeleiren ved Plei Me og eventuelle sørvietnamesiske styrker som ble sendt for

å støtte den. Etterpå skulle troppene hans rykke østover til kysten og dermed dele Sør-Vietnam i to. Men da Hanoi fikk høre at nyankomne 1. flybårne kavaleridivisjon var stasjonert ved An Khe og blokkerte et framstøt mot kysten, la de om siste trinn i planene. De regulære nordvietnamesiske styrkene skulle ikke prøve å nå kysten, de skulle drepe amerikanere.

Amerikanske fly stoppet 32. og 33. regiments forsøk på å erobre spesialstyrkeleiren og knuse den sørvietnamesiske unnsetningsstyrken.

Brigadegeneral Mans styrker fikk en alvorlig omgang før han trakk dem tilbake til la Drangdalen i vest, som lå i kanten av Chu Pongfjellene.

Kinnard sendte rekognoseringsstyrken sin, 9., kavaleris 1. eskadron, for å finkjemme la Drang-dalen på jakt etter fiendens primærbase. 9. kavaleri brukte lette observasjonshelikoptre med stor boblekabin av pleksiglass til å speide ned gjennom vegetasjonen etter tegn til fienden. Når de oppdaget noe lovende, ble en luftbåren tropp sendt for å undersøke situasjonen til fots. I løpet av første uke i november fant eskadronen tegn som tydet på at kommunistenes primærbase lå i eller i nærheten av Chu Pong-fjellene.

Rekognoseringen deres var presis, for de tre nordvietnamesiske regimentene var plassert i fjellenes østskråninger og i la Drang-dalen i nordøst.

Kinnard ventet et stort slag og ga oberst Thomas Brown ordre om å ha sin 3. brigade klar til helikopterangrep i la Drangdalen. Brigaden besto av oberstløytnant Harold Moores 1. bataljon i 7. kavaleri, oberstløytnant Robert McDades 2. bataljon i

Nordvietnamesiske soldater som kjempet for å befri Sør-Vietnam, gjennomgikk hard opplæring i slagmarkstaktikk.

154

Krigshistorie norsk-3.indd 154

12.02.2019 15:23

IA DRANG Om ettermiddagen tredje dag 10 flyr amerikanske B-52 fra Guam

B-52-ANGREP

bombetokt mot nordvietnamesiske styrker i Chu Pong-fjellene. De taktiske B-52-angrepene markerer starten på Operasjon Arc Light. Arc Light-angrepene mot Chu Pongfjellene fortsetter de fem neste døgnene.

04REDNING

Elementer fra 33. og 66.

03 regiment i Nord-Vietnams B-3-

MISLYKKET

ISOLERT TROPP

VELLYKKET

Sent på ettermiddagen har alle de fire kompaniene i 7. kavaleris 1. bataljon kommet fram til LZ X-Ray. Et forsøk på å redde den isolerte troppen i fjellskråningen mislykkes på grunn av fiendens sterke motstand.

front strømmer ned skråningen og angriper B-kompaniet. De omringer B-kompaniets 2. tropp.

Under innsatsen for å danne en forsvarsstilling mister troppen det ene av sine to uvurderlige M60 maskingevær.

08REDNING

To nye bataljoner kommer ved tolvtiden. Med styrken tredoblet har Harold Moore nok menn til å holde landingssonen og dessuten redde den isolerte troppen. En unnsetningsstyrke berger den omringede troppen om ettermiddagen 15. november. Av de 29 mennene fra troppen kom bare sju noenlunde uskadd fra det. 9 mistet livet og 13 ble såret.

N W

Under sitt første sveip 02 rundt sonen finner amerikanske

FANGE TATT

LT. HERRICKS ISOLERTE TROPP

E S

Herren

TØRT BEKKELEIE

soldater en enslig desertert fiende uten våpen. Gjennom en tolk sier han til amerikanerne at det er to nordvietnamesiske bataljoner i fjellet ovenfor landingssonen.

Kommunistsoldatene er ivrige etter å drepe amerikanere, sier han.

01 HELIKOPTER ILDLEDER-

NADAL

CHU PONGMASSIVET

EDWARDS

MOORES KOMMANDOPOST

Et kommando- og kontrollhelikopter flyr over landingssonen og koordinerer støtteild for 7. kavaleris 1. bataljon.

