Zeppelin leseserie - Gaupa på liv og død, bm

32395 Gaupa BM.indd 2

23.03.11 14.50

INNHOLD På sporet 5 Den store villkatten 11 Lynx lynx 16 Fakta om gaupa 19 Smyger’n på trugepoter 24 En kamp på liv og død 27 Gaupeunger 31 Flere fakta om gaupa 36 Er du en gaupeekspert? 38 Stikkord 39

32395 Gaupa BM.indd 3

23.03.11 14.50

4

32395 Gaupa BM.indd 4

23.03.11 14.50

PÅ SPORET Fotografen bråstoppet og rynket på nesa. Han stirret på noe i lyngen foran seg. Like bak kom forskeren, og nå plystret hun lavt.

– Se der, du. Endelig! Tove tørket svettedråper av panna og gikk litt nærmere. – Dette er et sikkert spor.

– Hvordan vet du det? Elmer løftet kameraet og trykket på utløseren. Han nøyde seg ikke med ett bilde.

Like foran dem lå et halvspist rådyr i lyngen, og det luktet ikke godt. En liten sverm av fluer surret rundt kjøttsårene, ellers var det ikke plagsomt mye insekter i området. Det kunne bety at slaktet var ferskt. Toppen én eller to dager gammelt.

– Rådyret er drept med et bitt over strupen, sa Tove.

Hun bøyde seg og studerte såret. – Hvis byttedyra* er store, blir de avlivet med et strupebitt. Er det mindre dyr, som hare eller mus, blir de bitt over nakken.

– Tror du gaupa er i nærheten? Elmer senket kameraet og så seg om. Han og Tove stod inne i en tett skog langt fra bilveien. De hadde gått i tre timer uten å se noe mer spennende enn mus og gråtrost. Akkurat der rådyret lå, var det en liten lysning i skogen, og Elmer merket seg at det lå flere hauger med rådyrmøkk i området. byttedyr: dyr som blir drept av et rovdyr

5

32395 Gaupa BM.indd 5

23.03.11 14.50

– Den er sikkert ikke langt unna, svarte Tove. – Hvis vi venter i nærheten, kommer den kanskje tilbake for å spise.

– Nå? Elmer så seg om etter et passende sted å sette opp kamuflasjeteltet.

– Når det blir mørkt. Han ligger i ro om dagen. På et sted med god utsikt. Tove pekte mot et bratt berg som reiste seg bak den åpne plassen. – Det skulle ikke forundre meg om den holder øye med oss.

– Der oppe får han i hvert fall ligge alene, svarte Elmer og himlet med øynene. – Ingen kan vel klatre i den ura!* Tove bare smilte til svar. Fotografen stilte alltid så mange spørsmål når de var på tur sammen. Noen ganger ønsket hun at han skulle lukke munnen og heller konsentrere seg om å fotografere. Men innerst inne var hun glad for å kunne fortelle om alt hun visste. I sju år hadde hun studert det dyret de lette etter, og det var morsomt at Elmer var så interessert. Han hadde fotografert mange forskjellige dyr, men aldri gauper.

Derfor var denne turen ekstra spennende.

– La oss sette opp kamuflasjeteltet mellom de store grantrærne her, foreslo Elmer. – Det gir oss fin utsikt til det døde rådyret. Tenk om vi er så heldige at vi får se jegeren i kveld!

Fotografen var vant til å vente i timevis før han fikk tatt et godt bilde av akkurat det dyret han var ute etter. Noen ganger måtte han til og med vente i flere dager. Da var det godt å ha en teltduk å gjemme seg bak. Selv om dyra luktet at han var der, kunne han i hvert fall klø myggstikkene sine uten at han skremte dem. ura: skråning av store og små steiner

6

32395 Gaupa BM.indd 6

23.03.11 14.50

Tove og Elmer satte seg godt til rette i teltet. Elmer stilte kameraet på et stativ og stakk det ut av et hull i teltduken. Alt var klart.

Nå var det bare å vente …

7

32395 Gaupa BM.indd 7

23.03.11 14.50

De første timene skjedde det ikke stort ved rådyrkadaveret, bare en kråke og et par ravner forsynte seg av kjøttet. Da sola forsvant bak det bratte berget, ble lysningen i skogen liggende i skygge. Trær og busker stod som grå spøkelser omkring det døde rådyret, og Tove og Elmer skjerpet sansene. Skogen var blitt mørk og hemmelighetsfull, og ute i skumringen et sted lusket jegeren. Dyret de ventet på, kunne bevege seg lydløst, så det gjaldt å følge med.

