Tom Kristensen - Dødspakten

TOM KRISTENSEN DØDSPAKTEN

Afghanistan, januar 2009 De satt tett sammen i brief-rommet i Camp Meymaneh. Førtisju soldater, alle kledd i den flekkede, sandfargede ørkenuniformen som den norske ISAF-styrken brukte, og alle med Telemark bataljon-merket festet på høyre skulder under det norske flagget.

Grenader og vognfører Jahn Christoffersen satt på en sort plaststol på nest bakerste rad.

Hendene hans lå med sprikende fingre på lårene. Han kjente at de nesten vibrerte. Pulsen måtte være oppe i 110 til 115 slag i minuttet. Adrenalinnivået var så høyt og sansene så skjerpet at han kunne kjenne den sure eimen av svette i lokalet.

«Nå skjer det,» hvisket Oskar Karlsen som satt til høyre for ham - bestekompis og barndomskamerat, og førstereisgutt og vognfører, han også. Overleppa hans bulet av snus, og blikket konsentrert på podiet foran dem. «Nå er det faen meg alvor.»

Jahn trakk luft dypt ned i lungene. «Vi skal kicke ass.»

Oskar hvisket inn i øret hans: «Du kommer helt sikkert til å klikke, som under stresstesten.»

«Hold kjeften din,» hvisket Jahn tilbake og kjørte en albu i overarmen hans.

Oskar flirte.

Jahn og Oskar hadde vervet seg samtidig, kommet seg gjennom 3.000 meter baneløp på under 13 minutter, 7 kilometer med tjueto kilo oppakning under kravet på 47 minutter og styrketester, skytetest og stresstest.

De kom begge fra det samme rekkehusfeltet på Kaldnes i Tønsberg, og de hadde hengt sammen gjennom barneskolen, ungdomsskolen og det første halvannet år på videregående. Da gikk Oskar skolelei, droppet ut av videregående og tok jobb i en lokal Rimi-butikk et par år. Men de fortsatte å henge og trene sammen, begge søkte seg til førstegangstjeneste da Jahn var ferdig med videregående, og deretter bestemte de seg for å søke opptak i Telemark bataljon, samtidig. Og utrolig nok, begge kom seg gjennom grunnkurset, fikk stillingene og tok fagutdanning som vognførere. Det var som om høyere makter hadde bestemt at de bare skulle fortsette å være sammen resten av livet.

Og nå var de her, i Camp Meymaneh i Afghanistan, sammen.

På podiet foran dem sto løytnant Geir Sanne, 30 år og troppssjef. Snauklippet hodeskalle, utstående ører og det karakteristiske smale ansiktet som fikk rynker rundt øynene når han smilte. Og det gjorde han ofte. Kanskje mer en grimase enn et smil. Løytnant Sanne var godt likt, men smilet hans var ikke til å stole på. Det ble slått av og på som om det fantes en ukontrollerbar switch inni ham. Smilet kom på uten forvarsel, og tilsynelatende uten grunn, og forsvant på samme vis.

«Troppen vår med taktisk støtte skal eskortere tre ANA lastebiler med USAID-materiell fra Meymaneh til like ved en fremskutt operasjonsbase med ANA ved grensen mot Turkmenistan. Det er bataljonssjefen i ANA som har bedt om vår eskorte,» sa Geir Sanne og lot blikket vandre fram og tilbake over soldatene. «La meg bare gjøre det helt klart. Vi skal inn i og gjennom dette området.»

Han vendte seg halvveis om og pekte med en lang pekestokk i blankt metall på kartet bak ham. Da han vendte ansiktet mot forsamlingen igjen, var dette smilet der igjen. «Dette er et pashtunsk belte kontrollert av Taliban. Få har kjørt gjennom her før. Men vi anser det som svært sannsynlig at det kommer til trefninger. Så derfor kjører vi inn med en forsterket tropp, og i høyeste beredskap. Resten av Task Uniten vil stå på femten minutters marsjberedskap i leiren for å støtte oss ved behov.»

Både han, Oskar og alle de andre hadde nå oppmerksomheten rettet framover, ikke noe mer dulting, spøkefulle bemerkninger eller ukonsentrert hvisking. Som mange av de andre i briefrommet hadde hverken Jahn eller Oskar vært med på stridskontakter før, fått føle hva det gjorde med kroppen, og hodet, når noen gikk inn for å ta livet av deg, på alvor.

