Tom Michell - Min venn pingvinen

Min venn pingvinen En sann historie

Tom Michell

Min venn pingvinen En sann historie

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Denne boken er basert på forfatterens erindringer og minner om enkelthendelser.

Men navn og karakteristikker av enkelte personer har blitt endret med hensyn til personvernet. Forfatteren har rekonstruert dialog, personer og hendelser etter beste evne for å bringe historien videre.

Utdrag fra diktet The Road Not Taken (s. 60) er hentet fra The Poetry of Robert Frost, utgitt av Jonathan Cape. Sitert med tillatelse fra Random House Group Limited.

Gjendiktning ved Sigmund Skard fra samlingen Under nye stjerner, Gyldendal 1960.

Diktet Martin Fierro (s. 193) er gjendiktet av oversetter.

Rudyard Kiplings dikt The Power of the Dog (s. 247) er gjendiktet av oversetter.

Utdrag fra Ringenes Herre, Ringens brorskap av J. R. R. Tolkien © The Tolkien Estate Limited, 1937, 1965. Norsk oversettelse ved Torstein Bugge Høverstad, Tiden Norsk forlag, 1999.

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri.

Originalens tittel: The Penguin Lessons Copyright © 2015 Tom Michell Illustrasjonsrettigheter © 2015 Neil Baker Utgitt første gang på engelsk i Storbritannia Norsk utgave © 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11/14,5 pkt. Adobe Caslon hos Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2016 ISBN 978-82-03-37110-3

Til W, A, M og C

Innhold Prolog

11

1 Jeg tar opp en pingvin

15

2 Magellanpingviner

26

3 Tid for et bad

29

4 Stormvarsel for Falklandsøyene

47

5 Tøys og toll

58

6 Du skal få en fisk

79

7 Herskap og tjenere

92

8 Nye venner

107

9 Et funn

113

10 Klara Klok

123

11 Et besøk i zoologisk hage

129

12 Maskoten

143

13 På besøk hos Maria

157

14 Ut i det fri

167

15 Jakten på El Dorado

184

16 «Kan jeg svømme?»

202

17 Så levde de lykkelig …

219

18 Refleksjoner fra det fjerne

227

Epilog

233

Takk

247

Prolog

Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var en guttunge, i 1950årene, at livet mitt skulle løpe parallelt med livet til en pingvin – at det i en periode skulle være ham og meg mot alle de andre – ville jeg tatt det på strak arm. Moren min hadde tross alt hatt tre alligatorer hjemme i huset vårt i Esher helt til de ble altfor store og farlige for den snobbete byen, og noen dyrepassere fra Chessington Zoo hadde kommet og tatt dem med seg. Det hadde aldri vært planen hennes å ha alligatorer hjemme i Esher. Fram til hun var seksten, bodde hun i Singapore, og før avreisen tilbake til England tok hun en tung og tårevåt avskjed med bestevenninnen, som ga moren min tre egg til minne om henne. Eggene klekket naturligvis i lugaren under den lange sjøreisen, og moren min kunne ikke annet enn å ta dem med seg hjem. Flere år senere bemerket hun iblant, når vemodet kom over henne, at den snedige presangen muligens var den mest effektive suveniren hun noensinne hadde fått.

Jeg kjente godt til både ville dyr og husdyr. Den land11

lige oppveksten min gjorde at jeg hadde beina godt plantet på jorda, og kjente både revens og husdyrenes skjebne. Eksotiske dyr, derimot, kjente jeg bare fra zoologiske hager og min egen fantasi. I likhet med våre dagers Walt Disney Productions lot jeg meg inspirere av Rudyard Kiplings ånd. Jeg identifiserte meg helt og holdent med Jungelboken og Kim, og med hans beskrivelse av skoleårene, som var nøyaktig som mine egne mer enn et halvt århundre senere.

