Fôrforskerne forteller

Det er ikke bare i næringslivet det spretter frem nye fôrsatsinger. Fremtidens fôr til havbrukssektoren står sentralt i en rekke forskningsprosjekter og innovasjonssatsinger. Joakim Hauge, leder av Bellonas Bioprogram, har samlet tre av Norges aller fremste fôrforskere til en samtale om hva sjømaten vår skal spise.

JH: Hvorfor bør vi egentlig være opptatt av nye råvarer til fiskefôr? Kan vi ikke bare spise laksen vår og fortsette som før?

KA: Det er helt klart at havbruksnæringen ikke kan vokse med mer soyaimport, selv om den er sertifisert, og vi kan heller ikke forvente at vi skal fôre med mer pelagisk fisk. Vi har jo sett veldig tydelig gjennom vår kontakt med industrien at det her med fôrsituasjonen er den altoverskyggende største utfordringen man står ovenfor. Hvis vi virkelig har ambisjon om fortsatt vekst i havbruksproduksjon må vi finne andre måter å fôre fisken på enn slik det gjøres i dag. Derfor må vi litt ut med hagla her, og se hva vi har av muligheter.

MØ: Fremover tror jeg absolutt ikke vi kan fortsette å fôre laksen vår på den måten vi gjør i dag. Det er for lite pelagisk fisk i havet til å dekke dette behovet, og vi kan heller ikke fôre laksen med alle disse planteråvarene på sikt. Det er begrenset tilgang på ressurser som gjør det vanskelig å dyrke disse planteproteinene for å dekke behovet til akvakulturnæringa. Vi ser for oss at vi vil få en ganske stor endring i sammensetningen av fiskefôret fremover, basert på fornybare naturressurser og ny teknologi. Det er snakk om 6 millioner tonn fôr som skal dekke behovet når vi kommer til 2050, så her må vi tenke strategisk.

EJL: Råvarestrømmene i verden er så store, at den delen lakseindustrien tar egentlig er veldig liten, og prisen næringen har råd til å betale for råstoffene er stor. Allikevel er det nødvendig med en endring. Vi må slutte å snakke om vekst, vi må snakke om smart vekst. Vi må tenke nytt og vi må tenke noen utfordrende tanker. Presset kommer fra opplyste konsumenter som krever endringer. Det er der drivkraften kommer fra, og det er der Bellona kommer inn, for dere opplyser jo allmenheten. Lakseindustrien som total del av akvakulturen er liten, men signaleffekten fra lakseindustrien er veldig viktig. Alle ser jo på lakseoppdrett som et eksempel til

etterfølgelse på teknologi og måten det er regulert.

Det må tilrettelegges for industriell produksjon

JH: Ok, så hva er det vi må gjøre? Hva er det som skal til for at vi kan realisere en ny norsk industri på bærekraftige råvarer til fiskefôr?

MØ: Først og fremst dreier det seg om du må ha tilstrekkelig mengde råvarer tilgjengelig for at du skal kunne sikre en kommersiell produksjon. Du må også kunne fremstille de nye råvarene på en kostnadseffektiv måte, de må være trygge og det må være dokumentert bærekraft. Man kan jobbe over flere år og få frem gode resultater, men man må komme dithen at man må oppskalere. Der er det nok en flaskehals i dette systemet. Det går på rammebetingelser og på tilgang på risikokapital. Nå er det industrien som må ta hele risikoen, og da stopper det opp selv om det er gode muligheter. Jeg har tidligere jobbet med bakterielt mel i 20 år, og det ble aldri noe produksjon i Norge. Nå er det amerikanerne og kineserne som tar den norske innovasjonen videre og kommersialiserer den. De bygger store fabrikker i Kina nå. KA: Jeg er enig i det meste du sier her, Margareth. Jeg vil også understreke behovet for å bli i stand til å oppskalere prosesser. Det er jo et mylder av ulike råvarer egentlig som man snuser på for å løse denne fôrknipa. I Sintef Ocean har vi nylig sett på 23 kandidater, og det kommer nye hele tiden. Jeg tror også det er viktig at man er i stand til å skjære gjennom, og peke ut hva som vil være økonomisk forsvarlig å utvikle industrielt. Vi bør kanskje ta ingrediensene gjennom en trakt og identifisere 4–5 som vi satser på.