Men nå skulle det skje.

Ti minutter senere var briefingen slutt og vognkommandør Tromsø - en lyshåret nordlending med to tidligere perioder i Afghanistan på baken, og med de blåeste øynene Jahn noen gang hadde sett - samlet sammen det lille laget på fire mann ute på gårdsplassen. Oskar sto sammen med laget sitt like bortenfor dem.

Det var tidlig på morgenen og det blåste surt med små flagrende snøfiller i lufta. Den ytterste sperringen rundt Camp Meymaneh var et høyt gjerde av metall med piggtråd på toppen. Innenfor var det satt opp en betongmur med et vakttårn i hvert hjørne.

Men Jahn registrerte knapt den iskalde vinden eller de messende ropene fra flere av minaretene som nettopp hadde startet med bønnerop inni byen. Han var mer enn klar til det som ventet. Det var dette de hadde trent for.

Jahns lag besto av Tromsø som vognkommandør, Olav fra Hamar som top-cover – han sto i tårnluka og håndterte et 12,7 mm maskingevær - og Jahn som vognfører, eller «Tønsberg». Oskar var den eneste som foretrakk å bruke «Jahn» fremdeles, slik han alltid hadde gjort, men alle andre kalte ham nå, uten unntak, Tønsberg. I tillegg skulle de ha med Henki som geværmann.

Bilen Jahn kjørte var en 5,5 meter lang og 6,5 tonn tung Iveco LMV med 182 hestekrefter, og som kunne ta seg fram i nær sagt hvilket som helst terreng. Åtte militære kjøretøyer med femti mann skulle eskortere de tre lastebilene. Tre biler med infanteri i front, deretter bilen med troppssjefen, tolk og JTAC ildleder i tilfellet behov for flystøtte, så de tre lastebilene, deretter stormingeniørlaget, så evakueringslaget, bilen med nestkommanderende og til slutt Ivecoen som dannet baktroppen.

Åtte militære kjøretøyer, tre afghanske militære lastebiler og femti mann, inkludert lastebilsjåførene fra ANA – Afghan National Army.

Tromsø snakket fort og med en nordlandsdialekt som ikke var blitt det minste utvannet etter årene han hadde tilbrakt i Sør-Norge. De blå øynene hans var oppsperrede og klare.: «Vi vet alle hva vi har å gjøre. Noen spørsmål?»

De tre rundt ham ristet på hodene.

«Da setter vi i gang.»

Avmarsj var om to timer. Sjekklister for materiell skulle gjennomgås. Hver mann hadde sine oppgaver, både under forberedelse, under kjøring og i kontakt. Laget var trent i håndtering av bilen under alle tenkelige situasjoner. De var til det kjedsommelige blitt innprentet at hver eneste lille detalj var viktig: Et dårlig vedlikeholdt våpen kunne være et våpen ute av funksjon i et kritisk øyeblikk, og være forskjell på liv eller død. Sykdom på grunn av manglende hygiene var en mann mindre og betød svekket kampkraft. Forsyninger og utstyr glemt kunne få fatale og katastrofale konsekvenser for den ansvarlige soldaten selv og hans medsoldater.

Jahn kjente det kriblet i kroppen da han småløp mot Ivecoen som sto parkert under den åpne garasjeplassen med bølgeblikktak over.

Nå var det alvor.

2 De tre lastebilene som skulle eskorteres kom kjørende inn i leieren en time senere. Tre sandfargede relativt nye Navistar 7000 lastebiler med lang snute, alle med presenninger over lasteplanene. De vugget seg fremover på underlaget, og de buldrende dieselmotorene spydde gråhvit eksos ut i den kalde luften.

Jahn kjørte den klargjorte Ivecoen inn på anvist plass som bil nummer tre i kolonnen. De fleste var nå ferdiglastede og klargjorte. Oskar kjørte samtidig sin Iveco inn som første bil, foran troppssjefens. Oskar skulle ligge i front av kolonnen det første strekket.