Støtteilden består av to batterier 105 mm haubitsere ved LZ Falcon, foruten kamphelikoptre og angrepsfly.

08.30 slipper to amerikanske F-100 07 Super Sabre napalmbokser mot noe de tar

SÅRET AV SINE EGNE

Den andre natten rigger 09 amerikanerne lysblussfeller

SISTE ANGREP

05

ANGREP PÅ LANDINGSSONEN

To kompanier nordvietnamesere angriper landingssonen sørfra i forsøk på å trenge inn på området.

C-kompaniet holder stand slik at helikoptrene kan fortsette å fly inn mannskap og ammunisjon hele ettermiddagen. Sent på ettermiddagen er alle Moores fire kompanier trygt framme i landingssonen.

06

FORSKANSET FIENDE

Om morgenen 15. november ligger mange av kommunistsoldatene forskanset i skyttergroper utenfor LZ X-Ray. De skulderdype, kamuflerte stillingene gir beskyttelse mot artilleriangrepene, bombene og rakettene amerikanerne setter inn mot fienden.

for å få varsel ved nattangrep.

Nordvietnameserne angriper før daggry 16. november og utløser blussene via snubletråder slik at amerikanerne varsles. Etter fire forsøk på å trenge inn i sonen fra sør tidlig på morgenen trekker nordvietnameserne seg unna for siste gang.

for å være en fiendtlig stilling. Piloten i den fremste jageren slipper sine to beholdere, og de eksploderer innenfor sonen i nærheten av Moores kommandopost. To amerikanske soldater blir alvorlig forbrent i eksplosjonen. Den andre piloten unngår så vidt å gjøre samme feil.

«C-KOMPANIET HOLDER STAND SLIK AT HELIKOPTRENE KAN FORTSETTE Å FLY INN MANNSKAP OG AMMUNISJON» 155

Krigshistorie norsk-3.indd 155

12.02.2019 15:23

STORE SLAG En sliten sersjant i A-kompaniet fra 7. kavaleris 1. bataljon har det «tusenmetersblikket» soldater kan få etter langvarig strid.

«DE VAR JÆVLIG GODE SOLDATER, UTNYTTET DEKNING OG SKJUL PÅ EN PERFEKT MÅTE OG VISTE FARLIG TREFFSIKKERHET» 156

Krigshistorie norsk-3.indd 156

12.02.2019 15:23

IA DRANG

7. kavaleri og oberstløytnant Robert Tullys 2. brigade i 5. kavaleri.

Kinnard valgte Moores bataljon til å gå i spissen for angrepet, som var berammet 14. november. Moore var beste mann til oppdraget, for han hadde omfattende stridserfaring fra Koreakrigen. På grunnlag av de tidligere oppdagelsene valgte Kinnard å fly Moores bataljon til nordøstre fot av Chu Pong-fjellene, han regnet med at styrken dermed var bak nordvietnameserne og kunne avskjære retretten deres. De videre hendelsene skulle vise at Moore ikke landet bak fiendens styrker, men inne blant dem.

Kavaleriet kommer

Landingssonen, LZ X-Ray, var en smal rydning med gulbrunt dunkjevlegress på halvannen meters høyde, spredte trær og kolossale termittmaurtuer. Det åpne skogsterrenget ved foten av fjellet gikk over i tett jungel så snart de begynte å klatre oppover de bratte skråningene.

Moore hadde 16 Huey Slick til å frakte mannskapene til LZ X-Ray. Rydningen hadde bare plass til åtte Slicks av gangen, så de åtte andre måtte henge i luften i nærheten til den første gruppen hadde forlatt landingssonen. Helikopterpilotene måtte fly seks vendinger for å få de 440 mennene fram, noe som skulle ta det meste av den første dagen.

Hver amerikanske rifleskytter hadde 300 skudd til sin nytildelte M16 automatkarabin, og hver grenader hadde en M79 granatkaster og 36 skudd. Hver rifletropp hadde to M60 maskingevær og minst fire kasser ammunisjon til hvert. I tillegg hadde hvert lag to portable panserbrytende raketter til å slå ut fiendens bunkere.

