Kjell Erik Ullman Øie - Kunsten å elske et barn

Kunsten 책 elske et barn

Kjell Erik Ullmann Ă˜ie

Kunsten ĂĽ elske et barn Roman

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri

© 2015 Tigerforlaget, Oslo www.tigerforlaget.no Satt med 11/13,8 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Printed in Finland Bookwell OY, Juva 2015 ISBN 978-82-833800-3-3

Tr책nd, Tobias og Bastian. Uten dere, ingenting.

Drømmen var aldri helt lik. Noen ganger husket hun bare fragmenter. Bilder som drev inn og ut av sinnet som skyer man kunne se, men ikke gripe. Andre ganger husket hun alle detaljene som om drømmen var fotografert og hengt opp som bilder på soveromsveggen når hun våknet.

Pingvinene og negerdukka var alltid med. Pingvinene i sort og hvitt, alltid med gule, plirende øyne. Fjærene var stive som kniver, og i enkelte drømmer skar hun seg når hun kom borti dem. Smerten var så intens at det hendte at hun våknet da. Hun visste ikke om man kunne drømme smerte, men drømmesmerten var så reell at den fulgte henne inn i våken tilstand. Negerdukkas store, svarte øyne, de gangene hun så øynene, var fylt med et tomt, stirrende blikk som skuet inn i evigheten og ingen steder samtidig.

Noen ganger så hun ansiktet hans. Ikke det ansiktet hun kjente, men en maske. Som om huden var blitt trukket bakover og festet med en knute i nakken for å viske ut alle de ujevnhetene som ga liv til det. Hendene hans var alltid tydelige. Hun så neglene, de lange fingrene, senene, blodårene og knokene som vekslet mellom å være dekket 7

av folder av hud og stram, mørk pergament. Alt ettersom han knyttet eller åpnet nevene. Hun så de rødlige håndflatene hans. Særlig var hendene tydelige når han løftet opp negerdukka og forlot rommet.

1

«Stjeler du fra din egen mormor?»

Stemmen til den gamle kvinnen var hes og tørr, og en krokete hånd med leverflekker og burgunderrøde negler grep tak i skulderen til mannen som stod bøyd over nattbordet hennes. Hun rakk så vidt bort, men hadde en overraskende kraft i de tynne fingrene. Mannen skrek. Han bråvendte og stirret på kvinnen i sengen med vidåpne, skrekkslagne øyne.

Sebastian Erbe Meyer var trettitre og hadde ikke vært i Trondheim på fem år. Nå stod han med den ene hånden i en nattbordskuff. Han hadde fått ideen da han gikk forbi sykehjemmet noen timer tidligere. Vinduene i førsteetasje stod på gløtt, og rommene på baksiden av den røde, institusjonspregede mursteinbygningen vendte ut mot en svak skråning og et mørklagt boligområde som strakk seg opp mot Byåsen. Det burde være lett å komme seg inn der i løpet av natten, hadde han tenkt. Gamle folk stappet fulle av sovemedisin ville neppe merke om han snek seg inn og lette gjennom tingene deres.

Han hadde satt en benk under vinduet, og ved hjelp av en ståltråd hadde han skjøvet opp den lille slåen på inn9

siden av vinduet som holdt det i låst posisjon. Han åpnet det nok til at han kunne smette inn. I den lyse sommernatten var det ikke så vanskelig å orientere seg i rommet.

To senger, en langs veggen til høyre helt ved vinduet, den andre langs venstre vegg like ved vasken og døren ut til korridoren. I begge sengene lå det noen. Enkle, lysebrune nattbord i respatex med blanke stålben og nedfelt klaff stod ved hver seng. Noen visne roser stod i en blank stålvase på det ene nattbordet. Begge sengene hadde sengehestene slått opp slik at de som lå der ikke skulle falle ut.

Sengene lignet bur.

