Rune Salvesen: Vinden ved verdens ende

Vinden ved verdens ende

Rune Salvesen

VINDEN VED VERDENS ENDE Roman

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Meridien hos Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80g Super Snowbright 2.0 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2011 ISBN 978-82-03-35016-0

Til Lisa

There is a subtle charm in the taste of tea which makes it irresistible and capable of idealisation.

Kakuzo Okakura, The Book of Tea

Du skal ikke gi noen av dine barn til Molok.

Tredje Mosebok

DEL EN

Kapittel en

D

et hele begynte den høstmorgenen med forsiden av Stavanger Aftenblad, ett år etter at jeg tok imot sluttpakken fra Statoil og sluttet som informasjonsrådgiver i et av landets best betalende konsern.

Jeg skrudde på Travel Channel, kanalen som avleder de håpløse fra sin triste tilværelse og lammer all form for motivasjon med sin avhengighetsskapende virkelighetsflukt.

Jeg hadde barbert meg den morgenen, slik jeg gjorde det hver dag. Jeg hadde kledd meg. Jeg hadde ingen intensjon om å råtne bort selv om dagene mine som arbeidsledig var mindre strukturerte enn i mitt tidligere liv. Potteplantene så overraskende friske ut til ikke å være av plast, leiligheten var relativt ryddig, og tv-en etterlot nok veggplass til noen små abstrakte malerier. På bordet sto en tokoname, en liten japansk tekanne av keramikk.

10

R U N E S A LV E S E N

Tilværelsen min var ikke preget av selvdestruksjon eller noen annen form for oppgitthet, men heller en apati når det gjaldt hva jeg skulle gjøre videre med livet etter at jeg sluttet i jobben som informasjonsrådgiver ved den store rustrøde festningen på Forus, i utkanten av Stavanger. Jeg hadde arvet en god slump penger etter bestemoren min, dessuten var sluttpakken særdeles god.

Pengene hadde allerede holdt meg gående ett år, og det var fremdeles en god del igjen.

Mobiltelefonen lå til lading i oppvaskkummen. I en alder av trettito år fryktet jeg ikke at strålingen ville gi meg mer kreft enn det livet generelt ville tildele meg, men jeg tok mine forholdsregler allikevel. Det var et nesten nevrotisk ritual, å legge telefonen i oppvaskkummen med en gang jeg sto opp, eller når jeg kom inn i huset.

Disse nevrotiske forestillingene var arvet fra min bestemor, som slet med sitt i huset ved flyplassen.

I det lille huset mitt i Gamle Stavanger bredte lyden av cellisten Yo-Yo Mas soloframføringer av Bach seg mykt utover. Seks suiter framført av en ensom cello.

Sofaen luktet svakt av katten min, Særimne, en gammel hannkatt som fulgte med huset da jeg kjøpte det. Jeg vet ikke om den tilhørte de forrige eierne. Den lå på loftet morgenen jeg flyttet inn, og hadde bodd der siden. Katten manglet kontroll over lukkemuskelen i endetarmen, og det sivet

VINDEN VED VERDENS ENDE

11

en eim av forråtnelse fra den lille pelsklumpen.

Men jeg koste meg med ham på fanget om kveldene og klarte ikke kvitte meg med ham.

Fra vinduene i det lille huset i Gamle Stavanger så jeg ut på trange brosteinsbelagte, biltomme gater. Det var som å bo i et postkort fra gamle dager. Alle husene små, hvitmalte, med røde roser utenfor.

M

orgenen inneholdt alt dette, samtidig som den fra det øyeblikket kun besto av bildet på framsiden av Stavanger Aftenblad. Bildet inni avisen var enda mer avslørende. Kanten av Preikestolen, fylkets største turistattraksjon, og fjorden under fjellplatået. Du kunne se, slik du alltid kan se, en liten båt nederst i det høyre hjørnet. Men det utslagsgivende var allikevel skoene.

De etterlatte skoene, snudd rundt, med hælene vendende utover kanten av platået, sålene stirrende ned, seks hundre meter rett ned i steinrøysa under. Og, tilsynelatende, dersom du leste bildeteksten, på restene av sin tidligere eier.

Dersom du googler ordet selvmord, vil du finne ut at suicid stort sett er resultat av et forsøk på oppmerksomhet som har gått helt galt.

J

eg kunne ikke unngå en følelse av vemmelse knyttet til forsiden. I min avsluttende oppgave på journaliststudiet hadde jeg skrevet om werther-effekten, smittepotensialet som i sin tid

12

R U N E S A LV E S E N

førte til at de fleste land i Europa hadde nedtegnet i sine retningslinjer for god journalistikk at selvmord ikke skulle dekkes i avisene. Men for få år siden hadde journalistene i Norge gått mot denne tradisjonen og gjort det greit å dekke selvmord, selv om smittefaren ved slike oppslag var kjent over hele kloden.

V

erden slik den ble framstilt av objektive mennesker, slik journalister skal være, er sjelden særlig vakker.

På Travel Channel, derimot, var verden vakker. Sicilias vakre kyst var en fin kontrast til de grå fjellene over fjordene utenfor Stavanger. Også byene var vakrere på Sicilia. Istedenfor hvitmalte, men innvendig råtnende trehus, strakte gamle, stabile bygninger og hus seg langs veiene i småbyene, og i Palermo var arkitekturen like slående vakker som i en hvilken som helst europeisk storby. Grandiose spir, monumentale fontener og store, flotte dører.

Jeg visste det, jeg hadde vært der.

Men fasaden skjulte også mye smerte. Det ble sagt i programmet at åtte av ti bedrifter i Palermo fortsatt betalte beskyttelsespenger til mafiaen.

Jeg liker å lese blader samtidig som jeg ser tv. Da føles ikke tiden like bortkastet. På bordet lå Aftenbladet og et åpnet National Geographic.

Sidene fra magasinet hadde understrekninger i skjelvende røde linjer: formalin to kill bacteria, al-

VINDEN VED VERDENS ENDE

13

cohol to dry the body, glycerin to keep her from overdrying, salicylic acid to kill fungi, and the most important ingredient, zinc salts to give the body rigidity, i margen hadde jeg skriblet notater jeg ikke lenger husket poenget med. Men disse tre hang sammen, tenkte jeg. Preikestolen, Sicilia og artikkelen om moderne, kjemisk balsamering.

Jeg tørket pannen og skjenket en kopp te av tokonamen. Vannet holdt rundt sytti grader, perfekte forhold for de importerte toppskuddene.

Det viktigste ved trekking av god te er at du er nøyaktig med trekketid og vannets temperatur.

Mengden foretrukket te varierer mellom de forskjellige connoisseurer.

Jeg nøt smaken og følte halsen langsomt varmes opp. Yo-Yo Mas cello sluttet å spille.

Jeg følte meg mindre paranoid. Paranoiaen, viste det seg, skulle komme like raskt tilbake som den var forsvunnet. Jeg trakk fram avisen igjen og stirret på skoene. Hælene stakk så vidt utover kanten.

Bildet var tatt i går, en nydelig morgen.

Himmelen over platået var blå, turistattraksjonen ventet på sine første turisthorder. Hver morgen i sekstiden trasket en ansatt ved turisthytta opp den lange veien for å rydde unna søppel og gjenglemte termoser, flasker og svette klær fra gårsdagens turister, og det var han som hadde funnet skoene og varslet politiet.

Jeg googlet detaljer i artikkelen, en uvane jeg

14

R U N E S A LV E S E N

har, og fant ut at båten nede i fjorden, under skoene, var en tysk yacht som het «Blondi», det samme som schæferen Adolf Hitler hadde med seg i bunkeren, og som han elsket mer enn noe annet, innbiller jeg meg. For menneskene som overlevde krigens siste dager i bunkeren, sies det, betydde Blondis død mer enn selvmordet til Eva Braun.

P

arketten føltes unaturlig kald til å være på denne tiden av året. Jeg bestemte meg for å ta et varmt bad. Mens jeg tappet i vannet, ryddet jeg rutinemessig unna avisen, bladet og teutstyret, skrudde av tv-en og skrudde opp lyden på anlegget. Idet jeg skulle legge meg i det varme vannet, hørte jeg telefonen vibrere i vaskekummen. Lyden bredte seg gjennom det gamle huset og nådde badet som dype bassriff. Jeg gikk inn på kjøkkenet og hentet fram tekstmeldingen. Det var ingen avsender. Feltet der nummeret burde stått, var blankt.

Jeg så deg. Så du meg?

Det var beskjeden.

Jeg så deg. Så du meg?

Den tikket inn igjen.

Jeg så deg. Så du meg?

Og igjen. Fortsatt uten avsender.

Jeg så deg. Så du meg?

Min evne til å takle slike uforutsigbare og merkelige hendelser er nærmest fraværende. Jeg

VINDEN VED VERDENS ENDE

15

liker at A følger B, og at A og B sammen gir en minst mulig komplisert mening. Avvik gjør meg forvirret, og forvirring gjør meg ofte paranoid.

Likevel ble jeg ikke skremt av denne meldingen og alle repetisjonene, ettersom hodet mitt allerede hadde nok med å fordøye bildet fra avisen.

Så jeg la fra meg telefonen med en irritert bevegelse.

Rundt meg ble kjøkkenet, stuen og resten av det lille huset fylt med sollys, og på badet fortsatte vannet å renne fra kranen, det mintgrønne skummet fra såpen krøp lenger og lenger oppover de flislagte veggene. Brosteinene i de skjeve gatene i Gamle Stavanger reflekterte den varme sensommersolen, og overalt rundt det lille huset mitt vitnet de tilbakevendte kontorarbeiderne i byggene rundt den gamle bydelen om at verden innstilte seg på at august var i ferd med å bli september.

Men sommeren var ikke helt over. Ettersom Gamle Stavanger er Nord-Europas best bevarte trebebyggelse og ligger like ved gjestehavnen, var gatene fulle av cruiseturister, og da jeg tittet ut av kjøkkenvinduet, så jeg meg selv reflektert i linsen til en japaner som forsøkte å fange stemningen i det lille hjemmet mitt for ettertiden.

Jeg trakk ikke for gardinene, jeg viste ham ikke fingeren, jeg sa ingenting, men smilte, slik beboere i Gamle Stavanger er forpliktet til å smile til turistene som ønsker å forevige de små, hvite

16

R U N E S A LV E S E N

trehusene med de skjeve gulvene og fargerike dørene. * Hagen min på baksiden var skjult fra alle de små veiene i den gamle bydelen og omringet av vegger uten vinduer. Etter badet trakk jeg ut dit og målte lengden på gresset med en tommestokk. Tjuetre millimeter, og jevn som greenen på en golfbane.

To dager til den måtte klippes. Over mot nordveggen strakte lavendelen seg mot solen, men tebusken jeg arvet etter bestemoren min, strakte tørre kvister over gresset, noen få blader spredt omkring, men ikke nok til å brygge te på.

Jeg har ikke mye følelser for mennesker, men den busken syntes jeg synd på. Kanskje hadde den ikke tålt flyttingen fra min bestemors hage på Sola, eller kanskje den rett og slett avblomstret i vemmelse over det jeg hadde bidratt til.

Tre ting opptar meg i livet: først og fremst å dekke mine egne behov, slik alle mennesker har det, og japansk tekultur. Ikke slik te som du får kjøpt i spesialforretninger med navn som The & Kaffe, Den tørste kaffebønne eller Spesialbutikk for te og kaffe. Slik te kommer ikke fra Uji i Japan, men er dyrket i store drivhus i mindre eksotiske land, som Tyskland og Nederland, fra avleggere av busker som ble importert fra sine naturlige omgivelser høyt oppe i de asiatiske fjellene.

Jeg er interessert i hele opplevelsen. Hele den

VINDEN VED VERDENS ENDE

estetiske opplevelsen av te og måten den lages og drikkes på. Samuraiene bygget de første tehusene som steder der de kunne trekke seg tilbake, legge fra seg våpnene utenfor og stille på like fot med de andre tilstedeværende. De oppførte seg ydmykt og respektfullt og konsentrerte seg kun om den lille verden de nå var en del av, en verden som besto av teseremonien, de andre tedrikkerne og dekorasjonen rundt dem.

Det er kontroll, det.

For det tredje er jeg oppriktig glad i unger. Jeg har ikke mye til overs for mennesker generelt, men det er noe oppriktig naivt og aksepterende ved barn. De uttrykker sin sårbare kjærlighet, tilsynelatende uten å kreve noe tilbake. Det er først når de blir dypt såret du ser hvor sårbar deres kjærlighet og aksept virkelig er.

Jeg satte meg ned blant lavendelen i det røde skjæret som den japanske blodlønnen kastet rundt meg og Særimne. Katten krøp opp i fanget mitt.

Kapittel to

J

eg har en kontakt på patologisk avdeling fra sommeren jeg vikarierte ved informasjonskontoret til Stavanger Universitetssjukehus.

Patologer er vanlige mennesker som arbeider mye alene og elsker å snakke om jobben sin. Det skulle ikke særlig mye overbevising til før de slapp meg inn i det sterile rommet med metallbenkene. Patologer er enkle å manipulere. Deres psykologi er enkel å forstå. Patologi er en lite populær spesialisering for leger, da det ikke er lønnstillegg for vakt, alle obduksjoner gjennomføres innen vanlig arbeidstid på ukedager og, la oss se det i øynene, det er liten sjanse for å redde noen av pasientene. For leger som velger å bli patologer, har alltid sykdommen vunnet før pasienten kommer til avdelingen.

Jeg er ikke en vulgær type, for jeg er nokså renslig og blir også kvalm av det vemmelige. Som

VINDEN VED VERDENS ENDE

19

kanel for eksempel. Jeg er heller ikke spesielt interessert i kroppsdeler, men jeg har observert noen obduksjoner, for å lære om livet.

F

or å slippe inn i det kalde rommet og få delta i obduksjonen av jenta de fant under Preikestolen, forklarte jeg patologen Jens Flate, en lang stilk i legefrakk, at jeg hadde hatt kontakt med denne jenta i forbindelse med en artikkel jeg skrev for Aftenbladet om selvmord som profileres i media, og smitteeffekten av disse. Intervjuet med jenta, Lise Hansen, skulle gi reportasjen den nødvendige lokale vinklingen.

Nå lå kroppen hennes på metallbenken i det sterile rommet. Hun var dekket av et hvitt laken.

Rommet var lyst, med store vinduer ut mot et indre atrium. Det hang skap langs den ene veggen, en bokhylle med illustrerte bøker om anatomi og sykdommer, og to benker, arrangert som en blank T, midt i rommet.

Kroppen hennes lå på stammen og ble klargjort av en tekniker mens patologen sto ved den andre benken og ventet på organene.

«God dag, Jens.» Jeg nikket. Det var flere år siden jeg hadde vært her. Fremdeles stakk deler av den tynne, lille barten hans over munnbindet.

Jens Flate var trofast blodfan av Miami Vice, og den hvite sommerdressen hang ved siden av min egen dongeribukse i garderoben.

20

R U N E S A LV E S E N

«God dag, Jonas. Du har fortsatt ikke lært nok?»

«Nei, du vet, jeg liker å forstå helheten og ønsker å lære så mye jeg kan om kroppen, innen min egen begynner å gå i oppløsning.» svarte jeg, uten å ta blikket fra den døde kroppen til jenta som hoppet fra Preikestolen, og som levde for bare tre dager siden.

«Tror nok ikke kroppen din begynner å råtne helt ennå.» Han smilte til meg, og jeg kunne se konturene av tunga som lekte med barten på innsiden av munnbindet. «Så du holder fortsatt på med frilansjournalistikken? Hvorfor ikke bare begynne å arbeide for Aftenbladet?»

Han hadde kjøpt påskuddet mitt for å delta under obduksjonen.

«Hvorfor obduseres hun? Det kan da vel ikke være spørsmål om hvordan hun døde?» Jeg prøvde meg på et lite smil, men det ble ikke gjengjeldt. Jens Flate kikket på den døde jenta og rynket pannen.

«Politiet mener hun bør obduseres. Unaturlig dødsfall, og alt det der. Du vet, Vice … Egentlig skulle de vært her, men sjansen for å finne noe annet enn knuste organer er jo liten, så de nedprioriterer det. Du skal være glad, for da hadde ikke du vært her. Politiet stenger dørene.»

Han kikket på meg og brukte sin beste aksent, som ikke var særlig lik noe jeg hadde hørt på tv:

VINDEN VED VERDENS ENDE

21

«Need-to-know basis».

«Men hva etterforsker de?»

«Ifølge familien til den døde var hun ikke suicidal. Men hun har en psykiatrisk journal som motsier dem. Personlig tror jeg politiet famler i blinde. En etterforsker ved navn Audun Vang insisterte på full obduksjon og fikk støtte av politijuristene, så hva kan jeg gjøre? Jeg får uansett se etter om det er noe inne i kroppen som kan tyde på noe annet enn … vel, du vet.»

Jeg visste, men sa fortsatt ingenting.

«Han lignet forresten mer på en uteligger enn politi. Litt sånn skitten utgave av Dirty Harry. Ikke noen Sonny Crockett. Visste du forresten at Nick Nolte og Jeff Bridges først var tiltenkt Don Johnsons rolle i Miami Vice?»

Jeg slapp å svare. Teknikeren kom i samme øyeblikk inn i rommet og stappet noe i munnen. Jeg spurte hva det var, og han svarte organisk lakris. «Vil du ha?» Teknikeren, en gammel mann uten formell utdannelse i patologi, hadde en makaber trang til alltid å vise meg at det ikke var ubehagelig for ham å spise mens hans stappet hendene inn blant tarmene til et dødt menneske.

Liket var ungt, friskt, men temmelig knust.

Etter tre dager på kjøla hadde det ikke begynt å lukte, men organer lukter alltid litt, slik en rå biff lukter hvis du løfter den helt opp mot nesen.

22

R U N E S A LV E S E N

Jeg var glad jeg hadde spist frokost. Magen vrengte seg, lukten føltes som en knyttneve som presset mot hjernen min via neseborene. Jeg svelget for å kjenne om mageinnholdet var på vei opp gjennom halsen.

Det kan ikke være meningen at mennesker skal ødelegges på denne måten. Tanken overrasket meg, men det blanke knivbladet teknikeren stakk inn i halsgropen hennes rev meg bort fra tanken.

Han begynte med å skjære fra halsen og i en bue over brystet før han snittet ned langs hele buken. Inne i buken var alt ødelagt etter et fall på over seks hundre meter ned i en steinrøys. Størknet blod dekket organene. Istedenfor å skjære langs bukveggene og røske ut hele pakken med organer, skar han omhyggelig ut biter av kaoset.

Han begynte med det lille som var intakt, som hjertet, og bit for bit la han klumpene på benken foran patologen. Siden spylte han den tomme kroppen før han hogget ut ryggraden og tok det lille som var igjen av hjernen, ut av den knuste skallen.

Jeg var ikke interessert i organene, jeg ville bare se henne. Kall det nysgjerrighet, kall det kvalitetskontroll. Jeg gikk bort til den døde kroppen.

Hodet og den gjensydde buken var dekket av et laken nå, og bare ansiktet vistes. Det så utrolig nok fredelig ut. Bortsett fra en liten skramme over det ene øyet, så ansiktet ut som om hun

VINDEN VED VERDENS ENDE

23

kunne ha dødd mens hun sov. Resten av kroppen så ut som den hadde gått gjennom knivene til en skurtresker. Teknikeren hadde gjort en god jobb med å stelle liket før det skulle vises til familien.

Jeg strakte ut hånden og strøk henne langs kinnet. Huden var glatt og kald, som å ta på emalje. Øynene var lukket. Leppene var hele, formet som et hjerte. Jeg presset forsiktig på kinnene, leppene gled fra hverandre og viste tomheten innenfor. Teknikeren hadde røsket ut tungen, lilla etter tre dager på kjøla.

Nå hadde jeg sett henne, og hun var definitivt død.

Mitt liv føltes igjen ryddig og under kontroll.

Og idet jeg følte forvirringen rundt selvmordet til Lise Hansen forsvinne, gjorde reaksjonen på tekstmeldingen seg gjeldende som et oversett barn som endelig blir hørt. Hvem hadde sendt meldingen? Og hva hadde de sett? Der var den.

Den skjulte trusselen som kunne ødelegge det hele. Mitt liv var ryddig og godt, bortsett fra at noen hadde sett meg.

J

eg gikk mot døren og vrengte av meg forkleet.

«Finner du noe?» spurte jeg idet jeg tok av meg plasthetten og snudde meg mot døren.

«Jeg sender deg en SMS.» Jeg skvatt. «Hva?» «Jeg sender deg en SMS hvis jeg finner noe

24

R U N E S A LV E S E N

spennende, så kan vi jo ta en cocktail sammen.»

«Sikkert,» mumlet jeg halvveis ute av døren. * Lyset utenfor var annerledes nå. Hvis lyset utenfor var livet, ville lyset inne i patologisk avdeling, passende nok, kunne kalles for døden. Det var et skarpt og hardt, unaturlig lys som ikke ga rom for skygger.

J

eg syklet over Våland og ned til sentrum. Det første jeg hørte, allerede mens jeg plasserte sykkelen ovenfor torget, var at jenta som ble funnet nedenfor Preikestolen, jenta jeg for en halv time siden hadde sett fra innsiden, gikk på Kongsgård, det folkelige navnet på Stavanger Katedralskole, en prestisjetung videregående skole bygget på murene av en gammel kongsgård fra middelalderen. Som elev fra samme tid som Lise Hansen, hadde jeg latin på vitnemålet. Det var en slik skole. Fordums tid i veggene, riddersal og kapell samt full av rødstrømpekultur i skolegården.

Jeg gikk over Domkirkeplassen, ned den trange Søregata og åpnet døren inn til Koji Genshitsu Sens lille kafé i Østervåg. Koji er det nærmeste jeg kommer en venn. Han kom hit for å arbeide i Nordsjøen, men etablerte senere en liten kafé med et autentisk japansk tehus i bakgården. Stedet hans

VINDEN VED VERDENS ENDE

25

er populært som representasjonssted for japanske forretningsmenn. Ellers er det dessverre få som vet å verdsette gammel japansk tradisjon i denne byen.

Han smilte mot meg, kledd i sine vestlige klær og med en svak antydning til bart over strekleppene. Den veltrente kroppen hans strammet mot skjorten, og blodårene på halsen bulet ut da han ropte navnet mitt allerede før jeg var kommet inn døren.

Hyller på hyller med små poser te, direkte importert fra japanske bønder, prydet veggene, og bakerst i lokalet var glassdøren ut mot den vakre bakgården med karpedammen, den lille broen over til tehuset og en rekke japanske antikviteter.

Tehuset var også stedet han brukte til sine mindre åpenbare salg. Koji hadde gjennom årene ikke lagt noe mellom å fortelle meg at han sto i ledtog med den albanske mafiaen i Stavanger.

Jeg smilte mot min venn, fikk med meg en tokoname og satte meg på utsiden av kafeen med ryggen mot vinduet. Jeg var ikke i det pratsomme hjørnet, og Koji kjente meg godt nok til å vite å la meg være i fred.

Bildet av skoene hennes var som klistret på netthinnen.

Fortsatt var det ingen som nevnte den andre døde. Og da slo det meg hva det var som var galt med bildet i avisen. Ett par sko! Bildet viste turistattraksjonen med ett par sko ytterst på kanten, hælene stikkende utenfor, en båt synlig i fjor-

26

R U N E S A LV E S E N

den under. Ett par! Jeg hadde selv sett det andre skoparet. Og hvor var det andre liket?

Det hadde vært en vakker morgen, en veldig tidlig morgen, turistene fremdeles sovende på hotellene sine, uvitende om at noe av det vakreste ved Preikestolen er den timen solen bruker på å klatre over fjellene og speile seg i fjorden. Timen da solen farger vannet med en kulør det er umulig å beskrive. Hvis du gjør som meg og googler Preikestolen, vil du se at de vakreste bildene er tatt nettopp i denne morgentimen.

Bakken var dekket av dugg. Jeg kunne se sporene, søleavtrykk mot stein, svake omriss av sko.

Og spenningen det skapte! Noen hadde gått opp dit før meg. Noen var allerede på Preikestolen klokken fire om morgenen.

Bakkene virket brattere fordi jeg var mer anspent, jeg pustet for raskt og ble trøttere i musklene. Vanligvis tar det meg i underkant av halvannen time å gå opp fra turisthytta når jeg er alene, og opp mot to timer når jeg er sammen med noen.

Da jeg kom rundt den siste steinen og så Preikestolen foran meg, var platået en folketom åpenbaring.

I den lyse sommernatten skimtet jeg den salte fjorden seks hundre meter lenger nede. Jeg trådte ut på platået, la meg ned på magen og krøp på alle fire ut mot kanten. Jeg følte suget der jeg hang med hodet utenfor kanten. Jeg kikket på

VINDEN VED VERDENS ENDE

27

klokken, noe over fire, altså hadde jeg og mine to turvenner brukt for lang tid.

Hvis du står høyt oppe og kikker rett opp i luften, føler du at du mister all kontroll. Dette kalles vertigo. Jeg sto slik og så på himmelen samtidig som kroppen min trodde den falt. Jeg hater å miste kontrollen, så jeg plantet blikket i bakken, og det ga meg en enorm følelse av mestring. Det føltes som om kroppen sugde inn alle inntrykkene igjen og jeg kunne gjøre hva som helst.

Blikket mitt gled langs fjellveggene på begge sider av fjorden for å se om jeg ble iakttatt. Det var ingen andre enn oss tre der. Jeg kunne i hvert fall ikke se noen. Det jeg kunne se, var platået som strakte seg ut over fjorden som en prekestol i kirken, og innerst fjellveggen som strakte seg et stykke videre oppover. Tidligere førte en lang trapp opp til et høyere platå hvor man kunne kjøpe sjokolade og postkort i en liten kiosk driftet av turisthytta, men den var nedlagt og trappen fjernet. Det kunne ikke være noen der oppe.

Jeg bestemte meg for at sporene måtte være fra dagen før. En enslig turgåer som gikk en sen tur opp og tok en annen vei ned.

Magen rumlet og jeg vurderte å legge inn en matpause, men jeg skulle snart ned igjen, og maten i turisthytta var for god til å gå glipp av.

Jeg kikket ned på bagasjen min. En sekk som inneholdt en termos med sterk japansk gaba-te.

28

R U N E S A LV E S E N

Tre kopper. En tørr t-skjorte. Varmen og den anstrengende turen hadde gjort meg svett, og jeg ville bli kald på nedturen dersom jeg ikke skiftet.

I tillegg hadde jeg med meg et videokamera uten film og to sårbare mennesker, for øyeblikket påvirket av den beroligende medisinen de hadde tatt. De var søte der de satt og holdt rundt hverandre. Jeg ville ikke forstyrre. Dette var en viktig stund for dem. Lise Hansen og David Arla, desperate etter å bevise sin kjærlighet for hverandre, som om de var tatt ut av Romeo og Julie. Og i en verden basert på Shakespeare-metaforer var jeg klar til å spille min rolle som Brutus.

Jeg skiftet t-skjorte og brettet den våte forsiktig tre ganger før jeg la den nederst i sekken. Jeg trakk opp termosen, fylte tre kopper med gaba-te, og fra en liten konvolutt fordelte jeg pulveret fra knuste beroligende tabletter i de to koppene jeg så ga til dem. Jeg visste ikke om varmen fra teen ville ødelegge kjemikaliene, men det beroliget meg allikevel. Dessuten skal gaba kun holde åtti grader celsius, så det var jo en sjanse for at den beroligende effekten av teen ville økes av de knuste tablettene.

De slapp ikke taket i hverandre da jeg satte meg ned foran dem. Lise Hansen gjemte hendene under skjorten hans, øynene var halvåpne uten å gi inntrykk av at det bodde noe som minnet om et menneske inne i kroppen hennes. En sjel

VINDEN VED VERDENS ENDE

29

ødelagt av oljenæringen, tappet for moral hver morgen hun sto opp og dro på jobb i festningen til Statoil på Forus.

Men David Arla fulgte meg med øynene. Han var eldre enn meg, men jeg følte meg autoritært overlegen. Det var noe med den resignerte stilen hans. Han virket som en mann som hadde gitt opp. Så feil kan man ta.

Jeg smilte forsiktig av mitt klønete forsøk på å sette meg uten å søle te, men de smilte ikke tilbake. Dette var en alvorsstund for dem, og det respekterte jeg.

«Du lukter godt,» sa jeg klumsete til Lise Hansen.

«Parfyme er ikke noe annet enn et minne over døde blomster,» svarte hun depressivt.

Jeg tilbød dem hver sin kopp, og de drakk lydig. Jeg smilte til Lise Hansen. Forsiktig gjengjeldte hun smilet, men resten av kroppsspråket hennes fortalte meg at hun var en annen plass.

Det var som å se på to mennesker gjennom et skittent vindu, nesten usynlige gjennom den slørete distansen mellom oss.

Solen krabbet over fjellene, og om noen timer ville turistene begynne å strømme til platået. Jeg måtte få fart på situasjonen.

Vi drakk te sammen. Så kysset de hverandre på kanten av platået. Jeg filmet det hele slik jeg hadde lovet dem. De sto ved kanten, hendene låst i hverandres, Lise med dette spøkelsesaktige og

30

R U N E S A LV E S E N

fjerne over seg, mens David, som var noe eldre, virket mer brydd enn trist.

«Vi ønsker ikke å såre noen,» sa Lise til det tomme kameraet.

«Vi har ikke lenger kontroll over situasjonen,» stotret David klønete fram. Jeg likte ikke antydningen i kommentaren hans, men det var ikke film i kameraet, så jeg lot bemerkningen gå upåaktet.

«Kun når du vet at personen som står ved siden av deg skal dø, kan du vite om du virkelig elsker ham,» fortsatte Lise. «Og jeg elsker deg, David Arla,» sa hun og kysset ham på munnen.

Jeg kunne ane en antydning til gelé i knærne hans.

«Ja,» svarte han, så snudde han seg bort fra kameraet og kikket ut over fjorden samtidig som han fiklet med noe i bukselommen.

Jeg så tungene deres gli inn og ut av munnen, seks hundre meter over saltvannet og steinrøysa under platået. Jeg sto slik og filmet avskjeden deres, som den klippen av omsorg og støtte jeg var.

Fiklende med beltet sitt snudde han seg mot kameraet, blunket og falt bakover. Jeg stønnet høyt.

Skoene. Han hadde glemt å ta av seg skoene. Det var ikke slik jeg hadde planlagt det. Lise Hansen sank sammen på kanten av platået, kikket gråtende, og kanskje litt i sjokk, ned mot avgrunnen, men hun kunne ikke se ham så langt nede. Dess-

VINDEN VED VERDENS ENDE

31

uten falt de som regel innover mot veggen, direkte under platået.

Hun gråt. Hun skrek. Hun angret, slik hun hadde fortalt meg at hun ville komme til å angre.

Jeg fortalte at det var dette som skulle skje.

Det var dette de ville. Det var dette vi ville sammen.

Det var dette de hadde ønsket hjelp til.

«Men …» sa hun.

«Det finnes ingen men i dette,» sa jeg. «Det var dette dere planla. Dette var avtalen.»

«Det var dette du planla,» svarte hun lavt.

«Det er ikke jeg som er sliten av livet. Du har gjennomgått mye. Foreldrene dine, jobben. Du har det ikke greit. Dette er din hevn, og når jeg viser dem denne filmen, kan de angre på at de drev deg til dette.»

Hun viste tegn til mer motstand.

Ambivalens. Dersom du googler ordene ambivalens og kaos, vil du lære at det finnes flere hundre artikler på Internett der begge ordene er nevnt. En av mine uvaner er, som sagt, å lete etter unyttige fakta på Internett.

«De elsker deg ikke,» sa jeg. «Han du elsker, har nettopp gjort dette for deg. Gå og vær med ham.» Istedenfor å gi etter, la hun seg over skulderen min og gråt. Jeg holdt en arm rundt henne, mens den andre strøk henne på ryggen, låret, og tok av henne skoene, en etter en. Jeg kikket mot stupet, og høydeskrekken tok tak i meg. Så reiste

R U N E S A LV E S E N

vi oss sammen, og jeg rygget henne mot kanten.

Betrygget av illusjonen av å være i sikkerhet, med mitt faste grep som sikkerhetsnett, lot hun seg lede mot kanten. Med et lite dytt falt hun over kanten.

Og hun skrek i redsel, før hun sluttet å eksistere.

Hun skrek flere hundre meter. I gjennomsnitt faller et menneske med en fart på hundre og nittitre kilometer i timen.

Thank you, search engine.

Jeg plasserte det ene paret med sko som sto igjen, ved kanten av platået, hælene så vidt over kanten, som om hun hadde falt rett ut av dem.

Så ryddet jeg opp etter meg. Og slik trådte jeg ut av bildet jeg så igjen på forsiden av Stavanger Aftenblad to dager senere.

Kapittel tre

K

un en håndfull mennesker i verden betyr noe for fellesskapet. De er, i motsetning til hva folk flest tror, stort sett barn. Men i den enkelte familie er sorgen etter tapet av selv den mest fortapte sønn eller datter fullstendig lenge etter døden. Alle dødsfall skader fellesskapet i en familie, kanskje ved at et bindeledd mellom perifere eller fiendtlige familiemedlemmer forsvinner, eller at den eneste gjenlevende besteforelderen dør. Da bestemoren min døde, mistet jeg kontakten med resten av familien min, og muligens er jeg også i ferd med å miste kontakten med meg selv som følge av det.

Alle dødsfall skader familiens samhold. Tap av et familiemedlem ved selvmord fører ofte til økt kjærlighet til, og ofte glorifisering av, den døde.

Rusmisbrukeren som har stjålet fra foreldrene i en årrekke, den schizofrene, distanserte datteren ingen har sett på ti år, fengselsfuglen, den seksuelle overgriperen, djevelens advokat, den ego-

34

R U N E S A LV E S E N

istiske familiefaren som tar sitt eget liv istedenfor å ta kontroll over sitt eget selvbilde og skape en ny situasjon, alle disse oppheves til nesten helgenstatus i de fleste familier rammet av selvmord.

Dette fører til tårer.

Tårer fører til gode minner. Gode minner overskygger dårlige erfaringer og feiltolkes som ubetinget kjærlighet. Ubetinget kjærlighet. Ubetinget kjærlighet er en egenskap bare barn besitter, og vi imiterer denne naive følelsen for andre på grunn av dårlig samvittighet overfor den døde. Slik håner vi barna istedenfor å lære av dem. Hva kan vi lære, dersom vi ikke kan imitere uten å ødelegge? Vi kan lære å sette pris på deres kjærlighet og ikke forvirre dem til å tro at deres framtidige verden er nødt til å ligne vår egen voksne verden.

M

ine sosiale behov er en smule annerledes enn gjennomsnittet, men også jeg trenger aksept hos andre for å bevare mitt eget selvbilde.

Barns kjærlighet er det viktigste vi har, og jeg har vært opptatt av barn siden jeg tilfeldigvis fant mitt første selvmordsoffer hengende fra seletøyet til en hest i en bjelke i en stall ved Forus Travbane på slutten av åttitallet.

Dagen jeg så henne hengende etter halsen, var også dagen jeg ble sparket ut av fotballaget etter å ha forsøkt å drukne en medspiller, en bort-

VINDEN VED VERDENS ENDE

35

visning som førte til at mitt liv brått spant ut av kontroll. Og som også førte til mer, men først flere år senere.

Jeg var femten, det var en varm høst, og grusbanen hadde ikke helt klart å kvitte seg med vannet som lå samlet i små pytter. Jeg spilte fotball på tredje året og gikk også på Gausel skole sammen med mine lagkamerater og naboer. Jeg hadde forhandlet med moren min om å slippe å spille i flere år. Hun mente det var godt for meg å få treffe andre ungdommer og samtidig få litt mosjon, ettersom mine bibliofile interesser ikke innebar så mye bevegelse. Og det fikk meg ut av huset halvannen time to ganger i uken.

Natten til denne dagen hadde jeg ligget hjemme og fantasert om å gå fra fotballen, vise laget og treneren fingeren og fortelle moren min at jeg var blitt sparket på grunn av manglende talenter. Men hun ville ikke trodd det. For til tross for at jeg hatet fotball, fungerte den lange, slanke kroppen min ganske godt.

Kim, en adoptert koreaner som var ett år eldre enn meg, hadde ballen og nærmet seg raskt. Jeg spilte forsvar og hadde plassert meg mellom angrepet hans og mål og sto og trippet mellom tre store pytter med vann. Idet han kom mot meg, kjente jeg hatet bygge seg opp mot idretten og for å måtte troppe opp på denne banen to ganger i uken. Jeg satte inn en sklitakling direkte mot skinnleggen hans. Jeg planla det før han kom.

36

R U N E S A LV E S E N

I hodet mitt boret knottene på skoene mine seg inn i leggen hans, som Vinnie Jones, og jeg så for meg drillene i Nordsjøen med sine tre borehoder som knuste bein og muskler.

Slik så jeg for meg angrepet.

Det virkelige angrepet stanset jeg med en sklitakling som førte oss begge ut i vanndammen.

Kim skrek i smerte. Jeg kikket opp og rundt oss, og de andre guttene sto med ryggen til. Vår uobservante trener ropte dem bort til benken. Det var på tide å gå hjem. Så kikket jeg på Kims ansikt, tårene rant nedover kinnene. Jeg la hendene på det kinnet som vendte opp, og presset ansiktet ned i vanndammen. Det boblet i vannet. Blodet mitt boblet i årene. Så slo han meg i øret med en kraft tvunget fram av redsel, og jeg landet på ryggen i pytten.

Det neste jeg husker, er treneren som ba om en forklaring jeg ikke hadde. «Hva faen er det du holder på med?» spurte han, mens resten av guttene tok seg av Kim. «Jeg vet ikke,» svarte jeg og trodde som alle gutter i den alderen at det svaret ville hjelpe meg ut av trøbbel.

«Du må da for faen ha noe å si til ditt forsvar,» ropte treneren inn i ansiktet mitt.

«Det var et uhell,» begynte jeg.

«Det var faen ikke noe uhell. Du holdt hodet hans under vann som om du ville drukne ham.»

«Jeg vet ikke. Det var en sølepytt.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

37

«Vel, vit dette: Du er ikke velkommen her igjen før du har en god forklaring og unnskyldning til Kim. Eller forresten, du kan finne deg et nytt lag når du er klar for å spille igjen. Du er ikke velkommen på trening her mer.» Treneren, som ikke hørte mumlingen min, hadde allerede snudd seg. Oppmerksomheten hans tilhørte Kim alene.

M

itt første minne om antisosial atferd var den kvelden da jeg noen sekunder forsøkte å drukne en klassekamerat i en sølepytt. Du trenger ikke mye vann for å drukne et menneske dersom du klarer å holde hodet hans stille.

Istedenfor å gå hjem vandret jeg rundt i borettslaget. Fotballskoene kastet jeg i en busk, barbeint forsøkte jeg å unngå små steiner og glassskår. Den fuktige asfalten føltes helende mot fotsålene mine. Alle husene var like, alle hagene var like grønne, fulle av barlind og rododendron, og de samme vinduene i hvert hus var fylt av det samme vekslende tv-lyset. Jeg sto i gaten mellom de røde bygningene til Statoil og det slitte gjerdet til travbanen. Det var mørkt rundt meg, klokken var passert elleve. Jeg hadde gått rundt lenge.

Verden for øvrig var som rustet bort, fargen reflektert i veggene rundt meg.

Porten inn til travbanen var åpen, så jeg tuslet inn dit.

38

R U N E S A LV E S E N

De lange, folketomme stallene ga inntrykk av å være en spøkelsesby i en gammel westernfilm.

Gjenglemte spillebonger lå spredt på bakken, ellers var alle spor av aktivitet ryddet bort. Jeg gikk ut mot den sorte banen, nyrakt og ventende på neste løp. Grusen var den samme som på fotballbanen, men uten fotballskoene føltes den annerledes. Banen skrånet ned mot midten, og den virket uendelig lang.

Jeg la meg i et spor ytterst mot det lave gjerdet og begynte å løpe. Beina kom inn i en naturlig rytme, og jeg klarte ikke å stanse. Jeg løp barbeint rundt hele travbanen. Deretter hang jeg over gjerdet og forsøkte å få igjen pusten.

«Du løper bedre enn mange av hestene her,» hørte jeg en stemme si. Jeg kikket rundt meg, men det var umulig å få øye på noen.

«Men du trenger sko. Kom hit på mandag, så kan vi kanskje få spikret noen på deg.» Hun lo nå, denne jenta jeg ikke kunne se, men som jeg hørte som om hun hvisket inn i øret mitt.

«Hvor er du? Jeg kan ikke se deg.»

Stillhet.

«Hvor er du? Det er så mørkt.» Men det var ikke særlig mørkt, det var bare vanskelig å se på grunn av all svetten fra pannen min.

Hun svarte ikke. Jeg snudde meg, kikket mot stallene, snudde meg igjen, kikket mot publikumstribunen på den andre siden av banen.

Det var da ikke så mørkt her.

VINDEN VED VERDENS ENDE

39

Jeg kikket bort mot den lille hestebutikken, jeg kikket mot stallene igjen. Lys skinte svakt fra ett av vinduene.

«Du må bare komme inn,» hørte jeg, men det var ikke den samme stemmen. Det var min egen stemme som bød meg inn dit jeg visste jeg ikke hadde adgang. Det var et triks jeg hadde for å overtale meg selv til å gjøre ting jeg egentlig ikke hadde tillatelse til. Jeg diktet opp en stemme som sa at det jeg ville, var greit. Det var slik jeg klarte å skulke skolen, det var slik jeg klarte å snike meg på bussen.

Stallen luktet halm. Den var uendelig lang, full av tomme, mørke båser. Men ved den tolvte båsen inne i den lange hallen skimtet jeg lyset jeg hadde sett fra utsiden. De nakne fotsålene mine vandret lydløse over betonggulvet. Da jeg var noen få båser fra den opplyste båsen, senket jeg farten og nærmet meg sakte, som om jeg fryktet et bakholdsangrep.

Tykke stolper skilte båsene. Ved den opplyste båsen la jeg hendene forsiktig rundt stolpen og trakk meg selv mot lyset. Med hodet forbi stolpen gløttet jeg inn og så ingenting. Båsen var tom foruten litt halm og en liten skulderveske i kamuflasjefarger. Jeg kikket over skulderen min og gikk inn i båsen, konstaterte at ingen fulgte etter meg og satte meg ned på huk, og uten å vite hvorfor, åpnet jeg sekken. Det lå strigler i vesken. Jeg tok dem ut og luktet på dem, og de luktet verre enn

40

R U N E S A LV E S E N

føttene mine etter trening. Jeg la dem ved siden av vesken. Det lå også en liten bok der, The Book of Tea, av Kakuzo Okakura. Og en annen bok, påskrevet ordet Dikt.

Et enkelt sanitærbind lå på toppen av sekken, og under det en ren truse med rosa prikker. Jeg tok den fram og motsto trangen til å lukte på den. Isteden kjente jeg på stoffet med hendene, lot trusen gli mellom fingrene, liten og tilsynelatende helt ny.

Jeg la den forsiktig på plass igjen.

Jeg forsto ikke skribleriene i notatboken, men det var en ærlighet over diktene som fikk meg til å lese mer. Det ble som å lese i dagboken til søstera til kameraten din. De enkle diktene åpnet henne og lot meg se inn i henne, og det var vakkert der inne. Hun skrev nostalgisk og lengtende om ensomhet.

Den hviskende jenta var ikke å se.

Jeg la fra meg diktene og åpnet The Book of Tea. En dedikasjon med blått blekk sto øverst i hjørnet: «Stavanger, 1993. Til min Tristessa fra din Sørgelige Sørgende Beundrer». Jeg kjente en intens sjalusi bygge seg opp i brystet mitt over denne jenta som jeg aldri hadde sett og hvis eksistens jeg kun hadde vært klar over i få minutter.

Jeg slo det fra meg og klappet boken igjen.

Mine nakne føtter mot den nå kalde betongen førte meg lydløst mot utgangen. En frykt kom over meg. Hvorfor hadde hun bedt meg inn hit

VINDEN VED VERDENS ENDE

41

dersom hun var opptatt? Hva faen var poenget med det. Var det Kim som hadde planlagt dette for hevn? Var det kameratgjengen hans som skulle ta meg? Jeg slo det fra meg, de kunne ikke vite at jeg ville gå ned hit av frykt for å gå hjem og møte min mors sinne etter beskjeden hun måtte ha fått for flere timer siden.

Jeg gikk sakte forbi hver bås og kikket inn i mørket.

Hånden hennes var det første jeg så. Den var så vidt synlig bak søylen i den nest innerste båsen.

Jeg fikk en klump i halsen, slik jeg får en klump i halsen nå når jeg forteller om det. Hva faen var det som foregikk? Jeg var redd og ville løpe ut, men jeg hadde også en trang til å se denne jenta. Jeg svelget tungt, gikk bort til båsen og kikket inn.

J

eg var et forstyrret barn.

Jeg har aldri kjent faren min, og moren min var ikke noe tess. De lykkelige øyeblikkene jeg husker, er alle fra hagen til bestemoren min, som bodde alene ute ved flyplassen på Sola. Ellers er det bare tristhet. Eller, ikke bare tristhet.

Faktisk ikke tristhet i det hele tatt. Ellers, utenom disse øyeblikkene mellom kjøkkenhagen, tebuskene og hekkene, eiketrærne og fuglebrettene, er det ingenting verdt å minnes.

Jeg var et forstyrret barn. Og det jeg fikk se, gjorde meg ikke mindre ødelagt.

42

R U N E S A LV E S E N

H

un hang der, seletøyet til en hest surret rundt en bjelke i taket. Under henne lå en veltet krakk og en termos. Jeg gikk inn til henne. Hun var kledd i t-skjorte og jeans. Håret var langt og rødt. Det luktet gress av termosen, en intens lukt av fuktig gress jeg først ville lære meg å verdsette mange år senere.

Hun var kort, og ansiktet var omtrent på høyde med mitt eget.

Seletøyet presset rundt halsen hennes. Det presset folder med hud opp mot kjeven. Umulig å si om hun egentlig hadde dobbelthake.

Rundt begge håndleddene hadde hun skinnreimer.

Jeg tok på dem, lot fingrene vandre over armen hennes og inn i den kalde hånden. Så sprang jeg. Jeg løp til den opplyste båsen, røsket sammen alle eiendelene hennes og sprang hele veien hjem for å møte min mors sinne, høy på nye inntrykk.

På veien hjem kastet jeg opp i et blomsterbed av petunia og klaseroser.

M

in mors sinne gikk over etter som blodet hennes ble uttynnet av gin. Jeg oppnådde full forståelse blant mine lærere og også blant Kims kamerater for at det hele var et uhell, og Kims frykt for det jeg hadde gjort, viste seg å holde ham på trygg nok avstand fra meg.

Jeg hørte aldri noe mer om jenta i stallen,

VINDEN VED VERDENS ENDE

men jeg leste diktene hennes hver kveld i tre dager før jeg gikk lei og kastet dem i søppelet. Jeg spilte aldri fotball igjen. Moren min sendte meg, på bakgrunn av en bekymringsmelding fra skolen, til legen min, som igjen henviste meg til en privatpraktiserende psykolog. Men det kom ikke noe mer ut av det, og jeg gled inn i mengden og ble værende der til langt ut i studietiden.

Rogaland Politikammer, Stavanger. Det er natt, og lydene som vanligvis dominerer inntrykket av kjelleren, er erstattet med nattens lyder, roligere og rundere nå.

Rommet er mørkt, lyset fra pc-ens skjerm og mobiltelefonen på bordet som ringer uten lyd, er de eneste lyskildene.

En mann sitter bøyd over en bunke dokumenter med hodet i hendene. Mannen er spesialetterforsker Audun Vang. Han ser sliten ut, skjeggstubbene og det fettete håret indikerer at han bor alene. Han er rundt førti år, men virker noe eldre, kanskje på grunn av søvnmangel. En dongerijakke henger på en knagg på døren, en ryggsekk står åpen inntil den lille bokhyllen.

Fjellklatrerutstyr henger ut av åpningen. I bokhyllen står mappe på mappe med dokumenter lignende dem på bordet. Flere kaffekopper står også plassert rundt omkring på hyllene. Bak en glassplate står tomme colaflasker.

Det er to stoler i rommet. Foruten den som er i bruk av Audun Vang, står en tom stol i det borterste hjør-

VINDEN VED VERDENS ENDE

45

net. En mørk dressjakke henger over ryggen. Hjørnet og området rundt stolen bærer preg av å være ryddigere enn resten av rommet. En bærbar Mac står avskrudd på den lille benken i hjørnet.

Døren glir opp, og en yngre mann kommer inn.

Mannen heter Jan Walter og er psykolog. Han setter en kopp kaffe foran Vang og setter seg i stolen i hjørnet med sin egen kopp og åpner Macen. Lys strømmer fra skjermen og fyller rommet med nytt liv som får Vang til å løfte hodet fra hendene og avsløre røde merker i ansiktet.

«Vakten sa at du sannsynligvis fortsatt var her,» sier Vang. «Men hvor har du vært?»

«Jeg måtte ha meg noe lunsj. Dersom vi skal være her hele natten igjen, trenger jeg noe å gå på.»

«Akademikere,» sier Vang hånlig. «Vi trenger bare kaffe.»

«Særlig. Uansett, hvor lenge er det igjen?»

«Vi har avtalt nå, klokken 03.45. Vi får se om de andre møter, så får det bære eller briste,» sier Vang og slår knyttneven i papirbunken. «Så får det bære eller briste.»

«Er du redd?»

Vang overhører først spørsmålet, men henter seg så inn igjen med et anstrengt smil. «Det er du som er psykologen,» svarer han. «Det er du som kan dette med angst. Det eneste jeg kan, er å fange skurkene, og til og med det sliter jeg med.»

Klokken er blitt 03.53. I et konferanserom i nest øverste etasje sitter Vang med papirmappen i fanget. Walter

46

R U N E S A LV E S E N

stirrer mot et bilde på en skjerm på motsatt side av rommet. Videokonferanse. Sammen med Vang og Walter sitter også en tykk, eldre mann, politimesteren i Rogaland.

Stolene på skjermen er tomme, men gjennom høyttalerne kan de tre mennene høre lyden av stoler som flyttes, mumling og noen som slurper kaffe. Så kommer tre menn til syne på skjermen. Det er politidirektøren, justisministeren og helseministeren. Alle snakker østlandsk, og det virker som om ingen vet helt hvor kameraet som filmer dem er. Eller så er de redde for å få øyekontakt med dem på den andre siden.

«La oss gjøre dette kort,» sier politidirektøren, som er den eneste damen på konferansen. Den spede stemmen hennes skjærer autoritært gjennom høyttalerne.

«Statsministeren er informert, men vil foreløpig ikke godkjenne prosjektet.»

Walter tar notater i en liten bok. Lyden av blyanten mot papiret er den eneste lyden på politistasjonens konferanserom, med unntak av lydene fra det tilsvarende rommet i Oslo.

«Dette er en høyst foruroligende situasjon, herr politimester,» sier justisministeren. Øynene hans finner kameraet i hovedstaden, og blikket hans når de trøtte øynene til den tykke mannen i Stavanger. «Det er ikke særlig fristende å forlenge prosjektet.»

«Vi har resultater,» skyter Vang inn, men stanses av en håndbevegelse fra politimesteren.

«Helseministeren har orientert statsministeren om de vage resultatene deres, og nettopp derfor avsluttes

VINDEN VED VERDENS ENDE

ikke prosjektet umiddelbart,» fortsetter justisministeren.

Helseministeren kremter og overtar. «Dere får en sjanse til. Men dette prosjektet har allerede overskredet alle etiske grenser, og fra nå av må alt være vellykket.

For at dere skal motta framtidig støtte, må denne mannen stanses uten tap av nye liv.»

Politidirektøren beveger en hånd, og sendingen blir brutt. Tilbake sitter tre menn i Stavanger og lurer på om det var et uhell, eller om videokonferansen var over.

Kapittel fire

O

ktober, litt under ett år siden. Solen ble fanget i hagen, min lille verden var et varmt, men passende høstlig sted.

Jeg spiste sushi fra en av takeaway-ene i Pedersgata, inngangsporten til byens østre bydel, hvor lukten av karri og tyrkisk te blander seg med kumlemiddagene til de få gjenværende opprinnelige beboerne. Jeg drakk kald grønn te, syrlig på grunn av at blandingen inneholdet både stilk og blad av gyokuro, en av de mest eksklusive japanske grønne tesortene.

Lydene fra sentrum fant veien opp gjennom de trange brosteinsgatene og snirklet seg gjennom hekker og porter og inn i bakhagen min.

Fra plattingen kunne jeg se det gamle Valbergtårnet ved Café Sting, jeg kunne se bybroen som strakte seg over Badedammen, mot byøyene. Ifølge patolog Jens Flate truet i gjennomsnitt ett menneske i uken med å hoppe fra denne broen, og det var omtrent ti prosents sjanse for å

VINDEN VED VERDENS ENDE

49

overleve et fall. Men det var få som faktisk hoppet.

Som om verden ville savnet dem, selv om familiene gjorde det.

Tankene mine gled gjennom sitt eget uoversiktlige landskap, til de nådde David Arla og Lise Hansen. Hvor var Arla blitt av? Jeg mistet ham ikke. Han hoppet først. Politiet hadde gjennomsøkt steinrøysa under Preikestolen grundig etter at skoene til Lise Hansen var blitt funnet. Han var som et av barna i boken Catcher in the Rye, som kom løpende gjennom en stor åker av høytvoksende rug, men istedenfor å falle utfor klippen ved enden av åkeren, hadde han forsvunnet et eller annet sted på veien. Men Hansen og Arla var ikke uskyldige barn, og derfor hadde jeg, lik hovedpersonen i boken, stått på kanten av stupet, og istedenfor å redde dem, hadde jeg bedt dem skynde seg videre utfor stupet. Men ikke Arla. Han var aldri nådd fram og var nå forsvunnet.

S

kyggen av et fly på vei sørover kastet en mørk skygge over hagen, og min lille verden ble noen sekunder forvandlet til et kaldere sted. Sittende på plattingen så jeg den grønne teen kjølne i kannen og bli gul.

F

lytende høst.

Karma i en kopp.

50

R U N E S A LV E S E N

* Jeg skal være den første til å innrømme at jeg følte et snev av dårlig samvittighet, derfor stilte jeg opp i begravelsen til Lise Hansen, for å vise meg selv at ved å dø hadde hun oppnådd den ubetingete kjærligheten hun hadde etterlyst da hun tok kontakt med meg for første gang.

Jeg satte meg på tredje rad. Risikabelt, men slik gled jeg inn blant de nærmeste, samtidig som jeg satt blant dem ingen helt hadde oversikt over.

Jeg kunne vært en venn, en kollega, en elsker.

Familien trodde jeg var i vennekretsen. Vennene trodde jeg var et perifert familiemedlem. Jeg var, med andre ord, usynlig i en setting hvor folk egentlig ønsker å stille så få spørsmål som mulig.

Klokkene ringte, dørene ble lukket. Ikke langt unna gråt noen høylytt.

Det luktet sterkt av roser og nelliker i kapellet.

Orgelet ble etterfulgt av en grusom framføring av Nick Drakes Northern Sky av hennes to yngre halvsøstre. Gråten og nervøsiteten overtok, og de sank sammen på første rad sammen med resten av familien.

