Tidenes 100 beste rockealbum

MILEPÆLER

Med

Radio Rocks

norske favorittalbum!

TOPP

De

ul

m

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKALBUM

n

tim

ate

bu l ea k ris a d s gen

ink guiden e AC l. Le til historiens største og mest l eatlere B le e DC d Zepp h f T • e d d l y i • n o l e • Pink F Gun m 1915 Kr. 149,00 a c s i l N l ' Roses • Meta bc 0282 004 FAKTA

Untitled-2 1

20.03.2019 14:33 14:55 11.01.2019

Topp 100 Tidenes beste rockealbum 2019 © Orage AS ISBN 978-82-8343-505-4

Redaksjon Redaktør: Inger Marit Hansen Grafiker: Lise Aaasrum Coverdesign: Bens Aarø Oversetter: Sissel Sommer Steneby

Salgs- og markedsansvarlig Øystein Berg +47 909 61 959 berg@orage.no

Orage AS innehar alle rettigheter til innholdet i boka. Det er ikke tillatt med reproduksjon, kopiering i noen forstand. Det er ikke tillatt å legge ut hele eller deler av boken på internett eller annen elektronisk reproduksjon. Tillatelser kan kun gis ved henvendelse til redaksjonen i Orage AS.

Utgitt av Orage AS Jarlsøveien 50 3124 Tønsberg +47 47 46 60 00 post@orage.no www.orage.no

Trykk Trykket i Latvia, Artko AS Alle produkter fra Orage AS er trykt ved svanemerkede trykkerier.

Utgitt på lisens av Future Plc. This book is published under licence from Future Publishing Limited. All rights in the licensed material, including the name The Ultimate Guide to Minecraft, belong to Future Publishing Limited and it may not be reproduced, whether in whole or in part, without the prior written consent of Future Publishing Limited. www.futureplc.com

Originaltittel 100 Greatest Classic Rock Albums © 2017 Future Publishing Limited

Untitled-2 2 Omslag_100rockalbum_ferdig1.indd 2

20.03.2019 14:55

J

eg sier det med én gang: Det finnes mange flere enn 100 mesterlige rockealbum, og å plassere dem i en slags meningsfull rangorden er umulig. Musikk er ingen konkurranse, og det finnes ingen nøytrale kvalitetskriterier som et album kan dømmes ut fra. Men vi kan se hvordan et album oppnår popularitet og den kunstneriske verdien det har fått hos kritikere og fans.

Så hva er poenget med Topp 100 Tidenes beste rockealbum? La oss se på det som en spørreundersøkelse, en nybegynnerguide, en hyllest til den beste musikken som noen gang har blitt laget, eller et assortert utvalg fra musikkhistorien. Ingenting er hugget i stein. Hadde vi laget dette om igjen, ville resultatet helt sikkert ha blitt et annet. Men i skrivende stund er det disse 100 album som våre lesere synes er tidenes beste.

Slik gikk vi fram: I august 2017 ba vi folk på Classic Rocks Facebook-side og på Twitter om å stemme på sine favorittalbum. Vi tok utgangspunkt i 200 album fra lister lik denne og som har blitt stemt fram på liknende måter rundt om i verden. Så la vi til en rekke album som var kritikernes favoritter, kultklassikere, listetopper og storslåtte livealbum. Og hvis du mener at livealbum er juks, så beklager vi det. Vi mener at et livealbum kan være en viktig milepæl i karrieren til mange band. Det ga en artist muligheten til virkelig å fange det lydbildet de kanskje lenge har strevet etter, i stedet for å gi ut en repetisjon av låtene som et studioalbum er. De beste liveplatene dokumenterer et band på høyden da de gjorde det de kunne best – å spille sammen og berøre mennesker.

Deltakerne kunne stemme på så mange album de ville, og hvis de savnet noen favorittplater, kunne de legge dem til. Albumene som fikk flest – og nøyaktig like mange – stemmer i denne kategorien, var Close To The Edge av Yes og Pink Floyds Animals.

Pink Floyd og The Beatles kan slå seg på brystet med tre album hver i topp 20, mens Led Zeppelin fikk fire album. Som en av rockehistoriens største band kom nok Rolling Stones dårligst ut, da de fikk bare to album i topp 50 og ingen i topp 20. Den eneste platen i topp 100 med fram­tredende kvinnelige artister er Rumours av Fleetwood Mac. Den opprinnelige listen hadde et visst antall kvinner. Janis Joplins Pearl og Patti Smiths Horses havnet rett utenfor topp 100. Den eneste kvinnelige artisten som fikk stemmer i den åpne delen, var Carole King med Tapestry. Easter av Patti Smith Group, Jefferson Airplanes’ Surrealistic Pillow og Big Brother And The Holding Companys Cheap Thrills er noen av bandene med kvinnelige medlemmer.

Guns N’ Roses’ Appetite For Destruction (1987) er den nyeste platen i topp 20. Nevermind (1991) av Nirvana er nyest i topp 50. Radioheads OK Computer er det nyeste albumet på hele topp 100-listen – det fyller 20 år i år. Vi fikk en god del dritt på Facebook for at vi tok med Oasis’ (What’s The Story) Morning Glory? fra 1995 i utvalget. Vi ville se hvordan albumet klarte seg, siden det ofte når høyt opp på liknende lister. Det fikk 6,48 prosent av stemmene. Ikke nok til å komme på topp 100, men heller ingen fiasko (det fikk flere stemmer enn selvskrevne klassikere som Bob Dylans Blood On The Tracks, The Clashs debutalbum, ZZ Tops Eliminator med flere).

Resultatet er 144 sider tilegnet noen av de beste albumene i musikkhistorien – musikk som har vært lydsporet til flere generasjoner av musikkelskere. Noen plater – selv ens egne favoritter – tar man for gitt. Vi har lyttet oss gjennom listen med de hundre albumene, og til tross for at vi har hørt musikken tusenvis av ganger før, ble vi minnet om hvorfor vi elsker rockemusikk så høyt.

Vi håper at listen gjør det samme for deg.

Scott Rowley, sjefredaktør

PS: Stor takk til Siân Llewellyn, Polly Glass og Paul Henderson på Classic Rock for deres iherdige arbeid med listen.

3 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 3

11.01.2019 14:13

Innhold

6-7 Norske rockefavoritter

Radio Rock gir deg sine høyst personlige topp 5-lister

8–11 Nesten på listen Platene som ikke nådde helt opp til topp 100.

12–23 100–90

Fra Foreigners 4 via Blood Sugar Sex Magik til Tres Hombres med flere.

24–35 89–80

Klassiske album av Kiss, David Bowie, Bob Dylan, Queensrÿche, Ramones og andre.

36–45 79–70

Fra Radioheads klassiker til det legendariske dobbeltlive-albumet Strangers In The Night (UFO) og stjernealbum av blant annet Iron Maiden, Bon Jovi og Dire Straits.

46–59 69–60

Axis: Bold As Love, Live At Leeds, Live And Dangerous, Layla, Let There Be Rock pluss enda noen plater som ikke begynner med «L».

60–69 59–50

Progrockklassikerne In The Court Of The Crimson King og Aqualung samt klassiske LP-er av Prince, Priest og Pistols.

70–81 49–40

Nå begynner nedtellingen av de 50 beste albumene, deriblant Let It Bleed, London Calling og Bat Out Of Hell.

82–94 39–30

Topp 40 med LA Woman, Exile On Main St., Moving Pictures og Bostons klassiske debut.

95–105 29–20

Hvordan Metallica nådde toppformen med The Black Album, intrigene rundt Rumours, The Doors’ mørke debut, opphavet til heavy metal og mye mer.

106–117 19–11

Nedtellingen fortsetter med klassiske album av Rush, The Beatles, David Bowie, Queen og flere.

4 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 4

11.01.2019 14:13

Innhold

118 Led Zeppelin – Led Zeppelin

Historien bak det banebrytende debutalbumet.

120 Highway To Hell – AC/DC

Den siste platen med Bon Scott ble det store gjennombruddet for bandet.

122 Abbey Road – The Beatles

The Beatles’ siste album – en verdig avslutning som rocker godt.

124 Back In Black – AC/DC

Død, gjenfødsel og guddommelig inspirasjon – historien om det mest solgte albumet gjennom tidene.

126 Appetite For Destruction – Guns N’ Roses

Det mestselgende debutalbumet i rockens historie er også det nyeste i topp-ti-listen.

128 Wish You Were Here – Pink Floyd

Pink Floyds konseptalbum om tap og vennskap som går til grunne faller sammen med at bandet går i oppløsning.

130 Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band – The Beatles En hyllest til et av tidenes mest elskede album.

132 II – Led Zeppelin

Zeppelins andre album satte en standard for rocken på 70-tallet og overgås kun av sin lillebror …

134 IV – Led Zeppelin

Stairway To Heaven, Black Dog, Rock And Roll, When The Levee Breaks – fire grunner til at «Four Symbols» er den mest likte platen deres.

136 The Dark Side of the Moon – Pink Floyd Platen som er utpekt til tidenes beste rockealbum!

138 Slik ble The Dark Side Of The Moon laget Historien om hvordan tidenes beste rockealbum ble til.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 5

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 5

11.01.2019 14:13

Lister er irriterende

- det er derfor jeg elsker dem!

Jeg deler album inn i fire kategorier: Kategori 1 Albumet du elsker fordi du hørte det for første gang da du var en liten snørrvalp i baksetet til mamma og pappa.

Kategori 2 Albumet du elsker fordi du oppdaget det helt på egen hånd i platebutikken, og kjøpte helt selv for egne penger.

Kategori 3 Albumet du elsker fordi det var det du satte på full spiker når du ville vise finger’n til de bakstreverske foreldrene dine.

Kategori 4 Albumet du elsker fordi det ga deg tilbake trua på at nye generasjoner kan føre rocken videre til nye høyder.

Torkil Torsvik Radio Rock

Du har helt sikkert dine egne favoritter som du kan plassere inn i disse fire kategoriene. Og er du glad i ekte rock, er sjansen stor for at alle disse albumene blant de 100 du kan lese om her. Bare prøv. Jeg fant i hvert fall alle mine: Kategori 1: Bruce Springsteen – Born In The USA (plass nr. 73 på lista) Kategori 2: Iron Maiden – The Number of the beast (plass nr. 12 på lista) Kategori 3: Rage Against The Machine – Rage Against The Machine (plass nr. 84 på lista) Kategori 4: Radiohead – OK Computer (plass nr. 79 på lista) Topplister er irriterende. Det er derfor jeg elsker dem.

Hvor idiotisk det enn er å skulle rangere musikk, trekkes jeg stadig mot slike lister. Jeg elsker å lese dem. Være uenig. Bli sur. Av og til enig. Lese begrunnelsene, og kanskje gi album jeg aldri hørte særlig mye på før, en ny sjanse.

Lister er også lærerike. Og når det i tillegg har sittet en hel redaksjon med rocke-elskere og gjort god research på hvert eneste album, ja da er det bare å legge ungene tidlig, sette seg ned, helle en god Cognac i glasset og lese, lytte og lære.

La deg irritere over alle de gode albumene (Sabbath Bloody Sabbath, High Voltage, Ride The Lightning, hallo??) som ikke fikk plass på lista. La deg glede av å finne en av dine største favoritter blant topp 10. Denne lista har det meste, men ikke alt.

For oss som har vokst opp utenfor Det britiske imperiet og De Forente Stater er det lett å tenke: Hvor er de norske storhetene?

Og samtidig dukker det litt ubehagelige spørsmålet opp: Ville norsk rock nådd opp på lista di i selskap med Pink Floyd, Zeppelin og Metallica? Mitt personlige svar er: ja! Derfor har vi i Radio Rock laget noen (veldig) personlige lister over norske album vi mener burde vært med.

Hvorfor? Fordi du elsker å lese lister, så klart.

God fornøyelse!

Bruce Springsteen – Born In The USA

Iron Maiden – The Number of the beast

Rage Against The Machine – Rage Against The Machine

Radiohead – OK Computer

6 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 6

11.01.2019 14:13

Torkil Torsvik

Suzanne Aabel

Programleder, vokalist i Nullskattesnylterne og trebarnsfar

Programleder, rockedronning og hundeeier

1. Dumdum Boys -

Rock’n Roll Party (1990)

2. Turbonegro -

Apocalypse Dudes (1998)

1. Raga Rockers –

Blodig Alvor Na Na Na Na Na (1988)

2. Turbonegro 3. Amulet –

Apocalypse Dudes (1998)

3. Jokke & Valentinerne -

Danger! Danger! (2003)

4. Silver –

III (1990)

4. Motorpsycho -

White Diary (2004)

Timothy’s Monster (1994)

5. Raga Rockers -

Dumdum Boys Blodig Alvor Na Na Na Na Na

Forbudte Følelser (1988) Denne lista preges nok av oppveksten på 80-tallet og at jeg var tenåring på 90-tallet. Dette er banebrytende album som har slitt ut kassett- og CD-spillerne mine opp gjennom tida, og samtidig vært utrolig viktige for utviklingen av norsk rock. Skulle gjerne hatt med ei TNT-skive, men det ble dessverre ikke plass.

Motorpsycho Timothy’s Monster

4.

In pains (1992)

(1992) 5. Firebeats Inc. – Firebeats Inc. (1966)

2. Cadaver –

3. Jokke med Tourettes – Trygge Oslo (1997)

(2003)

Disse platene velger jeg av rein nostalgi. Samtlige album har betydd mye for hva slags musikk jeg har hørt på videre i livet. Både norsk bautarock, Deathpunk, Hardcore og Glam-punk Stonerrocken er representert.

Dette oppsummerer ganske greit min musikalske ryggmarg før jeg gikk hen og fordypet meg i hardere metal. For ei som nærmer seg 40 år er dette soleklare favoritter. Beintøff rock fra tiden før rocken ble allemannseie, og lille Norge plutselig hagler rockeband ut på verdensturné med de aller største i bransjen! Good times!

1. Kjøtt –

Kjøtt (1980)

5. Thulsa Doom –

... And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept

Tables –

Shady Whims & Obstacles

Kjøtt fra før Michael Krohn ble kommers og Helge Gaarder arty.

Plutselig funket rock med norske tekster! Cadaver er death metall før Greven. Anders Odden er genial og Ole Bjerkebakke er kanskje Norges beste trommis – og fantastisk ståbass med Eilert Solstad.

Jokkes beste skive er etter min mening Trygge Oslo! Hør bare «Positiv Kjærlighetssang», «Klassefest» og «Bestevenner» – livet slik det er: ekte!

Tables er genial, naiv og vimsete pop – helt etter min smak, og Firebeats Inc. fra 1966 er legendarisk garasjerock i verdenstoppen!

Raga Rockers – Rock’n Roll Party (1990)

Turbonegro Apocalypse Dudes (1998)

Alex Rosén Programleder, musiker, komiker og gratulatør

Kjøtt – Kjøtt

Jokke med Tourettes – Trygge Oslo

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 7

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 7

11.01.2019 14:13

Nesten på listen Topp 100-listen vi presenterer her er stemt frem av Classic Rocks lesere, basert på en liste med med 200 utvalgte titler. Det fantes også et åpent felt der leserne kunne stemme på hvilke titler de ville. Her er albumene som ikke nådde helt opp til topp 100 …

Unleashed In The East – Judas Priest Heavy metal-gudene live i Tokyo i 1979.

… Like Clockwork – Queens Of The Stone Age Out of the Cellar – Ratt Too Fast For Love – Mötley Crüe Love It To Death – Alice Cooper Script For A Jester’s Tear – Marillion Six – Mansun Trash – Alice Cooper Permission To Land – The Darkness The Man Who Sold The World – David Bowie Surfer Rosa – Pixies Goo – Sonic Youth Freak Out – The Mothers Of Invention Plastic Surgery Disasters – Dead Kennedys Texas Flood – Stevie Ray Vaughan Eat ’Em and Smile – David Lee Roth

Electric – The Cult Blackbird – Alter Bridge Tapestry – Carole King Fantastisk låtskriver med stor kassasuksess.

To Our Children’s Children’s Children – The Moody Blues Glory Road – Gillan Kill ’Em All – Metallica Songs For The Deaf – QOTSA Woodstock Soundtrack – Various

Harvest – Neil Young Full Moon Fever – Tom Petty Beck, Bogert & Appice – Beck, Bogert & Appice Bringing It All Back Home – Bob Dylan Band On The Run – Wings All Things Must Pass – George Harrison Blind Faith – Blind Faith Skid Row – Skid Row Roger The Engineer – The Yardbirds Hero And Heroine – The Strawbs Crime Of The Century – Supertramp Sweet Baby James – James Taylor L.A. Guns – L.A. Guns

Fresh Cream – Cream Det var store forventninger til Creams debutalbum på slutten av 1966. Eric Clapton ble sett på som Gud, og Ginger Baker og Jack Bruce hadde begge en imponerende musikalsk fortid. Fresh Cream ble det Clapton selv presist beskriver som «eldgammel blues og moderne». Det var ingenting puristisk ved hvordan Cream forholdt seg til bluesen. Bruce og Bakers jazzete rytmer og Claptons mektige gitartoner og kontrollerte feedback tok bluesen til et nytt nivå, noe som blir svært hørbart i på deres episke versjon av Howlin’ Wolfs Spoonful.

8 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 8

11.01.2019 14:13

Rubber Soul – The Beatles Beatles hadde det noe ujevne albumet Help! bak seg og skjelte til Bob Dylans utvikling da Rubber Soul kom til. Her tillot de seg å ta for seg dypere temaer og sprenge «arbeiderklasse»-sjangeren som de var plassert i. Alle fire begynte å sette sine personlige avtrykk på musikken. Lennon og McCartney blottla seg i Nowhere Man og You Won’t See Me, Harrison debuterte – på godt og vondt – som sitarspiller på Norwegian Wood, og Ringo bidro for første gang som låtskriver på What Goes On (Lennon/McCartney/Starkey).

Slave To The Grind – Skid Row Kingdom Of Desire – Toto Leftoverture – Kansas Tim – The Replacements The Modern Lovers – The Modern Lovers Script For A Jester’s Tear – Marillion Debuten fra 1983 innvarslet en ny stjerne på progrockscenen.

Battering Ram – Saxon Violator – Depeche Mode Dookie – Green Day All Mod Cons – The Jam Script Of The Bridge – The Chameleons Blast Tyrant – Clutch One More For The Road – Lynyrd Skynyrd Leave Home – Ramones Foxtrot – Genesis Blow By Blow – Jeff Beck Day for Night – The Tragically Hip One Hot Minute – Red Hot Chili Peppers Surfing With The Alien – Joe Satriani Captain Beyond – Captain Beyond Mellon Collie And The Infinite Sadness – Smashing Pumpkins Rubber Soul – The Beatles Vol. 4 – Black Sabbath A Bit Of What You Fancy – Quireboys Piledriver – Status Quo Sabbath Bloody Sabbath – Black Sabbath

Presence – Led Zeppelin Deres sjuende album trollbinder oss den dag i dag.

Who Are You – The Who Graceland – Paul Simon Some Girls – the Rolling Stones Next – The Sensational Alex Harvey Band Scenes From A Memory – Dream Theater A Day At The Races – Queen Caravanserai – Santana Definitely Maybe – Oasis My Aim Is True – Elvis Costello Stained Class – Judas Priest Moving Waves – Focus Violator – Depeche Mode Wind And Wuthering – Genesis Blackwater Park – Opeth Powertrip – Monster Magnet Hand. Cannot. Erase – Steven Wilson Eye Of The Tiger – Survivor Bridge Of Sighs – Robin Trower Slash – Slash Black Rose – Thin Lizzy

High Voltage – AC/DC Wings Over America – Wings Synchronicity – The Police Teaser – Tommy Bolin Wheels of Steel – Saxon Fear Of A Blank Planet – Steven Wilson Cosmo’s Factory – Creedence Clearwater Revival Alchemy – Dire Straits Night Moves – Bob Seger A Nod’s As Good As A Wink To A Blind Horse – Faces Meddle – Pink Floyd Live Full House – J. Geils Band Passion And Warfare – Steve Vai Ride The Lightning – Metallica Texas Flood – Stevie Ray Vaughan On A Storyteller’s Night – Magnum Overkill – Motörhead Live – Status Quo Welcome To My Nightmare – Alice Cooper Angel Dust – Faith No More Den fjerde platen ble Mike Pattons gjennombrudd som låtskriver.

Heroes – David Bowie Hunky Dory – David Bowie Free – Free Out Of The Blue – ELO

Toto IV – Toto Det «glatte» lydbildet på Toto IV – en blanding av radiovennlig rock, progressiv rock, funk og soul – ble slaktet av magasinet Rolling Stone og betegnet som symbolet på sjelløs arenarock. Men albumet solgte fem millioner eksemplarer i USA og inneholdt førsteplassen på singellisten, Africa, og andreplassen, Rosanna. Africa var en usannsynlig hitlåt med sin ukonvensjonelle rytmiske oppbygning som er bygget rundt Jeff Porcaros trommekomp, og med den halvmystiske teksten av David Paich – deriblant for eksempel den berømte linjen: «Kilimanjaro rises like Olympus above the Serengeti».

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 9

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 9

11.01.2019 14:13

Animals – Pink Floyd Animals går i en annen retning enn det musikalsk vidstrakte landskapet på The Dark Side Of The Moon og Wish You Were Here. Her blir i stedet George Orwells Kamerat Napoleon gjentolket som en dyster betraktning av menneskeheten. Roger Waters giftige tekster skildrer grådighet i Dogs, selvgodhet i Pigs (Three Different Ones) og undertrykkelse (og opprør) i Sheep. De tre uforglemmelige sporene avsluttes med den avvæpnende, todelte og akustiske kjærlighetssangen Pigs On The Wing. Den musikalske atmosfæren på albumet er avmålt og truende. Det er ikke vakkert, men det er heller ikke meningen.

Goodbye Yellow Brick Road – Elton John Damn The Torpedoes – Tom Petty and The Heartbreakers.

Come Taste The Band – Deep Purple Village Green Preservation Society – Kinks Skylarking – XTC Repeater – Fugazi Operation: Mindcrime – Queensryche Throwing Cooper – Live Tago Mago – Can Low – David Bowie Days Of Future Passed – The Moody Blues Sheer Heart Attack – Queen Et skritt bort fra de første platenes løselig sammensatte progressive rock.

Diary Of A Madman – Ozzy Osbourne Idlewild South – Allman Brothers Selling England by The Pound – Genesis Camembert Electrique – Gong Irish Tour ’74 – Rory Gallagher John Barleycorn Must Die – Traffic The River – Bruce Springsteen Moondance – Van Morrison Leftoverture – Kansas Automatic For The People – REM News Of The World – Queen Images and Words – Dream Theater Contraband – Velvet Revolver

Use Your Illusion I & II – Guns N’ Roses Thick As A Brick – Jethro Tull Det ultimate konseptalbum / parodien på et konseptalbum.

Darkness On The Edge of Town – Bruce Springsteen & The E Street Band Fair Warning – Van Halen The Final Cut – Pink Floyd Brain Salad Surgery – ELP Argus – Wishbone Ash Montrose – Montrose Houses of The Holy – Led Zeppelin Frampton Comes Alive – Peter Frampton Moving Waves – Focus Heaven And Hell – Black Sabbath Queen II – Queen Weezer – Weezer Close To The Edge – Yes Last Decade Dead Century – Warrior Soul Loveless – My Bloody Valentine Burn My Eyes – Machine Head

In Color – Cheap Trick The Crossing – Big Country Berlin – Lou Reed Sweetheart Of The Rodeo – The Byrds Psychocandy – The Jesus & Mary Chain Vivid – Living Colour Generation Terrorists – Manic Street Preachers Litt som Appetite For Destruction, om den hadde blitt spilt inn av en gjeng walisiske slyngler.

In Search Of Space – Hawkwind Force It – UFO Trout Mask Replica – Captain Beefheart And His Magic Band The Hoople – Mott The Hoople Antichrist Superstar – Marilyn Manson Stjernens første hitalbum gjorde mange foreldre opprørte og skremte.

Undertow – Tool Doolittle – Pixies Blue – Joni Mitchell Secret Treaties – Blue Oyster Cult Out of the Silent Planet – Kings X Odessey And Oracle – The Zombies The Holy Bible – Manic Street Preachers Truth – The Jeff Beck Group For Your Pleasure – Roxy Music The Polite Force – Egg Pretty Hate Machine – Nine Inch Nails Mott – Mott The Hoople

Made In Japan –En avDeep Purple rockehistoriens beste liveskiver og en fin sammenfatning av

Purples karriere på den tiden (1972). Made In Japan burde virkelig ha havnet på topp 100! Da dobbeltalbumet ble sluppet i 1972, var det som en åpenbaring. Det fantes allerede noen legendariske liveskiver (Get Yer Ya-Ya’s Out! av Rolling Stones, Live At Leeds av The Who) – men de var strengt tatt fyllmasse. Made In Japan var første gang et band satte et så pass modig avtrykk samtidig som de nådde sitt kommersielle høydepunkt.

10 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 10

11.01.2019 14:13

Powerslave – Iron Maiden Ifølge Classic Rocks lesere er dette Maidens beste album. Powerslave er platen som sendte Maiden jorda rundt på den legendariske turneen World Slavery Tour og gjorde dem til internasjonale megastjerner.

Dette er det siste albumet i bandets første tiår og den platen som har det peneste omslaget. Hvis det gikk an å bevise det vitenskapelig, hadde det ikke vært noen diskusjon. Aces High, 2 Minutes To Midnight, Powerslave (med Dave Murrays beste solo noensinne), den mektige Rime Of The Ancient Mariner – alt annet falmer i sammenlikning.

Korn – Korn Cat Scratch Fever – Ted Nugent Peter Gabriel – Peter Gabriel Rated R – Queens Of The Stone Age Born Under a Bad Sign – Albert King Siamese Dream – Smashing Pumpkins The Downward Spiral – Nine Inch Nails Horses – Patti Smith Group Reckless – Bryan Adams Nebraska – Bruce Springsteen Unknown Pleasures – Joy Division Second Helping – Lynyrd Skynyrd Cheap Thrills – Big Brother & The Holding Company The Pretenders – The Pretenders Sonic Temple – The Cult Pearl – Janis Joplin Kick Out The Jams – MC5 Livedebut fra 1969 som påvirket punken.

Tarkus – Emerson, Lake & Palmer Hybrid Theory – Linkin Park Marquee Moon – Television Pieces of Eight – Styx The Stone Roses – The Stone Roses Nothing’s Shocking – Jane’s Addiction Heart – Heart Back Street Symphony – Thunder The Bends – Radiohead Astral Weeks – Van Morrison So – Peter Gabriel Grace – Jeff Buckley

The Real Thing – Faith No More Transformer – Lou Reed Produsert av David Bowie og arrangert av Mick Ronson.

Earth vs. The Wildhearts – The Wildhearts Clutching At Straws – Marillion Asia – Asia Electric Warrior – T. Rex Surrealistic Pillow – Jefferson Airplane New Jersey – Bon Jovi American Beauty – The Grateful Dead Demons and Wizards – Uriah Heep Pump – Aerosmith Seasons In The Abyss – Slayer Outlandos d’Amour – The Police The Southern Harmony And Musical Companion – Black Crowes Raw Power – Iggy Pop & The Stooges Escape – Journey Permanent Vacation – Aerosmith Shake Your Money Maker – Black Crowes American Idiot – Green Day

Fire and Water – Free Wheels Of Fire – Cream Badmotorfinger – Soundgarden Déjà Vu – Crosby, Stills, Nash & Yong The Band – The Band Dirt – Alice In Chains De mørke grønsjerne slo gjennom i 92 med denne.

Blackout – Scorpions Blood On The Tracks – Bob Dylan Eliminator – ZZ Top Abraxas – Santana Every Picture Tells A Story – Rod Stewart In The Land Of Grey And Pink – Caravan (What’s The Story) Morning Glory?

– Oasis Achtung Baby – U2 Harvest – Neil Young No Sleep ‘til Hammersmith – Motörhead Vulgar Display of Power – Pantera Aja – Steely Dan The Velvet Underground & Nico – The Velvet Underground & Nico Blues Breakers – John Mayall With Eric Clapton The Rotter’s Club – Hatfield And The North Smash – The Offspring

The Clash – The Clash En plate om mennesker og deres kjedelige jobber og irriterende sjefer i en verden på vei til helvete, et London som kveles av tristesse der alle sitter og ser på amerikanske politiserier på TV. En verden der politiet trakasserer deg, og du tvinges til å ta drittjobber av NAV. «Hate and war» er erstattet av «peace and love», og verden er full av svik og dophuer. Gledesløst, synes du? Det er bare halve sannheten. The Clash er også full av trass og mørk humor.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 11

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 11

11.01.2019 14:13

100 Foreigner 4

S

tatistikken for Foreigners album 4 viser at alle timer, dager, uker og måneder i studio, alle sprengte tidsfrister og budsjetter var vel verdt

strevet.

Albumet lå ti uker (i tre omganger) på førsteplass på Billboard-listen fra 22. august 1981 fram til 11. februar 1982. Salgstallene i USA oversteg seks millioner. Albumet er den dag i dag bandets mestselgende i Storbritannia, der det nådde femteplass og ble belønnet med en gullplate. I Tyskland nådde det fjerdeplass. Av de seks låtene som ble sluppet som singler i USA, var det bare den siste fra 1982 – Luanne – som ikke kom inn på topp 30.

Men kanskje det viktigste av alt: Tretti år senere handler det fortsatt om ti sterke og relevante låter. Foreigners fjerde album er et mester­verk. Produsentene Mick Jones og Mutt Lange – hvor sistnevnte hadde gjort stor suksess med produksjonen av AC/DCs

Back In Black – ga 4 et topp­moderne arenarockepreg som sendte den til topps på listene i USA. Det ble tung rock’n’roll i Nightlife og Juke Box Hero og et ustyrlig islett av R & B i Urgent med Motownlegenden Jr. Walkers saksofonsolo i fri dressur. Og Waiting For A Girl Like You er sofistikert med sitt subtile, svevende syntteppe og Lou Gramms følsomme stemme. Justin Hawkins i The Darkness kaller låten «verdens beste rockeballade».

Tid og penger er altså relativt. Det samme gjelder for fiasko.

Her kreves litt bakgrunnsinformasjon.

Foreigner var en suksesshistorie fra starten.

I USA solgte debutalbumet fra 1977 med samme navn fem millioner eksemplarer og nådde fjerdeplass. Et år senere havnet oppfølgeren Double Vision på tredjeplass i USA og på 32. plass i Storbritannia. Albumet solgte sju millioner eksemplarer. Da det tredje albumet Head Games fra 1979 havnet på

femteplass på Billboard-listen og «bare» solgte til fem platinaplater, hadde noe tydeligvis gått galt.

«Det fikk oss til å tenke», sier gitarist Mick Jones, «på at vi måtte ha en tydelig identitet på den fjerde platen. På Head Games tror jeg vi overdrev. Dopet tok litt overhånd. Vi hadde en skikkelig bakrus etter den platen [latter].

Når jeg ser tilbake, synes jeg at den mangler fokus. Vi prøvde å tøffe opp bandets image med Dirty White Boy og Head Games, og da begynte vi å lure på hvor vi var på vei …»

Gitaristen og frontfiguren Rick Wills var mer bekymret for at bandet skulle ta skade av at keyboardisten Al Greenwood og den tidligere King Crimson-multiinstrumentalisten Ian McDonalds krevde å bli inkludert i låtskrivingen. Greenwood fikk sparken først, og straks etter ble McDonald kastet ut.

Jones: «Følelsesmessig var det en tøff tid.

Ian var en nær venn, men Lou [Gramm,

utgitt

1976 produsent Denny Cordell

N

ylig avdøde Tom Petty gjennomgikk mange forandringer i løpet av sin 31-årige karriere. Han stagnerte aldri. Staheten hans viste seg til fulle da han holdt igjen sitt fjerde album, Hard Promises, fordi plateselskapet MCA ville selge det for 9,98 dollar – en dollar mer enn det de fleste andre plater kostet. Petty truet med å døpe om platen til The $8.98 Album, helt til slipserne måtte gi seg.

Det var i 1981. Fire år tidligere hadde han blitt tatt godt imot i Storbritannia, nok til at plateselskapet ble overtalt til å satse på debutalbumet Tom Petty & The Heartbreakers.

Platen hadde vært ute i et år, men i USA ble Petty først lagt merke til med gjenutgivelsen av singelen Breakdown, som hadde floppet, men som nå hadde salgspotensial.

«Jeg skrev Breakdown under en pause fra innspillingene i Shelter Studio i Hollywood», minnes Petty flere år senere. «Jeg tror vi tok

12 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 12

11.01.2019 14:13

utgitt

1981 produsenter Mutt Lange og Mick Jones

vokalist] og jeg syntes at vi hadde funnet en måte å skrive sammen på, og det ville vi få mest mulig ut av. Vi pratet mye om det, og vi hadde en ganske tydelig visjon om hvor vi ville, så det handlet om å være litt hensynsløs. Vi kjente at vi måtte fokusere.»

En av låtene som hjalp dem å fokusere, var balladen Waiting For A Girl Like You. Rick Wills: «Mick skrev vanligvis på piano, ofte bare på de svarte tangentene, så det ble litt mystiske tonearter når vi skulle spille låtene på gitar … Jeg husker at det var bruddstykker her og der, men én sang han skrev helt ferdig, var Waiting For A Girl Like You. Første gangen jeg hørte den, sa jeg: «Hvis ikke det er en hit, så vet ikke jeg!’»

På spørsmål om hvordan han ser på 4 i dag, sier Jones: «Platen oppsummerer absolutt det vi jobbet mot. Når jeg ser tilbake, er det mitt favorittalbum, det som jeg pleier å si at jeg antakelig er mest stolt av.»

99 Tom Petty And The Heartbreakers

Tom Petty And The Heartbreakers pause fordi vi hadde spilt inn alt. Da kom jeg på Breakdown. Jeg skrev den på piano. Jeg har fortsatt det pianoet, jeg kjøpte det [latter].

«Nå står det i stua mi. Jeg skrev den veldig fort. Jeg spilte den for dem [bandet], de likte den veldig godt, og så spilte vi den inn. Jeg tror vi tok trommekompet fra en Beatles-låt, All I Got To Do. Vi endret det bare litt. Det var grunnideen, å ha den oppstykkede rytmen på hihaten.»

Mens Vesten var i ferd med å forføres og forferdes av punken, trådte Petty fram fra skyggen med et rent og enkelt album som inneholdt det beste av musikkmiksen fra midten av 70-tallet.

Debutens innflytelse var kanskje ingen selvfølge, med sine knappe gitarriff og Benmont Tenchs virvlende orgel. Men den Springsteen-liknende koringen i Breakdown og krigsropet i Anything That’s Rock ’N’ Roll, befestet dens posisjon som en tidløs klassiker.

Platens mest kjente låt er American Girl, med

gitarriffet som The Strokes senere regelrett stjal (i Last Nite, som også finnes på New Yorkbandets debut Is This It fra 2001).

Alderen var ingen hindring for musikeren fra Gainesville i Florida. I 2002 gikk han til det modige steget og ga ut en plate (The Last DJ) med flengende kritikk mot det han mente var en ensretting av USAs uavhengige nettverk av radiostasjoner.

Han vek aldri unna ubehagelige spørsmål i intervjuer. Han var kritisk til at en musikkanal på TV hadde fjernet ’n’roll fra rock’n’roll, og at en artist som Shakira blant andre ble promotert som rockeartist.

Petty mente selv han var «utrolig lat», men han hadde alltid mange jern i ilden.

«Jeg må alltid le når folk sier at musikken min er enkel. Hvis du tror det – prøv selv.

Det er ikke lett. Musikken inneholder mange nyanser. Og lys og skygge. Det er ikke enkelt. Jeg var i en instrumentbutikk da en fyr prøvde å imponere meg med å spille

alle våre riff … og hvert eneste var feil. Han hadde riktig grunntone i akkordene, men vi bruker mange småvariasjoner. Det hadde ikke fyren fått med seg.»

Denne detaljen var noe av det som sikret ham kritikersuksess og horder av hengivne fans i hans karriere. Deriblant flere kjente.

«Tom Petty står for alt vi elsker ved americana og rock’n’roll», sier Juliette Lewis, «og han har en lavmælthet i lydbildet som gjør det så nært – som om han var i rommet sammen med deg.»

Tom Petty var en sjelden rocker som opplevde enorm framgang, solgte mye og var likt av kritikerne, både med The Heartbreakers og alene, til og med i lang tid. Han skapte musikk som var ny og dynamisk helt til det siste.

Tom Petty døde 2. oktober 2017.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 13

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 13

11.01.2019 14:13

98 Megadeth

Peace Sells … But Who’s Buying?

M

ed den intense Dave Mustaine ved roret innførte Los Angelesbandet Megadeth et element av eksplosiv vitalitet til thrashmusikken. Hvis Metallica var sjangerens partyboys, Slayer var de parodiske satanistene og Anthrax var klovnene – så var Megadeth de ville bøllene.

At de faktisk lyktes med å skape et av thrashens klassiske album med Peace Sells … – deriblant det udødelige tittelsporet – er litt av en bragd. At de rodde det i land uten å kverke hverandre eller seg selv, er rett og slett et mirakel.

«Dave og jeg befant oss i en situasjon der vi ikke hadde noen plan B», forteller Dave Ellefson. «Det var ingen fluktrute. Det var ikke noe ‘hvis ikke dette funker, gjør vi sånn i stedet.’ Følelsen av at det ikke var noe vei tilbake var det som fikk oss til å lage Peace Sells.»

Peace Sells er i dag en av de mest legendariske låtene fra thrash-æraen. Med sin umiddelbart

gjenkjennelige bassgang og rullende groove skilte den Megadeth fra de andre thrashbandene. Teksten var en bitter betraktning av religion og statsstyre. Heavy metal-verdenens tradisjonelle temaer som sverd og trolldom måtte vike for et mer realistisk verdenssyn. Når Mustaine sang: «What do you mean, I don’t support your system? I go to court when I have to», mente han det. Det var CNN tolket av gatepøbelen.

Platen var også tidvis innom heavy metalsjangerens standardiserte skrekkterritorium.

Bad Omen er basert på en roman fra 1972 av Thomas Tyron om det overnaturlige som Mustaine husket fra skoletiden, og The Conjuring er et okkult ritual i musikkform med delvis skjulte, men tydelige forbannelser i teksten (bandet sluttet å spille låten på 2000-tallet).

Tåpeligst er nok seriemorderfantasien Good Mourning/Black Friday. Fortellingen om en «blodtørstig demon som stryker langs gatene»,

har i de siste årene blitt en klisjé som fans har laget memes om i forbindelse med den store shoppingdagen Black Friday.

Peace Sells … But Who’s Buying? kom ut 19. september 1986, et halvt år etter Metallicas Master Of Puppets og en måned før Slayers Reign In Blood. Thrashmetal gikk gjennom en forvandling. Musikkstilen var ikke lenger ansett som heavy metal-sjangerens forvillede avkom, men en anerkjent musikkbevegelse.

Den nyvunne respekten ble gjenspeilet i medias reaksjoner. Tidligere ble Megadeth forvist til små metalmagasiner. Nå ble de omtalt i NME og Rolling Stone. «Jeg husker at Rolling Stone omtalte meg som den nye Stevie Ray Vaughan», fortalte Mustaine. «Jeg tenkte bare ’fytti helvete!’, for jeg elsker Stevie Ray Vaughan.»

Akkurat som pønken var thrashmetal en måte å frigjøre seg fra fortiden på. Den gamle metalfansen skjønte ikke tempoet og realismen, mangelen på drager og regnbuer.

utgitt

1967 produsent Norman Smith

D

ette er Pink Floyds første plate og et sprudlende vitnesbyrd om Syd Barretts genialitet. I prinsippet skrev han hele det psykedeliske mesterverket selv.

Barrett var frigjort med hjelp av LSD og svevde på et flyvende teppe av kosmisk filosofi (Astronomy Domine, Chapter 24), surrealistisk vås (Matilda Mother, Flaming) og inspirerte barnerim (The Gnome, Scarecrow, Bike) samt flammende og fargesprakende instrumentale låter (Interstellar Overdrive, Pow R Toc H). Resten av bandet var villig med på reisen.

Platen ble straks erklært hellig av en liten kjerne med hippier og regnes den dag i dag som Storbritannias psykedeliske musikkhelligdom. Dessverre for Syd Barrett var denne tiden en personlig krise, med en kort blomstringstid etterfulgt av sammenbrudd. Men ånden hans har svevet over bandet hele tiden etterpå.

14 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 14

11.01.2019 14:13

utgitt

1986 produsenter Dave Mustaine og Randy Burns

Megadeths publikum kledde seg ikke bare i jeans og lær, det var også skatere og surfere, ungdommer som vokste opp med Black Flag i stedet for Black Sabbath. Ledende skatemagasiner som Thrasher fattet interesse for Megadeth, noe som ga dem en råere framtoning som tidligere generasjoner ikke hadde.

Over 30 år senere er Peace Sells … fortsatt en av 1980-tallets milepæler. Megadeth ble om mulig enda hvassere med Rust In Peace, en plate som dro fordel av at bandet hadde tørket opp.

Men selv ikke det kan måle seg med det ungdommelige overskuddet på Peace Sells.

Peace Sells … But Who’s Buying? kan sidestilles med Metallicas Master Of Puppets, Slayers Reign In Blood og Anthrax’ Among The Living, grunnpilarene til thrashens Big Four.

Thrashmetal var med i det gode selskap.

Ingenting skulle bli som før.

97 Pink Floyd

The Piper At The Gates Of Dawn For den som ikke levde da, er det vanskelig å forklare hvilken påvirkning The Piper At The Gates Of Dawn hadde på sin samtid i 1967.

Dette året lå slagere som Engelbert Humperdincks Please Release Me på singellistene, og albumlistene ble holdt i en skruestikke av The Beatles’ Sgt. Pepper og filmmusikken fra The Sound of Music, og psykedelia gjennomsyret alt. Så kom The Piper At The Gates Of Dawn som noe helt annet.

Dette er utvilsomt en schizofren plate.

Barretts eiendommelige, til tider nesten barnslige og pågående barnesanger som Bike og The Gnome, deler plass med psykedelisk eksperimentering og banebrytende utforskning av spacerock (Astronomy Domine, Take Up Thy Stethoscope And Walk og den utsvevende, men populære Interstellar Overdrive).

Schizofrenien og de tilsynelatende desperate elementene til tross, de ulike – og potensielt

sprikende – musikalske personlighetene er forbausende velbalanserte.

Banebrytende, unik og viktig – The Piper At The Gates Of Dawn var ikke lett å høre på i 1967 og er det fremdeles ikke. At platen lå flere uker på den britiske topp-ti-listen, hadde antakelig like mye å gjøre med kjøpernes dopforbruk som med musikernes.

Når vi i ettertid vet hva Pink Floyd har bidratt med til rockekulturen, kan betydningen av dette knapt overdrives.

Det handler ikke bare om salgstall. Det er lett å finne statistikker om suksessen med The Dark Side Of The Moon fra 1973, men de forteller oss ikke hvorfor albumet – både musikken og plateomslaget – ble viktig for en hel generasjon. Eller hvorfor Pink Floyd ble et fenomen som har påvirket hver påfølgende generasjon. Svaret er at musikken deres er blant den mest fantastiske og originale i hele rockens historie.

Pønkerne hatet bandet og alt de (ofte feilaktig) mente de sto for, men Pink Floyds kritikk var minst like giftig som pønkernes.

Utover 80- og 90-tallet vokste en angstfylt generasjon opp med The Wall, deriblant mange som senere skulle prege sin egen tid – for eksempel Axl Rose, Trent Reznor, Billy Corgan og Noel Gallagher.

«For meg var gleden med Pink Floyd å gå bakover og oppdage hva de hadde laget før», fortalte Pink Floyd-fan og Soundgarden-vokalist Chris Cornell til oss i 2016. «Og det viktige med The Piper At The Gates Of Dawn var musikkens særegne sammensetning – noen ganger lunefull og høytidelig, men samtidig desperat og trist.

Jeg tror ikke jeg vet om noen annen plate der den type motsetninger har fungert så bra.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 15

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 15

11.01.2019 14:13

96 Soundgarden

Superunknown

S

eattle-bandet var et av de første som spilte inn for plateselskapet Sub Pop, og med Badmotorfinger fra 1991 hadde de allerede sentrale roller på den alternative rockescenen sammen med Nirvana og Pearl Jam. Men det var med denne platen de virkelig tok av. Superunknown solgte ni millioner eksemplarer og ble en kritikerrost klassiker.

Superunknown skiller seg ut som et kjernealbum i perioden, men man kan også lytte til det sammen med eldre rockemesterverk. Chris Cornells gjennomtrengende klageblues er et nikk til Robert Plant, og Kim Thayils riff er i sine tyngste stunder beslektet med Tony Iommis klassiske Black Sabbath-riff.

Soundgarden hadde holdt på lenge (bandet startet i 1984), og på sitt debutalbum fra 1988, Ultramega OK, spilte de en egenrådig metal med innslag av forstyrret humor.

Allerede da framsto Soundgarden som seriøse

og fokuserte, noe som også ble bekreftet med deres typiske psykedeliske metalrytme på låten Hands All Over med sin mektige agitasjon på den turbulente, sjangersprengende Louder Than Love fra 1989. Det handlet om blues, ikke pønk.

Superunknown er det albumet som fikk alle til å dette av stolen. Det består av trass og usminket metal som ikke kryper for noen. Rent og vakkert. Hør på The Day I Tried To Live med Cornells hjerteskjærende vokal, og fortell meg at de ikke er på høyde med Sabbath og Zeppelin. Hør på Black Hole Sun (som definerte en hel epoke da Kurt Cobain døde), og prøv å overbevise noen om at dette ikke er metal i verdensklasse.

Den opprinnelige bluesen, forandret av tiden og forvrengningen.

Trommis Matt Cameron beskrev Super­ unknown slik for meg i 1994: «Det svinger, det rocker, og alt er på plass. Jeg kan høre på den.

Vanligvis handler rockelåter om konkrete ting

– damer, biler og sex. Men tekstene på Superunknown er veldig innadvendte, veldig mørke. De forteller om noe helt annet.

Egentlig er det et eneste ’fuck you’ til verden, et krav om at vi vil være i fred!»

På dette tidspunktet var det bare Metallica som kunne utfordre Soundgarden når det gjaldt følelsesregisteret, men de ble fort forbigått. Metallica selv bekreftet Soundgardens status da gitaristen Kirk Hammett i 2008 sa til Rolling Stone at Enter Sandman hadde kanskje ikke blitt til, hadde det ikke vært for de store og tunge riffene på Soundgardens andre album Louder Than Love fra 1989.

Hvis hardrocken på 70-tallet var gladrock, var tidlig 90-talls rock desto dystrere. Tittelen Superunknown antyder et uendelig, tomt kosmos, og de 70 minuttene med musikk utforsker dette massive, svarte hullet kalt menneskets sjel og forsøker å forklare det ubegripelige.

Hvis resultatet er deprimerende, er det

utgitt

1974 produsenter John Burns og Genesis

M

ed Supper’s Ready bak seg (det 23 minutter lange høydepunktet på Foxtrot fra 1972) begynte Genesis å drodle med ett langt stykke på et helt album. Tony Banks, Genesis’ keyboardist og opphavsmann sa: «Du kan godt kalle The Lamb Lies Down On Broadway et konseptalbum, selv om det er et stygt ord i dag.»

Sammen med ingen ringere enn The Whos’ Tommy og Quadrophenia, David Bowies The Rise & Fall Of Ziggy Stardust & The Spiders From Mars, Jethro Tulls Thick As A Brick og Pink Floyds The Wall er Genesis’ The Lamb blant platene som definerer sjangeren konseptalbum.

The Lamb har vært en viktig veiviser for dem som utviklet konseptet de siste 30 årene: Rush, Styx, Queensrÿche, Iron Maiden, Marillion, Marilyn Manson, Fear Factory og (men nekter selv) Radiohead. Det finnes nettsteder med dyptpløyende analyser av

16 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 16

11.01.2019 14:13

utgitt

1994 produsent Michael Beinhorn

iallfall med hensikt. «Jeg skriver de beste låtene når jeg er deprimert», sa Cornell da platen kom.

Ni millioner fans kan imidlertid bevitne at Cornells sorg ble snudd til vår glede. Platen begynner med den kompakte Let Me Drown.

Titlene – Fell On Black Days, Head Down, The Day I Tried To Live, Like Suicide – resonnerte uhyggelig godt med tidsånden. En måned etter at platen kom, begikk Cobain selvmord.

Dette til tross, Superunknown er som en mørk karusell – fra gløden i Spoonmans elgitarksterke blues til Black Hole Suns vakre grønsjpsykedelia, på høyde med Nirvana og deres Beatles- och Sabbath-inspirerte skrammel.

Etter Chris Cornells tragiske død er Superunknown mer gripende enn noensinne.

En bekmørk glede.

95 Genesis

The Lamb Lies Down On Broadway Genesis’ tekster, der teorier og meninger blir diskutert fram og tilbake i det uendelige.

Men da albumet kom på slutten av 1974, var ikke mottakelsen fullt så hjertelig.

Historien om en ung puertoricaners surrealistiske eventyr i New York fortalt av noen engelske skolegutter fikk ikke akkurat kritikernes puls til å stige. Den tettpakkede intrigen som ble brettet ut på et dobbeltalbum, var vanskelig tilgjengelig for mange lyttere, og noen mente at den var rett og slett pretensiøs.

«Den fikk en ganske blandet mottakelse blant anmelderne og til og med fans i begynnelsen», husker Banks. «I dag ser mange på den som høydepunktet i bandets tidlige karriere, men slik så man det ikke den gang. Den var mørkere enn de forrige platene våre, og i og med at det var en dobbelt-LP, tok det lengre tid å sette seg inn i den.»

Selv ikke bandet var særlig imponert over platen. Halvåret som Genesis brukte på å spille

inn platen, førte til at bandet kom til en korsvei. Erfaringen endret dem – ikke minst da vokalist Peter Gabriel forlot gruppen på slutten av den halvt år lange turneen i USA og Europa.

«Da vi endelig var ferdige, husker jeg at jeg tenkte: ’pust’», minnes gitaristen Steve Hackett. «Noen plater lager seg selv. Det gjaldt definitivt ikke denne.»

The Lamb-turneen som begynte i USA i november 1974, var det mest avanserte sceneshowet som Genesis hadde reist med til da. Den besto av et lysbildeshow på 1100 bilder, spesialeffekter og en rekke klesbytter for Peter Gabriel – deriblant den ukjente Slipperman-drakten med testikler hengende overalt.

«Det var fryktelig mange rekvisitter», husker Banks. «Showet var veldig teatralsk, men mye gikk gærent. Jeg tror ikke at lysbildene fungerte perfekt en eneste kveld.»

«Sceneeffektene var utrolige», legger Phil

Collins til. «Showet var ikke spesielt dyrt, men mikrofonledningene viklet seg sammen, og Peter slet med å få mikrofonen sin inn i Slipperman-drakten.»

Dessuten opplevde bandet at det føltes begrensende å framføre hele The Lamb Lies Down On Broadway. «Det er det minst tilfredsstillende showet vi har spilt. Det var veldig stramt. Vi kunne ikke forandre repertoaret. Et annet problem var at konsertens første halvdel var bedre enn den andre.»

I tillegg var bandet degradert til kompmusikere når all oppmerksomhet var rettet mot Peter Gabriel. «Folk som kom inn etter konserten, strente forbi Tony, Steve, Mike og meg og gikk direkte til Peter og sa ’du var fantastisk’», forteller Collins. «Publikum så på det som et enmannsshow.» Det lovte heller ikke bra for bandets framtid da Peter Gabriel bestemte seg for å forlate bandet etter turneen.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 17

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 17

11.01.2019 14:13

94 Black Sabbath Sabotage

B

lack Sabbath hadde ganske mye på samvittigheten: De var onde djeveldyrkere, de forvandlet generasjoner av sykelige tenåringer til grusomme vampyrer, og de drev med svartekunst – med stor suksess til og med.

Eller kanskje ikke. Sabbath så dagens lys i Aston i Birmingham på slutten av 1960-tallet med navnet Polka Tulk. I begynnelsen av 1969 omdøpte de seg klokelig til Earth. Noen mener at de opprinnelig var et bluesband, andre at de spilte jazzfusion. Det som er tilfellet, er at den bebartede gitaristen spilte med Jethro Tull i ca. tre uker.

Hvordan de fire bandmedlemmene – vokalisten John Michael Osbourne, gitaristen Anthony Frank Iommi, bassisten Terence Michael Butler og trommisen William Thomas Ward – snublet over det som skulle bli Black Sabbaths unike, dommedagsfylte, blytunge lydbilde, har vi så vidt jeg vet aldri fått noen god forklaring på. Jim Simpson som drev

klubben Henry’s Blues House og ble Black Sabbaths manager, hevdet at gruppen ble påvirket av Kansas City Swingers og The Count Basie Orchestra. Den forklaringen er god som noen.

Black Sabbath er ansvarlig for å ha introdusert meg til heavy metal. Jeg husker det tydelig. Jeg var på besøk hos noen slektninger i i Maidstone i Kent og dro for å handle en sommerkveld i 1971. Da jeg kikket i platebutikkens vindu, ble oppmerksomheten min fanget av et ganske vanlig platecover i svart og lilla med bølgende tekst. Jeg vet ikke hvorfor, men platen lokket liksom på meg som en krokete, stygg heksefinger. Det viste seg å være platen Master Of Reality, og uten å vite hvorfor var jeg nødt til å kjøpe den.

Umiddelbart, med det samme og uten forsinkelser.

Jeg hadde aldri hørt musikken til Black Sabbath før. Lite ante jeg da jeg ga mine surt tjente penger til butikkinnehaveren om at jeg

var i ferd med å gå i en uendelig nedoverspiral i heavy metal-musikkens skumle dyp. Jeg var bare 16 år gammel. Det var ingen vei tilbake.

Det var et stikk av svart humor i tittelen på Sabbaths femte album. Det ble spilt inn midt i en pågående rettssak mot deres tidligere manager Patrick Meehan. I løpet av perioden med konflikter klarte bandet å skape enda et klassisk album. Mange mente de fant tilbake til sine røtter på Sabotage, en hjemkomst til det Bill Ward kalte «Black Sabbaths jernkledde sound».

Dette kom tydelig fram i riffene på Symptom Of The Universe og The Writ, der sistnevnte er en lusing rettet til Meehan. Men i det store og hele hadde Sabotage like stor bredde som Sabbath Bloody Sabbath. Den særeste låten, Supertzar, inneholdt koring og ble beskrevet av Ward som en «djevelsk messe». Dette var den siste helstøpte platen fra Black Sabbaths glansdager med Ozzy.

Iommis tunge riff slår an tonen i Sabotage, ikke minst på låten som er åpningssporet på platen:

utgitt

1978 produsent Cheap Trick

Å

ret var 1979. Verden ble rammet av Cheap Trick-hysteri. Etter flere års slit på veien i USA og som oppvarmingsband for etablerte grupper som Kansas, Santana, Kiss och Be-Bop Deluxe, var det endelig deres tur.

De oppnådde det som få år tidligere så ut til å være en umulig drøm – superstjerne­status.

Livealbumet fra 1979, Cheap Trick At Budokan, slo gjennom som en internasjonal sensasjon.

Den ble fulgt opp av studioalbumet Dream Police, som med den Beatles-dynkede balladen Voices og det berømmelige tittelsporet klatret opp på listene i USA. I tiden før den store suksessen så det imidlertid svært så mørkt ut for kvartetten fra Rockford i Illinois. Robin Zander sier: «Hadde det ikke vært for Cheap Trick At Budokan, hadde det blitt kroken på døra for oss. Vi hadde ca. en million dollar i gjeld. Albumet reddet oss antakelig fra å forsvinne.»

La oss spole tilbake til 1978. Til tross for

18 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 18

11.01.2019 14:13

utgitt

1975 produsenter Black Sabbath og Mike Butcher

Hole In The Sky. Den begynner med støyen fra forsterkere på fullt volum og noen som roper «Attack!». Skriket var en intern vits som kom fra produsenten Mike Butcher.

«Sabbath hadde hatt et oppvarmingsband der manageren deres hadde stått bak dem på scenen og skreket ’Attack! Attack!’», sier Butcher.

«Så det er det jeg skriker ut av Tannoyhøyttalerne i kontrollrommet.»

Symptom Of The Universe var enda tyngre, og den mest kjente og viktigste låten på Sabotage.

Det blytunge stakkatoriffet skulle bli en mal for Metallica og utallige andre metalband. Men låten var mer enn en monoton headbanger­ greie. Den avslutter med et funky parti som bandet jammet fram under innspilling av låten i studio. Senere ble det lagt på akustisk gitar på partiet.

Det er flere krumspring på albumet, og ironisk nok var det Iommi som skrev den mest bisarre og uvanlige låten som noensinne har prydet et Black Sabbath-album: Supertzar.

93 Cheap Trick

Cheap Trick At Budokan flere kritikerroste plater og drøssevis av spillejobber hadde bandet trøbbel. Samtidig, tusenvis av mil unna, slo Cheap Trick helt uventet gjennom i Japan. De mottok tre gullskiver og oppnådde flere topp-tiplasseringer, deriblant Clock Strikes Ten, I Want You To Want Me og Surrender.

I slutten av april 1978 reiste Cheap Trick til Asia der de kunne fråtse i sin nye stjernestatus. Det var deres første store Japanturné. Da de landet i Japan, ble de møtt av 5000 skrikende fans på flyplassen. Gitaristen Rick Nielsen ler og forteller: «Vi reiste dit på økonomiklasse og dro hjem på første klasse.»

Under besøket opplevde de det samme ville hysteriet som deres musikalske forgjengere The Beatles hadde opplevd bare tolv år tidligere under deres første verdensturné.

Bandet var booket for konserter 27. april i Osaka og 28. og 29. april på Budokan i Tokyo – en arena med plass til 14 000 stykker der band som The Beatles og Led Zeppelin hadde

opptrådt før dem. Ideen med å spille inn et livealbum kom imidlertid ikke fra bandet – det var det noen i plateselskapet som bestemte.

«I Japan var CBS/Sony delt opp i to selskaper», forklarer Bun E. Carlos. «De bestemte at hver gang et band fra Epic eller Columbia kom dit, skulle de spille inn konserten og gi ut en serie med Live At Budokan-album. Bob Dylan og Cheap Trick var de første platene som kom ut.»

De intense konsertene i Japan viste at bandet var på høyden av sin livekarriere.

Gitarist Rick Nielsen løp rundt på scenen som en gal tegneseriefigur – en tsunami av villskap, vrengte toner og sinnssyk underholdning. Han pleide å bombardere publikum med plektrene sine.

Zanders prating mellom låtene hisset ofte opp det kvinnelige publikummet og drev dem til vanvidd. Publikumsresponsen var sanseløs, med ekstatisk applaus og jubel

som grenset til opprørsstemning, og gjorde et uutslettelig inntrykk på firkløveret fra Rockford i Illinois.

På albumet balanserer bandet mesterlig mellom stramt og løssluppent og leverer den ene poprockklassikeren etter den andre. Det er en glimrende kombinasjon av briljante og enkle låter, kompetent, selvsikker musikalitet og hysteriske fans, og dette minner oss på hvorfor Cheap Trick hører til det gode selskap i hardrockens historie. Som en direkte konsekvens av suksessen med albumet ble Cheap Tricks livestatus med ett slag forvandlet fra oppvarmingsband til hovedband.

«Vi var fire fyrer fra Midtvesten som bare gjorde det vi kunne best – spille live», sier Rick Nielsen med en skuldertrekning. «Låtene står seg, selv i dag. Vi gjorde Budokan berømt, og Budokan gjorde oss berømte.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 19

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 19

11.01.2019 14:13

92 The Rolling Stones

Beggars Banquet

Å

r 1968 var året da man plutselig ble klar over den musikalske arven, og tok den med seg i samtidens musikk.

John Lennon sang Yer Blues, The Band ga ut Music From Big Pink og Bob Dylan gikk tilbake til sitt opprinnelige lydbilde på sitt åttende album John Wesley Harding.

Beggars Banquet ble produsert av Jimmy Miller og er Rolling Stones’ tilbakeblikk på sine røtter. Her oppviser de likevel en mer sofistikert omgang med sin musikalske arv enn hva som ligger i deres tidlige og råere album.

Det er en klassisk blanding av country, blues, country-blues og americana. Det er ikke verst for noen karer fra Dartford og omegn. Her tar Jagger rollen som både musikkutforsker og gjenfortolker. Han gjør en stilisert innsats på Dear Doctor og Prodigal Son, noe som antyder en ironisk distanse, noe han også videreutvikler på Sticky Fingers’ Wild Horses.

Låten Stray Cat Blues kan forårsake mer enn

en og annen bestyrtelse hos lytteren. Den sjokkerende fortellingen om løsaktighet og vellyst vekkes til live av Jaggers frekke framføring. «There’ll be a feast if you just come upstairs – it’s no hanging matter, it’s no capital crime» synger han med et farlig smil, en invitt som groupies i hele verden uten tvil har hatt vanskeligheter med å motstå.

No Expectations er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, og er en gripende ballade som ble gitt ut på b-siden av Street Fighting Man. Låten er like mye blues som country, som om Robert Johnson og Hank Williams skulle ha skrevet den sammen. Bandet benyttet seg av det klassiske «ensomt tog»-temaet som utallige deltabluesartister har sunget om før dem. Låten ble senere også gjentolket av «The man in black» – Johnny Cash.

Beggars Banquet og oppfølgeren Let It Bleed står igjen den dag i dag som et av motkulturens sentrale verk. De fire mest kjente låtene –

Sympathy For The Devil, Street Fighting Man, Gimme Shelter og Midnight Rambler – fanger opp omveltningene som skjedde både hjemme og utenlands, og den frykten mange følte blir skildret bedre her enn av noe dødmetalband.

Det er litt så som så med Brian Jones’ bidrag til platen. Han spilte litt trommer her, litt mellotron der og kom og gikk. Han var så pass preget av dopmisbruk og paranoia at bandet i praksis manglet et medlem under innspillingen av Beggars.

Til tross for dette lyktes Keith Richards, med hjelp av produsent Miller, med å tre fram og levere et av bandets beste album.

Beggars Banquet kom etter Their Satanic Majesties Request som besto av ufokusert psykedelia. Nå kom bandet med en selvsikker definisjon på hva rock kan være. Fra den intense anti-gospellåten Sympathy For The Devil (å påstå at Jagger totalt eier den låten er en underdrivelse – han er bokstavelig talt

utgitt

1973 produsent Bill Ham

D

ette er bandets tredje album og det som gjorde at de slo gjennom i hjemlandet USA. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Platen er full av gode låter: Jesus Just Left Chicago, Waitin’ For The Bus, Beer Drinkers & Hell Raisers, La Grange … Dette er noen av de fineste øyeblikkene med hard, bluesbasert rock fra begynnelsen av 70-tallet.

