Toril Brekke - Marmor

… og din båt skal bli din blomsterhvite kiste Jeg sitter i bestemor Gudnys bisettelse, jeg sitter på annen rekke med bakhodene til foreldrene mine rett foran meg, og jeg vet at denne dagen er en dag som ikke likner noen. Jeg ser mot prekestolen oppe på veggen og videre mot alterringen med altertavla bak, den henger i Paulus kirke ved Birkelunden i Oslo, og tavla er delt i tre med en skulptur i midten og et maleri på hver side. Presten har ennå ikke vist seg. Jeg lurer på om Jam, broren min, har dukket opp og satt seg lenger bak. Jeg ser på kisten, og brått husker jeg et stykke av bestemors lange, lange fortelling om alt hun hadde sett, alt hun hadde opplevd og tenkt av godt og ondt.

Bestemor har vært her før, mens hun ennå kunne se og le eller gråte. Hun har vært her flere ganger. Hun ble døpt og konfirmert i dette rommet, hun kunne ha fulgt sin fordrukne jævel av en far til hans endelige hvile fra denne kirken, slik hun fulgte sin mor og sin morfar. Men før det, og før konfirmasjonen hennes, mens bestemor enda var liten, bare et fem år gammelt barn, da satt hun under dette taket, på første brune benk, der min mor Fanny sitter nå, og lille bestemor hadde ansiktet vendt mot en blomsterdekket barnekiste. Øynene hennes er tørre - hun sa det, da hun fortalte meg om det - for hun hadde ikke flere tårer igjen. Øynene hennes er to blå og hvite matte kuler som i hodet på en dukke eller en død fisk – hun sa det også, brukte akkurat de ordene.

Og den lille jentungen som var bestemor, sitter mellom to yngre søstre, og man kunne tro at det var fastheten i kroppene til disse andre som sørget for at hun ikke var falt sammen som en haug med gamle klær, for det som fins av henne selv, har trukket seg så langt inn i kroppen at det ikke lenger har noen befatning med hverken skjelettet eller skallet. Lille Gudny er nesten, nesten like død som broren som ligger i kista foran henne, men ikke helt, siden faren hennes bare har slått henne halvt og ikke helt i hjel, og siden sorgen og skrekken og skyldfølelsen i dødens kjølvann ikke har kvalt livsgnisten hennes fullstendig, bare kapslet den inn.

Noe skjedde dessuten med kroppen hennes under slagene til faren etter lillebrorens fall, med beinkonstruksjonen under huden hennes, en brist, et brudd, noe som ingen lege fikk se på den gangen det hendte, men som grodde feil og som for alltid skulle bo i henne som kilde til smerte og erindring.

Som om en unge kunne ha ansvar for noe slikt! ropte hun til meg en gang.

Nei. Ingen liten unge har vel ansvaret for at en lillebror som knapt har lært å gå, klatrer på alt som kan bringe ham høyere, og havner i en vinduskarm. Men ansvaret var pålagt henne. Fem år gamle Gudny var pålagt å passe de tre mindre søsknene mens foreldrene var på arbeid den gangen tidlig på 1930-tallet.

Rommene var mørke. Veggene var umalte og grå. Stanken var tung, fra pissbøtta og fra skitne bleier. Men nedenfor løp elva, og den hadde vært solglitrende og nesten blå en gang den lille gutten hadde sett den fra plassen på skuldrene til faren. Ville gutten se på elva; var det derfor han klatret?

Det skjer så fort. Gudny har nettopp åpnet vinduet for å døyve eimen, nå står hun med ryggen til og tørker den snørrete nesa til lillesøster Hjørdis med en snipp av skjørtet sitt. Og hun kjenner blaffet av frisk luft, kjenner at det vider seg ut, som om vinduet ikke lenger står på klem og holdes inne med haspen, men som om det er slått helt og vidunderlig opp, og Gudny rekker akkurat å trekke inn den friske lufta i et kort og forundret pust, før alt brister. Før skriket idet broren mister balansen og faller mot bakken tre etasjer nedenfor.

Faren elsket dette barnet. Han elsket sønnen framfor døtrene. Han hadde aldri tatt med seg noen av jentungene ut alene. Guttungen hadde han derimot satt på skuldrene og vandret gjennom gatene med, han hadde vist ham den strømmende elva, han hadde tatt ham med på kneipe, latt ham sitte på fanget ved kafébordet med den altfor store skyggelua til faren på hodet. Odelsgutten, hadde han kalt ham sammen med kompisene, som om den lille leiligheten var en gård med hester på kjøkkenet og kålåker i kammerset. Vesle Karl Jørgen kunne gjøre denne harde mannen fuktig i blikket, skjønt brennevinet hjalp nok til.