Det er helt sant. Jeg vokste opp med et edvardiansk verdensbilde. Foreldrene mine ble født i ulike deler av det britiske imperium, og jeg hadde besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn spredt rundt omkring i verden: Australia, New Zealand, Canada, Sør-Afrika, India, Ceylon (dagens Sri Lanka), Singapore, Rhodesia (Zimbabwe), Nyasaland (Malawi) og så videre. For meg framsto disse stedene nærmest som noe velkjent. Flere ganger i året fikk vi brev fra disse landene – og det hendte også at avsenderne kom på besøk – noe som egget min barnslige fantasi med historier fra «det mørkeste Afrika» og den slags. Men jeg ville oppleve et annet, uutforsket territorium, et virkelig terra incognita. SørAmerika var et slikt sted, ettersom ingen jeg kjente, syntes å ha noen som helst erfaring eller tilknytning der. Dermed, mens jeg ennå gikk på skolen, bestemte jeg meg for at det var til Sør-Amerika jeg ville reise når jeg ble voksen. I en alder av tolv kjøpte jeg meg en spansk ordbok, og begynte i all hemmelighet å lære meg spanske fraser. Når tiden var inne, skulle jeg være klar.

Det skulle ta omtrent ti år før anledningen bød seg, da jeg fikk se en annonse i utdanningsbilaget i The Times. «Stilling ledig,» sto det, «ved HMC Kostskole i Argentina …» Job12

ben var så midt i blinken for meg at søknaden var postet før det hadde gått en halvtime, klar til å fly over Atlanteren med beskjed om at de ikke trengte å lete lenger. Slik jeg så det, var jeg allerede på vei.

Før jeg reiste, gjorde jeg meg naturligvis kjent med den økonomiske og politiske situasjonen. En onkel av meg i Utenriksdepartementet ga meg et lite innblikk i hvor dårlig det var fatt med peronistregjeringen i Argentina. Ifølge informasjonen han hadde fått, lå det an til at hæren før eller siden kom til å gjennomføre nok et blodig kupp. Terroraksjoner fant sted med jevne mellomrom; mord og kidnappinger var daglig kost. Det var bare hæren som kunne makte å gjenopprette en viss orden, trodde man. Banken min i London forsynte meg på sin side med økonomiske opplysninger om Argentina: et fullkomment kaos! I det hele tatt, sa folk i en nærmest bestefaderlig tone, var det å reise til Argentina et latterlig påfunn – den rene galskap, slik omstendighetene var.

Ingen med hodet på rett plass ville finne på å reise dit. Dette var selvsagt nøyaktig det jeg ville høre, og jeg følte meg enda mer inspirert.

Jeg ble tilbudt stillingen som adjunkt med boplikt, men kontraktsvilkårene var alt annet enn oppløftende. Skolen ville betale for én returbillett, forutsatt at jeg ble værende et helt undervisningsår. Pensjonsinnskuddene mine i England ville bli betalt, og jeg ville få min godtgjørelse utbetalt i lokal valuta. Hva dette innebar med hensyn til kjøpekraft, kunne ikke rektor svare på, grunnet det rådende økonomiske kaoset. Imidlertid ville jeg bli lønnet i samsvar med den øvrige lærerstaben, og så lenge jeg bodde på skolen, ville jeg få kost og losji dekket. Det var det hele. Jeg forsikret meg om at jeg 13

hadde nok penger i banken til å kjøpe en returbillett fra Buenos Aires dersom noe uforutsett skulle inntreffe, og banken min avtalte med en filial av Banco de Londres y América del Sur i Buenos Aires at jeg kunne ta ut penger fra min konto i London dersom behovet skulle melde seg. Men jeg var ikke så opptatt av pengene. Jeg var underveis, og nå skulle jeg få utløp for reiselysten jeg hadde følt som guttunge; jeg skulle ut på eventyr, søke min skjebne. At forsynet skulle gi meg en pingvin som venn og reisekamerat, en som i sin tur skulle bli opphav til en mengde godnatthistorier for kommende generasjoner, var en skjebnens ironi som ennå lå langt bortenfor den vestlige horisonten.

Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden – en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki. Rettigheter, muligheter og holdninger kunne på ingen måte sammenliknes med dem som preger tiden vi lever i. Og midt oppi dette skulle altså den enestående, uforstyrrelige pingvinen Juan Salvador og jeg bli gode følgesvenner, etter at jeg under dramatiske omstendigheter reddet ham fra den sikre død utenfor kysten av Uruguay.