J

eg er like egoistisk som ethvert menneske, og tankene gled raskt over til å gjelde meg selv.

Hva ville jeg de skulle spilt i min begravelse?

Hvem ville komme? Jeg vet ikke hvem faren min er. Jeg har ikke hatt kontakt med verken moren

VINDEN VED VERDENS ENDE

51

min eller fosterfamiliene jeg etter hvert havnet i, siden jeg flyttet ut av landet etter endt videregående skole. Bestemor døde på slutten av nittitallet. Jeg har ingen venner å snakke om. Det finnes selvsagt tidligere kolleger på Statoil jeg tok et glass med, og den ene naboen tok jeg gjerne en drøs med, på trappen, for turistenes skyld, men hvem ellers ville kommet? Skulle Jens Flate båret kisten iført hvit sommerdress og mørke Ray-Bans? Koji Genshitsu Sen, kanskje? Kan han egentlig kalles en venn? En mann som står skulder ved skulder med byens organiserte kriminalitet og hjelper meg med å skaffe te og annet som ikke selges i dagligvarebutikken. Og hva skulle de spilt? Kanskje noe jazz av Cannonball Adderley, eller for ironiens skyld James Moodys Easy Living.

M

oren rynket på nesen under hele seremonien. Jeg kjente frustrasjonen vibrere i luften. Kanskje hun ikke følte hun kjente igjen sin datter i prestens tale, kanskje hun ikke orket å forholde seg til det som var skjedd, kanskje hun var ruset på beroligende av frykt for å dumme seg ut og skjemme minnet om sin datter ved et hysterisk anfall, bare for å være totalt fraværende og ukonsentrert, slik at hun senere ikke ville huske detaljene i sin egen datters begravelse.

Slik er jeg også, dog uten beroligende. Jeg er en statist i mitt eget liv. Jeg henger med, men

52

R U N E S A LV E S E N

roter med detaljene i ettertid. På en måte er det svært befriende, det er svært få ting i livet mitt det er verdt å huske detaljert. På en måte er det den eneste måten jeg vet å leve på. Mer form enn innhold. Dette er arven fra opplæringstiden i Statoil. Dette er det oljenæringen har gjort med oss. Gjennom en oppvekst på åttitallet i skyggen fra nybyggene i oljedistriktet Forus i Stavanger har vi lært oss at identitet tilhører selskapet, britiske barn fra BP er annerledes enn Statoil-barn.

Vi har lært oss å ikke sikte, men gli inn i rekken av framtidige ingeniører og offshorearbeidere. Statoil overalt. Vi er blitt overfladiske og ignorerende, men framstår penere enn noensinne. Mer form enn innhold.

S

elv glir jeg inn overalt. Mitt ytre er ikke særlig skremmende. Hvordan ser jeg ut? Jeg er svært tynn, har alltid på meg rene klær og liker å kle meg i dress fra Tiger of Sweden, uten slips, eller en tynn genser over en skjorte. Jeg liker også casual skandinavisk design. Tynn hårvekst er grunnen til at jeg i ti år har barbert hodet, og jeg bruker Buddy Holly-briller stort sett hele tiden, som en krysning mellom artisten Moby og Michael Stipe.

Ved nedsettelsen kikket jeg over hodene deres og mot bilene som suste forbi på motorveien. Familiemedlemmene kastet hver sin rose ned i den åpne graven. De gråt. Barna, nevøene og niesene

VINDEN VED VERDENS ENDE

53

hennes, var så vakre og pliktoppfyllende. Så begynte menneskene å forlate kirkegården, sakte, for ikke å virke ivrige etter å slippe unna, men raskt nok til å slippe å snakke med noen på veien ut.

Hånden min grep forsiktig rundt morens arm.

Hun snudde seg, og en tåre trillet nedover kinnet hennes. Bekreftelsen på at hun elsket sin savnede datter og endelig hadde innsett det. Øynene våre låste seg fast i hverandre. Hun forsøkte ikke å huske hvem jeg var, øynene hennes var tilslørte. Hun hadde nok med seg selv.

«Fru Hansen, la meg nok en gang få kondolere,» sa jeg, selv om det var første gang jeg pratet med henne. Hun husket ikke ansiktene som hadde ytret ordene hun hadde fryktet helt siden hun fikk barn. «Du husker sikkert ikke meg, og jeg vil ikke forstyrre, jeg vil bare vise deg min respekt.»

«Hva, jeg … beklager?»

«Jonas. Jeg studerte med din datter. Litteratur, på universitetet.»

Løgn, selvsagt.

«Siden arbeidet jeg med Lise i Statoil. Vi var gode kolleger.»

Sannhet, om enn med modifikasjoner.

«Ja, Johannes,» sa hun bare og tok meg i hånden. Jeg rettet ikke på henne. «Johannes, tusen takk for dette. Ingenting gir mening. Vi, familien og noen venner, skal ha noen smørbrød og kaffe

54

R U N E S A LV E S E N

hjemme hos oss. Det er rett oppe i bakken her.

Kanskje du ville komme?»

Inne i valiumståken avslørte øynene hennes at hun helst så at jeg takket høflig nei til invitasjonen, men selv om jeg lot som om jeg vurderte å avslå, hadde jeg allerede bestemt meg.

«Takk, fru Hansen. Det ville vært en hyggelig … avslutning.» En liten mørk latter lød i hodet mitt. Jeg fulgte henne oppover bakken, og først da vi passerte smijernsporten, falt jeg noen meter bak og kom slik inn i familien Hansen hjem.

S

tuen var full av mennesker som sto og drakk kaffe. Jeg tok meg en kopp. Den smakte sterkt, og smørbrødene fløt over av ferske reker.

Hjemmet var preget av oljepenger, møblene var dyre, hylleseksjonene og sofaen så ut som de ble kjøpt en gang på nittitallet, en stor peis opptok den ene veggen. På den lille hyllen over peisen sto små flasker med olje, gaver fra oljeindustriens giganter. Bilder av Lise Hansen og hennes to søstre, med svarte hatter etter uteksamineringen fra Stavanger Katedralskole, hang i store gullrammer over tv-en.

Jeg sugde inn stemningen. Savnet var merkbart. Alle her inne tenkte på den samme personen, og de som ikke gjorde det naturlig, forsøkte å tenke på henne, og alle tenkte de gode tanker.

Jeg kunne se det på øynene deres. Jeg hadde fått

VINDEN VED VERDENS ENDE

min bekreftelse og hadde det ganske fint med meg selv.

Glorifiseringen hadde begynt. Ubetinget kjærlighet, ubenyttede muligheter til å vise det.

Gjennom vinduet så jeg det store flagget som, på halv stang, kommuniserte til resten av bydelen at familien sørget.

En trapp ledet ned til det jeg antok var en kjellerstue fra åttitallet, med bar og stor flatskjerm.

Ved siden av så jeg trappen opp til andre etasje og soverommene.

J

eg åpnet døren og kikket inn i barnerommet, som var bevart som et museum over det barnet som en gang bodde her. Det var ingenting i rommet som minnet om det voksne mennesket som nå var begravet. Jeg bladde halvhjertet gjennom noen bunker papir, men det ga meg ingenting. Bokhyllene hennes inneholdt diktsamlinger og kultklassikere.

Et ark var stukket mellom to av bøkene.

Et bilde av David Arla i fjellklatrerutstyr, hengende fra en fjellvegg. Så ironisk, tenkte jeg og la bildet på plass.

Kapittel fem

D

et var ikke min intensjon å drepe akkurat dem, men jeg måtte drepe noen, og da muligheten åpenbarte seg, kunne jeg ikke takke nei.

David Arla kontaktet meg opprinnelig gjennom et nå nedlagt sosialt nettverk på Internett. Han sendte meg en melding gjennom nettverket, hvor jeg hadde kommentert et utsagn han hadde lagt ut om ulovligheten ved selvmord i Norge og medienes dekning av slike saker. Ettersom det var mitt gamle interesseområde fra avslutningsåret på journalistutdanningen, vekket det en gnist. Med et liv uten jobb og dertil for mye fritid skrev jeg den ene kommentaren etter den andre.

Jeg møtte Arla og kjæresten hans, Lise Hansen, i sykehusparken, en liten park anlagt mellom de vanlige somatiske avdelingene og psykiatrisk avdeling ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er ikke en særlig vakker liten hage, men det fin-

VINDEN VED VERDENS ENDE

57

nes få parker i Stavanger, og kaffen i kiosken er rimelig god. I tillegg har de en liten karpedam som er behagelig å hvile øynene på. En liten buffer mellom dem som dør av kreft, og dem som ønsker å dø fordi de ikke har mer å bidra med.

De kom ut av en liten sidedør. Hånd i hånd som et vanlig kjærestepar. Han eldre enn henne, rundt førti, kanskje. Hun i tjueårsalderen. De satte seg på benken ved siden av meg, og David Arla spurte om jeg hadde fyr.

Ettersom jeg ikke røyker og er innbitt motstander av slik personlig forurensning, hadde jeg aldri lighter på meg. Arla tok avslaget personlig og forsvant inn i sykehuset igjen med en sur mine.

H

an kom aldri ut igjen. Kanskje fant han ikke fyr, eller kanskje fant han noe bedre å gjøre.

Jeg visste ikke, og brydde meg ikke. Jeg spurte Lise Hansen om hun hadde lov til å bli med meg på kafé, og hun lo og sa at hun ikke var innlagt.

Arla hadde bare valgt sykehusparken som en grei plass ettersom han var innlagt for noe hun kalte en hvilekur.

«Valium og søvn, antakelig,» sa hun og trakk på skuldrene. Vi gikk på kafé. Vi kunne like gjerne gjøre det som å sitte og vente på at Arla aldri kom ut igjen.

«Dette er ikke en uvanlig situasjon,» sa hun oppgitt. «David handler ofte impulsivt, og det er noe av det som er fascinerende ved ham.»

58

R U N E S A LV E S E N

Lise drakk moccaen sin og myste på meg gjennom dampen. «Uten ham hadde jeg aldri klart å gjennomføre dette. Jeg er for feig. Jeg vet det høres rart ut, men det eneste jeg vil i livet, er å dø, og akkurat det får jeg ikke til alene.»

«Men hvorfor meg?» spurte jeg mellom slurker av bitter grønn te.

«David sa han fant deg på nettet. Sa det var noe ved deg. Noe vi trengte. Jeg vet ikke, han mente du ville kunne hjelpe oss med å gjennomføre dette. Det var noe du hadde sagt om suicid på nettet.»

«At man ikke skal dømme det man ikke forstår?»

«Ja, noe sånt.»

«At man ikke skal vurdere andre menneskers motiver før man har opplevd deres ensomhet?» Jeg kunne lirt av meg titalls slike setninger, men jeg hadde hektet henne allerede ved to.

«Ja, det var det han sa, at du forsto hvorfor vi ville dette, hvorfor vi må. Så lenge jeg kan huske, har jeg ønsket å dø, men aldri klart det.

Alle ser bare jobben min i Statoil, lønnsslippen min som er idiotisk overdreven, alt det jeg har prestert. Det de ikke skjønner, moren og faren min og alle andre, er at selv om jeg har klart meg bra i jobben, klarer jeg ikke å fylle resten av livet. Jeg klarer ikke å møte forventningene om kjæreste, barn, Volvo stasjonsvogn. Jeg kla-

VINDEN VED VERDENS ENDE

59

rer ikke engang å delta på lønningspils med kollegene mine.

«Jeg forstår,» løy jeg.

«Jeg har ikke hatt en eneste venn siden barneskolen.»

«Men David?» spurte jeg.

«David har jeg ikke kjent lenge, men det er noe med ham. Han forstår meg, han deler mitt syn på livet.»

«Men dere er kjærester?»

«Vi er ikke kjærester. Slik han kontaktet deg, kontaktet han også meg på nettet. På et slikt EMOsted der unge gutter og jenter skriver hva de ønsker å gjøre mot seg selv. Destruktive tenåringer som kjeder seg. Der fant jeg muligheten til å lufte noen av tankene mine uten at det vekket alarmer. Jeg er ikke ute etter oppmerksomhet. Jeg er virkelig trøtt av livet. Vi utvekslet e-postadresser og skrev litt fram og tilbake. Vi inngikk en pakt, men David foreslo å vente til vi fant noen som kunne hjelpe oss, dytte oss når vi nølte, om du vil. Noen som kunne hjelpe oss med å gjennomføre vårt kollektive selvmord.»

Jeg var den destruktive kraften som skulle sørge for at ikke redselen overvant dem i siste sekund. David Arla hadde søkt en som manglet sperrene til å hjelpe dem med pakten deres, og slik hadde han funnet meg.

Fra mocca og grønn te gikk vi over til brunt.

Jeg bestilte kald pils til oss begge, og etter som al-

60

R U N E S A LV E S E N

koholen tynnet ut blodet, åpnet Lise Hansen seg mer og mer og fortalte også David Arlas fortelling.

Leppene beveget seg. Hun var vakker, og jeg var sikker på at jeg ønsket å ødelegge henne.

I tillegg var hun en del av den kollektivt destruktive oljeindustrien og dermed ansvarlig for at barn i dag vokste opp med et ugunstig sett verdier.

David Arla hadde slitt hele livet på grunn av sin impulsivitet. Han hadde bodd i flere fosterhjem og blitt tatt vare på av både barnevernet og barnepsykiatrien. Etter at han ble voksen, hadde han roet ned en del av sin impulsive personlighet med cannabis, men de senere årene hadde hans depressive episoder stukket stadig dypere, og Lise var redd han en dag ikke ville komme opp igjen fra dypet. Det, i tillegg til at han var så impulsstyrt, hadde ført til en rekke mislykkede selvmordsforsøk. «Å dø nå, før han når bunnen og mister kreftene til å gjennomføre noe som helst, er det beste for ham,» sa hun. Et kaldt utsagn, men hun virket ikke kald, hun sa det snarere med kjærlighet i stemmen. Som om tanken var født av omsorg for den hun hadde lært å kjenne som like håpløs og livstrøtt som henne selv.

Hun hadde kjent ham bare noen måneder, men hun ble trukket mot ham som mot en magnet fra første øyeblikk. Jeg stusset over alt hun visste om en mann hun hadde vært sammen

VINDEN VED VERDENS ENDE

61

med så kort tid, men jeg antok at det lå til hans ukritiske personlighet å fortelle hele livshistorien under den første middagen.

Jeg kjøpte mer øl og lot som om jeg lyttet, selv om jeg begynte å gå lei den monotone, triste fortellingen om denne vakre taperen.

«Dette vil bevise deres kjærlighet for hverandre. Pakten er den eneste måten å være sammen evig i fullstendig gjensidig forståelse for den andre.» Jonas Aa, manipulasjonens mester.

Jeg tenkte at David Arla også måtte være en manipulativ jævel. Dette kunne ikke være hennes tanker, men hans ord som kom ut gjennom hennes munn. Jeg kunne så enkelt vært et godt menneske og motsagt henne, slik jeg også kunne fortalt henne at alle i livet går gjennom perioder der livet ikke gir mening. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg kikket på brystene hennes, hun var for full til å skjule dem eller bli sjenert nå, mens jeg lot som om jeg lyttet. Verden var vakker, det var en nydelig lørdagsnatt i det nyrike Norges navle.

Hun arbeidet i Statoil. Interessen min økte, og jeg kunne se henne for meg i kantina på mitt tidligere hovedkvarter på Forus. Med miniskjørt og hvit bluse, håret i en stram hale.

Lise Hansen. Full av forventet perfeksjon og ingen individualitet.

«Jeg begynte med å kontrollere dokumenter og ble flyttet mellom merkantile stillinger og flere avdelinger,» sa hun.

62

R U N E S A LV E S E N

«Vet du at oljeselskapene har ansatt flere filosofer? Disse skal hjelpe til med å selge selskapets strategier internt i foretaket, bake det hele inn i en slags pakke som skal gjøre at de ansatte i selskapet skjønner at Statoil og BP egentlig er det beste som har hendt samfunnet,» sa jeg.

Hun hadde aldri hørt om det.

«Statoil er det beste som har hendt Norge økonomisk,» sa hun bare.

«Er det ikke oljen som er det beste som har hendt Norge økonomisk?»

«Er ikke det samme sak?» En anelse glød snek seg inn i de trøtte øynene hennes.

«Statoil hjernevasker sine ansatte til å tro at oljerevolusjonen i Norge er synonym med Statoil.

Statoil er ikke olje-eventyret. Statoil ble etablert lenge etter at det var påvist olje i Nordsjøen. Statoil utnytter situasjonen og får folk til å tro at uten Statoils handlinger, som for eksempel forsøpling og industrialisering av Melkøya, forurensning eller unødvendig overproduksjon, ville ikke Norge tronet øverst på FNs liste over beste land å bo i.»

«Hva er alternativet?»

«Små selskaper som ikke ødelegger det vakre landet vårt, ikke standardiserer den vestlandske befolkningen til å måtte bli ingeniør eller unyttig borger og ikke presenterer et verdensbilde som ikke eksisterer for våre barn.»

«Jeg er ikke så sikker på det,» sa hun, og jeg

VINDEN VED VERDENS ENDE

63

kjente at jeg måtte konsentrere meg for ikke å myrde henne der og da. Men, det var ikke slik jeg opererte. Isteden takket jeg for en hyggelig kveld og sa at jeg ville ta kontakt via nettsamfunnet igjen. * Jeg hadde aldri planlagt å møte disse tragiske menneskene igjen, men det at hun var en oljehore appellerte til de mørkere sidene i meg. Og da Arla kontaktet meg en uke senere, oppsøkte jeg sykehusparken igjen. De satt der begge to, hendene i fanget hennes, innesluttet i deres egen, eller tilsynelatende hans, depressive virkelighetsforståelse. Hun så trist ut. Noe var forandret ved henne.

«Hei,» sa hun.

«Hei igjen,» sa jeg og satte meg.

«Vi er midt i noe her,» sa David Arla og snakket til meg for første gang siden han spurte om jeg hadde fyr uken før. Han viste meg fingeren under skinnjakken han hadde hengende løst over skuldrene.

Hun hvisket noe inn i øret hans, og han nikket og så på meg. «Sorry,» sa han. «Lise har fortalt at du forstår vår situasjon. Jeg har forstått at du vil hjelpe oss med å gjennomføre pakten,» sa han.

Forvirret kikket jeg på henne, og hun så hardt inn i øynene mine. Det var noe annet over øy-

64

R U N E S A LV E S E N

nene hennes nå, hun var mindre tilgjengelig, samtidig var blikket hennes direkte og fokusert når hun så på meg. Jeg kikket rundt meg. Sykehusparken var tom bortsett fra oss. Høye, hvite vegger med avskallende murpuss strakte seg langs tre sider og dannet et lite atrium. Vinden som hadde blåst hele veien opp hit, var borte, det var vindstille, og jeg kunne kjenne Davids pust mot kinnet mitt. Ånden hans luktet ikke særlig godt.

«Det jeg fortalte deg,» sa Lise plutselig, fortsatt med blikket mot meg, «vi vil gjøre det. Men du må være med og se at det blir fullført, vi kan ikke trekke oss nå.»

«Ok,» sa jeg. Jeg kjente følelsen av spenning og forventningsfull glede bygge seg opp igjen. «Men da må dere gi meg full kontroll.»

D

et begynte plutselig å regne som en foss fra himmelen utenfor halvtaket vi satt under.

Jeg tenkte at alle englene gråt samtidig.

Vi snakket om at dersom jeg skulle hjelpe dem, måtte de forplikte seg til å gjennomføre det slik jeg la det opp. Det var for mye å tape på dette, sa jeg. For mye for meg. Det var ulovlig å assistere noen i selvmord. Vi kunne ikke ha mer kontakt, men jeg fikk nummeret deres og ville sende en melding en time før jeg hentet dem om en uke.

Mobilene deres skulle jeg få på platået.

En mann sto i regnet og kikket inn på oss

VINDEN VED VERDENS ENDE

65

under halvtaket. Han virket ikke gammel, men hadde grått hår og skjegg. Han var kledd i en sort dress og hvit skjorte, gjennomvåt av regnet. Det grå hodet hans kikket på oss gjennom regnsløret.

Jeg fikk følelsen av at han hadde hørt noe av det vi sa. Jeg gikk ut til ham og ble umiddelbart gjennomvåt. Jeg sto ved siden av ham og kikket inn på paret under halvtaket. De snakket, men på grunn av bråket regnet laget mot vannet i karpedammen, var det umulig å høre dem. Jeg ble stående slik og vente på at han skulle ta kontakt.

Dersom han hadde forstått hva vi snakket om, ville han enten ta kontakt for å få en bekreftelse av det han trodde han hadde hørt, og som jeg ville avkrefte, eller så ville han forsvinne, skremt av tanken på hva han trodde vi planla.

Mannen ble stående og sa ingenting.

Regnet kunne ikke gjøre meg våtere enn jeg var, så jeg ble også stående. Det piplet rundt skoene mine i gresset.

Uten å kikke på meg åpnet han munnen, og ordene kom ut, men tilsynelatende fra over ham, som om han var buktaler eller noe. Det var merkelig. Men jeg var på et sted der merkelig atferd ikke var uvanlig.

«Hallo,» sa han.

«Hei på deg,» sa jeg og smilte avvæpnende.

«Så, vi møtes igjen.»

«Jeg tror ikke vi har …»

66

R U N E S A LV E S E N

«Nei,» svarte han. «Selvfølgelig tror du ikke det, men vi har møttes flere ganger før, ofte på et sted som dette.»

«Jeg tror nok du blander meg med noen andre.

Jeg vet ikke en gang hva du heter?»

«Jeg er den jeg er. Og hvilket navn går du under i dette århundret? Patrick Bateman? Milton? Bosch? Jonas?»

«Hvordan … ja. Jeg heter Jonas.»

«Du heter ikke Jonas. Du kaller deg Jonas, det har du gjort også mange ganger tidligere. Du er også den du er, om du enn kaller deg noe annet for anledningen. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet, jeg hadde håpet du ville se sammenhengen denne gangen, slik du noen ganger har gjort, og vi kunne gått rundt på jorden sammen. Det kunne vært en artig avveksling fra ensomheten.»

Jeg kikket gjennom regnet på Lise og David.

Rundt oss strakte tre vegger seg i været med flere titalls vinduer. Noen var opplyst, andre var mørke. Sengerom, fellesrom, kontorer. Jeg visste ikke.

«Og hvem er det jeg er?» spurte jeg og angret, allerede lei denne leken med en gal mann.

«Du er den du er, Morgenstjerne. Du er Diábolus, baktaleren, en gammel slange og stor drage, Kraken, du er den falne, du, Satan, er fristeren som ikke har noe åte. Du er den du er.»

«Kraken? Fabelfisken fra norrøn mytologi?»

VINDEN VED VERDENS ENDE

67

Han lukket munnen og stirret fortsatt framfor seg.

«Vi har eksistert sammen i all evighet,» sa han, tilsynelatende uten å åpne munnen igjen.

Noen ropte noe fra et eller annet sted, alt ble vagt og fordreid i regnet, og han snudde på hælen og forsvant inn i veggen av regn som falt fra himmelen.

Jeg satte meg med paret igjen og først da regnet lettet noe, reiste jeg meg og forlot dem, fremdeles sittende på benken, deres verden på vei mot et vendepunkt de ikke ville kunne vende tilbake fra.

E

n uke senere slo regnet mot vinduet mitt.

Utenfor lå nesten to hundre vernede trehus fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Små og hvitmalte hus som tidligere inneholdt kanskje ti mennesker og nå som regel inneholder enslige og par uten barn. Husene er et uttrykk for Stavangers falskhet. Fasadene er hvitmalte og vakre nå, men opprinnelig var husene ofte hvitmalte eller okergule på framsiden og røde på baksiden ettersom rødmaling var billigere da husene ble bygget.

Jeg hentet fram whiskey og drakk sakte fra et stort glass. Jeg ønsket å drikke fra flasken, men det ble for uryddig, og uryddighet førte til uryddige tanker, noe jeg hadde lært å unngå av bestemoren min.

68

R U N E S A LV E S E N

For å fokusere igjen sendte jeg Arla en enkel tekstmelding med sted og klokkeslett, så hentet jeg dem i en bil leid på flyplassen dagen før. * Dersom du googler ordet, vil du finne ut at kaos er et gresk ord hvis opprinnelse er usikker. I den greske mytologien er kaos en benevnelse for mørket og den uorden som hersket før gudenes verdensordning, kosmos. Kaos har alltid vært en del av livet mitt. Det uryddige i sinnet mitt har alltid gitt sitt utslag i utagering snarere enn fortvilelse.

Jeg har lært meg visse teknikker, måter å skape orden der orden ikke finnes. Og selv om avledningsmetodene mine ofte har vært destruktive, har de vært særdeles effektive. Jeg har aldri gått til terapi, men jeg har fått gode råd, av min bestemor på Sola, av min venn Koji og av teismen, slik jeg lærte om den fra The Book of Tea. Jeg har lært meg å nyte det enkle, representert ved den grønne teen, og å avlede indre kaos ved å skape orden rundt meg. Jeg har lært meg å avstresse ved å ødelegge noe vakkert. Ved å gjøre omgivelsene kaotiske, framstår jeg rolig. Og ved å ødelegge noe du synes er vakkert, trosser du alle forventninger. Ved å sette meg selv i sentrum for rot og uorden, blir jeg stormens lille rolige øye.

Jeg er de rolige brosteinene under julerushet.

Jeg er de gule stripene på motorveien.

Ved å drepe David Arla og Lise Hansen ville jeg

VINDEN VED VERDENS ENDE

bli den rolige fuglen som sitter på høyt over den ulende innbruddsalarmen og betrakter bevegelsene og panikken under seg.

D

ersom jeg får ødelegge noe vakkert, er jeg essensen av rolighet i flere dager etterpå. Det jeg noen ganger lurer på, er når denne trangen til å knekke blomster begynte å spire i meg.

Kapittel seks

D

agen etter avisoppslaget fra Preikestolen våknet jeg av at det banket på døren min.

Klokken var 08.47. Det var blitt oktober, og en natt på sofaen hadde satt kulden i meg.

Jeg reiste meg, stappet skjorten ned i buksen og åpnet skjelvende døren. Det var ingen der. Gaten utenfor var tom. Det hadde sluttet å regne, og i løpet av natten hadde den brosteinsbelagte gaten tørket. Jeg gikk inn igjen, og det banket igjen, og denne gangen skjønte jeg at lyden kom fra bakdøren. Jeg gikk ut i bakgården, men fant ingen der heller.

Vanskelig også å forestille seg hvordan noen kunne ha kommet seg inn dit ettersom hagen var omgitt av husvegger på alle kanter.

Gresset var kortklippet og duggfritt. Plattingen var ren, lavendelen sto ennå i blomst. Lukten av min parfymerte hage nådde helt bort til døren.

Jeg skulle til å lukke og gå inn igjen da jeg

VINDEN VED VERDENS ENDE

71

kjente noe mot foten min. To runde pakker lå der, på størrelse med fotballer. De var tullet inn i lerret. Jeg plukket dem opp, og de var lette.

Bankingen var ikke banking, men pakkene som ble kastet mot døren, sannsynligvis fra et av de omkringliggende takene.

Jeg bar dem inn og la dem i sofaen, så gikk jeg opp trappen til andre etasje, forbi soverommet mitt og inn på badet. Jeg unngikk å se meg i speilet, men barberte meg med øynene festet på et punkt i vasken, så skyllet jeg ansiktet og dro hendene over den barberte skallen min.

Etter en kjapp omgang med tannbørsten tok jeg av meg klærne, la dem i en vaskebalje og tok på en morgenkåpe. Nå kunne jeg se på meg selv, og jeg likte det jeg så. «God morgen,» sa jeg med et smil.

Beina føltes tunge mot trappetrinnene. Jeg fant fram min lille tokoname, fylte den med to spiseskjeer oppkvikkende nepalsk Jun Chiyabari og lot bladene trekke i varmt vann i to minutter.

Så tok jeg den lille kannen og et enda mindre glass med meg inn i stuen og satte meg med pakkene på bordet foran meg.

Først litt te, så åpnet jeg den ene pakken, forsiktig så ikke innholdet skulle falle ut.

Et par joggesko størrelse 44. Skitne mot det rene bordet mitt, men jeg lot dem ligge. Jeg stirret mot skoene jeg trodde jeg sist hadde sett på føt-

72

R U N E S A LV E S E N

tene til David Arla, selv om jeg ikke kunne være helt sikker. Jeg husket de skitne skoene i den rene leiebilen da vi kjørte av morgenens første ferje og oppover mot Preikestolhytta.

Hva? tenkte jeg, men roet ned tankene ved å konsentrere meg om å helle te fra tokonamen over i det lille glasset. Det krevde presisjon, for glasset var lite og strålen bred.

Neste pakke var tyngre, den føltes annerledes. Jeg åpnet den enda mer forsiktig og så for meg all slags vemmelig innhold. Jeg så for meg blod, kroppsdeler, hva var det som skjedde?

Jeg fylte opp glasset mitt igjen og åpnet pakken.

Den andre pakken inneholdt katten min, Særimne, død og tilsynelatende balsamert med olje og fylt opp med halm, jeg kunne kjenne strukturen mot innsiden av buken. Fra et av stingene i magen stakk enden av et strå ut. Jeg kikket følelsesløst på katten som en gang hadde fulgt med huset mitt, og som nå lå død og balsamert på det rene stuebordet mitt. Jeg kastet skoene og katten i en pose og knyttet igjen.

Lyden i bunnen av søppeldunken var hul og mørk.

Jeg kjente ikke noe sterkt savn, jeg hadde ikke engang merket at han var borte, men jeg følte en uroende tanke vende tilbake: Noe var virkelig galt i min verden.

VINDEN VED VERDENS ENDE

G

73

amle Stavanger lå badet i oransje sollys. En turistflokk med amerikanske cruiseturister gled gjennom de trange høstgatene etter en lokal guide i refleksvest. De stanset, slik de alltid gjør, foran huset mitt, og guiden fortalte historien om motstandsmannen som bodde her under krigen og alene drepte og begravde syv tyske ungdomssoldater her. Dødstallene ble aldri offentliggjort, og Stavanger kommune og velforeningen i bydelen dysset ned nyhetene om utgravingen av de syv likene da de fant dem tidlig på nittitallet, av frykt for at nyhetene ville skade turistnæringen.

Og jeg fikk kjøpe kåken billig.

Dagens Stavanger Aftenblad fortalte om nok et selvmord fra Preikestolen, og et øyeblikk tenkte jeg at de hadde funnet David Arla, til jeg kom til beskrivelsen av offeret. Det var ei ung jente med kjent problematisk bakgrunn med barnevernet og utallige fosterhjem. Saken var slått opp på førstesiden med bilde av steinrøysa under fjellplatået.

Sannsynligvis hadde en ung vaktsjef fått inn nyheten via politiradio og tenkt at dette var en oppfølgersak fra det forrige selvmordet. Han hadde vel tenkt at dette var hett nyhetsstoff på en kjedelig dag. Han hadde vel tenkt at dette var god journalistikk.

Videre nevnte de det de beskrev som en bølge av selvmord fra platået de siste to årene. Flere tilsynelatende vellykkede mennesker var blitt fun-

74

R U N E S A LV E S E N

net seks hundre meter under regionens viktigste turistattraksjon, og nå fryktet arrangørene av turer til platået at dette ville skremme bort deler av inntektsgrunnlaget deres.

Som menneske hadde jeg ingenting imot oppslaget, men som journalist var jeg imot. Werthereffekten kommer fra Goethes bok Den unge Werthers lidelser fra 1774. Den korte romanen beskriver en hovedperson som skyter seg etter et mislykket forsøk på å oppleve kjærlighet. Like etter utgivelsen ble det rapportert om en mengde unge menn som brukte samme metode for å ende livet og kjærlighetssorgen sin. Og siden den gang har media forsøkt å ikke oppmuntre til dekning av selvmord.

Det mest urovekkende var at med den nyoppdagede kroppen måtte området ha blitt gjennomsøkt nok en gang for levninger, og fortsatt var det ingen som nevnte David Arla. Kaos meldte seg i hodet mitt, og jeg lette etter noe vakkert å ødelegge, og muligheten åpenbarte seg med skyggen som falt inn fra gaten utenfor.

En tjukk dame bøyde seg ned mot kjøkkenvinduet mitt. Jeg så henne fra stuen. Hun trykket hele det tjukke ansiktet sitt mot glasset, og den solbrente huden ble hvit mot vinduet. Hun la en hånd over øynene, så vinket hun på noen, og en gammel mann bøyde seg pliktskyldig ned for å kikke inn i livet mitt. Damen hvisket noe inn i øret hans, og han dro fram et filmkamera.

VINDEN VED VERDENS ENDE

75

Han filmet innsiden av huset mitt. Dette hadde jeg aldri opplevd før. Ofte hadde mennesker tatt bilder av huset, men ikke slik som dette.

Hele tiden fikk han ordre av den tjukke damen. Selv når jeg stilte meg opp på kjøkkenet med tekoppen i hånden, fortsatte han å filme til konens maniske befalinger. Raskt åpnet jeg morgenkåpen, dro ned boksershortsen og duppet penisen i tekoppen. Jeg sto slik og så på det måpende ansiktet hennes og mannen, med et blikk på konen, usikker på om dette skulle vises for familien hjemme.

Hagen var fredeligere enn kjøkkenet, så jeg satte meg i skyggen av den japanske blodlønnen på plettingen og myste mot solen. Kanskje det var på tide å komme seg bort litt, for å avlede meg selv fra tankene om David Arla og tekstmeldingen.

Jeg ble svimmel. Hvor lenge hadde jeg levd slik, uanfektet av selv de merkeligste hendelser?

Hvor lenge hadde jeg vært uten følelser for andre mennesker? Jeg tenkte tilbake på den dagen jeg ble kastet ut av fotballaget. Ganske lenge. Alltid?

Jeg hadde ikke referanser som kunne bekrefte det. Moren min var borte, bestemoren min også.

Jeg hadde ingen venner. Jeg kjente folk, men ingen av dem, bortsett fra Koji, visste hvor jeg bodde.

Hvorfor lot jeg meg ikke plage? Men jeg lot meg plage. Jeg var plaget av det forsvunne offe-

R U N E S A LV E S E N

ret, jeg var plaget av den anonyme tekstmeldingen. Jeg så deg. Så du meg?

M

en jeg var ikke plaget av dødsfallene. Slik var det bare. Andre menneskers død plaget meg ikke, like lite som jeg ble plaget av Lises pårørendes smerte. Dersom jeg fant en begravelse eller noens sorg følelsesladd, var det ikke på grunn av smerten og sorgen deres, men på grunn av den betingelsesløse kjærligheten de utviste, en kjærlighet jeg aldri selv ville oppleve.

Slik uselvisk kjærlighet er forbeholdt barn og de nylig avdøde.

Det jeg ikke liker med begravelser, er barnetårer. Barn gråter veldig mye når noen de er glad i dør, og burde derfor skånes for begravelser. Jeg misliker barnegråt fordi det vekker noe så uvanlig som en følelse i meg, en følelse som minner meg på hvor mye barna betyr for verden, og hvor mye vi ødelegger dem med samfunnet vi oppdrar dem til å misoppfatte som meningen med livet.

Kapittel syv

J

eg husker min bestemors hus på Sola, like ved flyplassen. Hun bodde der alene. Som med min far, har jeg aldri kjent min bestefar. Og nå, etter disse to årene, er det vanskelig bare å forestille seg en bestefar. De eneste slektningene jeg noensinne har kjent, er moren og bestemoren min, min mors mor. Jeg lå ofte over der når jeg hadde permisjon fra fosterforeldrene mine. Senere flyttet jeg inn der, etter at den tredje familien hadde gitt meg opp. Da klarte ikke bestemor lenger å se på at jeg ble sendt rundt som en pakke mellom fremmede folk. Jeg var sytten år, det var to år etter drukningsforsøket på koreaneren Kim. Lyden av flymotorer som ruses, er søvndyssende når du er sytten år og ligger i en seng innerst i et hjørne av loftet i et gammelt hus, omgitt av skråvegger og den nøytrale, men svakt merkbare støvete lukten av gjesterom. Jeg lyttet til flyene som tok av, og sovnet til jetmotorenes brøl

78

R U N E S A LV E S E N

idet flyet akselererte for take-off. Jeg sov aldri så godt som på Sola under take-off.

Jeg tror andre gang jeg merket at jeg var annerledes, at jeg hadde noe ondt i meg, var da jeg satt ved et lite bord ute i hagen hos bestemor og konsentrerte meg om en tegning jeg laget til henne. Det var kort tid etter at jeg flyttet fra moren min og inn i fosterhjem. Jeg konsentrerte meg, stengte ute alle lyder og distraksjoner, men den eneste lyden jeg ikke klarte å stenge ute, var kvekkingen til endene som vugget i den lille dammen hun hadde gravd ut innerst i hagen.

Dammen var ikke større enn et badekar, men inneholdt hele åtte ender som kjempet om plassen. Jeg forsøkte å ignorere dem. Det gikk ikke.

Jeg ropte at de skulle være stille, som om de forsto. Til slutt gikk jeg bort og hentet hageslangen.

Jeg åpnet kranen og satte en sterk sprut i den ene anden slik at den gled bortover og traff kanten med et lite dunk. Den flakset med vingene, men jeg fortsatte å holde trykket mot den. Et lite sekund fikk jeg panikk for at noen skulle se meg, og fjernet vannstrålen. Anden flakset og svømte inn mot midten av dammen igjen.

Dumme and.

Jeg satte strålen rett mot den igjen, og den fór inn i kanten med et svakt dunk denne gang.

Jeg fortsatte å vanne den, og til slutt sluttet den å flakse med vingene. Resignert lå den med siden

VINDEN VED VERDENS ENDE

79

av kroppen mot kanten. Jeg siktet på hodet, og det skjøt mot kanten. Det smalt inn i en liten stein i kanten av vannet, og anden duppet rundt og ble liggende opp ned i vannet. Jeg slengte fra meg vannslangen og skyndte meg tilbake til bordet før noen så meg. Jeg fargela hele tegningen før jeg gikk inn og hengte den på kjøleskapet med en magnet.

Det er det herlige med barn. Ingenting henger sammen med noe annet. Det er derfor det er så lett for dem å finne steder å gjemme seg når verden blir ond.

S

luttpakken jeg mottok fra Statoil da jeg sluttet som informasjonsrådgiver, ga meg først og fremst tid. Det var en stor sluttpakke, og den tillot meg å bruke nesten to år på å drive med det jeg finner vakkert i verden, som hagen min og huset mitt. Samtidig har jeg drukket mye te og konsentrert meg om å lære tekultur av Koji. Men jeg har også hatt et behov for sosial omgang med de eneste menneskene jeg egentlig trives med, og har derfor fungert som ringevikar for en barnehage. Ettersom barnehager aldri har nok vikarer, slipper de inn hvem som helst med rent rulleblad, og jeg har sporadisk tatt meg av noen av byens barn i Kampen barnehage.

Tre dager etter å ha skjøvet Lise Hansen utfor kanten satt jeg med bakenden godt plassert i en sandhaug og lot fire små gutter dekke begge beina

80

R U N E S A LV E S E N

mine med finkornet sand kjøpt fra arrangørene av World Tour, verdensserien i beachvolleyball, som hver sommer stopper innom kaien nedenfor Gamle Stavanger.

Tre av guttene gravde sand i en stor bøtte, mens den fjerde gutten tømte bøtta over beina mine.

«Prøv å komme deg løs, Jonas,» ropte han mens han svingte bøtta.

Jeg satte armene i sanden bak meg og presset akkurat hardt nok til at sanden over beina mine slo sprekker. Så sank jeg sammen og ble liggende på ryggen.

«Jeg gir opp,» stønnet jeg, «jeg kommer meg ingen steder. Bare ikke kil meg.» Tre av dem kastet seg over meg, jeg kjente sand trenge gjennom t-skjorten og ned langs magen. Jeg brøt løs armene mine og kom meg over på magen slik at de tre guttene havnet under meg. Jeg låste dem fast og var herre over situasjonen. «Lurte dere,» ropte jeg og reiste meg med den ene gutten hengende under armen.

De resterende guttene hoppet opp og rev i armen min. «Slipp ham,» ropte gutten med bøtta og så alvorlig på meg.

«En sjørøverkaptein slipper aldri løs fangene sine,» ropte jeg og la på sprang med den ene gutten dinglende fra armene mine, de andre guttene i fullt firsprang etter meg rundt hjørnet.

«En sjørøverkaptein lar fangene sine gå plan-

VINDEN VED VERDENS ENDE

81

ken,» sa jeg til vill jubel da jeg stanset ved gjerdet på baksiden.

Jeg plasserte gutten på toppen av gjerdet og holdt ham i hånden mens han balanserte noen meter bortover. Så røsket jeg i ham og lot ham falle trygt ned i sanden igjen, hvor de andre guttene ventet som sultne haier.

Guttene lo og løp rundt hjørnet igjen for å holde utkikk etter foreldrene sine som ville komme og hente dem hvert øyeblikk. Bare den ene gutten, fremdeles med bøtta i hånden, sto igjen og stirret på meg med store, blå øyne under blonde krøller. Jeg smilte forsiktig til ham og så ham forsøke å smile tilbake uten helt å få det til.

«Hva er det, Hans?» spurte jeg.

«Jonas. Det er trist,» sa han.

«Hva er trist, Hans?» spurte jeg og satte meg på huk overfor den lille gutten.

«Det er bedre når du er fanget under sanden.»

«Hvorfor det?»

«Fordi det alltid er kjekkest i barnehagen når du er her, og når du går hjem, vet vi aldri når du kommer igjen,» sa han, kastet fra seg bøtta og løp etter kameratene.

H

ans var en gutt med en bakgrunn som lignet min egen. Uønsket hos sin mor i Oslo hadde han flyttet mellom fosterhjem på østlandet og var nå adoptert av en onkel i Stavanger. Han

82

R U N E S A LV E S E N

snakket stavangersk med rulle-r og ble mobbet for dette av noen av de eldre barna.

Kanskje nettopp på grunn av dette var jeg spesielt glad i ham. Han kunne kikke på meg med alvorlige øyne som om han visste hva slags menneske jeg egentlig var, samtidig som han kunne glede mitt kalde hjerte med ordene som virket som om de kom fra en plass han reserverte for dem han virkelig var glad i. Eller kanskje han bare valgte meg av mangel på noen bedre.

J

eg skrev min timeliste og ruslet hjem, høy på barns naivitet og gleden av å leke med de eneste menneskene som liker deg samme hvem du viser deg å være.

Jeg elsker barn og kunne aldri skadet et barn.

Allikevel ville det ikke kostet meg noe å drepe et barns foreldre, dersom jeg hadde en grunn. Jeg har mange ganger lurt på om jeg har problemer.

Eller er jeg ond, en narsissist av natur? Dersom det siste stemmer, er det strengt tatt ikke mitt problem.

Jeg tror mye av ondskapen har sine røtter i en tur jeg tok til Sicilia for ett år siden. Det var der mye av hatet kom til overflaten første gang på lenge og jeg knakk min første vakre blomst.

Hat som jeg hadde begravet etter episoden med Kim i ungdommen, og som nå for alvor slo ut i full blomst.

Det samme rommet i politikammeret som tidligere.

Audun Vang står med ryggen til Jan Walter. Han kikker ut gjennom vinduet og regnet, opp mot Lagårdsveien. Bilene kjører sakte forbi politikammeret. Natten er opplyst av stadige billykter og tette gatelykter. For hver bil som passerer, spruter skittent vann på vinduet.

Telefonen ringer. Jan Walter svarer og hører en stemme han kjenner godt. «Fint,» sier han. «Vi kommer.»

De utveksler blikk og kler på seg. Jan Walter legger den bærbare Macen sammen og putter den i en liten veske som han bærer under armen. Audun Vang klargjør en sigarett og sjekker om han har fyrstikker i lommen. I rommet lyser lampene fortsatt etter at de har dratt.

Et gammelt trehus. Gulvene er skjeve, takbjelkene er lave, slik at den høye Jan Walter må gå med bøyd rygg gjennom kjøkkenet og ut i stuen der noen venter. Det er flere politifolk, i sivil. Stuen er rigget opp som et

84

R U N E S A LV E S E N

overvåkingssenter, med Macer, avlyttingsutstyr og flere kamera, i tillegg til en sofa.

Huset ligger i Gamle Stavanger, og utenfor drypper regnet på en endeløs rekke små hus, alle hvitmalte. Hermetikkmuseet ligger vegg i vegg. En liten butikk med brukte radiodeler ligger som et minne over en tidligere tid.

Regnet på brosteinene får Jan Walter til å tenke på Sigbjørn Obstfelders og Alexander Kiellands Stavanger.

Det er lys i vinduet i huset på den andre siden av gaten.

Klokken er 05.53. Audun Vang klør seg i øynene og tenner en sigarett.

«Sjef, ikke her inne,» sier en av politimennene.

«Gi faen,» svarer Vang og tenner sigaretten. Asken faller på tre hundre år gammelt tregulv.

«Jeg er trøtt. Hva har dere funnet ut?» spør Vang.

«Han er stort sett hjemme når han ikke er på jobb i barnehagen. Sitter fortsatt ute i hagen.»

«Nå, på natten?» spør psykologen.

«Nei, jeg mener, fremdeles, selv om det er blitt mye kaldere.»

«Det er ikke så kaldt,» avbryter Vang. «Gjør ikke mannen sykere enn han allerede er.»

«Han sitter mye ute i hagen og leser og skribler i en notatbok. Vi kan se ham fra taket her. Han hører også mye på musikk, jazz, klassisk, noe rock. Han hører lite på radioen, ser ikke nyhetene på tv. Det eneste han ser på tv, er kanaler som Travel Channel, Discovery, National Geographic.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

85

«Så han liker å lære nye ting,» snøfter Vang.

«Ingenting galt med det.»

I boligen på den andre siden av veien slås lyset av.

En politimann slår raskt ned en bryter montert på bordet foran seg, og alt lys i det lille huset politifolkene befinner seg i, slukkes, som om dette var et skuespill og teppet plutselig falt ned.

«Nå legger han seg,» sier politimannen som skrudde av lyset.

«Virkelig?» svarer politimannen som avgir rapport sarkastisk.

«Hvorfor i helvete er vi her midt på natta?» spør Vang i en tone som forlanger umiddelbart svar.

«Han har bestilt billetter til Sicilia,» svarer politimannen. «Over nettet. Han reiser allerede i morgen, via Oslo.»

«Det er et varseltegn,» sier Jan Walter. Audun Vang snur seg og ser på psykologen. «Tror du han skal drepe igjen? På Sicilia?»

«Han har gjort det før.»

«Vi tror han har gjort det før,» irettesetter Vang.

«Vi tenkte at han kanskje stikker av,» sier politimannen.

«Akkurat det er grunnen til at dere skal overvåke og vi skal tenke,» svarer Vang og går mot døren. «Walter,» roper han, og psykologen trekker etter som en hund i bånd. «Godt jobba, gutter,» sier Walter gjennom døråpningen.

R U N E S A LV E S E N

Utenfor huset til Jonas Aa. Brosteinene er glatte. Regnet er fløyelsmykt høstregn. Sikten er minimal i den trange gaten.

Vang stirrer på den gamle døren.

«Kom, Audun,» hvisker Jan Walter og trekker i den våte skinnjakka hans.

«Vent litt,» sier Vang. «De sa jo han hadde lagt seg, og soverommet er på den andre siden av huset. Han kan ikke se oss.»

De går over mot det gamle hermetikkmuseet og står under takskjegget. Regnet når dem ikke her. Det lille huset er velholdt, malingen ligger tykt over det gamle tømmeret. Dørmatten har bilde av en and. I vinduskarmene kan de skimte stearinlys og blomster. En orkidé i full blomst.

Plutselig en lyd.

Døren åpnes, og et svakt lys siver ut. Vang tar tak i psykologen og trekker ham rundt hjørnet på museet.

Klokken 07.23. Vang våkner alene på det lille kontoret i kjelleren på politikammeret. Foran ham står en varm kopp kaffe. Under jakken hans som henger på døren, har det samlet seg en liten pytt av vann. Vang tenker: dette er Stavanger. Det regner til og med innendørs.

Kapittel åtte

N

øyaktig ett år før selvmordene på Preikestolen landet jeg på Falcone-Borsellino internasjonale lufthavn første gang. Flyplassen er oppkalt etter to dommere som var viktige i kampen mot mafiaen. Dersom du googler navnene deres, finner du ut at både Giovanni Falcone og Paolo Borsellino ble drept i 1992. Ved flyplassens avgangshall henger en plakett med inskripsjonen Giovanni Falcone – Paolo Borsellino – Gli Altri – L’orgoglio della Nuova Sicilia: Giovanni Falcone – Paolo Borsellino – De andre – Det nye Sicilias stolthet.

Det var min trettienårsdag. Mitt følge var førti, med skulderlangt, blondt hår og klær som om hun var sekretær i et viktig firma, kort, sort skjørt og hvit bluse. Det var på en måte uniformen, og identiteten, hennes.

Hun var klesdesigner med eget firma, men torde ikke satse på firmaet da hun var blitt avhengig av pengestrømmen som kom fra hennes

88

R U N E S A LV E S E N

hovedinntektskilde som resepsjonist i British Petroleum.

Jeg hadde truffet henne på en bar i Stavanger noen uker før, og etter at hun ble med meg hjem, bestilte vi turen i fylla mens vi spilte Stan Getz og João Gilbertos The girl from Ipanema.

Da jeg dro av henne skjørtet og blusen, sang jeg en linje fra bandet Pulps sang Underwear, If fashion is your trade, then when you’re naked, I guess you must be unemployed. Henrykt ropte hun inn i øret mitt «la oss dra til Syden!». Det var helt uaktuelt for meg å dra til et harryparadis, men jeg har alltid hatt en fascinasjon for Sicilia og den mafiahistorien og alt det der, så jeg foreslo Sicilia, og hun ble enda mer henrykt. «La oss dra til Cinema Paradiso,» sa hun og skjenket vin. Jeg googlet navnet på filmen og fant ut at filmens handling var lagt til den lille havnebyen Cefalu i tiden rett etter andre verdenskrig. Dette var også et mindre kjent chartermål, så bestillingen gikk greit.

Jeg våknet med Ida Marie Steensen og to tomme flasker rødvin neste dag, og da hun spurte etter en pose Earl Grey-te istedenfor min perfeksjonerte grønne te med ristede riskorn, servert i en egen tokoname for gjester, begynte jeg allerede å irritere meg over henne. * Byen Cefalu ble grunnlagt av antikkens grekere som en gresk koloni, og byens navn har sitt opp-

VINDEN VED VERDENS ENDE

89

hav i at den ligger ved en høy og bratt fjellknaus som danner en odde ut i havet. De gamle murbygningene og trange gatene var det perfekte bakteppet for filmen fra 1988, selv om langt fra alle scenene i Cinema Paradiso er filmet i byen på nordkysten av den italienske øya.

S

icilianerne du ser i gatene, er stort sett gamle menn i heftige samtaler på benker i skyggene av høye, gamle bygninger. Dersom du kikker inn gjennom de store, åpne vinduene, ser du konene deres, ubetydelige brikker i bybildet.

Og vakre små, lubne og brune barn på balkongene. Foruten de gamle mennene er byen befolket av unge, trendy butikkmedarbeidere og servitører. En fiskerby som har falt for tertiærnæringens griskhet. Likheten med Stavangers utvikling er slående, men på et mer beskjedent nivå.

Gatene, brosteinbelagte og trange, var varme.

Gradestokken over apoteket utenfor balkongen til leiligheten viste trettisyv grader i fluoriserende grønt.

Den lille byen har en vakker strand og ligger en halv time unna storbyen Palermo.

Jeg slo opp de tunge balkongdørene og steg ut på smijernsbalkongen. I andre etasje hadde vi god utsikt over gaten og det lille torget foran kirken. Under oss lå apoteket og iskrembutikken, konditoriet og merkevarebutikker som Dolce &

90

R U N E S A LV E S E N

Gabbana, Benetton og andre merkenavn jeg ikke kjente, men som Ida Marie nevnte om og om igjen og enda en gang.

«Jeg går ut og kjøper noe vi kan ha i kjøleskapet,» sa jeg.

«Kom rett tilbake,» sa denne fremmede damen, «jeg savner deg allerede.»

M

ine hyppige bytter av fosterhjem og tilhørende fosterforeldre var forbundet med mine vansker med å forholde meg til deres klokkeslett og avtaler om når jeg skulle være hjemme.

Lenge før jeg var femten, begynte jeg å henge rundt Norol-stasjonen ved travbanen etter midnatt. Et av mine største problemer i forholdet til mine fosterforeldre, var setningen «kom rett tilbake».

Kun hos bestemoren min var jeg aldri sent ute, og det var fordi jeg ikke hadde noe sted å henge. Min verden på Sola var en hage på ett mål med et hus, en redskapsbod og en garasje.

Mellom huset og redskapsboden sto et grønnmalt tørkestativ. I et lunt hjørne vokste tebusker, og det var her jeg for første gang interesserte meg for japansk grønn te, som jeg tidligere bare hadde lest om i boken om teisme som jeg fant hos den døde jenta i stallen.

En fjern slektning hadde tjenestegjort i Tokyo og tatt med seg buskene derfra. Da bestemor døde, var en av buskene det eneste jeg tok med

VINDEN VED VERDENS ENDE

91

meg fra huset hennes, og den står, som nevnt, i hagen min og visner.

Jeg hjalp bestemor å foredle tebladene, og min verden, når jeg var på Sola, krevde ikke mer enn den grønne teens renhet og enkelhet.

Sencha betyr stekt te. I Kina steker de sin grønne te, men i Japan er prosessen renere og enklere.

Bladene dampes først et halvt minutt for å hindre at de oksiderer. Siden rulles, formes og tørkes bladene. På grunn av dampingen smaker den japanske grønne teen mer gress og noen ganger litt som tang og er mer bitter enn kinesisk te. Teen er også grønnere og estetisk vakrere. Etter at vi hadde høstet de få tebladene buskene bød på, drakk vi teen, varm når det var kaldt, og avkjølt om sommeren.

Om sommeren sto bestemors tokoname i det åpne vinduet og kjølnet og laget en liten dampflekk på glasset.

Akkurat som prosessen som gjør fargene og smaken mer intens ved japansk grønn te, gjorde mine små overtramp og ignoreringen av mine fosterforeldres regler livet mitt mer intenst. Livet mitt ble mer som grønn te.

J

eg kjøpte Cola og lokal Nero d’Avola rødvin og seks flasker lokal pils. Jeg kjøpte en liten pose fersken og et glass oliven. Jeg satte meg på det lille torget utenfor katedralen og kjøpte en is på konditoriet. Ekspeditøren serverte den i en delt bolle og kalte det siciliansk brioche.

92

R U N E S A LV E S E N

Lokale unger sprang mellom benkene og uterestaurantenes bord. Gradestokken over apoteket viste nå førtién grader, og jeg tok meg selv i å lure på hvordan de klarte å være så aktive i varmen.

Jeg dro tilbake og tømte min oppbyggede seksuelle lengsel inni henne. Utmattet la vi oss oppå lakenene, og hun skjenket vin, og jeg tenkte at dette ikke kunne fortsette.