En dyp, surklende snorking fra sengen ved vinduet hadde fått Sebastian til å skutte seg av vemmelse. Han hadde alltid fryktet alderdommens forfall med dens ubehjelpelighet, lukter og slapp hud. Han klarte egentlig ikke å forestille seg et godt liv uten en pen kropp. Han hadde kastet et blikk bort på snorkeren. Munnen var åpen, uten tenner, og grått pistrete hår lå svett og klebrig rundt den magre skallen. En hårspenne i blå emalje formet som en sommerfugl, med følehorn og de tynne nervene i vingene tvunnet av gulltråder, var festet innimellom hårstråene. Sebastian hadde blikk for verdier, og sommerfuglen var åpenbart gammelt arvegods. Han hadde strukket ut armen, hektet av sommerfuglen og sluppet den i lommen. Damen i sengen kunne vært et lik, hadde det ikke vært for lydene som kom ut av henne hver gang luften fant veien fra lungene, opp gjennom det tynne luftrøret, forbi strupehodet og ut av den vidåpne kjeften.

Da han vendte seg mot den andre sengen, hadde han sett en hånd stikke ut mellom sprinklene, en klo, mager og krokete med mørk, rød neglelakk. Det lignet en fange vinkende ut av et fengselsvindu. Hånden var halvt luk10

ket som om den prøvde å gripe luften i rommet for derigjennom å trekke mer liv inn i den magre kroppen som han så vidt skimtet konturene av under en lyseblå og slitt kommunal dyne. En kommode i brunt nøttetre med messinghåndtak stod ved den ene langveggen. Så vidt han kunne se, var det det eneste personlige møblet i rommet bortsett fra et dårlig trykk av Nattverden som hang over sengen ved døren. Rammen hadde løsnet i det ene hjørnet, og bildet hang skjevt. Oppå kommoden stod det flere innrammede familiebilder og et kaminur i brun marmor formet som en engel. I et kort sekund vekket uret et minne, men han klarte ikke å holde fast i tanken lenge nok til at han fikk tak i hva det var. Han hadde gått rolig mot sengen lengst vekk. Siden den stod ved døren, var det mulig å høre det dersom personalet skulle nærme seg.

Han hadde konsentrert seg om nattbordet. Åpnet skuffen og funnet to ringer og en pung. Idet han stakk tingene i lommen på dressjakken, snakket altså det ene liket og tok ham på skulderen. Kloa var blitt til en hånd som nå strøk ham på overarmen. Sebastian visste ikke hva som gjorde ham mest redd. Det at han ble tatt i å stjele, hørte til sjeldenhetene, men det skjedde. Det var en del av yrkesrisikoen, og han hadde tilegnet seg et bredt repertoar som gjorde ham i stand til å vri seg ut av de mest absurde situasjoner. Her ville det åpenbare alternativet være å stikke.

Men han stod som boltet fast i gulvet. Han ble ikke redd fordi det var hans egen mormor som tok ham på fersken. Å stjele fra sine egne var ikke noe han gjorde med glede, men det var vanskelig å unngå. Han hadde alltid stjålet fra sin egen familie. Nei, det som nesten ga han hjertestans og fikk den atletiske kroppen til å stivne, fremoverbøyd med muskler som spente mot dressjakken, var at mormo11

ren snakket. Han hørte sin egen pust, han hørte skjelettets pust, og nå stemmen til mormoren. Hun snakket, det kom lyd fra henne, ord som fulgte hverandre og dannet setninger med mening. En hes, litt sprukken stemme, men like fullt en stemme.

Sebastian hadde ikke sett mormoren på mange år. Det siste han hadde hørt om henne, var at hun hadde fått slag, var blitt stum, delvis lam, og ifølge broren hinsides ethvert sosialt samkvem. Til og med julaften som alltid hadde vært en hellig samlingsstund for familien Erbe, selv i de lange periodene moren og mormoren ikke var på talefot, ble nå visstnok feiret uten henne. Sebastian så mot døren.