Og en gang for over åtti år siden har Gudny sittet i akkurat denne kirken som hun i dag skal bisettes fra, med farens dom i kroppen: Det er hennes skyld.

Hennes skyld at lillebroren aldri mer skal klatre på en krakk, aldri mer skal se Akerselva flyte langs Grünerløkka mot fjorden.

Der sitter Carla, jo, ny og classy med Barbaras hatt.

Broren min sier ordene høyt idet han beveger seg inn på tredje benkerad og setter seg like bak meg. Så lener seg mot øret mitt og sier lavere: Kondolerer, gratulerer, strangulerer, makulerer.

Han elsker slike remser, har gjort det siden møtene med Pompel og Pilt og Gorgon vaktmester på svarthvitt-skjermen i etasjen over oss da vi var små.

Jeg vil ha leiligheten etter gamla, legger han til.

Hysj, sier jeg.

Hu var ei heks, hvisler Jam mellom tennene, du vet det, Carla, du vet det?

Kirkeklokkene har sluttet å kalle til seg menighetens sørgende. Flammen på kandelabrene blafrer. Blomsterduften fyller rommet. Presten viser seg i sin mørke kjole. Det er en kvinne, med brunt hår samlet i et bånd eller en strikk på bakhodet. Hun kommer fram og tar de nærmeste i hånden; det er min mor Fanny og hennes tvillingsøster Rakel, og det er min onkel Sebastian. Rakel er skilt. De to andre sitter der med hver sin ektefelle; presten hilser naturligvis på disse òg.

Bestemors fjerde barn, onkel Teodor, er fraværende på den første benkeraden; er det ingen som har husket å fortelle ham om dødsfallet?

Av barnebarna er det bare min søster Mai som ikke er her. Hun reiste til California som ung og kom aldri tilbake; så måtte hun vel så langt vekk, sa min mor med en sjelden grad av refleksjon og tilstedeværelse, og dessuten noe hjelpeløst spørrende ved seg. Ja, sa min far. Jaja.

Organisten gir oss forspillet til en salme. Å leva, det er å elska. Jeg hører et hikst av humor fra Jam. Onkel Sebastian og hans kone Cecilie synger, og dessuten de to barna deres som sitter på samme rad som meg. Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grav.

Snart toner salmen ut. Og presten tar et skritt fram.

Og jeg husker blikket til bestemor den gangen hun holdt meg hardt om håndleddene og stilte meg et krav. Hun minnet om en fugl, en plutselig nifs fugl med hendene som mektige klør og et blikk som gløder av en uimotståelig vilje.

Jeg selv er et barn, famlende på vei inn i ungdommen. Jeg har nettopp fått mensen, med dens månedlige dobbelthet av smerte og lengsel, lengsel etter voksenheten, denne som kan være så grusomt vakker og vidunderlig romantisk på bestemors TV-skjerm. Lykken er en kjekk mann i de amerikanske filmene som bestemor elsker og som jeg får se sammen med henne, lykken er mannen som kommer kjørende i en åpen bil, med en hatt bak i nakken som aldri blåser av, og med mørke solbriller som gjør blikket hans til en foreløpig hemmelighet.

Lykken er å få sitte på, å sitte ved siden av den kjekke mannen i cabrioleten, kanskje med et lett chiffonskjerf som blafrer, og det er mer. Det er kysset. Det er omfavnelsen.

Sånt søl, sa bestemor når filmen tok slutt.

Jeg trodde hun spøkte.

Og så kom dagen da hun gjorde meg til stein. Den dagen hun var en nifs fugl som fanget meg i grepet med klørne.

Lov meg en ting, Carla! sa hun.

Ja, bestemor, hva da?

Stemmen min er lys, og forundret. Hjertet hamrer i meg; hva er det hun vil?

Lov meg at du aldri får barn, Carla.

Aldri få barn?

Stemmen min er enda lysere, enda mer forundret, og kanskje skjelvende.

Vi må stoppe arven etter dem gærne ittaljenera! krevde bestemor.

Vi står her ved Gudny Viola Viottis båre, sier presten.

Jeg fryser på ryggen. Jeg kjenner kvalmen i kroppen.