Elmer tok ikke blikket fra det døde rådyret, og han merket at han ble mer og mer spent ettersom minuttene gikk. Tove hadde sagt at gaupa pleide å spise opp det meste av byttedyra, og her var det mye kjøtt igjen. Elmer ventet. Inne i kamuflasjeteltet var det mørkt, og han så bare omrisset av Tove. Hvis jeg ikke hadde vært fotograf, ville jeg vært forsker, tenkte Elmer. Han syntes Tove hadde en spennende jobb.

En forsiktig bevegelse i lyngen utenfor fikk Elmer og Tove til å holde pusten. Var det noen som lusket rundt teltet? De lyttet, men etter en stund kunne de puste ut.

Nei, dette var ingen stor jeger, bare en mus som søkte til et nytt gjemmested. Tove flyttet forsiktig på seg, for hun ble stiv av å sitte i samme stilling hele tiden. Skulle de ikke ha hellet med seg i kveld, undret hun. Kanskje måtte de vente enda en natt før jegeren dukket opp? Hvis han i det hele tatt kom.

Plutselig knakk det i en kvist like bak teltet, et skarpt smell i tørr ved. Tove skvatt, men hun tvang seg til å sitte helt stille. Dette måtte være et stort dyr, tenkte hun.

8

32395 Gaupa BM.indd 8

23.03.11 14.50

Og snart hørte de tunge slag mot bakken mens det raslet i løv og tørt kratt. Da lyden beveget seg bort fra teltet, holdt Elmer opp en pekefinger på hver side av hodet.

Tove smilte og nikket at hun forstod. Gevir. Det var nok en elg som var ute i skrumlemørket. Men noe hadde skremt den!

Tove lente seg nærmere teltduken og kikket ut gjennom en liten luke. Hjertet slo litt raskere. Hva var det? Hun stirret spent mot rådyrkadaveret og våget ikke røre en finger.

9

32395 Gaupa BM.indd 9

23.03.11 14.50

Tove nistirret. Hun syntes så tydelig det var en bevegelse bak bylten på bakken. En grå skygge.

Eller var det bare innbilning?

Nei, der var det igjen! Og nå hadde Elmer sett det også, for han løftet en hånd som tegn på at de måtte være stille. Akkurat som om det var nødvendig. De hadde jo sittet musestille i flere timer allerede.

Kvelden var blitt mørkere, og de to i kamuflasjeteltet anstrengte seg for å se. Men øynene vente seg gradvis til det dårlige lyset, og plutselig stivnet Elmer. Han glemte å puste. Det gikk en kald iling nedover ryggen, og han sperret opp øynene. For der, like bak rådyret, stirret han rett inn i et par vidåpne katteøyne. Rolig og på vakt satt den der og passet på dem. Gaupa!

10

32395 Gaupa BM.indd 10

23.03.11 14.50

DEN STORE VILLKATTEN Elmer var neimen ikke sikker på hvem som hadde oppdaget hvem, men han hadde en sterk mistanke om at det var gaupa som var den smarteste. Dyret visste at de var der, men likevel snek den seg innpå byttedyret sitt.

Det kunne bare bety at den var sikker på å unnslippe dersom de lagde bråk.

Tove og Elmer satt urørlig. Det var best å holde seg i skinnet en stund til. Selv om Elmer ivret etter å ta bilder, skjønte han at det var lurt å ta det med ro. De måtte ikke skremme den store katten vekk før den begynte å spise.

Og det var en katt, ingen tvil. En forvokst katt med dusker på ørene og rødbrun sommerpels med svarte flekker.

Det eneste viltlevende kattedyret i Norge, ja, i hele Skandinavia. Elmer visste at det var veldig vanskelig å komme nær gauper som levde i frihet, og han kjente at han ble glad. Dette var første gang han så ei vill gaupe, og det var en helt annen opplevelse enn å studere dyra i en dyrepark.

Tove, som hadde sett mange gauper, smilte fornøyd.

