Susan Meissner - Nattergalen i Sunset Boulevard

Nattergalen i Sunset Boulevard

Susan Meissner

Nattergalen i Sunset Boulevard Roman

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Susan Meissner Hemmeligheter fra et levd liv, 2015 Håp i høstfarger, 2016

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri Originalens tittel: Stars Over Sunset Boulevard All rights reserved including the right of reproduction in whole or in part in any form. This edition published by arrangement with New American Library, an imprint of Penguin Publishing Group, a division of Penguin Random House LLC, through Ulf Töregård Agency AB. Oversatt av Lene Stokseth, MNO © 2017 Tigerforlaget, Oslo www.tigerforlaget.no Satt med Sabon 11,1/13,4 hos Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2017

ISBN 978-82-8338-029-3

Til Raechyl og Nicole, to talentfulle unge kvinner med gamle sjeler, kunstneriske sinn og en forkjĂŚrlighet for nostalgi

Den stjernestrülende sangen faller gjennom luften fra plen til plen nedover terrasser av lyd, glimt i hvite piler pü den skyggefulle bakken; og du synger hele natten. – harold monro, Collected Poems

hollywood 9. mars 2012

Christine bretter ut silkepapiret i hatteesken med rosa striper, og en eim av tapte år stiger opp. Duften av elde er kjent og kjær. Vintage-boutiquen hennes ved West Sunset flommer over av elegante levninger etter for lengst passerte gullaldre.

«Jeg trodde du skulle vente til i ettermiddag med å gå gjennom det der,» sier forretningspartneren hennes, Stella, da hun kommer inn til Christine på bakrommet.

De to venninnene er omgitt av plagg fra levde liv på alle bauger og kanter.

«Mannen som kom med disse sakene i går kveld, ringte nå nettopp. Det skal visst ligge en hatt i en av eskene som ikke skulle vært med. Han har beskrevet den for meg.

Familien vil så veldig gjerne ha den tilbake.»

Christine tar opp en innpakket bylt fra esken. Først får hun bare et glimt av mosegrønt og skimrende gull. Så trekker hun til side resten av papirlagene. Robin Hoodhatten med myke fløyelsfolder, ravgule frynser og fjær som skimrer i alle regnbuens farger, kjennes spøkelsesaktig mellom hendene, som om den ville hviske flerfoldige gamle hemmeligheter til henne hvis hun hadde lagt den til øret.

Denne hatten har hun sett før, en gang for lenge siden.

9

«Er det den?» spør Stella.

«Jeg tror det. Han sa at den var grønn med gullfrynser og fjær.»

Stella går nærmere. Hun rynker pannen. «Den virker så kjent.»

«For meg også.» Christine snur hatten rundt for å se etter tegn til hvem som kan ha lagd den – en merkelapp, en signatur, en dato. Det eneste hun ser, er et navn i falmet blekk på en gulnet merkelapp: Scarlett #13.

1938

1 Desember 1938

Den varme, vennlige California-solen strålte over Violet Mayfield da hun nærmet seg det ruvende palmetreet og kvinnen som satt på en benk under det. Kvinnen hvilte ryggen avslappet mot den smale stammen, med anklene i kors. Hun satt med en sigarett i høyre hånd, på en måte som fikk det til å se ut som om den tynne, hvite sylinderen var en del av henne og den elegante, snirklende røyken en forlenging av hennes egen kropp. De signalrøde blanke neglene var perfekte. Tåneglene som syntes gjennom små kikkhull i skoene, lyste i samme sterke rødfarge.

Kvinnen var kledd i en ettersittende, utringet sellerigrønn kjole. Et blad lå åpnet i fanget hennes, men solbrillene med skilpaddemønstret innfatning skjulte øynene, så det var vanskelig å si om hun leste artikkelen på venstre side eller beundret den kjekke Cary Grant, som det var bilde av til høyre. Litt vokspapir lå sammenkrøllet ved siden av håndvesken på benken, og en brødbit stakk ut fra papiret. Hun satt utenfor The Mansion i Selznick International Studios, den imponerende hvite bygningen som filmskaperen Thomas Ince bygde i 1920-årene for å illudere George Washingtons hjem i Mount Vernon.