Lydbildet har en litt skitten kvalitet som passet ZZ Top perfekt, og en fin balanse mellom det å fremføre sangene som om det var live og samtidig holde seg til studiodisiplinen.

Platen har den dag i dag en uimotståelig friskhet ved seg.

«Tres Hombres definerte Texas-mentaliteten», fortalte ZZ Tops frontfigur Billy Gibbons til Classic Rock. «Den har hele den der Texas-greia med ‘større og bedre’, som betyr ‘jeg kan drikke mer øl, samle inn flere kuer, kjøre raskere biler, eie flere hatter enn noen annen’ – det handler om humor.»

Den første topp 10-singelen deres, La Grange,

20 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 20

11.01.2019 14:13

utgitt

1968 produsent Jimmy Miller

inkarnasjonen av djevelen selv, og det er hans utrøttelige driv som leder hele bandet til et åndeløst, demonisk klimaks), videre gjennom samtidsskildringen Street Fighting Man, til den vellystige Stray Cat Blues. Beggars Banquet bekreftet Rolling Stones’ tøffe image med visjonen om umoralske utskeielser, som rockere etter dem har forsøkt å leve opp til.

Mottakelsen var imidlertid ikke udelt positiv.

Keith Richards ble beskyldt for å være satanist etter å skrevet Sympathy For The Devil. Nå er ikke gitaristen overrasket.

«Vi så det komme på en måte”, sier han til Classic Rock. «Alle hadde liksom noe på meg, Charlie eller Mick uansett. Vi er syndebukkene.

Men nå har det roet seg ned litt. Nå er jeg bare en rynkete rocker.» Året etter at Beggars Banquet ble sluppet, dro bandet på en USA-turné som ga dem et enda større publikum og mer ære og berømmelse.

Resten er historie.

91 ZZ Top

Tres Hombres ble spilt inn etter at de egentlig var ferdige, som en tilfeldighet. «Vi tok en pause, bare slappet av i studio og så … på første opptak! Det er boogie hele veien i god ZZ Top-stil, med en slu referanse til en forførende og hemmelig country club i Texas. Det ble et helstøpt resultat, og sporet havnet på vårt gjennombruddsalbum.»

Stilistisk sett byr ikke ZZ Top på noe nytt, men Tres Hombres overbeviste likevel lytteren om at bandet utforsker hittil ukjent mark. Det er musikkunst på høyt nivå.

«Tres Hombres er helt klart et av deres to høydepunkter», sier studiotekniker Terry Manning. «Senere brukte vi mer moderne innspillingsteknikker. Jeg snakker da om Eliminator. Den var ikke dårligere, det var en fantastisk plate, og den solgte til og med mer.

Men den hadde ikke den samme fellesskapsfølelsen der alle gir alt på en slags rockeblues-måte.

På Eliminator var det mer slik at Billy og jeg jobbet sene kvelder med å legge på en masse

elementer i stedet for at bandet bare spilte. Tres Hombres var nesten som en enestående liveframføring. Det var selvfølgelig ikke live – de la til flere toner – men det handlet mer om bandet når de spilte som best sammen.

Så jeg har to favoritter som jeg ikke klarer å velge mellom. Tres Hombres fanget bandet som livemusikere på sitt beste. Og Eliminator med sin nye stil, de nye maskinene og den nye produksjonen, men fortsatt med bluesrockelementet. Disse to er definitivt mine favoritter.»

I Europa var ZZ Top fortsatt et kultfenomen helt til Eliminator dukket opp fra ingensteds i 1983 og ommøblerte på listene. Grunntanken var enkel: enkle låter, en moderne produksjon og MTV-vennlige videoer med en passe miks av sex, humor og tøffhet. Plutselig var ZZ Top overalt. ZZ Top hadde gjenskapt seg selv, akkurat som Aerosmith og Alice Cooper skulle gjøre noen få år senere.

Det kunne selvfølgelig ikke vare. Innen få år sank den kommersielle statusen – i alle fall når

det gjaldt antall solgte plater. Men det brydde ikke de seg om. De overlevde til og med hendelsen der Dusty Hill uforvarende skjøt seg i brystet da han skulle ta av seg støvelen. ZZ Top har blitt en amerikansk institusjon som folket har trykket til sitt bryst, de er ikoner som elsker å irritere sittende myndigheter. Og de lager fortsatt god musikk.

I dag, 40 år senere, har de fått mer penger i banken. Billy Gibbons og Dusty Hill har holdt fast ved sine berømte skjegg mens Frank Beard er som vanlig skjeggløs. De er fortsatt det lille bandet fra Texas. Det bør ikke komme som noen overraskelse at de tre kompisene som ifølge radioverten Redbeard fra Texas «har brukt førti år på å bringe Texas til verden», har holdt fast ved sin opprinnelige besetning.

«Vi har holdt på med dette bandet lenger enn vi har holdt på med noe annet», sier Beard. «Vi har alltid holdt fast ved det vi vil gjøre: spille musikk og ha det gøy.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 21

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 21

11.01.2019 14:13

90 Red Hot Chili Peppers

Blood Sugar Sex Magik

P

utgitt

1991 produsent Rick Rubin

å mange måter er Blood Sugar Sex Magik Red Hot Chili Peppers fineste øyeblikk. Den er båndet mellom tidligere års harde funkrock og den mykere stilen som har gitt dem stjernestatus. Gitarist John Frusciantes kom tilbake etter et kort fravær på grunn av dop, og det ga bandet en ny energi som aldri før. Og alle låtene gnistrer: Suck My Kiss og Under The Bridge er blant tiårets beste.

I begynnelsen var frontfigur Anthony Kiedis usikker på om han ville at bandet skulle jobbe med den ukjente produsenten Rick Rubin. Han hadde en følelse av at kjemien ikke stemte.

«Vi visste ikke om han passet inn med tanke på Slayer og Danzigs kokte geitehoder og greier», sa Kiedis senere og refererte til Rubins tidligere arbeid. «Men han viste seg å være en frisinnet og omsorgsfull sjel.»

Kiedis’ kvaler var ikke uten grunn. Siste halvdel av 80-tallet hadde gitt hard medfart til bandet med dopmisbruk, den opprinnelige gitaristen Hillel Slovak døde (av en heroinoverdose), og trommis Jack Irons hoppet av. Men bandet opplevde en kommersiell opptur. Med gitaristen John Frusciante og trommisen Chad Smith på plass skulle 1989 bli året da bandet brøt gjennom. Platen Mother’s Milk – med Slovak og Irons og en tolkning av Jimi Hendrix’ Fire – bidro til at de slo gjennom på MTV i USA med videoen av Knock Me Down og den ville coverversjonen av Stevie Wonders Higher Ground.

Rubin fant en herregård fra 1917 på Laurel Canyon Boulevard i Los Angeles hvor de bestemte seg for å spille inn Blood Sugar Sex Magik. Herregården hadde en rik historie: Her bodde det gangstere, Jimi Hendrix bodde en kort periode i huset, The Beatles festet her …

Red Hot Chili Peppers elsket omgivelsene og tilbrakte sju uker i nesten total eksil i huset. De avsto fra forstyrrende besøk av folk utenfra og omga seg heller med vennligsinnede ånder som de påsto hjemsøkte huset. I Funky Monks, dokumentaren om hvordan platen ble til, kommer det tydelig fram hvor viktig innspillingsstedet var for å frigjøre kreativiteten. På et tidspunkt spiller Flea med på Mellowship Slinky In B Major og Apache Rose Peacock på to små lekepianoer. De sitter nederst i en trapp og spiller på hjulkapsler og et tomt melkespann til Breaking The Girl. Alt funket, virket det som.

«Vi hadde ingen uttalte eller intellektuelle mål med platen», sa Frusciante. «Vi bare sto opp hver morgen og spilte det vi følte var best … Vi skapte musikk på

samme måte som en blomst vokser. Vi var helt i vår egen dimensjon. Resten av verden eksisterte ikke, vi levde i en verden av tøylesløs fantasi.»

Bandet spilte inn 25 låter hvorav 22 var originalt materiale. 17 spor ble med på platen. Et av disse var blueslegenden Robert Johnsons They’re Red Hot. Den ble spilt inn utendørs midt på natten, med lyden av biler som suste gjennom dalen nedenfor. Bandet spilte låten stående på et persisk teppe som var rullet ut over det høye gresset. Økten resulterte også i den elegante Soul To Squeeze, som merkelig nok ikke kom med på platen, men ble sluppet som singel i USA 1993.

Albumet presenterte et mer forfinet og mykere Red Hot Chili Peppers, både musikalsk og tekstmessig. I Could Have Lied og Breaking The Girl – med Frusciantes kimende akustiske gitar – viser et band med flere sider, som la ut på nye veier for å levere grooven. Samtidig var de ikke fremmed for å lage bombastisk og tung funk, for eksempel den ubertøffe Give It Away, som har sitt utspring i en Flea-jam som Kiedis umiddelbart falt for. Den groteske karikeringen i Sir Psycho Sexy beskriver dem som uansvarlige sexgalninger, men teksten er så overdrevet at all kritikk ble tatt for å være smålig og ubegrunnet.

My Lovely Man var Kiedis’ kjærlighetserklæring til Hillel: «Well I’m cryin’/Now my lovely man/Yes I’m cryin’/Now and no one can/Ever fill the hole you left, my man/I’ll see you later/ My lovely man, if I can …» Han gjorde sangopptaket til låten i et provisorisk avlukke ved et vindu med utsikt over omgivelsene og med tente lys langs avlukkets vegger.

Men bandets kreative og kommersielle gull lå i låten Under The Bridge. Kiedis skildrer kjærligheten han følte for bandets nye hjemby, Los Angeles, og personifiserer byen. (’«I drive on her streets/’Cause she’s my companion/I walk through her hills/’Cause she knows who I am»). Med kjærligheten som utgangspunkt reflekterer han også over sine mørke stunder som heroinmisbruker i byen.

På bandets siste dag i huset sto Frusciante med hendene fulle av klær og CD-er og sa at han aldri før har kjent seg så stolt over noe. Flea hevdet at så lenge bandet beholdt kjærligheten til musikken og til hverandre, kunne de ikke mislykkes noen gang.

22 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 22

11.01.2019 14:13

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 23

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 23

11.01.2019 14:13

89 Kiss

Destroyer

D

estroyer er platen der alt gikk slik Kiss ville. Med Bob Ezrin som produsent ble bandet forvandlet fra håpefullt kjellerband til rockeguder med platinaplater i hopetall.

Paul Stanley, Gene Simmons, Peter Criss og Ace Frehley kjente på presset. Å gjøre suksess er én ting, å opprettholde den er en helt annen sak. På dette tidspunktet hadde det New York-baserte firkløveret en svært vellykket plate som de skulle følge opp: Kiss Alive! Den hadde skutt som en rakett oppover på listene og gjort at bandet ble uhyre populært.

Kiss hadde ingen tid å miste – de måtte gå tilbake i studio (Record Plant i New York) med mer enn bare en anerkjent studiotekniker (Eddie Kramer), uansett hvor godt låtmateriale de hadde. Det de trengte, var en rutinert mann med en plan. Og slik kom produsenten Bob Ezrin inn i bildet.

Destroyer var et konseptalbum, men bare i den betydningen at det var Kiss som var selve

konseptet. De ni sporene (pluss outroen) ga bandmedlemmene en anledning til å knytte seg sterkere til fansen ved både å utforske og utvikle sine individuelle alter ego.

«Kiss Alive! hadde muskler og svette», forklarte Paul Stanley, «men Bob erstattet det med en filmatisk følelse. Det var som natt og dag i forhold til det vi hadde laget før, et mye større bilde av hvem vi var.» Og de var ikke hvem som helst. Det var Gene – demonen, Paul – elskeren, Ace – rommannen og Peter – katten. Ezrin skjønte at hvis han klarte å forvandle disse rock’n’roll-heltene til rock’n’ roll-super­helter, ville det være nøkkelen til Kiss’ største albumsuksess til dags dato.

Det er umulig å overdrive hvor stort inntrykk åpningssporet Detroit Rock City gjorde i det grå, triste og pønkbesatte Storbritannia i 1976. Låten er som en filmopplevelse som forflytter lytteren til det store landet i vest der «larger than life» og USAs rockelov gjelder – og der massekollisjoner med biler er helt vanlig.

King Of The Night Time World låter som en enorm skogshogstmaskin, en rusten jernkjempe som forserer en kanadisk redwood-skog midt på natten.

Til tross for at God Of Thunder er så nært forbundet med Gene Simmons, er det faktisk Paul Stanley som skrev den. Den er som en marerittaktig og apokalyptisk skrekkfilm, og det er Bob Ezrins barn som skriker i Exorcist-stil i bakgrunnen. Det blir litt mindre intenst med Great Expectations – et massivt verk takket være koringen fra Brooklyn Boys’ Choir, mens Flaming Youth er en noe ujevn hymne med et tvangsmessig pulserende sveiveorgel. Hvem kan vel motstå en låt der «my uniform is leather» rimer på «getting it together»?

Verken Gene Simmons eller Paul Stanley ville ha med den tvilsomme balladen Beth på platen, men det var flaks for dem at de ga seg på det.

Låten fikk hit­singel­­status og var med på å redde Destroyer fra å virke helt obskur.

Det var opprinnelig tenkt at Beth skulle være B-siden på Detroit Rock City, men den ble i stedet albumets tredje singel, og det tok ikke lang tid

utgitt

1971 produsenter Ken Scott og David Bowie

D

et går nesten ikke an å overdrive hvordan Bowie har påvirket populærmusikken og hvor mye han har betydd. Og man trenger litt mer enn bare navnene på de største låtene på Hunky Dory – Changes, Life On Mars, Oh! You Pretty Things, Andy Warhol, Kooks – for å forklare akkurat hvor bra platen faktisk er. Variert og bred, utvilsomt en av David Bowies absolutt beste.

«Tidlig på 70-tallet begynte alt å falle på plass for meg når det gjaldt hva jeg likte å drive med», fortalte Bowie til Classic Rock, «og det var en blanding av musikkstiler. Jeg merket at jeg syntes det var vanskelig å være lojal mot stiler og sjangre.

Jeg var ingen r & b-artist, jeg var ingen folkemusikkartist og så ikke vitsen med å være purist. Min genuine stil var at jeg elsket ideen å slå sammen Little Richard med Jacques Brel og la Velvet Underground akkompagnere dem. ’Hvordan ville det låte?’ Ingen gjorde noe sånt, i alle fall ikke på samme måten.» Åpenbaringen skulle føre til at Hunky Dory så

24 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 24

11.01.2019 14:13

utgitt

1976 produsent Bob Ezrin

før låten skapte bølger i USAs radiokanaler. Som Snøhvit ble låten vekket kjærlig til live. Låten kom på sjuende plass på singellisten i USA og dikterte endringer i Kiss’ sceneshow, slik at bomber og pyro måtte vike for roseutdeling og smektende orkestermusikk fra PA-anlegget …

Destroyer har tålt tidens tann godt. Til og med det siste sporet – en lydmontasje som pleier å bli kalt Rock & Roll Party – har blitt en relevant del av platen til tross for at den havnet der bare som utfylling. Albumet ble spilt inn under to separate økter og viser hva som kan skje når studiogudene spiller på lag.

«Jeg tror at ‘selvsikker’ er det rette ordet», oppsummerer Paul Stanley. «Låtene har helt klart et majestetisk uttrykk uten å framstå som verken pompøse eller påtatte. Dette er et av de albumene der stjernene sto stødig med tanke på alt – fra musikk til platetittel.»

88 David Bowie

Hunky Dory dagens lys, en kaleidoskopisk samling poplåter som meldte Bowies ankomst og var startskuddet til en rekke milepæl-album i løpet av 70-tallet – fra Ziggy Stardust til Aladdin Sane og Heroes.

Bowie var overlykkelig over sitt voksende låtmateriale og nye retning. Han ringte gitaristen Mick Ronson. Med løfte om innspillingstid og et sted å sove flyttet Ronson og trommis Woody Woodmansey med bassist Trevor Bolder på slep, inn i Haddon Hall.

Woodmansey som før hadde spilt på Bowies The Man Who Sold The World, ble umiddelbart grepet av det nye materialet: «Jeg synes han fokuserte mer på låtskrivingen og lyktes med å beholde sin unike tilnærming, særlig tekstmessig, samtidig som han lagde alt strømlinjeformet», sa han. «Låtene var mer strukturerte. Jeg trodde ærlig talt ikke han hadde de låtene i seg.»

Bolder hadde spilt i ca. åtte måneder med Ronson og Woodmansey i bandet Ronno, og var også imponert. «Jeg hadde inntrykk av Bowie som en slags folkemusiker. Jeg skjønte ikke hvor god han var før vi begynte å spille inn Hunky

Dory.»

De begynte innspillingene i begynnelsen av juni 1971 i Trident Studios i Soho i London. De jobbet fra klokka to på ettermiddagen til midnatt, mandag til lørdag, med korte pauser til te, brødskiver og en og annen flaske vin. Bandet var omgitt av en fargerik verden av store hatter, Garbo-øyne og overmennesker (albumets tilbakevendende tema om barn som forvandles til opplyste vesener var inspirert av Bowies forkjærlighet for Aleister Crowleys okkulte tekster og Arthur C. Clarkes science fictionromaner).

Bolder husker stemningen: «Vi hadde en veldig rett på sak-innstilling. Vi kom inn i studio, David spilte en låt – ofte en vi aldri hadde hørt før – vi spilte gjennom den en gang, og så spilte vi den inn. Vi brukte ikke noe tid på å tenke over hva vi skulle spille, det var der og da som gjaldt. Det er litt nervepirrende noen ganger, men det skaper en spesiell følelse. Hvis man spiller en låt for mange ganger i studio, kan den bli for masete, og jeg tror at David ville fange den energien som

finnes helt i begynnelsen.»

Fra start til slutt tok det to uker å spille inn og to uker å mikse. Hunky Dory kom ut 17. desember 1971 og ble hyllet av Melody Maker som «den mest innovative låtskrivingen som har kommet ut på plate på lang tid». NME skrev at det var «Bowie på sitt beste», mens New Yorker utpekte Bowie til «den mest intelligente person som noensinne har valgt rockemusikk som sitt medium».

Med et platecoverbilde som minnet om George Hurells glamour-portretter av Veronica Lake, virket det som om Bowie var klar for å bli tatt nærmere i øyesyn. Men til tross for glimrende anmeldelser solgte ikke albumet mer enn knapt 5000 eksemplarer det første kvartalet på verdensbasis. Ikke for at Bowie la merke til det.

Mannen som sang «I’m much too fast to take that test», var allerede i studio igjen for å spille inn det albumet som seks måneder senere skulle forvandle ham til glamrockens superstjerne: Ziggy Stardust. Takket være Ziggys enorme popularitet og den altomfattende effekten det hadde på David Bowie, har Hunky Dory blitt henvist til skyggene som den stille. begavede broren. «Hunky Dory var platen der Davids låtskrivertalent ble etablert», sa Woodmansey. «Det var den egentlige starten på Davids karriere.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 25

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 25

11.01.2019 14:13

87 Yes

Fragile

D

et var som en eksplosjon av energi, drøm­mer og ideer», sa Jon Anderson en gang da han tenkte tilbake på Fragile. «Det var så god harmoni i bandet. Vi begynte å erfare en viss fremgang, men det hadde ikke gått til hodet på oss. Alle var innstilt på å skape spennende musikk og vi hadde friheten til å gjøre det.»

Bandets fjerde album kom ut sent i 1971 og gikk rett inn på topp 10-listene både i England og USA. Det skyldtes nok også at de hadde vekket interesse med forgjengeren The Yes Album. Nå var Yes på vei til de virkelig store høyder.

Eddy Offords rolle som tekniker og produsent bør trekkes fram. Det umiddelbart iørefallende og etter hvert legendariske baklengspianoet som tones inn i gitarovertonene og sparker i gang platen, var hans idé. (Ideene hans innebar også sunn livsstil og vegetarmat – noe musikerne forsøkte å leve opp til med vekslende hell.) Alle visste at de var nødt til å være i toppform, både for å ri på bølgen etter The Yes Album i USA og for

å skille seg ut i mengden av all musikk som ble gitt ut i samme periode. I løpet av 1971 ga både Pink Floyd, Genesis, ELP og Caravan ut betydningsfulle plater. Progressiv rock var på vei oppover. Og ingen var ivrigere på å lede utviklingen enn Anderson som utfordret konvensjonelle strukturer. «Jeg var interessert i hvordan man kommer seg fra en idé til den neste … og så neste igjen», sa han og var veldig inspirert av potensialet han hørte hos Frank Zappa, The Mahavishnu Orchestra, King Crimson og verdensmusikk.

«Det var en veldig lykkelig tid, en vidunderlig periode», minnes Rick Wakeman og nevner at trommis Bill Bruford var enestående på å engasjere alle. «Alle hadde med seg sine musikalske puslebiter som vi skulle sette sammen.

Av en eller annen grunn ble det min oppgave å sette det hele sammen under øvingene. Bill Bruford sa: ’Du studerer orkestrering, det gjør ikke vi.’ Men jeg ble kjempeglad. Jeg fikk noen timer på meg til å finne så mange forskjellige

akkordlinjer som mulig. Det gikk strålende. På det området var det aldri noen diskusjoner.» «Øvingene tok tid», minnes Bruford, «og jeg var en utålmodig type. Å skape musikk i en slags komité er ikke mitt førstevalg – resultatet er ofte en kamel når man prøver å lage en hest. Jon fikk det som regel som han ville. Noen ganger var vi riktignok helt enige, til tross for egoene. Roundabout var hiten som åpnet slusene, men når jeg ser tilbake, synes jeg at Heart Of The Sunrise er den skarpeste låten. Når det gjelder Five Per Cent For Nothing, skjelte jeg ut den tidligere manageren vår, noe jeg vil be om unnskyldning for. Vi lot ikke som om vi var en stor, lykkelig familie, men alle var interessert i at platen, lydbildet og ideene skulle være så bra som mulig – at vi var det beste bandet.»

Gitaristen Steve Howe følte seg mye mer på hjemmebane og trygg i rollen, og Rick Wakeman, som erstattet den syntfobiske Tony Kaye, eksperimenterte mer enn gjerne. Det var han som sydde sammen alle ideene og skapte flyt og mening med dem. Bill Bruford beskrev oppgaven

utgitt

1965 produsent Bob Johnston

B

ob Dylan anno 1965 var et levende bevis på hvor moden rockemusikken var blitt. Like A Rolling Stone som første gang ble spilt på Newport Folk Festival, var en seks minutter lang singellåt som sprengte den kommersielle radioens standard spilletid. Før og etter festivalen ga han ut to banebrytende plater – den halvelektriske Bringing It All Back Home og rock’n’roll-albumet Highway 61 Revisited. På den tiden ble ikke LP-er sett på som like viktige som singler, men Dylan var av en annen oppfatning.

Newport-festivalen ble hans arena for å flagge sitt synspunkt om å ta egne kunstneriske beslutninger i stedet for å følge strømmen.

Highway 61 Revisited er den første Dylan-platen som ble innspilt med et helektrisk band, og var nådeløst kompromissløs. Den slår ned som en atombombe. Dylan har funnet den helt rette balansen, og musikerne – Al Kooper, Mike Bloomfield og trommeslager Bobby Gregg – framstår som en gruppe. Kraften som driver dem framover, særlig på Highway 61 Revisited med

26 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 26

11.01.2019 14:13

utgitt

1971 produsenter Eddy Offord og Yes

med å arrangere musikken som «Ricks jobb».

Roundabout virvlet inn på listene i USA (i en nedklippet versjon, til bandets forargelse). South Side Of The Sky er kanskje blant de mest undervurderte låtene – med sitt mektige riff og drømmeaktige mellomparti er dette et høydepunkt blant mange store høyder. Long Distance Runaround er lettbent og sjarmerende, og den monumentale finalen Heart Of The Sunrise står igjen som en mal for thrashrock samtidig som det sakrale guttekoret skaper den fine kontrasten.

Dessuten har alle medlemmene bidratt med hvert sitt soloinnslag. Anderson synger guddom­ melig, Wakeman (som ikke ble kreditert for noe av låtskrivingen på grunn av kontrakten) tolker Brahms, Howe utforsker flamenco, Bruford gir den tidligere manageren en skyllebøtte, og Squire tar med seg bassgitaren ut i verdensrommet på The Fish.

Fragile introduserte også Roger Deans plate­ coverkunst og den nå legendariske Yes-logoen som under­streker musikkens mystiske og overnaturlige kvalitet. Yes åpnet nye dører med musikken sin.

86 Bob Dylan

Highway 61 Revisited slide-fløyten i innledningen, er ren og skjær pønk. Ballad Of A Thin Man har en egen Halloween-stemning, teksten får deg til å grøsse på ryggen, og man er glad det ikke er deg han synger om. Platen avsluttes med Desolation Row, som er en referanse til Kerouacs roman Desolation Angels.

Det er mye bluespoesi på Highway 61 Revisited.

Det er tross alt motorveien som går mellom Minnesota og New Orleans, og det er litt spøkelsesaktig med tanke på at den går forbi veikrysset der djevelen ifølge legenden lærte Robert Johnson å spille blues. Men bluesen på platen er ikke så veldig skummel. It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry er en gjentolkning full av blueslinjer. Outlaw Blues med Dylans snedige tulletekst lener seg mot Southside Chicago-bluesen.

Dylans turnéleder og betrodde Bob Neuwirth utfordret ham til å bruke linjen «when you’re lost in the rain in Juarez and its Eastertime too» i en låt, og det var akkurat det han gjorde i

Just Like Tom Thumb’s Blues. Det finnes knapt en skumlere åpningslinje eller et bedre råd hvis du plutselig skulle befinne deg i en liknende situasjon med bortkastet ungdom: «And your gravity fails, and negativity don’t pull you through/ Don’t put on any airs, when you’re down on Rue Morgue Avenue/They got some hungry women there, and they really make a mess outta you …».

I Like A Rolling Stone har stemmen hans et insisterende sug når han drar på ordene: «Howwww does it feeeeeel?». Like A Rolling Stone var noe helt nytt og merkelig som ble levert med en tilbakelent nonchalanse som enhver hipster ville misunt ham. Han antyder at verden ikke trenger å forbli som den var da vi arvet den. På den andre siden kan den like gjerne bli som den er. Den handler om en ny tid med uendelige muligheter og merkverdigheter. Når man lytter til Like A Rolling Stone, får man følelsen av å ramle ned i det berømte kaninhullet.

Rollebesetningen er som tatt ut av en Fellinifilm: «the mystery tramp … the diplomat with his

Siamese cat … Napoleon in rags …» Den handler om mennesker, hvilke som helst, og hva de gjorde – uten at det egentlig spilte noen rolle.

Ingen hadde hørt noe liknende før.

Og lydbildet. Kombinasjonen av musikk og tekst som Dylan tenkte ut etter sitt eget hode.

Det er tydelig at han ikke ville fortelle nøyaktig hva han tenkte. Han ville at medmusikerne hans fulgte ham i tonene og selv prøvde å finne riktig vei. Han ønsket ikke studiomusikerens perfeksjon. For å få en god miks fikk han inn en gitarist fra Chicago (Mike Bloomfield) og en gitarist til å spille orgel (Al Kooper). Da noen fortalte ham at Kooper ikke var der for å spille orgel, svarte Dylan: «Det bestemmer jeg.»

Musikerne forsøkte å stille seg inn på Dylans bølgelengde, og i den spenningen ble det skapt en helt spesiell stemning i i framføringen av låtene. Etter hvert klaffet alt. Senere beskrev Kooper Dylans innspillingsmetoder som en «veibeskrivelse til helvete»!.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 27

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 27

11.01.2019 14:13

85 Queensrÿche

Operation: Mindcrime

D

ette er et førsteklasses konseptalbum som forteller en historie om et geni, et dophue og en gatejente og deres følelse av fremmedgjorthet i 80-tallssamfunnet. En masse gitarer oppå hverandre, operaaktig vokal og Michael Kamens orkestrering sørger for en storslått følelse. Og det er også et sjeldent vidunder, i og med at et heavy metal-album fra 1980-tallet setter sangen – eller nærmere bestemt fortellingen – i førersetet og lar alt annet komme i andre rekke. «Å skape et konseptalbum var et radikalt grep», minnes trommis Scott Rockenfield, «men vi har aldri vært et band som er kjent for å følge med strømmen.» Ideen til det som skulle bli Operation: Mindcrime, dukket faktisk opp ganske uventet hos vokalisten Geoff Tate. På denne tiden bodde han i Canada og hadde kontakt med folk som var med i en politisk aktivistgruppe.

«Jeg var ikke med i deres organisasjon, men jeg var nysgjerrig på hva de drev med», forteller han.

Han arbeidet fram den grunnleggende

fortellingen alene, en fortelling som senere ble beskrevet som «et temaalbum om manipulasjon gjennom narkotika og media», og presenterte den senere for resten av bandet. Men gitarist­en Chris DeGarmo var det eneste medlemmet som delte vokalistens entusiasme, og Tate var nødt til å overbevise de tre andre bandmedlemmene én etter én.

Låtene Eyes Of A Stranger og The Mission var blant de første som ble skrevet, mens åpningssporet – det militærinspirerte krigsropet Anarchy X – var utviklet etter en idé som var aktuell for Rage For Order, men ble forkastet.

Sakte, men sikkert falt konseptets puslebiter på plass. Nikki er fortellingens hovedfigur, en gutt som vokser opp alene på gaten, blir bitter og begynner med heroin. Da dukker den ondskapsfulle Dr. X opp og utnytter sin unge protesjé til sine egne revolusjonære formål. Han får Nikki til å drepe byens politiske og religiøse ledere.

Sister Mary, en tidligere prostituert og nå

nonne, kobles inn i historien. Dr. X bruker henne som Nikkis samvittighet og på den måten får ham til å fortsette å drepe. På uunngåelig vis blir Nikki og Mary forelsket i hverandre. Men da Dr. X skjønner at Mary ikke kan brukes lenger, beordrer han Nikki til å drepe henne.

Slutten i fortellingen er åpen, og Queensrÿche overlater til lytteren å trekke sine egne konklusjoner. Men bandet gir oss noen siste ledetråder. Nikki nekter å drepe Mary. Han finner henne hengt i sin egen rosenkrans. På dette stadiet er Nikki innlagt på sykehus og er under streng bevoktning samtidig som han prøver å få bruddstykkene i sin uklare hukommelse til å passe. Drepte han virkelig Sister Mary eller fikk Dr. X noen annen til å gjøre det? For å gjøre alt enda mer komplisert har Queensrÿche valgt å fortelle historien gjennom tilbakeblikk. Nikki begynner med den dramatiske setningen: «I remember now …»

«Geoff ville skrive om samfunnets moralske forfall», forklarer gitarist Michael Wilton. «Det

utgitt

1992 produsenter Garth Richardson og RATM

F

uck you, I won’t do what you tell me!» Sånn raste Zack De La Rocha på Rage Against The Machines (RATM) debutalbum.

Tekstene hans er indignerte og lett å synge (rope) med på, og sammen med Tom Morellos innovative gitarspill liknet ikke dette på noe vi hadde hørt før. Med Killing In The Name, Bombtrack og Bullet In The Head fikk vi glimrende anledning til å rase, og vi oppdaget også at det er perfekt musikk for å forarge sine foreldre.

Et kvart århundre etter at platen eksploderte som en bilbombe under mainstreamkulturens panser, har ikke Rage Against The Machine mistet noe av sin kraft eller provokative gnist. Det låter som om Public Enemy spiller sammen med Black Flag eller Dr. Martin Luther King og Malcolm X lager banebrytende metal sammen.

RATM oppsto på et tidspunkt da 80-tallets rockescene var preget av overfladisk og MTVdrevet musikk og lå nede for telling med alvorlig hjernerystelse, fullstendig slått ut av den gryende grønsjbevegelsen. I USA var det en ny generasjon hiphop-band som kommenterte samfunnet ved å

28 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 28

11.01.2019 14:13

utgitt

1988 produsent Peter Collins

var fort gjort å mislykkes hvis vi gjorde en slurvete jobb. Vi spilte ikke inn musikken i den rekkefølgen den ligger på platen, så vi måtte passe på at låtene passet riktig sammen. Det var som å lese et filmmanus.»

Når bandet ser tilbake, sier medlemmene at de opplevde øyeblikk av både inspirasjon og frustrasjon under innspilling av platen. «Noen deler var enkle, andre var … ikke nødvendigvis vanskelige, men tidkrevende», sier Tate. «Overgangene mellom låtene krevde for eksempel en god del planlegging, men det hadde vi ingenting imot, så lenge vi nøt arbeidet.»

Operation: Mindcrime er det Queensrÿchealbumet som til fulle viser deres kunstneriske visjoner og som står for noe spennende og utfordrende. Med en nær lytefri låtsamling gikk de mot strømmen og beviste at til og med heavy metal-band kunne lage intelligent musikk.

Deres neste plate Empire solgte ørlite grann bedre, men Mindcrime er listen som bandets alle andre prestasjoner ble målt mot.

84 Rage Against The Machine

Rage Against The Machine kombinere gatelivets skitne realisme med voldelig glamour som i en Hollywood-thriller. Alt foregikk med et bakteppe av internasjonal uro, rasemotsetninger og trusselen om krig i Midtøsten.

Bandet hadde perfekt timing.

Men det var egentlig helt tilfeldig. Vokalist Zack de la Rocha, gitarist Tom Morello, bassist Timmy C (Tim Commerford) og trommis Brad Wilk hadde spilt i forskjellige halvdårlige L.A.band, blant andre Inside Out (Zack) og Lock Up. «Jeg hadde vært med i et band med platekontrakt», sier Morello, «men plateselskapet droppet kontrakten, og jeg tenkte at nå er løpet kjørt. Jeg tenkte at hvis jeg ikke blir rockestjerne eller lager plater, skal jeg i hvert fall spille musikk som jeg tror på hundre prosent. Og jeg var så heldig å møte tre personer som tenkte på samme måte.»

Selv den dag i dag er gitaristen forbløffet over at et plateselskap var villig til å satse på RATM og deres politiske budskap – til og med et stort selskap.

Bandets demo med tolv låter fant veien til Michael

Goldstone, Epic Records’ store talentspeider som signerte med Pearl Jam. «Vårt eneste mål var å skape musikk for vår egen skyld og gi den ut på egen hånd – en kassett, en gjennomarbeidet demoteip av de tolv låtene vi hadde skrevet», sier Morello. «Det var vårt eneste mål. Vi trodde ikke at vi skulle spille noen konserter. Vi trodde ikke at vi skulle spille inn noen plate.»

RATM begynte å spille inn debutalbumet sitt med Garth Richardson, en ung kanadisk lydtekniker hvis mest kjente samarbeid hittil var hårmetalbandet White Lion i mars 1992. Sju av de tolv låtene på demoen havnet på albumet, deriblant Killing In The Name, Bomb Track og Bullet In The Head.

«Låtene var allerede 85–90 prosent klare», husker Richardson. «Vi gjorde noen småendringer, først og fremst med tekstene. Det var praktisk talt bare å spille dem inn.»

I den anledning tok produsenten et fullskala konsert-PA inn i studio for å fange bandets fulle livestyrke. Det handlet om ren og ekte råhet.

Rage Against The Machines framgang kom som en overraskelse, ikke minst for bandet selv.

Plutselig gikk de fra å være rockescenens utstøtte i Hollywood til å lede an i USAs alternative rockebevegelse. Og i stedet for å dempe sitt politiske engasjement førte framgangen til at det bare ble sterkere. Det ble tydelig ikke minst i 1993 da de stilte nakne på scenen på Lollapalloozafestivalen i Philadelphia – bortsett fra gaffateip over munnen som en protest mot sensur.

RATMs debutalbum står grunnstøtt 25 år etter sin utgivelse. Her har de virkelig lyktes i å kombinere rap og metal som fortsatt gir oss bakoversveis.

«Menneskenes strev har ikke endret seg.

Rasismen har ikke endret seg. Det går faktisk heller bakover», sier Richardson. «Rage Against The Machine skapte en utrolig plate som var høyaktuell, og det vil den fortsette å være igjen og igjen.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 29

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 29

11.01.2019 14:13

83 Whitesnake 1987

M

utgitt

1987 produsenter Mike Stone og Keith Olsen

ed mer pomp og prakt enn Last Night Of The Proms byr 1987 på en David Coverdale på sitt mest selvhøytidelige og pralende. De gjorde dundrende suksess i USA, takket være de glorete musikkvideoene der selv Whitesnakes’ skinnende tenner truet med å gjøre skade på følsomme netthinner.

David Coverdale har alltid tatt seg bra ut, men ingen kunne forutse den nesten uhyggelige forvandlingen som skjedde mellom Slide It In fra 1984 og platen 1987. Platen ble rett og slett kalt Whitesnake i USA. Dette var en ny start, mente Coverdale.

Men for noen Whitesnake-fans betydde det slutten.

«Jeg ville at Whitesnake skulle være magrere, hardere og mer elektrisk», sier Coverdale. «Jeg syntes at vi hadde klart oss ekstremt bra. Vi hadde laget seks plater på bare noen år. Platene er fantastiske, men etter hvert føltes det som om vi pisket en død hest.

For min del var det på høy tid med en forandring. Jeg ville ikke være i den samme gamle blues- og popstilen. Det var rett og slett et kunstnerisk valg. Jeg ville utforske en annen retning. Det var mitt modus operandi. For å få til den forvandlingen inviterte jeg [gitarist] John Sykes til bandet.»

John Sykes hadde tidligere vært en del av NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) som medlem av Tygers Of Pan Tang og Thin Lizzys Thunder And Lightningbesetning. Han var en begavet gitarist av et annet kaliber enn musikerne som David Coverdale hadde jobbet med i Whitesnake før.

Besetningen ble komplett med Neil Murray som bassist og Aynsley Dunbar som trommis, og Whitesnake bestemte seg for å spille inn den nye platen i Little Mountain Studios i Vancouver i Canada.

Innspillingsprosessen ble både langvarig og vanskelig, ikke minst fordi Coverdale pådro seg en alvorlig bihulebetennelse som i lange perioder forhindret ham i å synge. Det endte med operasjon. Men smått om senn kom platen i stand bit for bit, blant annet med nytolkninger av låtene Here I Go Again og Crying In The Rain som begge opprinnelig var med på Saints And Sinners fra 1982. På 1987 ble førstnevnte forvandlet fra en ren bluesrockelåt til en usannsynlig velpolert r­ adiometalhymne med en sinnssyk gitarsolo som seg hør og bør av gjestemusiker Adrian Vandenberg (hvis band med samme navn hadde hatt en stor hit med balladen Burning Heart i USA i 1984). «Å spille inn Here I Go Again på nytt var ærlig talt ikke min idé», fastslår Coverdale. «Generelt sett liker jeg ikke å se

bakover. Men i dette tilfellet lønte det seg utrolig godt! Vi hadde flere hiter med samme låt i ulike variasjoner. John Sykes hatet selvfølgelig låten, som er grunnen til at Adrian spiller på den. Det var ikke hans beste soloer, det der. Det er metal blandet med country og western! Det var to gitarister som jeg gjerne ville jobbe sammen med. Den ene var Michael Schenker og den andre var Adrian som jeg allerede hadde møtt. Det var skjebnebestemt at vi skulle jobbe sammen.»

1987 ble sluppet i begynnelsen av april og ble en umiddelbar suksess.

Det gjaldt særlig i USA der Whitesnake raskt ble en fast gjenganger på den stadig mer populære musikkanalen MTV, med sine blankpolerte og påkostede videoer til de fremste låtene på platen: Still Of The Night, Here I Go Again og den ultimate power­balladen Is This Love. David Coverdales framtidige kone, Tawny Kitaen, medvirket i alle sammen. Whitesnakes musikk og deres sjarmerende og utstuderte visuelle uttrykk resonnerte perfekt med samtiden, da 80-tallets glamour og svulstighet var på sitt mest dekadente. Det bidro til at 1987 solgte i over åtte millioner eksemplarer bare i USA. Coverdale hadde truffet blink med både lydbilde og utseende. Musikken var høylytt og kraftfull med klassiske innslag av Led Zeppelin og Deep Purple (Crying In The Rain og Still Of The Night), men den var også sjelfull og radiovennlig (Is This Love og nyversjonen av Here I Go Again).

Både omslaget, produksjonen og alt annet var et produkt av sin tid, men samtidig var den organisk og meningsfull. Den brukte til og med utgivelsesåret som tittel, så pass presist plasserte den seg i tiden. Etter 15 år i musikkbransjen var David Coverdale nok en gang på rett plass til rett tid.

Til tross for planene om å skifte retning og føre bandet sitt mot nye høyder, var han overhodet ikke forberedt på den enestående suksessen det ble.

«Vi hadde en plan, men herregud, kødder du?» sier han og ler når han tenker tilbake. «Planen var å lage en plate som forhåpentlig solgte mer enn den forrige, og forhåpentlig sang jeg litt bedre. Men alt låter bedre, og vi kommer raskere til poenget i tekstene. Vi hadde allerede et godt forhold til radioen etter å ha lagt grunnlaget med Slide It In, men MTV var noe helt annet, og de ble virkelig begeistret over bandet. Jeg antar vi hadde alle elementene som de ville ha. Så vi fikk et fem år langt forhold til MTV som var veldig, veldig bra for oss. De gjorde det i grunnen mulig for oss å gjennomføre den forvandlingen av bandet som etter hvert skulle bli så utrolig populært.»

30 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 30

11.01.2019 14:13

ATLAS ICONS/NEIL ZLOZOWER

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 31

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 31

11.01.2019 14:13

82 Deep Purple Burn

U

t med Gillan og Glover, inn med Coverdale og Hughes. Mange var nok skeptiske til den nye besetningen i Purple, men resultatet av deres første felles anstrengelser talte sitt tydelige språk: Burn solgte, og den solgte mye.

«Vi trakk et kollektivt lettelsens sukk da vi merket at vi hadde lyktes med å beholde bandets nivå av suksess etter forvandlingen fra Mark II til Mark III», innrømmer Coverdale.

Burn både var og er en oppvisning av Deep Purples den gang nye medlemmer – vokalist David Coverdale og bassist og vokalist Glenn Hughes, men det er tydelig at det er gitarist Ritchie Black­mores plate. Når man hører på platen i dag, er det spesielt to ting som skiller seg ut.

For det første: Coverdales og Hughes’ innsats er absolutt førsteklasses, og samspillet deres er enestående. Coverdale har en røff og upolert entusiasme, mens Hughes’ vokal fyller ut i det

øvre registeret. De to utfyller hverandre perfekt, og det låter som om de har øvd på sangduettene sine i mange år. Ian Gillans ånd måtte nok se seg slått.

For det andre: Som tidligere nevnt er Blackmore den egentlige stjernen på Burn.

Riffene hans – særlig på tittelsporet og på Mistreated – er bedragersk enkle, flytende og dyktig spilt. Gitartonene hans er myndige og mesterlige, og soloen hans gir lytteren hakeslepp – for eksempel når han bygger opp sine bluesbaserte variasjoner på slutten av Lay Down Stay Down. Det er overjordisk.

Coverdale var helt ukjent da han ble med i bandet. Tidligere jobbet han i klesbutikken Stride In Style i Redcar. Hughes kom fra Trapeze som var et relativt ukjent band til tross for at de var signert på Moody Blues’ underselskap Threshold i Storbritannia. Da Blackmore hadde bestemt seg for å fortsette med Purple etter at vokalist Ian Gillan og bassist Roger Glover forlot bandet, hadde han en klar visjon om hvordan gruppens

nye besetning Mark III skulle utformes.

Gitaristen ville fryktelig gjerne ha Paul Rodgers fra Free og Bad Company som bandets nye vokalist, men han var ikke ledig. I stedet ble den soulaktige Coverdale hentet inn. Vokalisten merket med en gang hvordan det lå an: «Jeg skjønte fort at Ritchie var Purples hovedkomponist», husker han. «Blackmore hadde jobbet hardt. Ideene hans var nye og spennende og ganske annerledes enn den oppskriften Purple pleide å bruke på de platene jeg hørte på da jeg gjorde meg kjent med bandet.»

«Jeg skrev mer enn fem forskjellige tekster til Burn [låten] – så ivrig var jeg», minnes Coverdale. «Den endelige teksten på Burn er nok et resultat av at jeg forsøkte å komme Ritchie i møte, antar jeg. Det er ikke en tekst jeg vanligvis skriver. Jeg synes de liknet mer på science fiction-linjer.»

Glenn Hughes bidro med en sterk personlighet, en gyllen sangstemme og en

utgitt

1976 produsenter Tommy Ramone og Craig Leon

H

ey ho, let’s go! Hey ho, let’s go!» Med disse ordene erklærte Ramones sin jeansog lærkledde ankomst for verden.

New York-bandets pønkete debutplate besto av tolv tominutters låter, deriblant den smittsomme treakkords åpningslåten Blitzkreig Bop. Låtene slo ned som en klubbe i skallen på lytterne.

Altfor mange album blir ansett som innflytelsesrike, men i dette tilfellet – til tross for sitt skrinne salgstall – er det svært sannsynlig at hvert eneste av debutalbumets 6000 eksemplarer havnet hos nøkkelpersoner.

Det var musikerspirer, journalister og kreative personer som ga opphav til en helt ny bevegelse. For å si det enkelt: Sex Pistols spilte på Marquee 12. februar 1976, Ramones debutalbum ble sluppet 23. april, og så skjedde pønken. Fra den ene dagen til den andre ble låtene kortere og musikken raskere og sintere.

Men det er en misforståelse, til og med en

32 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 32

11.01.2019 14:13

utgitt

1974 produsent Deep Purple

funkinspirert basstil som trommisen Ian Paice umiddelbart omfavnet. Det førte til en gjenoppliving av bandets rytmeseksjon – i alle fall foreløpig.

På den enestående Mistreated spilte de to nykommerne inn et mektig korarrangement som ikke ble med på den endelige versjonen av låten.

Black­more klaget på at gitaren hans ble overdøvet, og sørget for at Coverdales og Hughes bidrag ble tatt ut.

Til syvende og sist ble Mistreated den eneste låten på Burn der Coverdale synger hovedvokalen selv. «Jeg likte hvordan Mistreated ble laget, og Ritchie gjorde virkelig sitt beste med den. Glenn og jeg gjorde sanggreia vår, og det låt skikkelig spektakulært. Det var uforglemmelig.

Men Ritchie hadde helt rett i at gitaren ikke kunne høres hvis sangarrangementet var med.»

Det var imidlertid ikke koring uten funkfaktor som fikk Blackmore til å slutte i bandet.

Gitaristen spilte bare inn ett album til med Deep Purples Mark III-besetning før han sluttet: Stormbringer.

81 Ramones Ramones

myte, at Ramones var en gjeng brødhuer som bare dukket opp, plugget i og på magisk vis klarte å fange livelyden på teip. «Vi prøvde å fange livelyden deres, men vi prøvde også å forbedre den», sier produsent Craig Leon. Han understreker at de brukte studiotricks som både dubbing av vokal og instrumenter, til og med rørklokker og orgel på Ramones. For at det skulle låte primitivt og rått, måtte man bruke sofistikert teknikk.

Når du lytter til platen i dag, må du først vasse gjennom 40 år med hype før du kan gjøre deg opp en mening. Selv om du aldri har hørt den før, er hver tone, i det minste på side 1, i prinsippet kjent: Det er et slags tegneseriekaos – Blitzkrieg Bop, Beat On The Brat, Now I Wanna Sniff Some Glue, Chain Saw – Joey Ramones likegyldige sangstil, pønkeallsangen Hey ho, let’s go! og Wun-tew-free-faw!, Dee Dees brutale bass, Johnnys gitarlyd som låter som tannlegebor på maks fart, Tommys raske trommer. Som med filmen Taxi Driver, en annen betydningsfull

levning fra 1976, kan man sette på pause når som helst og fryse tiden i et karakteristisk øyeblikk.

Etter 40 år med ekstrem metal og hiphop er det litt av en bragd at referansene til Motor­ sagmassakeren (Chain Saw), mannlig prostitusjon (53rd & 3rd) og nazisme (på avslutningssporet Today Your Love, Tomorrow The World) fortsatt virker urovekkende og støtende.

Men til tross for all volden i «den nye verden» er det overraskende hvor forankret platen er i sin tid og hvor spak sinnsstemningen er av og til. Ramones er like mye hyllest som sabotasje, like mye et springbrett for kommende generasjoner som et kjærlighetsbrev til 50- og 60-tallet. De kontroversielle oppmuntringene (Beat On The Brat, Now I Wanna Sniff Some Glue) veies opp av pinlige uanstendigheter (Hey, daddio). I Don’t Wanna Walk Around With You («I don’t wanna walk around with you/So why you wanna walk around with me?») låter mer barnslig enn ondt og nihilistisk, og på låten I Wanna Be Your Boyfriend

påtar Ramones seg rollen som den underlegne, usikre mannen som lengter («Do you love me babe?/What do you say?»), noe som stemmer dårlig overens med pønkemottoet «ingen følelser».

Ramones blir ofte beskrevet som et kortfattet mesterverk der alt overflødig er skrelt vekk. Når det er sagt, kunne den lengste låten, Beat On The Brat som er 2 minutter og 33 sekunder, med fordel ha blitt klippet med 45 sekunder. Det er enda et paradoks med Ramones: Når det er snakk om et så legendarisk album, føles det som helligbrøde å kritisere det overhodet. Samtidig er det klart at med Judy Is A Punk hadde Ramones allerede fått sagt alt og sammenfattet sin filosofi så pass presist at de kunne avsluttet der og kommet unna med en strålende trespors-EP. Ramones’ debutalbum handler egentlig bare om én ting – at verden er absurd og farlig, men likevel full av anledninger til å ha det moro og drive rampestreker. Det var et budskap de lyktes med å banke inn med nådeløs og uforminsket kraft.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 33

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 33

11.01.2019 14:14

80 Alice Cooper

Billion Dollar Babies

U

ten å ha vært i nærheten av listene med de to første albumene skrev Alice Cooper kontrakt med Warner Brothers Records. Med den unge kanadiske produsenten Bob Ezrin bak spakene kom han i toppform og ga ut tre album i rask rekkefølge.

I juni 1971 kom Love It To Death (platen som sjokkerte USA), i desember 1971 kom Killer ut (platen som erobret USA) og i juli 1972 School’s Out (platen som erobret verden).

I kjølvannet av den enorme suksessen som den berømmelige låten School’s Out ga, og med et nærmest frådende pressekorps på slep, ble Alice Cooper det heteste og mest kontroversielle bandet på jord.

Men så kom den vanskelige delen. Med fare for å bli fordømt og forkastet av pressen måtte bandet forsvare sin posisjon. For å være mer spesifikk, de måtte lage den beste platen de noensinne hadde gjort, et svulstig mesterverk, en utfordrende, opprørende, iøynefallende og krass plate med potensial til å utvide generasjonskløften til en størrelse på Grand

Canyon. Med andre ord, de var nødt til å lage Billion Dollar Babies.

Det å lage en verdig oppfølger til School’s Out var ingen enkel oppgave. Men med en sterk moral i bandet var det ingen som hadde et fnugg av tvil ikke bare om at de skulle klare det, men at de skulle gjøre det med stil.

«Jeg visste at vi var et bra team», sier Alice Cooper, «og når man er på den alderen, tror man at man er uovervinnelig. Vi gikk bare etter magefølelsen den gangen.»

Som en refleksjon på det iherdige arbeidet de la ned og den sterke selvtilliten, medias slakt til tross, bestemte de seg for å hylle sin nyvunne status i platetittelen.

«Billion Dollar Babies-konseptet handlet rett og slett om at vi fleipet med oss selv», sier Alice Cooper. «Her var vi et band som ingen ville ta i med ildtang for tre år siden, og plutselig er vi verdens største band. Vi så på hverandre og tenkte: ’Vi er som billion dollar babies’».

Billion Dollar Babies er høydepunktet i Alice Coopers kreative karriere. Det var høye forventninger, og Cooper som stadig havnet i

tabloidpressen, skuffet ikke. Elected, No More Mr Nice Guy og I Love The Dead oste av førsteklasses ondskap. Hitsingelen No More Mister Nice Guy, en relativt streit, radiovennlig låt (etter Alice Coopers standard) sørget for at albumet kom på listene og gjorde dermed Alice Cooper til de mest usannsynlige rockestjernene i 1973.

Da de spilte inn platen i London, tok David Bailey bilder av dem til platens innercover.

Dette var nok en gyllen anledning for bandet til å håne sine rasende kritikere, noe de klarte til gagns.

De er kledd i skinnende hvit silke og omgitt av pengesedler. De koser med albinokaniner, og vokalisten holder en sprell levende naken baby, kun iført den typiske Alice Coopersminken rundt øynene.

«Det var vårt mest dekadente album. Det gjenspeiler dekadansen i en tid da livet vårt besto av limousiner, store leiligheter og vi hadde det beste av alt, inkludert … ja, det beste av alt.»

«Vi klarte knapt å tro at folk betalte oss for å gjøre dette. Vi hadde gjort det gratis, for vi var

utgitt

1997 produsent Nigel Godrich

R

adioheads OK Computer er ofte å finne på topp i listene over tidenes beste plater.

Albumet ga bandet en enorm kommersiell suksess samtidig som de beholdt integriteten sin. Med kombinasjonen av progressiv rock og alternative innslag hadde de skapt seg en lett tilgjengelig, subtil og følsom stil.

Dette var ikke det nye årtusenets Pink Floyd – det var originalt, visjonært og lysende. Låter som Paranoid Android og Karma Police satte en ny standard som førte til at Radiohead fylte arenaer.

OK Computer var et epokegjørende album som utfordret samtidens nostalgiske britpopbølge.

Den solgte i millionvis og forvandlet Radiohead til globale rockestjerner. Den dag i dag er platen både en skamrost kritikerfavoritt og et utskjelt symbol på pretensiøs overdrivelse.

I dag vet vi hvor dypt Radiohead skulle utforske kunstferdig dekonstruert jazztronica på senere album, og det som slår oss, er hvor gitarbasert rockebandet faktisk var i 1997. Fra Jonny Greenwoods krampaktige avantgardistiske pønk på Paranoid Android til en skinnende vakker arpeggio gjennom No Surprises. Electioneering og

34 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 34

11.01.2019 14:14

utgitt

1973 produsent Bob Ezrin

bare et garasjeband som tilfeldigvis var på rett sted til rett tid.»

«Den er et uttrykk for den amerikanske kulturen», sier produsent Bob Ezrin om platen.

«Jeg pleier alltid å si at Alice Cooper holdt opp et tivolispeil mot samfunnet. Det synes jeg Billion Dollar Babies var.

Du kikker i speilet og ser en større, feitere, overdrevet og mer egoistisk versjon av deg selv. Jeg synes at tekstene ble mer sofistikerte, særlig hvis du lytter til Generation Landslide – en av tidenes beste låter.

Som samfunnsmessig kommentar er den helt på høyde med Bob Dylans låttekster. Jeg mener at Alice tok et stort skritt fram og ble en hel generasjons poet som uttrykte det en hel generasjon så.»

79 Radiohead

OK Computer Climbing Up The Walls er mer konvensjonelle, gitarbaserte låter som muligens ikke har tålt tidens tann så godt. Men bortsett fra det er OK Computer en 53 minutter lang serie av friske sanger og kanskje også et av de siste eksemplene på en plate som byr på en sammenhengende lytteropplevelse fra begynnelse til slutt.

Da platen fylte 20 år i 2017, ble den gitt ut på nytt, digitalt remastret fra de originale analoge innspillingene. Den inneholdt nytt materiale, blant annet tre tidligere uutgitte låter og en masse ekstra grafisk materiale. På de nye låtene og tidligere utgitte B-sider vrimlet det av heite gitarriff, ikke minst på Pearly som minner om Muse på sitt mest bombastiske, og Palo Alto – en science fiction-inspirert samfunnskommentar krydret med harde riff i Pixies-stil.

Men det mest interessante med nyutgivelsen var selvfølgelig de tre tidligere uutgitte låtene som alle ble testet under turneen på midten av 90-tallet, men lagt på hylla etter innspillingen av OK Computer.

Alla tre låtene er førsteklasses kutt – et

imponerende vitnesbyrd på Radioheads høye kvalitet. I Promise består av en militærinspirert rytme og et metronomaktig gitarakkompagnement som begynner lik Nirvanas All Apologies før Thom Yorkes falsett sender låten opp til Roy Orbisons høyder. Man Of War, tidligere kalt Big Boots (Man-o-War), er en dramatisk gitarhymne som bandet opprinnelig spilte inn i 1998, men var misfornøyde med. I denne versjonen svinger det godt av riffene, og låten har en feiende flott James Bond-grandiositet over seg. Lift er en sørgmodig jazzinspirert powerballade som bygges opp til et følelsesladet, bittersøt og storslått musikkstykke. Alle tre er verdige tilskudd til Radioheads kanon ved at de utdyper og beriker det klassiske albumet snarere enn å tynne det ut.

Thom Yorke har avslørt at han tror han var besatt under innspillingen av OK Computer.

Platen ble spilt inn i herregården St Catherine’s Court fra 1100-tallet, som på denne tiden var eid av skuespilleren Jane Seymour og var kjent for sine egne spøkelser som gikk igjen der. Yorke

fortalte om sine opplevelser for Rolling Stone: «Spøkelsene kom fram til meg mens jeg sov.

Ved et tilfelle sto jeg opp om morgenen etter å ha hørt stemmer om natten, og da bestemte jeg meg for at jeg var nødt til å klippe håret.»

Han gikk løs på manken med saksen fra et multiverktøy. «Jeg skar meg et par ganger», minnes han. «Det ble grisete. Så gikk jeg ned, og de andre spurte: ’Eh, går det bra med deg?’ Jeg sa: ’Hæ, hva er det?’»

Han fortalte også at det hadde vært «veldig, veldig merkelig å bli hensatt til den tiden der», da han gikk gjennom gamle notatbøker for å samle sammen materiale til nyutgivelsen som markerte 20-årsjubileet.

I dag blir Radioheads OK Computer kanskje ikke ansett som et feilfritt mesterverk, men albumet holder seg likevel forbløffende godt. Det er fortsatt bredt, vakkert, mystisk, romantisk, angstridd, barokk og eksperimentelt på en spennende måte.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 35

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 35

11.01.2019 14:14

78 Iron Maiden

Seventh Son Of A Seventh Son

D

et er over 40 år siden Iron Maiden forlot Londons East End og bega seg ut på turné, og det er 36 år siden det banebrytende debutalbumet deres var med på å skape en helt ny heavy metal-æra. Det tok ikke lang tid før de ble verdens største metal­ band som solgte millioner av plater.

Mange Maiden-fans mener at deres sjuende studioalbum fra 1988, Seventh Son Of A Seventh Son, er den beste platen som bandet noensinne har laget. Andre er selvsagt ikke like enig, men til og med de går med på at dette er en av de største perlene i bandets omfattende katalog.

Dette er rosinen i pølsa som består av en perlerad av strålende plater som begynte med albumet Iron Maiden 1981, en debut som knapt noen har klart eller kommer til å klare å etterlikne i heavy metal-sjangerens historie.

Seventh Son Of A Seventh Son tar for seg én historie – et uvanlig grep for et band som vanligvis skrev låter som fortalte ulike historier. Musikken var progressiv rock, og for

første gang benyttet Iron Maiden seg av keyboard.

Seventh Son Of A Seventh Son åpner med Moonchild, en okkult og storslått låt med primalskrik og en uvanlig guffen tekst om ritualmord på nyfødte (gåsehudgaranti) og fortsetter med det som nå kan leses som en smørbrødliste av Maiden-klassikere.

Her er de plettfrie singlene Can I Play With Madness og The Evil That Men Do. Tittelsporet har en progressive glød, og The Prophecy er enestående.

Til tross for at tittellåten varer en evighet og er veldig prog, galopperer den fram i kjent Maidenstil. Keyboardet, fortellerstemmen og de dyktig utførte temposkiftene blir til sammen et ti minutter langt musikkstykke som viser seg å være et overbevisende mikrokosmos.

The Clairvoyant er nær ved å revne i sømmene der den glir fram i et glimrende, mangefasettert vers som later til å være skreddersydd for utagerende dansing på festivaler.

Infinite Dreams utforsker underbevisstheten og

livet etter døden. Den åpner med en lavmælt gitar før den når et mektig, insisterende crescendo. Can I Play With Madness er rett og slett dritbra.

Som et av sine merkeligere beslutninger i karrieren valgte Maiden ikke bare å avslutte albumet Seventh Son Of A Seventh Son med den svært salgbare Only The Good Die Young. De valgte også ikke å gi den ut som singel.

Det er mye på Seventh Son som er legendarisk og kompleks, men det er bare Only The Good Die Young som er så direkte – den rykker deg opp, skaper god stemning og har et helvetes bra refreng.

«Vi la ned mye omsorg i den”» sier bassist og bandleder Steve Harris om platen. «Platen var en bra omveksling for oss, og jeg synes at den ble skikkelig fin. Å lage et konseptalbum var en ny utfordring for oss. Jeg har alltid elsket progressiv rock – Yes, Genesis, ELP – og tittelsporet på denne platen var en sterk låt med tydelige progressive elementer.»

«Men ikke alle var like glad i platen, da”»

utgitt

1969 produsent Kit Lambert

T

ommy var The Whos inngangsbillett til rockehelteverdenen. De hadde alltid vært et singelband, og de skulle fortsatt gi ut glimrende singler, men fra og med nå var de et albumband. Det endret veldig mye – både med tanke på hvilken retning de tok musikken sin heretter, og hvordan de skulle bli bedømt, respektert og beundret.

Det var et banebrytende albumslipp. Det var riktignok ikke verdens første rockeopera (The Pretty Things var først ute med S.F. Sorrow fra 1968), men de var først ute med å gjøre det ambisiøse formatet om til musikk for de store massene. Forsommeren 1969 endte albumet på andreplass i Storbritannia og på fjerdeplass i USA. Noen av låtene hadde Pete Townshend skrevet for en stund siden og lagt dem til side for å bruke dem senere, ikke nødvendigvis akkurat til et mesterverk som dette. Men det viste seg at Welcome, We’re Not Gonna Take It, Underture og Sensation tilfeldigvis passet inn i

36 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 36

11.01.2019 14:14

utgitt

1988 produsent Martin Birch

innrømmer Harris. «Bruce [Dickinson, vokalist] sa til og med at Queensrÿche hadde laget et bedre konseptalbum enn oss med Operation: Mindcrime. Jeg sa: ’Det er en bra plate, men vi har laget en jævlig bra plate!’»

