Pedersen og Birkeland - Lysten til det onde

LYSTEN TIL DET ONDE

Bjørnar Pedersen & Egil Birkeland

LYSTEN TIL DET ONDE Kriminalroman

Bjarne Pedersen og Egil Birkeland Hillman Hunter, roman 2000 Døde ting, roman 2008

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Sabon-Roman 11.4/13.4 hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Lithuania UAB PRINT-IT, 2015 ISBN 978-82-03-35892-0

Se i n책de til meg, syndige menneske, som har krenket Deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.

1 Det banket på den halvåpne døra, og kontaktbetjent Halvor Mykleby hevet blikket fra tastaturet. I døråpningen sto en høy mann i hvit skjorte og slitte, blå jeans.

– Elmer, sa Mykleby vennlig, – stig på.

Elmer Henriksen kom inn i rommet. Mykleby reiste seg og strakte fram hånden.

– Er du klar?

Henriksen smilte.

– Så klar som jeg kan bli, tror jeg.

Halvor Mykleby skottet ned på Henriksens fottøy, et par blankpussede, brune skinnsko med lærsåle.

– Hvor lenge er det siden du hadde på deg de skoa sist?

– Det var vel i forrige årtusen en gang, sa Henriksen.

– Nesten litt overraskende at de fremdeles passer.

– Det er vel mer oppsiktsvekkende at buksene dine passer, sa Mykleby tørt. Ifølge Kriminalomsorgens Produktivitetsfremmende Informasjonssystem, KOMPIS, hadde Elmer Henriksen vært en flittig gjest i gymsalen og styrkerommet i løpet av soningen. Det hadde gjort ham til en betraktelig slankere mann.

– Vel, vel, fortsatte Mykleby. – Da er det på tide å tilbakeføre deg til samfunnet, Elmer. Har du snakket med Philip?

7

– Jeg ringer ham når jeg kommer til Oslo.

De gikk sammen mot utgangen. Henriksen et halvt skritt bak. Mykleby hadde en følelse av at han burde si noe mer, men han visste ikke hva det skulle være. I samtalene deres hadde Henriksen vært høflig og imøtekommende, men han ble alltid litt formell når han snakket om seg selv, som om han ønsket å holde avstand til sitt eget indre.

Elmer Henriksen var, i en viss forstand, ingen hvem som helst. Ifølge KOMPIS hadde han bakgrunn som reklamemann og journalist. På begynnelsen av 1990tallet hadde han også hatt sitt eget radioprogram på NRK, Hillman Hunter, samtidig som han skrev for bladet Vi Menn.

Men så hadde det altså gått skeis. Ved påsketider 1995 hadde han dratt hjem til en politimann som arbeidet som dopingkontrollør på fritiden. I lommen hadde han en bunke kompromitterende fotografier av politimannen og en mindreårig gutt. Besøket hadde fått fatale konsekvenser. De to hadde begynt å slåss, og i basketaket hadde politimannen falt og slått hodet mot en murkant. Han døde momentant.

Henriksen hevdet at politimannen hadde gått til angrep, og at han selv bare hadde forsvart seg, men retten hadde altså ikke gitt ham medhold.

Retten fant likevel at drapet mest sannsynlig var et uhell. Like sannsynlig som at Henriksen hadde forsøkt å presse avdøde med de medbrakte bildene. Men om det bare var en story han var ute etter, eller om det også handlet om penger, var noe mer uklart.

En tidligere statsråd, Magnhild Knoph, som også var en nær venn av den avdøde politimannen, hadde vitnet mot Henriksen i rettssaken. Elmer Henriksen ble 8

dømt til fengsel i tre år og to måneder for uaktsomt drap.

Utpressingssaken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Henriksen hadde vært på frifot i over et år før han meldte seg. I mellomtiden hadde han faktisk greid å ta livet av en mann til, i selvforsvar, og i motsetning til drapet på politimannen, hadde han altså sluppet å sone for dette.

Halvor Mykleby hadde arbeidet i fengselsvesenet i over tretti år. I tolv av dem hadde det vært jobben hans å følge fangene ut til porten på Ringerike Fengsel. Han hadde gjort det til en vane å gjøre seg opp en mening om han kom til å se dem igjen, og det var ytterst sjelden at han tok feil.

Men med Elmer Henriksen var han usikker. En oppvakt, ressurssterk mann, uten tidligere dommer. Men noe sa ham at Henriksen kanskje ikke ville klare å unnslippe de gamle spøkelsene sine. Og i så fall var det en stor mulighet for at han kunne gjøre noe riktig dumt.