Kvinnen under treet lignet slett ikke en vanlig studio13

sekretær, som henne selv. Hun så ut som en godt betalt skuespillerinne som stjal seg til noen minutter i fred og ro mellom opptakene. Violet så seg rundt for å sjekke om det var flere som tok lunsjpausen utenfor The Mansion, men kvinnen foran henne var den eneste som satt og spiste lunsj under et palmetre, og det var der Violet var blitt fortalt at hun kunne finne Audrey Duvall. Hun syntes plutselig at kvinnen virket kjent, men det kunne jo ikke stemme. Violets hjemtrakter var tre tusen kilometer unna.

«Miss Duvall?» sa Violet.

Kvinnen løftet blikket søvnig, som om Violet hadde vekket henne. Hun la hodet på skakke og skjøv solbrillene litt ned for å myse på Violet over innfatningen.

De strålende, nydelige, dådyraktige øynene hadde lange vipper hun neppe var blitt født med. Det rolige blikket var en stum bekreftelse. Ja, dette var virkelig Audrey Duvall.

«Jeg heter Violet Mayfield og har nettopp begynt som sekretær her. Millie på regnskapsavdelingen fortalte meg at du er på utkikk etter noen å dele hus med. Har du funnet noen ennå?»

Audrey smilte. De sminkede leppene skiltes, og månehvite tenner kom til syne. «Gode Gud,» utbrøt hun.

Stemmen var dyp og fyldig, nesten som hos en mann.

«Hvor er du fra?»

«Unnskyld?»

«Du er ikke herfra.»

«Eh. Nei. Jeg kommer fra Alabama. Opprinnelig.»

Audreys smil ble enda bredere. «Alabama. Har aldri vært i Alabama.»

Violet visste ikke hva hun skulle si. Hadde ikke miss Duvall hørt spørsmålet hennes?

14

Audrey klappet på den ledige plassen ved siden av seg.

«Slå deg ned. Hva var det du sa at du het?»

«Violet Mayfield.» Hun satte seg ned på benken.

Betongen var solvarm til tross for at de var i begynnelsen av desember.

Audrey løftet sigaretten langsomt til munnen, og tuppen glødet rødt da hun inhalerte. Da hun la hodet bakover og blåste ut, bølget røyken over hodet hennes som flortynne slør.

«Vil du ha en?» Hun nikket mot sigarettpakken som stakk opp fra håndvesken.

«Nei takk.»

«Røyker du ikke?» Audrey tok et nytt trekk av sigaretten og smilte da røyken sivet ut mellom leppene.

Violet ristet på hodet.

«Det gjorde ikke den forrige leieboeren min heller. Hun åpnet vinduene for å lufte hele tiden.»

«Likte du ikke at hun åpnet vinduene? Er det derfor du trenger en ny å dele med?»

Audrey lo. «Du tuller, ikke sant?»

Violet svarte ikke.

«Hun giftet seg.» «Å.»

Audrey skjøv solbrillene opp på hodet så de gnistrende, tebrune øynene som sto så godt til det blanke, brune håret, kom til sin rett. I et par sekunder virket det som om hun gransket Violets marineblå kjole med den enkle, hvite kragen. Violets musebrune hår, som ikke hadde på langt nær så fine bølger som Audreys, var gredd bakover og festet med en perlespenne hun hadde kjøpt i en billigbutikk samme dag som hun reiste vestover.

«Så du har akkurat kommet? Fra Alabama?»

«Jeg kom faktisk fra Shreveport. Jeg har jobbet for 15

onkelen min der det siste året. Han er regnskapsfører.»

«Og hvor lenge har du vært her?» spurte Audrey.

«I to uker.»