Da Seventh Son Of A Seventh Son kom ut i april 1988, ble den riktignok noe overskygget av Queensrÿches kritiker­roste Operation: Mindcrime som kom bare få uker tidligere. Maidens spillejobb på Donington-festivalen den sommeren markerte slutten på Adrian Smiths første runde med bandet.

I ettertid er det vanskelig å se hvordan Iron Maiden kunne ha utviklet stilen sin noe bedre enn de gjorde på Seventh Son. Låtene Infinite Dreams, The Clairvoyant og Can I Play With Madness er blant de beste som Maiden noen gang har spilt inn, og visse andre på platen er ikke langt unna.

Etter Seventh Son sa Adrian Smith takk og farvel, og i hans sted trådte Janick Gers inn, noe som for all ettertid skulle endre Iron Maiden.

77 The Who Tommy

stemningen på Tommy da det begynte å ta form.

De andre låtene var selvfølgelig skrevet spesielt for å fortelle historien om gutten Tommy som er døvstum og blind, men som kan oppfatte andre menneskers aktivitet bare gjennom vibrasjoner eller musikk. Som et resultat av Tommys ekstreme sensitivitet får han heltestatus og vekker religiøs begeistring som flipperspillets ubestridte mester.

Tommy var et vanlig barn som ble traumatisert (ved å være vitne til drap) slik at han mistet disse sansene. Han er også utsatt for LSD (The Acid Queen) og blir utnyttet av den ondsinnede Uncle Ernie (Fiddle About). Dette understøtter Townshends senere utlegning om at han i mange år har vært bekymret for barn som misbrukes, og at han selv ble misbrukt i oppveksten. Men det er en annen historie.

Historien om Tommy er allegorisk. På et nivå skildrer den en popstjernes ferd som stigende stjerne, hans suksess og til slutt fall. På et annet nivå beskriver den en ung manns åndelige

reise, og ifølge mange er den unge mannen Pete Townshend selv. Gitaristen satt med en høvelig andel psykedeliske erfaringer, blant annet en skremmende STP-tripp under en flyreise i 1967. Vel vitende om at substanser som utvidet bevisstheten også kunne rive i stykker ens personlighet uten å vite om den kunne repareres igjen, vendte Townshend seg mot den østlige guruen Meher Babas og hans lære. Han ønsket å skildre sin personlige reise gjennom skrivingen.

Dobbeltalbumet Tommy var en måte for Pete Townshend å gå i skriftestolen på, men den betydde minst like mye for Roger Daltrey. Han avslørte senere at takket være platen fant han endelig sin egen stemme i The Who. Og det han fant, var en av rockens fineste stemmer som noen gang har kommet på vinyl.

The Who arbeidet med Tommy i løpet av andre halvdelen av 1968. Forventningene deres og den genuine hengivenheten til musikken og prosjektet skapte en uvanlig harmonisk atmosfære å jobbe i. Platen inneholder tydelige

kontraster. Lys og mørke. Kraftige, langvarige rockeakkorder står i sterk kontrast til avdempede og vare øyeblikk. Alt passer perfekt sammen, og det framstår som mektig og gjennomtenkt.

Selv om bagateller som Fiddle About og Cousin Kevin ikke framstår som sensasjonelle i dag, fylte de en praktisk funksjon som driver fortellingen framover, og de to låtene forminsker ikke den triumferende Pinball Wizard (platens første singel), det kulminerende dramaet i See Me, Feel Me/Listening To You-sekvensen, opprømtheten i I’m Free eller det voldsomme sinnet i We’re Not Gonna Take It. The Who var tilbake. De var tøffe, vakre og frekkere enn noen gang – men enda mer fargerike. De var utfordrende. Da de la ut på turné med Tommy i Europa og USA, var de ustoppelige og ble snart opphøyd til rockeverdenens høyeste liga.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 37

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 37

11.01.2019 14:14

76 Bon Jovi

Slippery When Wet

D

ette er et av tidenes mest solgte studio­album. Det har blitt solgt over 28 millioner eksemplarer over hele verden av arenarocklassikeren Slippery When Wet. Platen utfordret ikke bare Def Leppards Hysteria. Den reddet også Bon Jovis framtid etter den forstemmende fiaskoen med plate nummer to, 7800 ° Fahrenheit. Begge av bandets to første plater nådde riktignok inn på USAs topp 50-liste, men det var med den tredje, Slippery When Wet fra 1986, at Bon Jovi ble ett av verdens største band. I løpet av hele karrieren som strekker seg over 35 år, har bandet solgt mer enn 130 millioner plater, og de holder fortsatt koken.

Redningen var låtskriveren Desmond Child og hans kommersielle instinkter som skulle bli uvurderlige med tanke på de to hitlåtene de brøt gjennom med. You Give Love A Bad Name og Livin’ On A Prayer skrev han sammen med Jon Bon Jovi og gitaristen Richie Sambora. Begge låtene nådde til topps på singellisten i USA. «Det var på en måte et valg vi gjorde», sa Jon Bon Jovi et par måneder etter utgivelsen av Slippery When Wet, om å ta inn en låtskriver

utenfra.

«Jeg likte det Bryan Adams gjorde sammen med Tina Turner [duetten deres på Bryan Adams’ It’s Only Love], så jeg foreslo at vi skulle gjøre noe liknende – jeg skriver en låt til en som henne, og så spiller vi inn låten sammen. Men det ble endringer, og talentutvikleren vår i plateselskapet nevnte Desmonds navn.

Vi vokser som låtskrivere, vi lærer nye ting. Er det noe galt med å samarbeide med en som hjelper oss med å få de ti ekstra prosentene ut av en sang?

Faktum er at han bare er involvert i tre av sporene på Slippery – Livin’ On A Prayer, You Give Love A Bad Name og Without Love – og ikke i noen av låtene har han forsøkt å endre på hvem vi er.

Det har mer dreid seg om å raffinere materialet, å foreslå hvordan vi kunne få litt mer ut av det vi allerede hadde.»

Historien bak låten Wanted Dead Or Alive kommer fra bandets utmattende turné med 7800 ° Fahrenheit.

«Jeg satt i turnébussen og fikk ikke sove. Jeg stirret ut av vinduet og tenkte: ’Dette er flott,

men det er en merkelig tilværelse.’ Du vet ikke hvor du er. Du spiser på trailerkafeer, sover på bussen, dusjer på konsertstedene. Vi tenkte på sanger som Turn The Page av Bob Seger og måten sånne sanger forteller en historie på. Jeg pratet med Richie om ideen, og han kom med et riff med en gang. Vi var ferdige på to eller tre timer.»

Livin’ On A Prayer handler mer om det arbeiderklassesamfunnet som Jon Bon Jovi vokste opp i.

«Jeg er skikkelig stolt av den fordi den er forankret i historiefortelling som jeg snakket om. Den handler om hvordan to unge mennesker – Tommy og Gina – møter livets utfordringer, og hvordan kjærligheten og ambisjonene gjør at de klarer seg gjennom vanskelige tider. Det er arbeiderklasse, og det er ekte. Det er dét de fleste av fansen vår kan relatere seg til, ikke limousiner og groupies.

Tommy og Gina er ikke to spesifikke personer, de representerer en livsstil.

Det tredje kommersielt viktige elementet på platen var You Give Love A Bad Name, den andre låten som ble skrevet sammen med Desmond

utgitt

1985 produsenter Neil Dorfsman og Mark Knopfler

E

tter å ha gitt ut platene Making Movies og Love Over Gold begynte Dire Straits en sakte klatring mot de store høyder. Neste plate skulle forandre dem til sinnssykt store stjerner.

I november 1984 ankom Dire Straits Air Studios på den karibiske øya Montserrat for å spille inn sitt femte studioalbum. Resultatet Brothers In Arms kom ut 13. mai 1985.

Platen ble framsynt nok spilt inn digitalt for å dra nytte av det voksende CD-markedet. Låtene som fikk rockefoten til å trampe takten (Money For Nothing, Walk Of Life), den innadvendte stemningen (den åtte minutter lange Tunnel Of Love og Why Worry) og den sløye jazzen (Your Latest Trick) klarte på merkelig vis å bli et internasjonalt fenomen. Platen toppet listene over hele verden og vant to Grammy-priser og en Brit Award. Den har til dags dato solgt over 30 millioner eksemp­larer.

Det er ikke så verst for et album som ble lansert sammen med en video med en tjukk tegneseriefigur som gnålte om MTV og rockestjerner som fikk

38 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 38

11.01.2019 14:14

utgitt

1986 produsent Bruce Fairbairn

Child.

«Han kom ned til Samboras kjeller, og den andre låten vi skrev, var You Give Love A Bad Name.

Vi spilte inn en demo av den og likte det vi hørte, men vi trodde aldri at den skulle bli en hit. Det hadde vi aldri hatt før, så vi visste ikke hva vi kunne forvente oss.»

Det var ikke mye glamour å spore i den prosessen som ledet fram til et av 80-tallets fremste album – desto mer blod, svette og tårer.

Tretti år senere har Slippery When Wet blitt et ikon. Albumet er helt klart fortsatt Bon Jovis beste plate, og et verk som har blitt bandets målestokk.

På mange måter markerer den tidspunktet for når USA tok til seg kunnskapen fra Def Leppards Pyromania fra 1983. Med Slippery When Wet tok Bon Jovi dette til seg, og verden la merke til det. Ikke bare hardrockfansen, men også vanlige radiolyttere og popfans. Slippery When Wet har overlevd og tåler godt tidens tann ettersom den er en oppriktig plate med dybde og klarhet.

75 Dire Straits

Brothers In Arms «money for nothing and chicks for free».

«Vi brukte mye tid på å repetere der vi lekte med forskjellige ideer», sier bassisten John Illsley, «så vi var ganske godt forberedt da vi dro til Montserrat for å spille det inn. Så fikk vi problemer med båndopptakeren etter tre uker i studio. Fra den ene dagen til den andre bestemte den digitale båndopptakeren seg for å slette ca. syttito prosent av alt vi hadde tatt opp. Dette var i digitalinnspillingens barndom, og vi var nødt til å begynne helt på nytt.»

«Montserrat var som Shangri-La», sier keyboard­isten Alan Clark. «Det var den vakreste, fredeligste plassen man kan tenke seg.

Vi hadde Omar Hakim [David Bowie, Sting, Madonna, Kate Bush, Miles Davis] på trommer på platen, og vi spilte inn akkompagnementet på rundt en uke. Mark [Knopfler, gitarist og vokalist] ville lytte til trommesporene først, og så bygget vi resten rundt dem. Både Ride Across The River og Why Worry ble laget på denne måten. Vi hadde det på følelsen at Money For Nothing kom til

å bli et klassisk gitarriff allerede første gang Mark spilte det.»

Rett før Brothers In Arms laget Mark filmmusikken til Cal. Dire Straits’ manager Ed Bicknell forteller: «Vi kjørte til studio en dag da vi sto fast i trafikken. Han snudde seg mot meg og ba meg om å ringe gutta siden han hadde noen låter klare. Jag husker da jeg kom til øvingen deres og hørte Money For Nothing for første gang. Da jeg var agent, turnerte jeg med ZZ Top, og jeg digga rått den fuzzy gitarlyden som Billy Gibbons lager. Det er mulig jeg tar feil, men jeg har en følelse av at Mark kan ha hørt en del på ZZ Top. Jeg tenkte at den låten må ha hitpotensial, men ingen kunne ha forutsett hva som ville skje med platen.

Jeg husker også da jeg hørte Your Latest Trick i Montserrat, det er den eneste av låtene deres der jeg har hatt noe ord med i laget musikalsk sett.

Den var opprinnelig en jazzete bebop-låt, men det funket ikke, den hadde ingen groove. Jeg foreslo for Mark at han kunne prøve bossanova og fjerne

et taktslag, noe han gjorde.

Walk Of Life skulle egentlig ikke være med på platen. Jeg kom til studioet i New York da Mark og [produsent] Neil Dorfsman remikset låten. Jeg hadde ikke hørt den før. Mark sa at det skulle bli B-siden. Da sa jeg at det var en hitlåt, og at den burde være med på albumet. Den solgte faktisk mer som singel enn Money For Nothing. Da Mark var yngre, var han en stor fan av Animals og pleide å se dem i Newcastle City Hall. Alan Price pleide å spille på et gammelt Farfisa-orgel, og Mark forsøkte å gjenskapet det lydbildet i Walk Of Life.»

Bassist John Illsley: «Brothers In Arms-turneen var stor, det skal være sikkert. Vi skjønte at bandet hadde nådd et nivå som vi aldri hadde vært på før.

Hver kveld spilte vi låten Brothers In Arms som ekstranummer, og hver kveld ga den meg gåsehud.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 39

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 39

11.01.2019 14:14

74 AC/DC

Powerage

F

utgitt

1978 produsenter Harry Vanda og George Young

or å si det enkelt er Powerage sannsynligvis 70-tallets beste rockealbum. Men det kom i skvisen mellom to av bandets andre høydepunkter, nemlig Let There Be Rock og Highway To Hell. Dermed tok det en stund før AC/DCs fjerde internasjonale plateutgivelse ble sett på som et av deres beste album.

Powerage er den eneste AC/DC-platen der tittelen ikke er å gjenfinne i noen av refrengene i låtene, og det sier noe om et av platens hovedelementer: subtilitet. OK, det er kanskje ikke mye subtilt over de harde riffene i Riff Raff eller i den sinte Kicked In The Teeth. Men i de andre låtene – som i den stemningsfulle Down Payment Blues, den lekne What’s Next To The Moon, den ettertenksomme Gone Shootin’ – demonstrerer AC/DC en god porsjon disiplin, kontroll og tilbakeholdt styrke som kun de mest rutinerte og selvsikre musikere klarer.

Dette er uten tvil avdøde frontfigur Bon Scotts album. Mye av skjønnheten i Powerage ligger i hans fine skildringer av forlatte, desperate menn, blakke og full av kjærlighetssorg. Bon Scott virket alltid kjepphøy, men hadde likevel et hjerte for de sårede og undertrykte, de med hull i skoene, tannløse smil og lappete, gamle olabukser. Powerage er en hyllest til det motet som oppstår selv i de vanskeligste tider. Et av de sentrale temaene på platen er håpet som aldri forsvinner, glimtet av blå himmel selv for den som har gått i grøfta. Dette kommer tydelig fram på Sin City – som viser fingeren til skjebnen, et trassent hurrarop når det var som mørkest. Etter Powerage fikk AC/DC et lydbilde som var kraftigere, mer rendyrket og større.

Men de spilte aldri igjen med så mye hjerte, sjel og menneskelighet.

Forgjengeren til denne platen var det første AC/DC-albumet som ikke kom inn på topp-ti-listen i Australia (den havnet på 17. plass i Storbritannia, i USA kom den ikke engang inn på «Hot 100»). Men det er likevel et av deres beste – den første virkelig klassiske AC/DC-platen.

En stund så det ut som om det var små muligheter for å lage en like fin oppfølger. I forkant av innspillingene til Let There Be Rock fikk bassisten Mark Evans sparken og ble erstattet av briten Cliff Williams. Men han fikk ikke visum for å opptre i

Australia. Plateselskapet deres i New York, Atlantic, ville at bandet skulle sparke Bon Scott også, siden de mente at det var stemmen hans som var grunnen til at de ikke ble spilt på radio.

Men gitaristene og brødrene Young bestemte seg for bare å kjøre på og bevise at de var på rett spor. Med Powerage feide de all tvil av banen.

Da det var på tide å gå i studio i januar 1978, visste de at de måtte gjøre noe mer enn å bare komme tomhendt og slenge sammen noe etter beste evne i tåken av sigaretter og alkohol. Denne platen måtte bli den tyngste og samtidig den mest musikalske. Den skulle vise hva AC/DC var gode for, og motbevise kritikernes påstand om at de var et band som ikke kunne utvikle seg.

«Powerage var platen der særlig Malcolm ville vise at også de var gode musikere», forteller deres daværende manager Michael Browning.

Derfor tok det lengre tid å spille inn Powerage enn de tidligere AC/DC-­platene, og de hadde mange innspillingsøkter over de første ukene i det nye året.

Bassisten Cliff Williams opplevde for første gang AC/DCs intensitet i studio og ble overbevist om at Powerage var noe helt utenom det vanlige. «Da vi begynte å jobbe i studio, var vi på plass og jobbet lange dager hver dag», sa han. «Det var en utrolig opplevelse.»

Powerage ble sett på som inngangsbilletten til det høyeste sjiktet av amerikanske superstjerner. Platen var en blanding av streite AC/DC-klassikere som Down Payment Blues og mer gjennomarbeidede verk som What’s Next To The Moon.

Om det er gjort med hensikt eller ikke, vites ikke, men albumet har den samme bølgedalsdynamikken gjennom de ni låtene: i det ene øyeblikket en heftig rockelåt som Riff Raff, i det andre en passe intens og nesten popaktig låt som Gone Shootin.

I de andre låtene er skillelinjen mellom rett-på-sak-AC/DC og det ettertenksomme visket mye mer ut. Sin City begynner som en klassisk AC/DC-låt med introen som bygger seg opp, og de harde riffene i Gimme A Bullet med sine avmålte gitarer og dunkende trommer låter mer som den Lynyrd Skynyrd-låten de muligens har lånt tittelen av (Gimme back my bullets) enn noe annet AC/DC hadde gitt ut på vinyl før.

De to siste låtene, Up To My Neck In You og Kicked In The Teeth, er fra de første Powerage-øvingene som fant sted seks måneder tidligere.

En annen låt, Cold Hearted Man, kom ut bare på de første vinylutgavene i Storbritannia, ettersom bandet hatet den. For oss andre var det bare enda en catchy AC/DC-låt.

40 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 40

11.01.2019 14:14

CHRIS WALTER/GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 41

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 41

11.01.2019 14:14

73 Bruce Springsteen

Born In The USA

B

orn In The USA er Bruce Springsteens mestselgende album. Den solgte i millionvis og gjorde ham til en superstjerne. Da er det litt merkelig at den samtidig er den minst likte Springsteenplaten, selv for fansen, sikkert fordi den ble spilt så sinnssykt mye i 1984 og 1985 med fem topp ti-singler. Samtidig lå både No Surrender, I’m On Fire og ikke minst Downbound Train rett utenfor listene. Tittelsporet er muligens en av rockehistoriens mest misforståtte låter.

Springsteen skrev den med sterk sarkasme, men refrenget skulle bli et kamprop for patriotisme, noe som absolutt ikke var hensikten hans.

Born In The USA kom i en tid da både Springsteen personlig og den gjengse amerikaner hadde opplevd harde tider. Årene rett før utgivelsen var USA preget av dårlig økonomi og høy arbeidsløshet. For mange var dette den tøffeste perioden siden den store depresjonen på 1930-tallet. Springsteen var selv utsatt for depresjoner og gjennomgikk en livskrise etter turneen med The River, hans femte plate som

innledet 80-tallet. Mye av dette uttrykke han på den neste platen som kom i 1982: Nebraska. Den inneholder en sterk samling med låter som han spilte inn uten hjelp fra E Street Band.

Da bandet var samlet igjen på Born In The USA, skapte de det livfulle, oppløftende og sømløse lydbildet som fungerte som balsam for sjelen for millioner av nedslåtte amerikanere. Platen viste seg å være et kommersielt vidunder, forsynt med en rekke hitsingler og potensial til å kunne selge millionvis.

I september 1983 samlet Springsteen E Street Band for å begynne å spille inn. De påfølgende øvingene fikk energi gjennom en bølgende, R & B-inspirert rockelåt som han akkurat hadde skrevet. Selv om Bobby Jean har et raskt tempo, skildrer den såre følelser og tap. Teksten er skrevet som en bittersøt avskjed til en kjæreste, men er iallfall delvis rettet mot gitarist Steven Van Zandt som den våren hadde fortalt Springsteen at han hadde planer om å satse på sin egen karriere. Til tross for at vennen hans skulle forlate bandet, fortsatte han å meisle fram Born In The USA. Det ble

tørket støv av tittelsporet og en låt som ikke kom med på Nebraska-albumet, Downbound Train. Nå sto de side om side med nytt materiale – blant annet Bobby Jean, No Surrender og Glory Days.

15. mars var låtene klare for å samles på platen, men Springsteens manager John Landau syntes fortsatt at det manglet en superhit, og nevnte det for Springsteen.

Samme kveld på hotellet tok Bruce Springsteen fram kassegitaren sin og skrev Dancing In The Dark tidlig i morgengryet. Kvelden etter spilte han den inn sammen med bandet. Nå hadde de et komplett album som var proppfullt av låter som var like sterke og lett tilgjengelige som Hungry Heart, gjennombruddslåten som han egentlig hadde tenkt å skrote.

Han hadde imidlertid ingen slike tanker når det gjaldt Born In The USA. Det var faktisk tvert imot.

Fram til nå hadde han vært nøye med hvordan låtene hans ble sendt ut i verden, men Springsteen overlot ganske snart Dancing In The Dark og Cover Me til den New York-baserte hiphopprodusenten

utgitt

1967 produsent Felix Pappalardi

H

vis det var ett album som sto midt i rockens veikryss, må det ha vært Disraeli Gears, Creams andre album.

Albumet ble skrevet, innspilt og gitt ut i løpet av 1967, året som blir ansett som et vannskille.

Albumet besto av musikk som knyttet bluesarven sammen med den rykende ferske psykedeliaen. Det ble innspilt i USA, men bandet låt umiskjennelig britisk når det gjaldt lyd og bilde. Låtene var en variert samling som bød på gitarist Eric Claptons beste spilling og noen av bassist og vokalist Jack Bruces beste låter. Mens debuten deres var mer basert på deltabluesen, var Disraeli Gears modigere og mer frisinnet. Det virker som om albumet er spilt inn uten anstrengelser og stress uten at den høres slepphendt ut.

Det karakteristiske platecoveret er designet av Martin Sharp og viser tre steinansikter som stirrer fra et grelt rødt og rosa drømmeaktig landskap med blomster, påfugler, galopperende hester og virvelmønstre. Platen ble en milepæl i 1960-­­tallets motkultur og fikk stor suksess i hele verden, og

42 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 42

11.01.2019 14:14

utgitt

1984 produsenter Jon Landau, Chuck Plotkin, Bruce Springsteen og Steven Van Zandt

Arthur Baker som remikset dem til danselåter – akkurat som Cyndi Lauper som var på samme plateselskap hadde gjort.

Platen var som skapt for å spilles høyt i bilen og på jukeboksen og var tilpasset det nye CD-formatet. Dancing In The Dark føk rett inn på Billboard-listens Hot 100. Det ferske albumet ble med i dragsuget og begynte å selge som hakka møkk, opp imot svimlende 30 millioner eksemplarer.

Born In The USA ble et eget fenomen. Året 1984 var valgår i USA, og i september prøvde president Ronald Reagan å henge seg på Bruce Springsteens suksess under et kampanjemøte i Hammonton i New Jersey. «Amerikas framtid», proklamerte Reagan, «ligger i det håpet som formidles av en mann som så mange unge amerikanere beundrer – New Jerseys egen Bruce Springsteen.»

72 Cream

Disraeli Gears Cream ble dermed opphøyd til internasjonal stjernestatus. Dette er trioens fineste øyeblikk. Åpningslåten Strange Brew er et av høydepunktene på platen. Det er en slags coverversjon av den gamle Albert King-låten Lawdy Mama. Produsenten Felix Pappalardi (som senere dannet Mountain) tok med seg båndet med bakgrunnsmusikken hjem etter første dag i studio, og da han kom tilbake, hadde han «forvandlet den til en slags McCartney-liknende poplåt», ifølge Eric Clapton.

Sunshine Of Your Love er et annet høydepunkt.

Den imponerer med sine malende riff og dynamiske vokalduett mellom Bruce og Clapton.

Den er muligens den mest kjente og innflytelsesrike låten som Cream noen gang spilte inn. Den er ansvarlig for at en hel, ny generasjon tungrockband så dagens lys.

Men livet kan ikke bare handle om tunge riff.

World Of Pain er skrevet av Pappalardi og kona hans, Gail Collins, og ble lagt til i repertoaret omtrent samtidig som Strange Brew. «Den er i

samme stil som de mer melodiøse og mindre bluesaktige tingene jeg skrev», sa Jack Bruce.

Dance the Night Away er også en mer melodiøs låt, med svevende vokal og tolvstrengers gitar. «Det var en hyllest til The Byrds som jeg virkelig elsket på den tiden», sa Jack Bruce om låten. Det var en av mange Cream-låter som han skrev sammen med forfatter og poet Pete Brown (blant annet låten med den bisarre tittelen SWLABR – en forkortelse for She Was Like A Bearded Rainbow).

En annen låt som kanskje er mindre kjent, er We’re Going Wrong, skrevet og sunget av Jack Bruce i ekstremt høyt toneleie («ikke falsett», ifølge ham selv). Stemmen hans var et særegent element i Creams lydbilde, men ikke det eneste.

«Jeg hadde alltid hatt lyst til å utforske tunge instrumenter med lys vokal i Cream», forklarte Jack Bruce. «Jeg likte også ideen med to stemmer, gjerne i samme register, så man ikke klarer å skille hvem som synger hva.»

Den største stjernen på We’re Going Wrong er likevel trommis Ginger Baker. Flyten,

oppbyggingen og dynamikken han skaper, er både fengslende og mesterlig.

Avslutningssporet er en høyst uvanlig tolkning av Mother’s Lament, et gammelt revynummer der Clapton og Baker synger med bred cockneydialekt. Bruce, som kommer fra Skottland, holdt seg langt unna mikrofonen da denne ble spilt inn.

«Jeg tror det var en måte for oss å si: ’Dette er oss. Vi prøver ikke å være noe vi ikke er.’ Det var en viktig del av holdningen vår. Den gangen var det to slags mennesker som spilte blues. Det var John Mayall-skolen som ville gjenskape blueslyden fra Chicago. Men tanken min – og dette diskuterte jeg og Eric en god del – var å ta bluesen og tilføre det vi hadde, det vi var.» Men alle tanker om at Cream var purister innen bluessjangeren, ble fort feid av banen takket være deres kraftfulle og originale låter som står seg særlig godt den dag i dag.

«Det er hyggelig at folk husker platen», sa Bruce. «Det var morsomme tider.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 43

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 43

11.01.2019 14:14

71 Kiss Alive!

M

ed malte ansikter, overjordiske drakter og høyhælte støvler trådte Kiss inn i 70-tallet som en gjeng superhelter fra en tegneserie. De hadde til og med superheltnavn: The Starchild, The Demon, The Space Ace, The Catman. Konsertene sine presenterte de som «The Greatest Show On Earth», med eksplosjoner, blod, ildsprut og en gitar som skjøt raketter …

I sentrum av viraken sto et helamerikansk rockeband. De ble kanskje latterliggjort av seriøse musikkfans (og selvfølgelig av kritikerne) og avskrevet som bare et sirkusnummer. Men Kiss har ikke solgt 100 millioner plater bare på grunn av flaks. Bandets omfattende katalog inneholder noen av verdens beste og mest innflytelsesrike plater. En av dem heter Alive.

I 1975 hadde Kiss store problemer. De to første studioalbumene deres floppet (begge kom ut i 1974). Det tredje nådde topp 40 i USA, men manglet en singel. Et livealbum var et naturlig valg

for et band som hadde opparbeidet seg et rykte på scenen, men en dobbelt-LP var kostbart og innebar stor risiko. Men de ville satse.

Studioalbumet Destroyer (som ble sluppet kun en måned før Alive!) fikk riktignok en del oppmerksomhet, men Kiss trengte en plate som fanget kraften og energien fra konsertene. Og dobbelt-LP-en Alive! gjorde nettopp det. Den er full av intensitet og ren og skjær kraft, og tar med seg lytteren til stormens øye. Det er som om bassist Gene Simmons klaprer omkring i stua. Man lurer på om rock’n’roll noen gang lød så gigantisk. Hvis du lytter til mektige Black Diamond eller enorme 100,000 Years, blir svaret nei.

«Vi er ikke verdens vakreste gutter», sa Gene Simmons. «Vi er ikke best på noen ting i verden.

Men når vi går på scenen, anser vi den som hellig grunn, og vi er spektakulære til og med når vi suger. Du kan elske eller hate oss, men når du går hjem fra en konsert med oss, vil du likevel si: ’Det var det beste jævla showet jeg noen gang har sett.’»

Alive! ble gitt ut i september og gikk rett inn på topp 10 i USA, ble der i 110 uker og solgte firfoldig platina (fantasilioner av plater, med andre ord …).

Nå var Kiss blitt et arenarockevidunder. Med rockehymnen Rock And Roll All Nite fikk de endelig sin første hitsingel. Platen blir legendarisk når den åpnes med ordene: «You wanted the best, you got the best, the hottest band in the world … Kiss!» Kiss ble superstjerner, men ikke bare det, de ble også et kulturelt fenomen på grunn av disse fire sidene med vinyl.

De var allerede et rutinert liveband, og da de skulle spille inn Alive!, samlet de sammen alle sine beste hymner fra de tre foregående studioplatene og slapp dem løs foran tusenvis av elleville fans.

Resultatet ble sinnssykt bra. Det er ikke rart at generasjoner av ungdom begynte å bruke tid foran speilet med mammas sminke, knyttede never og skrek Rock And Roll All Nite eller Strutter. Hvor mange av dem ble stjerner selv? Antakelig ganske mange. Trommisen i Anthrax, Charlie Benante, var en av dem.

utgitt

1979 produsent Ron Nevison

M

idt i UFOs turné i 1978 var bandmedlemmene Phil Mogg og Michael Schenker i full gang med å starte krig mot hverandre.

Samtidig lyktes de i å lage et av verdens beste livealbum – Strangers In The Night.

«Hør på platen. Det er noen toner som spilles feil der. Jeg hater feil.» Tiår senere kan Michael Schenker fortsatt huske dråpen som fikk begeret til å renne over, og som førte til at han sluttet i UFO. Det var i 1978, og bandet var samlet i studioet Record Plant i New York for å mikse livedobbeltalbumet Strangers In The Night.

Schenker hadde kranglet med produsent Ron Nevison om hvilken versjon av showcaselåten hans Rock Bottom som skulle være med på platen.

Schenker var uenig i produsentens valg og insisterte på at han enten endret mening eller lot ham få legge på gitar på nytt. Nevison nektet.

«Michael må gjerne mene at det fantes bedre innspillinger av Rock Bottom som vi kunne brukt», sier Nevison, «men en fyr som Michael Schenker

44 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 44

11.01.2019 14:14

utgitt

1975 produsent Eddie Kramer

«Det jeg husker aller best», forteller Benante, «var at jeg satt og stirret på omslaget. Man kunne åpne det opp som et oppslag, og inni lå det et stort hefte. Jeg husker at jeg bare stirret på det og tenkte: ‘Hva faen?!’

Jeg elsket hver eneste låt på den platen. Jeg husker at jeg spilte den konstant, om og om igjen. Jeg elsket innledningen på side én – introduksjonen var som begynnelsen på konsertene. Så kom man til midtpartiet – side to og tre – og side fire var den store avslutningen. Jeg glemmer ikke da jeg hørte på Black Diamond og tenkte: ’Hva faen er det som skjer?’ Eksplosjoner og greier. Faktum er at det ikke engang er et liveshow, de måtte spille inn alt på nytt [dette benekter Simmons]. Men hvem bryr seg? Jeg hører fortsatt på Alive. Noen ganger setter jeg den på før vi går og spiller – da blir jeg gira, musikken setter meg i en helt spesiell sinnsstemning.»

70 UFO

Strangers In The Night hører bare på Michael Schenker. Som produsent hører jeg på helheten. Michael har aldri vært noen lagspiller.»

For vokalist Phil Mogg virket opptrinnet som en ufrivillig komedie. «Jeg kan fortsatt se for meg Michael, som ble stadig mer distansert til bandet. Da han forlot studioet, mumlet han: ’Stakkars, stakkars Rock Bottom’», husker Mogg med et flir. «Det var det siste vi så av ham.»

Låtene som ble med på Strangers In The Night, ble spilt inn i USA under Obsession-turneen høsten 1978. For at det skulle foregå på best mulig måte, hyret plateselskapet Chrysalis Record Plant en mobil enhet. Ron Nevison, som hadde produsert de to siste platene til UFO, fikk oppdraget med å spille inn seks konserter i løpet av turneen. Sceneansvarlig Steve Brooks åpner albumet med krigsropet: «Hello, Chicago. Would you please welcome, from England … U! … F! … O!», men platen var egentlig som et puslespill av opptak fra forskjellige konsertsteder.

«Det er ting og tang på den platen som

verken jeg eller Mike Clink [som bisto ved innspillingene og som senere produserte Guns N’ Roses’ Appetite For Destruction] husker», innrømmer Nevison. «Jeg husker ikke engang at vi spilte inn konsertene i Louisville i Kentucky, men det gjorde vi tydeligvis. Og det er uklart hvor mye vi fikset på det i etterkant.»

Men noe har blitt fikset på. For å tilpasse låtene til fire vinylsider var Nevison nødt til å endre på det opprinnelige livesettet. Dessuten ble to av låten på platen – Mother Mary og This Kid’s – spilt inn på nytt i studio etterpå, hvor de la på publikumsjubelen fra turneen.

«Da vil noen si: ’Å, men da er det ikke en ordentlig liveplate,’» ifølge trommis Andy Parker. «Men vi satte opp utstyret vårt akkurat som på giggene og spilte de jævla låtene. Du får det ikke mer live enn det.»

Nesten førti år senere har et forbausende høyt antall musikere kommet og gått i UFO. Men det sier ganske mye om Strangers In The Night, når mange av låtene derfra fortsatt er på repertoaret

på konsertene.

«Strangers er den beste platen vår, og jeg er overrasket over at den stadig er ansett som så pass betydningsfull», sier Parker i dag. «Vi har laget flere gode studioalbum, men for å forstå UFO må du se oss live. Da kommer essensen av hva vi driver med, fram.»

«Platen er full av kraft og liv», legger Phil Mogg til. «I begynnelsen ville jeg ikke lage den, men det var virkelig en feilslutning.»

«Alle synes at Strangers In The Night er et av de beste livealbumene noen gang, så jeg kan ikke ha gjort så dårlig jobb», ler Nevison. «Hvis Michael Schenker har noen klager, kan han stikke dem et visst sted.»

Og etter så mange år har til og med Schenker lært seg å leve med det han kaller «feil» på platen.

«De tonene er kanskje spilt feil», medgir han, «men de har nå blitt klassiske feil.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 45

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 45

11.01.2019 14:14

69 Jimi Hendrix Experience Axis: Bold As Love

L

utgitt

1967 produsent Chas Chandler

ittle Richard, Hendrix’ tidligere oppdragsgiver, var den som oppsummerte Jimi Hendrix’ livsanskuelse: «Han ga alt», sa han entusiastisk.

«Og det er det du vil ha, ikke sant? Du vil ha alt.»

Og det fikk man også – fra utrolige sceneshow til et helt nytt syn på opplevelsen av lyd og musikk. Allerede før verden hadde fått ta del I Jimi Hendrix’ banebrytende debutalbum Are You Experienced, hadde han begynt å skrive nytt materiale til oppfølgeren Axis: Bold As Love. Med denne platen tok han det han hadde påbegynt på Are You Experienced til neste nivå. Jimi Hendrix mestret instrumentet sitt enda bedre, og etter å ha vært bakgrunnsmusiker så lenge kjente kreativiteten hans ingen grenser.

På dette tidspunktet hadde Jimi Hendrix bodd i London i nesten et år, under veiledning av manageren Chas Chandler, tidligere bassist i The Animals. Selv om de var i gang med innspillingen av neste plate, dro Hendrix og bandet hans ut på turné. Bandet besto av trommis Mitch Mitchell og bassist Noel Redding. De var ikke tilbake i studioet Olympic Studios i London før senere på året. Da var de blitt både eldre og visere med over 150 konserter under beltet. Nå måtte de utnytte suksessen som debutalbumet hadde gitt dem.

I desember 1967 var Axis: Bold As Love klart for å slippes over et intetanende publikum. Platen verken så eller hørtes ut som noe de hadde opplevd før. Verket inneholdt bilder av Hendrix, Mitchell og Redding plassert ved et alter.

Omslagsillustrasjonen var psykedelisk, akkurat som musikken. Det sies at Hendrix var misfornøyd med utformingen. Han skulle visstnok ha ønsket å hedre sitt indianeropphav (mormoren hans var cherokee), men de britiske formgiverne misforsto og trodde han mente India.

Jimi Hendrix hadde visselig utviklet seg som låtskriver på Axis. Men det som gjorde platen så spesiell, så unik og tiltalende, var kombinasjonen av låtmaterialet, den nye studioteknikken, det gode samspillet mellom musikerne og den ofte undervurderte påvirkningen som Chas Chandler hadde på produksjonen.

«Chas var definitivt den som styrte produksjonen», minnes tekniker og produsent Eddie Kramer. «Uten Chas’ bidrag tror jeg ikke Jimi kunne ha fått til alt det han gjorde. Jag mener at Chas er en helt som arbeidet ubemerket i det stille under hele Jimi Hendrix’ karriere.

Han hjalp virkelig Jimi med å utvikle seg. Han hadde tålmodigheten og motet til å hjelpe ham med

låtskrivingen, han ga ham science fiction-bøker som bidro til å sette fart i fantasien hans, og han satt sammen med ham dag etter dag i leiligheten hans og lot ham være kreativ. Chas hadde en visjon om hva som krevdes for å få Jimi helt til topps, for Chas hadde en bakgrunn med tre minutters poplåter med The Animals. På en måte begrenset det Jimi. Men jeg tror at det begrenset ham på en bra måte fordi da ble Jimi nødt til å tenke: ’Ok, når jeg har alle disse ideene som er, la oss si seks meter brede, må jeg få dem til å bli tre meter brede. Jeg må samle sammen og komprimere all informasjonen til en tre- eller fireminutters låt.’ Det ga et fantastisk resultat.»

Science fiction-fortellingene viste seg også å være nyttig for Hendrix’ forestillingsevne, akkurat som all den LSD-en han kjørte i seg. Åpningen på albumet er sterkt påvirket av sci-fi-verdenen. I EXP gjør Mitch Mitchell og Jimi et fiktivt intervju der Jimi spiller rollen som Paul Carusoe, en liksomekspert på overjordisk liv.

Neste låt på albumet er den enda mer overjordiske og jazzete Up From The Skies der Hendrix synger at han vil utforske «the rooms behind your minds». I den melodiøse låten Castles Made Of Sand maler han fram vakre bilder. Jimi skapte en sprakende fargerik fantasiverden som sto i sterk kontrast til den grå og triste virkeligheten. Han brukte wah-wahpedalen flittig på hele Axis: Bold As Love. Effekten var for øvrig en nyvinning som Jimi gjorde til sin egen – den dag i dag er han ansett som den som brukte den mest i musikkverdenen.

Men alt handlet ikke om surrealisme og å ta gitaren til nye høyder. Axis har noen øyeblikk som slett ikke er eksperimentelle. Da handler det i stedet om å utøve god, gammel musisering, som for eksempel på den nydelige Little Wing. Den er en motvekt til kakofonien som herjer andre steder på platen. Her viser Jimi Hendrix fram sin kunstneriske dybde som gitarspiller. Han visste når han skulle holde igjen, når det ikke var nødvendig å kaste alle musikalske regler over bord.

Jimi Hendrix var tydelig uvitende om hvor mye platen skulle bety. Da han fikk spørsmål om hvor populær han trodde Axis: Bold As Love kunne bli, svarte han beskjedent: «Hvis ikke lytterne liker den, jeg vet ikke, da er det ikke så mye vi kan gjøre med det. Det handler bare om musikk. Å, jeg kan ikke forklare. Du vet hvordan det er.»

46 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 46

11.01.2019 14:14

K & K ULF KRUGER OHG/REDFERNS/GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 47

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 47

11.01.2019 14:14

68 Lynyrd Skynyrd

(pronounced ‘leh-’nérd ‘skin-’nérd)

I

kke noe annet band har fått karrieren forkortet så brått og brutalt som Lynyrd Skynyrd. Bandet begynte ydmykt sin karriere i Jacksonville i Florida i 1964 og ble etter hvert et av 70-tallets store band. Bandnavnet stammer fra en ukoselig gymlærer som het Leonard Skinner.

Lynyrd Skynyrds klassiker av et debutalbum er en hjørnestein i sørstatsrocken. Den inneholder en av sjangerens hellige låter. Han som stiftet bandet og spiller gitar, Gary Rossington, har sagt dette om Free Bird: «Den var ikke veldig dyp, bare en sang om å dra fra byen.» Men den legendariske niminutterslåten er Lynyrd Skynyrds Stairway To Heaven, en legendarisk rock­ehymne. Platen har også to andre vakre bluesbaserte låter: Simple Man og Tuesday’s Gone.

Og i den låvedansbare Gimme Three Steps synger Ronnie Van Zant om hvordan Linda Lous sjalu kjæreste trekker pistolen mot ham – selve symbolet på en sørstatsfortelling.

Historien om Lynyrd Skynyrd er viden kjent

og stjernespekket, og det er gjerne en fortelling om hva muligheter, øving, talent og flaks kan føre til. Hvor stor var sjansen for at Dylanmusikeren og produsenten Al Kooper skulle spasere inn på et spillested i Atlanta sommeren 1972 og oppdage bandet?

Kooper overtalte plateselskapet MCA til å sette penger inn i hans underselskap Sounds Of The South, i et forsøk på å konkurrere med Capricorn Records (som Allman Brothers var på).

Han lot seg imponere av Lynyrd Skynyrds profesjonalitet, arrangement, gitarspill og ikke minst av den korte og firskårne vokalisten Ronnie Van Zant som opptrådte i svart T-skjorte og sagge-jeans.

«Først irriterte han meg fordi han snurret rundt på mikrofonstativet», sier Kooper. «Han var Lynyrd Skynyrds egen tamburmajor, men i stedet for en stav hadde han et mikrofonstativ som for øvrig var i aluminium – det bare så ut som om det var tungt. Det likte jeg. Og jeg syntes det var morsomt at han satte fra seg

skoene ved siden av scenen. Men jeg bryr meg ikke om det visuelle. Musikken var utrolig bra.

Hvordan kan man ikke la seg rive med første gang man hører I Ain’t The One eller Free Bird?»

I Koopers øyne var Lynyrd Skynyrd hans Allman Brothers – juvelen i sørstatsrockens krone. Lynyrd Skynyrd endret sjangeren med sin beske og farlige musikk som inneholdt svikets mørke raseri, troløsheten eller bare en generell surmuling om hvor mye bedre alt var før på landsbygda i sørstatene. Dette var menn som ikke forventet seg noe, men ville likevel ha alt.

Van Zants munn ble til en sur halvmåne når han spyttet ut teksten på Poison Whiskey eller Things Goin’ On. Man kan høre det i Gimme Three Steps og i det mektige rekviemet Free Bird.

Låten begynte som en lengtende kjærlighetssang om en mann som prøvde å komme seg ut av et klaustrofobisk forhold. Så vokste den til enorme proporsjoner da de la til et bombastisk sluttparti som bygget seg opp, ble revet ned og kom tilbake med dobbel styrke.

ø

utgitt

1970 produsenter Kit Lambert, The Who og Jon Astley

E

tter at Tommy kom ut, var The Who fulle av selvtillit. Det kunne merkes da de framførte sitt fenomenale liveshow som ble materialet til Live At Leeds. Det var høylytt, vilt og traff publikummet midt i fleisen.

Energien og drivet i Substitute og Magic Bus, for ikke å snakke om den dynamiske tolkningen av Eddie Cochrans Summertime Blues, kompenserte mer enn godt nok for bandets slurvete framføring og elendige lydkvalitet.

Da Live At Leeds kom ut, skapte for det første omslaget litt oppstuss. Det enkle, brune papiret med stempelet «The Who Live At Leeds» gjorde at det liknet på en bootleg. I den ene lommen lå vinylplaten som liknet på en testpress. I den andre lommen lå det bilder og minner fra The Whos mangslungne fortid, deriblant Townshends håndskrevne tekst til låten My Generation, en oppskrift på røykbomber, bandets katastrofale kontouttak, et refusjonsbrev fra EMI, kontrakten fra Woodstock og Maximum R & B-plakaten.

Forgjengeren Tommy hadde et omslag som var

48 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 48

11.01.2019 14:14

utgitt

1973 produsent Al Kooper

Åpningen av låten minner om en powerballade når Van Zant stiller det evige spørsmålet: «If I leave here tomorrow, would you still remember me?» Etter flystyrten der Ronnie Van Zant, Steve og roadie Dean Kilpatrick omkom, nektet Johnny Van Zant i mange år å synge tekstlinjen da de ble gjenforent i 1987. Det var for emosjonelt. Andre del av låten er et glitrende, nesten apokalyptisk gitarcrescendo.

Lynyrd Skynyrd var alltid mer påvirket av den andre britiske invasjonen av rockeband (Eric Clapton, Free og de uslepne rockegutta Stones, Kinks og Yardbirds) enn den jazzete, frie improvisasjonen hos Allman Brothers. Deres fortelling var om taperne, kjærlighetsforholdene som gikk i dass, ambisjonene som forsvant.

Lynyrd Skynyrd var en gjeng barske karer.

«Peace, love and understanding» nådde aldri helt til Jacksonville.

67 The Who

Live At Leeds som en overdådig, tredelt altertavle inspirert av psykedelia og M.C. Escher. Dermed virket oppfølgeren som et utslag av The Whos sans for humor og deres hat/kjærlighetsforhold til 1900-tallets forbrukersamfunn.

Neste overraskelse var selve platen. Den består av bare seks låter hvorav tre er coverlåter – Johnny Kidds Shakin’ All Over, Eddie Cochrans Summertime Blues og Mose Allisons Young Man Blues – samt deres egne låter Substitute, My Generation og Magic Bus. Men det betyr ikke at Live At Leeds er kjip på materialet sitt. My Generation er et 16 minutter langt medley som inneholder deler av See Me, Feel Me, Listening To You, Underture, Naked Eye og The Seeker, mens Magic Bus skrangler og går i sju og et halvt minutt.

Historien er at The Who dro på en omfattende verdensturné med Tommy i midten av 1969 i den hensikt å markedsføre rockeoperaen. Meningen var at de skulle komme hjem med nok materiale til å lage et livealbum. Vel hjemme i England innså de at det ble en uoverkommelig oppgave å

pløye gjennom 80 timer med opptak for å plukke ut det beste. De valgte i stedet å spille inn to konserter til, en i Leeds University og en i Hull City Hall – begge på én og samme helg, 14. februar (valentinsdagen) 1970. Opptakene fra verdensturneen ble fysisk brent for å forhindre piratkopiering av materialet. En handling som var enten sinnssykt optimistisk eller fullstendig idiotisk.

«Jeg skulle ønske det var sant», sier Townshend. «Faktum er at lydmannen vår, Bob Pridden, lyttet gjennom alle opptakene. Det tok sikkert tre uker, og vi nærmet oss deadline.

Noen av opptakene jeg hørte på var helt topp.

Det var vanskelig å plukke ut noen som skilte seg særlig ut. Det var en bra og jevn standard.

Så jeg ba Bob lytte på dem. Da han var ferdig, spurte jeg om det var en spesiell konsert som skilte seg ut. Han sa at alle var bra. Jeg ba om å se notatene han hadde gjort seg. Han hadde ikke gjort noen notater. Vi kunne like gjerne lukke øynene og velge et opptak. I ren

frustrasjon – og ikke så rent lite sinne – ba jeg ham om å brenne alt sammen for å forhindre bootlegversjoner, og leie en åttespors båndspiller til konsertene i Hull og Leeds kommende helg. Jeg skulle mikse opptakene hjemme der jeg også hadde en åttespors båndspiller. Han sverget at han brente alle teipene, men kanskje han sparte et par. Jeg håper det! Jeg mikset Live At Leeds i mitt lille hjemmestudio der jeg hadde spilt inn alle mine demoer hittil med Thunderclap Newman og til og med noen av låtene med Small Faces. Denne miksen skiller seg fra andre The Who-mikser ved at på denne er elgitarlyden veldig høy.»

Selv om sannheten ikke er like artig som myten, er det én ting som er sikkert: Da bandet gikk på scenen den valentinshelgen i 1970, hadde de skaffet seg en ustoppelig, mektig groove og et musikalsk tett samspill som var overlegent i sin tid.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 49

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 49

11.01.2019 14:14

66 Bad Company

Bad Company

H

utgitt

1974 produsent Bad Company

eadley Grange i Hampshire våren 1974.

Trommis Simon Kirke går inn i en slitt trebygning, et tidligere fattighus hvor Led Zeppelin spilte inn deler av III og IV. Det første han ser, er Bonzos gigantiske trommesett som står oppstilt i gangen. Fytti helvete, tenker han. Det her blir dritbra!

Kall det magi, kall det flaks – det var noe som skjedde, noe som dyttet dem i riktig retning. Se bare på hvordan de havnet her.

Kirke og kompisen hans Paul Rodgers som tidligere utgjorde halvparten av Free, Mick Ralphs fra Mott The Hoople og tidligere King Crimson-bas­sist Boz Burrell.

De fant hverandre delvis på slump og kan dermed egentlig ikke kalles «supergruppe» (men den merkelappen fikk de umiddelbart, og den henger igjen selv i dag).

De møtte opp i studio siden Led Zeppelin, som egentlig skulle vært der, måtte avlyse da John Paul Jones hadde fått influensa. Det betydde at ti dagers studiotid som allerede var bestilt, sto ledig mens han ble frisk. Og siden Bad Company hadde samme manager som Led Zeppelin, så …

De hadde skrevet ferdig materialet, så det var ikke karrierens vanskeligste avgjørelse for Peter Grant å ringe dem og spørre om de ville spille inn på Grange nå som John Paul Jones hadde blitt syk.

Det var ikke bare vibbene i studio bandet ble betatt av – de ble fullstendig fengslet av kjemien de skapte sammen.

Som Simon Kirke fortalte Mick Wall på Classic Rock: «Du kommer ikke lenger unna [Frees gitarist] Paul Kossoff enn Mick Ralphs. Han fikk også Rodgers til å komme ut av skallet sitt. Paul blomstret virkelig sammen med Mick.»

Det var en perfekt kreativ allianse som virket fra første stund. Den første låten Ralphs viste for Rodgers, var Can’t Get Enough. Den beskjedne gitaristen vurderte den selv som en simpel treakkords låt, men det var nettopp den slags låter som bidro til at Rodgers uforlignelige stemme kom til sin rett. Kirke bidro med sin behagelige rytme bak trommene, og Boz Burrell viste en spillestil som var like selvfølgelig og lett tilgjengelig som ham selv. Dypt inne i groovet lå essensen av hva bandet etter hvert skulle bli. Paul Rodgers fylte ut Ralphs låtmateriale perfekt med den unike stemmen sin. Det er en snev av lengsel i sangstemmen hans som tåler tidens tann, en bittersøt sorg som tilfører låtene det lille ekstra.

Can’t Get Enough var den første låten bandet spilte inn, og den skulle bli en slags mal for hele deres karriere. Den låten og Ready For Love på hvilken som helst plate hadde vært nok

til å lansere et band, men Bad Company hadde begynt å spille inn i rett tid. De hadde mer låtmateriale. De var tighte, innøvde og erfarne. De trengte ingen produsent – de var tross alt ikke Pink Floyd. Den enkle og vakre akustiske låten Seagull som avslutter platen, så dagens lys ved at Rodgers’ tekst og melodi ble lagt til Ralphs’ refreng. De avsluttet låten med at Rodgers sang inn vokalen utendørs i Granges hage om natten, noe han også gjorde med platens tittelkutt – den berømmelige Bad Company. I denne uttrykte han riktignok andre sider ved natten.

Låten handlet til en viss grad om bandet. De hadde vært nødt til å kjempe for å beholde navnet sitt siden flere PR-rådgivere mente det klang for negativt for gruppen som ikke var kjent for å følge konvensjonene. Men Rodgers hadde hele konseptet klart for seg.

Han hadde fått navnet fra en ny westernfilm som het nettopp Bad Company. De tre akkordene som åpner låten, er også å finne i filmmusikken. Rodgers fikk det som han ville, og låten åpner side to på platen. Nå er det rart å forestille seg at den ikke skulle være med.

«Hvis det blir for rotete, kan platen virke liten», sa Mick Ralphs mange år senere. Resten av debutalbumet lever opp til den innstillingen. Rock Steady, Movin’ On, Don’t Let Me Down – dette er låter som kunne blitt spilt av et hyggelig coverband, men det som får dem til å stikke seg ut, er kjemien mellom opphavsmennene.

Etter ti dager i studioet Grange var bandet ferdig med å spille inn platen. De hadde mye å leve opp til. Peter Grant hadde bedt dem om å ta seg av musikken, så skulle han ta seg av resten. I motsetning til Led Zeppelin slapp bandet ut singler. Can’t Get Enough var først ut. Låten kom høyt opp på listene i USA og gjorde platen til en av årets mest etterlengtede.

Da albumet kom ut, var det forsynt med et stilrent svart-hvitt omslag med bandets navn (forkortet til Bad Co) på skrå over omslaget. Det var en skarp motsetning til årtiet det kom ut i, og fungerte perfekt som et hint om hvordan bandets musikk var. Da platen kom, ventet publikum spent. Albumet havnet umiddelbart blant topp fem på listen i Storbritannia, og ikke lenge etter kom den på topp i USA også. Det var en velfortjent seier. Åtte tighte og kule låter med en god dose magi var det som trengtes for at bandmedlemmene skulle få en ny, frisk start.

50 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 50

11.01.2019 14:14

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 51

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 51

11.01.2019 14:14

65 Thin Lizzy

Live And Dangerous

D

en doble liveplaten med utbrettbart omslag var i 1978 egentlig en oppbrukt klisjé i rockebransjen. Men Thin Lizzy klarte å blåse nytt liv i formatet med sin oppsiktsvekkende livegig framført av den klassiske Brian Roberston/Scott Gorhambesetningen. Hele den sommeren ljomet høyttalerne av strålende tolkninger av Lizzyklassikere som Jailbreak og Don’t Believe A Word.

Og hvem kan vel motstå Phil Lynotts røffe sjarm når han lirer av seg ting som: «Finnes det noen her som har noe irsk i seg? Er det noen av jentene som vil ha litt mer irsk i seg?»

Det har blitt skrevet mye om Live And Dangerous. Var det virkelig live eller ble musikken spilt inn i studio? Det har blitt skrevet uhorvelig mye i årevis om dette legendariske albumet, og hva som er sant har til slutt blitt heller uklart.

Ideen om å lage den klassiske liveplaten oppsto under en USA-turné. Peter Framptons plate Frampton Comes Alive og singelen Show Me The Way hadde akkurat tatt Statene med storm, og

det var – helt ærlig – ganske tamme greier. Det syntes Thin Lizzy også. «Jeg husker at jeg satt i bilen sammen med Phil», forteller Gorham. «Vi hadde hørt den en milliard ganger. Phil sa: ’Faen heller – vi kunne gjort det der … ’ Alle satt helt stille en liten stund, og det var da det skjedde.»

Thin Lizzy hadde spilt inn konserter før, i forsøket på å fange den mektige livelyden. Det fantes fire innspillinger fra Hammersmith Odeon under Johnny The Fox-turneen i 1976. Den ble «dokumentert for all ettertid» (med oppvarmingsbandet Clovers munnspiller Huey Lewis som gjest på Baby Drives Me Crazy). Flere giger fra Bad Reputation-turneen høsten 1977 ble også tatt opp (med oppvarmingsbandet Graham Parker And The Rumours saksofonist som gjest på Dancing In The Moonlight), i tillegg til to konserter som ble spilt inn til det berømte radioshowet King Biscuit Hour – en på Tower Theatre i Philadelphia som oppvarmingsband for The Tubes og en annen i Toronto.

Med Tony Visconti med på laget hadde de fått

en produsent som hadde skapt livemagi for David Bowie. Visconti satte seg fore å gjøre det samme for Thin Lizzy, men det var ingen enkel oppgave.

Thin Lizzy var så ivrige etter å få jobbe med Visconti på oppfølgeren til Bad Reputation at han kunne bestemme hva som skulle gis ut. Valget sto mellom et studioalbum som ville ta tid, eller en liveplate som alle tenkte ville gå raskt å mikse og gi ut.

«Prosjektet begynte med et spørsmål fra Phil: ’Hva vil du helst lage, en vanlig studioplate eller en rask liveplate?’» forteller Visconti. «Siden jeg hadde planlagt et nytt Bowie-album om noen uker, valgte jeg livealbumet. Men denne ’liveplaten’ tok seks uker å lage!»

Visconti oppdaget at kassettene som han skulle bruke sin magi på, var spilt inn på ulike steder i ulike land ved ulike anledninger og av ulike lydteknikere («ikke av meg», understreker han).

«De gikk i forskjellig hastighet, noen var spilt inn med Dolby-teknologi, andre ikke. Det ble et stort problem. Hvis Phil ville jobbe på en ny låt i et

utgitt

1970 produsenter Derek and the Dominos og Tom Dowd

H

vis det er sant at fantastisk musikk kommer ut av tragedie, er det ikke så rart at denne platen er et mesterverk.

Den ble spilt inn under påvirkning av alkohol og narkotikamisbruk, i tillegg til udiagnostisert schizofreni. Til tross for (eller på grunn av) all lidelsen rundt platen skapte de fem musikerne – Eric Clapton, Duane Allman, Jim Gordon, Carl Radle og Bobby Whitlock – et lidenskapelig og tidløst verk som står igjen som et av de fremste i deres respektive karrierer.

Layla er helt klart den mest kjente låten, men låter som Bell Bottom Blues og Tell The Truth er like vakkert framført. De forener sylskarp musikalitet med jordnær åndelighet og skaperglede. Helhetsinntrykket er variert og altoppslukende.

«Det jeg virkelig elsket med platen, var at ingen visste hvem vi var», sier Clapton. «Vi dro på en liten turné i England og spilte på små, tomme klubber. Siden ingen visste hvem vi var, var det ingen som kom og hørte på oss! Den kvartetten 52 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 52

11.01.2019 14:14

utgitt

1978 produsenter Tony Visconti og Thin Lizzy

annet format, måtte jeg få en tekniker til å strekke om kablene til de analoge multibåndspillerne.»

Og hva med den evige debatten om hvorvidt Live And Dangerous er mer et studioalbum enn et livealbum?

«Først ville Phil spille inn på nytt noen basstoner som var feil. Da han var ferdig, ville han legge bassen på nytt på alle låtene.

Unnskyldningen hans var at det var vanskelig å spille bass og synge samtidig. Det er definitivt vanskeligere enn å spille gitar og synge samtidig.

Bassen spiller én melodi og sangen en annen. Så sa han at han ville bruke noen timer på å legge på all vokal på nytt. Det tok flere dager.

Da ble gitaristene misunnelige, så da ville de også legge på ny gitar. Til slutt var det bare publikum, trommene og den opprinnelige gitarlyden igjen. Den nye gitarlyden ble lagt oppå.

Ingenting på Live And Dangerous er rene studioopptak, bare dubbingen ble gjort i studio.

Og når det er sagt, så er de fleste liveplatene ‘fikset på’, så det er ingen stor greie.»

64 Derek & The Dominos

Layla And Other Assorted Love Songs var et av de mest kraftfulle band jeg har vært i nærheten av – og jeg var med i det! Det var den mest uforfalskede opplevelsen jeg har hatt når det gjelder å spille inn en plate og så promotere den anonymt. Noe sånt var nærmest uhørt.»

De fleste av Claptons låter på Layla And Other Assorted Love Songs skrev han sammen med Bobby Whitlock, en amerikansk keyboardist som akkurat hadde sluttet i Delaney & Bonnie. Det var et band som Clapton kjente til og hadde turnert sammen med. Men opphavsmennene til låten Layla er Clapton og trommisen i bandet, Jim Gordon, som fant på det lange pianopartiet.

Whitlock husker at Clapton allerede hadde Layla klar da de begynte å skrive sammen: «Han skrev låten selv hjemme.»

«Jeg er skikkelig stolt over den låten. Å eie noe så sterkt er noe jeg aldri blir vant til», sa Eric Clapton om Layla i 1988. «Jeg blir fortsatt slått i bakken når jeg spiller den.»

Layla er en av verdens mest gjenkjennelige låter.

Den begynner med et gitarriff på sju noter som

bygger opp forventningene og blir etterfulgt av en desperat tekstlinje om ubesvart kjærlighet: «What’ll you do when things get lonely?»

Spørsmålet var til Pattie Harrison, kona til George Harrison. Clapton prøvde å overtale henne til å forlate mannen sin, som han var en god venn av. Dette var ikke allment kjent da låten kom ut i 1970 på Layla And Other Assorted Love Songs, men for de involverte var det åpenbart. Åpningsriffet lå også klart – det var lånt fra Albert Kings As The Years Go Passing By – men den låten gikk mye saktere enn sluttresultatet. «Eric tok med seg låten til Miami. Vi hadde spilt gjennom den før», sier Whitlock. «Eric dukket opp på innspillingen med det sjutoners riffet. Og så røffet Duane det opp.»

Duane Allman var gitarist i Allman Brothers.

Han ble presentert for Clapton av produsent Tom Dowd rett etter at innspillingene hadde begynt i Criteria Studios i Miami. Ifølge Dowd hadde spillingene gått tregt, så han inviterte Clapton med på en konsert med Allman Brothers. Deretter

inviterte Clapton med bandet til studio, hvor de jammet i de neste 18 timene.

I løpet av få dager ble Duane Allman med på innspillingene. Han bidro til at atmosfæren endret seg når han og Clapton inspirerte hverandre og spilte hverandre gode.

Whitlock var ikke fullt så entusiastisk når det gjaldt Allmans bidrag i Derek And The Dominos.

Han mener at visse bidrag er mer inspirerte enn andre. «De mektige akkordene i innledningen på Little Wing kan vi takke Duane for, men Layla hadde vært like fin uten ham», sier Whitlock. «På måter hadde den til og med blitt enda bedre. Begge slidepartiene på slutten er sure. Det hadde vært annerledes om Eric hadde spilt dem.»

Derek And The Dominos prøvde å spille inn en oppfølger, men prosjektet gikk dukken i dop og paranoia. Layla And Other Assorted Love Songs er en plate som har sin plass i rockehistorien.