En svak strime av lys trengte inn under sprekken og var det eneste som minnet om at det fantes et liv utenfor dette rommet. Han lengtet plutselig veldig tilbake til Barcelona.

2

Hans koksgrå, halvlange krøllete hår nådde ham til skuldrene og rammet inn de jevne ansiktstrekkene og et kraftig hakeparti. Brune, glitrende øyne under tette øyenbryn ga liv til et ansikt og et hode som kunne vært formet av en skulptør med sans for linjer og estetikk. En litt skjev fortann ødela ikke symmetrien, men ble en kontrast som fremhevet de rene linjene og det markerte ansiktet. Ørene stod litt ut fra hodet, men ikke mer enn at det krøllete håret maktet å skjule dem. Store smilehull på hvert kinn åpnet ansiktet hans mot verden når han smilte eller lo, og de fleste som møtte Sebastian kjente en ørliten skjelving når smilet ble rettet mot dem. Nå hadde han et par Dolce Gabbana solbriller på hodet, riktignok kjøpt for 15 euro på gaten i Barcelona. Han var høy og velbygd, men en slitt dongeribukse og en lysebrun dressjakke befestet inntrykket av en ung mann som ønsket å snobbe nedover. Som ikke ville vise rikdommen sin. Han signaliserte penger uten overdådighet og kunne, noe tvillingbroren faktisk var, gå for å være finansanalytiker.

Han kunne til nød passere som en litt snobbete lærer eller byråkrat, men ingen ville ved første øyekast tenke at 13

de brune øynene var på utrettelig søken etter penger og dop.

Sebastian elsket begge deler. Han skjønte tidlig at det ikke var vanskelig å skaffe verken det ene eller det andre, derimot var det krevende å skaffe begge deler samtidig.

Dopet måtte kontrolleres. Han måtte eie sin egen kropp, sine egne blodårer. Så langt hadde han lykkes. I egne, og enkelte andres øyne, var han en vellykket narkoman. Han likte det ordet, og hadde ingen problemer med å bekrefte overfor seg selv at han var narkoman. Hvorvidt han var avhengig av stoff eller ikke, var for ham en uinteressant teoretisk diskusjon reist av sosionomer og forskere på venstresiden i norsk politikk, folk som elsket offertankegangen. Han likte å si at han var narkoman. Noen ganger brukte han det likevel for å få medlidenhet. Ikke fordi han ville at noen skulle synes synd på ham, men fordi medlidenhet var en inngang til penger. Ofte mye penger.

Medlidenhet eller sex. Eller begge deler i kombinasjon.

Men han var ikke en junkie. Junkiene hadde overgitt livet, viljen og sjelen til øyeblikket og kjemien. De var søppel i Sebastians øyne. Og penger hadde de aldri. Ikke egentlig.

De håndterte store summer i løpet av en uke, men bare som en minibank. Raskt inn, raskt ut. Penger for dem var kun et virkemiddel for å skaffe dop. Nålen, skjeen, askorbinsyren og illeluktende portrom eller et hospits. De så Den himmelske freds plass idet det hvite pulveret oppløst i askorbinsyre langsomt ble presset inn i de få årene som ennå ikke var tette av brusk. Knekk i knærne, den spesielle måten å mumle på, det hørtes nesten ut som en egen dialekt, og hjerner der nevronene knapt fant frem til hverandre. Sebastian foraktet dem og tok kun kontakt hvis de kunne lures eller ranes. Ikke med vold, men med list 14

og sjarm. Selv en junkie lot seg sjarmere av brune øyne og halvlangt bølgete hår. Med den ene hånden strøk han dem over hodet og ga dem en 20 kroners hamburger fra McDonalds, med den andre stjal han tyvegodset som de tidligere på dagen hadde slitt vettet av seg for å få tak i.