1

Jeg tar opp en pingvin Der ett eventyr slutter og et annet begynner

Feriestedet Punta del Este ligger på spissen av Uruguay, der Sør-Amerikas langstrakte, sørlige atlanterhavskyst møter den nordlige bredden av det massive deltaet Río de la Plata.

Det befinner seg om lag ett hundre kilometer øst for hovedstaden i Uruguay, Montevideo, på den ene siden av den svære elven. På den andre siden av elven ligger Buenos Aires, som er hovedstaden i republikken Argentina. I 1960- og 70-årene var Punta del Este som et Nice, Cannes eller St. Tropez for innbyggerne i disse to metropolene, et stedet der folk fra de finere kretser tilbrakte sommerferiene for å unnslippe storbyens hete, for å bo og bli lagt merke til i luksuriøse takleiligheter og boligblokker som vendte ut mot havet. For alt det jeg vet, reiser de fremdeles dit.

15

Jeg hadde vært så heldig å få låne en slik leilighet, av familien Bellamy, noen venner av meg som ikke brukte den selv fordi det var midt på vinteren. Jeg befant meg i Uruguay etter et fabelaktig opphold i Paraguay, og var på vei tilbake til Argentina via de mektige fossefallene i Iguazú og videre langs kysten. Etter mange uker med anstrengelser og nervepirrende hendelser var jeg glad for å kunne tilbringe noen stille dager i Punta del Este i lavsesongen.

Jeg hadde vendt tilbake til leiligheten i ettermiddagstimene den siste dagen av oppholdet for å pakke og ordne sakene mine. Jeg måtte dra grytidlig morgenen etter, for jeg hadde bestilt plass på hydrofoilbåten over Río de la Plata klokken tolv på formiddagen, og dermed måtte jeg ta colectivoen, lokalbussen, fra Punta del Este til Montevideo kvart på seks om morgenen. Colectivoene var entusiastisk pyntet av sjåførene, med talløse nipsgjenstander og amuletter som jeg forestiller meg var ment å oppveie for de elendige dekkene de kjørte rundt med.

Etter å ha pakket, vasket og tatt en sjekkrunde i leiligheten bestemte jeg meg for å vandre langs stranden før jeg gikk ut og spiste middag den siste kvelden i badebyen.

Havna i Punta del Este, på vestsiden av spissen, var ikke større enn at den ga plass til noen få titalls fiskebåter og lystfartøyer. Denne dagen gynget båtene mykt i fortøyningene, i takt med flytepongtongene som eierne gikk på for å komme ut til småbåtene sine. Selv om havna ligger godt i le for Atlanterhavet i øst, var det ikke mye beskyttelse mot vestavinden som blåste den dagen.

Luften var full av måkeskrik, lyden av tauverk som slo i vinden samt lukten av fisk, og denne trygge lille havna lå 16

badet i klar vintersol. Måkene, båtene og husene – alle fargene viste seg fra sin beste side, mot et bakteppe av safirblått hav og asurblå himmel. Oppmerksomheten min ble imidlertid trukket mot tusenvis av fisk i det kalde, krystallklare vannet. Det var stimer av brisling, og de beveget seg unisont der de jaget rundt havna for å komme seg unna rovfiskene ved å danne sikksakk-formasjoner eller ved å spre seg og samle seg igjen med noen sekunders mellomrom. Jeg var som trollbundet av det bølgende lyset som pulserte i vannflaten, nesten som nattelyset på polarhimmelen, idet solstrålene ble reflektert i de regnbueskimrende fiskeskjellene.

Like ved de rustne, antikvariske drivstoffpumpene merket med gallons, under et tak av bølgeblikk, sto en muskuløs fiskerkone og øste levebrødet sitt opp av havnebassenget med et stort grønt nett som var omhyggelig festet til en kraftig bambusstokk. Hun hadde skinnforkle, gummistøvler og et tilfreds uttrykk i ansiktet, skjønt jeg la merke til at hun ikke brukte hansker. På hodet hadde hun et brunt skaut, og ansiktet var furet og værbitt. Ved siden av henne sto tre tønner, fylt til randen med brisling, og jeg antok at det var på grunn av disse at hun virket så fornøyd. Hun sto til anklene i sprellende, sølvglinsende fisk, senket nettet ned i vannet og løftet opp en god fangst omtrent en gang i minuttet, til stor skuffelse for alle måkene som sirklet rundt henne og brukte kjeft.