V

i hadde ingen planer, ingen forutsetninger for å få mye ut av en tur til Sicilia, men vi hadde begge to ønsker hver. Hun ønsket å finne veggen de brukte som lerret for utendørskinoen i Cinema Paradiso, dessuten ville hun sjekke ut de italienske motebutikkene i Palermo. Jeg ville også til Palermo, for å se de åtte tusen likene som er utstilt i de fem hundre år gamle katakombene der, og dessuten ville jeg ta bussen til Corleone og se den lille byen der mafiaen Cosa Nostra hadde sitt utspring. Senteret for så mye ondskap. Men den intense varmen og skogbrannfaren gjorde at bussene sto, og det var ikke tilrådelig å dra til Corleone, som tross alt lå midt inne på øya.

J

eg er ikke veldig opptatt av sex. Men jeg er godt utstyrt og har mine behov. Dessuten har jeg lært meg noen teknikker som gjør meg i stand til å overbevise kvinnen om at jeg er genuint opptatt av også å tilfredsstille henne.

Men den turen, med sin varme og sine sva-

VINDEN VED VERDENS ENDE

93

lende bad, naken hud på stranden og svette kropper i en trang leilighet, bød på mer sex enn jeg har hatt i alle årene som ledet fram til turen. Vi gjorde det overalt. I leiligheten. I den felles trappeoppgangen etter midnatt. Vi så en engelsk thriller dubbet til italiensk for å kunne knulle på utekinoens bakerste rad som to forelska tenåringer.

Vi hadde sex i sjøen, ti meter fra strandlinjen og de italienske familiene, kun skjult av oppankrede tråbåter og store, rosa dobber.

En sen kveld gjorde vi det på balkongen og hørte skrittene og samtalene til menneskene som gikk gjennom gaten få meter under oss. Da hun kom, dro hun i rekkverket så jeg trodde det skulle løsne fra den gamle veggen og la oss styrte, halvnakne, med utstyret halvstivt, ned i brosteinen og turistene under oss.

All sexen gjorde henne forelsket, det var ikke til å unngå. Det var, strengt tatt, ikke hennes feil.

Jeg kan til og med ha sagt noen lite gjennomtenkte ord til henne som kan ha forsterket inntrykket av at det hun opplevde på denne turen, var kjærlighet, og at rødvinen representerte romantikk.

Hun fridde den åttende dagen, midt i et halvhjertet forsøk på å få henne til å komme sittende i det åpne soveromsvinduet. Jeg vurderte å dytte henne ut vinduet der og da, men bestemte meg for å heller introdusere henne for de åtte tusen balsamerte og råtne likene i katakombene i Pa-

94

R U N E S A LV E S E N

lermo, i et forsøk på å avromantisere henne. Jeg svarte et ubetinget, men falskt «ja» idet hun gjentok spørsmålet mens hun sugde meg med hodet mitt stikkende ut av vinduet. * Palermo er en mindre storby med i underkant av en million innbyggere. Jeg sto utenfor Teatro Massimo Vittorio Emanuele på Piazza Verdi. Det er det største operahuset i Italia, og det tredje største i Europa, etter Opéra National de Paris og Staatsoper i Wien. I guideboken min sto det at operahuset er viden kjent for sin perfekte akustikk.

Men det var ikke derfor jeg var der. På trappen utenfor Teatro Massimo ble Al Pacino skutt i Gudfaren del III. Familien Corleone har reist til Palermo for å se Anthony spille hovedrollen i Cavalleria Rusticana. Kryssklippet med hans opptreden får vi se endeliktene til Corleone-familiens fiender som har planlagt å drepe paven. Frederick Keinzig blir kvalt av en pute og hengt fra en bro slik at det virker som selvmord. Don Altobello spiser forgiftet cannoli og dør i operahuset. Don Lucchesi får beskjeden Power wears out those who do not have it hvisket i øret og blir stukket i halsen med sine egne briller. Men Paven drikker forgiftet te og dør allikevel.

Det var der jeg fikk ideen om beroligende midler i teen jeg senere serverte på Preikestolen.

VINDEN VED VERDENS ENDE

95

Al Pacinos karakter Michael Corleone, blir skutt i skulderen på trappen, hans datter Mary blir truffet i brystet og dør med ordet Dad. Betingelsesløs kjærlighet. Selv jeg får tårer i øynene av å tenke på det. Disse drapene blandet med operaen er poesi, mørk poesi, men like fullt poesi.

Ida Marie Steensen spiste fortsatt sin trygge cannoli i skyggene i et smug med utsikt mot operatrappen. Fra toppen av trappen så jeg henne følge meg med blikket, hver bevegelse registrerte hun. Jeg fant stedet for attentatet, midt i trappen, satte meg ned og strøk over trappen med hånden.

Den rene overflaten avga ikke støv. Den varme trappen var uten blod og uten skraper etter å ha vært i bruk siden 1897.

Jeg lukket øynene og følte heten skylle innover meg. Den lille plassen pulserte av liv. En kjerre ble dratt forbi av en sliten hest, en drosje stanset ved aviskiosken foran trappen med vinduet oppe. Sjåføren håndterte både en sigar og avisen han fikk gjennom vinduet med en hånd på rattet. Et fly laget den sedvanlige stripen over den blå himmelen.

Alt dette, og samtidig roen som alltid hviler over en gammel storby som er beskyttet av høye, standhaftige bygninger og monumenter, viser at øyeblikket kun er en mikroskopisk del av evigheten.

Selv en livløs bygning overlever ditt patetiske menneskeliv.

Jeg tenkte på filmdrap og hvor vakre og poe-

96

R U N E S A LV E S E N

tisk meningsfulle de ofte er, enten de er rettet mot syndere eller folk som rett og slett fortjener å dø, eller de er rituelle drap. Virkelighetens drap er mindre glamorøse. Hastverksarbeid utført av sjalu elskere, forvirrede og meningsløse drap utført av psykotiske pasienter uten medikamentell behandling, æresdrap, selvmordsbombere og uvitende, uvørne trafikanter. Det er ingen som stikker et menneske med dets egne briller i virkeligheten, tenkte jeg og åpnet øynene.

Over meg sto Ida Marie Steensen med sine tre bæreposer med merkeklær. «Det finnes et bra varehus i nærheten her,» sa hun. «De har en stor boutique, vakre italienske klær for en billig penge.

Som et H&M med klær som faktisk ser ut som om de er laget med tanke på stil.»

«Hva er galt med H&M?» spurte jeg sarkastisk og reiste meg motvillig fra min positur som den skutte Don Corleone.

«Hva er galt med stil?» spurte hun og smilte.

Hva er galt med kultur, tenkte jeg og smilte tilbake.

E

tter shoppingen, som heldigvis ikke varte særlig lenge, kikket vi på potteskår på et museum, rekke på rekke med montere med knuste kopper og kar. Vi drakk cappuccino på en liten kafé, ved et bord i skyggen, og hun spurte om det var noe annet jeg ville se i Palermo før vi dro tilbake til den lille byen vår.

VINDEN VED VERDENS ENDE

97

Vi var svette, vi ville bade begge to, men jeg hadde en severdighet igjen før vi forlot Palermo med toget som tok tretti minutter langs kysten.

«Vil du se åtte tusen døde mennesker?» spurte jeg med et påtatt smil.

Jeg forventet reaksjonen og forberedte meg på den.

«De døde skal ikke vanæres,» svarte hun hyklerisk.

«De døde har ingen ære, ære er en plikt forbeholdt dem som fortsatt lever,» svarte jeg og dro symbolsk i armen hennes som om jeg var en liten gutt på vei til sjokoladehyllene.

C

atacombe dei Cappuccini, cappuccinermunkenes katakomber, ligger like ved cappuccinerklosteret og ble bygget da klosterets kirkegård i det sekstende århundre ikke lenger strakk til.

Munkene begynte å grave ganger under kirkegården. I 1599 plasserte de en nylig avdød munk i kryptene, og det som skulle bli en av verdens mest makabre turistattraksjoner fire hundre år senere var påbegynt.

Gangene er delt inn i seksjoner for menn, kvinner, jomfruer, barn, prester, munker og karrieremennesker. Jeg tenkte at i Stavanger ville de hatt en egen seksjon for Statoil-ansatte. Og for dem som døde i Kielland-ulykken. Og Nordsjødykkerne når de en dag stryker med av ervervede sykdommer.

98

R U N E S A LV E S E N

Det finnes ikke noe bemerkelsesverdig ved det lille, gule overbygget som huser inngangen til katakombene. Du kommer inn, betaler en munk og spaserer forbi en rekke turistbrosjyrer, så ned en smal trapp, og så er du der, midt i et mylder av ganger med vegger fulle av lik. Som gamle bøker i en uendelig bokhylle.

Kroppene ble dehydrert og noen ganger vasket med eddik. Noen ble balsamert, andre plassert i glassmontere, og noen ble plassert slik de var, ofte stilt opp, som utstillingsdukker i en butikk, som om de var midt i en samtale.

I barneseksjonen sitter to små barn iført rosa og lyseblå bomullsklær i en gyngestol, hundreogfemti år etter deres død. Jeg vendte ansiktet bort da jeg så dem, men klarte ikke la være å snu meg tilbake igjen.

Vi sto midt i en gang og sugde til oss inntrykkene. Luften var tørr og odørfri. Det var ikke noe som skilte oss fra kroppene, og dersom vi ønsket det, kunne vi tatt på dem. Noen hang også over oss med åpne munner som spøkelser i en skrekkfilm. Jeg visste hva som ventet meg, jeg hadde googlet bilder av katakombene før vi reiste, men Ida Marie hadde ikke peiling og sto lamslått og forsøkte å finne igjen respirasjonsrytmen sin.

«Er ikke dette det minst romantiske vi har gjort på hele turen,» erklærte jeg mer enn jeg spurte. Hun så på meg som om jeg egenhendig hadde tatt livet av de åtte tusen døde menneskene

VINDEN VED VERDENS ENDE

99

rundt oss. Jeg dro i armen hennes, og vi vandret videre nedover de endeløse gangene.

Stillheten du forventer å finne på en slik plass er totalt fraværende.

Det er den menneskelige naturen, tenkte jeg, å lage bråk for å overdøve skrikene fra sin egen redsel. Folk snakket, trampet i gulvene og lo nervøst av dårlige vitser, og alle vi passerte, smilte til oss.

Dette kalles avledning og er en menneskelig svakhet.

Vi fikk ikke ta bilder, det var strengt forbudt, men dobbeltmoralisten Ida Marie Steensen tok et bilde allikevel.

I

ettertid har jeg tenkt at det virkelig var her, akkurat her nede, i katakombene, ondskapen snek seg inn i meg igjen.

V

i rundet et hjørne og kom inn i en krok der det var kø for å se de døde. Da det ble vår tur, så vi ei lita jente som døde som toåring i 1920. Hun så ut som hun sov i kisten sin med glasslokk. Håret lå slik det ble kjemmet den gang, med den lille sløyfen. Huden litt gul, ellers så hun levende ut. Jeg bladde i turistbrosjyren, jeg forsøkte å huske hva det sto om henne på nettet.

Det var som om verdens uskyld var fastspent på et brett for å kunne beskues bedre. Denne

100

R U N E S A LV E S E N

jenta representerte alt jeg manglet, tenkte jeg og hatet alle som sto mellom meg og henne. Hun var plassert her av sin far, som ønsket å bevare henne da hun brått døde rett etter sin toårsdag.

Han ønsket ikke å legge henne i en grav, ensom, uten familie og vennene han hadde sett for seg at hun ville vokse opp med. Han var ikke klar for å la tiden med henne glippe fra ham og foreviget henne for å kunne besøke henne videre gjennom livet, be med henne, snakke med henne når ingen andre forsto ham.

Turistene smilte og snakket engasjert til hverandre rundt henne. Jeg kjente kvalmen begynne å bygge seg opp. Da Ida Marie løftet kameraet for å ta et bilde av den døde lille jenta, la jeg en tung hånd på apparatet og sa paternalistisk: «Jeg jobber i en barnehage, med barn som henne, jeg kan ikke se på denne skjendingen av hennes siste hvile og hennes fars endeløse kjærlighet. La oss gå.»

Hun løftet kameraet og knipset to bilder.

E

n følelse av lettelse kom over meg på toget bort fra Palermo med posene til Ida Marie på fanget. Hun satt overfor meg, øyenbrynene anstrengte seg for å virke avslappet. Jeg kikket mot vinduet og fant et punkt på det skitne glasset jeg kunne konsentrere meg om hele den korte turen til Cefalu. Ikke før vi var i sjøen og havsaltet dekket hver centimeter av kroppen min, kikket jeg

VINDEN VED VERDENS ENDE

101

på henne, og hun hadde fremdeles det spørrende uttrykket over seg, det samme forvirrede uttrykket som jeg hadde observert i speilbildet hennes i det skitne togvinduet.

M

iddagen smakte magefyll, men ingenting mer. Vinen vasket bort smaken av den tørre luften fra katakombene, og lyden av stemmen hennes irriterte meg mer enn noensinne.

Dersom man har smakt Nero d’Avola, sittende på en smijernsbalkong over brosteinsgatene i en liten by på Sicilia på sensommeren med restene av en hetebølge, vet man antakeligvis at det ikke finnes noe bedre sted å drikke et lite glass mens man spiser små biter av sverdfisk og salte pommes frites. Men maten smakte ikke, og selskapet var uinteressant. Allerede da kunne jeg kjenne noe bygge seg opp i meg, men lite visste jeg hvor det ville ende.

Cannonball Adderley fylte luften med sin elleve minutter lange versjon av Autumn Leaves, og som om jeg var en bitter melankoliker, satt jeg i skyggen i en av verdens vakreste badebyer og lengtet etter høsten. Dette kalles avledning og er en menneskelig svakhet. Jeg satt overfor henne.

Hun smilte. Jeg smilte ikke tilbake, men holdt øynene festet i hennes, og et eller annet sted der inne kunne jeg se en endring i hennes oppfatning av meg. Kanskje var det forandringen jeg ønsket meg.

102

J

«

R U N E S A LV E S E N

eg trenger et sted å legge ned sverdet,» sa jeg.

«Jeg trenger roen og ensomheten,» fortsatte jeg da jeg reiste meg brått og gikk ut døren med stemmen hennes ropende forvirret etter meg.

Hun fulgte ikke etter.

Ute på gaten var byen forandret. De samme bygningene, de samme mengdene turister, de samme luktene fra bakeriet, men irritasjonen min var borte, og alt virket vakrere.

Jeg stanset på bakeriet og kjøpte meg en pose med små, søte boller og en kopp espresso. Jeg satte meg på en av benkene på Piazza Duomo, domkirkeplassen. Derfra kunne jeg se balkongen til leiligheten vår på hjørnet av Corso Ruggero og Via N. Botta. Alt her var ivaretatt, i motsetning til i Stavanger, der alle de flotte murbygningene ble revet etter at Statoil og den norske oljeskatten begynte å spytte penger inn i kommunekassen. I Stavanger var det bare trehusbebyggelsen i Gamle Stavanger som fremdeles sto urørt.

Jeg spiste mine søte, små boller og drakk den sterke kaffen mens verden fløt forbi meg. Den lille plassen foran kirken, med fjellet som ruvet bak, inneholdt suvenirbutikker, en slakter, bakeriet og apoteket i tillegg til restauranter på alle kanter som serverte den samme vinen til den samme maten.

Det er umulig å si hva det var med dette som fikk meg til å bestemme meg for å ta livet av Ida Marie Steensen, men en eller annen gang i ti-

VINDEN VED VERDENS ENDE

103

mene siden jeg sto opp hadde jeg bestemt meg for at hun ikke lenger fortjente å leve under den samme solen som meg. Til og med i dag har jeg ikke helt svar på hvorfor jeg måtte knekke henne, som en blomst.

Men da tanken hadde satt seg, var det umulig å avlede den.

Hvorfor fortjente hun å dø? Jeg gomlet på en søt bolle og kikket på en gammel mann som satt på benken på motsatt side av plassen og svingte stokken sin mot en flokk duer samlet rundt føttene hans. Hun representerte ingenting av det jeg hatet. Hun representerte ikke Statoil som hadde voldtatt byen min, hjemmet mitt, med hver eneste oljekrone som ble pumpet inn til fastlandet. Så hva var det som fikk meg til å ville ta livet av henne? Hun var et svakt menneske. Hun falt for fristelsen til å utnytte et dødt barn som suvenir fra sin Sicilia-reise. Gjennom bildene av jenta ønsket hun å forevige essensen av min tapte uskyld som en digital fil på pc-en. Selv om det var strengt forbudt å ta bilder i katakombene, fotograferte hun den lille jenta som så ut som om hun sov, gjennom glasslokket på kisten hennes, som om det var en lemur i en innhegning i Zoo. Selv ikke mitt faste grep fikk henne til å innse at hun begikk en upassende handling.

Kanskje hadde det sammenheng med mine egne erfaringer med japanske turister som hver sommer fotograferte meg gjennom vinduene

104

R U N E S A LV E S E N

hjemme, jeg visste ikke. Kanskje var det den irriterende stemmen hennes. Kanskje var det den intense varmen i leiligheten om natten.

V

erden rundt meg var i endring, kvelden var på vei.

Jeg listet meg inn i leiligheten med en bukett roser og en flaske rosévin.

I

da Marie Steensen var i utgangspunktet negativt innstilt til å se solnedgangen fra toppen av knausen som rager over den lille havnebyen.

Jeg hadde pakket brød og enda en flaske vin. Vi hadde til og med et teppe. Men selv på kvelden var det tungt å forsere de svette bakkene opp mot den flate toppen. Første etappe gikk gjennom de øvre gatene i byen, deretter gikk vi gjennom en port i den gamle bymuren. Så fulgte vi stier oppover, gjennom gamle ruiner og nyanlagte utkikkspunkt.

Det var en vakker kveld. Jeg var i godt humør, samtidig reflekterte den metalliske blåfargen på himmelen nervøsiteten og adrenalinet som pumpet gjennom blodårene mine.

Vi fant et sted, rett over gamlebyen. En halvmeter høy mur markerte kanten på stupet, og rett under oss kunne jeg se katedralen og benken der jeg satt bare timer tidligere. Langt der nede kunne jeg ane togskinnene som førte mot Palermo.

Vi brettet ut teppet og danderte brød, vin og

VINDEN VED VERDENS ENDE

105

tallerkener utover. «For en god idé allikevel,» sa Ida Marie Steensen. «Dette var veldig koselig.»

«Dette,» sa jeg, «er et tegn på mine følelser for deg.»

«Du er herlig, Jonas, du er en fantastisk fyr.

Selv om det er irriterende når du bare forsvinner slik du gjorde i morges. Men jeg skjønner jo at du ville dra til Palermo og finne passet ditt, men du kunne jo ha vekket meg, eller i det minste skrevet en liten lapp.»

«Jeg sa fra …» Og pausen jeg la inn, var nøye planlagt.

«Ja ja, det viktigste er at du er herlig. Jeg blir nesten litt … kåt av dette.»

Det var virkelig noe galt med dette mennesket.

«Kom,» sa jeg, for ikke å miste fokus på det denne kvelden egentlig handlet om. «Kom opp hit.»

Ida Marie hoppet opp på kanten ved siden av meg. Under oss stakk oransje strå ut fra fjellveggen. Videre nedover var det luft, iblandet duftene fra restaurantene på domkirkeplassen, og videre utover lå Middelhavet med alle sine fiskere og sjømonstre.

Det er en merkelig følelse å innse på forhånd at dette er tidspunktet du endrer hele innholdet i livet ditt, alle dine prinsipper, hele konseptet rundt din tilværelse som et sosialt vesen. Jeg hadde alltid visst at jeg hadde noe mørkt stengt

106

R U N E S A LV E S E N

inne i meg, men aldri før hadde jeg tort å slippe dette mørket løs på et menneske. Men det var hennes egen feil, og konsekvensene av hennes utilstrekkelighet som menneske var ikke lenger mitt ansvar.

Vi sto slik, tett i tett. Side mot side. Jeg la en arm betryggende rundt midjen hennes. Hun stakk en hånd ned i buksen min og begynte å leke med pikken min, slik hun hadde gjort til det kjedsommelige på denne turen. Jeg trakk hånden hennes opp for å unngå å følge med i fallet hennes. Stående slik, med en arm rundt ryggen hennes og et stup foran oss, skulle det ikke mye til for å dytte henne utfor kanten og se henne falle i døden.

Men noe i meg strittet imot.

Alt som trengtes, var en liten kraftanstrengelse, så ville selvmordet hennes være et faktum.

Så kunne jeg gjøre som planlagt.

Men jeg klarte det ikke. Og nok en natt fikk et umoralsk avskum sove trygt i verden.

I

da Marie drakk cappuccino neste morgen, og verden luktet sterkt av kanel. Jeg blir kvalm av kanellukt. Det finnes et Internett-fenomen, en raskt spredende konkurranse som går ut på å filme seg selv mens man spiser en hel spiseskje malt kanel uten å kaste opp. Veldig få har lykkes.

Lukten sprer seg og legger et brunt slør over

VINDEN VED VERDENS ENDE

107

mine inntrykk av dagen. Det føles som jeg kveles, jeg klarer ikke stanse kvalmen. Jeg drikker gyokuro og lukker øynene, men slipper ikke unna kanelduften.

Senere, i en sidegate, mens hun var inne i et lite galleri, ble jeg stående og beundre en smijernsbalkong to lave etasjer over hodet mitt. Den må ha vært flere hundre år gammel, samtidig var den solid nok til å holde en voksen mann oppe.

Sprinklene, som sto med omtrent tjue centimeters mellomrom, buet utover og slo knute på seg selv i en slags modernistisk dans med resten av det antikke inntrykket.

Ida Marie Steensen lot vente på seg, og gaten var ellers tom for folk.

En liten gutt kom ut på balkongen, halvannet, kanskje to år. Han strakte hendene i været mot faren, men mannen overså ham i engasjert lesning av avisen. En kvinnestemme, en slik høylytt, kjeftende italiensk stemme, kom fra innsiden av rommet, og mannen fór opp og gikk med raske, tilsynelatende sinte skritt inn i bygningen og lot den lille gutten bli stående igjen på terrassen, kun iført en trang bleie. Den lille gutten fikk øye på meg lenger nede og lente seg mot jernstengene og strakte armene ut mot meg.

«Du skulle bodd hos meg, du,» sa jeg lavt og overrasket meg selv. Jeg hadde aldri før overveid mulighetene for selv å oppdra noe barn.

I denne forvirringen strakte jeg ut armene.

108

R U N E S A LV E S E N

Gutten gjorde det samme, støttet opp av en enslig jernstang mot den bulende barnemagen.

«Kom,» sa jeg.

Gutten presset seg mot stangen. Sidelengs ville han kunne passere mellom to stenger og møte døden mot brosteinene. Folk burde passe bedre på barna sine.

«Kom,» gjentok jeg, «snu deg bare, og du er min.» Og barnet snudde seg og presset seg sidelengs mellom stengene. Det var et intenst og uforklarlig estetisk øyeblikk. Et møte mellom en potensiell far og et potensielt elsket barn. En situasjon like utenkelig som den var vakker. Du vil ikke dø, tenkte jeg, jeg ville aldri skadet et barn. Fall, og jeg vil ta deg imot.

Men barnet falt bare nesten.

Idet moren kom stormende ut på terrassen og grep barnet, brølte Ida Marie Steensen navnet mitt, etterfulgt av «hva faen holder du på med?».

N

eongradestokken utenfor apoteket viste 42 grader celsius. Hun vurderte sine muligheter. Hun gikk og var borte noen minutter, sa hun måtte ta en telefon.

Jeg kjøpte en vaniljeis for å kjøle meg ned.

Den smakte kanel. Jeg kastet opp i en søppeldunk.

N

oe skjedde med Ida Marie Steensen. Vi gikk sammen igjen, gjennom gatene, mens solen

VINDEN VED VERDENS ENDE

109

beveget seg over den lille byen ved Middelhavet.

Vi holdt hverandre i hendene, men våre øyne møttes aldri.

I en liten sidegate gikk vi inn en åpning mot et antikt romersk vaskeri, hvor vannet fremdeles ble skiftet ut av en bekk som førte skitten og svetten fra romerne med seg ut i havet få meter nedenfor. Stedet var som en grotte i kjelleren av en gammel bygning. Badene var fulle av sand, og vannet var ikke dypere enn en halvmeter på det meste. Jeg lurte på om det fantes noe så gammelt i Stavanger.

T

iden var inne.

Vi var alene i vaskeriet. Jeg tok kameraet hennes og sa jeg ville ta et bilde av henne. Hun var ikke i humør, men gjorde som jeg ba om. Jeg førte henne helt innerst i grotten.

«Sett deg på huk,» sa jeg. «Lat som om du bader.»

«Jonas. Jeg orker ikke. Vi må snakke … hva faen var det du holdt på med i dag med den ungen?»

«Smil nå.»

«Jonas. Det så ut som …»

«Dette blir et stilig bilde. Lat som om du er en romersk legionær. En centurion. Som i Asterix.»

«Jonas …»

«Say cheese.»

110

R U N E S A LV E S E N

«... det så ut som om du prøvde å lokke det lille barnet i døden.»

Jeg kastet kameraet mot ansiktet hennes, forsiktig, men nok til å få henne ut av balanse. Så stormet jeg mot henne, hoppet gjennom kummene, vannet fosset rundt føttene mine. Med flat hånd dyttet jeg hodet hennes hardt mot hvelvingen i taket, og hun besvimte. Jeg la henne ned, med ansiktet under vann. Jeg tørket av kameraet med t-skjorten og plasserte det et lite stykke unna henne, som om hun hadde mistet det i fallet.

Så forlot jeg henne druknende i en turistattraksjon i Cefalu, Sicilia, og gikk mot guidenes kontor for å melde henne savnet. Deretter satt jeg i et kort avhør hos politiet. Hun var ikke den første som hadde hatt et uhell blant de glatte steinene i vaskeriet. Slik ble døden hennes etablert som et uhell, og jeg reiste hjem i påtatt sorg dagen etterpå, alene, en morder, som ville komme til å ta livet av mennesker på Preikestolen.

Jeg har i ettertid ingenting vondt å si om Ida Marie Steensen, bortsett fra at hun kom i veien.

Hun ødela etikken, men også estetikken, som et ugress i et blomsterbed.

Kapittel ni

I

min ensomhet står jeg ved stupet med hendene i lommene og skuer ned i mørket, som ikke inneholder noe av den verden du lever i hver dag.

R

ogaland er en god metafor på verdens ende. Fylket ligger ved havet og var inngangsport for vikinger som returnerte fra det sofistikerte kontinentet. Det var porten inn til verdens siste utpost, der fulle vikinger, enøyde guder og bitter kulde tok livet av en stakkars utenforstående.

Også i 2009 er Rogaland en god metafor for verdens ende, med sine sandstrender som strekker grunne ut i åpent hav, og med sine oljeselskaper som gjør Norge til et av verdens rikeste og beste land å bo i uten at innbyggerne i fylket ser produktet landet selger.

112

R U N E S A LV E S E N

Oljearbeiderne flys ut i intet med helikoptre og lever i små, konstruerte verdener på tynne bein som strekker seg mot den dype havbunnen nesten ingen mennesker har sett.

Allikevel begynner Norges historie i Rogaland. Arkeologiske utgravinger og lokale helleristninger tilsier at det var i Rogaland de første menneskene i Norge bosatte seg da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ti tusen år siden. De første vikingene dro ut på tokt fra Rogaland i år 793. Slaget som samlet Norge, foregikk i Hafrsfjord mot slutten av 800-tallet. Vikingene dro til Europa og Nord-Afrika og kom hjem til gårdene sine her ved verdens ende, der vinden blåste hardere enn noe annet sted i deres morderiske verden.

Og den samme vinden blåser fortsatt over fylkets hovedsete, Stavanger, og når jeg åpner munnen og lar vinden fylle meg, smaker den akkurat like nøytralt som andre menneskers frykt.

J

eg satt under et teppe og leste i Kakuzo Okakuras klassiker om den japanske teseremonien og estetikkens verdi. Jeg googlet teisme, men ble forvirret. Der Okakura snakker om teisme som filosofien bak teseremonien i det antikke Japan og den ryddige, strukturerte estetikken som alltid er dominerende i en slik seremoni, ble google-resultatene mine dominert av leksikalske forklaringer av ordet i en annen betydning. Som en

VINDEN VED VERDENS ENDE

113

motsetning til ateisme, benektelsen av prinsippet om at det finnes en gud, ble teismen grunnlagt på 1600-tallet som en metafysisk filosofi om guds transcendente eksistens. Den beskrev en gud som eksisterte utenfor og uavhengig av vår verden, men med en bakdør inn til menneskene på jorden. Jeg tenkte på den gamle mannen i sykehusparken som hadde kalt seg Gud, og smilte.

Men jeg kunne ikke begripe hvorfor disse to filosofiske teoriene hadde samme navn. Det var forvirrende. Og opptatt som jeg er av detaljer, har jeg vanskelig for å legge slike dilemmaer bak meg.

Jeg brukte lang tid på å google og prøve å se en sammenheng som ikke finnes.

Det nærmeste jeg kom, var at den japanske boken skal ha inspirert den tyske filosofen Martin Heideggers begrep dasein. Dersom du googler Heidegger, finner du ut at han framstiller fenomenologisk hvordan subjektet opplever sin grunnleggende væren-i-verden, Dasein, og hvordan det utfordres til å velge mellom en ekte, eigentlich, og uekte, uneigentlich, eksistensform. Heidegger skal ha blitt inspirert av Kakuzos konsept das-in-derWelt-sein, å eksistere i verdens eksistens, slik dette står i The Book of Tea. Heidegger selv valgte å ikke kommentere denne sammenhengen i sin tid på jorden.

J

eg vrengte hjernen min for å finne et grunnlag for å forstå dette i all den tid jeg egentlig

114

R U N E S A LV E S E N

burde tenke på de mystiske begivenhetene som hadde hendt de siste ukene. Det evige spørsmålet, hvor var David Arla? Hva var skjedd med ham? Og i tillegg, hvem hadde drept katten min og sendt meg skoene til Arla pent innpakket i avispapir? Dette burde jeg tenke på, og dette var svar jeg burde bruke min tid til å finne ut av.

Hvem det nå enn var som hadde sendt meg skoene, visste vedkommende for mye om meg, og den som visste for mye om meg, var, i den situasjonen jeg hadde skapt rundt meg, min verste fiende.

Med disse tankene svirrende i hodet gled jeg inn i søvnen, den urolige søvnen som kommer før paranoiaen skaper kaos. Jeg døste på sofaen mens vinden fikk nakne grener fra naboens bjørketre til å skrape, som et spøkelse, mot vinduet mitt.

Da min bestemor ga meg innsikt i paranoiaens vesen, lærte hun meg også å ikke bruke for mye tid på å reflektere over den.

«Snu deg bort, gjør noe annet,» sa hun.

«Knekk en blomst.»

V

ibrasjonene i oppvaskkummen rev meg ut av søvnen. Jeg åpnet øynene og fant mobilen på kjøkkenet.

«Jonas Aa. Dette er Gud. Jeg trenger å snakke med deg.»

«Gud? Dette var en hyggelig overraskelse. Det er ikke hver dag man får en telefon fra selveste Gud.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

115

«Hva? Jeg … du husker ikke noe nå, men jeg vil gjerne få deg til å huske og forstå. Det er mye rart som skjer i livet ditt nå, ikke sant? Mange merkelige hendelser?»

«Så det var du som tok livet av Særimne og slengte henne inn i hagen som en sekk ved?»

«Hva? Særimne? Geita?»

«Katten.» Og idet jeg sa ordene, husket jeg at jeg også fikk skoene i samme leveranse. Og den gamle mannen jeg møtte utenfor psykiatrisk avdeling, virket ikke som om han var i stand til å gå opp til Preikestolen.

«Hør nå etter, Morgenstjerne, jeg vil bringe lys inn i din verden. Jeg vil oppklare noe av det merkelige jeg vet du går gjennom nå. Du trenger å snakke med meg.»

«Jeg tror strengt tatt det er du som trenger å snakke med noen, Gud. Det jeg trenger, er en ferie, en mulighet til å komme meg vekk litt og få tingene på avstand, da vil alt falle på plass for meg.»

«Hvorfor drar du da tilbake til et sted du allerede har vært?»

«Hvordan vet du det? Vet du hvor jeg skal?»

«Jeg er allvitende,» ler den gamle mannen inn i røret med en stemme så hes at diskanten svir i ørene mine.

Han vet ingenting, tenkte jeg, selv om jeg allerede den gang skjønte at han visste det meste.

«Hva mer vet du?»

116

R U N E S A LV E S E N

«Tro på meg, og du vil se. Mye av det jeg vet, vet du også, men det har forlatt din bevissthet midlertidig, men jeg kan hjelpe deg å se tingene slik de virkelig er. Jeg tror det vil gi deg svar på mye av det du undrer deg over. Jeg tror det vil hjelpe deg med å se hvem du er, og hvorfor du er den du er.»

Ikke hør på ham, sa jeg til meg selv.

«Jeg vet ikke …»

Han truer alt det du har skapt. Han truer alt det du har gjort. Lyden av mine egne tanker kom uten at jeg var forberedt, som en stemme inne i hodet.

«Jeg kan skaffe deg bevis.»

Jeg kikket på den digitale klokken på mikroovnen. 21.48. Altså var den 21.43, da jeg alltid stiller klokken fem minutter fram for å gi meg selv en buffer for å nå avtaler og tidsfrister, noe jeg lærte meg i barndommen. Mens jeg snakket, googlet jeg nummeret og fant ut at det tilhørte en telefon ved psykiatrisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus.

«Hør her, gamle mann, jeg skal nå et fly i morgen tidlig. Jeg må pakke og få meg litt søvn.»

«Ok, men oppsøk meg straks du kommer tilbake fra ferien din. Om åtte dager vil du kunne nå meg på dette nummeret, klokken 21.30.»

«Hva om jeg skal være borte lenger enn en uke?»

«Jonas Aa, dette er seriøst ment. Ikke lek med

VINDEN VED VERDENS ENDE

meg. Livet ditt, essensen av tiden din på jorden, avhenger av at du møter meg. Du har hoppet av sporet, jeg kan og må få deg på rett spor igjen.»

Idet jeg avsluttet samtalen, var det som om jeg hørte ordene jeg vet hva du har gjort, men jeg kunne ikke vite om det var virkelig eller ikke.

Kapittel ti

K

oji Genshitsu Sen har forsynt meg med dannelse og importert økologisk te i snart femten år, siden den snøfulle dagen jeg varmet meg i butikken hans. Den dagen jeg ble sytten år, hadde jeg ingen selskap å invitere til.

Jeg var gammel nok til å klare meg alene, mente bestemor på Sola, som ga meg nøkkel og lommepenger og ba meg dra til byen og kjøpe en gave til meg selv.

Istedenfor å kaste meg ut, slik trenden ofte er i Stavanger dersom kunden ikke kjøper noe, bød Koji meg på en kopp te.

Han ba meg fortelle om meg selv, og jeg valgte ut en hendelse fra min barndom på Forus, før jeg flyttet til bestemor, som definerte hvem jeg var og hvor jeg kom fra.

«Vi var rundt ti år, prata engelsk i gata, lekte med He-Man og Transformers på et språk vi hadde lært av Sky Channels DJ Kat og Pat Sharp på Fun Factory. Vi lekte utenfor blokka nede i

VINDEN VED VERDENS ENDE

119

gata, kasta figurene opp i lufta og så dem lande med hjemmelaga fallskjermer av bæreposehjørner og ulltråd. Jeg hadde venner da, to gutter, Morten og Geir, vi kasta figurene høyt og så dem dale sakte ned, som om de kom fra et annet univers for å redde jorden.

Morten kasta høyest, Geir nest, og jeg slet med motorikken, fikk det ikke helt til, men det var gøy allikevel. I ettertid savner jeg den tiden, da jeg ikke bare var alene og trasket ensom gjennom gangene på ungdomsskolen. Men det var mye som ble annerledes etter den dagen.»

«Hva da, Jonas-san? Hva ble annerledes? Mistet du vennene dine?»

«Jeg mistet så mye mer enn det.» Jeg kunne ikke skjønne det. Tankene mine var som en kloakk som glir under bakken og kommer til syne der kloakken åpner seg. Og nå åpnet kloakken seg mer enn den hadde gjort før.

«Morten skulle angripe hele jorden alene og kasta sin Skeletor høyt i været, og vi så det allerede før figuren nådde sitt høyeste punkt. Den landa på terrassen i første etasje.»

«Og så måtte dere klatre inn?»

«Nei, første etasje var så høy at vi ikke kunne nå den. Det var en garasje under. Men en mann kom ut på terrassen og viftet med Skeletor, han viste seg ikke først, men lot figuren spasere på rekkverket før han reiste seg og smilte til oss.»

«Var det en dere kjente?» spurte Koji.

120

R U N E S A LV E S E N

«Nei, vi bodde på et annet byggefelt, lenger oppe i bakken. Vi pleide å leke rundt blokka, for det var mye stein og slikt der, og vi innbilte oss at det var et utenomjordisk landskap.»

Koji snudde seg i stolen sin, som om han visste at noe ubehagelig var på vei.

«Han snakka engelsk, og vi følte oss store da vi kunne svare. Foreldrene våre snakka dårligere engelsk enn oss. Vi var oppfostra på importert tv og importerte leker som skulle forsyne de fremmedspråklige oljearbeiderne med kultur, og lærte oss engelsk før vi begynte på skolen. Vi snakka oxford-engelsk ispedd amerikanske endinger og trodde vi var tospråklige. Hver lørdag starta med fire timer engelsk barne-tv i Fun Factory, og hver søndag starta med reprise av lørdagens program.

Og etter skolen så vi The DJ Kat Show. Vi var språklig forvirra, men fikk full pott på gloseprøvene i engelsktimen. Så vi ble glade da en voksen snakka engelsk til oss.»

«Spurte han om dere ville komme inn?»

«Han spurte om vi ville komme inn. Vi gikk forventningsfulle inn i en hybelleilighet full av unorske, men allikevel kjente klenodier; en falsk peis på veggen, smash-ur, en skål full av Marssjokolade og M&M’s. Vi satte oss på den utslåtte sovesofaen hans og snakka engelsk. Vi fikk sjokolade og måtte fortelle ham hvem vi var, og hvor vi bodde.

Vi gikk på Gausel skole den gang, og han jobba

VINDEN VED VERDENS ENDE

121

rett over gata på den britiske skolen. Vi fortalte ham at vi pleide å stå på høyden ved skolen vår og kaste epler ned mot de britiske elevene som sto i rekker i skoleuniformene sine. Han smilte og sa at det hadde han sett. Vi fikk Shandy Bass, øl blandet med lemonade.»

«Serverte han tiåringer alkohol?»

«Den var ikke så sterk, som lettøl. Men vi ble trøtte og fikk legge oss på sovesofaen og se tv. Jeg sovna og husker at da jeg våkna, sov de andre også, og han sto og lo for seg selv på kjøkkenet.

På nattbordet hadde han et bilde av klassen sin, en typisk britisk klasse med uniformer og påklistrete smil, og en klokke. Jeg prøvde å reise meg, men kroppen var slapp. Jeg var kvalm, gikk mot døra, og han spurte om jeg ikke ville slappe av, men jeg ville ut i frisk luft.»

«Slapp han deg ut?»

«Ja, men jeg lot dem bli igjen. Morten og Geir.

Og vennskapet vårt ble aldri det samme.»

«Hva gjorde han med dere?»

«Jeg vet ikke. Jeg husker bare at vi spiste og drakk og sovnet. Og latteren, den latteren, som ei jente som fniser. Morten kom seg også ut, men ville aldri snakke om det. Vi ble enige om aldri å leke ved blokka, men Geir fortsatte å besøke engelskmannen og snakka ikke lenger med oss.

Etter en stund begynte Morten å bli mer og mer innesluttet. Han snakka ikke lenger med klassekameratene, og kasta ikke lenger epler på de bri-

122

R U N E S A LV E S E N

tiske elevene. Han ble mobbet. Av andre. Av meg.

I sjette klasse ble alle sjetteklassingene samlet i gymsalen, og vi fikk beskjed om Mortens død.

Han hadde hengt seg i trappa.»

«Anata wa Rhino no tawagoto no yona ¯ nioi!» utbrøt Koji.

Jeg begynte å gråte. Tårene føltes som om de hadde festet seg i øyekroken for flere år siden, men nå løsnet de og rant nedover kinnet. Koji la hendene sine på skuldrene mine og masserte meg. Litt etter litt tørket tårene, og jeg reiste meg og takket ham.

«Bli med meg,» sa Koji og førte vei ut i hagen bak kafeen og inn i tehuset som var oppført der.

D

en forenklede teseremonien han gjennomførte for meg, ble som en vekkelse. Jeg deltok i ritualer jeg bare hadde lest om i boken jeg tok i stallen på Forus. Etter tre kopper matcha gråt jeg som en nyfrelst i Karismasenteret og fortalte ham om min historie og mine mørkeste tanker. Om samfunnet som er ødelagt av Statoil og andre utnyttende konsern som plyndrer naturen, og som dreper alt som smaker av lokalhistorie og kulturminner, enten det er i Stavanger eller i SørAmerika. Jeg fortalte ham om min frykt for at barn skulle vokse opp i en verden Statoil hadde strippet for identitet. Jeg fortalte at jeg var redd de skulle bli sugd inn i rugåkeren og utenfor stupet, og at det ikke fantes noe jeg kunne gjøre for

VINDEN VED VERDENS ENDE

123

å redde dem, bortsett fra å sende de voksne over kanten først.

Hele livet er jeg blitt avvist. Først av min egen mor og gjennom fraværet av en far og bestefar, siden av flere mødre i fosterhjem. Men i Koji fant jeg en som, etter å ha lært om mine mørke sider, ikke avviste meg, men tok meg inn og ga meg kunnskap om teseremonien, om tilberedning av te, om ryddighet og viktigheten av å skape ro rundt seg for å ha ro på innsiden. Han bygget på det jeg hadde lært fra boken til den døde jenta og av innhøstingen av teblader på Sola. Året jeg møtte Koji, lærte jeg å leve presentabelt, å kontrollere følelser og atferd. Han lærte meg også å forstå at jeg hadde dette mørket inne i meg, og at det var min jobb å være vokter for mitt eget mørke.

«Mørket ditt vil slippe ut en dag, Jonas-san,» sa han.

«Jeg er redd, redd for å gjøre noe vondt, for å skade noen slik jeg nesten gjorde med Kim. Jeg er redd for å bli en belastning.»

«Den frykten er i seg selv en stor belastning,» sa Koji, «men en belastning du må bære alene.

Det er kanskje verre å bære denne hemmeligheten og frykten alene, enn å slippe løs en liten morder i en by på størrelse med Stavanger?»

Ukritisk i mine tilståelser etter å ha blitt hørt for første gang la jeg livet mitt i hendene til en mann jeg ikke kjente.

124

R U N E S A LV E S E N

«Slik jeg ser det, Jonas-san, vil du en dag måtte velge. Enten avslutter du livet ditt og bevarer respekten, eller du bestemmer deg for å tilfredsstille et minimum av kravene ditt mørke indre medfører.»

O

g nå, høsten 2010, var jeg kommet dit, vinden hadde ført meg til kanten, til verdens ende, og mørket under meg var uendelig. Jeg følte jeg ble kvalt av å stå på den kanten, etter drapene på Ida Marie Steensen, David Arla og Lise Hansen. Jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle stå mot vinden eller la den føre meg over kanten, ned i mørket og det som måtte vente der. Jeg følte ingen anger for det jeg allerede hadde gjort, men jeg skremtes litt av tanken på å skulle fortsette å slippe løs ondskapen jeg hadde holdt i sjakk siden barndommen. Jeg trengte ballast for en slik beslutning, dersom det i det hele tatt ville vise seg å være en bevisst handling å la seg falle utfor stupet.

D

erfor booket jeg flyet tilbake til Sicilia, for å gå litt i mine egne fotspor, for å finne ut av hva som var hendt. Jeg hadde begynt å få en mistanke om at det var en forbindelse mellom det som hendte på Preikestolen og Ida Marie Steensen.

Kunne det tenkes at heller ikke hun var borte, men at hun fulgte etter meg og visste hva jeg hadde gjort, og nå hadde gitt meg et hint om at hun skulle

VINDEN VED VERDENS ENDE

125

ødelegge livet for meg, slik hun tok livet av Særimne? Men hva hadde hun i så fall gjort med David Arla? Hvor var han? Det virket håpløst usannsynlig, men jeg hadde aldri hørt noe mer om henne.

Var hun ført tilbake til Norge? Hvorfor ble aldri jeg, som den siste som var med henne, kontaktet ved begravelsen?

Utenfor vinduet falt bladene røde mot bakken, vinden drepte det sarte japanske treet som var ment å beholde bladene sine hele året. For den naturlige jeger er intet bytte for svakt. Vinden jaget de røde bladene, jeg jaget etter svarene på hvem det var som jaget meg.

En pizzarestaurant ved kaien i Stavanger. Klokken er 13.21. Det regner ikke, sollys slipper gjennom det tykke skylaget over byen. Vang og Walter sitter på hver sin side av en halvspist pizza. De drikker fra hver sin halvliter. De snakker ikke, bare kikker forbi hverandre.

Audun Vang kikker ut gjennom vinduet på torget. Jan Walters blikk går innover i lokalet. De er alene. Servitøren sitter ved en pc. Lav musikk spilles fra en høyttaler over bordet deres.

Mobiltelefonen til Vang ringer. Han svarer kort.

«Vang … Ja?... Hvor mange? … Hvor lenge? …

Selvsagt … Statoil? … Sjekk lommeboka, din idiot …

Ok, se om dere finner den og gi beskjed.»

Han legger mobilen på bordet. Et bilde av to barn lyser opp som bakgrunn. Så forsvinner lyset, og skjermen er svart og reflekterer eierens skjeggete ansikt.

Psykologen ser spørrende på spesialetterforskeren.

«De har funnet en til. En ung mann.»

«Preikestolen?»

«Ja.» «Noen sammenheng?»

«Ikke fastslått ennå, men er det BP, blir dette nummer fire.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

«Men de andre er fra Statoil?»

«Statoil, BP, hva er forskjellen?»

«Han jobber raskt.»

«Hvis det er ham.»

«Klart det er ham.»

Vang kikker overrasket på sin partner. Det er sjelden han opplever Walter fordomsfull.

«Ja,» svarer han og drikker mer øl. «På tide å stramme skruene.»

Klokken 16.45. En leilighet på Kampen. Audun Vang sitter i telefonen ved vinduet. Han knytter den ledige neven. Utenfor, på Misjonsmarka, ser han misjonsstudentene rømme forelesningssalene ved høyskolen.

«Jeg kan ikke ha Hans neste uke, slik er det bare.

Det er jobben.»

Han lytter.

«Du vet jeg ikke ville gitt avkall på ham dersom jeg kunne slippe.»

Han lytter igjen.

«Minst fire nå. Alle i oljeindustrien, tre fra Statoil.

Alle tre fra Statoil har tilsynelatende kastet seg utenfor Preikestolen.»

Vang lytter lenge til personen i den andre enden.

Han nikker anerkjennende flere ganger.

«Takk for at du forstår. Det er det jeg savner mest.

Noen som forstår meg.» Så legger han på, åpner knyttneven og kikker på den lille plastsoldaten som har boret seg inn i huden hans.

Kapittel elleve

S

«

icilia om høsten er fortsatt et behagelig varmt sted,» sa den eldre damen som satt ved siden av meg på flyet fra Hea-

throw.

«Det er det sikkert,» sa jeg og smilte. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde vært der sommeren året før. Selv hadde hun familie der, selv om hun snakket engelsk med perfekt aksent.

«Og vinen,» fortsatte hun, «er bedre om høsten. Den røde fargen passer bedre til høstfargene på trærne og markene, synes du ikke? Og fisken blir bedre jo kaldere sjøen blir, men det vet vel du alt om som kommer fra Norge?»

F

lyet var halvfullt, utvandrete sicilianere på vei hjem, nordeuropeiske pensjonister på jakt etter et bedre klima, en mafiakurér. Hvem vet?

Og Jonas Aa, på vei tilbake til åstedet. Og på vei tilbake til utgangspunktet. Utgangspunktet?

Utgangspunktet for hva? Jeg hadde tatt livet av

VINDEN VED VERDENS ENDE

129

enda et menneske, men jeg var fremdeles ingen seriemorder.

Seriemorder?

Hvor kom disse tankene fra? Jonas Aa, seriemorder? Det var en tøysete tanke.

Jonas Aa var en respektabel beboer i bydelen Gamle Stavanger, Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse, tidligere respektert informasjonsrådgiver i staten Norges viktigste inntektsbringende institusjon, Statoil, en ryddig, rolig person som dyrket sin jazz, sin private teseremoni og harmonien i små haiku-dikt, og den private roen i sin egen bakgård. Jonas Aa elsket barn og brukte mye av sin tid i Kampen barnehage, nettopp fordi han mente at barna representerte alt som var bra i Norge og den vestlige verden. Og det Jonas hadde gjort, var bare et bidrag til å stanse ødeleggelsen av barnas naivitet.

Vel, så hadde Jonas Aa drept mennesker og torturert dyr i sin barndom. Men Jonas Aa var da et produkt av en brokete barndom med fosterfamilier, ukjent opphav og utallige omskiftninger.

Strengt tatt var det jo blitt et menneske av Jonas Aa, med bachelorgrad i journalistikk.

S

å slik jeg så det, hadde hendelsene på Sicilia vært uunngåelige, og jeg var uten anger.

Umiddelbart etter turen til Sicilia hadde jeg interessert meg stadig mer for øya, for katakombene, mafiaen. Jeg hadde googlet og spesialbestilt en

130

R U N E S A LV E S E N

gammel utgave et National Geographic der man hadde gjengitt den kjemiske balsameringsmetoden som gjorde at den lille jenta, den lille, søte jenta i katakombene kunne virke som hun sov, over hundre år etter sin død. Men interessen hadde dødd ut noen måneder etter at jeg kom tilbake til Stavanger. Det som satt igjen som essensen av turen, var drapet på avskummet Ida Marie Steensen. Perfeksjoneringen av drapet i vaskeriet som var, etter det mislykkede forsøket på knausen, blitt planlagt nøye gjennom den påfølgende natten og morgenen. Irritasjonen som fulgte etter hendelsen med den lille gutten på balkongen, som jeg fortsatt ikke skjønte essensen av, hadde bare forsikret at planene ble gjennomført.

O

g under meg ble land til hav til land, til mumlingen fra lydboken Catcher in the Rye på iPoden. * Som paranoiaens forvarsel gled en kald vind gjennom den ellers varme terminalen i Palermo og fortsatte nedover ryggen min da jeg så et spøkelse komme ut av passkontrollen få meter bak meg.

Han var så lik David Arla at jeg nesten vurderte å begynne å tro på gjenferd. Jeg klarte ikke å la være å stirre, men da våre øyne til slutt møttes, var det ingenting i blikket som avslørte at spøkel-

VINDEN VED VERDENS ENDE

131

set gjenkjente meg. Den kalde vinden slapp taket og gled videre gjennom terminalen.

Jeg har det med å tro at jeg gjenkjenner mennesker. Jeg er utrolig dårlig til å se forskjell på folk.

Jeg ringte Koji fra mobilen mens jeg ventet på bagasjen. Han hadde undersøkt angående balsamering av dyr, men det var ingen i Stavanger som oppga offentlig å drive med slikt. Skoene hadde han ikke kontakter nok til å finne ut av.

Heller ikke min venn Jens Flate på patologisk avdeling hadde nyttige innspill til meg. Jeg lyttet til stemmen hans mens åttitallets musikk fikk nytt liv i rommet han befant seg i. Jeg forventet å høre Don Johnson rope Freeze! Miami Vice! når som helst.

«David Arla har fremdeles ikke dukket opp, men det har skjedd noe merkelig,» sa han.

Jeg svarte ikke, men lyttet videre.

«Han har på et eller annet vis forsvunnet fra Folkeregisteret. David Arla sto oppført med adresse på Storhaug, og via det elektroniske pasientjournalsystemet fant jeg i går ut at han har en fortid i psykiatrien, han har vært innlagt flere ganger, har flere episoder med utageringer og vold mot sykepleiere. Men hver gang har han forlatt sykehuset som en ny mann, stabilt medisinert og med virkelighetsnære framtidsutsikter.»

«Hva er så merkelig med det?»

132

R U N E S A LV E S E N

«Det merkelige, Jonas, er at journalen hans ikke lenger finnes i systemet, og navnet hans er fjernet fra Folkeregisteret.»

«Hvordan kan det skje? Har han endret navn?»

«Nei, journalsystemet oppdateres bare mot Folkeregisteret et par ganger i året. Dessuten ville personnummeret hans fremdeles være det samme, og heller ikke det eksisterer lenger.»

Refleksjonen av meg i togvinduet slo meg ut.

Bak meg kunne jeg skimte han jeg for få minutter siden trodde var David Arla, men nå lignet han ikke noe særlig. Jeg svimlet. Jeg kunne føle jorden rotere under føttene mine, uten at jeg husket hvordan jeg som beboer på planeten klarte å henge med. Jeg fortalte Flate at det ikke betydde noe, da jeg ikke lenger ville bruke paret som bakgrunnsstoff for artikkelen jeg skrev, men at jeg ventet med ferdigstillingen til Arla var funnet, av respekt for fakta. Så slapp han å vente på en artikkel som aldri ville bli skrevet.

T

oget inn mot Cefalu føltes annerledes nå da det ikke var fullt av svette turister på vei tilbake til hotellene sine etter å ha besøkt storbyens butikker og severdigheter i førti varmegrader. Det gamle toget skranglet av gårde på skinnene, og fra de åpne vinduene slapp oktobervinden inn som en velkommen blindpassasjer. Utenfor gled de små byene forbi med sine stasjoner og perronger, hus og palmer. Nå og da snirklet toget ut mot

VINDEN VED VERDENS ENDE

133

havet før det igjen beveget seg inn blant bygninger og industri.

Ingen badet i sjøen da toget passerte nær strendene som ved forrige besøk hadde vært fulle av turister og italienere fra fastlandet. Bølgene slo ensomme innover sanden og steinene. Noen få seilbåter duppet i vannet utenfor strendene, ellers var det tydelig at sommersesongen offisielt var over også her, selv om været fortsatt holdt temperaturer som en norsk sommer.

Cefalu var en enda mindre by om høsten.

Leiligheten var derimot en stor treroms, med en liten balkong med utsikt over havet, stranden og promenaden som utenom badesesongen var redusert til en vanlig vei full av tutende, trøtte mopedister og stengte iskremkiosker. Tivoliet vi hadde passert hver kveld, lignet ruinene av romskip og metalliske kjempeblekkspruter. Jeg la meg på sofaen, tok av meg brillene, trakk fram en bok fra sekken min og åpnet en flaske Nero d’Avola huseieren hadde satt igjen som en velkomstgave.

Vinen var lokalprodusert, og smaken minnet meg om bjørnebærene som vokste i hagen til bestemor på Sola. Hun pleide å lage saft av bærene.

N

å vokser det ingenting i hagen til bestemor.