Det var ikke sjelden han fant en rull tusenlapper eller en ennå ikke pantsatt gullring i lommen på en stein junkie.

Han måtte bare passe seg for brukte sprøytespisser.

3

Sebastian skrek, ikke et høyt skrik, men høyt nok til at mormoren hysjet på ham. Strupen var tørr idet han trakk hånden ut av nattbordskuffen og snudde seg mot mormoren. Øynene hans var vidåpne. Han kremtet nervøst, og kjente hvordan skjorten klebet under armene.

«Mormor? Hva faen?»

Selv i det litt dunkle sommernattlyset kunne mormoren ane at øreflippene hans var røde. Sebastian rødmet aldri, men øreflippene hans kunne flamme opp i ubehagelige øyeblikk. Nå glødet de som om noen hadde koblet ham på strømnettet. Hun så strengt på ham, og rynket øyenbrynene.

«Hysj med deg, Sebastian, ikke bann sånn. En Erbe banner aldri, ikke engang om han er narkoman. Ta tak bak ryggen min og hjelp meg så jeg kan sitte oppreist. Den venstre hånden er ikke mye tess etter slaget.»

Sebastian nølte, så tok han tak under armhulene hennes og dro henne opp i sengen. Han kjente knoklene gjennom det tynne stoffet. Igjen la han merke til neglelakken.

Hun hadde alltid hatt neglelakk på. Den samme rødfargen. Burgunder fra Chanel, pleide hun å si. Han burde ha 16

kjent igjen hånden som stakk ut. Sebastian trakk i hendelen som regulerte sengen, og hevet ryggen. Så dro han en stol inntil og satte seg forsiktig ned. Det luktet svakt av urin og vaskemiddel i rommet. Sebastian kremtet igjen og kjente hvordan pulsen roet seg. Venstrefoten hans dirret, og kneet beveget seg opp og ned.

Mormoren satt oppreist med hodet vendt mot barnebarnet. Leppene var stramme, men øynene glimtet. Hun hadde lagt hånden på sengehesten, fingrene grep om den blanke metallrammen og hun tittet ut over sprinklene.

«La meg få se på deg.» Blikket gled over ansiktet hans.

«Den samme gamle, vakre kjeltringen. Hva i all verden gjør du i Trondheim?»

Nå smilte hun det litt avventende smilet han husket fra han var guttunge. Smilet hun hadde da hun åpnet døren for ham og broren de mange gangene de stakk hjemmefra og lurte seg til et besøk hos henne. All kontakt mellom mormoren og barnebarna var forbudt i de lange periodene mor og datter var uvenner, men brødrene lærte seg fort veien fra den store grå steinvillaen i Overlege Kindts gate til mormorens lille hus på Pappenheim nedenfor festningen. Sebastians mor levde etter regelen om at når noe var bestemt og formidlet til guttene, så ble det holdt. Det falt henne aldri inn at begge sønnene boikottet fiendskapet med mormoren, og hun var for lite opptatt av deres liv til virkelig å sjekke ut hva de hadde gjort i løpet av en dag. Til det kjedet ungene henne for mye.

Sebastian så på mormoren som om han betraktet henne for første gang. Hun var blitt eldre, mye eldre, huden var skrukkete og øynene hadde sunket lenger inn i hodet. Hun hadde den samme rette, litt smale nesen. Og smilet var det samme. Varmt, men samtidig strengt. Tennene var blitt 17

gulere og så større ut i det magre ansiktet. Håret var fortsatt tykt og lå som en krans rundt hodet. Øynene glødet.

Hun var fortsatt vakker, Anna Erbe, men alderen hadde visket ut de myke formene og erstattet dem med spisse kanter. Musklene var forvitret, og huden var blitt for stor.

Mormoren strøk en hårlokk vekk fra pannen og rettet litt på kragen på den lyseblå nattkjolen av dyr thaisilke. Hun tittet bort på det måpende ansiktet til barnebarnet. Sebastian stirret på henne som om hun hadde stått opp fra de døde.