«Den berørte mennesker der man skal bli berørt», sier Bobby Whitlock. «I sjelen.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 53

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 53

11.01.2019 14:14

63 Motörhead

Ace Of Spades

L

utgitt

1980 produsent Vic Maile

emmy nektet alltid for at Motörhead var et heavy metal-band. Likevel leverte de en av tidenes beste heavy metal-plater med Ace Of Spades.

Da Motörhead trådte inn i det nye tiåret, arbeidet de i et frenetisk tempo. De hadde gitt ut to plater i 1979, Overkill og Bomber, og de hadde dessuten et krevende turnéprogram.

Det var ikke tilfeldig at liveplaten deres het No Sleep ’Til Hammersmith. De fleste andre band hadde møtt veggen under liknende omstendigheter. Men ikke dette bandet.

Den 4. august 1980 begynte Motörhead å spille inn sin fjerde plate med den nye produsenten Vic Maile, i studioet hans i Rickmansworth i England. Det ble fort klart at Maile var rett mann på rett plass. Han hadde en intuitiv følelse for musikken deres, men kanskje viktigst av alt: Han tok ikke imot dritt fra dem. Som Lemmy sa: «Vics styrke var at han skjønte seg på rock’n’roll. Han hadde riktig instinkt. Og han hadde samme humor som meg.

Han var rett og slett et k**hue!»

Når det kom fra Lemmy, var det en hedersbetegnelse.

Platen ble spilt inn på bare seks uker, og da bandet hørte den ferdige miksen, ble de helt blåst av banen. Maile hadde klart å fange Motörheads fulle kraft i studio.

Produsenten var imidlertid en streng arbeidsleder. Ved å få bandet til å jobbe litt hardere fikk han dem til å låte tightere, slemmere og tyngre enn noen gang. Trommis Philthy Animal Taylor innrømmer at Maile fikk ham til å spille «mer solid».

Lemmy sa det rett ut: «Vic fikk meg til å begynne å synge i stedet for å skrike hele tiden.» Og som Fast Eddie stolt fastslo: «Man kan endelig høre hva som foregår.» Det er ikke sånn at Ace Of Spades låter polert – det kommer aldri til å skje med Motörhead. Det lød bare bedre, mer oppi fleisen.

Det Motörhead leverte på Ace Of Spades, var tolv spor med strålende heavy metal-rock’n’roll. «Det er skikkelig høyt tempo på platen», sa Eddie Clarke til Sounds. Og det er ikke tull.

Motörhead hadde alltid spilt fort, men på Ace Of Spades spilte de – som Clarke sa – skikkelig fort. «Kanskje», undret gitaristen seg, «hadde vi fått tak i bra speed. Uansett, jeg elsker det.»

Det var den raskeste låten som skulle bli skjellsettende for hele karrieren til bandet: tittelsporet. De to minuttene og femti sekundene med voldsomt raseri gjør Ace Of Spades til en av verdens beste låter, rett og slett. Den ble sluppet som singel 27. oktober 1980 – tolv dager før LP-en ble utgitt – og havnet på 15. plass på den britiske singellisten. Albumet gikk rett inn på topp ti der den fikk fjerde plass som beste plassering.

Men platen inneholder mer enn én bra låt. Ace Of Spades er

fullspekket av hardtslående Motörhead-låter. Noen er raskere enn andre, men alle er like tunge som et lass med grus og like skitne som olabuksene til Hells Angels. (We Are) The Road Crew er en av de beste låtene som noen gang er skrevet om livet på turné, og er definitivt i samme klasse som AC/DCs Ride On. For Motörhead var turnélivet ikke en del av jobben, det var en del av livet. «I just love the life I lead/Another beer is what I need/Another gig, my ears bleed … Another bloody customs post/ Another fucking foreign coast/ Another set of scars to boast …»

Musikken er perfekt til temaet, det nådeløse tempoet beskriver hvordan turnélivet kunne være med 20 giger på 21 dager. Og da crewet hørte låten for første gang i studio, ble det felt tårer hos gutta.

Det er tre andre låter som representerer Motörhead på sitt mest slibrige. The Chase Is Better Than The Catch er platens langsomste og lengste – den er i utgangspunktet lik som de andre, bare saktere. Lemmy innrømmer i teksten at han er en «demon lech» som liker «a little innocent bitch», og selvsagt «a little whizz». Jailbait (tittelen gir et lite hint) er alle mødres mareritt. Og i den metaforiske Love Me Like A Reptile møter Lemmy til slutt sin make i et kvinnelig, kaldblodig rovdyr.

Han sikler over en «scaly baby» som har en så «soft white belly», før han lover å kaldkvele henne «like an electric eel», og hvis man skal være pirkete, er dette utenfor låtens tema. En ål er ingen reptil, men en fisk. Men vi lar den gå, det er Lemmy, ikke David Attenborough.

Som avslutning kommer låten som muligens er bandets mest hardtslående noen gang, The Hammer. Her får du en dose arketypisk Motörhead-vrede med Lemmy i rollen som ondskapen i egen person. Han spytter ut teksten («There ain’t no way you’ll see another day») og avslutter med den endelige dommen: «Believe me, The Hammer’s coming … Down!»’ Låten The Hammer er en perfekt avslutning som oppsummerer Motörheads motto – alt skal lyde høyere enn alt annet.

Til og med plateomslaget til Ace Of Spades var perfekt.

Motörhead var de klassiske lovløse rockeheltene som poserer som revolvermenn med svarte hatter og patronbelter. Gitaristen Fast Eddie har til og med på seg en stilig poncho. Men Lemmy var den første som innrømte at omgivelsene ikke var autentiske. «Det skulle forestille Ville Vesten», sa han, «men fotoseansen fant sted ved et grustak i South Mimms. Himmelen var naturlig. Det eneste folk ikke vet, er at jeg hadde bilder av sparsymbolet bare på det ene buksebeinet, så jeg kunne bare fotograferes fra den ene siden!»

54 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 54

11.01.2019 14:14

FIN COSTELLO/GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 55

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 55

11.01.2019 14:14

62 Deep Purple In Rock

D

eep Purples In Rock ble utgitt av plateselskapet Harvest i juni 1970.

Platen var en åpenbaring. Kritikerne roste det helstøpte låtmaterialet, Martin Birchs innsats som lydtekniker og det legendariske omslaget som forestiller de fem Deep Purple-medlemmenes ansikter hugget ut i Mount Rushmores klipper i stedet for de amerikanske presidentene. Freidigheten i bildet bidro til at tusenvis kjøpte platen, og den lå på de britiske listene i 68 uker. Fjerde plass var beste plassering. Etter In Rock fulgte Deep Purples mest framgangsrike periode i hele deres karriere, med klassiske album på rekke og rad (Fireball, Machine Head, Made In Japan, Who Do We Think We Are!, Burn og Stormbringer). Alt ble produsert de fire påfølgende årene.

Jon Lord var en fåmælt mann, men en viktig drivkraft i Deep Purple. Han ser tilbake på In Rock i et intervju fra 1971: «De tre første [studio-] platene var hyggelige, men manglet retning.

Ingen i gruppen skjønte egentlig hva de drev

med. Da bestemte vi oss for å stoppe opp og tenke mer over hva slags låtmateriale vi alle forsto oss på. Resul­­tatet ble In Rock, som i prinsippet var vårt liverepertoar. Det ble vendepunktet. Og poenget er at vi tror på det vi gjør sammen. Vi er ikke så interessert i å belære publikummet vårt, vi vil heller underholde det. Det er det det handler om.»

Han la til: «Vi lærte utrolig mye av In Rock. Det tok oss seks måneder å lage platen, men vi synes virkelig at det var verdt det. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er den første platen som vi ble hundre prosent fornøyd med. Vi fikk en helvetes god selvtillit av den. Vi lærte mye om oss selv, om musikken vår og retningen vår. Vi er egentlig veldig utadvendte. Vi liker å vekke publikum, å engasjere dem.»

Noen plateanmeldere hadde forventet at platen skulle være klassisk inspirert, sannsynligvis på grunn av Lords interesse for klassisk musikk og med tanke på visse låtstrukturer på tidligere plater, ikke minst

Concerto For Group & Orchestra. Men Lord forklarer at det ikke var hensikten: «Jeg føler at vi beveger oss bort fra det nå, det var heller aldri gruppens retning, men mer et eksperiment. Vi benytter oss ikke av den klassiske musikken nå, bortsett fra kanskje i soloene våre.»

Alle som én av medlemmene i Deep Purple bidro med å lage låter. Bassist Roger Glover husker det slik: «Ritchie [Blackmore] var ikke bare gitarist, han var en glimrende innovatør.

Det han skrev, kan ikke beskrives. Sent på 60-tallet og tidlig på 70-tallet var han helt suveren. Han laget ting du ikke kunne drømme om. Han var en magnetisk, dynamisk låtskriver. Jeg tror ikke han kunne gjort det i et vakuum, helt alene. Vi andre måtte være med.

Men ære den som æres bør. Han var en motiverende kraft i bandet.»

Låtmaterialet til In Rock kom kjapt og gjerne uten særlig anstrengelse fra bandet. På spørsmål om hvordan de kom på åpningssporet på platen, svarte Ian Gillan med et skuldertrekk: «Jeg vet

utgitt

1977 produsenter George Young og Harry Vanda

I

januar 1977 gikk AC/DC inn i Alberts Studios i Sydney og tilbrakte de to neste ukene med å spille inn det som skulle bli platen Let There Be Rock. Bandet var fly forbanna på plateselskapet sitt i USA som ikke likte bandets forrige album, Dirty Deeds, og var derfor i ferd med å droppe dem. «Vi i bandet var alltid klar for beleiring», forteller bassist Mark Evans. «Men da vi oppdaget at Atlantic hadde dolket oss i ryggen, tenkte vi: ’De kan dra til helvete!’ Det gjorde oss skikkelig forbanna. Vi ville lage en plate som de kunne kjøre opp i ræva si.»

Resultatet ble AC/DCs første plate med høyeksplosivt stoff.

Malcolm og Angus var ikke alene i klanen Young som var opprørte over trøbbelet med Atlantic. Bandet fikk god hjelp av storebroren George med å sette det internasjonale plateselskapet på plass. George Young jobbet som produsent for AC/DCs australske plateselskap, Albert Productions, og var også låtskriver. «George var om mulig enda mer

56 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 56

11.01.2019 14:14

utgitt

1970 produsent Deep Purple

ikke hvordan vi kom på Speed King, annet enn at jeg vet at Ian Paice bare begynte å spille på den, eller om det var Ritchie Blackmore.»

På midten av 70-tallet hadde konseptet hardrock etablert seg. Musikkstilen var ekstravagant og arrogant, og utøverne lånte av den standarden som In Rock hamret ut. «Platen var unik i den forstand at det var den første studioplaten vi [Mk II-besetningen] laget sammen», minnes Gillan, «men den gleden vi følte da vi laget platen, fikk vi også i forbindelse med senere album – men ikke på alle. Vi visste ikke hva kilden til det hele var.»

Kilden som Deep Purple hadde oppdaget, var uuttømmelig. Hardrocken var kommet for å bli.

61 AC/DC

Let There Be Rock oppsatt enn Malcolm og Angus på å bevise at amerikanerne tok feil», sier Evans. «Og jeg synes at de fikk det til.»

Og sannelig fikk de det til. Fra Bon Scott teller opp til åpningssporet Go Down, en låt om vokalistens damevenn Ruby som inspirerte til tekstlinjen «lickin’ on that lickin’ stick», til den frene­tiske finalen Whole Lotta Rosie, som handler om en annen kvinnelig venn som likte liknende aktiviteter. Let There Be Rock består av åtte låter fordelt på førti minutter. Platen hørtes akkurat slik man kunne forvente seg, materialet ble skrevet og spilt inn raskt, mens viben fortsatt var der. Musikken var full av blod, spytt og raseri, drevet av kaldt øl, dyr whisky og ikke minst en million sigaretter, deriblant noen med en umiskjennelig duft …

De tre forrige platene – High Voltage, T.N.T. og Dirty Deeds Done Dirt Cheap – var alle strålende på sine måter, men Let There Be Rock traff AC/DC virkelig blink – ikke minst med tittelsporet som er en hyllest til den opprinnelige, autentiske

rock’n’rollen, noe som viser seg i noe av det raskeste, mest headbangervennlige stykke uvesen som noen gang har blitt fanget opp på vinyl.

Dessuten låter Hell Ain’t A Bad Place To Be som AC/DCs egen Brown Sugar. «Hvis man er purist og vil at gitarene skal låte perfekt og alt skal være studiosterilt, får man problemer med den låten», sier Mark Evans om den sistnevnte, «for her er det noen sure partier, for å si det sånn.

Men den har den gufne, skitne følelsen som er AC/DCs kjennetegn.»

Det høres konstant ut som om hele platen er i ferd med å hyle i feedback hvert øyeblikk.

Den ble spilt inn live i ett rom. Feilspillinger ble tolerert hvis viben var sterk nok. Energien strømmer ut av høyttalerne på spor som Overdose og Bad Boy Boogie. Tittellåten ble AC/DCs faste avslutningsnummer på konsertene i mange år etter.

I løpet av den første uken var bakgrunnsopptakene klare. Bon fikk kassettene med de nedmiksede

instrumentalsporene som han «knotet ned» noen tekster til. Den andre uken la han på sang, og Angus spilte inn sine gitarsoloer. Noen av de nye låtene, for eksempel Bad Boy Boogie, hadde eksistert tidligere bare på skissestadiet.

«Det var en tittel som dukket opp og et riff som vi surret med under lydprøvene», sier Evans.

«Andre, som Whole Lotta Rosie, virket ikke som om de skulle bli noe av i begynnelsen.»

Forestillingen om Let There Be Rock, eller hele AC/DCs karriere for den del, uten Whole Lotta Rosie, er umulig. Opprinnelig het låten Dirty Eyes, og i begynnelsen slet bandet med å få den til å fungere. Først etter en uke falt alt på plass. Og ja, figuren i tittelen er basert på en ekte person. «Det var ei jente fra Tasmania», sier Evans og ler. «Ei storvokst jente. Større enn oss til sammen.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 57

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 57

11.01.2019 14:14

60 Def Leppard Pyromania

D

utgitt

1983 produsent Mutt Lange

a Def Leppard begynte innspillingen av denne platen i 1982, sa de at de hadde ambisjoner om å gjøre noe annerledes enn alt annet der ute. Ett år senere kom Pyromania ut, og det levde opp til den vågale uttalelsen. Det er ingen overdrivelse å si at platen forandret hardrocken. Tjuefem år senere høres platen fortsatt like ny og vital ut.

Produsent Mutt Lange og Def Leppard rev i fellesskap ned barrierene mellom hardrock og pop. De brukte samplinger der de trengte dem, og la på mektige koringer. Dette ga platen et friskt og distinkt lydbilde – perfekt for amerikansk radio. Utover det skrev de en rekke låter av så pass høy kvalitet at hver eneste én av dem er imponerende. Noen av dem – Photograph, Rock Of Ages, Rock Rock (Till You Drop) – har blitt legendariske. Til og med mindre kjente låter som Comin’ Under Fire og Stagefright er mesterverk innen melodiøs hardrock. Oppfølgeren Hysteria fra 1987 solgte kanskje mer, men Pyromania er Def Leppard i storform.

Def Leppard og Mutt Lange var en perfekt kombinasjon. Det hadde bandet hatt på følelsen helt siden de hørte Highway To Hell og Back In Black. De elsket new wave-pophitene som Mutt hadde produsert på slutten av 70-tallet, for eksempel The Motors med Dancing The Night Away, City Boys 5.7.0.5 og Boomtown Rats’ nummer én på listen, Rat Trap. Og med AC/DCs kommersielle knallsuksess med Back In Black hadde Mutt bevist at han var bransjens beste hardrockprodusent, samtidig som han visste hvordan man laget en pop­singel. Def Leppards mål var å dra nytte av begge disse ferdighetene.

«High ‘N’ Dry var en sterk forbedring fra den første platen», sier Joe Elliott. «Og med den tredje platen ville vi ta et ytterligere stort steg. Vi ville ikke lage High ‘N’ Dry II.» Mutt Lange delte visjonen hans. Han sa til bandet: «Vi kan lage en plate som ingen har laget før.» Mutt listet opp for dem det siste innen studioteknologi – digital innspilling, nye trommemaskiner og synthesizere – og forklarte hvordan de kunne brukes når man spilte inn hardrock.

I februar 1982 hadde Def Leppard skrevet ferdig det meste av materialet til sin tredje plate. Noen av låtene var helt nye og bygget over en rekke riff som bandet hadde jobbet med etter High ‘N’ Dry-turneen. Men de skrev også om noen låter som ikke kom med på High ‘N’ Dry: Medicine Man ble pumpet opp og omdøpt til Rock Rock (Till You Drop), og en tidligere uferdig låt – beskrevet

av Joe som «en p­ opsang for to gitarer» – ble skrevet ferdig og fikk til slutt navnet Photograph.

Med unntak av trommis Rick Allen bidro alle i bandet til låtskrivingen. Også Mutt Lange hadde navnet sitt under alle de ti låtene på platen. Gitarist Pete Willis skrev riffet til Rock Rock (Till You Drop). Den andre gitaristen, Steve Clark, var ihuga fan av Jimmy Page og skrev Billy’s Got A Gun, som etterlot seg en umiskjennelig eim av Zeppelin.

Rick Savage er opphavsmannen til headbangerlåten Stagefright.

Etter hvert ble gitarist Pete Willis en belastning for bandet, og etter lange diskusjoner tok de en beslutning. «Vi hadde kommet til den beslutningen 99 ganger før», sukker Elliott, «og hver gang fikk noen oss fra det, enten Pete eller managementet vårt.»

Bandet hadde allerede sett seg ut en erstatter for Willis, nemlig Phil Collen fra London, som var gitarist i glamrockbandet Girl i sjangeren NWOBHM*.

Han var også en god venn av Joe. Mens de turnerte med High ‘N’ Dry, ringte Joe til Phil, etter enda en av Willis’ fyllekuler. Willis ble kalt inn til bandmøte og ble informert om at han var ute av bandet én gang for alle.

Elliott er samtidig nøye med å understreke hvor stort bidrag Pete Willis har på Pyromania. Gitaristen bidro på fire av albumets ti låter, deriblant Photograph som ble den største hiten på albumet. Og til tross for sine sammenstøt med Mutt Lange spiller Willis kompgitar på alle låtene.

Phil Collen sluttet seg til bandet under siste fase av innspillingen, da de dro tilbake til London for å legge på mer og for miksing i Battery Studios.

Den endelige miksen av Pyromania ble ferdig rett før julen 1982. Det hadde tatt ni måneder å gjøre den ferdig.

Med en kostnad på over en million pund var den nødt til å selge i minst tre millioner eksemplarer for å få Def Leppard gjeldfrie. Joe Elliott burde ha vært nervøs. Det var han ikke.

«Vi visste at vi hadde laget en fet plate», sier han.

«Og vi visste at den hadde potensial til å selge i massevis.»

Og det gjorde den. I løpet av en sinnssyk periode i august solgte Pyromania hele 100 000 eksemplarer om dagen i USA. Platen klatret til andre plass på Billboardlisten – kun slått av Michael Jacksons Thriller. «En uke solgte vi faktisk mer enn Thriller», sier Elliott, «men det var tilfeldigvis samme uke som filmmusikken til Flashdance toppet listen, vi kom på andre og Jacko på tredje plass.»

*NWOBHM = New wave of british heavy metal.

58 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 58

11.01.2019 14:14

ANDRE CSILLAG/REX/SHUTTERSTOCK/REX

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 59

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 59

11.01.2019 14:14

59 King Crimson

In The Court Of The Crimson King

I

midten av juli 1969 begynte et nydannet britisk band som kalte seg for King Crimson, å spille inn sin første plate. De lå på plateselskapet Island Records. Det var bare noen uker siden de hadde gjort sin første offisielle gig, og bare noen dager siden de hadde vært oppvarmingsband for Rolling Stones for en halv million mennesker i Hyde Park. To uker senere hadde de spilt inn et oppsiktsvekkende, banebrytende album som var originalt, musikalt, kreativt og fargesterkt – en ekte rockeklassiker som mange anser som den første ordentlige rockeplaten. Da platen kom, kalte Pete Townshend King Crimsons In The Court Of The Crimson King: An Observation By King Crimson (som er platens fulle tittel) «et merkelig mesterverk». Og det var det.

King Crimson hadde øvd lenge og vel før de gikk i studio, og låtstrukturene ble skapt under den korte, men intense tiden som bandet hadde eksistert. Det vil si, det som var av låter. Et problem de måtte løse, var at de

knapt hadde forberedt en halvtimes ferdig materiale. Men mangelen på materiale lot ikke til å bekymre dem. «Vi var alle sammen rundt 24–26 år og hadde vært med en stund allerede», sier tekstforfatter Pete Sinfield, «så vi hadde en god del ideer å falle tilbake på når det trengtes.»

Med mange ideer, lite budsjett og begrenset med tid var det lite rom for det omhyggelige puslespillet som platen faktisk bærer preg av. «Vi gikk inn og spilte i grunnen låtene live og pyntet på dem etterpå ved hjelp av flersporteknologien – til tross for at vi bare hadde åtte spor», forteller multiinstrumentalisten McDonald. De ble ferdig med å spille inn mellom 16. juli og 15. august, samtidig som bandet spilte konserter innimellom innspillingsøktene. «Vi spilte inn, dro ut for å spille i to eller tre dager, og kom tilbake i studio etterpå. Jeg er overrasket over hvor lett jeg tok på det, når jeg leser dagboka fra den tiden.»

Det er et under at platen ble ferdig på to uker. At bandets mest kjente låt, den frenetiske åpningslåten 21st Century Schizoid Man ble spilt inn på ett opptak, er helt utrolig, med tanke på hvor kompleks den er. «I motsetning til hva man skulle tro, var Schizoid Man en bagatell sammenliknet med andre låter», forteller McDonald. Men ingen av låtene tok det spesielt lang tid å spille inn. Alt falt på plass så kjapt og smidig at man knapt tror det når man hører sluttresultatet.

I disse årene er det mange som har trodd at gitarist Robert Fripp helt fra starten var King Crimsons drivkraft, kanskje fordi han har vært bandets eneste konstante medlem. Men under innspillingen av debutplaten mener Sinfield at det var et annet bandmedlem som sto ved roret.

«Jeg mener at det var Ian McDonald som var pådriveren», sier han. «Ian var den som ville at vi skulle gjøre alt vi kunne komme på og likevel få folk til å ville lytte til musikken vår.

utgitt

1973 produsent The Who

E

tter at Pete Townshend havarerte med prosjektet sitt Lifehouse, skapte han det som skulle bli hans største verk på 70-tallet, en rockeopera som feide av banen alt det han før hadde gjort. «Hvis Tommy er en rock­eopera, så er Quadrophenia en storslått rock­eopera», sier Townshends medsammensvorne og The Whos biograf Richard Barnes. «Hvis Tommy er en sladderblekke, er Quadro­phenia en seriøs nyhetsavis. Jeg mener at Pete tok The Who til et helt nytt nivå med den platen.»

Men i slutten av februar 1974 sluttet The Who å spille showet. «Det var en katastrofe, hele greia», klaget Townshend.

Det tok over 22 år før de prøvde seg igjen med showet.

Quadrophenia fra 1973 beskrives av Townshend som «en slags Clockwork Orange i musikalform» og var en dypt personlig reise. Den handler tilsynelatende om en ung

60 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 60

11.01.2019 14:14

utgitt

1969 produsent King Crimson

Og jeg var den som fløt rundt i utkanten og visste at vi burde ha et ekstraordinært omslag uten bandnavnet på, sånne greier.»

Det er kanskje overraskende, men under innspillingen av platen var det ingen i bandet som følte at de laget noe veldig spesielt, og de var overhodet ikke klar over at de spilte inn en banebrytende plate.

«Jeg kan ikke huske at jeg tenkte: ’Wow! Det her er utrolig bra’, eller noe sånt», sier McDonald. «Bortsett fra kanskje med Schizoid Man. Jeg husker at jeg hørte på den og tenkte: ’Hva faen er dette for noe?!’»

«Da alt var klart, kjente vi en varm tilfredsstillelse – og lettelse», husker Sinfield.

«Det var følelsen av, jøsses, vi har laget noe og det låter ganske bra. Hvordan man enn vrir og vender på det, er det noen deler av den platen som skiller seg ut. Og jeg synes den er tidløs på en måte – med tanke på hvor mye den fortsatt selger, så er den tydelig relevant.»

58 The Who

Quadrophenia mods fra 60-tallet som står med det ene beinet i voksenverdenen. Vi følger hovedfiguren Jimmy Cooper gjennom åndelig lengsel, ubesvart kjærlighet, slagsmål på stranden, en rekke meningsløse jobber og foreldre som ikke skjønner noe.

Modstrenden blir fort kjip, bestevennen stikker av med kjæresten, han slår i stykker sin elskede Vespa og drar til Brighton i et desperat forsøk på å finne tilbake til spenningen og fellesskapet i feidene mellom modsene og rockerne.

Men sommeren 1965 er ugjenkallelig forbi. Han er overveldet av fortvilelse og ror ut på havet for å gjøre slutt på det hele. Så får han plutselig en åpenbaring.

Det kryr av metaforer på Quadrophenia – havet er både en destruktiv og en forsonende kraft – men viser også til The Whos egen fortid. Det handler om ungdomskulturen og idealismen på 1960-tallet sett med 1970-tallets kyniske

blikk, beskrevet av framgangsrike rockestjerner som har opplevd det selv.

Det handler like mye om The Who som om Jimmy.

Verket er komplekst og svært ambisiøst, noe som gjenspeiles i selve musikken. De mektige gitarene og vokalen blir komplett med blåsearrangement, strykere og et kunstferdig synth- og pianospill. «Da jeg og Pete skrev til hverandre i denne perioden, pleide jeg å kalle ham Tannhäuser på grunn av Quadrophenia», sier Barnes.

«Noe som passet bra, for blåserekken låter skikkelig wagnersk. Man kan lett se for seg store kvinner med hjelm som kjører Vespa.

Det er et tungt og hardt rockealbum, men det er også plass til fine partier med fiolin og synthesizer. Pete har en egen finfølelse for sånt. Det er som porselen og armert betong ved siden av hverandre.»

Det sies at de øvrige medlemmene i The Who ikke skjønte helt hva Quadrophenia

handlet om, noe Townshend synes er «forståelig», med tanke på at «det ikke framsto som en samling låter før omkring tre uker innen innspillingen begynte».

Det medlemmet som lettest tok til seg prosjektet, var bassist John Entwistle. Han ble gitt frie hender for å legge på blåsearrangementet. Det kan tydelig høres i 5:15, tittelsporet og klimakset i Love Reign O’er Me. Quadrophenia kom ganske sent for å være en av The Whos beste. Det er en plate om 1960-tallet som ble spilt inn i progrockens tiår, 1970-tallet. Og selv om den handler om en spesifikk tid og en bestemt kulturretning, føles den merkelig relevant den dag i dag. Det er låter som trenger dypt inn i sjelen, storslåtte musikkstykker som man kan fortape seg i eller hytte med neven til.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 61

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 61

11.01.2019 14:14

57 Aerosmith Rocks

D

avid Lee Roth påstår at det er ingenting som får et muldyr raskere over en isbresprekk enn Back In The Saddle, åpningssporet på Aerosmiths fjerde plate, Rocks. lå Rocks svinger og er funky som bare faen (hør på Last Child og Get The Lead Out). Men ikke nok med det, platen er freidig og storslått, og Aerosmiths selvtillit er på topp – ikke minst fordi samtlige av bandets tre tidligere plater fortsatt lå på listene i USA. Rats In The Cellar er inspirert av dødsfallet til gruppens narkolanger. Rockemusikk fra midten av 1970-tallet kan neppe bli mer avhengighetsskapende enn dette. Rocks fikk dessuten en fyr ved navn Slash til å ville lære seg å spille gitar.

«Vi spilte den inn i øvingslokalet vårt rett utenfor Boston», forteller bassist Tom Hamilton. «Vi kjørte Record Plants mobile studio inn i garasjen, og så hadde vi et stort rom som vi dekket med tungt gardinstoff og

delte opp til et skikkelig fint innspillingsrom.

Det var mye latter og moro. Alle var på topp på denne platen.»

«Alle snakker om dopet», sier Steven Tyler, «men hvis man skal snakke om det som er relevant, må man snakke om noe annet.

Dopet var en del av livsstilen vår på den tiden, men søvnmangel spilte en like stor rolle her. Vi satte oss ned med Jack [Douglas, produsent] og jobbet med et arrangement i sju–åtte timer og spilte den inn dagen etter.

Så for meg handler ikke platen om hvor mye kokain vi tok. Den handler om at jeg satt på et lugubert hotell i Hell’s Kitchen og skrev tekster etter en lang dag i studio, på den tiden da 42nd Street var full av horer, halliker og rufsete barer. Låter Rocks vulgær og skitten? Faen, livet vårt var vulgært og skittent. Hva annet kan du forvente?»

Rocks er platen der alt falt på plass, der alkymien virkelig fungerte. Aerosmith hadde truffet blink.

Den omfattende turneringen hadde gjort dem til

et av USAs fremste liveband, med en avsindig hengiven fanskare som gikk under navnet The Blue Army.

Alt fram til nå hadde vært et langt forspill, og det var på tide med en avslutning. Rocks ble et perfekt klimaks for bandet.

Som Douglas påpekte: «Dette var Aerosmiths store plate. Den skulle vise hvor høylytte og hardtslående de var, og at de ikke trengte å unnskylde seg for hvem de var: et frekt, grovt og seksuelt hardcoreband.»

Hver låt er et mesterverk. Albumet åpner hardt og sterkt med Back In The Saddle – bandets musikalske selvstendighetserklæring – den presenterer et Aerosmith helt på topp. Det ble også en kommersiell suksess som solgte raskt til platina. Det virket som om Aerosmith hadde nådd toppen. Men de ga jernet for å nå høyere.

I virkeligheten ble bandmedlemmene slitne av det harde arbeidet, suksessen begynte å miste sin sjarm, og dopet var i ferd med å feste grepet på gruppen. Misbruket

utgitt

1971 produsenter Ian Anderson og Terry Ellis

P

laten åpner med en uteligger som sitter på en parkbenk «watching as the frilly panties run», og avslutter med meditasjoner rundt Gud. Jethro Tulls fjerde album var mildt sagt ambisiøst, men det var heldigvis ikke pretensiøst, og det manglet heller ikke på syrlig sarkasme.

Vi blir introdusert for uteliggeren Aqualung og gledespiken Cross-Eyed Mary på side én.

Begge to er arketyper som Ian Anderson vender tilbake til flere ganger.

Side to handler om Ian Andersons syn på hvordan Gud og kirken har skilt lag, et uventet tema som han mestrer utmerket med sitt skarpe intellekt.

Jethro Tull har brukt 50 år på å bryte mot konvensjonene. Spiller de progressiv rock?

Spiller de folkemusikk? Spiller de – som Grammy-juryen en gang mente – heavy metal? Faktum er at de spiller litt av alt, samtidig som de paradoksalt nok ikke låter som noen andre. De er et av Storbritannias

62 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 62

11.01.2019 14:14

utgitt

1976 produsenter Aerosmith og Jack Douglas

deres samlet sett var så omfattende at agentene frarådet dem å turnere utenlands av frykt for at de kunne bli tauet inn.

Misbruket kastet mørke og uhellsvangre skygger over innspillingene.

«Vi fikk tak i bra dop siden vi hadde råd til det», innrømmer gitarist Joe Perry. «Alle de store langerne var i nærheten, så vi tok bare det beste. Vi fant en stabil og pålitelig leverandør. I hvert fall til fyren vår i New York ble drept.»

Nok en gang viste det seg at det var vanskelig å få en tekst ned på papir. Det kom et forslag om å kalle platen Aerosmith 5, som en hyllest til alle de ubrukte instrumental-låtene som ble spilt inn mens de ventet på Tylers tekstbidrag.

Men som ved et mirakel falt alt på plass. Når Tyler og Perry surret seg bort i kjemiske substanser og primadonnanykker, trådte de øvrige i bandet fram. Det fantes også et «ekstra» bandmedlem: Jack Douglas. Rocks vitner om Douglas’ unike evne til å få sydd det hele sammen.

56 Jethro Tull Aqualung

mest selvstendige band, der frontfiguren selvsagt er skotsk. Jethro Tulls identitet er ensbetydende med Ian Anderson – vokalisten som også spiller akustisk gitar, mandolin, blikkfløyte, piano, fiolin og ikke minst tverrfløyte som ingen annen. Anderson hentet inspirasjon fra folkemusikkens dypeste røtter og utforsket elektronika da det var klin nytt. Han har skrevet om prostituerte og loffere, kirkelig overflod og hedenske monstre. Han har bekymret seg over reduksjonen av jordbruk samtidig som han bekymret seg for å bli en gammel rocker. Han er litt av en original, en mann som har gestaltet en rekke halvironiske, selvkritiske personligheter som har definert bandet han fronter.

Aqualung beskrives best som en plate som befinner seg midt mellom tidligere bluesbaserte verk og folkemusikkinspirert progrock, noe som skulle slå ut i full blomst på framtidige plater (Thick As A Brick). Til tross for at Aqualung er rik

på konseptuell kontinuitet, som Frank Zappa ville ha sagt, er dette intet konseptalbum i ordets rette forstand – noe som Ian Anderson grettent har påpekt i alle år. Platen består av en samling lurvete, sekulære tablåer hvorpå hykleriet i organisert religion blir satt opp mot gudsbegrepet. Dikotomien gjentas i bruken av sakral folkemusikk mot tung, riffbasert rock.

Platens kraft og samhørighet bærer vitne om låtenes kvalitet. Dette er et band som oppdager sitt sanne jeg. Påvirkningen fra Bert Jansch og Roy Harper er merkbar, men den briljante Mother Goose – en elisabetansk madrigal med post-middelalderske blokkfløyter – går enda lenger tilbake og avslører Ian Andersons interesse for eldre musikk.

Det er likevel Martin Barres bombastiske riff på tittel­sporet og de påfølgende Locomotive Breath og Cross-Eyed Mary som definerer platen.

De gjør platen radiovennlig, noe som sørget for at bandet opplevde stor suksess i USA – hvor

merkelig det enn kan høres ut nå 47 år etter.

Platen er svært dynamisk og sparkes i gang med de drønnende riffene i tittellåten, og som følges av tidløse rockeklassikere (Cross-Eyed Mary, My God), ispedd korte akustiske viser som kunne ha kommet rett fra Roy Harpers sangkatalog (Cheap Day Return, Wond’ring Aloud). Og Locomotive Breath er til dags dato det beste ekstranummeret som noen gang er skrevet og spilt live.

Tekstmessig er det fargesterke og troverdige personportretter som males på første side av platen, mens på side to utforskes temaer som omhandler organisert religion. Det var det som fikk kritikerne til å kalle Aqualung for et konsept­album. Det var det egentlig ikke. Men både tekstmessig og musikalsk var det et banebrytende album som demonstrerte Jethro Tulls tyngde og intelligens.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 63

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 63

11.01.2019 14:14

55 Thin Lizzy Jailbreak

T

hin Lizzy (hvis navn er lånt av en bil av merket Ford) sparket i gang 1970.

Dublin-trioen spilte en blanding av tradisjonell irsk folkemusikk og bluesaktig rock’n’roll.

Gruppens leder var Phillip Lynott, en ire med afrikansk bakgrunn, en vill Hendrix-frisyre og frekt blikk. Den unge og upolerte gruppen slet med å finne greia si til de oppdaget gleden med glødende hardrock, hvinende gitarer, bassgitarer med plekterbrett med speileffekt og steintøffe barter.

På midten av 1970-tallet fikk resten av verden med seg greia, og det lille bandet fra Dublin ble et av de mest kjente og populære bandene innen arenarock noen gang. Thin Lizzy levde like hardt som de spilte, og for hvert store steg framover i karrieren kom det et nytt tilbakeslag.

Bandet byttet gitarist oftere enn gitarister bytter strenger. Eviglange verdensturneer slet hardt både fysisk og psykisk på bandet. Med­

lemmene var plaget av dårlig helse, uberegnelig oppførsel, vold og, når det gjaldt frontfiguren, ødeleggende avhengighet av kjemiske substanser. Men likevel trollbandt de publikum med sine hardtslående låter om uteliggere, konger, narrer og gærninger.

Hvis det er noe som heter folkets rockeband, så er det Thin Lizzy. Men ingenting varer evig.

Tynget av minkende platesalg, misbruk og dysfunksjonalitet kastet Thin Lizzy til slutt inn håndkleet i 1983.

Første juledag 1985 kollapset Lynott i hjemmet sitt og ble kjørt til sykehus. Han døde få dager senere, 4. januar 1986. Den offisielle årsaken sies å være hjertesvikt og lungebetennelse, noe som ikke akkurat ble bedre av et omfattende alkohol- og narkotikamisbruk. Noen mener til og med at Lynott døde av hjertesorg, ved at han sørget over sitt elskede Thin Lizzy.

Jailbreak er platen de fleste tenker på når Thin Lizzy nevnes, mye takket være verdenshiten

The Boys Are Back In Town. Alt som er bra med Thin Lizzy, finnes i den låten: den hardtslående rocken, gitarriffene, Lynotts enestående øre for melodier og den herlig beskrivende teksten om gutter og jenter, drikking og slagsmål. Bandet syntes merkelig nok ikke at The Boys Are Back In Town var veldig spesiell da de spilte den inn i 1976. Men etter hvert som den ble spilt på radio i USA, ble låten en stor hit på begge sider av Atlanteren. Og med tid og stunder ble låten enda større: Den ble en av tidenes største rockehymner, låten som Phil Lynott og Thin Lizzy for alltid vil bli husket for.

Jailbreak er oppløftende, heroisk, poetisk og iblant skruppelløs – et av de fremste rockealbumene fra 1970-tallet, fullstappet av tidløse rockelåter som Warriors og Emerald, men også med plass til den smittende kjærlighetssangen Running Back og den tidløse og populære Cowboy Song.

Plateomslaget er inspirert av science fiction og illustrert av Jim Fitzpatrick, samme person som

utgitt

1980 produsent Tom Allom

Å

ret 1980 var et bra år for heavy metal-sjangeren. Da ble det utgitt en lang rekke klassiske plater, som for eksempel Black Sabbaths Heaven And Hell, Iron Maidens platedebut med samme navn, Saxons Wheels Of Steel og Judas Priests mesterverk British Steel.

Fra første linje som Rob Halford synger på Rapid Fire – «Pounding the world like a battering ram» – til den kakofoniske avslutningen på Steeler gjør dette til en like vaskeekte heavy metal-plate som Black Sabbaths Paranoid. To glimrende singler havnet på topp-ti-listen i Storbritannia: partyhymnen Living After Midnight og den sylskarpe Breaking The Law. Og bandet fant sin signaturlåt i den dystopiske Metal Gods.

La oss gi deg litt kontekst: Black Sabbath var først, men Iron Maiden og Metallica ble større.

Men hvis det finnes et band som gir den beste definisjonen på vaskeekte heavy metal, er det Judas Priest.

«Metal er en veldig spesiell type musikk»,

64 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 64

11.01.2019 14:14

utgitt

1976 produsent John Alcock

ga form til den uforglemmelige plakaten av Che Guevara på 1960-tallet.

Etter suksessen med The Boys Are Back In Town i USA bestemte Phonogram seg for å gi ut singelen i Storbritannia også. Den kom ut 29. mai og gikk inn på topp-ti-listen hvor den endte på en åttende plass. Takket være suksessen med singelen begynte salget av albumet også å ta seg kraftig opp.

Med Jailbreak i det øvre sjiktet av listene hadde Thin Lizzy tatt skrittet videre til neste divisjon.

Suksessen både på hjemmebane og utenlands oppmuntret og motiverte bandet. De valgte å ri på bølgen og bygge videre på sin suksess.

54 Judas Priest

British Steel mener Rob Halford. Og metal i sin reneste form er det bandet hans har stått for i over 40 år. Hylende vokal, duellerende gitarer, blytunge riff, lær og nagler. Låtene handler om døden, ødeleggelse, motorsykler og ja, om heavy metal.

Judas Priest var inspirert av pionerene innen hardrock som Black Sabbath, Led Zeppelin, Deep Purple og Cream da de spilte inn debutalbumet Rocka Rolla i 1974. Men det var først med Sad Wings Of Destiny to år senere at bandet fant sitt eget lydbilde. I løpet av 1980-tallet ble Judas Priest et av verdens største heavy metal-band med suksessalbum som British Steel og Screaming For Vengeance.

1990-tallet så derimot mørkere ut for bandet.

Først ble de anklaget for å ha inspirert to unge Judas Priest-fans fra Nevada til å inngå en selvmordspakt. Så sluttet Halford for å starte sitt eget band, Fight. Han ble erstattet av vokalist Tim «Ripper» Owens fra Ohio, som hadde sunget i et Judas Priest-coverband.

Men i 2003 vendte Halford tilbake til sin rettmessige rolle som Judas Priests seremonimester. I 2011 trakk Downing seg ut, men bandet fortsatte med briten Richie Faulkner som Tiptons gitarkollega på platen Redeemer Of Souls fra 2014, som er skikkelig old school.

I 2015 fortalte Halford til Classic Rock: «Jeg har alltid vært veldig glad for at jeg er vokalist i et metalband. Det er fantastisk.» Og Judas Priest er ikke et hvilket som helst heavy metalband, de er nesten det mest heavy heavy metalbandet av dem alle.

Trettisju år etter at platen ble gitt ut, kan omslaget til British Steel fortsatt gi oss gysninger.

Designeren heter Roslav Szaybo, og det forestiller en hånd som kommer ut av mørket og holder så hardt rundt et barberblad at de skarpe kantene ser ut til å skjære gjennom fingrene. At det ikke er noe blod, gjør det enda eklere.

Judas Priest hadde ikke tenkt at omslaget til 1980-klassikeren skulle bli makabert. Bildet var

bare en forlengelse av platetittelen som bassist Ian Hill kom på som et nikk til de streikende stålarbeiderne og til deres britiske opphav.

Ideen til omslaget dukket opp da Rob Halford merket seg at Gillettes barberblad hadde påskriften «Sheffield Steel». Han tok opp konseptet med sine bandvenner. Noen var skeptiske i starten («vi diskuterte det fordi barberbladet var et symbol på punk­rock», forteller Hill), men alle ble fornøyde med sluttresultatet. «Med det samme vi så det», forteller tidligere gitarist KK Downing, «tenkte vi: ’Det er like hvast som oss.’ Det passer utrolig bra.»

Mange Judas Priest-fans plasserer uten å nøle British Steel på topp blant favorittene, og det er ingen tvil om at det er et glitrende album som har hatt stor påvirkning i heavy metal-verdenen. Det er umulig å motstå klassikere som Breaking The Law, Metal Gods eller Rapid Fire og Living After Midnight. Resten er nesten like bra, og i metalverdenen betyr det at det er faen så bra.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 65

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 65

11.01.2019 14:14

53 The Beach Boys Pet Sounds

H

istorisk sett har Pet Sounds aldri blitt tatt på like stort alvor som Bob Dylans Blonde On Blonde eller The Beatles’ Revolver. Kanskje det var på grunn av at The Beach Boys manglet den motkulturelle kraften som Bob Dylan og The Beatles hadde, eller kanskje det var på grunn av det dørgende kjedelige omslaget.

Men det var den gang. I dag blir Pet Sounds sett på som ikke bare jevnbyrdig med ovennevnte plater, noen mener også at den overgår dem.

Albumet og den banebrytende singelen Good Vibrations som ble utgitt fem måneder senere, gjorde at kartet over framtidens rockemusikk måtte tegnes på nytt.

Platen markerer et stort steg for komponisten, den sarte Brian Wilson, men den kom likevel ikke som lyn fra klar himmel.

Hvis man tar en nærmere lytt på bandets katalog, er det lett å høre at platen slekter på tidligere utgitt materiale, som The Lonely Sea allerede fra deres andre plate, Surfin’ USA fra

1963. Andre låter og tidlige ballader som The Warmth Of The Sun og In My Room viser også at bandet var på sporet av noe allerede da. På Today! fra 1965 er det en rekke låter på side to som vitner om sofistikerte harmonier og et ønske om å utforske modnere sider ved musikken enn bare det som handlet om surfing og biler.

Pet Sounds er et gjennomført og komplekst verk, en slags prototype på konseptalbum med orkestrale ambisjoner.

I desember 1964 fikk Brian Wilson et nervøst sammenbrudd under en flyvning mellom Los Angeles og Houston, og han var tvunget til å dreie oppmerksomheten fra turnélivet til det mer behagelige låtskriverarbeidet og mulighetene i studio. Året etter ble han dessuten introdusert for marihuana og hallusinogene stoffer. Med gjenklangen av The Beatles’ Rubber Soul i ørene ble konkurranseinstinktet hans vekket. Dermed begynte han å jobbe med det som han lovte kona Marilyn skulle bli «historiens beste rockealbum».

For at han kunne feste de små symfoniene i hodet sitt på bånd, måtte han ta to avgjørende valg. For det første måtte han våge å overlate sine tanker om tapt uskyld og livets mysterier til en tidligere reklamemann og nå tekstforfatter, Tony Asher.

For det andre tok han imot hjelp av de dyktige studiomusikerne i The Wrecking Crew, deriblant gitarist Glen Campbell og bassist Carol Kaye, begge veteraner som hadde jobbet med Phil Spectors «wall of sound».

Den 23-årige Brian Wilson sto selv for orkestreringen av innspillingene.

Resultatet var følgende låter: Wouldn’t It Be Nice, Don’t Talk (Put Your Head On My Shoulder), I’m Waiting For The Day, God Only Knows, I Just Wasn’t Made For These Times og Caroline, No. Alle ble perfekte og vakre minihymner som skildret den uro og lengsel som finnes i unge menn på terskelen til det overveldende voksenlivet.

Den musikalske innsatsen til resten av The Beach Boys-medlemmene på platen var

utgitt

1975 produsenter Bruce Springsteen, Mike Appel og Jon Landau

D

ette er platen som reddet Springsteens karriere etter at de to foregående albumene ikke solgte særlig bra. Med denne platen viste han dessuten at han kunne skrive storslått rock som gikk selveste Phil Spector en høy gang.

Tittel­sporet og Thunder Road har alltid vært på live­repertoaret. Samtidig er det de mer romantiske og orkestrale låtene som Backstreets og She’s The One som er platens gjemte perler. Born To Run består av bare åtte låter, men likevel slet Springsteen i nesten to år med platen. Han skrev om hver tekstlinje ti ganger, eksperimenterte med strykere og brukte utallige timer på detaljer som for eksempel låtrekken. Resultatet av dette slitet er Springsteens mesterverk.

Plateomslaget med Springsteen foran og Clarence Clemons bak er akkurat så klassisk rockelegendarisk som Springsteen ville at musikken skulle være. Plateselskapet Columbia ble omsider med på laget og planla å presse 100 000 eksemplarer i USA – et stort

66 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 66

11.01.2019 14:14

utgitt

1966 produsent Brian Wilson

kanskje mindre framtredende. Men de innfløkte lagene av sangstemmer hadde ikke vært mulig uten Brian Wilsons brødre Dennis og Carl, fetteren Mike Love, Al Jardine og det nye medlemmet Bruce Johnston.

I 2012 sa Mike Love at Pet Sounds var et verk av en mann «som var på topp … mer avantgarde har popen aldri vært».

Men Wilson var ikke ferdig. Pet Sounds endte på tiende plass da den kom ut i USA i mai 1966.

Men alle eventuelle skuffelser over manglende popularitet forsvant som dugg for solen i oktober da singelen Good Vibrations ble sluppet.

Med sine modale skiftninger og mosaikk av lyder som Brian Wilson omsorgsfullt hadde sydd sammen i flere forskjellige studioer de siste åtte månedene, satte den en ny standard for hvordan rockemusikk kunne låte. Den pekte ut en retning som mange i ettertid skulle følge. Good Vibrations var en storslått og euforisk motvekt til Pet Sounds’ finstemte melankoli.

52 Bruce Springsteen Born To Run opplag med tanke på Springsteens tidligere beskjedne salgstall.

Radiokanalene trykket Born To Run til sitt bryst, noe som bidro til at den ble Springsteens første topp 40-hitlåt. Men det var på konsertene han overbeviste flest fans. Da han spilte fem kvelder på rad, hvorav en ble sendt på radio, fra Bottom Line i New York i august, økte salget igjen. Og da bandet 18. november 1975 spilte sin første konsert på Hammersmith Odeon i London, var Springsteen en internasjonal stjerne.

Men med rockestjernelivet kom tilbakeslagene. Det var ikke bare lett å få så mye medieoppmerksomhet for en artist som akkurat kun hadde spilt på studentkroer. Den første nedturen kom etter at han var på forsiden av magasinene Time og Newsweek. «Jeg fikk telefoner fra folk som var sinte over hvor mye oppmerksomhet Bruce fikk», sier Mike Appel.

«Noen var PR-agenter som sa: ’Da min artist så det, fløy han i taket og lurte på hvorfor ikke jeg kan ordne dens slags presse?’»

Siden 1975 har legenden og ryktene som omgir Born To Run bare blitt større, og platen dukker ofte opp i ti-på-topp-lister som er stemt fram.

Med tanke på platens status er det verdt å merke seg at til tross for all oppmerksom-heten i 1975 var den ikke i nærheten (tredje plass i USA, 24. plass i Storbritannia) av å gjøre den braksuksessen som Springsteens Born In The USA ble i 1984.

Men platen selger stadig, og til og med Springsteen – perfeksjonist som han er – har revurdert platen som han mente var uferdig da den kom ut.

Noen ganger snakker han om platen som en del av livet sitt han ikke helt klarer å gi slipp på: «Hovedtemaene som jeg har skrevet om i hele min karriere, begynte jeg å utforske på Born To Run. Hva gjør du når drømmene dine går i oppfyllelse? Hva gjør du når de ikke gjør det?

Finnes kjærligheten? Born To Run var platen der jeg legger fra meg hele mitt ungdommelige syn på kjærlighet og frihet. Det er et vannskille for meg.»

Dette var den erfarne rockeren Springsteen

som snakket. Men den unge Bruce fra 1976 så tilbake på 1975 med betydelig mindre varme.

«Det var den verste perioden i mitt liv», sa han om platen som skulle definere resten av karrieren hans.

Låten Born To Run spilles ofte på radio den dag i dag, så mange år etter at den ble laget. I 1994 ba The Times og BBC allmennheten om å stemme fram tidenes beste låt. Born To Run havnet på topp, rett over Bob Dylans Like A Rolling Stone.

«Jeg har spilt i England i en godt stund nå, siden midten av 70-tallet», sa Springsteen da. «Fansen har vært utrolig lojale. Det er et kick.»

På konsertene er Born To Run gjerne det øyeblikket da lyset slås på i salen og hele publikum reiser seg og løfter hendene i været.

«Det blir litt høytidelig når vi spiller den», har Springsteen sagt. ”Sånn blir det bare i løpet av konserten … Jeg blir nesten som en i publikum. Når du først har skrevet sangen, er det akkurat som du bare lytter til den etterpå.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 67

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 67

11.01.2019 14:14

51 Sex Pistols

Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols

D

e hadde bare gitt ut én singel våren 1977, men likevel var Sex Pistols den største nyheten på Storbritannias musikkscene. Og da var punkrockens mest framtredende fanebærere nødt til å bevise for rockefansen at det var noe substans i punkmusikken som kunne forsvare hypen. The Clash, The Damned, The Jam og en rekke andre band hadde allerede gitt ut plater mens Sex Pistols holdt på å gå under i sitt eget selvforskyldte kaos.

De hadde nettopp sparket bassisten Glen Matlock, og da de i mars 1977 gikk i studio med erstatteren Sid Vicious, oppdaget de at han ikke kunne spille sine ting.

Bandet hadde blitt signert og siden løst fra platekontrakt med A & M Records (etter å ha blitt droppet av EMI som skjemt mat). I mellomtiden måtte gitarist Steve Jones legge på bass, og da bandet til slutt skrev kontrakt med Virgin, kom Never Mind The Bollocks … omsider i platehyllene i oktober 1977. Det var ingen spesielt

lovende start, men når vi vet hvordan det gikk, var det verdt ventetiden.

Fra det øyeblikket Steve Jones slipper løs de mektige akkordene i Holidays In The Sun, er platen triumferende, inspirerende og eksemplarisk på alle måter. Den får meg faktisk til å ville dra ut og kaste bort livet mitt om igjen.

Du kjenner sikkert til innholdet: Det uimotståelige kampropet i Anarchy In The UK, edderen og gallen i Bodies, dødsrallingen i Seventeen, riffene i God Save The Queen som garantert ødelegger festen, og Pretty Vacant, låten som til og med storebror motvillig likte. Platen er latterlig billig, og hvis du ennå ikke har kjøpt den, bør du komme med en god grunn.

Sex Pistols’ eneste ordentlige studioalbum er bare 39 minutter langt og inneholder fire allerede utgitte singler. Bandet holdt sammen i bare tre måneder etter at Never Mind The Bollocks … kom ut, men likevel er albumet et av rockehistoriens mest betydningsfulle og kontroversielle. Johnny Rottens skrapende

vokal og provoserende tekst mot veggen av kvasse gitarer blir til sammen en sperreild av angst og raseri. Det er mange andre klassiske punkplater som lever videre bare for nostalgiens skyld, men Sex Pistols’ tirader mot det britiske samfunnet, hykleriet og det intellektuelle sløvsinnet treffer fortsatt like hardt og presist.

Problems, Liar, Bodies og EMI var som snuskete pornofilmer i lydformat, et dypdykk i noe tidligere uutsigelig. «Mine ord er mine kuler», sa Johnny Rotten i 2008, eller John Lydon som han egentlig heter. «De betydde veldig mye for min generasjon.»

Da det nærmet seg 1978, knurret han: «Har du noen gang hatt en følelse av at du er lurt?», og Sex Pistols gikk ned. Med flagget til topps.

Med debuten hadde Sex Pistols lydmessig ført rock’n’rollen tilbake til sine opprinnelige bestanddeler. Det samme gjelder plateomslaget.

«Greia med Never Mind The Bollocks … var at den måtte være stygg», fortalte nå avdøde manager

utgitt

1984 produsenter Prince and the Revolution

P

rinces mesterstykke Purple Rain har solgt 25 millioner eksemplarer – så langt. Platen opphøyde Prince til en av popens udødelige giganter. Albumet er en vågal blanding av maskinell, sexy funk, heavy metal-gitarer, pornografiske tekster og MTV-tilpasset og velpolert artisteri. Filmen som kom ut samtidig med samme tittel, var dog en ren og skjær smørje, men i videoens tidsalder bidro den til å forvandle den lille stjernen til et stort ikon.

Platen ble remastret i 2015 og framstår fortsatt som relevant og vekker fortsatt ilende begeistring. Fra den stramme robotfunken og de Hendrix-inspirerte gitarriffene på When Doves Cry, til den kontrover­sielle, pompøse og perverse onanifantasien Darling Nikki, og ikke minst den uforglemmelige finalen der Prince skrur all pomp og prakt til maks.

Purple Rain er platen som gjorde Prince til en ordentlig superstjerne. Den kom ut i 1984 og er lydsporet til filmen med samme navn, et

68 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 68

11.01.2019 14:14

utgitt

1977 produsenter Chris Thmas og Bill Price

Malcolm McClaren. «Vi tok fram det styggeste omslaget vi kunne framskaffe. Jeg ville gjøre det stygge vakkert.»

«Jeg vet ikke om Malcolm noen gang leste tekstene til Anarchy In The UK eller God Save The Queen», fortalte John Lydon til Classic Rock. «Jeg aner ikke om noen gjorde det. Jeg gjorde bare det jeg gjorde. Jeg la til min egen fantasi og skrev om aspekter i livet som gikk på tvers av vedtatte sannheter, jeg skapte sjokk, vantro og skrekk i verden. Men det var nødvendig. Fra mitt ståsted var det disse institusjonene, organisasjonene og religionene som hadde ødelagt livet mitt fram til da – ødelagt livet for alle. Det var ikke bare mitt synspunkt, det var en undertrykkelse som alle levde i. Vi måtte frigjøre oss fra lenkene som krevde full lydighet mot monarkiet.

Hvorfor kunne man ikke stille spørsmål ved det eller utfordre det? Hvorfor kunne man ikke ta opp det som et problem? Det var det jeg gjorde.

50 Prince

Purple Rain musikalsk rockedrama der Prince spiller hovedrollen, The Kid, og er løst basert på hans eget liv. Filmen gjorde stor suksess, og platen ble en klassiker som skulle definere en hel æra. Dette var også den første platen der Prince ble backet av The Revolution – en gruppe som var dannet i samme stil som Sly & The Family Stone, hvor både menn og kvinner, hvite og svarte spilte.

Platen resulterte i to førsteplasser på singellisten i USA. Den første, When Doves Cry, var en låt som later til å eksistere helt i sin egen verden – en fascinerende funklåt som er unik takket være at den mangler et av funkens fremste instrument, elektrisk bassgitar. Den andre, Let’s Go Crazy, er en kvasireligiøs rock’n’roll-hymne som puster rockens regjerende gitarhelter i nakken, deriblant Eddie Van Halen.

Og platens tittelspor, som nådde andreplass, er hans storslåtte powerballade, en følelsesmessig reise som avsluttes med en av de beste gitarsoloene som noensinne er fanget på lydbånd.

Platen ble nummer én på albumlisten i USA i august 1984 og ble der til januar 1985.

Prince trakterte gitaren på Purple Rain så pass briljant at han havnet på forsiden av rockemagasinet Kerrang! i 1984. Magasinets daværende sjefredaktør Geoff Barton, som i dag er i Classic Rock, forklarer: «Vi trykket bare en konsertanmeldelse. Vi fikk ikke noe intervju, for Prince ga jo sjelden intervjuer. Men vi plasserte ham på forsiden fordi vi trodde på kraften i musikken hans og det fenomenale gitarspillet.

Han var mer som Hendrix enn Michael Jackson.

Gitarspillingen på Let’s Go Crazy er helt på høyde med de største gitargudene. Og takket være alle innflytelsene som kommer fram i musikken, er Purple Rain rett og slett en fantastisk gitarplate.»

Den største gaven som Purple Rain brakte med seg for Prince – bortsett fra at han ble en stjerne og ga ut fantastiske låter – var at han skapte seg en plass i musikkverdenen. I løpet av de neste årene skrev og produserte han låter for The Bangles, Sheena Easton, Madonna, Chaka Khan og Stevie

Nicks. De siste årene i livet hans samarbeidet han med artister som Janelle Monáe, Trombone Shorty og Zooey Deschanel.

I 1985, da Purple Rain fortsatt var ny og gloheit, reflekterte Prince over hvordan han balanserte sine roller som bandleder og bandmedlem. «Jeg strever etter perfeksjon, og jeg kan være ganske sta og egen», innrømte han. «Noen ganger kommer hele bandet innom, og vi har lange samtaler. Men det skjer ikke så ofte, og jeg er den som prater mest. Når jeg er ferdig med å snakke, hender det at noen kommer bort til meg og sier: ’Ta vare på deg selv. Du vet at jeg virkelig elsker deg.’

At de elsker meg og jeg elsker dem handler mye om at vi ikke ses hele tiden. Jeg hadde ikke vært den jeg er for dem om det var annerledes. Jeg tror at alle trenger sitt eget rom, og når vi møtes med det vi har diktet fram i hodene våre, så er alt bra.”

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 69

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 69

11.01.2019 14:14

49 Van Halen 1984

H

utgitt

1984 produsent Ted Templeman

vis det finnes et band som har personifisert den amerikanske drømmen, er det Van Halen. Det ble dannet i Pasadena i California i 1974 av fire tenåringer hvis slekt hadde migrert fra land i Europa i håp om et bedre liv. Van Halen var høylytte, frekke og uforskammet ambisiøse uten å unnskylde seg selv – et klassisk amerikansk trekk. Det gjaldt også den nyskapende rocken.

Van Halen revolusjonerte hardrocken. Da debutalbumet deres kom i 1978, hadde pønken rystet rockens grunnvoller, og giganter som Zeppelin og Sabbath hadde sine glansdager bak seg.

Men Van Halen hadde sett inn i framtiden. «Dette er 1980-tallet!» erklærte vokalisten David Lee Roth dristig. «Og dette er den nye sounden – det er hyper, det er energisk, og det er nødvendig.»

Nøkkelen til den nye sounden var Eddie Van Halen. Han var den mest innflytelsesrike gitaristen siden Jimi Hendrix. Men Van Halen var ikke noe enmannsshow. Eddies bror Alex gikk løs på trommesettet som en proffbokser. Bassist Michael Anthony underbygget Eddies gitarkunster og leverte strålende koring, noe som mange med rette beskrev som bandets hemmelige våpen. Og sist, men ikke minst var det «Diamond Dave», en blond Adonis som hoppet rundt og tullet. Han var sønn av andregenerasjons jødiske innvandrere og rockens største showmann. Som Roth sa: «Jeg hørte at noen sa til brødrene Van Halen: ‘Det er dere som spiller musikken og jøden som selger den.’ Det er faen meg sant!»

Med Roth som cheerleader ble Van Halen hele USAs favorittpartyband. Det var turbopop på høyoktan og kan betraktes som lydsporet til det egoistiske 80-tallet. Men da Roth forlot bandet i 1985 på grunn av gjensidig uvennskap, forsvant mye av magien, til tross for at erstatteren Sammy Hagar er en mye bedre vokalist.

Hagar var med i ti år. Etterfølgeren hans, den tidligere vokalisten i Extreme, Gary Cherone, var ute av spillet etter én plate. Hagar kom tilbake til en kaotisk gjenforeningsturné i 2004, og to år senere ble det annonsert at David Lee Roth skulle komme tilbake i bandet sammen med – sjokkerende nok – Eddies 15-årige sønn Wolfgang, som erstatter for Michael Anthony. Men den planlagte USA-turneen har blitt utsatt på ubestemt tid etter at Eddie begynte et rehabiliteringsprogram i mars 2007.

Uansett hva framtiden bringer, har Van Halen sikret seg plass som et av rockehistoriens fremste band. Med 56

millioner solgte plater ligger de på 19. plass på listen over USAs mest solgte artister. Og da de var på sitt beste (med David Lee Roth), var de konger.

1984 er den siste platen i den første Roth-æraen, og det var den som gjorde Van Halen til et kjent navn på europeisk side av Atlanteren, da den første singelen Jump begynte å klatre på listene. Ved å spille den enkle rockelåten på en synthesizer beseiret gitarhelten Eddie alle engstelige syntpopfolk med deres eget våpen. I’ll Wait var den andre store poprockhiten på platen, og den var bygget på et keyboardriff, mens de hardtslående Panama og Hot For Teacher sørget for at bandets hardrockfans også fikk sitt.