Etter at hun døde, ble huset solgt til en familie fra Østlandet som gravde opp hagen med te-

134

R U N E S A LV E S E N

busker, bærbusker og alt annet og sementerte hele gården. Siden ble det bygget påbygg på påbygg, og huset er ikke lenger til å kjenne igjen. Men et hus er et hus, og det har aldri kostet meg noe å kjøre forbi huset dersom jeg skal til jærstrendene.

Bestemor ble begravd på kirkegården til Sola kirke, og en gang i året setter jeg ned en liten plante og steller tebusken som mirakuløst nok vokser på den trekkfulle kirkegården.

Boken jeg hadde tatt med, var en poetisk studie av Djevelen. I frivers fortalte den om fallet fra status som engel i Guds rike til en evig tilværelse blant misfostrene og de tapte sjelene som befolker helvete.

Utenfor vinduene slo bølgene mot murene nederst i bygningen. I nabohusets kjeller lå det antikke vaskeriet hvor Ida Marie Steensen druknet.

Boken var, i likhet med livet, kjedelig, og jeg sovnet fra den døsende verdenen og drømte om bestemors hage og den trygge flyduren under take-off.

D

en sicilianske morgenen er sløv. Scooterne som kjører hele natten med sine manglende lydpotter, øker i hyppighet sakte, men sikkert, så kommer stemmene med sine hissige utbrudd, hilsener og ivrige forklaringer i gaten under meg.

Solen, som hadde stått høyt på himmelen i flere timer før jeg labbet ned til konditoriet og kjøpte

VINDEN VED VERDENS ENDE

135

frokost, varmet, og termometeret viste i overkant av tjue grader.

Torget var nesten folketomt. Suvenirsjappene stengt for sesongen, likeså halvparten av restaurantene. Men den lille slakterbutikken var åpen.

Jeg kjøpte billig salami, pepperoni og olivenpesto, godt bondesmør og to flasker Nero d’Avola. Deretter gikk jeg til det lille supermarkedet ved togstasjonen og kjøpte vann, brus og noen flasker øl. Hele dagen lot jeg som om jeg var på ferie, og unngikk den snikende mistanken om at det ikke var noen svar å hente på øya.

Mennesker valgte kjærlighet der de kunne finne det. Jeg valgte det motsatte i min jakt på noe å fylle livet med. Ida Marie Steensen hadde tilbudt meg kjærlighet, og jeg hadde bygget opp en avsky som kunne forsvare å drepe henne. Og jeg var totalt likegyldig til det i ettertid. Og nå var jeg på Sicilia igjen for å jakte på noe som kunne definere meg som menneskelig, eller i det minste som noe annet, her hvor jeg regnet med at mørket begynte å vokse ut av tankene mine og kreve å bli satt ut i livet.

Den eneste kjærligheten jeg ønsket meg, tenkte jeg, var en kjærlighet jeg ikke torde produsere av frykt for å skape et monster. Et barn.

Ville et barn kunne elske meg, eller ville det se rett gjennom meg, se meg for hva jeg virkelig var? Dessuten klarte jeg ikke tanken på å skulle leve med et annet voksent menneske.

136

R U N E S A LV E S E N

D

et motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet, sa Simon Wiesenthal, en østerriksk nazist-jeger som selv overlevde holocaust og brukte resten av sitt liv til å oppspore nazistiske krigsforbrytere. Da han mente det ikke var flere nazister å finne, besluttet han å pensjonere seg. Det var i 2003. Han døde i 2005. Han mente det kun var én nazist igjen, den østerrikske SSoffiseren Alois Brunner, som antas å ha ansvaret for hundre og tjueåtte tusen deporterte jøder fra Østerrike, Hellas og Frankrike. Brunner skal ha rømt til Syria ved hjelp av ODESSA, et nettverk av tidligere SS-offiserer som mot slutten av andre verdenskrig bestemte seg for å hjelpe nazister med å rømme fra krigsoppgjøret. Wiesenthal må ha vært en bitter mann. * Jeg oppdaget David Arla for andre gang sittende på huk ved utgangen til det antikke vaskeriet. Og denne gang var det umulig å ta feil. Det var Arla.

«Takk for sist,» sa han.

«Du lever?» spurte jeg, av mangel på noe bedre å si til et gjenferd.

«Jeg er høyst levende.» Han lo hest.

«Men jeg så deg falle fra Preikestolen? Jeg så deg vippe over kanten og ned i avgrunnen.»

Han trakk fram en sigarett fra et eller annet sted bak seg og tente den med en turistlighter med bilder fra øya.

VINDEN VED VERDENS ENDE

137

«Fallet dreper ingen, du dør først når du treffer bakken,» svarte han. «Er du en smule paranoid, Jonas?»

«Paranoid? Jeg tar mine forholdsregler.» Hvordan kan han vite navnet mitt? tenkte jeg. Hadde jeg noen gang brukt mitt eget navn? Det lave taket buet over oss. Saltvannet slo mot den ytre siden av veggen, en strøm av turister spaserte forbi attraksjonen oppe på gatenivå.

Inne i hodet mitt kunne jeg høre lyden av Yo-Yo Ma i andante moderato, en takt litt raskere enn gange. Den usynlige celloen gjorde hele situasjonen om til et scenario fra en italiensk thriller. Og jeg visste ikke om jeg følte meg som offeret eller morderen.

Dette kalles avledning og er en menneskelig svakhet.

«Hvorfor er du her? Jeg mener, akkurat her?

Nå?»

«Jeg tar bilder,» sa han med et påtatt smil og dro fram et kompaktkamera. «Smil,» lo han før han fyrte av en blits så sterk at jeg måtte lukke øynene noen sekunder. Da jeg åpnet dem igjen, var han borte. * Forvirring følger naturlig etter paranoia. Men jeg var allerede paranoid da jeg møtte David Arla igjen første gang. Å møte gjenferdet av et menneske du har tatt livet av, og hvis død har ført

138

R U N E S A LV E S E N

til så mange merkelige hendelser i ditt eget liv, ville vært en skremmende opplevelse for de fleste.

Men å møte et antatt dødt menneske slik som dette, som om ingenting har hendt, bråkjekk og intens som han var, vekket også en annen, dypere frykt i meg. En angst jeg hadde kjent på i store deler av mitt voksne liv.

Min bestemor var schizofren. Men hun hadde det ganske greit så lenge hun tok medisinene sine og syslet med sine enkle oppgaver, som kjøkkenhagen, tebuskene og den forsinkede oppdragelsen av meg. Hun var innlagt på Dale sykehus noen ganger på seksti-, sytti- og åttitallet, men det var korte opphold, og hun fikk stadig ros for at hun klarte seg så bra hjemme. Det gjelder å finne en avledning fra psykosen, sa hun alltid, noe som får deg til å konsentrere deg så mye at alt annet blir ubetydelig.

Bestemor vant over stemmene hun hørte, ofte flere samtidig, ved å klippe plenen med en vanlig saks. Når stemmene, som regel barn som gråt og ba henne om forskjellige tjenester, ble for sterke, la hun seg på kne i hagen og begynte å klippe fra den ene enden til hagen lignet greenen på en golfklubb. Om vinteren strikket hun det eneste hun kunne strikke, som var raggsokker, ofte med avanserte mønstre. Hundrevis av sokker i løpet av vinteren, som hun sendte til fattige barn i regi av Frelsesarmeen.

Hun brukte disse avledningsmetodene og fun-

VINDEN VED VERDENS ENDE

139

gerte derfor greit til helt på slutten av nittitallet.

I 1998, det året jeg flyttet ut fra huset på Sola og til en liten, skitten hybel i Øst-London, byttet hun ut plenklippingen og strikkingen med alkohol, og hun døde en vinterkveld i 1999. Obduksjonen viste at hun døde av en blanding av Klozapin og alkohol.

De fant henne liggende i gangen med skitne knær og en saks i hånden. Hagen utenfor det lille huset hadde det korteste gresset i nabolaget.

B

estemors schizofreni var et godt skjult handikap, og naboene trodde hun til slutt hadde gitt etter for savnet av mannen sin, som skal ha dødd tidlig. Jeg har aldri sett graven hans. Den skal visstnok være fjernet av Sola kommune etter flere år med mislighold. Bestemor hadde heller ingen bilder av ham, bare vage fortellinger om livet deres sammen.

Bestemor var den eneste familien jeg hadde siden jeg mistet min mor bare noen år etter at jeg nesten druknet koreaneren Kim. Mor døde i en front-mot-front-kollisjon med en semitrailer på motorveien. Jeg fikk forklart at hun trolig hadde sovnet bak rattet og derfor havnet over i motsatt kjørebane. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, og valgte apati som løsning, og forholdt meg aldri noe særlig til min mors dødsfall. Jeg var allerede den gang i fosterfamilie, og min mor var av bar-

140

R U N E S A LV E S E N

nevernet blitt redusert til et menneske jeg kun så en dag i uken.

J

eg har aldri lagt noe særlig vekt på paranoiaen min. Som barn av det statoilske forstadssamfunnet på Forus på åttitallet lærte jeg å forvente meg store ting av mitt liv som menneske.

Jeg forventet å vokse opp og underveis få mange av de avanserte lekene jeg så i reklamene på The Sky Channel, jeg forventet å få jobb i oljeindustrien, jeg forventet å få meg et stort hus i forstaden med medfølgende glorete juledekorasjoner og store stasjonsvogner.

Og da BP, British Petroleum, etablerte seg med gratis kino og medfølgende godteri til alle ungene på en hverdag, var alle familietradisjoner og vanlige grenser sprengt. Og ungene på Forus kunne vente seg en god verden. Alt dette for å rekruttere barn til en framtid i oljeindustriens grep.

Schizofreni har ingenting med flere personligheter å gjøre, selv om det ofte blir framstilt slik på film.

Bestemor hørte barnegråt og stemmer som ba henne om hjelp. Hun låste seg inne i lengre perioder av livet, og mot slutten visnet hun bort foran tv-en, mens hun forsøkte å blokkere ut stemmene med alkohol. Hun forlot ikke huset det siste året før den vinterdagen hun forsøkte å vinne tilbake kontrollen over sykdommen med sin gamle mestringsstrategi.

VINDEN VED VERDENS ENDE

141

Det var derfor lett å fortelle bestemor om mine egne opplevelser. Jeg fortalte henne om stemmen jeg hørte rett før jeg fant den døde jenta i stallen ved Forus Travbane. Hun sa at stemmen ikke var ekte, men representerte uorden i livet mitt, og hun ba meg kalle henne Kaos. «Ved å navngi henne,» sa bestemor, «kan du lære å kontrollere henne.» Videre lærte hun meg å finne en avledningsform for å beholde kontrollen når verden falt sammen, og hun kom fram til en strategi som virket for meg.

«Når din egen verden er i kaos,» sa hun, «gjennomfør da en kontrollert handling som strider mot all fornuft. Ved å gjøre noe mot all fornuft utøver du den perfekte kontroll. Slik jeg gjør når jeg klipper gresset med en saks. Det velger jeg å gjøre selv om gressklipperen står i skjulet. Handlingen er min egen, og den overstyrer alle mine andre tanker. Og da vil du igjen føle kontroll.»

Jeg nikket.

«Og hold noe høyere enn livet. Finn noe du elsker høyere enn deg selv, og forestill deg at alt du gjør, det gjør du for dette som du elsker.»

Jeg hørte aldri noe til Kaos igjen, bortsett fra i noen situasjoner hvor jeg fikk en tanke som jeg lurte på om var min egen. Men rådene til bestemor var gode, samtidig som samtalene med henne bygget opp en vedvarende angst for selv å ha arvet disposisjonen til schizofreni fra henne. Derfor brukte jeg teknikkene hennes forebyggende,

142

R U N E S A LV E S E N

slik at jeg ville være forberedt dersom Kaos en dag vendte tilbake. Jeg valgte min strategi. Jeg valgte å ødelegge noe vakkert. Alle mine alarmer ble utløst av stress, men når jeg hadde gjennomført ødeleggelsen, følte jeg meg rolig, jeg følte at jeg alene var sjefen i mitt liv. Det ga meg en enorm følelse av makt. Og den følelsen har, som et rusmiddel, gjort meg avhengig.

Samtidig lærte jeg meg selv å holde verdens barn hevet over mitt eget liv, og, lik Holden Caulfield i Catcher in the Rye, gjorde jeg meg selv til deres beskytter.

J

eg var følelsesmessig forberedt da jeg igjen traff David Arla i katakombene i Palermo. Vi sto i kø for å beskue det lille liket i glasskisten, hendene i lommene.

«Hvorfor kom du tilbake hit?» spurte han, som om han kjente meg og vi var de eneste menneskene i den folketrange, underjordiske gangen.

Hvordan kunne han vite at jeg hadde vært her før?

«Du kjenner ikke meg. Du er bare en jeg hjalp med å dø,» svarte jeg og kikket rundt meg, forvirret av mitt eget svar.

«Du drepte meg for din egen skyld. Du fant en svak person og ga etter for latskapen. Du er ikke mann nok til å drepe noen som kan slå tilbake. Du er en pyse, Jonas Aa.» Han knipset et bilde, uten blits denne gangen.

VINDEN VED VERDENS ENDE

143

«Det er ikke tillatt å ta bilder her inne,» sa jeg og pekte på skiltet ved siden av oss.

Han trakk på skuldrene. «Hva skal du gjøre, drepe meg?» sa han.

Mannen hadde dødd og gjenoppstått som en klisjé.

«Hvorfor dreper du folk, Jonas Aa?» «Jeg har ikke drept noen.»

«Ida Marie Steensen? Du drepte jo henne her på øya etter at hun hadde anmeldt deg for å ha forsøkt å lokke et lite barn i døden fra en terrasse?

Meg, David Arla, og Lise Hansen. Du er syk, Jonas Aa. Som din bestemor, som din sinnssyke bestemor.»

«Hvordan kan jeg ha drept deg? Du står jo her?»

Over oss hang tusenvis av døde mennesker med sine åpne munner og inntørka lemmer. Det eneste som slo mot meg i det tørre, luktfrie rommet, var stanken av lakris fra munnen til gjenferdet til David Arla. Tankene mine gikk mot teknikeren til Jens Flate som alltid tygget lakris under obduksjonene. Jeg ristet på hodet, som for å riste bort tanken.

Arla løftet kameraet og knipset et bilde, og igjen ble jeg blendet, men denne gangen åpnet jeg øynene og så ham småløpe bortover korridoren.

Jeg satte etter og tok ham igjen der han forsøkte å gli inn sammen med en gjeng japanske turister som heller ikke hadde fått med seg fo-

R U N E S A LV E S E N

toforbudet. Du ville hatt mer hell med å forsøke å blande deg inn med daudingene langs veggen, tenkte jeg, men sa ingenting. Isteden la jeg armen over skulderen hans og kjente kroppsvarmen mot hånden min. Da en av japanerne henvendte seg til Arla og, på dårlig engelsk, spurte om han kunne ta et bilde av dem foran en stakkars munk som hadde dødd for fire hundre år siden, skjønte jeg at Arla var i live og ikke noe jeg innbilte meg.

Vi tok følge opp den bratte trappen. Vi snakket ikke, men hver gang jeg så på ham, flirte han av meg. Ute på gaten skinte solen, og hodet mitt verket som om hundre tanker prøvde å etablere seg samtidig, og da David Arla snudde ryggen til, la jeg på sprang ned mot Palermos travle sentrum, livredd for spøkelset av Arla og alle tankene det utløste.

Kapittel tolv

J

enta i katakombene fikk meg til å tenke på lille Hans i barnehagen. Den lille gutten som hang over gjerdet og ventet på faren sin hver dag. Jeg hadde aldri sett faren, de gangene jeg hadde jobbet i barnehagen, var det moren som hentet ham, men slik han pratet med de andre guttene, var det tydelig at han hadde en far som var veldig glad i ham. Hans var min favoritt blant alle de vakre barna på Kampen. Det forsterket følelsen min for den lille jenta som stadig lå like vakker i kisten med glasslokk. Hun fortjente bedre enn å ligge til beskuelse for alle turistene, nesten hundre år etter sin fars bortgang.

H

va var det med Sicilia som fikk meg til å tro at jeg ville finne svar her?

Og hvis David Arla var i live og var her, hva faen var det da som foregikk? Det kunne ikke være tilfeldig. Og dersom David Arla var her, men

146

R U N E S A LV E S E N

ikke sto bak de spesielle pakkene jeg fikk levert hjemme, hvem faen var det da, og hva foretok de seg mens jeg var her? Hvorfor var alle mot meg?

Temmet jeg kaoset rundt meg ved å drepe andre mennesker? Ødela jeg noe vakkert ved å drepe mennesker? Hvorfor ikke bare skjære opp et maleri, oversvømme et bibliotek, knekke en blomst?

Det ble for mange spørsmål, så jeg begrenset det hele til ett: hva i helvete gjorde jeg egentlig på Sicilia?

Lukten av kanel i cappuccinoen gjorde meg kvalm. Jeg slo den ut og ba om en espresso, som jeg fikk i en liten, rød kopp med gullkant og et lite gullemaljert håndtak. En antikvitet, mest sannsynlig. Jeg drakk espressoen, knuste den vakre koppen under hælen min og forlot bordet med pengene stukket inn under menyen.

S

pørsmålet jeg selvsagt egentlig burde stilt, var hva i helvete David Arla gjorde på Sicilia, men jeg var for opptatt av å finne en liten mulighet for å fortrenge det faktum at jeg hadde drept mennesker med kaldt blod. Jeg angret ikke på at jeg hadde drept Lise Hansen og muligens også David Arla. Det jeg derimot angret på, var at noen hadde fått med seg hva som skjedde og nå truet hele mest-

VINDEN VED VERDENS ENDE

147

ringsstrategien min, og jeg hadde ikke tenkt å gi etter for psykosesymptomene ennå. Såpass hadde jeg lært av bestemoren min. Dessuten var jeg ikke schizofren. Det var ikke jeg som var syk. Noen andre måtte være det. Hvorfor? Den sykes enkle logikk, spøkte jeg med meg selv, men jeg kunne egentlig ikke komme på en bedre grunn.

J

eg ringte min eneste venn, Koji.

Jeg burde ikke gjort det, men jeg ringte Koji fra en telefonkiosk og lyttet til lydene i den lille tebutikken hans før han renset halsen med et nesten feminint kremt og sa: «Te for penger, perler for svin, vær så god.»

Jeg holdt pusten. Jeg lot alle tankene gli ut av hodet mitt mens jeg stirret inn i den tomme gaten utenfor fortauskafeen.

«Koji,» sa jeg.

«Jonas-san,» svarte han. «Har du det bra?»

«Ja,» sa jeg, og det kilte i magen min fordi det var sant.

«Koji,» gjentok jeg. «Jeg er en morder.»

Koji svarte ikke. Lyden telefonen spyttet ut, var pur bakgrunnsstøy. Som om erkjennelsen min ikke hadde funnet sted. Forvirret hvisket jeg navnet hans. «Koji?»

«Har du nok te?»

«Ja,» svarte jeg.

«Er du alene?»

148

R U N E S A LV E S E N

«Nei.» Igjen ble stemmen hans erstattet av bakgrunnsstøy. Som om den ble visket ut av verden og etterlot seg tomhet, en tomhet som ikke hører hjemme i en internasjonal telefonsamtale.

Så, like plutselig som den forsvant, kom den tilbake, med en mekanisk klang, som om vi kommuniserte via blikkbokser og en hyssing som strakk seg tvers gjennom Europa.

«Kom hjem, Jonas, så finner vi ut av dette.»

«Nå? Jeg er ikke ferdig med ferien.»

«Du er ikke der på ferie, Jonas. Du har funnet ut det du dro for å få klarhet i. Kom hjem nå, så finner vi ut av resten før politiet blander seg, og alt blir mer komplisert.» Stemmen hans hørtes forvridd og annerledes ut. Som en robot. Jeg tenkte på Transformers, min barndoms leker som vi lærte om gjennom reklamene på Sky Channel.

«Kom hjem,» gjentok jeg, som om min erkjennelse av å være en morder hadde tatt fra meg retten til et hjem.

«Og det er en ting til,» sa jeg etter sekunder i taushet. «Jeg har truffet på David Arla.» Det burde kommet som et sjokk på Koji.

Men det gjorde det ikke. Denne merkelige, mekaniske Koji svarte: «Jeg vet det. Han var innom butikken min.» «Åh?»

VINDEN VED VERDENS ENDE

149

«Kommer du?»

«Jeg kommer.» * Flyet mitt hjem gikk allerede neste dag, så jeg unnlot å booke om. Isteden fant jeg tid til en liten tur innom cappuccinerklosteret. Jeg følte meg som besatt av døden og ville se om jeg kunne se på katakombene med nye øyne.

O

ver innsiden av inngangen står cappuccinermunken som startet denne måten å gravlegge mennesker på i 1599. Han henger over trappen og ser ut som om han kom til denne planeten for å være akkurat der. Jeg jaget gjennom gangene til jeg kom til barnekrypten. Småbarn lå fortsatt i sine åpne kister eller satt dandert på stoler, som dukker som ikke døde for to hundre år siden, men er i et barns teselskap. Klærne intakte hos noen, hos andre er kroppene råtnet bort og kistene inneholder tørr halm, små hodeskaller og en sko som en gang gikk i gatene i denne byen mens den lille tilhørende hånden holdt en voksen for ikke å falle på det ujevne underlaget. Og så så jeg henne, hun så ut som om hun sov selv om hun døde i 1901, to år gammel. Øynene lukket, det brune håret fremdeles bundet sammen med en gul sløyfe.

Røntgenbilder har vist at organene hennes er mer eller mindre intakte.

150

R U N E S A LV E S E N

Hennes far, leste jeg i en brosjyre jeg fikk ved inngangen, var så lei seg da hun døde at han fikk en utstopper og balsamerer ved navn Alfredo Salasia til å bevare henne for ettertiden. Salasia erstattet blodet hennes med en blanding av formalin for å drepe bakterier, alkohol for å tørke kroppen, glyserin for å forhindre at hun tørket helt ut, salisylsyre for å drepe sopp, og viktigst, zinksalter for å bevare mykheten i kroppen.

Dette kjente jeg allerede til fra National Geographic.

Hun var vakker slik bare en levende toåring burde være. Jeg sto alene og betraktet henne gjennom glasslokket i kisten hennes og tenkte at hun må ha opplevd mye kjærlighet av en far som gikk så langt som dette for å bevare henne etter hennes død. Jeg tenkte på Hans. Jeg tenkte på jenta i min barndoms stall. Jeg tenkte på meg selv. Jeg kjente tårene presse seg fram. Jeg tørket dem diskret bort og betraktet henne gjennom glasset.

Døden, tenkte jeg, er ikke så stygg. Men jeg trodde det ikke, jeg fant ingen trøst i det. Og der og da ga jeg meg over til de mørke kreftene jeg hadde slåss mot hele livet. Hun skulle vært mitt barn. Jeg skulle gitt henne et verdig liv. Jeg skulle gitt henne kjærlighet, og hun ville sluppet å ligge i evigheter som en turistattraksjon.

VINDEN VED VERDENS ENDE

151

* Det var blitt vinter. Jeg steg ut av taxien, vridde om nøkkelen og tok et skritt inn i det ukjente.

Under innflygingen over Lysefjorden, Preikestolen og det statoilske høysetet ved Forus Travbane, årsaken til så mange selvmord i jappetiden, begynte fremmedgjøringen å gjøre seg gjeldende.

Jeg fant ingen trøst i de lange sandstrendene jeg så under meg, jeg gjenkjente ikke følelsene fjordene og det jærske lavlandet vanligvis vekket i meg, jeg fant ingen ro i rødvinen jeg hadde spart etter flymaten.

Verden var et annet sted nå enn da jeg dro.

Erkjennelsen av dine mørke sider gjør deg ikke nødvendigvis til et bedre menneske, men erkjennelsen gjør det klarere for deg selv hvem du er, og hva du kan forvente deg av livet som kommer.

J

eg la meg ned i sofaen og sov i to døgn. Da jeg våknet, var jeg fortsatt en morder. Og jeg var fremdeles livredd for følgene av min egen erkjennelse.

DEL TO

Kapittel tretten

T

«

een er blitt bitter.»

Koji Genshitsu Sen beklaget seg, mer av japansk etikette enn av dårlig samvittighet, for at han hadde bedt meg komme hjem tidlig. Jeg unngikk å fortelle ham at jeg ikke hadde forlatt Sicilia tidligere enn planlagt, mer av norsk ignoranse enn for å la ham tro han hadde ødelagt ferien min.

«Dine mord er et viktig steg i livet ditt som en person infisert av mørke,» hørte jeg ham si gjennom min bankende hodepine, «og dersom du vil forsøke å gjenvinne kontroll over situasjonen, nytter det ikke å vente til du blir manipulert av de mørke kreftene som tar bolig i deg.» Leppene med den tynne barten hans beveget seg, men det virket ikke som om de var i takt med ordene som kom ut. Jeg lukket øynene og kjente en dunkende smerte, som hammerslag mot bakhodet mitt.

Koji åpnet munnen, lukket den. Snikksnakk, tenkte jeg.

156

R U N E S A LV E S E N

«Men det er det merkelige,» sa jeg. «Jeg vet jeg har et mørkt sinn, det har jeg alltid vært klar over, men jeg er usikker på om jeg synes jeg er en ond person,» svarte jeg og kikket ut av vinduet i sjappa hans. Julehandelen var i gang, og gatene var dekorert med hengelamper og overdimensjonert julepynt.

«Tro meg, Jonas-san, du har et meget mørkt sinn, men det gjør deg ikke nødvendigvis til et ondt menneske.» Jeg så refleksjonen hans i vinduet, øynene hans virket triste, blanke. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd han var ruset.

Utenfor gikk to kommunearbeidere i skytteltrafikk mellom en stall full av høy og en lastebil hvor rekvisittene til byens stolte juleutstilling sto stablet sammen med annen julepynt. Den ene, en tjukk mann med fett hår og en ustelt bart, bar på en babyjesus mens han smattet på stumpen av en rullings. Røyken han puffet ut gjennom munnviken, la seg som en mørk sky rundt hodet til Jesus.

«Hvordan vil du at framtiden din skal se ut, Jonas-san?»

Stillhet er en dyd. Jeg dyrket den.

«Du har et sterkt sinn, Jonas-san, problemet er bare at sinnet ditt fungerer best innenfor en viss struktur, og nå har du utvidet den strukturen du hadde i hverdagen din, og derfor er også konsekvensene blitt mer alvorlige.» Mine egne tanker kom ut gjennom munnen hans.

«Hva?»

VINDEN VED VERDENS ENDE

157

«Du er den du alltid har vært, Jonas. Du gjør det samme som du alltid har gjort. Du lærte av din bestemor å ødelegge noe vakkert for å styre symptomene dine? Det gjør du fortsatt. Problemet er at der du før ødela noe som bare du visste om og bare du hadde et forhold til, verdiløs nips, noens vakre blomsterbed, malerier, en terrier, ødelegger du nå noe som har kollektiv verdi, nemlig et menneskeliv. Du må definere strukturen i livet ditt på nytt før kaoset gjør det for deg.»

Jesus lå i høyet under skråtaket i krybben.

Jomfru Maria måtte bæres av begge kommunearbeiderne. Skjørtet var slitt, malingen flasset av flere steder. En utslitt frille med en bastard.

«Hvem vil du være, Jonas Aa?» «Kan jeg velge, vil jeg være Gud …» Spøken minnet meg på den hese stemmen til mannen som kalte seg Gud og ba meg ringe ham straks jeg kom tilbake til Stavanger.

«Dette er seriøst. Det virker som om du allerede har definert deg selv som et monster, Jonassan. Det virker som om du ikke gir deg selv en sjanse til å definere deg selv som et godt menneske. Med tung bagasje.»

«Jeg …» Jeg hadde ingenting å si. Tankene svirret i hodet mitt, men jeg klarte ikke forme ord som ville tilfredsstille Koji.

«Du må vite. Du må bestemme.»

«Jeg er redd, Koji. Jeg er redd for å drepe igjen, og jeg er redd for å bli som bestemor, jeg er redd

158

R U N E S A LV E S E N

for å bli en grønnsak, jeg er redd for å bli sperret inne, jeg er redd for å måtte tilbringe resten av livet i fengsel eller en institusjon, jeg er redd for å bli stemplet som Djevelen.»

«Hva? Djevelen?»

«Ja, det var en gammel mann som … ingenting» «Den gamle mannen som luktet som om han hadde hele munnen fullt av råttent kjøtt? Han var her og spurte etter deg. Rett før David Arla var her og spurte etter deg. Slike folk burde ikke spørre etter deg her, du vet at det finnes flere sider av mitt forretningsliv.»

«Hvordan vet du at han som var her, var David Arla?»

Koji så brydd ut, men nølte ikke. «Han ga meg dette,» sa han og ga meg et lite visittkort. Det var tomt foruten et navn, David Arla, og et nummer han kunne nås på.

«Men fortalte du ham hvor jeg var?»

«Nei, selvsagt ikke. Jeg vet jo om dine mørke eventyr. Og jeg er din venn uansett hvilken side du velger.»

Jeg snudde kortet, og der sto det, skrevet med skjelvende frihånd: Jeg så deg. Så du meg? Det samme som SMS-en jeg fikk den dagen det sto om selvmordet i Stavanger Aftenblad. Det var tydelig at det ikke var skrevet av Arla, for jeg visste jo at han hadde sett meg, dessuten så det ikke ut som hans skrift. Han skrev en instruksjon om hva som

VINDEN VED VERDENS ENDE

159

skulle gjøres med filmen jeg skulle ta opp av selvmordet, hvordan den skulle sendes på e-post til en av hans venner som hadde en bisarr interesse for slike ting. Jeg gjorde aldri det. Ødeleggelsen av Lise Hansen var mitt verk alene.

Jeg visste nå hvem jeg selv var, men det var tydelig at jeg ikke hadde kommet lenger i å definere hvem det var som var ute etter å ta meg.

Men nå som jeg var klar over at David Arla levde, var det sannsynlig at han hadde noe med det hele å gjøre. Men hvor faen var han? Ifølge Folkeregisteret eksisterte han ikke og hadde heller aldri eksistert.

«Hvorfor gikk du fra ødeleggelse av vakre gjenstander til ødeleggelse av vakre mennesker?

Trengte du kontakt med noen, men klarte ikke gjøre noe med det?» spurte Koji og skjenket meg rykende grønn te og serverte sjokolade fra Sjokoladepiken, en lokal fabrikk. Det søte tilskuddet tydet på at teen ville være sterk og bitter. Det passet meg fint.

«Jeg dreper fordi jeg hater mennesker som tar det vakre som eksisterer rundt oss, for gitt. Jeg dreper ikke fordi jeg har visse sosiale behov, Koji.

Jeg dreper fordi jeg hater mennesker. Mennesker som kan ta fra meg mine eneste venner. Jeg ser den engelske læreren som tok fra meg Geir og Morten hver gang jeg tar livet av noen, og det går en følelse av hevn gjennom meg. En stund etter dette føles det som om jeg bidrar med noe,

160

R U N E S A LV E S E N

gir verden noe tilbake, eller redder en del av den fra å bli ødelagt av oljeindustrien.»

Kojis lepper beveget seg ikke, men han spyttet ut ordene allikevel: «Tull og tøys.»

«Jeg dreper for barna. For barna jeg aldri vil få, og aldri fikk være.»

«Fikk du aldri være et barn?»

«Jeg fikk aldri være et barn i fred.»

Og det som skjedde, var at jeg brast i gråt.

Jonas Aa gråt som et lite barn, og ingen la en trøstende arm rundt meg.

«Da Morten hengte seg i trappen, snakket jeg med Geir om å gå til politiet. Det måtte ha noe med den bisarre opplevelsen i blokka å gjøre. Vi ble dopet, og hvem vet hva som hendte oss, men på vei til politikammeret falt vi sammen. Vi ble redde for å røre i noe vi hadde lagt lokk på. Vi ble redde for å slippe ut spøkelser vi hadde stengt inne på loftet og glemt. Vi visste at noe hadde hendt som aldri bør hende, men vi husket ingenting, og jeg husker fortsatt ingenting. Det eneste jeg husker, er en endring i meg. Som om jeg våknet, og i en døs gikk jeg fra følelsene mine i leiligheten. Da jeg forlot de andre der, forlot jeg også for alltid min egen samvittighet, og med samvittigheten fulgte også resten av meg. Så ble jeg et skall, og for å føle noe igjen, dreper jeg. Når jeg dreper mennesker som tar biter av framtiden fra barna, slik de ansatte i oljenæringen gjør, da føler jeg en kort stund tilfredsstillelse.

VINDEN VED VERDENS ENDE

161

Jeg fikk aldri være i fred. Jeg vil hjelpe dem jeg kan. Jeg vil stå på kanten av verdens ende når barna kommer blåsende med vinden. Jeg vil fange dem og la det skumle som forfølger dem, blåse videre, over kanten.»

«Og det skumle som forfølger dem, er ikke deg, men de som skaffer Norge en økonomisk sikker framtid? Du snakker virkelig som en syk jævel, Jonas. Det skremmer meg. Hva er det Statoil og de andre oljeselskapene tar fra barna?»

Jeg sukket. «Frihet. Oljeselskapene gjør barna avhengige av oljejaktens destruktive makt, slik at de aksepterer at den vakre verden de kunne fått, blir ødelagt til fordel for penger. De lærer barna aksept og ignoranse. Barna læres opp til apati.»

Teen var bitter. Sjokoladen var mørk og søt på en gang. Den søte smaken gjorde det lettere å svelge teen. Utenfor var den hellige familien på plass i stallen sammen med et levende esel. Kommunearbeiderne var borte nå.

På fortauet kunne jeg se prikkene av regn som tørket på brostein. Det var snart jul i Stavanger.

Koji snakket fremdeles da jeg kikket på speilbildet hans i vinduet. Leppene hans formet ordene nå. «Hva tror du at du er? Hva kan du finne på som kan rettferdiggjøre det du har gjort?»

«Jeg tror jeg er schizofren, slik som bestemor.»

«Du er ikke schizofren, Jonas. Schizofrene

162

R U N E S A LV E S E N

mennesker går ikke rundt og dreper andre mennesker. Schizofrene mennesker har mer enn nok med seg selv. Du skuffer meg, Jonas. Du kaster en skygge over en gruppe syke mennesker, inkludert din egen bestemor som oppdro deg og lærte deg den lille strukturen du har i livet, for å ta ansvaret for dine egne handlinger bort fra dine egne skuldre. Gå hjem, Jonas, gå hjem og les om schizofreni og psykopati på nettet. Og så kan du forsøke å definere hvem du er.»

Frykten som hindret meg fra å svare, var ikke for Kojis reaksjon, men min egen. I speilbildet fortsatte Kojis munn å bevege seg og forme ord, men det kom ingen lyd bak meg da jeg forlot butikken.

J

eg ringte Gud fra en telefonkiosk på kaien.

Jeg vet ikke hvor gjennomtenkt det var ikke å bruke mobilen, men noe ubeskrivelig lokket meg mot telefonkiosken da jeg skulle ringe den gamle skrullingen. Jeg slo nummeret jeg hadde fått. Som antatt var det til en sykehusavdeling.

«Jeg skulle gjerne snakke med en jeg tror er innlagt hos dere,» stotret jeg fram til sykepleieren som tok telefonen og på gebrokkent norsk presenterte seg som Lyla, sykeleier.

«Hva heter pasienten?» spurte hun.

«Eh, det er en gammel mann.»

«Jeg må nok ha et navn for å kunne finne ham, om han i det hele tatt er innlagt her. Vi har

VINDEN VED VERDENS ENDE

163

flere gamle menn her. Dette er en alderspsykiatrisk avdeling,» sa Lyla, sykepleier.

«Gud.» «Unnskyld?»

«Han kaller seg Gud,» sa jeg, mens jeg kikket flau rundt meg. Kaien var tom foruten måkene, taxisjåførene som ventet på hurtigbåten fra Bergen, og noen få turister som hadde kjøpt reklamen om øyhopping i Ryfylke. De kunne like gjerne hoppet mellom steinene som ligger spredt på et jorde på Jæren. Hvor mye vi enn ønsker det, er ikke en gruppe småøyer på Vestlandet det samme som Middelhavet.

«Gud? Vi har flere demente her som hevder de er Gud,» svarte Lyla.

«Denne mannen heter nok Gud,» dristet jeg meg til.

Jeg kunne høre hun nølte et øyeblikk, men stemmen min vekker ikke mistenksomhet, det er en av mine store fordeler. Den virker like uskyldig som utseendet mitt. Folk, spesielt damer, pleier å hjelpe meg.

«Har du anledning til å søke opp alle sykehusets pasienter på journalsystemet ditt?»

«Ja, men bare navn og avdeling. Men jeg har egentlig ikke lov. Taushetsplikt, vet du.»

«Det vet jeg ikke, Lyla, og det jeg ikke vet, har ikke du vondt av.» Jeg lo forsiktig, så spurte jeg direkte. «Kan du søke opp Gud i journalsystemet og se om han er innlagt ved en annen avdeling.

164

R U N E S A LV E S E N

Jeg er naboen hans, og katten jamrer hele natten. Jeg tror ikke den har mer mat.»

«Vent litt, så skal jeg se.»

Jeg kunne høre at hun trykket ned tastene i tastaturet. Noen i bakgrunnen kom inn en dør og ga en rask, nøytral beskjed som ikke skulle plukkes opp av meg, så smalt det i døren igjen. Så var hun der igjen. «Jeg tror kanskje jeg fant ham. Det ligger en eldre mann i systemet som heter Gudjonsson. Men han ligger ikke her på psykiatrisk klinikk, han ligger på hjerteavdelingen. Han har ingen pårørende registrert. Hva var det du sa du het?»

«Tusen takk skal du ha,» sa jeg og la på.

Gudjonsson? Det var verdt et forsøk, hvis det kunne hjelpe meg å finne ut hva faen det var som foregikk.

S

ykehuset var fullt av de vanlige likbleke, tynne mennene som ikke lenger gjorde et forsøk på å se presentable ut. Damer med stram lukt av urin, og sminke som skulle skjule den fargeløse huden, haltet rundt på jakt etter ukeblad.

Og unge mennesker i morgenkåpe, med pølse fra kiosken i hånden og pulesveis. I kiosken glodde de på alle bøkene de aldri ville lese, men som de her og nå mente kunne få tiden til å gå mellom landskampen og favorittserien.

Og så satt de der også, ingeniørene, i dyre fritidsklær. Håret ser nyklippet ut, de er rene rundt

VINDEN VED VERDENS ENDE

165

ørene, har egne, rene klær og leter gjennom bladhyllene etter Teknisk Ukeblad. De har barbert seg, ryddet nattbordet sitt og spaserer rundt i gangene for å holde systemet i gang og drømme om risikoanalysene og de seismiske tolkningene de skal utføre som vil øke verdien av Oljefondet.

Direktørene og oljeselskapets høysete er også representert i foajeen ved sykehuset. De ligger med sine hvite skjorter og slips under sykehusets blå pasientskjorter. De hilser høflig på sine medpasienter og snakker høyt og tydelig på et stavangersk som egentlig døde ut etter krigen. De er ikke vanlige siddiser, de er übersiddiser med bosted på Eiganes, Madla og de finere bydelene i Sandnes. Stavanger Universitetssjukehus har sitt eget vekterselskap, og jeg tar meg i å lure på om det er fordi det er så mange rike mennesker her.

Opp heisen, ut døren, gjennom gangene, forbi traller med mat, portører med senger, mødre med babyer som i ammetåka gikk av i feil etasje.

Medisinsk hjerteavdeling, subakutt enhet.

Og innenfor de store dørene strekker gangene seg med senger på hver side, disse korridorpasientene Aftenbladet elsker å skrive om hver gang en frue fra Eiganes har havnet på sykehuset med hjertet omringet av baconfett og klaget på at det ikke finnes rom for bedre sykehusutbygging i det statoilske samfunn. Det er fire rom langs ytterveggen, to for menn og ett for kvinner. Jeg kikker inn på de fire sengene på det første for menn,

R U N E S A LV E S E N

men finner ingen der. På det andre sitter tre eldre menn i morgenkåpe og følger med på en nyhetssending.

«Unnskyld meg, vet dere om det ligger en Gudjonsson her?» spurte jeg.

Den ene snudde seg, «Det er jeg som er Gudjonsson.» Det var ikke Gud. Smilende sa jeg «Beklager, feil mann,» og forlot avdelingen. På veien ut sendte jeg en kaffetralle nedover gangen og hørte den krasje med en eldre dame som ropte «Herrejesus» idet døren bak meg smalt igjen.

Kapittel fjorten

U

kene forsvant i glemmeboken. Vintersolen lyste opp fasadene, forsterket av det tyngste snøfallet i Stavanger på tretti år.

De grimme glass- og stålbygningene preget fasadene rundt den gamle kongsgården og domkirken. Der det tidligere sto ærverdige murbygg som huset bank, postvesen og fengsel, kom det etter at oljeinntektene begynte å renne inn, kasser av stål og glass som huset butikkkjeder og sjelløse barer.

Pengene på kontoen begynte så smått å ta slutt. Jeg burde bedt om en større sluttpakke. Jeg labbet gjennom snøen over torget og forbannet at så mye av det gamle i Stavanger var borte.

Sjef for Statspolitiet under andre verdenskrig, torturisten Hans Jacob Skaar-Pedersen, satt i varetekt i fengselet på torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Fengselet på Torget var også det eneste den legendariske røveren Gjest Baardsen aldri klarte å rømme fra da han satt der. Nå er det borte, og den kalde

168

R U N E S A LV E S E N

vinden blåser over Alexander Kiellands og Sigbjørn Obstfelders gamle skole uten motstand.

D

agene tilbrakte jeg i barnehagen med Hans og de andre ungene.

Vinter var eventyrstund, og jeg leste om troll og røvere hver dag. Jeg fikk tilbud om fast jobb og vurderte sterkt å ta den. Til slutt valgte jeg bort muligheten på grunn av frykt for at noen av mine mørkere tanker ville involvere barna, dersom jeg begynte å se på barnehagearbeidet som en plikt snarere enn noe jeg ønsket. Mange onde mennesker kopierer det som blir gjort mot dem i barndommen, og tar igjen på andre barn. Dette var min største frykt, og selv om jeg av hele mitt hjerte ønsket å være normal og jobbe i barnehagen hver dag, kunne jeg ikke utsette barna for dette.

Jeg var lykkelig i barnehagen. Jeg var populær, hadde mange små venner. Og jeg gjorde en god jobb med Hans og de andre. Dette reflekterte jeg over mens jeg sparket en hard snøball fra torgtrappene og opp Kleivå og videre helt til den løste seg opp ved Kampen barnehage.

Jeg åpnet porten, og den første som møtte meg var, som vanlig, Hans. Han la armene rundt begge lårene mine og klemte til. Jeg løftet ham opp og bar ham, som en sekk ved, inn i avdelingen.

«Eventyr, eventyr,» ropte Hans og vennene,

VINDEN VED VERDENS ENDE

169

og selv om de andre ansatte ikke satte helt pris på at jeg leste eventyr mens ungene spiste frokost, ga dette dem kaffepausen de sårt trengte i tidlige vintermorgener, og jeg slapp unna med det.

Men Hans, som vanligvis var en glad gutt, om enn noe roligere enn mange av sine jevnaldrende, virket mer fraværende i dag. Han satte seg på fanget mitt da vi leste om Espen Askeladd som kappåt med trollet, og etterpå ble han borte.

Jeg lette etter ham, men han var borte.

De andre assistentene drakk kaffe i kjøkkenhjørnet.

«Hva er det med Hans i dag?» spurte jeg, og de ristet på hodet.

«Han har vært slik i det siste, litt fraværende,» svarte en ung førskolelærer med veldig langt hår og for mye sminke. «Helt siden du dro på ferie, har han liksom ikke trivdes like godt i barnehagen. Moren sier han ikke har sett faren på en stund.»

«Har faren noen gang hentet ham? Jeg mener, jeg har aldri sett ham her.» Jeg tok meg en kopp kaffe for å gli inn blant de andre voksne.

«Han pleide å hente Hans tidligere. Men etter at de ble separert og hun flyttet ut, har han ikke vært her så mye. De deler på omsorgen, tror jeg, men han er mye opptatt med jobb. Hans sier han er fjellklatrer, han tar visst Hans med seg til slike innendørs klatrevegger. Han er politi, ser litt sliten ut, kan du si.»

170

R U N E S A LV E S E N

Hans, viste det seg, satt ute i snøen ved en snømann han hadde laget. Han hadde ikke votter på, og fingrene var blå. Snømannen var nesten like stor som Hans selv, og nå satt han ved siden av den og frøs.

«Hei, Hans,» ropte jeg. «Blir du ikke kald?»

«Snøen skal gjøre deg kald,» sa han.

Jeg ga ham vottene mine og satte meg ned ved siden av ham. «Er det faren din?» spurte jeg, og han nikket. «Han er veldig fin,» sa jeg, «men det er noe som mangler.»

Hans fattet interesse. «Hva da?» spurte han nysgjerrig.

«Du,» sa jeg. «Han er jo helt alene her ute.

Vi må lage deg også, så kan dere stå her sammen?»

«Da kan jeg være med mamma hjemme, og allikevel være med pappa hele tiden.» Han lyste opp og begynte å rulle en snøball som falt sammen under de kalde hendene hans. Jeg la meg ned på alle fire. «Hva om jeg triller ballene og du pynter med steiner og kvister?» spurte jeg, og han nikket igjen.

P

å vei hjem så jeg ham kjøre med moren gjennom de snøkledde gatene. Han så meg, og de stanset.

Moren rullet ned vinduet.

«Hans sier at vi ikke kan la deg gå hjem alene i dette været,» lo hun nervøst.

VINDEN VED VERDENS ENDE

171

«Takk, men jeg bor like her borte, i Gamle Stavanger.» Øynene hans ble triste, og jeg la kjapt til: «Men dersom dere kunne tenke dere å svippe meg ned til sentrum, så kunne jeg kanskje tatt meg en tur på kino.»

«Jeg vil også på kino.»

«Ikke i dag,» svarte moren mens hun la bilen ut i veien igjen og kjørte mot sentrum. «Vi skal handle, og etterpå må vi hjem og vente på pappa.»

«Jeg skal være med til pappa i dag,» sa han stolt. «Kanskje det var snømannen som gjorde det? Kanskje siden snømannen ikke kunne være uten meg, så ville ikke pappa det heller?» Han kikket fra meg til moren på bekreftelse.

Moren hørte ikke etter, og nikkingen min ga ham det han ønsket. Tilfreds satte han seg tilbake i setet.

«Kanskje du vil gå på McDonald’s med meg mens mamma handler,» spurte jeg, så slipper jeg å spise middag alene.

«Mamma, kan jeg?»

«Nå må du ikke mase på Jonas når du ikke er i barnehagen,» svarte hun.

«Det hadde bare vært koselig,» sa jeg og smilte mot henne i speilet.

«Det hadde vært veldig greit å få litt tid,» sa hun forsiktig.

«Så sier vi det,» sa jeg og smilte til lille Hans.

R U N E S A LV E S E N

Etter hver vår Happy Meal vandret vi tilfreds gjennom sentrumsgatene mot hjørnet der vi skulle møte moren hans. Det var underlig stille i byen.

«Hva heter pappaen din?» spurte jeg.

«Audun,» svarte Hans stolt. «Han er politi.»

«Det er tøft,» sa jeg.

«Veldig tøft,» svarte Hans og løp smilende mot moren, som kom ut av en butikk foran oss. Hans ga meg en klem, kinnet hans var varmt og mykt.

Moren smilte og takket meg, så gikk de mot bilen og forsvant.

P

å vei hjem tenkte jeg at å klemme meg måtte være som å kose med en lyktestolpe.

Kapittel femten

S

nøen forsvant ikke før i mai, men plutselig ble det allikevel vår.

I den gamle paviljongen bak Domkirken sto Gud og matet to duer med biter av et brød, slik det hadde stått at han ville i lappen noen hadde lagt i postkassen min. Still opp i paviljongen bak Domkirken i morgen kl. 11 og møt Gud. Jeg lurte på om alle husstander i Stavanger hadde fått den samme lappen, eller om det bare var meg.

Gud brakk av brødet og matet duene. Nedenfor paviljongen sto måkene, som visste å holde avstand fra mennesker og guder.

Idet jeg steg opp trinnene, begynte det å pøsregne. Dersom du googler ordene Stavanger og regn, finner du ut at Stavanger har mindre nedbør enn gjennomsnittet for Vestlandet, og at siddisene ofte kaller regnet for fløyelsregn eller våt luft.

«Ja vel,» sa jeg da han nikket mot meg. Selv

174

R U N E S A LV E S E N

om ja vel er en vanlig måte å åpne en samtale på for siddiser, innebærer det allikevel en forventning om at den andre har noe de skulle ha sagt.

«Ja vel,» gjengjeldte Gud. «Jeg forsøkte å ringe deg, slik du ba meg om, om ikke for annet, så for nysgjerrighetens skyld.

Men nummeret du ga meg, var til en psykiatrisk avdeling, og du var ikke pasient der, i hvert fall ikke under navnet Gud.» «Nei,» svarte Gud, «jeg er ikke pasient der, men jeg hjelper sykehuspresten med å strømlinjeforme arbeidet hans. Han har hovedfag i filosofi og har en forkjærlighet for eksistensialistene, noe som ofte forkludrer arbeidet hans.»

Jeg gapte. Han smilte. Jeg trakk sammen kjevene og trakk fram lappen jeg hadde funnet i postkassen min den morgenen, uten frimerke og adresse.

«Så fikk jeg dette,» sa jeg og ga ham brevet.

«Dine spor går på innsiden av mine gjennom snøen på Grønland og sanden i Sahara. Møt meg i paviljongen i Byparken om du trenger hjelp til å snøre skoene dine,» siterte han fra baksiden med øynene festet i mine. «Jeg kunne ikke dy meg, jeg elsker metaforer, men jeg er ikke særlig god til å formulere dem,» sa den gamle mannen og lo så skjegget ristet.

Gud løftet brødet over hodet. En due landet

VINDEN VED VERDENS ENDE

175

på det og flakset med vingene da han førte brødet ned til ansiktet sitt og strøk duens hode med nesetippen sin. Så, med rolige bevegelser, åpnet han den store kjeften sin og førte brødet inn i gapet.

Jeg sloss mot trangen til å stille spørsmål om guddommelig hygiene.

«Iaktta disse forvirrede menneskene.» Gud pekte ut i regnet på usynlige mennesker som forlengst var flyktet innendørs. «De dyrket sin helgen, St. Svithun. Hadde til og med et relikvieskrin med armen hans på høyalteret rett bak oss her, inne i Domkirken. Så kom reformasjonen. Helgenene ble jaget på dør, noen stjal skrinet med armen, og kirken måtte gi fra seg sine eiendommer og verdier. Nå står domkirken igjen som en bunkers for drømmere og mennesker livredde for ettertiden, slik den har stått her siden 1125.»

«Så St. Svithun stakk, hva?»

«Nei nei, han flyttet bare opp i Løkkeveien, inn i den nye katolske kirken.» Gud smilte et varmt, stort smil, slik bare gamle menn kan smile uten å mene en dritt. «Dette vet du egentlig. Det er vanskelig for meg å huske på at du ikke vet hvem du er denne gangen. Men uansett lever St. Svithun i beste velgående, to skoler og flere gater bærer hans navn i denne byen.»

«Min biologiske mor gikk på St. Svithun ung-

176

R U N E S A LV E S E N

domsskole, og da jeg var russ, lå jeg med ei søt jente fra St. Svithun videregående inne i neseboret til Gulliver-figuren i Kongeparken under det årlige russetreffet. Jeg vet ikke om hun var katolikk eller ikke, men vi fant på mange nye knuter den natten,» sa jeg og flirte.

«Tenk at selv du har falt for slike menneskelige fristelser, du hvis navn er Fristelse.»

Jeg kikket bort fra Gud og inn i regnet som falt over den gamle byen. Jeg så for meg en enarmet St. Svithun løpende over isen på Breiavannet med reformistene i hælene og et gullbelagt skrin under armen.

Byen var en annen nå, samtidig som mye gikk i det samme.

«Hva er det med St. Svithun, da?» spurte jeg.

«Hva det er med ham? Ingenting. Jeg bare småsnakker. Men han viser jo at menneskene trenger å navngi sin tro. Du og jeg er bare to sider av samme sak, Ha-satan.»

Menneskene her bygger opp noe, tenkte jeg, for så å rive det ned straks noe nytt og tilsynelatende bedre dukker opp.

«Det finnes ingen kontinuitet i denne byen etter at oljepengene tok over for fornuften,» sa jeg.

«Jeg vil nå ikke si det,» svarte Gud. «Norges eldste lysreklame gløder fortsatt over hodene våre med budskapet Jesus Verdens Lys. For ikke å

VINDEN VED VERDENS ENDE

177

snakke om Domkirken.» Han smilte sarkastisk.

«Jesus. Det er et navn vi aldri vil klare å riste av oss.»

Jeg kikket meg over skulderen der de tre lysende ordene sendte sine refleksjoner ned i det mørke Breiavannet.

«Hva skal dette ha med meg å gjøre?»

«Det er vel du som har plaget disse menneskene med branner, pest og totalavholdsbevegelsen i tusen år? Og stadig vender de tilbake til meg.

Det er nettopp poenget. Du og jeg er essensen av godt og ondt i denne verden gjennom tidene. Du er prøvelsene, jeg er trøsten; du er ubehaget, og jeg er det behagelige. Du er angsten, og jeg er Valium.»

«Quick relief?»

«Vi to, du og jeg, er religionen.»

Avledning, nå. Menneskelighet, nå, tenkte jeg.

«Dette er gammelt nytt, bestefar. Jeg trodde du skulle fortelle meg noe som kunne oppklare noe av det jeg selv går gjennom for tiden. Men du er nok bare den psykotiske gamle mannen jeg tok deg for.»

Jeg snudde meg og gikk ned de to øverste trinnene i trappen, så stanset jeg og snudde meg.

Han så bedrøvet på meg. Jeg gikk videre nedover trappen og ut i vårregnet. Det var så vidt jeg hørte ham rope.

Jeg stanset.

Han kom etter meg ut i fløyelsregnet.

178

R U N E S A LV E S E N

Refleksjonen av ham stirret på meg gjennom hundrevis av regndråper rundt hodene våre.

«Hvis jeg kunne bevise at du har vært en objektivt sett veldig ond mann, vil du da tro meg?»

«Hvis du kan bevise det?»

«Bevise i spirituell betydning av ordet. Dersom jeg kan gi deg en opplevelse … dersom jeg kan vise deg noe og fortelle deg noe som … det er vanskelig å forklare. Du har tatt forskjellige skikkelser opp gjennom tidene. Men det går en slektsforbindelse mellom alle. Noen har vært verre mot menneskene enn andre. Du har vært her i Stavanger før, som en annen, som en virkelig ond mann, en mann hvis ondskap er åpenbar for alle. Vil du da høre mer på meg?»

«Hvorfor er dette så viktig for deg?»

Han nølte, la ansiktet i de store hendene, dro dem over huden som om han kjente etter alle arrene, alle rynkene og hudfoldene og talte hvert eneste skjeggstrå med fingertuppene. Verden stanset, dråpene virket frosset fast i luften, og sekundene ble dratt ut slik at hver lille bakgrunnslyd hørtes ut som et stønn eller et smertefullt sukk.