2 Ungbjørkene i veikanten var i ferd med å bli gule. Et kjølig bitt i lufta, enda sola sto høyt på himmelen. Bussholdeplassen hadde utsikt over Tyrifjorden, og solskinnet fikk det enorme vannspeilet til å glitre. Jeg hadde glemt hvor vakkert det kunne være.

Hele tiden mens jeg satt inne hadde innsjøen ligget der, bare et par hundre meter unna, men alltid usynlig bak den sju meter høye, gråskjoldete betongmuren. Når 9

vinden sto inn mot stranda fra øst, kunne man høre bølgene slå i luftegården.

En rutetabell hang i glass og ramme på skiltstolpen. Seks minutter å vente. Sammenlignet med de drøyt 1100 dagene jeg hadde tilbrakt innenfor murene, var det ingenting. Likevel føltes det som en evighet. I fengselet var kalenderen viktigere enn klokka.

Jeg satte bagen på bakken og studerte skiltet med bussruta igjen. Rute 101 Hokksund–Hønefoss. Navnet på holdeplassen var Trollborgen, sto det. Var det der jeg hadde vært, hos trollene? Var jeg blitt en av dem nå?

Burde jeg være redd for å eksplodere i det skarpe sollyset? Jeg la hodet bakover og trakk inn, fylte lungene.

Himmelen var svimlende høy, og den klare høstlufta – det var forbausende mye av den.

Jeg måtte smile for meg selv. Jo da, Henriksen: dette skal du nok greie å venne deg til. Fysisk hadde jeg antagelig aldri vært i bedre form. Det hadde vært lite vettugt å ta seg til på fritiden, annet enn å trene. I tre år hadde jeg løpt fengselsmila så å si hver ettermiddag, jeg hadde løftet jern og trent selvforsvar.

Likevel kjente jeg meg ikke helt stø der jeg sto. Jeg var uvant med å bevege meg i frihet. Kroppen hadde en annen vekt her ute, et annet tyngdepunkt. Å sitte i fengsel var som å reise inn i et sort hull: tiden stopper, mens universet utenfor fortsetter å eldes. Og likevel, når du kommer ut igjen, når du kommer tilbake til planeten jorda, så er heller ikke du den samme.

Under soningen hadde jeg valgt å ikke ta permisjoner.

Jeg ville ha hele greia unnagjort så fort som overhodet mulig. Innimellom hadde jeg riktignok fantasert om å skaffe meg fiskestang, kanskje et telt, og slå meg til et sted i skauen i et par dager. Jeg ville ikke ha behøvd å 10

dra langt. Tyrifjorden var full av fisk, rekordstor abbor, ørret, gjedde, sik. Men jeg hadde ikke gjort alvor av det. Jeg hadde vel tenkt at så lenge jeg likevel skulle inn igjen, var fantasien mer verdt for meg enn en kort tur ut i virkeligheten.

Uansett, det var nå det gjaldt. Jeg hadde fått leid en liten leilighet på østkanten i Oslo, og en tidligere medfange, Philip Askautrud, hadde skaffet meg arbeid som bartender på en ny restaurant på Skillebekk. Den perfekte jobben for en som meg. Stødig, relativt ukomplisert og, viktigst av alt: travelt.

Foreløpig fristet det ikke å gå tilbake til journalistikken. Lav profil var mantraet mitt. Jeg hadde sittet inne for drap, og jeg visste at det ville hefte ved alt jeg gjorde i lang tid framover. På godt og vondt, kunne man kanskje si. Jeg hadde allerede takket nei til et par tilbud om å jobbe som krimjournalist for et ukeblad og et tv-program. Jeg ønsket meg en anonym jobb. En tur i skauen eller til fjells med fiskestanga i ny og ne. Et normalt, uspennende liv.

Det hadde ikke vært sånn hele tiden. De første månedene av soningen hadde jeg skrevet på et slags manus, et flammende karakterdrap på Magnhild Knoph, den korrupte eks-statsråden som hadde feid en positiv dopingprøve under teppet like før Lillehammer-OL. Jo da, jeg skulle da virkelig sette halen på grisen en gang for alle.

Men på et tidspunkt innså jeg at jeg var i ferd med å bli klin hakke gæærn og oppga hele prosjektet. Jeg stoppet tvert og byttet ut skrivingen med hard trening. Til sjuende og sist hadde det vært en lettelse å slippe taket i hele greia.

Bussen kom til syne som et svart kvadrat over den 11

lave bakkekammen borte ved Justisveien, nedkjørselen til fengselet. Jeg plukket opp bagen og kjente forventningen stige i brystet. Den hadde uteblitt mens jeg sto i slusa og lyttet til kontaktbetjent Myklebys gemyttlige pludring. Den hadde glimret med sitt fravær mens jeg ruslet opp til holdeplassen. Men nå kom den i fullt monn. Gleden over å være en fri mann.

