Zeppelin leseserie - Katakombemysteriet, bm

2

32355 Katakombe BM.indd 2

23.03.11 10.27

1 Hadde noen fortalt meg at jeg for to år siden skulle løse et mysterium i Paris, ville jeg aldri ha trodd dem. Men det var nettopp det som skjedde. Jean-Paul, min franske fetter, og jeg skulle nemlig oppdage en hemmelighet så utrolig at alle landets aviser skrev om det. Selv borgermesteren og erkebiskopen i Paris kom personlig for å treffe oss.

Historien er så forunderlig at ingen har fått vite alt som skjedde den gangen. Ikke engang mutter’n og fatter’n. For hvem tror vel på det uforklarlige? Eller … på gjenferd? Ikke jeg i hvert fall. Men Jean-Paul og jeg opplevde så merkelige hendelser at ingen av oss kan forklare det. Og hvorfor fikk akkurat jeg gåten som skulle bli starten på hele eventyret? Å, unnskyld meg.

Nå skjønner du vel ingenting. Jeg må begynne med begynnelsen, ellers blir du bare forvirret.

Altså, mine egoistiske foreldre hadde bestemt at vi skulle reise på storbyferie i høstferien. Selv om jeg ba på mine knær om å få slippe, var det ingen nåde. Jeg måtte bli med. Mens vennene mine skulle være hjemme,

3

32355 Katakombe BM.indd 3

23.03.11 10.27

dra på hytta eller reise til Syden på strandferie, måtte jeg pent finne meg i å bli dratt med til det ene museet etter det andre, butikk etter butikk – at mutter’n aldri ble lei?

Sitte på utallige utekafeer med croissanter til både frokost og lunsj. Spise syltynne pannekaker på restaurant mens mutter’n og fatter’n prøvde seg på snegler, froskelår, marinerte larver og jeg vet ikke hva. Uspiselig møl stappet de i hvert fall i seg. For meg kunne de like gjerne spist møkkete hesterumper dyppet i krillsaus, okseøye med eddik, eller grisetånegler sprøstekt i vorteolje. Heldigvis tvang de meg ikke til å smake, det skal de ha.

– Vi er jo i Paris. Alt må prøves, sa de og fniste forelsket til hverandre. Mutter’n sendte fjollete blikk til fatter’n bak en diger kopp café au lait, som ikke var annet enn traktekaffe med melk i, men som hun mente smakte mye bedre enn hjemme. Pøh, for noe vås.

Det verste var at de drev og lekte kjærester. Jeg mener, når du har vært gift i femten år, trenger du ikke å leie og kysse midt på gata.

– Dere dummer dere ut, sa jeg og var skamfull på deres vegne.

Men de bare lo og oppførte seg enda teitere enn før.

Jeg skulle gitt hva som helst for å sitte i klasserommet igjen, og det sier ikke så rent lite.

Om ikke det var ille nok hvordan foreldrene mine oppførte seg, så bodde vi i tillegg på et utslitt hotell med kakerlakker på badet. Det var et under at det i det hele tatt var tv på rommet. Nåja, under og under, av og påknappen manglet, så den virket selvfølgelig ikke.

4

32355 Katakombe BM.indd 4

23.03.11 10.27

Men det var absolutt her vi måtte bo fordi tante, som var søsteren til mutter’n, og hennes franske mann nettopp hadde kjøpt dette møllspiste hotellet.

Jean-Paul, sønnen deres, var et par år eldre enn meg.

Han var akkurat fylt fjorten, jeg var snart tolv. Hver gang de var i Norge, måtte jeg dele rommet mitt med ham.

Da vi var små, lekte vi mye sammen, men helt siden den gangen vi var på TusenFryd og jeg turte å ta alle de skumleste turene, mens han kastet opp etter første (og eneste) gang i loopen, hadde han lagt meg for hat.

5

32355 Katakombe BM.indd 5

23.03.11 10.27

Noen gutter som så oss, hadde ledd seg fillete av at jeg, som helt tydelig var yngre enn Jean-Paul, hadde vært tøffest. Fra da av konkurrerte han alltid for å bevise at han var bedre enn meg. Med andre ord var det blitt rimelig slitsomt å være sammen med ham.

Som du skjønner, var dette omtrent den verste ferien jeg kunne forestille meg, helt til den tredje dagen vi var der. Da hadde endelig fatter’n et lyst øyeblikk.

– Se på dette, Tobben, sa han og viste meg en brosjyre over katakombene. Jeg tok en rask kikk før jeg fortsatte å spille basket på mobilen.

Fatter’n leste høyt: – Tjue meter under bakken finnes 300 kilometer med tunneler. Tenk det, Tobben, det er like langt som fra Oslo til Kristiansand. Han fortsatte: – Noen steder er katakombene trange og delvis oversvømt, andre steder er det større rom. Romerne gravde ut tunnelene for to tusen år siden for å få kalkstein til husbygging.