«Og så fikk du jobb så fort?» Hun virket nesten litt imponert. «Bra!» «Jeg har jo jobbet på kontor før,» sa Violet fort. «Og så har jeg gått på sekretærskole.»

«Ja, jeg har hørt at det finnes en skole for det vi driver med,» sa Audrey smilende. «Hvor gammel er du? Nitten?

Tjue?»

«Tjueto.»

«Det kommer godt med her – å se yngre ut enn du faktisk er,» sa Audrey. «Jeg er tretti, men jeg kan fortsatt passere som tjueåring hvis det trengs.»

«Hvorfor skulle du være nødt til det?»

Audrey la hodet bakover og lo. Selv latteren hennes var lav og dyp. «Du har visst sans for humor, Violet fra Alabama.» Hun hevet et malt øyenbryn. «Nå? Er du i Hollywood for å bli filmstjerne?»

Spørsmålet kom overrumplende på Violet. «Nei!» «Det er derfor de fleste jenter på din alder kommer hit.»

Tanken på å opptre for folk interesserte ikke Violet i det hele tatt. Det var en helt annen grunn til at Hollywood virket så forlokkende på henne. «Det var ikke derfor jeg flyttet hit.»

«Ikke?»

Det virket som om Violets motivasjon for å flytte til California interesserte Audrey Duvall. «Jeg møtte en av talentspeiderne til mr. Selznick på en audition i Shreveport. Han sa at han kunne legge inn et godt ord for meg hvis jeg ville ha sekretærjobb i studioet.»

16

«Gikk du på audition?» Audrey gjorde store øyne.

«Bare fordi kusinen min, Lucinda, insisterte på at jeg skulle bli med. Hun oppdaget at det skulle komme noen fra Hollywood til Shreveport på utkikk etter en ung kvinne som kunne spille Scarlett O’Hara. Jeg lot meg overtale til å bli intervjuet sammen med de andre. Da det omsider var min tur, tror jeg mr. Arnow ble lettet over å få snakke med noen som faktisk hadde lest boken til Margaret Mitchell og ikke bare smisket for ham.»

«Du sier ikke det?»

«Jeg sa at jeg var en mye bedre sekretær enn skuespiller, at jeg kan stenografere, og at jeg har bodd i Sørstatene hele livet. Og han sa at han kunne legge inn et godt ord for meg hvis jeg ville ha jobb i Selznick International i Hollywood. Han sa at det kunne komme godt med å ha en sørstatsjente i sekretæravdelingen under opptakene. Det var derfor jeg kom.»

«Uten noe mer om og men?» Audrey virket både nysgjerrig og skeptisk.

Violet nikket.

«Har du en familie som savner deg der hjemme?»

«Bare foreldrene mine. Og to brødre – Jackson og Truman. De er gift og har egne familier begge to nå. Jeg tviler på om de tenker så mye på meg.»

«Foreldrene dine, da?»

Violets tanker gjorde et hopp tilbake til den anstrengte telefonsamtalen i Shreveport da hun fortalte foreldrene sine at hun hadde fått tilbud om en jobb i Los Angeles og kom til å ta den. Begge hadde tryglet henne om å revurdere avgjørelsen.

«Kom hjem til Montgomery!» hadde moren sagt bønnfallende.

17

«Hjem til hva da?» hadde Violet svart. «Jeg har ikke noe å komme tilbake til der.»

Faren hadde spurt henne om hva California hadde å tilby som hun ikke kunne få i Alabama. Hun hadde ikke fått seg til å si at Hollywood ikke hadde noen forventninger til henne.

Eller bar på triste minner om hva som kunne vært.

«Jo, de savner meg vel sikkert,» svarte Violet.

Audrey la hodet på skakke. «Hva fikk deg til å reise helt hit hvis du ikke vil bli stjerne?»

Svaret var for personlig til at Violet ville fortelle det til en fremmed. Hun kunne ikke fortelle en hun nettopp hadde truffet, at det livet hun var blitt oppdratt til og ønsket å leve, men som aldri kunne bli hennes, hadde sendt henne ut på en fortvilet leting etter nytt fotfeste og en meningsfylt tilværelse.