Ut på formiddagen samlet Moores menn

«NORDVIETNAMESERNE VENTET PÅ AMERIKANERNE. KOMMUNISTSOLDATENE, SOM HOVEDSAKELIG VAR HENTET BLANT LANDSBYFOLK I DISTRIKTENE, VAR TÅLMODIGE, UTHOLDENDE OG HARDFØRE»

seg i nærheten av Plei Me for å bli fløyet til landingssone LZ X-Ray. Første vending tok med Moore og B-kompaniet. Den 22,5 kilometers flyturen fra Plei Me til X-Ray tok 13 minutter. Klokka 10.35 steg helikoptrene til værs i en sky av rødt støv. Etter noen minutter gikk pilotene ned i tretopphøyde det siste stykket. Det var tørketid i fjellet, og bekkene som snodde seg over platåene, var knusktørre. Over landingssonen lå et slør av grå røyk fra artillerigranater og luft-tilbakkeraketter beregnet på å drepe eventuelle fiendtlige soldater på eller like ved rydningen.

Bombardementet stoppet bare noen sekunder før helikoptrene landet på rydningen med første last.

Moore og staben hans opprettet kommandopost ved en stor termittmaurtue.

Det gikk tørre raviner på vestsiden og nordsiden av rydningen. Tidlig på ettermiddagen leverte andre og tredje vending flere soldater. For å sikre at helikoptrene kunne fortsette å lande trygt utover ettermiddagen, ville Moore kjempe utenfor landingssonen, ikke i den. Han satte igjen A-kompaniet til å vokte landingssonen og ga kaptein John Herren ordre om å undersøke nedre del av det snaut fem hundre meter høye fjellet som lå nordvest for landingssonen.

Nordvietnameserne ventet på amerikanerne. Kommunistsoldatene, som hovedsakelig var hentet blant landsbyfolk i distriktene, var tålmodige, utholdende og hardføre. De hadde hver sin sovjetiskbygde AK-47-karabin og tre «potetmoser»-granater.

Troppene deres hadde maskingevær og håndholdte rakettgranatkastere.

Den taktiske doktrinen deres gikk ut på å påføre amerikanerne store tap tidlig i slaget, for så å bryte kontakten før fienden

rakk å sette inn langtrekkende artilleri eller flyangrep mot dem. Hvis de måtte utkjempe et mer langvarig slag, kjempet de fra skjulte stillinger nær fienden, slik at amerikanerne kviet seg for å rekvirere fly- eller artilleristøtte av frykt for å bli rammet selv. Denne taktikken kaltes å «klamre seg til beltet».

Kaptein John Herrens B-kompani gikk oppover fjellsiden med to tropper ved siden av hverandre og én bak. Al Devneys 1. tropp var på venstre side, løytnant Henry Herricks 2. tropp var på høyre side, og baktroppen var løytnant Dennis Deals 3. tropp.

Nordvietnameserne, som hadde fått melding fra en observasjonspost på fjelltoppen om at amerikanerne hadde landet, strømmet mannsterke nedover fjellsiden.

B-kompaniet støtte rett på store antall fiendtlige soldater bare en halv time etter at de gikk fra landingssone. Kommunistene tvang raskt Devneys menn til å søke dekning, men den smarte troppssjefen holdt kontakten med landingssonen.

«De var jævlig gode soldater, utnyttet dekning og skjul på en perfekt måte og viste farlig treffsikkerhet», sa Moore om fienden. Så snart skuddvekslingen begynte, ble fjellsiden rammet av en knusende amerikansk ildkraft. Foruten skredet av haubitsergranater som kom hylende ned mot nordvietnameserne, ble de angrepet med raketter, bomber og napalm hele den lange ettermiddagen.

For å forsvare seg mot amerikanske angrepsfly brukte nordvietnameserne russiskbygde 12,7 mm maskingevær som luftvernskyts. Ut på ettermiddagen klarte de til slutt å skyte ned en A1-E Skyraider som krasjet i et flammehav nord for LZ X-Ray. Kommunistsoldatene kom raskt inn bak Herricks tropp, som mistet kontakten med En soldat løper for å hente et amerikansk lik i LZ X-Ray mens et helikopter gjør seg klar til å ta av under kraftig ild.

157

Krigshistorie norsk-3.indd 157

12.02.2019 15:24

STORE SLAG

En tropp fra det luftbårne kavaleriet rykker fram gjennom dunkjevlegresset og skyter med M-16 under harde kamper ved LZ X-Ray.

resten av B-kompaniet. Litt før 15.00 trakk Herricks tre lag seg tilbake til en kolle på en bakkekam og ventet på redning der. Området deres var knapt 25 meter i diameter.