Hun gliste tannløst hver gang hun tømte fangsten i tønnene og plukket ut de få fiskene som satt fast i nettet når hun tømte det over i tønna. Det slo meg at hun ikke burde gjøre det uten hansker. De små svartryggede måkene med kløftet stjert sirklet flyktig et par–tre meter over vannet, før de stupte rett ned, kom til syne igjen og ble liggende på havflaten med brislinger 17

i nebbet, som sølvblanke strimler av gummi. I neste øyeblikk var fangsten fortært.

Også et par pingviner var i havna for å sikre seg sin del av kaka. Det var fascinerende å se dem fare gjennom vannet på jakt etter fisken, mer drevent enn selv måkene i luften. De vred og buktet seg der de pløyde gjennom brislingstimene med en svimlende fart og smidighet, for så å glefse innpå da fisken spredte seg foran dem. Mot en så enestående motstander virket brislingen nærmest sjanseløs, kanskje bortsett fra deres tilsynelatende ubegrensede antall. Jeg var overrasket over at ikke flere pingviner var der og fråtset i de myldrende, lett tilgjengelige godbitene.

Jeg skulle med glede blitt stående og se på dem mye lenger, men da pingvinene svømte ut av syne, gikk jeg rundt odden til den østlige siden, og videre ut på den neste piren. Små bølger med hvite topper rullet inn fra havet og brøt mot land. Jeg hadde ruslet langs stranden i bare ti, kanskje femten minutter denne vakre ettermiddagen, mens jeg reflekterte over det jeg hadde opplevd i ferien, alle de fantastiske og fryktelige tingene jeg hadde sett og gjort, da jeg fikk øye på de første: svarte, ubevegelige skikkelser. Til å begynne med skimtet jeg bare noen få, men etter som jeg fortsatte å gå, ble de stadig flere, og snart virket det som om hele stranden var dekket av et eneste stort teppe av svarte klumper. Hundrevis av oljetilsølte pingviner lå døde i sanden, fra høyvannsmerket og ut til vannkanten, og langt bortetter stranden i nordlig retning. Døde pingviner, innsauset i tykk, motbydelig, kvelende olje og tjære. Det var et så redselsfullt syn, så kvalmende og deprimerende, at jeg ikke kunne la være å lure på hvordan det skulle gå med en «sivilisasjon» som kunne tillate, ja begå en 18

slik skjensel. Jeg skjønte med ett hvorfor det var så få pingviner som fanget brisling i havna, trass i at den myldret av fisk.

Det var åpenbart bare noen få heldige sjeler som hadde unngått oljeflaket.

Hensunket i dystre tanker fortsatte jeg å rusle langs beltet av død og fordervelse som opptok det meste av stranden, mens jeg lurte på hvor mange fugler som hadde omkommet.

Selv om jeg hadde klart å regne meg fram til hvor mange pingviner som lå strødd utover stranden – her og der i hauger – var det umulig å gjette hvor mange fugler som fløt døde rundt i sjøen. For hver bølge som brøt mot stranden, ble nye fugler dynget oppå dem som allerede lå der, og hver bidige nye brottsjø lenger ute feide enda en dyster ladning av svarte kadavre inn mot land.

Stranden mellom sjøen og muren langs veien var smal, kanskje bare tretti meter på det bredeste, men forurensningen strakte seg så langt jeg kunne se. Tydeligvis hadde flere tusen pingviner lidd en grusom død mens de tok seg nordover langs sine faste migrasjonsruter, slik forfedrene deres hadde gjort i millioner av år.

Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg fortsatte bortover stranden den dagen. Kanskje hadde jeg behov for å forstå nøyaktig hvor sjokkerende denne hendelsen var – forstå omfanget av skaden. Jeg hadde ikke hørt noe om et oljeutslipp i denne delen av verden, men på den tiden var regelverket som gjelder tankskiptrafikk, mindre omfattende enn i dag, og dessuten ble det ytterst sjelden overholdt, så hendelser som denne var ikke uvanlige. Etter å ha losset skipet på bestemmelsesstedet ville oljetankerne legge til havs igjen og vaske tankene mens de var underveis for å hente en ny last.

19

Det var hendelser som denne som med tiden skulle framprovosere helt nødvendige endringer. Jeg var ikke i tvil om at det jeg var vitne til der ute på stranden, var den uunngåelige konsekvensen av en katastrofal kulturkollisjon. Når sjøfuglenes instinktive, årvisse trang til å migrere møtte et kolossalt, flytende oljeflak som var blitt dumpet i havet takket være menneskelig ubetenksomhet og griskhet, så var utfallet gitt: Pingvinene ville bli fullstendig utryddet. Om dette hadde skjedd som følge av et uhell, ville det vært horribelt. At det derimot var resultatet av bevisste handlinger begått av folk som var fullt klar over de sannsynlige konsekvensene, var hinsides enhver fatteevne.

Jeg hadde gått i raskt tempo, uvillig til å ta inn detaljene ved de døde skapningene, da jeg skimtet en bevegelse i øyekroken. Ikke i brenningenes frådende skum, men på den stille stranden. Jeg stoppet opp og stirret. Det var ikke noe jeg hadde innbilt meg. En enslig, tapper fugl var i live, en levende, baksende sjel, omgitt av død på alle kanter. Det var helt utrolig! Hvordan kunne én liten fugl ennå være i live, når oljen og tjæren hadde utslettet alle de andre?

Pingvinen lå på magen og var, i likhet med alle de andre fuglene, innsauset i tjære, men den rørte på vingene og løftet på hodet. Det var ikke store bevegelsene, mer som små krampetrekninger. Dødskampen til en fortapt skapning, tenkte jeg.

En liten stund ble jeg stående og se på. Maktet jeg å gå videre og overlate den til den giftige oljen og den kvelende tjæren som sakte, men sikkert ville suge livskreftene ut av den? Jeg kom fram til at jeg ikke gjorde det. Jeg var nødt til å avslutte fuglens lidelser så fort som mulig. Dermed satte jeg 20

kursen mot den, tok meg fram blant de døde skapningene med all den anstendighet og respekt som var mulig å oppvise.

Jeg hadde ingen klar plan for hvordan jeg skulle sette inn nådestøtet. Faktisk hadde jeg ingen plan i det hele tatt.

Den enslige pingvinen var ikke til å skjelne fra de tusenvis av andre tjæredryppende pingvinene bortsett fra den enkle kjensgjerning at den var i live, og da den brått stavret seg opp på beina for å møte nok en motstander, forsvant alle mine voldelige tanker som dugg for solen. Med baksende vinger og et dirrende rovfuglnebb sto den der, klar til å slåss for livet nok en gang. Den rakk meg nesten til knærne.

Igjen stoppet jeg og så meg omkring, på haugene av pingviner. Tok jeg feil? Kunne det være at de faktisk var i live?

Kanskje de bare hvilte seg, prøvde å komme til hektene? Jeg snudde et par av dem med skotuppen. Det var ikke et livstegn å se hos noen av de dem, ingenting som kunne skille den ene døde pingvinen fra den andre. Alle hadde fått fjærdrakten og nebbet innsmurt med tjære, heslig deformerte tunger hang ut av nebbene deres, og øynene var fullstendig gjenklistret av den etsende gørra. Bare eimen av bitumen ville ha vært nok til å overmanne fuglene, og selv ville jeg ikke begitt meg ut på stranden hadde det ikke vært for at vinden blåste fra vest og førte stanken ut mot havet.

Midt i all fordervelsen var det altså bare denne ene pingvinen som hadde en rød tunge stikkende ut av nebbet, og klare, kullsvarte øyne, gnistrende av raseri. Jeg kjente et lite håp blusse opp for denne enslige skapningen. Kunne den overleve hvis den ble vasket ren? Jeg måtte jo gi den en sjanse? Men hvordan skulle jeg nærme meg den skitne og aggressive fug21

len? Vi sto der og stirret mistenksomt på hverandre mens vi vurderte vår respektive motstander.