Hun ble aldri lei av disse dyra, og da gaupa ved rådyrkadaveret reiste seg, fulgte hun nøye med. Det måtte være ei hanngaupe, tenkte hun, for den var kraftig.

11

32395 Gaupa BM.indd 11

23.03.11 14.50

Den hadde nok funnet godt med mat i løpet av sommeren.

En liten stund ble gaupa stående urørlig, men så gikk den mykt og lydløst mot det døde rådyret. Da den løftet hodet og så seg vaktsomt omkring, kunne Tove tydelig se kinnskjegget på hver side av ansiktet. Elmer satt musestille da gaupa senket hodet og tok den første jafsen av matfatet.

For en opplevelse!

Den digre katta la seg ikke ned for å spise, men ble stående. På grunn av de lange bakbeina skrådde kroppen og hodet litt framover. Det så nesten ut som den smøg seg innpå byttet selv om den stod i ro. Tove og Elmer hørte svake lyder av kjever som skar i rått kjøtt, men det var bare fordi de hørte ekstra godt etter.

Iblant løftet gaupa hodet og så mot kamuflasjeteltet og kameraet. Elmer kunne ikke vente lenger. Han måtte begynne å fotografere. Nå! Så stille han kunne, bøyde han seg ned for å kikke i søkeren. Hjertet slo litt raskere da han så hvor nære gaupa var. Telelinsa på kameraet virket som en kikkert, og dette kom til å bli superbilder.

Tove fulgte spent med. Ville gaupa bli redd når Elmer trykket på utløseren? Fremmede lyder kunne skremme den vekk, det visste hun fra før. Men Elmer var proff, og han hadde et lydløst kamera. Her var det ingen klikkelyder som skremte bort fotomodellen. Gaupa fortsatte måltidet uten så mye som å blunke.

Gjennom kameraet så Elmer at gaupa hadde hvite flekker på ørene. Rundt flekkene var det mørke felt som gikk opp mot ørespissene. Her samlet de mørke hårene seg til lange øredusker som stod rett opp.

12

32395 Gaupa BM.indd 12

23.03.11 14.50

Ulvegaupa har flekker på ryggen, men lite flekker ellers på kroppen.

Legg merke til den store poten.

13

32395 Gaupa BM.indd 13

23.03.11 14.50

Hei sveis, tenkte Elmer og fotograferte i vei. Dette var stort! Tenk å få ei gaupe midt i kameralinsa. Hanngaupa slikket seg om munnen, som en katt, før den ruslet rundt matfatet. Nå kom den enda nærmere kamuflasjeteltet.

Tove og Elmer kunne tydelig se den korte, pussige gaupehalen. Halen så ut som om den var kuttet av høyt

Ei gjespende gaupe. Her kan du se de hvite og svarte feltene på ørene.

14

32395 Gaupa BM.indd 14

23.03.11 14.50

oppe og deretter dyppet i svartmaling. Den ytterste delen var helt svart og ikke til å ta feil av. Halen var et av de sikreste kjennetegnene på ei gaupe.

Med bestemte rykk slet gaupa løs kjøttstykker og tygde dem fort i seg. Rundt lysningen var det tett skog, og grantoppene stod som spydspisser mot nattehimmelen.

Langt borte bjeffet en rev. Et kort øyeblikk hørtes lyden av vingeslag. Så ble alt stille. Stemningen var trolsk – og litt skummel.

– Nå er den snart mett. Tove hvisket så lavt at det var så vidt Elmer hørte hva hun sa. – Da forsvinner den.

Elmer nikket og koblet inn blitsen på kameraet. Han ville ta noen siste bilder med godt lys. I det samme rettet gaupa seg opp og stirret mot teltet. Den hadde nok hørt dem, og nå stod den på sprang. Elmer skyndte seg å trykke på utløseren, og straks flerret blitslyset gjennom natten. Et par lysende øyne, lik runde ildkuler, kom til syne ved rådyrskrotten, og både Elmer og Tove grøsset.

Synet av gaupeøynene i mørket var uhyggelig. Men før Elmer rakk å ta flere bilder, gjorde gaupa et mykt byks over rådyret og forsvant lydløst, samme vei som den hadde kommet. Tilbake lå bare restene av et måltid og en skog i dyp stillhet.

15

32395 Gaupa BM.indd 15

23.03.11 14.50