EJL: Det som jeg i tillegg tror er viktig er at vi har et lovverk som er tilpasset en lineær økonomi, hvor reststrømmene blir et problem fordi vi ikke får brukt dem. Hvis lovverket ikke kommer på plass er det ikke en eneste industri som kommer til å investere. Slam fra fiskeoppdrett for eksempel. Det er en god ressurs som nå er umulig å bruke på noen måte fordi lovverket ikke er lagt til rette for det. Sirkulær produksjon representerer en risiko, men den risikoen må avveies opp mot klimarisiko. Der må vi komme med nye løsninger.

KA: Gjennom årenes løp er det utviklet mye spennende teknologi og nye muligheter, men det her med lovverket er ofte en flaskehals. Det er viktig at de som steller med lovverket er i forkant, og det har jeg ikke inntrykk av at de er i dag.

Nye råvarer trenger også fôr

JH: En del av de dyrkede råvarene som for eksempel insekter vil kreve mat, et såkalt substrat. Hva skal insektene spise, og hvordan skaffer vi nok?

EJL: Det er et veldig godt spørsmål. Insekter forbruker råstoff. Først og fremst, i et sirkulært tankesett, skal alt som kan gå til mat brukes til mat, og fôr bør lages av reststrømmer. Men reststrømmer produseres overalt, for eksempel hos store matprodusenter eller der det er mye landbruk, siden landbruket ofte har store restråstoffer. Vi har gjort studier på slam, og det fungerer veldig bra som råstoff, men det er ikke tillatt med dagens regelverk.

MØ: Du nevner insekter, men vi bør også se på hvilke substrat som trengs for å produsere sirkulære proteiner fra bakterier, gjær og sopp. Her er det snakk om en hel rekke med forskjellige substrat, men vi må bruke de det finnes

KARL ALMÅS var tidligere direktør i SINTEF Fiskeri og Havbruk gjennom 16 år og er nå spesialrådgiver i SINTEF Ocean. I 2020 var han redaktør for den sentrale rapporten «Bærekraftig fôr til norsk laks», utgitt av Sintef Ocean. MARGARETH ØVERLAND er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og senterdirektør for forskningssenteret Foods of Norway. Hun har jobbet med alternative råvarer siden tidlig på 90-tallet. ERIK-JAN LOCK er forskningssjef i seksjon for Fôr og Ernæring hos Havforskningsinstituttet, og professor ved Institutt for Biovitenskap ved Universitetet i Bergen. Det siste tiåret har han vært forfatter i en lang rekke forskningsartikler og sentrale rapporter om nye fôrråvarer.

store mengder av. Vi kan bruke grantrærne, altså restråstoffer fra skogsindustrien som sukker og karbonkilder til å produsere disse alternative proteinkildene. Vi kan også bruke restråstoffer fra tare, og restråstoffer fra kylling, fisk og gris som ikke er egnet til humant konsum. Det er mange muligheter, bare vi finner de ressursene som gir de store kvantaene.

KA: For oss som har vært med en stund så var det jo en periode for mange år siden der man kun snakket om avfall, og så gikk vi over i en fase hvor vi snakket om bi og avfallsprodukter. Etter hvert har man jo fått mange av disse ressursene inn i konsum. Etter den perioden har vi gått over til å snakke om restråstoffer, eller råstoffer på avveie om du vil. Jeg tror om vi går litt tilbake til den perioden vi snakket om bi og avfallsprodukter, så er det en avfallsstrøm som jeg mener er såpass lavt gradert at jeg ser for meg den kan være insektsfôr, som vi ikke kan utnytte på annen måte.

[ ... ] hele næringen og verdikjeden må jobbe sammen [ ... ]

Nye fiskerier kan være del av løsningen

JH: En annen ny spennende fôrressurs er jo mesopelagiske arter. Hva er utfordringene her?

KA: Om vi tar ut 1 % av de bestandsanslag som er gjort vil det representere store kvantum, men det er klart det er utfordringer med å utnytte den ressursen. Det er mye lettere sagt enn gjort. Vi har jo egentlig fortsatt ganske dårlig forståelse om hvor disse ressursene finnes, i alle fall på et nivå som gjør at vi kan gå ut å drive kommersiell høsting. Fiskeredskapene vil jeg hevde vi har utviklet, ombordhåndtering går greit og likedan videre prosessering til de produktene som skal være input til fôrindustri. Mesopelagisk fisk er at av de områdene hvor i hvert fall jeg har veldig god tro på at vi skal få et signifikant bidrag til fôrbehovet.