Den overraskende åpningen med klangen av varm synt gjorde at 1984 kanskje innvarslet et nytt mutert, syntbasert Van Halen.

Men de hadde faktisk tatt i bruk synthesizere på de to forrige platene også, og de hadde sikkert brukt det enda mer hvis Eddie hadde fått det som han ville tidligere. Det korte instrumentale tittelsporet og Jump følger i fotsporene til Sunday Afternoon In The Park fra Fair Warning, en av to syntbaserte låter på denne platen. På oppfølgeren Diver Down er det ytterligere to syntlåter der både Eddie (Dancing In The Street) og David Lee Roth (Intruder) spiller på tangentene.

Overraskelsen med 1984 var kanskje at den lot til å insistere på den kjensgjerningen at synthesizere var kommet for å bli, ikke minst med tanke på at Jump bidro til at platen solgte åtte millioner eksemplarer de ti første månedene etter utgivelsen. Det var en bekreftelse på at Eddie Van Halens ideer med bandet fungerte.

Låter som Hot For Teacher, Panama og Drop Dead Legs trakk imidlertid mer mot den klassiske David Lee Rothretningen. Noe som kanskje ikke er så kjent, er at Van Halen i sin tid ble vurdert (sammen med Devo og Cheap Trick) til å spille i Allan Arkushs musikal Rock’N’Roll High School fra 1979 (Ramones fikk til slutt oppdraget). Men med Hot For Teacher virker det som om de har kompensert for den tapte muligheten. Det er en låt der det virkelig svinger av bandet, og David Lee Roth er i sitt ess. Musikken beveger seg i et landskap der også eksempelvis ZZ Tops låt La Grange har vært (som i sin tur er inspirert av John Lee Hooker). Her er imidlertid tempoet skrudd så høyt opp at resultatet ifølge Eddie Van Halen blir «en helt hinsides boogie».

På 1984 gikk alt den rette veien for Van Halen, men allerede året etter var David Lee Roth ute, og bandet – uansett besetning – skulle aldri bli like bra igjen.

70 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 70

15.01.2019 10:19

ATLAS ICONS/NEIL ZLOZOWER

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 71

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 71

15.01.2019 10:19

48 The Rolling Stones Let It Bleed

T

he Beatles var mer innovative, mer populære og et større kulturfenomen.

Led Zeppelin solgte flere plater. Men Rolling Stones er det beste rock’n’rollbandet som finnes.

For det første har de alle de klassiske låtene: (I Can’t Get No) Satisfaction, Jumpin’ Jack Flash, Honky Tonk Women, Brown Sugar, Sympathy For The Devil, Gimme Shelter, Tumbling Dice, Miss You, Start Me Up. Så er det alle de klassiske platene: Beggars Banquet, Sticky Fingers, Exile On Main St, Some Girls, Tattoo You og selvfølgelig Let It Bleed. Men legenden The Rolling Stones er ikke bare basert på musikken.

Det handlet om livsstilen – ingen rockestjerne har verken før eller senere skapt seg et så legendarisk rykte om doprelatert rock’n’roll som Keith Richards. Ingen annen rockestjerne har spilt rollen som internasjonal playboy så bra som Mick Jagger. Og så er det den mørke siden. Den opprinnelige gitaristen Brian Jones som døde på mystisk vis i et svømmebasseng i Sussex sommeren 1969. Den attenårige groupien

Meredith Hunter som ble drept i desember 1969 da Hells Angels var sikkerhetsvakter på Rolling Stones’ gratiskonsert ved Altamont Speedway i California.

I de siste årene har det nesten blitt obligatorisk å rakke ned på bandet. Men da de var på høyden, fra midten av 1960-tallet til slutten av 1970-tallet, skapte Rolling Stones den største og mest innflytelsesrike rockemusikken noensinne.

Let It Bleed kom ut dagen før Meredith Hunter ble drept av Hells Angels ved Altamont og ble symbolet på 1960-tallets slutt, og slutten på en æra av fred og kjærlighet. Det var også den første platen Rolling Stones ga ut etter at Brian Jones fikk sparken. Det skjedde under innspillingen av platen.

Alt var imidlertid ikke like mørkt og dystert med Let It Bleed, men det var to truende låter som ga platen et mørkt tilsnitt: Midnight Rambler og Gimme Shelter. De forgudet Robert Johnson, Muddy Waters, Howlin’ Wolf og katalogene deres, men likevel var den beste blueslåten som

Rolling Stones noensinne spilte inn, Midnight Rambler av Mick og Keith. Den er basert på seriemorderen Albert «The Boston Strangler» DeSalvos uhyrlige gjerninger og var et langtrukkent psykologisk drama der Jagger truet med å «stikke kniven ned i halsen på deg».

Gimme Shelter var en visjon om at verden var på vei ned i en voldsspiral. Keith Richards fant på introen mens Mick Jagger spilte inn filmen Performance med Keiths svenske kjæreste Anita Pallenberg som han skal ha hatt sex med. Keith satt hjemme og brant av sjalusi, og det var opphavet til Gimme Shelter. Produsent Jack Nitzsche leide inn soul­sangeren Merry Clayton som sang hissig i bakgrunnen: «Rape! Murder! It’s just a shot away». Clayton var gravid på det tidspunktet, men anstrengelsen var så stor at hun spontanaborterte da hun kom hjem fra studio.

Bandets uttrykk er så sterkt at tolkningen av Robert Johnsons dystre Love In Vain låter som om de har skrevet den selv. Den ble opprinnelig spilt inn i 1937 av «King Of The Delta Blues Singers»

utgitt

1979 produsenter Guy Stevens og Mick Jones

D

en mest spennende rockemusikken lages av tjueåringer for tenåringer.

Musikken fungerer som en lapp som skyves under døra til rommet ditt av et storesøsken, der det står at alt kommer til å ordne seg. Vi kommer til å få ligg, vi kommer til å få kjæreste, vi kommer til å bli steine, våre foreldre kommer ikke til å bestemme over oss for alltid. The Clash var alt det – og mer til.

Bandet elsket rockegreia og laget musikk for gutter med senkede biler og drittjobber. Men samtidig er plater som London Calling, Sandinista! og Combat Rock plater for voksne, plater man tar med seg når man har rast fra seg, blitt mindre selvopptatt og retter blikket ut mot verden.

Det er mye rockemusikk som er navlebeskuende, men med London Calling og senere album rettet The Clash blikket utover.

Musikken handlet ikke om dem og deres problemer, hvor fjerne de var på dop, eller kjendislivets bakside. Den handlet om oss, om deg og meg og den store, vide verden som

72 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 72

11.01.2019 14:14

utgitt

1969 produsent Jimmy Miller

og handler om ubesvart kjærlighets smerte, en følelse som forsterkes av Jaggers lidelsesfulle vokal. På You’ve Got The Silver er Keith Richards på topp, det svinger av countryblueslåten som han er hovedvokalist på.

Hvis Let It Bleed faktisk erklærte at «summer of love» offisielt er over, ble det gjort med stil. Den berømmelige avslutningslåten You Can’t Always Get What You Want handlet kanskje om drømmen om 60-tallet – men ikke helt uten optimisme. Den er musikalsk oppløftende og tekstmessig pragmatisk. «You can’t always get what you want», synger Jagger, «but if you try sometimes, you get what you need». Kjærlighet, fred og forståelse er kanskje langt borte, men vi kan nå dit.

The London Bach Choir bidro med en nesten parodisk kvalitet til låten – den korrekte, britiske sangen står i kontrast til den tøffe americanasjangeren som resten av platen sverger til. Koret ba til og med om at navnet deres ble fjernet fra platen etter utgivelse, på grunn av «narkotikaomfanget».

47 The Clash

London Calling ventet på deg.

De hadde vært med på å danne pønkebevegelsen som nå ble omdøpt til oi!bevegelsen, men The Clash nektet å begrense seg til å framheve bare sin britiske arv. Både musikalsk og tekstmessig omfavnet de langt mer enn sin egen bakgrunn og lot seg inspirere av rock’n’roll, reggae, calypso, jazz, folkemusikk, blues og soul. Noen ganger slo de sammen musikkstiler (eller plukket dem fra hverandre) med en slik selvfølge og sjangeroverskridende ekperimentslyst, noe de sjelden blir kreditert for.

Som Chris Knowles presiserer i sin eminente biografi om The Clash, Clash City Showdown, mente man lenge at The Clash var bandets beste plate. Den amerikanske musikkanmelderen Robert Christgau kalte debutplaten deres «den beste rockeplaten som noensinne er laget» og rangerte den som 1970-tallets beste plate. I 1985 stemte det britiske musikkmagasinet Sounds fram platen som verdens beste.

London Callings status begynte egentlig ikke å stige før 1989, da Rolling Stone stemte den fram som 1980-tallets beste plate (den amerikanske versjonen ble utgitt i januar 1980). Kynikerne blant oss vil kanskje si at vi er en sauegjeng som bevisstløst har fulgt Rolling Stones innfall ved å dyrke platen. Det er kanskje rimeligere å se på det som en oppveiing for den kjølige mottakelsen den fikk da den ble utgitt.

London Calling var verken et forsøk på å selge seg billig eller å slå gjennom i USA. Men den kan betraktes som et musikalsk modent og politisk svar på en britisk popkultur som var preget av band som Specials og Dexy’s Midnight Runners, og et praktverk av et band på høyden.

Dessuten ble de oppmuntret til å utvide musikkhorisonten av en mann med en variert fortid i rockehistorien.

Produsent Guy Stevens hadde en framtredende rolle da bluesen eksploderte på 1960-tallet. Han drev plateselskapet Sue Records og hang med band som Procol Harum.

Han var også mannen bak Mott The Hoople (gitarist Mick Jones’ favorittband), men i 1979 var han på kjøret. Strummer og de andre dro ham ut av puben og inn i studio. De var inspirert av den ustabile farsfiguren og satte i gang innspillingene på en mye mer musikalsk måte. Trommisen Topper Headon kunne spille hva det skulle være. Paul Simonon trengte ikke lenger å ha notene markert på gripebåndet for å spille bassgitar. Strummer og Jones var på sitt beste når det gjaldt låtskriving. Det var ingenting som kunne stoppe dem nå.

Train In Vain er like groovy som en klassisk soullåt. Guns Of Brixton tryller fram en porsjon ekte London-reggae. Rudie Can’t Fail er skapønk på høyt nivå. Tittelsporet varsler en kommende apokalypse – og hilser den velkommen («London is drowning and I live by the river!’»). Det var fest ved verdens ende. The Right Profile, Revolution Rock, I’m Not Down – alle låtene på London Calling er ekte, grove og betimelige.

Da de spilte inn rockabillycoverlåten Brand New Cadillac, ble Topper bestyrtet over Stevens ekstase mot slutten.

«Vi må ta den på nytt», sa trommisen. «Vi økte [takten].»

«All bra rock’n’roll øker», svarte Stevens.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 73

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 73

11.01.2019 14:14

46 The Allman Brothers Band At Fillmore East

T

he Allman Brothers Bands dobbeltliveplate At Fillmore East fra 1971 blir ofte kalt – med rette – rockehistoriens fremste livealbum. Det låter fortsatt friskt, inspirert og fullstendig originalt. Dette er bluesbasert rock på aller høyeste nivå. Etter 47 år med hyllest er det lett å glemme hvor nyskapende albumet At Fillmore East faktisk var. Å gi ut en dobbeltliveplate som tredjealbum krevde ganske stort mot av både bandet og plateselskapet. The Allman Brothers Band var tross alt en aldri så liten kommersiell fiasko da livealbumet kom i oktober 1971. De hadde rykte på seg for å gi maratonkonserter der de kombinerte Grateful Deads frie jamming med et overlegent musikalsk presisjonsnivå. Likevel var de to første utgivelsene deres knapt blitt lagt merke til i platemarkedet.

Debuten med sammen navn som bandet kom ut i 1969 og solgte færre enn 35 000 eksemplarer. Året etter kom Idlewild South som

klarte seg bare marginalt bedre, til tross for to singelslipp, Midnight Rider og Revival. Bandet prøvde å forstå hvorfor. «Da den første platen kom på 200. plass og sank til bånns som et søkke, mistet verken jeg eller broren min motet av den grunn», minnes Gregg Allman. «Men jeg syntes at Idlewild South var en mye bedre plate, og da den også møtte samme skjebne, tenkte jeg: ’Faen, vi tok kanskje feil om denne gruppa.’»

Men de dårlige salgstallene var ingen gjenspeiling av det store og entusiastiske publikummet som The Allman Brothers trakk på sine eviglange turneer. Publikum elsket den uvanlige kombinasjonen av blues, jazz, rock og country og viljen til å spille helt til noen kuttet strømmen. Til slutt skjønte bandet og managementet at en liveplate var den eneste måten å fange bandets virkelige ånd på.

Det resulterte i innspillingen av to konserter på New Yorks berømte konsertsted Fillmore East, og vitner om et dyktig band på høyden av sin karriere. Tragisk nok ble dette gitaristen

Duane Allmans siste plate. Han døde i en motorsykkelulykke 24 år gammel, rett etter at platen kom ut. Platen har derfor blitt en slags minnetavle over både Duane Allman og den opprinnelige besetningen i The Allman Brothers Band.

«Platen fanger bandet da det var på topp», sa produsent­Tom Dowd i et intervju i 1998.

Dowd, som døde i 2002, satt bak spakene på nesten tolv Allman Brothers-plater, blant dem At Fillmore East. Han jobbet med allslags folk, som John Coltrane og Ray Charles, Cream og Lynyrd Skynyrd.

«Det har alltid svingt av Allmans på en måte som er helt unikt innen rocken», sier han videre. «Det svinger som om de spiller jazz når de spiller sånt som tangerer blues og til og med når de spiller hardere rock. De er aldri stillestående, men beveger seg framover, alltid med groove.»

Improviseringen og lengdene på låtene på At Fillmore East hadde på en måte mer å gjøre med

utgitt

1971 produsent Rodger Bain

H

istorien om Black Sabbath er en historie om kaos, inspirasjon, flaks og ren genialitet – ikke minst under deres beste periode tidlig på 1970-tallet. Mellom 1970 og 1975 ga bandet ut seks banebrytende album – en serie med plater som den dag i dag ikke kan måles med noe annet.

Hvis Paranoid fra 1970 gjorde at folk på begge sider av Atlanteren fikk øynene opp for Black Sabbath, så var det oppfølgeren Master Of Reality fra 1971 som fikk alt til å falle på plass. Bandet produserte platen selv, og det ga dem mulighet til å eksperimentere. Tony Iommi bestemte seg for å stemme gitaren tre halvtoner ned for å minke spenningen på strengene og gjøre det lettere å spille for de ødelagte fingrene hans. Det bidro til at Black Sabbaths lydbilde ble enda tyngre, tettere og illevarslende.

Resultatet var en av de beste og mest nyskapende platene i hele bandets karriere.

«Hele greia var et eksperiment», forteller

74 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 74

11.01.2019 14:14

utgitt

1971 produsent Tom Dowd

jazz enn rock – de fire LP-sidene består av kun sju låter. You Don’t Love Me og Whipping Post opptar en side hver seg, mens In Memory Of Elizabeth Reed avsluttes etter 13 minutter. Likevel – fra den briljante slidegitaren på åpningslåten Statesboro Blues til den mektige finalen Whipping Post 78 minutter senere finnes det ikke en eneste overflødig tone.

Det virket som om gruppen kunne gå i alle retninger hele tiden, anført av bassist Berry Oakley og hans frie spillestil som bidro sterkt til bandets lydbilde, i tillegg til de to trommisene Butch Trucks og Jaimoe. Gitaristene Dickey Betts og Duane Allman ansporet hverandre til å nå stadig nye høyder med sin nyskapende gitarlyd. Samtidig holdt Gregg Allmans ekte bluessang og bølgende orgelspill selv den mest svevende og ambisiøse jammingen godt plantet på bakken.

45 Black Sabbath

Master Of Reality gitarist Tony Iommi. «Vi stemte ned for å få mer kraft og en fetere lyd. Da begynte selvfølgelig Ozzy å synge lysere. Han sa: ’Å, nå klarer jeg den tonen.’ Men når vi sto på scenen, klarte han ikke den tonen.»

«På den første platen vår hadde vi to dager på å gjøre alt ferdig, og vi hadde ikke særlig mer tid på Paranoid», sier trommis Bill Ward. «Men nå kunne vi bruke god tid og teste ut forskjellige ting. Vi utnyttet virkelig tiden. Tony slengte på litt klassisk gitararrangement, og Geezers bass var praktisk talt dobbelt så kraftig. Jeg fikk meg større basstrommer og eksperimenterte med å legge på forskjellige trommer. Og Ozzy var så mye bedre.»

Tekstene handlet om krig, religion og dop.

Children Of The Grave var en mektig og sterk antikrigslåt. Den var en forbløffende god etterfølger til War Pigs på Paranoid.

«Den er en studie i tung musikk. Til og med da vi spilte den på den seneste gjenforeningsturneen vår for tre år siden, ble publikum helt gærne. Jeg vet at den er populær i Storbritannia også, men i

USA har den virkelig satt sitt avtrykk. Da vi spilte den på de første turneene i USA, var det omtrent samtidig med at de første likposene og skadede soldatene begynte å komme hjem fra Vietnamkrigen. Det kom mange krigsveteraner i rullestol til konsertene våre, og de kom seg helt forrest når vi spilte denne låten – det samme skjedde da vi spilte War Pigs – de vaiet med flagg og sang med. Det var en veldig emosjonell og vill tid.»

Et annet stort øyeblikk på platen er After Forever som overrasket mange, ettersom den åpent tar for seg kristendommen. Betydde det at Sabbath distanserte seg fra sitt tidligere image som satanistisk og okkult? Bill Ward mener at låten er veldig talende for hvordan bandet ser på livet.

«Det vi gjorde på After Forever, var at vi stilte relevante spørsmål ved kristendommen og særlig katolisismen. Vi luftet tankene våre og stilte spørsmål om alle var beredt til å akseptere alt som blir påstått uten å være kritisk til om det er riktig

eller galt.»

Master Of Reality kom ut i juli 1971 og ble umiddelbart en stor suksess. I USA havnet platen på åttende plass på albumlisten etter å ha solgt en halv million eksemplarer. I Storbritan­nia endte den på femte plass. Til sammenlikning nådde Paranoid tolvteplassen i USA og fjerdeplassen i Black Sabbaths hjemland. Nå kunne bandet bevise at suksessen fra 1970 ikke var noen engangsforeteelse.

I dag, nesten 50 år senere, framstår Master Of Reality ikke bare som en fantastisk plate – den har også inspirert flere generasjoner av musikere.

«Jeg vet at mange mener at Sabbath fant opp heavy metal med debutplaten – noe som stemmer til en viss grad», oppsummerer Bill Ward, «men jeg synes at vi med Master Of Reality la fram beviset for hvor mye potensial og kraft det var i musikken vår.”

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 75

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 75

11.01.2019 14:14

44 Meat Loaf

Bat Out Of Hell

Å

utgitt

1977 produsent Todd Rundgren

ret er 1973. Jim Steinman er medforfatter til en musikal ved navn More Than You Deserve. Den utspiller seg under Vietnamkrigen og fikk en del oppmerksomhet fra anmelderne, ikke minst på grunn av Marvin Lee Aday, en ung vokalist som opptrådte under navnet Meat Loaf.

«Jeg var advokat på den tiden», sier David Sonenberg, nå manager og advokat som har jobbet med både Steinman og Meat Loaf siden midten av 1970-tallet, «og en av mine første klienter var Meat Loaf, Marvin Aday. Han var med i More Than You Deserve på Public Theatre. På dette tidspunktet var Joe Papp [produsent på Broadway] interessert i å sette opp et show som Steinman hadde skrevet, en futuristisk Peter Pan. Steinman sa han ikke trengte å avklare rettighetene med James Barries’ arvinger. Så spurte Papp meg om jeg ville bli med og se hva de drev med.»

Sonenberg ble med og så på en øving av Steinmans nye forestilling Neverland. «Jeg ble blåst av banen», minnes han.

«Den var sexy, vill og ganske voldsom. Og det var en Peter og en Wendy og en Krok og en Tingeling … Jeg sa til Papp at vi måtte avklare dette med rettighetene.»

Neverland var mer enn en rockeversjon av Peter Pan, det var nesten en omarbeidet versjon av musikalen The Dream Engine som han satte opp på college nesten ti år tidligere.

Veldig omarbeidet.

De litt triste refrengene i The Dream Engine var erstattet av en rekke låter som lot til å være fra en annen galakse. De hadde likevel noe til felles med Bruce Springsteens musikk – en mer rocka versjon av Phil Spector sett i et poetisk 1970-tallsperspektiv – men der Springsteen holdt igjen og gjorde musikken sin mer urban, kjørte Steinman på med full gass. Hans oppfatning av motorsykkellåt gjorde at Born To Run framsto som en hyllest til en chopper. Steinmans visjon var teatralsk og pompøs. Det handlet om sex og romantikk, drama og melodrama, kjærlighet, død og amerikanske gitarer. Og selv på den tiden var låtene lange. Dessuten var de skikkelig gode.

«Seks av de sju låtene som kom med på Bat Out Of Hell, var med i Neverland», forteller Sonenberg. «Den åpnet med at Peter sang All Revved Up, det var utrolig.»

Neverland ble aldri noe av. Og det med gode grunner. «Jeg sendte manuset til Great Ormond Street Hospital som eier rettighetene til Peter Pan», sier Sonenberg. «Og juristen deres sa: ’Dessverre, herr Sonenberg, du mistet meg allerede ved mordernonnene.’ Det var mordernonner som fløy omkring i Victoria’s Secret-undertøy …»

Neverland var død. Men låtene som Jim Steinman hadde,

var fortsatt gode. Nå begynte han og Meat Loaf den veldokumenterte reisen med å gjøre felles karriere. De gikk fra plateselskap til plateselskap, og i stedet for å legge igjen en demo på et skrivebord framførte de hele platen på stedet med bare piano og sang.

Som plan å betrakte var den vanvittig, og den virket ikke.

Det var ikke bare fordi man befant seg i et lukket rom med to av rockeverdenens mest skremmende personer, det var også på grunn av selve Bat Out Of Hell. Midten av 70-tallet var en tid for radiovennlig rock, da bandene fra vestkysten tok det rolig, og til og med de store britiske bandene – Pink Floyd og de andre – helst ble lyttet til i øretelefoner og med noe godt og grønt i pipen. Akkurat som talentspeiderne var det få som var interessert i en stor, skrikende gærning som sang om flaggermus og motorsykler.

Det er en kjent sak at Bat Out Of Hells første fan i musikkbransjen var Todd Rundgren. Rundgren drev selv med sjangeroverskridende musikk og hadde sans for humor. Med Rundgrens støtte og penger fra det lille plateselskapet Bearsville ble låtene til slutt spilt inn. Men ikke helt uten problemer. Ett av dem var Bearsvilles eier Albert Grossman som hadde vært Bob Dylans manager tidligere. «Albert sa: ’Jeg signerer ikke Meat Loaf,’» sier Sonenberg og ler. «Jeg spurte hvorfor. Han sa: ’Fordi han er for tjukk.’ Og Albert var dobbelt så stor som Meat Loaf!»

Til tross for dette ble platen spilt inn, og den gjorde det bra. Med tanke på den utrolige suksessen den ble, er det tydelig at Bat Out Of Hell er en helt spesiell plate. Den står ved siden av Rumours og The Dark Side Of The Moon i tusenvis av platesamlinger, og akkurat som de to nevnte platene er den lett å lytte til og høres ikke ut som noe annet man har hørt før. Det er mye takket være kombinasjonen av Jim Steinmans musikk og Meat Loafs fantastiske tilstedeværelse og stemmeressurser, men Todd Rundgrens bidrag skal ikke undervurderes. Fra den berømte brummelyden fra motorsykkelgitaren i tittellåten (finnes det helt ærlig en bedre åpningslåt på noe annet album?) til Spectortrommingen på You Took The Words Right Out Of My Mouth, fra boogiemelodramaet Paradise By The Dashboard Light til lettheten i For Crying Out Loud, er Todd Rundgrens hånd på verket i Bat Out Of Hell så pen som den kan få blitt. Selv om ikke alle syntes det den gangen.

«Vi prøvde å få den ut i omtrent ett år», minnes Sonenberg. «Så var den ferdig, den lød fantastisk, og alle hatet den. Folk stiftet faktisk plateselskap ene og alene for å kunne takke nei til Bat Out Of Hell!»

76 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 76

11.01.2019 14:14

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 77

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 77

11.01.2019 14:14

43 The Jimi Hendrix Experience Electric Ladyland

E

lectric Ladyland så dagens lys etter en noe trang fødsel. Jimi Hendrix brukte et helt år på å virkeliggjøre sine mektige og komplekse musikalske ideer som han bar på. Men så er også Electric Ladyland en overmenneskelig bragd på så mange plan. Det er en innføring i Hendrix’ eget kosmos med ufologi, mytologi, parallelle univers, stjernereiser, alternative virkeligheter, reinkarnasjon og kjærlighetens magiske kraft. Platen fanger opp essensen av Jimi Hendrix i sin reneste form.

På denne tiden ble ett år sett på som fryktelig lang tid for en rockeartist å bruke på å lage en plate. Midt i prosessen med innspillingen av Electric Ladyland forlot også Jimi Hendrix’ manager, Chas Chandler, prosjektet. Det var han som hadde oppdaget Hendrix og gjort ham til en stjerne. Jimi Hendrix’ band, The Experience, begynte å gå opp i limingen, og det ble bare verre med de utallige innspillingsøktene som ofte lot til å vare i evigheter. Mens innspillingen pågikk,

hadde Hendrix rotet seg opp i rettslige problemer på grunn av urimelige kontrakter han hadde inngått før han slo gjennom. Han måtte jevnlig ta pauser fra studio for å dra ut på spillejobber slik at han fikk penger til prosjektet sitt og holde allting i gang. På dette tidspunktet var bassist Noel Redding og trommis Mitch Mitchell slitne etter et år med hard turnering samtidig som de laget to strålende album, Are You Experienced og Axis: Bold As Love. Det hjalp heller ikke nevneverdig på energien når fritidssyslene var utagerende festing, inntak av rikelige mengder LSD og andre populære substanser.

Electric Ladyland ble den siste platen som The Jimi Hendrix Experience spilte inn sammen.

Gruppen ble oppløst rett etter at den var ferdig innspilt. Den ble også den siste studioplaten som Jimi Hendrix ferdigstilte i sitt liv.

Platen åpnet med en kort og abstrakt del: And The Gods Made Love. Resultatet av elskov er tradisjonelt en fødsel, og her skjer det i et storslått,

kosmisk format. Det vi hører, er intet mindre enn universets tilblivelse. Ved å manipulere båndspilleren klarte Hendrix og hans briljante tekniker Eddie Kramer å fange fenomenet opp på bånd. De tok opp lyden av gongonger og sakket ned farten for å skape en illevarslende stemning, som fjern torden. Jimi Hendrix’ stemme er også sakket ned til et gudeaktig register og likner ikke på noe menneskelig språk.

Have You Ever Been (To Electric Ladyland) er en invitt formulert som et spørsmål, på samme måte som «have you ever been experienced?» fra Hendrix’ første plate. I Have You Ever Been (To Electric Ladyland) sprer englene vingene sine og ønsker oss velkommen, en linje som Hendrix lånte av B.B. Kings blues­klassiker Sweet Little Angel. Det høres ut som Curtis Mayfield på syre sammen med en gjeng sexy og overnaturlige engler av det kvinnelige kjønn. Men vi har knapt fått satt oss på den myke skyen før vi blir dratt ned på landjorda igjen med den heftige rockelåten Crosstown Traffic.

utgitt

1987 produsenter Daniel Lanois Brian Eno

S

ent på ettermiddagen 13. juli 1985 står U2 på scenen under Live Aid på Wembley Stadium. De er 80-tallets definitive arenarockeband – og et band med samvittighet. For å leve opp til omdømmet var de nødt til å levere en legendarisk plate.

På den fjerde platen deres fra 1984, The Unforgettable Fire, jobbet de sammen med de ferske produsentene Brian Eno og Daniel Lanois som bidro til at bandet fikk et bredere og mer stemningsfullt lydbilde. Lik forgjengeren ble også The Joshua Tree spilt inn i Irland med Eno og Lanois, men denne gangen var musikken påvirket av USAs musikkarv, ettersom de hadde turnert i landet store deler av 80-tallet. Grunntonen og den grensesprengende følelsen ble skapt som følge av frontfigur Bonos rastløshet og en låt som gitarist The Edge skrev mens vokalisten var av gårde på en av sine mange reiser.

Både før og etter perioden som U2 tilbrakte i studio i Dublin, besøkte Bono og kona Ali

78 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 78

11.01.2019 14:14

utgitt

1968 produsent Jimi Hendrix

Side én avsluttes med en annen godt kjent låt av Hendrix, Voodoo Chile. Den inneholder fri bluesjamming og er således et av flere eksempler på hvordan Hendrix inviterte musikere utenfor The Experience inn til sin kreative krets. Låten fanger Hendrix når han er som mest spontan og inspirert, og er en hyggelig motvekt til platens ellers så nøye arrangerte gitarspill.

Hendrix’ siste replikk får håret til å reise seg: «And if I don’t meet you no more in this world, then I’ll meet you in the next one/Don’t be late.»

Interessen for Jimi Hendrix og musikken hans er like stor i dag som for 50 år siden, om ikke større. Han er fortsatt en legendarisk rockegitarist som dagens gitarister prøver å etterlikne. «Don’t be late» er en tekstlinje som dukker opp både i Have You Ever Been (To Electric Ladyland), Moon, Turn the Tides og Voodoo Chile (Slight Return). Jimi Hendrix viser vei for lytteren, samtidig som dagens gitarister og musikere fortsatt strever etter å nå dit som Hendrix befant seg for et halvt århundre siden.

42 U2

The Joshua Tree Afrika og Mellom-Amerika. Møtet med bunnløs fattigdom kombinert med Reaganæraens politiske klima inspirerte ham til å skrive tekstene til I Still Haven’t Found What I’m Looking For og Bullet The Blue Sky. Samtidig hjemme i Dublin satt The Edge og skrev U2s ultimate livelåt, Where the Streets Have No Name, med en gitarlyd som bærer låten hvileløst gjennom et luftig landskap.

Ovennevnte låter og den bittersøte With Or Without You, og omslagsbildene som ble tatt i Nevadaørkenen av fotograf Anton Corbijn, utgjorde til sammen hjørnesteinene i en plate som var stor og bred nok til å uttrykke stemningen for en hel epoke.

«Vi visste at vi måtte lage en stor plate», forteller The Edge. «Vi gikk løs på oppgaven med like mye frykt som overbevisning, og hvor rart det enn høres, kan den kombinasjonen ofte funke bra.»

Når et band blir kalt for «det helt store», er det ofte det ikke blir det helt store, men U2

hadde alt de trengte for å få det til: et særegent lydbilde – mye takket være The Edges gitarvegg som druknet i ekkoeffekt – og en umettelig appetitt for dramatikk og eksperimentering. Helt siden debuten i 1980 med Boy ga de ut en drøss med vågale og populære plater.

Men i 1987 var de ikke lenger nykommere, og den gitarlyden nedlesset av effekter som kjennetegnet de første platene, begynte å låte mer som klisjeer. Bandet modnet og fikk nye ambisjoner. De begynte å snuse på den amerikanske musikkarven etter inspirasjon.

Etter hvert ble bandet stadig mer besatt av USA, og det ble verken hobby eller tidsfordriv, det ble en livsstil.

«Vi hadde kommet til veis ende når det gjaldt lydbildet vårt», sier The Edge, «så det å plutselig oppdage all den fantastiske blues- og gospelmusikken var helt magisk, og vi kjente at vi bare måtte utforske det.»

U2 ikke bare studerte amerikansk musikk på

The Joshua Tree, de kanaliserte den, internaliserte den og tok den opp i deres felles DNA. Opplevelsen av gospel i I Still Haven’t Found What I’m Looking For og gjensynet med Hendrix i den bluesaktige Bullet The Blue Sky ble mer enn bare gode imitasjoner – det var ekte vare. En ting som bidro til det, var at Bonos tekster ikke lenger hadde politiske temaer, men dreide seg om det som lå nærmere hjertet, som i den lidelsesfulle With Or Without You. «Det var en viktig plate for oss», sier The Edge.

«Vi hadde blitt litt mer voksen, men vi lærte stadig og stilte stadig spørsmål. Det var et gjennombrudd, men vi bruker alltid gjennombruddene våre til å lede oss et annet sted.»

Tjuefire år og 25 millioner solgte eksemplarer senere sa Bono: «På den tiden følte vi oss skyldbetynget. Vi følte ikke at vi fortjente det. The Joshua Tree er en utmerket plate.

I dag vet jeg det, men jeg brukte lang tid på å forstå det.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 79

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 79

11.01.2019 14:14

41 Aerosmith

Toys In The Attic

A

erosmiths debutalbum fra 1973 med bandnavnet som tittel oppfylte ikke plateselskapets forventninger. Med bare 30 000 solgte eksemplarer var bandets framtid høyst usikker, og de var redd for at Columbia Records ville kvitte seg med dem.

Men fiasko var aldri et alternativ for Joe Perry, Steven Tyler, Joey Kramer, Tom Hamilton og Brad Whitford.

«Tanken på at vi ville mislykkes hadde aldri falt oss inn», skrev Tyler i selvbiografien sin.

«Alle ga hundre prosent.»

De turnerte konstant, som «besatte sigøynere», for å bruke Taylors egne ord. De spilte tightere. Låtene ble bedre. Når de var på veien, fikk de nye fans, særlig når de utfordret – og ofte utklasset – hovedbandene som Mott The Hoople, Kiss, Black Sabbath og Slade. «Vi hadde et sterkt konkurranseinstinkt», sier bassist Tom Hamilton i dag. «Jeg både liker og respekterer mange av de bandene i dag, men

på den tiden handlet det bare om å spille fletta av dem.»

På Aerosmiths andre plate gjorde bandet ladegrep. Get Your Wings ble produsert av Jack Douglas og inneholdt radiovennlige låter som Same Old Song And Dance og Train Kept A-Rollin’, og den solgte nok til at de igjen var på godfot med Columbia. Nå var det store forventninger til den tredje platen.

Over førtito år senere virker Toys In The Attic som en milepæl. Den endret gruppen fra å være et kamplystens oppvarmingsband til å bli superstjerner. Platen har solgt mer enn åtte millioner eksemplarer. Her finner vi de klassiske rockehitlåtene Walk This Way og Sweet Emotion som fortsatt låter utrolig levedyktige. Toys In The Attic er en konsentrert tapning av Aerosmiths hvasse gitarriff, usømmelige humor og sprudlende energi.

Med denne platen viser de at de kan levere på samme nivå som de britiske rockeheltene i The Who, Rolling Stones og Led Zeppelin. «Toys

har noen av våre viktigste låter», sier Perry. «Den satte en standard for hvordan bandet ville jobbe framover, den endret lydbildet vårt og ga oss en real dose selvtillit.»

Selvtilliten som hadde økt i løpet av turneringen, tok de med seg inn i studio. «Vi spilte på større steder for et større publikum», sier Perry. «Detroit, Cincinnati, Cleveland. Vi tenkte at hvis vi klarte å vinne hjertene i USAs kjernebyer, ville resten av landet følge etter. Og takket være det konstante turnélivet lærte vi hva slags låter og hvilke grooves som funket best. Som låtskriver begynte jeg å tenke: ’Hvis jeg var i publikum, hva ville jeg ønsket å høre?’

Det ga et nytt fokus til låtene som kom med på Toys.»

Noen ganger låter Aerosmiths tredje plate som en jamming med Rolling Stones og New York Dolls regissert av Benny Hill. Som for eksempel når Tyler leverer Uncle Salty og den snuskete Big Ten Inch Record med underfundig humor.

Men de virkelige perlene på Toys In The Attic

utgitt

1987 produsent Mutt Lange

D

ef Leppard lot ingen være i tvil om hva de hadde tenkt å oppnå: De ville bli verdens største band, og de var klar for å gjøre alt for å nå målet.

Hadde de visst hva «alt» skulle innebære, hadde de kanskje sluttet og tatt en jobb i en hamburgersjappe i stedet. Men det er flaks at de ikke visste det, for platen som er resultatet av den harde kampen bandet måtte kjempe, viste seg å bli et av Storbritannias klassiske rockealbum.

I februar 1984 var Def Leppard allerede store, i alle fall i USA. Bandet – som hadde sin spede begynnelse i en skjefabrikk i Sheffield – hadde spilt utallige konserter og solgt millioner av platen Pyromania da de møttes i et leid hus i Dublin for å begynne arbeidet med den nye platen.

De var urolige, for å si det mildt. Etter suksess kommer kravene fra alle kanter – fans, management, plateselskap. Alle vil at det neste du lager er bedre enn et du laget sist.

Men ingen kan fortelle deg hvordan. Trommis

80 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 80

11.01.2019 14:14

utgitt

1975 produsent Jack Douglas

må sies å være Sweet Emotion med marimba og det hele, pre-Run-DMC-versjonen av Walk This Way (det sies at Perry skrev musikken til låten på bare fem minutter) og den nydelig orkestrerte balladen You See Me Crying.

Toys In The Attic ble utgitt 8. april 1975. Samme år kom også Led Zeppelins Physical Graffiti, Elton Johns Captain Fantastic og Bowies Young Americans, og vi kan trygt si at den fortsatt holder seg godt.

Tre uker etter plateslippet var bandet ute på turné igjen – nå som hovedband. Turneen varte et helt år. De avsluttet passende nok i New York. Under­tegnede, den gang elleve år, befant seg på denne seiersstolte konserten i Madison Square Garden.

«Med Toys In The Attic visste jeg at vi hadde lyktes», sa Tyler. «Det er en seiglivet plate, den kommer til å bli husket og spilt lenge etter at vi er borte.»

40 Def Leppard Hysteria

Rick Allen våknet opp etter en natt med festing og sa: «Dette er hysteri!» og dermed var de på rett spor …

«Vi var redde», husker vokalist Joe Elliott. «Vi hadde absolutt ingen ideer. Vi skjønte at vi ikke kunne skrive musikk mens vi var på turné, da måtte vi tenke på alle konsertene og intervjuene. Klarte vi å få noen ideer, ble vi stolte i stedet for å spørre om det egentlig var noe bra. Dessuten likte vi Pyromania så godt, og vi hadde levd med den i to år. Vi hadde ingenting å gå videre med.»

Et band som Def Leppard har allerede mye av maskineriet på plass. De vet hvordan man skriver en låt, hvordan man skaper drama og kontraster, og kan finslipe tekstene slik at publikum får det de vil ha. Haken denne gangen var bare at alt måtte være perfekt.

De hadde heldigvis med seg Robert John «Mutt» Lange, produsenten som hadde fått dem til å prestere på bandets to forrige plater, High’n’Dry og Pyromania. Lange var i praksis et

sjette bandmedlem, han var allerede en del av organisasjonen og fungerte til og med som medkomponist på låtene. «Det er mange band som ikke slipper til produsenten», kommenterte han. «Def Leppard slapp meg til uten forbehold.»

Animal var den første singelen (Women i USA), og den var deres første hit i Storbritannia – et veldig godt tegn.

De neste månedene ble ytterligere fem låter sluppet som singler mens bandet var på turné.

De opptrådte på en sirkelrund scene i midten, noe som gjorde at de var nødt til å fraktes fra scenen til bakrommet gjennom publikum i tøytraller.

Endelig smilte lykken til Def Leppard.

Salgstallene stoppet imidlertid noe opp og havnet på rundt fem millioner (en stor suksess for ethvert annet band). Men så begynte danserne på strippeklubbene å bruke Pour Some Sugar On Me som bakgrunnsmusikk. Ryktet gikk, og dermed begynte låten å gå på høy rotasjon rundt

om på amerikanske radiostasjoner. Plutselig solgte platen titusenvis av eksemplarer hver dag.

Til slutt hadde den solgt 16 millioner.

Hvis det er én låt som oppsummerer Def Leppards filosofi, må det være Pour Some Sugar On Me. Den er enkel, den setter seg fast i hjernen, den er påvirket av ulike strømninger, og teksten er underfundig og underholdende. Den er i samme gate som I Love Rock’n’Roll, bare at den har mer av alt – fint arrangerte gitarer, solid allsangfaktor og en sterk melodi.

Elliott sammenfattet både hemmeligheten ved å lage en klassisk plate og hva det kan føre til da han sa: «Vi ble kommersielle uten å gi avkall på oss selv. Vi hadde til hensikt å bli verdens største band. Og for en kort stund var vi det.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 81

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 81

11.01.2019 14:14

39 The Doors

L.A. Woman

D

utgitt

1971 produsenter Bruce Botnik og The Doors

et er vanskelig å si nøyaktig hva det er som gjør at The Doors’ musikk og mystikk forfører hver nye generasjon av musikkelskere. Hva det enn er, så finnes det definitivt på den bluesbaserte platen L.A. Woman. Den har driv og groove, den er romantisk og kamplysten og innehar noen av The Doors’ beste verk, som The WASP (Texas Radio And The Big Beat), L.A. Woman og Riders On The Storm …

November 1970. Sunset Sound, 6650 Sunset Boulevard. Jim Morrison, Robby Krieger, Ray Manzarek, John Densmore, tekniker og produsent Paul A. Rothchild sliter seg gjennom øvingene til The Doors’ sjette studioplate. Det er særs dårlig stemning.

Bandet har skranglet seg gjennom en skranten liste av materiale, deriblant skissen av det som skal bli L.A. Woman, grunn­ akkordene til Riders On The Storm, litt bluesjamming og låtene Hyacinth House og Latin America.

Sistnevnte var en kandidat til Michelangelo Antonionis film Zabriskie Point. Etter at The Doors hadde spilt den live for regissøren, takket han nei til låten.

«Vi spilte så hardt at vi sprengte trommehinnene hans», sier The Doors’ trommis John Densmore.

Heller ikke produsent Rothchild er imponert. Han sier: «Vet dere hva? Jeg orker ikke dette mer. Det funker ikke.

Musikken låter som cocktailjazz. Den er fæl. Produser den selv, jeg klarer ikke.»

Bomben har falt. Rothchild tar tingene sine, gir alle en rask klem og går derfra.

Ray Manzarek husker den dagen. «Vi lot Paul få høre på oss, men han kjedet seg. Vi spilte låtene elendig – med Jim – men det var ikke noe chi, ikke noe energi. Vi hadde ikke lyst til være der i Sunset, og Paul klarte ikke å få oss i gang.

Akkurat det hadde han rett i. Så fort han forlot rommet, begynte vi på L.A. Woman.»

Etter at Rothchild hadde forlatt bandet, satte de seg på en restaurant og vurderte alternativene. Sunset var uaktuelt, det samme var det å dra tilbake til Elektras eget studio. Krieger tilbød seg å produsere, men Morrison hadde en plan.

«Hvorfor spiller vi ikke inn i øvingslokalet, på The Doorskontoret? Vi trives jo der. Bruce – du kan produsere sammen med gutta. Du vet hvordan man gjør det», sa han med et smil.

Da sjefen i Elektra, Jac Holzman, først gikk med på det, forvandlet Bruce Botnick The Doors’ øvingslokale på 8512 Santa Monica Boulevard ved hjørnet av La Cienega til et studio.

Den okkuperte toetasjes bygningen lå rett ved billige hoteller, strippeklubber, spritbutikker og burlesque­barer – en bydel helt etter Morrisons hjerte. Det gamle åttespors miksebordet fra Elektra som The Doors hadde brukt på

Strange Days, tok Botnick og dro med seg over gaten og rigget seg til i andre etasje med mikrofon, slik at han kunne kommunisere med bandet som befant seg utenfor synsvidde i underetasjen.

Densmore hadde ingen innvendinger. «Jeg brukte det samme trommesettet som på den første platen», sier han.

«Jeg sa til Ray at jeg ville ha den samme følelsen som Miles Davis hadde på Live At Carnegie Hall der det ble gjort feil, men at det er lidenskapen som er det viktigste.»

Jim Morrison var ganske nykter under de første innspillingsdagene, i alle fall til å være ham.

I slutten av november var fem av i alt ti låter på L.A. Woman nesten ferdige. Åpningslåten The Changeling var tatt fra en av Morrisons notatbøker fra 1968. Det var en klassisk rockelåt à la Roadhouse Blues med mantraet «I had money, I had none». Det oppsummerte Morrisons syn på livet. En soleklar singel, mente bandet. Robby bidro med Love Her Madly, en av hans «jenter driver meg til vanvidd»-låter. Jac Holzmans insisterte på at den burde bli platens første singel.

Slik ble det, og en uke før Morrison dro til Paris i mars 1971, kom singelen ut. Krieger foreslo Riders On The Storm, men det var det ingen som ville høre på.

Hyacinth House var en fellesinnsats, arrangert av Manzarek, mens Morrison og Krieger fant på grunnstrukturen, steine som skjærer i Robbys idylliske strandhus i 1969. Latin America ble omdøpt til L’America.

Originalsporet lot de stå urørt, men Morrison la på et gutturalt «fuck», og Botnick la phaser på Densmore trommebreak. Teksten handler om da Jim Morrison tok en kort ferie i Mexico med drikkevennene sine. Diktet i låten The WASP (Texas Radio And The Big Beat) er lagt oppå en marsjtakt, og kombinert med trommene med phasereffekt var dette nok et mesterverk fra 1968 som de hadde framført live mange ganger før de til slutt spilte den inn.

The Doors brukte bassgitar på alle låter unntatt L’America.

Botnick hadde leid inn den erfarne Jerry Scheff som akkurat hadde avsluttet en jobb med Elvis Presley i Las Vegas.

Morrison var Elvis-fanatiker og dermed overbegeistret. Det var også trommis Densmore.

«L.A. Woman ble spilt inn i en tilstand av stor begeistring», minnes Manzarek. «Vi la virkelig sjela vår i den låten. Det handlet om å gi jernet fullstendig. Det føltes som om vi var på Route 101, veien fra Bakersfield til San Francisco. Du kan høre entusiasmen. Velkommen til Los Angeles!»

Platen med samme navn som låten ble utgitt i april 1971 og kom inn på topp-ti-listene få uker senere. Det var en total seier samtidig som det var dypt tragisk. Den ble Jim Morrisons siste plate med bandet.

82 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 82

11.01.2019 14:14

RB/REDFERNS/GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 83

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 83

11.01.2019 14:14

38 Dio

Holy Diver

D

io var egentlig mest kjent som supervokalisten som forlot Rainbow før bandet nådde listene, og som mannen som erstattet Ozzy i Black Sabbath. Ronnie James Dio fikk også en pangstart med solokarrieren sin – dette var det tredje albumet han sang på som skulle bli en framtidig klassiker. Holy Diver er en suveren heavy metal-debut, et bombastisk verk han utførte med glans.

Det var en ny start for Ronnie. Men han tok fortiden med seg ved å velge å samarbeide med to tidligere bandkolleger (tidligere Rainbow-bassist Jimmy Bain og tidligere Sabbath-trommis Vinny Appice). Fortiden viste seg også i den storslåtte musikken. Han gjorde også den genistrek å hyre en 19-årig gitarist ved navn Vivian Campbell som ga bandet et friskt og moderne anstrøk.

Vivian Campbell sov da han fikk forespørsel om plassen i Dios band. Det var midt på natten, og faren hans vekket ham og sa det var

en full skotte i telefonen. Det var Jimmy Bain som ringte fra et hotellrom med Dio og Appice i bakgrunnen og spurte om han ville prøvespille for bandet i London dagen etter.

Det var ingenting å lure på for Campbell.

Faren ordnet med flybillett, og så fløy han til London neste dag med gitaren som eneste bagasje.

Med Campbell med på laget begynte ting å skje. Etter få uker var de i Los Angeles og jobbet i Sound City Studios i Van Nuys. Det var bygget rundt et gårdsrom med øvingslokale på den ene siden og innspillingsstudio på den andre. Dio hadde to låter ferdig – Holy Diver og Don’t Talk To Strangers – de andre låtene ble skrevet i studio.

De øvde i øvingsrommet, og etterpå rullet de utstyret over gårdsplassen til studio for å spille inn. Materialet var et lappeteppe av ulike ting, eldre låter som Jimmy Bain og Vivian Campbell bidro med, de to låtene som Dio og Appice hadde jammet på før de dro til

London, og så noen låter de slengte sammen og spilte inn i siste sekund.

På tittelsporet står Dio som opphavsmann alene, men han har muligens «lånt» litt uten å vite det. Teksten handler om å ri på tigrer og om å være «down too long in the midnight sea» (som kan være en referanse til Lucifers fall i Johannes’ åpenbaring eller bare tull og tøys, avhengig av hva man tror). Den kom bare fra ham, men takten på låten minner mye om Survivors Eye Of The Tiger som var en stor hit da Ronnie og Vinny jammet hjemme hos vokalisten. Uansett hvordan det var, insisterer Bain på at låten var mer et samarbeid enn at Dios lagde alt selv.

En annen sentral låt på platen var Rainbow In The Dark, og den kom definitivt ut av et samarbeid. Riffet var fra en Sweet Savage-låt som het Lady Marianne.

«Vi spilte den for Ronnie, og han begynte med en gang å synge melodien over den», sier Campbell. «Og så satte Jimmy seg ved sin lille Yamaha og fant på keyboardtemaet. Sangen

utgitt

1972 produsent Jimmy Miller

D

a dobbeltalbumet kom ut, fikk det mer ris enn ros, men med tiden har det blitt revurdert, og nå mener mange at den er en av Rolling Stones’ beste plater. Det til tross for (eller kanskje på grunn av) at platen inneholder ganske få Stones-favoritter.

Den er noen ganger mørk og dyster, noen ganger rask og rocka – man må høre den flere ganger for å få med seg alle detaljene.

De første anmeldelsene var i beste fall forsiktige. «Exile fanger deg ikke like umiddelbart som deres forrige album, Sticky Fingers», skrev Sounds i mai 1972. Men med tid og stunder har denne gnistrende, mangslungne dobbelt-LP-en blitt løftet fram som en av tidenes beste rockeplater.

Exile On Main St. er det roligste, mest funky og soulaktige albumet som Stones har laget.

Heroinmisbruket til Keith Richards tilfører platen et dekadent skinn, illustrert gjennom den sløye Tumbling Dice, som også ble en hitsingel.

«Vi kalte den Exile fordi vi rett og slett ble

84 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 84

11.01.2019 14:14

utgitt

1983 produsent Ronnie James Dio

var faen meg ferdig på ti minutter.»

De jobbet tilsynelatende godt sammen. På låten Straight Through The Heart prøvde Bain, Campbell og Appice ut et riff som bassisten hadde med seg fra Wild Horses. Dio bidro med melodien. Den mektige Invisible så dagens lys mer som en tilfeldighet. «Vi hadde et riff», husker Appice.

«Da vi kom neste kveld, røyka vi en hel masse gress, og teknikeren satte inn båndet slik at det ble spilt inn baklengs. Vi satt bare og lo av det, men snart sa vi: ’Vent litt, dette er jo bra!’ Så det endte med at vi lærte oss å spille riffet baklengs. Og det er den andre delen av Invisible. Det er riffet både forlengs og baklengs.»

Men det var ikke helt stressfrie omgivelser.

«Stemningen var alltid litt mer spent når Ronnie kom på øving», sier Campbell med tanke på friksjonen mellom bandmedlemmene.

Likevel er Holy Diver en helstøpt klassiker: et moderne metalalbum som har sine røtter i Zeppelin, Lizzy og selvfølgelig Rainbow.

37 Rolling Stones

Exile On Main St. utvist fra England», fortalte Richards til Classic Rock. «Det var enten det eller feie gatene.»

Det høres kanskje dramatisk ut, men Rolling Stones var i store økonomiske vanskeligheter i begynnelsen av 1970-tallet. De hadde enorm skattegjeld, og da skattesatsen gikk opp til 93 prosent under Labour-regjeringen, ble det umulig å tjene nok penger for å betale på gjelden. Keith tok skattekravet personlig. Han mente at det var nok et maktmiddel fra myndighetene for å slå beina under Rolling Stones.

«Holdningen i bandet var at vi måtte vise dem at vi er harde, og bevise at de ikke kan knekke Stones bare ved å kaste oss ut av landet», forteller Keith. «Vi så på hverandre og sa: ’Greit, vi stikker og lager platen et annet sted.’»

Bandet med familiene flyttet til Sør-Frankrike.

«Hvis det skal bli Frankrike, må det bli rivieraen, kompis.» Somerset Maugham pleide å kalle det «en solfylt plass for lyssky mennesker» – og det passet jo bra. Keith flyttet inn i Villa Nellcôte i Villefranche-sur-mer.

Under krigen hadde Nellcôte blitt brukt som Gestapos hovedkvarter (det var fortsatt hakekors inngravert i luftelukene). Siden det ikke var noe annet passende innspillingslokale i nærheten, brukte bandet kjelleren i huset. Her fikk de inn mobilt innspillingsutstyr som de leide av BBC, som i sin tur brukte dette til sportsarrangementer.

«Det var skikkelig bra utstyr, som et stort kontrollrom på hjul. Men det ble mye halvdårlig improvisering, ettersom vi aldri hadde spilt inn utenfor et studio før, og denne kjelleren var …

Altså, jeg kan fortsatt kjenne lukten. Hver gang jeg ser på omslaget, kjenner jeg lukten av noe fuktig, oljeaktig og støvete.»

Kjelleren i Nellcôte ble delt opp i mindre rom, og lastebilen med innspillingsutstyret sto parkert utenfor. Derfor var kommunikasjonen mellom musikerne, produsenten Jimmy Miller og teknikeren Andy Johns heller tilfeldig, for å si det mildt. Men i løpet av sommeren 1971 jobbet Rolling Stones iherdig i lange økter, gjerne utover natten, og smått om senn begynte det å bære

frukt.

«Mange av låtene begynte med en idé. Mick [Jagger] spiller munnspill, du henger deg på, og før du vet ordet av det har du en låt på gang, en idé som funker. Det er kanskje ikke en ferdig låt, man bør ikke presse for hardt på.»

Mick var ofte fraværende mens de spilte, han var i stedet sammen med sin gravide kone Bianca som han giftet seg med en måned før. Noe av magien på Exile On Main St. kom av samarbeidet som utviklet seg mellom Keith og medgitarist Mick Taylor.

«Brian [Jones] og jeg byttet på rollene. Det var ingen klar grense mellom solo- og rytmegitar, men med Micks spillestil var jeg nødt til å omjustere bandet, og det ble lyrisk og vakkert.

Han var en god sologitarist. Jeg elsket å spille med Mick Taylor.»

Synergien hos gitaristene lønte seg. Exile On Main St. er Stones på sitt aller beste.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 85

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 85

11.01.2019 14:14

36 Nirvana

Nevermind

N

evermind er ikke bare en plate som solgte mye, det finnes plater som har solgt mye mer. Den er heller ikke bare en samling legendariske låter. De tolv låtene på albumet definerte en hel generasjon, og på 90-tallet var Nirvana nær ved å revolusjonere rocken. Dessuten virket det som om den kom ingensteds fra. Seattle-trioen (vokalist og gitarist Kurt Cobain, bassist Krist Novoselic og den nye trommeslageren Dave Grohl som erstattet Chad Channing) hadde allerede imponerende mesterverk bak seg; garasjerock med pønketilnærming. Men med Nevermind satte de listen høyere enn noen gang.

Det som gjorde at Nevermind antakelig ble 90-tallets viktigste plate, var låtene. De var kompromissløse. Kurt Cobain skrev om seg selv, men samtidig om oss alle sammen.

«Hemmeligheten» hans var at han snakket direkte til seg selv. På samme måte som Axl Rose hadde gjort på Guns N’ Roses’ Appetite For Destruction fire år tidligere, anstrengte ikke

Cobain seg for å nå ut til massene, men dro dem i stedet inn i sin verden. Her var angsten, tvilen, frustrasjonen og sinnet som hvem som helst kunne ta del i.

Smells Like Teen Spirit er ikke bare en hyllest til Generasjon X, den uttrykker også selvforakt og usikkerhet. Låten definerer den unge generasjonen for over 25 år siden og er fortsatt så godt som perfekt. Åpningssporet på Nevermind vekker kanskje ikke begeistring, men når Smells Like Teen Spirit setter i gang og det er en stund siden du har hørt den … Du får gåsehud. Garantert.

Ved en anledning sa Novoselic at In Bloom «hørtes opprinnelig ut som Bad Brains, og så gjorde Kurt den til en poplåt». Den kunne godt ha hørtes ut som Bad Brains, men Cobain sto beinhardt imot hardcore-retningen og utviklet heller på mesterlig vis de vakre sangharmoniene med Grohl.

Come As You Are er Cobains The Beatles-øyeblikk. Så bra er den. Denne låten er mer enn Nirvana (og Killing Joke hvis låt Eighties tjente som inspirasjon til hovedriffet), den sprenger rockemusikkens

grenser og skaper en egen popmusikksjanger. Choruspedalen gir gitaren en undervannseffekt som gjør at låten blir enda finere og viser at Nirvana evner å gjøre det originale lett tilgjengelig når de føler for det.

Den er laidback, samtidig som Grohls trommespill signaliserer noe annet. Låten har alt du vil ha av Nirvana. Come As You Are er Neverminds seiersrunde og antakelig den ultimate Nirvana­-låten.

Nevermind handler imidlertid ikke bare om piggtrådgitarer og fantastiske melodier. Something In The Way spilte Cobain opprinnelig inn på den slitte gitaren sin. Grohl og Novo­selic spilte inn sine deler i etterkant. Det enkle, hjerteskjærende refrenget er et strålende eksempel på at Cobain kunne lage et pop­ hook.

Celloen gir låten en trist stemning. Det improviserte, skjulte bonussporet på slutten av platen, Endless Nameless, skiller seg på alle måter fra resten av Nevermind. Den føles som et støyende Melvins-aktig angrep på sansene. Men det er greit for oss.

Polly er enda en akustisk låt, og den gir lytteren frysninger, den er til og med mørkere enn Something

utgitt

1991 produsent Rick Parashar

P

earl Jam har etter hvert beveget seg vekk fra mainstream-sjangeren, men deres beste plate er like fullt deres mest kommersielle – den fremragende debuten

Ten. I stedet for å grave seg ned i sorgen da vokalisten i bandet deres Mother Love Bone døde, dannet gitarist Stone Gossard og bassist Jeff Ament et nytt band. Så ble vokalist Eddie Vedder og gitarist Mike McCready med, og Pearl Jam var et faktum.

Ungdommen i 1991 var bortskjemte. Side A på opptakskassetten C90 i den klumpete walkmanen kunne bestå av Nirvanas Nevermind, og på side B kunne man finne Ten, Pearl Jams debutalbum og rivalene fra Seattle.

Dette var musikk som fikk duge for de livstrøtte tenåringene og deres problemfylte tilværelse. Både geografisk og tidsmessig lå begge albumene tett, og begge satte standard for grønsjbevegelsen som vokste fram. Men den eneste fellesnevneren var egentlig den negative livsanskuelsen som Kurt Cobain og Eddie 86 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 86

11.01.2019 14:14

utgitt

1991 produsent Butch Vig

In The Way … Den forteller historien om Gerald Friend som kidnappet, voldtok og torturerte en 14 år gammel jente. Til tross for det grufulle emnet (som Cobain mesterlig skildrer, blottet for empati), er låten en klassiker. Den motbeviser også oppfatningen om at Nirvana bare dyrket modellen svakt–sterkt. Låten bygger på en enkel bassgang, og Chad Channing som spiller trommer på akkurat denne låten, slår forsiktig på ridecymbalen. Og det er alt. Ikke noe mer dilldall. Polly er både vakker og fryktelig.

Til syvende og sist er Nevermind en påfallende mørk plate. Musikken er naken, kald og dyster – det motsatte av det man ville forventet av en kommersiell megasuksess. Og lytter du nøye, hører du hviskingen fra demonene som skulle ta Cobains liv tre år senere. Nevermind er mer enn noe annet Kurt Cobains uttrykk for vilje og motvilje, hvor han prøver å forstå verden og hvordan han skulle takle følelsen av ikke helt å høre hjemme i den.

35 Pearl Jam Ten

Vedder delte.

Når man hører på hele Ten, er det nesten som fråtsing, omtrent som å spise for mye sjokolade.

Nivået er akkurat som på en greatest hits-plate, og det låter fortsatt deilig mektig. Åpningslåten Once har alltid blitt undervurdert, men det er et av platens sterkeste spor og bygger på en besnærende vokal og et snikende riff. Vedder skildrer en hevnlysten gærning som ikke lar seg stoppe av noe som helst, det er en låt som gir deg gåsehud og gir deg lyst til å knytte nevene. Den introduserte Pearl Jam som et band man burde ta på alvor.

Det kan virke som om Pearl Jam har problemer med Even Flow og synes at gløden som lå i demoversjonen, forsvant når de spilte den for mange ganger. («Jeg vet ikke hvorfor vi ikke brukte demoinnspillingen i stedet», sa den opprinnelige trommisen Dave Krusen, «jeg vet bare at den føltes bedre.») For alle oss andre var versjonen som endte på Ten et skikkelig høydepunkt, som ble drevet framover av et mektig, men likegyldig riff og med en tekst som handlet om hjemløshet uten å gå

lytteren på nervene.

Riffet på Alive har blitt en klassiker, 90-tallets Layla (Mike McCready innrømmer forresten at han lånte det av Kiss-låten She).

8. januar i Texas sto en tenåring og skjøt seg foran klassen. Han het Jeremy Wade Delle. Det skulle bli bakteppet for Vedders kanskje sterkeste tekst.

Den blodige MTV-videoen var sensasjonspreget, men låten er udødelig. Det er rart å tenke på at Jeremy nesten ikke kom med på Ten fordi de slet med å få til dynamikken. «Men i dette tilfellet», forteller Ament, «lønte det seg å holde ut.»

De nevnte låtene er i godt selskap. De honningdryppende versene i Black gjør at de bitre refrengene treffer enda hardere. Epic overtalte bandet til å gi ut Black som singel nummer fire fra Ten. Låten er litt utypisk. Den beveger seg fra de mest likeglade versene i rockens historie over til et plagsomt refreng, og når Vedder lirer av seg de knusende linjene «I know you’ll be a star in somebody else’s sky, but why can’t it be mine?» kjenner man et

kaldt gufs av gjenkjennelse. Fantastisk.