«Når fikk du stemmen tilbake?»

Han hvisket ordene som om han var redd for at et normalt stemmeleie ville slukke stemmen hennes og stenge ordene inne igjen. Mormoren lo lavt.

«Jeg har kunnet snakke hele tiden, men da jeg fikk slag, bestemte jeg meg for at jeg i grunnen var ferdig med snakkingen. Jeg hadde sagt nok. I min alder må du uansett tenke deg nøye om før du snakker, og få mennesker orker å lytte. Vi tror at våre levde liv har gitt oss en visdom våre barn og barnebarn kan bruke for å unngå å gjenta våre feil. Viss vass. Gode råd er stort sett egne dårlige erfaringer forsøkt satt i et bedre lys, og et krampaktig forsøk på å leve våre liv gjennom våre barn.»

Anna strakte ut armen og grep om vannglasset som stod på nattbordet. Hun førte det til munnen og Sebastian kunne se hvordan hånden skalv lett. Da hun hadde drukket en slurk, rakte hun glasset til Sebastian som satte det tilbake på nattbordet. Mormoren smilte mot Sebastian, hennes rolige blikk traff hans rastløse øyne, og han tvang seg til å holde blikket hennes.

«Det er veldig behagelig ikke å snakke skal jeg si deg.

Jeg får høre alt mulig, for ingen tror jeg forstår, og ingen 18

forventer respons. Ja, selv moren din bruker meg som en skriftestol. Hanne forteller meg om intrigene i politikken, hvem hun stoler på, og det er ikke mange. Ja, hun forteller meg til og med hvem hun har ligget med. Kanskje hun later som om vi har en fortrolighet vi aldri har hatt. Jeg får nesten vondt av henne. Det hender til og med at hun gråter. Det trodde jeg ikke hun var i stand til. Men det gjør meg ganske sikker på at hun tror jeg er en grønnsak.»

Mormoren vred på seg og sukket. Så strøk hun Sebastian over kinnet og smilte.

«Av og til lukker jeg øynene og later som om vi er en normal mor og en normal datter. At det hun sier, er viktige historier, opplevelser og følelser som hun gjerne vil dele med meg, og som hun gjerne vil ha mine synspunkter på.

Din mor er en av Trondheims mest populære og beundrede kvinner, hun omgir seg med et hoff av mennesker som gjør nesten hva som helst for å bli sett sammen med henne, som soler seg i henne mens de kaver for å komme unna skyggene hun kaster.»

Anna skottet bort på Sebastian.

«Kanskje var faren din det nærmeste hun kom en positiv relasjon, han var glad i henne, likte henne, dyrket henne, kanskje han til og med elsket henne. Kanskje er det det vi skal huske Arnold Meyer for, den eneste som forsøkte, hardt, lidenskapelig og betingelsesløst å elske Hanne Erbe Meyer.»

Sebastian så dem for seg, moren og faren. Han vred seg urolig på stolen mens han lyttet til mormoren.

«Jeg håper Hanne har sett og forstått det, men jeg er redd for at det ikke er tilfellet. Når hun betror seg til det hun tror er skallet mitt, er hun nådeløs i sin forakt for at han ikke stod imot, at han ikke protesterte og slo i bordet.

19

I stedet bøyde han unna, som et strå beveget han seg ved det minste vindpust. Hun skjønner ikke at det er den egenskapen som bandt ham til henne, at uten en total overgivelse ville hun ha støtt ham fra seg, slik hun støter alle vekk om de rasper borti selvbildet hennes.»

Anna så ut i rommet. Hun vætet leppene med tungen og vendte seg mot Sebastian igjen. Igjen strakte hun ut hånden, denne gangen kløp hun ham lett i kinnet.

«Nå er du vel hjemme til din fars begravelse, for å plukke opp arven tenker jeg?»