Så omsider gikk verden videre, og Gud fortsatte: «Fordi jeg, etter så mange år på jorden, blant disse tvilende menneskene, er redd jeg selv har begynt å merke begynnelsen på det jeg tror kan være min egen tvil.»

Små stikk i form av bilder slo ned i hodet mitt,

VINDEN VED VERDENS ENDE

179

som flashbacks av noe jeg aldri hadde opplevd.

Regnet presset støvet mot bakken. Over paviljongens tak hørtes fjern torden.

Jeg så for meg at på et jorde på Jæren falt en beitende ku død om etter å ha blitt truffet av lynet. Bonden som så det hele fra vinduet på traktoren sin, utbrøt «herregud» og satte traktoren fast i gjørma.

Det føltes som om jeg kunne styre været. Det føltes som om jeg kunne drepe på avstand. Det føltes som enhver beskrivelse av psykose, men jeg bestemte meg for å bli med ham og høre på hans, mildt sagt, lite komplimenterende beretning.

R

uset på det Gud hadde fortalt, kjørte jeg E39 mot Stavangers naboby, Sandnes, i en bil jeg hadde lånt av Koji. Bilen luktet røkelse og sigaretter, selv om jeg aldri har sett Koji røyke. Fra høyttalerne kom lyden av Tom Waits’ kabaretalbum Black Rider, og veien var glatt og fuktig av regnværet. Det var mørkt rundt bilen, gatelysene slo mot frontruten som slegger av lys hver tjuende meter, og langs veien skimtet jeg konturene av trær, hus med lysene slukket og barna lagt for natten.

Det var sent, men jeg klarte ikke vente med denne turen. Om og om igjen spant ordene til den galne, gamle gubben som om de var sannheter, og jeg lurte på om jeg holdt på å bli gal. Jeg satt

180

R U N E S A LV E S E N

alene i min ensomhet, med Tom Waits på høyttaleren, lyden av asfalten under bilen og ekkoet av gamlingens ord:

H

«

ar du aldri spurt deg selv hvem dine besteforeldre var? Din ene bestemor kjenner du, de andre er ukjente. Din bestemors mann har du egentlig aldri hørt noe konkret om, du har aldri sett ham eller visst om ham. Det er fordi du hele tiden har visst det. Du har aldri tenkt over det, men en eller annen plass inne i hodet ditt har bevisstheten rundt hvem din bestefar var, eksistert. Din bestemor var innlagt på Dale Sindsygehus for sin schizofreni i en kort periode allerede i 1953, da hun var i slutten av tjueårene. Det var der hun traff din bestefar, på Dale, en kort stund på femtitallet. Hun slapp ut kort tid etter og klarte seg greit, men din bestefar døde på Dale i 1967, 78 år gammel. På grunn av skamfølelse besøkte hun ham bare én gang i perioden etter sin egen innleggelse. Derfor fikk de aldri dyrket sitt bekjentskap. Hun fortalte ham aldri at hun var blitt gravid med din mor heller, av frykt for at noen skulle finne det ut og bruke det mot din mor, slik hun hadde sett og hørt tyskerbarna bli hengt ut etter krigen. Dette, tenkte hun, måtte være mye verre.

«Det forundrer meg at dette ikke kommer tilbake til deg, at du ikke husker dette, du hadde strengt tatt sex med din egen bestemor. Snakker om ødipalt kompleks i praksis.

VINDEN VED VERDENS ENDE

181

«Jeg hadde lagt meg inn for å se til deg på den tiden, du hadde vært gjennom så mye og tapt ansikt som menneske, nok en gang, om jeg må få lov å presisere det, og jeg fryktet at du skulle finne på noe mer ugagn snarere enn å la livet ebbe ut slik at du heller kunne rapportere til meg og så begynne på et nytt liv når du følte deg klar for det. Det var slik vi framla reglene den gang vi bestemte oss for begge å skulle gå blant menneskene på jorden.

«Din bestemor traff ham, eller rettere sagt deg, i hagen utenfor kvinneavdelingen, den minste av de to avdelingene. Hun ante ikke hvem det var, og uansett hadde ansiktet hans endret seg noe de siste ti årene. Du må huske at det var flere hundre pasienter på Dale i den tiden, alle kledd mer eller mindre likt, alle med en atferd som ga dem oppmerksomhet. Det var vanskelig å skille den ene fra den andre. Han var tvangsinnlagt på sjette eller syvende året og ble for det meste holdt for seg selv i kjelleren på Kurhuset, den hvite bygningen der de eksperimenterte med lobotomering og hjernekirurgi. Men noen få ganger slapp de ham ut, under strengt oppsyn, og lot ham rusle rundt i de vakre hagene. Ofte hadde han da en hette over hodet, men ikke denne dagen, og din bestemor falt for den intense viljen som lyste fra øynene hans selv om han var lutrygget og skalv på hendene da han strakte dem ut for å hilse på henne. Det er vanskelig å si hva som førte dem

182

R U N E S A LV E S E N

sammen etter dette, for han kunne ikke særlig mye norsk, og hun skjønte etter hvert hvem det var. Og selv om hun tok avstand fra det han, eller rettere sagt du, hadde gjort, var det også noe som fenget hennes interesse for ham som person, og hun lot ham derfor bli din bestefar i et av mange øyeblikk der pleieassistentene ikke fulgte med på ham, men ble opptatt med andre pasienter som utagerte eller avledet dem med morsomme utspill. Kanskje var det de søte sykepleierne som tok oppmerksomheten bort fra din bestefar, men uansett fant de muligheten til å være sammen flere ganger det året. De gikk turer slik, han på karakteristisk måte med hendene på ryggen, bøyd framover slik at han nesten falt overende på stien mellom bygningene eller mellom epletrærne nede ved sjøen.

«1953 var året de begynte med lobotomering på Dale, to år før de begynte å gi pasientene medikamentell behandling. Det var en oppbevaringsinstitusjon, og de fleste pasientene vandret rundt der ute i en liten by med egen kraftstasjon, gartneri og gårdsdrift. Det var mange steder å stikke seg bort, selv for din bestefar som stort sett var innelåst.

«Hun så forbi det fæle han hadde gjort, og fant en mann som kunne gi henne det hun trengte der og da. Senere har hun kanskje angret og ristet på hodet over at hun kunne så mye som snakke med en slik mann, men hun var syk på den tiden, og

VINDEN VED VERDENS ENDE

183

han lærte henne noen mestringsteknikker, blant annet å ødelegge noe vakkert for å avlede tankene fra de stemmene hun hørte.»

J

eg svingte av fra E39 ved Sandnes, kjørte gjennom sentrum og stanset ved en døgnåpen bensinstasjon. Byen lå rolig, det var mandag, klokken på dashbordet lyste 03.32. Regnet hadde sluttet, og bakken var tørr her. Jeg kjøpte meg en pølse og en brus og tenkte over hva jeg egentlig holdt på med. Var jeg blitt så forvirret at jeg trodde på dette søppelet? Hva var det neste? Ville jeg tro at mannen som kalte seg Gud, virkelig var den han hevdet å være? Jeg slo tanken fra meg og kikket på pornobladene i hyllen mens jeg spiste pølsen.

Det smakte forferdelig, jeg måtte virkelig vurdere å bli vegetarianer.

Min verden var blitt merkelig på så mange måter at jeg ikke klarte å begripe hva som definerte hvem jeg var lenger, og derfor grep jeg etter halmstrået Gud holdt fram foran meg. Jeg måtte innrømme at jeg begynte å bli desperat dersom jeg nå la min lit til Guds fortelling. Uansett måtte jeg sjekke for meg selv.

Som i en episode av Twilight Zone begynte jeg å kjøre utover langs fjellveggen, den øde, mørke veien som fører fram til Dale og de store, rosa bygningene der ute. Da jeg var liten gutt på Gausel skole, pleide vi å kikke skremt over fjorden, og der, nøyaktig på motsatt side, lå den store, rosa

184

R U N E S A LV E S E N

bygningen som var herreavdelingen med plass til hundre og sytti pasienter, og ved siden av lå den noe mindre kvinneavdelingen med plass til like mange pasienter. Vi klarte ikke holde blikket på de rosa bygningene med alle vinduene. De representerte alt som var skummelt og farlig. Isteden så vi bort og sang Hull i gjerdet på Dale, det er hull i gjerdet på Dale, det er derfor du er her til hverandre og skulte over fjorden og innbilte oss vanvittige scenarioer.

Veien er smal og svingete, og når du kjører dit, føler du at du legger sivilisasjonen bak deg. Selv om tidene forandrer seg og pasientene på Dale er byttet ut med asylsøkere, føles det som om veien fører til hotellet i filmen i The Shining. Slik må de også ha følt det, de som ble fraktet til sykehuset av politiet, ambulanse eller familie.

D

«

in bestefar kom til Norge fra Tyskland i krigens sluttfase. I nesten ett år levde han i skjul hos en nazisympatiserende familie. Han ble oppdaget ved en tilfeldighet i desember 1946 da han forsøkte å kaste seg foran en lastebil på Løwenstrasse, veien som lå i forbindelse med tyskernes flystripe på Forus.

«De tok ham, eller rettere sagt deg, med til Dale, og her ble han, eller du, værende i hemmelighet til sin død. Tenk hvis det hadde sluppet ut! Isteden ble han sperret inne resten av livet sammen med dem han selv hadde erklært for å

VINDEN VED VERDENS ENDE

185

ikke være verdige til å leve i det Tredje riket.

Du må bare elske ironien. Helsetilstanden hans hadde forverret seg i løpet av krigsårene, og han led av framskreden Parkinsons sykdom og begynnende demens, men allikevel klarte han å vinne over din bestemors fornuft med sin utrolige suggesjonskraft. Han var som en støvsuger, og hun var støvet som henger i børsten og verken dras inn i posen eller slippes fri.»

P

å min høyre side reiste fjellsiden seg, og på venstre side slo Gandsfjordens bølger inn mot veien. Stemmen til Tom Waits lød som en undergrunnsradio under andre verdenskrig, eller som motstandsbevegelsens kabaret i den første, med sigarer og revolvere, russisk rullett og brennevin.

Så, plutselig ender veien ved porten til den store eiendommen som rommer bygningene fra fellesskapet som inntil 2001 var en av Norges største psykiatriske oppbevaringsanstalter. Den monumentale rosa fasaden er mer majestetisk enn kongens slott, og vandrehistoriene sier at da tyskerne inntok Dale, utbrøt de at endelig hadde de funnet et slott også i Rogaland.

Og jeg så ham for meg der han snek seg ut av bunkeren i Berlin, en slagen mann på flukt. Eva Braun var kanskje med ham, kanskje hun virkelig begikk selvmord slik historien forteller oss at de begge gjorde, jeg vet ikke, og han klatret

186

R U N E S A LV E S E N

om bord i et lite fly som sto og ventet på en flystripe i forbindelse med bunkeren. Det tok av i nattetimene, og de arrangerte avløserne ble flyttet ut og brent slik instruksene lød. De ville ikke kunne identifiseres, selv tennene var tatt ut og kastet. Flyturen på fire hundre og sytti kilometer tok tre timer, og Adolf Hitler steg ut av flyet, og luften var ren og kjølig. Han ble hentet av noen han kjente, og gjemte seg på loftet deres. Derfra fikk han med seg nederlagets slutt, kapitulasjonen og de lokalt utplasserte soldatene som måtte rydde fire hundre og åtti tusen miner før de fikk reise ut av landet. Quisling ble dømt og skutt, og Nürnberg-prosessen dømte senere flere av hans betrodde til døden. Da Hitler ble oppdaget i et mislykket suicidforsøk i 1953, ble han ført til Dale av en lastebilsjåfør som bandt ham fast til lasteplanet. Da hans identitet ble oppdaget, bestemte man seg for å skjule ham i Kurhusets kjeller for å forske på hjernen hans og forsøke å endre hans personlighet med lobotomering, som var nytt på Dale dette året. Lobotomeringen utføres aldri, da det stadfestes at hans demens er for langt framskreden, og han får gå fritt rundt på sykehuset i perioder, med hodet dekket av en spesiallaget hette som skal skjule hans identitet for de andre pasientene og de ansatte som ikke er spesielt ansatt for å passe på ham. Han sjarmerer dem med sin veltalenhet, og etter som tiden går, får han stadig mer frihet. Han treffer min bestemor, og de

VINDEN VED VERDENS ENDE

187

innleder noe som dekker hans seksuelle behov og hennes behov for bekreftelse, og min mor kommer til verden. Senere, etter å ha opplevd både Berlinmuren og Beatles, dør han i kjelleren på Kurhuset og begraves på området med en gravstøtte som bærer initialene hans og årstallene for hans fødsel og dødsfall.

H

etten beskyttet meg for regnet som truet med å drukne meg stående på asfalten foran Kurhuset. Til venstre lå kvinneavdelingen med sine mørke vinduer, og til høyre var det fortsatt lys i noen av vinduene. Dette var Norges største asylmottak, og i tråd med Dales historie hadde de også en av tre forsterkede avdelinger med psykotiske og utagerende flyktninger. Spredt rundt omkring på hele det store området lå nedlagte administrasjonsbygninger, kantiner og kapell. I over nitti år var dette hjemmet til hundrevis av syke mennesker, men også demente og mennesker med psykisk utviklingshemming og atferdsvansker.

Ifølge Gud skulle gravstøtten til min bestefar, Adolf Hitler, ligge blant noen busker like bak Kurhuset.

I mørket så jeg ingenting.

Noen ropte i natten på et språk jeg ikke forsto.

Jeg lyste med det svake lyset fra displayet på mobiltelefonen, men fant ingenting. Mellom bus-

188

R U N E S A LV E S E N

kene lå råtnende blader og avfall vinden hadde ført med seg, en sigaretteske, tyggegummipapir, et gjennomvått brev. Jeg brettet til side grenene, ivrig etter å finne noe som kunne forklare at jeg hadde kjørt ut hit midt på natten på desperat jakt etter en grunn til at drapene jeg hadde begått, ikke var min feil.

D

«

u må være en visitor?» Stemmen kom bak meg, utenfor busken. I mørket kunne jeg skimte de hvite tennene og det hvite i øynene der oppe. Jeg prøvde å reise meg, men fikk en gren i øyet.

«Helvete.»

Jeg krøp ut av buskene, stappet telefonen i lommen og snudde meg rundt. Hun sto der, høy og mørk, skulderlangt, sort hår. Hun var på min egen høyde, slank, med store bryster. Fingrene rundt sigaretten som glødet i munnviken var lange som pianohender, de store øynene betraktet meg leende.

«Rydder du this time of night? Hvilken service!» sa hun på knotete norsk.

«Nei, jeg lette etter noe.»

Silhuetten hennes var usynlig mot den mørke bakgrunnen, men jeg kunne ane at hun hadde en ung kropp, jeg tippet hun var midt i tjueårene.

«Lyla,» sa hun og holdt fram de lange fingrene.

«Hei. Jonas,» svarte jeg og tok hånden hen-

VINDEN VED VERDENS ENDE

189

nes. Den var kald, som et spøkelses må være, med lange negler som forsiktig skrapte mot innsiden av hånden min. «Lyla?» spurte jeg. «Det høres ikke ut som et afrikansk navn.»

«Det er fordi jeg er oppvokst i London. Jeg heter Lyla Brown,» svarte hun. «Jeg jobber her om nettene for å finansiere studier ved universitetet for å bli …» «… offshore-ingeniør,» glapp det ut av meg. «… sykepleier,» fortsatte hun som om hun ikke hadde hørt avbrytelsen min. «Jeg har bodd her i to år.»

«Hvorfor jobber du da på et asylmottak og ikke på sykehuset?»

«På sykehuset må du jobbe. Her kan du sove and still get paid. Jeg jobber på avdeling for enslige barn. Kids som har kommet til Norge alene.»

Hun slapp omsider hånden min, og hjernen min jobbet overtid for å finne ut hva som skulle skje videre. Hva var de rette sosiale reglene for å be henne stikke av, slik at jeg kunne fortsette med letingen etter noe som sannsynligvis kun eksisterte i hodet til en gal, gammel mann.

Hjernen min, strippet som den er for sosiale leveregler, ga meg ingen ledetråder.

«Hva leter du etter?» spurte hun uunngåelig.

Jeg kikket rundt meg og lurte på hvordan jeg skulle forklare at en ung mann var på et asylmottak midt på natten og lette etter gravstøtten til tidenes største psykopat. Ingen plakater lyste opp

190

R U N E S A LV E S E N

med sitt budskap. Ingen suffløse satt på sidelinjen og hvisket stikkord til meg.

«Hva gjør du her?» spurte hun med skjelvende stemme.

«Lighteren min,» sa jeg omsider. «Jeg skulle ta meg en sigarett og mistet lighteren min under busken.»

Svaret virket beroligende på henne. «Her, use mine.»

Jeg klappet panisk på bukselommene mine og trakk skuldrene opp til ørene. «Jeg har visst mistet sigarettene mine også,» sa jeg.

Hun lo. Brystene hennes beveget seg med latteren, og hun lukket øynene, slik at alt bortsett fra tennene ble mørke silhuetter som mørkesynet mitt nå hadde vent seg til å skille ut fra bakgrunnen. Så åpnet hun øynene og la en hånd på armen min. «You are sweet,» sa hun. «Ta en av mine.» Hun rakte meg en tjuepakning Camel Menthol.

«Nei, jeg tror jeg må komme meg av gårde,» prøvde jeg meg og kjente lungene mine klappe sammen bare ved tanken på å inhalere røyk.

«Don’t be daft. Ta en og hold meg litt med selskap. Jeg har lest biologi i natt, og nå får jeg ikke sove.»

Og slik satt vi, på trappen til Kurhuset, åstedet for lobotomering og faenskap, og røykte sigaretter som smakte nesespray. Foran oss ble lys slått på og av og på igjen i rommene i mottaket. Ingen

VINDEN VED VERDENS ENDE

191

skrek lenger, ingen ropte på språk jeg ikke forsto.

Dale var et stille sted. Og jeg kunne nesten like det.

Blikket hennes var intenst. Jeg kikket i bakken eller på den glødende sigaretten mer enn jeg så på henne. I den kalde brisen kjente jeg varmen fra kroppen hennes og lukten av søt parfyme.

Kanel? Jeg ble kvalm.

Hun smilte, og de store leppene åpnet seg og viste hvite tenner.

Hun hadde jobbet på Dale i to år, etter å ha flyttet hit med sin far som jobbet for BP. Hun trengte å komme bort fra London, sa hun, og da moren døde brått og faren fikk et tilbud om utplassering, hadde hun bestemt seg for å bli med ham. Hun likte seg godt i Stavanger, med de fine jærstrendene, noe hun aldri kunne få i London.

«Dere vet ikke hvor lucky dere er,» sa hun, «som kan puste inn fresh air med hvert breath.»

«Ja, jeg er your regular lucky guy,» svarte jeg.

Hun smilte forsiktig med de store leppene. Sugelepper, tenkte jeg.

Jeg fortalte henne at jeg hadde bodd tre år i London i forbindelse med journaliststudier, og slik ble vi sittende og mimre om ting vi lot som vi hadde felles. Hadde hun spurt om jeg ville treffe henne på en kafé eller i en bar om noen dager, hadde jeg takket høflig nei med en eller annen tåpelig unnskyldning, av redsel for å måtte en-

192

R U N E S A LV E S E N

gasjere meg sosialt i et annet menneske om enn kun for et par pils.

Hun spurte verken om jeg ville bli, eller treffe henne igjen, men takket for praten, sa «bye bye lucky man», og forsvant inn i den rosa bygningen igjen. Jeg så den stramme baken hennes danse opp trappen i lyset fra lampen over døren og angret et lite øyeblikk på at jeg ikke hadde bedt om å få treffe henne igjen.

Jonas Aa, tatt på sengen igjen av sine egne sosiale utilstrekkeligheter.

I tillegg ville halsen min føles som sandpapir dagen etter på grunn av sigarettene. Bildøren slo hardt igjen, bilen startet, og jeg la armen over passasjersetet for å rygge ned bakken og snu.

I lyskjæret fra bilen så jeg noe som glinset fra den lille plenen, noen meter bak buskene. Jeg stanset motoren igjen og gikk ut av bilen. Det var for mørkt. Jeg startet motoren igjen og lot bilen stå i fri. Buskene og plenen bak ble lyst opp som en fotballbane. Det var definitivt noe som glinset der bak buskene. Jeg gikk rundt dem og ut på den lille plenen mellom veien og Kurhuset, og der, midt i en klynge rododendron, sto det en støtte av naturstein. Den kunne lett tas for å være en naturlig stein i mørket, men den var flat og sto på høykant, som en gravstøtte.

Jeg holdt hendene foran ansiktet mot regnet.

Steinen var mosegrodd. Jeg rev av det grønne teppet, stappet fingrene mine under mosen og

VINDEN VED VERDENS ENDE

193

dro den av. Fingrene mine kjente konturer og bokstaver hugget inn i steinen, kanskje av en annen pasient i tiden da de drev med inngravering av gravstøtter for begravelsesbyråene i Stavanger og Sandnes. Med displayet på mobilen lyste jeg opp steinen, og der sto skriften slik Gud hadde sagt det: A.H. 20.04.1889–23.12.1967

J

eg hadde googlet opplysningene. Fødselsdatoen stemte med Hitlers. Han ble født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike. Mannen som skulle løfte Tyskland til en verdensmakt, ble faktisk ikke tysk statsborger før i 1932, året før han ble rikskansler. Om det virkelig var Adolf Hitler, tidenes mest kjente psykopat, mannen bak jødeforfølgelsene og eutanasiprogrammet som skulle fjerne utviklingshemmede og handikappede fra det tyske folket, var usikkert. Fra historietimene ved Stavanger Katedralskole husket jeg at Hitler skal ha holdt det norske folk som det ytterste eksempelet på det ariske idealet.

Men var han min bestefar?

Og var det greit at han var min bestefar? Merkelig nok følte jeg ikke så mye verken for eller mot, men mannen var jo mektig som Djevelen selv.

Du kan endre hvem du er, men ikke hvor du

kommer fra. Selv om det hørtes ut som en klisjé fra Gudfaren, så var det også sannhet i det. Og dersom jeg kom delvis fra akkurat ham, så forklarte jo det noe av de mørke lystene jeg hadde.

Jeg slo av lysene på bilen og kjørte tilbake til Stavanger i det mørket jeg hadde laget rundt meg.

D

en natten drømte jeg om makt. Jeg hadde makt over mennesker, og til min overraskelse klarte jeg ikke å distribuere makten annerledes enn enhver diktator. Og i midten av mitt lille imperium krøp jeg opp i sengen til Lyla Brown og gjemte meg i det lange, sorte håret som lå over den muskuløse ryggen hennes.

VINDEN VED VERDENS ENDE

195

Audun Vang og Jan Walter går nedover en mørk gate i utkanten av Stavanger. Walter leder vei og Vang kommer etter, noen skritt bak kollegaen. De stanser på utsiden av et hus. Døren går opp, og psykologen og spesialetterforskeren blir møtt av en tredje person, en kvinnelig kriminaltekniker. Hun følger dem inn og opp trappen til en leilighet med en åpen dør forseglet av blå teip med påskriften POLITI i rødt og hvitt. De går inn døren og stanser ved føttene til en kvinne som ligger død på gulvet.

Ikke lenge etter kommer kriminalteknikeren ut igjen, bærende på en koffert. Bak henne kommer Vang og Walter. De fortsetter nedover gaten og følger etter kriminalteknikeren inn i et nytt hus.

En ung mann ligger på gulvet. Det er blod på veggen ved siden av ham. Walter holder seg til munnen og skynder seg ut igjen. Under en gatelykt trekker han igjen pusten.

Vang kommer etter, og de går mot bilen som står parkert i gaten bortenfor.

«Hva tror du?» spør Vang og kikker på psykologen.

«Han passer ikke til profilen,» svarer psykologen.

196

R U N E S A LV E S E N

Vang drar en stor neve over ansiktet. «Begge er Statoil-ansatte,» sier han. «Eller kvinnen er det. Mannen jobber i et annet oljeselskap. Et av de nye, små, uavhengige selskapene i Risavika.»

«Men disse ble ikke kastet utfor Preikestolen. De ble slått i skallen med en hammer eller noe. De fikk knust frontallappen, ifølge rettsmedisineren.»

«Hva om den som gjør dette, slår dem først, og deretter kaster dem utfor Preikestolen? Ofrene knuses mot steinene under, kanskje han ble avbrutt» sier Walter.

«Det ville vært jævlig tungt for Aa.» «Hva mener du?» spør Walter. «Å først slå dem i hjel med et hammerslag, deretter frakte dem opp den timeslange turen til Preikestolen, for så å kaste dem utfor. Dessuten var skallen til Lise Hansen hel, hun hadde ikke noe hammerslag i pannen slik disse har.»

«Hva om det ikke er Aa, aldri har vært det, men flere som jobber sammen?»

«Det er Aa. Det vet vi jo.» Vang ser spørrende på kollegaen.

«Vi vet at Aa drepte Lise Hansen. Selv om noen ville stilt spørsmål ved skylden hans i det også.»

«Begynner du å bli myk, nå som det haster med å produsere resultater?» spør Vang og parkerer bilen foran butikken til Koji Genshitsu Sen. «Jeg tror vi må skru opp tempoet på etterforskningen litt for å få resultater, legge litt mer press.» Walter lukker bildøren bak seg. «Det gjelder å fôre paranoiaen hans nå.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

197

Vangs telefon ringer. «Det er moren til Hans,» sier han. «Kan ikke du høre med japsen, så tar jeg telefonen i bilen. Blir nok ikke vakkert.» Jan Walter nikker og fortsetter alene mot huset.

Japaneren står i døren og ber psykologen komme inn.

«To ganger på én uke,» smiler han og vinker ham inn i kafeen. «Og alltid alene. Trodde dere jobbet i par?»

«Jeg liker teen din,» svarer Walter med et smil.

Walter får en kopp svart kinesisk te og sitter ved vindusbordet i den tomme kafeen. Walter drikker den ren, til vertens fornøyelse. Koji Genshitsu Sen bukker for ham og sier uoppfordret at han ikke har truffet Jonas Aa. Han forklarer at Jonas Aa har vært på ferie.

Psykologen smiler.

«Jonas Aa? Jeg ville bare ha en kopp te,» svarer Walter påtatt hånlig. Han tar en slurk av teen og sier, forsiktigere nå, «hvor lenge har du kjent Jonas Aa?» «Siden han var tenåring. En liten gutt egentlig. Veldig snill og grei. Men han har sine problemer han også, som oss alle.»

«Som oss alle,» gjentar Walter, helt strippet for den hånlige undertonen nå. «Og du da, Koji, hva har du drevet med i det siste?» spør han, som om han snakket til en gammel venn.

«Ikke stort. Jeg passer butikken min og kafeen og har mer enn nok med det.»

«Ok, Koji, ville bare sjekke,» sier psykologen og drikker av koppen. Så reiser han seg og går mot døren.

R U N E S A LV E S E N

Han snur seg med en seddel i hånden, men japaneren rister på hodet.

Walter venter til Koji åpner døren og forsvinner ut i kvelden.

Tilbake i kafeen står Koji Genshitsu Sen og kikker etter ham med en bekymret mine.

En sidedør åpner seg, og en ung, østeuropeisk mann kommer ut og kikker spørrende på japaneren. Koji smiler og rister forsiktig på hodet, samtidig som han fortsetter å kikke ut gjennom vinduet og inn i mørket.

Noe senere. Jan Walters leilighet ved sjøen, i en av de trendy, urbane blokkene ved Badedammen. Jan Walter sitter i stuen med flombelysning fra alle vegger. Han sitter i en lenestol ved vinduet og holder øynene lukket. På veggen ved siden av stolen henger autorisasjonen hans innrammet ved siden av et bilde av ei jente.

I hendene holder Walter et fotoalbum. Det er åpnet omtrent i midten. Det er bilder fra en ferie. Han sitter på en strandstol ved siden av jenta. De holder hverandre i hendene og smiler mot kameraet.

Så, uten å åpne øynene, blar han om, og de to nye bildene viser den samme jenta i bikini på den samme stranda, stående med vann rundt føttene, og på det neste liggende på et håndkle. Fremdeles uten å åpne øynene lar han fingrene gli over bildene.

Så blar han igjen. To nye bilder. De står foran Monolitten i Vigelandsparken i Oslo. Han holder henne rundt livet. På fargene kan det virke som om det er høst.

På det andre bildet viser hun stolt fram magen sin.

VINDEN VED VERDENS ENDE

Fingrene nøler, det er bevegelse under øyelokkene.

Men Walter åpner ikke øynene. Isteden blar han om i albumet, og det er kun ett bilde igjen. Bildet av kjæresten hans og barnet hans i et fremmed land. Han åpner aldri øynene, men lukker albumet i blinde.

Jan Walter svelger flere ganger, men åpner fremdeles ikke øynene.

På Kampen går Audun Vang gjennom gatene. Han stanser utenfor sin sønns barnehage. Den er stengt, vinduene er mørke, i sitt stille sinn ser han for seg sin egen sønn som leker i sandkassen sammen med en morder.

Og det som skremmer ham, er at han ikke frykter for sønnens liv. Han kan ikke se for seg at han kan være i noen som helst fare.

Kapittel seksten

H

østen 1962 ønsket blant andre Phillips Petroleum Company, Esso og Shell å lete etter olje og gass utenfor norskekysten.

Siden valgte disse og andre internasjonale oljeselskaper Stavanger som base for sin boring i Nordsjøen, byen mistet sin identitet og fikk en ny, konstruert identitet som verdensby.

Borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge og begynte boringen i 1966, og i 1969 fant riggen Ocean Viking olje i Ekofiskfeltet. Tre år senere opprettet Stortinget oljeselskapet Statoil og la hovedkvarteret til Stavanger.

Fra 1970 til århundreskiftet økte innbyggertallet i oljebyen fra sytti tusen til hundre og tjue tusen og inkluderte et stort antall amerikanere og vesteuropeere.

Olje-eventyret løftet byen opp fra anonymitet til å bli en liten metropol, til tross for sin beskjedne størrelse. Menneskene i byen ble vant til en livsstil som stadig fikk dem til å kreve mer,

VINDEN VED VERDENS ENDE

201

husene ble større, bilene blankere, og folk lot seg blakke for en pils.

På åtti- og nittitallet var det mange som arbeidet med betongkonstruksjoner til de store plattformene, i tillegg til kontorarbeid og offshorevirksomhet.

Stavanger mistet sin kulturelle identitet. Forstaden ble tilpasset det britiske samfunnet som slo rot slik det amerikanske hadde slått rot på Madla og det franske nærmere sentrum. I min oppvekst på Forus snakket vi engelsk i gata og spyttet ut gloser lært av DJ Kat og Pat Sharp i Fun Factory på Sky Channel. Vi sto i skolegården på Gausel skole og kastet epler på de uniformerte elevene ved The British School of Stavanger som lå et eplekast unna.

Siddisene som vokste opp i denne perioden, lærte å imitere noe vi ikke var.

J

eg var en morder, et monster, og jeg ville bruke dette til å vise at en slik fremmedgjøring av barna ikke var greit. Jeg valgte mitt neste offer utenfor hovedinngangen til det originale Statoilbygget, det som alltid vises på nyhetene når politikerne diskuterer Oljefondet og oljeindustriens framtid. Hun var kledd i sort skjørt, med hvit bluse og sort jakke.

Typisk kontormus.

Jeg fulgte etter henne over gaten og inn i bussen. Hun tvinnet tomler mens hun kikket

202

R U N E S A LV E S E N

ut av vinduet på forstadsgatene som seilte forbi.

Hun tegnet et hjerte i duggen. Ved en holdeplass skrapte en naken gren mot vinduet, som et spøkelse.

Jeg hang på henne da hun gikk av bussen på Vaulen og spaserte forbi en McDonald’s og oppover bakken. Hun åpnet døren i høyblokka og stanset der foran rekken av postkasser. Gjennom glasset i døren så jeg henne låse opp postkassen sin og ta ut konvolutter med regninger, reklame og The Economist. Så forsvant hun inn i heisen.

Jeg åpnet døren forsiktig og gikk bort til postkassen. Der sto navnet hennes, Maria Schanche.

Jeg skrev det inn på mobilen og gikk derfra. * Neste morgen våknet jeg først av at noen banket på døren min. To bestemte dunk mot døren.

Jeg ignorerte den forstyrrende lyden, men da jeg kikket på mobilen, så jeg at det var langt på dag.

Jeg hadde ingen unnskyldning for ikke å åpne.

J

eg la hånden på håndtaket og vridde om låsen.

David Arla åpnet døren og presset seg inn.

Forfjamset fulgte jeg ham med blikket inn i den lille stuen, hvor han satte seg i sofaen og la føttene på bordet. Jeg observerte de skitne skoene på det rene bordet, men klarte å tone ned mitt eget ubehag.

«Javel,» sa jeg. «Takk for sist.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

203

«Ja vel,» svarte han.

Jeg slentret inn på kjøkkenet, fisket mobilen opp fra vasken og sjekket om noen hadde ringt.

Koji hadde forsøkt å nå meg, men ikke lagt igjen beskjed på svareren. Jeg la mobilen fra meg på kjøkkenbenken og tappet vann i et glass før jeg satte på tevann.

«Te?» spurte jeg.

Arla nikket, og jeg fant fram to kopper, fylte dem med en spiseskje japanske teblader fra min egen busk og helte over vannet. Grønnfargen kom straks, og jeg kunne lukte den bitre duften av busken min. Idet jeg satte meg ned i lenestolen, skrek kroppen min etter antioksidantene i teen.

Arla drakk først.

«Hva faen er dette? Brygger du te på gress?»

«Det er gyokuro, høstet fra min egen hage,» svarte jeg og forventet at han ble imponert. Han ble mer irritert enn imponert.

«Faen. Har du ikke kaffe? Klokka er bare to på formiddagen.»

Jeg ignorerte ham og skrudde på anlegget.

David Gilmour fylte stuen med gitarlyd, og jeg nippet til teen. Den var for bitter, noe hadde gått galt.

«Så, Arla. Hva er det som foregår?»

«Hva det er som foregår? Du drepte meg, for faen.» Han virket mer oppkavet enn sist jeg traff ham.

204

R U N E S A LV E S E N

Jeg smilte ned i koppen. «Tydeligvis ikke.»

Lukten var grei, men smaken var unektelig for bitter selv om teen kun hadde trukket ett minutt.

«Hvorfor drepte du Lise Hansen? Hvorfor ville du drepe meg?» spurte han desperat og svelget unna resten av den bitre teen. «Du kastet oss utenfor Preikestolen, du stilte opp skoene hennes, du dopet oss ned med teen din. Hvorfor gjorde du det?»

Det absurde i situasjonen gjorde at jeg ikke klarte å ta den agiterte tonen hans alvorlig. Han slo meg ikke lenger som særlig deprimert. Jeg smilte forsiktig og trakk på skuldrene. «Drepte dere? Sitter du her og sier at jeg har drept deg?»

«Jeg sier du har drept Lise Hansen og forsøkte å drepe meg.»

Insisteringen hans vekket en alarm i meg.

«Denne teen er virkelig ikke god nok for dette fine besøket,» sa jeg og tok koppen hans. Jeg tømte innholdet ut i søppelet og fylte den med nye blader kjøpt fra Koji. «Høykvalitets gyokuro, verdens dyreste og beste grønne te. Dette koster deg mer enn cannabis, og er mye bedre for deg.»

«Hva gjorde du på Dale midt på natten forrige uke?»

«Hva?» «Jeg så deg på vei ut mot Dale, jeg sto langs

VINDEN VED VERDENS ENDE

205

veien og ventet på en drosje. Hadde vært på nachspiel. Hva skulle du ut dit å gjøre?»

«Jeg liker å kjøre om natten. Du burde vinket eller noe, så kunne jeg kjørt deg hjem.»

«Er ikke du en vennlig sjel,» sa Arla sarkastisk og la hendene bak hodet. «Hva gjorde du på Sicilia?»

«Prøvde å finne ut av noen ting. Hva gjorde du på Sicilia?»

«Ferie med ei dame. Hun forsvant.»

«Forsvant?»

«Forduftet. Den ene dagen var hun der, den neste var hun borte. Jeg så henne aldri igjen.

Noen gang opplevd noe sånt?»

«Kanskje mafiaen tok henne. Jeg så et program på Travel Channel. Åtti prosent av forretningene i Palermo betaler beskyttelsespenger til mafiaen den dag i dag.»

En gjeng japanske turister gikk i flokk forbi huset mitt. Cruisesesongen begynte tidlig.

Jeg kunne se at Arla skalv på hendene når han balanserte tekoppen på det ene kneet. Og øynene var ikke fokuserte, som om han egentlig ikke hadde tid til å være her. Hvordan hadde jeg kunnet tro at noe så menneskelig som en nervøs mann kunne være et spøkelse?

«Her er greia,» sa Arla. «Jeg forstår hvor du kommer fra, hva du har opplevd. Jeg forstår alle de kjedelige detaljene i livet ditt. Innerst inne vil jeg bare hjelpe deg. Det må du vite. Du har snudd

206

R U N E S A LV E S E N

livet mitt på hodet, og jeg får ikke fred før jeg forstår hva som fikk deg til å gjøre det du gjorde. Du får to dager på deg, så vil jeg at du skal fortelle meg hvorfor du drepte Lise Hansen, og hvorfor du forsøkte å drepe meg. Det trenger ikke være noen detaljert forklaring, men jeg vil at du skal fortelle meg ansikt til ansikt hvorfor du dyttet henne utfor Preikestolen, og hvorfor du deretter hadde baller nok til å dukke opp i begravelsen hennes.»

«Jeg kommer nok ikke til å snakke med deg mer, Arla,» sa jeg og reiste meg for å låse ham ut.

«Faen, Aa, hvorfor vil du ikke la meg hjelpe deg?» Arlas stemme var svak, dirrende. Øynene stirret som om han ikke hadde sovet på flere netter og nå ikke klarte å holde fokus. Var mannen psykotisk?

«Hjelpe meg?» spurte jeg.

«Du vet ikke hvor mye jeg ofrer for avskum som deg.» Han reiste seg, med koppen i hånden.

«Det tror jeg nok du vil,» fortsatte han.

«Hva tror du jeg vil?» spurte jeg.

«Prate mer med meg, fortelle meg det jeg vil vite.»

«Hvorfor så skråsikker?»

Det var tydeligvis et dumt spørsmål. Arla svingte armen rundt og slo meg i pannen med tekoppen så den knuste og sendte biter av importert håndprodusert japansk keramikk utover hele

VINDEN VED VERDENS ENDE

207

stuegulvet. Jeg tok meg til ansiktet, men utrolig nok blødde jeg ikke, men det dunket noe for jævlig på innsiden av pannen. Jeg så for meg at jeg snart ville se ut som en enhjørning.

«Fordi,» sa Arla i døråpningen, «hvis du ikke forteller meg hvorfor du drepte oss, kommer jeg til å knuse mye mer enn en tekopp.» * Maria Schanche gikk ofte på en kafé som het Orange Yoga i Steinkargata, en av disse små, brosteinsbelagte gatene i Stavanger. Maria var et vanemenneske. Hun bestilte nesten alltid en dobbel mocca og leste i kafeens Kapital. Hun spiste nesten alltid en bagel med smøreost og røkt laks etter moccaen. Og hun satt nesten alltid ved det lille bordet i gangen inn mot toalettet. Det eneste som ikke kunne ses fra disken.

Maria Schanche var sannelig et vanemenneske.

Mellom bestillingen av moccaen og bagelen gikk hun nesten alltid på toalettet to skritt fra bordet, med vesken hengende på stolen for å signalisere at bordet var opptatt.

For meg signaliserte vesken at hun ikke var særlig opptatt av å sikre sine personlige eiendeler, og enda viktigere, at hun ikke var generelt skeptisk til mennesker hun ikke kjente.

Dette var nyttig kunnskap for en som ville ta livet av henne.

208

R U N E S A LV E S E N

Jeg hadde en morder i magen, og morderen var sulten. Jeg begynte med å sette meg ved bordet lengst borte fra henne. Jeg satt der og drakk en cappuccino eller en av de grusomme pose-teene de serverte.

Neste dag satte jeg meg et bord nærmere.

Jeg drakk en iste.

Jeg spiste en muffins. Jeg ble en del av inventaret.

Dagen etter satt jeg bare tre bord fra henne og leste Aftenbladet.

Jeg unngikk trangen til å se på henne. Jeg brydde meg ikke om hvordan hun så ut. Jeg var ikke interessert i kroppen hennes, alt jeg ville ta, var livet. Jeg brydde meg ikke om brystene hennes eller leggene. Jeg var ingen voldtektsmann.

Jeg leste dystre spådommer om at oljen snart ville ta slutt i Nordsjøen. Eventyret var over, pengestrømmen var i ferd med å stoppe opp. Tro det den som vil. Selv tvilte jeg på at oljen ville gå tom i min levetid.

Jeg gjorde et lite unntak og kikket på henne over avisen. Hun var en vakker dame. Kledd i svart skjørt, hvit bluse, med en grønn dongerijakke over. På føttene hadde hun sneakers over den hvite strømpebuksen.

Hun blandet stil, altså var hun selvstendig.

De neste to dagene nærmet jeg meg henne mens hun stadig ikke la merke til meg. Min plan hadde vært å bli en del av inventaret, og det

VINDEN VED VERDENS ENDE

209

hadde funket. For henne hørte jeg hjemme her.

Jeg var like trygg som stolen ved disken.

Maria Schanche overlevde av én enkel grunn.

Dagen jeg hadde planlagt å spørre om å få sitte ved hennes bord, fant jeg, istedenfor Maria Schanche, en annen sittende og lese. Lyla Brown virket noe mørkere i huden, og hun hadde lagt litt på seg, men hun var fortsatt vakker. Hun smilte gjenkjennende da jeg spurte om å få sette meg.

«Join me,» sa hun mer enn hun spurte.

«Det skulle jeg gjerne, men jeg skal treffe en kollega. Det er arbeidsrelatert,» løy jeg.

«På en fredagskved?»

«Ja, det er travle tider. Men ...»

«Men? På engelsk kommer det som regel noe mer etter but … selv om noen menn bare er ute etter butts.» Hun lo av sitt eget ordspill. Jeg så for meg rumpa hennes og nikket. Dette var trolig det vakreste mennesket jeg noensinne hadde sett. Jeg visste ikke om den varme følelsen jeg fikk i magen skyldtes at jeg ønsket å ødelegge henne, eller om det skyldtes noe annet, mer normalt. Uansett hadde jeg et sterkt ønske om å treffe henne igjen.

«Hva med en pils i morgen?» spurte jeg.

«Why not,» svarte hun kontant, som om hun hadde ventet på spørsmålet. «Lunsj? Eller er det for tidlig for dere nordmenn?»

Jeg smilte forsiktig og holdt å nikke, men tok meg i det. «Jeg tror jeg kommer til å jobbe en

210

R U N E S A LV E S E N

stund utover natten, og vil sikkert være trøtt i morgen. Kan vi ikke heller si klokken åtte, slik at jeg kan sove ut litt og gi deg den oppmerksomheten du fortjener?»

I

all ærlighet var jeg lettet over å slippe. Jeg lot Maria Schanche leve, og det føltes godt. Jeg tenkte ikke mer på henne, men lot henne gli bort, som en storfisk du nesten har fått opp i båten, men lar svømme av gårde selv om du lett kunne brukt håven. Jeg hadde testet ut mitt mørke og funnet at jeg var ufokusert.

J

eg valgte henne bort, til fordel for noe annet.

Det er den eneste gangen jeg har gjort noe slikt.

Jeg valgte Lyla Brown. Hun likte ikke at jeg kalte henne Lyla, sa hun, og ba meg kalle henne noe annet. Jeg begynte å kalle henne Sjokoladepiken, og vi traff hverandre ofte på forsommeren.

Jeg glemte bort paranoiaen, og vi levde sammen som et vanlig kjærestepar. Jeg drev inn og ut av de mørke tankene, men de var svakere i denne perioden. Det kalles avledning og er, nettopp, en menneskelig svakhet. Sjokoladepiken ble min avledning, og i ukene som gikk, sov hun stadig oftere hos meg.

Vi lo mye, og det gjorde godt å le igjen. Og slik ble dager til uker, til måneder, til et helt nytt liv for Jonas Aa. Et liv uten spenning, der alt måtte

VINDEN VED VERDENS ENDE

deles med en annen. Og etter som ukene gikk og sommeren inntok oss, glemte jeg det vonde som hadde skjedd, og gjorde mitt beste for 책 spille normal i en verden full av normale mennesker.

Kapittel sytten

S

trålene fra kveldssolen lyste opp den japanske blodlønnen og kastet digre skygger på den hvite veggen til naboen. Albinokatten smøg seg over veggen, stanset for å kikke på oss, før den hastet videre nedover veggen mot kaien. Jeg tenkte ikke en gang på Særimne, eller balsameringen og skoene. Dette ble uviktige detaljer i en lek som tok all min energi.

Sjokoladepiken tok min hånd i sin, og jeg lot henne ta den. Jeg kikket inn i de nøttebrune øynene og følte meg som en karakter i en kjærlighetsroman.

«Jeg vil at du skal bli med meg en tur til London til høsten,» sa hun. «Jeg er ferdig med skolen da. Bli med og bo noen måneder i London. Det kunne vel være greit. Finn ut hva du vil gjøre videre med livet ditt. Penger har du jo.»

Penger hadde jeg. Sluttpakken fra Statoil var brukt opp, men arven fra min bestemor gjorde

VINDEN VED VERDENS ENDE

213

meg økonomisk uavhengig ennå en liten stund framover. Tid hadde jeg også. Men hvem ble jeg dersom jeg flyttet tilbake til London for ei jente?

Om enn bare for noen måneder?

Men jeg smilte selvsagt og svarte kort: «Ja, kanskje det.»

Vi var et lykkelig par i en vakker hage, og som den franske forfatteren Victor Hugo sa, hva kan man mer begjære enn en vakker hage å gå i og det uendelige å drømme om?

D

agen etter var det familiedag i barnehagen, og jeg tok henne med. Hans satt på fanget mitt under loddtrekningen. Han vant en dukke som han ga til Sjokoladepiken i bytte mot kake.

Familien hans var der ikke, og som den eneste ble han min den dagen, og for første gang hadde jeg en unnskyldning til å gi ham all min oppmerksomhet.

«Du er søt,» sa Sjokoladepiken.

«Du tar nok feil,» sa jeg og rufset til det krøllete håret til Hans, «det er Hans som er så søt at til og med mitt skallete hode ikke klarer å ødelegge bildet.»

«Hvor er foreldrene hans?» hvisket hun inn i øret mitt da Hans var framme for å hente sitt tredje kakestykke.

«Jeg vet ikke. De er på en måte ikke, jeg vet ikke, de er liksom aldri med på noe.»

«Bryr de seg ikke om lille Hans?»

214

R U N E S A LV E S E N

«Jo, det tror jeg nok. Det er mye kjærlighet der, men lite tid.»

Sjokoladepiken nikket alvorlig. Så smilte hun.

«Skal vi stjele ham og late som om han er vår?» spurte hun.

Jeg klarte ikke svare. Det var et vanskelig spørsmål. Jeg skjønte jo at hun ikke mente det, men hvordan svarer normale mennesker på slike spørsmål? Skulle jeg være med på leken og svare ja, eller avslå som et bevis på at jeg hadde moralsk bevissthet? Jeg valgte å la spørsmålet henge. Men blikket hennes ba om et svar. Hun flyttet ikke øynene sine, men så spørrende på meg.

«Vi kunne bare ta ham med oss ut i strømmen av alle de andre menneskene,» sa hun. «Ingen ville merke noe.»

Det var en vakker tanke. Et vanlig liv med Sjokoladepiken og med Hans, som allerede øste av sin kjærlighet mot meg når jeg jobbet i barnehagen.

Jeg smilte igjen.

Hun holdt blikket mitt. Øynene hennes krevde svar.

Hadde jeg vært et vanlig menneske, ville dette vært en ubehagelig situasjon. Men jeg er alt annet enn et vanlig menneske, og jeg kunne stenge ute slike ubehagelige situasjoner.

Istedenfor å svare returnerte jeg spørsmålet.

«Skal vi gjøre det?»

Hun slapp blikket mitt. «Ikke tull,» sa hun og

VINDEN VED VERDENS ENDE

tok imot Hans som kom gående med tre kakestykker balanserende på en papptallerken.

Vi spiste kakene og gikk, uten å ta med oss Hans. Moren hentet ham og unnskyldte seg. Livet hennes var hektisk, sa hun. Oljebransjen var et helvete for alenemødre. Jeg bet tennene sammen og smilte, og lot som om jeg trodde på at min egen verden var i endring til noe bedre.

P

å vei hjem levde fargene i verden rundt meg.

Jeg bøyde meg mot Sjokoladepiken og sa ord jeg en gang hadde lest i en bok: «Lyla, du viser meg verden slik jeg ønsker å se den.»

Kapittel atten

M

en lykken er forbeholdt dem som ikke har rotet seg bort i paranoiaens kaos.

Konvolutten som landet på innsiden av døren min, inneholdt ett ark. Arket var en dårlig kopi av et dokument med opplysninger om Adolf Hitlers død. Det var tilsynelatende Hitlers dødsattest. Attesten var signert overlege Halvorsen, Dale sykehus. Den var stemplet med nesten uleselig blekk.

Kopien av omslaget gjenga kun ordene midlertidig og konfidensiell.

Utenfor lavet fløyelsregnet ned, og i hodet mitt hørte jeg ordene fra Sigbjørn Obstfelder, øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn, deilig og vått, deilig og rått! men jeg syntes ikke det var noe deilig med regnet denne dagen. Sommervarmen uteble, og Stavanger var en trist skygge av seg selv. Uterestaurantene var tomme, sandstrendene langs jærkysten var enda tommere, foruten surferne som, hjemsøkt av en kald vind, tros-

VINDEN VED VERDENS ENDE

217

set regnet for å ligge og vente på bølger som aldri kom.

Men hagen trivdes i regnet. De fjærlette, røde bladene til den japanske blodlønnen hadde sprunget ut igjen og bøyde seg nå ned mot gresset under vekten av dråpene og spratt opp igjen som katapulter mot himmelen når regnvannet trillet av, og kastet kamikazeinsekter rett inn i naboens vindusløse husvegg.

Dødsattesten var en dokumentdinosaur. Det flekkete, håndskrevne arket var skrevet med skjelvende frihånd, men inneholdt det meste av opplysningene. Jeg kjente igjen formularet fra dødsattesten jeg selv fikk da bestemoren min døde.

Attesten oppsummerte dødsfallet til tidenes største diktator og psykopat slik: Adolf Hitler, mann, bosatt ved Dale Sykehus, født 20.04.1889, gift med Eva Braun, erklæres død den 23.12.1967, kl. 23.35 ved Bymarken ved Dale. Behandlende overlege Halvorsen erklærer at Hitler døde som følge av intrakranielle blødninger etter slag mot hodet bevitnet av undertegnede. Døden inntraff uventet, men relateres delvis til eksperimenter i forbindelsen mellom hjernens fremre lapper, gjennomført av undertegnede ved Dale Sykehus.

Ser man det.

Jeg la meg ned på sofaen og betraktet vannet

218

R U N E S A LV E S E N

i kannen foran meg. Fargen endret seg fra det klare vannet til en infusjon av grønt og til slutt gult. Da fjernet jeg tebladene og drakk min andre kopp egenprodusert Sencha.

Den smakte bittert.

Noe var galt. Noe var veldig galt.

Utenfor var sommeren fortsatt en våt følelse av at noe manglet, av at byen var blitt robbet for noe vi hadde krav på. Hele vinteren hadde Stavanger ventet på dette fine, varme vestlandsværet som aldri kom. Men regnet vasket ikke bort noe av skitten.

T

elefonsamtalen med Koji sendte meg rett inn i den mørkeste skogen. Han ringte tidlig søndag morgen og sa han hadde nyheter, men han ville ikke snakke over telefonen. Møt meg for en kopp te, sa han, på Hellestø.

Jeg hadde allerede bilen hans og kjørte de to milene til jærstranden. Hellestø er en bred sandstrand med en kraftig understrøm.

Jæren er en stor morenerygg, der grunnfjellet nesten aldri bryter gjennom det tykke laget av løsmasse dratt med av isen etter istiden. Derfor er kysten en nesten sammenhengende strand av enten finmalt sand eller rullesteiner. Nordsjøen slår hardt inn mot land langs kysten, men strendene er langgrunne, og sjøen er roligere der enn langs de brattere delene av kysten.

Han sto som en skygge midt ute på den lange

VINDEN VED VERDENS ENDE

219

stranden. Bølgene slo inn over sanden, og sommerregnet truet med å drukne alle som beveget seg utendørs. De små dråpene hamret sin rytme mot allværsjakken som en loop i begynnelsen av en Pink Floyd-sang. Sanden beveget seg under føttene mine, og det føltes som om jeg gikk på kvikksand. Når som helst kunne jeg synke gjennom og forsvinne ut av livet. Det var en befriende tanke.

«Jonas-san.»

«Koji.»

Et kjapt håndtrykk.

Utenfor stranden blinket det automatiske lyset i gamle Feistein Fyr fra holmen sin i Jærens rev.

Koji tiet, tok meg på skulderen og gjorde tegn til at vi skulle spasere.

Det føltes som om hvert steg førte meg lenger og lenger ned i den våte sanden. Her hadde jeg lekt og badet som barn. Jeg hadde det også gøy som barn, jeg var her med fosterfamilier og med bestemor som ikke bodde langt unna. Her, et sted blant sanddynene og morenebergene lå mine oldeforeldres gård. Man skal føle tilhørighet så mange steder i verden.

«David Arla.» Det var alt han sa. Han stanset og kikket ut mot fyret.

«Hva med David Arla?»

«Det fyret ble bygget i 1859. Det bodde folk der ute. Det var vanskelig å legge til på grunn av

220

R U N E S A LV E S E N

revet, og sjøen kan være vanskelig selv på stille dager,» sa Koji. «Det står på Wikipedia. Utrolig hvor mye kunnskap som ligger der ute, gratis.

Så mange opplysninger du bare kan plukke opp over en kopp kaffe.»

«David Arla?» spurte jeg.

«Visste du det, Jonas-san? Visste du at de kastet ut fyrvokteren og automatiserte fyret i 1989?»

«Nei.» «Det er så jævlig mye informasjon tilgjengelig. Noe gratis, noe koster.»

Jeg tok hintet. «Hvor mye koster informasjonen du har?»

«Jonas-san. Den koster, fordi den har kostet meg. Du må ta deg av en fyr for meg, uten å stille spørsmål. Du må fjerne ham. Det er det hele, jeg må låne av ditt mørke.»

«Men jeg er ingen … jeg … hva vet du egentlig?»

«Jeg vet at Feistein Fyr …»

«Gi faen i Feistein Fyr. Hva vet du om Arla?»

«Informasjonen om Feistein Fyr er gratis, informasjonen om David Arla, vel, den koster som sagt.»

«Ok.» «Ok? Har jeg ditt ord? Dersom du ikke betaler, stiger prisen. Renter, vet du?» Jeg hadde aldri opplevd Koji på denne måten, hard og herskende. Den vanligvis romslige mannen med det

VINDEN VED VERDENS ENDE

221

myke blikket og de milde øynene var som byttet ut.