«Jeg hadde lyst på et annet liv med nye muligheter,» svarte Violet og trakk litt på den venstre skulderen.

Audrey ble sittende og stirre på henne i noen sekunder.

«Da har du kommet til riktig sted,» erklærte hun til slutt.

«Er du allergisk mot katter?» Hun tok et dypt trekk av sigaretten.

Violet ristet på hodet.

«Du har vel ingen møbler?»

«Bare en koffert. Så langt har jeg bodd på hotell.»

«Husleien er på seksti dollar i måneden. Pluss halvparten av utgiftene til strøm og vann.» Audrey stumpet sigaretten på bakken og gned den ut med skoen. «Jeg bor litt avsides. Tretten kilometer unna. Men det er kort vei til både bussen og den røde linjen, og det er et fint strøk. Ganske nær åsene og Hollywood-skiltet. Tanten min bodde der før. Men nå er det mitt.»

«Den røde linjen?»

18

«Trikken. Sporvognen. Det tar drøyt tretti minutter om morgen og kanskje litt lenger om kvelden. Er du fortsatt interessert?»

«Ja. Ja, det er jeg.»

Audrey smilte. «Jeg er på utlån til en av scenografene de neste dagene, så jeg foreslår at vi treffes utenfor etter jobb i dag. Vi kan ta trikken hjem sammen, så du kan få se huset og bestemme deg.» Hun reiste seg fra benken og tok med seg bladet og håndvesken. «Sånn. Du vil vel ikke komme for sent?»

Audrey gikk med selvsikre skritt bort til en søppelkasse noen meter unna og kastet matpapiret. Violet måtte sette opp farten for å holde følge. Audrey fulgte med på dem de møtte på veien, noen i overdådige kostymer, og andre i vanlige klær, noen slentrende i ro og mak, og andre hastende av gårde som om de skulle rekke et tog. Audrey hilste på noen og hilste ikke på andre, men hun så på hver og en av dem. *** Klokken fem over fem sto Violet ved hovedporten og ventet på Audrey. Da det var gått et kvarter uten at hun hadde sett snurten av henne, antok Violet at Audrey måtte ha glemt henne. Hun hadde akkurat bestemt seg for å dra hjem til hotellet da hun så Audrey gå langsomt mot porten sammen med en dresskledd mann. Begge lo da de kom slentrende mot henne. Like før de var fremme ved porten, dreide han av mot et av lydstudioene.

«Beklager,» sa Audrey da hun kom frem til Violet, «men han der løper man ikke fra. Klar?»

De satte kurs for Pacific Electric-holdeplassen og gikk om bord i en Venice Line-vogn noen sekunder før den 19

begynte å kjøre østover mot Hollywood-åsene. Sporvognen måtte gjøre noen stopp før de to kvinnene klarte å finne to ledige seter ved siden av hverandre. De sank ned på det aller bakerste dobbeltsetet.

«Har du bodd her lenge?» spurte Violet da de hadde satt seg godt til rette.

Audrey så ut på utsikten. «Jeg har vel det. Jeg kom hit for å bo hos tanten min da jeg var seksten.» Hun snudde seg mot Violet med et lite smil. «Jeg er ikke herfra, jeg heller. Jeg vokste opp på en plommefarm fire timer lenger nord. Jeg er bondejente.»

Tanken på den slående vakre Audrey Duvall som guttejente med musefletter og dongeri fikk Violet til å smile et kort sekund, men hun syntes det var tidlig å flytte hjemmefra som sekstenåring. Violets foreldre var blitt fortvilte da hun fortalte dem at hun ville til Hollywood, og hun var tross alt en voksen kvinne.

«Fikk du lov av foreldrene dine?» spurte Violet.

Audrey lo litt. «Faren min insisterte vel nærmest på det.»