Sebastian nikket bekreftende og smilte skjevt. Han gadd ikke skjule for mormoren at han var mer opptatt av pengene enn av faren. Broren hadde ringt og fortalt at faren på sitt ukentlige lørdagsbesøk i Palmehaven på Britannia Hotel hadde fått et massivt hjerteinfarkt, stupt fremover og endt med hodet i en Lukket valnøtt. Idet han døde, tisset han på seg, og en eim av urin spredde seg rundt bordet. Han hadde sittet overfor sin egen kone, Trondheims-ordfører Hanne Erbe Meyer, han med Lukket valnøtt og kaffe, hun med en croissant og et glass eplemost. Sebastian var sikker på at moren hadde vært mer opptatt av at ingen skulle se faren bli båret ut full av marsipan og piss, enn av at han hadde dødd rett fremfor øynene på henne.

Kanskje far ikke døde av infarkt, hadde Sebastian tenkt. Kanskje han rett og slett ble kvalt av marsipan. Han håpet nesten for farens del at det var tilfelle. Ikke bare var det en ustyrtelig morsom tanke, men infarkt var også for ordinært og kjedelig for en så sofistikert levemann som faren. Nesten litt banalt for en mann som reiste jorden rundt, ga råd til ledere for store multinasjonale selskaper og kun oppsøkte de dyreste og mest diskré bordellene. Å 20

drukne i kake var mer en død som bekreftet det livet han hadde levd. Sebastian tok seg i å lure på om han noen gang hadde vært glad i faren sin. Han bøyde seg mot mormoren.

«Og jeg som trodde du ikke kunne snakke mer?»

Han humret, tok av seg solbrillene som satt høyt opp på pannen, foldet dem sammen og la dem i brystlommen på jakken.

«Så har du lurt oss alle sammen.»

«Jeg har snakket nok, Sebastian. Nå gjenstår minnene.

Jeg ligger her og venter på døden mens jeg sorterer alle bildene jeg har inni hodet. Jeg forsøker å ta dem frem hver natt, i kronologisk rekkefølge. Om morgenen tar jeg sovemedisinen jeg har lurt unna fra kvelden før, rett før de kommer for å vekke meg. Så kan jeg sove og døse meg gjennom dagen. Når de legger meg, er jeg uthvilt og kan minnes igjen, synge lavt og kanskje til og med snakke litt med meg selv. Jeg koser meg. Etter å ha gått gjennom hele livet mitt, vil jeg dø. Og jeg har vel snart gått gjennom det meste.»

Hun lo lavt, klødde seg på nesen og tittet bort på barnebarnet.

«Livet ble ikke enkelt for deg, ble det vel? Du fikk ingen god start i Overlege Kindts gate. Og ikke prøv å sjarmere bort spørsmålet mitt, unge mann. Jeg har for kort tid igjen til at vi ikke skal være direkte og ærlige.»

Sebastian lente seg tilbake. Nå levde den venstre foten sitt eget liv. Kneet spratt opp og ned. Steinhuset. Han så det for seg. Grått. Stort. Lukket, men fullt av rom. Hagen og utsikten fra rommet hans ned mot NTNU. Han vurderte alvorlig å reise seg og forlate rommet. Suget etter noe som kunne dempe uroen han følte, kjentes som en dir21