Jeg tok et raskt overblikk over alt det andre skrotet som hadde hopet seg opp på stranden: trebiter, plastflasker, biter av isopor, et smuldrende fiskegarn, alle de vanlige tingene som ligger og slenger ved tidevannsmerket på nær sagt hver eneste strand som forsøples av vårt moderne samfunn. I lommen hadde jeg en pose med et eple i. Da jeg trakk meg litt unna, la pingvinen seg ned på magen igjen og ristet på rumpa, som om den atter en gang fant seg til rette. Jeg skyndte meg å samle noe av det drivgodset jeg trodde kunne komme til nytte. Så snek jeg meg som en gladiator i retning byttet, som igjen fornemmet trusselen og øyeblikkelig reiste seg opp i sin fulle høyde.

Jeg viftet med et stykke fiskegarn og distraherte dermed pingvinen, og så, hurtig og tappert som Akilles selv, lot jeg garnet falle ned over hodet på den og dyttet den over ende med en pinne. Jeg holdt den nede, og med hånden inni posen (det var ikke tid til å spise epler) grep jeg fatt i pingvinens føtter.

Jeg løftet den illsinte skapningen som vred og buktet seg for å komme løs, og bar den bort fra stranden mens jeg holdt den ut fra kroppen og for aller første gang i livet kjente hvor tung en pingvin kunne være.

Så bar det tilbake til Bellamys residens med en baksende, femkilos fugl. Hvis jeg var blitt sliten i armen og det brutale nebbet hadde kommet innenfor angrepshold, ville det flenget opp beinet mitt og skitnet meg til med tjære. Jeg var redd for å skade den eller skremme livet av den, og gjorde mitt beste for at den ikke skulle lide overlast, men samtidig måtte jeg passe på meg selv så godt jeg kunne der jeg gikk hjemover, en tur på nesten to kilometer.

22

Tankene svirret rundt i hodet. Hva skulle jeg si hvis noen spurte hva jeg drev med? Hadde jeg lov til å plukke opp en oljetilsølt pingvin i Uruguay? De fleste landene i Sør-Amerika var politistater på denne tiden, og det ville ikke ha overrasket meg dersom det hadde eksistert en eller annen absurd lov som forbød en slik redningsaksjon.

Jeg måtte i hvert fall kunne klare å vaske pingvinen, tenkte jeg med meg selv der jeg halvt gikk, halvt jogget bortover veien hjem fra stranden. Jeg husket at vi hadde brukt smør til å fjerne tjære fra badehåndklær da vi var barn, og jeg visste at jeg hadde noe smør i kjøleskapet hjemme i leiligheten, foruten olivenolje, margarin og vaskemiddel.

Det var utmattende å bære fuglen slik, på armlengdes avstand, og jeg måtte stadig vekk bytte hånd. Jeg bar den etter føttene, men for å unngå å påføre den desperate skapningen ytterligere skade holdt jeg en finger mellom beina på den, slik at ikke grepet mitt skulle legge for stort press på dem.

Jeg trodde ikke et øyeblikk at dette var behagelig for fuglen. Imidlertid nådde vi omsider fram til leilighetskomplekset uten noen uheldige episoder. Tross gjentatte anstrengelser hadde ikke fuglen klart å skade meg – og jeg hadde ikke vært fristet til å ta kverken på den underveis.

Mitt neste problem var hvordan jeg skulle klare å snike 23

meg forbi den skrekkinnjagende portvakten i bygningen, som hadde tilhold på et kontor innunder trappen. Under hele oppholdet mitt hadde hun bykset fram som en mannevond jakthund hver gang noen kom og gikk, og gransket alle, som om folk ikke var til å stole på. Det var ingen tvil om hvorfor de som administrerte bygningen, hadde leid inn akkurat denne personen til å forsikre seg om at besøkende oppførte seg respektabelt mens de oppholdt seg der, for hun var perfekt for jobben. Som ved et lykketreff var hun ikke å se nå, den ene gangen hun faktisk hadde grunn til å bekymre seg.

Kysten var klar.