Men de beste øyeblikkene er dem man har glemt. Den spøkelsesaktige klangen i for eksempel Garden, skjønnheten i Release eller hva med Oceans som er både vimsete og briljant. Sistnevnte er merkelig, men glødende vakker – en av de tidlige tegnene på at Pearl Jam kunne skifte gir. Alle låtene bidrar med ulike nyanser til platen som trollbinder oss, og med det bekrefter de at Pearl Jam var for fargesterke til bare å ville male med én pensel.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 87

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 87

11.01.2019 14:14

34 Ozzy Osbourne

Blizzard Of Ozz

M

utgitt

1980 produsenter Ozzy Osbourne Randy Rhoads Lee Kerslake Bob Daisley

ange regnet med at Ozzy var ferdig i bransjen da han ble kastet ut av Black Sabbath. Men med Sharons hjelp kom han på fote igjen, og på et eller annet vis klarte han å lage et strålende album – med litt drahjelp av gitargeniet Randy Rhoads, bassisten Bob Daisley og trommeslageren Lee Kerslake. Med låter som Crazy Train, Suicide Solution og den herlig fjollete Mr Crowley etablerte Ozzy seg som en artist som sto på egne bein.

La oss spole tilbake til 1979. Det var tøffe tider for Ozzy Osbourne.

Han ble kastet ut av Black Sabbath og bodde på Le Parc hotell vest i Hollywood. Her satt han og sturet i ruinene av sin karriere som et håpløst og ensomt dyr i bur. Han var tilsynelatende helt klar på at dette var slutten på visa. «Jeg tenkte faktisk at dette var slutten for meg», innrømmer han til Classic Rock tre tiår senere. «Jeg hadde fått sparken. Jeg drakk og dopet meg hver dag i tre måneder. Gikk aldri ut. Dro ikke fra gardinene engang.« Inn i denne scenen av fornedrelse og selvmedlidenhet trådte Sharon Arden. Hun var steinhard i klypa, men hadde masse kjærlighet. Hun hadde ikke fylt tretti år engang, men var likevel en tøff rock’n’roll-autoritet, opplært av faren Don Arden. Hun var den eneste som kunne stable den vingeklippede vokalisten på beina. ”Sharon kom innom en morgen og sa: ’Ta deg sammen.

Jeg skal være manageren din,’» minnes Ozzy med dårlig skjult beundring. «Da hun først kom inn i bildet, begynte ting å skje. Sharon fortjener all mulig kred for at hun fikk meg til å lage denne platen.»

De måtte ha prøvespillinger for å finne musikere til Ozzys første plate etter Black Sabbath, og det ble annonsert ved å henge opp en lapp på en tavle ved et øvingslokale i Los Angeles. Det gikk måneder, men så dukket den unge gitaristen Randy Rhoads opp. Ozzy opplevde det «som om Gud kom inn i livet mitt». De forlot USA for å skrive låter sammen i Ozzys hus i Stafford i West Midlands.

«Randy var en sånn type som satte seg i bilen med en roadie og dro rundt i England og tok gitarleksjoner hvis han hadde en frihelg», sier vokalisten. «Han så antakelig mer av England enn jeg noen gang har sett.»

Rhoads og Ozzy var en perfekt kombinasjon. «I Sabbath skrev de bare noe og sa: ’Tenk på noe du kan synge til dette’», forteller Ozzy. «Jeg hadde stemme til det i studio, men med en låt som Sabbath Bloody Sabbath funket det

ikke på scenen. Randy var den første fyren i hele min karriere som faktisk tok hensyn til det. Da jeg fikk melodien til Goodbye To Romance i hodet – den beatlesaktige balladen – sang jeg den for ham, og han sa: ’Vi prøver denne tonearten.’ På den måten hjalp han meg mye.»

Ozzys image som satanisk mørkefyrste hang igjen fra tiden med Sabbath, men på Blizzard Of Ozz var det både lys og mørke. Den ble spilt inn på Ridge Farm Studios i mars og april 1980.

«Jeg liker å gå i studio og lage en plate», sa han. «Hvis det bare er headbanging fra start til slutt, synes ikke jeg det er et ordentlig album, da er det bare masse støy.

Jeg er av den gamle skolen. I Black Sabbath spilte vi jazz og alle mulige stiler, hver låt var ikke som Iron Man. Alt som gjorde platen bedre.

Så da Randy spurte: ’Har du noe imot at vi tar med et klassisk, instrumentalt [Dee] stykke også?’, svarte jeg: ’Hvorfor spør du meg om det, for faen? Det er din plate også. Bare gjør det!»

Bredden var synlig også i tekstene. Ozzy skrev om okkultisten Aleister Crowley, hotellets pay-per-viewpornokanal («Randy pleide å kalte filmene bone movies») og så den kontroversielle Suicide Solution som førte til at et foreldrepar fra California la an sak mot bandet fordi tenåringen deres skjøt seg mens han hørte på låten. «Men hvis du hører på teksten, handler den ikke om selvmord som en løsning», hevder Ozzy. «Den handler om å drikke. Om Bon Scott, faktisk – om å drikke seg i hjel.»

Det var kanskje litt drøyt av Ozzy å dømme andre for deres drikkevaner. Selv om Sharon hadde fått ham opp og stå, er det feil å tro at Blizzard Of Ozz er et nyktert album. «I alle bandsituasjoner jeg har vært i, har den første platen alltid vært morsomst», reflekterer Ozzy. «Den første platen er alltid morsomst fordi man har alt å vinne og ingenting å tape. Det var en fantastisk atmosfære da vi spilte inn Blizzard Of Ozz. Sharon kom ned, vi dro på puben, ble drita fulle, dro tilbake, hadde det gøy … massevis av sprit og dop. Men når det blir butikk av det, blir det bare dritt. Jeg skjønner fortsatt ikke dette med butikken. Det er kona mi som er manager.»

Men selv en nybegynner i musikkbransjen skjønner at butikken gikk bra. Blizzard Of Ozz kom ut i september i 1980 og endte på sjuende plass på albumlisten i Storbritan­nia. I USA solgte den til platina etter å ha ligget på listene i to år.

Bare ett år etter at han hadde gitt opp alt, var Ozzy Osbourne tilbake i toppen. Blizzard Of Ozz er en triumf, og det høres.

Ozzy framstår med en glød som han ikke helt har klart å matche siden.

88 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 88

11.01.2019 14:14

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 89

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 89

11.01.2019 14:14

33 Rush

Moving Pictures

A

lbumet Moving Pictures kom ut i 1981 og gikk inn på topp fem-listene både i Storbritannia og USA. Den solgte til fire ganger platina i bandets hjemland, Canada. Til å være en plate av Rush er det litt av en bragd. Platen er en blanding av tunge riff, new wave og 80-tallsteknikker. Bandet lukket dermed døra til silkekimonoene og science fiction-eposene som preget Rush på 70-tallet. De omfavnet den nye vakre verden. På 70-tallet var Rush desidert mestere når det gjaldt progressiv hardrock, de var berømte for sine enorme konseptstykker som gikk over hele LP-sider. Med den første platen deres på 80-tallet – Permanent Waves – hadde det skjedd en merkbar forandring.

«Vi begynte å skrive i en mer sparsommelig, økonomisk form», sier gitarist Alex Lifeson.

Resultatet ble hitsingelen The Spirit Of Radio, en briljant rockelåt som er komprimert til mindre enn fem minutter. Og teksten passer perfekt til den mer direkte talen. Trommisen Neil Peart har skrevet alle tekstene i Rush siden 1975 og hadde inntil nå hentet

inspirasjon i eldre mytologi og science fiction. Men på Permanent Waves var tekstene hans enklere og innholdet mer jordnært. Åpningslåten Tom Sawyer sammenfatter det nye, moderne Rush. Det er en kraftfull og godt arrangert rockelåt med både direkte og dypt filosofisk budskap. «Tom Sawyer har blitt en slags signaturmelodi for oss», sier Alex Lifeson.

«Musikalsk sett er den veldig mektig, og teksten har en slags åndelighet som appellerer til mange. Det er som en hymne.»

«Synthesizeren er en viktig del av Tom Sawyer», fortsetter han. «Vi fikk til en god integrasjon mellom oss tre og keyboardet. Vi klarte å beholde følelsen av å være en trio. Dessuten har vi alltid tenkt at vi vil klare å framføre hver låt så nært opptil originalen som mulig når vi spiller live, så Tom Sawyer er skrevet med det i tankene. Det er ingen rytmegitar under gitarsoloen eller noe sånt.»

Låten var avgjørende for utviklingen i bandet.

Geddy Lee framholder at musikkstykket sier mye om Rush tidlig på 80-tallet. I løpet av tiåret

fikk keyboardet en mye mer framtredende plass i bandets lydbilde. Mer enn tretti år senere har låten fortsatt den samme kraften og budskapet i seg. «Det er noe i teksten som mennesker relaterer veldig sterkt til», sier Lifeson stolt. «En følelse av selvstendighet og eventyr. Det er rett og slett en av de spesielle låtene.»

«Moving Pictures var annerledes for oss fordi mye av det ble gjort ved hjelp av jamming», sier Lifeson.

«Mye av materialet på platen ble skrevet på gulvet.

Sånn var det definitivt med Tom Sawyer. Vi øvde på en liten gård utenfor Toronto. Vi gikk bare inn og jammet og utviklet låtene på den måten.»

Neil Pearts evne til å fortelle historier kommer tydelig fram i Red Barchetta. Denne evnen ble enda mer nyansert på 80-tallet. Før trengte de en hel LP-side for å fortelle en historie om et framtidig samfunn der musikk er bannlyst, nå klarte de det på seks minutter og ti sekunder. Alt du trenger å vite om Red Barchetta, er at den utspiller seg i en framtid der biler er forbudt, men hvor en ung mann låner onkelens «old machine» og blir jaget av en mann i en

utgitt

1976 produsent Bill Szymczyk

H

otel California kom ut 8. desember 1976, to uker etter Sex Pistols’ Anarchy In The UK. Man kan knapt forestille seg to mer diametralt forskjellige plater. Eller kan man det? På denne tiden virket pønken som skapt for å rense bort alle gamle countryrockeband som Eagles fra jordas overflate. Deres femte studioalbum er en av datidens mestselgende ved siden av Fleet­wood Macs Rumours. Tar du en nærmere lytt, kan du høre et band som er desillusjonert av den politiske og sosiale utviklingen i sin samtid og som kritiserer kommersialismen og overflodssamfunnet.

Vil du ha pønk? Disse fem «middelklassefyrene fra Midtvesten» (ifølge Don Henley) kom ikke for å oppfylle myten om Vestkysten, men for å begrave den. Hotel California kunne ha vært et kroneksempel på bekymringsfri landeveisrock, men platen forteller en mørk historie – særlig med tanke på at den ble en kommersiell braksuksess (den har solgt 32 millioner eksemplarer til dags dato). Mens Rumours skildret hvordan

90 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 90

11.01.2019 14:14

utgaven

1981

produsenter Rush och Terry Brown

«gleaming alloy air car … two lanes wide».

Samtidig med at Rush dyppet tærne i reggae og pop, skrev de låter som YYZ – en kompleks instrumental med en innledning som låter som noe fra en King Crimson-plate fra begynnelsen av 70-tallet, som ingen orker å høre på helt gjennom.

Akkurat som La Villa Strangiato var YYZ perfekt konstruert for å stille sulten hos alle luft­gitarister, -bassister og -trommiser. Og som en ekstra fiffighet oppstår det vidunderlige øyeblikket på 2.53 da synthesizeren kommer inn.

En av Rushs mest minneverdige låter er Limelight, og den er også den som har mest spilletid på radio. Som alle ekte Rush-fans vet, handler teksten om Neil Pearts stadig sterkere følelse av isolasjon som vokste i takt med bandets suksess. Det beskrives i tekstlinjer som «one must put up barriers to keep oneself intact» og «I can’t pretend a stranger is a long-awaited friend». Soloen er fortsatt det beste Alex Lifesons vet å spille live.

32 Eagles

Hotel California samholdet i Fleetwood Mac smuldret bort, plukket Hotel California fra hverandre hippienes drøm om L.A. som et evig solfylt Utopia.

De høye salgstallene sier noe om lytterne i 1976 og deres lengsel etter realisme i rocken og at de fleste tross alt foretrakk myk rock i stedet for sinna pønk.

Ikke dermed sagt at Hotel California er pinglete pop. Ta for eksempel tittelsporet – countryreggae eller hva skal du kalle det? Har en låt noen gang bestått av så motsetningsfylte elementer? «On a dark desert highway, cool wind in my hair» – har to tekstlinjer noen gang beskrevet omgivelsene så levende? Dette er den mørke siden ved drømmen om California vi får høre om.

For de store radiostasjonene i USA var Hotel California det samme som Queens Bohemian Rhapsody var i Storbritan­nia – den litt for lange låten som ikke fulgte standarden på tre minutters lengde, men som ble spilt allikevel.

Dessuten er gitarsoloen slett ikke dårlig.

Sammen med Stairway To Heaven rangeres ofte

gitarsoloen som en av verdens beste, og det kan vi takke Don Felder for. Felder spilte inn en demo av låten et år før bandet spilte inn låten på platen.

Under innspillingen begynte han å spille en annen solo, noe som fikk trommis Don Henley til å avbryte opptaket. Felder forteller: «Don Henley sa: ’Stopp, det der er feil.’ Og jeg sa: ’Hva mener du med det? Vi skulle jo finne på en solo.’ Han sa: ’Nei, nei, nei, du må spille akkurat som på demoen.’» Felder var nødt til å finne fram demoen, sitte i studio og lære seg på nytt det han hadde spilt for et år siden.

Den opprinnelige låtrekken var lagt opp slik at den skulle fortelle en overordnet historie: Du blir ledet inn til Hotel California som en New Kid In Town, der lever du Life In The Fast Lane og tilbringer en del Wasted Time før du plutselig blir et Victim Of Love – og så videre. Life In The Fast Lane er et angrep på den borgerlige dekadansen, som er selveste Johnny Rotten verdig. Det var imidlertid en kjent sak at Eagles ikke var helt fremmed for det moralske forfallet selv, så der falt troverdigheten i budskapet litt gjennom. Men med det gitarriffet er alt tilgitt.

Andre høydepunkter på platen er Pretty Maids All In A Row, avslutningslåten The Last Resort og balladen Wasted Time.

Glem det med country. Det hadde fint gått an å skrive en avhandling om at Eagles er et bra soulband, og at Wasted Time – akkurat som tidligere One Of These Nights og I Can’t Tell You Why som kom senere – er en overlegen R & B-ballade, skreddersydd for Don Henleys silkemyke stemme.

For det er et interessant paradoks at Eagles var de jeanskledde middelklasseheltene som var ensbetydende med lett sommermusikk, samtidig som de kunne formidle høstens vemod. Produsent Bill Szymczyk sliper det ned til tålegrensen av sentimentalitet mens Henley maner fram følelsen av at en epoke er over.

Noe som er ganske presist observert.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 91

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 91

11.01.2019 14:14

31 Boston Boston

B

utgitt

1976 produsenter Tom Scholz og John Boylan

ostons debutplate ble sluppet i august 1976 og sendte sjokkbølger gjennom musikkindustrien. Det var en ordentlig Askepott-fortelling – et band som kommer ingensteds fra, setter verden på hodet og vekker til live en sjanger som i praksis lå for døden. For å komme dit brukte Bostons frontfigur Tom Scholz rundt seks år på å ignorere dem som rakket ned på prosjektet hans, han gjemte seg i en kjeller der han finpusset låtene, la på instrumenter og justerte partier til lydbåndet omtrent gikk i oppløsning. Noen lo av ham. Andre bekymret seg for sinnstilstanden hans. De fleste mente han burde gå ut litt mer i stedet for å klamre seg til en vill drøm som sakte gled ut av hendene hans. Men en dag ble alt forandret. Boston gjorde dem til 70-tallets største rockeband, et amerikansk fenomen som dominerte radiokanalene med et av tidenes mest solgte debutalbum.

Platen har solgt 17 millioner eksemplarer og selger fortsatt.

Donald Thomas Scholz ble født i 1947 i Toledo i Ohio.

Han jobbet hardt for å få utdanning og klarte å komme inn på det prestisjefylte Massachusetts Institute Of Technology (MIT). Etter eksamen jobbet Scholz med produktdesign som ingeniør for Polaroid Corporation. På kveldene spilte han i flere lokale band i Boston og drømte om en musikkarriere.

En drøm som skulle bli virkelighet.

Scholz opplevde at det ble en konflikt mellom spillejobber og innspilling, og bestemte seg for å konsentrere seg om det sistnevnte. Han bygget et studio med tolv spor hjemme, og det ble et perfekt sted å spille inn, evaluere og dissekere låter.

Han jaktet uavlatelig etter det perfekte. Men det førte ikke noe steds hen ettersom han ikke fikk napp hos noen plateselskaper.

Med seg i studio hadde Tom vokalisten Bradley Delp som på mange måter var hans hemmelige våpen. På dagtid jobbet han på fabrikk og laget deler til kaffemaskiner, på kveldstid var han amatørsanger som hadde sunget i flere band før han begynte å samarbeide med Tom. I begynnelsen ble alle demoene refusert i alle plateselskaper – til de havnet hos produsent Tom Werman på Epic. «Etter More Than A Feeling, som låt omtrent som den endelige versjonen, og halvveis inn i andre låt, stoppet jeg båndet. Jeg klarte nesten ikke å tro at denne musikken var tilgjengelig for oss», sa Werman.

Epic skrev kontrakt på én betingelse: Platen skulle spilles inn på nytt med en bestemt produsent. John Boylan ble hyret inn,

en studiovant ringrev som drev mest med countryrock. Boylan møtte Scholz, og han var enig i at demobåndet var sinnssykt bra og at det var meningsløst å spille det inn på nytt. De kokte sammen en historie som ville holde Epics fingre unna prosjektet, og Scholz dro hjem til studio for å ferdigstille platen.

Da Boston kom ut, nærmest eksploderte den i platemarkedet.

Den ble tiårets raskest solgte plate og skjøt enda mer fart da singelen More Than A Feeling ble sluppet. Scholz visste hele tiden at det var en spesiell låt, og valgte den som åpningslåt og albumets desiderte singel.

Drøyt 40 år senere er More Than A Feeling stadig hans og Bostons definitive signaturmelodi. Alt med låten er perfekt. Melodien, arrangementet, produksjonen, Brad Delps vidunderlig følsomme hovedvokal, en gitarlyd som ikke likner noen ting. Så har vi det jagende gitarriffet som faktisk likner noe. Det er et umiskjennelig forvarsel om Nirvanas Smells Like Teen Spirit. Låten kom inn blant topp fem i USA, og dermed tok det helt av for Bostons karriere. Den ble dessuten opphav til en helt ny undersjanger, Adult Orientated Rock, eller AOR. Boston bante vei for Foreigner, Journey, Toto og mange andre som fulgte etter. More Than A Feeling er utvilsomt Tom Scholz’ mesterstykke. Men ikke bare det – det er muligens verdens beste rockelåt.

Den nest beste Boston-låten kommer som låt nummer to på platen. Peace Of Mind har som så mye av Bostons musikk en oppløftende kvalitet – riffet, den bærende melodien og de briljante vokalene. Teksten har også en optimisme som skulle kjennetegne hele karrieren. Smokin’ er potente saker som tangerer Ted Nugents Just What The Doctor Ordered, Montroses Space Station No. 5 og Aerosmiths Toys In The Attic i klassen som epokens største rockelåter. Foreplay/Long Time var den lengste og mest komplekse låten på platen. Den er i to deler med en progrockaktig instrumental, Foreplay, etterfulgt av den mektige rockehymnen Long Time. En kritiker beskrev den som «et perfekt ekteskap mellom Yes og Led Zeppelin».

Plateomslaget er et blikkfang; store gitarformede romskip forlater en døende planet. For dem som ønsket seg et moderne lydbilde, hadde musikken det aller siste innen teknologi.

Gitarene hadde en helt ny lyd, utfyllende og veldig lange. Delps sang var som en åpenbaring – fra engleaktig hvisken til gjennomtrengende skrik. Låtene var arrangert på mesterlig vis og var briljant framført. Scholz hadde finslipt låtene i sju år, og han lyktes med å nå perfeksjon.

92 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 92

11.01.2019 14:14

GETTY IMAGES/RON POWNALL PHOTOGRAPHY

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 93

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 93

11.01.2019 14:14

30 Metallica

Metallica (også kalt The Black Album)

M

ed over 20 millioner solgte eksemplarer i hele verden er dette albumet et av tidenes mest solgte metalalbum. Det har samme navn som bandet, men er mest kjent som «The Black Album» (en passende referanse til The Beatles’ plate The White Album). Kvartetten fra San Francisco hadde solgt en million plater av Master Of Puppets fra 1986 uten å lansere en eneste singel eller musikkvideo. Men fem år senere var deres uttalte mål å bli mainstream, eller som trommis Lars Ulrich uttrykte det, «å kjøre Metallica ned i halsen på hver jævel i hele jævla verden».

Forrige plate, … And Justice For All var preget av dårlig produksjon og ble en skuffelse. Hvis Metallica skulle bli en global megasuksess – Lars hadde både Guns N’ Roses og Def Leppard i sikte – var de nødt til å skjerpe seg. Nå.

«Det var fortsatt bare ti radiostasjoner i USA som spilte dem», sa manager Cliff Bernstein for å illustrere hvordan de lå an. For en ambisiøs mann som Lars Ulrich var det ikke nok.

I løpet av forrige turné som besto av 240 konserter, hadde gruppen laget noe de kalte riffbåndet, en kassett med en samling riff som James Hetfield, Kirk Hammett og (den relativt nyankomne) Jason Newsted hadde spilt inn.

Innholdet skulle bli grunnmuren i Metallicas neste studioalbum. Det første riffet på kassetten hadde Kirk Hammett jammet fram. Her lå kimen til bandets mest kjente låt, Enter Sandman.

Produsenten Bob Rock tok arbeidet sitt alvorlig.

Han hadde skapt store album for The Cult (Sonic Temple) og Mötley Crüe (Dr Feelgood), og spesialiteten hans var lett tilgjengelig poprock som hørtes bra ut på bilradioen. Produsenten begynte med å gi bandet ni måneder med hardtrening og demoinnspillinger. Lars tok trommeleksjoner, og Hammett fikk coaching av gitarlegenden Joe Satriani. «I ettertid kan jeg si at de ni månedene vi tilbrakte i det rommet var et rent helvete», sa Lars senere.

Men med tanke på sluttresultatet var det vel verdt det. «Alle de tolv låtene er våre», sa

trommisen. «De ble skrevet før vi begynte preproduksjonen, men Bob gjorde en stor innsats med å hjelpe oss å bygge lydbildet. Alle kom med ideer. Forrige gang var det mer sånn: ’Det er sånn jeg spiller trommer, du kan dra til helvete!’ Bobs styrke var at han fikk oss til å levere, særlig når det gjaldt vokalen.»

Hetfield vokste med oppgaven, særlig i låter som Wherever I May Roam som handler om samholdet i bandet ute på veien, og i The God That Failed som er en sjeldent personlig låt om barndommen hans. Det lydmessige landskapet som bandet og Rock skapte, var bredt og fyldig, samtidig som det hadde den enkelheten som de hadde strevet etter.

Det avstedkom en rekke kinkigheter. Da Kirk Hammett hørte Nothing Else Matters første gang, tenkte han: «Har James skrevet en jævla kjærlighetssang til dama si? Det er bare rart.» En god del av Metallicas fans følte det på samme måte. Den åpenhjertige og ømme balladen er den mest kommersielle låten Metallica noen gang har gitt ut, noe som førte til at de mest

utgitt

1971 produsent Jimmy Miller

D

et legendariske plateomslaget var designet av Andy Warhol og utgjorde en risiko for resten av vinylsamlingen, med den upraktiske glidelåsen i metall. Men som plate å regne er Sticky Fingers med sine ti låter et av de fineste eksemplene på Rolling Stones’ kvalitet.

Da platen kom ut i 1971, hadde Stones allerede gitt ut åtte album og beredt grunnen for rocken, bluesen og soulen som Sticky Fingers sprang ut fra. Platen var viktig for bandet av flere grunner: Det var den første platen deres på 70-tallet, det var den første utgivelsen på eget selskap, Rolling Stones Records, og det var den første platen uten gitarist Brian Jones (og hvor hans etterfølger Mick Taylor spiller på omtrent alle låtene).

Sticky Fingers var både iøynefallende og iørefallende. Den skuffet ikke på noen punkter. Den var og er en av bandets beste plater, fra det vrengte åpningsriffet på hit­singelen Brown Sugar, til strykerne på balladen Moonlight Mile (som ble arrangert av Paul Buckmaster). Det var ingen

94 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 94

11.01.2019 14:14

utgitt

1991 produsent Bob Rock

ihuga, «ekte» Metallica-fansen hatet den.

Men det var Enter Sandman som ettertrykkelig sikret Metallica status som mainstream. Lars Ulrich var oppvakt nok til å rearrangere Kirk Hammetts intro­riff, og sørget dermed for at Enter Sandman ble en udødelig metalklassiker.

Platen ble utrolig populær, men er langt fra noen popplate. Sad But True er en ubestridelig mektig låt.

Bob Rock beskriver låtens knusende riff som «en kraft som ikke går an å stoppe», og det er den låten som befestet Metallicas plass blant metalverdenens største stjerner.

The Unforgiven var et stort sprang framover. Den er stemningsfull og dramatisk, som en meditasjon over livet, kjærligheten og friheten. Den er en vakkert orkestrert metalsymfoni som er deres store inspirasjonskilde Ennio Morricone verdig. Et ekte mesterverk.

Livet til bandmedlemmene skulle aldri bli det samme igjen.

29 The Rolling Stones Sticky Fingers overraskelse da den toppet listene både i USA og Storbritannia.

En del av platen ble spilt inn i desember 1969 i Muscle Shoals Sound Studios i Alabama. Her spilte bandet inn den tidløse partylåten Brown Sugar med stødig gitargroove og kontroversiell tekst (har noen annen låt med innhold av slaveri, rasisme, voldtekt og oralsex gått rett inn på førsteplass i USA og Canada?). I Muscle Shoals Sound Studios spilte de også inn countryrockelåten Wild Horses, inspirert av Gram Parsons, og en coverversjon av Mississippi Fred McDowells You Gotta Move (med Mick Taylor på slidegitar).

Det har blitt diskutert om Parsons bidro til komposisjonen av Wild Horses (han spilte den inn før Rolling Stones, på The Flying Burrito Brothers’ andre plate, Burrito Deluxe), og omgangen med country­soulartisten viste seg gjennom musikken.

Jammingen med Ry Cooder påvirket ham også i høy grad. I selvbiografien Life forklarer Keith Richards hvordan Cooder lærte ham å stemme gitaren i åpen G, noe som kjennetegner mange av

de beste låtene hans. (Avisen The New Yorker skrev nylig at Keith Richards og Ronnie Wood har i 35 år prøvd å «gjøre med fire hender det Cooder klarer med to”») Dermed var Rolling Stones’ forvandling fra London-mods til internasjonale musikere fullført.

Resten av platen er spilt inn i Olympic Studios i London og på Jaggers herregård Stargroves, likevel er platen dynket i americana. Andre høydepunkter er den arrogante Bitch, der Bobby Keys saksofon og Jim Prices trompet konkurrerer med gitarene, og det med stort hell. Her finnes også countryrockelåten Dead Flowers og den Otis Redding-inspirerte soullåten I Got The Blues, hvor Keys og Price har gromlyd i hornene.

Sister Morphine er skrevet sammen med Marianne Faithfull og lar oss dykke ned i en doprelatert glemsel. De begynte å spille den inn tidlig i 1969, før Taylor begynte i bandet, og låten byr på nydelig slidegitarspill av Ry Cooder. Åpningen på Can’t You Hear Me Knockin’ er vakkert synkopert (fløyelsmykt og rå rock’n’roll

samtidig) sammen med den organiske bluesjammingen.

Når du har kommet fram til det dopinspirerte lydlandskapet i Moonlight Mile (når Jagger synger «When the wind blows and the rain feels cold /With a head full of snow», kan du regne med at han ikke bare klager på været i England), er det tydelig at de har beveget seg et stykke fra de tidlige tiders coverlåter av Chuck Berry. Fra og med Beggars Banquet (1968) til Exile On Main St. (1972) gjorde Rolling Stones alt riktig.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 95

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 95

11.01.2019 14:14

28 The Who

Who’s Next

T

he Who er ett av flere band som ofte ikke når så høyt opp på denne typen lister som man ellers skulle tro.

Bandet er kanskje bedre likt for sine fantastiske singler på 60-tallet enn for sine fullengder. Det er merkelig av to grunner: A) De har laget en rekke klassiske LP-plater. B) Pete Townshend er en mann med mange gode ideer.

Who’s Next kom ut som følge av en av disse ideene. Han kalte den The Lifehouse Project og var inspirert av guruen sin Meher Baba.

Townshend hadde jobbet med det i flere år før han presenterte det for resten av bandet.

Produsenten Glyn Johns husker det slik: «Vi hadde et møte – bandet, [manager] Bill Curbishley og jeg. Vi hadde fått filmmanus tilsendt, og jeg hadde fått kopier av Petes fantastiske demoer. På møtet sa jeg at jeg ikke skjønte manuset. Det var ikke for å være uforskammet, jeg skjønte det rett og slett ikke.

Heldigvis var de andre enige med meg. Men

musikalsk sett var det utrolig bra.»

Townshend modererte The Lifehouse Project, og resultatet ble Who’s Next. Man kan alltids fundere over hva det kunne ha blitt til, men den relativt enkle, tradisjonelle nispors-LP-en ser ut til å fungere godt nok til at materialet kom til sin rett.

Baba O’Riley og Won’t Get Fooled Again (sistnevnte ble gitt ut som singel) som henholdsvis åpner og avslutter platen, holder mål den dag i dag og vitner om et band på sitt beste. Synth-introen på Baba O’Riley gir løfter om nok en sterk musikkopplevelse, og Daltreys rop om «teenage wasteland» framstår som et ekte krigsrop.

Baba i tittelen refererer til Meher Baba som var Townshends åndelige leder, og O’Riley er et nikk til komponisten Terry Riley – en annen som Townshend var sterkt påvirket av på denne tiden.

Won’t Be Fooled Again handler om en annen slags revolusjon. Tekstlinjen «meet the new boss, same as the old boss» virker evig aktuell innen

politikken – en sannhet som de fleste nå til dags bare godtar. Og musikken er med på å skape stemningen. Keith Moons trommer som hamrer i vei etter synth-soloen og Daltreys primalskrik, er to gode grunner til at dette er den ultimate The Who-låten.

Da rockemusikken tok av, ble PA-anleggene bygd enda kraftigere og The Who forlot de små klubbscenene og spilte i stedet på enorme festivaler og arenaer. Townshend satte seg fore å lage musikk som kunne fylle det rommet der musikken skulle spilles. Won’t Be Fooled Again holdt absolutt mål i så måte.

Behind Blue Eyes skildrer lyset og mørket hos The Who – her får vi en finstemt akustisk innledning som baner vei for Moons og Entwistles kraftige entré. Etter som sangen bygges opp tar Daltrey total kontroll over den og leder dem deretter tilbake til en rolig avslutning. Det er et gnistrende eksempel på The Whos dynamikk.

Roger Daltreys sangframføring er enestående.

utgitt

1977

produsent Fleetwood Mac, Richard Dashut og Ken Caillat

D

et er ikke mange rock’n’roll-historier som er like merkverdige som den om Fleetwood Mac. Vi snakker om et 50 år gammelt sagn som dreier seg om doprelatert galskap, interne stridigheter, et fakeband som stjal navnet deres, en mystisk forsvinning under en turné, to ødelagte ekteskap, minst én nese full av kokain og litt hopping mellom sanger som virker mest som en parodi.

Samtidig inneholder platen noe av den beste rockemusikken som ble skrevet på 60-, 70- og 80-tallet.

Rumours er rett og slett en plate med et knippe glimrende låter som er perfekt framført. Derfor er den også den 13. mest solgte platen i verden.

Låtene skildrer dypere sett noen bittersøte og selvopplevde erfaringer. Det var et dysfunksjonelt band i et følelsesmessig kaos. John og Christine McVies ekteskap var i ferd med å havarere. Lindsey Buckingham hadde gjort det slutt med Stevie Nicks.

Platen har så mange hitsingler at det føles som om den er en samle-LP. Go Your Own Way er en av

96 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 96

11.01.2019 14:14

utgitt

1971 produsent Glyn Johns

Behind Blue Eyes kunne vært signaturmelodien til både Daltrey og Townshend, og Entwistles My Wife byr på fine blåsearrangementer. Platen betyr et stort sprang for utviklingen i bandet, og den befestet deres omdømme som et av rockehistoriens største band.

«Du kan ikke sammenlikne The Who med Stones eller Zeppelin», sier Glyn Johns. «De er helt forskjellige. The Who er en kombinasjon av tre strålende musikere – kombinasjonen av Entwistle, Moon og Pete Townshend likner ikke på noe annet. Det ble ikke snakket om, det handlet bare om den musikalske kjemien mellom dem og energinivået. Roger Daltreys vokal bidro til bandets energi og kraft.

Townshends praktfulle låtmateriale ble prikken over i-en.»

27 Fleetwood Mac Rumours

de beste, med den bitre og til en viss grad selvmedlidende teksten. Den er skrevet av Buckingham og er direkte rettet til Nicks’ «Packing up/Shacking up is all you want to do». Nicks blånekter fort at det var tilfelle, og han ble opprørt over at det ble fortalt for hele verden i en låt – en låt som til alt overmål var perfekt for amerikansk radio. Det kan hende at trommetakten er lånt av Rolling Stones’ Street Fighting Man, men låten er essensen av Fleetwood Mac. Don’t Stop ble skrevet av Christine McVie som en positiv og oppløftende sang om å gå videre. Det raske pianospillet bidrar til saloonfølelsen og gir låten en positiv grunnstemning. Fleetwood er også en intens pådriver med det marsjliknende spillet han leverer. Vokalen som deles mellom Buckingham og McVie, bidrar også med musikalske farger.

De andre bandmedlemmene var ikke spesielt begeistret for Stevie Nicks’ Dreams. Men det var før Buckingham tok utgangspunkt i låtens grunnleggende akkordstruktur og laget tre deler

som alle låter forskjellig. Låten beveger seg framover med en trygg John McVies bassgang og en enkel trommetakt fra Mick Fleetwood, mens i teksten advarer Nicks Buckingham om at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden.

Det er et emosjonelt og gripende musikkstykke som framføres vakkert av Nicks.

You Make Loving Fun ble skrevet av Christine McVie og handler om hennes kjærlighetsforhold med lydteknikeren i bandet (hun sa til mannen sin, John McVie, at den var om hunden hennes for å unngå ubehageligheter …). Den består blant annet av et groovy elpianoriff og flere interessante lag med gitarer.

En av de mest berømte og ambisiøse låtene ble aldri noen singel, selv om alle bandmedlem-mene bidro med å skrive den. The Chain åpner med stemningsfull vokal og går over til 70-tallsrock i løpet av fire og et halvt minutt. Det mest imponerende er hvor sømløst og overbevisende det skjer – den kunne ha blitt en singel med stor suksess.

John McVie var konstant høy under innspillingen av platen, og alle kjørte i seg enorme mengder med kokain.

«Vi var bare som alle andre band på den tiden», fortalte Fleetwood til Classic Rock. «Når jeg snakker om den tiden med andre band, synes jeg ikke vi var noe verre enn andre. Vi var lettvektere i forhold til mange andre. Se på Stones eller Johnny Cash og hva de kjørte i seg. Vi gikk ikke så langt. Vi bare drakk og sniffet haugevis med kokain. Vi tok gudskjelov ingen opiater. Kokain er selvfølgelig skadelig, men vi var fortsatt unge. Vi tok ingen skade, det gjorde bare at vi kunne være våkne i tre, fire dager og lage god musikk.»

I Gold Dust Woman dokumenterte Nicks de ville kokainvanene i bandet («Rock on gold dust woman/ Take your silver spoon/Dig your grave»). Hun innrømmer senere: «Jeg forbanner den dagen jeg begynte med kokain.»”

Men det var da det stormet som verst av paranoia og konflikter, at Fleetwood Mac skapte sitt viktige mesterverk.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 97

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 97

11.01.2019 14:14

26 The Doors The Doors

P

rodusenten Youth skrev for ikke lenge siden i Classic Rock: «The Doors er ett av verdens beste debutalbum av en rockegruppe. Hvilket annet band fra 1966 ville ha tatt med en Kurt Weill/Bertolt Brecht-låt på den første platen sin, eller åpne med en bossanova­takt? The Doors var unike da som nå. De blandet indisk raga med blues, jazz, rock, esoterisk poesi og en fenomenal evne til å skrive låter. De hadde rett og slett ingen dårlige låter.»

The Doors bar bud om en ny stemme innen rocken. Rockemusikken var fortsatt en ung sjanger. Låter som Break On Through (To The Other Side) med det rystende krigsropet og den fjerne Crystal Ship med (etter datidens standard) merkelige revyvise – «Before you slip into, un-conscious-ness …» – antyder at dette var et annerledes og mer avansert rockeband.

Jim Morrison var den ultimate LSDsjamanen og rockeguden. Han var mørk, poetisk, humørsyk, uforutsigbar og uredd.

Musikken var en unik 60-tallssamrøre av pop og en form for gotisk rock med innslag av jazz og nyklassiske ambisjoner. Lytt for eksempel til den sju minutter lange versjonen av Light My Fire (bortsett fra den og The End på nesten tolv minutter, er de fleste låtene under tre minutter lange). På subtilt og sømløst vis blir låtene forvandlet til et transeaktig og kosmisk musikkstykke av et band som vet hvordan man fanger et popelskende publikum – og hvordan man tar dem med på en uforglemmelig reise.

Låten har et svært fengende refreng (som hyller narkotika) og ble kortet ned for å tilpasses radio. Den ble en stor hit og selve definisjonen på «The Summer of Love».

The End er i samme gate, den slynges inn i The Heart Of Darkness, en forførende, hypnotisk indisk raga med orgel og gitarer. Den er en psykedelisk hymne og antakelig bandets vakreste øyeblikk.

Det er den første av The Doors’ legendariske låter og ble laget da de spilte regelmessig på Whisky A

Go Go i Hollywood.

Deler av sangteksten stammer faktisk fra da Morrison jobbet med en studentoppsetning av Oedipus Rex ved Florida State University. «Hver gang jeg hører den låten, betyr den noe annet for meg», sa Morrison i 1969. «Det kan være en avskjed til barndommen.» Var dette rockeoperaens fødsel?

The End ble nesten tolvminutter lang, noe som er uhørt for en rockelåt på denne tiden. Den omfatter også en av de mest omtalte hendelsene under innspillingen av The Doors’ debut­album.

Ifølge legenden hadde bandet spilt to tredeler av låten, og Jim hadde liret av seg obskøniteter som han pleide å gjøre på scenen, og gikk over til å skrike og rave rundt i studio, da han oppdaget – for en krenkelse!

– at teknikeren Bruce Botnick satt og så på en baseballkamp på en liten svart-hvitt-tv. Jim ble rasende og kastet tv-en i gulvet, til Botnicks og produsent Paul Rothchilds forferdelse.

På Break On Through møter et Elmore James-riff

utgitt

1966 produsent George Martin

I

løpet av desember 1965 og de to første månedene i 1966 lå Rubber Soul på første plass i åtte uker i Storbritannia og seks uker i USA. Da bandet gikk tilbake til Abbey Road Studios i april 1966 for å begynne å spille inn en ny plate, lå den fortsatt på topp 20 i USA. Rubber Soul hadde satt en ny standard, og den blir sett på som årsaken til at rockeverden-en skiftet fokus fra singler til album.

Den første låten som The Beatles jobbet med, var den storslåtte Tomorrow Never Knows. Det var en psykedelisk, pseudo-indisk, kosmisk suppe som Lennon hadde drømt seg fram til fire måneder før.

Han hadde fått inspirasjon fra tekstlinjene: «Whenever in doubt, turn off your mind, relax, float downstream», som han leste i Walter Kaufmanns bok The Portable Nietzsche. Det var også den første låten som Abbey Roads 19-årige tekniker Geoff Emerick jobbet med. Samme morgen fikk han også oppdraget med å være innspillingsassistent.

«Jeg var ekstremt nervøs», forteller han. «John hadde uttrykt ønske om at han ville at sangen

98 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 98

11.01.2019 14:14

utgitt

1967 produsent Paul Rothchild

Densmores luftige bossanovarytme, mens Manzarek spiller orgelbass med venstrehånden og Krieger hedrer Paul Butterfields gitarist Michael Bloomfield. Morrisons vokal – som er en blanding av delirisk tale og perfekt diksjon – og fører oss til linjen «She gets high». Den måtte sensureres. Femti år senere låter det fortsatt tøft.

Alabama Song, drikkevisen av Brecht/Weill (»Show me the way to the next whisky bar»), ble foreslått av Manzarek. Han hadde den østerrikske vokalisten Lotte Lenyas versjon på vinyl. Manzarek spiller på en båndløs sitar som kalles Marxophone.

Låten skulle ha innflytelse på David Bowie, Alex Harvey, Nick Cave og mange flere.

25 The Beatles Revolver

skulle låte som om Dalai Lama sang fra en fjelltopp 40 kilometer unna.»

Det var i denne atmosfæren som Revolver så dagens lys – platen som endret The Beatles fra å være elskelige gutter med bolleklipp til psykedeliske krigere.

George Harrison skrev Love You To. På Rubber Soul hadde Harrison lagt på et minneverdig bidrag av sitarspill på Norwegian Wood, men på Love You To gikk han enda lenger. Med minimal deltakelse fra de andre beatlesene bygget han låten med tablatrommeslager Anil Bhagwat og et antall indiske musikere fra London’s Asian Music Circle.

Med Eleanor Rigby beviste Paul McCartney at han kan fortelle en historie, og arrangementet går i motsatt retning enn resten av platen. McCartney, Lennon og Harrison synger til George Martins suverene strykearrangement.

Side én avsluttes med She Said, She Said som er inspirert av et LSD-party der skuespilleren Peter Fonda skal ha sagt: «Jeg vet hvordan det er å være død.» Det passer fint som meditasjon over den

åndelige søken som preget 60-tallet. Låten blir båret av George Harrisons gjennomtrengende gitar og Ringos suggererende trommerytme. Det er også en av de få låtene som skildrer baksiden av det glade 60-tallet.

Men det er verdt å nevne at Revolver stort sett er morsom å høre på. Harrisons Taxman ble valgt ut som åpningslåt, tilsynelatende på grunn av de dynamiske første taktene og de hvasse akkordene, men sikkert like mye fordi den byr på en god porsjon humor. (Fakta om gitaren: Paul McCartney spilte den ville og energiske soloen. «Jeg satt med gitaren og lekte meg med feedback og greier i studio, og sa til George: ’Kanskje du kunne spille noe sånt?’ Jeg husker ikke akkurat hvordan det hadde seg at jeg spilte det, men det var sikkert et sånt tilfelle der noen sier: ‘Hvorfor gjør du det ikke selv?’»)

Her finnes også den herlig søvndyssende I’m Only Sleeping (Lennon ble kalt «antakelig den lateste personen i England» av en journalist). Her er det baklengs solo og greier. Lennon ville aldri avsløre

hva den gåtefulle teksten i And Your Bird Can Sing handler om, men det er ikke utenkelig at det var et stikk til Mick Jagger og kjæresten hans («bird»), Marianne Faithfull, som faktisk kunne synge.

(Harrison og McCartney spilte gitarduetten på And Your Bird Can Sing: Deres første forsøk hørtes veldig ut som Byrds-inspirert folkrock. De prøvde på nytt en uke senere, og da fikk de en bedre flyt i gitarene.

Nå ble det mer «rock» og mindre «folk».)

Doctor Robert er en komisk hyllest til en lege i London som var beryktet for ukritisk å skrive ut medikamenter til sine velbeslåtte pasienter. Den soulaktige Got To Get You Into My Life låter som en tradisjonell, Stax-inspirert kjærlighetssang til man oppdager at den handler om marihuana – som om noen skrev om sjokolade eller en god vin. Så har man også den klassiske poplåten Good Day Sunshine.

Og Yellow Submarine. Men du kan ikke alltid få det som du vil.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 99

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 99

11.01.2019 14:14

24 Deep Purple

Machine Head

F

utgaven

1972

produsent Deep Purple

ra det øyeblikket vokalisten Ian Gillan og bassisten Roger Glover begynte i Deep Purple i juni 1969 og dermed erstattet Rod Evans og Nick Simper, gikk Deep Purples karriere rake veien oppover.

Den fjerde studioplaten, In Rock, sidestilte bandet med Led Zeppelin og Black Sabbath i den hellige treenighet av band som preget det harde lydbildet tidlig på 70-tallet. Ingen hadde kommet på å kalle det for heavy metal ennå. Dette var rett og slett grensesprengende rock.

Tungt, jo da, men med dynamikk, dyktighet, lys og skygge blandet med de store riffene, den dramatiske sangen og de svimlende trommene.

«Det fantes ingen sjanger», sier Gillan. «Det fantes ingen rammer.

Man kunne gjøre akkurat som man ville.»

Og Purple gjorde akkurat som de ville, særlig på scenen. Når de spilte live, kombinerte de Led Zeppelins evner til å improvisere seg fram til nye høyder og The Whos kompromissløse sceneshow. Konsertene ble gjerne avsluttet med at Blackmore knuste både gitaren og forsterkeren sin.

For den som var vitne til Blackmores destruktive adferd, var det fort gjort å tenke at han fikk ut frustrasjonen sin overfor de andre i bandet. Deep Purple hadde alltid bestått av sterke personligheter, og da Gillan kom inn i bildet, var det nok et ego. Rundt Fireball (1971) økte spenningene mellom den energiske vokalisten og den tilbakeholdne gitaristen enda mer.

Roger Glover prøvde å megle, men de stadig hyppigere kranglene tilsa at Deep Purples neste plate var som en varslet bilulykke. Det begynte også dårlig da de måtte avlyse de første planlagte innspillingsøktene i november 1971 fordi Gillan pådro seg hepatitt halvveis i USA-turneen.

Innspillingene ble i stedet lagt til Montreux, men nok en gang gikk det i vasken da kasinoet som de bodde på, brant ned under en Frank Zappa-konsert (hendelsen blir skildret i Smoke On The Water). Machine Head ble til slutt spilt inn i det iskalde Grand Hotel som var stengt for sesongen og lå i utkanten av Montreux. De fikk låne Rolling Stones’ mobile studio.

Og når bandmedlemmene ikke var utrivelige med hverandre, var de utrivelige med andre. «Vi spilte inn Smoke On The Water der», forteller Blackmore, «med riffet som jeg plutselig bare kom på. Jeg og Ian Paice slengte det sammen.

Roger Glover hev seg inn, og etterpå gikk vi ut til det mobile kontrollrommet for å høre på et av opptakene. Da var det

noen som banket på døra. Det var det lokale politiet som ville at vi skulle avbryte siden vi spilte så høyt. Vi skjønte at de hadde kommet for å få oss til å avslutte. De sto og hamret på døra og tok fram våpnene sine – det ble ganske uhyggelig.»

Overraskende nok førte politiets innblanding til at bandet kom nærmere hverandre. «Det var oss mot røkla», sier Glover. «Det var en god følelse av kameratskap på den platen.»

Smoke On The Water satte standard for hardrocken, men den ble ikke utgitt som singel før ett år etter at Machine Head kom ut.

Platen kom inn på listene allerede første uken og endret hvordan publikum så på bandet. Plutselig skjønte folk at de herrer Gillan, Blackmore, Lord, Glover og Paice verken var Led Zeppelin eller Black Sabbath. De var heller ikke pop-Purple fra slutten av 60-tallet.

Bandet hadde funnet en unik formel og skapte målbevisst sin egen nisje. Machine Head er helt avgjørende fordi den staket kursen for Deep Purples framtid. Dessuten er den stinn av perler som Smoke On The Water, Lazy, Highway Star og Space Truckin’.

Bebop-nestor og legende Bill Nelson sammenfatter Machine Head perfekt i sin anmeldelse av en gjenutgivelse av albumet for Classic Rock: «På åpningssporet på platen, Highway Star, kan man høre Lords mektige riffing på det som høres ut som en overstyrt Clavinet. Dermed er den lydmessige standarden satt for resten av platen: Det er tøft, påtrengende, konsentrert og oppfinnsomt. Blackmores åpning med luftige gitarakkorder minner om noe som Pete Townshend kunne ha kokt i hop tidlig i The Who. Snart går låten over i et hardtslående tempo som understreker innholdet i teksten. I dag hadde trommene blitt mikset mye høyere, men Ian Paice kjører bandet hardt selv om trommene hans er bak i lydbildet. I forgrunnen dominerer Ian Gillan med sine arketypiske rockeskrik, som hos en rockegud med litt for trange jeans. Skjønt teksten tangerer Spinal Tap-parodi. Med orgelsoloen er vi nesten på gotisk progrock-område, og det tekniske fingerspillet avslører musikalsk dyktighet. Blackmores solo minner om gitarspillingen til Lynyrd Skynyrd eller The Allman Brothers. Den har også en linje som kanskje er stjålet fra Fleetwood Macs singel Oh, Well fra 1969.»

Aggressivt, kjapt, trange bukser og teknisk gothprog? Det er Machine Head.

100 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 100

11.01.2019 14:14

MICHAEL PUTLAND/GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 101

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 101

11.01.2019 14:14

23 David Bowie

Aladdin Sane

«Z

iggy Stardust i USA» har denne platen blitt omtalt, Aladdin Sane, oppfølgeren til Bowies gjennombruddsplate.

Det var gode grunner til det. Aladdin Sane var Bowies siste plate med Spiders From Mars, og den ble skrevet på turné. Den er inspirert av USA og gjennomsyret av sex, dop og nådeløs ambisjon.

Bowie skrev låtene på Aladdin Sane på turné­ busser, i limousiner, på tog og i hotellrom over hele USA. De var kanskje ikke like tydelig konseptuelle som Ziggy, men det var de mest ambisiøse tekstene foreløpig – en kjøligere, mindre kjærlighetsfull historie enn den varme, stormfulle forgjengeren.

Den nye Ziggy, figuren Aladdin Sane, var en fremmed i et merkelig, dystopisk land befolket av sexhungrige kjendiser, terrorister og krypskyttere, kokainlangere, voldsomme groupies, Andy Warhol-filmstjerner, rockestjerner på overdose – og han elsket

hvert sekund av det. Dette var noe annet enn Stoke-on-Trent i Storbritan­nia som var den siste konserten før USA-turneen.

Etter debutkonserten på Music Hall i Cleveland skrev Bowie og gitarist Mick Ronson The Jean Genie. Den er inspirert av The Yardbirds versjon av Muddy Waters’ I’m A Man. Låten ble en erotisk kokain-og-sex-historie som beskrev stemningen på turneen.

I Los Angeles begynte Bowie å skrive Cracked Actor etter å ha gått en tur langs Hollywood Boulevard. Han lot seg inspirere av Velvet Under­grounds New Age, som handlet om Shelley Winters. Bowies låt derimot handler om en 50 år gammel tidligere homoseksuell som bedriver S & M. Mange mener at Cracked Actor er en av Bowies mest fordervede tekster og tolkes gjerne som at den handler om en eldre mann som utnytter en yngre, men egentlig er det motsatt.

Bowie møtte Iggy Pop i California og begynte å skrive en låt for å hedre ham: Panic In Detroit.

Han fikk også inspirasjon på toget mellom Seattle

og Phoenix, og det resulterte i Drive-In Saturday.

Den kan beskrives som en futuristisk, postapokalyptisk science fiction-skildring av den amerikanske 50-tallsrocken hvor navn som Carl Jung, Sylvain Sylvain, Twiggy og Mick Jagger nevnes.

Den største endringen i bandets besetning var keyboardist Mike Garson som satte et stort avtrykk på albumet. Den nest største forskjellen, ifølge Ken Scott, var at «Bowies selvtillit hadde eksplodert. Vi lyttet til ideer på en annet måte nå, og vi oppfattet dem også annerledes, vi lette etter noe annet.

Trommelyden hørtes mer ‘live’ ut enn før.

Davids arrangement gjorde det mulig å hive på mye mer enn på Ziggy. Og så var det Mike Garson. Vi hadde hatt akustisk piano før også, som Ronno eller Bowie spilte på, men de var ikke verdens beste key­board­­ister, så Mike gjorde en stor forskjell. På Ziggy var alt avkledd – det var to partier med synthesizer – og det var alt. På Aladdin Sane var det adskillig mer keyboard –

utgitt

1967 produsent Chas Chandler

E

t album? Et album?! Du tror kanskje at Are You Experienced er bare nok et rockealbum, en milepæl, riktignok. Alle er klar over at det er en viktig plate. Men det som er vanskelig å begripe i dag, drøyt 50 år senere, er at da Jimi Hendrix landet på britisk jord og dannet The Jimi Hendrix Experience i 1966, kunne han like gjerne ha kommet fra Mars.

Brian May trodde for eksempel ikke engang på ham. «Jeg hørte soloen på Stone Free og nektet å tro at noen kunne spille sånn», sier May. «Det måtte være et slags studiotriks, måten han snakker med gitaren på og gitaren snakker tilbake. Jeg spilte i et band som het Smile og jeg syntes jeg var en høvelig god gitarist, så jeg visste at det der ikke gikk an …»

Eric Clapton tok med seg Pete Townshend for å se ham spille. «Det som sjokkerte Eric og meg, var at han tok det vi gjorde og gjorde det bedre», forteller Townshend. «Jeg trodde aldri at jeg kunne bli like god som ham, men det var ingen grunn til å la være å prøve. Jeg

102 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 102

11.01.2019 14:14

utgitt

1973 produsenter Ken Scott og David Bowie

Mellotron, en Moog-synth og så det akustiske pianoet».

Watch That Man er en perfekt åpningslåt. Den forteller om ville fester og natterangel med Dolls i New York, kokainrus og vellyst. Den perfekte avslutningslåten på denne USA-reisen var Lady Grinning Soul, som er filmmusikk til en tenkt James Bond-film og etter sigende skrevet som en hyllest til Claudia Lennear (samme kvinne som Rolling Stones hadde viet Brown Sugar).

Hvordan kunne han splitte opp bandet etter denne platen? Bowie må ha vært gal …

22 The Jimi Hendrix Experience Are You Experienced husker faktisk at jeg sa til Eric: ’En dag skal jeg blåse ham av scenen.’ Men da sa Eric noe rart.

Han sa: ’Jeg skal late som om jeg er Jimi Hendrix!’»

Hendrix kom selvfølgelig ikke fra Mars. Det var den tidligere bassisten i Animals, Chas Chandler, som hentet ham fra New York, hvor han hadde arbeidet hardt som bakgrunnsmusiker. Gitarspillingen hans var i sannhet uovertruffen, og debutplaten Are You Experienced ga verden muligheten til å høre hva han var i stand til.

Det Hendrix klarte å gjøre med gitaren sin, den lyden han tryllet fram fra denne planken med strenger, plasserte ham i en klasse for seg.

Tonen hans var som en åpenbaring, uavhengig av om det var hylende feedback eller den utsøkte wah-wah-behandlingen. For ikke å snakke om soloene. En gitarsolo skulle aldri mer være bare en transportetappe fra broen til det siste refrenget. Hendrix’ soloer var fargerike partier, og når han var i godlune, virket det som om fingrene hans var i ferd med

å ta fyr.

Men Are You Experienced handler ikke om gitaronani – platen er full av briljant musikk.

Låtene er ikke bare gode, dette er vågalt og innovativt materiale. Her finnes gitarangrepet Foxy Lady, Fire med sin ville, funky rytme og nedtonede ballader som The Wind Cries Mary.

Platen får Jimi Hendrix til å framstå som en ettertenksom og dyp låtskriver samtidig som han er en dyktig riffmaker.

Det var selvfølgelig ikke noe enmannsshow – Noel Reddings bassganger er opphav til flere enn én Experience-låt, og trommeslager Mitch Mitchell bidrar enormt til platen med sin jazzinspirerte tromming. Mitch var en vågal instrumentalist som har en sentral rolle i Fire og Manic Depression. Sistnevnte gikk i trefiredelstakt – noe som var høyst uvanlig innen rockemusikken i andre halvdel av 60-tallet.

Are You Experienced endret det musikalske landskapet på så mange måter at man knapt

fatter det. Platen ga oss et innblikk i hva som er mulig å gjøre med en gitar. Arven etter Jimis eksperimentering er merkbar den dag i dag. Platen er også et eksempel på hvordan ulike sjangre kan fungere sammen – fra rock og soul til psykedelisk funk og blues. Den bød på vakre øyeblikk som May This Be Love, den var eksperiment­ell (Third Stone From The Sun og tittellåten). Den forbløffet rock-nestorene Beck, Page, Clapton, Townshend og flere, og sørget for at 60-tallet ble avsluttet med ett eneste feedback-hyl.

Are You Experienced plasserte Jimi Hendrix på kartet som en av musikkhistoriens fremste gitarister og et av de største ikonene innen rock som verden noen gang har vært vitne til.

Så nei, det er ikke bare et album. For å si det med Henry Miller: Det er et spark i baken på Gud, menneskeheten, skjebnen, tiden, kjærligheten, skjønnheten … hva som helst.

Rocken slik vi kjenner den i dag, ble født her.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 103

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 103

11.01.2019 14:14

21 Rainbow

Rainbow Rising

S

elv etter 70-tallets standard er historien om Rainbows klassiske andre album – og etterspillet – en salig røre av kreativ genialitet, fargerike personligheter og konflikter. Rising fanget bandet da det var på sitt beste. Platen ble til ved hjelp av gitarist Ritchie Blackmores målbevisste visjon. Det banet vei for en uforglemmelig lyd som har satt sine tydelige spor den dag i dag. I løpet av 18 måneder satte Blackmore sammen et av verdens beste rockeband – og oppløste det igjen.

Gitaristen hadde sluttet i Deep Purple i 1974 etter albumet Stormbringer. Han var lei av at de stadig spilte i studio eller var på turné, at bandet ble mer interessert i funkrock og mindre lysten på å lage en coverversjon av Black Sheep Of The Family av kulttrioen Quatermass. Blackmore skjønte at han var i ferd med å miste grepet om bandet han hadde vært med på å starte, så han sluttet. I stedet dro han i gang Rainbow med medlemmer fra det amerikanske rockebandet Elf.

Dette bandet hadde vært oppvarmingsband for Deep Purple før, og frontfiguren var vokalist Ronnie James Dio. Etter Rainbows debutplate i 1975 med samme tittel som bandet og medlemmene fra Elf, hadde Blackmore ingen intensjoner om å holde liv i en gruppe som hadde karisma som et pubrockeband.

Dio ble igjen, men de andre medlemmene ble erstattet. Skotten Jimmy Bain kom fra bandet Harlot. Trommisen Cozy Powell var allerede en legende. Han hadde spilt trommer siden han var tolv år gammel, han hadde vært med i Jeff Becks band (en av Blackmores favorittgitarister) og gitt ut to singler som soloartist. Keyboard­isten Tony Carey fullendte besetningen. De dro til München med Deep Purple-produsent Martin Birch.

Resultatet ble albumet Rising, og det vitner om et glødende band. Dette var før den digitale redigeringens tid, og platen fanger en intensitet hos et band som prøver å få alt til å klaffe på noen få opptak. De drives fram av Blackmore som ønsker å overbevise sine forrige bandvenner i

Deep Purple. Så er det stemmen. «Ronnie var ikke bare en fantastisk sanger, han kunne også skrive låter», sier Tony Carey. «Også på fyllåtene, jeg tenker på Run With The Wolf og Do You Close Your Eyes, var han god. Alle de 163 centimeterne.»

Albumet blir sparket i gang av keyboardintroen på Tarot Woman. Ritchie Blackmore sier: «Jeg liker spesielt godt Minimoog-soloen som Tony spiller på Tarot Woman. Det var den første soloen han spilte på den låten. Han sa at han kunne gjøre det mye bedre og fortsatte å spille i en time, men han var aldri i nærheten av den første soloen.»

Hovedlåten på albumet er Stargazer, et ni minutter langt storslått stykke som kombinerer Blackmores forkjærlighet for klassisk musikk med Dios livaktige tekst. Låten er bygget rundt et celloinspirert hovedriff, men høydepunktet er Blackmores hemningsløse slidegitarsolo. De besnærende, orientalske skalaene løfter låten til et praktverk.

«Det er utrolig hvor mange gitarister som

utgitt

1970 produsent Rodger Bain

D

et passet fint at den andre platen til Black Sabbath, Paranoid, toppet albumlisten i Storbritannia det første året i et nytt tiår. Firspannet fra Birmingham lyktes med å fange tidsånden og satte en absolutt stopper for hippienes idealer fra 60-tallet som dreide seg om fri kjærlighet og flower power.

Den tilsynelatende endeløse Vietnamkrigen kastet sine lange skygger inn i det nye tiåret og kvalte den naive optimismen som de unge hadde følt. Stemningen var merkbart dystrere.

Og hvem kunne bedre representere den stadig mørkere verdensoppfatningen med musikken sin enn fire arbeiderklassegutter fra den triste industribyen Birmingham? Som vokalist Ozzy Osbourne så typisk lakonisk sa det: «Be sure to wear a flower in your hair’? Hva handler den dritten om? Jeg hadde ikke engang sko på beina.»

Paranoid ble produsert av Rodger Bain og ble spilt inn i to studioer i London, Regent Sound og

104 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 104

11.01.2019 14:14

utgaven

1976

produsent Martin Birch

bruker de samme gamle linjene», mener Blackmore. «De tør aldri å prøve ut noen tyrkiske eller arabiske skalaer.» For å gjøre det hele enda større leide Blackmore Münchens symfoniorkester, ledet av dirigent Rainer Pietsch.

Men ikke alt gikk som planlagt.

«Orkesteret spilte for blomstrende, og de vek for mye fra den enkle melodien», sier Blackmore i etterkant. «Vi plukket bort bit etter bit, og jeg syntes synd på Rainer, for han var så stolt av det mektige arrangementet han skrev. Vi skar det ned til beinet og la på litt Mellotron for å jevne det ut med resten.»

Rising kom ut 17. mai 1976. Platen var bare 33 minutter og 28 sekunder lang, men Blackmore mente tydeligvis at den var komplett siden han holdt tilbake låter som Kill The King og Long Live Rock’N’Roll. Rising har blitt en legendarisk hardrockplate og hadde stor innvirkning på den nye tidens heavy metal. Blackmore var derimot ikke særlig imponert: «Det var stort sett bra trøkk i lyden, men den manglet varme og bass. Det var veldig mye diskant.»