rende streng dypt inne i kroppen. Dette var galskap. Han hadde brutt seg inn på Hjorten omsorgssenter, og befant seg ved mormorens seng mens hun snakket og stilte ham spørsmål om en barndom han ikke hadde ofret en tanke på årevis. Den lille gleden han hadde følt ved å se igjen mormoren, ble nå fortrengt av tanken på steinhuset. Han, broren, moren og faren. Sebastian følte seg forvirret og bortkommen. Som om noen hadde tatt ham med ut på en fjord og sluppet ham ut på dypt vann, og det eneste han kunne gjøre var å legge på svøm uten å vite i hvilken retning det var fast grunn under føttene. Pulsen hamret mot håndleddene hans. Han skjøv tanken på steinhuset vekk før den fikk sette seg, og forsøkte å fokusere på det absurde i situasjonen. Han knyttet den ene neven, kjente hvordan neglene boret seg inn i håndflaten, smerten var intens, og han fokuserte på den. Gradvis slapp uroen taket. Strengen i kroppen myknet til en tråd. Kneet roet seg. Han smilte til mormoren og bestemte seg for å bli en liten stund til.

«Jeg beklager at jeg stjal fra deg mormor. Jeg skal legge det tilbake.»

Hun ristet avvæpnende med hånden.

«Som om du ikke har stjålet fra meg tidligere. Bare behold det. Er jeg heldig, beskylder moren din sykehjemmet for å ha stjålet det. Eller de som jobber her, begynner å lure på om moren din ikke kan vente til jeg er død. Da blir det litt liv på dette gudsjammerlige stedet.»

Hun lo lavt mens hun holdt seg for munnen. Så ble blikket strengere.

«Nå sitter du litt hos meg. Og det er ikke et spørsmål, Sebastian, men en ordre. Du er den jeg har mest sans for av de gale Erbene. Ikke spør hvorfor, men slik er det.

22

Gudene vet hva som renner i årene våre, men humor og varme er det ikke mye av».

Sebastian sank ned i stolen. Han trakk pusten dypt og smilte litt usikkert bort mot mormoren. Hun satt oppreist og holdt blikket hans fast. Igjen så hun på de rette, hvite tennene hans, som en rad perler bare avbrutt av en skjev fortann i undermunnen som enten brøt eller forsterket det vakre i ansiktet hans. Hun hadde aldri klart å bestemme seg for hva hun mente om den skjeve tannen i et ellers perfekt ansikt.

«Du har alltid vært en kjeltring, Sebastian Erbe Meyer, men du har alltid vært en stilig kjeltring. Livet kommer i klumper for oss alle, og det har det vel gjort for deg også.

Men du har alltid ristet det av deg og gått videre. Din mor sa en gang at hun trodde du var ond. At du var en slags psykopat som ikke hadde følelser for andre.»

Hun tidde, som om hun tenkte seg om. Så fortsatte hun.

«Litt forstyrret er du vel, men ond tror jeg ikke du er.

Egoistisk kanskje, og svært selvopptatt. Men ond, nei. Det har jeg aldri trodd på.»

Sebastian bøyde seg over sengen og strøk mormoren over håret. Han måtte kremte da han så at hun hadde på seg gullkjedet han ga henne på 80-årsdagen.

«Du har gullkjedet på deg?»

Sebastians stemme var myk. Kjedet var stjålet fra en full kineser som ravet rundt i byen en sen fredagskveld. Sebastian syntes synd på fyren, fikk ham trygt tilbake til hotellet og rappet kjedet som betaling. Det var av massivt gull og hadde et lite anheng formet som en svale. Sebastian grep tak rundt det lille anhenget. Mormoren hadde påstått at det var en ørn og hadde hektet det på seg med det samme.

Nå smilte hun.

23

«Det har ikke forlatt meg på tolv år. Det er min skytsørn.»

Hun klemte rundt hånden hans, han smilte svakt og slapp anhenget.

«Mormor, det er en svale,» lo han lavt tilbake.

«Det har det aldri vært,» svarte hun og viftet avvergende med hånden. «Ørnen passer på meg, det har den alltid gjort.»

Sebastian lengtet etter en joint og forberedte seg på å si adjø. Han strakte seg og var på vei opp av stolen da mormoren spurte.

«Sebastian, var du noen gang lykkelig i steinhuset på Singsaker?»

Han svarte kjapt.

«Du vokste jo opp der selv, mormor. Var du?»