3 Oslo hadde forandret seg mens jeg var borte. Det nye millenniet bød på færre brune buler og flere solstudioer.

Færre jernvarebutikker, flere tatoveringssjapper. Påfallende mange mennesker gikk omkring med hvite propper i ørene.

De første timene i frihet brukte jeg til å gå. Jeg hadde ordentlige sko på beina for første gang på over tre år, og etter et par timer hadde jeg pådratt meg gnagsår på begge hælene. Men jeg kunne ikke stoppe. Ikke riktig ennå. Vissheten om at jeg kunne bevege meg hvor jeg ville uten å bli iakttatt, var ruslignende.

Til slutt fant jeg meg en kafé nederst på Grünerløkka og ble sittende og bare se på biltrafikken, på mylderet av mennesker, på alle de ubegripelig vakre kvinnene.

Da jeg tok fram mobilen, ble jeg midlertidig overmannet av en følelse av å være fullstendig utdatert. Telefonen min hadde vært gammel allerede da jeg meldte meg til soning, og den var antagelig den eneste i lokalet med utvendig antenne. Men den virket, og batte12

riet hadde visstnok en stand by-levetid som overgikk alt som var blitt produsert i ettertid. Jeg tastet inn nummeret Philip Askautrud hadde gitt meg og løftet antikviteten til øret.

Philip, eller «Kokken» som han raskt var blitt hetende i fengselet, hadde vært ute i en måned. Han hadde kommet til Ringerike mens jeg satt på andre året.

En sympatisk fyr i begynnelsen av 30-årene, utdannet kokk. Han hadde startet sin første restaurant i en alder av 23, og i et par års tid hadde han vært stjerne i hovedstadens utelivsbransje. Men det var den gamle visa: For mange hippe, blakke venner og altfor få dølle spissborgere med velfylte lommebøker. Etter halvannet år hadde han ikke lenger investorene i ryggen, men på nakken.

Samtidig hadde et gammelt rusproblem stukket hodet fram igjen.

Det hadde gått riktig galt for Philip, men han hadde lært leksa si, sa han, og nå ville han prøve igjen. Faren hans var en erfaren restauratør og stilte med startkapital til et nytt sted, en fiskerestaurant. Denne gangen skulle faren styre økonomien, så Philip kunne konsentrere seg om å være genial på kjøkkenet.

De hadde funnet et perfekt restaurantlokale på Skillebekk, og planen var å åpne til julebordsesongen startet i november. Philip aktet å gjøre Gamle Rådhus rangen stridig som Oslos lutefisksted. Men han skulle også ha andre tradisjonelle fiskeretter på menyen, som røkt kolje, i raffinert, oppdatert utgave. Norsk eksotisk kjøkken, kalte han det. Torsketunger, mølje av skrei.

Steinbit, breiflabb, sei. Gjeddekaker. Vill laks og ørret.

Oppdrettsfisk bare lo han av.

Og jeg skulle altså stå i baren. Da jeg bodde i USA på 1980-tallet, hadde jeg jobbet på bar ved siden av stu13

diene, så jeg var ikke helt grønn, og det jeg ikke visste, kunne jeg alltids lære meg. Den siste tiden i fengselet hadde jeg lest meg opp på viner og klassiske cocktails, og jeg hadde meldt meg på et intensivkurs i vinsmaking som skulle begynne om to uker.

Da Philips mobilsvarer slo inn, brøt jeg forbindelsen og sendte ham en tekstmelding. Han var vel opptatt med menyplanlegging og annen logistikk.

4 To døgn gikk uten at Philip Askautrud ringte tilbake.

Jeg hadde verken adressen til restauranten eller telefonnummeret til faren hans, og det ergret meg litt at jeg ikke hadde tenkt på å skaffe meg det. Jeg kjente ikke engang mannens fulle navn. Han het Bjarne, visste jeg, men han hadde et annet etternavn enn Philip.

Jeg forsøkte å bruke ventetiden til nyttige ting. Jeg løp, og jeg trente styrke og spenst på det skitne, grå heldekkingsteppet i den lille leiligheten min. I sportsbutikken på Torshov fikk jeg kjøpt meg ei billig fiskestang, og jeg var en tur nede i sentrum og skaffet meg fiskekort til vannene i Nordmarka. Alt mens jeg etter beste evne unnlot å spekulere på hvorfor Philip ikke ga lyd fra seg.

Leiligheten var en delvis møblert ettroms på atten kvadrat og lå i et hybelhus like ovenfor Sagene bad, annen etasje, vindu ut mot Ring 2. Cella på Ringerike hadde vært på nøyaktig sju kvadrat, så med litt godvilje kunne mitt nye hjem kalles en myk overgang.

14