En skur av skudd fra lette våpen sprutet over kollen hvor Herricks menn lå. Hvis de satte seg opp på huk, ble de truffet av kuler fra karabiner eller maskingevær.

Amerikanerne la M16-karabinene flatt langs bakken og skjøt helautomatisk. Mens Herrick ordnet i stand et effektivt forsvar av kollen, ble han drept av en nordvietnamesisk kule.

Etter at to sersjanter var blitt drept i rask rekkefølge, gikk kommandoen til slutt til en tredje sersjant som het Clyde Savage. I forsøk på å holde fienden i sjakk rekvirerte Savage flystøtte og artilleribeskytning som landet mindre enn 50 meter fra troppen.

«Kulene fløy rundt oss på alle kanter, de traff menn og trær og meide ned gresset», sa Savage. «Vi hadde mye ild mot oss, og de sendte folk opp mot oss, men de fikk jævlig mye ildkraft ned over seg.»

Mens kampen i fjellsiden raste, kom Hueyene med den ene troppen etter den andre. Moore sendte kaptein «Tony» Nadal med A-troppen sin for å forlenge fronten i fjellet. De gikk i stilling på B-kompaniets venstre flanke. Dermed hindret de kommunistene i å angripe landingssonen direkte fra fjellet.

Moore lot C-kompaniet til kaptein Bob Edwards bli igjen ved landingssonen som reserve. C-kompaniet utgrupperte seg langs sørkanten av området for å hindre fienden i å gå rundt amerikanerne på sørsiden og ta landingssonen.

Moore sa til sin nærmeste overordnede, oberst Tim Brown som kommanderte 3. brigade, at han var hardt presset av fienden og trengte et kompani til. Brown forsto den kritiske situasjonen og sendte mye større

forsterkninger enn Moore ba om. Men det ville ta tid å få mange av dem fram til kampene.

Mens Brown sørget for at to fulle bataljoner skulle komme neste dag, samlet han de nærmeste forsterkningene han hadde til rådighet for å sende dem samme ettermiddag. Kaptein Myron Diduryks B-kompani fra 7. kavaleris 2. bataljon voktet Browns hovedkvarter sør for Pleiku. Brown ga Diduryk ordre om å gjøre karene sine klare til å bli fløyet til landingssone X-Ray med helikopter.

Etter Browns ordre skulle oberstløytnant McDades bataljon og oberstløytnant Robert Tullys bataljon ankomme neste dag. De skulle senere på dagen bli fløyet til landingssoner en del kilometer fra landingssone X-Ray. Mens McDades menn skulle fraktes med helikopter til landingssone X-Ray om morgenen den andre dagen, måtte Tully og karene hans marsjere dit gjennom fiendekontrollert territorium hvor bakhold var en reell risiko.

Ut på ettermiddagen hadde fienden begynt å angripe landingssonen i store antall. Karabin- og maskingeværkuler haglet over den lille rydningen. Nordvietnamesiske mortergranater og rakettgranater eksploderte inne i selve sonen, og Moore ble nødt til å stanse helikopterlandingene en kort stund.

Dagens siste vendinger brakte inn kaptein Louis Lefebvres D-kompani, som var Moores tungt bevæpnede avdeling, og Diduryks riflekompani. Dette ga Moore mannskap nok til å forsvare sonen ordentlig på alle kanter.

Fienden gjorde fire mislykkede forsøk på å trenge inn i sonen den natten. I fjellsiden fikk den omringede troppen støtte av en AC-47 «Spooky», en væpnet Dakota som kretset over dem og beskjøt området rundt troppens trange stilling med siderettede

gatlingmitraljøser.

Ved daggry 15. november, slagets andre dag, patruljerte et lag skogen sør for landingssonen. Da utløste de et forhastet angrep fra en nordvietnamesisk gruppe på størrelse med et kompani. Det brøt løs en heftig skuddveksling hvor C-kompaniet hadde store problemer med å holde stand.