Til tross for latteren hørte Violet sorg og skuffelse i ordene hennes. Hun ble nysgjerrig på hva som hadde skjedd mellom Audrey og faren hennes, men det kunne hun ikke spørre om. Det ville være uhøflig.

«Hva med moren din?» spurte hun i stedet.

Nok en gang gikk Audreys blikk til skiltene ute på gaten. De var på vei ut av det grå og kjedelige Culver City der filmselskapet lå, og inn i Hollywoods sjarm og glamour. «Hun døde da jeg var ti.»

«Så leit.»

Audrey ble sittende taus en stund. «Jeg angrer ikke på at jeg flyttet til Hollywood, men av og til lurer jeg på hvor jeg ville vært nå hvis moren min hadde levd.» Hun 20

snudde seg mot Violet igjen. «Lurer du noen gang på hvordan livet ditt ville vært hvis det hadde skjedd helt andre ting med deg?»

Violet tenkte på barndomsvennene hjemmefra. Alle var forlovet, gift eller gravide og levde det livet hun selv alltid hadde forestilt seg at hun skulle leve. Et helt vanlig liv. Det hun hadde ønsket seg. Det hun fremdeles ønsket seg.

«Hele tiden,» svarte Violet.

Sporvognen stoppet, og passasjerene rundt dem gikk ut av vognen. Noen få nye kom om bord.

«Så … du har aldri hatt lyst til å reise hjem igjen?» spurte Violet. Hun håpet at Audrey ikke syntes hun spurte og grov for mye, men svaret var viktig for henne.

Hun hadde også reist hjemmefra, og hun ville vite hva som fikk noen til å bli boende så langt unna.

«Jeg hadde mine grunner til å bli boende her,» sa Audrey etter en stund. «For det første var tante veldig glad for å ha meg her, og for det andre giftet faren min seg på nytt, og jeg kjente ikke den nye kona hans i det hele tatt.

Og for det tredje ble jeg oppdaget.»

«Oppdaget?»

Hun så på Violet med et nostalgisk blikk.

«Jeg holdt på å få hovedrollen i en film da jeg var atten.

Jeg ville fått den hvis det ikke hadde vært for at stumfilmen led en brå død.»

«Er det sant?»

Audrey hvilte hodet mot seteryggen. «Jeg jobbet på en kafé i Vine, og en morgen serverte jeg en mann som var talentspeider i Hollywood. Han sa at jeg så ut som Lillian Gish og spurte om jeg hadde vurdert å gå til filmen.»

«Ja, du ser ut som Lillian Gish!» sa Violet. «Jeg visste at det var noe kjent med deg.»

21

Audrey smilte. «Inntil da hadde jeg aldri drømt om å bli skuespiller, men jeg visste at jeg ville klare det hvis jeg ville. Og tanken på å være en ettertraktet stjerne var uansett mye mer forlokkende enn å skjenke kaffe og ta opp bestillinger på pannekaker. Tante Jo var ikke særlig begeistret. Hun hadde bodd her i byen i hele sitt voksne liv og hadde ikke så lyst til at jeg skulle bli sugd inn i filmindustrien, men hun visste at det måtte være opp til meg. Jeg signerte en kontrakt med mr. Stiles, som skulle være agenten min. Han betalte for dramatimer og en ny frisyre. Og så kjøpte han fine klær til meg, slik at de som var på utkikk etter nye talenter, skulle se Lillian Gish, og ikke en helt vanlig jente fra Central Valley når han arrangerte prøvefilminger for meg. Han klarte å skaffe meg noen småroller, men så, etter et års tid, da mr. Stiles hadde investert mye penger i meg, fikk jeg hovedrollen i en film basert på livet til Pocahontas.»

Hun tok en pause, og Violet skjønte at det måtte ha skjedd noe fælt.

«Men så, allerede før filmingen hadde begynt, kom Jazz Singer. Husker du den filmen?» spurte Audrey.

Violet ristet på hodet. Den var hun usikker på om hun husket.