Noen av romerne ble også begravet der.

– Himmel, sa mutter’n. – Det betyr at det er to tusen år gamle lik der nede. Jammen er jeg glad jeg ikke skal være med dere.

– Det blir verre, sa fatter’n og gliste. – For to hundre år siden var kirkegårdene i Paris stappfulle av lik. Likene lå lag på lag, flere meter over gateplan. Noen ganger sprakk murene rundt, og likene raste ut på gata. Det var rett og slett ikke plass til flere. Hva tror du de gjorde, Tobben?

Jeg heiste på skuldrene.

– Jo, sa fatter’n med hviskende stemme for å gjøre det spennende.

6

32355 Katakombe BM.indd 6

23.03.11 10.27

– De tok seks millioner menneskeskjeletter ned i katakombene. Seks millioner. Det er flere skjeletter enn det finnes levende mennesker i Norge. Dit skal du og jeg i dag.

Jeg måtte innrømme at det hørtes stilig ut, men prøvde ikke å vise det. Jeg var tross alt fortsatt sur på dem.

Under frokosten på hotellet kom Jean-Paul bort til oss.

– Åh, katakombene, sa han og kikket på brosjyrene som lå på bordet.

– Har du sett dem? spurte fatter’n interessert.

– Sett dem? Ha! Jeg har vært der mange ganger.

Han var ikke til å utstå, men jeg lot meg ikke lure.

Jeg var sikker på at han bløffet. Fatter’n smilte høflig og spurte om han hadde vært på den samme guidede turen vi skulle, men fikk bare en hoven latter til svar.

– Jeg? Tror du en ekte pariser går med guide? Å nei.

Vi har våre egne innganger. Og så forsvant han før fatter’n fikk sagt noe mer.

– Du vet det, Tobben, sa fatter’n lavt. – Det er ikke lov å gå uten guide i katakombene. Politiet stenger ulovlige innganger etter hvert som de finner dem.

7

32355 Katakombe BM.indd 7

23.03.11 10.27

8

32355 Katakombe BM.indd 8

23.03.11 10.27

2 Vi var en gruppe på ti–femten turister som sto klare til å gå ned i grottene. Guiden leverte ut lykter og hjelmer.

– Hold dere samlet, beordret hun. – Selv jeg, som har vært guide her i tretten år, kjenner bare en liten del av gangene. Det er utallige små tunneler her nede. Jeg har alltid kartet med meg i tilfelle noe skulle hende.

Yes, tenkte jeg. Dette begynte å likne noe.

Vi gikk 130 trinn ned en vindeltrapp, og så var vi der.

Duse lamper lyste så vidt i gangene. Fatter’n grep hånda mi, men jeg røsket den tilbake. Jeg ville ikke at de andre skulle tro at jeg var en reddhare.

Skrittene våre ga gjenlyd i grotten. Ingen sa noe, hvisket bare lavt til hverandre innimellom. Lydene fra den travle byen var umulig å høre her nede. Stadig hørtes drypping fra vann, ellers var det helt stille. Stille som i graven. Pusten fra fatter’n hørtes altfor tydelig. Det var nifst, men jeg var ikke redd. Ikke ennå.

Vi gikk til vi kom til en liten tunnel.

– Inn her! sa guiden.

9

32355 Katakombe BM.indd 9

23.03.11 10.27

Over tunnelen hang det et skilt: «Arrête! C’est ici L’Empire de la Morte.» Guiden oversatte: «Stopp! Her er Dødens rike.» Det kriblet ekstra i magen da hun sa hva det betydde. En tysk rund dame gispet, men det var for sent å snu. Hun var nødt til å bli med videre.

Ut fra den lille tunnelen åpnet det seg et større rom, og snart kom vi inn i rommene som hadde blitt brukt til gravkamre. Det var verre enn det verste jeg kunne ha tenkt meg. Helt konge. Veggene var dekket av knokler og hodeskaller som var murt sammen til mønstre. Kan du tenke deg noe mer makabert enn å bli brukt som dekorasjon etter din død? Flere rom var innredet på omtrent samme måte som det første vi kom til. Alle var fulle av skjeletter. Et sted var det laget et slags rundt tårn av knokler midt i rommet. Flere steder var beina sortert alt etter som de passet inn i mønstrene.

[Kombinert tegning/foto: Fra et gravkammer i katakombene, ´noen av aktørene tegnes, samt skiltet: Arrete!

C’est ici L’Empire de la Morte.]