C-kompaniets kommandant, kaptein Edwards, ble såret i skuddvekslingen. Like fullt fortsatte han å lede forsvaret av sin del av sonegrensen. Han ba Moore om forsterkninger, men bataljonskommandanten avslo det. Først da situasjonen ble enda mer presset, sendte Moore sin siste reserve, bataljonens rekognoseringstropp, for å hjelpe C-kompaniet. Det forekom nærkamper mann mot mann, og nordvietnamesiske og amerikanske døde lå side om side i det høye gresset.

Nordvietnameserne utvidet offensiven mot landingssone X-Ray ved å angripe nord- og østsiden også. Moore anropte Brown igjen og spurte hvordan det lå an med forsterkningene han var blitt lovet. Brown kunne fortelle at Tullys bataljon var på vei til Moore.

Moore ga hvert kompani ordre om å fyre av fargede røykgranater like utenfor sin egen stilling slik at posisjonen ble markert for bakkeangrepsfly og rakettbevæpnede helikoptre. Snart ble området utenfor sonen rystet av en serie eksplosjoner da raketter, bomber og napalm slo ned i kommunistenes stillinger. Flyangrepene tvang til slutt nordvietnameserne til å avbryte angrepet.

Kampene varte i tre timer og gikk hardt ut over C-kompaniet, som mistet halve styrken i slaget. Kort etter kom oberst Brown på et kort besøk til landingssonen og sa fra til Moore at styrken hans skulle trekkes ut neste dag.

Nye elementer av McDades 2. bataljon fra

158

Krigshistorie norsk-3.indd 158

12.02.2019 15:24

IA DRANG

«DE AMERIKANSKE TAPENE VED LZ X-RAY KOM OPP I 79 FALNE OG 121 SÅREDE. AMERIKANERNE BEKREFTET AT DE HADDE DREPT 650 NORDVIETNAMESERE»

Oberstløytnant Harold Moore undersøker en fallen fra de regulære nordvietnamesiske troppene etter slaget i la Drang.

7. kavaleri ankom med helikopter i løpet av morgenen og formiddagen, og Tullys bataljon nådde trygt fram ved tolvtiden etter en farlig marsj gjennom fiendekontrollert territorium.

For å unngå bakhold hadde Tully spredt bataljonen i stedet for å la den marsjere i en samlet, sårbar kolonne. Å få inn store antall nye mannskaper beroliget Moore. Han sendte tre kompanier for å redde den isolerte bataljonen. Denne gangen prøvde ikke kommunistene å hindre framrykningen. Redningsstyrken gikk inn i jungelen kort etter 13.00, og kamphelikoptre pepret raketter mot terrenget karene skulle gjennom.

To timer etter at redningsstyrken dro ut, kom den tilbake til landingssonen i følge med de sju soldatene som hadde kommet helskinnet fra det. Sårede bar de i ponchoer. Også de falne kameratene ble båret tilbake. De overlevende var oversmurt med blod og skitt. De hadde det tomme «tusenmetersblikket» stridstrette soldater kan få når de har vært nær ved å bli tilintetgjort av en tallmessig overlegen fiende. Nordvietnameserne satte ikke inn flere angrep mot landingssonen den dagen.

Sjansen til å utradere Moores bataljon hadde gått fra dem.

16. november evakuerte helikoptre

Albany.

Tredøgnsslaget ved LZ X-Ray kan best beskrives som taktisk uavgjort, men amerikanerne vant en strategisk seier i det større Pleiku-felttoget, siden de hadde hindret nordvietnameserne i å spalte SørVietnam i to med et framstøt til Sør-Kinahavet. General Man gjorde mannskapene sine en stor bjørnetjeneste i la Drang ved at han ikke hadde store antall tunge våpen, særlig grovt luftvernskyts, å sette inn mot de amerikanske flystyrkene. Mye av dette materiellet ble satt igjen på Ho Chi Minhveien da infanteriet skyndte seg til fronten i høylandet.

Slaget i la Drang «markerte de regulære nordvietnamesiske soldatenes første større mønstring i sør», skrev Herr. «Og ingen som var til stede den gangen, kan glemme redslene … eller komme over hvor selvsikkert og raffinert hele nordvietnamesiske bataljoner gikk i krig med Amerika.»