«Ja da.»

«Ok, Jonas-san. La oss sette oss i bilen.»

Det var da det slo meg. Hvis jeg hadde kommet i bilen hans, hvordan var han kommet hit?

I en bil med to østeuropeere, tydeligvis. De satt i baksetet og mumlet på et slavisk språk jeg ikke klarte å plassere. Polen? Tsjekkia? Russland?

«Ikke bry deg om apekattene. De er for pysete til å gå ut i dette været. Dessuten kan de ikke norsk,» sa Koji.

«Hva vet du?»

«David Arla kom til tehuset i går. Spurte etter deg igjen. Jeg sa jeg ikke visste hvor du var, så han gikk.»

«Var det alt? Skal jeg liksom drepe …»

«Hysj! Det var ikke alt, Jonas. Ikke i det hele tatt. Jeg lot noen følge etter ham. Arla ruslet gjennom Byparken, gjennom togstasjonen, opp trappene til jernbanelokket, forbi teateret og langs gjerdet til kirkegården. Skjønner du?»

«Nei.» «Hva ligger forbi kirkegården?»

Jeg tenkte meg om. Hva mente han? Broen til Storhaug, Stavangers østre bydel, gikk over Lagård gravlund, så videre til politikammeret, brannstasjonen, skatteetaten.

222

R U N E S A LV E S E N

«Politiet?» Pusten min dugget til frontruten.

På Kojis side var den tørr og gjennomsiktig.

«Politiet, ja. Han gikk inn og opp trappen og forsvant da min mann ikke kunne gå lenger. David Arla var ikke der for å fornye passet sitt, for å si det sånn.»

Jeg satt målløs. Jeg hadde ikke sett dette komme.

«Guttene her kjører deg hjem,» sa Koji og åpnet bildøren. «Så kjører jeg min egen bil.»

Utenfor rant regndråpene nedover langs vinduet. Bølgene vasket sanden ren. Feistein fyr blinket sine varselsignaler ut i den begynnende natten. * Værgudene hadde hoppet over sommeren og gått rett til den våteste høsten på mange år. Gledene i det statoilske samfunnet druknet eller ble skyllet bort av flodbølgene skapt av regnet. Sandvolleyballens halvnakne verdenscup-damer frøs på seg forkjølelse, og bare Statoils løfter om flere millioner kunne redde framtiden for volleyballturneringens stopp i Stavanger, Gladmat-festivalen fikk dårlig omtale da en elv av regnvann, øl og bløtt pølsebrød rant nedover torget og truet med å ødelegge skoene til den spesielt inviterte tv-kokken fra England som Statoil hadde sponset med penger som kunne dekket ett års forbruk av bleier på samtlige av Stavangers sykehjem.

VINDEN VED VERDENS ENDE

223

J

eg tilbrakte første del av august i hagen min.

Sjokoladepiken drakk både te og annet, men i bunn og grunn begynte jeg å bli lei.

«Du trenger en ferie,» sa hun og strøk meg over magen.

«Ferie fra hva?» spurte jeg.

«Ferie fra livet ditt. Bli med meg til London.

No strings attached. Bli hvor lenge du vil, dra hjem når du vil.» Hun var akkurat passe naiv til at det var søtt. Det skulle hun ha.

S

ensommeren var min og Sjokoladepikens tid.

Det føltes i hvert fall slik. På strendene ble sjøen pisket hvit mot sanden, surferne forsøkte desperat å holde balansen på brettene sine mens måkene skrek rundt dem. De gamle krigsbunkerne i sanddynene ble vårt utkikkspunkt. Vi overnattet der en natt i slutten av måneden, og den natten lå vi sammen til lyden av bølgeskvulp og sene flyavganger fra flyplassen like ved.

Det føltes godt å være sammen med henne, selv om jeg noen ganger savnet spenningen fra mitt tidligere liv. Men det var godt å føle seg normal til en forandring.

«Har du bestemt deg angående London?» spurte hun da vi våknet på taket til bunkeren og kikket utover Nordsjøen, som lå mellom mitt land og hennes øyrike.

Tankene mine gikk til brune puber, store museer, smekkfulle, svette undergrunnsbaner. Jeg

R U N E S A LV E S E N

svimlet ved tanken på de sosiale forventningene som finnes i en storby. Alt man skal evne å gjennomføre sammen med andre mennesker, bare for å komme gjennom dagen. Jeg ville bare ha henne og glemme alle andre. Assosiasjonene førte meg bort fra spørsmålet, og til slutt så hun seg nødt til å spørre igjen.

«Vil du bli med meg?»

«Jeg vil være nær deg, jeg elsker deg,» svarte jeg. Ordene jeg visste hun ville høre, og som hadde evnen til å gjøre alt så mye bedre.

Kapittel nitten

K

oji sendte en SMS og ba meg betale noen dager senere.

Jeg besøkte ham i tebutikken og fikk en konvolutt i lommen.

«Er det han du vil jeg skal …»

«Hysj, ta den med hjem og åpne den. Inne i konvolutten ligger to bilder. Så lenge begge er i live, er min situasjon truet. En av dem må bort.

Du kan velge, men du må ta én av dem innen søndag.»

«Det er fire dager,» utbrøt jeg uten å vekke entusiasme.

«Det er fire dager. Jeg driver ikke bare denne kafeen, Jonas-san, det vet du, og jeg kan ikke risikere å spolere businessen. Det finnes også dem som gir meg konvolutter, hvis du skjønner hva jeg mener. Ta med deg konvolutten hjem og bruk tiden til å velge.»

«Skal du ha beskjed om hvem jeg velger?»

«Hvem du velger, vil vise seg.»

226

R U N E S A LV E S E N

D

et står østeuropeiske tiggere på hvert hjørne av Stavanger sentrum på jakt etter oljepenger. Alle minnet de meg om de to østeuropeerne som kjørte meg hjem etter møtet med Koji.

Politibetjenter ruslet gjennom turistbyen. Jeg gjenkjente David Arlas ansikt i hver av dem.

J

eg la konvolutten på bordet i stuen, sjekket at Sjokoladepiken ikke var i huset, trakk for gardinene og satte på Pink Floyds Wish you were here for å slippe å høre ropene fra mine egne paranoide tanker.

V

annet kokte. Jeg tynnet det ut med rent, kaldt vann til omtrent seksti grader. Nyere forskning viste at den gunstige helseeffekten av grønn te økte ved kokende vann, men teen ville da smake bittert. Mens teen trakk, spiste jeg mørk sjokolade.

Tanken på å drepe noen for andre var ikke like innbydende som å drepe for min egen del.

Dessuten hadde livet mitt de siste ukene vært rolig og behagelig.

Jeg løftet konvolutten og trakk ut det første arket.

Et lettelsens sukk gled gjennom meg.

David Arla. Koji ville ha politiet bort fra butikken sin. Det var forståelig. Han kunne jeg drepe en gang til. For meg selv, like mye som

VINDEN VED VERDENS ENDE

227

for Koji. Fornøyd la jeg konvolutten fra meg og satte meg ut i hagen med teen og resten av sjokoladen. Jeg krøllet sammen bildet av Arla og gravde det ned under den japanske blodlønnen.

S

olen slapp gjennom, og de grå skyene forsvant til slutt helt. Minutt for minutt kjente jeg omgivelsene rundt meg varmes opp.

Jonas Aa var euforisk.

Jeg gledet meg til Sjokoladepiken kom tilbake, hvor enn hun var. Jeg ville snakke med henne, kose med den brune nakken hennes. Jeg ville, kanskje, til og med vurdere å bli med tilbake til London.

Verden var et bedre sted. Jeg ringte politistasjonen med mobilen og spurte etter David Arla. Politivakten hadde aldri hørt om noen ved det navnet og beklaget at han ikke kunne hjelpe meg. Visste jeg hvilken avdeling han jobbet i?

«Spaning?» foreslo jeg, men han fant ingen ved det navnet.

«Hva med å utvide søket til hele landet?» spurte jeg. Det kunne han ikke. I bakgrunnen hørte jeg ham spørre noen om de kjente en David Arla, og vedkommende svarte at hun hadde aldri hørt om noen Arla verken her eller ved andre distrikt. Som om de hadde oppgitt navnet på en spaner. Jeg brydde meg ikke.

228

S

R U N E S A LV E S E N

jokoladepiken dukket opp med lunsj.

Jeg hørte henne fra innsiden av huset.

Hun sang en sang og ropte at jeg bare skulle bli sittende, hun kom snart ut med lunsj verdig en sliten, arbeidsledig kar som meg.

Jeg beundret måkene og nøt de kalde restene av den grønne teen.

Verden var et vakkert sted.

Så kom hun ut med et stort brett med smoothies og baguetter, en gresk salat og konvolutten.

Konvolutten med bildene.

«Få konvolutten,» nesten skrek jeg mot henne.

«There there, baby, det er ingenting å være redd for.»

«Hva? Hva faen mener du?»

«There there.» Og for første gang merket jeg en anspent afrikansk klang ved de engelske ordene.

«Gi meg konvolutten,» ropte jeg og presset hendene mot armlenet på stolen som om jeg skulle reise meg og ta konvolutten fra henne om hun ikke ga meg den.

«No need to get upset, baby, det var jo et veldig fint bilde,» sa hun og trakk ut et A4-ark, det andre bildet, og holdt det mot meg.

Tyngdekraften dro meg ned i stolen. Jeg følte stoffet sluke meg, og jeg klarte ikke reise meg. Jeg stirret inn i mine egne øyne på arket, og i flere

VINDEN VED VERDENS ENDE

229

sekunder klarte jeg ikke bevege en eneste muskel. * Drømmen var en av mange lignende, utløst av de merkelige hendelsene:

A

«

dolf Mørk, denne veien,» sa sekretæren.

Jeg fulgte etter henne gjennom de trange korridorene på Forus. Dette var avdelingen for trainees, de unge håpefulle som hadde solgt sin sjel for oljepenger og håpet å finne lykken på Forus. Fra vinduene i korridoren kunne jeg se mitt gamle barndomshjem på Ulsberget.

Hvis en toppjobb i Statoil var Himmelen du kunne nå etter å ha solgt verdiene du hadde i ditt tidligere liv, var denne avdelingen Skjærsilden, tenkte jeg idet jeg fløt forbi en lang rad med bilder fra pionertiden i Nordsjøen. I La Divina Commedia av Dante er Skjærsilden andre bok og beskriver det traktformete helvete utgravd fra jordens indre, hvor synderne plasseres dypere ned i trakten etter hvor forferdelige synder de har begått.

De verste havner sammen med Djevelen i den trange tuten helt innerst, i varmen midt inne i jorden.

På motsatt side av Jerusalem, på den andre siden av jorden, befinner åpningen og Skjærsildfjellet seg. Fjellet består av den massen som ble sprengt ut av jordens indre for å danne hel-

230

R U N E S A LV E S E N

vete. Her krabber de døde som ikke havner i helvete, opp mot toppen og frelsen som venter dem der.

I drømmen var jeg i Statoils hovedsete for å finne mitt neste offer. Jeg måtte drepe noen for meg selv før jeg tok Arla. Jeg trengte treningen.

Jeg var her, under påskudd av å være jobbsøker, for å finne et mer meningsfullt liv å ta. Jeg ville se organisasjonskartet. Jeg ville vite adressene til lederne. Tiden min i Statoil hadde hensynsløst forsynt seg av digre biter av min identitet, og nå tok jeg ansvar for å bygge meg en ny identitet på deres bekostning.

Jeg så ingenting galt i det.

Forresten ligger Jerusalem på 31°47’08» N, 35°12’52" Ø. Hvis du tar turen 180 grader rundt jorden og til samme breddegrad sør for ekvator, kommer du til 31°47’08» S, 144°47’08» V. Ifølge det satellittbaserte kartsystemet Google Earth er dette et punkt i Stillehavet langt fra alle steder i hele verden. Havet er omtrent fem tusen meter dypt her.

Også i drømmen var jeg en google-junkie.

Altså lå helvete under hav, ikke land. Hvor lang tid ville det ta før Statoil sikret seg borerett i helvete? Jeg lot fingeren stryke langs bildene i den tilsynelatende endeløse korridoren. Nok en rad med vinduer ble erstattet av nok en rad med bilder fra pionertiden. På motsatt side gikk gullinnrammede bilder av tidligere konsernsjefer i en

VINDEN VED VERDENS ENDE

231

syklus som endte og begynte igjen etter om lag ti meter. Da jeg kom inn på forværelset til kontoret der jeg var blitt bedt om å møte opp, kunne jeg navngitt hver eneste konsernsjef i selskapets historie.

Jeg trådde inn i forværelset og ble bedt om å sette meg.

«Beklager at du måtte vente,» sa sekretæren. Øynene hennes var festet i gulvet. Kun små glimt av de brune øynene hennes streifet mine. De lignet fiskeøyne slik de poppet ut av torskehodene jeg pleide spise med bestemor.

Sekretæren virket nervøs. Hun hadde svetteringer under armene. Hadde min personlighetsendring også endret mitt utseende? Var hun redd, eller skyldtes det avvikende blikket hennes noe annet?

Jeg slo fra meg mine paranoide tanker, akkurat lenge nok til å bli ordentlig overrasket da jeg kom inn på direktørens kontor.

Han satt i stolen bak det store bordet. I en dyr, sort dress. Men det var noe feil. Han hadde knyttet en enkel slipsknute. I min tid i Statoil traff jeg aldri en leder som hadde mindre krevende knute enn en dobbel Windsor. I avdelingen der jeg jobbet, gikk det sport i å knytte avanserte knuter, selv blant de vanlige ingeniørene. Han satt der og lignet en billig kopi av en direktør. Da jeg trådde inn på kontoret, så jeg at han hadde tredagersskjegg slik han hadde hatt ved tidligere treff. I til-

232

R U N E S A LV E S E N

legg satt han og fiklet med en liten glassampulle med råolje.

«Arla,» sa jeg.

«Jonas Aa,» svarte han. Sekretæren kikket forvirret på meg før hun forlot rommet. «Du vil tilbake til Statoil? Vil du ha en ny jobb her? Begynne på bunnen? Hva er galt? Gir det deg ikke lenger nok å gå rundt og drepe folk? Slapp av, veggene her er lydtette.»

«Hva faen er det som foregår her? Du jobber ikke her.»

«Paranoid, Jonas?»

«Du jobber på …?»

«Jeg sitter nå her, Jonas. Kan vi ikke snakke litt sammen?»

Jeg sloss mot trangen til å storme ut av rommet og nedover korridoren med konsernsjefene og nordsjøpionerene, men jeg var redd jeg ikke ville finne veien ut av labyrinten.

«Så, snakk.» Jeg tok et drops fra en skål på bordet hans.

«Hvorfor hater du verden?»

«Jeg hater ikke verden. Jeg kjenner ikke verden. Jeg kan ikke hate noe jeg ikke kjenner.»

«Hva mener du?»

«Jeg tror ikke på verden som et objektivt begrep. Verden er en subjektiv oppfattelse av omgivelsene dine. Derfor kan jeg ikke kjenne denne verden du snakker om, rett og slett fordi den verden du snakker om, er din verden, full av dine

VINDEN VED VERDENS ENDE

233

definisjoner på riktig og galt, virkelig og uvirkelig. I din verden utelukker du det som ikke interesserer deg, eller det som er ubehagelig for deg å tenke på. Slik gjør du verden til din verden alene, og jeg kan ikke kjenne dybden av det stedet. Og jeg kan ikke hate det jeg ikke vet hva er.»

«Jeg bor i den samme verden som alle andre.»

«Nei. I din verden eksisterer ikke vannmangel, farlige sykdommer og barn som dør som fluer.

For mange hundre millioner mennesker er dette den eneste verden som eksisterer.»

«Så det er greit å være ond, er det det du sier?»

Han begynte å fikle med en ny pyntegjenstand.

En liten plattform på størrelse med en knyttneve.

Den var full av spisse tårn og utstikkende deler jeg ikke gjenkjente. Jeg ble nesten bekymret for at han skulle stikke seg på den eller kaste den på meg.

«Jeg sier at den ondes verden kan rettferdiggjøres på så mange måter, slik som du kan rettferdiggjøre å ikke donere penger til Redd Barna eller SOS Barnebyer når bøssebærerne kommer en gang i året.»

«Vet du selv når du ble så ond, Jonas?»

«Har jeg sagt at jeg er ond?»

«Jeg sier at du er en ond jævel. En satan.»

Som den enkle sjel han er, kaster han forutsigbart den farlige pyntegjenstanden mot meg. Den treffer meg i skulderen. Det gjør vondt, men jeg lar ham ikke se det.

234

R U N E S A LV E S E N

«Jeg føler på en måte at dette jobbintervjuet ikke går særlig bra,» sa jeg smilende.

«Gi faen i skuespillet. Hva faen gjorde du på Sicilia i høst?»

«Hva gjorde du på Sicilia i høst?»

Jeg reiste meg og strakte ut hånden. «Takk for intervjuet,» sa jeg smilende.

Han tok hånden min. Klemte den hardt. «Du hører fra oss,» sa han.

Jeg våknet, svett og alene. * Jeg spiste frokost og syklet til Forus. Til Ulsberget, til mine barndoms gater i forstaden, og til skogen der vi lekte vikinger.

Stavanger er den tettest bebygde byen i Norge.

Kanskje er det derfor den føles så trang og menneskene så trangsynte. Fra den gamle bygdeborgen jeg pleide å leke i ruinene av på Ulsberget, så jeg hele Forus under meg, med travbanen, restene etter tyskernes flystripe og det store tørrlagte området der Statoil og de andre oljeselskapet ruvet i sine digre bygninger. I enden av horisonten lå Kvadrat, Norges største kjøpesenter med sine nesten hundre tusen kvadratmeter pengesluk.

Alt jeg så, hadde tidligere ligget under vann.

Det digre Stokkavannet lå her med sine tolv holmer. Jeg har sett tegninger av mennesker som brukte vannet som badeplass, vaskeplass og som

VINDEN VED VERDENS ENDE

235

drikkevann. Hele området var avhengig av det, og fuglelivet skal ha vært fantastisk. Vannet ble tømt og tørrlagt mellom 1908 og 1912.

Der jeg sto, hadde det en gang stått en bygdeborg. Hva ville datidens folk sagt om de skuet utover det flate landet under seg og fikk se alt dette?

Jeg hoppet opp på en stein fra bygdeborgen og brølte for alle dem som bodde her før korrupsjonen, sviket og alt som hadde ødelagt denne historisk viktige byen og tatt fokus bort fra skjebnene som bodde her i førhistorisk tid og jaget spøkelsene ut, rullet i olje og dyppet i en skål mynter.

Jeg ropte for den lille døde jenta i katakombene i Palermo.

Jeg ropte for min egen tapte uskyld den dagen i blokka like oppe i bakken her. Navnene på dem jeg hadde mistet ropte jeg ut i vinden.

«Geir.»

«Morten.» Morten, stakkars Morten.

Vinden bar navnene deres med seg over det flate området under meg, myra vi engang syklet langs. Jeg snudde meg og så BP rave over den gamle skytebanen der vi samlet patroner. Jeg så oljeboligene på det nye feltet der staten hadde tettet igjen den gamle hulegangen inn i fjellet hvor vi lekte. Den var for farlig for de britiske oljebarna.

Jeg ropte for nordsjødykkerne som ble syke for at staten skulle suge penger ut av Nordsjøen.

R U N E S A LV E S E N

For alle som sto på kanten av verdens ende og følte vinden i ryggen.

Men mest av alt, på tross av alt det jeg hadde opplevd, ropte jeg for meg selv.

Og til venstre glinset fjorden, og på den andre siden så jeg de rosa bygningene på Dale, og jeg salutterte dem og kjente trangen til makt strømme inn i meg, og aggresjonen fokusere mot mitt første mål. Jeg måtte ødelegge gjenferdet av David Arla, en gang for alle.

Tidlig morgen på en kafé i sentrum av Stavanger. Jan Walter drikker sterk, svart kaffe alene, mens servitøren, en ung svenske, tørker støv av de andre bordene.

På bordet foran ham ligger et kort han har laget selv.

Det er brettet dobbelt, men innsiden kan så vidt ses.

Det er et kort til noen han har mistet. Denne dagen er det to år siden de to kjæreste han hadde, døde fra ham. Ved siden av kortet ligger mobilen hans. Det tikker inn en melding, og han leser den og fortsetter å drikke kaffen sin. Så tar han raskt opp telefonen, som om han har ombestemt seg, og taster hurtig inn en beskjed. Han holder mobilen i hånden, som om han venter på umiddelbar respons. En ny melding tikker inn, og han leser oppgitt. Så ringer han opp vedkommende.

«Hvorfor kan du ikke komme på jobb i dag?»

«Jeg må ta en tur med guttungen,» svarer Audun Vang. «Jeg har forsømt ham for lenge. På grunn av Jonas Aa har jeg ikke kunnet hente guttungen i barnehagen på to år. Jeg tar det ut i avspasering. Hvis det er

238

R U N E S A LV E S E N

en ting etterforskningen av Jonas Aa tilfører livet mitt, er det mange avspaseringstimer.»

«Jeg får revurdere profilen, basert på de nye opplysningene om dødsfallene ved Preikestolen. Det har vært stille en god stund nå. Han må planlegge noe stort. Jeg tror han er alvorlig psykotisk, men jeg kan jo ikke være sikker så lenge jeg aldri får snakket med ham, testet ham ut på ordentlig.»

«Han er …» Ordene forsvinner.

«Han har en dyssosial personlighetsforstyrrelse,» fortsetter Jan Walter, «han oppfyller kriteriene. Diagnosesystemet er bare en modell. Det gjelder å plotte inn opplysningene, og journalen hans og etterforskningen tyder jo absolutt på dyssosialitet, men jeg tror han har en alvorlig psykisk lidelse i tillegg.»

«Ja, stakkars Jonas Aa,» svarer Vang sarkastisk.

«Kan det ikke være synd på onde mennesker?» spør Walter.

«Nei. Onde mennesker har også et valg. Hva det enn er som gjør at de velger de mørke stiene gjennom livet, så har de allikevel et valg. Og de er alene om det valget, akkurat som vi andre er alene med våre valg.»

«Sartre?»

«Også onde mennesker har eksistensielle forutsetninger for hvem de velger å være.»

«Ja, kanskje du har rett, Audun. Kanskje det ikke kan være synd på et ondt menneske. Men kan det da være mulig å synes synd på noen som helst?»

«Jeg må stikke. Snakkes i morgen.»

«I morgen er det lørdag, Audun.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

239

«Ok. Ta helg. Så snakkes vi på mandag.»

De legger på samtidig på hver sin kant av byen.

Jan Walter drikker igjen av kaffen sin. Jeg har jo aldri kommunisert med ham, tenker han. På utsiden av kafévinduet går morgenens mennesker hastende forbi.

Langhelg, tenker Jan Walter og bretter sammen kortet, uten noen å tilbringe den sammen med.

Noen timer senere. Lagård gravlund. Jan Walter stikker kortet ned mellom en gravstøtte og lykten foran den.

Så setter han seg på kne i singelen. Steinenes skarpe kanter borer seg inn i huden hans. Han gråter forsiktige tårer, tørker dem bort og gnir øynene med knokene sine.

«Et liv revet fra hverandre, to liv ødelagt, mitt og ditt» hvisker han.

Kveld, Jan Walter sitter i leiligheten sin. Bortsett fra det flyktige lyset fra tv-en er rommet mørkt. Han spoler, starter avspillingen og pauser. Han stirrer på det uklare bildet av en mann som står i døråpningen til et lite, hvitt trehus. I den høyre hånden holder mannen nøkler, i den andre en hammer med hodet tungt hengende ned mot bakken. Jonas Aa står med ryggen til, men hodet er snudd, han kikker over skulderen, som om han har hørt en lyd, eller lurer på om noen følger etter ham. Filmen er datert fire uker tidligere, tre dager før det siste selvmordet på Preikestolen ble oppdaget.

Kapittel tjue

S

ykehusets foajé var halvfull av pårørende som gråt av sorg, lo lykkelige etter å ha sett familiens nye tilskudd, eller virket avflatet etter årevis med slike besøk på sykehuset bare fordi en viss slektning nektet å dø. Skjult bak en søyle observerte jeg ham komme inn.

H

er hadde han bedt meg møte ham.

Det virket som om han var alene. Allerede på avstand virket han annerledes. Han gikk annerledes, mer nervøst og foroverlent enn den tidligere selvsikre måten han hadde beveget seg på.

Ei av de unge jentene i resepsjonen kikket bort på meg, og jeg pekte mot ham og nikket.

Et offer for manipulasjon. Hun ropte ham over, uten at jeg kunne høre ordene. Hun forklarte ham at jeg hadde gitt beskjed om å møte ham i Gamlingen, Stavangers utendørs svømmebasseng.

Jeg fulgte ham med blikket der han gikk ut av

VINDEN VED VERDENS ENDE

241

hovedinngangen og bortover mot parkeringsanlegget.

Jeg løp ned trappen og fulgte etter ham. Han snakket ikke i mobilen, han ga ikke tegn til noen.

Tilsynelatende alene. Tilsynelatende, gjentok jeg for meg selv.

Slik fulgte jeg ham, forbi kolonihagen, gjennom begynnelsen av Vålandskogen og til porten til det stengte badeanlegget. Jeg gikk rundt og klatret lett over gjerdet. Bare lyden av E39 på utsiden av de høye gjerdene på vestsiden minnet om at vi ikke var helt alene i verden. Husene på Våland ville ikke ha innsyn her, nettopp derfor var det vanlig at unge mennesker tok seg inn her etter en fuktig natt på byen.

Jeg gikk rolig mot smijernsporten og ropte på ham.

«Arla.»

«Jonas Aa.» Jeg gestikulerte at han skulle klatre over gjerdet.

V

i satte oss på halvtaket som vender ned mot bassenget, føttene låst mot den svarte takpappen.

«Hvem er du, Arla?» spurte jeg.

«Hva gjorde du på Sicilia?» kontret han og stirret meg inn i øynene.

Hvorfor ikke svare nå?

242

R U N E S A LV E S E N

Hva betydde sannheten for ham denne kvelden?

«Jeg dro dit for å forsøke å finne ut hvorfor jeg har begynt å gjøre det jeg driver med nå.»

«Som er?»

«Du er for rask nå, David Arla, har du det travelt?»

«Nei. Jeg har all den tid du trenger.»

«Det var bedre. Jeg ønsket å finne igjen den følelsen som fikk meg inn på denne mørke stien.»

«Og fant du den?»

«Ja, der jeg traff deg. Ved den lille jenta.»

«Ja, det var creepy,» sier han, og det er noe med stemmen hans som vekker en alarm i meg.

«Det er feil at noe så vakkert skal holdes så vakkert for evig tid.»

«Hvorfor det?»

«Hun vil være vakker lenge etter at bildene turistene tar av henne i smug har gulnet og blitt stygge. Du kunne tatt alle bildene som er tatt av henne de siste femti årene, og hennes skjønnhet og uskyld vil overleve dem alle. Og alle som tar bilde av henne, er med på å forsvare misbruket av kjærligheten hennes far hadde til henne.»

«Og så?»

«Du skjønner ikke. Ingen skjønner. Det virkelig vakre er den kjærligheten faren følte for henne da hun døde. Det virkelig vakre er borte og kroppen bare et skall, og nå står vi igjen med

VINDEN VED VERDENS ENDE

243

det skallet alene og tror vi vet hva virkelig kjærlighet er.»

Han svelget hardt.

«Vi gjør oss til dommere og gir kjærligheten til Molok, vi er Molok og tar henne som en offergave. Vi ser på henne som et trofé over det udødelige mennesket som lurer forråtnelsesprosessen. På samme måte som vi, oljeungene på Forus, ble ofret, solgt inn til oljeselskapene i tidlig alder, lokket av godteri og utenlandsk tv. Statoil er Molok, slik alle som tar bilde av den lille jenta, er Molok.»

«Var det derfor du drepte Ida Marie Steensen?

Fordi hun tilhørte oljenæringen?»

Hvorfor holde tilbake nå?

«Ja. Det, og fordi hun var irriterende.»

Arla virket lettet. Nesten som om han ikke skjønte at han skulle dø. Kanskje forsto han det, men var allikevel glad for at han hadde bevist for seg selv at han hadde rett i hva det var han var ute etter å bevise.

Men noe var annerledes med Arla. Han virket yngre, og det ga meg hodeverk. Det var noe med måten han snakket på også, rolig, som om han ville lure noe ut av meg i motsetning til de desperate forsøkene tidligere. Var han resignert?

Jeg svimlet og måtte lukke øynene.

Jeg måtte ta meg sammen. Jeg skulle drepe ham. Kvalmen kom som et slag i magen. Og måten han hadde tatt kontakt på? Med en lapp på

244

R U N E S A LV E S E N

døren? Om å møte ham på sykehuset? Han som tidligere hadde dukket opp plutselig eller sparket inn døren min. Hodet verket.

Tidligere hadde det vært noe mellom oss, noe felles. Jeg hadde sett det i øynene hans. Men nå.

Avledning, nå.

«Molok!» ropte jeg mot brølet fra akselererende biler på E39. «Molok!»

Jeg kikket på de gamle trærne rundt Gamlingen. Så kikket jeg på vannet i bassenget. Trekket som dekket til bassenget utenom åpningstid, hadde jeg rullet til siden. Det glimtet i vannet.

Det burde ha advart Arla, men han virket nesten glad, nesten euforisk. Hva det enn var han gjorde dette for, slo det meg at han måtte virkelig brenne for det.

Nervøs var han også.

«Og de andre?» Han smilte nesten nå, som en frådende hund over et kjøttbein.

Hvorfor ikke gi ham det han ville ha?

«Ja, Arla. Du kjenner jo til Lise Hansen. Du var jo der.»

«Hvorfor henne?»

«Hun var vakker. Jeg kunne aldri fått henne.

Samt at jeg har lært meg å mestre … ved å ødelegge noe vakkert.»

En spenning fór over ansiktet til Arla. Det var som om dette var muntlig eksamen, og han plutselig hadde kommet på en detalj som ville gi ham ekstra god karakter.

VINDEN VED VERDENS ENDE

245

Han kikket meg dypt inn i øynene og sa: «Du har drept flere kvinner fra Statoil. Du har på et eller annet vis fått dem til å hoppe utfor Preikestolen.»

«Hvordan skulle jeg klare det?»

«Hører du stemmer som ingen andre hører?» spurte han uventet.

«Nei,» svarte jeg. Jeg hadde hørt en stemme etter at jeg fant den døde jenta i stallen som liten.

Men den forsvant. Jeg husket ikke helt detaljene, men jeg hadde snakket med en psykolog noen få ganger. Men den hadde gitt seg med bestemors mestringsteknikk. Det var som om den bare hadde gått lei og forsvunnet. Og sannheten var at etter at den forsvant, savnet jeg den. I den tiden stemmen herjet i hodet mitt, var jeg aldri ensom.

«Jeg hadde ikke mange venner som liten, og jeg flyttet en stund rundt til fosterhjem.»

«Før du flyttet inn hos din bestemor?»

«Ja.» Alt han visste. «Jeg hadde hørt en stemme i noen dager, men lærte meg å overmanne den, og til slutt forsvant den helt. Da savnet jeg den, og jeg begynte å late som. Men egentlig er det bare jeg som snakker med meg selv. Men. Men. Hvem er du, David Arla, som klarte å overleve et fall fra Preikestolen, og som vet så mye om meg?»

«Det kan vi ta en annen gang.» Han reiste seg opp og begynte å klatre ned den lille trappen fra taket.

246

R U N E S A LV E S E N

Jeg fulgte etter ham.

«Du, Arla,» sa jeg og tok ham på skulderen der han gikk ved siden av bassenget.

«Ja,» svarte han og snudde seg mot meg akkurat idet jeg stakk kjøkkenkniven inn i siden hans. Den dype stemmen ble forvandlet til piping i løpet av ett ord. Det var fascinerende.

«Molok!»

Surkling.

«Molok! Hvem ofrer hvem?» Jeg kjente en kraft fare gjennom meg. Det var ekstatisk, gudenes orgasme.

Han sank sammen ved bassengkanten. Han blødde en del, blodet samlet seg i en pøl under gatelykten som sto over bassengkanten. Jeg kunne se min egen refleksjon i blodpølen.

Jeg dro ham over mot kanten.

«Hvem er du, Arla?»

«Hjelp meg, for faen, få meg opp, din jævel.»

Hva kunne han forvente? Jeg hadde allerede forsøkt å drepe ham en gang.

«Hvem er du? Si meg hvem du er, og jeg skal få deg på sykehuset.»

Mennesker som tror de skal dø, vil si alt for sjansen til å overleve.

«Hva?» «Hva er ditt navn?»

«David,» svarte han. Jeg vridde om kniven.

«Audun. Audun Vang.»

«Hvem jobber du for?»

VINDEN VED VERDENS ENDE

247

«Politiet. En egen gruppe.»

«Hva slags gruppe?»

«Vi leter etter … mulige …»

«Mulige hva?»

«Hva?» «Dere leter etter mulige hva?»

«Seriemordere.»

Som et knyttneveslag, samtidig betryggende.

Bitene falt endelig på plass.

«Hvordan overlevde du fallet fra Preikestolen?»

«Jeg falt aldri. Jeg hadde en line under kanten. Jeg hadde festet den der flere dager tidligere. Jeg visste hele tiden at det ble Preikestolen.

Jeg vet jo at du har drept der før ... Du kunne ikke sett den uten å falle ut i vannet.» Det virket som om endorfinene hadde lindret noe av smerten nå, og han kunne snakke friere. «Jeg festet en krok til linen da du laget te til oss, og kastet hovedlinen utenfor.» Smertene satte inn igjen, han bet tennene sammen. «Så jeg kastet meg utfor, slik at du ikke skulle se linen.

Jeg firte meg rundt kanten og hang deretter på den ene siden av platået. Jeg skulle heise meg opp igjen, men linen var slakk, og jeg hang for langt nede. Jeg hang der til du hadde gått ned igjen.»

«Så det var derfor du var så kjapp med å hive deg utenfor. Hva var vitsen?»

«Jonas ... jeg skulle filme deg idet du forsøkte

248

R U N E S A LV E S E N

å kaste Lise Hansen utfor … men … fy faen det gjør så vondt … kameraet ble slått mot fjellkanten og virket ikke. Jeg … kollegaen min skulle stanse deg. Men kameraet, ingenting gikk som planlagt.

Kollegaen min ble redd, torde ikke redde henne.

Torde ikke utfordre deg på kanten … av et seks hundre meters stup.

Så derfor prøvde vi å … få deg til å bli paranoid av skoene og den balsamerte katten din … fant oppskriften i et National Geographic på bordet i din egen stue … slik at du lettere ville røpe deg. Vi ville framprovosere en reaksjon i mangel på … bevis.»

«Og lappen?»

«Hvilken lapp?»

«Og SMS-en med Jeg så deg. Så du meg?»

«Hva faen snakker du om? Vi skrev ikke noen SMS. Det ville jo vist avsender, og du skulle tro jeg var død.»

«Og Lise Hansen? Var hun også politi?»

«Nei … hun var ekte … og vi brukte henne.

Sårbar. Lett offer. Vi overvåker internettaktiviteten, vet du.»

«Brukte henne?»

«Jeg er en … god skuespiller … lurte … jo … deg. Det var ikke … meningen hun skulle dø … hun var intetanende … men planen skar seg, og jeg kom meg ikke opp på platået på egen hånd … linen var for slakk, jeg ble hengende for langt nede …»

VINDEN VED VERDENS ENDE

249

«Så hun døde på grunn av din kollegas feighet?»

Han stønner. Likblek og redd ligner han ikke på David Arla. Eller Audun Vang. Jeg tenkte på Hans Vang. Hans var sønnen til denne politimannen, men han lignet ikke. Hans var full av nysgjerrighet og liv. Audun lå her som en fisk med dødskramper. Audun var en uverdig far for en fin gutt.

«Uflaks … Uflaks. Hun skulle aldri dø. Vi var to politifolk. Kollegaen min var der oppe før oss.

Psyko...log. Det skulle være en trygg operasjon.»

Måten Arla ynket seg på og alle tilståelsene passet ikke inn i bildet jeg hadde dannet meg av ham. Jeg kikket på det svettende ansiktet hans.

Han hadde de samme klærne, skjeggstubbene, men mye var annerledes. Jeg var særdeles dårlig til å huske andres ansikter.

«Han besøker graven hennes. Han ønsker ikke … jakte på deg mer … du er ikke viktigere … enn andre menneskers liv.»

«Så hun ble ofret? Er du Molok?»

«Han gråter ved graven hennes. Men hvis du dreper ham, hvis du dreper meg, vil ingen gråte ved graven hennes.»

«Gråter du også for henne?»

«Ja.» «Du sier visst hva som helst for å slippe unna din egen skjebne. Hvorfor var det ikke flere der oppe? Hvorfor skal jeg tro at dere ikke klarte å

250

R U N E S A LV E S E N

gjøre dette skikkelig, og at alt som har hendt meg, skyldes din dårlige planlegging?»

«Jeg … vi … operasjonen var ikke godkjent av ledelsen. Gruppa vår skal nedlegges, vi var … desperate …»

«Og hva med Hans?»

«Hans?» Øynene til spøkelset av mannen som for kort tid siden hjemsøkte meg, rullet bakover i hodet.

«Molok! Så du er også en morder?»

«Jeg …»

«Si det, om du vil leve.» Mennesker som tror de har en sjanse til å unnslippe en vond og brutal død, vil si det meste.

«Ja.» «Hørte ikke?»

«Ja, jeg er en morder. Ja, jeg, Audun Vang, myrdet Lise Hansen. Ikke du. Jeg!» Det siste utsagnet tok nesten pusten fra ham. Jeg presset ham ned med en hånd mot ansiktet. Det fete håret duppet i vannet.

Jeg løftet kniven.

«Halsen eller hjertet?» spurte jeg og smilte.

Jeg visste ikke lenger hvem denne mannen var. Men jeg visste hvem hans sønn var. Jeg ville ikke la Hans Vang vokse opp uten sin far. Om dette virkelig var hans far. Det var en sjanse jeg måtte ta.

Jeg la hånden mot brystkassen for å få mer støtte til støtet. Jeg kjente noe hardt under t-skjor-

VINDEN VED VERDENS ENDE

251

ten. Jeg snittet den opp og der, tapet til brystkassens hans lå en mikrofon og en digital opptaker.

Forvirring.

Hva nå?

«Har du tatt opp vår lille samtale?» Jeg trodde slikt bare skjedde på Sopranos.

Han nikket.

Jeg trykket på en knapp og spolte tilbake. Play.

«Halsen eller hjertet?» Stemmen min hørtes sliten ut. Jeg spolte litt til. Play. «Ja, jeg er en morder. Ja, jeg, Audun Vang, myrdet Lise Hansen.

Ikke du. Jeg!» Ansiktet hans endret seg ikke, men han forsøkte å ta fra meg den lille opptakeren.

«Så, så,» sa jeg og smilte. «Dette er din billett til å få leve videre,» sa jeg. «Slutt i gruppen, sørg for at etterforskningen mot meg blir lagt ned, ta deg av din sønn, og jeg skal ikke spille dette opptaket for noen. «Og glem alt du vet om Koji Genshitsu Sen. Dersom han eller jeg noen gang må i retten, vil dette bli en del av beviset. Forstår du?»

«Koji?» spurte han, tilsynelatende oppriktig.

Jeg ristet i ham.

Han nikket.

«Dersom det viser seg at du ikke er Hans Vangs far, kommer jeg etter deg, med kniven eller kassetten.»

Jeg fisket fram mobilen hans. Jeg brukte en ren finger til slå nummeret til ambulansen. Så

R U N E S A LV E S E N

ga jeg ham telefonen. Sykehuset var så nært at jeg kunne høre sirenen allerede før Audun Vang hadde lagt på.

Jeg presset kniven inn i neven hans. «Blodsølet får du forklare selv, Vang, dersom du overlever. For jeg kan jo strengt tatt ikke vite hvorfor du har stukket deg selv».

Han kastet fra seg kniven og pekte mot meg.

«Dra til helvete,» sa han.

«Ja, det tror jeg faktisk jeg skal. Forresten, Vang, da du hang der oppe og ventet på forsterkninger, du så vel ikke tilfeldigvis noen andre der oppe da?»

Ansiktet hans stivnet.

«En gammel mann,» sa han. «Med skittent skjegg. Så ut som en uteligger.»

Jeg slengte meg over gjerdet og hørte sirenen komme oppover gaten og hjulene bremse ned utenfor Gamlingen. Hadde jeg sett meg over skulderen, ville jeg sett dem først prøve porten, siden klippe et hull i gjerdet. Men jeg snudde meg ikke.

Kapittel tjueen

L

ukten av kaffe bredte seg ut fra kjøkkenet, og Sjokoladepiken kom inn med en rykende kopp. Det luktet sjokolade og franskbrente kaffebønner. Ute på kjøkkenet sukket Bialettien, og lyden avbrøt Bachs Arioso akkurat lenge nok til at konsentrasjonen min om strykernes samspill forsvant og jeg befant meg i en situasjon hvor jeg var nødt til å forholde meg til min kjæreste.

Hennes hud var som melkesjokolade, det lange, svarte håret og leppene mørkere, som kakao. Men jeg klarte ikke konsentrere meg lenge. Avbrytelser var ulempen med sosialt samspill, og kvinner, slik jeg kjente dem, hadde ingen respekt for en manns private øyeblikk. I deres øyne var alle stunder felleseie, også de stille minuttene et klassisk mesterverk varer.

D

«

u er en snill mann, Jonas,» hørte jeg henne si, nesten uten å bevege de fyldige leppene.

254

R U N E S A LV E S E N

«Jeg vil være snill når jeg er med deg,» svarte jeg og kjente smaken av kaffe på leppene mine.

Vi spiste og gikk en tur i de brosteinsbelagte sidegatene i den gamle bydelen. Vi satte oss på kaien og så et stort, utenlandsk cruiseskip forlate havnen og sette kursen sørover. På den andre siden av havnen lå utestedene, de karakteristiske gamle sjøhusene omgjort til glorete buler.

Men det var noe vakkert ved byen også, måten fargene fra sjøhusene ble reflektert i det mørke vannet, og jeg tok meg i å lure på om torsken der nede ble forvirret av de blinkende lysene i sin jakt på rekeskall og matrester.

«Baby,» sa hun.

«Yes,» svarte jeg. Og det var hele den samtalen.

Leppene mine fant hennes fyldige, sjokoladebrune lepper, og vi klinte som tenåringer og holdt rundt hverandre mens cruiseskipet blåste et siste farvel til byen.

L

ivet var rolig igjen. Mye hadde hendt de siste ukene. Været hadde skiftet, for det første.

Det var blitt mye kaldere. Jeg hadde ikke hørt noe mer fra Koji, så jeg antok han var fornøyd med utfallet. Arla var forduftet, og Koji måtte anta at han var død. Spøkelset var borte, og jeg hadde benyttet inspirasjonen jeg fikk

VINDEN VED VERDENS ENDE

255

av min egen makt til å uttrykke meg romantisk.

Diktene jeg skrev til henne, handlet om å ta avstand fra verdens mas og kaos og hengi seg til de små tingene. Sjokoladepiken leste diktene og sugde til seg forestillingen om en følsom mann.

Men jeg var en mann ruset på tanken om at jeg ikke var syk, men at noen hadde prøvd å forvirre meg, og nå var jeg kvitt paranoiaens spøkelser.

J

onas Aa var, med andre ord, blitt en vanlig borger igjen.

De paranoide tankene mine ble mer og mer dempet, uten at de forsvant helt. En stille kveld, mens Sjokoladepiken var på aftenvakt i hjemmesykepleien, kunne de dukke opp igjen, gjerne trigget av boken jeg leste, et tv-program eller at jeg så noen som lignet Arla på gaten.

Men jeg dyrket dem mindre og mindre.

Du kunne nesten sagt at jeg hadde fått noe annet å leve for. Og derfor forsøkte jeg å etablere et normalt liv, strukturert nok til å holde tankene borte ved at jeg stadig måtte tenke på noe annet, og jobbet hyppigere i barnehagen. Samtidig passet jeg på å unngå fast ansettelse, selv om styreren gjerne ville gi meg en liten stilling. Slik rommet jeg mitt behov for noen morgener å bare sitte i hagen med teen min og se den japanske blodlønnen vokse.

256

R U N E S A LV E S E N

S

jokoladepiken hadde et fire måneder gammelt foster i magen da Særimne en rolig morgen krøp over gjerdet i hagen, strøk forbi blodlønnen og dro med seg duften av den blomstrende peppermyntebusken opp i fanget mitt. Han mjauet og strøk hodet sitt mot magen min. Jeg satte fra meg koppen med gyokuro og strøk ham over den fyldige ryggen.

«Jeg begravet deg, og nå er du tilbake,» bekreftet jeg og fikk et mjau tilbake. Særimne slapp gass, og det luktet slik siloene lukter om sommeren.

Et spøkelse avløser et annet, men det var en kjent sak at katter har flere liv enn mennesker, og jeg nøt hans selskap snarere enn å hengi meg til paranoiaen igjen.

Jeg slapp Særimne ned på det korte gresset og nøt høstsolen en liten stund før jeg gikk til butikken og kjøpte kattemat og en ny skål. Jeg plukket også med meg noen pils og fersk breiflabb og laget sushi til Sjokoladepiken kom tilbake fra jobb.

V

i satt foran peisen da mobiltelefonen min durte nede i oppvaskkummen.

«Ja vel,» svarte jeg da jeg så Kojis nummer lyse opp på skjermen.

«Gå til et annet rom,» svarte han.

Jeg trakk unnskyldende på skuldrene, Sjokoladepiken smilte og ga meg rødvinsglasset mitt og

VINDEN VED VERDENS ENDE

257

så meg forsvinne opp trappen mot kontoret på loftet.

Loftet var varmere enn stuen nede. Jeg åpnet et vindu og kikket ut på kaien og det mørke havet under meg.

«Han er virkelig borte,» sa Koji. «Han har sagt opp sin stilling ved politiet og flyttet fra huset sitt. Du har tydeligvis ikke drept ham, men fjernet ham har du allikevel.»

«Jeg ga ham ingen mulighet til å bli værende i Stavanger.»

«Vi får håpe.»

«Ja.» «Lenge siden jeg har sett deg i butikken min, Jonas-san. Du har vel ikke begynt å drikke kaffe?» sa han spøkende.

Jeg lo. Det var godt å kunne le til den pipete stemmen til Koji igjen. Vinden blåste røde blader inn gjennom vinduet, og bladene var salte som sjøen.

«Jeg stikker innom en tur i morgen,» sa jeg og la på.

«Say¯onara,» hørte jeg, avbrutt av mitt eget sparsommelige klikk.

M

ed Sjokoladepiken sovende på fanget mitt og Særimne sovende foran peisen på et imitasjonsskinn fra IKEA, leste jeg gjennom de siste sidene av Miltons Paradise Lost til rytmen av Pink Floyds album Wish you were here.

258

R U N E S A LV E S E N

Dagene mine var ryddige.

Allikevel følte jeg at livet mitt var retningsløst og kjedelig. Sjokoladepiken? Kjente jeg virkelig Sjokoladepiken godt nok til å kunne si at dette var livet mitt, og at jeg var fornøyd med det? Var jeg virkelig så glad i å være sammen med henne at jeg ikke tørstet etter mer? Livet i Stavanger kjedet meg, og jeg måtte hver dag slåss mot trangen til å skru på Travel Channel og drømme meg bort som en pensjonert turist. Bare når jeg var på jobb og så smilet til lille Hans og de andre, var jeg virkelig lykkelig, men selv i slike øyeblikk, med ubetinget kjærlighet strømmende innover meg, selv ikke da var jeg helt tilfreds.

Smilet til Hans Vang, som jeg tidligere hadde elsket ubetinget, plaget meg nå. Hvorfor smilte han fremdeles? Faren ble stukket ned og må i det minste ha havnet på sykehuset, men smilet til den lille gutten forlot aldri ansiktet, det yndige lille ansiktet som ga meg tilbake troen på verden.

Og hvorfor fortsatte Hans i barnehagen? Ofret Audun Vang sitt eget barn til Molok? Hadde han ikke skjønt noe som helst? * Men hvem sier at man må tilfredsstilles? Hvorfor ikke ta til takke med det man har?

Jeg drakk opp vinen og gikk ut i gaten, nå med Nina Simones vakre stemme på øret. Brosteins-

VINDEN VED VERDENS ENDE

259

gatene utenfor snodde seg stille mellom husene, trange og tomme, det hvite støvet fra oppussingsarbeid en eller annen plass så ut som snø, kun forstyrret av kattespor og den mørke streken etter en sykkel. Det var natt i Gamle Stavanger, og lysene var skrudd av i det fleste husene, menneskene trygge også i mørket.

På den andre siden av gaten lå Hermetikkmuseet, mørkt og livløst opphøyd fra gaten. Den gamle fabrikken kastet lange skygger der de få gatelyktenes lys traff pipene.

Over meg var stjernene nesten usynlige på grunn av byens flombelysning i sentrum.

L N

ivet var i bunn og grunn godt for Jonas Aa. Men det kunne ikke vare.

oe beveget seg i skyggene av Hermetikkmuseet rett overfor huset mitt. Silhuetten var mørk mot mursteinsveggen og beveget seg langsomt. Det var langt mellom gatelyktene i Gamle Stavanger, og akkurat der, mellom museet og veien var det også store busker som kunne skjule et menneske. Skyggen beveget seg langs veggen og var på størrelse med en godt voksen mann som beveget seg på alle fire langs veggen. Uten en eneste lyd flyttet skyggen seg. Jeg syntes det var merkelig at noe kunne bevege seg så lydløst, helt til jeg ble bevisst Nina Simones stemme og tok av meg hodetelefonene.

R U N E S A LV E S E N

Fremdeles beveget skyggen seg nesten uten lyd.

Den kravlet på alle fire langs veggen og rundt hjørnet. Så var den borte.

J

eg lukket døren og gikk inn i stuen. Jeg så det blinkende lyset på mobilen reflektert i aluminiumsvasken på kjøkkenet og fylte glasset med mer rødvin før jeg leste meldingen.

Jeg ser deg fortsatt. Og du er fremdeles like blind.

Jeg løp mot døren, rev den opp og stirret ut i ingenting. Jeg lyttet og syntes jeg hørte en tysk stemme, Achtung!

Schließung! og raske marsjerende skritt. Et skudd ble løsnet, men da jeg snudde meg, var det Sjokoladepiken som hadde skrudd på tv-en. Hun hadde sovnet igjen, med fjernkontrollen i hånden. Jeg tok den forsiktig fra henne, slo av tv-en og trakk et teppe over henne på sofaen, så gikk jeg opp de knirkende trappene til soverommet og sovnet med Særimne i fotenden.

Kapittel tjueto

S

ommersolen ble erstattet med bitende vind og høstregn. Vi pusset opp gjesterommet til barnerom, møblert med små, runde tepper, mikroskopiske hyller og leker. Vi satt der om kveldene og beundret arbeidet vårt og diskuterte barnenavn.

Stavanger Aftenblad skrev om oljesølet i Mexicogulfen etter at plattformen «Deepwater Horizon» sank og elleve mennesker døde. Det ble estimert at mellom trettifem og seksti tusen fat olje slapp ut i sjøen daglig.

En pressetalsmann jeg tidligere hadde arbeidet med i Statoil, sa at noe slikt aldri ville kunne skje med norske plattformer på grunn av forholdsreglene man tok i Nordsjøen.

Femtende juli ble utslippene stanset, etter at fem millioner fat olje hadde skadet livet i havet, fisket og den lokale turistnæringen.

Jeg kikket på bildet av BPs konsernsjef i avisen og kjente mørket rumle i magen min.

262

R U N E S A LV E S E N

Jeg spurte Sjokoladepiken hva hun hadde lært om affekt og sjalusi og slikt på sykepleierutdanningen, men hun kunne ikke bidra med noe.

Vi drakk te ved kjøkkenbordet. Utenfor begynte de nigerianske horene å trekke stadig lenger inn i Gamle Stavanger, av frykt for at økt tilstedeværelse av politi i sentrum ville ødelegge businessen.

«Kan man kalle en hel industri en morder?» spurte jeg henne over kanten av avisen.

Hun trakk på skuldrene, kikket ut mot fyldige, brune lår som trasket forbi vinduet.

«Men,» sa hun, «en killer må være en ensom sjel.»

«Ensom?»

«Som en satellite på stjernehimmelen, alene i sin bane, med sin mission og sin funksjon, blant milliarder andre objekter.»

D

a jeg senere satt ved skrivebordet på loftet, strømmet David Gilmours gitarer fra Wish you were here inn i ørene mine, og ordene strømmet av seg selv ned på arket foran meg. Jeg skrev om morderens ensomhet og spedde på med detaljer fra Wikipedia om historiske mordere og motivene deres for drap. Jeg printet ut de to tusen ordene jeg hadde skrevet, og leste gjennom førsteutkastet mens jeg drakk en varm kopp kakao foran peisen. Ute var det blitt mørkt, og flammene ble reflektert i de mørke vinduene.

VINDEN VED VERDENS ENDE

263

En morder, tenkte jeg, er som en flamme, som brenner sin ved til det ikke finnes mer å brenne, og deretter slukker den, og bare asken ligger igjen og vitner om det som har skjedd.

Jeg skrev en e-post til Aftenbladet der jeg spurte om de ville publisere kronikken som en reaksjon i etterkant av oljesølet i Mexicogulfen.

D

«

et er interessant det du skriver her,» hørte jeg avisredaktøren si over telefonen dagen etter, «at det i et historisk perspektiv kun er morderen vi husker. Ingen vet lenger hvem ofrene var, og hva de mistet da de døde. Det menneskelige ville vel egentlig være å minnes nettopp dette, hva det individuelle mennesket tapte da det ble brutalt drept, mens vi husker på hva samfunnet tapte da den brutale drapsmaskinen ble arrestert eller selv drept.»

«Slik er vel verden,» svarte jeg med den beiske smaken av klisjé på tungen, «menneskene er mindre menneskelige enn vi skulle ønske. Og slik er det også med de store oljekonsernene.»

«Slik dør vi nå blir overskriften på kronikken din. Et godt stykke arbeid. Den kommer på trykk i morgen.» * Da telefonen ringte neste dag, hørte jeg Kojis pipete stemme forstyrret av skurringen fra dårlig dekning. Han hadde lest kronikken, og nå ville

264

R U N E S A LV E S E N

han fortelle meg noe han aldri hadde fortalt tidligere. Jeg var alene hjemme og spurte om han ville komme over, noe han ikke kunne tenke seg.

Isteden hentet han meg i bilen, alene denne gang, og kjørte langs jærkysten med bølgene slående mot rullesteinene til vi kom til Varhaug gamle kirkegård, der det lille kapellet står støtt mot naturkreftene som truer med å blåse hele sjøen på land akkurat der. Vi åpnet døren, som merkelig nok var ulåst, og gikk inn. Kapellet er vel femten kvadratmeter stort, og fjorten jærstoler står plassert foran alteret.