Dieseltankene var fulle, og våpen og utstyr var lastet inn. I drag bag-en hadde Jahn, som de andre, pakket forsyninger som skulle kunne vare i ett døgn, i tilfellet de måtte rømme bilen under strid. Bagen inneholdt åtte ekstra magasiner til HK-416, to splinthåndgranater, fire liter vann, klortabletter til vannrensing, energibarer og sjokolade. Den var plassert lett tilgjengelig ved siden av ham. Alt annet av personlig utstyr og ekstra klær var pakket ned i vanntette poser.

Vognkommandør Tromsø satt i passasjersetet, Olav og Henki bak. Tromsø så bort på Jahn. «Går det bra, Tønsberg?»

Jahn presset fram et slags smil. Det prikket i hodebunnen. Han nikket. Var usikker på om stemmen ville bære, da han svarte: «Jeg er klar, sjef.»

Tromsø klappet ham på skulderen og snudde seg mot de to i baksetet. Olav tygget tyggegummi med åpen munn. Todagersskjegget var godt synlig. De brune øynene og det mørke skjegget fikk ham nesten til å se ut som en araber. De hadde ofte ertet ham for det. Taliban skyter deg først, Olav, for du ser ut som en jævla overløper av en araber.

Henki satt bakoverlent og så tilsynelatende rolig og avslappet ut. «Vi er klare som egg!» flirte Henki, like gammel som Jahn, men med en selvtillit som noen ganger fikk Jahn til å lure på om det var tilgjort eller ekte. I det siste hadde han kommet til at det måtte være ekte. Han hadde aldri opplevd at Henki hverken mistet fatningen, ble sint eller redd. I Jahns øyne var en slik kontroll på sinnsstemninger beundringsverdig. Han opplevde seg selv som Henkis rake motsetning; kort lunte, hurtig sint.

Jahn slo av motoren. Straks etter hørte de troppssjef Sanne over sambandet: «Alle ut! Samling ved mitt kjøretøy.»

Alle sjuogførti gikk ut av bilene og stilte seg rundt sjefens bil. Sjefen sto oppe på panseret i full krigsutrustning og speidet over forsamlingen til alle var på plass.

Jahn så at sjåføren i den nærmeste lastebilen satt bak rattet. Han hadde et kamera i hendene og filmet det som pågikk gjennom frontruten. Ikke så ulikt det de fleste soldatene gjorde. Nesten alle

filmet det de var med på. Det fantes vel knapt nok et eneste minutt av den norske ISAF-styrkens tilstedeværelse i Afghanistan som ikke var tatt opp på tape av en eller annen. Ingen fremtidige generasjoner skulle unngå å få høre og se hva pappa eller bestefar en gang hadde vært med på.

Da alle var samlet løftet sjefen høyre hånd opp i været. «Soldater!» Stemmen høy og distinkt.

All mumling forsvant, kun den evige duringen fra aggregater og airconditionanlegg i leiren kunne høres.

«Vi skal inn i et område som få har vært før oss for å bringe inn livsviktige forsyninger til lokalbefolkningen. De trenger oss! USAID trenger vår eskorte og assistanse! Men området er farlig, og vi kommer til å bli angrepet av fienden. Garantert! For noen av dere vil dette være første gang dere er i kontakt. For noen av dere vil det være første gang dere opplever å bli skutt på.»

Det var stille. Alle stirret på sjefen der oppe på panseret. Han så imponerende ut. En kriger i full utrustning.

«Men fienden vil møte oss - profesjonelle soldater som er trent til krig. De kommer til å møte soldater med en kampvilje og en handlekraft som de aldri har sett før. Vi er ingen hvem som helst! Vi er soldater fra Telemark bataljon!»

Enkelte i forsamlingen kom med tilrop og løftet knyttede never i været.

Jahn merket at hjertet slo hurtig og tungt under den skuddsikre vesten. En behagelig varme spredte seg fra brystet og videre opp i hodet.

Sjefen løftet geværet han holdt i høyre hånd opp i været. «Til Valhall,» ropte han.

Alle soldatene løftet høyre hånd knyttet i været, og det runget, «Orrah!!» gjennom leieren.

«Til Valhall!»

Jahn kjente opphisselsen og den gode varmen som fortsatte å strømme gjennom kroppen da han løftet knyttneven for annen gang. Kinnene brant. «Orrah!!»