EJL: Mesopelagisk har vært nevnt lenge, men det er problemer knyttet til det å fange de, selv om fiskerne observerer store mengder utenfor norsk sokkel hvert år. Det har vært jobbet mye med det, men selv om man klarer å drive fangst, så kan

det være at fangsten ikke bare inneholder fisk. Nå er det regulert som prøvefiske, men blir det kommersielt fiske med kvoter kan vi ikke ha så mye bifangst. Med forbedrede fangstmetoder er potensialet stort.

MØ: Jeg tror absolutt mesopelagisk kan være en spennende fremtidig fôrressurs, men den må høstes forsvarlig og man må ta vare på den biomassen på en best mulig måte. I tillegg er det jo en krevende prosessering.

KA: Jeg synes jo det er beundringsverdig hvordan noen fiskebåtredere opptrer som pionerer år etter år, og prøver å bidra til å få utviklet dette fisket. De burde få mer forutsigbare betingelser fremover, for vi er dønn avhengig av den gjengen for å lykkes med dette. Ellers har vi laget en rapport som oppsummerer våre tokt fra 2016 til 2020, og der konkluderer vi med at innslaget av bifangst var på et akseptabelt nivå.

Forskernes favoritter

JH: Fôret til laksen i dag står jo for mer enn 75 % av klimaavtrykket. Forbrukerne blir jo mer og mer opptatt av fotavtrykket til maten de spiser, og politikerne sier vi skal ha kuttet mer enn 50 % av klimautslippene innen 2030. Hvis dere skulle valgt en favorittråvare, hvilken råvare tenker dere har det største potensialet for å bedre bærekraften til fremtidens fiskefôr? MØ: Jeg tror jo veldig på disse mikrobielle råvarene, nettopp fordi de kan produseres året rundt. Produksjonen skjer i bioreaktorer, det krever ikke landbruksareal, det forbruker ikke mye ferskvann og du kan bruke all slags reststrømmer og biomasse som ikke konkurrerer med menneskemat. Det er lokale råvarer av høy kvalitet. Vi jobber med å se på klimafotavtrykk på disse nye råvarene, og vi ser jo veldig interessante tall.

EJL: Jeg har selvfølgelig tro på de mikrobielle proteinene. Jeg vil egentlig trekke frem blåskjell. Hvis vi tenker på karbonfangst, og at det i tillegg er en utmerket proteinog fettressurs som kan produseres i havet, så er blåskjell mitt valg, absolutt.

KA: Det er jo et spørsmål man gjerne skulle lagt inn en helgardering på, men jeg synes jo høsting på lavere trofisk nivå enn det vi gjør i havet i dag er et veldig spennende område. Der har vi biomassepotensialer og et fortrinn i Norge, og jeg tror vi har mulighet til å få til noen ting der. Ellers synes jeg det som for eksempel foregår oppe i Finnfjord med mikroalgeproduksjon basert på utslippet fra smelteverket, er fantastisk spennende.

Hvordan Råvareløftet kan bidra

JH: I Råvareløftet har fôrnæringen, Sjømat Norge og Bellona gått sammen om å akselerere utviklingen av nye fôrråvarer til havbrukssektoren. Hvilken betydning tror dere et slikt initiativ kan ha?

EJL: Jeg tror det er veldig viktig fordi dere har samlet aktører over hele produksjonslinjen. Det er en forståelse av at hele næringen og verdikjeden må jobbe sammen, det er den eneste måten vi kan få det til på.

MØ: Jeg tror det er viktig med et slikt samarbeid. Og at næringen går sammen. Det er fordi de har mange felles utfordringer. Det er snakk om det som går på lovverket, det går på politisk vilje til å satse på norsk produksjon og utvikle lokale råvarer. Det er så mange felles ut

fordringer hvor man står sterkere hvis man samarbeider. Dette tror jeg på!

KA: Det som er gjort er jo egentlig å samle verdikjeden. Fôrindustrien har tradisjonelt kanskje vært litt tilbakeholden og lukket. Det å få samlet dem i denne sammenhengen og prøve å meisle ut en nasjonal strategi fremover, det kan vi være i stand til gjennom Råvareløftet. Det har vi ikke vært i stand til før.

Statsminister for en dag

JH: Jeg regner med dere ikke er uenige i behovet for mer midler til forskning og innovasjon, men er det andre områder hvor dere ser at embetsverk og politikere har en avgjørende betydning for å få frem en ny norsk fôrindustri? Hva ville dere gjort hvis dere var statsminister for en dag?