VIDERE LESNING

✪ C OLEMAN, J.D. PLEIKU: THE DAWN OF HELICOPTER WARFARE IN VIETNAM (NEW YORK: ST. MARTIN’S PRESS 1988) ✪ M OORE, HAL, OG JOE GALLOWAY; WE WERE SOLDIERS ONCE ... AND YOUNG: IA DRANG: THE BATTLE THAT CHANGED THE WAR IN VIETNAM (NEW YORK: HARPERCOLLINS 1992) ✪ N ILES, DOUGLAS; A NOBLE CAUSE: AMERICAN BATTLEFIELD VICTORIES IN VIETNAM (NEW YORK: PENGUIN RANDOM HOUSE 2015)

Foto: Alamy, Getty

Medlemmer av USAs 1. flybårne kavaleri marsjerer gjennom skogen på vei til Chu Phong-fjellet i la Drang-dalen.

Moores mannskaper til Pleiku for å la dem hvile ut. 3. brigades to andre bataljoner ble igjen i landingssonen den natten, og om morgenen 17. november dro begge bataljonene fra stedet til fots. De marsjerte i følge et stykke, men skilte til slutt lag og gikk til forskjellige landingssoner. Tullys bataljon fortsatte nordøstover mot LZ Columbus, mens McDades bataljon dro vestover mot LZ Albany. McDade hadde ikke gjort noe for å beskytte flankene, verken ved å sende ut små grupper av soldater til å brøyte seg gjennom krattet ved siden av stien, eller ved å la artilleribombardement bane vei for styrken. Bataljonen skulle komme til å betale dyrt for den forsømmelsen.

Brigadegeneral Man var hevntørst etter de store tapene styrken hans led ved LZ X-Ray. Han ga to bataljoner ordre om å legge et klassisk L-formet bakhold hvor kommunistene kunne bestryke kolonnen med lette våpen, automatvåpen, rakettgranater og mortere. De ventet stille i dunkjevlegresset til amerikanerne var langt inne i fella.

Akkurat da fronten av McDades kolonne kom inn på rydningen ved LZ Albany, angrep nordvietnameserne. Amerikanske flystyrker kom til slutt og drev vekk fienden, men bataljonen var knekket og kampudyktig.

De amerikanske tapene ved LZ X-Ray kom opp i 79 falne og 121 sårede.

Amerikanerne fastslo at de hadde drept 650 nordvietnamesere, og anslo at kommunistsoldatene hadde tatt med seg omtrent 1000 andre falne kamerater da de trakk seg tilbake.

I katastrofen ved LZ Albany hadde amerikanerne 151 falne og 121 sårede.

De anslo at nordvietnameserne hadde mistet 1500 mann i amerikanernes artilleribombardement og flyangrep ved

159

Krigshistorie norsk-3.indd 159

12.02.2019 15:24

160

Krigshistorie norsk-3.indd 160

12.02.2019 15:24

THE EMPIRE’S SCARLET HEROES

GLIMT

fra

KRIGEN

SLAGET VED FÈRECHAMPENOISE, 1814

© Alamy

1891

Russiske feltryttere braker inn i franske artillerister og kyrasserer ved Fère-Champenoise under invasjonen av Frankrike i mars 1814. Kun fem dager etter slaget 30. mars ble også Paris angrepet av koalisjonshæren. Napoleon 1 abdiserte kort tid etter.

161

Krigshistorie norsk-3.indd 161

12.02.2019 15:24

Krigshistorie norsk-3.indd 162

12.02.2019 15:24

Nyhet! Nå alt på ett sted www.bokasin.no Les på mobil, nettbrett eller PC

Kun

49, per md.

Første måned GRATIS! Ingen binding – ingen kredittkort - ingen krav til kjøp.

Untitled-1 3

Få ubegrenset tilgang til flere hundre spennende artikler og temabøker fra bl.a. BBC, TopGear, Lonely Planet, Men’s Health og Animal Planet

Kun god lesing 22.03.2019 11:26 09:48 08.02.2019

NY VITENSKAP HISTORIE

KRIGS HISTORIE KRIGSHISTORIE

✪

INTERESSANTE INTERVJUER

✪

DRAMA FRA VIRKELIGHETEN

✪

✪

LEGENDARISKE SLAG

DYPTPLØYENDE ARTIKLER

✪

FANTASTISKE BILDER

✪

SJØKRIG orage.no

91002 7 023060 123758

ISBN 978-82-8343-518-4

Untitled-1 4 Cover Krigshistorie 3_BC_final.indd 1

22.03.2019 09:48