Det hadde ikke plaget meg at Koji hadde gitt meg valget mellom å ta meg av David Arla eller begå selvmord. Men nå strømmet paranoide tanker inn i hodet mitt om at japaneren ville ha meg bort. På den ene siden hadde jeg løst problemet for ham, og min egen tilstedeværelse i livet hans satte ham da ikke i kontakt med en politispaner. På den andre siden hadde mannen som jeg i mange år hadde sett på som en venn, en støttespiller og en mentor, presentert meg for hans eget syn på verdien av mitt vennskap. Forretningene var tydeligvis viktigere.

«Jeg elsker dette stedet,» sa Koji. «Her er det blitt gravlagt mennesker siden middelalderen.

Mange av de gamle gravstøttene og jernkorsene er her ennå, men ingen husker hvem de døde er.

Litt slik du sa det i kronikken din, Jonas. Mange tusen turister har fotografier av korsene, men selv

VINDEN VED VERDENS ENDE

265

ikke de som bor ved siden av gravlunden her, har noen som helst aning om hvem sine beinrester som ligger begravet her.»

Jeg tenkte tilbake på Sicilia og den lille jenta som alle snikfotograferer og glor på som om hun var en glitrende juledekorasjon. Alle som forlater det stedet, har et minne om henne, men ingen aner hvem hun var. Det eneste minnet de har om henne, er det makabre. De glemmer det vakre, sårbare livet som gikk tapt, og som, til tross for hvor levende hun ser ut, ikke er der lenger.

Jeg kjente en lengsel våkne inne i meg.

«Det er også mange graver vi ikke ser her. Like utenfor her var det et skipsforlis i 1842 som krevde tre hundre og åttini russiske liv. De fleste ligger under jorden vi sitter på.»

Høstlyset strømmet inn fra de små vinduene.

Koji snakket.

Jeg tenkte.

Jeg er så jævlig ensom. Jeg har aldri hatt en eneste venn. Og tankene gled tilbake til Forus og oppveksten. Hvem var jeg med på lørdagsettermiddagene og i timene etter skolen? Jeg klarte ikke å se for meg et eneste ansikt, jeg kom ikke på ett navn. Hvis du aldri har hatt venner, hvordan kan du da vite hvordan andre oppfatter deg?

«Jeg vokste opp i nærheten av Kobe,» sa han og oppmerksomheten min tilhørte igjen Kojis stemme.

266

M

«

R U N E S A LV E S E N

in far jobbet i en sushirestaurant. Han tilbrakte åtte år med å lære seg å koke risen riktig. Så fikk han begynne å kutte fisk. Broren min, som var ti år eldre enn meg, var yakuza, medlem av en organisert kriminell gruppe. Han forsøkte å overtale faren min til å starte sin egen restaurant, med yakuza-penger, men min far nektet, han skjønte at broren min ville starte et sted hvor han kunne hvitvaske penger.

Min far var en mann av ære, opplært i tekunsten av sin egen far,som drev et tehus. Det var meningen at min far skulle arve dette, etter min farfars vilje overtok broren hans styringen da farfar døde.

«På denne tiden var jeg ferdig med ingeniørstudiet, fullført med støtte fra min far og min farfars bror som hadde etterlatt et lite legat til meg.

Jeg ønsket å jobbe i Kobe, som er en av Japans viktigste havnebyer. Jeg siktet meg inn mot skipsindustrien. Men det var vanskelig å få jobb. Det viste seg at min far hadde fornærmet flere yakuza-medlemmer som hadde oppsøkt ham for å overtale ham til å følge min brors ønsker. Overalt møtte jeg motstand, spydige kommentarer og sarkasme.

«Jeg bodde i et tradisjonelt japansk rom i mine foreldres hus, veggene var tynne, og om natten kunne jeg høre samtalene deres fra soverommet.

«Det viste seg at broren min fortsatt utøvde press mot faren min for å få ham til å endre me-

VINDEN VED VERDENS ENDE

267

ning. Min far, som ikke var opptatt av tradisjonelle kjønnsmønstre, fortalte moren min alt.»

Rundt oss svant lyset, og bruset av bølgene ble høyere og høyere. Jeg kikket forbi Koji og ut mot havet. Bølgene slo innover skjærene, sjøen farget brun av knust tare. Hvorfor fortalte han meg dette? Hvorfor satt vi her ute i et lite kapell på Jæren? Jeg hadde gitt opp å forutse Koji.

Hvorfor foreslo han at jeg kunne ende mitt eget liv?

Koji har mer lokalkunnskap enn meg, tenkte jeg. Han måtte ha lest seg opp på lokalhistorien for å skaffe seg selv en identitet i dette fremmede landet da han kom på syttitallet.

«En dag kom broren min til huset vårt for å oppsøke far. Jeg var alene hjemme da, men lignet faren min i profil, og han så meg gjennom skjermbrettet av rispapir som far pleide sette seg bak når han forbedret skjæreteknikken sin. Jeg satt der og skrev et brev til onkelen min der jeg forklarte situasjonen og spurte om han kunne gjøre noe.

Min onkel var en mektig mann i Kobe på grunn av alle industriherrene som lot seg underholde av geishaer i tehuset hans. Han snakket om fordelene med å ta imot støtte fra yakuza. Jeg sa ingenting, lamslått av den insisterende tonen broren min brukte, og håpet han ville forlate rommet dersom han ikke fikk respons. Vår far pleide heller ikke svare når han øvde på å skjære fisk. Men jeg hadde glemt en viktig detalj.»

268

R U N E S A LV E S E N

Koji så på meg, søkende etter bekreftelse på at jeg hang med i fortellingen.

«Hva hadde du glemt?»

«Fisk lukter fisk, og ingenting lukter … ingenting. Min bror fortsatte å snakke og ble mer og mer truende. Han snakket nedsettende, svært nedsettende, om min onkel som hadde tatt fra far hans rettmessige tehus, han snakket stygt om far og om meg. Han truet med å ta livet av min fars onkel.

Da han ikke fikk respons, sa han at han selv ville dø av skam over sin familie dersom han ikke fikk hjelpe. Han sa dette mens han nærmet seg skjermbrettet. Jeg la hånden rundt en av min fars fiskekniver, og idet han stakk hodet over skjermbrettet, stakk jeg kniven gjennom brettet og inn i magen hans.

Ansiktsuttrykket hans, jeg vet ikke om han var mest overrasket over å se meg bak skjermbrettet, eller at jeg hadde stukket ham. Jeg trakk kniven ut og stakk ham en gang til. Blodet hans trakk inn i rispapiret og spredte seg som røde årer rundt hullene. Jeg slapp kniven og løp ut av huset. Jeg ¯ løp. Jeg flyktet til Osaka.

Jeg gjemte meg for min bror og yakuzas hevn i et halvt år før jeg torde ringe hjem. Jeg fikk ikke kontakt. Jeg ringte min fars onkel, og han fortalte at broren min hadde brakt skam over hele familien ved å dø ved hjelp av min fars arbeidsredskaper. Far, gal av sorg og skam, hadde kastet alle sine redskaper og arbeidet nå, ironisk nok, i sin onkels tehus.

VINDEN VED VERDENS ENDE

269

«Jeg kunne ikke komme hjem da jeg også hadde brakt skam over familien, dessuten var yakuza etter meg. Så jeg flyktet til Norge via Hong Kong og England. Jeg arbeidet på Ekofisk, og resten vet du.»

Jeg kikket forundret på ham.

«Poenget er at du, slik min far begynte å jobbe i sin onkels tehus, og slik min flukt fra yakuza førte til at jeg etablerte i Stavanger, slik fører også vinden deg hit og dit. Du skriver i reportasjen din at mordere er ensomme mennesker, men en manns handlinger gjør ham ikke ensom, det som bestemmer om du er ensom eller ikke, er om du er fortrolig med deg selv og anerkjenner den du er.»

«Og hvem er jeg?»

«Du vet hvem du er, du har bare sporet av.»

«Hva mener du?»

«Du, Jonas Aa, er en morder, du har drept flere mennesker, og du kommer til å drepe enda flere. Men dersom du ikke vedkjenner deg sannheten, vil du ende opp med å hate deg selv og alle rundt deg. Du trenger drapene, lær deg å erkjenne drapsmannen.»

Koji smilte et varmt smil som for å illustrere at også onde mennesker kan være greie noen ganger.

«Men jeg har ikke tenkt å drepe igjen …»

«Du gjorde en god jobb for meg sist, og det kan være mye penger i dette dersom du gjør det for rette vedkommende.»

270

R U N E S A LV E S E N

«Det var uhell. Jeg var så jævlig ensom at jeg måtte ødelegge noe vakkert. Jeg måtte avlede kaos.

Jeg måtte få ut Molok.»

«Molok?»

«Monsteret.»

«Monsteret er deg, det, Jonas Aa.» «Jeg er på et rolig sted. Jeg har en vakker dame, familie …»

«Ja, nå,» sa Koji, fortsatt smilende, «nå har du den vakre negressen hjemme hos deg, din egen lille nymfe. Men du er blind som en flaggermus.

Det er dumt å forveksle noe vakkert med noe villig. Det vakre er det du selv som skaper, og du skaper det slik du ønsker å se det. Først da er det virkelig vakkert.»

«Gammel japansk lære?»

«Nei, noe jeg hørte på tv. Tror det var maleren David Hockney som sa det.»

«Hva betyr det?»

«Hvem vet? Men noe visdom kan det jo være i det selv om vi ikke helt forstår det.»

«Og du da, som på flukt fra yakuza skaper din egen yakuza i Stavanger …»

«Jonas Aa, du sier så mye rart.» Koji ristet på hodet.

«Bare svar meg på dette, Koji, har du forsonet deg med handlingene dine? Med det du gjorde mot broren og faren din? Var det så veldig enkelt?»

«Jeg har forsonet meg med at jeg gjorde det

VINDEN VED VERDENS ENDE

for å ære min familie. Men du har rett, det er ikke lett. Jeg har angret hele livet på at jeg ikke sto opp mot yakuzaen og gjorde min handling enda mer betydningsfull. Med flukten handlet plutselig det hele kun om meg og ikke mine motiver.»

Vi spaserte ut av det lille kapellet, og jeg følte at jeg kjente Koji litt bedre. Men ikke så mye.

Man kan ikke kjenne en mann som Koji altfor godt uten å være innviet i saker det er vanskelig å fordøye selv for en som meg.

Vi kikket ut på havet og bølgene som rullet innover steinene under oss. Vinden blåste, og der vi sto og fulgte havet ut mot horisonten, der det brått sluttet og ble erstattet av himmel, var det lett å føle at vi sto ved verdens ende. Herfra finnes det ingenting, sa jeg til meg selv, herfra er det ingen utvei.

Audun Vang og Jan Walter går nedover en øde sidegate ved havnen i Stavanger. Store tankskip ligger fortøyd langs kaien. En ferje glir ut med biler til en av øyene. Det er kveld.

«Jeg kunne virkelig trenge en whiskey,» sier Vang.

«Du drikker for mye,» svarer psykologen. «Men jeg kunne trenge en jeg også, akkurat nå.»

«Jeg vet om et sted rett her oppe,» sier Vang og gestikulerer med den ene hånden. I den andre bærer han en handlepose med matvarer fra en lokal slakter.

«Vet du hvorfor jeg trenger en whiskey?» spør Walter.

«Nei. Hvorfor trenger du en whiskey?» Vang ler forsiktig.

«Fordi livet mitt, slik jeg kjente det, ikke eksisterer lenger. Jeg er ikke den jeg var, eller det vil si, jeg er den jeg hele tiden har vært, men hele verden rundt meg er endret.»

«Psyko-babbel?» spør Vang.

«Nei, ikke psyko-babbel, men sannheten. Om enn

VINDEN VED VERDENS ENDE

273

noe metaforisk. Hvem var jeg da jeg traff deg, da vi flyttet hit?»

«Du var deg selv.»

«Feil. Eller ufullstendig sannhet. Jeg var meg, med kjæreste og et lite barn. Ikke sant? Jeg var Jan Walter, psykolog med praksis fra sikkerhetspsykiatrisk forskningssenter i Bergen. Jeg hadde med min kjæreste og mitt barn fra Oslo. Jeg var et godt og trygt menneske, en hel person, om du vil. Det er essensen av det jeg var.»

«Ja, jeg skjønner hva du mener.»

De går inn i en brun pub og setter seg ved et rundt bord ved ett av vinduene. Store malerier henger på veggene. Røde gardiner, tykke som scenetepper henger foran vinduene. Over anlegget spilles Chopin.

Vang kjøper whiskey bar, Black Bush.

«Nei, jeg tror ikke du skjønner helt.» Walter fortsetter samtalen de hadde på utsiden.

«Mine ører er sultne hull,» svarer Vang og smiler.

«Sammen har vi deltatt i et prosjekt, ikke sant?

Hvor formålet var å forhindre drap?»

«Jeg ser hvor du vil med dette, og det er ikke …»

Vang rister på hodet. «Det er ikke … Det var ikke din feil. Du er ikke politi. Det var ikke din rolle å hjelpe meg.»

Ved bordet lengst fra dem sitter to eldre menn. De drikker lys pils og diskuterer kampen som spilles på den lille tv-en over hodene deres. De har dress og slips, og en av dem har satt en dokumentkoffert på gulvet.

274

R U N E S A LV E S E N

Ved neste bord sitter to unge gutter og ei jente. De er i begynnelsen av videregående skole. De drikker kaffe, og den ene gutten holder dem oppdatert om resultatene i en avgjørende ishockeykamp. Stavanger Oilers ligger godt an. Gutten sjekker mobiltelefonen med jevne mellomrom og sitter anspent og venter på at den andre gutten og jenta skal bli ferdige med å snakke før han slipper bomben. Oilers vant.

I baren sitter to damer i korte, sorte skjørt. De er rundt femti. Den ene kikker til stadighet ut gjennom glasset i døren. De venter på noen.

Den store klokken på veggen over bartenderen viser at klokken nærmer seg ni.

«Vi jaktet på en morder,» sier Walter, «og nå er jeg en morder. Nå har jeg drept Lise Hansen med min manglende viljestyrke. Jeg har tatt livet av henne med feighet og apati. Det er jeg som er morderen.»

«Feighet,» svarer Vang, «er ikke det samme som apati. Dersom du evnet å redde henne, ville du gjort det.»

«Jeg drepte henne,» gjentar Walter, høyere nå, men ingen av de øvrige kundene reagerer. «Hva skal vi liksom si, at vinden dyttet henne utfor?»

«Vi skal ikke si noe. Ingen bortsett fra Jonas Aa var der oppe. Ingen trenger å koble oss opp mot dette.

Jonas Aa drepte henne, vi klarte bare ikke å redde henne. Det er lenge siden nå, det er over. Det er for jævlig, det er vårt ansvar, men vi har et større ansvar overfor byen her, og det er å sikre den mot at slikt som

VINDEN VED VERDENS ENDE

275

dette skjer igjen og igjen. Åtte ganger nå, og han har ikke tenkt å gi seg. Og det har ikke vi heller. Det kan du ikke kalle apati?»

Vang henter en ny runde whiskey. Psykologen reiser seg, går ut mot toalettet på baksiden av lokalet. Det er dårlig belyst, og foruten pissoar består det av et avlukke. Avlukket er rent, men det byr psykologen imot.

Han stiller seg opp mot pissoaret.

Lukten av hans egen urin gjør ham kvalm. Han har ikke drukket noe hele dagen. Alkoholen gjør ham susete. Han må støtte seg med en hånd mot stålkanten.

Den er kald og klissete mot hånden hans.

En av de eldre mennene kommer inn og stiller seg ved siden av ham. Walter er ferdig, men orker ikke flytte seg.

«Viking spiller greit i kveld,» sier den gamle.

«Ja,» svarer psykologen, uvitende om resultatet.

«Tenk at Viking vurderer å kjøpe en spiller fra Premier League,» sier han. «Verden er snudd på hodet.

Før stjal engelskmennene våre unge lovende, nå skjer det motsatte.»

«Er ikke Viking litt for lavt nivå for en slik spiller?» spør Walter.

«Jo, men pengene Statoil stiller til disposisjon, stiller i en liga for seg selv. Dessuten er det bare for én sesong. På tide at Viking vinner noe annet enn de beste bedriftsavtalene.» Han ler, knepper igjen buksen og forlater toalettet uten å vaske hendene.

«De som bare har fotball å tenke på, har det greit,»

276

R U N E S A LV E S E N

sier Walter hånlig etter at mannen har forlatt rommet.

Psykologen vasker hendene grundig.

Klokken ti. Den samme gaten som tidligere. Kollegene går nedover mot sentrum igjen. Vang bærer fortsatt på posen med matvarer. Walter trasker nedover med hendene i lommene.

«Har du hørt noe fra henne i det siste?» spør Vang da de nærmer seg krysset der de vet at deres veier vil skilles.

«Ikke de siste ukene. De er fortsatt i England. De er visst lykkelige, jeg vet ikke.»

«Har hun funnet en ny mann?»

«Vet ikke, men noe må jo ha trukket henne ut av symbiosen med meg og til et annet land.»

«Hun er jo derfra?»

«Jo, men du tar ikke med deg et felles barn sånn uten videre.»

«Nei.» «Hun har revet i stykker noe i meg. Jeg trodde jeg levde for å forstå menneskene, og så har jeg ikke en gang forstått prosessen i vårt forhold. Og resultatet av min ignoranse er at jeg mistet det viktigste i verden.»

«Og hva er det?»

«Retten til å kunne kalle seg en far.»

«Du er fortsatt en far?»

«Når barnet ditt vokser opp uten å huske at det elsker deg, da kan du ikke lenger kalle deg en far.»

«Jeg vet hva du mener,» mumler Vang.

«Beklager, Audun, jeg mente ikke å …»

VINDEN VED VERDENS ENDE

«Helt greit.»

«Jeg vet du har problemer selv også. Ikke meningen å plage deg med mine.»

«Det er ikke en plage, men hjelp. Jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon.»

De kikker på hverandre.

«Audun? Når dette med Jonas Aa er ferdig, vil du da hjelpe meg å få henne tilbake? Mathilde, mener jeg.

Mora kan gjøre hva hun vil.»

«Selvfølgelig, Jan. Så fort saken er ute av verden og jeg har fått opparbeidet våpenhvile på egen slagmark, så drar du og jeg til England. Så ser vi hva vi får til.

Det lover jeg.»

«Takk, Audun. Du er en god venn.»

De tar hverandre i hendene og forsvinner inn i hver sin del av natten.

Kapittel tjuetre

S

jokoladepiken var borte. Det var et faktum.

Jeg ringte hjemmesykepleien på Kampen, men de hadde aldri hørt om henne. Jeg forsøkte andre distrikt, men svaret var det samme.

Jeg prøvde sykehjem, men selv om noen få trodde de visste hvem Lyla Brown var, førte det ikke fram til noe. Jeg gled inn i depressive tanker. Det jeg hadde skapt, det livet jeg så vidt hadde påbegynt, blant vanlige mennesker, var borte.

Barnehagen ringte og trengte meg, men jeg klarte ikke stille opp. Jonas Aa var trist. Dersom jeg ikke kunne være den normale, snille, vanlige mannen jeg hadde skapt meg om til, hvem var jeg da?

I

vasken på kjøkkenet durte mobiltelefonen mot aluminiumet. Det var nok en gang fra en ukjent avsender, uten nummer, uten noe som helst i displayet, kun meldingen.

VINDEN VED VERDENS ENDE

279

Deyr fé, deyja frændr, deyr sjalfr it sama, en orðstírr deyr aldregi, hveim er sér góðan getr.

Jeg leste det en gang til. Det virket kjent, jeg husket det fra skolen. Det var fra Håvamål, de norrøne gudediktene, med visdomsord fra Odin til menneskene. Jeg googlet teksten og fant at det virkelig var fra Håvamål, vers 76. En kobling brakte meg til en oversettelse: Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same.

Men ordet um deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjævt.

Jeg leste det igjen og igjen, siden leste jeg meldingen på telefonen. Jeg skrudde mobilen av og på, men meldingen var der fremdeles. Var jeg i ferd med å bli psykotisk? Jeg rev meg i håret. Jeg klarte ikke mer. Jeg begynte å gråte. Jeg la meg ned i sofaen og gråt til det ble en stor, våt flekk på puten. Gjetord, tenkte jeg? Hva er mitt gjetord, mitt ettermæle? Hva har jeg utrettet? Hvem er jeg? Odin ville aldri hatt meg med i Ragnarok.

Jeg var ikke verdig å tjene en gud. Gud? Jeg kikket ut i hagen, der tebusken min var blitt redusert til en tørr kvist. Jeg brast sammen, la hendene over ansiktet mitt og gråt. «Hva galt har jeg egentlig gjort?» ropte jeg til tomheten i det lille huset mitt.

D

et eneste svaret kom fra dypt inne i mine egne tanker, en stemme hvisket at det har alltid vært morderen som blir husket.

VINDEN VED VERDENS ENDE

281

Audun Vang og gutten hans sitter på hver sin disse på en liten lekeplass på Kampen. Dissene svinger fram og tilbake i ujevne, usynkrone bevegelser. Den lille gutten holder fast i kjettingen mens han kikker på sin far.

Vang stirrer ned i bakken, hendene samlet i fanget.

«Amen,» sier den lille gutten.

«Hva?» «Ber du ikke, pappa?»

Audun Vang kikker ned mot hendene sine og smiler. Han ber ikke, men pirker på et neglebånd mens tankene hans vandrer.

«Jo,» svarer han, «kanskje det.»

Den lille gutten smiler tilfreds. «Du må snakke når du ber, pappa. Sånn. Kjære Gud som er i himmelen og på jorden. La din hvile komme, la de døde slukes opp av havet og de levende drømme videre.»

«Hvor har du lært å be?»

«Barnehagen.»

«I barnehagen?»

«Ja. Og på tv.»

«Tv,» svarer Vang fjernt. «Tv er fint.»

«Ja, tv er kjekt.»

282

R U N E S A LV E S E N

«Tv er en bedre virkelighet. Vi er heldige som har tv i disse tider da vi ikke lenger kan drømme.»

«Jeg kan drømme, pappa. Jeg drømte om ei jente som døde, og som ikke ble begravet og sendt av gårde til Himmelen, men som ble lagt i et akvarium slik at alle kunne se på henne.»

«Virkelig.»

«Men hun råtnet ikke.»

«Råtnet hun ikke?»

«Og det var ingen bananfluer i akvariet heller. Hun bare lå der. Er det slik når vi dør, pappa?»

«Tror ikke det, Hans. Du vet jo at morfar og farfar er døde.»

«Ja?» «Har du sett at vi har dem liggende i akvarium hjemme?»

«Nei.» «Hvor er det vi besøker dem da?»

«På kirkegården, med blomster. Men mamma sier at du bryr deg mer om døde enn levende mennesker, og at det er derfor du ikke kan bo hos oss lenger.»

«Sier hun det?»

«Ja. Og så sier hun at du bryr deg mer om slemme mennesker enn de som er glade i deg.»

«Sier hun slike ting til deg?»

«Nei, jeg hørte henne si det til mormor i går.»

«Pappa bryr seg ikke mer om døde mennesker eller slemme mennesker. Men noen må fange de onde menneskene også, slik at de ikke kan gjøre stygge ting med snille mennesker. Og nå skal pappa bare

VINDEN VED VERDENS ENDE

283

fange ett ondt menneske til, så skal jeg flytte hjem igjen.»

«Lover du, pappa?»

«Ja.» «Da blir mamma glad igjen også.»

«Hvorfor det?»

«Fordi da kan hun slutte å snakke med deg i telefonen om natten. Og da slutter hun også å gråte når dere legger på.»

De sitter stille på hver sin disse. Hans Vang tenker på det faren har sagt. Audun Vang tenker på det sønnen nettopp har fortalt ham.

«Men du pappa?»

«Ja?» «Finnes det egentlig slemme mennesker?»

«Ja, men det finnes flest snille mennesker.»

«Men hvordan vet du om et menneske er slemt eller snilt?»

«Slemme mennesker gjør slemme ting mot snille mennesker.»

«Men pappa, kan du ikke bare fortelle de slemme at de gjør onde ting, slik at de kan slutte å være onde mennesker?»

«Nei, for noen ganger vet ikke onde mennesker at de er onde, og derfor forstår de det ikke når du forteller dem det.»

«Har du prøvd?»

«Nei.»

R U N E S A LV E S E N

Solen går ned bak blokkene rundt lekeplassen. Luften blir kald og kvelden tar over for dagen. De går med rolige skritt gjennom gatene.

«Du Hans?» spør Audun Vang.

«Ja, pappa?»

«Du vet vel at pappa aldri hadde latt noen være slemme mot deg?»

«Ja da, pappa.»

«Og du har det kjekt i barnehagen?»

«Ja da, pappa. I barnehagen er det bare snille barn og voksne.»

«Det er godt,» svarer Audun Vang. De fortsetter i stillhet. Vinduene i blokkene reflekterer de siste oransje solstrålene som flammer i glasset. * Senere. En sovekupé på nattoget til Oslo. Psykolog Jan Walter stirrer ut på landskapet utenfor gjennom det lille, åpne vinduet. Ved Kongsberg ser han at byen allerede ligger under et tynt lag med snø, i sterk kontrast til femten grader i Stavanger. Det er lys i slalåmbakken og langs løypene mellom trærne. Ellers er alt mørkt rundt toget.

Pannen dunker mot den kalde vindusruta. Blikket er tomt, øynene ufokusert. Hendene skjelver. På gulvet står en tom flaske Barbera d’Alba.

Kapittel tjuefire

S

eptembersolen stekte den flate jærske åkeren som et speilegg. Jeg tørket meg i pannen med håndbaken og ristet dråpene utover stråene. Det lille kapellet på Varhaugs gamle kirkegård ved havet lå badet i dette lyset. Bølgene slo inn mot rullesteinene, og den knuste taren farget sjøen brun. Lukten var salt og råtten. I min desperasjon var jeg kommet tilbake hit for å ende mitt liv. Jeg orket ikke mer. Mørke tanker, frykten for hva Koji egentlig tenkte om meg, hadde erstattet spøkelset av David Arla.

Sjokoladepiken, dette vakre mennesket som det siste halve året hadde gjort livet mitt behagelig, var forsvunnet like brått som hun hadde dukket opp.

Jeg kunne kaste meg ut i havet her, og bli dratt ut i Nordsjøen, eller bli knust mot steinene. Jeg kunne kutte pulsåra, jeg kunne sette meg inn i Kojis bil med en vannslange koblet til eksosrøret og dø av kullosforgifting.

286

R U N E S A LV E S E N

Istedenfor hadde jeg valgt en annen metode.

Men hva med Sjokoladepiken? Hva med barnet i magen hennes? De hindret meg i å gjennomføre det jeg var kommet ut hit for å la skje.

Jeg satte meg inn i bilen. På passasjersetet lå en lapp, en gul post-it, brettet sammen. Jeg hadde ikke sett den da jeg satte meg i bilen og kjørte ut hit, men jeg var ganske opprørt og kunne sikkert oversett det meste.

Jeg brettet den ut.

Først trodde jeg den gule lappen bare var tom, så snudde jeg den og så fanden og hans oldemor bakfra, slentrende bort fra meg mens de lo høyt inne i hodet mitt.

Jeg ser deg … fremdeles! Hvorfor sitte inne i regnet, når du kan bli med ut og leke?

Jeg krøllet den sammen og kastet den på gulvet, samtidig som jeg smelte bakhodet mot den polstrete nakkestøtten og skrek til jeg ikke hadde mer luft igjen i lungene.

F

ra en sky jeg ikke hadde sett komme, begynte det å pøsregne på vei til Stavanger. Dråpene slo mot glasset, og verden ble et mørkere sted.

Jeg kikket ned på lappen på gulvet, men det var vanskelig å se den i det plutselige mørket fra regnskyene. Jeg fant bryteren for kupélys. Bilen ble fylt av et svakt skinn som gjorde det mulig å skjelne lappen fra bilmatta.

Jeg kikket ut gjennom vinduet og ble slått til-

VINDEN VED VERDENS ENDE

287

bake av refleksjonen av kupéen i vinduet: meg selv, og bak meg satt det også noen, en skikkelse uten klare konturer, som en skygge. Jeg snudde meg rundt, men setet var tomt. Jeg sjekket i vinduet igjen, og der var skikkelsen.

Hjulene skrek mot den våte asfalten, og bilen skjente ut av veibanen og stanset i gresset på et jorde. Jeg snudde meg rundt, men igjen var det ingen der. Jeg skrudde av kupélyset og kunne se klart gjennom ruta. Så klikket jeg lyset på igjen og kikket i vinduet, men det var mørkt bortsett fra min egen refleksjon.

J

akken min hang fremdeles våt i gangen da jeg våknet foran gullrekka på tv-en og lyttet etter lyden av Sjokoladepiken, uten å høre annet enn stillheten.

Vil du leke nå? sto det på en gul post-it-lapp festet til innsiden av ytterdøren.

I

min ensomhet sloss jeg mot trangen til å miste kontroll. Jeg fant fram Boken om te. Jeg lette etter mening, etter en måte å roe meg ned på, men den framsto som falsk og unyttig nå, et essay skrevet for altfor lenge siden, i et annet land, en annen verden. Jeg åpnet Tanizakis klassiker om skygger og lys. Også den måtte jeg kaste fra meg.

Jeg lot min påtatte interesse for det kontrollerbare japanske ligge.

288

R U N E S A LV E S E N

Dette var ikke tiden for å prøve å være en annen.

Dette var ikke tiden for kontroll til enhver pris.

Dette var tiden for å gå i viking.

Det måtte være Koji som hadde skrevet lappene. Lappen lå i hans bil. Og han visste godt hvor jeg bodde.

Jeg åpnet døren til boden og fant fram hammeren. Det regnet fortsatt da jeg gikk gjennom sentrumsgatene med hammeren hengende innenfor ermet på regnjakken. Hetten hang ned i pannen, og blikket mitt var festet mot skoene mine og brosteinene de gikk på. Jeg kjente hver stein i denne byen. Jeg gikk opp Prostebakken og over Arneageren, ned gjennom Søregata og inn i i horenes nye strøk ved hurtigbåtterminalen. De første skoene jeg så, var cowboyboots. Jeg ante ikke hvem det var, men jeg trengte en avledning, jeg trengte å reagere. Jeg trengte å knuse noe, få ut sinnet før jeg konfronterte Koji.

«Howdy,» mumlet jeg og svingte hammeren rett inn i trynet hans og hørte ham falle ned i det kalde vannet. Jeg kikket over kanten, og en cowboyhatt fløt der nede, omringet av småfisk.

Kroppen hans hadde allerede havnet innunder kaien.

«Hva faen holder du på med?» ropte en nigeriansk hore som kom stormende fra ventehallen. Jeg så de slitte sålene på de falske Jimmy

VINDEN VED VERDENS ENDE

Choo-ene og den brune huden under. Den eneste forskjellen mellom horene på kaien og oljehorene, var at oljedamene hadde råd til ekte merkeklær. Hora falt lydløst sammen etter slaget jeg ga henne.

Kapittel tjuefem

A

lle kan drepe en fremmed, tenkte jeg. Det er enkelt. Det vanskelige er å ta noen som kjenner deg godt.

J

eg lot paranoiaen styre.

Ut fra ansiktsuttrykket var det tydelig at Koji så hammeren suse inn i glasset før han hørte den singlende lyden av den knuste døren. Han reiste seg og ropte, om og om igjen, navnet mitt.

Bare det, bare navnet mitt, «Jonas-san!»

Den lille butikken og kafeen hans lå der som et motbydelig skalkeskjul for de egentlige forretningene hans. Mafiavirksomheten han hadde dratt med seg fra Japan, og som nå forpestet Stavanger. All narkotikaen han tilbød barna i området gjennom sine østeuropeiske lakeier.

Jeg snudde meg et øyeblikk, og utenfor den knuste glassdøren lå Østervåg stille. Ingen andre

VINDEN VED VERDENS ENDE

291

steder var åpne nå, det bodde ingen mennesker akkurat her.

I butikken sto hyllene med importert te som jeg tidligere hadde trålet på jakt etter en ny smak, nye blader. Alt jeg hadde forbundet med renhet, framsto nå som en falsk fasade. Jeg hatet butikken, med de små hyllene, den brede kjøpmannsdisken og alle de store fotografiene fra Tokyo, spent over lerret. Kafeen på den andre siden av disken var mørklagt nå, med sine små bord, med glassplater og lapper, alltid disse lappene, med håndskrevne budskap under som gjestene kunne lese mens de satt og drakk av sine tokonamer av keramikk.

Jeg slo mot en hylle og knuste keramiske tekanner for en liten formue. Men det roet meg ikke. Jeg slo hodet av en halvmeter høy sittende Buddha.

Paranoiaen slo etter Koji med hammeren, men han var rask og unngikk slag etter slag.

«Jonas-san!»

Jeg hoppet opp på en stol, så opp på bordet.

«Jonas-san!»

«Hvorfor er du etter meg?» brølte jeg.

«Jonas-san! Du er syk!»

«Du vil forvirre meg og ødelegge meg med lappene dine! Det livet jeg prøver å bygge opp,» jeg svingte hammeren etter ham uten å treffe, «det gjør du alt du kan for å rive ned!»

292

R U N E S A LV E S E N

«Jonas-san!»

«Du og resten av byen!»

«Slutt nå!»

«Molok!»

«Jonas!»

«Molok! Du vil forpeste byen med narkotikaen din og drepe mitt lille barn med jævelskapen. Du fortjener ikke leve, det er for risikabelt.» Jeg svingte hammeren og traff ham i kneet. Han brølte, men ropte fortsatt bare navnet mitt, om og om igjen. Jeg slo om igjen, og hadde det vært mulig, ville jeg drept ham uendelig mange ganger, liggende på gulvet i glasskår, med brukket arm, knust kneskål og knust ansikt.

Men jeg traff ham ikke. Slag etter slag traff benken under ham og boret seg inn i treverket. Øynene mine låste seg i hans, og jeg kunne se redselen til min eneste venn da jeg slo hammeren inn i benken, rett ved hodet hans. Jeg måtte dra hardt for å få den løs igjen. Øynene hans skremte meg, jeg så siste rest av det livet jeg ønsket å leve, forsvinne i det blikket, der jeg ble reflektert mot hornhinnen hans.

Jeg reiste meg brått, rev meg løs fra grepet hans og kavet ut i Østervåg igjen. Den brosteinsbelagte handlegaten lå fortsatt øde. Jeg snudde meg ikke, men så Koji reflektert i et butikkvindu. Han sto i døråpningen og holdt seg til hodet.

VINDEN VED VERDENS ENDE

293

Vinden tok imot meg og førte meg nedover gaten, til den gamle tollboden ved kaien. Jeg kastet hammeren på sjøen og slapp meg forsktig ned i vannet og svømte med kraftige, kontrollerte tak over Vågen, saltsmaken vasket bort acetonsmaken i munnen min. Da jeg kom til den andre siden, føltes det som om adrenalinet var blitt vasket ut av kroppen min, og aggresjonen min var helt borte.

Jeg krøp gjennom buskene de hundre meterne fra sjøen opp gjennom de gamle gatene til huset mitt. Sjokoladepiken var selvfølgelig ikke kommet hjem, men huset føltes allikevel varmere enn tidligere, som om et levende menneske befant seg i det.

J

eg satte meg ned på barnerommets runde teppe. Vi hadde pusset det opp for den lille som skulle komme. Jeg ville ikke la barnet bli født inn i en verden full av falske forhåpninger og farlige foreldre. Ikke som en oljeunge. Jeg sa til meg selv at jeg aldri ville gjøre et barn noe vondt, men minnene om den lille gutten på verandaen på Sicilia lurte i bakhodet mitt.

Rundt meg kikket bamser og leker mot meg fra hyller Lyla Brown egenhendig hadde skrudd i veggene før hun forsvant. Jeg lukket øynene, og trekken fra det åpne vinduet føltes som en flod som slo innover og truet med å drukne meg.

294

N

R U N E S A LV E S E N

este morgen våknet jeg til avisen som landet på innsiden av døren. Bildet av cowboyhatten preget forsiden, men overskriften fortalte ingenting om det brutale hammermordet.

Det var for grovt og lite elegant.

Krabbefiskere hadde funnet cowboyen da de skulle ut på nattfiske. Jeg kastet avisen i søppelet. Det var gammelt nytt.

Jeg ventet meg en reaksjon fra Koji, kanskje en av lakeiene hans, de østeuropeiske slavene som pushet narkotika til oljeungene, men ettervirkningen uteble.

Høstsolen varmet den bare magen min, og jeg drakk mjød i stillhet, kun iført boksershorts. Honningsmakens sødme og alkoholen raste som en ild gjennom den tynne kroppen min. Rundt meg visnet blomstene, og tebusken var nesten så tørr som et julenek nå. Jeg klarte ikke bry meg. Den var det siste minnet jeg hadde etter bestemoren min, men teen hadde smakt bittert, og busken vekket ingenting i meg.

Jeg lot tankene vandre til de fant sin vei til Sjokoladepiken, som fortsatt ikke var kommet tilbake. I nesten to uker hadde hun vært borte nå, men jeg var ikke bekymret. Dessuten vet man egentlig alltid hvor de man er glad i, befinner seg når de er savnet, dersom man bare lytter til hjertet. Og jeg visste nøyaktig hvor hun var, jeg var bare ikke klar for å finne henne ennå.

VINDEN VED VERDENS ENDE

295

Det jeg hadde gjort med henne, var jeg ennå ikke klar til å håndtere.

Solen brente meg, og jeg ble rastløs. Jeg reiste meg, men svimlet. Sjanglende kom jeg meg inn i stuen, og den svale mottakelsen brakte min verden i perfekt balanse igjen. Jeg gikk gjennom stuen og forbi kjøkkenet og åpnet ytterdøren for å få luft. En mann sto med ryggen til Hermetikkmuseet og iakttok meg over kanten på en avis. Han lignet ikke en vanlig turist, men det var vanskelig å se ansiktstrekkene hans da jeg hele tiden måtte myse på grunn av det sterke sollyset. Jeg holdt en hånd over pannen og rykket til da jeg gjenkjente det skjeggete ansiktet. Han vinket forsiktig og hastet plutselig av gårde nedover gaten.

Uten å tenke over at jeg fremdeles gikk rundt i undertøy, løp jeg etter ham, men han var raskere enn meg, og jeg fulgte etter ham på avstand rundt hjørnene til de små, hvite husene.

Jakten tok oss gjennom trange gater til vi kom til en liten park klemt mellom min gate og den neste.

En blindvei førte ut til gressplenen, med husvegger på alle kanter. Han satte seg ned på den ene benken og klappet på setet ved siden av seg.

Nølende nærmet jeg meg.

Jeg kunne kjenne pusten hans mot kinnet mitt. Jeg kunne høre ham forsøke å kontrollere respirasjonen, men han hadde nok ikke løpt på lang tid. Forsiktig tok han av seg de dug-

296

R U N E S A LV E S E N

gete brillene, og jeg kikket inn i øynene til David Arla, dette gjenferdet som nektet å slutte å plage meg.

To uker hadde gått siden jeg jaget Arla, eller Audun Vang som han egentlig het, fra byen, men nå var han kommet tilbake.

Fjorten dager siden jeg hadde jaget bort Arla.

Fjorten dager siden Sjokoladepiken forsvant.

M

ens Arla sloss mot den hurtige respirasjonen, sloss jeg for å avlede tankene fra panikken som bygget seg opp. Jeg tenkte på grønt gress, blå himmel, Sjokoladepiken som lå naken på et teppe. Om jeg bare kunne ta til takke med hverdagslige behov, ville hennes kjærlighet gjort livet mitt perfekt. Jeg tenkte på en liten jærstrand med det lille, ufødte barnet i vannkanten, men som alltid når jeg tenkte på mitt eget ufødte barn, ble tankene dratt av gårde tvers gjennom Europa og ned til den lille, døde jentekroppen som lå utstilt i Palermo, og jeg fryktet at jeg også ville svikte mitt eget barn på samme måte som hennes far hadde gjort da han utilsiktet gjorde henne til en turistmagnet.

O

g i den virkelige verden smilte David Arla.

Som om han kunne lese tankene mine, se bildene jeg så.

Smilet vedvarte mens han tente en sigarett og plasserte den mellom leppene. Like cocky nå

VINDEN VED VERDENS ENDE

297

som jeg hadde lært å kjenne ham før jeg traff ham i Gamlingen. Hele tiden med øynene låst i mine. Jeg klarte ikke se bort fra de grønne, trøtte øynene i det rynkete ansiktet. Han virket eldre, men sterk som før, som et tre som har stått for lenge i vinden.

Det var som om jeg kjente denne mannen, uten å vite hvem han var.

Jeg ønsket å true ham, jage ham fra byen igjen, men han framsto annerledes nå, sterkere, med større autoritet. Kanskje det var fordi jeg visste at han var i politiet at jeg satte meg ned, eller kanskje jeg rett og slett bare var utslitt, trøtt av jakten på sannheten og en mulighet til igjen å ta kontroll.

Kanskje det var på tide å bare lytte. Og, om mulig, gi ham det han ville ha og bli ferdig med det hele.

«Her,» sa han, «legg denne over …» Han plasserte avisen over skrittet mitt. «Det er varmt til å være høst i Stavanger,» fortsatte han.

«Ja,» svarte jeg og kikket fra det ru ansiktet hans og utover den grønne plenen og ned mot havnen. Jeg kjente kampviljen slapp taket i meg.

«Nesten som Sicilia,» sa han og smilte igjen.

«Ja, nesten.»

«Ser du ærlig talt ikke mønsteret ennå?» spurte han.

«Mønsteret?»

298

R U N E S A LV E S E N

«Du er ikke dum, Jonas Aa, du er tvert imot veldig smart.»

Jeg tidde, og Arla tok på seg brillene igjen.

«Nesten som Sicilia,» gjentok han og brettet de store hendene over magen. Han strakte de kraftige leggene ut foran seg og vendte ansiktet opp mot solen. Det var virkelig uvanlig varmt til å være oktober i Stavanger.

«Husker du første gang du så meg igjen etter at du trodde jeg var død?»

«Vaskeplassen i Cefalu …»

«Vaskeplasen ja, Lavatoio medievale, den antikke vaskeplassen. Du skulle sett deg selv den dagen. Livredd. Du er en paranoid jævel, Jonas, det skal du ha. Det skulle ikke mye trigging til for å få deg til å røpe deg selv, men du klarte allikevel å lure oss. Men så gjorde du en feil. Du drepte igjen.»

Jeg tilfredsstilte ikke ønsket hans om å forsøke å bortforklare det hele. Jeg hadde fremdeles det digitale opptaket av hans innrømmelser om å ofre uskyldige mennesker i lovens navn. Jeg var kanskje en morder, men han var faen meg ingen Politimester Bastian.

«Og nå har du altså drept igjen, hvor mange?

Ei nigeriansk hore og pimpen hennes med hammer? Åtte selvmord fra Preikestolen, alle med knust skalle og alle med ansettelsesforhold i Statoil? Vi har kanskje ikke den største oppklarelsesraten i landet, men så dumme er vi ikke … »

VINDEN VED VERDENS ENDE

299

Han smilte, men øynene hans avslørte at han var oppgitt, trøtt av hele jakten, han også.

Jeg studerte hendene mine, og tenkte åtte?

Men hendene var rene, neglene filet ned.

«Og på toppen av det hele har dama di forsvunnet? Hvordan går forholdet forresten? Hvordan liker den vakre brune musa å være sammen med en psykotisk jævel som Jonas Aa? Og poet er du også blitt, et vakkert skalkeskjul. Radovan Karadzic var også poet og utga flere bøker mens han lå i skjul tiltalt for folkemord i det tidligere Jugoslavia.»

Jeg sa ingenting.

«Men jeg har snakket med noen, noen smartere enn meg på mange måter, og han ba meg spørre deg, Jonas. Han ba meg spørre deg om du ikke bare kan slutte å gjøre onde ting mot mennesker?»

«Hvem er du, David Arla?»

«David Arla eksisterer ikke. Jeg er Audun Vang, politietterforsker.»

«Arla, Vang …»

«Hans fikk meg til å innse, Jonas, at det ikke er sikkert at du vet du er ond. Tidligere trodde jeg at også syke var onde, men nå er jeg ikke lenger helt sikker.»

«Hans.» Jeg smilte, Audun Vang smilte tilbake, en tung handling for en sliten mann. Han virket eldre, ikke slik han hadde framstått i Gamlingen.

300

R U N E S A LV E S E N

«Kanskje du ikke er ond, bare veldig syk. Og syke, slik min sønn sier det, trenger ikke fengsel, men sykehus,» sa Vang.

«Sykehus?»

«Jeg orker ikke mer av dette. Det river i stykker familien min, karrieren min kan jeg se langt etter når det blir kjent hva vi utsatte Lise Hansen for på Preikestolen.»

«Du drepte henne.»

«Du ser fremdeles ikke mønsteret? Du er sykere enn jeg trodde, Jonas Aa. Jeg var med i en prosjektgruppe som ble satt sammen av justisministeren og helseministeren for fem år siden.

Vi skulle plukke ut og observere potensielt farlige psykopater. Potensielle seriemordere, skjønner du? Det hele var en dum idé, basert på en teori av en russisk professor i rettspsykiatri. Prosjektet skulle brukes som en profylaktisk tilnærming til psykopati. Prosjektet fikk politisk støtte fordi det ville kunne fungere samfunnsøkonomisk. De blandet sammen psykologi og politi. Vi fikk tilgang til mange hundre psykiatrijournaler.

Det eneste kravet var at det på ett eller annet tidspunkt var foretatt en farlighetsvurdering. Vi leste gjennom journalene til pasienter på sikkerhetsavdelinger, i fengsel og i poliklinisk behandling.»

«Hvorfor forteller du meg dette, Arla?»

«Fordi jeg ikke orker å jakte på deg mer. Fordi en som har mer peiling på mennesker enn meg,

VINDEN VED VERDENS ENDE

301

spurte om jeg ikke rett og slett kunne få deg med på et behandlingsopplegg. Vi har ingen beviser, bare indisier. Det beste for alle er at du får medisinsk behandling. Det beste for alle er at du er et sted der du ikke lenger kan drepe. Da kan vi alle sove godt og få tilbake livene våre. Jeg sier dette fordi jeg nesten føler at jeg kjenner deg. Jeg vet ikke, kanskje jeg er like forvirret som deg.»

Jeg sa: «Hva skjedde med prosjektet?»

«Vi skulle teste ut metoden. Vi brukte haugevis av ressurser på å finne et problem istedenfor å drive god gammeldags politietterforskning og stanse et problem samfunnet allerede slet med.

Det virket nesten som en umulig oppgave å velge ut noen på et så tidlig stadium som mulig for å klare å stanse utviklingen av antisosiale trekk og forhindre tap av liv. De fleste psykopater tar ikke andre menneskers liv.

Vi måtte finne en psykopat, vi måtte vise at ved å bla gjennom journaler og sette vedkommende inn i et spill, ville vi kunne framprovosere det første drapet under kontrollerte omstendigheter og få morderen fjernet før han ble et problem. Skjønner du? Vi skulle ikke ut og finne en eksisterende morder. Vi skulle blande etterforskning og psykologi og finne morderen før han selv fant ut at han var i stand til å ta liv. Vi skulle luke ut ugresset før det drepte blomstene.»

«Ikke særlig kontrollert å la Lise Hansen dø på Preikestolen,» sa jeg.

302

R U N E S A LV E S E N

Audun Vang ristet på hodet og fortsatte: «Men ettersom psykopater er ensomme jævler, ender mange opp med å ta sitt eget liv. Vi måtte finne en som ikke ville komme til å ta sitt eget liv. Vi var nær ved å gi opp, og halve prosjektgruppa var blitt omplassert da jeg kom over en farlighetsvurdering som var blitt gjort etter henvisning fra fastlegen din da du bare var en ung gutt. Du hadde forsøkt å drukne en gutt på fotballaget ditt, og moren din tok deg med til legen av frykt for at det var noe galt med deg. Det hele ble bagatellisert, og fastlegen din skyldte på din mors alkoholiserte tilstand, som få måneder senere gjorde at hun mistet omsorgsretten og du ble plassert i fosterhjem, før du til slutt flyttet inn hos din bestemor.

Bestemoren din skiftet lege, og saken ble avsluttet.

Jeg plukket journalen din nesten ved en desperat tilfeldighet. Vi hadde få dager igjen til å finne noen å følge, og vi hadde gitt opp alle pasienter som allerede var utsatt for behandling. Sykehuset ville ikke overføre behandlingsansvaret til prosjektgruppen, og justisministeren og helseministeren trakk seg fra prosjektet og støtten forsvant.

Men politimesteren i Rogaland hadde troen på prosjektet, og vi samarbeidet med en liten gruppe ved Kripos i Oslo og Brøset psykiatriske sykehus i Trondheim. Men du var et englebarn etter den episoden.»

Han legger hodet i hendene, før han igjen fortsetter.

VINDEN VED VERDENS ENDE

303

«Jeg hadde nesten gitt deg opp da du ble sparket fra jobben din i Statoil og det kom inn en anmeldelse som gikk ut på at du hadde rasert kontoret til informasjonsdirektøren og truet ham på livet.»

Under avisen knyttet jeg nevene hardt sammen. «Jeg truet ingen på livet, jeg sa fra at jeg ikke kunne arbeide for en tyrann som nektet å vedkjenne seg at Statoil med Snøhvit-feltet hadde tråkket over grensen. Jeg fortalte ham at dersom Statoil kan ødelegge noe så vakkert som kulturminnene på Melkøya, kunne også jeg ødelegge noe vakkert, som lå nærmere hjemmet hans.» Jeg reiste meg og gikk fra benken. David Arla reiste seg og fulgte etter meg gjennom de varme gatene og inn gjennom den fortsatt åpne ytterdøren min.

Jeg ropte på Sjokoladepiken, i et halvhjertet forsøk på å villede Arla.

«Du og jeg vet begge at hun ikke er hjemme,» sa han og skjenket oss hvert vårt glass lunken mjød.

«Uansett,» fortsatte han, som om dette var en tegneserieverden og vi ikke nettopp hadde hatt en pause på flere minutter i samtalen. «Vi fulgte deg tett i dagene som fulgte, jeg og en psykolog ved navn Jan Walter, og fant ut at du passet til kriteriene for prosjektet. Jeg fulgte etter deg til Sicilia og rakk dessverre ikke å hindre at du drepte Ida Marie Steensen i Lavatoia medievale. Det var

304

R U N E S A LV E S E N

da vi prøvde å lage en felle for deg. Vi styrte deg mot Preikestolen ved hjelp av en profil psykologen hadde laget av deg. Men det var ikke meningen at du skulle gjennomføre også dét drapet. Det var meningen at vi skulle ta bilder av deg og filme deg, men utstyret sviktet. Og jeg kom ikke opp fra der jeg hang ved Preikestolen, og Jan Walter, vel, han ble redd og frøs. Han klarte ikke å redde jenta, og du drepte henne. På mange måter var det vi som drev deg til det, men du hadde jo også drept tidligere, så det meste av ansvaret ligger hos deg.»

«Politiet her driver vel ikke med slike operasjoner? Det høres litt for tv ut for meg.»

«Politiet vet ingenting. Gruppa var, som sagt, nesten nedlagt. Vi skulle bare rydde opp i arkivet, avslutte saken, men politimesteren støttet oss, og sammen med kollegaen min valgte vi å gjøre et siste forsøk på å skaffe bevis mot deg. Vi trodde ikke på tvangsinnleggelse, psykologen mente du ville slippe ut raskt. De ville si du hadde en personlighetsforstyrrelse, og at de ikke kunne gjøre noe med det. Vi måtte bevise at du var farlig. Jeg har drevet med fjellklatring i mange år, og kom slik på ideen med Preikestolen da det viste seg at du også hadde drept andre der før. Psykologen sørget for at du bet på agnet.»

Jeg sa ingenting.

«Men utstyret sviktet. Og en uskyldig døde.»

«Jeg vet det, du har sagt det før.»

VINDEN VED VERDENS ENDE

305

David Arla ser forundret på meg. «Jeg har aldri nevnt dette for noen. Du er den første som hører om det, den eneste som vet om det, bortsett fra meg.»

«Og psykologen,» la jeg til.

«Jan Walter?»

«Det var vel det du kalte ham.»

«Men han tok du nesten livet av ved Gamlingen. Han blødde nesten ihjel mens han ventet på ambulansen.»

«Hva?» «Du stakk ham med en kniv etter at han desperat hadde utgitt seg for å være David Arla for endelig å få deg til å tilstå og få forklaringen på opptak. Jeg visste ikke om det, jeg avspaserte for å ta igjen tid med familien. Han gjorde det uten å informere meg. Walter kom ikke over at han hadde forårsaket Lise Hansens død. Han klarte ikke hvile, han fikk ikke sove. Han besøkte graven hennes, og i et forsøk på å gjøre det godt igjen, ville han få deg til å tilstå på egen hånd ved å risikere hele prosjektet og sitt eget liv.»

«Men jeg sto ansikt til ansikt med ham. Med deg. Med David Arla.»

«Nei, du sto ansikt til ansikt med psykolog Jan Walter, utkledd som David Arla, i mine klær, min parykk. Og du drepte ham. Nesten. Men du trengte en forbindelse, en rød tråd for å gi kaoset i livet ditt mening. Derfor innbilte du deg at han var meg. Men det var han ikke. Du er så

306

R U N E S A LV E S E N

ensom, innelåst i din faenskap, at du ble psykotisk.»

Verden beveget på seg, og det føltes som om jeg sto med en fot på to tektoniske plater som gled fra hverandre. Jeg forsøkte å se for meg en annen enn David Arla ved badebassenget i Gamlingen, men alt jeg så var Audun Vang, blødende, mens jeg ringte etter ambulanse.

«Du leter etter en mening med ensomheten i livet ditt, og du finner opp det du trenger underveis, Jonas Aa.» «Men, jeg har ikke funnet opp deg.»

«Har du ikke? I din paranoide oppfattelse av verden vet du fortsatt ikke om jeg er Audun Vang eller David Arla, død eller levende. Du vet ikke nå om det var meg eller en psykolog du stakk ned med kniv ved Gamlingen. En psykolog som ikke ligner særlig mye på meg. Du vet ikke om du gjorde det for deg selv eller for en større sak.»

«Jeg gjorde det på oppdrag … Koji.»

«Koji? Den gamle tehandleren du besøker så ofte? Han har selv levert inn bekymringsmelding til politiet. Han sier du har forandret deg. Du snakker om konspirasjoner, om at verdens ende er nær, og at du tror du har truffet Gud i Byparken.

Grunnen til at jeg er her i dag, er at han har anmeldt deg for å ha truet ham med en hammer i natt.»

«Han er …»

VINDEN VED VERDENS ENDE

307

«Han er hva?»

«Han er … var … yakuza.»

«Han er en gammel oljearbeider som startet tehandelen sin etter at en erstatningssum ble utbetalt i 1983 da han fikk et flere kilo tungt betongrør over seg på Ekofisk. Nå driver han sin tehandel og kafé og engasjerer hver vår flere østeuropeere til å plukke teblader i drivhusene han har etablert på Jæren. Tror du ikke vi har sjekket ham opp?»

«Jeg kjenner ham.»

«Han er ren som et stykke såpe, Jonas, det er kun i din verden han er skitten. Han er bekymret for deg og har kun anmeldt deg for å skaffe deg hjelp. Han vet jo ikke om dette andre …»

Jeg fant fram konvolutten Koji hadde gitt meg, og ga den til David Arla. Han åpnet den og strøk en hånd over skjeggstubbene. «Fint bilde,» sa han og ga det til meg. Jeg kikket inn i mine egne, todimensjonale øyne.