KA: Jeg er opptatt av hvordan vi skal lykkes med denne næringsutviklingen, og hvordan vi skal klare å holde denne næringen i Norge. Hvis vi lykkes med utvikling av nye konsepter, så har det litt tendens til å forsvinne. Jeg synes det er sentralt at vi har en konsistent politikk på dette området her som reduserer risikoen for at dette skal skje. Så hvis jeg var statsminister for en dag ville jeg sagt at dette her er noe vi skal bli verdensledende på og drive med her til lands.

MØ: Hvis jeg var statsminister ville jeg sagt at akvakultur og lakseoppdrett vil være veldig viktig fremover, vi må få på plass gode fôrråvarer og dermed trenger vi gode rammebetingelser. Vi trenger gode ordninger for å skaffe den kapitalen som skal til når vi har industriaktører som ønsker å ta dette videre. Vi må rett og slett sikre at bedriften ikke tar hele risikoen, og promotere norsk satsing og lokale råvarer for en framtidig norsk akvakulturproduksjon.

EJL: Kanskje det vanskeligste valget er å tenke hva du skal velge vekk. Se på oljenæringen. Investeringene bare øker selv om vi skal investere mere grønt. Skal vi gå over til lokale råvarer er det ikke nok å bare støtte de satsinger som kommer, men vi må kanskje også ta et valg om at vi en gang ikke skal bruke soya. Det vil være vanskelige beslutninger som vil gå utover lønnsomhet, så jeg skjønner at det ikke er så enkelt.

En utvikling som gir grunn til optisisme

JH: Dere representerer jo alle tre ledende aktører innen fôrforskingen. Jeg har lyst til å spørre dere om hvilken utvikling eller innsikt knyttet til fôr som dere har fått de seneste årene som dere tenker gir størst grunn til optimisme?

EJL: For meg er det EUs taksonomi og Green Deal. Det viser at det nå er politisk forankring for det som ble sett på som idealisme for ikke så lenge siden. Når vi snakker med bedriftene så er de helt med. Når politikerne tenker på en ny måte, og konsumentene er mer opplyst så er bedriftene med med en gang. De innoverer og kommer med gode idéer og kjører på.

MØ: Det er mye spennende som skjer nå på råvaresiden og i utviklingen av nye fôringredienser. Jeg ser en voldsom utvikling når det gjelder sirkulære proteiner. Om det er mikrobielle ingredienser, eller om det er insekter så er det veldig mye spennende resultater som kommer ut. Det er et veldig fokus på dette, nasjonalt og internasjonalt. Det er et trykk i markedet som gir grunn til optimisme. Jeg har holdt på i godt og vel 20 år, men jeg har aldri sett så stort driv som nå.

KA: For det første vil jeg jo si at man opplever en helt annen tverrfaglig oppslutning, og et helt annet diskusjonsnivå når det gjelder denne problemstillinga i dag enn vi hadde for bare noen ganske få år siden. Ellers så synes jeg at når vi er mer over på forskingssiden så er det mye å glede seg over der. Jeg synes at vi har tatt tak i, på en mye mer systematisk måte, å ikke bare utnytte den ene prosenten av biomassen i havet som fisken utgjør, men for eksempel også arter på lavere trofisk nivå som f.eks. zooplankton. Det synes jeg har vært en veldig spennende utvikling.

Suksess avhenger av politisk vilje

JH: Hvis politikerne tar grep nå, og legger forholdene til rette for en skikkelig satsing på utvikling av nye forråvarer, hvordan tror dere det står til med produksjonen av

fôrråvarer for havbruket i Norge i 2030?

MØ: Det vil være en stor utvikling når det gjelder råvarene. Du vil få gradvis mer alternative råvarer som blir produsert. Du vil få lokal satsing som igjen fører til økt sysselsetning og industriutvikling i Norge. Du vil få en gradvis opptrapping til 2030, men jeg tror det store trykket kommer fra 2030 til 2050.

JH: Er jeg overoptimistisk hvis jeg håper på mange hundre arbeidsplasser frem mot 2030?

MØ: Nei, jeg håper jo det.

KA: Jeg er jo enig med Margareth at 2030 er ikke så langt unna. Jeg tror at da har vi i hvert fall fått oppskalert 2–3 av disse mulighetene vi ser i dag. Det må jo være et minste ønske.

EJL: Skal vi ha oppnådd noe i 2030 må vi sette i gang nå, for det er store kutt av klimautslipp vi har forpliktet oss til gjennom Paris avtalen. Det er ikke grønnvasking vi snakker om her, her snakker vi om noe vi virkelig må få til!

Vi må slutte å snakke om vekst, vi må snakke om smart vekst.