«Det var den første lydfilmen,» forklarte Audrey. «Plutselig ville alle filmprodusentene lage filmer der skuespillerne snakket. Regissøren av Pocahontas-filmen sluttet for å lage lydfilm med noen andre. Investorene trakk seg også.

De ville heller satse penger på filmproduksjoner med lyd.

Filmen ble skrinlagt. Mr. Stiles prøvde å skaffe meg nye prøvefilminger, men jeg hadde så dyp stemme at ingen ville ha meg. Til slutt sa han opp kontrakten, og det var det.»

Sporvognen skranglet videre en stund uten at noen av dem sa noe.

22

«Men du ble værende,» sa Violet.

«Jeg ville ha igjen det jeg hadde mistet. En kort periode ble jeg behandlet som en dronning, Violet. Det er berusende å bli behandlet som om man er en sjelden smykkestein. Følelsen er ubeskrivelig. I et par år jobbet jeg for å få en ny agent og en ny filmrolle. Det var … det var ingen god periode. Og nå har jeg ikke lyst til å si noe mer om det.» Audrey ristet på hodet som for å bli kvitt et edderkoppnett som hadde falt over henne. «Og så ble min kjære tante Jo syk og døde. Jeg arvet bungalowen, og det gjorde det enda enklere å bli værende. Da hadde jeg skjønt at jeg ikke kom noen vei med karrieren, og at jeg måtte finne på noe annet å gjøre. Jeg bestemte meg for å skaffe meg en jobb i et filmselskap for å være synlig for alle disse mennene som hadde makt til å endre livet mitt. Slike folk har sekretærer, alle sammen. Og de er veldig avhengige av sekretærene sine. Derfor lærte jeg meg maskinskriving og stenografi og fikk jobb i MGM, og da mr. Selznick sluttet der for å begynne for seg selv, ble jeg med.»

«Og?» sa Violet.

«Og hva da?»

«Har det virket? Å ha så mye filmfolk rundt seg?»

Audrey rynket pannen. «Om det virker, mener du?»

Sporvognen stoppet med en hvinende lyd, og passasjerene stimlet sammen rundt dem på vei ut.

«Ja.» «Selvfølgelig. Tror du jeg ville vært der fremdeles hvis jeg ikke hadde trodd at det virket?»

Violet skulle ønske at hun ikke hadde spurt. Hun visste ikke hva hun skulle svare, og lurte på om hun nettopp hadde ødelagt alle sjanser for å få dele husvære med denne kvinnen. Hun likte Audrey. Det var noe ved 23

henne som fikk Violet til å tro at gamle håp kunne ta ny form.

Audrey så Violet inn i øynene. «Man kaster ikke bare inn håndkleet etter et par år her i byen. Hvis du har tenkt å gi opp så lett, er du i feil by.»

Violet kjente at hun ble blussende rød i ansiktet. «Unnskyld. Jeg mente ikke å insinuere …»

«Nei. Jeg vet hva du mente. Du ville vite om det har svart seg for meg å jobbe som studiosekretær de siste sju årene. Du synes det burde ha gitt resultater nå.»

«Nei, jeg …»

«Og jeg prøver å fortelle deg at man ikke kan gi opp for tidlig her i byen. Man må være smart. Tålmodig. Hører du hva jeg sier?»

Violet nikket bekreftende selv om hun ikke var helt sikker på hva hun svarte på.

Audrey tok Violets hånd og klemte den. «Ikke glem hva jeg har fortalt deg. I denne byen er alt mulig bare man er tålmodig. Ikke glem det.»

Hun lød som en gammel vismann som ga råd til en pilegrim før en farlig og utmattende reise.

«Det skal jeg ikke,» lovet Violet, sikker på at hun aldri ville glemme det.

Sporvognen gjorde et rykk og fortsatte ferden mot åsene, der Hollywood-skiltet kom til syne i samme stund som de to første stjernene på himmelen lyste opp i den lavendelblå horisonten.

24