20 Black Sabbath Paranoid

Island. Mange mener at dette er det sterkeste eksempelet på heavy metal i sin reneste form.

Før Paranoid kom ut, hadde amerikanske band som Iron Butterfly og Blue Cheer gitt ut hardtslående, rå og gitarbaserte album, og Sabbaths landsmenn Led Zeppelin hadde gitt ut sin mye omtalte debutplate knapt to år tidligere.

Men det som gjør Paranoid til en milepæl i heavy metal-sjangeren, er den totale mangel på tradisjonell bluesgitarfrasering som alltid var å høre på tidligere rockeband. I tillegg skiller den seg ut med Sabbaths mørke tekster.

Dette er et album som uten blygsel bygges av riff, riff og enda flere riff. Bill Wards trommespill er forbilledlig brutalt, men gitarist Tony Iommis og hans spilling har full kustus på låtene, noe som gjør at låter som Iron Man og Electric Funeral framstår som fullstendig ufravikelige og ustoppelige. Men riffene er ikke Sabbaths eneste våpen på platen. Bassist Geezer Butlers tekster er forunderlig intelligente og

gjennomgående pessimistiske.

War Pigs er en velformulert skildring av krigshissere til tross for det elendige rimet: «Generals gathered in their masses/Just like witches at black masses.» Hand of Doom gir et ærlig innblikk i bruken av medikamenter for å behandle krigsveteraner og det som senere skulle defineres som post­trauma­tisk stressyndrom.

Og så har vi Ozzy. Det er kanskje først nå, hele 48 år etter at han spilte inn denne vokalen, at vi forstår hvor annerledes han var som vokalist. I motsetning til mange andre frontfigurer var han aldri forfengelig eller interessert i å skape seg.

Det virker ikke som han prøver å blåse seg opp, sånn som for eksempel Robert Plant tidlig i karrieren. Nei, den trassige og usexy vokalen gir bare enda mer kraft til bandets samlede, musikalske mastodont.

Med tanke på forkjærligheten bandet hadde for det brutale, kan kanskje platens eneste introverte låt, den jazzinspirerte og originale Planet Caravan, sies å virke feilplassert i sammenhengen.

Men den funker bra og kan virke som en motvekt til Paranoids ellers så kraftfulle materiale.

Det er ingen tilfeldighet at låten som ga platen sin tittel, fortsatt er Black Sabbaths musikalske signatur. Paranoid var den siste låten som ble skrevet, en fyllåt på tre minutter med røtter i Led Zeppelins Dazed And Confused og Communication Breakdown.

Låten hørtes likevel ny og spennende ut, og den var til og med kommersielt spiselig (den endte på fjerdeplass på singellisten i Storbritannia). Den brutale teksten («Happiness I cannot feel and love to me is so unreal»), det harde riffet og den nedstrippede strukturen i låten har vært grunnoppskriften for Black Sabbaths lydbilde i snart et halvt århundre.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 105

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 105

11.01.2019 14:14

19 Rush 2112

D

utgitt

1976 produsenter Rush og Terry Brown

et er vanskelig å spå om framtiden. Da George Orwells roman 1984 ble utgitt på slutten av 40-tallet, måtte årstallet i tittelen ha virket lysår unna. Og selv om mange av Orwells spådommer slo til, klarte han ikke å forutse Bananaramas popularitet.

Stanley Kubricks 2001 er en fantastisk film, men dette året var det heller stusslig med utenomjordiske besøk – USA var altfor opptatt med å bombe Afghanistan.

Rush gjorde noe riktig da de plasserte 2112 så pass langt fram i tid at bare en og annen Metusalem iblant oss kommer til å få vite om prestene ved tempelet Syrinx noen gang kommer til å ta over kontrollen.

For virkelig å forstå kvaliteten ved Rushs 2112 må vi vite noe om tidsånden på 70-tallet, særlig i 1976. Rush hadde gitt ut tre plater – debuten med samme navn som bandet, Fly By Night og Caress Of Steel – men bandet strevde fortsatt med å finne sin vei.

Folkene i plateselskapet var ikke særlig imponerte. «Da Caress Of Steel floppet, sa plateselskapet Mercury tydelig ifra at vi hadde skuffet dem», forteller vokalist og bassist Geddy Lee. «Vi skjønte at de kom til å gi oss sparken hvis ikke den neste platen solgte. Innerst inne tror jeg vi var innstilt på at karrierene våre var over, og at vi måtte finne en ‘ordentlig’ jobb. Så 2112 reddet oss, uten tvil.»

Temaet på 2112 gjenspeilte motvilligheten. «Slik jeg husker det, var det Neil [Peart, trommeslager og tekstforfatter] som skrev hele historien på 2112, og han baserte den på boka Anthem av Ayn Rand – en anti-totalitær science fiction-fortelling. Dessuten hadde Neil og jeg lest en annen bok av Ayn Rand, The Fountainhead, og den var også til inspirasjon. The Fountainhead handler om en arkitekt som er fast bestemt på ikke å inngå kompromiss med estetikken og visjonen sin, og han er klar for å gjøre alt i sin makt, til og med radikale ting, for å forsvare kunsten sin og retten til å være individualist. Dette appellerte til oss da vi laget 2112.

Vi følte at vi ble presset til å inngå kompromiss med kunsten vår. Folk liker ikke at man kaller hardrock eller progressiv rock for kunst, men for oss som skapte musikken, er det kunst.»

På denne tiden var «kunst» et fyord. Året 1976 var ikke det beste tidspunktet for å slippe en plate som 2112. Likevel, den harde science fiction-inspirerte rocken ble sluppet, og pressebildene som viste tre nerdete og langhårete kanadiere i silkekimonoer, hjalp heller ikke særlig.

Men takket være jungeltelegrafen spredte nyheten om 2112s fortreffelighet seg raskt. Da Rush turnerte i Storbritannia for første gang (i 1977, da pønken var som størst), dukket en hær av bleke rockefans fram fra skyggene og ønsket dem velkommen som sine helter.

Når man lytter til 2112 i dag, blir man slått av at den er så briljant og kort. Hovedstykket som tok beslag på hele førstesiden, er litt over 20 minutter langt. På side to er alle låtene rundt tre eller fire minutter.

Tittelsporet skildrer en ensom manns kamp for å få tilbake gleden ved musikken i en dystopisk verden, og er fortsatt et mesterlig musikkstykke.

Dessuten er platen et koselig gjenhør. Selv om du ikke har hørt på 2112 på mange år, kjenner du umiddelbart igjen hver eneste akkord fra Alex Lifeson, hvert skingrende hvin fra Geddy Lee, hvert trommeslag fra Neil Peart … Musikken har også en befriende naivitet i seg. De hadde ikke til hensikt å skape et udødelig praktverk, men lot bare musikken og ideene flyte.

Den beste delen i fortellingen på 2112 er når hovedfiguren finne en forlatt gitar («What can this strange device be?») og sakte, men sikkert lærer seg å mestre de seks strengene. De første forsiktige og prøvende tonene fra Alex Lifeson er særs stemningsfulle, og når han til slutt får kontroll over instrumentet, er det et fantastisk, livsbejaende øyeblikk.

Da platen kom ut, kalte NME (New Musical Express) Rush for fascister med bakgrunn i at bandet koblet seg til Ayn Rand som sto langt ut til høyre. Geddy Lees foreldre var overlevere av Holocaust, og han ble svært sint og opprørt av anklagen: «Ayn Rand inspirerte oss til å lage 2112, men vi har ingen kobling til hennes høyrepolitikk. 2112 var en antitotalitær, antifascistisk fortelling.» Kritikerne kunne klage så mye de ville. Innen et år solgte 2112 til gull. Per i dag har den solgt til trippel platina i USA og dobbel platina i Canada.

106 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 106

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 107

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 107

11.01.2019 14:15

18 Pink Floyd The Wall

M

utgitt

1979 produsent Bob Ezrin

ursteiner. Hundrevis. Over hele scenen.

Helt opp til taket. Det er 7. februar 1980 på Los Angeles Memorial Sports Arena, og Pink Floyd framfører The Wall. I løpet av konsertens første halvdel har det blitt bygget en mur mellom dem og oss. Nå, etter 45 minutter er det bare et lite hull igjen der Roger Waters står i lyset av en enslig strålekaster og synger den uhyggelige avskjeden i Goodbye Cruel World. Da han sier «Goodbye», blir den siste mursteinen satt på plass, og han er innestengt. Scenelyset slukkes. Lyset i salen tennes.

Første akt er over.

The Wall-turneen som pågikk 1980–81, var selve motstykket til et ukomplisert rockeshow. Den var like utfordrende og satirisk bitende som platen fra 1979 og filmen som kom i 1982 i regi av Alan Parker. «Da Roger klekket ut The Wall», sier kunstner Gerald Scarfe, «sa han at han ville lage en plate, så et show og så en film til slutt. Vi kom godt overens. Vi hadde det samme ironiske og sardoniske synet på verden.»

Verdensanskuelsen var sterkt til stede på Pink Floyds ellevte plate. Her introduserer Waters oss for antihelten Pink som hadde en vond barndom i bagasjen, en brutal skolegang, et ødelagt ekteskap og en innholdsløs stjernestatus. Farens fall i krigen står som et dystert bakteppe til det hele.

Pink var selvfølgelig en versjon av Waters selv, hvis far døde i Anzio 1944. «The Wall var i grunnen et selvbiografisk verk», fortalte han til BBC. «Da jeg vokste opp, gikk jeg og bar på en stor skyldfølelse. Jeg tror jeg følte meg ansvarlig for min fars død. Jeg hadde en tilbakevendende drøm om at jeg drepte noen og var i ferd med å bli avslørt.»

Waters fikk ideen til den legendariske muren under In The Flesh-turneen i Montreal i 1977. Her fikk han øye på en uregjerlig fan. «Jeg fikk en ekstrem følelse av avstand til de hundre tusenvis av menneskene som sølte øl, hoiet og skrek», forklarer han. «Plutselig fikk jeg et bilde i mitt indre av en arena med en mur som skilte bandet fra publikum. Jeg husker at jeg tenkte: ’Det er en bra idé.’ Så da fortalte jeg det til de andre i bandet, og de mente selvfølgelig at jeg var klin gæren.»

Han lyktes på ett eller annet vis å overtale dem, men innspillingen gikk tregt, og Pink Floyd hadde i praksis blitt oppløst da platen ble utgitt. Kan hende den dårlige stemningen var bra for innspillingen, eller kanskje hadde Roger Waters en dårlig følelse allerede da han skrev musikken. Hvorom allting er, framstår The Wall som et

tettpakket dobbeltalbum som skildrer fremmedgjøring, indoktrinering, storsamfunnet og drittsekkene som prøver å kontrollere oss.

Fra den bombastiske åpningen In The Flesh til anti­ klimakset Outside The Wall er platen spekket med metaforer, tilbakeblikk, mareritt og drømmer. Det fengslende musikalske dramaet blir redningen som tar tak i deg og ikke slipper taket.

Det er en overflod av musikalske høydepunkter, gode tekster, gjennomtenkt dynamikk og en drøss med god formidling (som gir mest mening i filmen).

Det tunge sukket i begynnelsen før sangen i Mother leder lytteren inn i Pinks indre monolog («Mother do you think they’ll drop the bomb/ Mother, do you think they’ll like this song?»). Teksten i Nobody’s Home er muligens det mest ærlige innblikket som noen gang er beskrevet om en rockestjernes ensomme tilværelse (han sitter foran tv-en på et amerikansk hotellrom med «the obligatory Hendrix perm and the inevitable pinhole burns» og «13 channels of shit on the TV to choose from»). Det er også noen absolutt gnistrende tekstlinjer, som i innledningen på Vera Lynn: «Does anybody here remember Vera Lynn?/ Remember how she said that we will meet again, some sunny day?»

Another Brick In The Wall Part 2 destillerte Roger Waters pessimisme ned til en høysang etter at produsent Bob Ezrin ga dette tipset til Gilmour: «Gå til en nattklubb og hør på hva som skjer innen diskomusikken.» Så la de på den karakteristiske trommerytmen, og låten ble deres største hit, noe som også bidro til at en ny generasjon ble kjent med dem. Ezrin var den ideelle produsenten. Han hadde ikke bare god erfaring med å lage dystre konseptalbum – for eksempel Lou Reeds Berlin – Waters opplevde også at Ezrin var en tiltrengt kreativ sparringpartner. Ezrin var faktisk ansvarlig for å ha formet den triste historien til noe som kunne jobbes videre med. «I løpet av en natt i studioet skrev jeg om platen», sa han. «Jeg brukte alle elementene til Rogers, men jeg rearrangerte rekkefølgen og endret formen på dem. Jeg skrev ned The Wall på 40 sider, som en bok, med låtene i riktig rekkefølge. Det handlet mer om å endre retning på materialet enn å skrive det om.»

«Jeg trengte en samarbeidspartner som jeg kunne snakke med dette om», forteller Waters. «For det var ingen i bandet jeg kunne snakke med dette her om.

Dave er rett og slett ikke interessert …»

Mulig det. Men den mest minneverdige og høyest elskede låten på The Wall, Comfortably Numb, når uante høyder takket være ikke bare én, men to av de beste gitarsoloene som noensinne er innspilt.

108 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 108

11.01.2019 14:15

PETER STILL/GETTY IMAGES

T TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 109

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 109

11.01.2019 14:15

17 Metallica

Master Of Puppets

D

en tyngste platen som ligger blant de 20 beste på denne listen, er også den som omskapte Metallica fra å være kulthelter til å bli en definerende kraft innen heavy metal-bevegelsen. I denne sjangeren er de uten tvil det viktigste bandet for sin generasjon.

Master Of Puppets er bandet tredje plate, og mange mener at den ikke bare er en heavy metal-klassiker, men også den beste som Metallica noen gang har laget. Det var den første platen som Metallica ga ut i USA på et større plateselskap, nemlig Elektra (de lå fortsatt på Music For Nations i Europa). Det var også den siste med bassist Cliff Burton som på tragisk vis døde i en trafikkulykke i Sverige under turneen som fulgte.

Det er vanskelig å beskrive hvor viktig platen var, ikke bare for Metallica, men for metal generelt. Mark Tremonti fra bandet Alter Brides sier det slik: «Da jeg hørte de første

taktene på Battery, ble jeg fullstendig blåst av banen. Hele albumet gjorde at jeg ble fan. Jeg likte at det var så tungt og brutalt i noen partier, men så vakkert I andre. Og jeg likte det rene fingerspillet på gitaren som var klassisk inspirert, etterfulgt av den vrengte gitaren i refrengene. Det var som en heavy metal-concerto, nesten som om Bach hadde kommet tilbake og hjulpet et metalband med å lage en fantastisk plate.»

(Bassarrangementet som Burton spiller på introen til Damage Inc., er faktisk inspirert av Kom, søte død av Bach.)

Ettersom Master Of Puppets befinner seg her i det gode selskap av Bowie, The Beatles og Led Zeppelin, har platen ikke mistet sin kraft med årenes løp. Låter som den mektige Battery, den majestetiske Master Of Puppets, den glødende Welcome Home (Sanitarium), den vakre og stemningsfulle Orion og den tøffe Damage Inc., er alle bevis på det. Metallica behandler på mesterlig vis temaer som manipulasjon og kontroll. De leverer med en enestående kraft, dynamikk og

følelse.

Master Of Puppets er den første platen der bandmedlemmene skrev all musikken selv. I løpet av våren og sommeren 1985 befant de seg i en garasje i 132 Carlson Boulevard og skrev, øvde og spilte inn demoer. De presenterte de ferdig arrangerte låtene for produsent Flemming Rasmussen da de var på plass i studioet Sweet Silence i København sent i august samme år. Etter utgivelsen skrev det britiske musikkmagasinet Sounds at platen var intet mindre enn «en milepæl i platemusikkens historie».

Strukturmessig kunne Master Of Puppets minne en del om deres forrige album, Ride The Lightning, men nå var Metallicas ideer bedre utviklet, og selvtilliten deres var styrket. På én måte var Ride The Lightning et dristigere album, et uredd stilistisk sprang fra debuten Kill ’Em All. Men her var også den overtydelige kommersielle Escape, en låt som bandet kom til å mislike så sterkt at de nektet å spille den live på tretti år. Master Of Puppets er derimot en totalt kompromissløs plate

utgitt

1972 produsenter David Bowie og Ken Scott

«T

o Be Played At Maximum Volume», står det på baksiden av platecoveret, og det er sannelig den beste måten å nyte Bowies kreative høydepunkt på. Ziggy Stardust er platen der Bowie gjorde alt riktig.

På samme måte som med alle gode konseptalbum føles det som om man begir seg ut på en reise, fra den apokalyptiske Five Years til den smertefulle Rock ‘N’ Roll Suicide. Men til forskjell fra mange andre konseptalbum gjorde denne seg like bra i små doser på radio, takket være alle de gode og fengende pophookene.

Dette er Bowie på sitt beste, men det gjelder også i høyeste grad gitaristen Mick Ronson.

Morrissey skal ha sagt om forbildet sitt, Oscar Wilde, at «han var ikke komplisert, likevel får han deg til å ligge på sengen og gispe fordi han var så ekte og sann». Ziggy Stardust hadde noe av den samme påvirkningen på generasjonen sin. Åpningslåten Five Years framlegger et scenario der «earth is really dying»,

110 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 110

11.01.2019 14:15

utgitt

1986 produsent Flemming Rasmussen

fra begynnelse til slutt, det er et verk av menn som var overbeviste om at de kunne skape sin egen skjebne.

Platen er både utfordrende og overbevisende, den er en plate som rører ved mennesker den dag i dag. «Master Of Puppets er definitivt et mindre kommersielt album enn Ride The Lightning», insisterer produsenten Flemming Rasmussen. «Definitivt. Master Of Puppets er Metallicas måte å feire at de fikk platekontrakt med et stort plateselskap og at de nå kunne gjøre som de ville. Det de sier, er: ’Vi skal bare lage det vi liker selv, og hvis plateselskapet ikke liker det, kan de dra til helvete.’ Jeg regner med at det var holdningen deres. Og den virket. Det er ikke én dårlig låt på den platen, ikke en eneste. Den er strålende fra begynnelse til slutt. De hadde den ungdommelige innstillingen om at ’vi er bedre enn alle i hele verden’, og det ville de vise.»

16 David Bowie

Ziggy Stardust og mens denne nyheten gir gjenlyd i gatene og på torvet, forlater fortellerstemmen, Bowie, den passive beskrivelsen og trekker lytteren inn i sin verden. Ordene «I think I saw you in an ice cream parlour» skapte et direkte bånd mellom Bowie og en lytterskare i sine tenår, som varte på livstid.

Med det var Bowies langvarige stjernestatus et faktum.

Starman er hitsingelen som Bowie framførte på Top of The Pops og er uimotståelig med sin tilbakelente groove. Suffragette City har litt av både Jerry Lee Lewis og Stones i seg, og når sitt klimaks med det utsøkt uanstendige «Wham bam thank you ma’am».

Hang On To Yourself drives framover av Trevor Bolders bassgang som var inspirert av Eddie Cochran og av teksten om en kvinne, en groupie som «wants my honey not my money«, «a funkythigh collector» – «can’t dance, we don’t talk much/ We just ball and play/But then we move like tigers on Vaseline». Dette var rock’n’roll som ble gjenskapt gjennom et nytt og spennende språk.

(også kalt The Rise And Fall Of Ziggy Stardust & The Spiders From Mars)

Moonage Daydream er en forførerisk låt kodet med science fiction-ordspill og gayslang, og når låten bygger seg opp fra inspirert til ekstatisk, slipper Mick Ronson seg løs i en unik, superglammy gitarsolo.

Fotografen Mick Rock fortalte at Ronson var «Ziggys anker. Gitaren hans ga musikken anstrøket av rock’n’roll. På scenen var han det perfekte, robuste motstykket til Davids flertydige personlighet. Han laget dessuten alle live- og studioarrangementene. Det er umulig å forestille seg at Ziggy ble magisk uten ham».

Den siste låten på platen, Rock ‘N’ Roll Suicide, er en av de mest perfekte avslutningslåtene som er laget. Den åpner med at en sigarett plasseres i lytterens munn. («Time takes a cigarette, puts it in your mouth»).

Låten er kanskje undervurdert, men den legger merke til deg og hvor elendig du føler deg, fordi du er fanget mellom barndommen og voksenverdenen – forvirret, ubekreftet, ensom.

Og som om han leste tankene dine, synger Bowie følgende halvannet minutt inn i låten: «Oh no, love, you’re not alone», og på et blunk er din svart-hvite verden transformert til sprakende Technicolour.

Fyrverkeri går av, hjertet svulmer, og nakkehårene reiser seg. På 2,27 inn i sangen forteller Ziggy Stardust at «You’re wonderful», og fra og med det øyeblikket er du helt i David Bowies vold. Så enkelt er det. Når Mick Ronsons strålende, endelige orkestrerte crescendo ebber ut, klarer man knapt å vente på at det skal ta slutt.

Ikke fordi det ikke er et av popmusikkens mest magiske øyeblikk, men fordi jo før den slutter, desto fortere kan man lytte på den en gang til.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 111

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 111

11.01.2019 14:15

15 Queen

A Night At The Opera

K

utgitt

1975 produsent Roy Thomas Baker

rangelen pågår fortsatt. «Queen var et singel­band!» mener noen. «Akkurat som The Kinks, The Who og ELO! Det betyr ikke at de var dårlige – absolutt ikke! Men de beste platene deres er Greatest Hits I &

II …»

Ikke hør på dem. Queen var perfeksjonister. Jo, de mestret i høy grad singelformatet. De er det eneste bandet der alle har skrevet en singel som ble nummer én. Bassist John Deacon skrev Another One Bites The Dust, trommis Roger Taylor skrev Radio Ga Ga, gitarist Brian May skrev We Will Rock You, og frontfigur Freddie Mercury skrev den mest kjente låten på A Night At The Opera – og kanskje verdens mest kjente låt – Bohemian Rhapsody.

Bohemian Rhapsody er muligens overeksponert og latterliggjort (som i filmen Wayne’s World), men den skinner fortsatt. Over 40 år senere framstår den stadig som en blanding av hardrock, musikalballade og opera. Den er høydepunktet på A Night At ­The Opera og en hyllest til Queens samlede fantasi og musikalske mot.

«Det går ikke an å forklare hvordan det var å jobbe med Queen», har produsenten av platen, Roy Thomas Baker, forklart. «Queen jobber ikke som en normal gruppe. De utnytter hverandres talenter til det ytterste. Det tok for eksempel totalt seks eller sju dager å spille inn operapartiet i Bohemian Rhapsody. Den ble spilt inn på flere spor, og det er så mange stemmer oppå hverandre at det tok litt tid å rydde opp i det. Det samme gjelder gitarspillet til Brian May. «Mange av ideene i bandet er revolusjonerende», fortsetter han. «De er et band som har en forholdsvis tung rytmeseksjon, de er musikalsk allsidige, og de synger veldig bra. Queen var i en unik situasjon.»

De hadde allerede funnet formen med hensyn til låtskriving på Sheer Heart Attack som kom ut året før. Men A Night At The Opera var platen som førte til at publikum virkelig fikk øynene opp for dem. Det var mye takket være Bohemian Rhapsody. Bandet ble advart – av blant annet venn og radio-DJ Kenny Everett – om at seks minutter var altfor langt for radio. Det endte med at Everett spilte den 14 ganger i radioprogrammet sitt den helgen platen ble sluppet.

En amerikansk radio-DJ gjorde det samme, og plutselig følte plateselskapet at de var nødt til å gi ut låten som singel, den de hadde trodd var et kommersielt selvmord.

Julen 1975 kom den på topp ti på singellisten, ble der i ni uker og ble Storbritannias tredje mestselgende singel gjennom tidene (etter Candle In The Wind 1997 og Do They Know It’s Christmas?, men dem regner vi ikke med, helt

seriøst.)

Men én låt gjør ingen plate – A Night At T ­ he Opera byr på så mye mer enn Bohemian Rhapsody. Her finnes John Deacons You’re My Best Friend, en fullkommen poplåt som låter som om T-Rex møter Beach Boys. Det var Deacons første hitsingel, og den nådde topp ti i Storbritannia.

Bandvennene hans var imidlertid ikke like begeistret for den. Taylor syntes at teksten (dedikert til Deacons kone Veronica) var for veik, og Mercury nektet å spille elpiano, noe som førte til at Deacon måtte gjøre det selv. Men hva visste vel de?

Freddie skrev Love Of My Life, en romantisk ballade (som sies å være tilegnet Mercurys daværende kjæreste Mary Austin). Det ble en allsang som publikum sang med på sent på 70-tallet. Roger Taylor bidro også med en kjærlighetssang – skjønt den handlet om bilen hans. I’m In Love With My Car var på B-siden av Bohemian Rhapsody og helt typisk Taylor. Med det blonde, jentete håret og tendensen til å skrive selvdiggende, mannete rockelåter (se også Tenement Funster) fanger I’m In Love With My Car essensen av Queens frekkhet og oppblåste selvbilde. Pluss at når en låt rimer «forget her» med «carburettor», kan det ikke være så halvgærent …

Platen inneholder altså kjærlighetssanger, den er sjarmerende og frekk – men også bitter. Freddie Mercury kunne være en slem jævel, noe åpningssporet Death On Two Legs vitner om. Linjer som «You suck my blood like a leech» var rettet mot Queens tidligere co-manager Norman Sheffield og var så støtende at den nå avdøde Sheffield truet med å saksøke Queen. Dette er Queen på sitt beste – fra den skrekkfilmaktige introen via Mays nådeløse gitarsolo til Mercurys lidelsesfulle «You’re tearing me a-p-a-r-t».

Og vi har kommet helt hit og knapt nevnt Brian May. Låten hans ’39 har han ved en anledning beskrevet som en «science fiction-skiffle». Den har en allsangvennlig melodi som passer rundt et bål, en enkel sjarm som gjør at den er hans beste på platen. Ikke for det, han lå slett ikke på latsiden.

De fleste gitarister ville gladelig ha lagt beina på bordet etter å ha kommet på alle de forskjellige riffene, soloene og lickene på Rhapsody. Men May er i toppform og etablerer her den fantastiske stilen som skulle bli varemerket hans.

«Vi er veldig annerledes», fortalte Mercury til Harry Doherty i Melody Maker på den tiden. «Vi gjør ting på en måte som skiller seg veldig ut fra alle andre. Vi har bokstavelig talt haugevis av låter som ble valgt bort til denne platen. Hvis folk ikke liker de låtene vi lager nå, så bryr vi oss ikke en dritt om det.»

112 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 112

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 113

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 113

11.01.2019 14:15

14 Led Zeppelin

Physical Graffiti

D

a Led Zeppelin avsluttet USAturneen sin i 1973, var det sprekker i bandets grunnmur. Det var ingen overraskelse. Zeppelin hadde fem platinaselgende plater bak seg og turnert i Statene hele ni ganger mellom 1969 og 1973.

De var verdens største band, men det hadde kostet. Dessuten hadde de skremt mange fans med den siste platen Houses Of The Holy. Den hadde en proggete ramme og vanskelig tekst og ga smålige kritikere vann på mølla.

Våren 1974 samlet Zeppelin sine tropper igjen etter en kort pause. De trakk seg tilbake til den avsidesliggende gården Headley Grange. Her ga de seg i kast med låtskriving som kom til å resultere i et fengslende mesterverk – Physical Graffiti. De hadde opptil en time med nytt materiale, og det var så pass provokativt, variert og blytungt at i stedet for å droppe en eneste låt for å passe inn i 40-minutters formatet, jobbet de med ubrukt materiale fra de tre forrige platene og ga ut Physical Graffiti som et

dobbeltalbum. Var de kjepphøye? Helt klart. Og som Jimmy Page, som også produserte platen, påpekte flere år senere, var de det eneste bandet som kunne komme unna med noe så pompøst.

Her finner vi både den funky åpningslåten Custard Pie og den temposkiftende In My Time Of Dying som viser noe av bredden som Led Zeppelin omfavnet. Bandet gjør avstikkere i den akustiske tradisjonen (Bron-Yr-Aur), i Californiacountryrock (Down By The Seaside) og i Dixielandblues (Boogie With Stu). Dette vitner om at Zeppelins ambisjoner overskred dyrkingen av Elmore James på tidligere album. Høydepunktet var Kashmir, et trollbindende stykke inspirert av Midtøsten, som Bonzo drev framover med en tung og hypnotisk groove.

Produsenten Youth var nylig gjesteanmelder i Classic Rock og oppsummerte låten slik: «Side to avsluttes med enda en grunnstein, et av bandets fineste øyeblikk, den mektige Kashmir. Den storslåtte låten er over åtte minutter lang og befester Bonhams urokkelige status som tidenes

beste trommis. Lydtekniker Ron Nevison [som også var lydtekniker på en annen utmerket dobbelt-LP, nemlig The Whos Quadrophenia] la på phaser på Bonzos trommer, og riffet går i en annen takt som forsterker trommerytmens enkelhet. Bonham er som Hannibal, han rir over Alpene på store elefanter … i en ekstatisk transe inspirert av ørkenene i India og Nord-Afrika …»

Også Robert Plant har kommentert låten: «Jeg skulle ønske at vi ble husket for Kashmir i stedet for Stairway To Heaven. Den er så riktig, den er ikke overdrevet, og det er ingen sanghysteri.

Perfekt Zeppelin.»

Kanskje får han ønsket sitt oppfylt. Kashmir har steget i anseelse, og under gjenforeningskonserten i 2007 ble denne låten mest bejublet av alle på repertoaret.

Physical Graffiti blir også stadig mer populær, mye takket være den jevnt gode kvaliteten på innholdet. Dette er ikke fire LP-sider med utfyllingslåter og en og annen klassiker.

utgitt

1968 produsent George Martin

P

laten som ble stemt fram som verdens beste dobbelt-LP har ikke engang noen tittel. Det enkle, hvite omslaget med ordet «The Beatles» i relieff skulle bare bli hetende «The White Album». Det var antakelig en bevisst motreaksjon på Sgt. Peppers fargesterke univers og en plate som totalt manglet konsept.

I 1968 tålte bandmedlemmene knapt trynet på hverandre. Men tidligere hadde den telepatiske harmonien som rådet mellom de fire beatlesene resultert i perfekt pop, og denne gangen førte den økende misnøyen til rå og rasende rock. Den mest alvorlige av rekken med hendelser som utløste The Beatles’ forvandling fra popgruppe til rockeband, var Brian Epsteins død. Bandet fikk budskapet om managerens overdose på barbiturater 27. august 1967. Da satt de og studerte transcendental meditasjon hos den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi i Wales. Innen en uke var gått, meddelte de at de ville være sine egne managere.

114 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 114

11.01.2019 14:15

utgitt

1975 produsent Jimmy Page

Fulltreffere som The Wanton Song og The Rover beviser at bandet var på rett spor etter Houses Of The Holy. Rockelåter som Houses Of The Holy og Sick Again avslører hva Zeppelin var påvirket av i sine tidlige år.

Ten Years Gone er fortryllende, Night Flight gjør deg ør, og for kjenneren kan nok In The Light gjerne være mesterverket på platen. John Paul Jones’ begavelser har gjort sitt avtrykk og gitt oss et unikt stemningsfullt mesterverk, samtidig som Pages tilbakelente gitarspill låter som om han akkurat snublet ut av en jam med Iggy Pops The Idiot. (På In The Light er det noen fantastiske Bowie/Visconti-aktige vokaler på slutten.)

Rockehistoriens beste dobbeltalbum? Eller kan det være …

13 The Beatles

The Beatles (også kalt The White Album) Uten Epsteins hånd på rattet ble The Beatles fullstendig selvstendige kreativt sett. John Lennon var den som tok tapet hardest. I takt med at han stadig mer iherdig selvmedisinerte seg med LSD, flyttet bandets maktbalanse seg mer og mer til Paul McCartney.

I februar 1968 var de i India på besøk hos Maharishi, og det var her de begynte å skrive nytt materiale. Og ettersom det eneste vestlige instrumentet de hadde tilgjengelig var en kassegitar, låter White Album som om det springer ut av ren nødvendighet. Donovan lærte Lennon fingerspill, og for å utnytte teknikken skrev Lennon Dear Prudence (en oppfordring til den unge skuespilleren Mia Farrow om å bli med) og Julia (som åpenbart handler om hans avdøde mor, men også om Yoko Ono). Alt i alt skrev Lennon, McCartney og Harrison 17 av låtene som endte opp på White Album mens de var i India. Også Ringo skrev en låt for første gang.

Men John Lennon befant seg fortsatt i et personlig helvete. Han var fanget i et ulykkelig

ekteskap samtidig som han var besatt av Yoko. I tillegg led han av søvnløshet (som blir beskrevet i låten I’m So Tired). Kvalene hans kommer til uttrykk i låten Yer Blues. Den kan minne om bluesaktig Fleetwood Mac og var en pekepinn på at Lennon var langt fra lykkelig. «Da jeg skrev ’I’m so lonely, I want to die’, tullet jeg ikke. Det var sånn jeg følte meg, jeg prøvde å nå Gud og følte meg suicidal», fortalte han senere.

Lennon hadde reist til India for å få veiledning, men han ble bare mer desillusjonert. Han forlot Rishikesh i sinne og anklaget (urettmessig, viste det seg) Maharishi for å legge an på Mia Farrow. Denne episoden skildres i den bebreidende låten Sexy Sadie. Da han var vel tilbake i London, gikk han fra kona og flyttet inn med Yoko. De begynte å ta heroin. Og med Yoko i studio i Abbey Road måtte den lette LSD-påvirkede Sgt. Pepper-popen vike for adskillig mørkere skiftninger. Gitarene ble mer vrengte, og stemningen hardnet til. Yokos blotte nærvær skapte en uutholdelig stemning. Dette gjenspeilte seg i det sosiale kaos som fant sted utenfor The

Beatles’ boble, det var en situasjon som kun forsterket relevansen de hadde som rockeband.

Revolution videreførte Chuck Berrys riffing til uante høyder. McCartney ville måle seg med The Who og deres harde lydbilde, og skrev Helter Skelter. Yer Blues skildrer en ren misnøye (som John Lennon senere avfeide som en parodi på den britiske blues­boomen). George Harrisons While My Guitar Gently Weeps med Eric Clapton på sologitar er av det mer grasiøse slaget.

Både tiden og teknologien har behandlet White Album vel, men det er en ganske frustrerende opplevelse å høre den på vinyl. De geniale øyeblikkene blir blandet opp med banal pop, irriterende låtskisser og den litt for eksperimentelle Revolution 9. I dag kan imidlertid hvem som helst lage seg en spilleliste av de beste låtene, og da høres det virkelig ut som tidenes beste dobbeltalbum.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 115

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 115

11.01.2019 14:15

12 Iron Maiden

The Number Of The Beast

D

et tredje albumet til Maiden, The Number Of The Beast, førte til at bandet ble superstjerner, og mange regner platen som verdens beste heavy metalalbum. Det var den første platen med Bruce Dickinson, den kom på hitlistene og befestet Iron Maiden som en av de store aktørene i verdenssammenheng. Den inneholder også noen av de beste låtene som noen gang er skrevet i heavy metal-sjangeren.

I februar 1982 ble Iron Maidens nye besetning presentert med utgivelsen av den første singelen deres, Run To The Hills. Låten kom inn på topp-ti-listen i Storbritannia og ble en av tidenes høyest elskede metalhymner. Bruce «Flyalarmen» Dickinson var perfekt for den knapt fire minutter lange euforiske, triumferende, energiske headbangervennlige heavy metal-låten.

35 år senere er den fortsatt forbausende spennende, til tross for at den sjelden forekommer i liverepertoaret til bandet nå for tiden. Run To The Hills er den soleklare folkelåten.

På B-siden til Run To The Hills finner vi Total Eclipse. Siden den havnet på baksiden av singelen, ble den ikke med på albumet, noe bandet senere skulle angre.

«Jeg visste at jeg hadde blitt med i et bra band», sa Dickinson. «Jeg visste også at jeg kunne gjøre det enda bedre. Jeg hadde en visjon for The Number Of The Beast. Stemmen min sammen med de andre skulle bli noe mye større.

Vi laget den raskt – det tok fire eller fem uker. Vi var i studio til fem eller seks om morgenen. Det eneste vi gjorde feil, var å ta med Gangland på platen i stedet forTotal Eclipse. Vi valgte Gangland fordi det var den første låten vi spilte inn sammen på ordentlig. Men resten av platen var fantastisk.

Hallowed Be Thy Name var forgjengeren til Rime Of The Ancient Mariner [fra Powerslave, 1984]. Den låten og hele resten av platen sendte Maiden til et helt nytt nivå.»

Hallowed Be Thy Name ble nylig stemt fram av Metal Hammer som Maidens beste låt. I minst 20 år etter plateutgivelsen var dette låten som alltid

avsluttet det ordinære settet på konsertene. Den er av de mer storslåtte verkene som bandet har laget. I løpet av sju dramatiske minutter får lytteren servert bandets fineste egenskaper. Både Machine Head, Cradle Of Filth, Dream Theater og Iced Earth har laget sine coverversjoner, noe som vitner om hva slags påvirkning låten – og hele platen – har hatt på generasjoner av metalmusikere.

Plateomslaget og tittelen på platen appellerte til skoleungdom overalt. I 1982 befant britisk musikk seg i et merkelig mellomstadium. Pønken var borte. The Jam og The Clash var i ferd med å splitte opp. På listene tronet Phil Collins med en Supremes-låt. I mainstream-kulturen regjerte band som Duran Duran og Culture Club. I dette landskapet gikk The Number Of The Beast rett hjem hos en ny generasjon ungdom som ville ha et farlig og spennende band som kunne gi dem en virkelighetsflukt. Derek Riggs’ omslagsdesign var like smart og morsom som den var ekkel.

utgitt

1978 produsent Ted Templeman

I

1978 hadde band som Black Sabbath, Led Zeppelin og Deep Purple enten lagt ned eller kommet til siste fase i karrieren sin.

Klassisk hardrock hørte stort sett fortiden til.

Da kom Van Halen. Vokalist Dave Lee Roth hadde lært seg et og annet triks av Jim Dandy, Black Oak Arkansas front­figur. På sett og vis sendte Van Halen oss tilbake til fortiden. Det var ikke den beste timingen, men de bød på en rock’n’roll-opplevelse og en gitarakrobatikk som ingen hadde sett siden Hendrix snudde opp ned på gitarverdenen.

Ted Templeman fikk bandet til å signere på Warners, det samme plateselskapet som to av gitarheltene til Eddie Van Halens favorittband lå på (Deep Purple og Black Sabbath).

Templeman som før hadde jobbet med blant andre Montrose og Little Feat, gikk med på å produsere debutalbumet til bandet.

Bidraget til Ted Templeman og lydtekniker Donn Landee bør trekkes fram når det gjelder Van Halens suksess. De to hadde jobbet

116 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 116

11.01.2019 14:15

utgitt

1982 produsent Martin Birch

«Eddie representerte ideen om at dagens ungdom ikke ble ivaretatt av samfunnet», fortalte Riggs til Classic Rock. «Det var sånn det begynte i alle fall, og jeg gjorde ham enda eklere.»

Iron Maiden ville at skuespilleren Vincent Price skulle lese inn sitatet fra Johannes’ åpenbaring på introen i tittellåten, men da skrekkfilmlegenden krevde 25 000 pund, ga de heller jobben til den ukjente stemmeskuespilleren Barry Clayton, som skapte den rette stemningen med perfekt tolkning. Noen i voksenverdenen ojet seg fælt og var redd for at verden var i ferd med å gå til helvete. De hadde helt rett – og helvete har aldri hørtes bedre ut.

«I tiden før The Number Of The Beast var vi en del av ’New Wave Of British Heavy Metal’», sa Iron Maidens manager Rod Smallwood. Bandet vokste seg snart for store til den båsen. «Etter at The Number Of The Beast kom ut, ble Iron Maiden et av verdens fremste band.»

11 Van Halen

Van Halen sammen i flere år og utviklet en intuitiv sans for hvordan man leter fram til essensen hos et band. For Van Halen innebar det at de måtte spille i samme rom, og at det var forbudt å legge på ting. Templeman skjønte at han var nødt til å holde det enkelt og organisk for å klare å fange det bombastiske liveuttrykket i bandet. Med dette i tankene spilte han i praksis inn hver eneste låt live uten å legge på noe i etterkant (bortsett fra Runnin’ With The Devil og Jamie’s Cryin’). Lydbildet fikk folk til å rette seg opp og spisse ørene. «Det var et vendepunkt for meg da jeg hørte platen», innrømmer produsent Mike Fraser. Han er veteran i faget og har jobbet med alle fra Aerosmith til AC/DC. «Det var hard­ rock laget på popmåten kanskje for første gang med tunge gitarer og kraftig reverb. Det var en skikkelig øyeåpner. Alle låtene var på plass, og de lyktes med å skape et nytt lydbilde med produksjonen. Det var perfekt.»

Bandet illustrerer det nye lydbildet best i tolkningen av The Kinks’ klassiker You Really Got

Me. De hadde spilt låten på klubbkonserter i mange år, men i studio fikk den nye dimensjoner.

Gitarlyden var både monstrøs og majestetisk på samme tid. Med en vintage Marshall-forsterker og sterkt modifisert Fender Stratocaster bød Edward på en forsmak av den særegne gitarlyden han senere skulle kalle sin «brown sound».

David Lee Roth hadde kanskje ikke verdens mest utviklede, tekniske stemme. For det som virkelig løftet platen, var Edward Van Halen – gitaristen som laget nye regler for hva en gitarist kan gjøre. Og hvis det fantes en låt som umiddelbart plasserte ham i toppsjiktet av gitarister, var det Eruption og den spontane genistreken å tappe med begge hender på instrumentet. Låten oppviste en teknikk som var like forbløffende som hypnotiserende for enhver gitarist som hørte den.

Ain’t Talkin’ ‘Bout Love bar bud om rocken i det neste tiåret. Det vi fikk, var en endeløs strøm av flashy 80-tallsmetal, det vil si glitter og glam, maursniffing, overdoser og skinnbukser med rumpa bar, feilstavede ord og gitarsoloer som

hørtes ut som bombenedslag, og horder av langhårede slyngler som spydde øl på parkeringsplassene. Alt kan vi takke denne bombastiske hyllesten til David Lee Roths penis.

Ingenting når opp til denne låten når det gjelder råskap, ikke engang GN’R i topp­form.

Slik låter verdens beste rock’n’roll-band når de kjører full pakke. Det er total overkjøring – da, nå og for alltid.

Andre høydepunkter, som Jamie’s Cryin’ og Ice Cream Man viser hvordan bandet gjenskapte rocken til det som skulle bli 80-tallets hardrock. 40 år etter har debutplaten til bandet mistet verken glans eller relevans. Før den kom, holdt hardrocken på å stivne og bli livløs. Etterpå ville ethvert band med respekt for seg selv beskrive platen som en milepæl. Den er ikke bare en av verdens beste debutplater, den er en av verdens beste plater overhodet. Man hører at den gir gjenlyd inn i 80-tallet og videre. Suksessen gjenopplivet ikke bare Sunset Strip, men mange liknende steder og scener over hele verden.

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 117

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 117

11.01.2019 14:15

10 Led Zeppelin

Led Zeppelin

L

utgitt

1969 produsent Jimmy Page

ed Zeppelins debutplate ble spilt inn i løpet av 9 dager med bare 30 timer i studio. Den totale regningen for innspilling, miksing og plateomslag kom på 1782 pund. Bortsett fra Communication Breakdown og Good Times Bad Times der det er fullt øs, er det noe mørkt og ruvende ved for eksempel You Shook Me og I Can’t Quit You Babe som overgår de enkle omgivelsene som musikken ble spilt inn i. Dazed And Confused ble Pages store liveframføring, mens How Many More Times satte en standard for Zeppelins urkraft.

En lytter som hører Led Zeppelin for første gang, med åpningssporet Good Times Bad Times, kan ha fått litt av et sjokk. Den innledende skuddsalven oppsummerer i grunnen alt som navnet Led Zeppelin snart skulle stå for. Det var en popaktig låt som er skrevet av Page, Jones og Bonham, og bygget på heftig fengende refreng, eksplosive trommer og – på den helt riktige plassen – en strøm av gitartoner. Good Times Bad Times stakk ut kursen for 70-tallets rockemusikk, mot den tunge riffingen og de enda tyngre trommene.

Motstykket til låten var imidlertid å finne på side to, Communication Breakdown, også den er skrevet av Page, Jones og Bonham. Her er hvasse gitarriff og et stjålent blikk på Eddie Cochrans Nervous Breakdown. Dette var en prototype på pønken – den slags raske, tregrepsrock som Ramones skulle bygge en karriere på ti år senere. (Senere skulle Black Sabbath blande inn gitarspillet i Communication Breakdown med det hvasse riffet i Dazed And Confused og lage Paranoid.)

Your Time Is Gonna Come er en vakker og undervurdert poplåt som ifølge tidens trend var bygget på en fuge av Bach, og den blir spilt av John Paul Jones. Senere ble musikken støpt i en annen form ved hjelp av Jimmy Pages pedal steelgitar – et instrument han praktisk talt pakket opp i studio samme dag som han begynte å spille inn musikk med det.

Når det gjelder bandets lydbilde, er resten av platen minst like imponerende, men selve materialet er uforskammet lite originalt. Ta for eksempel den siste låten How Many More Times. Også her står Page, Jones og Bonham oppført som låtskrivere. Men låten er åpenbart basert på flere andre, eldre låter, framfor alt How Many More Years av Howlin’ Wolf. Det er en låt som Robert Plant og John Bonham i sin tid spilte inn med den tidligere gruppen deres, Band of Joy. I tillegg hører vi noen småting fra Albert Kings The Hunter. Den «nye» Zeppelin-versjonen åpnet med et bassriff som var lånt av Yardbirds’ tidligere omarbeidede versjon av Smokestack Lightning. Den var mer enn bare et nikk til 60-tallsversjonen av samme låt av Gary Farr and the T-Bones, og nå het den

How Many More Times. Vi finner også et lick eller to fra Jimmy Rodgers Kisses Sweeter Than Wine, samt – og merkelig nok – en saktere versjon av Jeff Becks solo på Yardbirds’ tidligere hitlåt Shapes Of Things.

Bandet kunne kanskje ha kommet unna med det, var det ikke for alt det andre på platen som også var stjålet fra andre uten kreditering. Babe I’m Gonna Leave You var en ny versjon av en tradisjonell vise som nådde et nytt publikum utenfor samtidens folkemusikkretser takket være at den forelå på en plate av Joan Baez (og som senere har blitt kreditert den amerikanske folkemusikksangeren Anne Bredon). Black Mountain Side var Jimmy Pages instrumentalversjon av Bert Janschs innspilling fra 1966 og hans tolkning av en tradisjonell gælisk folkevise med tittelen Black Water Side.

Til og med coverversjonene på Zeppelins debutplate førte til at bandet ble anklaget for plagiat.

Mange mente at You Shook Me var en rip-off av versjonen som akkurat hadde kommet ut på Jeff Beck Groups Truth.

Jimmy Page har alltid hevdet at det var en ren «tilfeldighet», men Led Zeppelins manager Peter Grant – som på den tiden også jobbet for Jeff Beck – hadde gitt Page en kopi av Becks plate på forhånd, flere uker før den kom ut. John Paul Jones spilte til og med hammond­orgel på den versjonen. Men for å være ærlig, hvis man lytter seg gjennom begge versjonene femti år etter, er ulikhetene slående. Jeff Becks versjon er kort og låter som en gimmick mens Led Zeppelins versjon er nesten tre ganger så lang og med pompøse slidegitarer som passer bedre til låten. Jimmy Pages gitarsolo har en god flyt, den er fengslende og mystisk – i motsetning til Jeff Becks showaktige solo.

Det mest åpenbare tyveriet som finnes på Led Zeppelins første album, finner man imidlertid ironisk nok i den låten som Jimmy Page ble assosiert mest med: Dazed And Confused.

Jimmy Page står angivelig som eneste opphavsmann, men originalversjonen var skrevet av den 28-årige vokalisten og låtskriveren Jake Holmes. Selv om hans versjon er akustisk, inneholdt den alle signaturelementene fra Zeppelinversjonen, som den fallende bassgangen, den uhyggelige stemningen og den paranoide teksten. Det Zeppelin gjorde, var å løfte låten til et helt nytt nivå. Holmes’ versjon var beskjeden og lite imponerende. Med Jimmy Pages evner som gitarist og arrangør ble låten omskapt til et storslått og psykedelisk musikkstykke.

Dette er med andre ord ikke verdens mest originale debutplate. Men som et første steg å regne var Led Zeppelin sikker i sin sak. Terningen var kastet, og Jimmy Page var klar for å sette sitt musikalske avtrykk i verden.

118 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 118

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 119

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 119

11.01.2019 14:15

9 AC/DC

Highway To Hell

H

utgitt

1979 produsent Mutt Lange

ighway To Hell var AC/DCs store gjennombrudd og den første platen som solgte i millionvis.

Dessverre var det også den siste noen gang med Bon Scott. For et band som hadde stått på randen av katastrofe, var dette en triumf. De kommersielle forventningene fra Atlantic Records var så store at de i utgangspunktet hadde prøvd å overtale bandet til å lage en coverversjon av The Spencer Davis Groups hitlåt Gimme Some Lovin’ fra 1966 i et desperat forsøk på å skape bevegelse i hitlistene.

Malcolm Young (og deres nye manager Peter Mensch) var klar over presset som lå på dem. De sparket produsent Eddie Kramer, hyret inn Robert «Mutt» Lange og tvang bandet til tre måneders beinhard jobbing i studio. Det ferdige resultatet ble den mest polerte og profesjonelle platen som bandet på fem hadde laget. Følgelig ble det også deres første plate som solgte i millioner i USA. Mutt Langes genistrek i London’s Roundhouse Studio var at han skapte bandets blod, svette og tårer om til en plate som låter lett og ledig, uanstrengt og spontan. AC/ DC har aldri manglet baller, energi eller aggressivitet, men på Highway To Hell ble knyttneveslagene utdelt med større presisjon og balanse og ga dem derfor maksimal effekt.

Djevelen, akkurat som Lange, skjuler seg i detaljene. Den rølpete koringen i Walk All Over You. De minimalistiske, men brutalt effektive gitarene i versene i Touch Too Much.

Klimakset på If You Want Blood som får lytteren til å miste pusten. Den ustoppelige Girls Got Rhythm som bare ruller mot deg.

Den første låten de jobbet med, var tittelsporet Highway To Hell. Gitar- og trommeintroen er umiddelbart fengende og ble spilt inn som en enkel idé med Angus på gitar og Malcolm på trommer. Det var på nære nippet at hele ideen forsvant da en lydtekniker tok med seg det eneste opptaket hjem, hvor deres lille sønn lekte seg med kassetten og dro ut båndet. Takk og pris for at Bon Scott, som alltid pleide å spole tilbake sine egne kassettbånd, klarte å fikse båndsalaten dagen etter. Låten som endret deres liv for alltid, var reddet.

Introen på låten minnet om Frees All Right Now, noe Lange var fullt klar over. Han hyret Frees gamle lydtekniker Tony Platt til sluttmiksing. «Han ville ha noen som kunne bidra med en sånn tørr rockelyd med trøkk», sier Platt.

«Følelsen av tid og rom.»

Denne lyden ble karakteristisk for hele platen. Låter som Touch Too Much som var spadd opp fra tidligere tider og forvandlet til en førsteklasses rocke-/danselåt, og den pulserende Get It Hot var begge basale og tunge rockelåter.

Men de hadde også groove, som Platt påpeker. Til og med den glødende If You Want Blood (You’ve Got It) var umulig å lytte til uten å bevege på seg.

George Young hadde alltid oppmuntret bandet til å gjøre sitt beste og ikke henge seg opp i detaljer som å stemme instrumentene. Lange derimot insisterte på at alt skulle være i perfekt balanse, melodisk, rytmisk og harmonisk. Bandet ble tightere og mer samspilt, og han fikk dem til og med til å lette litt på gasspedalen, lenge nok til at noen låter nesten kunne kalles for ballader. Love Hungry Man var ganske likt Highway To Hell, men idémessig var den ikke så direkte.

På den siste låten på platen, Night Prowler, førte Lange bandet tilbake til en slags elektrisk blå melankoli som de hadde sneiet innom tidligere på Bon Scotts Ride On fra Dirty Deeds Done Dirt Cheap. Teksten til Bon Scott forteller om et monster som venter på at du skal «turn out the light» før det «makes a mess of you». Hvis ikke musikken hadde vært så overbevisende, kunne låten ha tilhørt Alice Coopers skrekkrocksjanger. Den var ikke teatralsk – den hørtes bare skummel og skitten ut.

Tekstmessig kom stort sett resten låtene fra samme skuff som de andre snuskete fantasiene til Bon Scott. Vi har for eksempel Girl’s Got Rhythm og Beating Around The Bush (sistnevnte er en omarbeidet versjon av Backseat Confidential fra øvingene til Dirty Deeds med et nytt, hardere riff som er inspirert av Fleetwood Macs Oh Well). Men musikkmessig er vi i et helt nytt univers. Walk All Over You og Shot Down In Flames var poprock på et høyere nivå.

Bon Scott er i storform fra første til siste låt. Han er autoritær, overbevisende og uimotståelig, stadig på jakt etter neste eventyr. Ved en anledning beskrev Classic Rock Highway To Hell som «ikke bare AC/DCs beste låt, [men] den ultimate rockelåten, punktum». Her er Bon slik han alltid vil bli husket – selvsikker, eplekjekk og klar for å møte verden med et smil uansett hva. Slik låter frihet, og slik låter verdens beste rockeband på sitt beste. Highway To Hell er Bon Scott og bandet hans når de er på sitt mest glødende og sitrende.

120 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 120

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 121

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 121

11.01.2019 14:15

8 The Beatles

Abbey Road

A

utgitt

1969 produsent George Martin

rven etter Beatles går på tvers av generasjoner, land og kulturer. Bare å nevne bandnavnet eller de forskjellige medlemmene – døde eller levende – åpner dører og knytter bånd rundt i hele verden (som Paul McCartney gjerne sier: «Ingen er immun mot The Beatles»). Da er det kanskje rart at firspannet møter motstand i Classic Rock. Det er mange flere som sender oss klagebrev etter at vi en sjelden gang har publisert noe om bandet, enn vi har lesere som ønsker seg enda mer stoff om Lennon, McCartney, Harrison og Starr.

Det er mange som mener at The Beatles tilhører foreldregenerasjonen. At de er et band som redefinerte 60-tallet og selve rockemusikken, men som ikke rocket hardt nok, de var ikke del av 70-tallets gylne Marshall- og Les Paul-epoke. Men det er også andre grunner. Som at de var allestedsnærværende eller at Beatles-fansen pleide å kalle dem musikk­historiens «beste» eller «viktigste» gruppe. Eller de mer tvilsomme innslagene i backkatalogen til bandet (for eksempel Yellow Submarine eller Rocky Racoon), McCartney som fjaser seg gjennom Yesterday foran kamera. De skreddersydde dressene. De fjollete filmene. Yoko Ono. Men hvis du tar noen skritt tilbake, tømmer hodet og lytter til The Beatles som et band i stedet for som et kulturfenomen, blir du snart klar over hvilken attityde, vidd, svette, veltalenhet, melodi og – kanskje framfor alt – hvilken bredde de var i besittelse av i løpet av sin korte karriere. Du har lov til å hate visse Beatles-låter eller til og med plater av Beatles. Men å påstå at det ikke er noe i deres unike katalog som berører deg, er det samme som å si at du er lei av all musikk.

Samtidig som de fleste andre artister fortsatt framførte andres ferdigskrevne materiale, gikk The Beatles (sammen med Bob Dylan) i bresjen for band som ville skildre den fysiske, åndelige og politiske verdenen de befant seg i. Og til tross for det kommersielle presset om å forbli som de var, utviklet de seg hele tiden. Alt dette gjorde The Beatles på bare åtte år. De etterlot seg en skattkiste av låter som rett og slett utklasser alle andre artister.

Abbey Road er dessuten beviset for at de kunne rocke.

Dette er den siste platen som The Beatles spilte inn sammen (selv om den kom ut før Let It Be). Likevel er det fullt av førstegangshendelser knyttet til Abbey Road: Her finner vi George Harrisons første singel som nådde førsteplass (Something), Ringo Starrs første trommesolo (The End) og den første gitarjammingen med John, Paul og George (også The End).

Platen inneholder noen av gruppens mest minneverdige

sanger og fantastiske vokalprestasjoner. Det er enda mer imponerende å tenke på når vi vet at de fire bandmedlemmene knapt snakket sammen da de begynte arbeidet i studio.

Etter utgivelsen av en usammenhengende dobbelt-LP, White Album, og en lite morsom prosess med å spille inn og filme Let It Be, så det i juni 1969 ut som at The Beatles var ferdig. Gruppen var så pass splittet på grunn av bitterhet at til og med George Martin, som hadde produsert samtlige av bandets tidligere album, så seg nødt til å forlate innspillingene av Let It Be (Phil Spector hadde siklet på jobben i flere år og grep sjansen sporenstreks). Gode, gamle George Martin ble mildt sagt overrasket da han ble oppringt av ikke én eller to, men alle fire beatlesene som bønnfalt ham om å produsere den nye platen deres.

«Du vet, sånn som du pleide», sa Lennon og la inn all sin overbevisende sjarm.

«Bare hvis dere er som dere pleide å være», svarte Martin forsiktig.

«Det kommer vi til å være», svarte Lennon kjapt. «Vi lover.»

Lennon holdt det han lovte, og Abbey Road ble den best tenkelige avslutningen på både 60-tallet og The Beatles’ karriere. Lennon gir oss overbevisende rock med Come Together (en dårlig skjult bønn til sine splittede bandvenner) og I Want You (She’s So Heavy). McCartney leverte Oh! Darling som kunne knuse ethvert strupehode. Harrisons Here Comes The Sun er et hint om det vakre han skulle begå et år senere, da han ga ut sitt første soloalbum All Things Must Pass. Til og med Ringo bidro som låtskriver på den artige Octopus’s Garden.

Suiten som avslutter Abbey Road, er en forbløffende oppvisning av det unike talentet som bodde i gruppens medlemmer.

Den siste låten som ble spilt inn av alle fire medlemmene, The End, er en utsøkt sluttsats til medleyen som preger store deler av side to på Abbey Road. Her får hvert medlem passende nok bidra med hver sin solo før en kort pianomelodi gjør plass til strykere og en himmelsk koring som uttrykker den endelige konklusjonen: «The love you take is equal to the love you make». Det er vakkert, perfekt og progressivt. Det er 15 minutter oppfinnsomhet, mer enn de fleste drømmer om å få til i løpet av en karriere, uten å være vanskelig eller pretensiøst. Og akkurat når du lurer på om de tar seg selv for høytidelig, slenger de inn en tullete linje om dronningen («Her Majesty’s a pretty nice girl/But she doesn’t have a lot to say»). Mesterlig.

122 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 122

11.01.2019 14:15

EXPRESS/GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 123

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 123

11.01.2019 14:15

7 AC/DC

Back In Black

T

utgitt

1980 produsent Mutt Lange

ittelen og det helsvarte plateomslaget bar på en sterk symbolsk betydning. 19. februar 1980 ble vokalisten i AC/DC, Bon Scott, funnet død i en parkert bil i East Dulwich sør i London. Kvelden før hadde han vært i Camden, sett på band og drukket seg sanseløs. På vei hjem hadde drikkevennene hans ikke klart å vekke ham, og de lot ham være igjen i bilen. Han våknet aldri opp. «Akutt alkoholforgifting», ifølge dødsattesten. «Død ved et ulykkestilfelle.» Bon Scott ble 33 år gammel. Den forrige platen til AC/DC, Highway To Hell, hadde kommet inn på topp 20 i USA. Etter så mange år med slitsomme klubbkonserter i Australia etterfulgt av turnéruten i England, så det endelig ut som om bandet var i ferd med å slå gjennom.

Bandet klarte å reise seg etter tilbakeslaget. De tenkte at det var i Bon Scotts ånd. Snart begynte de å ha audition for å finne en ny vokalist (de kontaktet Brian Johnson siden noen husket at Bon Scott hadde snakket om vokalisten i bandet Geordie).

Kun seks måneder etter ble Back In Black utgitt. Gitarist Angus Young omtalte Back In Black som «vår hyllest til Bon», men den ble så mye mer enn det. Back In Black er AC/DCs mestselgende plate noen gang og verdens nest mest solgte plate (etter Michael Jacksons Thriller). Platen er alle comebackalbums mor og kanskje tidenes beste hardrockplate.

Bandet sier selv at det var både den verste og den beste tiden. De var rystet av Bon Scotts død, men Brian Johnson – som gjorde så godt han kunne under omstendighetene – gled rett inn i bandet, og ideene kom på løpende bånd.

Da de hadde spilt inn tre av låtene på Bahamas, begynte ferskingen Brian Johnson å bekymre seg for om han hadde nok tekster. Han lette etter inspirasjon til Hells Bells da det var et tropisk tordenvær ute. «Jeg sa: ’Dette er rolling thunder, det kaller vi det i England’», husker Brian. Produsent Mutt Lange sa: «Rolling thunder? Skriv det ned.» Mens regnet falt, noterte Brian ned pourin’ rain.

Brian: «Og vinden økte – I’m comin’ on like a hurricane!’ Det var det. Låten ble ferdig samme kveld. Og jeg hadde ikke engang hørt den …»

Det var som om alt var bestemt på forhånd. Og sørstatsprekenen i begynnelsen av Rock And Roll Ain’t Noise Pollution kom helt spontant under et opptak: «Jeg trodde aldri at den kom til å være med på platen», sa Brian senere.

Ifølge Malcolm var Back In Black bandets tilbakeblikk på de fine stundene som de hadde hatt med Bon. Have A Drink

On Me var innspilt på en demo fra før med Bon på trommer.

Med teksten «Whisky, gin and brandy/With a glass I’m pretty handy» utbrakte Brian en skål til forgjengeren sin. Med You Shook Me All Night Long viste Brian at han akkurat som Bon Scott kunne bruke tvetydigheter av typen: «She told me to come but I was already there.»

Mutt Lange hadde polert bandets lydbilde og gjort dem mer kommersielt spiselige på Highway To Hell, men uten at de mistet identiteten sin for det. You Shook Me All Night Long demonstrerer Langes evne til å gi et hint av pop til et hardrockband som inviterer til allsang.

Tekstmessig forklarer Brian at han fikk en overnaturlig inspirasjon. «Jeg husker at jeg satt på rommet og skrev og hadde et blankt ark. Og vet du hva? Jeg blåser i om noen kaller meg feig, og jeg tror ikke på ånder og sånn, men noe skjedde på rommet den kvelden.