10

32355 Katakombe BM.indd 10

23.03.11 10.27

Et sted var hodeskaller plassert som et kors. Et annet sted var skallene lagt nærmest som en pyntelist. Leggbein, skulderblad og andre kroppsdeler var samlet for seg. Det var så grusomt at jeg likte det. Jeg gledet meg allerede til å fortelle klassen om katakombene og gikk rundt med et overlegent flir, mest for at ingen skulle tro at jeg var redd.

Tiden gikk altfor fort. Ikke før hadde vi kommet ned, fikk vi beskjed om å dra tilbake. Den tyske damen sprang nærmest av gårde – hysterisk av skrekk. Jeg klarte ikke å dy meg og lo høyt. Fatter’n ga meg et irettesettende blikk, men jeg så at han smilte da hun snublet ut av den trange tunnelen og havnet i en vannpytt.

Jeg var sistemann, rett bak fatter’n. Da kjente jeg at noen dultet meg i siden. Lynraskt snudde jeg meg. Et ansikt lyste så vidt opp inne i tunnelen og forsvant. Jeg åpnet munnen for å rope på fatter’n, men det kom ikke en lyd. Jeg hørte skrittene fra de andre forsvinne bortover gangen. Panisk lyste jeg rundt for å se hvor mannen var blitt av, men så bare steinvegger. Var det bare innbilning?

Det var jo ingen bak meg. Allikevel syntes jeg så tydelig at jeg hadde sett et ansikt. Et gjenferd? Jeg grøsset og begynte å småløpe baklengs etter de andre. Ikke for alt i verden turte jeg snu ryggen til mørket bak meg. Plutselig snublet jeg i noe, og da jeg snudde meg, sluttet hjertet å slå. Jeg stirret rett inn i et par døde øyne. Jeg skrek så det måtte høres helt til Eiffeltårnet. Fatter’n var der på et øyeblikk.

– Det er bare en skalle på veggen, sa han trøstende og lyste på hodeskallen. Beina mine var helt gelé.

11

32355 Katakombe BM.indd 11

23.03.11 10.27

Jeg klarte nesten ikke å gå. Da fatter’n grep hånda mi, trakk jeg den ikke tilbake. Ikke før vi kom ut i sola igjen, klarte jeg å roe meg ned. Jeg var ikke mye tøff akkurat da.

Vi traff mutter’n på en utekafé. Der satt hun med en av disse enorme kaffekoppene sine. Utallige bæreposer lå strødd rundt bordet. Skulle tro hun aldri hadde sett en butikk før. Idet jeg skulle ta av meg genseren, merket jeg det; det lå noe i lomma. Forsiktig stakk jeg hånda nedi og kjente en hard, kald gjenstand. Nå fikk nakkehårene virkelig fart på seg. Hva var dette? Av en eller annen grunn ville jeg ikke si noe til mutter’n og fatter’n.

Dessuten var de allerede opptatt med sitt, der de satt med sammenflettede hender over bordet og øvde seg på franske gloser. Jeg var så flau at jeg kunne synke ned i bakken. Raskt tok jeg genseren under armen og gikk på do. Turtelduene merket ikke engang at jeg gikk.

Uhyre langsomt trakk jeg tingesten opp fra lomma.

Det var en sylinderformet beholder i skinnende gull.

Rundt den var det risset inn ord på et språk jeg ikke forsto. Nederst var det et symbol. Jeg snudde og vendte på sylinderen. Leste bokstavene inni meg uten å bli noe klokere. Da falt det ene endestykket ned på gulvet.

Mysteriet ble med ett enda merkeligere, for inni sylinderen lå et gammelt, sammenrullet papir. Etter litt fikling fikk jeg det ut. Det var et kart. En tydelig, rød X var tegnet inn, akkurat som på et sjørøverkart. Kunne det virkelig være et skattekart? Jeg så for meg kister stappfulle av glitrende diamanter, gull og mynter, slik jeg hadde sett det på film.

12

32355 Katakombe BM.indd 12

23.03.11 10.27

Men hvordan havnet gullsylinderen hos meg? Ikke hadde jeg stjålet den, og ikke hadde den havnet der av seg selv. Jeg var sikker på at mannen jeg så i katakombene, hadde sneket gullsylinderen ned i lomma mi. Jeg hadde jo kjent at noen kom borti meg. Men hvem var han?

Spørsmålene surret rundt i hodet så jeg ble helt svett.

Hadde jeg ant noe som helst av hva jeg hadde i vente, hadde jeg kastet skattekartet i do og trukket ned med en eneste gang. Men jeg var mer enn klar for å oppleve noe annet enn skobutikker og verdens mest kjente maleri; Mona Lisa. Jeg bestemte meg for å studere skattekartet grundig når jeg var alene på rommet mitt.

13

32355 Katakombe BM.indd 13

23.03.11 10.27