«Vi tok feil,» sa Arla. «Du er ikke en psykopat.

Du er bare jævlig forstyrret. Du er bare så jævlig syk. Ensomhet kan gjøre dette med et menneske,» sa han, «ensomhet kan gjøre lengselen etter noe annet så sterk at det rabler for deg. Du trenger hjelp,» sa han.

«Jeg trenger ikke hjelp.»

«Du er syk.»

Jeg tenkte meg om, og det ga mening. Alt ga ikke mening, men jeg hadde vært jævlig ensom, og

308

R U N E S A LV E S E N

det var fristende å skylde alt det vonde jeg hadde påført andre mennesker, å skylde all apatien jeg hadde utvist, på noe annet, noe jeg ikke hadde kontroll over. Jeg kunne få hjelp, jeg kunne begynne på nytt. Som så mange andre som hadde dummet seg ut, kunne jeg bli behandlet og siden bygge opp livet mitt igjen. Jeg kunne også bli et vanlig menneske og samtidig få rettet opp mine skjeve sosiale antenner.

Det hørtes veldig fristende ut.

Det virket som en vakker slutt.

Men det var noe som ikke stemte, det var et hull i teorien til David Arla.

«Jeg er ikke ensom,» sa jeg med tildekket stolthet. «Jeg har kjæreste, og jeg venter barn.»

«Virkelig?» spurte Arla. «Hvor er hun? Hvor er alle tingene hennes?» Og sammen kikket vi rundt i stuen og kunne ikke se noe utover det minimalistiske hjemmet jeg hadde etablert og nektet å ødelegge da Sjokoladepiken flyttet inn.

«Hun … er borte.» Stemmen min hørtes resignert ut, men jeg var ikke klar for å gi opp min kamp om virkeligheten.

«Hun har aldri vært ekte. Du har riktignok hatt mye besøk av en vakker negresse, men se hvor du bor? En liten brosteinsbelagt gate fra Strandkaien, Stavangers horestrøk. Det vrimler av nigerianere et steinkast herfra.»

«Jeg er ikke ensom,» gjentok jeg.

«Du er ensom, Jonas Aa, og det har gjort deg

VINDEN VED VERDENS ENDE

syk. Veldig syk. Og kombinert med ditt medfødte sinne har det gjort deg veldig farlig.»

U

te blåste vinden over takene, og plutselig begynte regnet å dryppe dråper så store at gaten utenfor hørtes ut som et dikt av Sigbjørn Obstfelder.

Kapittel tjueseks

H

vis Gud finnes, er jeg da Guds lille monster? Og hvis Gud ikke finnes, er jeg da bare Jonas Aa som går rundt og dreper mennesker fordi han ønsker å ødelegge noe vakkert? Jeg kikket fra bildet av meg selv i den svette hånden min og over mot ansiktet til David Arla.

Han smilte ikke, men satt på armlenet på stolen, som om han forsøkte å skjule hvor travelt han hadde det med å få meg med til legevakten. Jeg kikket desperat gjennom rommet etter spor av virkeligheten, slik jeg visste den var. Øynene gled over det upersonlige kjøkkenet, forbi Arla, gjennom stuen og mot trappen, så rundt igjen og tilbake til kjøkkenet. Særimne. Katteskålen sto der, haugen av tørrfôr urørt siden i går. Hvor var han?

Arla fulgte blikket mitt. «Har du fått deg ny katt?»

«Han kom tilbake. Han ble drept og …»

Han avbrøt meg, og jeg merket at jeg begynte å bli irritert.

VINDEN VED VERDENS ENDE

311

«... du balsamerte ham.»

Arla trakk på skuldrene. «Vi fant oppskriften i et National Geographic på bordet ditt. Det sto om balsameringsteknikkene brukt i katakombene i Palermo.»

«Særimne,» ropte jeg. «Kom, pus.» Han kom ikke.

«Det er på tide å gå, Jonas.»

«Hvor?»

«Først til politistasjonen, så til legevakten, og jeg er temmelig sikker på at det etter hvert blir sikkerhetsavdelingen på psykiatrisk. Vi har en ganske stor fil på deg allerede. Ingenting som holder til dom, men nok til å sikre deg behandling.

Du vil få hjelp, Jonas.»

D

e digre nevene hans la seg over skulderen min. De presset i retning døren, men varsomt også, som om det var en omtanke for min sårbare psykiske tilstand et sted inne i David Arla. Det gjorde meg sikker på at han var kommet alene. Jeg var hans prosjekt, og han skulle ta meg inn alene. Jeg hadde sett nok Dirty Harry til å skjønne at helten ikke overga fangsten til andre.

L

ysene føk forbi på utsiden av bilen. Jeg ønsket at jeg var på jobb. I barnehagen, omgitt av bitte små mennesker som aldri dømte deg, aldri var redd deg, farget av fordommer. Jeg ønsket

312

R U N E S A LV E S E N

jeg satt og leste for lille Hans, slik jeg ofte hadde gjort det de dagene han var trøttere enn de andre og ikke orket å leke ute. Jeg ville lese for ham, det var alt jeg ønsket for meg selv, at jeg kunne sitte i barnehagen og lese for lille Hans som var så trøtt etter å ha hørt på kranglingen mellom foreldrene. Alt jeg ønsket var å trøste, og få trøst tilbake.

V

i kjørte motorveien, forbi dampen fra Gamlingens stamper med varmt vann. Hele tiden snakket David Arla om hjelpen jeg ville komme til å få. Men vi visste begge at jeg aldri ville slippe ut igjen fra fengselet hvis jeg tilsto, eller fra psykiatrisk behandling hvis jeg ikke tilsto. Jeg ville aldri kunne hjelpe barna eller være den jeg ønsket å være. Jeg ville være låst i rollen som Mr. Hyde, når jeg bare ønsket å være i fred som Dr Jekyll. Eller Holden Caulfield, som redder barna fra å falle utfor stupet i enden av kornåkeren.

Politiet brukte tydeligvis ikke bilbelte. Det irriterte meg, slik all dobbeltmoral plager meg. Han hadde barn. Hva slags forbilde var han egentlig?

Regnet hamret mot bilen, og vindusviskerne sto på for fullt. Fram og tilbake. Fram og tilbake.

Spylervæsken luktet sitron, og jeg ble kvalm av lukten.

«Arla, har du noen gang prøvd å spise en skje med kanel?»

VINDEN VED VERDENS ENDE

313

«Nei, hvordan det?»

«Nesten alle som prøver, vil spy av det. Det er mitt mål å klare å spise en skje uten å kaste opp,» løy jeg og fikk mine dårlige sosiale antenner bekreftet.

«Flott mål,» sa han sarkastisk.

Audun Vang bremset ned for avkjørselen.

Seksti, femti. Jeg kastet meg mot rattet og styrte bilen rett inn i en lyktestolpe. Bilen bråstanset og sto i regnet med Arla hengende over rattet, blodet rennende nedover den knuste frontruten.

Det banket i kneet mitt der dashbordet var blitt slått inn, ellers var jeg uskadd. Jeg slepte meg ut av bilen og bøyde meg over Arla. Trakk ut lommeboken hans fra innerlommen. Jeg måtte vite hvem han egentlig var, Vang, Arla, eller en helt annen. Det var nå eller aldri.

F

ørerkortet viste at han virkelig het Audun Vang. Identitetskortet hans fra politiet viste at han virkelig var spesialetterforsker. Betydde det at jeg virkelig var Mr. Hyde? Jeg satte meg ned ved bilen. Dråpene trommet på taket. Snart ville noen kjøre forbi og ringe etter ambulanse.

Imens fikk jeg vente her med Audun Vang. Jeg orket ikke mer, klarte ikke motivere meg til å klemme over halspulsårene hans og se ham dø.

Istedenfor satt jeg med lommeboken hans i hendene.

Det kom ingen biler. Veien var tom. Nede

314

R U N E S A LV E S E N

på motorveien suste bilene forbi, men ingen tok denne avkjørselen.

Tiden krøp av gårde som en skilpadde.

Audun Vang stønnet. Blod surklet i brystet hans. Audun Vang. Jeg stappet kortene inn i lommeboken igjen. Et bilde stakk ut av en lomme. Jeg trakk det ut og ble sittende i regnet og stirre på det våte passfotoet av far og sønn smilende, med noe som lignet Mikke Mus-ører på hodet. Politietterforskeren Audun Vang lignet ikke spøkelset David Arla, men en vanlig, snill familiefar. Han smilte til kameraet, og han virket lykkelig, snarere enn sliten slik jeg kjente ham. Og Hans virket også lykkelig, med sine manglende fortenner.

Min Hans var egentlig Audun Vangs sønn. Det var akkurat det jeg ikke hadde kjent igjen i David Arla i Gamlingen. Audun Vang og Hans Vang var like som speilbilder, bortsett fra aldersforskjellen.

Hvor lenge hadde jeg visst at Hans var sønnen til Audun Vang? Hvor lenge hadde jeg skjønt alt, og samtidig blandet alt sammen?

Audun Vang visste at jeg jobbet i barnehagen til sønnen. Allikevel hadde han ikke gjort noe med det. Han hadde latt meg passe på sønnen, betrodd meg en oppgave en venn verdig. Jeg kunne ikke la ham dø her i regnet, kunne ikke la Hans vokse opp uten en far. Jeg var tross alt han som står i rugåkeren og redder barna fra stupet.

Vang gryntet, øynene våknet til liv et øyeblikk.

VINDEN VED VERDENS ENDE

315

«Fortell meg en ting, Jonas Aa.» Blodet surklet i brystet hans.

«Hva da?»

«Det er bare en eneste ting jeg lurer på, vel, egentlig er det mye jeg lurer på, men bare en ting jeg ikke helt har forstått.»

Lungene pustet blod, han hostet og små, røde dråper sprutet ut gjennom munnen hans.

«Hva da?»

«Hvorfor Preikestolen?» Han hostet igjen.

«Hvorfor Preikestolen?»

«Hvorfor. Fortell meg hvorfor du dro ofrene dine opp til Preikestolen og kastet dem utfor kanten.»

«Det burde være opplagt.»

«Vel, det er det faen ikke.»

«Hva faen vil du jeg skal si?»

«Jeg vil vite,» han svelget, pustet tungt ut, «hvorfor du ikke bare stakk dem ned med en kniv.»

Jeg svelget. Mannen var døende uansett. Jeg visste ikke lenger hva jeg ville. Jeg følte et merkelig bånd til denne mannen, litt som superhelter og tegneserieskurker. «De jeg … de representerte oljenæringen. Industrien bygget rundt pumpingen av olje og gass fra havbunnen som ble solgt utenlands. Statoil og de andre oljefirmaene ødelegger vakre naturområder, som korallbunnene og Melkøya for å pumpe opp olje og gass. De ødela et vakkert land ved å gjøre det til et gjerrig, ar-

316

R U N E S A LV E S E N

rogant, utenforstående rike som var for godt for resten av Europa.»

«Det skjønner jeg.» Og det virket som om han gjorde det. Båndet ble sterkere. Nesten som en venn, en litt irriterende venn. En venn som maser om noe du ikke ønsker, men som du vet egentlig vil ditt beste.

«Og jeg ville gjøre det samme, jeg ville at drapene mine skulle representere noe av det samme.

En slags symboleffekt.»

Vang hostet opp mer blod. «Hvordan?»

«Ved at jeg tok en av de mest kjente turistattraksjonene i landet, et av de mest fotograferte postkortbildene av Norge og gjorde det til noe stygt, åsted for drap. En symbolsk handling.»

Og Vang smilte. Han forsto det. Smilte han fordi han forsto meg, fordi han også hadde mørke sider, eller fordi det var så sykt at det beviste at jeg måtte være gal?

Han skrek. Han klemte igjen øynene. Altså smilte han ikke, men vrengte ansiktet i smerte.

J

eg lette gjennom Auduns jakke etter en mobiltelefon å ringe ambulansen fra, men da jeg hadde lagt på, hadde faren til Hans gitt opp. Brystet surklet ikke lenger. Audun Vang hadde sluttet å puste.

Jeg rev meg i håret, reiste meg opp og satte meg ned igjen. Satt der i regnet ved siden av Hans Vangs døde far. Jeg slo knyttneven hardt mot

VINDEN VED VERDENS ENDE

brystet hans. Jeg lyttet etter pust, men Audun Vang var død.

Regndråpene samlet seg i øynene hans. Jeg lukket dem, reiste meg og løp i panikk fra stedet.

Kapittel tjuesyv

J

eg dro hjem. Jeg hentet noen få ting og stjal Kojis bil. Nøkkelen lå på hjulet, slik den alltid hadde gjort. Da jeg skulle starte bilen, kom Koji ut av butikken. Jeg orket ikke konfrontere ham med David Arlas, eller Audun Vangs, teorier om hans ikke-eksisterende virksomheter, like lite som jeg orket å snakke om hva jeg hadde gjort. Det var ikke min skyld, det var paranoiaen.

Men Koji bare smilte forsiktig og spurte om jeg hadde det bra.

Jeg løy, og kjørte avsted.

H

vis du googler ordet forvirring vil du finne tusenvis av artikler om paranoia, og der og da følte jeg at min komplette mangel på kontroll over mitt eget liv rettferdiggjorde en viss paranoia i forhold til andre mennesker.

Jeg pakket en sekk med ekstra klær, en flaske whiskey og passet mitt. Så lette jeg etter konvo-

VINDEN VED VERDENS ENDE

319

lutten med Adolf Hitlers dødsattest, men kunne ikke finne den. For syns skyld ropte jeg på Sjokoladepiken, men ventet ikke på tausheten som bekreftet at hun ikke var i huset lenger.

Jeg visste ikke hvor godt Vang hadde orientert kollegene om at han skulle besøke meg. Han var død, men andre kunne være etter meg.

Jeg kjørte av gårde mot Dale. Å se igjen gravsteinen virket som den enkleste måten å få bekreftet noe av min egen forståelse av tingene, at jeg ikke var klin kokos, slik politiet tydeligvis trodde, samtidig som det var en begynnelse på et liv i skjul for loven. Jeg lurte på hvor mye jeg ville bli dømt for, og forsøkte å forestille meg selv i fengsel, omgitt av betong og gitter, medfanger og luftegårder. Så husket jeg at moderne norske fengsler hadde celler som minnet mer om hotellrom enn torturkamre, uten at det gjorde tanken noe bedre.

Jeg forsøkte å kjenne på dårlig samvittighet for drapene på Ida Marie Steensen, Lise Hansen og de andre, men jeg fant ingen antydning til klump i magen.

Var jeg ond?

Var jeg virkelig Satan slik Gud hadde sagt den dagen for over ett år siden i hagen på sykehuset? Var jeg manifestasjonen av alt som var vondt i verden? Var jeg barnebarn av Adolf Hitler, og samtidig en reinkarnert Hitler? Det var absurd, jeg kunne ikke engang tysk. Men jeg kunne hate,

320

R U N E S A LV E S E N

og jeg kunne drepe uten å kjenne på skyld og skam.

Var jeg Guds lille monster?

Tanken på å hengi seg til den mørke siden var fristende. Det var så ufattelig enkelt å bare innrømme at ondskapen var en del av meg. Deretter kunne livet gå videre, annerledes, men allikevel på mine egne premisser.

Fjellveggen rullet forbi på den ene siden og den mørke Gandsfjorden på den andre siden av veien ut mot de rosa institusjonsbygningene på Dale.

Sjokoladepiken.

Babyen.

Bølgene som slo mot en steinete kyst …

Min baby? Det stakk i brystet mitt. Så var jeg altså i stand til å føle noe i min paranoide forfølgelse av sannheten. Jeg så for meg en strand med Sjokoladepiken ruslende i vannkanten og meg selv med den lille, lysebrune ungen på skuldrene. Jeg forsøkte ikke å se David Arla komme løpende mot oss opp av vannet, med armene utstrakt og øynene blanke, døde, som en hvithai.

O

ppkjørselen mot de rosa bygningene åpenbarte seg, og jeg steg ut av bilen og løp opp mot busken der gravstøtten til Adolf Hitler hadde stått sist gang jeg var her. Jeg følte hundrevis av spøkelser stirre mot meg fra de tomme

VINDEN VED VERDENS ENDE

321

vinduene i hovedbygningen, kvinneavdelingen og kurhuset. Hjernen min boblet under skallen, og det føltes som om jeg ikke klarte å fullføre én tanke før den neste invaderte og overtok plassen.

Jeg gravde meg innover rododendronen med nevene. Jorden var våt mot fingrene mine og presset seg under neglene, men det fikk bare være. Jeg måtte sjekke om gravstøtten sto der, om jeg i det hele tatt hadde sett den. Steinen var et solid holdepunkt i min egen forståelse av virkeligheten, og den ville bevise for meg selv at jeg sannsynligvis ikke var riv ruskende gal.

Det var mørkt inne i busken. Jeg famlet rundt med nevene, men kjente ikke konturen av en støtte med initialene til tidenes muligens største psykopat. Så husket jeg billysene. Jeg løp ned til bilen, kjørte den helt opp mot busken og lot den stå med motoren brummende og flomlyset fallende over busken. Jeg gravde meg inn igjen og fant steinen akkurat slik jeg husket: A.H. 20.04.1889–23.12.1967 Andpusten satte jeg meg ned i gjørma. Jeg konsentrerte meg om pusten, samtidig som jeg stirret på steinen og forsøkte å skjønne hva dette

322

R U N E S A LV E S E N

betydde. Steinen var ekte, med initialene og rett fødselsdato. Det beviste at jeg hadde hørt Gud forsøke å innbille meg mitt noe uvanlige slektstre.

Kunne jeg også stadfeste at jeg hadde vært her og truffet Sjokoladepiken? Kunne jeg være sikker på at jeg … hjernen kokte, og jeg husket ikke lenger hva det var Audun Vang hadde presentert som vrangforestillinger. Bortsett fra Koji, som ikke hadde noen sammenheng med denne steinen. Men det gjorde ingenting. Den mosekledde steinen betydde at jeg ikke var klin psykotisk, at jeg fortsatt hadde noenlunde kontroll over virkeligheten.

Jeg satte meg i bilen og tok en slurk av whiskeyen. Fingrene mine vridde på bryteren, og en radiokanal spilte en jazzlåt jeg aldri før hadde hørt. Jeg la hodet bakover og hørte stemmer som snakket gjennom høyttalerne, før Neil Diamonds stemme slo gjennom med «Sweet Caroline», og jeg smilte i framsetet på Kojis bil. Med lysene stadig pekende mot Adolf Hitlers gravstøtte, parkert utenfor det nedlagte sinnssykehuset på Dale, smilte jeg fra øre til øre. Fra asylmottaket hørtes ingen skrik denne kvelden, og i blinde skrudde jeg opp lyden på radioen. Smilet vokste i speilet. Der og da bestemte jeg meg for å godta Guds forklaring. Adolf Hitler var min bestefar, jeg var min egen bestefar, jeg var Djevelen, Lucifer, El Diablo.

Jeg var ondskap.

VINDEN VED VERDENS ENDE

323

Kanskje var det sangen, kanskje var det tanken på at jeg ikke var sinnssyk, eller kanskje det var tanken om at jeg ikke var alene i min mørke verden, som gjorde det, men jeg klarte ikke slutte å smile.

Sangen ble avløst av radiostemmer. Jeg åpnet øynene tidsnok til å se lår bevege seg gjennom lysflommen og rundt til vinduet i bildøren.

Dongerishorts trukket over svarte tights kom til syne i bildøren. Fra radioen strømmet trommeintroen til Rolling Stones’ «Paint it black» gjennom høyttalerne. Jeg ble dratt tilbake til barndommens Forus, da jeg så serien Tour of Duty på kabel-tv og drømte om å delta i Vietnam-krigen og oppleve kameratskapet som serien med Stones-introen viste oss. Jeg var en ensom jævel, desperat etter venner, og ville gått til krig om det hadde medført brorskap. Etter at den engelske læreren tok fra meg Geir og Morten, ble jeg den ensomme oljeungen som sto alene mot resten av verden.

K

nokene hennes mot vinduet hentet meg tilbake til nåtiden.

Jeg rullet ned vinduet, og lukten av henne slo pusten ut av meg.

Jeg forsøkte å lukke øynene, men de var låst fast i den melkesjokoladebrune hånden som holdt rundt sigaretten.

Allerede før hun bøyde seg ned og kikket inn

324

R U N E S A LV E S E N

på meg, visste jeg at det var henne. Jeg ønsket jeg virkelig var i Vietnam-krigen. Jeg ønsket jeg var på Sicilia. Jeg ønsket jeg hadde viljestyrke til å sparke opp døren, dra henne inn i rododendronbusken og slå hodet hennes mot gravstøtten til min bestefar.

Men da Sjokoladepiken bøyde seg ned og jeg så utringningen med de brune brystene og det vakre ansiktet med de fyldige leppene, klarte jeg ikke bevege en eneste muskel. Og mens Mick Jagger sang at han så en rød dør som han ønsket malt sort, tenkte jeg for første gang på lenge at jeg så en dør jeg kunne tenke meg å gå gjennom, en dør som ikke førte til mørket, men som førte til en lys framtid, med en liten familie, en liten, trang bil, med hverdagslig krangling og handling på IKEA, med trilleturer i borettslaget, med huslån og jobb.

Samtidig skjønte jeg at Sjokoladepiken her ute på Dale ikke var den samme jeg hadde vært sammen med i månedene som hadde gått.

Hun var ikke den samme som jeg hadde ligget med, og som var blitt gravid. Hun var ikke den jeg hadde innledet et forhold til, og som, for en kort stund, hadde endret livet til Jonas Aa til å bli en hverdag preget av rutine og kontroll.

Sjokoladepiken som gikk rundt bilen og satte seg inn i førersetet, var ikke den samme negressen som hadde forsvunnet for noen uker siden,

VINDEN VED VERDENS ENDE

325

og som jeg ikke hadde brydd meg med å lete etter.

Dette var Lyla Brown.

D

«

u er en brave young man, eller en veldig stupid en.

Alt det rubbish du sa forrige gang vi møttes, akkurat på dette stedet. Du husker ikke? Du sa du var Djevelen, root of all things evil, du sa du var grandson av Adolf Hitler, og at Hitler hadde vært pasient her da dette var et sinnssykehus.

Du sa aldri your name, men du fortalte meg at du var i stand til å gjøre onde gjerninger, du var a man of darkness, en mørkets mann.» Hun hisset seg opp, men tok seg i det. Hun virket oppriktig da hun sa at den eneste gangen hun hadde møtt meg før, var den kvelden jeg fant gravstøtten.

«Du sa du så teeth som kom ut av halsen min.

Husker du det? Du sa du hørte God befale meg å bli med deg, å bli din queen. Husker du det? Du sa at du hadde … at du hadde …»

Helvete, tenkte jeg, her kommer det. «Hadde hva?» «... hadde tanker om å ta livet av mennesker som fortjente å dø. Du sa du ønsket å sprenge Statoil HQ i luften. Du sa du var dynamite, men trengte en vakker kvinne to light the fuse. Faen for et sjekketriks. Husker du faen meg nothing?»

Brystene disset i engasjementet. Den stramme,

326

R U N E S A LV E S E N

brune baken spente seg som boller under heving.

Jeg så henne for meg hengende i et tre.

«Jeg ville ringt politiet, men jeg husket ikke ditt navn. Du er et sykt, sykt, så inderlig sykt menneske. Du trenger hjelp før du gjør noe forferdelig.» Å, dessverre, tenkte jeg. Jeg har allerede gjort det.

Og så slo tanken plutselig ned i meg: Hvis du er her og bare har sett meg en gang tidligere, hvem i helvete er det da jeg har lenket fast i kapellet på Varhaug gamle kirkegård? Jeg så henne for meg, den falske Sjokoladepiken, sparkende mot grepet mitt da jeg løftet henne ut av bagasjerommet og slepte henne over den gamle kirkegården der bølgene slår mot land hele året. Det var morbid poesi.

«Hvorfor bryr du deg?» spurte jeg, uinteressert i denne vakre kvinnen nå.

«Fordi du trenger hjelp, og fordi jeg ikke fikk any sleep dagene etter at jeg traff deg her. Jeg tenkte du er farlig. You are a dangerous man, du trenger hjelp.»

«Takk for omtanken,» sa jeg, «men jeg er friskere enn jeg noen gang har vært.»

«Hva mener du?»

«Jeg ble syk av lengsel,» svarte jeg, «lengsel etter å være meg selv, etter å kunne slippe løs det som bor inne i meg. Nå da jeg har gjort det, har mørket inne i meg hjulpet meg å åpne øynene

VINDEN VED VERDENS ENDE

327

mine og vist meg hvordan jeg kan overleve i en verden der ingen elsker meg.»

Jeg skjøv henne bort fra bilen med venstre hånd, satte bilen i revers og rygget hele veien ut av det gamle sykehusområdet der jeg selv angivelig hadde gått turer med vaktene og kurtisert min egen bestemor.

O

g gjennom hele turen hjem slo bildene ned i meg, ett etter ett, og ofte overlappende, avbrytende, som hammerslag fra tjue hamre i utakt.

Jeg hørte kirkeklokker ringe selv om det var svarteste natten. Da jeg så for meg kulen på Sjokoladepikens mage, holdt jeg på å kjøre av veien.

Jeg så henne for meg på kaien, der jeg plukket henne opp etter å ha møtt henne på Orange Yoga. «Hey mister, I let you take me from behind,» sa hun.

«Will you love me?» spurte jeg og tok henne hardt i armen.

«I already love you,» svarte hun og smilte med de stive knarkerøynene sine. Jeg betalte henne i metamfetamin i tre uker, så fortalte hun at hun var gravid, vi skulle få et barn, og jeg måtte finne en måte å fikse situasjonen på. Det må ha vært da, i det øyeblikket jeg innså at jeg hadde satt barn på ei narkoman negerhore, at jeg levde meg inn i psykosen og bygget et liv rundt hendelsen, og i mitt naive, desperate sinn trodde jeg at jeg ikke lenger var ensom.

D T

et hadde ikke spilt noen rolle hvem jeg hadde, så lenge jeg hadde noen.

ing falt på plass. Derfor var det ingen sykepleiebøker i hyllene hjemme. Derfor trodde jeg at jeg hadde stukket ned David Arla, eller Audun Vang, i Gamlingen, fordi det ikke betydde noe hvem jeg stakk ned. For meg ville det alltid være spøkelset av Arla jeg hadde sendt av gårde.

Jeg lukket øynene og holdt på å bli knust av en trailer.

Natten var mørk slik bare natten er, og månen hadde et fårete flir rundt kjeften.

VINDEN VED VERDENS ENDE

329

November. Spesialetterforsker Audun Vangs begravelse etter at han omkom i en trafikkulykke på E39. Den lille forsamlingen vet ikke hvordan han egentlig døde, og er fornøyd med versjonen de har bestemt seg for å stole på. Spesialetterforskeren ble funnet hengende ut av bildøren. I den ene hånden klemte han et bilde av sitt eneste barn, Hans Vang, mellom tommel og pekefinger. Han var glad i den lille gutten, og nå gråter gutten og hans mor over den tapte faren.

«Pappa skulle jo flytte hjem igjen nå,» sier Hans.

«Ja.» Moren klarer ikke si mer.

«Hvorfor kan ikke pappa bare flytte hjem?»

«Pappa fins ikke lenger, vennen min.»

«Pappa er jo der, i kisten.»

«Det er ikke pappa. Det er et skall.»

«Et skall?»

«Pappa er et bedre sted. Han ser deg nå, vennen min. Men du vil ikke se ham mer.»

En mann beveger seg ut fra den lille gruppen. Han går over mot den lille gutten. «Jeg beklager,» sier han, uten å kikke på noen.

«I en begravelse kondolerer man, man beklager

330

R U N E S A LV E S E N

ikke. Du var en god venn for ham, Jan,» svarer hun og legger en varm hånd rundt Hans som fortsatt gråter.

«Jeg beklager,» gjentar Jan Walter, «jeg burde vært her og hjulpet ham. Isteden ble jeg redd og stakk av, fikk Audun til å si jeg var død. Og nå er han virkelig død, fordi jeg var i Oslo og ikke her.»

«Jan, det var en ulykke.»

Jan Walter smiler forsiktig til henne og går tilbake til ansamlingen av tjenestemenn. «Var det?» synes hun at hun hører, men hun kan ikke være sikker på om det var en stemme, hennes egen tanke, eller vinden som blåser gjennom det stive vintergresset.

Det hviskes blant tjenestemennene. Det er umulig å fange opp ordene. Presten er borte, hullet ligger der som en port ned til noe menneskene som står langs kanten ikke forstår, som en dør ingen tør gå gjennom.

Det begynner å snø. Men hullet er like mørkt.

Menneskene begynner å gå, men Hans Vang nekter å forlate sin pappa i et mørkt hull.

«Det snør, mamma.»

«Vi må gå nå, vennen.»

«Men det snør. Pappa kan bli kald.»

«Pappa …»

Hun lukker munnen og tar Hans i hånden. Pappa finnes ikke, tenker hun. Verden fortsetter å spinne rundt solen, men Audun Vang finnes ikke. Dersom du tar deg selv i å tro at Audun Vang lever, dersom du glemmer at han er borte når du trenger ham, er det det samme

VINDEN VED VERDENS ENDE

som å tro på spøkelser. I virkeligheten, slik den er nå, eksisterer ikke Audun Vang.

Hun trekker i gutten. Hans lar seg lede gjennom gresset, mot utgangen og smijernsportene. Hun setter ham i bilen, finner fram sjokoladen hun la i hanskerommet før de kjørte ut denne formiddagen, og han smiler når han får den. * Togstasjonen. Jan Walter kikker på toget bak seg. Han snur seg igjen, kikker på Breiavannet, fontenen og paviljongen i Byparken reflektert i vinduene i moderne leilighetskomplekser. Så kikker han på den brukte billetten i hånden, river den i to deler som faller ned på steinhellene under seg. Så plukker han med seg kofferten og tar bussen hjem.

Det er det samme hvor jeg er, tenker Walter. Så lenge som jeg uansett ikke vet hvor dere er. Han trekker et bilde opp av lommen og kikker på sin lille datter som han ikke har sett på to år. Og på sin tidligere kjæreste som tok henne fra ham, da hun stakk fra Norge. Det som sårer ham mest, er at hun aldri spurte om han ville bli med.

Kapittel tjueåtte

D

et onde kikket etter det gode i speilet, selv om det ikke var nødvendig. Jeg visste Gud ville være der. Hvis du skal innse en psykose, kan du like godt være innforstått med alle.

Han gliste mot meg.

Ute begynte regnet å pøse slik det alltid gjorde når Gud var involvert. Jeg tok det for å være en vrangforestilling og holdt på å kjøre inn i en gatelykt ute av stand. Jeg satte på viskerne og kikket i speilet igjen. Det eneste jeg kunne skimte, var de forsvinnende gatelyktene gjennom den skitne bakruta.

Gud hadde forlatt meg.

Det fikk meg til å tenke på Koji og det David Arla sa da han kom for å hente meg.

Koji var bare en kafé-eier. Hva om det var tilfellet? Det kunne ikke være sant. Hva da med de baltiske bavianene han hentet meg med den gangen? Var det også psykotisk, hadde jeg inn-

VINDEN VED VERDENS ENDE

333

bilt meg at de var mafia, eller hadde jeg innbilt meg at jeg i det hele tatt var blitt hentet av Koji?

A

lle detaljene i livet mitt hadde blandet seg sammen, og jeg klarte ikke å skille hva som var i meg og min venn, og hva som var rundt oss.

Sicilia fikk meg til å tenke på mafia, og slik hadde jeg laget en japansk mafia knyttet til Koji.

J

eg tenkte på alt som hadde hendt meg siden jeg dro til Sicilia med Ida Marie Steensen, og jeg følte meg kvalm. Jeg tenkte på den lille jenta i glassmonteren, hvis far hadde udødeliggjort kroppen hennes av kjærlighet for det han var redd for å miste, en kjærlighet som turistene nå gjorde narr av med sine kameraer og kommentarer. Jeg tenkte på den lille koreaneren Kim som jeg nesten druknet i den lille dammen på fotballbanen. Og så, helt plutselig var jeg tilbake i stallen på Forus Travbane, der ei jente hadde hengt seg i seletøyet til hesten.

Var det allerede der ondskapen min begynte?

Jeg tenkte på moren min som mistet meg og kjørte inn i en lastebil, på bestemor som gjorde så godt hun kunne. Var det uhell, eller ga de bare opp? Jeg tenkte på tebuskene og teen jeg selv hadde laget, som aldri ble noe god. Det var ikke deres feil, jeg har det fulle ansvaret, jeg er alene

R U N E S A LV E S E N

med mine valg. Derfor var jeg ogsĂĽ alene i min panikktilstand.

E

nsomhet er ü vite at du skal dø og ikke vil bli husket av noen.

Kapittel tjueni

J

eg ringte Koji.

«Jonas-san. Hva har skjedd? En politimann var her og spurte etter deg?»

«Den samme som sist? Han samme du snakket med etter at jeg, ja du vet, det jeg gjorde med deg?»

«Hvem?»

«David Arla?»

«Hvem er David Arla?»

Jeg må ha vært stum i flere sekunder.

«Koji, hør nøye etter nå.»

«Ja, Jonas-san.»

«Ga du meg et oppdrag?»

«Oppdrag?»

«En jobb?»

«Jeg spurte om du ville jobbe i kafeen min.

Jeg kjenner ingen andre som kan så mye om te som Jonas-san.»

«Hva med bildene du ga meg?»

«Bildene?»

R U N E S A LV E S E N

«Av meg og ett av …»

«Ja, veldig fint bilde av Jonas-san. Veldig bra kamera. Kjøpt på ebay.»

J

eg la på. Det gikk ikke lenger an å stole på verden. Og nok en gang var jeg alene.

Kapittel tretti

G

ud var ikke i sykehusparken. Han var ikke i paviljongen i Byparken.

Jeg satt under bystene av Magnus Lagabøte, hans sønner, kongene Erik Magnusson og Håkon V Magnusson, og helgenene Katarina, Birgitta, Svithun og Vincent, som preger koret til Stavanger Domkirke. Jeg spiste lefse mellom munnfuller av mjød, en flaske jeg hadde kjøpt på Vinmonopolet i håp om å overbevise meg selv om at jeg var den siste viking, et arisk prakteksemplar ute på oppdrag for å redde det som var viktig i verden. Dersom du først skal innbille deg en alternativ virkelighet, hvorfor ikke velge en rolle du kan trives med.

Jeg hadde klistret en hitlerbart under nesen.

Jeg ville reflektere min nye identitet som alt vondt i verden.

Men psykose er ikke karneval, og mjøden smakte søtt og gjorde meg kvalm. Dessuten var den produsert i Sverige, og det gjorde meg for-

338

R U N E S A LV E S E N

banna at man ikke kunne kjøpe norsk mjød på Vinmonopolet. Jeg kastet flaska, og som et ekorn henter nøtter, krøp en gammel uteligger ut fra en busk som vokste opp mot det lille kapellet mellom Domkirken og Stavanger Katedralskole.

Det føltes merkelig for en ukristelig mann å lete etter Gud, men han var den eneste jeg hadde igjen å stole på.

Den gamle mannen rettet seg opp fra busken og kom mot meg med flaska under armen.

Allerede på flere meters avstand kjente jeg den stramme lukten av alkohol og urin, svette og eksos. Han falt over ende, og fortsatte, kravlende, mot meg med flasketuten mellom tennene. Håret hang ned i pannen på ham, og skjegget fikk ham til å ligne en hund, en grå, herreløs terrier med et bein i kjeften. Det var patetisk, noen burde avlive den og la den slippe å være til på denne måten.

Han krøp helt opp til meg, og ånden luktet røkt brisling, slik lukten brer seg utover Gamle Stavanger hver første søndag i måneden når Hermetikkmuseet fyrer opp røykeovnene sine til glede for de besøkende. Mannen fikk meg til å tenke på skyggen jeg hadde sett krype langs den ene veggen av museet forrige vinter. Tanken ledet igjen til David Arla, og jeg visste nå at han var min nemesis, spøkelset som aldri ville la meg være i fred, enten han var død eller levende, virkelig eller ikke virkelig.

VINDEN VED VERDENS ENDE

339

Jeg slo tanken fra meg og spyttet på gamlingen. Han oppførte seg som en skabbete hund, noe som irriterte meg. Dessuten kunne jeg jo ikke vite om han i det hele tatt var virkelig.

«Er det en måte å behandle noen på,» tordnet Guds røst fra et sted inne i skjegget.

Jeg krøp bakover av forferdelse. Så stanset jeg og spurte: «Gud?» «Du skal ikke misbruke Guds navn,» tordnet skikkelsen videre, etterfulgt av latter. «Du skal heller ikke håne din Gud ved å spytte på ham.»

«Du har endret utseende,» sa jeg til gamlingen og forsøkte ikke å kveles av stanken fra munnen hans.

«Dette er ikke meg, jeg er ikke ham. Jeg snakker bare gjennom ham. Du søker meg, og jeg er her for deg. Har du endelig forstått at vi må stå side ved side og ansikt til ansikt i kampen om menneskenes lykke her på jorden?»

«Jeg trenger å se deg, ansikt til ansikt.»

«Jeg vet det. Dette er en innkallelse. Veien til mitt hus går via Bifrost, som du vet.»

«Til Valhall? Er du Odin?» «Én gud er like god som en annen. Jeg er Gud. Den allmektige. High in the sky. Bifrost er din vei til Gud.» «Men,» spurte jeg, «hvor finner jeg Bifrost?»

«Frostvæske?» harket gamlingen med egen røst. «Faen om jeg vet.» Så krøp han videre nedover mot paviljongen. «Faen om jeg vet,» hørte

340

R U N E S A LV E S E N

jeg ham gjenta før armen ga etter under ham og han trillet de siste meterne nedover og endte ved paviljongen, dekket av dueskitt og sand. * Min verden frøs rundt meg. Vinteren trakk fargen ut av byen, og det kjentes som om den bitende vintervinden også trakk blodet mitt ut av sirkulasjon.

Jeg frøs. Jeg var trøtt. Gatene lignet drenerte kanaler, endeløse anonyme vegger uten mulighet til å slippe unna. Jeg trakk gatelangs og hvilte i varmen under lyktene. Snøen lavet ned, og sporene mine var dype.

P

å nettet bestilte jeg en autentisk uniform. Få dager senere kom den i en anonym pakke.

Jeg klistret hitlerbarten på med lim. Foran speilet øvde jeg på håndbevegelser, stiv mimikk og andre Parkinson-trekk. Jeg sto og talte til mitt eget speilbilde med begge hendene skjelvende bak ryggen, usynlige for alle som nok en gang ville bruke Parkinson som en unnskyldning til å tvile på min kraft.

Jeg googlet, og fant, hundrevis av opptak av Der Führer.

Jeg leste tre sider av Adolf Hitlers litterære verk, Mein Kampf, men klarte ikke konsentrere meg. Jeg hadde selv skrevet det, så hvorfor trengte jeg å lese det?

VINDEN VED VERDENS ENDE

341

Jeg googlet Bifrost og Stavanger, men resultatene ga ingen mening.

Ensom vandret jeg rundt i Gamle Stavangers nattlige gater iført et utdødd kostyme over den storhet jeg en gang var.

Bifrostveien viste seg å ligge like bak det lille huset mitt i Gamle Stavanger. En slik natt, da jeg vandret opp og ned gaten utenfor mitt eget hus, med hendene skjelvende på ryggen, oppdaget jeg den ved en tilfeldighet. En sidegate jeg aldri hadde lagt merke til, med ett eneste hus, nr. 2. Jeg banket på døren og den gikk opp, og jeg trådte inn i en stue nesten identisk med min egen, bare eldre, slik min kanskje var opprinnelig. Selv møblene var plassert på samme måte som mine. Det var merkelig.

Gud satt i sofaen med en kopp te i hvilende i fanget.

Jeg satte meg ned og oppdaget straks at også jeg balanserte en tekopp i fanget. Den rene, grønngule væsken var klar, og jeg kunne se riper i den gamle keramikken gjennom den, nesten som gjennom et forstørrelsesglass. Når jeg bøyde meg over koppen, så jeg mitt eget speilbilde reflektert, og jeg så sliten ut, med barten under nesen og et tynt lag hår på deler av hodet.

«Hva er problemet, Jonas?» spurte Gud. «Problemet er …»

«Jeg vet hva problemet er,» svarte Gud, «jeg er allmektig, dessuten har jeg full tilgang til din

342

R U N E S A LV E S E N

ubevisste kunnskap. Problemet er at du har gitt slipp på kontrollen. Du blandet sammen begrepene teisme fra Boken om te, med teisme i filosofisk forstand, slik du lærte om det via Internett da du googlet begrepene i te-boken. Husker du det?

Du blander detaljene og lager din egen kronologi og sammensetning. I boken handler teismen om å leve enkelt og dyrke de enkle gleder som teens klarhet gjennom teseremonien, mens teismen i filosofisk betydning viser til en gud som eksisterer transcendent, det vil si utenfor menneskenes verden, og uavhengig av den, men immanent også, det vil si som en iboende kraft i det enkelte vesenet. Det vil si meg.»

«Jeg tror ikke det er akkurat det som er problemet …»

«Jo, selvsagt er nettopp det problemet. Du forsøkte å beholde kontroll over livet ditt ved hjelp av å dyrke din egen te, av å dyrke tenytelsen og estetikken i teseremonien. Men på et eller annet tidspunkt blandet du sammen begrepene, og så dukket jeg opp, som noe immanent og iboende i deg. Og for å forstå hvorfor jeg var dukket opp, laget du selv en rolle som du kunne spille, som en motsetning til meg. Og du pøste på av din lokalhistorie og det du kunne google fram på internettet.»

«Så du finnes heller ikke?»

«Se rundt deg, Jonas, vi er i leiligheten din.

Du har brukt opp kreativiteten din. Du klarer ikke

VINDEN VED VERDENS ENDE

343

å forvrenge forestillingene om din egen stue nok til at dette ligner kontoret ditt i bunkeren i Berlin. Du er patetisk.»

«Og du …» «... er en stemme i hodet ditt.»

Og rundt meg sluttet verden å rase sammen.

Bygninger ble stående, broer svaiet ikke i vinden.

Men verdier kollapset, håpet om en annen framtid ble oversvømmet.

«Problemet ditt, Jonas, er at du googler for mye. Og deretter blander du fakta. I tillegg er du riv ruskende gal.» Gud forsvant, møblene forsvant, taket forsvant, og før jeg besvimte, var det siste jeg registrerte, at jeg ble våt i skrittet.

Da jeg kom til meg selv, lå jeg på sofaen med et teppe over meg. Jeg husket samtalen med Gud, jeg husket han sa jeg var gal, jeg husket hvordan alt i rommet forsvant.

«Problemet, Ha-Satan,» sa stemmen til Gud uten at jeg kunne se ham nå, «er at du også er ond. Fordi du er ond, og fordi det er din skjebne å være ond hver gang du besøker jorden som menneske, ho diabolos, fordi du er en jævel rett og slett, dreper du til du selv mister tellingen. Men fordi du også er gal, både i dette menneskelivet og i alle dine tilværelser, blander du sammen virkeligheten og rollen din, og du ender alltid opp med å unnskylde deg med å si at du er syk eller at du er besatt, er ikke det ironisk? Se på deg selv, med bart og uniform.»

344

R U N E S A LV E S E N

«Er jeg vinden som blåser løvet utfor stupet ved verdens ende?»

«Nei, Jonas Aa. Du er stupet.»

«Jeg er ond. Jeg drepte Lise Hansen, David Arla, så godt som, jeg har drept kvinner og menn fra Statoil. Jeg har slått dem med hammer og kastet dem utfor Preikestolen.»

«Nemlig. Guddommelig kraft. Du har slept dem opp den lange veien. Jeg har selv observert deg.»

«Hvert slag har gitt meg kraften jeg trenger for å innrømme hvem jeg er.»

«Og hvem er du, Azâzêl?»

Jeg tenkte at jeg måtte huske disse navnene og google dem senere.

«Jeg er den jeg er.»

«Godt. Jeg ser at du kommer til meg som Adolf Hitler. Du som har vært Maximilien de Robespierre, Leopold II, Vlad Tepe¸ ¸ s. Interessante valg.»

Jeg klødde under løsbarten.

«Er du klar til å gå over jorden med meg igjen?»

«Jeg er klar, jeg har bare to ting jeg må gjøre som Jonas Aa først.»

«Du vet at jeg venter. Tid er ikke virkelig uansett.»

Kapittel trettien

S

nøen lå som et hvitt teppe over byen. Jeg våknet alene i stuen min, la mobiltelefonen i vasken, pakket en sekk med klær og en guidebok. Jeg pakket ned utgaven av National Geographic som hadde ligget på bordet mitt i to år, og satte for sikkerhets skyld fram mat til katten som ikke var å se noe sted. Jeg pakket også tre liter tennvæske.

Så syklet jeg på piggdekk i to timer langs kysten gjennom den fine vinternatten. Jeg syklet ut til det lille kapellet ytterst ved havet, der jeg hadde forestilt meg en samtale med Koji for lenge siden. Bølgene slo fortsatt innover rullesteinene.

De gamle korsene sto skjeve i blandingen av jord, sand og snø.

Jeg syklet fordi jeg ikke torde låne bilen til Koji. Jeg var redd. Jeg kunne ikke bli tatt av politiet nå. Ikke ennå.

Hver gang en bil passerte, holdt jeg pusten, men to politibiler passerte kloss ved uten å ense

346

R U N E S A LV E S E N

meg. De kunne ikke ha unngått å se ansiktet mitt.

Av en eller annen grunn var jeg ikke etterlyst ennå.

Kapellet åpenbarte seg slik et kapell burde i jærnatten, med de salte bølgene slående mot land og lukten av råtnende tang som en påminner om at alt liv ender her. Jeg gikk over et frossent jorde, så var jeg utenfor sivilisasjonen og alene med kapellet som inneholdt resultatet av mine synder.

Alt hadde hendt så fort, jeg var så trøtt, så sliten.

Jeg visste ikke helt hva jeg ville finne, men jeg visste at hun måtte være død. Kapellet er et yndet turmål for mennesker som går tur, med sin romantiske beliggenhet langs den harde kysten.

Dessuten bodde det folk på gårdene rundt her. De ville også hørt noe. På den annen side var kapellet sjelden i bruk.

Jeg slo opp hengelåsen og trådte inn i det lille kapellet. Tregulvet knirket, og noen av de fjorten jærstolene beveget seg idet gulvbordene vibrerte under vekten min. Inntil den ene veggen sto en putekasse med nok en hengelås. Det var en kodelås med tre siffer. Jeg prøvde seks-seks-seks, og låsen åpnet seg.

Lyset fra månen falt inn gjennom et lite vindu over meg.

Jeg syntes jeg så en skygge gå forbi vinduet, men slo tanken fra meg da jeg ikke hørte andre lyder enn havbruset.

VINDEN VED VERDENS ENDE

347

Jeg trakk striesekken ut av kassen og la den over fire jærstoler. Sekken var snittet på langs og knyttet sammen rundt henne. Da jeg brettet den til side, så jeg at hun ikke hadde råtnet.

Altså hadde oppskriften fra National Geographic, det samme bladet jeg hadde i sekken på sykkelen, virket. Utstyret jeg hadde brukt til å blande sammen miksturen, samt sprøytene jeg injiserte kjemikaliene med, lå i bunnen av putekassen, møysommelig renset for fingeravtrykk, dersom jeg kjente meg selv rett.

Hullet i magen hennes var sydd igjen med ujevne sting, sannsynligvis av min skjelvende hånd. Den brune huden hennes lignet ikke Sjokoladepikens, håret var krøllet og mørkere, leppene tynnere. Brystene hennes var som poser som hang nedover sidene.

Hendene hvilte over den lille bylten. Jeg åpnet den forsiktig og betraktet den lille kroppen. Hvordan kunne jeg tro det var min? Selv på dette stadiet, foreviget av moderne balsameringskunst, kunne man se at dette var et negerbarn. Hun hadde trolig vært gravid da hun kom til Stavanger for å prostituere seg. Og hun sendte sannsynligvis penger hjem til mannen og sin øvrige familie.

Kanskje hadde de en slags avtale om at hun skulle jobbe fram til barnet ble født. Hvem vet? Barnet ville aldri bli født, allikevel var det her, vasket og injisert med de samme kjemikaliene som hadde foreviget det lille barnet jeg hadde sett i katakom-

R U N E S A LV E S E N

bene i Palermo, oppskriften gjengitt i National Geographic bare uker etter mitt første besøk.

Jeg dynket kapellet i tennvæske og tømte en hel liter ned i halsen på den døde hora.

Jeg løftet det lille barnet opp i armene og bar det ned mot sjøkanten, som en far på vei til døpefonten. Jeg lyttet til bruset og kjente lukten av den råtnende tangen som ble knust mot steinene og farget vannet brunt. Så tok jeg det første skrittet, og vannet føltes kaldt gjennom klærne mine. Jeg stanset ikke før jeg hadde vann til brystet. Først da slapp jeg den lille kroppen jeg hadde i armene, og den forsvant straks i mørket rundt meg.

Saltet svidde i øynene mine, bølgene frøs blodet mitt.

Ellers kjente jeg ingenting.

Jeg satte fyr på kapellet etter å ha skiftet klær og kastet de våte klærne inn i den gamle trebygningen. Så syklet jeg av gårde mot flyplassen for den siste gjerningen jeg måtte utføre i rollen som mennesket Jonas Aa, og nådde fram akkurat tidsnok til å høre det første flyets landingshjul pipe mot rullebanen på Stavanger Lufthavn, Sola.

Kapittel trettito

R

ullebanen på Falcone-Borsellino-flyplassen i Palermo tok imot flyet som en hjemvendt sønn. Jeg gikk ut, ned rulletrappen og inn i ventehallen på flyplassen jeg kjente så godt. En drosje kjørte meg gjennom byen til herberget jeg hadde googlet meg fram til. Fremdeles hadde jeg ikke hørt noe fra politiet. Jeg sjekket Stavanger Aftenblads nettavis fra herbergets publikumsterminal. Det sto at det lille kapellet på Varhaug gamle kirkegård brant ned i går natt, og at politiet regnet med at det var lokal ungdom som sto bak. En enkel løsning for dem.

Jeg tok meg et glass rødvin på kafeen rett overfor cappuccinerklosteret. Jeg spiste salt sverdfisk. Til dessert fikk jeg en tiramisu på huset.

Jeg stanset servitøren og spurte om jeg kunne få en spiseskje kanel. Han rynket litt på nesen, men hentet like fullt skjeen og plasserte den, toppet med rødbrunt pulver, på bordet foran meg.

350

R U N E S A LV E S E N

Servitøren spurte om jeg hadde vært der før, eller om dette var første gang i Palermo.

Jeg fortalte at jeg hadde vært der før og faktisk også hadde spist på kafeen hans to ganger tidligere, i forbindelse med besøk i katakombene.

«Beklager, men jeg kan ikke minnes deg,» svarte servitøren da han kom med tiramisuen og enda et glass rødvin.

«Nei,» svarte jeg, «det er de ensommes trøst, at ingen husker dem når de gjør oppsiktsvekkende ting.»

I sekken min lå et kubein og en sammenleggbar spade. Og et par tjukke hansker.

Utenfor kafeen blåste et kastanjeblad i den forholdsvis milde vintervinden. Et kort øyeblikk stanset det midt i luften, så blåste det tilbake igjen, og fortsatte slik, rundt og rundt i ring.

D

a vintergatene tømtes for mennesker, og vinterkvelden overtok for dagen, forlot jeg kafeen og spaserte over gaten. Slik jeg hadde forstått det fra Internett, var den gamle munken ikke lenger på vakt. Et enkelt gitter stengte inngangen til de fire hundre år gamle katakombene. Jeg brøt det opp med kubeinet. Ingen alarmer ringte, ingen ropte at jeg måtte stanse.

Jeg gikk ned trappen, og langs de tusenvis av døde kropper fant jeg raskt veien til den eneste av dem som betydde noe for meg. Stillheten var

VINDEN VED VERDENS ENDE

351

slående. Tusenvis av mennesker, og ingen av dem så mye som pustet.

Jeg slo låsen på gitteret foran barneavdelingen i stykker med brekkjernet.

Hun lå der under glasslokket. Så yndig og vakker som bare et uskyldig barn kan være. Selv hundre år etter sin død virket det som om hun bare sov.

Jeg åpnet kisten, løftet henne opp. På grunn av den kjemiske balsameringen var kroppen hennes helt intakt. De skjelvende hendene mine holdt henne i armhulene, slik at fingertuppene støttet opp hodet hennes. Så la jeg henne over skulderen og gikk gjennom gangene med jenta over skulderen og brekkjernet hengende fra venstre hånd.

Høyre hånd var trygt plassert på ryggen hennes.

I mitt siste øyeblikk som Jonas Aa forestilte jeg meg at jeg gikk gjennom gangene til applausen fra seks tusen gjenferd.

Men ingen applauderer Djevelen.

Den gamle munken var fremdeles borte, så jeg slengte fra meg brekkjernet og spaserte inn i den nå bekmørke vinternatten.

Ingen biler tutet, ingen snudde seg og kikket på meg da jeg passerte dem på fortauet. Jeg gikk gjennom gatene til jeg kom til kirkegården jeg hadde sett meg ut på nettet. Jeg fant et fikentre.

Det var ikke frost i bakken, og med den sammenleggbare spaden laget jeg et passe stort hull.

R U N E S A LV E S E N

SĂĽ la jeg den lille kroppen pĂĽ plass.

Dette er for Hans, tenkte jeg. For den ubetingede kjĂŚrligheten. Dette er for alle barna og de uskyldige. Dette er Jonas Aas siste gode gjerning.

Takk

Denne boken ble til med hjelp fra flere venner og nye bekjentskaper. Takk til Erik Rønning Bergsagel for hjelp med lokalhistorikken, Ernst Schønborg for filosofihistoriske innspill, min mor, Trude Salvesen, for å minne meg på hvordan det var å vokse opp på Forus på åttitallet, og min mormor, Margrethe Salvesen for historiske anekdoter fra byen hun har bodd i hele livet. Takk til Torbjørn Nedrebø for å ha delt sin kunnskap om japansk te. Hvis noe ikke stemmer, er det fordi jeg trodde jeg visste godt nok til å la være å sjekke med mine medlesere.

Takk til turistinformasjonen og menneskene jeg plaget med spørsmål i Palermo og Cefalu.

En takk også til Rogaland Fylkeskommune for økonomisk bidrag.

R U N E S A LV E S E N

Jeg er like fullt takknemlig for ledelsen til min redaktør, Christian Kjelstrup, og alle ved Aschehoug forlag, som finner stien gjennom skogen av anekdoter, poetiske villfarelser og dårlige setninger.

Fortellingen ble påbegynt på toget mellom Palermo og Cefalu i september 2007 og avsluttet på hytta til Ernst og Siv på Li, vinteren 2010.

Viktigst av alt er at denne boken ikke ville blitt til uten støtten og hjelpen fra Lisa Schønborg og tiden skrivingen tar fra Adine og Aurora som venter tålmodig på at jeg skal bli ferdig.