«Til Valhall!» ropte sjefen enda høyere.

Som et brøl fra en fotballstadion kom det unisone tilsvaret: «Orrah!»

3 De kjørte gjennom Meymaneh og kjente stanken som kom inn gjennom bilens varmeapparat.

Kloakken fra leirhusene ble sluppet rett ut i grøfter langs gaten.

Jahn så seg rundt. De kunne ha sendt ham i en tidsmaskin tilbake til middelalderen, og han var overbevist om at han ikke ville følt seg mer fremmed og mistilpasset der. Det hadde vært frost om nettene de siste dagene, og temperaturen lå på dagtid ned mot null. Skydekket var lavt, men det var ingen nedbør utenom små snøfnugg foreløpig.

Straks de kom ut av byen kjørte de inn på en tofelts asfaltvei, faktisk ganske bra asfaltdekke, selv etter norske forhold.

De passerte en flokk med unger som ble stående og se på den lange kolonnen av kjøretøyer.

De sto ute på et jorde, og det lå en ball på den frosne bakken. Kjortlene deres var flekkete av jord og skitt.

Det var lite trafikk, kun enkelte kjerrer som ble trukket av esler lastet med strisekker eller meloner. En og annen motorsyklist stanset i veikanten og stirret på den lange kolonnen. Kun øynene til motorsyklistene var synlige, resten av ansiktene var dekket av skjerf. Noen lastebiler kom kjørende i motsatt retning, fotgjengere gikk langs veikantene, men ellers var det rolig.

Olav sto i tårnluka og hadde surret et skjerf rundt ansiktet på grunn av den isende vinden.

Henki satt i baksetet med pluggene fra iPoden i ørene. Men han fulgte nøye med på omgivelsene rundt. Tromsø hadde hjelmen av og så ut som om han slappet av. Det eneste som avbrøt den monotone motorduren var en og annen melding over høyttaleren på sambandet.

De skulle gjøre parvis forflytninger underveis. Den største belastningen lå på bilen som kjørte først i kolonnen, spesielt når asfalten tok slutt og de kom inn på grusveier. IED-er – improviserte veibomber – kunne være lagt ut, og første bil ville mest sannsynlig utløse den. Hvis veibomben var kraftig og eksploderte under bilen, ville det være små sjanser for soldatene om bord til å slippe helskinnet fra det. Ingenting hadde tatt livet av flere soldater i Afghanistan enn IED-er. Alle visste det, og den psykiske belastningen ved å kjøre først var stor.

Jahn holdt så hardt rundt rattet at fingrene sovnet innimellom. Han måtte løsne grepet, men klarte ikke å slappe av. For hver gang blikket streifet bakenden på bilen foran, klarte han ikke å la være å tenke på eksplosjonen som kunne komme, og bilen plutselig bli løftet opp av en søyle av røyk, jord og stein.

«Synes du er litt bleik, jeg, Tønsberg?» Jahn kjente tyngden av hånden til Tromsø på skulderen.

Han slapp pusten tungt. «Det går bra med meg,» sa han og presset fram et smil. Bilen traff plutselig en stein med høyre forhjul og ristet kraftig. Hånden til Tromsø forsvant. «Ikke noe problem foreløpig.»

Tromsø flirte. «Du venner deg til det,» sa han. «Vi har faen ikke noe annet valg enn å venne oss til det. Etter hvert blir det ikke så gærent. Men straks vi kjører av asfalten, så kommer du til å kjenne det i magen. Foreløpig er det smooth.»

Jahn trakk på skuldrene.

«Men vi er sammen om dette, Tønsberg. Og sammen klarer vi faen meg alt.»

«En annen ting, Tromsø ...»

«Ja?» «Hvis veien blir skikkelig dårlig, så fatter jeg ikke åssen de lastebilene skal komme seg fram.»

«De er vant til dårlige veier. Vi skal nok få dem fram.»

Jahn smilte og ristet på hodet. Bilen foran saknet farten, og Jahn bremset ned. Da han igjen kastet et blikk på bilene som kjørte foran var bildet på netthinnen igjen, Oskars bil som plutselig ble kastet opp i været av en drepende veibombe.