Jeg driter i om folk tror meg eller ikke, men noe strømmet gjennom meg og sa ’Det går bra, gutt, det går bra’. En slags ro. Jeg vil gjerne tro at det var Bon, men det kan jeg ikke fordi jeg er for kynisk, og jeg vil ikke at folk skal spekulere for mye. Men noe skjedde, og jeg begynte bare å skrive teksten.»

Platen har så mange klassikere: Shoot To Thrill, What Do You Do For Money Honey (en låt som stammer fra innspillingene til Powerage i 1978). Så har vi selvfølgelig den geniale tittellåten som bygger på et riff som låter slik blues ville vært om Satan hadde plukket det fra hverandre og Tony Stark hadde satt det sammen igjen.

Fra AC/DCs tragedie fødtes deres største triumf. Platen ble nummer én i Storbritannia. I tillegg begynte lytterne å oppdage tidligere album i katalogen deres, som Highway to Hell, Let There Be Rock og livealbumet If You Want Blood You’ve Got It, som alle havnet på topp 100. I USA lå platen på listene i 131 uker.

I mars 2016 sluttet Brian Johnson i bandet på grunn av hørselsproblemer. Men i 1980 opplevde han et eventyr. Han kom fra ingensteds, og plutselig var han frontfigur i verdens største band. («Jeg var helt blakk», har han fortalt. «Jeg hadde ingenting. Jeg hadde to unger og lån å betale. Jeg kjørte i en boble som var 14 år gammel. Jeg var helt ribbet.»)

Han reddet bandet da det så som mørkest ut.

«Back In Black er ikke bare AC/DCs beste plate noen gang», skrev Paul Elliott i Classic Rock en gang. «Det er verdens beste plate noen gang.»

124 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 124

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 125

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 125

11.01.2019 14:15

6 Guns N’ Roses

Appetite For Destruction

A

utgitt

1987 produsent Mike Clink

ppetite For Destruction er en av verdens beste plater og den mestselgende debutplaten gjennom tidene med over 30 millioner solgte eksemplarer.

Den revolusjonerte rocken sent på 80-tallet og gjorde Guns N’ Roses til superstjerner. Suksessen er enda mer oppsiktsvekkende med tanke på kaoset som rådet da den ble spilt inn.

Guns N’ Roses var så til de grader ute av kontroll at prosessen med å lage debutalbum ble en lang og dyr affære. I 1986 sluttet Arnold Stiefel i jobben som Guns N’ Roses’ manager. Årsaken var at da bandet hadde leid et hus for å øve inn demoer, endte de opp med å ramponere eiendommen og måtte punge ut med 22 000 dollar i erstatning.

To produsenter forsøkte uten hell å ferdigstille platen: Nazareths gitarist Manny Charlton (som ikke engang klarte å samle hele bandet i studio samtidig) og Paul Stanley i Kiss (som ble uvenner med Axl Rose da han foreslo at låten Nightrain burde ha en ekstra hook. Axl Rose snakket aldri med ham igjen).

Det bandet trengte, var en manager og en produsent som kunne utøve en form for disiplin. Inn i bildet kom dermed Alan Niven som var manageren til Great White, og produsenten Mike Clink som hadde vært tekniker på UFOs Strangers In The Night og Survivors Eye Of The Tiger.

Clink jobbet 18-timers dager, og i løpet av januar og februar 1987 lyktes han å spille inn Appetite For Destruction på en måned i Rumbo Recorders studio i Canoga Park, en forstad til Los Angeles. Budsjettet var på totalt 370 000 dollar. Det var varierte forventninger knyttet til platen.

Niven estimerte 500 000 solgte plater, Clink tippet to millioner. Men Tom Zutaut som signerte bandet til Geffen Records, var mer optimistisk. Han trodde at det ville bli solgt fem millioner plater. Det viste seg til slutt at alle tok feil. I begynnelsen solgte platen lite, bare 200 000 eksemplarer på 5 måneder. Men i juli 1988 – et år etter at den ble utgitt – lå Appetite For Destruction i toppen på Billboard-listen.

På en måte var det forbløffende hvor stor suksess platen fikk. Dette var det motsatte av kommersiell rock – rå og foraktfull, full av gufne holdninger og bannskap. 80-tallet var tiden for politisk korrekthet, og denne platen var av akkurat den sorten som klistremerkene «parental advisory» ble brukt til. Ni av de tolv låtene refererte direkte til sex, fire til dop og fem til drikking.

I den skjødesløse, sexistiske låten It’s So Easy flirte Axl «Turn around bitch, I got a use for you …» I Rocket Queen kan vi høre et opptak av vokalisten som har sex med

strippedanseren Adriana Smith – daværende kjæreste til trommis Steven Adler!

Men kjernen i albumet består av en rekke gode låter.

Welcome To The Jungle er på mange måter den ultimate Guns N’ Roses-låten. Åpningslåten er genial, der Axls første ord, «Oh my God» advarer lytteren om at det er bare å spenne setebeltene. Denne låten er den første som Slash og Axl skrev sammen. Vokalisten er fra Indiana, og låten beskriver hans første møte med vrimmelen i Los Angeles.

It’s So Easy var Guns N’ Roses første singel i Storbritannia. Det er en oppesen låt skrevet og framført av en gjeng ufordragelige, aggressive og misogyne drittsekker. Det er kanskje ikke bandets mest sofistikerte låt, men det er ingen annen tidlig Guns N’ Roses-låt som formidler en så sterk bad boy-vibb.

Albumet Appetite For Destruction erklærer Los Angeles som et snuskete og farlig drittsted, og samtidig viser Paradise City at det er ingen andre steder Guns N’ Roses heller vil være. Den enkle melodien inviterer til allsang, men den verdensomspennende suksessen hadde nok hengt i en tynn tråd hvis de hadde beholdt originalteksten: «Take me down to the paradise city, where the girls are fat and they got big titties».

Gitarspillingen til Slash gjør låten til en sleazerocke-versjon av Born To Run med sine rølpete riff og melankolske soloer.

Låter som Mr. Brownstone, You’re Crazy og Out Ta Get Me sørger for at platen er full av faenskap og slagferdige tekster («I used to do a little, but a little wouldn’t do, so the little got more and more», «Some people got a chip on their shoulder/An’ some would say it was me», «Welcome to the jungle it gets worse here everyday/ You learn to live like an animal in the jungle where we play»). Sweet Child O’ Mine viste Guns N’ Roses’ hemmelige våpen, nemlig en vakker rockeballade inspirert av sørstatsrockerne og ikonene Lynyrd Skynyrd. I begynnelsen syntes Slash at låten var teit. Han kalte introriffet sitt for «det fjollete, lille riffet». Men i september 1988 gikk låten til topps i USA på under to uker. Låten blir ofte listet som en av verdens beste gitarsoloer eller -riff, og det er Guns N’ Roses’ mest populære låt.

Appetite For Destruction ankom da hårmetal-epoken var på sitt høyeste (!), og er et produkt av giger i Los Angeles’ rockeklubber. Men dens røtter kan spores tilbake til 70-tallsmusikken – Aerosmith, Led Zeppelin, AC/DC og Sex Pistols. Det er den nyeste av de ti som ligger på topp ti på denne listen, og det er fullt forståelig. Har noen egentlig laget et bedre rockealbum siden denne kom ut?

126 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 126

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 127

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 127

11.01.2019 14:15

5 Pink Floyd

Wish You Were Here

D

utgitt

1975 produsent Pink Floyd

et kan godt være at Wish You Were Here markerte begynnelsen på slutten for Pink Floyd, men det niende albumet er et av deres mest elskede og låter like moderne i dag som det

gjorde da.

Platen ble spilt inn i løpet av et halvt år. Innspillingene i Abbey Road var stadig mer plagsomme, og bandet var lei. Ifølge Roger Waters førte det nesten til at bandet ble oppløst: «Alt falt sammen under innspillingen av Wish You Were Here.» Platen beredte grunnen for den tredje fasen for Pink Floyd, der Waters utpekte seg selv til eneveldig leder av bandet. Han tok all plassen til David Gilmour, distanserte seg fra trommis Nick Mason og sparket til slutt ut key­ boardisten og stifteren av bandet, Richard Wright. En kritisk artikkel i NME av den berømte rockeskribenten Nick Kent hadde gitt dem et skudd for baugen, og på toppen av det hele slet de med berømmelsen som de hadde fått etter The Dark Side Of The Moon.

Gilmour forteller: «Det var en veldig vanskelig periode …

Alle barndomsdrømmene våre var oppfylt, og vi hadde verdens mestselgende plate der ute og alt som følger med det. Jentene og pengene og berømmelsen … Vi sto plutselig oppi alt det, og vi var nødt til å revurdere hvorfor vi holdt på med det …»

Det var også slik at Wish You Were Here på mange måter var et veiskille. Som Nicholas Schaffner så kortfattet beskrev det i boka Saucerful Of Secrets fra 1991: «Pink Floyds medlemmer, enten de var klar over det eller ei, jobbet artistisk sett i ulike retninger. Gilmour og Wright ville at Pink Floyds musikk skulle fortsette å hensette lytteren i en slags REM-tilstand. Waters var fast bestemt […] på å vekke dem.»

Platen balanserer de to forholdene godt. Den dystre og vakre åpningslåten Shine On You Crazy Diamond (Pt. 1–5) fortsetter der Dark Side slapp. David Gilmours gitarfrasering med de fire tonene (også kjent som «Syds tema»), er antakelig en av Pink Floyds mest kjente signaturmelodier.

Denne gang var temaet tap og savn. Særlig Roger Waters opplevde at vennskapet som hadde ført dem sammen, nå var borte. Som for å understreke temaet dukket ifølge myten det tidligere medlemmet Syd Barrett opp i studio akkurat da bandet spilte inn Shine On You Crazy Diamond (Syd dukket definitivt opp – spørsmålet er bare om det skjedde under denne låten). Uansett fortalte bakgrunnsvokalisten Venetta Fields at bandet ble «sjokkert over å se ham der, og over hvordan han så ut og oppførte

seg.»

Låten som ble resultatet, er legendarisk. Innen Waters’ vokal kommer inn, hadde man rukket å høre to og en halv sang fra The Piper At The Gates Of Dawn. Teksten er en emosjonell hyllest til en venn: «Remember when you were young, you shone like the sun/Shine on you crazy diamond/Now there’s a look in your eyes, like black holes in the sky … You were caught in the crossfire of childhood and stardom, blown on the steel breeze/Come on you target for faraway laughter, come on you stranger, you legend, you martyr …»

På Welcome To The Machine sjokkerer Waters lytteren med skildringen av livets løpehjul der til og med rock’n’roll-livet er kontrollert og regelbundet («What did you dream? It’s all right we told you what to dream/You dreamed of a big star, he played a mean guitar»). I låten Have A Cigar beskriver han det kyniske ved musikkindustrien som blant annet inneholder den udødelige linjen: «Oh by the way, which one’s Pink?» («Det hendte at folk spurte oss: ’Hvem av dere er Pink?’ og sånn», minnes Gilmour. «Så det var ikke langt unna sannheten.»)

Verken Waters eller Gilmour klarte å synge melodien til Have A Cigar. De hyrte inn vennen Roy Harper for å synge den. «Roy holdt jo likevel på i studio», forteller Waters, «og han sprang ut og inn hele tiden. Jeg husker ikke hvem som foreslo det. Kanskje det var meg og kanskje jeg håpet at de andre skulle si: ’Å nei, Rog, gjør det, du’. Men det gjorde de ikke. De sa: ’Ja visst, det var en god idé.’ Han sang låten og alle sa: ’Wow, supert!’ Det var det.» Harper fikk aldri noen betaling for innsatsen.

På tittellåten Wish You Were Here skaper Gilmours vokal og Waters’ tekst det antakelig fineste bildet på den bittersøte cocktailen Waters og Gilmour. Spenningen mellom dem – Waters’ sylskarpe tekster i kontrast til Gilmours majestetisk gitarspill – ligger til grunn for noen av Pink Floyds beste øyeblikk. Wish You Were Here har satt en standard – den blir ofte gjentolket og spilles stadig av gatemusikere verden over.

Wish You Were Here kom ut 15. september og gikk direkte til topps på albumlistene på begge sider av Atlanteren. Den sies å ha solgt i over 14 millioner eksemplarer. Senere sa Richard Wright: «Jeg tror det er favorittplaten min med Pink Floyd. Jeg synes at vi laget det beste materialet i bandet når to eller tre av oss skrev noe sammen. Etter hvert mistet vi det. Det var ikke lenger noen følelse av samarbeid igjen.»

På flere enn én måte handlet platen om tap og vennskap som går tapt.

128 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 128

11.01.2019 14:15

JEFFREY MAYER/GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 129

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 129

11.01.2019 14:15

4 The Beatles

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band

F

utgitt

1967 produsent George Martin

or generasjonen som opplevde The Beatles i samtiden, var ikke Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band den beste Beatles-platen – det var den beste platen noensinne. Den liknet ikke på noen ting man hadde hørt før. Den var et slags konseptalbum som sprang ut av eksperimentering i studio og sendte den innspilte musikken til hittil ukjente steder. Ryktet som omga platen, preget oppfatningen av The Beatles hos den gemene hop og kritikerne i over 20 år. Endringen kom med CD-formatets inntreden. Da ble andre plater av Beatles populære, som White Album og særlig Revolver. Siden Penny Lane og Strawberry Fields Forever bare ble sluppet som singler, mente noen at Sgt. Pepper manglet gode låter (bortsett fra With A Little Help From My Friends og A Day In The Life).

De mente at Revolver ikke var fullt så psykedelisk, den hadde flere gode låter og like mye eksperimentering, og et konsist uttrykk som appellerte til den moderne lytter.

Men nå er Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band over 50 år gammel og fortsatt en glimrende plate. Ser man bort fra all eksperimentering, istykkerklipte bånd som ble kastet i luften og indiske musikere, er dette (stort sett) et knippe fantastiske låter. Bare tenk på introen til Lovely Rita, varmen i With A Little Help, den skummelt briljante A Day In The Life, gjentagelsen av tittellåten, den vågale Within You, Without You, rimet med «and» og «grand» i When I’m Sixty Four …

Som ved alle fremragende plater kan lytteren fortsatt oppdage nye ting på denne platen, og det et halvt århundre senere. Til og med den svakeste låten, Good Morning Good Morning, har en fundamental, merkelig sjarm ved seg.

Kritikerne har kanskje andre favorittplater av The Beatles, men nesten en tredel av leserne våre stemte på Sgt. Pepper.

Alle disse nye påfunnene endret musikken. Det var en idé om at studio var et instrument, at låten kunne være i hvilken som helst stil, at de kunne handle om hva som helst, og at de sammen (åpenbart) kunne skape en større helhet. Alt dette var nytt for de fleste av rockefansen (og ikke minst for alle popfans som oppdaget rocken via The Beatles). Det utbrettbare plateomslaget, de trykte tekstene og til og med fargene på omslaget ga helt nye perspektiver om formatet platealbum. Det er så mye nytt på Sgt. Pepper at det er lettere å peke ut hva som er gammelt – kanskje Parlophone-merket.

Eller at The Beatles fulgte konvensjonene og utelot singellåtene fra LP-en.

Mye har blitt sagt om de enestående singellåtene på Sgt. Pepper, men hadde Penny Lane og Strawberry Fields egentlig passet inn? De er rett nok legendariske (nesten som miniplater i seg selv). De hadde sikkert passet godt sammen med låter som Lucy In The Sky With Diamonds og A Day In The Life, men ikke like bra sammen med de mindre svulstige verkene på Sgt. Peppers, som Fixing A Hole og Getting Better. Og det er litt fint å se på dem som to måner som nesten overstråler moderplaneten.

Getting Better er skoleeksempelet på hvordan Lennon og McCartney utfylte hverandre, og hvordan to briljante låtskrivere til sammen utgjorde et usedvanlig godt team.

Magien mellom dem fanges slik: «It’s getting better, a little better, all the time» synger den alltid positive Paul, og John svarer på karakteristisk vis: «It couldn’t get no worse». Det er lys og mørke, dur og moll, fish and chips, nonchalant, uanstrengt, spontant og fullstendig genialt. When I’m Sixty Four er derimot et perfekt eksempel på hvordan legendestatusen til McCartneys kunne krympe.

Låten definerer ham som en bakstreversk antirocker – en raring hos Hendrix-fans. Men på den andre siden – for en låt!

Det hjelper ikke om du febrilsk prøver å fortrenge teksten, den kommer til å følge deg til graven. McCartney grenser opp til å være for sentimental, men når han treffer blink, er han fullstendig uovertruffen. She’s Leaving Home er en vakker fortelling om et rørende sosialrealistisk drama. Lennon bidrar med «we never thought of ourselves» som stemmen til de knuste foreldrene, og stryke- og harpearrangementet til Mike Leander er presist og hjerteskjærende.

Rockemusikken ble forandret med Sgt. Pepper, og det ble også The Beatles. Paul McCartney sa en gang om solokarrieren sin at hver nye plate var en reaksjon på den forrige, og det samme gjaldt for den videre karrieren til The Beatles. White Album er nesten den rake motsatsen til Sgt. Peppers, med det enkle uttrykket på plateomslaget og de halvproduserte låtene. De laget aldri noe i samme stil som Sgt. Pepper igjen (skjønt utgivelsen av Magical Mystery TourEP-en i LP-format var et forsøk på kloning). Det hadde vært urimelig å forvente av dem. Dette er tross alt platen som alle de andre platene deres blir målt mot.

130 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 130

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 131

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 131

11.01.2019 14:15

3 Led Zeppelin II

D

utgitt

1969 produsent Jimmy Page

en 22. oktober 1969, mindre enn 300 dager etter utgivelsen av det første albumet deres, ga Jimmy Page og kompani ut Led Zeppelin II. Den var både tyngre og mer nyansert enn debuten og solgte langt flere eksemplarer.

Plateselskapet Atlantic mottok 400 000 forhåndsbestillinger – nesten ti ganger flere enn av Led Zeppelin.

Platen gikk inn som nummer én i både USA og Storbritannia. Nå hadde den musikalske revolusjonen deres offisielt nådd verden rundt. «Platen fanger den energien som oppstår når man er ute på veien», sa Page senere. «Det er det jeg liker med den. Platen og hele den perioden virker som en flodbølge nå.»

Med debutplaten i ryggen hadde de et godt utgangspunkt, men nå var de nødt til å bevise hva de virkelig var gode for.

Robert Plant sier: «Denne platen ville avgjøre om vi hadde potensialet til å vare, og om vi klarte å holde på interessen. Den var fortsatt bluesbasert, men den hadde en mye mer seriøs tilnærming til musikken, og dessuten var den ganske prangende.»

Platen ble skrevet på turné og spilt inn på en rekke forskjellige steder (London, New York, Los Angeles, Vancouver). I tillegg skrev Jimmy Page låtene for første gang med bandet i tankene. Whole Lotta Love kombinerer blues­tradisjon­en med grenseoverskridende nytenkning. Riffet bar bud om 70-tallsrocken, med en urkraft og et effektspekket mellomparti som forundrer lytteren den dag i dag. Låten ble raskt en hymne på konsertene. Jimmy Pages særegne gitarriff skulle forandre rocken for all framtid.

Storheten ved bandet kommer oss for øre i Heartbreaker, og Plants Lemon Song («Squeeze my lemon, ’til the juice runs down my leg») støtter alle rykter om hva bandet drev med backstage. De hadde låtene, og de hadde sounden. Da de skulle spille inn II, byttet Jimmy Page til en Gibson Les Paul-gitar som han hadde kjøpt av Joe Walsh (som for tiden spilte i The James Gang). Telecasteren som han hadde spilt på i Yardbirds og begynnelsen med Zeppelin, la han på hylla. Dette var også første gang Jimmy Page var produsent.

«Jimmy var en superb produsent», forteller tekniker

Eddie Kramer. «Da han og jeg mikset Whole Lotta Love, brukte vi hele miksebordet og skrudde på hver eneste knapp. På et vis klarte vi å tøye grensene og lage en effektiv sound.» Jimmy Page var erfaren studiogitarist og hadde spilt i mange studioer, og var derfor svært interessert i å eksperimentere med lyd. En viktig faktor var å distansere mikrofonene fra instrumentene.

Metoden førte til at trommelyden til John Bonham ble adskillig bedre, og det virket også inn på Robert Plants vokal.

«Jeg oppdaget at hvis jeg flyttet mikrofonene litt vekk fra trommene, fikk lyden rom til å puste», minnes Page. «Jeg fortsatte å utforske og utvikle den metoden.»

II er pent arrangert og briljant strukturert. Vi starter mykt og drømmeaktig med Ramble On før vi våkner til liv med et smell. Og hvis Plant synes at den Tolkien-inspirerte teksten om Mordor og Gollum er pinlig i dag, trenger han ikke å bry seg så mye om det. Låten er verken nerdete eller barnslig. Den er heller frekk og freidig og svinger som bare satan. Bring It On Home viste seg å være basert på en låt av Willie Dixon som Sonny Boy Williamson hadde spilt inn. Dixon ble kreditert for låten, men det er bare innledningen og avslutningen som minner om originalen. Disse delene låter som tilbakelente, nattlige jamminger med munnspill og tekst som mumles fram. Låten er likevel en mektig avslutning på et av verdens beste rockealbum.

I slutten av oktober ble platen sluppet i USA, og mot slutten av året klarte den å dytte ned The Beatles’ Abbey Road fra topplasseringen. Der holdt den seg i sju uker. Det var et tydelig tegn på at Led Zeppelin var klar for å regjere over listene på 70-tallet på samme måte som The Beatles regjerte på 60-tallet. Albumet har solgt i millionvis siden den utkom, men platens kanskje største betydning er hvilken påvirkningskraft den har hatt på alle de bandene som kom etter. Vi snakker om alt fra Aerosmith og Def Leppard til dagens gitarband.

De drøye riffene, de fine melodiene, den blytunge rytmeseksjonen … Platen har alt. IV er muligens bandets mestselgende plate, og Physical Graffiti er kanskje det mest varierte verket deres, men det er ingen tvil om at det var Led Zeppelin II som etablerte bandet som en kraft å regne med.

132 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 132

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 133

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 133

11.01.2019 14:15

2 Led Zeppelin IV

H

utgitt

1971 produsent Jimmy Page

vis vi skal snakke om kraft, hemningsløshet, innflytelse, fokus og ren og skjær Led Zeppelinhet, er Led Zeppelins IV uslåelig. Av alle platene de har utgitt, er Zeppelins fjerde album fra 1971 det verket som beundres aller mest.

Platen framstår fortsatt som forbausende frisk. Jimmy Pages formfullendte riff, John Paul Jones’ musikal­ske nytenkning, Robert Plants særegne stemme og John Bonhams fyldige trommelyd gjør IV (noen ganger kalt «Four Symbols») til et tidløst album.

Black Dog kjører full machopakke, Rock And Roll er bare brutal, The Battle Of Evermore er sødmefylt og tankevekkende (med gjesteopptreden av vokalist Sandy Denny), og Stairway To Heaven er like dynamisk som den er legendarisk. Og det var bare side én på platen.

Apropos innflytelse: IV satte standard for metal og folkrock utover hele 70-tallet, men skjenket også hiphopverdenen den udødelige trommerytmen i When The Levee Breaks.

Rytmikken i introen på Black Dog (4/4 mot 5/4) var en pekepinn på hvor langt framme Led Zeppelin lå. I gamle dager regnet man band som Grand Funk Railroad som tronarvingene til Led Zeppelin, men de var lysår unna den eleganse og timing som Zeppelin demonstrerte i låter som Black Dog. Rock And Roll er et resultat av en jamming med Rolling Stones’ mentor Ian Stewart på piano. Bonzo spilte introen på Little Richards Keep A Knockin’, og Page fylte inn med et riff i 50-tallsstil. Et kvarter senere var grunnlaget til Rock And Roll spilt inn, og en klassisk låt var født …

På Misty Mountain Hop spiller John Paul Jones hovedriffet på elpiano mens John Bonham gjør en anstendig innsats med hard og kontant tromming.

Plant er tilbake i hippieverdenen og forteller om da han ble pågrepet i parken («crowds of people sittin’ on the grass with flowers in their hair – hey boy do you wanna score?»), og kan dermed betraktes som en tøffere avlegger til hippielåten Going To California.

Going To California er for øvrig en forlengelse av den akustiske hippie­sounden på Led Zeppelins II og viser hvor sterkt påvirket Plant var av artister som for eksempel Joni Mitchell.

Four Sticks drives framover av Pages insisterende riff

og Bonham som bruker fire trommestikker, derav tittelen. Arrangementet var så pass komplisert at bandet spilte låten live bare et fåtall ganger.

Da Robert Plant skrev teksten til The Battle Of Evermore, lot han seg påvirke av en bok om de keltiske krigene. Han sang låten sammen med den legendariske sangeren Sandy Denny (som for tiden var med i Fairport Convention). De spilte den ikke live før på USAturneen, og da sang John Paul Jones Dennys partier. Det var ingen enkel oppgave.

When The Levee Breaks var en coverlåt av en gammel blueslåt av Memphis Minnie. Bonham bærer låten med en trommerytme som nå er samplet mer enn én gang.

Trommene ble spilt inn i et trapperom i Headley Grange.

Her slipper Bonham løs trommedemonene og får følge av Pages briljante gitarspill. Det er torden og dommedag, farlig og vakkert.

Bandets musikalske estetikk har alltid blitt betegnet som «stramt, men avslappet», og det med rette.

Skrapelyder og mikrofonlekkasje var ikke tabber som burde rettes opp i, ifølge produsent Page, men snarere vakre ingredienser som ga musikken karakter og en følelse av noe ekte. IV føles både rått og organisk takket være den feteste trommelyden som noen gang er spilt inn på plate.

Det har blitt skrevet mye om teknikken og metodene som ble brukt i innspillingen. I prinsippet dreier det seg om to mikrofoner plassert over Bonhams trommesett som sto i et tre etasjer høyt trapperom.

Det er ingen overdrivelse å påstå at studioet som IV ble spilt inn i, Headley Grange, er bandets femte medlem i så måte. Vi finner den samme store romlyden i gitarspillingen på Stairway To Heaven, bandets fineste øyeblikk på bånd. Romklangen er så stor at den nesten høres ut som ekko.

Stairway To Heaven er både elsket og hatet. Men det er ingen andre låter som illustrerer Jimmy Pages suverene forståelse for dynamikk i rocken som i den låten. Den bygger seg langsomt opp og når til slutt et klimaks i det som må være verdens beste gitarsolo.

Alt som glitrer er ikke gull, for å sitere låtteksten.

Men denne platen er gull.

134 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 134

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 135

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 135

11.01.2019 14:15

1 Pink Floyd

The Dark Side Of The Moon

D

utgitt

1973 produsent Pink Floyd

et er vel knapt mulig å overdrive den sterke innflytelsen som Pink Floyd har hatt på rockekulturen. Og det handler ikke bare om antall solgte plater. Du kan lese enhver statistikk om hvor suksessrikt bandet ble med The Dark Side Of The Moon som kom i 1973. Men svaret på hvorfor både musikken og plateomslaget ble legendarisk, ligger ikke der.

Tallene forteller heller ikke hvorfor Pink Floyd ble et fenomen som påvirket hver generasjon siden. Svaret er rett og slett at de har skapt fullkomment fantastisk rockemusikk.

Pønkerne hatet bandet og alt de (feilaktig) trodde at de sto for.

Men Pink Floyds systemkritikk var ofte minst like hardtslående som pønkernes. Og i løpet av 80- og 90-tallet vokste det opp en ny generasjon angstfylte tenåringer som kom til å sette avtrykk i musikkhistorien selv – deriblant Axl Rose, Trent Reznor, Billy Corgan og Noel Gallagher. De vokste opp med The Wall på platespilleren. Pink Floyd påvirket dem alle sammen.

Dette er platen som fører mennesker sammen – både metalfans og alternativrockere. «Det er den perfekte platen», mener Neil Fallon i Clutch. «Jeg tror at The Dark Side Of The Moon er en av de platene man har hørt så mye på at man har blitt litt døv for den, men den er perfekt. Tekstene passer til musikken, og musikken passer til teksten. Jeg husker at jeg hørte på den da jeg var liten, og jeg husker at det er en av de første platene jeg hørte på med øynene lukket. Det gjør jeg fortsatt i dag, og det sier litt.»

Trenger du flere bevis, kan vi legge til at 42 prosent av alle som ga stemmer til denne listen, stemte på The Dark Side Of The Moon.

The Dark Side Of The Moon var et ambisiøst og banebrytende prosjekt, og det ble en tidløs klassiker.

Det er en av de mest konsekvente platene som noen gang er innspilt. Presset i den moderne verden og galskapen det kan medføre, er et gjennomgangstema.

Det dynamiske lydbildet blir forsterket av kontrastene i låtene, fra paranoiaen i On The Run til det smektende rekviemet The Great Gig In The Sky. Dette er emosjonell filosofering over døden, og låten gjør en overraskende vending med tanke på Richard Wrights minuttlange

pianointro. Studiovokalist Clare Torry bryter plutselig ut i en ordløs og sjelfull sang som fører oss langt vekk fra Kansas …

Clare Torry forteller: «Da jeg kom til studio, forklarte de konseptet for platen og spilte av partiet til Rick Wright. De sa: ’Her vil vi ha sang,’ men de visste ikke hva de ville ha. Jeg foreslo at jeg kunne gå i sangbåsen og prøve litt forskjellige ting. Jeg begynte å synge ord, men de sa: ’Nei, vi vil ikke ha noe tekst.’ Det eneste jeg kunne komme på, var å prøve å tenke på meg selv som et instrument, en gitar eller noe og ikke tenke som en vokalist.

Det var det jeg gjorde, og de elsket det. Jeg husker at jeg tenkte for meg selv: ’Dette kommer aldri til å bli gitt ut …’»

Inntrykkene gjennom platen blir forsterket av lydeffekter som går i hverandre, og er ofte en del av låtene: et bankende hjerte, en kakofoni av klokker i introen på Time og lyden av klirrende mynt og kassaapparater som åpningen i Money. Waters syntes at platen måtte ha en «ouverture». Han forteller: «Jeg lekte med hjerteslag, lydeffekter og skrikene til Clare Torry til det hørtes riktig ut.» Dermed var Speak To Me født. Fra første stund til avslutningen, Eclipse, blir lytteren tatt med på en fantastisk reise.

Et annet innovativt element var fragmentene av tale som er strødd utover platen. Waters fikk en idé om å stille spørsmål til de ansatte på Abbey Road, crewet til bandet og andre besøkende i studio. Han holdt opp kort med spørsmål som: «Har du noen gang vært voldelig?» og «Når slo du noen sist?». Han tok opp svarene deres og lot dem bli med på platen.

Dørvakten på Abbey Road, Gerry, sa: «Månen har egentlig ingen mørk side, den er bare mørk.» Da sitatet havnet på platen, fikk det «liksom en større betydning», bemerket Gilmour.

Lydbildet bygges opp og når sitt klimaks med Eclipse.

«Musikken vokser, den blir større», sa Rick Wright.

«Vi løfter den høyere og høyere. Hvis jeg ser bort fra de deprimerende tekstene, noe jeg pleier å gjøre, synes jeg platen er full av håp, takket være musikken.»

Slik er det også. The Dark Side Of The Moon har den dag i dag en skjønnhet og livskraft som fortsatt skaper spenning.

136 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 136

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUMM 137

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 137

11.01.2019 14:15

Slik skapte de THE DARK SIDE OF THE MOON Platen ble avgjørende for Pink Floyds lydbilde og den tredje mest solgte platen gjennom tidene.

138 TIDERNAS 100 BÄSTA ROCKALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 138

11.01.2019 14:15

PEARL JAM

«Fly Me To The Moon …»

I åtte år hadde Pink Floyd slitt med å finne sin sound. Med The Dark Side Of The Moon fant de endelig gullåren.

GETTY IMAGES

P

ink Floyds The Dark Side Of The Moon pleier altfor ofte å bli omtalt i tall og statistikk. I jubileumsutgaver og artikler blir vi med jevne mellomrom minnet på hva slags posisjon den har. Her listes opp en drøss med fakta fra Wikipedia, om hvor mange millioner eksemplarer den har solgt, at annenhver person i Vesten eier et eksemplar, og at et pothue i USA ha oppdaget at den er perfekt synkronisert med filmen Trollmannen fra Oz. I de fleste tilfeller høres det latterlig ut, men det spesielle med The Dark Side Of The Moon er at disse faktaene stemmer (bortsett fra det med Trollmannen fra Oz). Platen lå på Billboard-listen i USA i 723 uker mellom 1973 og 1988. Det er lenger enn noen annen plate. Siden har den kommet tilbake på listene innimellom, når bandet har turnert eller ved gjenutgivelser. Med rundt 45 millioner solgte

eksemplarer er dette Pink Floyds mest suksessrike album kommersielt sett. Det er også den tredje mest solgte platen noensinne.

Men hva er det som gjør The Dark Side Of The Moon til en så langvarig suksess?

«Slik jeg ser det», forteller trommis Nick Mason i sin selvbiografi Inside Out, «er at det ikke handlet om én enkel årsak, men en rekke faktorer som til sammen forsterket effekten. Temaene på platen var gjenkjennelige og enkle, men ikke naive. Den hadde også et oppsiktsvekkende og et umiddelbart gjenkjennelig plateomslag som var universelt tiltalende. Kvalitetene ved Davids gitarspill og stemme og Ricks keyboardspill fastla det grunnleggende i Pink Floyd-sounden.»

Dette var i en viss grad hovedelementene. Pink Floyd hadde endelig funnet sin sound med The Dark Side Of The Moon. Det var deres eureka-øyeblikk. De

hadde startet med ingenting og bygget opp karrieren langsomt etter at bandleder Syd Barrett forlot bandet tidlig i 1968. De var kanskje ikke akkurat som hodeløse høns, men ikke engang David Gilmour som erstattet Syd Barrett, hadde en retning klart for seg. Roger Waters som skrev de fleste tekstene, manglet et siktemål. Bandet var kreativt, men manglet samsvar seg imellom.

På den tiden (som i dag) trodde de fleste at Pink Floyd besto av fire ruspåvirkede personer som slet dag og natt i en luguber kjeller for å lage sitt storslåtte mesterverk.

Virkeligheten var imidlertid en ganske annen.

Pink Floyd var først og fremst et liveband, og de prøvde gjerne ut nytt materiale på turneer før innspilling. Atom Heart Mother, hovedlåten på platen fra 1970 med samme navn, spilte de live i flere måneder under navnet The Amazing Pudding. Det ➻

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 139

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 139

11.01.2019 14:15

Pink Floyd i et møte med sine medhjelpere rundt 1973.

er et 24 minutter langt epos der noen deler ble kalt Nothing, Son Of Nothing og The Return Of The Son Of Nothing. Etter hvert tok den en egen form og ble den mer kjente Echoes.

Det var imidlertid et problem med liverepertoaret – eller nærmere bestemt mangelen på det. I 1971 holdt Pink Floyd koken i det samme gamle sporet.

De hadde praktisk talt vært på veien uavbrutt siden 1967. De hadde spilt på hver eneste pub, klubb, universitet og scene som ville ha dem, og klemte inn en innspillingsøkt når de kunne. David Gilmour husker at det ble «booket turneer, og det var ikke for promoteringens skyld.»

Bandet lå ikke på latsiden når det gjaldt å spille inn nytt materiale – de ga ut en plate i året – men det meste av studiomaterialet gjorde seg ikke like bra live. Derfor fylte de fortsatt opp livesettet sitt med de største hitlåtene fra 60-tallet, som A Saucerful Of

«Det var bare seks uker til vi var nødt til framføre noe nytt.»

Secrets, Astronomy viet de gode, gamle favorittene som de Dominé, Careful ikke helt klarte å gi slipp på. Roger With That Axe Waters husker det slik: «Det måtte Roger Waters om det nye Eugene og Set gå kjapt, for vi hadde booket en låtmaterialet.

The Controls turné. Det var bare seks uker til vi For The Heart var nødt til å framføre noe nytt.»

Of The Sun. Waters fikk ideen om å la De hadde booket en turné i Storbritannia i januar platen handle om det som driver folk til vanvidd, og begynte å få panikk for at de ikke hadde skrevet som en måte å koble sammen uferdig og ubrukt noe nytt materiale. Mot slutten av 1971 ble de første studiomateriale på. Platen skulle ha søkelys på det ideene om å skape noe nytt diskutert, og dette enorme presset bandet opplevde mens de var på skjedde som vanlig på kjøkkenet til Nick Mason. Så veien – påkjenningene med å være på reisefot, fulgte en periode med skriving i et øvingslokale i utfordringene med å være lenge i utlandet og Broadhurst Gardens i Vest-London. håndteringen av penger. Den skulle også utforske Waters var utvilsomt den mest inspirerte og vold, sosiale problemer og trøsten som fantes i begynte å skrive tekster i et rasende tempo. Mate­ religion. Sistnevnte var et tema som utvilsomt rialet til den nye platen måtte også passe inn i den dukket opp under de siste reisene deres i USA. første delen av livesettet. Andre halvdel var fortsatt «Alt skjedde så fort at det var nesten ikke til å

140 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 140

11.01.2019 14:15

GETTY IMAGES X2

Pink Floyds besetning etter Syd Barrett (fra venstre): Richard Wright, David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters.

tro», bekrefter Wright: «I begynnelsen hadde vi bare en vag idé om at galskap var et tema. Vi øvde mye og spilte inn ideer som vi brukte på neste øving. Vi hadde en bra flow. Det var en styrke der som gjorde det lett å jobbe med.»

Tekstmessig var det Waters’ mest dypsindige og konsentrerte plate så langt. Han var kreativ leder for første gang og kunne meisle ut sin visjon.

Man kan kanskje forklare suksessen med The Dark Side Of The Moon med at de laget platen så enkel og lett tilgjengelig som mulig med en uttalt dynamikk og sterke melodier. Den var definitivt mer jordnær og fokusert enn tidligere verk som for eksempel Echoes. Roger Waters ga noen hint om hva som var i vente med den kommende turneen i intervjuet i magasinet Sounds med overskriften «Pink Floyd har blitt gale!».

«Konseptet er mer bokstavelig og ikke like abstrakt som før», forklarte han.

«Jeg synes at han [Waters] virkelig hadde funnet seg selv som tekstforfatter», sa Gilmour.

«Han skjønte at han kunne skrive om mer alvorlige emner, noen politiske og noen som hadde mer med ham å gjøre. Stilen hans har utviklet seg og blitt bedre. Jeg husker at han sa at han ville være mer direkte i tekstene på denne platen, uten dikkedarer. Ingenting skulle være skjult eller mystisk. Han ville fjerne seg fra alt det psykedeliske og si det akkurat som det var for første gang.»

A

lbumet fikk til slutt tittelen The Dark Side Of The Moon. Men Gilmour forteller at «på et tidspunkt het platen Eclipse fordi Medicine Head hadde gitt ut en plate med tittelen Dark Side Of The Moon. Men den solgte ikke noe, så helvete heller.

Jeg likte ikke Eclipse, og vi var litt irriterte fordi vi hadde kommet på tittelen før Medicine Heads plate kom ut. Vi var ikke irriterte på dem, men vi ville bruke tittelen.»

Musikken på The Dark Side Of The Moon skulle føre til at Pink Floyd fikk status som superstjerner, både på scenen og på plate. Tiden som undergrunnsband var over. Låtskrivingen til Roger Waters ga ham større selvtillit. Evnene hans på den fronten var åpenbart større enn hos de andre. Han ble bandets selvutnevnte tekstforfatter.

Den første store turneen i Storbritannia siden 1969 sto for døra, og bandet trengte å finpusse de siste detaljene. De booket et par dagers øving i en stor lagerbygning som Rolling Stones eide sør i London. Generalprøven foregikk på Rainbow Theatre der de også holdt konsert en måned senere.

Bandet hadde skaffet seg et splitter nytt PA-system fra WEM, med et miksebord med 28 spor og et firekanals, 360 graders kvadrofonisk lydsystem. Dessuten hadde de for første gang en egen komplett lysrigg. Tidligere hadde lysshowet bestått av noen projektorer som den nyansatte lysdesigneren Arthur Max hadde spesiallaget. Han hadde tydeligvis gjort inntrykk på bandet da de spilte på Fillmore East i New York i 1970 da han var

tekniker der. (Max jobbet med bandet helt til slutten av 1977. Nå til dags er han en framgangsrik produksjonsdesigner i Hollywood.) De tok også i bruk forhåndsinnspilte bånd med bakgrunnsmusikk som akkompagnerte musikken de spilte på scenen.

Totalt veide utstyret over ni tonn. Det måtte sju roadier til for å rigge utstyret før hver konsert, og det ble transportert i tre lastebiler. Wright kommenterte den gang omfanget av den svære operasjonen han var del av: «Noen ganger kikker jeg på lastebilen og alt utstyret og tenker: ’Jøsses, jeg spiller jo bare keyboard.’»

Dette var første gangen Pink Floyd tok med seg et helt album ut på turné. De var allerede vant med å teste nye låter live før de spilte dem inn. Og materialet til The Dark Side Of The Moon ble adskillig bedre under turneen. Låtene ble framført på konsertene i samme rekkefølge som de skulle komme på den nye platen. De første konsertene foregikk for øvrig uten synthesizere.

On The Run hadde for eksempel en improvisasjon med keyboard og gitar i stedet for den nå kjente syntsekvensen på åtte toner. Stykket ble dessuten noen ganger kalt The Travel Sequence og endte ikke i en eksplosjon, men i en kakofoni av forvirrende lydeffekter. The Great Gig In The Sky – låten som på denne tiden var kjent som The Mortality Sequence – besto av en elpianosolo og et forhåndsinnspilt lydbånd med en opplesning av Efeser­brevet, Fader vår og lange bibelsitater. De spilte også av heftige utlegninger framført av den kontroversielle britiske mediepersonligheten Malcolm Muggeridge. Det ➻

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 141

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 141

11.01.2019 14:15

Nick Mason – trommis med feeling.

var full munndiaré. Avisen The Sunday Times på Money lånt av en av de tidlige platene til Elton beskrev showet til Pink Floyd på denne turneen som John. «en visjon av helvete».

Publikum elsket turneen selv om de kanskje ikke De begynte heldigvis ikke med blanke ark da de forsto den fullt ut. Under konsertene oppsto det skulle jobbe med platen. De hadde en god slump også en del krøll, som da en elektrisk feil slo ut låter på lager fra tidligere innspillingsøkter. De båndspilleren under åpningen av Money i Brighton hadde for eksempel allerede skrevet musikken til Dome 20. januar 1972, eller da strømmen gikk i Brain Damage til Meddle (1971) uten å bruke den.

Manchester. Waters skrev teksten til Brain Damage/ Breathe var opprinnelig filmmusikk som Roger Eclipse rett før bandet gikk på scenen i Leicester 10.

Waters og Ron Geesin hadde laget til The Body februar. Da hadde de vært åtte dager på turné. «Jeg (1970). Us And Them het først The Violent følte det på meg at låten var uferdig når vi spilte den Sequence og var en del av filmmusikken til live», fortalte han senere. «En dag sa jeg bare: ’Se, Zabriskie Point (1970). Pink Floyd lot seg jeg har akkurat skrevet slutten. Sånn blir det.’» også inspirere av andre artister. Hvis Konserten på Rainbow i London i midten man hører på platen Gandharva av av februar var utvilsomt turneens viktigste.

Beaver & Krause, kan man lett høre Her var verdenspressen samlet for å bivåne musikalske likheter som neppe er The Dark Side Of The Moon i all sin noen tilfeldighet. Gilmour har tilsynelatende gjennomøvde prakt. nylig innrømt at han for Konserten var litt stiv og oppstyltet, eksempel lånte Eric Claptons men Pink Floyd ble likevel hyllet for Leslie-sound fra Creamssin fantasi og sine visjoner, og for platen Badge og brukte den første gang fikk de gode på Any Colour You Like. anmeldelser i rikspressen. Det Og hvor usannsynlig ble delt ut et program ved Roger Waters det enn høres ut, er konsertene som inneholdt den effektfulle, samtlige låttekster (men tørre gitarlyden ikke titlene).

«Jeg følte det på meg at låten var uferdig når vi spilte den live.»

Overskriften i programmet var: «An Assorted Piece For Lunatics».

«Det var en jævlig bra måte å utvikle et album på», forteller Nick Mason. «Vi ble godt kjent med det. Vi lærte hva vi likte og hva vi ikke likte.»

Det er ikke mange andre band som begynner å jobbe med en ny plate, turnerer med den i noen uker før de begynner å skrive og spille inn en helt annen plate, turnerer med den første platen litt til, avbryter og lager en ballett, for så å fortsette med innspillingen av den første platen.

For Pink Floyd virket det som om dette var helt normal arbeidsmåte. En fransk regissør, Barbet Schroeder, spurte om de ville skrive musikken til La Vallee, en film han hadde laget om en ung kvinnes åndelige oppvåkning i Papua Ny-Guinea.

Innspillingen av filmmusikken tok to uker. Det foregikk en uke før og en uke etter en turné til Japan i mars. Bandet skrev og spilte inn all musikken i Straw­berry Studios i Chateau d’Hérouville i nærheten av Paris (også kjent som Honky Chateau takket være Elton John). Musikken ble gitt ut på LP i juni med tittelen Obscured By Clouds.

Obscured By Clouds er like virkningsfull som den er subtil. Den inneholder en del bemerkelsesverdig musikk som de kom til å framføre på turneer senere.

Det kan være deres siste ordentlige samarbeid, og tekstene til Waters er svært reflekterte. Free Four handler for eksempel om turnélivets utfordringer en god stund før temaet kom opp på The Dark Side Of The Moon. Dødsfallet til Roger Waters’ far er også tema, kanskje noe overfladisk riktignok, men Waters kommer desto sterkere tilbake til det på The Wall. Det er verdt å merke seg at Childhood’s End ble Gilmours siste komposisjon der han sto for både tekst og musikk i denne bandsammensetningen.

Da Obscured By Clouds var ferdig, gikk Pink Floyd tilbake til studio i Abbey Road i slutten av mai og begynte for alvor å spille inn The Dark Side Of The Moon. Platen fikk en adskillig mer påkostet produksjon enn det Pink Floyd var vant til, og det kom platen til stor fordel. Mye av årsaken var lydlandskapet de skisserte opp, men det var også takket være to unge og svært engasjerte studioteknikere, Chris Thomas og Alan Parsons.

Innsatsen og samarbeidet deres var uvurderlig.

Som eksempel begynner Time med Alan Parsons’ innspilling av hundrevis av klokker etterfulgt av total stillhet; en sterk kontrast.

Den første låten bandet jobbet med, var Us And Them og deretter Money. Begge låtene har en gjesteopptreden av saksofonist og Cambridge-venn Dick Parry. Her opptrer også for første gang en kvinnelig bakgrunnsvokalist. Lydeffekten på introen til Money ble satt sammen av Roger Waters. «Jeg spilte det inn i et skjul nede i hagen. Jeg kastet mynt i et stort kar som kona pleide å blande leire i.» Waters fordypet seg i hele prosessen med stor entusiasme.

«Roger jobbet med konseptet når som helst på døgnet, gjerne etter at vi hadde gått hjem for å spise middag», minnes Gilmour.

Titlene på låtene var ennå ikke klare, noe en spilleliste fra øvingene avslører: Intro (Speak To Me) / Travel (Breathe) / Time / Home Again (Breathe, Reprise) / Religion (The Great Gig In The Sky) / Money / Us And Them / Scat (Any Colour You Like) / Lunatic (Brain Damage) / End – All That You … (Eclipse).

Pink Floyd hadde en ganske unik arbeidsrytme. De jobbet vanlig kontortid og tok alltid ferie i august.

Men lydtekniker Alan Parsons husker godt at det

142 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 142

11.01.2019 14:15

Pink Floyd ble kjent for sin fantastiske liveframføring med The Dark Side Of The Moon og i tiden som fulgte.

også var distraksjoner: «Hvilken tid vi jobbet var avhengig av hvilken dag det var. Hvis det var fotballkveld, sluttet vi alltid tidlig. Roger var veldig engasjert i alle store kamper som ble spilt på denne tiden. Han spilte også selv. Det var et Pink Floyd-lag.

Og hvis det var Monty Python på TV, tok vi pause.»

GETTY IMAGES X2

B

andet fortsatte å turnere land og strand med platen. De hadde booket mange nye datoer i Nord-Amerika og Europa, og spilte på de største scenene så langt på begge kontinenter. Det var særlig én spektakulær konsert, i Hollywood Bowl, der åtte søkelys lyste opp himmelen bak scenen i det store amfiteateret og et fargesprakende fyrverkeri avrundet kvelden. Andre effekter ble også tatt i bruk i løpet av turneen, som pyroeffekter under Echoes, og på slutten av Set The Controls For The Heart Of The Sun ble en stor gongong satt fyr på.

Det var i løpet av dette året at Pink Floyd begynte å involvere seg i andre kunstformer. De hadde allerede laget musikk til Ballet Rambert i 1968 og 1969. Nå var planen å slå seg sammen med Europas fremste ballettskole. Den lå i Marseilles og ble drevet av Roland Petit. Bandet fattet interesse for Petit takket være datteren som var fan, og som hadde foreslått at de kunne forene tradisjonell ballett med moderne musikk. Ideen ble diskutert mellom de to partene under USA-turneen i 1971. Et av forslagene som lå på bordet, var å lage en forestilling basert på Prousts roman På sporet av den tapte tid. Ideen ble imidlertid forkastet ganske fort, da det ikke var noen som tente på den.

Waters tenker tilbake med forundring på det farseaktige planleggingsmøtet i London samme år: «Først var det Proust, så var det Aladdin, så var det noe annet. Vi satt og spiste en hyggelig lunsj en dag – jeg, Nick [Mason] og [manager] Steve [O’Rourke]

– sammen med [Rudolf] Nurejev, Roman Parry og en gruppe Polanski, Roland Petit og en eller annen bakgrunnsvokalister som ble med filmprodusent. For en vits. Vi snakket bandet de neste to årene. I om prosjektet der vi skulle lage korgruppen var blant andre musikken, Roland skulle stå for etablerte studiovokalister koreografien, Rudy Bryans skulle som Liza Strike, Doris være stjernen, Roman Polanski Troy, Vicki Brown, skulle regissere, og det skulle Venetta Fields, Carlena bli den mest fantastiske Williams og Clydie ballettfilmen. Det ble bare King.

Roger Waters tull. Ingen ante hva de Platen kom til ville lage. slutt ut i mars.

Vi satt ved bordet da Lanseringen for noen spurte: ’Greit, hva er egentlig tanken med det pressen i Londons planetarium ble for øvrig hele? ’ Og alle satt og drakk vin og ble fullere og boikottet av alle medlemmene i Pink Floyd­­unntatt fullere til noen foreslo Frankenstein. Da begynte Richard Wright. Det var som en reaksjon på at den Nurejev å bli en smule bekymret. Og da Polanski kvadrofoniske miksen ikke hadde blitt ferdig i tide. begynte å bli skikkelig full, foreslo han at vi skulle EMI presenterte platen ved å spille den på et lage den mest snuskete filmen noen gang. Så gikk undermåls PA-system i stereo, mot bandets vilje. det over i konjakk og kaffe, og da satte vi oss i bilene Rett etter at Meddle ble sluppet, kommenterte og dro av sted. Gudene vet hva som skjedde etter at Waters dette til NME: «Uansett hvor lenge man vi dro derfra.» jobber med en plate, tror jeg ikke at man noen gang Det landet på at Pink Floyd skulle skrive 40 tenker: ’Wow, denne gangen fikk vi det til.’ Jeg tror minutter med originalmateriale, og at Petit skulle stå ikke det er mulig å lage en plate som man synes er for koreografien. Men på grunn av tidsnød endte fantastisk fra begynnelse til slutt.» det med at Pink Floyd bidro med 40 minutter av sitt The Dark Side Of The Moon er en plate der Pink eksisterende repertoar. I november 1972 ble Floyd med stort hell forente sine krefter. De hadde forestillingen til slutt framført i Marseilles, halvveis i for første gang laget en plate som var konsekvent, bandets Europa-turné. Senere ble den satt opp i dynamisk og inneholdt tekster som mante til Paris og gikk flere dager i januar og februar 1973. ettertanke.

Men som Gilmour påpeker: «Når det kom til Dessuten hadde platen noen radiovennlige låter stykket, var vi ikke interessert i å ha folk i (særlig Money) slik at den kunne ta et alvorlig jafs av strømpebukser dansende foran oss på lang sikt.» markedet i USA. Pink Floyd hadde for første gang et 1973 var også det året da Storbritannia ble kjempestort publikum, og tiden som det rare forbigått til fordel for USA som arena for et kultbandet var ugjenkallelig forbi. Nå var de i klasse forbedret og fullt utviklet liveshow av The Dark Side med mainstreamrocken sammen med The Who og Of The Moon. To lange turneer rakk Pink Floyd å Led Zeppelin, som hadde vært der en stund. gjøre i Statene. Nå hadde de for første gang med seg Men det kom ikke uten omkostninger, noe flere musikere på scenen. Her var saksofonisten Dick Gilmour beklager: «Det inkluderte et element ➻

«Jeg tror ikke at man noen gang tenker: ’Wow, denne gangen fikk vi det til.’»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 143

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 143

11.01.2019 14:15

PINK FLOYD

Fire unge menn i ferd med å bli verdens største band.

som ikke var Pink Floyd. Det begynte med den første konserten i USA. Publikum forrest skrek: ’Spill Money! Gi oss noe vi kan riste løs til!’ Vi var nødt til å venne oss til det, men før hadde vi spilt for 10 000 personer, og da kunne man høre en knappenål falle under de stille partiene.»

Nick Mason: «Greia med Dark Side er at da den var ferdig, tror jeg alle kjente at det var det beste vi hadde gjort så langt, og at alle var fornøyde med den. Men det var ingen som mente at den var fem ganger bedre enn Meddle, eller åtte ganger bedre enn Atom Heart Mother, eller tilsvarende de tallene som den faktisk har solgt. Det var mer et slags fenomen. Det var ikke bare en god plate, det handlet om å være på rett sted til rett tid.»

Heller ikke produsent Chris Thomas kan forklare det. 27 år etter at platen kom ut, ble han spurt om han var overrasket over at den fortsatt holdt stand, og han svarte: «Ja, for jeg likte den ikke da jeg ferdigstilte den. Den forrige platen var Meddle med låten Echoes, og jeg håpet at de skulle lage noe liknende, men Dark Side var bare en samling låter. Og låter laget jeg hele tiden, så jeg tenkte: ’Supert – Pink Floyd. Nå får jeg lov til å lage noe rart og annerledes.’ Men sånn ble det ikke.»

Richard Wright hadde dette å si: «Jeg mener at vi laget platen på akkurat samme måte som de andre platene. Bortsett fra at dette var et konseptalbum.

Det handlet om galskap, det handlet om frykt, det handlet om den kommerse delen, i motsetning til de forrige platene våre. De var på plass musikalsk, men

«Musikken vår handler om nevroser. Vi klarer å se det og diskutere det.»

vi hadde ikke hatt studio. Det var for å erstatte gitarnoe tema før som og keyboardjammingen som var David Gilmour gikk over begge svak i sammenlikning. Her blir sidene.» synthesizeren EMS VCS3 Platen tatt i bruk, noe som også kan åpner og høres på Obscured By Clouds. avslutter med hjerteslag – det er den enkle tråden The Great Gig In The Sky, som først ble kalt som holder alt sammen. «Det viser til den Mortality Sequence, var en av låtene som ble mest menneskelige tilstand og setter stemningen for omarbeidet fra live- til studioversjon. På konsertene musikken, som i sin tur beskriver følelsene man besto den av en kakofoni av bibelsitater, men på opplever i løpet av livet sitt», forklarte Gilmour. platen prøvde Alan Parsons ut en annen idé: «Jeg la «Midt i alt kaoset finnes det skjønnhet og håp for på en dialog fra en romvandring på låten, og jeg menneskeheten. Effektene bare er der for å hjelpe syntes det fungerte veldig bra. Det syntes ikke de lytteren å forstå hva det dreier seg om.» andre.» I stedet tok bandet inn en gospelsanger ved Plateomslaget følger samme tanke. Det sentrale navn Clare Torry som bidro med en temaet gjentas i det utbrettbare omslaget. Her ser vi sangimprovisasjon. Dermed ble Wrights en EKG-kurve, og framsiden viser en hvit lysstråle melankolske pianostykke forvandlet til noe helt som brytes i et prisme og stråler i alle regnbuens annet. Det ble en av de låtene som skiller seg mest farger. Mystikken i omslaget ble videreført i ut på platen.

PR-materialet som viste bilder av pyramidene i «Clare var Alan Parsons’ idé», forteller Gilmour.

Egypt. Designerne Storm Thorgerson og Aubrey «Vi ville ha en kvinne som skrek orgasmisk. Alan «Po» Powell ved designfirmaet Hipgnosis hadde hadde jobbet med henne før, så vi lot henne reist til Egypt i ens ærend for å ta bildene. «De forsøke. Og hun var helt fantastisk. Vi måtte representerte mangesidigheten og renheten ved oppmuntre henne litt og hjalp henne litt med musikken på en gang», ifølge Thorgerson. «Det var dynamikken: ’Kanskje du skal synge roligere her og Rogers idé å la lyset bli en EKG-kurve på innsiden kraftigere der? Hun tok kanskje rundt seks opptak, – det er lyden som albumet åpner med.» og så klippet vi det sammen og fikk til slutt et Da låtene var ferdig innspilt, hørtes de ganske resultat vi var veldig fornøyd med.» annerledes ut enn da de ble spilt live. De kvinnelige Torry fikk 30 pund for innspillingen – det var bakgrunnsvokalistene ga albumet en mykere dobbelt så mye som vanlig sats siden det var søndag. ramme. On The Run var helt og holdent laget i Et annet element som utmerker seg på platen,

144 TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 144

11.01.2019 14:15

PINK FLOYD

Låtskrivingen som bassist Roger Waters gjorde sammen med David Gilmour, nådde sitt høydepunkt på Dark Side Of The Moon.

er de tidligere nevnte stemmene som tilbyr råd og veiledning rundt flere emner som er løst knyttet til konseptet. Intervju­personene ble spurt om hva slags syn de har på livet og døden og hva «the dark side of the moon» betydde for dem. Roger Waters skrev ned en rekke spørsmål på noen kort og spurte på en sånn måte at de ikke ble forventet å svare verken riktig eller galt på spørsmålene. Alt i alt intervjuet han rundt 20 personer, deriblant Paul og Linda McCartney (svarene deres var imidlertid ikke spontane nok og kom ikke med på platen). De spilte tilfeldigvis inn Red Rose Speedway med Wings i studioet ved siden av.

GETTY IMAGES X2

O

pplegget med kortene ble ikke fullt så vellykket. Waters henvendte seg i stedet til bandets crew for å få inspirasjon.

Durkdrevne roadier er vanligvis ærlige, upretensiøse typer som ikke legger fingrene imellom. Pink Floyd-roadiene Chris Adamson og Peter Watts var ikke noe unntak. Adamson står bak platens udødelige åpningsreplikk: «I’ve been mad for fucking years», og kona til Peter Watts, Patricia, sier truende: «That geezer was cruising for a bruising.» Men det var dørvakten på Abbey Road, iren Jerry Driscoll, som ga de briljante svarene: «I’ve always been

mad», «I’m not frightened of dying», og «There is no dark side of the moon, really». Alle spørsmålene ble stilt én til én uten for mye forberedelser. Det var for å forhindre at intervjuobjektene rakk å fortelle de andre hva de hadde i vente.

Det oppsto en morsom situasjon da Henry McCullough (gitarist i Wings) fikk spørsmålet: «Når slo du noen sist?» Alan Parsons forteller: «McCulloughs svarte: ’På nyttårsaften.’ Neste spørsmål var: ’Hadde du rett til å gjøre det?’ Og han svarte: ’Jeg vet ikke, jeg var full på det tidspunktet.’ Kona hans fikk også spørsmålet: ’Når slo du noen sist? ’ Også hun svarte: ’På nyttårsaften!’»

Det finnes også en strøm av manisk latter på platen. Opphavsmannen er roadien Roger «The Hat» Manifold som også leverer replikken: «Et kort, skarpt sjokk» da han skal beskrive et spesielt minneverdig øyeblikk av raseri i trafikken. Da han får et spørsmål om døden, svarer han: «Døden?

Wow! Det bekymrer meg ikke det minste! Lev i dag, borte i morgen – sånn er jeg», etterfulgt av enda mer manisk latter.

Konseptet hadde blitt utviklet gjennom flere turneer, og det var lagt ned mye studiotid i det, men likevel klarte ikke folk helt å begripe The Dark Side Of The Moon.

«Det er utrolig», sa Gilmour. «Da vi var ferdig med sluttmiksen, trodde vi det var åpenlyst hva den handlet om, men det var fortsatt mange mennesker – deriblant teknikere og crew – som ikke skjønte

hva LP-en handlet om. Jeg vet faktisk ikke om vi når fram, men vi får fortsette å håpe på det.

Musikken vår handler om nevroser. Vi har en evne til å se det og diskutere det. The Dark Side Of The Moon sikter til månen og galskapen. Den mørke siden er som regel det som foregår inni hodene våre – det underbevisste og ukjente.»

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKEALBUM 145

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 145

11.01.2019 14:15

det finnes to typer mennesker

de som liker

ekte rock – og de andre

HØR PÅ DAB+, APP OG RADIOROCK.NO radiorockno

100rockalbum_FINAL_redigert V2.indd 146

radiorocknorge

11.01.2019 14:15

Nyhet! Nå alt på ett sted www.bokasin.no Les på mobil, nettbrett eller PC

Kun

49, per md.

Første måned GRATIS! Ingen binding – ingen kredittkort - ingen krav til kjøp.

Få ubegrenset tilgang til flere hundre spennende artikler og temabøker fra bl.a. BBC, TopGear, Lonely Planet, Men’s Health og Animal Planet

Kun god lesing

Untitled-2 3

11.01.2019 14:55 14:33 20.03.2019

PERNE A V

m lbu

FRA SKA

r,

44 skr ev et

ult im 1 at

kr

e le ta enten ib

Den

MILEPÆLER

av

a ke ris

r om e beste mu r d e l l i sik s de a ks

da

e

toriens største og s i h me til st n t p p y l leg ø d de y i d e e n u en de m g

TOPP 100 TIDENES BESTE ROCKALBUM

TOPP

93004 7 023060 302825

Untitled-2 4 Omslag_100rockalbum_ferdig1.indd 1

20.03.2019 14:55